1. No category

Veileder for kartlegging,
verdisetting og forvaltning av
naturtyper på land og i
ferskvann
Utkast til faktaark 2015 – Erstatningsbiotoper
Versjon 7. august 2015
Innhold:
Engpreget erstatningsbiotop 3
Erstatningsbiotop på berg og åpen jord 16
Erstatningsbiotop på ved 26
Erstatningsbiotop på tresatt mark 30
2
Engpreget erstatningsbiotop
Bjørn Harald Larsen. Oppdatert 11.november 2014.
Definisjon
Popularisert beskrivelse
Engpregete erstatningsbiotoper er en samlebetegnelse for artsrike engsamfunn som opptrer utenfor
jordbrukets tradisjonelle kulturlandskap. De skiller seg fra semi-naturlig eng ved at markoverflata er
betydelig bearbeidet eller endret, uten at de er preget av gjødsling. Slik sett står disse engene i en
mellomstilling mellom kultureng og semi-naturlig eng. Naturtypen identifiseres gjennom forekomst av
stabile, artsrike engsamfunn som verken kan betegnes som beitemark eller slåttemark, men som
derimot er erstatningsbiotoper for disse naturtypene i et sterkt endret landskap.
Typiske lokaliteter er hager, hyttetomter, parker, kirkegårder, gårdstun, setertun, vegkanter,
jernbanekanter, plenarealer på flyplasser, idrettsanlegg, lagerplasser for tømmer el. Aktuell bruk
varierer altså betydelig, men som regel holdes vegetasjonen nede med plenslått og/eller
tråkkpåvirkning eller kjøring med tunge maskiner. Sammen med opphavet for løsmasser og
jordsmonn, har bruken av området medført at semi-naturlig eng har blitt utviklet på arealet.
Teknisk definisjon
Naturtypen tilsvarer hovedtypen sterkt endret fastmark med preg av semi-naturlig eng (T40) i NiN
versjon 2. Denne hovedtypen er ikke delt inn i grunntyper. Engpregete erstatningsbiotoper har store
likhetstrekk med semi-naturlig eng (T36) og oppdyrket mark med preg av semi-naturlig eng (T41),
men er som regel uten tradisjonell hevd.
Parameter
Krav
Kommentar
Størrelse
0,5 daa, eller minst 20 m
strekning
(veg/jernbanekant)
NiN-hovedtype
Sterkt endret fastmark
med preg av semi-naturlig
eng (T40)
Ikke inndelt i grunntyper. I enkelte
tilfeller kan også oppdyrket mark med
preg av semi-naturlig eng (T41) være
aktuell (for eksempel deler av setertun).
Tilstand
Tresjiktstetthet (TT) 1-3
Uten trær til åpen tresatt mark (inntil
10 % kronedekning)
Det kan være begynnende gjengroing
med yngre trær, men åpent preg må
være bevart.
Gjengroingstilstand (GG)
1-3
Vegetasjonsdekke
med engpreg
Minst 75 %
Arealer med under 75 % dekning føres
til erstatningsbiotoper på berg og åpen
jord
Artsmangfold
Minst 1 rødlisteart og
minst 15 kjennetegnende
arter av planter eller minst
10 beitemarksopp
Kjennetegnende arter: Etter liste som vil
bli utarbeidet
3
Hvorfor er naturtypen viktig
Slåtteenger i tradisjonell hevd har blitt sjeldne i Norge etter omleggingen av jordbruket i forrige
århundre. Mange slåttebegunstigete arter har gått betydelig tilbake og er nå rødlistet. Det samme
gjelder i noe mindre grad for naturbeitemark og beitetolerante arter. Vegkanter og plener fungerer som
erstatningsbiotoper for mange kulturmarksarter. Dette gjelder ikke minst mange sjeldne og rødlistede
beitemarksopper, men også karplanter, moser, lav og insekter – bla. humler, graveveps og sommerfugl
i vegkanter (se bla. Båtvik mfl. 2001). En rekke konkurransesvake arter opptrer også i engpregete
erstatningsbiotoper der vegetasjonen holdes nede med tråkk eller kjøring med tunge kjøretøy. Dette
gjelder bla. marinøkler, søter og nøkleblomarter på campingplasser/rasteplasser, tømmerdeponier og i
traktorveger.
Mange rødlistearter er kjent fra tørrengutformingen av artsrik vegkant, og ikke minst har dragehode
(VU), enghaukeskjegg (VU), skjeggklokke (VU) og smalfrøstjerne (NT) en rekke forekomster i denne
utformingen på Østlandet (se bla. Stabbetorp 2012, Larsen mfl. 2013). Dette gjelder også
jernbanekanter (Wold 2013). I høyereliggende områder kan mogop (NT), småsøte (NT), engbakkesøte
(NT) og fjellnøkleblom (NT) stedvis være vanlige, mens høstmarinøkkel (VU) og handmarinøkkel
(NT) opptrer mer sjelden (Larsen & Gaarder 2012, Larsen mfl. 2013). I kildepåvirkete vegkanter i
Nord-Østerdalen er rødlisteartene myrtust (NT) og gulmyrull (NT) påvist (Larsen mfl. 2013).
De engpregete erstatningsbiotopene er viktige leveområder også for en rekke insekter, og særlig arter
knyttet til åpne sol- og blomsterrike landskap slik som sommerfugler, biller, tovinger, humler,
årevinger og edderkopper. Handlingsplanarten heroringvinge (EN) er kjent fra både hager,
kraftledningstraseer og ikke minst vegkanter (Endrestøl & Bengtson 2012). Vegkanter er viktige
habitater for alle de tre rødlistede humlene med en egen handlingsplan, slåttehumle (CR), kløverhumle
(EN) og bakkehumle (VU) – særlig strekninger med mye rødkløver og vikker (Ødegaard mfl. (2013).
Det samme gjelder to av våre biearter med egen handlingsplan, rødknappsandbie (CR) og ildsandbie
(EN) (Ødegaard 2011).
Utbredelse
Naturtypen forekommer over hele landet innenfor hele spekteret av regional variasjon, men er som
regel dårlig utviklet ovenfor nedre del av lavalpin sone. Det er lite kjent om artsrike hager, parker og
tun i Nord-Norge, og sannsynligvis avtar forekomsten av denne delnaturtypen nordover i takt med
forekomsten av naturbeitemark og slåttemark.
Tyngdepunktet for kjente forekomster av både artsrike vegkanter og plener ligger på Indre Østlandet.
Dette har nok både sin årsak i at disse delnaturtypene har vært fokusert noe mer i naturtypekartlegging
i dette området, men også at de naturgitte forutsetningene er best i dette området (mye kalkrik
kulturmark og kalkrike skifrer – som gir det beste grunnlaget for utvikling av artsrike vegkanter; se
Larsen & Gaarder 2012).
Larsen & Gaarder (2012) omtaler regionale forskjeller i utforming av artsrike vegkanter, med
beskrivelse og opplisting av rødlistearter for varianter på Sørlandet, Østlandet, Vestlandet/Midt-Norge
og Nord-Norge. For de andre delnaturtypene foreligger det ikke data om regionale forskjeller, men det
er opplagt at slike finnes – særlig når det gjelder artsrike plener, kraftgater og jernbanekanter.
Naturfaglig beskrivelse
De engpregete erstatningsbiotopene kan opptre innenfor en rekke til dels svært ulike landskap.
Fellesnevneren for forekomstene er at marka er bearbeidet, men har beholdt en artsrik og stabil
engflora pga. at jordbearbeidingen har vært overflatisk eller at det ikke har blitt tilført fremmede
masser og gjødsel. Som regel er det snakk om enger som har blitt utviklet fra tidligere artsrik
kulturmarkseng på stedet, men det finnes også mange eksempler på plener, vegkanter ol. som har
4
utviklet artsrik flora og funga etter å ha blitt fylt opp med jord fra gamle kulturmarker eller annen
mager mineraljord. Frøbanken i jorda har da blitt aktivisert pga. at miljøforholdene for øvrig har vært
gunstige.
Engene kan vise stor variasjon langs de lokale komplekse miljøvariablene kalkrikhet (KA) og
uttørkingsfare (UF), men særlig på plener, gårdstun/setertun og i parker ligger de mest artsrike og
verdifulle utformingene på kalkrik og veldrenert mark. Det samme gjelder også vegkanter og langs
jernbane, men særlig langs veger er det også kjent mange viktige forekomster på fuktig og
kildeinfluert mark (grunnvannsutslag i vegskjæring eller grøft). Det er også noen forekomster av
engpregete erstatningsbiotoper som skiller seg vesentlig fra plener og vegkanter, slik som enger
dominert av tråkktolerante og konkurransesvake arter på tømmerlagringsplasser og i traktorveger, stier
og lignende – inkludert svært sjeldne arter som dvergmarinøkkel (EN) og høstmarinøkkel (VU) (se
bla. Lye 2012).
Flere særlig viktige lokaliteter av naturtypen har blitt kjent pga. spesielle forekomster, slik som
tørrengene i enden av rullebanen på Kjevik flyplass med en rekke rødlistede insekter (Solvang & Lie
2009), parken på Toten Økomuseum Steinberg i Vestre Toten som er en av landets mest artsrike
lokaliteter for beitemarksopp (Larsen & Gaarder 2011) og den gamle sagbrukstomta og idrettsbanen
på Leirflaten i Sel med stor forekomst av sjeldne marinøkler (Larsen & Gaarder 2009, Lye 2012).
Noen av disse lokalitetene har tidligere blitt kartlagt som slåttemark, men etter nye definisjoner og
inndelingen i denne veilederen, er det trolig riktigere å føre de fleste til engpregete erstatningsbiotoper.
Disse kantsamfunnene med engpreg har også viktige landskapsøkologiske funksjoner, ikke minst som
spredningskorridorer for både flora og fauna, og trekkveger for pattedyr og til dels også andre
dyrearter. I kantsoner møtes også arter fra skog og eng, og flere arter har nettopp denne møteplassen
som sitt viktigste habitat. Disse artene er avhengig av den ekstensive skjøtselen som ofte preger
kantarealene i kulturlandskapet.
Delnaturtyper
Engpregete erstatningsbiotoper har tradisjonelt blitt viet lite oppmerksomhet i norsk naturforvaltning,
men dette endret seg noe fra slutten av 1990-tallet da Statens vegvesen, Avinor og Jernbaneverket
startet med kartlegging av biologisk mangfold på sine arealer. Dette har gitt mye ny kunnskap om
naturtypen. Sammen med erfaringer fra kommunal kartlegging av biologisk mangfold samlet i
Naturbase har dette gitt grunnlag for en inndeling av de engpregete erstaningsbiotopene. Det skilles
mellom 4 delnaturtyper. I NiN er sterkt endret fastmark med preg av semi-naturlig eng (T40) ikke delt
inn i grunntyper. Inndelingen gjort her er basert på forskjeller i bruk og til dels også opprinnelse og
ikke i markegenskaper.
1) Veg- og jernbanekant
Enger langs veger og jernbane som kan omfatte fylling, grøft og skjæring eller bare en eller to av
disse elementene. Som oftest er det skjæringa som har de mest verdifulle engene. Larsen &
Gaarder (2012) har beskrevet tre utforminger av artsrik vegkant etter variasjon langs
miljøvariablene uttørkingsfare og vannmetning; tørreng-utforming, frisk-fuktig utforming og
fukteng/våteng-utforming. Her beskrives også fire utforminger basert på regional variasjon;
sørlig/boreonemoral utforming, østnorsk/svakt kontinental utforming , vest- og
midtnorsk/oseanisk utforming og nordlig/alpin utforming. På Vestlandet og i Midt-Norge er det
skilt ut en rasmarksutforming med innslag av edellauvskogsarter. Det er også mulig å dele inn
ytterligere etter kalkrikhet, og dette bør gjøres i beskrivelsessystemet. Kanter langs jernbane har
en annen skjøtsel enn vegkanter, men den kunnskapen man så langt har om disse tilsier ikke at de
skiller seg vesentlig fra vegkantene (se bla. Thylén 2007, Wold 2013). Vegkanter beites ofte, og
dette har positiv innvirkning på artsmangfoldet i engene langs vegen. Inndeling etter hevd
5
vurderes imidlertid ikke å være relevant. Langs jernbanen blir beitedyr gjerdet ute, og denne
positive påvirkningen blir derfor ikke jernbanekantene til del.
2) Plen og tun
Plener og gårdstun/setertun med artsrike engsamfunn. Karplanter er ofte den viktigste gruppa,
men også beitemarksopp og insekter kan vise stor artsdiversitet i slike miljøer. Plenen kan befinne
seg på ei boligtomt eller hyttetomt, i en park, på en kirkegård, i et nærings/transportutbyggingsområde (for eksempel plen-/rabattområder på campingplass eller flyplass)
eller et idrettsanlegg. Videre kan det være arealer med preg av semi-naturlig eng på gårdstun eller
setertun.
Vanligvis er det snakk plenarealer eller lignende anlagt på tidligere kulturmarkseng, der marka
kun har blitt overflatisk jordbearbeidet og ikke gjødslet i etterkant. Men deltypen inkluderer også
plen som har blitt fylt opp med masse fra kulturmarkseng og allikevel beholdt en artsrik flora
og/eller funga. Det er mulig å skille en rekke utforminger basert på bruk (eks. hage, hyttetomt,
park, kirkegård, flyplass, campingplass mv.), og dette må omtales i beskrivelsen. Det er også
mulig å skille utforminger etter kalkrikhet og uttørkingsfare, noe som også bør gjøres i
beskrivelsen av naturtypelokaliteten.
Det er lite generell kunnskap som er publisert om delnaturtypen, men undersøkelser av en rekke
plener i Vestre Toten i 2000 (Larsen 2001) ga lange artslister med beitemarksopp – inkludert en
rekke rødlistearter, og hager anlagt uten store terrenginngrep på tidligere beitemark/slåttemark
karakteriseres som svært viktige for biologisk mangfold i kommunen. Engsamfunn (på sterkt
endret fastmark) som slås på Kjevik flyplass i Kristiansand har stort artsmangfold av karplanter,
men mer spesielt er forekomsten her av sjeldne og rødlistede sommerfugler, blomsterfluer,
broddveps, tovinger og teger (Svalheim & Ødegaard 2008).
3) Tømmerlunne, rasteplass og traktorveg
Denne delnaturtypen er skilt ut pga. at engene som utvikles i slike habitater i større grad
domineres av tråkktolerante og konkurransesvake arter enn de øvrige delnaturtypene. Til forskjell
fra veger med fast dekke og de fleste grusveger får traktorvegene etter hvert et stabilt
vegetasjonsdekke, som holdes nede med kjøring og tråkk (benyttes ofte som turveger). Deltypen
omfatter også andre vegetasjonskledte ferdselsårer (gamle, lite beferdete grusveger, turveger og
stier). Velteplasser eller gamle sagbruk anlagt på sand- og grusavsetninger (som er ganske vanlig)
har ofte en spesiell flora, og ikke minst marinøkler kan være vanlige på slike erstatningsbiotoper.
Også disse engsamfunnene kan inndeles videre etter kalkrikhet og uttørkingsfare, og dette gjøres i
beskrivelsessystemet.
4) Kraftgater
Ledningsgater og kraftlinjetraseer som ryddes for busker og trær i et skoglandskap som beites
ekstensivt av hjortevilt og/eller husdyr vil over tid utvikle engpregete plantesamfunn, men ofte vil
skogsarter dominere. Unntaket er der kraftlinjene går over gammel kulturmark. Her kan
engpreget overleve lenge etter at hevden har opphørt pga. ryddingen, særlig på grunnlendt mark.
Floraen i tilknytning til inngrepene ved mastepunkter kan også være spesiell, med innslag av
konkurransesvake pionerarter som for eksempel smånøkkel, fjellnøkleblom, skrinnblommer,
rublommer og søtearter. Slike lysninger i skogen er også viktig for flere insektgrupper, bla.
sommerfugler, humler og bier. En undersøkelse av biologisk mangfold knyttet til kraftgater langs
Statnetts linjer viste at artsrikdommen av planter og insekter var større i kraftgatene enn i
tilgrensende skog (særlig planteetende og pollinerende insekter, samt dødvedtilknyttede biller),
mens det var omvendt for fugl (Eldegard mfl. 2012).
6
Avgrensning mot andre naturtyper
Naturbeitemark/slåttemark: Det kan være svært vanskelig å skille naturtypen fra semi-naturlig eng.
Særlig gjelder det i hager og på tun og hyttetomter der bare deler av et hevdet plenareal har blitt
markbearbeidet, mens resten er naturtomt og dermed kan betegnes som semi-naturlig eng. Sentralt er i
hvor stor grad marka er bearbeidet, noe som også utgjør et viktig skille i NiN-systemet. Dersom marka
er sterkt endret skal lokaliteten kartlegges som erstatningsbiotop, mens naturbeitemark og slåttemark
opptrer på overflatisk endret eller uendret mark. Dersom endringen har skjedd langt tilbake i tid kan
det være vanskelig å oppdage spor etter markbearbeidingen. Generelt skal overflatedyrket mark med
preg av semi-naturlig eng (T41) kartlegges som slåttemark eller naturbeitemark dersom den har
spesielle naturverdier (se definisjon). I noen tilfeller kan hevdformen være avgjørende, da slått med
tohjuls slåmaskin og ljå i større grad enn plenslått vil føre til utvikling av semi-naturlig eng.
Naturtomter som skjøttes med tohjuls slåmaskin eller ljåslått vil være riktig å kartlegge som
slåttemark, selv om de befinner seg utenfor jordbrukets kulturlandskap. Det er også problematisk å
skille mellom naturbeitemark og vegkant der vegkantene blir eller har vært godt beitet. I praksis vil
slike arealer kunne falle inn under definisjonen for begge typene. Langs grusveger som har krevd
minimale terrenginngrep og der vegkantene har blitt beitet over lang tid, vil det som regel være riktig å
føre lokaliteter til naturbeitemark og ikke delnaturtype vegkant.
Åker og kunstmarkseng: Åker (T44) og oppdyrket varig eng (T45) er i NiN definert som
jordbruksarealer tilrettelagt for maskinell høsting, og avgrensingen mot de engpregete
erstatningsbiotopene, som verken er jordbruksarealer eller er spesielt tilrettelagt for høsting, er derfor
relativt klar. Tvilstilfeller kan allikevel oppstå i tilknytning til gårdstun og setertun, og det vil da være
vesentlig om det er snakk om et areal som er gjødslet og tilrettelagt for høsting eller ikke.
Andre erstatningsbiotoper: Engsamfunn i sand- og grustak vil normalt være ustabile og
fragmentariske, og disse er derfor ført til erstatningsbiotop på åpen sand og jord. I overgangssoner
mellom sand-/grustak og vegkanter, dels også inne i eldre sand-/grustak, vil det likevel kunne oppstå
tvil. Dersom det er snakk om antatt stabile engsamfunn med mer enn 75 % vegetasjonsdekke er det
riktig å føre arealet til engpreget erstatningsbiotop. Der vegskjæringer har mindre enn 75 %
vegetasjonsdekke med engpreg, vil det være riktig å føre arealet til erstatningsbiotoper på berg og
løsmasser.
•
•
•
Erstatningsbiotoper på tresatt mark: I denne naturtypen er naturverdiene knyttet til trærne og
ikke til engvegetasjonen, som i engpregete erstatningsbiotoper. Også i sistnevnte kan det stå
spredte trær, men det er altså lokaliseringen av naturverdiene som er vesentlig for å skille
typene.
Skrotemark: Skrotemark (ballastplasser, dvs. xx, og mølletomter) kan ha store likhetstrekk
med både jernbanekanter, tømmerdeponiplasser og engpregete arealer i nærings- og
serviceutbyggingsområder. Vesentlig for å skille disse er forekomsten av ballastarter.
Åpen grunnlendt naturmark i lavlandet: Det kan bla. i forbindelse med kraftgater være en
vanskelig grenseoppgang mot åpen grunnlendt naturmark. Dersom det er helt klart at arealet
under kraftlinjene og ved mastepunktene ikke ville vært åpent uten rydding, vil det være riktig
å føre den til engpreget erstatningsbiotop.
Påvirkning/bruk
Nesten alle forekomster av engpregete erstatningsbiotoper er avhengig av skjøtsel eller bruk. De fleste
har behov for slått i en eller annen form for å bevare sine spesielle naturverdier. Uten hevden vil de i
løpet av relativt kort tid gro igjen med store grasarter og seinere busker og trær. Andre delnaturtyper er
avhengig av slitasje i form av tråkk, kjøring med tyngre kjøretøy eller rydding av trær og busker for at
engsamfunnene holdes åpne. Kraftgater ryddes før vegetasjonen når opp til ledningene, noe som
innebærer at størrelsen på kraftlinja sammen med vekstforholdene på stedet bestemmer intervallet på
ryddingen av trær.
7
Langs fylkes-, riks- og europaveger slås det som en generell regel to ganger pr. sesong (1 m bredde før
Sankthans og full bredde (3-6 m avhengig av vegstandard) etter 1. august). I tillegg ryddes det for trær
og busker etter behov (Pedersen 1994). Dette er et slåtteregime som passer tørreng-vegkantene godt.
Andre utforminger av vegkant vil ha behov for tilpasninger i slåtteregimet, og kartleggingen av
artsrike vegkanter som Statens vegvesen startet opp i 2012 har først og fremst som mål å fange opp de
strekningene som trenger en tilpasning av skjøtselen og gi råd om endringer.
Sprøyting blir utført lang jernbane og langs vegstrekninger med autovern/kantrekkverk og i tilknytning
til bergknauser/fjellskjæringer, hvor det ikke er mulig å komme til med slåtteredskap. Kartleggingen
skal avdekke strekninger hvor sprøyting må unngås (se bla. Larsen mfl. 2013). I tillegg til den
tilsiktende skaden på vegetasjonen har sprøytingen også skadelig effekt på evertebratfaunaen. Det er
bla. vist at bruk av neonicotinoider (bla. Roundup) fører til redusert orienteringsevne og påfølgende
lavere næringssøkssuksess, kolonivekst og overlevelse hos bier og humler (Henry et al. 2012,
Whitehorn et al. 2012).
Grøfterensk langs vegene har både negative og positive effekter, avhengig av type vegkantmiljø som
behandles. I tørreng-utformingen vil det være positivt med grøfterensk med jevne mellomrom, da dette
er med å hindre gjengroing med store grasarter samtidig som blottlagt mineraljord gir
konkurransesvake og ofte sjeldne og rødlistede arter en fordel. Dette gjelder bla. vårrublom (NT),
smånøkkel (NT), småsøte (NT) og bittersøte. Forutsetningen er at grøfterensken ikke utføres for langt
opp i vegskjæringa. I de frisk-fuktige engene og ikke minst i fukteng/våteng-utformingen (inkludert
den kildepåvirkede varianten) vil derimot grøftrensk være skadelig for artsmangfoldet, da mange av de
viktigste artene knyttet til utformingene står i eller ned mot grøfta, slik som kåltistel (NT),
dronningstarr (NT), myrtust (NT) og gulmyrull (VU). Her kan det i tillegg bli negative effekter også
på vannlevende insekter og amfibier.
Langs jernbanene brukes nå kjemisk bekjempelse av vegetasjon i sporet og ca. 4 meter ut fra spormidt.
I sideterrenget fjernes vegetasjonen når den blir så stor at den blir et problem i forhold til sikt, trefall,
nærhet til elektriske anlegg, dyrepåkjørsler eller utsikt fra toget (Thylén (2007). Før effektive
sprøytemidler kom på markedet på 1950-tallet, var brenning av sideterreng langs jernbaner en vanlig
praksis, noe som trolig hadde stor positiv innvirkning på artsmangfoldet langs jernbanesporene. Bla.
var hortulan (EN) en vanlig art i sørvendte jernbaneskråninger helt fram til 1980-tallet (Nævra 2002).
De artsrike tørrengene langs Gjøvikbanen, som har flere forekomster av de sårbare artene dragehode
og enghaukeskjegg (Wold 2013), kan trolig spores tilbake til denne skjøtselen.
Plener med artsrik flora og funga skjøttes vanligvis med ordinær plenslått, i noen tilfeller også med
tohjuls slåmaskin eller ljå (men slike arealer vil kunne kartlegges som slåttemark dersom marka ikke
er vesentlig bearbeidet). De artsrike plenene har ikke vært utsatt for gjødsling, trolig heller ikke
kalking eller mosefjerning i særlig stor grad. Flere jordtungearter, bla. vranglodnetunge (VU) og
dynejordtunge (NT), er funnet i moserik plen.
Verdisetting
Verdifulle forekomster innenfor delnaturtypene veg- og jernbanekanter, plener/tun og kraftgater er
vanlige og utbredte, mens de øvrige deltypene er relativt sjeldne og ofte svært spesielle lokaliteter. For
å oppnå mer enn lokal verdi bør forekomstene av de tre førstnevnte deltypene enten ha god hevd og
tilstand eller ha flere sjeldne og rødlistede arter.
Viktige parametere for verdisetting
Størrelse: Terskelverdi for størrelse er satt lavt, da dette nesten alltid dreier seg om små lokaliteter.
Artsmangfold står sentralt i verdisettingen, da dette er sterkt endret fastmark med få andre spesielle
kvaliteter knyttet til seg. Terskelverdiene for rødlistearter er satt relativt høyt, da det kan være en del
8
arter i kategorien nær truet som er lokalt vanlige i naturtypen (som for eksempel engbakkesøte,
fjellnøkleblom og mogop i Nord-Østerdalen og Nord-Gudbrandsdalen. Selv for å oppnå lokal verdi
bør lokaliteten som minimum ha forekomst av en NT-art og flere enn 15 kjennetegnende arter.
Forekomst av beitemarksopp er mest relevant på plener og tun, men kan også være det i vegkanter
som beites.
Hevd, tilstand og påvirkning er som for andre kulturbetingete naturtyper vesentlig parametere, men
ikke like viktig som for kulturmarkstypene da dette er snakk om områder uten tradisjonell hevd og
lengre hevdshistorie. Fremmede arter er et stort problem særlig i vegkanter, og forekomst av
svartelistearter trekker verdien ned.
Mindre viktige parametere for verdisetting
Lokal forekomst av naturtypene engpregete erstatningsbiotoper skal erstatte vurderes å ha betydning
for verdisettingen. I et intensivt drevet kulturlandskap vil det være få naturbeitemarker og slåttemarker
tilbake, og erstatningsbiotopene blir desto viktigere for overlevelse av spesialiserte arter lokalt.
Samtidig vil det være verdifullt at det er flere erstatningsbiotoper i nærheten av hverandre, særlig med
tanke på insektfaunaen. Disse faktorene kan brukes i skjønnsutøvelsen for å justere verdien opp eller
ned.
Parameter
Lav vekt
Middels vekt
Høy vekt
Størrelse
0,5-2 daa, eller minst 2-5 daa, eller minst
20 m strekning
100 m strekning
Rødlistearter
1-2 NT/DD-arter
Kjennetegnende
arter
Minst 15 planter, eller Minst 20 planter, eller Minst 25 planter, eller
minst 10
minst 15
minst 20
beitemarksopper
beitemarksopper
beitemarksopper
Tilstand
Lite til betydelig
I bruk og lite
Ikke gjengroingspreg
gjengroing (GG=2-3) gjengroingspreg (GG (GG=1)
2)
Hevd
Rydding av
trær/busker
Plenslått eller
kantslått (BI/BF=3),
eller rydding og
beiting (BI/BF=2)
med HI=2-5
Plenslått (mindre
hyppig enn vanlig),
eller kantslått i
kombinasjon med
rydding og beiting
(HI=3-4)
Påvirkning
Lite til moderat
preget av fremmede
arter (FA=2-3), lite
til betydelig påvirket
av slitasje (SE=2-3)
I liten grad preget av
fremmede arter (FA
2), liten-ubetydelig
slitasje (SE=1-2)
Ikke preget av
fremmede arter
(FA=1), ubetydelig
slitasje (SE=1)
Over 5 daa, eller
minst 500 m
strekning
Minst 3 NT/DD-arter, Mer enn 5 NT/DDeller minst 1 VU-art arter, minst 2 VUarter, eller minst 1
EN- eller CR-art
Lokalt viktig – C: Terskelverdi oppnådd på rødlistearter og kjennetegnende arter, eller rødlistearter og
2 andre parametere, eller middels vekt på kjennetegnende arter og en annen parameter.
Viktig – B: Middels vekt oppnådd på rødlistearter og kjennetegnende arter, eller middels vekt for
rødlistearter, lav vekt for kjennetegnende arter og minst middels vekt for 2 andre parametere,
9
eller middels vekt for kjennetegnende arter, lav vekt for rødlistearter og minst middels vekt for
2 andre parametere.
Svært viktig – A: Høy vekt oppnådd for rødlistearter separat, eller høy vekt for kjennetegnende arter,
middels vekt for rødlistearter og høy vekt for minst 2 andre parametere, eller høy vekt for
kjennetegnende arter og 3 andre parametere.
Råd om skjøtsel og hensyn
I praksis vil mange av skjøtselsrådene for åpen slåttemark i Kielland-Lund & Norderhaug (1999) være
gyldige også for engpregete erstatningsbiotoper. Den største trusselen mot disse engsamfunnene er
gjødsling og gjengroing. Til forskjell fra slåttemarker i jordbrukets kulturlandskap er også inngrep av
ulike slag også en vesentlig trussel, da arealene med engpregete erstatningsbiotoper for det meste
ligger i eller i tilknytning til byggeområder/utbyggingsområder og ferdselsårer. Veg- og
jernbanekanter er utsatt for både større og mindre traseomlegginger eller bygging av rasteplasser el.,
mens plener kan være utsatt for gravearbeider i tilknytning til vann- og kloakkutbygging, bygging av
gang- og sykkelveger, dreneringsarbeider mv.
Fremmede arter og svartelistearter er et problem både langs veger og jernbaner, og disse blir nå i
økende grad bekjempet gjennom slått eller andre metoder av Statens vegvesen og Jernbaneverket.
Vegkanter har i dag en skjøtsel som er gunstig for en stor del av de viktigste vegstrekningene med
artsrike enger. Tørrengene er tilpasset sein slått, og som regel ligger naturverdiene utenfor den første
meteren fra asfaltkanten (som også slås tidlig). Det er imidlertid viktig at også frisk-fuktige enger og
våtenger langs veger får en tilpasset skjøtsel, noe Statens vegvesen har arbeidet spesielt med siden
2012 (Birkeland 2012, Larsen mfl. 2013). Samtidig er det viktig at sprøyting ikke foregår inntil
bergknauser med rik flora. Fra og med 2013 har vegskjæringer med kjente forekomster av dragehode
blitt unntatt fra sprøyting (se Stabbetorp 2012).
Jernbanekanter: Jernbaneverket har de siste årene utført forsøk med både brenning og slått i
sideterrenget langs flere banestrekninger (Thylén 2007), og dette er viktig for å bevare åpne
engsamfunn langs jernbane i Norge. Etter at praksisen med brenning langs jernbanestrekningene
opphørte omkring 1960, har engene i jernbanens sideterreng vært i gjengroing. På grunnlendt mark er
allikevel engene fortsatt artsrike (se for eksempel Wold 2013). Brenning hvert 2-4 år (avhengig av
jordsmonn) vil kanskje være den beste skjøtselen av jernbanekanter, samtidig som hogstavfall bør
fjernes ved rydding av artsrike strekninger. Beitedyr blir for det meste holdt borte fra jernbanen med
gjerder, men disse er ikke alltid like effektive, slik at på noen strekninger hvor det beiter husdyr i
utmark blir jernbanekantene også beitet. Styrt beiting med kashmirgeit har blitt prøvd ut langs
Flåmsbanen og Bergensbanen (Dahle 2006), og det vil være positivt om beiting utføres også på andre
strekninger.
Plener og tun: Forvaltningen av plener og liknende arealer med artsrike enger innenfor bolig- og
hyttetomter, gårds- og setertun, industriområder, transportområder mv. er tilfeldig og i stor grad
overlatt til den enkelte eier. Det viktigste skjøtselsrådet for disse områdene er å praktisere en plenslått
med lengre intervaller mellom slått enn det som er vanlig for plener, og gjerne sette av de mest artsrike
områdene for seinsommerslått. Dette gir urter og marinøkler økte muligheter for å frø seg. Særlig
gjødsling men også kalking av artsrike plener vil medføre utarming av mangfoldet og bør unngås.
Mosefjerning vil være negativt på de fleste lokaliteter, da tett mosedekke gjerne oppstår i
skyggepartier og på frisk-fuktig mark, som er de beste arealene for beitemarksopp – og sannsynligvis
er særlig jordtunger og vokssopper sårbare for mosefjerning.
Kraftgater: Ved rydding av kraftgater bør hogstavfallet fjernes på de artsrike arealene. Dersom
hogstavfallet blir liggende på engpregete deler vil tørrengarter og andre lyselskende engplanter bli
skygget ut. Ansvaret for dette hviler på det enkelte kraftselskap.
10
Andre engpregete arealer: Når det gjelder engarealer som blir holdt åpne med tråkk, kjøring med
tyngre kjøretøy eller lagring av tømmer, er det viktig at disse forstyrrelsesfaktorene opprettholdes
(dersom de ikke erstattes med beite eller slått). Inngrep i marka må derimot unngås, noe slike arealer
ofte er utsatt for.
Kunnskapsnivå og viktige kilder
Kunnskapsnivået om veg- og jernbanekanter har blitt vesentlig hevet etter 2000 pga. Avinor, Statens
vegvesen og Jernbaneverkets satsing på bevaring av biologisk mangfold. Sentrale kilder er Avinors
rapporter om biologisk mangfold på flyplasser, Thylén (2007) om jernbanekanter og Auestad mfl.
(2000), Båtvik mfl. (2001) og Larsen & Gaarder (2012) om vegkanter. Den siste publikasjonen
inneholder inndeling av vegkantene både etter uttørkingsfare/vannmetning og regionalt. De siste årene
har det også rapportert en del større kartleggingsprosjekter langs veg og jernbane, som for eksempel
Stabbetorp (2012), Wold (2013) og Larsen mfl. (2013).
Når det gjelder de andre delnaturtypene er det lite sammenstilt kunnskap pga. at dette er spesielle og
lite ensartede lokaliteter som tradisjonelt har vært lite vektlagt i naturtypekartlegging. Mange artsrike
plen og gårdstun ble det kartlagt i Vestre Toten i 2000, og disse er nærmere omtalt og vurdert i Larsen
(2001). Ellers må publikasjonene fra rabattområdene på Kjevik flyplass nevnes (Svalheim & Ødegaard
2008, Solvang & Lie 2009).
Litteratur
Auestad, I., A. Norderhaug, L. N. Hamre og I. Austad. 2000. Vegkanten – variert og verdifull.
Hovudrapport frå prosjektet «Vegkanten – ein artsrik biotop». Samarbeidsprosjekt mellom Statens
vegvesen Sogn og Fjordane, Vegdirektoratet og Høgskolen i Sogn og Fjordane. Sogndal.
Birkeland, S. 2012. Artsrike vegkanter – rapport 2012. Vegdirektoratet, Oslo.
Båtvik, J. I. J., Kristiansen, M. & Løfall, B. P. 2001. Veikanter i Østfold, verdier og skjøtsel.
Sluttrapport fra prosjektet skjøtsel langs europa-, riks- og fylkesveier i Østfold. Statens vegvesen
Østfold, Moss. 124 s.
Dahle, G. 2006. Bruk av styrt beiting med kasjmirgeit til vegetasjonskontroll langs jernbanelinjer.
Masteroppgave ved institutt for husdyr- og akvakulturvitenskap, Universitetet for miljø- og
biovitenskap.
Eldegard, K., Moe, S. R. & Selås, V. 2012. Kraftgater som habitat: effekter av bredde, alder, skjøtsel
og plassering på biologisk mangfold. Inst. for naturforvaltning, Universitetet for miljø- og
biovitenskap. Rapport. 58 s.
Endrestøl, A. & Bengtson, R. 2012. Faglig grunnlag for handlingsplan for heroringvinge
Coenonympha hero. NINA Rapport 860. 45 s.
Henry, M., Béguin, M., Requier, F., Rollin, O., Odoux, J.-F., Aupinel, P., Aptel, J., Tchamitchian, S.
& Decourtye, A. 2012. A common pesticide decreases foraging success and survival in Honey Bees.
Science 20: 348-350.
Kielland-Lund, J. & Norderhaug, A. 1999. Åpen beitemark. S. 75-84 i: Norderhaug, A., Austad, I.,
Hauge, L. & Kvamme, M. Skjøtselshåndboka for kulturlandskap og gamle norske kulturmarker.
Landbruksforlaget.
Larsen, B. H. & Gaarder, G. 2011. Skjøtselsplan for slåttemarker og parken på Stenberg Museum i
Vestre Toten. Miljøfaglig Utredning Rapport 2011-72: 1-20 + vedlegg. ISBN 978-82-8138-551-1
11
Larsen, B. H. & Gaarder, G. 2012. Artsrike vegkanter – metodeutvikling og evaluering av kartlegging
i 2012. Miljøfaglig Utredning Rapport 2012-40: 1-45 + vedlegg.
Larsen, B. H., Birkeland, S., Breili, A., Fjeldstad, H., Gaarder, G., Høitomt, G. 2013. Kartlegging av
artsrike vegkanter i Akershus, Hedmark og Oppland i 2013. Miljøfaglig Utredning Rapport 2013-30:
1-48.
Lye, K. A. 2012. Marinøkkelslekta Botrychium i Sjodalen i 2011. Blyttia 70: 113-119.
Nævra, A. 2002. Hortulanens skjebnetime. Vår Fuglefauna 25: 62-81.
Pedersen, P. A. 1994. Vegetasjon ved trafikkårer. Betydning, etablering og vedlikehold. Statens
vegvesen håndbok nr. 169.
Solvang, R. & Lie, A. 2009. Biologisk mangfold på Kristiansand lufthavn, Kjevik, Kristiansand
kommune, Vest-Agder. Avinor BM-rapport nr. 3 (2009).
Stabbetorp, O. E. 2012. Kartlegging av dragehode (Dracocephalum ruyschiana) langs riks- og
fylkesveger. Oslo, Akershus, Hedmark og Oppland fylker. NINA Rapport 913. 115 s.
Svalheim, E. & Ødegaard, F. 2008. Biomangfold på Kristiansand lufthavn, Kjevik. Skjøt- selsplan for
avgrensede verdifulle naturtyper. Bioforsk Rapport 111-2008.
Thylén, A. 2007. Biologisk mangfold og jernbane – en kunnskapsoversikt. Jernbaneverket. Rapport,
38 s. + vedlegg.
Whitehorn, P., R., O´Connor, S., Wackers, F. L. & Goulson, D. 2012. Neonicotinoid pesticid reduces
Bumble Bee colony growth and queen production. Science 20: 351-352.
Wold, O. 2013. Gjøvikbanen, kartlegging av biologisk mangfold med forslag til skjøtselsplaner.
Asplan Viak AS, Hamar. Rapport, 92 s. + vedlegg.
Ødegaard, F. 2011. Faglig grunnlag for handlingsplan for rødknappsandbie Andrena hattorfiana og
ildsandbie Andrena marginata. NINA Rapport 759. 59 s.
Ødegaard, F., Gjershuag, J. O., Staverløkk, A. & Mjelde, A. 2013. Faglig grunnlag for handlingsplan
for kløverhumle Bombus distinguendus, slåttehumle Bombus subterraneus og bakkehumle Bombus
humilis. NINA Rapport 816. 69 s.
12
Figur 1. Tørreng (KA=4, UF=2) med enghaukeskjegg (VU) langs Hunderfossvegen i Lillehammer
kommune, Oppland. Dette er en karakterart for artsrike vegkanter på Indre Østlandet. Foto: Øystein
Lofthus 19.6.2013.
Figur 2. Frisk-fuktig eng (KA=4, UF=1) i vegkant langs Fv251 ved Lii i Etnedal, Oppland, med bla.
ballblom og kåltistel (NT) i forgrunnen til høyre. Foto: Geir Høitomt 2.7.2013.
13
Figur 3. Dunkjempe-eng (KA=4, UF=1-2) på gårdstunet på Egge øvre i Gran kommune, Oppland.
Plen anlagt på gammel kulturmark som skjøttes med vanlig plenslått, men med noe lengre intervall
mellom slått enn vanlig. Foto: Bjørn Harald Larsen 14.6.2012.
14
Figur 4. Semi-naturlig eng på grunnlendt mark (KA 4-5, UF 2) under høyspentlinje vest for Aslaksrud
i Jevnaker, Oppland. Skogen rundt har tidligere blitt beitet, men har nå svært få kulturmarksarter igjen.
Under kraftlinja derimot er det fortsatt tydelig engpreg pga. ryddingen som foregår her. Bla. vokser det
mye enghaukeskjegg (VU), brudespore og engbakkesøte (NT) her. Foto: Bjørn Harald Larsen
1.7.2011.
15
Erstatningsbiotop på berg og åpen jord
Anders Thylén, oppdatert 1. desember 2014.
Definisjon
Popularisert beskrivelse
Naturtypen defineres av forekomster av arter eller vegetasjonstyper som gir et område naturverdi. Den
omhandler viktige forekomster på åpent berg og mineraljord som er kunstig og/eller sterkt påvirket av
menneskelig bruk, for eksempel fjellskjæringer, steinbrudd og sandtak, men der leveforholdene for
artene minner om naturlige bergvegger, bergknauser, grunnlendt mark, sanddyner og annen åpen sandog grusmark eller leirskred. Vegetasjonen eller artsforekomstene kan derfor være tilsvarende som for
de (naturlige) naturtypene åpen kalkmark, åpen rik mark, sanddyner, andre åpne sandmarker og
leirskred.
Teknisk definisjon
Etter NiN versjon 2 tilsvarer naturtypen hovedtypene sterkt endret fastmark tilrettelagt for rask
suksesjon (T38) og sterkt endret fastmark tilrettelagt for langsom suksesjon (T39). Marken har vært
utsatt for en tidligere forstyrrelse eller i noen tilfeller gjentatte forstyrrelser. Vegetasjonen er åpen eller
i en tidlig gjengroingsfase, uten eller med glissent tresjikt. T38 deles i NiN inn i potensielt 11
grunntyper fordelt på substrat, og T39 i 3 grunntyper.
Parameter
Krav
Kommentar
NiN-definisjoner
Sterkt endret fastmark
tilrettelagt for rask
suksesjon (T38) Sf 1-10.
T38 Sf 11 (Søppelplasser og lignende) samt T39
Sf 3 (bebygd areal, glass, betong, metallflater
etc) anses lite relevant. Eldre stein- og
murbygninger kan imidlertid komme inn under
delnaturtype 6.
Sterkt endret fastmark
tilrettelagt for langsom
suksesjon (T39) Sf 1-2.
Tresjktstetthet
(TT)
Gjengroingstilstand (GG)
TT 1-4
GG 1-3
Kan være begynnende gjengroing med ungskog,
men preg av åpen mark må fortsatt finnes.
Hvorfor er naturtypen viktig
Viktige utforminger av naturtypen kan være artsrike og ha forekomster av rødlistearter og arter som
normalt er knyttet til andre naturtyper som dekker små areal og som er truet. I regioner med stort
arealpress kan erstatningsbiotopene utgjøre et viktig supplement til naturlige leveområder for truede
arter. Studier i Sverige (Lennartsson & Gylje 2009) viser at erstatningsbiotoper på åpen sandmark
(sandtak, skytefelt m.fl.) og infrastruktur (skjæringer, jernbanetomter, veikanter m.fl.) kan ha like stor
betydning for rødlistede arter som de tradisjonelle kulturmarksnaturtypene. Naturtypen har spesielt
stor betydning for artsgruppene biller, veps, sommerfugler og karplanter. Spesielt for arter knyttet til
åpne sandområder i innlandet kan de menneskeskapte områdene være vel så viktige som de naturlige
(Ødegaard 2011).
16
Utbredelse
Naturtypen finnes i hele landet, men forekommer hyppigst og har de mest artsrike forekomstene i
områder med kalk- eller baserik berggrunn eller med finmaterialrike kvartære avsetninger
(breelvavsetninger m.m.) breelvavsetninger.
Naturfaglig beskrivelse
På fjell og grunnlendt mark forekommer naturtypen primært på rikere berggrunn eller der forhold som
rikt sigevann, soleksponering eller grunne lag av kalkrike løsmasser gir opphav til rikere mark.
Unntaksvis kan forekomster knyttet til fattige miljøer forekomme. På leire er det også forekomster på
kalkberggrunn som er mest relevant å inkludere. På åpen sandmark er naturverdien mer uavhengig av
berggrunnen i området, men forekomsten av baserike mineraler i selve sanden vil trolig ha betydning
for hvilke arter om forekommer.
Som tidligere nevnt er det forekomsten av rødlistearter eller andre forvaltningsrelevante arter eller
vegetasjonssamfunn som gjør områdene verdifulle i naturvernsammenheng. Arter vil kunne variere
mye mellom delnaturtyper og regioner, men noen eksempler er gitt under de ulike delnaturtypene. For
mange arter vill alder på substratet og forstyrrelsen være viktig. En del karplanter, spesielt i fuktige
miljøer og om artene finnes i nærområdet, vil kunne rekolonisere raskt etter for eksempel en
grøfterensk i en kildepåvirket veikant. I en nyopptatt, tørr og soleksponert fjellskjæring kan det
derimot ta mange tiår for krevende arter av lav og moser etablerer seg, selv om strukturen og kjemien
på fjellet tilsier at det er egnet substrat.
Delnaturtyper
Det skilles mellom 6 delnaturtyper, basert på uttørkingsfare (UF), kornstørrelse (KO),
tungmetallinnhold (TU) og i mindre grad bruk. De ulike delnaturtypene vil ligge nært opp til sine
naturlige tilsvarigheter både i utseende, økologi og artssammensetning
1) Skjæringer
i berg og
grunnlendt
mark
2) Åpen sandog grusmark
Dette er skjæringer i fjell og grunnlendt mark og evt. steinblokker (steinfyllinger) med
en vegetasjon av basekrevende og/eller varmekjære arter, som oftest på tørkeutsatt
mark (UF 2-3). Fuktige typer med kildeframspring eller sigevann kan også
forekomme, slik at det blir grunnlag for en fuktighetskrevende flora. Delnaturtypen
forekommer først og fremst i skjæringer langs jernbane og i utbyggingsområder, i
steinbrudd (i hovedsak kalkbrudd), mer sjeldent langs vei. Artsmangfoldet vil variere
betydelig, men typiske arter i tørre miljøer kan være engtjæreblom, bergmynte,
rødflangre, stavklokke (NT), stjernetistel (NT) og markmalurt. Solvarme og urterike
utforminger kan også være viktige for insekter. Gamle skjæringer på rike bergarter kan
innimellom ha forekomster av interessante lav. Eksempler på arter i fuktige skjæringer
er jåblom, vill-lin, gulsildre, skogmarihånd og brudespore.
Delnaturtypen består av i hovedsak tørkeutsatt mark på grus- og sand, gjerne med
nakne sandflekker og ellers en lavvokst vegetasjon av varmekjære og tørketålende
arter. Små dammer, fuktmiljøer og kildeframspring kan forekomme som elementer.
Delnaturtypen utgjør, sammen med naturlige forekomster, et hotspot-miljø for
varmekjære, sandtilknyttede arter. De mest typiske forekomstene er sand- og grustak,
men de kan også forekomme på skytefelt, jernbanestasjoner, flyplasser og i
veiskjæringer. Eksempler på karplanter er rundskolm, fjellnøkleblom (NT),
marinøkler, smånøkkel (NT) og ullurt (NT). På periodevis fuktig sandmark nær elver
kan klåved og spesialiserte vierarter dukke opp. De åpne sandområdene er imidlertid
spesielt viktige for invertebrater, bl.a. ulike grupper av broddveps som graveveps og
snylteveps, biller som sandjegere og sandgravere, sommerfugler, maurløve m.fl.
17
(Ødegaard 2011) Gamle ballastplasser og mølletomter vil eventuelt også kunne
komme inn her, men kun i den grad det forekommer forvaltningsrelevante arter.
3) Åpen
leirmark
4) Tørrlagt
innsjø- og
elvebunn
5) Bygningsstrukturer i
stein
6)
Tungmetallrik mark
Delnaturtypen forekommer på flater eller hellinger med åpen leire, som minner om
naturlige forekomster i leirskred, raviner og i tilknytning til elver på elvesletter..
Erstatningsvarianten forekommer oftest på eller i kanten av åkermark og
(vei)skjæringer i leirområder med kalkrik bergrunn, og gjerne der leirlaget begynner å
bli tynt i overgangen mot kalkberg. De mest artsrike utformingene ligger i sørvendte
hellinger. De fleste sjeldne artene som er kjent fra denne delnaturtypen er sørlige og
varmekjære arter, hovedsakelig moser, men også noen lavarter. Elementet er så vidt
man vet best utviklet i kalkområder på Østlandet, men det mangler kunnskap fra andre
regioner. Eksempler på arter er leirglye (CR), pyramidemose (ny art), vortesvøpmose
(VU), dvergbegermose (VU) og svøpkrusmose (VU).
Typen kan forekomme på permanent tørrlagt innsjø- eller elvebunn, for eksempel i
forbindelse med vassdragsregulering eller senking av innsjøer. På fuktig jord med høyt
organisk innhold i kalkområder kan det etableres fuktighetskrevende vegetasjon med
rikmyrpreg og sjeldne karplantearter. Det er noe usikkert om vegetasjonstypene vil
kunne være noenlunde stabile eller om de kun vil utgjøre et kortlivet suksesjonstrinn.
Ved noen senkede kalksjøer på Hadeland er det dannet store vegetasjonsfattige flater
med kalkmergel, hvor det bl.a. vokser fjellnøkleblom (NT), engmarihånd,
blodmarihånd og bitterblåfjær (Gaarder og Larsen 2003). I tillegg er mergelflatene
hekkeplass for vipe (NT) og dverglo (NT).
På gamle bygninger i kalkstein/skifer eller med kalkrik murpuss kan det forekomme en
spesiell flora av karplanter og innimellom også av lav og moser. Det kan være på
gamle festningsverk, steinbruer, bunkerser og lignende. Artseksempler er hundetunge,
legesteinfrø (NT), murburkne, småklokkemose og lansemose (begge VU, Kongsten
fort, Fredrikstad), samt Caloplaca decipiens (bl.a. Kongsvinger festning).
Bygningsstrukturer kan også ha betydning som overvintringsområde for flaggermus
eller som hekkeplass for fugl. Steinrøyser og steingjerder kan også omfattes av
delnaturtypen. De forekommer gjerne som elementer i kulturlandskap og på
kirkegårder. Avhengig av bergart, fuktighet, soleksponering, historikk og annen
påvirkning kan innimellom artsrike miljøer av lav og moser forekomme her.
Steinrøyser og steinmurer kan ha betydning som gjemmested for små pattedyr,
krypdyr, amfibier og som hekkeplass for fugl.
Slagghauger og andre restarealer knyttet til gruver eller omlastning av tungmetallrik
malm. En del arter typisk for ultramafisk berggrunn eller kobberkis/svovelkis, opptrer
eller dominerer, hvorav et par, for eksempel fjelltjæreblom og rød jonsokblom, har
egne raser knyttet til dette elementet. I NiN 2 kalles naturtypen berggrunn med
avvikende kjemisk sammensetning (BK), der både ultramafisk (BK 2), jern-rikt berg
(BK 3) og kobber(kis)-rikt berg (BK 4) er aktuelle. Delnaturtypen har fått liten
oppmerksomhet og er dårlig kjent, men noen lokaliteter med bla. bittersøte,
fjelltjæreblom, rød jonsokblom og engsmelle som karakterarter ble kartlagt i Røros
kommune i 2009 (Larsen & Holtan 2010). Enkelte sjeldne og rødlistede lav og moser
forekommer på kobberrik mark, bl.a. kobbersaltlav (VU).
Avgrensning mot andre naturtyper
•
Naturmark: Grunnen er konstruert eller sterkt påvirket. Mange arealer vil imidlertid ha en
langsom suksesjon mot naturmark/skog med mindre forstyrrelse gjentas. Det må finnes
naturverdier i form av viktige artsforekomster knyttet til åpen mark for at naturtypen skal være
aktuell.
18
•
•
Kulturmark: Trenger oftest ikke skjøttes/forstyrres like regelmessig som kulturmark for ikke å
gro igjen. Unntak er åkerkantene som er avhengig av et konstant forstyrret miljø. Seminaturlig eng forekommer på mark med mindre grad av påvirkning.
Engpregete erstatningsbiotoper: Som mot kulturmark. De engpregete erstatningsbiotopene har
et sammenhengende vegetasjonsdekke av graminider og urter (mer enn 75 % dekning).
Naturtypen vil ofte kunne finnes i tilknytning til andre verdifulle naturtyper, gjerne tilsvarende
naturlige forekomster. Artsrike fjellskjæringer vil ofte gå over i rikt berg/grunnlendt mark utenfor det
påvirkede området, og åpne senkede mergelflater vil gjerne ligge i tilknytning til en kalksjø.
Påvirkning/bruk
Delnaturtypene har ulike miljøkrav. Baserikt berg og høy soleksponering er vanlig, men både fattigere
og fuktige typer forekommer. En forutsetning er imidlertid at miljøet er åpent. Det ligger i sakens
natur at dette er områder som har vært brukt og på en eller annen måte er sterkt påvirket. Det er en
suksesjon fra at substratet er nytt og tomt for arter (for eksempel i en ny skjæring) til at det på lang sikt
gror til med skog, med mindre det er en gjentatt eller ny forstyrrelse. Det kan være grøfterensk eller
krattrydding i en skjæring langs jernbanen eller beite i et kulturlandskap med steinrøyser og
steingjerder.
Flere av de tilsvarende naturlige naturtypene har blitt sjeldne fordi storskala naturlige prosesser i
landskapet er blitt borte som følge av menneskelig forvaltning av naturressursene. Det gjelder for
eksempel sandområder i innlandet, hvor åpne sandområder var avhengige av elvedynamikk og erosjon
i elvebanker og skogbrann på gjengrodde dyneområder og fossile delta. Regulering av vassdrag og
vern mot skogbrann har ført til at disse naturtypene er blitt svært sjeldne i landskapet. For mange av de
truede artene knyttet til dette miljøet kan de menneskeskapte åpne sandmarkene i sandtak, militære
øvingsfelt og veiskjæringer være avgjørende for overlevelse.
Endringer i bruk av områder kan føre til at forutsetningene for artsrike miljøer blir borte. Redusert
bruk (nedlegging av sandtak eller kalkbrudd) vil føre til gjengroing og på sikt overgang mot en
skogtilstand. Intensivert bruk eller modernisering, for eksempel nye betong/asfaltplattformer på en
gammel jernbanestasjon og bytte fra eldre sandballast til ny grov pukkballast i sporområdene på
samme stasjon, vil også kunne føre til redusert artsmangfold.
Fordi dette ofte er forstyrrede arealer i nærheten av samferdselsårer og bebyggelse er gjerne fremmede
arter et problem.
Verdisetting
Med det sterke fokuset på karakteristiske arter både ved identifikasjon og avgrensning av naturtypen,
så blir forekomsten av slike også sentrale ved verdisettingen. Utover artene har naturtypen sjelden
noen spesiell verdi seg selv, og delnaturtyper er derfor ikke vektlagt i verdisettingen. Størrelse
vurderes som en relevant parameter, siden miljøene ofte er små og utsatt for tilfeldige negative
påvirkninger, samt at miljøvariasjonen og artsmangfoldet ofte øker vesentlig med arealet.
Habitatkvalitet og påvirkning kan ha stor betydning for verdien, men parametrene henger tett sammen
og er derfor slått sammen til tilstand.
Viktige parametere for verdisetting
Størrelse: Gjennomgående er de fleste lokaliteter ganske små, men det er likevel en del variasjon.
Artsmangfold og ikke minst bestander av rødlistearter øker med lokalitetsstørrelsen.
19
Artsmangfold: Naturtypen identifiseres primært på grunnlag av forekomster av forvaltningsrelevante
arter og kan samtidig ha forekomster av en rekke rødlistede og truede arter. Forekomst av arter utgjør
derfor et sentralt og ofte det viktigste grunnlaget for verdisetting. Dels vil verdi kunne utledes direkte
på basis av rødlistestatus til påviste arter, og dels er det aktuelt å benytte mengde og økologi til andre
karakteristiske arter.
Tilstand: Forekomst og variasjon av egnet substrat, det vil si nakent berg/grunnlendte
partier/sandflekker og variasjon i vegetasjonsdekke. Eksponering. For lite forstyrrelse kan medføre
gjengroing, mens for mye eller for ofte forstyrrelse kan medføre at de relevante artene ikke overlever
eller klarer å gjenetablere seg. Slik negativ påvirkning kan redusere verdien, mens en tilpasset
skjøtsel/forstyrrelse kan bidra til å opprettholde eller øke naturverdien. Stor spredning av fremmede
arter, forsøpling og lignende kan redusere verdien.
Mindre viktige parametere for verdisetting
Landskapsøkologi: I landskap med få naturlige habitater vil erstatningsbiotopene kanskje være de
eneste levestedene for arter knyttet til åpne miljøer. Terskelen for å registrere en lokalitet vil da kunne
ligge forholdsvis lavt. Flere nærliggende erstatningsbiotoper i et slikt landskap vil også kunne bidra til
å heve verdien for de enkelte lokalitetene. Hvis en derimot er i et landskap med svært mye lokaliteter
knyttet til åpen mark kan inngangsverdien heves noe. Det er lite relevant å registrere en C-lokalitet av
en erstatningsbiotop i et landskap fullt av A-lokaliteter av tilsvarende natur- og kulturmarksbiotoper.
For de høyere trinnene i verdiskalaen bør en heller se landskapet under et, og betegnelsen burde
kanskje heller vært kompletteringsbiotop enn erstatningsbiotop. For eksempel for truede insektarter
har det lite å si om en urterik miljø er på naturmark, kulturmark eller kunstmark. De vil bruke alle de
arealene hvor vertsplantene og levebetingelsene finnes, og flere lokaliteter, uansett type, i et landskap
vil komplettere hverandre og kunne bidra til økt verdi. For åpen sandmark, hvor erstatningsbiotopene i
forvaltningssammenheng er nesten like viktige som primærbiotopene, er dette spesielt viktig. For de
vil forekomsten av flere lokaliteter av både primær- og erstatningsbiotoper i landskapet bidra til et
hotspot-miljø som øker muligheten for stabile bestander av truede sandtilknyttede arter.
Parameter
Størrelse
Artsmangfold
Lav vekt
0,1-2 daa
NT/DD: 0-2, eller
5-9 kjennetegnende
arter
Tilstand
Noe egnet substrat
Middels vekt
2-5 daa
NT/DD: >2, eller
forekomst av/stort
potensial for VU, eller
10-19 kjennetegnende
arter.
Begrenset
gjengroingspreg (GG 2,
TS 2), i liten grad
preget av fremmede
arter (FA 2), liten
slitasje (SE 2).
Middels andel egnet
substrat og variasjon i
markdekke.
Godt potensial for
restaurering.
20
Høy vekt
>5 daa
VU: >2, eller
forekomst av/stort
potensial for EN/CR,
eller ≥ 20
kjennetegnende arter.
Lite gjengroingspreg
(GG 1, TS 1),
ubetydelig preget av
fremmede arter (FA
1), ubetydelig slitasje
(SE 1).
Stor andel egnet
substrat og variasjon i
markdekke.
Lokalt viktig – C: Terskelverdi oppnådd på størrelse, tilstand og artsmangfold. Disse terskelverdiene
ligger også som grunnforutsetning for A og B.
Viktig – B: Middels vekt oppnådd på artsmangfold, eller middels vekt på de to andre parametrene.
Svært viktig – A: Høy vekt på artsmangfold, eller høy vekt på tilstand og middels vekt på artsmangfold
og størrelse.
Råd om skjøtsel og hensyn
Det er gjort en del skjøtsel i ulike typer miljøer, bl.a. med krattrydding og bekjempelse av fremmede
arter på åpen kalkmark i indre Oslofjord. I Sverige er det utført en rekke restaureringsprosjekter
knyttet åpen sandmark i skytefelt, på jernbanetomter og i sandtak. Det er også gjort en del
restaureringsprosjekter i Norge i tilknytning til militære øvingsfelt, bl.a. på Hjerkinn (Hagen 2003).
Dermed finnes noe grunnlag for kunnskap om hvilke tiltak som gir en rask respons, men kunnskap om
effekter over lengre tid og hvilke nivåer av forstyrrelse som er tilpasset de ulike typene er trolig lav.
Behov for hensyn og skjøtsel er i større eller mindre grad nødvendig for de ulike deltypene, men for de
aller fleste gjelder at en eller annen forstyrrelse er nødvendig (i hvert fall på sikt) for at områdene ikke
skal gro igjen. Gjentatte inngrep/forstyrrelser er derfor viktige for å ivareta naturverdiene, men det er
også viktig at de utføres på en måte som tar hensyn til det aktuelle biologiske mangfoldet. Det er ofte
viktig å ha ulike suksesjonsstadier tilstede til enhver tid, slik at artene alltid har ”et sted å være og et
sted å spre seg til”. For å unngå at verdifulle forekomster blir ødelagt i forbindelse med drift og
vedlikehold av anlegg er det viktig at tiltak gjøres i dialog med personell med biologisk/økologisk
kompetanse.
For en del lokaliteter vil ikke den ordinære bruken og hensyn der være nok for å ivareta artenes
leveområder, og for å unngå gjengroing. Det kan være aktuelt med aktiv skjøtsel. Beite kan fungere
fint en del steder, men vil på mange lokaliteter ikke være aktuelt av praktiske grunner. Manuell
krattrydding og eventuelt slått med noen års mellomrom vil da kunne fungere bra. Det er viktig at
ryddeavfall fjernes fra de verdifulle områdene. Skjøtsel må tilpasses den enkelte lokalitet og bør gjøres
i dialog med personell med biologisk/økologisk kompetanse.
For noen delnaturtyper er fravær av forstyrrelse en forutsetning for at det skal utvikles artsrike
samfunn eller at spesialiserte arter skal få oppfylt sine krav. Dette gjelder f.eks. steingjerder og
bygningsstrukturer i stein.
Kunnskapsnivå og viktige kilder
Kunnskapsnivå varierer mye mellom de ulike delnaturtypene. Betydningen av menneskepåvirkede
sandområder er relativt godt dokumentert, både i Norge og Sverige, se bl.a. Ødegaard et al (2011). I
forhold til infrastrukturbiotoper langs vei og jernbane er det også gjort mye for å heve kunnskapen de
siste 10-15 år, se bl.a. Lennartsson og Gylje (2009), Auestad (2000) Larsen og Gaarder (2012) og
Thylén (2007). Det er også gjort en god del nyere kartlegging i slike miljøer. For en del av
delnaturtypene er imidlertid kunnskapen svært begrenset. Det gjelder spesielt tørrlagt innsjø/elvebunn,
tungmetallrik mark og steinrøyser/steingjerder.
Litteratur
Abenius, J. 2006. Gaddsteklar på sandmarker i Jönköpings län. Länsstyrelsen i Jönköpings län,
meddelande nr 2006:rapportnummer.
21
Andersson H. & Askling J. 2005. Seminarium om biologisk mångfald i artrika torrmarker i
järnvägsmiljöer 2004-02-05. Calluna AB. Rapport 2005:6 Miljösektionen, Banverket,
Borlänge.
Auestad, I., A. Norderhaug, L. N. Hamre og I. Austad. 2000. Vegkanten – variert og verdifull.
Hovudrapport frå prosjektet «Vegkanten – ein artsrik biotop». Samarbeidsprosjekt mellom
Statens vegvesen Sogn og Fjordane, Vegdirektoratet og Høgskolen i Sogn og Fjordane.
Sogndal.
Gaarder, G. & Larsen, B. H. 2003. Biologisk mangfold i Gran kommune. Revidert rapport. Miljøfaglig
Utredning Rapport 2003-01: 1-64 + kart.
Hagen, D. 2003. tilbakeføring av Hjerkinn skytefelt til sivile formål. Temautredning “Revegetering”.
Allforsk, Trondheim.
Hagen, D. 2003. Assisted recovery of disturbed arctic and alpine vegetation - an integrated approach.
dr. scient. thesis. Department of biology, Faculty of natural sciences and technology, NTNU,
Trondheim.
Hagen, D. & Skrindo, A. B. (red.). 2010. Håndbok i økologisk restaurering. Forebygging og
rehabilitering av naturskader på vegetasjon og terreng. 95 s. Forsvarsbygg.
Larsen, B. H. & Gaarder, G. 2012. Artsrike vegkanter – metodeutvikling og evaluering av kartlegging
i 2012. Miljøfaglig Utredning Rapport 2012-40: 1-45 + vedlegg, ISBN 978-82-8138-615-0.
Lennartson, T. og Gylje, S., 2009. Infrastrukturens biotoper – en refug för biologisk mångfald. CBM:s
skriftserie 31.
Often, A. Kongsvinger festning - ikke bare et unikt festningsanlegg, men også en botanisk perle i SørØsterdalen. (Upubl.)
Thylén, A. 2007. Biologisk mangfold og jernbane - en kunnskapsoversikt. 39 sider. Jernbaneverket.
Wold, O. 2013. Gjøvikbanen, kartlegging av biologisk mangfold med forslag til skjøtselsplaner.
Asplan Viak AS, Hamar. Rapport, 92 s. + vedlegg.
Ødegaard, F. 2011. Faglig grunnlag for handlingsplan for spesielle sandområder. NINA Rapport 810.
57 s.
Ødegaard, F., Brandrud, T.E., Hansen, L.O., Hanssen, O., Öberg, S., Sverdrup-Thygeson, A. 2011.
Sandområder -et hotspot-habitat. Sluttrapport under ARKO-prosjektets periode II – NINA
Rapport 712. 82 s.
22
Figur 1: Åkerkant med åpen leirmark, Storøya, Hole. Kanten har forekomst av 3 rødlistede moser.
Foto: Torbjørn Høitomt.
Figur 2: Veikant med åpen leirmark ved Stein, Ringerike. Foto: Torbjørn Høitomt.
23
Figur 3: Åpen sandmark på jernbanestasjon med eldre ballast, Eidanger, Porsgrunn. Foto: Anders
Thylén.
Figur 4: Åpen sandmark i Berg sandtak, Nittedal. Dammen er levested for bred blålibelle (NT), mens
sandveggene er levested for både sandsvale og flere rødlistede insektarter. Foto: Ole Lønnve.
24
Figur 5: Skjæring i kalkrik skifer langs Sørlandsbanen i Øvre Eiker. Her vokser bl.a. krypbeinurt
(VU). Foto: Anders Thylén.
25
Erstatningsbiotop på ved
Harald Bratli. Oppdatert 7. november 2014.
Definisjon
Popularisert beskrivelse
Naturtypen omfatter forskjellige typer bygninger og trevirke som for eksempel gamle
tømmerbygninger, uthus, løer i utmark og setre. I tillegg kan andre typer trevirke som gamle tregjerder
og stolper inngå. Konkrete objekter skal kun avgrenses og beskrives der det er dokumentert sjeldne
arter, rødlistede arter, eller arter spesielt knyttet til livsmiljøet.
Teknisk definisjon
I henhold til NiN består naturtypen av livsmediet Sterkt modifisert ved utendørs (M2) innen
livsmedium-hovedtypen Ved-livsmedier (T6). Naturtypen defineres ikke av en egen natursystemtype i
NiN versjon 2, men vil forekomme som element i ulike typer, primært skog, semi-naturlig eng og
sterkt endret fastmark med semi-naturlig preg. Den omfattes også av objektgruppa Kulturspor under
tilstandsrelevant objektinnhold.
Hvorfor naturtypen er viktig
Ubehandlet trevirke i kulturlandskapet og på uthusbygninger i skog kan være levested for flere sjeldne
arter, og enkelte arter er spesielt knyttet til dette miljøet. Dette er først og fremst kryptogamer (lav og
sopp). Flere av artene er også rødlistede. De fleste av disse artene har naturlige levesteder i skog og
åpent kulturlandskap, men noen har de fleste av sine kjente forekomster på gamle uthusbygninger, slik
som lavartene stautnål Chaneotheca phaeocephala (VU) og Pycnora praestabilis (EN). Lokalt eller
regionalt kan habitatet være viktig for arter som har hovedutbredelse andre steder. For eksempel kan
en art som gråsotbeger Cyphelium inquinans forekomme på naust og høyløer, til dels utenfor
nåværende utbredelsesområde for arten i naturlige miljøer. Ofte forfaller gamle utmarksløer, og
habitatet er derfor i ferd med å forsvinne. Både i utmark i lavlandet, samt dels i bebygde områder og
på innmark, er dette et problem for arter som har viktige forekomster der.
Utbredelse
Forekommer over hele landet, primært under skoggrensa. Viktige forekomster finnes blant annet i
seterregionen og i lavlandet i Sør-Norge.
Naturfaglig beskrivelse
Naturtypen omfatter ulike typer trevirke i jordbrukslandskap og utmark. Viktige forekomster er gamle
ubehandlede trebygninger, laftede hus, låver, høyløer i utmark og seterbygninger. Andre typer
"kulturved" som gamle tregjerder, stolper, trebruer og lignende kan også være viktige levesteder for
disse artene. Den gamle Stulsbroen i Ringebu er ett klassisk eksempel på hvor store kvaliteter trebruer
kunne ha før med gamle funn av trådragg Ramalina thrausta (VU) og småragg Ramalina dilacerata
(EN). Ulvelav Letharia vulpina (VU) er en typisk skogsart som kan opptre i dette miljøet. Miljøet
opptrer både på innmark og tun i kulturlandskapet og på gamle bygninger i utmark. Flere viktige
forekomster finnes på gamle setre.
26
De fleste artene har sine naturlige levesteder på død ved og andre substrater i andre naturtyper,
primært skog og kulturlandskap, men kan finne egnede levesteder også på kulturskapt ved. Det er her
snakk om umalt substrat som har stått uforstyrret i lang tid. Ofte er dette forfalne og dels sammenraste
hus. Dels kan artene også opptre på gamle avflassede, opprinnelig malte låver eller andre bygninger,
som ikke har vært vedlikeholdt på lang tid.
Substratet har likhetstrekk med død ved i lysåpen gammel skog. For enkelte død ved-arter oppfylles de
økologiske kravene disse artene har også på kulturskapt ved. Noen få har de fleste kjente funn i denne
typen.
Noen aktuelle arter som opptrer i typen er Buellia arborea, skjørnål Calicium abietinum (EN), stautnål
Chaenotheca phaeocephala (VU), gråsotbeger Cyphelium inquinans (NT), vanlig sotbeger C. tigillare,
Pycnora praestabilis (EN), ulvelav Letharia vulpina (VU), Thelomma ocellatum og flere andre
knappenålslav. På ved påvirket av næringsrike avsetninger kan blant annet ulike rosettlav Physcia spp.
forekomme. På gamle og godt nedbrutte/nedfalne løer kan tilfeldige funn av sopparter som
ospehvitkjuke Antrodia pulvinascens (NT), rosenkjuke Fomitopsis rosea (NT) og svartsonekjuke
Phellinus nigrolimitatus (NT) forekomme.
Delnaturtyper
Naturtypen er ikke inndelt i delnaturtyper.
Avgrensning mot andre naturtyper
Det er kun dokumenterte forekomster med sjeldne, rødlistede eller arter spesielt knyttet til dette
miljøet som skal kartlegges. Av og til vil gamle trebygninger og annen type varig, ubehandlet trevirke
inngå som elementer i andre naturtyper, som kulturmarkseng eller skoglokaliteter, men vanligvis
opptrer habitatet isolert fra andre naturtypelokaliteter. Egne lokaliteter med naturtypen avgrenses og
beskrives der spesielt verdifulle forekomster finnes (for eksempel store populasjoner, mange sjeldne
arter samlet), og der naturtypen forekommer utenfor andre kartlagte naturtypelokaliteter.
Påvirkning/bruk
Forfall av gamle hus og andre trebygninger i kulturlandskap og utmark utgjør en trussel. Tilplanting
med tett skog på gamle setervoller reduserer optimale forhold for disse artene, der mange er tilpasset
relativt lysåpne miljøer. Gjengroing med skog og busker i kulturlandskap har samme negative effekt.
Riving av gamle bygninger medfører at levestedet forsvinner. En viktig negativ faktor er maling eller
beising av gamle ubehandlede tømmerbygninger. Videre er overgang til bruk av planker i steden for
tømmer negativt, og montering trepanel på yttervegger av gamle tømmerbygninger ødelegger
habitatet. Tilbakegangen av kulturved har trolig sammenheng med generell omlegging i
jordbrukslandskapet med nedlegging og fraflytting fra små bruk og overgang til mer intensiv drift for
øvrig.
Verdisetting
27
Siden det er snakk om dokumenterte forekomster vektlegges forekomst/antall av rødlistearter og
kjennetegnende arter ved verdisetting. Sjeldenhet lokalt og regionalt og artenes populasjonsstørrelse
brukes som tilleggskriterier.
Viktige parametere
Artsmangfold. Med artsmangfold menes her både tyngdepunktarter og kjennetegnende arter (jf.
Fremstad 1997, NiN), det vil si arter med klart større forekomst eller som forekommer nesten
utelukkende i denne enn i andre naturtyper. Antallet settes foreløpig lavt, da dette er en relativt
artsfattig naturtype.
Rødlistearter. Lokaliteter med forekomst av rødlistede arter, især arter som hovedsakelig forekommer
i typen, gis høy prioritet. Typen har trolig relativt få rødlistede arter, og antallet settes derfor lavt.
Mindre viktige parametere
Sjeldenhet. Sjeldenhet til naturtypen vurdert lokalt (innen kommunen), og regionalt (innen fylket)
benyttes som støttekriterium og brukes til å justere verdi skjønnsmessig. Begrunnes i
verdivurderingen.
Populasjonsstørrelse. Populasjonsstørrelse for kjennetegnende arter og rødlistearter brukes som
støttekriterium og brukes til å justere verdi skjønnsmessig. Størrelse vurderes skjønnsmessig ut fra
samlet areal arten dekker. Store populasjoner anses som mer vitale og kan fungere som
spredningssenter til nærliggende egnede habitater. Begrunnes i verdivurderingen.
Parameter
Artsmangfold
Rødlistearter
Lav vekt
1-4 kjennetegnende
arter og
tyngdepunktarter
NT/DD: 0-1
Middels vekt
4-8 kjennetegnende
arter og
tyngdepunktarter
NT/DD: 2, eller VU: 1
Høy vekt
> 8 kjennetegnende
arter og
tyngdepunktarter
NT/DD: minst 3, eller
VU: minst 2, eller EN
eller CR: minst 1
Lokalt viktig – C: Oppnådd lav vekt på forekomst av rødlisteart eller kjennetegnede arter.
Viktig – B: Oppnådd middels vekt på forekomst av rødlisteart eller kjennetegnede arter.
Svært viktig – A: Oppnådd høy vekt på forekomst av rødlisteart eller kjennetegnede arter.
Råd om skjøtsel og hensyn
Det er her snakk om temporære substrat som i mange tilfelle fungerer som erstatning for andre
naturlige habitater. Tiltak som forlenger levetiden til substratet er ønskelig, for eksempel ved at gamle
bygninger med dokumenterte artsforekomster ikke rives eller om mulig vedlikeholdes slik at artene
fortsatt kan leve der. Gjenvoksing rundt gamle hus med tett skog og tilplanting av setervoller er som
regel negativt. Vedlikehold og restaurering må gjøres slik at artene overlever. Stokker legges tilbake
på nøyaktig samme sted og måte, virket behandles ikke med maling eller beis. Istedenfor å kaste eller
brenne gamle stokker som ikke skal brukes kan man deponere stokkene på egnet sted i nærheten, og
da slik at artene ikke tildekkes.
28
Litteratur
Mange viktige forekomster er dokumentert ved innsamlinger til de Naturhistoriske samlingene og i
Artskart (www.artskart.no). Kunnskapen anses som moderat med hensyn til artenes forekomst og nye
lokaliteter finnes jevnlig.
Hermansson, J. & Jonsson, F. 2011. Åtgärdsprogram för bevarande av hotade lavar på kulturved i
odlingslandskapet 2011–2016. Naturvårdverket rapport 6439: 1-62.
Svensson, M., Johansson, P. & Thor, G. 2005: Lichens on wooden barns and Pinus sylvestris snags in
Dalarna, Sweden. Annales Bot. Fennici 42: 351–363.
Larsson, J. Jonsson, F., Ekendahl,T., & Karlsson, E. 2007. Lavar på lador. Biologisk mångfald i ladans
landskap. Länsstyrelsen Jämtlands län, Östersund.
Jonsson, F., Ekendahl, T. & Nordin, U. 2012 Inventering av vedorangelav Caloplaca furfuracea och
ladparasitspik Sphinctrina anglica på kulturved i Jämtlands län 2005-2007. Länsstyrelsen Dalarna
Rapport 2012: 01: 1-23.
29
Erstatningsbiotop på tresatt mark
Harald Bratli. Oppdatert 7. november 2014.
Definisjon
Popularisert beskrivelse
Naturtypen omfatter ulike typer tresatt mark, som parker, kirkegårder, store tun og alléer. Dette er
opparbeidet areal tilplantet med trær for å skape parker og andre parklignende miljøer. Naturtypen
tilsvarer det som tidligere er kalt parklandskap. Naturtypen omfatter tresatte miljøer med store gamle
trær, på opparbeidete arealer, der det av og til også kan forekomme ulike typer steinsubstrat og
englignende habitater. Det er først og fremst forekomster med store gamle edelløvtrær og andre
rikbarkstrær som inngår.
Teknisk definisjon
Erstatningsbiotop på tresatt mark omfattes i NiN versjon 2 ikke av egen naturtype, men elementene
som inngår som ulike objektgrupper under tilstandsrelevant objektinnhold: Svært stort (gammelt) tre
og kulturspor i NiN versjon 1.
Hvorfor naturtypen er viktig
Parker, kirkegårder, store tun og alléer er viktige levesteder for en rekke arter av kryptogamer og
invertebrater, tillegg til en del karplanter, fugl og pattedyr (for eksempel flaggermus). Foruten store
gamle edelløvtrær inneholder naturtypen også steinboende, og dels markboende arter knyttet til
steinmurer, monumenter og andre kunstige steinsubstrater. Småareal med naturlig vegetasjon på
knauser og engflekker kan også inngå. Artsmangfoldet kan omfatte arter som både er sjeldne og
rødlistede. Flere arter har en begrenset utbredelse til deler av landet. Mange spesialiserte arter kan
inngå. Naturtypen er ofte artsrik, og befinner seg gjerne i byer eller andre sterkt påvirkede landskap,
samtidig som de ofte blir mye benyttet av folk. Her kan den representere artsrike oaser av stor
betydning for rekreasjon og naturfaglig informasjon til befolkningen.
Utbredelse
Naturtypen er mest utbredt i lavereliggende strøk og innenfor utbredelsesarealet til edelløvtrær, men
forekommer også lenger mot nord og høyere over havet der hvor rikbarkstrær har blitt plantet.
Naturtypen er gjerne tilknyttet gamle bysentra eller større gårder, herregårder, bygdemuseer, av og til
også administrasjonssentre ved gamle industristeder eller boliger til bedriftseiere og lignende.
Naturfaglig beskrivelse
Parker, kirkegårder, store tun og alléer finnes først og fremst i eller i tilknytning til byer og tettsteder. I
åpent jordbrukslandskap vil man også finne alléer og store tun. På store gamle edelløvtrær kan det
forekomme et stort mangfold av epifyttiske moser, sopp og lav. Mange av disse har, liksom trærne, en
sørlig eller vestlig utbredelse. Artsinventar vil variere med treslagssammensetning, alder på trærne og
forekomst av mikrohabitater på trærne. I tillegg er det regional variasjon. På Østlandet forekommer for
eksempel en del sør-østlige arter. Enkelte arter har sine hovedforekomster i parker, kirkegårder og
alléer, som for eksempel grådogglav Physconia grisea (EN) og herregårdslav Pleurosticta
30
acetabulum. Både typiske rikbarksarter som for eksempel almelav Gyalecta ulmi (NT) og
knappenålslaven bleikdoggnål Sclerophora pallida (NT) forekommer. I tillegg finnes arter som gjerne
er lyselskende og næringskrevende og som begunstiges av næringsrike støvavsetninger fra
nærliggende jorder. Typisk er arter fra slektene rosettlav Physcia, dogglav Physconia og ragglav
Ramalina. I tillegg er en del av artene trolig relativt tolerante overfor forurensing og kan leve i byer,
slik som buktmessinglav Xanthoria fallax. I sør- og sørvest forekommer en del sjeldne arter i dette
miljøet, blant annet kystbrunlav Melanohalea elegantula (VU), sørlandslav Melanohalea laciniatula
(EN) og smårosettlav Hyperphyscia adglutinata (VU). Flere funn er gjort på innførte parktrær, som
platanlønn og hestekastanje. Invertebratfaunaen kan også være rik med en rekke uvanlige og rødlistede
arter. Noen av de mest sjeldne forekommer på store gamle edelløvtrær i parker og kirkegårder, slik
som for eksempel eremitten Osmoderma eremita. Eksempler på sopparter er storkjuke Meripilus
giganteus (NT), trappepiggsopp Climacodon septentrionalis (NT) og korallkjuke Grifola frondosa
(VU). Parkmose Habrodon perpusillus (VU) er eksempel på moseart med mange funn i parker og
alléer på Vestlandet, mens svøpbustehette Orthotrichum patens (VU) har en sørøstlig utbredelse.
Almehårstjerne Syntrichia laevipila (VU) er eksempel på art med sørvestlig utbredelse.
På kirkegårdsmurer kan tørrbakkearter som vårrublom Draba verna (DD), muserumpe Myosurus
minimus (NT, flere steder i Østfold) og nyresildre Saxifraga granulata forekomme. Kirkegårdsmurer
og andre konstruerte kalkrike steinhabitater kan også ha en rik kryptogamflora med sjeldne
kalkkrevende lavarter. Blant eksempler er Caloplaca pusilla (CR) og brun punktlav Punctelia stictica
(VU). I alléer kan bakkevegetasjon ha engpreg og av og til forekommer sjeldne arter som
kammarimjelle Melampyrum cristatum (EN).
Delnaturtyper
Naturtypen deles inn i tre forvaltningsrettede delnaturtyper.
Park
Parker er tresatte områder og forekommer oftest i byer og tettsteder. Store gamle edelløvtrær er typisk.
Typen kan også ha artsrik bakkevegetasjon, særlig dersom knauser og engflekker med mer naturlig
vegetasjon inngår. Blant annet er det registrert drøyt 200 karplantearter i Slottsparken i Oslo (Often
2011). Store tun og hager med mange store trær kan også inngå her. Misteltein Viscum album kan
forekomme på parktrær og i hager.
Kirkegård
Kirkegårder har mye til felles med parker, men er også vanlige utenfor typiske bymiljøer. Kirkegårder
har steinmonumenter og murer der rik kryptogamflora kan inngå. På toppen av murene kan
tørrbakkelignende vegetasjon forekomme. Enkelte gamle kirkegårder kan ha elementer av ekstensivt
utnyttet kunstmark, med rik flora. Enkelte har også kulturmarkspreg der for eksempel beitemarksopp
kan forekomme.
Allé
Alléer er trerekker med store gamle trær. Konsentrasjoner av særlig gamle soleksponerte edellauvtrær
er viktige for insekter og kryptogamer. Hulrom og diverse andre mikrohabitater øker mangfoldet av
livsmiljøer på trærne. I mellom trærne kan det av og til forekomme rik bakkevegetasjon. Alléer
forekommer både i bystrøk og tilknyttet gamle, store gårdsbruk.
31
Avgrensning mot andre naturtyper
Typen har mange fellestrekk med "Store gamle trær", men naturtypen skiller seg fra denne ved å
omfatte miljøer der både store gamle trær, ulike typer steinsubstrat og englignende habitater kan inngå.
Fra andre " tresatte kulturmarkstyper" skilles typen ved at disse forekommer i semi-naturlig eng, mens
erstatningsbiotoper på tresatt mark forekommer på opparbeidete eller spesielt tilrettelagte arealer.
Påvirkning/bruk
Veitrafikk og forurensing fra biler, industri og fyring er negativt for mange moser og lav. Mange
allétrær er utsatt for skader ved brøyting. Veisalting er også negativt. Almesyke og askeskuddsyke
utgjør reelle trusler for alm og ask på Østlandet. Askeskuddsyken brer seg også vestover og er nå
registrert nordover på Vestlandet til Sogn og Fjordane. Unødvendig felling av trær foretas av og til,
dels på grunn av ubegrunnet frykt for skader fra døde greiner som kan falle ned, råtesykdommer, eller
lignende (se for øvrig under skjøtsel og hensyn).
Verdisetting
Verdien til naturtypen er i stor grad knyttet til artsforekomster (kjennetegnende arter og rødlistearter),
og dessuten lokalitetens størrelse. Mangfold av ulike elementer som inngår i naturtypen (her kalt
typevariasjon), samt påvirkninger benyttes som tilleggskriterier for å justere verdi.
Viktige parametere
Størrelse: Typen kan variere en del i størrelse, men små lokaliteter kan ha viktige artsforekomster, så
inngangsverdi settes forholdsvis lavt. Artsantallet og habitatheterogenitet øker med areal, slik at større
lokaliteter gis høyere vekt enn små lokaliteter.
Artsmangfold: Med kjennetegnende arter menes her karplanter. Inkludert er også tyngdepunktarter (jf.
Fremstad 1997, NiN). Populasjonsstørrelse angis ikke som eget kriterium med kan brukes til å justere
verdi. Begrunnes særskilt.
Rødlistearter: Lokaliteter med forekomst av rødlistede arter, især arter som hovedsakelig forekommer
i typen, gis høy prioritet. Populasjonsstørrelse angis ikke som eget kriterium med kan brukes til å
justere verdi. Begrunnes særskilt.
Mindre viktige parametere
Typevariasjon: Med typevariasjon menes her mangfold av ulike habitater som inngår i lokaliteten;
store gamle trær, trær med spesielle habitater (sprekkebark, hule trær, styvingstrær), variasjon i
treslagsammensetning, forekomst av bergknauser og bergvegger, steingjerder og steinmonumenter.
Kriteriet kan brukes til å justere verdi dersom man ellers er i tvil.
Påvirkning: Lokalitetens påvirkning av forhold som forurensing, eutrofiering, gjengroing rundt
spesielle habitater kan brukes til å justere verdi dersom man ellers er i tvil.
Parameter
Størrelse
Artsmangfold
Rødlistearter
Lav vekt
0,5 daa
Bra innslag av
kjennetegnende og
tyngdepunktarter
(minst 10)
NT/DD: 0-1
Middels vekt
0,5-2,5 daa
Middels innslag av
kjennetegnende arter
og tyngdepunktarter
(minst 15)
NT/DD: 2, eller VU: 1
32
Høy vekt
Mer enn 2,5 daa
Høyt innslag av
kjennetegnende arter
og tyngdepunktarter
(minst 20)
NT/DD: minst 3, eller
VU: minst 2, EN eller
CR: 1
okalt viktig – C: Oppnådd lav vekt på størrelse og artsmangfold eller rødlisteart.
Viktig – B: Oppnådd middels vekt på størrelse og artsmangfold eller rødlisteart.
Svært viktig – A: Oppnådd høy vekt på størrelse og artsmangfold eller rødlisteart.
Råd om skjøtsel og hensyn
Felling av trær bør vurderes nøye. Ofte kan gamle trær reddes ved sikring av greiner og beskjæring
istedenfor at de sages ned. Døde trær bør for stå som levested for vedboende arter. Avkappede greiner
og trær kan stables i død ved-deponier. Knauser og småarealer med naturlig vegetasjon bør unntas
parkmessig opparbeiding og tilplanting med krypende arter som gravbergknapp. Små areal med
naturlig engvegetasjon bør unntas plenklipp og heller slås seint i sesongen. Arealer med naturlig
slåtteeng kan opparbeides på avgrensede arealer ved å utnytte stedegne arter. Gamle, forvillede
kulturplanter som ikke utgjør noen trussel bør ivaretas.
Litteratur
Mange viktige forekomster er dokumentert ved innsamlinger til de Naturhistoriske samlingene og i
Artskart (www.artskart.no). Kunnskapen anses som moderat til relativt god med hensyn til artenes
forekomst og nye artsforekomster finnes jevnlig.
Aptroot, A. & James, P.W. 2002. Monitoring lichens on monuments. I: Nimis, P.L., Wolseley, P.A. &
Scheidegger, C. 2002. Monitoring with lichens - monitoring lichens. – Kluwer Academic Publishers,
Dordrecht, ss. 239 − 253.
British lichen society. Churchyard Lichens. http://www.thebls.org.uk/activities/churchyardsurvey/churchyard-lichens.
Fremstad, E. 2004. Mesterrot Peucedanum ostruthium i Midt-Norge. – Blyttia 62: 82-90.
Høeg, O. A. 1975. Ta vare på klosterplantene! − Museumsnytt 1: 19-21.
Høiland, K. 1995. Truete kulturbetingete planter i Norge. 2. Gårdstunplanter. NINA Fagrapport 003:
1-34.
Often, A. 2011. Planter i Slottsparken, Oslo. – NINA-rapport 751 1-47.
Nordhagen. R. 1954. Om gjennombruddet av den engelske landskapsstil i nordisk havekunst og dens
betydning for Nordens flora. − Blyttia 12: 37-101.
Nordhagen, R. 1941. De gamle klosterhager. − Årsberet. Foren. norske fortidsminnesmerkers
bevaring 1939: 55-94.
Statens vegvesen 2009. Alléer og trerekker i Østfold. − Statens vegvesen, Oslo.
Statens vegvesen 2010. Alléer og trerekker i Oslo og Akershus. − Statens vegvesen, Oslo.
Stridvall, L. & Stridvall, A. 2010. Lavfloran på kyrkogårdar i Västra Götalands län. − Lavbulletinen
2010: 1: 1-87.
Sverdrup-Thygeson, A. og Brandrud, T.E. (red.), Bratli, H., Framstad, E., Jordal, J.B. & Ødegaard, F.
2011b. Hotspots - naturtyper med mange truete arter. En gjennomgang av Rødlista for arter 2010 i
forbindelse med ARKO-prosjektet. − NINA Rapport 683. 1-66.
33