Fjæresone
Veileder for kartlegging, verdisetting og forvaltning av naturtyper på land og i ferskvann Utkast til faktaark 2015 – Fjæresone Versjon 7. august 2015 Innhold: Stein-, grus- og sandstrand 3 Sanddyne 13 Strandeng og strandsump 30 Driftvoll 36 Aktivt marint delta 42 Fuglegjødslet eng og knaus 47 2 Stein-, grus- og sandstrand Oddvar Pedersen. Oppdatert 12. februar 2015. Definisjon Popularisert definisjon Stein-, grus- og sandstrender er havstrender på ustabilt løsmateriale av sand, grus og stein. Slike strender har svært lite vegetasjonsdekke som påvirkes foruten av substratets kornstørrelse av næringstilgang og salinitet fra sjøen. Teknisk definisjon Naturtypen samsvarer i stor grad med Stein-, grus- og sandstrand (S6) i NiN versjon 1. I NiN versjon 2 synes sandstrand (forstrand) å være plassert under sanddynemark (T~24), mens grus- og steinstrender er plassert under kystnær grus- og steinstrand (T~32). Hvorfor naturtypen er viktig Generelt er naturtypen forholdsvis artsfattig, men noen strandtyper, spesielt sand- og grusstrender, inneholder noen spesialister som til dels er sjeldne og rødlista (jf. f.eks. Ødegaard et al. 2010, 2011). Naturtypen, spesielt reine sandstrender, er i Sør-Norge under sterkt press, spesielt fra friluftsliv, men også fra invasive fremmedarter. Strender av denne type kan ha stor betydning for dyrelivet, f.eks. er strender med stor tangakkumulering svært viktige som næringssøksområder for vadefugl under trekket. Naturtypen er ikke rødlista (Lindgaard & Henriksen 2011), men sand- og grusstrender, spesielt i sørog sørøst har forekomster av handlingsplanarter som f.eks. strandtorn Eryngium maritimum (EN), sodaurt Salsola kali EN) og strandmaurløve Myrmeleon bore (EN) og kan komme til å inngå i funksjonsområder for prioriterte arter. Stein- og grusstrender uten vesentlige biologiske verdier, kan ha store geomorfologiske verdier, for eksempel de grove rullesteinstrendene på Jomfruland og Tromøy. Utbredelse Langs hele kysten, men med konsentrasjoner hvor morenemateriale foreligger i dagens strandsone og ut i sjøen, f.eks. Jeløya, Vestfoldkysten, Jomfruland, Tromøya, Lista, Jæren, Karmøy, Herdla, Ørlandet, Tautra og flere steder i Nord-Norge, ikke minst på Helgelandskysten, i Lofoten og Vesterålen og i Øst-Finnmark. Edvardsen (2011) angir at sand- og grusstrender utgjør ca. 14,1 % (ca. 11 700 km) av norskekysten, mens utvaska stein og blokkmark utgjør 8,2 % (ca. 6800 km). 3 Naturfaglig beskrivelse Strender på løsmateriale er svært uensartet, fra storsteinet blokk- og rullesteinstrand til finkornet sandstrand. Utover blokkstørrelse, påvirkes vegetasjonen først og fremst av strandas eksponeringsgrad og sjøvannets salinitet, samt tilførsel og akkumulering av driftmateriale, spesielt tang, tare og skjell. Blokk- og rullesteinstrender finnes gjerne hvor moremasser i stor grad er blitt vasket ut. Karakteristisk nok finnes gjerne rullesteinstrender ute på eksponerte nes, mens finfraksjoner (sand og grus) er avsatt i mellomliggende bukter eller på innsida av øyer. Dette er spesielt karakteristisk på Jomfruland, Lista og Jæren og i Lofoten og Vesterålen. Reine blokk- og rullesteinstrender har generelt et glissent vegetasjonsdekke, i hovedsak som bestander av enkeltarter som krushøymol Rumex crispus, strandkvann Angelicha archangelica ssp. littoralis og strandrug Leymus arenarius. Rein steinstrand er sjelden aktuelt å kartlegge som viktig naturtype, kanskje med unntak av store og geomorfologisk viktige forekomster. Grus- og småsteina strender har mindre stabilt substrat enn rullesteinstrendene, men inneholder likevel mange flere arter, inkludert sjeldne og rødlista arter. Karakteristiske arter er strandarve Honkenya peploides, strandrug, rødsvingel Festuca rubra, gåsemure Argentina anserina, strandkål Crambe maritima og strandvortemelk Euphorbia palustris. Rødlistearten gul hornvalmue Glaucium flavum (EN) er knyttet til slike strender, mens andre rødlistearter, f.eks. bulmeurt Hyoscyamus niger (EN) og gåsefot Asperugo procumbens (VU) kan inngå. Utover rødlistearter, bør også regionale forekomster av østersurt Mertensia maritima (Østfold-Rogaland), strandvortemelk (vest for Lindesnes) og strandkål (nord for Rogaland) vektlegges. En viktig gruppe grusstrender er hvor substratet består av kalkrik grus eller hvor det forekommer stort innslag av skjell. Ved lavere saltpåvirkning, f.eks. i indre fjordstrøk og ved utløp av elver inneholder grusstrendene en del arter fra tørrengvegetasjon. De største naturverdiene er normalt knyttet til sandstrendene. Her kommer det inn en rekke spesialiserte arter, hvorav noen er rødlista. Karakteristiske arter på sandstrender er strandrug, strandarve, strandreddik Cakile maritima, rødsvingel og strandflatbelg Lathyrus japonicus. Viktige arter for kart- og vektlegging er ellers handlingsplanartene strandtorn og sodaurt, og sjeldnere arter som f.eks. strandkveke Elytrigia juncea og kystfrøstjerne Thalictrum minus (VU) (begge sjeldne utenom Lista og Jæren). Naturligvis er ikke naturen så enkel som beskrivelsen over indikerer, på en og samme strand finnes gjerne både blokker, rullestein, småstein, grus og sand. Ofte finnes det også strandengfragmenter (på silt/mudder) innimellom rullesteinene. Vegetasjonsdekket er i stor grad knyttet opp mot driftakkumuleringa (primært tang og tare), og viktige tilleggselementer kan være forekomst av tangvoller og påvirkning av ferskvannsig fra landsida. Delnaturtyper Naturtypen deles opp både etter kornstørrelse og salinitet, i tillegg spiller grad av akkumulering av driftmateriale en stor rolle. Her begrenses oppdelinga til kornstørrelsen på substratet i tre funksjonelle hovedtyper (se naturfaglig beskrivelse over): 1. Steinstrand 2. Grusstrand 3. Sandstrand 4 Avgrensning mot andre naturtyper Generelt avgrenses naturtypen innover (vekk fra stranda) med grensa hvor undergrunnen blir stabil, vegetasjonsdekket mer sluttet og varig, og hvor den direkte saltvannspåvirkning ikke lenger er så tydelig. Langsmed stranda går grensa mot strandberg mellom løsmaterialer og fast fjell; mot strandeng/sump hvorfra substratet blir mer finkornet og stabilt (silte/leire) og oftest med sluttet vegetasjon. Sandstrender kartlegges som sanddynemark når det forekommer sandflukt og etablering av sanddyne (normalt av marehalm Ammophila arenaria, strandrug, strandkveke eller krypvier) innenfor den ustabile sandstranda. Den ustabile forstranda foran sanddynene kartlegges som en del av sanddynene, selv om den er identisk med ustabil sandstrand (delnaturtype 3) her. En problematisk overgang forekommer nå stranda grenser mot åpen, kystnær grus- og steinmark. Grensa trekkes der hvor saltvannspåvirkningen ikke lenger er tydelig. Etter NiN er kriteriet for driftvoll satt til 30 cm mektighet på 100 m2 og 6 års varighet. Dette gjør at en i praksis svært sjelden vil kartlegge driftvoller sør for Stad. Lenger nord vil kriteriet for drift/tangvoll hyppigere oppfylles. Hvor kriteriet ikke oppfylles inkluderes driftvoller som element i denne naturtypen. Påvirkning/bruk Massetak og utbygging Stein, grus og sand er ressurser for byggenæring, landbruk og annen entreprenør-virksomhet, og strendene har blitt og blir fortsatt utsatt for massetak. Negativt er jo også direkte nedbygging av slike strender. Motorisert ferdsel Det foregår begrenset motorisert ferdsel i slike områder i dag. Forsøpling og forurensing Strendene mottar mye søppel fra sjøen og er også sårbare for forurensinger, spesielt oljeutslipp. Beiting Beiting av husdyr er gjennomgående positivt. Opphør av beite er antagelig en av årsakene til at noen arter er blitt sjeldnere (f.eks. strandtorn, sodaurt og bulmeurt), men andre arter har blitt vanligere (f.eks. strandmelde, rynkerose). Det er viktig å begrense beiting på lokaliteter med spesielle og beitesvake arter, spesielt østersurt og til dels strandkål. Fremmedart Flere invasive arter har funnet gode betingelser for etablering og brohoder for videre spredning på strendene. Dette gjelder i høyeste grad rynkerose (allerede langs det meste av kysten), samt strandkarse (grus- og steinstrender rundt Oslofjorden), russekål (sand/grusstrender) og veivortemjølk (sand og grusstrender i Vestfold). Friluftsliv Sandstrendene i Sør-Norge er nesten uten unntak påvirket av slitasje fra friluftsliv. Svak slitasje er normalt gunstig, siden det hindrer en del gjengroing (fortetting av vegetasjon), men ofte er slitasjen større en ønskelig. En svært negativ utvikling er det at flere og flere strender renses maskinelt, hvorpå både driftmateriale, planter og frøbank fjernes. 5 Verdisetting I utgangspunktet er naturtypen ganske hyppig langs Norskekysten, så inngangsverdien må settes relativt høyt, høyest for steinstrender, lavest for sandstrender (og aller lavest for sandstrender i sør). Primært verdisettes områdene etter størrelse og substratvariasjon og forekomst av rødlistearter. Andre spesialiserte arter og økologiske tilleggselementer nyttes til å styrke valgt verdi eller øke verdien, mens områdets tilstand vil kunne både øke og minske verdien. Et middels stort område kan bli verdisatt som C om det f.eks. er svært negativt påvirket. Viktige parametere Størrelse. Størrelse anses som en viktig parameter, da større lokaliteter gir bedre rom for representasjon av naturlige økologiske prosesser og øker mangfoldet av arter. Typevariasjon: Intakte økosystemer som ivaretar hele dynamikken på sandstrender med hele dets økologiske variasjon er viktige. Dette gjenspeiles i typevariasjon som derfor er en viktig faktor. Rødlistede arter. Typen inneholder en del rødlistede arter, dels i strengeste kategorier. Lokaliteter med forekomst av rødlistede arter gis høy prioritet. Populasjonsstørrelse angis ikke som eget kriterium men kan brukes til å oppgradere verdi. Begrunnes særskilt. Mindre viktige parametere Kjennetegnende arter. Med kjennetegnende arter menes her både tyngdepunktarter og kjennetegnende arter (jf. Fremstad 1997, NiN), det vil si arter med klart større forekomst eller som forekommer nesten utelukkende i naturtypen, enn i forhold til andre naturtyper. Populasjonsstørrelse angis ikke som eget kriterium men kan brukes til å oppgradere verdi. Begrunnes særskilt. Lav vekt indikeres ved "lite innslag (0-1) av kjennetegnende arter", middels vekt indikeres ved "middels innslag (2-3) av kjennetegnende arter", og høy vekt indikeres ved "høyt innslag (>3) av kjennetegnende arter". Tilstand: Lav vekt indikeres ved at det kan være "en del preget av slitasje, tråkk og tekniske inngrep (NiN SE 3) eller av fremmede arter (NiN FA 3-4)". Middels vekt indikeres ved "I liten grad preget av slitasje, tråkk og tekniske inngrep (NiN SE 2) eller av fremmede arter (NiN FA 2-3)". Høy vekt indikeres ved "Ubetydelig påvirket av slitasje, tråkk og tekniske inngrep (NiN SE 0-1) eller av fremmede arter (NiN FA 1-2)". Fremmedartstilstand: Kan påvirke økosystemet mye, og benyttes til skjønnsmessig vurdering av verdi, der lav vekt tilsvarer "moderat til sterkt påvirket (FA: 3-4)", der middels vekt tilsvarer "svakt til moderat påvirket (FA: 2-3)", og høy vekt tilsvarer "uten eller svakt påvirket (FA: 1-2)". Økt biodiversitet i forhold til økologisk tilleggselementer (ferskvannpåvirket forstrand, tangvoller, kalkrikt substrat), der noe økning kan gi middels vekt og klar økning gir høy vekt. Parameter Størrelse Typevariasjon Rødlistearter Lav vekt Kort strandlengde (inntil 100 meter). Liten variasjon (stein/grus, ikke/i liten grad sand) NT/DD: minst 1 Middels vekt Middels strandlengde (100-250 m). Middels variasjon, innslag av minst 1-2 typer, både stein/grusog sand. Sandstrand må være inkludert, evt. bare sandstrand. NT/: minst 2, eller VU: 1 6 Høy vekt Lang strandlengde (>250 m). Stor variasjon, innslag av både sand, grus og stein (alle tre typer). NT/DD: minst 3, eller VU: minst 2 eller EN/CR: 1 Lokalt viktig - C: Oppnådd lav vekt på størrelse, typevariasjon eller forekomst av rødlistearter. Viktig – B: Oppnådd middels vekt på størrelse, typevariasjon eller rødlistearter. Andre faktorer, spesielt tilstand kan ned/oppjustere. Svært viktig - A: Oppnådd høy vekt på størrelse, typevariasjon eller rødlistearter. Tilstand kan nedjustere. Råd om skjøtsel og hensyn Stein- og grusstrender har ikke spesielle skjøtselsbehov, utover å hindre at strendene ikke ødelegges av uttak av masser og utbygging. I noen tilfeller må fremmede arter fjernes. Ekstensiv beiting er normalt gunstig, med mindre det er beitesvake arter som skal tas vare på (f.eks. østersurt). Sandstrendene kan ha et noe større skjøtselsbehov enn stein- og grusstrender. Finnes det viktige biologiske verdier å ta vare på, må (maskinell) rydding av strendene unngås. Beiting er normalt gunstig, både for å holde vegetasjonen åpen, skape noe erosjon og holde enkelte fremmedarter i sjakk. Rynkerose må bekjempes på de fleste strendene i Sør-Norge. Svalheim & Pedersen (2007) gir en del skjøtselsråd for sandområder. Kunnskapsnivå og viktige kilder Kunnskapsnivået om havstrender i Norge var svært godt på 1980/90-tallet, da de fleste fylkene fikk gjennomført undersøkelser av havstrandvegetasjon: Sørøstlandet (Lundberg & Rydgren 1994a), Sørlandet (Lundberg & Rydgren 1994b), Hordaland (Lundberg 1992), Møre og Romsdal (Holten et al 1986), Trøndelag (Kristiansen 1986), Nordland (Elven et al 1988a-d), Troms (Fjelland et al 1983) og Finnmark (Elven & Johansen 1983). Planene ble i liten grad fulgt opp med verneplaner, så situasjonen for mange områder er ganske kritisk, selv om det nå foreligger nyere rapporter som inkluderer kartlegging av strender. Litteratur Edvardsen, H. 2011. Fjæresone – I: Lindgaard, A. og Henriksen, S. (red.) 2011. Norsk rødliste for naturtyper 2011. Artsdatabanken, Trondheim. Elven, R., Alm, T., Edvardsen, H., Fjelland, M., Fredriksen, K. E. & Johansen, V. 1988a. Botaniske verdier på havstrender i Nordland. A. Generell innledning. Beskrivelser for region Sør-Helgeland. Økoforsk rapport 1988: 2A. Elven, R., Alm, T., Edvardsen, H., Fjelland, M., Fredriksen, K. E. & Johansen, V. 1988b. Botaniske verdier på havstrender i Nordland. B. Beskrivelser for regionene Nord-Helgeland og Salten. Økoforsk rapport 1988: 2B. Elven, R., Alm, T., Edvardsen, H., Fjelland, M., Fredriksen, K. E. & Johansen, V. 1988c. Botaniske verdier på havstrender i Nordland. C. Beskrivelser for regionene Ofoten og Lofoten/Vesterålen. Økoforsk rapport 1988: 2C. Elven, R., Alm, T., Edvardsen, H., Fjelland, M., Fredriksen, K. E. & Johansen, V. 1988d. Botaniske verdier på havstrender i Nordland. D. Kriterier og sammendrag. Økoforsk rapport 1988: 2D. 7 Elven, R. & Johansen, V. 1983. Havstrand i Finnmark. Flora, vegetasjon og botaniske verneverdier. – Miljøverndep. Rapport T-541, 357 s. Fjelland, M., Elven, R. Johansen, V. 1983. Havstrand i Troms - botaniske verneverdier. Miljøverndep. Rapport T-551, 291 s. Holten J.I., Frisvoll, A.A., Aune E.I., 1986. Havstrand i Møre og Romsdal, Økoforsk rapp. 1986: 3A og B. Kristiansen, J. N. 1988a. Havstrand i Trøndelag. Flora, vegetasjon og verneverdier. Økoforsk rapp. 1988, 7A: 1-186. Kristiansen, J. N. 1988b. Havstrand i Trøndelag. Lokalitetsbeskrivelser og verneforslag. Økoforsk rapp. 1988, 7B: 1-139. Lundberg, A. 1992 Havstrand i Hordaland. Regionale trekk og verneverdiar - DN-rapport 1992-2. Lundberg, A. og Rydgren, K. 1994a Havstrand på Sørøstlandet. Regionale trekk og botaniske verdier. - NINA-Forskningsrapport 047. 222 s. Lundberg, A. og Rydgren, K. 1994b Havstrand på Sørlandet. Regionale trekk og botaniske verdier. NINA Forskningsrapport 059. 128 s. Pedersen, O. 2009. Strandplanter på vandring - om nye, langdistansespredte havstrandplanter, spesielt på Lista. Blyttia 67 (2): 75-94. Svalheim, E. & Pedersen, O. 2007. Skjøtselsplan, Haugestrand, Farsund kommune, Vest-Agder. Bioforsk Rapport, Vol. 2 (113). 50 s. Ødegaard, F., Brandrud, T.E., Hansen, L.O., Hanssen, O., Öberg, S., Sverdrup-Thygeson, A. 2011. Sandområder -et hotspot-habitat. Sluttrapport under ARKO-prosjektets periode II – NINA Rapport 712. 82 s. Ødegaard, F., Brandrud, T. E., Pedersen, O. 2010. Sandområder – I: Kålås, J.A., Henriksen, S., Skjelseth, S. og Viken, Å. (red.) 2010. Miljøforhold og påvirkninger for rødlistearter. Artsdatabanken, Trondheim. 8 Stein- og grus-strand med stor bestand av strandkål og østersurt. Storstranda, Marka skytefelt, Lista, Farsund, Vest-Agder. Foto: Oddvar Pedersen 02.07.2010. Grusstrand med strandmelde og strandrug. Vasser, Tjøme, Vestfold. Foto: Oddvar Pedersen 24.08.2011. 9 Sandstrand med strandrug. Nordenden av Gåsøy, Nøtterøy, Vestfold. Foto: Oddvar Pedersen 21.09.2014. 10 Viktige arter Her listes viktige arter karplanter som bør vektlegges, enten som rødlistet eller som spesialisert art. Noen av taxonene som bør ha spesiell verdi innen bestemte regioner er kommentert. Rødlistekategori er pr. 2010. VitNavn Conioselinum tataricum Atriplex lapponica Atriplex prostrata ssp. calotheca Catabrosa aquatica Rumex maritimus ssp. maritimus Asperugo procumbens Hyoscyamus niger Ononis arvensis Ononis spinosa ssp. spinosa Urtica urens Beta vulgaris ssp. maritima Glaucium flavum Crithmum maritimum Euphorbia palustris Mertensia maritima Rumex bryhnii Rød20 DelType/øk 10 ologi Drift (grus?) Drift Kolamelde NT (sand/grus) Drift Flikmelde EN (sand/grus?) Drift (våt Kildegras NT sand) Drift (våt sand) Fjærehøymol EN Gåsefot VU Grus Bulmeurt EN Grus Bukkebeinur t NT Grus NorNavn Russekjeks Vektlegges spesielt Generelt Geografi (på strand) Finnmark Kommentar (Rødl06: NT) Øst-Finnmark Østfold-Rogaland Ytre Oslofjord-Finnmark Ytre Oslofjord Østfold-Finnmark Østfold-Telemark Østfold-Trøndelag Tornbeinurt Smånesle EN VU Grus Drift (grus) Vestfold-Telemark Østfold-Finnmark Strandbete Gul hornvalmue Sanktpetersk jerm Strandvorte melk Østersurt Berghøymol VU° Grus (sand) (Østfold-Jæren) EN Grus (sand) Ytre Oslofjord (-Lista) EN° Grus/stein (Vest-Agder-Rogaland) VU Grus/stein Grus/stein Grus/stein Fra Lindesnes og vestover Østfold-Rogaland 11 Østfold-Rogaland (Fedje) Østfold-Finnmark Rogaland Variende forekomst Rel. nyinnvandret, men trolig forsvunnet igjen Nær forsvunnet rundt Oslofjorden. Viola tricolor ssp. curtisii Atriplex laciniata Cakile maritima ssp. integrifolia Elytrigia juncea ssp. boreoatlantica Sandstemors blom Sand Generelt Østfold-Karmøy Lista-Karmøy (Hvaler, Jomfruland) Sølvmelde Nordsjøreddi k Sand Strandkveke Sand Sand Puccinellia finmarchica Thalictrum minus ssp. arenarium Sandslirekne Finnmarksalt gras VU Kystfrøstjern e VU Sand Øst-Finnmark Sand Eryngium maritimum Polygonum oxyspermum Salsola kali Strandtorn EN Nebbslirekne Sodaurt EN Sand (grus) Sand/grus Sand/grus Ytre Oslofjord-Karmøy Jomfruland, Lista, Jæren (Ytre Oslofjord) Handlingsplan-art (Østfold-Lista) Forsvunnet?; (Rødl06: CR) Østfold-Karmøy Handlingsplan-art Polygonum raii Sand Antagelig oversett Store bestander Lista-Karmøy, sjelden ellers Oslofjorden/Skager rak Østfold-Karmøy Spesielt i sør Generelt 12 Ytre Oslofjord-Nordvestlandet Minker i SØ (og på Vestlandet?) (Rødl06: sørlig underart (ssp. raii): Lista-Finnmark CR) Sanddyne Oddvar Pedersen. Oppdatert 12. februar 2015. Definisjon Popularisert beskrivelse Kystnær sanddynemark er åpne områder med ustabilt, sanddominert substrat ved sjøen, hvor tidligere breaktivitet har lagt igjen store mengder finsand og hvor bølger og vind fortsatt sørger for at sanden er i bevegelse. Flygesanden fanges opp i le rundt spesialiserte plantearter (dynedannere) og sanddyner bygges opp omkring de voksende plantene. Ved økende avstand fra sjøkanten minker havpåvirkninga og sandflukten, dynene stabiliseres, etableres og flates etter hvert ut, samtidig som næring gradvis vaskes ut og humusinnholdet øker. Teknisk definisjon Naturtypen inkluderer sanddynemark (T13) i NiN versjon 1, men forstranda og fordynene inkluderes også her, disse er plassert under stein-, grus- og sandstrand (S6). I NiN versjon 2 ser alle typene ut til å bli samlet under sanddynemark (T~24). Sanddyner i innlandet uten kontakt med kysten inkluderes ikke her. Hvorfor naturtypen er viktig Kystnær sanddynemark finnes i svært begrenset omfang i Norge og inneholder en rekke spesialiserte artssamfunn av dyr, planter og sopp. Kystsanddynene beskrives gjerne som hotspot-områder, som inneholder en rekke sjeldne og rødlista arter (jf. f.eks. Ødegaard et al. 2011a). Sanddynemark og sandstrender har også vist seg å være viktige brohoder for naturlig innvandrende arter til Norge, spesielt karplanter (Pedersen 2009). Sanddynemark er generelt rødlistet som sårbar (VU), mens undertypen sørlig etablert sanddynemark er klassifisert som direkte truet (EN), jf. Lindgaard & Henriksen (2011). Naturtypen inneholder en rekke arter som er under behandling i handlingsplaner, bl.a. strandtorn Eryngium maritimum (EN), sodaurt Salsola kali (EN), jærsøte Gentianella amarella ssp. septentrionalis (EN), jærflangre Epipactis helleborine ssp. neerlandica (EN), polarflokk Polemonium boreale (CR), strandmaurløve Myrmeleon bore (EN) og strandmurerbie Osmia maritima (EN), så sanddyneområder kan komme til å inngå i funksjonsområder for mange prioriterte arter. (Endrestøl 2012, Ødegaard 2012). Sanddynemark er også i ferd med å få sin egen handlingsplan, der det faglige grunnlaget er utført av Ødegaard et al. (2011b). Sanddynene i Norge er under sterkt press, både fra friluftslivet, landbruket og utbyggingsinteresser. Områdene er ellers betydelig påvirket av leplantinger med fremmede bartrær og sterk spredning av fremmedarter. Sanddyner inneholder også store geofaglige verdier, bl.a. som naturtype som demonstrerer aktive landformdannende prosesser, noe som også poengteres i naturmangfoldloven (Ødegaard et al. 2011b). Utbredelse 13 Naturtypen finnes flekkvis langs det meste av kysten, spesielt rundt ytre Oslofjord (Hvaler og Tjøme), Jomfruland, Mandal, Lista, Jæren, Karmøy, Nordvestlandet (Bremanger, Vågsøy, Stad, Vigra og ved Hustadvika), Lofoten og Vesterålen (spesielt Andøya) og på Varangerhalvøya. De største områdene finnes på Lista, Jæren, yttersida av Lofoten og på sørøstsida av Varangerhalvøya. Rødliste for naturtyper (Edvardsen 2011) oppgir samlet areal for vindblåst sand for hele landet i avstand 5 km fra kystlinja til 56,5 km2, fordelt på 20,1 km2 (35%) og 36.4 km2 (65%) på hhv. SørNorge og Nord-Norge. Naturfaglig beskrivelse Kystnær sanddynemark omfatter åpne områder nær sjøen med ustabilt sanddominert substrat. Sanddynemarka er et særpreget, dynamisk økosystem og vår mest dynamiske naturtype. Dannelse og opprettholdelse av sanddyner betinges i hovedsak av fire elementer: sand, vann, vind og planter. Havet legger opp sanden på forstranda. Når sanden tørker opp her, kan vinden ta tak og føre finsanden innover land. Sandkornene fanges opp i le rundt basis av plantene og ved jevn tilførsel av sand og stadig vekst av plantene, vil sanddyner dannes og vokse i høyden. Det er en svært tydelig gradient fra sjøen og innover land i større sanddyneområder. Gradienten er primært en stabiliserings- og etableringsgradient, hvor flere faktorer endrer seg gradvis (vekk fra sjøen): avtagende salt- og vindpåvirking, økende utvasking av næring og humifisering (og dermed svakere dreneringsevne). Nedenfor beskrives de ulike delene (delnaturtypene) innen kystnær sanddynemark. Uthevet navn, og nummer i parentes viser til kapitlet om delnaturtyper nedenfor. Generelt inneholder tabell #2 de viktigste diagnostiske artene for kartlegging og verdisetting. Tabellen inneholder også artenes økologiske (delnaturtyper) og geografiske tyngdepunkt. Ytterst mot sjøen er det ei mer eller mindre naken forstrand (1) varierende i bredde (også på samme sted, innen året og mellom år) fra få meter (og da gjerne relativt bratt) til flere hundre meter (og da gjerne ganske flat). Forstranda er lokalt den primære kilden for vindtransportert flygesand. Er det blandet inn organisk driftmateriale (tang og tare) i sanden her kan store bestander av ettårige, nitrofile planter forekomme, spesielt sølvmelde Atriplex laciniata, bruskmelde Atriplex glabriuscula og strandreddik Cakile maritima. Sistnevnte art kan også dannes små, ettårige, såteformete dyner her. Påvirkes forstranda av ferskvannstilsig kan arter som kildegras Catabrosa aquatica (NT), tiggersoleie Ranunculus sceleratus og froskesiv Juncus ranarius være til stede. I noen tilfeller kan det bli bygd opp betydelige «tareborger» (driftvoller) på forstrendene, spesielt på Lista og Jæren og nordover fra Stad. Innerst på forstranda finnes det gjerne lave, inntil halvmeter høye dyner – fordyner (2; embryonaldyner), i sør normalt dannet av strandkveke Elytrigia juncea, i nord av strandarve Honkenya peploides. Like innenfor fordynene blir det normalt bygd opp høyere, hvite dyner (3; ustabile eller uetablerte dyner), i sør dannet av marehalm, i nord av strandrug Leymus arenarius. Disse grove grasartene har dype rotsystemer og stive strå og blad som står over vinteren, noe som gjør at de fanger opp flygesand hele året. Marehalm tåler opptil en meter oversanding i året. Disse ustabile dynene inneholder relativt få andre arter, hyppigst er rødsvingel Festuca rubra, strandflatbelg Lathyrus japonicus og åkerdylle Sonchus arvensis. Marehalmdynene kan bygge seg opp til svært høye dyner, i Norge sjelden over 10 meters høyde. De hvite dynene vil etter hvert stabilisere seg, flere arter kommer til og vegetasjonsdekket blir tettere, de første mosene kommer inn og siden det skjer en utvasking (og svak humusdannelse) «gråner» 14 dynene og vi får grå dyner (4; stabiliserte eller etablerte dyner). Fortsatt dominerer marehalm og strandrug, men rødsvingelen gjør seg mer gjeldende, sammen med urter som blåklokke Campanula rotundifolia, gulmaure Galium verum, skjermsveve Hieracium umbellatum og tiriltunge Lotus corniculatus. Beveger en seg videre innover i dynelandskapet, så avtar påvirkninga fra hav og sandflukt stadig mer. Dynene flates ut, marehalm og strandrug forsvinner gradvis mens rødsvingel Festuca rubra dominerer mer og mer, vegetasjonsdekket blir tettere, moser, lav og sopp kommer til, humuslaget (og utvasking av næring) øker. Mange steder får vegetasjonen et tydelig engpreg («dynegrashei»), men stedvis kan også lyngarter dominere, spesielt krekling og røsslyng foruten krypvier («dynelynghei»). Dette er etablerte sanddyner, av og til kalt brune dyner (5). De etablerte dynene er normalt svært artsrike, en lang rekke sjeldne og spesialiserte arter, deriblant mange rødlistearter er knyttet til etablerte dyner, jf. tabell #2. I Nordland og Finnmark finner man på kalkrikt substrat (ofte skjellsand) reinrosedominerte etablerte dyner, med arter typiske for reinroseheier og rike tørrenger. De innerste, etablerte delene av sanddyneområdene i Sør-Norge er nesten uten unntak oppdyrket eller omdisponert til andre formål, så intakte (/lite påvirka) brune dyner er svært sjeldne i Norge. Får disse etablerte (brune) dynene utvikle seg i fritt vil de gradvis gro til med kratt og etter hvert danne sluttproduktet dyneskog (jf. Høiland 1974). Hav og vind bygger opp og bryter stadig ned sanddynene, strandlinja og forstranda endrer seg stadig. Men vinden (og sjøen) kan også få tak i eldre dyner og skape erosjon. Stopper denne vinderosjonen ganske raskt opp, dannes en erodert dyne (6), men svært ofte stopper ikke erosjonen før den fuktige sanden nær grunnvannspeilet er nådd. Den eroderte forsenkninga får gjerne en karakteristisk trauform og kalles dynetrau (7). Både fra erodert dyne og fra dynetrau starter en ny runde med (sekundær) suksesjon. Vegetasjonen på erodert dyne (6) er relativ artsfattig, dominert av lavvokste graminider og urter. I sør (dvs. Lista og Mandal) vil sandskjegg Corynephorus canescens (VU) dominere, ellers i Sør-Norge er sandstarr Carex arenaria svært vanlig her. En spesiell type er den nordlige rødsildre-utformingen, som finnes i noen lokaliteter i Salten og Vesterålen, der berg, morene eller strandgrus ligger under sanddynene, og der erosjonen har nådd ned til denne og fjellplanter som rødsildre Saxifraga oppositifolia og fjellsmelle Silene acaulis er vanlige. Dynetrau (7) ligger ofte i bakkant av dynekomplekset og har vegetasjon av fuktkrevende arter, ofte dominert av krypvier Salix repens og krypkvein Agrostis stolonifera, men med elementer fra sanddyner, strandeng og til dels fra minerotrof myr. Gjennom høsten og vinteren står det gjerne vann i dynetrauene, mens de om sommeren oftest tørker ut. I sør finnes en rekke sjeldne arter knyttet til dynetrau, f.eks.: bustsmyle Aristavena setacea (VU), purpurmarihand Dactylorhiza purpurella (EN), klokkesøte Gentiana pneumonanthe (VU) og dverglin Radiola linoides (EN). I dynetrau kan også svært særprega, såteforma dyner av krypvier Salix repens dannes. Slike dyner er kjent fra Lista og Jæren. Delnaturtyper Oppdeling av delnaturtyper følger stort sett sanddyne-handlingsplanen, Ødegaard et al. (2011b). Jf. også Halvorsen et al. (2008a, b) og beskrivelsene til Høiland (1974, 1978), Elven et al. (1988a) og Fremstad (1997), og den naturfaglige beskrivelsen over. 1. Forstrand (driftpåvirket, åpen sandstrand) er den flate, men svakt og jevnt stigende, åpne sandflata foran dynene, som jevnlig påvirkes av bølgene (geolittoral sone). Plantedekket er meget åpen og spredt, konsentrert til partier hvor driftmateriale (tang/tare) er innblandet i sanden. 15 2. 3. 4. 5. 6. 7. Forstranda kan være påvirket av ferskvannssig fra landsida og stedvis/tidvis kan det også bygges opp betydelige tangvoller her. Fordyne (embryonaldyner) er lave dyner mellom forstranda og de ”egentlige” dynene og kalles ofte embryonaldyner. Fordynene stabiliseres av salttålende lavvokste, flerårige gras og urter, i sør av strandkveke, nord for Romsdalen primært av strandarve. Hvite dyne (ustabile dyner eller primærdyner) er høye, nokså ustabile dyner ytterst i aktive sanddynesystemer, med sterk sandtransport. Marehalm er den viktigste stabiliserende arten nord til Romsdal, mens strandrug er den dominerende stabilisatoren videre nordover. Grå dyne (stabiliserte dyner eller sekundærdyner) utgjør et stabiliseringstrinn lenger inn mot land, bak primærdynene, der vindstyrken avtar og sandflukten blir mindre. Utvasking av sanda gir opphav til den karakteristiske grå fargen. Marehalm og dels strandrug dominerer fortsatt, men rødsvingel og flere urter gjør seg mer gjeldende og de første mosene er kommet til. Brune dyne (etablerte dyner) er en samlebetegnelse for sluttete, stabile plantesamfunn som fortsatt tilføres sand med vinden, men der sandpåleiringen ikke hemmer vegetasjonen. De etablerte dynene har et større innslag av gras og mose på bekostning av marehalm og det dannes mer humus i jorda. Etablert sanddynevegetasjon har derfor som regel enten eng- eller hei-preg. Floraen er ofte meget artsrik. Eroderte dyne (deflasjonsdyner) er tørre erosjonsutforminger som kan dannes langs hele gradienten fra primærdynene og innover, der erosjonen ikke har nådd ned mot grunnvannet. Eroderte dyner med åpne sandfelt kan også oppstå som følge av mekanisk slitasje (graving, friluftsaktivitet), men dette er også avhengig av lokal topografi og vindstyrke. Vegetasjonen er åpen og relativ artsfattig, dominert av lavvokste gras, halvgras og urter. Dynetrau (sanddyne-fuktmark) er fuktige områder som oppstår på steder der vinden får særlig godt tak og erosjonen har nådd ned til grunnvannet. Gjennom høsten og vinteren står det gjerne vann i dynetrauene, mens de om sommeren oftest tørker ut. Krypvier og krypkvein dominerer gjerne. Avgrensning mot andre naturtyper Som et minimum består sanddynemark av ei mer eller mindre naken forstrand og noen opphøyde sandhauger bevokst med dynedannere som marehalm, østersjørør xCalammophila baltica, strandrug, krypvier, strandkveke, strandarve eller rødsvingel. Sandstrand (forstrand) uten dynedannelse kartlegges som del av sand- og grusstrand, jf. eget faktaark. Det er en del interessante og potensielt vanskelige grenseoppganger knyttet til hvor langt inn sanddynene går, men situasjonen er dessverre svært ofte veldig enkel: et skarpt skille mellom sanddyne og åker, dyrket eng eller oppgjødslet beitemark. Hvor kulturpåvirkninga ikke er fullt så intensiv kan det være vanskelig å sette grense mellom sanddynemark og ekstensiv beitemark (naturbeitemark). Våte områder i indre del av sanddyneområder er ikke alltid så lette å klassifisere (dynetrau, dam/innsjø eller myr?). Er det sannsynlig at forsenkninga en gang var et resultat av vinderosjon i sanddyne, at forsenkninga normalt tørker ut om sommeren og det ikke er blitt dannet et særlig tykt humuslag over sanden, klassifiseres forsenkninga som dynetrau. Forstrendene kan mange steder også inneholde en del grovsand og grus, av og til også spredte rullestein. Er det fortsatt over 50 % sand, inkluderes stranda innen sanddynemark, ellers kartlegges den som stein- grus- og sandstrand. I de få tilfellene vi har igjen hvor lynghei kommer inn i indre del av sanddynene kan det være problematisk å sette grensa mellom brun dyne (/dynehei) og kystlynghei. Lyngheia bør fortsatt klassifiseres som sanddynemark (brun dyne) hvis substratet fortsatt er overveiende sandig (humuslaget er begrenset), der det fortsatt finnes flere elementer fra sanddynene, f.eks. spredt med, oftest steril, 16 marehalm, og hvor åpne, eroderte partier har forekomster av sandskjegg, sandstarr, sandkarse Teesdalia nudicaulis o.l. Påvirkning/bruk I likhet med landskapet ellers har sanddynene gjennom lange tider vært utnyttet til det ytterste. Riktignok var det her viktigere enn ellers i det norske landskapet å opprettholde en balansert bruk, slik at vegetasjonsdekket ikke ble så svekket at det oppstod sandflukt. Tradisjonelt ble indre deler nyttet til åker og dyrket eng, ytre deler til ekstensivt beite. I nyere tid har økt gjødsling, vanning og utplanting av sandbindende arter nærmest eliminert sandflukten og ført til en mer intensiv bruk av de indre arealene, mens de ytre dynene i mindre grad blir beitet. Dette har ført til at den største negative endringen i de store sanddynesystemene i Norge i dag er den økende fortettinga av vegetasjonsdekket. Dette skyldes altså flere faktorer, men i dag i hovedsakelig gjødslingseffekt fra omkringliggende jordbruksareal og opphør av tidligere beitebruk. Muligens spiller også nitrogentilførsel med nedbør og klimaeffekter inn. Generelt påvirkes sanddynene i dag av en rekke faktorer: Landbruk Landbruket er som nevnt over, fortsatt blant de viktigste truslene mot norske sanddyneområder, ved nydyrkning, oppgjødsling og ved reduksjon av bruk av arealene til ekstensiv beiting. Friuftsliv Sanddynene i Sør-Norge er uten unntak påvirket av slitasje fra friluftsliv. Svak slitasje er normalt gunstig, siden det hindrer en del gjengroing (fortetting av vegetasjon), men ofte er slitasjen større en ønskelig. En svært negativ utvikling er det at flere og flere strender renses maskinelt, hvorpå både driftmateriale og planter fjernes. Konflikter knyttet til friluftsliv er hittil gjennomgående mye mindre fra Nordvestlandet og nordover, selv om det kan finnes lokale unntak også der. Massetak og utbygging Sand er internasjonalt en stadig minkende ressurs for byggenæring, landbruk og annen entreprenørvirksomhet og sanddynene har blitt og blir fortsatt utsatt for masseuttak. Selv innen verneområder kan grunneiere normalt ta ut sand på forstrendene til eget bruk. Til tross for de begrensete arealene med sanddyner vi har i Norge, lanseres det stadig planer om utbygging, spesielt av turistanlegg. Motorisert ferdsel Det foregår stedvis noe motorisert ferdsel i sanddyner i dag, både nyttetransport og fritidskjøring. Fremmedart Flere invasive arter har funnet gode betingelser på sandstrendene og i sanddynene for etablering, og brohoder for videre spredning. Dette gjelder i høyeste grad rynkerose (allerede langs mye av kysten), samt f.eks. russekål Bunias orientalis (sand/grusstrender rundt Oslofjorden) og veivortemjølk Euphorbia esula (sand og grusstrender i Vestfold). Forsøpling og forurensing Strendene mottar mye søppel fra sjøen og er også sårbare for forurensinger, spesielt oljeutslipp. Verdisetting Siden sanddynemark er så sjelden, så spesiell, så artsrik og så utsatt må inngangsverdi for naturtypen settes lavt (dvs. forekomst av sanddynemark betinger raskt høy naturverdi). Alle forekomster av relativt intakt sanddynemark i Norge skal ha minst verdi C. 17 Det er derfor strengt tatt få parametere som er nødvendig for å verdisette områdene, primært størrelse, økologisk variasjon (antall delnaturtyper/sanddyne-elementer), forekomster av kjennetegnende og rødlista arter og områdenes tilstand. Et område med et rimelig intakt bakdynelandskap (brune dyner) vil nærmest automatisk opp i verdi A som følge av størrelse og typevariasjon. Andre spesialiserte arter og økologiske tilleggselementer nyttes til å styrke valgt verdi eller øke verdien, mens områdets tilstand vil kunne både øke og minke verdien. Et middels stort område kan bli verdsatt som C om det f.eks. er svært slitt. Viktige parametere Størrelse. Størrelse anses som en viktig parameter, da større lokaliteter gir bedre rom for representasjon av naturlige økologiske prosesser og øker mangfoldet av arter. Typevariasjon: Intakte dynesystemer som ivaretar hele dynamikken i sanddynesystemet med hele dets økologiske variasjon er viktige. Dette gjenspeiles i typevariasjon som derfor er en viktig faktor. Kjennetegnende arter. Med kjennetegnende arter menes her både tyngdepunktarter og kjennetegnende arter (jf. Fremstad 1997, NiN), det vil si arter med klart større forekomst eller som forekommer nesten utelukkende i sanddyner, enn i forhold til andre naturtyper. Populasjonsstørrelse angis ikke som eget kriterium med kan brukes til å oppgradere verdi. Begrunnes særskilt. Rødlistede arter. Typen inneholder mange rødlistede arter, dels i strengeste kategorier. Lokaliteter med forekomst av rødlistede arter gis høy prioritet. Populasjonsstørrelse angis ikke som eget kriterium men kan brukes til å oppgradere verdi. Begrunnes særskilt. Mindre viktige parametere Tilstand: Blant de viktigste truslene mot norske sanddyneområder, ved nydyrkning, oppgjødsling og ved reduksjon av bruk av arealene til ekstensiv beiting. Lav vekt indikeres ved at "overbeite eller overgjødsling kan forekomme". Middels vekt indikeres ved "noe preget av gjengroing (GG: 2-3)". Høy vekt indikeres ved "ikke preget av gjengroing (GG: 1)". Påvirkning: Dette er en naturtype i stor grad betinget av at naturlige økologiske prosesser foregår uforstyrret. Påvirkning er derfor en viktig verdiparameter for naturtypen. Dette er en samleparameter knyttet til ulike for mer for negative påvirkninger, viktigst er fravær av inngrep som massetak, kjørespor etter terrenggående kjøretøy, anleggelse av større stier eller veier og andre tekniske installasjoner. Lokaliteter som illustrerer fullstendige prosesser og dannelseshistorie er svært viktige. I sær i sør vil forekomst av fremmede arter, trekke i negativ retning. Lav vekt indikeres ved at "betydelig innslag av slitasje (SE 3-(4)) kan forekomme. Moderat til intensiv bruk (BI: 4-5)". Middels vekt indikeres ved "noe innslag av slitasje (SE 2-3) kan forekomme. Stort sett ikke i bruk (BI: 1)". Høy vekt indikeres ved "lite påvirket av slitasje (SE 1-2). Ekstensivt beite (BI: 2-3), minimalt gjødslet". Fremmedartstilstand: Kan påvirke økosystemet mye, og benyttes til skjønnsmessig vurdering av verdi, der lav vekt tilsvarer "moderat til sterkt påvirket (FA: 3-4)", der middels vekt tilsvarer "svakt til moderat påvirket (FA: 2-3)", og høy vekt tilsvarer "uten eller svakt påvirket (FA: 1-2)". Økt biodiversitet i forhold til økologisk tilleggselementer (ferskvannpåvirket forstrand, tangvoller, kalkrikt substrat), der noe økning kan gi middels vekt og klar økning gir høy vekt. Tabell #1. Verdisetting Parameter Størrelse Typevariasjon Rødlistearter Andre kjennetegnende arter Lav vekt <1 daa 2 NT/DD: minst 1 <4 Middels vekt 1-10 daa 3-4 NT/DD: minst 2, eller VU: 1 4-8 18 Høy vekt Over 10 daa 5-7 VU: minst 2 eller forekomst av EN eller CR >8 Lokalt viktig - C: Oppnådd lav vekt på størrelse, typevariasjon og forekomst av kjennetegnede arter eller rødlistearter. Viktig - B: Oppnådd middels vekt på størrelse, typevariasjon eller forekomst av kjennetegnede arter eller rødlistearter Svært viktig - A: Oppnådd høy vekt på størrelse, typevariasjon eller forekomst av kjennetegnede arter eller rødlistearter. Råd om skjøtsel og hensyn Generelt skjer det mye sørover i Europa i forhold til overvåking og skjøtsel av sanddynekyst. Fra Sverige beskriver f.eks. Länsstyrelsen i Hallands län (2012) større restaureringstiltak i sanddyner. Svalheim & Pedersen (2007) gir en del skjøtselsråd for et viktig sanddområde på Lista. Kunnskapsnivå og viktige kilder Kunnskapen om flora og vegetasjon på våre sanddyneområder er stor. Forholdene på Hvaler og Tjøme er beskrevet av Lundberg & Rydgren (1994a), fra Lista har Høiland (1974, 1978) gode beskrivelser, fra Jæren dokumenterer Lundberg (2010) naturverdiene, fra Karmøy har bl.a. Lundberg (1983, 1989) grundig dokumentasjon, fra Nordvestlandet har Søvik (1944, 1945, 1946) beskrivelser, samt oppsummeres for Sogn og Fjordane av Frøland (2010). Fra Nord-Norge gir de generelle havstrandrapportene bra oversikt og dokumentasjon av sanddynene (Elven & Johansen 1983, Elven et al. 1988a-d, Fjelland et al. 1983). Kunnskapsgrunnlaget for andre organismegrupper er vesentlig mindre, sanddynesopp er godt dokumentert på Lista gjennom flere arbeider av Høiland (oppsummert i Høiland 2006), mens insektene i sanddyner blir grundig supplert av Ødegaard et al. (2011a). Litteratur Benestad, F. Y. & Vikøyr, B. 1995. Forvaltningsplan for Listastrendene. – Fylkesmannen i VestAgder, miljøvernavd., rapp. nr. 4/95. Edvardsen, H. 2011. Fjæresone – I: Lindgaard, A. og Henriksen, S. (red.) 2011. Norsk rødliste for naturtyper 2011. Artsdatabanken, Trondheim. Elven, R., Alm, T., Edvardsen, H., Fjelland, M., Fredriksen, K. E. & Johansen, V. 1988a. Botaniske verdier på havstrender i Nordland. A. Generell innledning. Beskrivelser for region Sør-Helgeland. Økoforsk rapport 1988: 2A. Elven, R., Alm, T., Edvardsen, H., Fjelland, M., Fredriksen, K. E. & Johansen, V. 1988b. Botaniske verdier på havstrender i Nordland. B. Beskrivelser for regionene Nord-Helgeland og Salten. Økoforsk rapport 1988: 2B. Elven, R., Alm, T., Edvardsen, H., Fjelland, M., Fredriksen, K. E. & Johansen, V. 1988c. Botaniske verdier på havstrender i Nordland. C. Beskrivelser for regionene Ofoten og Lofoten/Vesterålen. Økoforsk rapport 1988: 2C. 19 Elven, R., Alm, T., Edvardsen, H., Fjelland, M., Fredriksen, K. E. & Johansen, V. 1988d. Botaniske verdier på havstrender i Nordland. D. Kriterier og sammendrag. Økoforsk rapport 1988: 2D. Endrestøl, A. 2012. Faglig grunnlag for handlingsplan for strandmaurløve Myrmeleon bore – NINA Rapport 889. 84 s. Fjelland, M., Elven, R. & Johansen, V. 1983. Havstrand i Troms - botaniske verneverdier. Miljøverndepartementet Rapport T-551. 291 s. Frøland, T. 2010. Sanddyner i Sogn og Fjordane. Økologi og forvaltning. Fylkesmannen i Sogn og Fjordane, Rapport nr. 2-2010. 39 s. Halvorsen, R., Blom, H. H., Gaarder, G., Andersen, T., Elvebakk, A., Elven, R., Erikstad, L., Moen, A., Mortensen, P.B., Norderhaug, A., Nygaard, K., Thorsnes, T., Ødegaard, F., Mjelde, M. & Norderhaug K.M. 2008a. Inndeling i økosystem-hovedtyper. Naturtyper i Norge. Bakgrunnsdokument 3: 1-86. Halvorsen, R., Blom, H. H., Gaarder, G., Andersen, T., Elvebakk, A., Elven, R., Erikstad, L., Moen, A., Mortensen, B., Norderhaug, A., Nygaard, K., Thorsnes, T., Ødegaard, F., Mjelde, M. & Norderhaug K.M. 2008b. Inndeling av økosystem-hovedtyper i grunntyper (bunn- og marktyper). Naturtyper i Norge. Bakgrunnsdokument 5: 1-80. Holten J.I., Frisvoll, A.A., Aune E.I., 1986. Havstrand i Møre og Romsdal, Økoforsk rapp. 1986: 3A og B. Høiland, K. 1974. Sandstrender, sanddyner og sanddynevegetasjon med eksempel fra Lista, VestAgder. Blyttia 32: 103-118. Høiland, K. 1978. Sand-dune vegetation of Lista, SW Norway. - Norwegian journal of Botany 25: 2345. Høiland, K. 2006. Sand dune fungi on Lista (Vest-Agder, SW Norway) revisited after 33 years. Agarica 26: 39-54. Kålås, J.A., Viken, Å., Henriksen, S. & Skjelseth, S. (red.). 2010. Norsk rødliste for arter 2010. Artsdatabanken, Norge. Lundberg, A. 1983. Forvaltning av sanddyneområda på Karmøy – Friluftsliv eller naturvern? – Meddelelser fra Geografisk Institutt ved Norges Handelshøyskole og Universitetet i Bergen 80: 1-147. Lundberg, A. 1987. Sand dune vegetation on Karmøy, S. W. Norway. - Nord. J. Botany, 7: 453-477. Lundberg, A. 1992. Havstrand i Hordaland. Regionale trekk og verneverdiar - DN-rapport 1992-2. Lundberg, A. og Rydgren, K. 1994a Havstrand på Sørøstlandet. Regionale trekk og botaniske verdier. - NINA-Forskningsrapport 047. 222 s. Lundberg, A. og Rydgren, K. 1994b Havstrand på Sørlandet. Regionale trekk og botaniske verdier. NINA Forskningsrapport 059. 128 s. Lundberg, A. 2010. Naturtypar og raudlisteartar Jærstrendene. Bevaringsmål. Kartleggingsprosjekt 2008/09. Fylkesmannen i Rogaland. 20 Länsstyrelsen i Hallands län 2012. Skötsel gynnar biologisk mångfald på kustnära sandmarker. – Meddelande 2012: 14. Pedersen, O. 2009. Strandplanter på vandring - om nye, langdistansespredte havstrandplanter, spesielt på Lista. Blyttia 67 (2): 75-94. Persson, K. 2008. Sandmarker och dyner i Halland – erfarenheter av ett mer aktivt skötselarbete. I rapport från seminariet Sandmarker 28-30 maj i Åhus. CBMs skriftserie 27. Svalheim, E. & Pedersen, O. 2007. Skjøtselsplan, Haugestrand, Farsund kommune, Vest-Agder. Bioforsk Rapport, Vol. 2 (113). 50 s. Søvik, N. 1944. Om vegetasjonen på flygesandfelt på Stad. Blyttia 2: 81-99. Søvik, N. 1945. Om vegetasjonen på flygesandfelt på Vigras, Sandsøya og Gossen. – Blyttia 3: 53-70. Søvik, N. 1946. Flygesandfeltet på Grytten gamle prestegard i Romsdalen. – Blyttia 4: 1-8. Ødegaard, F. 2011. Faglig grunnlag for handlingsplan for spesielle sandområder. NINA Rapport 810. 57 s. Ødegaard, F. 2012. Faglig grunnlag for handlingsplan for strandmurerbie Osmia maritima – NINA Rapport 846. 37 s. Ødegaard, F., Brandrud, T.E., Erikstad, L., Evju, M., Fjellberg, A., Gjershaug, J.O. & Often, A. 2011b. Faglig grunnlag for handlingsplan for sanddynemark. NINA Rapport 809. 55 s. Ødegaard, F., Brandrud, T.E., Hansen, L.O., Hanssen, O., Öberg, S., Sverdrup-Thygeson, A. 2011a. Sandområder -et hotspot-habitat. Sluttrapport under ARKO-prosjektets periode II – NINA Rapport 712. 82 s. Ødegaard, F., Brandrud, T. E., Pedersen, O. 2010. Sandområder – I: Kålås, J.A., Henriksen, S., Skjelseth, S. og Viken, Å. (red.) 2010. Miljøforhold og påvirkninger for rødlistearter. Artsdatabanken, Trondheim. 21 Figur 1. Områder som er registrert med vindblåst sand innenfor en avstand av 5000 meter fra kysten (www.ngu.no). Hentet fra Ødegaard et al. (2011b). 22 Sanddyner på Husebysanden, Lista, Vest-Agder. Velutviklete fordyner, hvite og grå dyner. Foto: Oddvar Pedersen 10.08.2004. 23 Sandforstrand påvirket av ferskvannssig. Husebysanden, Lista, Farsund, Vest-Agder. Foto Oddvar Pedersen 02.10.2003. 24 Erodert dyne og dynetrau. Sandfjord, Båtsfjord, Finnmark. Foto Oddvar Pedersen 08.07.2008. 25 Viktige arter Her listes viktige arter karplanter som bør vektlegges, enten som rødlistet eller som spesialisert art. Noen av taxonene som bør ha spesiell verdi innen bestemte regioner er kommentert. VitNavn NorNavn Rød 2010 Ammophila arenaria Marehalm Anagallis minima Pusleblom EN DelType (økologi) Hvitbrun/fordyne Trau Arenaria serpyllifolia ssp. lloydii Aristavena setacea Atriplex laciniata Kystsandarv e Bustsmyle Sølvmelde NT Grå/brun VU Trau Forstrand Atriplex lapponica Beta vulgaris ssp. maritima Botrychium lanceolatum Botrychium lunaria Botrychium matricariifolium Botrychium simplex Kolamelde Strandbete NT VU° NT Cakile maritima ssp. integrifolia Carex maritima Håndmarinø kkel Marinøkkel Huldrenøkke l Dvergmarinø kkel Nordsjøreddi k Buestarr Catabrosa aquatica Kildegras NT Centaurium littorale Tusengylden EN CR Forstrand Forstrand/gru s Brun (baserik) Brun Brun EN Brun Forstrand/for dyne Trau/erodert dyne Forstrand (våt/næring) Brun Vektlegges spesielt utenom Lista, Jæren, Karmøy Geografi (i sandyner) Kommentar Østfold-Nordvestlandet Relativt sjelden utenom Lista-Karmøy (Ytre OslofjordNordvestlandet) (Ytre Oslofjord-Jæren) utenom Lista og Jæren Lista-Jæren (Hvaler) Lista-Karmøy (Hvaler, Jomfruland) Øst-Finnmark Østfold-Jæren Store bestander Lista-Karmøy, sjelden ellers Varierende forekomst Finnmark Generelt Østfold-Finnmark Lista (Rødl06: NT) Jæren (Hvaler) utenom Lista og Jæren Ytre OslofjordJæren Østfold-Karmøy Ytre Oslofjord-Finnmark Ytre Oslofjord-Finnmark Ytre Oslofjord-Karmøy 26 Minker sterkt i sør (Vestfold-Lista) Coeloglossum viride ssp. islandicum Islandsgrønn kurle CR Corynephorus canescens Dactylorhiza incarnata Sandskjegg VU Dactylorhiza purpurella Dianthus superbus Dryas ocotopetala Purpurmarih and Silkenellik Reinrose Elytrigia juncea ssp. boreoatlantica Epipactis helleborine ssp. neerlandica Epipactis palustris Strandkveke Engmarihand EN Brun (baserik/Trau ? Erodert/gråbrun Trau (baserikt) Trau (baserikt) Brun Brun (baserik) Fordyne Jærflangre EN Brun Myrflangre EN Eryngium maritimum Strandtorn EN Trau (baserikt) Hvit-brun Gentiana pneumonanthe Gentianella amarella ssp. septentrionalis Gentianella uliginosa Klokkesøte VU Jærsøte Glaucium flavum Jæren Handlingsplan-art Lista, Mandal Generelt Østfold-Nordland Trolig egen underarter i dynetrau (Rødl06: NT) Jæren-Nordvestlandet Generelt Generelt; kalkindikator utenom Lista og Jæren Øst-Finnmark Nord-Norge (Rødl06: NT) Ytre OslofjordNordvestlandet Jæren (Lista) Minker i SØ (på Vestlandet?) Handlingsplan-art Jæren, Karmøy Handlingsplan-art Trau Jomfruland, Lista, Jæren (Ytre Oslofjord) Lista-Jæren EN Grå/brun Jæren Handlingsplan-art Smalsøte EN EN Lista (Ytre OslofjordJæren) Ytre Oslofjord (-Lista) Handlingsplan-art Hydrocotyle vulgaris Isatis tinctoria Gul hornvalmue Skjoldblad Vaid Isolepis setacea Juncus anceps Juncus balticus Bustsivaks Svartsiv Sandsiv EN VU Brun (baserik) Forstrand/gru s Trau Brun (baserik) Trau Trau Trau NT Helgeland Lista-Karmøy (Østfold) Helgeland TJA Jæren-Karmøy (Tjøme) Lista Lista-Finnmark 27 Handlingsplan-art Lathyrus palustris ssp. pilosus Lythrum portula Oenothera ammophila Ophioglossum vulgatum Ophrys insectifera Håra myrflatbelg Vasskryp Sandnattlys Ormetunge NT Trau/brun? Nord-Norge VU VU VU Østfold-Lista Jæren (Lista) Østfold-Helgeland Flueblom NT Oxytropis campestris ssp. sordida Polemonium boreale Russemjelt Trau Grå Trau (baserikt) Grå/brun (baserik) Brun Polygonum oxyspermum Polygonum raii Primula scandinavica Nebbslirekne Primula stricta Puccinellia finmarchica Pulsatilla pratensis Pyrola rotundifolia ssp. maritima Radiola linoides Rhinanthus minor ssp. monticola Rumex maritimus ssp. maritimus Salsola kali Silene nutans Polarflokk Sandslirekne Fjellnøkleblo m Smalnøklebl om Finnmarksalt gras Kubjelle CR NT VU NT Sandvintergr ønn Dverglin Kystkall EN EN VU Fjærehøymol EN Sodaurt Nikkesmelle EN NT Brun (baserik) Forstrand/gru s Forstrand Brun (baserik) Trau (baserikt)? Forstrand Helgeland Generelt Øst-Finnmark (Rødl06: NT) Øst-Finnmark Generelt (Østfold-Lista) Forsvunnet?; (Rødl06: CR) Spesielt i sør Lista-Finnmark Nord-Norge (Rødl06: sørlig underart (ssp. raii): CR) Generelt (Øst-Finnmark) (Rødl06: NT) Øst-Finnmark Brun (baserik) Brun (baserik) Trau Brun Ytre Oslofjord Jæren Lista-Karmøy (Østfold) Lista-Nordvestlandet Forstrand (våt/næring) Forstrand Brun (baserik) Ytre Oslofjord Østfold-Karmøy Østfold-Jæren 28 Handlingsplan-art Stellaria ponojensis (S. hebecalyx) Thalictrum minus ssp. arenarium Trifolium campestre Viola tricolor ssp. curtisii xCalammophila baltica Kolastjernebl CR om Kystfrøstjern VU e Krabbekløve NT r Sandstemors blom Østersjørør Trau Øst-Finnmark Grå/brun Ytre Oslofjord-Karmøy Brun (Ytre Oslofjord-) Karmøy Hvit-brun Generelt Østfold-Karmøy Antagelig oversett Hvit/fordyne Generelt Ytre Oslofjord, Jomfruland (-Nordvestlandet) Svært sjelden (dynedanner Tjøme, Jomfruland); (Rødliste 2006: CR) 29 Strandeng og strandsump Harald Bratli. Oppdatert 6. november 2014. Definisjon Popularisert beskrivelse Strandeng og strandsump er åpne gras- og urtedominerte vegetasjonstyper på finkornet materiale i fjæresonen. Strandengene finnes gjerne i langgrunne og lite eksponerte bukter der akkumulasjon av finsedimenter foregår. Strandsump er vanligst på beskyttede steder i noe brakt vann, for eksempel ved utløp av elver og bekker og andre steder påvirket av ferskvann fra landsiden. Teknisk definisjon Naturtypen består av T*13 Strandeng og T*12 saltanrikingsmark i fjæresonen, samt M*19 Helofyttsaltvannsump med trinn 3-4 (mesohalin – salt) i Naturtyper i Norge (NiN). I tillegg inngår T*37 Seminaturlig strandeng, som i NiN versjon 2 er foreslått som egen hovedtype. Hvorfor er typen viktig Strandenger har mange økologiske spesialister tilpasset saltpåvirkningen fra havet, og som har hovedtyngden av sine forekomster innenfor naturtypen. Strandenger utgjør som regel relativt små arealer. Mange arter lever primært i kortvokste strandenger. Strandenger er viktige hekke- og rasteplasser for fugler. Typen er utsatt for inngrep, arealbruksendringer og forurensing. Beitet strandeng i god hevd er også i tilbakegang. På bakgrunn av dette er strandeng vurdert som nær truet (NT) i Norsk rødliste for naturtyper 2011 og sørlige typer i boreonemoral sone er vurdert som sterkt truet (EN). Sørlige strandenger har høy andel rødlistearter i ulike organismegrupper og mange rødlistede arter kan finnes innen relativt små arealer. Dette er habitatspesialister som ofte er knyttet til kortvokst strandeng. I nord forekommer nordlige/arktiske utforminger med nordlige/nordøstlige arter som både er sjeldne sørover i Norge og som i europeisk sammenheng også er spesielle. Utbredelse Strandeng og strandsump finnes langs hele kysten av Norge. Kulturmarkstyper dominerer i sør. Her er de aller fleste større, kortvokste strandenger trolig semi-naturlige. Forskjell mellom flo og fjære øker mot nord. Dette fører til at strandenger nordover ofte dekker større areal enn sørover, særlig der det er store strandflater med liten høydeforskjell. Naturfaglig beskrivelse Strandeng er lysåpen vegetasjon i fjæresonen - grensesonen mellom marine og terrestriske økosystemer. Utseendemessig karakteriseres typen av vegetasjon dominert av salttolerante (halofile) urter og graminider (gressaktige planter). De er ofte sukkulente og beskyttet mot saltsprøyt av vokslag, eller har andre tilpasninger som gjør at de tåler salte omgivelser. Trær og busker mangler. Strandenger dannes på beskyttede steder med svært liten helning og med akkumulasjon av finmateriale. Her er det så liten bevegelse i vannet at kun de fineste partiklene føres mot land og avleires. Landheving er en viktig faktor i strandengene. På grunn av landhevingen som fortsatt pågår etter siste istid, nydannes strandenger over lang tid, mens indre deler går over til andre fastmarksystemer, ofte skog eller kulturmarkseng. Typen kan både danne smale soner langs sjøen, opptre som små fragmenter på eksponert strand eller store sammenhengende flater i grunne bukter. Ofte finnes den i veksling med 30 andre kysttyper som strandberg, åpen grunnlendt naturmark og stein-, grus- og steinstrand. På eksponerte strender kan typen finnes som små fragmenter på mer beskyttede steder. De viktige økologiske faktorer i strandenger er varighet av oversvømming og marin salinitet. Langs oversvømmingsgradienten deles strandengene i nedre, midtre og øvre landstrand. Ovenfor landstranda ligger sjøsprøyt-sonen (supralittoral sone). Marin salinitet er en annen viktig faktor som danner grunnlag for å skille ut brakkvannsenger og saltenger. Ferskvannstilførsel kan dels komme fra sig fra landsida, eller fra elver og bekker. I forsenkninger i landstranda kan fordamping av saltvannet føre til saltanriking. Oversvømmingsgraden gir opphav til karakteristiske vegetasjonsbelter. En typisk sonering på en salt, kortvokst strandeng kan være rene bestander av salturt Salicornia spp. i nedre landstrand. Ovenfor er det gjerne en sone dominert av saltgras Puccinellia spp., etterfulgt av et saltsiv-belte Juncus gerardii, som gradvis går over i rødsvingeldominans Festuca rubra i den øvre landstranda. I nord inngår blant annet ishavstarr Carex subspathacea. I den nedre/midtre landstranda finnes arter som strandkryp Glaux maritima, strandstjerne Tripolium maritimum, fjæresauløk Triglochin maritima og strandkjempe Plantago maritima. Det største artsmangfoldet av strandengspesialister er i den øvre landstranda (saltsiv-rødsvingel-beltet). Det er som regel her sjeldne og rødlistede arter som dverggylden Centaurium pulchellum (VU), tusengylden C. littorale (EN), ormetunge Ophioglossum vulgare (VU) og finnmarksnøkleblom Primula nutans ssp. finmarchia (NT) forekommer. Artsantallet øker gjerne videre innover gjennom supralittoralen på grunn av et økende antall arter som også forekommer i engvegetasjon uten saltpåvirkning, f. eks. tiriltunge Lotus corniculatus, jåblom Parnassia palustris, smårapp Poa pratensis ssp. irrigata og småengkall Rhinanthus minor. I forsenkninger blir ofte salt vann stående og fordampe etter perioder med høy vannstand, og dermed anrikes jorda med salter i den grad at de vanlige dominantene ikke kan vokse her. I disse saltpannene finnes ettårige arter som salturt, saltbendel Spergularia salina og saftmelde Suaeda maritima. Brakkvannsenger har en tilsvarende sonering, men ofte med mindre tydelige belter. Med økende ferskvannspåvirkning kan også arter med tilknytning til ferskvannsstrender inngå i strandeng og strandsump. Eksempler på arter som indikerer brakkvannsforhold er fjæresivaks Eleocharis uniglumis og rustsivaks E. rufus. Ferskvannssig begunstiger også strandsump med høyvokste graminider som blant annet takrør Phragmites australis. På mudderbunn i vannstranda kan det forekomme samfunn med “pusleplanter” som dvergsivaks Eleocharis parvula (NT), firling Crassula aquatica (VU) og evjeblomarter Elatine spp. - arter som ofte også forekommer på mudderbunn i ferskvann. Mange strandenger er eller har vært i hevd som beite (vanligst) eller slått. Særlig i sør, men er trolig de fleste strandenger kulturpåvirket. Det samme gjelder trolig mange strender i Trøndelag og lenger nord også, men her er ikke gjengroing med store graminider like tydelig. I NiN er det derfor semi-naturlig strandeng foreslått som egen hovedtype. De kulturpåvirkede strandengene gror igjen med helofytter (særlig takrør og havsivaks) dersom beite opphører. Hevdtilstand og gjengroing er derfor viktige faktorer. Beiting fra ville dyr, primært gjess, er en faktor som kommer i tillegg og som også har betydning, da dette opprettholder kortvokste strandenger. Naturlige og semi-naturlige strandenger vil i praksis ha mange likhetstrekk og felles arter og derfor er de samlet i et felles faktaark. Imidlertid er det svært viktig å vurdere hevdtilstand og behov for skjøtsel ved beskrivelse og verdisetting av strandenglokaliteter. Naturlige strandenger i sør forekommer som mindre strandenger. Disse er ofte grunnlendte og derved mindre utsatt for gjengroing med takrør eller andre høyvokste graminider. På mer eksponerte steder kan strandeng forekomme som mindre areal sammen med andre naturtyper. Det er stor forskjell på tidevann fra nord til sør i Norge. Dette har innvirkning på hvor stort areal som påvirkes av saltvann. Helt sør, i Oslofjorden, på Sørlandet og Jæren, er tidevannsforskjellen liten, rundt 30 cm. Fra Stavanger og nordover øker tidevannsforskjellene og de største forskjellene finnes i Øst-Finnmark (over 2 m). Særlig nordover kan i tillegg torvdannelse spille en viss rolle i øvre del der ferskvannsig kommer innenfra. 31 Det er stor regional variasjon fra sørlige typer i Oslofjorden og Sørlandet til nordlige, arktiske typer på Varanger-halvøya. Variasjonen omfatter de bioklimatiske sonene boreonemoral til sørarktisk tundrasone (BN – SATZ). Både strandengartene generelt og rødlisteartene er overveiende sørlige, og det varierer fra art til art hvor langt nord de går langs kysten. Et viktig unntak er et element knyttet til arktiske og sibirske strender med en utbredelse som strekker seg inn i Finnmark nordfra og østfra. Eksempler på slike nordlige arter er teppesaltgras Puccinellia phryganodes, ishavstarr, ishavstjerneblom Stellaria humifusa og strandreverumpe Alopecurus arundinaceus. Delnaturtyper Inndeling følger tentativt NiN i 3 undertyper. Suksesjonstrinn etter opphør av bruk, for eksempel takrørdominerte enger, føres til semi-naturlig strandeng. Særlig mot nord kan også strandsump få myrpreg med innslag av myrarter. 1. Naturlig strandeng. Både brakke og salte utforminger av strandenger med liten grad av kulturpåvirkning. Gåsebeite kan gi kortvokst strandeng. Omfatter den tradisjonelle inndelingen av landstranda fra nedre geolittoral til supralittoral sone, i tillegg også saltpanner og forstrandvegetasjon (salturtvegetasjon – saftmelde, mm). Omfatter også pøler og smådammer med undervannseng, der disse forekommer på strandenga (f.eks. hesterumpeutforminger), samt kortskuddstrand. 2. Semi-naturlig strandeng. Typisk kortvokst beitepåvirket strandeng. Enkelte strandenger har, i det minste tidligere, også blitt slått. Omfatter ifølge NiN versjon 2 midtre og øvre geolittoral, samt supralittoralsonen. Skilles fra naturlige strandenger etter hevdintensitet (HI trinn 3-5: svært ekstensiv – moderat intensiv - ekstensiv med spor etter intensiv). 3. Strandsump. Omfatter helofyttdominert vegetasjon i vannstranda (helofytt-saltvannsump, der plantene vokser med røttene under vann mer enn 50 % av tida) og sumpvegetasjon på landsiden. Domineres av store graminider (pollsivaks, havsivaks, havstarr mm). Avgrensing mot andre typer Strandenger skilles fra ordinær kulturmarkseng ved forekomst av salttolerante arter. Overgangen er gradvis og kan være vanskelig å fastsette. Enkelte arter som for eksempel fjørekoll og strandkjempe kan opptre sporadisk i kulturmarkseng som grenser til strandeng. Man bør derfor vurdere både mengdeforhold og artssammensetning ved avgrensing. Mot marine typer avgrenses strandeng ved forekomst av salturtenger, slik at rene mudderflater som blottlegges ved lavvann ikke inngår i strandeng. Undervannsenger omfattes ikke av typen, men pøler og vannsamlinger på strandeng med arter som hesterumpe inkluderes. Stein-, grus- og sandstrand finnes på eksponerte steder og grovere substrat og har en annen artssammensetning. Mellom steiner kan finsedimenter akkumuleres og små flekker med strandengfragmenter utvikles. Driftvoller utvikles oftest på mer eksponerte strender, og skilles ved substrat med tang og tare og forekomst av nitrofile arter. Strandeng kan inngå i mosaikk med andre naturtyper. Særlig vil strandberg, nakent berg og åpen grunnlendt naturmark og kystnær grus- og steinmark kunne inngå i et ofte finskala, repeterende mønster der typene vanskelig kan skilles ved praktisk kartlegging. I slike tilfeller er det ofte nødvendig å benytte mosaikkfigurer. Påvirkning/ bruk Typen er utsatt for inngrep, arealbruksendringer og forurensing. Mange strandenger er utfylt og nedbygd. Strandenger brukes også til beite og slått og gjengroing etter manglende bruk er særlig i sørlige deler av landet et problem. Beitet strandeng i god hevd er i tilbakegang. Strandenger er også 32 utsatt for forurensing og ulike typer slitasje fra ferdsel. Lokaliteter i nedkant av fulldyrka mark kan være påvirket av avrenning fra jordbruk. Fremmede arter kan også utgjøre et problem. Eksempler på fremmede arter er for eksempel rynkerose Rosa rugosa og strandkarse Lepidium latifolium. Verdisetting Verdisetting i strandeng baseres på størrelse, artsmangfold (kjennetegnende arter og rødlistearter) og tilstand. Tilleggsparametere som kan brukes til å justere verdi opp eller ned er sjeldenhet, påvirkning, typevariasjon eller landskapsøkologi. Strandeng er vurdert som nær truet (NT) i Rødliste for naturtyper 2011. Sørlige strandenger (i boreonemoral sone) er vurdert som en sterkt truet (EN) type. Dette tilsier at særlig strandenger på strekningen Østfold – Rogaland bør ha høy forvaltningsmessig prioritet. Viktige parametere for verdisetting Størrelse: Strandenger varierer mye i størrelse. I sør kan selv svært små strandenger ha et høyt mangfold med flere rødlistearter. Typen er ofte fragmentert og har redusert areal i mange områder av landet sli at krav til størrelse settes lavt. Artsantallet og habitatheterogenitet øker med areal, slik at større lokaliteter gis høyere vekt enn små lokaliteter. Artsmangfold: Med kjennetegnende arter menes her karplanter. Inkludert er også tyngdepunktarter (jf. Fremstad 1997, NiN). Populasjonsstørrelse angis ikke som eget kriterium med kan brukes til å justere verdi. Begrunnes særskilt. Rødlistearter: Lokaliteter med forekomst av rødlistede arter, især arter som hovedsakelig forekommer i typen, gis høy prioritet. Populasjonsstørrelse angis ikke som eget kriterium med kan brukes til å justere verdi. Begrunnes særskilt. Tilstand: Gjengroingstilstand er den viktigste tilstandsparameteren. Denne er særlig aktuell i kulturmarksstrandeng. Mindre viktige parametere for verdisetting Påvirkning: Lokaliteter som er sterkt påvirket av gjødsling, gjengroing, nedbygging, slitasje eller annen form for forringelse kan få redusert verdi. Sjeldenhet: Sjeldenhet lokalt eller regionalt kan gi grunnlag for å trekke verdien opp hvis man ellers skulle være i tvil. Typevariasjon: Typevariasjon, dvs. grunntyper definert i NiN og velutviklede soneringer brukes til å justere verdi. Landskapsøkologi: Nærhet til andre strandenger eller for semi-naturlig strandenger at de er del av aktivt jordbrukslandskap med semi-naturlig eng i bruk er faktorer som kan gi grunnlag for å trekke verdien opp hvis man ellers skulle være i tvil. Parameter Størrelse Artsmangfold Rødlistearter Lav vekt Ca. 100 m2. Nord for Sogn og Fjordane: 1 daa Bra innslag av kjennetegnende strandengarter og tyngdepunktarter (minst 10) NT/DD: 0-1 Middels vekt 1 daa. Nord for Sogn og Fjordane: 10 daa Middels innslag av kjennetegnende strandengarter og tyngdepunktarter (minst 15) NT/DD: 2-3, eller VU: 1 33 Høy vekt 2 daa. Nord for Sogn og Fjordane: 50 daa Høyt innslag av kjennetegnende strandengarter og tyngdepunktarter (minst 20) NT/DD: minst 4, eller VU: minst 2, eller EN eller CR: 1 Tilstand Noe gjengrodd (GG 2), I bruk, godt beitetrykk Tydelig gjengrodd (GG 3-4), ingen eller svakt beitetrykk meget svakt beitetrykk Lokalt viktig - C: Oppnådd lav vekt på størrelse eller tilstand og kjennetegnende arter eller rødlisteart. Viktig - B: Oppnådd middels vekt på størrelse eller tilstand og kjennetegnende arter eller rødlisteart. Svært viktig - A: Oppnådd høy vekt på størrelse eller tilstand og kjennetegnende arter eller rødlisteart. Råd om skjøtsel og hensyn Skjøtsel bør opprettholdes i kulturpåvirkede strandenger, eller igangsettes i lokaliteter som kan restaureres og der det er dokumentert høye naturverdier. I de fleste tilfeller er beiting tilpasset den enkelte lokalitet mest aktuell skjøtselsform, men slått er også aktuelt, særlig der hvor beite er vanskelig å få til. Husdyrslag er også viktig. Sau er trolig ugunstig i en del lokaliteter med sjeldne arter (beiter blant annet strandrødtopp Odontites vernus ssp. litoralis). Det bør utarbeides planer for skjøtsel i viktige lokaliteter (husdyrslag, antall dyr og tidspunkt for beite). Storfebeite er trolig best ved restaurering av takrørdominerte strandenger. Ferdsel og annen type slitasje bør begrenses i sårbare lokaliteter, især i pressområder og i viktige fugleområder. Fremmede arter utgjør generelt et mindre problem i strandenger, men der hvor de forekommer bør fjerning foretas. Rynkerose Rosa rugosa er eksempel på en fremmed problemart som kan forekomme i tilknytning til strandeng og som bør fjernes. Litteratur Dahl, E, & Hadac, E. 1941. Strandgesellschaften Der Insel Ostøy Im Oslofjord. Eine Pflanzensoziologische studie. - Nytt Mag. Naturvid. 82: 251-312. Elven, R., Alm, T., Edvardsen, H., Fjelland, M., Fredriksen, K.E., Johansen, V., 1988. Botaniske verdier på havstrender i Nordland. D. Kriterier og sammendrag. - Økoforsk rapport 1988: 2D, 1-196. Elven, R. & Johansen, V. 1983. Havstrand i Finnmark. Flora, vegetasjon og botaniske verneverdier. Miljøverndep. Rapp. T-541: 1-355. Halvorsen, R, Andersen T, Blom, H.H., Elvebakk , A., Elven, R, Erikstad, L., Gaarder, G., Moen, A., Mortensen, P.B., Norderhaug, A., Nygaard, K., Thorsnes, T., Ødegaard, F. 2009. Naturtyper i Norge (NiN) versjon 1.0.0. – Artsdatabanken, Trondheim. Kristiansen, J.N., 1988. Havstrand i Trøndelag. Flora, vegetasjon og verneverdier. - Økoforsk rapport 1988: 7B, 1-186. Lindgaard, A. og Henriksen, S. (red.) 2011. Norsk rødliste for naturtyper 2011. Artsdatabanken, Trondheim. Lundberg, A., 1989. Havstrand i Hordaland. - DN-rapport 1989: 9: 1-292. Lundberg, A., Rydgren, K., 1994a. Havstrand på Sørlandet. Regionale trekk og botaniske verdier. – NINA forskningsrapport 59: 1-127. 34 Lundberg, A. og Rydgren, K. 1994. Havstrand på Sørøstlandet. Regionale trekk og botaniske verdier. NINA forskningsrapport 47: 1-222. Nordhagen, R. 1954. Studies on the vegetation of salt and brackish marshes in Finnmark (Norway). Vegetatio 5-6: 381-394. Nordhagen, R. 1922. Vegetationsstudien an der Insel Utsira in westlichen Norwegen. – Berg. Mus. Aarbok 1920-21, Naturvit R 1: 1-149. 35 Driftvoll Anders Thylén. Oppdatert 27. november 2014. Definisjon Popularisert beskrivelse Driftvoller forekommer i øvre del av fjæresonen på sand-, grus- og steinstrender. Næringsgrunnlaget for planter og dyr er primært sjøtransportert driftmateriale, først og fremst algerester (tang og tare). En forutsetning for dannelse av driftvoller er at det akkumuleres materiale, dvs at det tilføres mer enn det som forsvinner igjen (som skylles ut med brenningene, som blåser vekk eller brytes ned). Fra MidtNorge og nordover kan vollene bli tykke, lange og langlivede. Lenger sør vil mektigheten ikke bli like stor, men driftvollene vil likevel kunne ha stor betydning for artsmangfoldet. Som funksjonsområde for fugl og i viss grad for insekter er de ettårige driftvollene vel så viktige, og de er derfor inkludert, forutsatt at lokaliteten er forholdsvis permanent, dvs at vollene stadig reetableres på omtrent samme sted. Teknisk definisjon Naturtypen tilsvarer stort sett naturtypen driftvoller T27 i NiN 2.0. Inngangsverdi i NiN er 30 cm mektighet på 100 m2 og 6 års varighet. Hvorfor er naturtypen viktig Norge med sin lange kystlinje har gode forutsetninger for driftvoller, og spesielt fra Midt-Norge og nordover kan de dekke lange strekninger og ha stor tykkelse. Spesielt langs sandstrender og foran sanddyner kan driftvoller ha et stort og særpreget artsmangfold. Enkelte rødlistede eller regionalt sjeldne plantearter kan forekomme eller har en vesentlig andel av sine norske forekomster på driftvoller. Dette gjelder f.eks. smånesle, russekjeks, kolamelde og fjærehøymol. I Sørøst-Norge forekommer østersjøreddik på ettårige driftvoller. De næringsrike tangvollene gir grunnlag for et yrende liv av insekter og andre invertebrater. De viktigste gruppene er biller, tovinger og krepsdyr (tanglopper). Her finnes også flere rødlistede arter, bl.a. kortvingen Phytosus balticus (VU) som lever i nedgravd tang på sandstrendene på kyststrekningen Lista-Jæren og strandflatbukedderkoppen (Haplodrassus minor) (CR) som har sin eneste kjente norske forekomst i tangvoller på Tjøme i Vestfold (Fjellberg m. fl. 2010). Den store mengden virvelløse dyr gjør også at driftvollene egner seg spesielt godt som matfat for fugl. På trekket vår og høst raster store mengder fugl på tangvollene for å fylle på næring, men også vinterstid og under hekkesesongen er vollene viktige for næringssøk. Det er spesielt vadefugl og småfugl som vollene har betydning for. Driftvollene dekker små areal, men har ekstremt høy biologisk omsetning (produksjon). De skiller seg samtidig mye fra omgivelsene somellers for det meste består av lav- til middels produktive naturtyper. Driftvoll er ikke vurdert som en rødlistet naturtype i Norge i dag (Lindgaard & Henriksen 2011), men flere regionale utforminger ble regnet som noe truet av Fremstad & Moen (2001), og ferskvannsdriftvoll som noe truet som type. 36 Utbredelse Naturtypen opptrer langs hele kysten, men med tyngdepunkt på ytterkysten. Spesielt store forekomster finnes fra Nordvestlandet og nordover. De ettårige driftvollene forekommer på middels skjermete til svært eksponerte steder. I følge Fremstad (1997) opptrer de flerårige i liten grad i skjermete fjordområder og på de mest eksponerte kyststrekningene. Naturfaglig beskrivelse Driftvoller forekommer på øvre del av havstranda, der hvor havet skyller i land store mengder tang og tare. Driftvoller forekommer både i skjermede viker og på moderat eksponerte strender. Strendene må være noe eksponert eller utsatt for tidevann, slik at tang blir deponert på land, men ikke så eksponert at materialet skylles ut igjen. Driftvollene blir størst der hvor tidevannet har størst innvirkning (Midt-Norge og Nord-Norge). Her kan driftvoller bli flere kilometer lange og ha eksistert i flere hundre år. Samtidig som det ofte er en forutsetning at det er en del gruntvannsområder på utsiden med stor produksjon av tang og tare som kan rives opp og flyte i land. Driftvollene kjennetegnes av svært høy tilgjengelighet på nitrogen og fosfor. Nedbryting går forholdsvis raskt, avhengig av bl.a. fuktighet, klima og grad av ferskvannstilførsel. Mørk farge, soleksponering og rask kjemisk nedbryting gjør at vollene kan utvikle svært høy temperatur. Temperaturen vil ofte være høyere enn omgivelsene også på kalle årstider. Dette medfører gode leveforhold for varmekrevende arter av bl.a. insekter og karplanter. Flere karplantearter har ”stabile” populasjoner lenger mot nord på driftvoller enn på andre voksesteder. Dette gjelder bl.a. åkerdylle og smånesle. Grunnet den rike tilgangen på næringsstoffer som nitrogen og fosfor har vegetasjonen generelt et nitrofilt preg, ofte med store likheter med gjødsla kulturmark. Artsutvalget varierer sterkt fra sør til nord. For insekter og andre invertebrater er driftvoller et meget viktig habitat, og de kan inneholde 40 % av artsantallet på sandige strender (Dugan m. fl. 2003). Spesielt viktig er det at tykkelsen på driftvollen er så pass stor at den holder på fuktigheten over tid, dette kombinert med en høy plassering på stranden slik at den ikke blir forstyrret av vanlige bølger/tidevann. Det største artsmangfoldet finnes altså i tykke og fuktige driftvoller. De store mengdene av planteetere og nedbrytere i tangvollene (bl.a. tanglopper, fluer, kvitormer, spretthaler og midd) gir også gode muligheter for rovinsekter, parasitter m.m., hvorav flere er rødlistet - bl.a. vepsen Platysmischus dilatatus (VU) som parasitterer svingflua Orygma luctuosa (Sepsidae). Andre insekter er knyttet til de ulike plantene som forekommer på driftvollene. En del av artene er generalister og forekommer i flere typer habitat, mens en del er mer spesialiserte og har strandvoller som sitt hovedhabitat. Av fluer, som er en viktig gruppe i driftvollene, finnes store mengder grønnsakfluer (Anthomyiidae), åkerfluer (Scathophagidae), tangfluer (Coelopidae), svingfluer (Sepsidae), springfluer (Sphaeroceridae) og buskdansefluer (Hybotidae) for å nevne noen familier. Pukkelfluer (Phoridae) kan også forekomme, muligens som parasitter på larver av andre tovinger. Viktige kilder til variasjon er stabilitet / forstyrrelse (med økende grad av stabilitet innover land), uttørkingsfare avhengig av drenering i substratet og nord/sør-gradienten (mindre uttørking nordover), kornstørrelse (KO) (sandgrunn kan ha betydning for mange invertebrater) og grad av ferskvannstilførsel. I NiN styres inndelingen i grunntyper av de to økoklinene ”vannforårsaket forstyrrelse: forstyrrelsesintensitet i driftvoll (VF–B)” og ”vannmetning: vannmetning av marka (VM–A)”. Inndelingen i delnaturtyper er gjort ut fra vannforårsaket forstyrrelsesintensitet (VF5 for ettårige og VF3-4 for flerårige) og marin salinitet (SA 1-2 for delnaturtype 3). De forskjellige delnaturtypene kan forekomme mer eller mindre alene eller som soner fra strandkanten og innover land (fra de mest ustabile til de mest stabile). 37 Delnaturtyper 1) Ettårige driftvoller Vollene forstyrres eller ødelegges mer eller mindre årlig. Utgjør det nederste beltet i bukter og viker eller på strender. Vegetasjonen består hovedsakelig av ettårige arter som ulike melder (strandmelde, tangmelde, kolamelde i nord), strandreddik og vassarve, men ofte med innslag av ungplanter og sterile skudd av flerårige arter som skjørbuksurt, strandarve m.fl.. Delnaturtypen opptrer ofte sammen med viktige sand- og grusstrender, der sammenslåtte naturtypefigurer da ofte blir en logisk følge i praktisk kartlegging. 2) Flerårige driftvoller Voller som blir liggende to eller flere vintrer, og som kan ha en viss årlig forstyrrelse eller være mer stabile. På noe forstyrrede driftvoller består vegetasjonen av lavvokste ofte mattedannende arter, f.eks. då-arter, gåsemure, strandvindel, smånesle og saftstjerneblom. Mer stabile voller domineres av høyvokste urter og/eller gras. Det er vanlig med generelt nitrofile arter (i stor grad felles med gjødsla kultur- / kunstmark). Urter dominerer på noe fuktige lokaliteter, gjerne med overgang mot sumpskog eller dyrka mark, mens gras dominerer på bedre drenert substrat. Typiske arter er strandkvann, burot, hundekjeks, høymol, strandvortemelk, åkerdylle, kveke og hestehavre. I nord forekommer vaid (Elven et al 1988) og strandreverumpe. Flerårige voller, vanligvis på finmateriale med jevn fuktighet, og med sterk sigevannspåvirkning fra landsiden. Forekommer på beskyttede og lite eksponerte steder. Artsutvalget er nitrofilt, og ofte med kildearter, f.eks. med krypkvein, flikbrønsle, kildegras (NT), myrmjølke, tiggersoleie, islandskarse (EN) og saftstjerneblom. 3)Ferskvannspåvirka driftvoller Avgrensning mot andre naturtyper • • Mot sanddynemark (T24): Tang- og driftvoller inngår ofte som elementer på sand- og grusstrender. I den grad lokaliteter har verdi som sanddynekompleks skal de kartlegges som dette. Tang- og driftvoller kan da inngå som elementer (evt mosaikk om det er større permanente, velavgrensede driftvoller som på egen hånd oppfyller kriteriene for prioritert naturtype). For at tareforekomster på en strand skal registreres som driftvoll må forekomsten ha en viss mektighet (20-30 cm) og artsutvalget må være preget av høy produksjon og naturlig gjødsling. Mot strandeng og strandsump (T13): Driftvoller kan inngå som element i strandenger. Er det forvaltningsrelevante artsmangfoldet mest knyttet til strandeng (nitrogen- og fosforfattig tilstand) kartlegges området som strandeng. Tang- og driftvoller kan da inngå som elementer (evt mosaikk). Driftvoller har høyt organisk innhold og en mektighet på minimum 20-30 cm. Artsutvalget er klart preget av naturlig gjødsling. Påvirkning/bruk I tidligere tider ble drivtang høstet og brukt til gjødsel, men dette er gått tilbake til fordel for kunstgjødsel. Tare kan også brukes som råstoff til fremstilling av alginater til teknisk bruk. Reduserte forekomster av tare i sjøen grunnet bl.a. beiting av kråkeboller og høsting / taretråling vil kunne føre til redusert akkumulasjon av tare på strender og driftsvoller. Dette har medført minsket omfang av voller i Midt- og Nord-Norge de siste 30 år (Fremstad og Moen 2001). Gjødsling av tilgrensende jordbruksmark vil kunne endre den typiske driftvollfloraen, og kan lokalt ha negativ effekt på de aktuelle rødlistede planteartene. 38 Husdyrbeite vil påvirke driftvollene på ulike måter. De blir gjerne mer utdratt som følge av at det ikke lenger er så mye vegetasjon som taren henger seg opp i. Dette kan ha negativ effekt for de artene som vil ha konsentrert mye tare, men på den andre siden vil også lavbeitede driftvoller få høyere solinnstråling og bli bedre egnet for fødesøk til vadefugl mv. Fremmede arter kan forekomme, og ikke minst rynkerose kan ta over på stabile øvre voller på bekostning av hjemlig flora. På strender mye brukt til bading og friluftsliv kan tang og tare oppleves som uønsket, og kan lokalt bli fjernet. Driftskrap kan ofte forekomme, men har lite betydning for artsmangfoldet. Verdisetting De største (lengste) og kraftigste driftvollene vil ha størst betydning for artsmangfold og mengde av virvelløse dyr og rastende fugl. En god del rødlistearter blant virvelløse dyr kan forekomme. For andeog vadefugl kan tarevollene være svært viktige plasser for rasting og matauk. For planter vil typevariasjon inkludert ferskvannspåvirkning kunne være viktig for forekomst av sjeldne og rødlistede arter. Viktige parametere for verdisetting • • • • Størrelse: Store områder huser generelt en større variasjon av habitater og substrat og et større artsmangfold enn mindre områder. Et større område har også større sannsynlighet for å huse langsiktig levedyktige populasjoner av arter. For driftvoller er lengden det enkleste målet for å vurdere størrelse og er brukt som parameter. Men volum/tykkelse og bredde er også viktig for artsmangfoldet og kan brukes som tilleggsparameter. Typevariasjon: Dette henger for driftvoller nært sammen med størrelse og påvirkning, men intakte og tydelig avsatte voller med et mangfold av elementer, f.eks. forekomst av flere grunntyper/delnaturtyper, vil være positivt for verdien. Voller på sand / finsubstrat har ofte større artsmangfold enn de på grus/stein. Artsmangfold: Forekomster eller sannsynlige forekomster av rødlistede arter (planter og virvelløse dyr) trekker verdien oppover. Funksjonsområde for vilt: Vollenes betydning som funksjonsområde for ande- og vadefugl, framfor alt på trekk, men til dels også som hekkeområde, er en vesentlig verdi. Både antall arter, rødlistearter og antall individer er relevant for verdien. Individantall for trekkende fugl i tabellen gjelder ”normalt gode” trekkdager, og er en meget omtrentlig størrelse. Mindre viktige parametere for verdisetting • Påvirkning: Driftvoller som er delt opp av inngrep, eller er negativt påvirket av gjødsling, fremmede arter, fjerning av tare etc, vil vurderes lavere enn mer intakte områder. Verdisettingstabell Parameter Størrelse (lengde) Tilstand Lav vekt 20-50 m Middels vekt 50-300 m Høy vekt Over 300 m Minimum en delnaturtype på sand eller sonering med flere delnaturtyper på grovere substrat Eldre voller på sand med tydelig sonering i undertyper. 39 Artsmangfold (karplanter og virvelløse dyr) Forekomst av 3-9 kjennetegnende arter. Forekomst eller sannsynlig forekomst av rødlistearter i kategoriene (NT/DD: 0-2) Funksjonsområde Fugl bruker regelmessig ande- og vadefugl området for fødesøk på trekk eller i hekketida. 02 NT/DD-arter. Forekomst av 10-15 kjennetegnende arter. Forekomst eller sannsynlig forekomst av tre arter i kategoriene NT/DD eller forekomst av VU Store antall fugl (100 individ daglig på trekk) eller minimum 3 NT/DDarter eller 1 VU-art bruker regelmessig området på trekk eller i hekketida. Forekomst av mer enn 15 kjennetegnende arter. Forekomst eller sannsynlig forekomst av rødlistearter i kategoriene VU: minst 2, forekomst av EN eller CR Store antall fugl (100 individ daglig på trekk) og minimum 3 NT/DD-arter / 1 VUart eller minimum 2 VU-arter bruker regelmessig området på trekk eller i hekketida. Lokalt viktig – C: Terskelverdi oppnådd på størrelse og artsmangfold eller fugl, Disse terskelverdiene ligger også i bunn for B og A. Viktig – B: Middels verdi oppnådd på artsmangfold, eller middels verdi på minst 2 andre parametere. Svært viktig – A: Høy verdi på artsmangfold, eller høy verdi på minst 2 andre parametere, eller høy verdi på en parameter og middels verdi på to andre Råd om skjøtsel og hensyn Kunnskapsnivået vedrørende behov for skjøtsel vurderes som forholdsvis godt. Viktige hensyn kan bl.a. være reduksjon/fredningssoner for taretråling. Utfyllinger i strandsona bør unngås. Driftvoller er i liten grad avhengig av direkte skjøtsel. Bekjempelse av fremmede arter kan imidlertid i en del tilfeller være viktig for at ikke disse skal fortrenge artsmangfoldet, framfor alt gjelder dette rynkerose, men det også forekomme andre problemarter. Kunnskapsnivå og viktige kilder Det er registrert 106 tangvoller i Naturbase per februar 2014. Det er trolig at dette tallet ikke er dekkende for hva som reelt finnes av driftvoller langs kysten. Naturtypen har nok ikke hatt høyeste prioritet i kommunekartleggingene alle steder, og om de har blitt fanget opp har nok vært avhengig både av kartleggerens kompetanse på feltet, og i hvor stor grad kyst og strandsone har vært prioritert i kartleggingen. Havstrandundersøkelsene for de ulike fylkene er en viktig kilde til informasjon om naturtypen, Det foreligger noe internasjonal litteratur fra bl.a. USA, England og Sverige om mangfoldet og artssammensetningen av invertebrater i tang- og driftvoller (se bl.a. Ardö 1957 og Durgan et al 2003), men det er ikke kjent noen studier av dette i Norge. Litteratur Ardö, P. 1957. Studies in the marine shore dune ecosystem with special reference to the Dipterous fauna. Opusc. ent., Lund Suppl. 14: 1-255Austin, A D & Dillon, N. 1997. 40 Dugan, J. E., D. M. Hubbard M. McCrary, and M. Pierson. 2003. The response of macrofauna communities and shorebirds to macrophyte wrack subsidies on exposed sandy beaches of southern California. Est. Coastal Shelf Sci. 58S: 133-148. Elven, R., Alm, T., Edvardsen, H., Fjelland, M., Fredriksen, K.M. & Johansen, V. 1988b. Botaniske verdier på havstrender i Nordland. B Beskrivelser for regionene Nord-Helgeland og Salten. - Økoforsk Rapp. 1988-2B: 1-418. Elven, R., Alm, T., Edvardsen, H., Fjelland, M., Fredriksen, K.M. & Johansen, V. 1988c. Botaniske verdier på havstrender i Nordland. C Beskrivelser for regionene Ofoten og Lofoten/Vesterålen. – Økoforsk Rapp. 1988-2C: 1-386. Fjellberg, A., Brandrud, T.E., Elven, R. og Ødegaard, F. 2010. Kyst og fjæresone - I: Kålås, J.A., Henriksen, S., Skjelseth S., og Viken, Å. (red.) 2010. Miljøforhold og påvirkninger for rødlistearter. Artsdatabanken, Trondheim. Fremstad, E. 1997. Vegetasjonstyper i Norge. NINA Temahefte 12:1-279. Fremstad, E. og Moen, A. (red.) 2001. Truete vegetasjonstyper i Norge. NTNU Vitenskapsmuseet Rapp. bot. Ser. 2001-4:1-231. Lindgaard, A. & Henriksen, S. (Red.). (2011) Norsk rødliste for naturtyper 2011. Artsdatabanken. Figur 1. Driftvoll med svak sonering, hovedsakelig av typen flerårig driftvoll. Den svartelistede arten rynkerose har en etablert bestand. Fra Jomfruland, Kragerø. Foto: Anders Thylén, BioFokus. 41 Aktivt marint delta Lars Erikstad. Oppdatert 11. juni 2014. Definisjon Aktivt avsetningsmiljø av elvetransportert materiale omkring elvas munning i sjø (saltvann eller brakkvann). Aktive deltaer er naturkomplekser slik disse vil bli definert i NiN 2.0. I NiN 1.0 er aktive delta beskrevet som landskapsdel-hovedtypen delt i to grunntyper, aktivt marint delta og aktivt elvedelta. Aktivt elvedelta er dekket i eget faktaark. NiN er for tiden under oppjustering og ny versjon (2.0) er ventet klar i løpet av et års tid. I Versjon 2.0 vil aktivt delta bli karakterisert som et natur(system)kompleks. Komplekset overlapper geografisk med andre naturkomplekser som elveløp og fjord og iblant en stor fjæresone-sjø. Dette faktaarket bør / skal oppdateres til å forholde seg til NiN versjon 2.0 så snart denne versjonen foreligger. Hvorfor er naturtypen viktig Marine deltaer finnes i stort antall langs hele kysten vår. Ofte finner vi aktive marine deltaer i fjordbotner der sedimentflatene har gitt grunnlag for jordbruk og bosetning. Mange slike steder har også utviklet seg til industristeder og byer og naturtypen er derfor sterkt presset av jordbruk, utfylling, industri og tettbebyggelse. På grunn av sterk reduksjon av tilstand og areal er naturtypen vurdert som sårbar (VU) i norsk rødliste for naturtyper. I tillegg til arealpresset er denne kategorien forsvart fordi elveløpet i deltaområdet ofte er forbygget, mange elver er regulert i forbindelse med kraftutbygging og elvas naturlige tilførsel av sediment til deltaprosessene er endret, samt grustekt som foregår i mange deltaområder. Naturtypen er også økologisk viktig fordi den representerer en overgang mellom hovedmiljøene terrestrisk, limnisk og marin. Natursystemer som strandenger, dammer, åpen sandmark m.m. kan finnes her og aktive marine deltaer er ofte viktige rasteområder fugl. Utbredelse Aktivt marint delta forekommer spredt langs hele kysten. Sedimentasjonsområdet i deltaet vil typisk være innenfor vannmassetypen grunt fjordvann, men kan også strekke seg ut i kystvann. Aktivt marint delta finnes i alle marine økoregioner fra trinn Skagerrak til Barentshavet. En oversikt over større marine deltaer i landet finnes i elvedatabasen: http://elvedelta.miljodirektoratet.no/index.htm. Registreringene i elvedeltabasen går noe videre enn dette faktaarket og inneholder mer om arealer for landformen delta knyttet til de aktive deltaene. Naturfaglig beskrivelse Når elv møter stillestående vann avtar vannhastigheten og elvetransportert materiale blir sedimentert. Landformen delta kan dannes omkring møtepunktet mellom elv og vann dersom mengden av tilførte sedimenter er stor nok og sedimentene ikke eroderes jevnlig (for eksempel ved bølgepåvirkning). Delta er en kompleks avsetningslandform knyttet til rennende vann, kjennetegnet ved aktiv sedimentasjon i tilknytning til elveutløp. Naturkomplekset aktivt marint delta omfatter elveløpet 42 inkludert tilgrensende flommark samt saltvannssystemene utenfor utløpet av elva som er sterkt preget av sedimentasjon, det vil si landformen delta med unntak for de delene av denne der ikke lenger elveprosessene er aktive. Et aktivt delta strekker seg normalt langt ut i sjøen (figur under). Det består av flere lag. Ytterst og underst finner vi ganske flattliggende lag av fine sedimenter (bunnlag - bottomset). Over dette skråttstilte lag med noe grovere materiale og som stadig bygger seg utover (skrålag - foreset). Når deltaet har bygget seg opp til havnivå avsettes brematerialet på overflaten (ikke i vandig miljø og vi får et flattliggende lag (topplag – topset) av relativt grovt materiale (her kan miljøet variere fra meandrerende elv med kroksjøer, til forgrenede elveløp og sandurer). Kornstørrelsen på avsatt materiale avtar fra elvemunningen og utover i sjøen. Det er også finere materiale som normalt avsettes i flommarka enn i og langs elveløpet, men det er slik at de aktive prosessene på et marint delta er sterkest under ekstreme flomperioder. I slike situasjoner kan allerede avsatt materiale bli gravd ut og forflyttet av flomstor elv, elveløp kan skifte leie, grovt materiale kan avsettes over fint materiale både i flomlandet og utenfor elveoset. Generelt varierer kornstørrelsen fra stein, grus og sand, til silt og leir. Landskapsdel-hovedtypen aktivt delta overlapper geografisk med andre landskapsdel-hovedtyper; den inneholder et elveløp og enten innsjø eller fjord, iblant en stor fjæresone-sjø (poll). Som landskapsdel defineres aktivt delta som et område preget av dynamisk samspill mellom transport og sedimentasjon der elv møter vann. Det er i mange tilfeller en gradvis overgang til elveslette innover langs elva. Norge er et land med svært mange elver. Selv om berggrunnen er hard og elvenes graving i fast fjell er begrenset, graver elvene i løs jord, sand og grus avsatt under istiden og bidrar til en betydelig omfordeling og transport av sediment. Vi har også mange breelver som fører mye slam, sand og grus. Når elvene møter stillestående vann mister de transportevnen sin og løsmassene blir avsatt i vannet. Først avsettes grove løsmasser som stein og grus, senere sand og silt og til slutt leire. Slik aktivt delta defineres i NiN forutsettes det at elveprosessene er aktive. Det finnes også fossile deltaer (for eksempel dannet ved avslutningen av siste istid og senere isolert fra vannstrømmen som dannet dem). Disse omfattes av landformen delta, men inngår ikke i naturtypen aktivt delta. På grunn av landhevningen etter siste istid kan slike hevede delta ligge langt innenfor dagens kystlinje. For eksempel ligger Oslo hovedflyplass Gardermoen på et hevet, fossilt marint delta i høydenivå på rundt 210 m o h, flere mil innenfor dagens kystlinje. I tilknytning til aktive marine delta finnes det ofte terrasser i flere nivåer nær deltaet som er av samme type (hevete fossile deltaflater). Disse inngår heller ikke i det aktive marine deltaet, men representerer et geodiversitetselement som setter dagens aktive delta inn i en større tidsmessig og prosessmessig sammenheng. Delnaturtyper I og med at det aktive marine deltaet er et naturkompleks som kan inneholde en rekke natursystemer og en rekke andre naturkomplekser er det en stor mengde av relevant variasjon som vil karakterisere det enkelte deltaet. Dette gjelder på et overordnet nivå selve størrelsen på elva og hvor mye sediment den fører, hvilken flomdynamikk elva har og landformvariasjon knyttet til elveløpet (meandre, kroksjøer, leveer, forgrenet elveløp etc.), Tidevannsforskjeller i det marine systemet og i hvilken grad kystlinjen i deltaområdet er eksponert for bølger og strøm. Den overordnede plassering i landskapet har også stor betydning. Et delta i et smalt nedskåret fjordlandskap vil ofte fylle ut hele dalbunnen, men et delta langs en mer åpen kystlinje ofte danner en vifte eller en distinkt utbygging i sjøen. Her har dybdeforholdene utenfor kysten også stor betydning. Selv om det er stor variasjon innen naturtypen, er det foreløpig ikke definert spesielle delnaturtyper i dette faktarket. 43 Avgrensning mot andre naturtyper Den store variasjonen knyttet til naturtypen sammen med at den er definert som et omfattende naturkompleks gjør at det er en rekke problemstillinger knyttet til avgrensing av naturtypen. Mange av disse vil være knyttet til avgrensing av andre natursystemer og naturkomplekser. I sine indre deler vil det aktive marine deltaet være avgrenset mot omkringliggende areal av naturkomplekset elveløp og flompåvirket areal langs elveløpet, inkludert elveslette (eget faktaark). Det er her viktig å huske på at mye av aktiviteten på et aktivt delta er knyttet til forholdende ved ekstremflom. For en god avgrensing er det viktig å se etter tegn på påvirkning av slik flom ut fra geomorfologiske kriterier, ikke bare knyttet til NiN definisjonen av natursystemer knyttet til flommark. Det kan være vanskelig å avgrense det aktive marine deltaet mot aktive elvesletter lenger opp langs elveløpet. I dette faktarket har vi anvendt et pragmatisk kriterium: • Hvis deltaet ligger ved utløpet av en dal og gradvis går over i en elveslette avgrenses deltaet mot elvesletta der landformen snevres inn mot elveslettas bredde, eventuelt der elvesletteprossessene begynner å dominere i form av meandrerende elv med kroksjøer eller forgrenede elveløp over det nivået der tidevannsforskjeller utgjør en påviselig faktor. Det er heller ikke hensiktsmessig å definere det aktive marine deltaet inn på kunstmark av typen bygd areal, masseutfyllinger etc. Her er deltaet og de prosessene som danner det blitt stoppet av menneskelig påvirkning selv om de utgjør en del av landformkomplekset. Det samme gjelder dyrket mark, men her må man passe på å inkludere mindre forekomster av dammer, leveer, tidligere elveløpsformer og flomløp som ofte kan finnes innimellom den dyrkede marka. Kulturmark som ligger inne i flomlandet inkluderes i typen. Som naturkompleks inneholder et aktivt marint delta komplekser av natursystemer knyttet til elva, til de terrestriske delene (skogsmark, åpne natursystemer, kultur og kunstmark, elvenatursystemer, dammer, kystsonesystemer og marine natursystemer). Selve det aktive marine deltaet inngår i et større landskaps gjennom andre løsmasseavsetninger utenfor det marine deltaet og danner her ofte landformog geologiske gradienter helt fra marin grense (marint nivå i det breen trakk seg tilbake fra området på slutten av siste istid) og helt ut til elveosen (landformkompleks). Her henger det aktive marine deltaet sammen med avsetninger og landformer knyttet til brerandavsetninger, hevede deltaavsetninger og marine leirer med de naturtypene som gjerne finnes knyttet til disse. I og med at prosessene som danner og former det aktive marine deltaet er knyttet til elva, elvas vannføring og sedimenttransport samt havet, med tidevannsforskjeller, eksponering og strømmer, inngår det marine deltaet også i andre overordnede systemer som nedbørfelt, kyst med kystprosesser og hav/fjord systemer. Påvirkning/bruk Den viktigste påvirkningsfaktoren knyttet til aktive marine deltaer er arealbruk. Større deltaer er ofte dyrket og elven er forbygget. Det finnes ofte tettbebyggelse og industri ved deltaene og utfylling med etterfølgende industriutbygging er vanlig. Deltaene er også påvirket av kraftutbygging ved at regulering påvirker vannføring og sedimenttransport i elva. Kystsonen er ofte påvirket av utfylling og anlegg av industri, båthavner og andre store og små anlegg. For spesifiserte forhold knyttet til viktige naturtyper innen deltaområdet som dekkes av egne faktark, henvises til disse. 44 Verdisetting Naturtypen er generelt ganske vanlig. Påvirkningsfaktorene er imidlertid mange og omfattende. Natyrtypen er rødlistet (sårbar VU). Urørthet er derfor kanskje det viktigste verdikriterium for naturtypen. Det er viktig å understreke at deler av systemet kan ha intakte prosesser selv om andre deler er sterkt påvirket. Det kan også finnes verdifulle restelementer (natursystemer) innen deltaområder som ellers er sterkt ødelagt. På et overordnet nivå vil sammenfall mellom intakte marine delta og forekomster av landform delta (i form av hevede terrasser i ulike nivåer) føre til økt verdi. Parameter Tilstand Utforming Objektinnhold og rødlistearter Del av verdifullt landskap Lav vekt Deltaer dominert av kunstmark, utfyllinger og tekniske anlegg eller hvor regulering av elva er så omfattende at deltaet ikke er aktivt. Diffus avgrensing Ikke registrert andre verdsatte naturtyper og rødlisteforekomster NT: 0-1. Enkeltforekomst Middels vekt Deltaer med intakte prosesser over store arealer og begrensede inngrep særlig rundt elveos og større deler av kystlinjen Høy vekt Urørt delta eller delta dominert av naturarealer som gjør at prosessene i hovedsak kan foregå naturlig Klar avgrensing Innhold av andre verdsatte naturtyper (særlig havstrand, flommark og kulturmark) enkeltforekomster over mindre areal og forekomster av rødlistearter NT: >2, eller forekomst av VU Klar avgrensing Innhold av andre verdsatte naturtyper (særlig havstrand, flommark og kulturmark) enten over større areal eller flere forekomster og viktige forekomster av rødlistearter VU: >2, eller forekomst av EN eller CR Koblet til svært velutviklede terrassekanter og strandvollsystemer umiddelbart rundt det aktive deltaet. Koblet til velutviklede terrassekanter, strandvollsystemer og/eller dal med en kontinuitet fra elveslettesystemer, marine leirer ut til deltaet. Samlet vurdering: Lokalt viktig - C: Tilstand (lav vekt) uten forsterkende kriterier, men med viktige elementer av naturprosesser intakt. Viktig - B: Tilstand (middels vekt) isolert sett samt tilstand (lav vekt i kombinasjon med objektinnhold (middels vekt) eller del av verdifullt landskap (middels vekt). Svært viktig - A: Tilstand (høy vekt) isolert sett, samt tilstand (middels vekt i kombinasjon med objektinnhold (middels vekt) samt del av verdifullt landskap (høy vekt). 45 Råd om skjøtsel og hensyn Naturtypen er ikke avhengig av skjøtsel i seg selv. Flere natursystemer som er viktige innen aktivt marint delta kan imidlertid være avhengig av skjøtsel. Dette kan særlig gjelde natursystemer som havstrand som ofte er avhengig av beite som nå er opphørt og andre kulturmarkstyper langs elva i flomlandet. Det henvises til relevante faktark for de spesielle naturtypene som er aktuelle. Terrenginngrep er den største trusselen mot deltaene, og da helst i tilknytning til utfylling, industri, havn og tettbebyggelse. De store kraftutbyggingene har gitt grunnlag for endrete forhold på mange deltaer, men mengden nye prosjekter av slik type er for tiden ikke stor. Elveforbygning og grusuttak er ganske vanlig i deltaområder og her kan det være aktuelt med restaureringstiltak. Kunnskapsnivå Kunnskapen om aktive marine deltaer er generelt god. Elvedeltabasen er et viktig referansegrunnlag, men det er viktig å huske på at elvedeltabasen kun dekker større deltaområder. Mindre deltaområder som kan være intakte med hensyn på så vel avsetningsprosesser so økologisk funksjon kan derfor falle under den størrelsesgrensen elvedeltabasen bruker. Litteratur Elvedeltadatabasen. http://elvedelta.miljodirektoratet.no/index.htm. Erikstad, L., Halvorsen, R., Moen, A., Andersen, T., Blom, H.H., Elvebakk, A., Elven, R., Gaarder, G., Mortensen, P.B., Norderhaug, A., Nygaard, K., Thorsnes, T. & Ødegaard, F. 2009. Naturtyper i Norge - Inndeling på landskapsdel-nivå. - Naturtyper i Norge Bakgrunnsdokument 12: 1-52. Artsdatabanken,Trondheim. Erikstad, L., Halvorsen, R., Moen, A., Thorsnes, T., Andersen, T., Blom, H.H., Elvebakk, A., Elven, R., Gaarder, G., Mortensen, P.B., Norderhaug, A., Nygaard, K. & Ødegaard, F. 2009. Naturtyper i Norge - Landformvariasjon (terrengformvariasjon og landformer). - Naturtyper i Norge Bakgrunnsdokument 14: 1-91. Artsdatabanken, Norway. Lindgaard, A. og Henriksen, S. (red.) 2011. Norsk rødliste for naturtyper 2011. Artsdatabanken, Trondheim. NiN Naturtypedatabasen, www.artsdatabanken. No Sulebak, J.R. 2007. Landformer og prosesser. En innføring i naturgeografiske tema. Fagbokforlaget. 46 Fuglegjødslet eng og knaus Bjørn Harald Larsen. Oppdatert 6. november 2014. Definisjon Popularisert beskrivelse Naturtypen omfatter fjellsider, bergknauser og åpne engpregete områder med en artssammensetning som tydelig avspeiler regelmessig fuglegjødsling. Det skilles mellom fuglefjelleng som betegner enger under store fuglefjell og i fjellsider med hekkende lunde, og fuglegjødslet eng på mindre øyer og holmer med sjøfuglhekking, hovedsakelig måkefugl, samt rovfugltuer som er punktforekomster som kan opptre både langs kysten og i fjellet. Engsamfunnene viser betydelig variasjon både regionalt og med næringsstatus. Teknisk definisjon Fuglegjødslet eng tilsvarer naturtypen fuglefjell-eng og fugletopp (T9) i NiN-systemet. Variasjon langs de lokale komplekse miljøvariablene naturlig gjødsling (NG) og uttørkingsfare (UF), samt kalkrikhet (KA) og kildevannspåvirkning (KI) for enger med NG 2-3, har medført utskilling av 11 grunntyper under fuglefjell-eng og fugletopp. Intensiteten i fuglegjødslingen vurderes å være den viktigste kilden til variasjon innenfor naturtypen. Svært sterk gjødsling vil overstyre all annen variasjon i lokale miljøforhold, og dette er årsaken til at KA og KI ikke er relevant for de sterkest gjødslede engene. Parameter Krav Kommentar NiN-hovedtype Fuglefjell-eng og fugletopp (T9) Fuglestein og fugleberg (T6) vil opptre sammen med T9 på mange lokaliteter, og enkelte steder også i mosaikk (på fuglegjødslete knauser). Naturlig gjødsling (NG) NG 2-4 Moderat til svært sterkt naturlig gjødslet (i dette tilfellet fuglegjødslet). Tilstand Delnaturtype 1-2: Tresjiktstetthet (TT) 1-4 Gjengroingstilstand (GG) 1-3 Uten trær til åpen tresatt mark (inntil 10 % kronedekning) Begynnende gjengroing med yngre trær kan forekomme, men åpent preg må være bevart. Delnaturtype 3: Preg av fuglegjødslet eng eller knaus og opphoping av byttedyrrester Artsmangfold Delnaturtype 1-2: Minst en rødlisteart eller minst 5 kjennetegnende arter Delnaturtype 3: Ingen krav Størrelse Delnaturtype 1-2: > 1 daa Delnaturtype 3: Ingen krav 47 Kjennetegnende arter: Basert på lister som vil bli utarbeidet i NiN versjon 2. Hvorfor er naturtypen viktig Med unntak av rovfugltuer er dette naturtyper som ikke minst er viktige for hekkende sjøfugl. De spesielle næringsforholdene i naturtypen gjør at lav-, mose- og engsamfunnene domineres av noen få arter, og enkelte av disse er spesialiserte på gjødslede eller overgjødslede miljøer. Noen lavarter er knyttet til sjøfuglkolonier, såkalte fuglegjødselelskende (ornitokoprofile) lav, men disse er ikke spesielt sjelden i andre sterkt gjødslede miljøer. På rovfugltuer i fjellet kan sjeldne og høyt rødlistede moser opptre, enten i kanten av tuene eller på kalkrikt berg helt inntil. I kantene kan også uvanlige fjellplanter som fjellsolblom og snørublom stå (Fremstad 1997). Det kan i tillegg være en spesialisert fauna av virvelløse dyr knyttet til hekkeplasser i hulrom, særlig lundeganger, men dette er lite kjent. På Anda i Vesterålen er det gjort registreringer som viser forekomst av en del løpebiller og snutebiller i lundeganger (Langset 2014), samt at lundelus, åtselbiller (ved næringssvikt og ungedød) og maur er vanlig i reir og ganger (Tycho Anker-Nilssen pers. medd.). Naturtypen er generelt sjelden med arealmessig svært liten utbredelse. Fuglefjell som naturtype er rødlistet som sårbar i Norge (Lindgaard & Henriksen 2011), og som følge av reduserte sjøfuglbestander (se for eksempel Barrett & Lorentsen 2013) er det sannsynlig at også fuglegjødslet eng er i betydelig tilbakegang. Også rovfugltuer må antas å ha blitt sjeldnere de siste tiårene pga. reduserte bestander av arter som benytter slike sitteplasser under fortæring av byttedyr (som tjuvjo, fjelljo, snøugle, jordugle og fjellvåk). Flere av disse artene har blitt rødlistet i seinere tid. Arealer med fuglegjødslet eng har størst naturverdi som hekkeområde for sjøfugl, med mindre sjøfuglkolonien som har gitt opphav til naturtypen har blitt forlatt. Dette gjelder imidlertid ikke rovfugltuene, som også må sies å ha en naturhistorisk betydning – i den forstand at de dokumenterer til dels svært langvarig bruk som sitteplasser under fortæring av byttedyr. Samtidig vitner rovfugltuer som ikke lenger benyttes om større bestander av dagrovfugler, ugler eller joer tidligere (ikke minst snøugle lokalt i høyfjellsområder). Utbredelse Fuglefjell-eng er eksklusivt knyttet til kysten, og hovedsakelig større fuglefjell fra Sogn og Fjordane (Einevarden) til Finnmark. Fuglegjødslet eng i måkekolonier finnes langs hele norskekysten – med tyngdepunkt i ytterskjærgården. Relativt godt utviklede enger finnes også på øyer med hettemåkekolonier, og de seinere årene også stormåkekolonier, i de store innsjøene på Østlandet, bla. i Steinsfjorden og Mjøsa. Bruken av øyene som hekkeplass for måker og terner er et relativt nytt fenomen i innlandet, og gjødselpåvirkningen har derfor ennå ikke gitt like store utslag på vegetasjonen som langs kysten. Rovfugltuer er mest utbredt langs kysten fra Rogaland til Finnmark og i fjellet fra Hardangervidda og nordover. Naturfaglig beskrivelse Fuglegjødslet eng har et etablert og stabilt vegetasjonsdekke med dominans av eng- og havstrandplanter. Ofte dominerer noen få arter, slik som strandsmelle, rød jonsokblom og strandbalderbrå. På grunnlendt mark kan fjærekoll og rosenrot være helt enerådende, mens skjørbuksurt, engsyre og strandsmelle ofte dominerer i fuktenger. I kalkrike fuktenger er som regel strandkvann en viktig art. Fuglegjødslet eng i innlandet kan ha store mengder vinterkarse, hvitkløver, balderbrå og rød jonsokblom. I tillegg til inndelingen i NiN, kan det grovt skilles mellom enger under og på hyller i fuglefjell og enger på holmer og skjær med store måkekolonier. Disse anses som så forskjellige at de skilles ut som delnaturtyper. Enger under fuglefjell og i lundekolonier har ofte preg av rasmarkseng, og dersom 48 fuglegjødslingen ikke er for intens vil flere arter fra slike miljøer kunne klare seg. I måkekolonier er det ofte en finmosaikk av nakent berg og fuglegjødslet eng, og gjødseltolerante arter fra bergknaussamfunn inngår ofte (bla. enkelte bergknapper og smørbukk i Sør-Norge). En spesiell type fuglegjødslet eng opptrer i åpne kystnære områder og fjellområder, såkalte rovfugltuer på forhøyninger i terrenget – der dagrovfugler, ugler og joer har faste sitteplasser. I fjellet ligger disse ofte på løsmasserygger, mens det langs kysten er vanligere at de ligger på grunnlendte knauser. Der blir tuene også benyttet av stormåker. På tuene blir bytter fortært, samtidig som de gir god oversikt over hekkeområdet eller jaktområdet. Ekskrementer, gulpeboller og byttedyrrester legges igjen, og dette har over lang tid ført til oppbygging av tuer med gjødslet vegetasjon. Disse har bla. en særegen moseflora, inkludert den sterkt truete arten fugleknausing Grimma plagiopodia, som har preferanse for fuglegjødslede kalkblokker i fjellet. Opphoping av knokkelrester kan muligens føre til at kalkkrevende arter inntar tuene, men dette er dårlig dokumentert. Delnaturtyper Det skilles her mellom tre delnaturtyper, basert på hekkende sjøfuglarter og topografi. Vanligvis vil gjødslingen være så sterk at effektene av kalkrikhet og uttørkingsfare blir liten. Det er derfor ikke skilt mellom friske og veldrenerte enger eller kalkfattige og kalkrike enger på delnaturtypenivå. Dette gjøres i stedet i beskrivelsessystemet. 1) Fuglefjell-eng Moderat til sterkt gjødslete engsamfunn i og like ovenfor strandsona under fuglefjell, eller fjellsider/lisider med lundekolonier, Dette er en naturtype som mange steder er utviklet fra rasmarksenger og kan ha enkelte typiske arter for slike, men gjødselpåvirkning er så stor at vegetasjonen domineres av nitrofile og næringskrevende arter. I Hornøya og Reinøya naturreservat i Vardø, Finnmark, er det registrert store mengder kildegras (NT) i tilknytning til dammer og sumpområder i fuglefjell-eng. Fjellsider med lundekolonier vil ofte ha større artsrikdom av karplanter pga. at fuglegjødslingen blir mer flekkvis og ikke like intens som under et fuglefjell. 2) Fuglegjødslet eng i måkekolonier Omfatter mindre øyer og holmer med store måkekolonier, gjerne i kombinasjon med intensiv gåsebeiting, der det er utviklet moderat til sterkt fuglegjødslet eng. Ternekolonier kunne også ha vært inkludert her, men som regel er det slik at ternene enten hekker i habitat hvor det ikke utvikles engsamfunn (grus-/steinstrand) eller hekker inne i måkekolonier, hvor det er møkka fra de større måkene som er viktigste kilde til naturlig gjødsling. Storskarv- og havsulekolonier er heller ikke inkludert, da disse koloniene nesten alltid er lokalisert på så eksponerte holmer at vegetasjonen er dårlig utviklet, samtidig som at gjødslingen er så sterk at det ikke dannes engsamfunn. Graden av gjødselpåvirkning har stor betydning for artssammensetningen i denne delnaturtypen. På moderat gjødslede hekkeholmer er det ofte dominans av arter som strandsmelle, skjørbuksurt, rød jonsokblom, strandbalderbrå og strandkvann, slik det er dokumentert fra Ytterøyane naturreservat i Sogn og Fjordane (Sandvik & Larsen 2012). På sterkt gjødslede lokaliteter vil artsutvalget være enda mer begrenset. 3) Rovfugltue og fugleknaus Fuglegjødslede tuer på forhøyninger i åpent terreng, enten kystnært eller på snaufjellet. Også fuglegjødslede knauser, både langs kysten og i fjellet, er inkludert i delnaturtypen. På disse er det ikke nødvendigvis bygd opp store tuer med engvegetasjon, og naturverdiene er helst knyttet til fuglegjødslet, kalkrikt berg. Her opptrer bla. fugleknausing (EN) og lemenmoser. I kystnære områder kan skjørbuksurt være en karakterart på rovfugltuer (se for eksempel Larsen & Wergeland-Krog 49 2010), mens det i fjellet er registrert bla. fjellarve, stivstarr, tuesildre, jervrapp og flere rublomarter på slike tuer, men kunnskapen om artsmangfoldet er dårlig. Avgrensning mot andre naturtyper Semi-naturlig eng/naturbeitemark: I mange områder beiter utgangersau på hekkeholmer med stormåkekolonier som er moderat til sterkt fuglegjødslet (for eksempel Ytterøyene og Kvalsteinane naturreservater i Flora, se Sandvik & Larsen 2012, Larsen 2012). Slike steder vil det være et visst overlapp mellom disse naturtypene, der de sterkest gjødslede partiene passer best innenfor den her omtalte naturtypen, mens andre deler kan ha preg av svakt gjødslet naturbeitemark. Intensiv gåsebeiting kan også føre til de samme problemstillingene som sauebeite mange steder. Ur og rasmark/nakent berg/kystnær grus- og steinmark: Fravær av fuglegjødsling, eller svært lite preg av fuglegjødsling (maksimum trinn 1 på naturlig gjødling - NG). Ikke utviklet nitrofil engvegetasjon. Strandeng: Særlig beitet/semi-naturlig strandeng kan være vanskelig å skille fra fuglefjelleng, der strandengsystemer er lokalisert rett under fuglefjell. I slike sjeldne tilfeller vil det være avgjørende om strandengmiljøet har andre verdier enn fuglegjødslet eng, og derfor kan kartlegges som strandeng. Måkekolonier vil alltid ligge et stykke ovenfor flomålet, og fuglegjødsling fra slike kolonier blir liten i strandeng. Fuglestein og fugleberg: Denne NiN-hovedtypen (T6) omfatter bergvegger og knauser som gjødsles av fugleekskrementer. De har en gjødseltolerant lavflora, men det er ikke utviklet engsamfunn her, noe som skiller typen fra fuglegjødslet eng. Innenfor delnaturtype 4 derimot vil denne NiN-hovedtypen kunne opptre (fuglegjødslet knaus). Påvirkning/bruk Sjøfuglenes gjødsling er helt sentral for utvikling av naturtypen. Tettheten av hekkende sjøfugl over tid vil være bestemmende for hvorvidt gjødslingen er så stor at det utvikles fuglegjødslet eng (NG 24). Mange av hekkeplassene for sjøfugl beites i tillegg av sau og gjess (som regel grågås, men lokalt kan også rastende hvitkinngås og kortnebbgås være viktige beitearter – slik som på Helgelandskysten og i Lofoten/Vesterålen). Øyer og holmer langs kysten ble mer intensivt utnyttet til beite tidligere, og særlig sør på Vestlandet er mange hekkeplasser for sjøfugl i ferd med å gro igjen med skog. Dette er en av flere negative miljøfaktorer som virker på sjøfuglbestandene i disse områdene, og det fører også til at fuglegjødslet eng blir sjeldnere. Verdisetting Med unntak av rovfugltuer, vil verdisetting av naturtypen i stor grad baseres på størrelse, da det er begrenset artsmangfold og forekomst av andre rødlistearter enn sjøfugl tilknyttet naturtypen. Graden av fuglegjødsling antas å ha liten betydning for verdisettingen og er derfor ikke lagt inn som parameter i verdisettingstabellene. Viktige parametere for verdisetting Størrelse: Rovfugltuene er uansett små, og for denne delnaturtypene er det ikke satt størrelseskrav. Andre parametere skiller lite på verdi når det gjelder de andre delnaturtypene, og dermed blir størrelse det viktigste kriteriet for verdisettingen. 50 Artsmangfold: Naturtypen har et svært begrenset artsmangfold, og de fleste kjennetegnende arter er næringskrevende/nitrofile arter som få andre miljøkrav enn naturlig gjødsling. Tilstand: Tilstedeværelse av beitedyr kan være både positivt og negativt for hekking av sjøfugl (holder vegetasjonen nede – noe som oftest er positivt, men kan samtidig tråkke i stykker egg), men er uansett positivt for den fuglegjødslede enga. Enga holdes åpen, noe de kjennetegnende artene for naturtypen er avhengig av. Gåsebeiting i tillegg til husdyrbeiting er trolig svært gunstig. Landskapsøkologi: Lokaliteter som ligger nær hverandre vurderes å være viktigere enn isolerte forekomster. Sjøfuglene er effektive spredere av plantefrø, og slik sett vil nærliggende lokaliteter gi større muligheter for å bevare og spre arter. Det er ikke satt noe mål for hvor stort areal som skal omfattes av ”et naturlig avgrenset kystavsnitt eller fjellområde”, da en slik avgrensning nødvendigvis vil variere mye med de lokale geografiske forutsetningene. Mindre viktige parametere for verdisetting Naturlig gjødsling: Naturlig gjødsling vil uansett være så sterk på lokaliteter som kan karakteriseres som fuglegjødslet eng (NG 2-4), at graden av gjødsling får liten betydning for artsmangfoldet. Dersom gjødslingseffekten har avtatt mye pga. nedgang i sjøfuglbestandene (men lokaliteten fortsatt har preg av fuglegjødslet eng), kan dette brukes til å justere verdien ned. Verdisettingstabell delnaturtype 1 og 2: Parameter Lav vekt Middels vekt Høy vekt Størrelse 1-5 daa 5-20 daa Over 20 daa Artsmangfold 5-9 kjennetegnende arter (nitrofile eng- og havstrandarter), eller 1 NT/DD-art 10-14 kjennetegnende arter, (nitrofile eng- og havstrandarter), eller minst 2 NT/DD-arter, eller en truet art 15 eller flere kjennetegnende arter, (nitrofile eng- og havstrandarter), eller minst 2 truete arter Tilstand Kan være noe preget av gjengroing (GG 23) Beites av husdyr, med Beites av husdyr og moderat til godt gjess, ikke beitetrykk (GG 1 eller i gjengroingspreg (GG 1) overgang til GG 2) Landskapsøkologi I et landskap med flere fuglegjødslede enger (øygruppe/avgrenset kystavsnitt med 2-5 større sjøfuglkolonier) I et landskap med mange fuglegjødslede enger (øygruppe/avgrenset kystavsnitt med mer enn 5 større sjøfuglkolonier) Lokalt viktig – C: Terskelvekt oppnådd på størrelse, artsmangfold og tilstand. Viktig – B: Middels vekt oppnådd for størrelse og artsmangfold, eller for størrelse, tilstand og landskapsøkologi. Svært viktig – A: Høy vekt oppnådd for størrelse og artsmangfold, eller for størrelse, tilstand og landskapsøkologi. For delnaturtypen rovfugltuer gjelder egne verdikriterier. Disse vil som regel være så små (1-5 m2) at de best kartlegges som punktforekomster, og det er ikke satt noen nedre arealgrense for når de skal kartlegges. Alle tuer med preg av fuglegjødslet eng og opphoping av byttedyrrester er potensielle kartleggingsobjekter. 51 Verdisettingstabell delnaturtype 3: Parameter Middels vekt Høy vekt Rødlistearter 1 NT/DD-art 2 eller flere NT/DDarter, eller minst 1 truet art Kjennetegnende arter 3-4 kjennetegnende arter 5 eller flere kjennetegnende arter 5-9 tuer innenfor et naturlig avgrenset fjellområde eller kystavsnitt 10 tuer eller flere innenfor et naturlig avgrenset fjellområde eller kystavsnitt Tilstand Lav vekt Preg av fuglegjødslet eng eller knaus og opphoping av byttedyrrester Landskapsøkologi (lokal forekomst) Lokalt viktig – C: Terskelverdi oppnådd på tilstand. Viktig – B: Middels vekt oppnådd for kjennetegnende arter og landskapsøkologi, eller for rødlistearter alene. Svært viktig – A: Høy vekt oppnådd for kjennetegnende arter og landskapsøkologi, eller for rødlistearter alene. Råd om skjøtsel og hensyn Naturtypen trues i dag først og fremst av tilbakegang i sjøfuglbestandene, noe som først og fremst skyldes svikt i næringsgrunnlaget. Mange sjøfuglkolonier langs norskekysten har blitt forlatt, eller bestandene er sterkt redusert. Dette fører til gjengroing av engene, og gjødslingen som har foregått gjør at dette går relativt raskt. I indre og midtre skjærgård vil fuglegjødslet eng også kunne gro igjen med busker og etter hvert også skog. Beiting med utgangersau el. kan bli viktig framover for å holde disse øyene åpne, og dermed også holde øyene forberedt til å huse sjøfuglkolonier igjen når eller hvis miljøforholdene forøvrig gir mulighet for dette. En økende bestand av grågås langs norskekysten er også positivt for å holde øyene åpne. Gjentatte forstyrrelser i sjøfuglkolonier vil på sikt kunne føre til at de forlates, og dette vil da også resultere i gjengroing av fuglegjødslede enger. Dette gjelder ikke bare fra mennesker, men også forstyrrelser fra havørn og påfølgende predasjon fra måker og kråkefugl, som har vist seg å føre til at sjøfuglkolonier kan forlates (Barrett & Lorentsen 2013). Lomvikolonier der fuglene hekker i steinur og sprekker i fjellet er derfor blitt vanligere, og kolonier på berghyller (med fuglegjødslede enger under) har enten blitt forlatt eller bestandene har blitt kraftig redusert. Kolonier i sprekker og ur vil ikke bidra på samme måte til å utvikle eller holde ved like fuglegjødslet eng som åpne kolonier. Innføring av mink til Norge (gjennom rømninger fra pelsdyroppdrett) har ført til stor bestandsnedgang for mange sjøfuglarter lokalt. Særlig hardt har teist, fiskemåke og terner blitt rammet (Røv 2006), og det har blitt utarbeidet en egen handlingsplan for bekjempelse av mink i Norge (Direktoratet for naturforvaltning 2011). Gjennomføring av handlingsplanen vil kunne bedre situasjonen for mange sjøfuglarter lokalt, og dermed også virke positivt for fuglegjødslet eng. 52 Kunnskapsnivå og viktige kilder Kunnskapen om fuglegjødslet eng er relativt dårlig, og det foreligger trolig ingen studier spesifikt av disse miljøene fra Norge. Det er ikke kjent andre publikasjoner enn forvaltningsplanene for Hornøya og Reinøya naturreservat i Vardø, Finnmark (Martinussen 2014) og Ytterøyane og Kvalsteinane naturreservater i Flora, Sogn og Fjordane, som beskriver floraen i fuglegjødslet eng spesielt (Sandvik & Larsen 2012, Larsen 2012). Flere skjøtselsplaner for naturreservater og landskapsvernområder på Nordlandskysten (bla. Carlsen & Hatten 2007, Bär mfl. 2009), omtaler kort fuglegjødslet kystvegetasjon som vegetasjonstype i sjøfuglkolonier (jf. X2b s. 210 i Fremstad 1997). Når det gjelder rovfugltuer er mangfoldet knyttet til disse enda dårlig utredet. Utenom Fremstad (1997; s. 159, R8: fuglegjødslet vegetasjon i fjellet) og NiN-publikasjoner er det svært lite informasjon i litteraturen om disse forekomstene. Carlsen (2008) beskriver slike tuer fra Sundsfjordfjellet i Nordland (mest benyttet av fjelljo), mens Larsen & Wergeland Krog (2010) omtaler kystnære forekomster benyttet av tjuvjo i Vesterålen. Litteratur Bär, A., Carlsen, T. H. & Hatten, L. 2009. Skjøtselsplan for øya Skjærvær, Vegaøyan verdensarvområde, Vega kommune. Bioforsk Rapport 98/2007: 1-22. Barrett, R. & Lorentsen, S.-H. 2013. Lomvi, vår neste geirfugl? Vår Fuglefauna 36: 8-15. Carlsen, T. H. 2008. Viltkartlegging i Sundsfjordfjellet. Bioforsk Rapport 129/2008: 1-25. Carlsen, T. H. & Hatten, L. 2007. Skjøtselsplan for Hysvær, Vegaøyan verdensarvområde, Vega kommune. Bioforsk Rapport 69/2009: 1-29. Direktoratet for naturforvaltning 2011. Handlingsplan mot amerikansk mink (Neovison vison). DNrapport 5-2011. 23 s. + vedlegg. Fremstad, E. 1997. Vegetasjonstyper i Norge. NINA Temahefte 12: 1-279. Larsen, B. H. 2012. Forvaltingsplan for Kvalsteinane naturreservat i Flora kommune. Fylkesmannen i Sogn og Fjordane Rapport 3-2012. 42 s. + vedlegg. Larsen, B. H. & Wergeland Krog, O. M. 2010. Grunnfjorden naturreservat i Øksnes kommune. Naturtyper og fugl. Miljøfaglig Utredning Rapport 2010:50: 1-46. Martinussen, P. A. 2014. Forvaltningsplan for Hornøya og Reinøya naturreservat. Fylkesmannen i Finnmark. Høringsutgave. FMFI Rapport nr: 2014:xx. Røv, N. 2006. Mink som negativ faktor for sjøfugl. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider på Internett: http://www.birdlife.no/organisasjonen/pdf/200610_ss_mink.pdf Sandvik, H. & Larsen, B. H. 2012. Forvaltingsplan for Ytterøyane naturreservat i Flora kommune. Fylkesmannen i Sogn og Fjordane Rapport 4-2012. 44 s. + vedlegg. 53 Figur 2. Fuglegjødslet eng (NG 2-3) med mye strandsmelle og strandkvann (KA trolig trinn 4) på Store Ternehaug i Ytterøyane naturreservat i Flora kommune, Sogn og Fjordane. Foto: Bjørn Harald Larsen 15.9.2011. Figur 3. Rovfugltue med skjørbuksurt, trolig spredt med tjuvjo, på forhøyning i myr i Grunnfjorden naturreservat, Øksnes i Nordland. Foto: Bjørn Harald Larsen 7.7.2010. 54
© Copyright 2024