INNHOLD - Oslo Museum
INNHOLD Forord Lars Roede Fra Anslo til Amsterdam .....................................2 Trond Norén Isaksen Krontorp Herregård – et Linstow-verk i Värmland? .........................................................16 OSLOVE. Byhistorie for begynnere .................27 Inger Johanne Lyngø Husmorens laboratorium – det funksjon-alistiske kjøkkenet med eksempler fra Tyskland, Amerika, Norge og Oslo ............................................................28 Vegard Skuseth Wilse jubileum 2015 .........................................44 Karen Bjerke Møte med minner. Bakgrunn og målsetning for prosjektet .............48 Gro Røde Lykke på Løkka. Ord om en modell og dens historie .....................................................54 Gunnar Gloslie Min oppvekst i Markveien 20 på Grünerløkka i 1930-årene .............................................56 Årets første nummer av Byminner er også det første med nytt design. Vi håper bildepresentasjonen og artiklene våre framstår som tiltalende i et noe større format og med ny grafisk utforming. Artiklene i dette nummeret spenner fra hollendertiden i Norge med tydelige spor både i Anslo (Oslo) og Amsterdam til møte med minner på Bymuseet anno 2014. Utgangspunktet for Lars Roedes artikkel er et familieportrett i Oslo Museums eie. Familieportrettet viser borgermester Trond Clausson (ca 1560-1640) med familie. Trond Clausson var sønn av Claus Hollender som åpenbart var en innvandrer fra Nederland. Lars Roede følger sporene etter familien Clausson både i Norge og Nederland. Likheter mellom empireherregården Krontorp i Värmland og Slottet i Oslo reiser spørsmål om Hans D.F. Linstow også var Krontorps arkitekt. Trond Norén Isaksen tar for seg argumenter for og imot en slik konklusjon. Modellen av en leilighet på Grünerløkka på 1930-tallet er sentral i en miniutstilling på Arbeidermuseet kalt «Lykke på Løkka». Gunnar Gloslie, som har laget modellen av sitt barndomshjem, forteller om sin oppvekst på «Løkka». Inger Johanne Lyngø gir oss et innblikk i tankegangen og teoriene rundt kjøkkenet, eller «Husmorens laboratorium», som arbeidsplass i funksjonalismens innredning. I noen år har Bymuseet hatt tilbudet «Møte med Minner» for demente sykehjemsbeboere. Karen Bjerke deler sin erfaring med alle de givende besøkene vi har hatt så langt. I 2015 feires 150-årsjubileet for fotografen Anders B. Wilse. Dette blir markert med utstillinger både på Bymuseet og andre steder, samt flere andre arrangementer som Vegard Skuseth forteller mer om. Redaksjonen ønsker alle sine lesere et godt nytt år og god lesning! 1 Lars Roede Fra Anslo til Amsterdam Hollendertiden er et kjent begrep i norsk historie – perioden fra rundt 1500 til midten av 1700-årene. Forbindelsene mellom Norge og Nederland var mange og tette i denne tiden, og sjøveis kontakt over Nordsjøen satte varig preg på norsk skikk og bruk. Fra Nederland har vi fått utallige lånord i norsk og mange stedsnavn. I Oslo finner vi Hollenderkvartalet og Hollendergata, og nederlendere ga navn til bydelene Vaterland i Oslo og Fredrikstad. Bymuseet har kart og portretter som bekrefter forbindelsene. Nederland ble i 1500-årene en av verdens ledende sjøfartsnasjoner. Til skipsbygging trengte sjøfarerne derfra store mengder tømmer, og tømmer trengte de også til å få fast grunn under bygninger i det flate og våtlendte kystlandskapet. Skog var det lite av i Nederlandene, men desto mer i Norge, lett tilgjengelig fra gode havner langs den lange norskekysten. Det la grunnlaget for en utstrakt handel mellom landene. Skipene som fraktet tømmer og fisk til nederlandske havner, kom ikke tilbake uten returlast. Til Norge fraktet de teglstein, keramikk, tekstiler og kolonialvarer. Mange nederlendere slo seg ned i norske byer, mange norske sjøfolk bemannet nederlandske skip, og mange norske jenter tjente som hushjelper i nederlandske hjem. Hollendertiden i Norge er godt beskrevet av historikeren Margit Løyland ved Riksarkivet. Hennes bok gir et 2 levende bilde av de kulturelle forbindelsene mellom Norge og Nederland, og om migrasjonen begge veier. Mange i Norge er etterkommere etter nederlendere som slo seg ned her, og mange norske som vendte hjem etter tjeneste i nederlandske hjem eller på nederlandske skip brakte med seg kunnskap og ferdigheter som preget norsk kultur. Tettest var kontakten med byer og bygder langs kysten, hvor nederlenderne kjøpte tømmer og rekrutterte matroser. Handelen med Nederland skapte mange ladesteder og etter hvert Selius Marselis (1600 – 1663), finansmannen fra Rotterdam som drev handel byer. Med handelen fulgte velstand og med hele Europa før han slo seg ned i Chris- materiell fremgang. Løyland nevner tiania. Der ble han rådgiver for stattholder mange eksempler på hvordan kontakten Hannibal Sehested, långiver til kronen mot har påvirket norsk språk og kultur og pant i krongods, og leverandør av skip og hva arkivene dokumenterer. Kildene våpen mot betaling i trelast. Han ble en betydelig jordeier og bergverkseier i Norge, forteller om norske kjøpmannsfamilier og direktør for postvesenet. Han bygget det som i generasjoner sendte sine sønner til store landstedet Marselienborg på BymarNederland for å lære handel. De forteller ken ved Pipervika. Han døde i København etter å ha deltatt med ære i forsvaret av byen også om handelsmenn fra Nederland som slo seg ned og ble norske. 1 i 1659. FOTO RUNE AAKVIK/OSLO MUSEUM T.v. Utsnitt av van Keulens kart, tittelfeltet. Tittelfeltet til van Keulens sjøkart over Oslofjorden. T.h. Kart over Olsofjorden og innseilingen til Ansloo. Utgitt av Johannes van Keulen i Amsterdam, antagelig i 1681. En by kalt Anslo Oslo har fått en litt beskjeden omtale i Løylands bok, siden hollendertiden særlig satte sine spor langs sør- og vestlandskysten. Men én ruvende skikkelse i byens historie er grundig behandlet, finansmannen Selius Marselis (1600 – 1663) fra Rotterdam. Han slo seg ned i Christiania i 1644 og fikk stor innflytelse som rådgiver for stattholder Hannibal Sehested. Han ble en drivkraft i norsk bergverksindustri og sjef for postvesenet i Norge. Rett utenfor Christiania oppførte han sin store lystgård Marselienborg, som lå omtrent mellom nåværende Rosenkrantz gate og Tordenskjolds gate, sør for Stortingsgaten. Som kongens kreditor ble han eier av de pantsatte Frogner-gårdene. Hans portrett finnes i Bymuseets samling. I denne samlingen finnes også et annet maleri som kaster lys over en slekt som gjennom flere generasjoner holdt til i Oslo og Amsterdam. Oslo Museum eier et kart utgitt i Amsterdam av den kjente kartografen Johannis van Keulen (1654 – 1715). Det er udatert, men må være utgitt etter at han begynte sin virksomhet i 1678. Det er åpenbart fra en av hans tidlige utgivelser, Zee-Atlas i fem bind fra 1681, eller loshåndboken Zee-Fakkel i fem bind (1681-84). Han kalte sitt firma «In de Gecroonde Lootsman» (den kronede los), og denne innskriften finner vi på Bymuseets kartvignett, tegnet av medarbeideren Johannes van Luyken.2 Kartet viser den norske kyst på begge sider av Oslofjorden fra «Oxefoort» til «Gottenborg». Det kan ikke ha vært helt enkelt å navigere etter, for kystlinjen er nokså omtrentlig tegnet. Vi gjenkjenner med litt godvilje Dram- 3 Trond Clausson og hans familie. Maleri av ukjent kunstner, antagelig fra 1630-årene. FOTO RUNE AAKVIK/OSLO MUSEUM mensfjorden, Hurumlandet og Nesodden, men det virker lite betryggende at van Keulen har plassert «Akershuys» innerst i Drammensfjorden, der vi skulle vente å finne Bragernes. Innerst i Oslofjorden, ved innseilingen til «De Bodom» eller Bunnefjorden, sees ikke noe spor av Christiania, mer enn 50 år etter at Christian IV grunnla byen. Men vi finner byen «Ansloo», illustrert med bildet av byhus rundt 4 en kirke. Det kan tyde på at kartet er tegnet etter et eldre kart. Det vites at van Keulen kjøpte opp rettighetene til mange eldre kartverk da han etablerte sitt firma. Ansloo var den nederlandske og nedertyske versjonen av bynavnet Oslo, også skrevet Anslo.3 Et familieportrett i Bymuseet Oslo Museum eier også et stort maleri fra 1600-tallet, et «moselik»4 i malerisamlingen. Maleren er ukjent, men motivet skal være borgermester Trond Clausson (ca. 1560 – ca. 1640) og hans familie. Han er avbildet sittende med et fjellandskap som bakgrunn. Til høyre sitter hans to koner (den avdøde og den da levende) omgitt av døtrene, og til venstre står eller sitter sønnene rundt faren.5 Hva har så dette maleriet å gjøre med et kart som viser byen «Ansloo»? Cornelis Claeszoon Anslo, tegnet av Rembrandt i 1640. Cornelis Anslo var en brorsønn av Trond Clausson i Christiania. Han ble født i Asterdam, hvor faren Claes Claeszoon Anslo slo seg ned i 1580. Cornelis arvet farens tekstilforretning og ble en kjent predikant for mennonittene, som også Rembrandt tilhørte. British Museum, London. Svaret blir mer opplagt når vi får vite at Trond Clausson var sønn av en Oslo-borger som ble kalt Claus Hollender, åpenbart en innvandrer fra Nederland. Slektsforskeren Stian H. Finne-Grønn forteller dette i en artikkel fra 1936. Forbindelsen blir enda tydeligere når han i samme artikkel forteller at Trond hadde en bror, Claes Claeszoon, som bosatte seg i farens hjemby Amsterdam. Der tok han navnet Anslo – fødebyens navn som familienavn.6 Claes Anslo (1555 – 1632) ble en velstående tekstilhandler. Hans kone Geertgen Jans fikk mange barn, og den mest kjente var Cornelis Claeszoon Anslo (1592 – 1646), som overtok farens forretning og ble predikant i en mennonittisk7 menighet. Han var en nær venn av maleren og trosfellen Rembrandt Harmenszoon van Rijn (1606 – 1669), som har laget flere portretter av ham. I 1641 malte han et stort bilde av Cornelis og hans kone, som nå befinner seg i Gemäldegalerie i Berlin.8 Hans onkel var vår Trond Clausson, borgermester i Oslo og Christiania. Nå skal vi ikke trekke for raske slutninger – maleriet av Trond og hans familie er ikke et verk av Rembrandt. Det er ikke usannsynlig at maleren var fra Nederland, men avgjort ikke en av de store mestre. Båndene mellom Nederland og Norge var sterke i 1500- og 1600-årene, og det kan de godt ha vært mellom to grener av samme familie i Amsterdam og Oslo. Mer om maleriet av Trond Clausson og hans familie Etter norske forhold er maleriet uvanlig stort for sin tid, med bredde 250 cm og høyde 134 cm. Den uvanlige komposisjonen, med far og sønner tett sammentrengt til venstre, og kvinner og pikebarn romslig anbrakt til høyre, kan tyde på at kunstneren har planlagt maleriet annerledes og ombestemt seg under arbeidet. Dette bekreftes kanskje av at lerretet er skjøtt nær høyre billedkant, og dessuten langs nedre kant. Motivet har likhetstrekk med epitafier fra tiden, men disse har andre formater og kan ha innskrifter med personenes navn og alder, og tekster av religiøs karakter. Maleteknikken og ansiktene har sterk likhet med det som finnes på et epitafium fra samme periode i Holmens kirke i København, over Karen Eilersdatter, hennes to ektemenn, og hennes barn i begge ekteskap. Klesdraktene i begge malerier er nesten identiske, og i begge svever døde barn i himmelen, båret av engler, og fra dem faller lysstråler ned på menneskene i bildet. Men epitafiet i Holmens kirke viser som sedvanlig andektige personer med foldede hender, i motsetning til Claussonfamilien. De mange likhetstrekk gjør det likevel sannsynlig at samme maler kan være ansvarlig for begge.9 Hovedpersonen Trond sitter til venstre med sin yngste sønn foran seg, og med fire eldre sønner stående tett sammen bak seg. Trond har konservativ frisyre og skjeggpryd (som sin engelske jevnaldrende William Shakespeare), og han er iført 5 Trond Claussons første kone Kirsten Simonsdatter holder et lite dødninghode i hånden som tegn på at hun er død. Utsnitt av maleriet av familien Clausson. renessansens vanlige mannsdrakt, svart jakke og en hvit linkrage (slik var også Shakespeare som oftest kledd på bilder av ham). De yngre sønnene har samme påkledning som faren, men den eldste sønnen lengst til venstre skiller seg ut. Han må være i tenårene – og det er fristende å se ham som en ung moteløve, som kanskje i opposisjon til sin konservative far kler seg med moderne halsbind og bærer langt krøllet hår, kanskje en allongeparykk, en mote som ble innført av 6 Frankrikes konge Ludvig XIII da han begynte å bli skallet i 1620-årene. Til høyre sitter to kvinner, og en tredje står bak dem. De er likt kledd i svarte kjoler med dyp utringning og hvite bluser med rund hals. Stivede krager står ut fra kjolenes utringning. De to sittende kvinnene bærer hodelin med tre fliker som peker fremover, én ned over pannen, to fra nakken og frem under ørene. Dette er kjennetegn for gifte koner. Bigami er umulig, så den ene må være Tronds avdøde første kone, Kirsten Simonsdatter, den andre hans neste kone, hvis navn er ukjent. Hvem er hvem? Det røper det lille dødninghodet som konen til venstre holder i sin åpne hånd – et dødssymbol. Kvinnen nærmest Trond er altså hans avdøde første kone Kirsten, mor til hans eldste barn – de fem guttene og pikene nærmest henne. Den sittende kvinnen ytterst til høyre har som eneste attributt utenom hodelinet et spedbarn på fanget. Det kan ikke være tvil om at dette er Tronds hustru nummer to med deres felles datter som et tegn på at hun stadig er blant de levende. Barnet holder noe i hendene som tidligere har vært tolket som enda et dødninghode.10 Men om hun virkelig var død, ville hun ikke ha vært avbildet på morens fang. Det er nok heller et leketøy hun holder – en rangle? Den midtre kvinnen er uten hodelin og var altså ugift da maleriet ble til. I hånden holder hun en blomst, og det gjør også de to små pikene i forgrunnen. Dette var velkjente symboler i tiden, livets blomster, eller symboler på uskyld. Denne voksne kvinnen bakerst må være Tronds og Kirstens ennå ugifte datter, mye eldre enn søstrene foran. Familien hadde også mistet barn i ung alder, kanskje nyfødte, tap som var meget vanlige på den tid. Dem ser vi oppe i himmelen, svøpt og båret av engler. Fra himmelen stråler lys ned mot begge konene, kanskje for å vise at begge har opplevd å miste nyfødte barn. Vi kan lese mye av familiens historie ut av dette maleriet. Men mye er stadig gåtefullt. Hvorfor er de avbildet utendørs i et åpent skumringslandskap? Svaret kan være at åpen himmel må til for å vise englene med de døde barna. Claus Hollender og Trond Clausson Bymuseet har en verdifull samling notater etter slektshistorikeren Otto Delphin Amundsen (1896-1957). Han gjennomgikk store mengder arkivstoff og noterte hva han fant av opplysninger om Oslo-borgere på 1500- og 1600-tallet. Trond Claussons far Claus Hollender er omtalt flere ganger etter 1557 i gamle dokumenter, og fra Delphin Amundsens kartotekkort får vi vite at han var borgermester i Oslo i 1564 og lagrettemann fra 1572 til 1679. Han skal også ha betalt tomteleie i byen i 1601. Men opplysningen om at han døde så sent som i 1601, bestrides av Finne-Grønn, som var Bymuseets direktør fra 1920 til 1949. Han mener at Claus Hollender var død før 1594, siden hans kone Kirsten Trondsdatter var enke det året. Da var hun gjest i et storartet bryllup på gården Hallingstad på Toten, hvor fogden Peder Knudssøns stedatter Marte Olsdatter giftet seg. Mange fornemme gjester var der, både fra adel, geistlighet og storbondestand, og også mange borgerlige fra Oslo. Oslobispen Jens Nilssøn var til stede og skrev om begivenheten i sin dagbok.11 Claus Hollenders svigerfar var Trond Jonssøn, borgermester i Oslo 1547 – 1562. Hos Delphin Amundsen får vi også vite at denne Trond gjorde forretninger med sin svigersønn i 1558. På det tidspunkt var Claus Hollender altså vel gift og etablert som kjøpmann i Oslo. Da vet vi også at hovedpersonen på vårt maleri, Trond Clausson, var oppkalt etter sin morfar Trond. Det stemmer godt med antagelsen om at han var nest eldste sønn av Claus Hollender, og at han kan ha vært født ca. 1560. Hans eldre bror Claes Claeszon skal ifølge nederlandske kilder være født i 1555 i Oslo, og ble vel da oppkalt etter sin nederlandske farfar. Vi må anta at Claus Hollender var født i Amsterdam omkring 1525–30, og at han kan ha slått seg ned i Oslo rundt 1550. Ingen vet nøyaktig når Trond Clausson ble født, men ca. 1660 er ikke urimelig, ettersom han første gang opptrer i Delphin Amundsens kilder i 1693-94. Da kjøpte og solgte han varer på Akershus slott. I 1602 var han borger i Oslo da han solgte rødt klede til slottet. De neste årene leverte han mange slags varer til Akershus – humle, kjøkkenfett, sild, spiker, tjære, canvas og kvernsteiner. I 1608 var han lagrettemann, og i 1614 solgte han 200 deler (planker) til en skipper fra Hinlopen (Hindeloopen) i Nederland. I 1616 var han rådmann i Oslo, og da nevnes også konen Kjerstin Simensdatter. I 1624 var han borgermester i Oslo, og i 1627 i Christiania. I 1628 kaltes han forrige borgermester da han innførte fransk og rhinsk vin fra Holland. Han var ifølge Delphin Amundsen fortsatt i live i 1638, da han ble nevnt som eier av ødegården Lille Åsen i Aker. Trond og hans hustru Kirsten (Kjerstin) Simonsdatter hadde kapital å låne bort. Om det vitner en rekke pantebrev som Delphin Amundsen har registrert i Riksarkivet fra årene 1616 – 24. De fikk pant i mange gårder på Romerike, Hadeland, Røyken, Eiker og Follo. Trond Claussons etterkommere Vi kan ikke identifisere alle Trond Claussons avbildede døtre og sønner, og ikke knytte noen av dem sikkert til hans kjente etterkommere. Én datter, Ingeborg Trondsdatter, ble født ca. 1620 og giftet seg med Claus Pedersen Leth (ca. 1610 – ca. 1660), en innvandret danske fra Haderslev som ble måler og veier på ladestedet Bragernes (Drammen). Hennes datter Kirsten Clausdatter Leth (1648 – 1722) giftet seg med hattemaker Erik Berntsen i Christiania, og deres datter Gidsken Eriksdatter Leth (1682 – 1727) fikk med sin mann Edvard Røring en tallrik etterslekt som bl.a. omfatter alle med navnet Edvard Munch. En annen datter av Trond Clausson, Gurid Trondsdatter, døde i Christiania i 1654. Hennes mann Diderich Sandersen skal også ha vært av nederlandsk herkomst. Han var rådmann i Oslo og senere borgermester i Christiania, hvor han døde i 1630. Deres etterkommere ble adlet og tok navnet von Tach. Fra sønnen Christopher stammer bl.a. alle etterkommere etter sogneprest 7 Bernt Ancher, blant dem Bernt, Peder og Jess Anker. Disse tre stammer også fra søsteren Maren Diderichsdatter von Tach, død 1686, gift med stadskaptein Lauritz Lauritzen, og dessuten stammor til slekten Mathiesen (Linderud).12 Else Trondsdatter, som døde i 1685 på gården Åmot i Sørkedalen, var også datter av Trond Clausson. Hun hadde arvet gården etter sin første mann Oluf Bentzen (1594 - 1669). Hun var gift to ganger, men var barnløs.13 Trond Clausson hadde også datteren Lisbet Trondsdatter, gift med Henrik Henriksen Prydz, borger i Christiania, død i 1655.14 En Abel Trondsen var antagelig også sønn av Trond Clausson. Han vitnet for Lisbet Trondsdatter i en rettssak mot Claus Worm for å ha brutt trolovelsen med hennes datter.15 Sønnen Claus Trondsen (1614 – ca. 1679) ble trelasthandler og overformynder på Bragernes. Claus Trondsens gate i Drammen er oppkalt etter ham, fordi han opprettet Claus Trondsens Stiftelse, som nå holder til i Arups gate 1 i Drammen. Han var oppkalt etter sin farfar Claus Hollender, og derfor kan vi gjette at han er eldstemann blant sønnene, han med allongeparykk og moderne halsbind. Han ble 3. september 1637 «copuleret» i Bragernes kirke, men med hvem 8 Portrett av predikanten Claes Claeszoon Anslo og hans kone Aeltje Schouten. Maleri av Rembrandt, 1641. Gemäldegalerie, Berlin. opplyses ikke i Delphin Amundsens notat. En annen kilde opplyser at han giftet seg i 1657med Randi Engebretsdatter, og de fikk døtrene Marte (1661) og Kristine de Place (død 1694), og sønnen Trond Clausen (1662). Claus Trondsen på Bragernes eide i 1647 parter i gården Store Landfall i Lier.16 Det ble holdt skifte etter hans død i 1679.17 Sønnen Trond Clausen, oppkalt etter farfaren av samme navn, giftet seg med Marichen Gabrielsdatter Brun. Som sine nederlandske slektninger tok han navn etter byen hvor faren var født – han kalte seg Opsloe!18 I 1663 kjøpte denne Claus Trondsen Oslo på Bragernes gården Søndre Garthus i Sør-Aurdal.19 Vi kjenner enda en av Trond Claussons sønner, Peder Clausson, som ble handelsborger i Lübeck. Finne-Grønn mener at han «tilhørte den vidtløftige «Oslo»- eller «Anslo’s slegt», der bredte sig med grene i Fredrikstad, paa Bragernes og i Amsterdam og paa 1500’ og første del af 1600’tallet var en af østlandets mægtigste ætter.»20 Claes Claeszoon Anslo og hans etterslekt i Nederland Trond Claussons eldre bror Claes21 var født i Oslo i 1555, men valgte å slå seg ned i farens hjemland omkring 1580. Der tok han slektsnavnet Anslo (eller Ansloo) etter fødebyen og giftet seg i 1582 med Geertgen (eller Grietje, Geert, Giert) Jans(datter),22 som var født ca. 1561. I Amsterdam ble han en velstående kjøpmann som drev handel med ull og silkestoffer. Ekteparet bodde i et hus i på Heeresgracht «nær hjørnet av sydsiden av Heerestraat». Det er usikkert når han døde, men i huset ble det holdt skifte etter Claes Claesz. Ansloo de oude (den eldre) i 1636.23 Claes var mennonitt, tilhenger av en protestantisk sekt som fikk navn etter en av grunnleggerne, presten Menno Simonsz. Mennonittene var anabaptister eller gjendøpere og pasifister. Retningen fikk særlig mange tilhenger i Nederland, men møtte andre steder forfølgelse, og derfor er den i nyere tid mest utbredt i Nord-Amerika. Ekteparet fikk mange sønner som kjennes ved fornavn, men ikke alltid fødselsår. Eldst var antagelig Claes Claesz. Anslo (den yngre), som i morens testamente ble innsatt som arving til et annet hus i Amsterdam. En annen sønn, Joost Claesz. Anslo, skal ha vært født ca. 1590 og var som faren kledeshandler. Sønnen Jan Claesz. Anslo var født ca. 1605 og døde i 1646, også han handlet med tekstiler. Sønnen Reyer Claesz. Anslo døde før 1631, også han kjøpmann og kledeshandler. Men bedre kjent i ettertid er hans sønn av samme navn, dikteren Reyer Anslo (1622-1669). Han var som de andre i familien mennonitt og ble som voksen døpt i 1646. Gjennombruddet som dikter fikk han i 1648, da han vant berømmelse for et dikt han skrev til grunnsteinsnedleggelsen for det nye rådhuset i Amsterdam. Året etter reiste han til Roma, hvor han konverterte til katolisismen i 1651. I 1649 skrev han en tragedie om Bartolomeusnatten – «de parysche bloed bruiloff» (Det parisiske blodbryllup). Av pave Innocens X fikk han en gullmedalje for Dikteren Reyer Anslo (1622-1669) var brorsønn av predikanten Cornelis Anslo, Rembrandts venn. Han konverterte til katolisismen og døde i Italia. Kobberstikk i Rijksmuseum, Amsterdam. sin diktning, og han ble nær knyttet til den svenske dronning Christina, som han dediserte flere dikt til. Reyer Anslo døde i Perugia i 1669.24 Cornelis Claeszoon Anslo (1592 – 1646) var Claes Claeszoons yngste sønn og den som har fått mest oppmerksomhet. Han var gift med 9 I norsk oversettelse ved Steinar F. van der Meer: Hei, Rembrandt, mal heller Cornelis’ stemme Hans synlige del er minst verdt å kjenne Det usynlige oppfattes kun gjennom øret Om man Anslo vil se, må man heller ham høre.26 Enda et portrett av Cornelis Anslo, Rembrandt i 1641. Originalen i Zimmerli Art Museum, Rutgers University, New Jersey. Aeltje Gerritsdr. Schouten. Han var en fremgangsrik tekstilkjøpmann og ved siden av det en meget veltalende mennonittisk predikant i menigheten «De Waterlanders». Han ble flere ganger avbildet av vennen Rembrandt.25 Det meste kjente bildet er maleriet av ham og hans kone i Gemäldegalleri i Berlin. Dikteren Joost van den Vondel, en av Rembrandts kritikere, skrev om dette maleriet: Ay, Rembrandt, mael Cornelis stem Het zichtbre deel is ’t minst van hem ’t Onzichtbre kent men slechts door d’ooren Wie Anslo zien wil, moet hem hooren. 10 Anslo-hofje i Amsterdam Et varig monument over Amsterdamgrenen av Claus Hollenders etterslekt er en av severdighetene i dagens Amsterdam, aldershjemmet AnsloHoofje fra 1616, som ble stiftet av Trond Claussons bror Claes Claesz. Anslo i 1616. Nettstedet Amsterdam City Walks bekrefter at han var tekstilhandler og immigrant fra Norge og bodde i et hus på Nieuwendijk. I tillegg til å være kjøpmann var han predikant i den mennonittiske eller «doopsgezinde» menigheten. Han viste omsorg for de fattige i menigheten ved å stifte aldershjemmet som gjengjeld for den rikdom Gud hadde gitt ham. Claes Anslo eide som mange andre rike Amsterdam-borgere grunn i bydelen Jordaan. Her fikk han oppført tre hus hvor han tilbød gratis husrom for aldrende kvinner fra menigheten. I hans testamente var det bestemmelser som sikret videre drift etter hans død. Beboerne skulle være «kvinner ikke yngre enn 60 år (...) ærlige og med uangripelig adferd og fredsommelig vesen». Aldershjemmet ble flere ganger utvidet. Fløyen mot Eerste Egelantiersstraat ble oppført i 1822, og i 1834 ble de opprinnelige bygningene fra 1600-årene fornyet. Fløyen på nordsiden av gårdsplassen (nr. 44) ble oppført i 1880. Til slutt inneholdt det 19 rom på ca. 12 m2, hvert med sengeplass til to gamle damer. Etter vår tids målestokk er det utenkelig at så mange mennesker levde rundt en så liten «hofje» eller gårdsplass. På den tid var det helt annerledes. Kvinnene som bodde her var i virkeligheten privilegerte – mange andre endte sine liv på gaten. I bakgården var det toaletter og en vannpost. Den har form som et løvehode, og det har rester av forgylling. Dette symboliserer at en bolig i aldershjemmet var etterspurt og ga beboerne en viss status i deres siste leveår. Det skal finnes rundt femti slike «hofjes» i Amsterdam, og alle var aldersboliger. Den eldste, Begijnhof, skriver seg fra middelalderen. De ble bygget til langt inn i 1900-tallet med samme sosiale formål. 27 Anlegget befinner seg stadig på adressen Egelantiersstraat 24 i bydelen Jordaan, på et hjørne mot tverrgaten Eerste Egelantiersdwarsstraat, som munner T.v. Fra gårdsplassen i Claes Claeszoon Anslos aldershjem i bydelen Jordaan i Amsterdam. Foto fra før istandsettelsen i 1960-årene. T.h. Gårdsplassen i Claes Anslos aldershjem etter instandsettelsen i 1960-årene. Anlegget brukes nå til studentboliger. ut mot kanalen Egelantiersgracht. Men det som eksisterer i dag, er langt på vei en moderne rekonstruksjon. I 1945 var anlegget i sterkt forfall og tømt for beboere. På 1960-tallet ville det ha blitt revet om ikke vernestiftelsen «Diogenes» hadde tatt hånd om det og klart å stanse kommunale planer om «sanering» av bydelen Jordaan. Stiftelsen Claes Claesz Hofje ble etablert i 1965 og kunne etter mye motstand begynne restaureringen. Situasjonen fra før 1899 ble rekonstruert, og i oktober 1969 kunne gården gjenåpnes.28 Beskrivelsene på nederlandske nettsteder er litt forvirrende for en forfatter som ikke har sett anlegget selv. Anlegget er kjent for å være svært vanskelig å finne. En veileder sier det slik: «Gå forbi restauranten Claes Claesz i Egelantiersstraat (med våpenskjold over porten). Da vil du finne et smug som fører inn til gårdsplassen». Skiltet med våpenet og navnet «Anslo’s Hofje» skal befinne seg over en port som tilhører Egelantiersstraat 50. Anlegget skal ha blitt utvidet i 1960-årene med en ny fløy mot nabogaten Egelantiersdwarsstraat. Da fusjonerte Anslo-stiftelsen med en annen veldedig stiftelse, Zwaardvegershofje (sverdmakernes 11 gård), som har adkomst fra parallellgaten Tuinstraat. Nå heter institusjonen Claes Claeszhofje og er bolig for kunststudenter.29 Da Anslo-hofje ble avviklet som aldersbolig og skiftet navn til Claes Claeszhofje, gjenoppsto navnet i form av en ny veldedig stiftelse, Eendracht-Anslo, som ble opprettet i 1970 med utgangspunkt i den eldre stiftelsen Eendracht på adressen Overtoom 295 G. Der ble det reist et moderne aldershjem, nå et rehabiliteringssenter.30 Anslo-våpenet Våpenet over inngangen til Egelantiersstraat 50 er antagelig en kopi fra rundt 1900, men ikke av den grunn mindre interessant for Oslo-historien. Hvis det faktisk er laget etter eldre forbilder, og hvis det er riktig at våpenet ble brukt av Claes Claeszoon Anslo, er det et oppsiktsvekkende innlegg i diskusjonen om byvåpenet som Oslo mangler. Oslo har siden middelalderen brukt et segl med St. Hallvard som motiv, tronende foran en liggende kriger. Innholdet har vekslet gjennom tidene. I det offisielle byseglet som kommunen innførte i 1924 og stadfestet i «designhåndboken» fra 1990-årene, er krigeren feilaktig erstattet av en naken kvinne. Seglet oppfattes – også feilaktig – både av kommunen og folk flest som 12 Våpenskjoldet over inngangen til Claes Claeszoon Anslos aldershjem i Amsterdam refererer til familiefarens hjemby Oslo, på nederlandsk kalt Anslo. Pilene og ringen – en O eller kanskje en kvernstein – må være St. Hallvards symboler i Oslos bysegl. Dette kunne ha vært Oslos byvåpen. et våpen. Men det er bare en fargerik utgave av et gammelt segl, ikke et våpen etter heraldikkens regler.31 Anslo-våpenet i Amsterdam er derimot et våpen, selv om det er litt mer komplisert enn de strengeste reglene tillater. Skjoldmerket er en kronet O på et knippe av tre piler. Pilene er de samme som St. Hallvard holder i venstre hånd på Oslos bysegl, og Oen kan gjerne være kvernsteinen i hans høyre hånd. Den ble i tidens løp misforstått som bokstaven O, forbokstaven i byens navn. Denne kombinasjonen har vært foreslått før – av Kaare Münster Strøm i en artikkel i Morgenbladet 2. februar 1929. Det er også interessant at familien Anslo har et blått skjold – samme farge som Oslo kommune valgte i 1892. Kommunen har forresten også tenkt seg tre piler i blått skjold Amsterdam-familien Anslos våpen er innholdsmessig nesten identisk med et forslag fra 1929 til byvåpen for Oslo av Kaare Münster Strøm. Fra Morgenbladet 2. februar 1929. som byens våpen. I Rådhuset pryder det billedteppet over ordførerens podium, tapetet bak hans rygg, og duker og servietter på alle bord.32 Etterord Forbindelsene mellom Nederland og Norge har alltid vært sterke. Denne artikkelen bekrefter at de var særlig tette for 400 år siden. Det er fremdeles sterke bånd mellom landene, vi besøker hverandre stadig som turister, og mange nederlendere slår seg også i våre dager ned i Norge. En som gjorde det, og som har æren for at denne artikkelen overhodet ble til, er arkitekt Margaretha Anna van Dorp, som i sin tid hadde sin arbeidsplass hos Byantikvaren på Frogner hovedgård. Vi kjente hverandre godt da vi begge arbeidet der tidlig i 1970-årene. I en omvisning på Bymuseet 25 år senere var hun blant tilhørerne og fortalte at hun visste mer enn museet om bildet av Trond Clausson. I november 2009 sendte hun meg opplysninger som gjorde meg mer interessert i dette bildet. Hennes siste melding 7. desember 2009 satte meg på sporet av de fleste kildene til denne artikkelen. Jeg takket henne i en e-post samme dag og skrev til slutt: «Dette blir det en artikkel av». Få dager senere omkom hun og hennes mann i en tragisk ulykke. De brant inne da huset deres i Telthusbakken 3 brant 18. desember 2009. Artikkelen måtte vente. Lars Roede er sivilarkitekt dr. ing. og har hatt en rekke stillinger og tillitsverv i kulturminnevernet og blant annet vært generalsekretær i Fortidsminneforeningen og direktør for Oslo Bymuseum. Roede er forfatter av en rekke kultur- og arkitekturhistoriske artikler og boken om Frogner hovedgård. Noter 1 Løyland, Margit (2012): Hollendartida i Norge : 1550-1750. Oslo, Spartacus. ISBN 978-82-430-0685-0 2 Ginsberg, William B. (2012) : Sea Charts of Norway 1585-1812. New York, Septentrionalium Press. https://nl.wikipedia.org/wiki/Johannes_ van_Keulen_%28cartograaf%29. Avlest 24.10.2014. 3 I senmiddelalderen ble navnet skrevet Óslo og i eldre norrønt Áslo. Første ledd áss hadde to betydninger, både en fjellrygg og en hedensk gud. I eldre germanske språk fantes ordstammene ansa og ansu for disse to betydningene. Uten å ta stilling til diskusjonen om opphavet til navnet Oslo kan vi fastslå at folk langs Europas nordsjøkyst hadde kontakt med Oslo-området på en tid da stedsnavnet ennå ikke hadde fått sin norrøne form. 13 4 «Moselig» er i nordisk museumsverden en velkjent betegnelse for en gjenstand av stor sjeldenhet og uimotståelig interesse og attraksjonskraft. Det er den danske betegnelsen for de velbevarte forhistoriske likene som det er funnet flere av i danske myrer (dansk: moser). For eksempel «Grauballemanden» i Moesgård Museum og Tollundmanden i Silkeborg Museum. 5 Maleriet ble deponert til museet i 1913 og kjøpt for 500 kroner i 1919-21 og skal ha kommet fra gården Berg i Aker. Selgeren var fru Augustina Muus, En artikkel fra 1956 i St. Hallvard omtaler «det hollandske billedet» som ved salget hang på Ullevål gård. En note til denne opplysningen gjør at muligheten bør holdes åpne for at maleriet kan forestille en helt annen familie enn antatt: «Bildet antas å forestille Trond Clausen med familie. Han var borgermester – Oslos siste og Christianias første (1620-26). 6 Finne-Grønn, Stian H. (1936): «Det fornemme bryllup på Hallingstad i 1594». Norsk slektshistoriske tidsskrift bind V, s. 259. Finne-Grønn oppgir dessverre ikke sin kilde til slektskapet mellom Trond Clausson og den nederlandske kjøpmannen. Men nederlandske kilder bekrefter at Amsterdamfamilien Anslo var innvandret fra Oslo. 7 Mennonittene var en protestantisk sekt som oppsto i Nederland på reformasjonstiden. Menigheten har navn etter stifteren, presten Menno Simons. Mennonittene praktiserer voksendåp og nekter å gjøre militærtjeneste. De er meget bibeltro, men legger vekt på religionsfrihet og ytringsfrihet. På grunn av forfølgelse i Europa emigrerte mange til Nord-Amerika, hvor menigheten er mest utbredt i dag.https:// no.wikipedia.org/wiki/Mennonitter. 14 8 Nettstedet Amsterdam Guide som publiseres av Fokke F. van der Meer gir flere lenker til nederlandske kilder som bekreftet Anslo-familiens norske opphav. Se:http://www.amsterdam.no/norske_ spor/anslo/anslo-no.html. 9 Sanstøl, Jorunn (2012): Fjes før Facebook. Osloportretter. Oslo, Unipub. S. 21-25. http://sepper.dk/bomkrukken/jakobmadsen.php. Avlest 29.10.2014. 10 Se teksten til dette bildet av Trond Clausen, OB.00018, på nettstedet Oslobilder. no. 11 Finne-Grønn, Stian H. (1936): «Det fornemme bryllup på Hallingstad i 1594». Norsk slektshistoriske tidsskrift bind V, s. 259.Nielsen, Yngvar (1885): Biskop Jens Nilssøns Visitatsbøger og reiseoptegnelser 1574-1897. Kristiania. S. 289-291. 12 Steffens, Haagen Krog (1899): Linderud og Slægterne Mogensen og Mathiesen. Christiania, Fabritius. Descendenstavle over etterkommere av Diederich Sandersen og Gurid Trondsdatter, til s. 138. 13 Holmsen, Andreas (1946): Fra Linderud til Eidsvold Værk. Oslo, Dreyers forlag. Bind I, s. 48. Finne-Grønn, Stian H. (1926): «Oplysninger om familier i Oslo og det gamle Christiania.» Personalhistorisk Tidsskrift, bind III, s. 247. 14 Finne-Grønn, Stian H. (1942): «Opprinnelsen til slekten Prydz. En genealogisk studie.» Norsk slektshistorisk tidsskrift, bind VIII, 1942, s. 194-195. 15 Notat av Delphin Amundsen i Bymuseets arkiv. 16http://www.lier.kommune.no/liers-historie/store_landfall.htm. Avlest 13.11.14. 17 Bragernes tingbok 7 1687, 27.1., fol. 6a. 18 Brev av 27.09.1985 fra Erik Vea, leder av Norsk portrettarkiv hos Riksantikvaren. Erik Vea nevner også en Guri Trondsdatter, som kanskje var enda en datter av Trond Clausson. 19http://www.myheritage.no/person-8002135_146315361_146315361/ ellend-ostensen-garthus. Avlest 13.11.14. 20 Finne-Grønn, Stian H. (1926): «Oplysninger om familier i Oslo og det gamle Christiania.» Personalhistorisk Tidsskrift, bind III, s. 226. 21 Navnet skrives både Claas og Claes. I denne artikkelen er skrivemåten Claes gjennomført, bortsett fra i sitater. 22 Litteratur og kilder angir en rekke forskjellige skrivemåter for hennes navn. 23http://research.frick.org/montias/browserecordp.php 24 Forfatteren har ikke klart å finne ut om fornavnet Reyer er et nederlandsk navn, eller om det rett og slett er en variant av det norske navnet Reidar og en oppkalling etter norske slektninger. Det er et lite brukt, men ikke helt ukjent mannsnavn i Nederland. 25 Nederlandsk-norske Fokke F. van der Meer fortjener en stor takk for nettstedet Norske spor i Amsterdam, som også har satt denne artikkel forfatteren på spor av Clausson-familiens nederlandske gren. Nettstedet gir gode opplysninger om slektens medlemmer, Ansloshofje og mye annet av norsk interesse i Amsterdam:http:// www.amsterdam.no/norske_spor/anslo/ anslo-no.html. 26http://www.amsterdam.no/norske_spor/ rembrandt/rembrandt-no.html#cornelis. 27http://www.amsterdamcitywalks.com/ stadswandelingen_amsterdam_hidj.html. http://www.amsterdam.no/norske_spor/ anslooshofje/anslooshofje-no.html http://digitaalgrachtenhuis.nl//objecten/ toon/2374/Egelantiersstraat/24. 28http://digitaalgrachtenhuis.nl//objecten/ toon/2374/Egelantiersstraat/24. 29http://www.amsterdam.no/norske_spor/ anslooshofje/anslooshofje-no.html http://travelblog.viator.com/amsterdamssecret-gardens/ 30http://www.hofjesinamsterdam.nl/eendracht-anslo.html 31 Roede, Lars (2004): «Det flager i byen og på Rådhuset – om Oslos nye og gamle symboler». Byminner nr. 3, s. 22-37 32 Ibid., s. 34-35. 15 Trond Norén Isaksen Krontorp Herregård – et Linstow-verk i Värmland? Empireherregården Krontorp i Värmland framstår som en fremmed fugl i lokal arkitektur, men har visse likheter med Slottet i Oslo slik det opprinnelig var planlagt utformet og med en av de bygningene som Hans D. F. Linstow trolig lot seg inspirere av da han tegnet Slottet. Kan den lokale tradisjonen ha rett når den utpeker Linstow som Krontorps arkitekt? Slottet og Karl Johans gate er Hans D. F. Linstows hovedverk, men mange av planene hans ble bare delvis eller slett ikke gjennomført. Det opprinnelige slottsprosjektet ble for dyrt og måtte skjæres betydelig ned, i motsetning til hva Linstow hadde tenkt seg ble bare den ene sida av Karl Johans gate bebygd, utkastene hans til bygninger for storting, regjering, høyesterett og teater ble aldri antatt, og prosjektene for ombygging av Vår Frelsers kirke (domkirka) ble heller ikke gjennomført. I 25 år strevde Linstow med den vanskelige slottsbyggingsprosessen, og i mellomtida så han det ene betydningsfulle oppdraget etter det andre gå til sin tidligere medarbeider og etter hvert bitre rival Christian Heinrich Grosch. Da Slottet omsider ble fullført i 1849, rakk Linstow heller ikke å gjennomføre mye annet før han omkom to år seinere. Det hviler et skjær av tragedie og bortkastet talent over 16 Linstows livshistorie. Resultatet av de mange motgangene han møtte er at det i Norge i dag knapt finnes bevarte bygninger av Linstow bortsett fra Slottet og de tilhørende trebygningene (portnerboliger, gardevaktstue, hoffsjefbolig og muligens Grotten). Rundt omkring i landet ble ei rekke kirker oppført etter typetegninger utarbeidet av Linstow, men ofte foretok byggmesterne ganske omfattende endringer i samsvar med lokal byggeskikk eller de tradisjoner byggmesterne selv var best kjent med. Jens Christian Eldal har tatt for seg Linstows kirker i sin magisteravhandling,1 mens Slottets arkitektur og interiører har blitt grundig behandlet i ei rekke bøker av Guthorm Kavli, Gunnar Hjelde, Geir Thomas Risåsen og Nina Høye.2 Men i den norske Linstow-litteraturen har man aldri kommet nærmere inn på et svensk byggverk som har blitt tilskrevet slottsarkitekten, nemlig herregården Krontorp ved Bäckhammar, noen kilometer sør for Kristinehamn i Värmland. Kongelig overnattingssted Den reviderte Grunnloven som ble vedtatt av Stortinget samtidig med at personalunionen mellom Norge og Sverige ble etablert 4. november 1814, slo fast at kongen skulle oppholde seg Norge deler av hvert år om ikke viktige hindringer kom i veien. Dette viste seg imidlertid vanskelig å gjennomføre i praksis før jernbanen revolusjonerte både reisemåten og reisetida mellom Christiania og Stockholm. Carl XIV Johan kom som oftest, men ikke alltid, til Norge de årene det ble holdt storting, noe som den gang skjedde hvert tredje år. Ekstraordinære storting og andre hendelser førte også kongen til Norge på andre tidspunkter. Etter tronbestigelsen i 1818 kom han til Norge for å krones på seinsommeren Herregården Krontorp i Värmland ble bygd i 1825-1828 som overnattingssted for kong Carl Johan på reisene hans mellom Stockholm og Christiania. En lokal tradisjon utpeker Hans D. F. Linstow, som på samme tid bygde Slottet i Christiania, til Krontorps arkitekt. FOTO: © TROND NORÉN ISAKSEN 2009 samme år, og deretter vendte han tilbake i 1820, 1821, 1822, 1825, 1827, 1828, 1832, 1835 og for siste gang i 1838-1839, mens et fastsatt besøk i 1842 ble avlyst på kort varsel på grunn av kronprins Oscars sykdom. Reisen mellom Christiania og Stockholm tok den gangen minst ei uke, noe som gjorde at kongen naturligvis måtte overnatte underveis. I årene 1816-1830 kjøpte Carl Johan store jordeiendommer i Norr- botten, Skåne og midt-Sverige. I Mellerud i Dalsland kjøpte han gården Norrkärr, og i det samme området eide han også gårdene Berg, Väna, Ellenö, Österråda og Hassle. Sør for Stockholm kjøpte kongen gårdene Lisma ved Huddinge og Erikslund ved Trosa og i Skaraborgs län ervervet han Gammalstorp og Främmestad. I Bohuslän eide han Blomsholm og Stora Vrem, og i Närke kjøpte kongen i 1823 Stjernsunds slott fra godseier Olof Burenstams arvinger. I Skåne kjøpte han eiendommene Engeltofta, Skarhult og Bollerup. Ervervelsen av disse eiendommene var delvis en måte for Carl Johan å investere sin store formue, men eiendommene i midt-Sverige kunne også fungere som overnattingssteder på reisene mellom hovedstedene. 3 Blant stedene kongen overnattet var også Strömsholms slott i Västmanland, som hadde vært i kongelig eie siden 1500-tallet, og på norsk side herregården Tomb i Råde i Østfold, som tilhørte Mathias Otto Sommerhielm, en statsråd og seinere statsminister som sto ham nær. Også Stjernsund fungerte som overnattingssted for kongen. Når han reiste videre derfra tok han en omvei sørover for å unngå åsene i området rundt Karlskoga, hvor røverbander holdt til. Ved å legge veien gjennom det åpne landskapet lengre sør kom kongen forbi landområder som tilhørte godseieren Carl Fredrik Hammarhjelm, som i 1819 var blitt utnevnt til kammerherre ved det svenske hoffet. På eiendommen Krontorp lot Hammarhjelm i 1825-1828 oppføre en ny herregårdsbygning utelukkende med tanke på kongens overnattingsbehov. Tanken har blitt luftet om at Hammarhjelm gjennom å oppføre en slik bygning for kongens behov kan ha forsøkt å «innynde» seg 17 Krontorp har visse arkitektoniske likheter med Slottet i Christiania slik det opprinnelig var planlagt før pengemangel gjorde at det måtte endres. Linstows modell av slottsprosjektet befinner seg i Oslo Museum. FOTO: © TROND NORÉN ISAKSEN 2009 Herregården Elghammar i Södermanland ble oppført i 1814-1820 etter tegninger av den russiske hoffarkitekten Giacomo Quarenghi. Elghammar var trolig et av forbildene for Linstows opprinnelige slottsprosjekt og Krontorp framstår som det sammenbindende leddet mellom Elghammar og slottsprosjektet. FOTO: © TROND NORÉN ISAKSEN 2009 18 hos majesteten. Det kan i så fall se ut til at han lyktes, for allerede i 1826 ble han forfremmet til hoffmarskalk. Planløsninga i den nye herregårdsbygningen ble fullt og helt tilpasset kongens behov. Når man kommer inn hovedinngangen, finner man til venstre for hallen et rom som var beregnet som «venteværelse» for audienssøkende. Til høyre for hallen finner man først et lite rom som fungerte som adjutantens kontor og deretter et stort hjørneværelse som fungerte som audienssal. Innenfor hallen ligger hagesalen, som har kakkelovner dekorert med det svenske riksvåpenet holdt av to løver. Den ene bærer St. Olavs øks og representerer altså løven fra det norske riksvåpenet. I hjørnet mot hagen, bak audienssalen, ligger soverommet som var beregnet for kongens bruk. Men der gjorde man tydeligvis en feilberegning – ifølge en muntlig tradisjon våget ikke kongen å sove i et hjørneværelse med flere vinduer ut mot hagen og insisterte i stedet på å sove i et lite gjennomgangsværelse plassert mellom soverommets forværelse og audienssalen. Rommet er bittelite, men har to dører og ingen vinduer. Der skal kongen ha følt seg tryggere.4 Krontorp har blitt betegnet som «rent arkitektoniskt […] Värmlands vackraste herrgård».5 Hovedhuset er en bygning i én etasje med en lav overetasje, hvor midtpartiet er forhøyet til to fulle etasjer bak en tempelfront hvor seks joniske søyler bærer fem halvsirkelformede arkader. Trappa som leder opp til midtpartiet er flankert av to sfinkser i støpejern. Krontorp kan på flere måter minne om herregården Elghammar ved Björnlunda i Södermanland og kan nesten betraktes som en miniatyrutgave av denne. Elghammar ble oppført i 1814-1820 for diplomaten og feltmarskalken grev Curt von Stedingk. Tegningene var utført av den russiske hoffarkitekten Giacomo Quarenghi, trolig i 1809-1810, men byggearbeidet ble ledet av Fredrik Blom, som også foretok en del endringer.6 For og imot Linstow Det finnes ingen bevarte kilder som fastslår hvem som var arkitekt for Krontorp, men i flere svenske bøker tilskrives herregården Linstow. Gösta von Schoultz, som var lensantikvar i Värmland, nevnte Linstow i flere sammenhenger.7 Det samme gjør kunsthistorikerne Göran Alm, tidligere sjef for Bernadottebiblioteket på Stockholms slott,8 og Johan Cederlund, leder for Zorn-museet i Mora.9 Gösta von Schoultz henviste til at «en tradition berättar» at Linstow skulle være arkitekt,10 men det er usikkert hva denne tradisjonen baserer seg på. Imidlertid er det verdt å merke seg at denne tradisjonen tydeligvis også levde i byggherrens familie, for Hammarhjelms oldebarn, politikeren Karl Wistrand, skrev i sine memoarer at Krontorp «enligt uppgift» var oppført «efter ritningar av Linstow, skaparen av Kungl. Slottet i Oslo».11 Men Schoultz påpekte at Krontorp «visar också viss anknytning till samtida svenska arkitekter som C. F. Sundvall, Fredrik Blom m fl».12 Andre forfattere har også pekt i andre retninger. Arkitekturhistorieprofessor Göran Lindahl mente at «[n]ärmast till hands ligger nog att hänvisa till Fredrik Blom».13 Blant de svenske arkitektene som var knyttet til Carl XIV Johans hoff regnes Blom som kongens favoritt. I 1812 hadde han fått tittel som «arkitekt för Kronans allmänna byggnader», og på samme tid som Krontorp ble oppført fikk han oppdraget med å oppføre kongens private lystslott på Djurgården, Rosendal (1823-1827).14 Noen år tidligere, i oktober 1822, hadde han også blitt sendt til Christiania for å forberede bygginga av en kongebolig der og lete etter en passende tomt for Slottet.15 En annen professor i arkitekturhistorie, Fredric Bedoire, har også argumentert for at Blom kan ha vært arkitekt for Krontorp. Bedoire viser til at Blom var arkitekt for en herregård ikke så langt fra Krontorp, nærmere bestemt Ölsboda sør for Degerfors, og dermed beviselig var aktiv i området i det aktuelle tidsrommet. Bedoire påpeker videre at kakkelovnene og sfinksene som vokter inngangene på Krontorp og Ölsboda er identiske.16 Men her bommer Bedoire. Det var nemlig ikke Blom, men lensbyggmester Johan Holmberg i Linköping som var arkitekt for Ölsboda, som ble tegnet i 1823 og bygget i 1827-1831. Byggherren Jeppe Strokirk ønsket seg et hus inspirert av Rosendals slott, men Bloms rolle var begrenset til å utforme hovedinngangen samt taklister og dør- og vindusinnramminger i noen av rommene.17 Visse spekulasjoner om at Blom kan ha spilt 19 T.v. Lystslottet Rosendal på Djurgården i Stockholm ble oppført for Carl Johan mellom 1823 og 1827 av Fredrik Blom, som har blitt foreslått som Krontorps arkitekt av kunsthistorikere som har tvilt på tradisjonen om Linstow. Rosendal har imidlertid et svært annerledes arkitektonisk uttrykk enn Krontorp og Linstows slottsprosjekt. FOTO: © TROND NORÉN ISAKSEN 2014 T.h.Krontorp skiller seg markant ut fra den lokale herregårdsarkitekturen. Herregården Ölsboda sør for Degerfors, oppført etter tegninger av Johan Holmberg i 1827-1831, hører til en helt annen tradisjon. FOTO: © TROND NORÉN ISAKSEN 2009 en større rolle i utforminga av Ölsboda er nettopp kun spekulasjoner. Kakkelovnene på Krontorp kommer fra kakkelovnmaker Henric Lindgren i Enköping, og at det finnes identiske ovner på Ölsboda, skyldes det enkle faktum at Hammarhjelm hadde anbefalt dem til Strokirk, som han var besvogret med. Sfinksene på Krontorp og Ölsboda kommer alle fra Krokfors støperi i Västmanland, men identiske sfinkser finnes også på slottet Sperlingsholm utenfor Halmstad, som ble 20 tegnet av Gustaf af Sillén i 1800.18 Verken kakkelovnene eller sfinksene har altså noen relevans for spørsmålet om hvem som var Krontorps arkitekt. Kunsthistorikeren Hans-Olof Boström ved Karlstads Universitet har derimot påpekt noen mer relevante detaljer ved Krontorp som han mener har forbindelser til sider ved Bloms arkitektur. Det dreier seg om enkelte dør- og vinduskonsoller, hvordan den øverste halvetasjens vinduer «henger» ned fra takgesimsen og kombina- sjonen av arkader og søyler, hvor Boström også ser en forbindelse til den franske revolusjonsklassisisten Claude-Nicolas Ledoux.19 Bloms biograf, militærhistorikeren Thomas Roth, har ukritisk akseptert Boströms Blom-teori med henvisning til «byggnadsstilen och likheten med Elghammar».20 Boström argumenterer mot Linstow-teorien ved å påpeke at man i området rundt Kristinehamn «inte […] vände blickarna mot Kristiania för att söka förebilder och lära känna nyheter (det gjorde man däremot i Jösse härad [längre väst])». Han mener også at Slottet i Oslo «med sin väldiga rektangulära huvudfasad är en tämligen konventionell nyklassicistisk byggnad med sina svagt markerade sidorisaliter och sin krönande attika eller parapet».21 Men Boström sammenligner åpenbart Krontorp med Slottet slik vi kjenner det i dag, og ikke med Linstows opprinnelig planlagte utforming, som har et fasadeskjema med større likheter med Krontorp – og Elghammar. Linstow og Slottet Det var i august 1823 at Hans D. F. Linstow ble ansatt som arkitekt for den planlagte kongeboligen i Christiania, utvalgt av kong Carl Johan selv.22 Men allerede om vinteren hadde han vært i Stockholm for å konferere med kongen og hadde da lagt fram fire utkast til slottsbygning. Kongen valgte det nest største – et H-formet anlegg i to etasjer, hvor midtpartiet var hevet med én etasje og utstyrt med en tempelfront bestående av seks frittstående joniske søyler under et tympanon. Linstow oppga selv at det forhøyde midtpartiet var «motiveret af Søilestillingen, der saaledes hævede sig over den øvrige Deel af Bygningen efter en antik Tempelform».23 Denne uvanlige fasadeutforminga har klare likheter både med Krontorps frontparti og med Elghammar. Arkitekturhistorieprofessoren Kari Hoel mener at Linstows forbilder for en slik fasade er å finne i Elghammar.24 Til de forbindelsene mellom Slottet og Elghammar hun har påpekt, kan det tilføyes at Slottets Lille Festsal, som ble utformet som et av de første interiørene allerede rundt 1825-1827, nærmest er en kopi av Stora galleriet, Elghammars fornemste sal, og har nøyaktig samme plassering i bygningen. En viss inspirasjon til Slottets fasade kan Linstow trolig også ha hentet fra Bondeska palatset i Stockholm, oppført 1789-1798, muligens av Erik Palmstedt, men revet i 1899 til fordel for Rosenbad, som nå er regjeringsbygning.25 Etter stockholmsbesøket i 1823, hvor han muligens kan ha stiftet bekjentskap med Elghammar og ikke kan ha unngått å se Bondeska palatset, hadde Linstow arbeidet videre med det utkastet kongen valgte. Våren 1824 reiste han igjen til Stockholm, og etter at noen endringer var blitt gjort, godkjente kongen det endelige utkastet i 1825. I oktober samme år la Carl Johan selv ned grunnsteinen, altså samme år som bygginga av Krontorp tok til. Men Slottet ble ikke slik Linstow og kongen hadde sett det for seg. Da ter- renget var jevnet ut og fundamentene bygget i 1827, var Stortingets bevilgning nesten oppbrukt. De folkevalgte, som stadig befant seg i konflikt med kongen, var irritert over at han hadde satt i gang et byggeprosjekt som han måtte ha forstått ville sprenge rammene for Stortingets bevilgning, og de reagerte ved ikke å bevilge ytterligere midler før seks år seinere. Linstow ble da nødt til å forandre og forenkle prosjektet. Han sløyfet de framskytende fløyene mot Slottsplassen, og for å kompensere for det tapte arealet tilføyde han en tredje etasje som gjorde at hele hovedfløyen kom opp i høyde med midtpartiet. Mot slutten av byggeprosessen ble også slottsbalkongen endret, slik at den kom til å bli båret av arkaden vi kjenner i dag – og som altså også preger Krontorps fasade. Først i 1849, fem år etter Carl XIV Johans død, kunne Oscar I innvie Slottet. Linstow selv beklaget at Slottet ikke ble som han hadde planlagt det, men i ettertid har mange ment at det ikke nødvendigvis var et tap, særlig fordi den lavere slottsbygningen ikke ville ha ruvet like godt i bylandskapet. Med Göran Alms har har «[f] örenklingen […] på ett positivt sätt ökat monumentaliteten. Byggnadens dominerande läge i samspel med den enkla murbehandlingen och den myc- 21 ket pregnanta portiken har skapat en säregen storslagenhet åt Norges kungaslott. Här kan man som en sammanfattning med fog använda namnet […] enkelhetens triumf».26 Svensk og norsk arkitektur Når det gjelder Fredrik Bloms eventuelle forhold til Krontorp, kan jeg for min del ikke se noe særlig slektskap mellom denne värmlandske herregården og Bloms generelle arkitektoniske uttrykk, som ofte er svært enkelt og lite monumentalt. Göran Alm har også påpekt at Krontorps fasade «uppvisar många enskilda detaljer som verkar främmande för svensk arkitekturtradition», men «stämmer [...] väl med norsk byggnadskonst från tiden” og dessuten “överensstämmer väl med Linstows byggnadskonst».27 Som et eksempel kan nevnes at søylebårne tempelfrontoner er fremmed for Fredrik Bloms arkitektur og faktisk i det hele tatt ikke er spesielt utbredt innenfor svensk empirearkitektur. Man finner det på visse offentlige bygninger som Garnisonssjukhuset (Carl Christoffer Gjörwell, 1816-1833) og Kanslihuset (Olof Tempelman, 1790) i Stockholm, på Rådhuset i Göteborg (ombygd av Jonas Hagberg, 1814-1817) og på Botanicum i Uppsala (Louis-Jean De- 22 En av Krontorps få ”arkitektoniske slektninger” blant svenske herregårder er Stjernsund slott i Närke, bygd av Carl Fredrik Sundvall i 1798-1808. Stjernsund ble innkjøpt av Carl Johan i 1823 og fungerte i likhet med Krontorp som overnattingssted på reisene mellom Stockholm og Christiania. FOTO: © TROND NORÉN ISAKSEN 2009 sprez, 1787-1806), men på ytterst få av de mange svenske herregårdene. Konsulterer man attenbindsverket Slott och herresäten i Sverige (19661971), vil man i hele Sverige foruten Elghammar og Krontorp kun finne to herregårder fra før midten av 1800-tallet som har både søylefront og trekantgavl – nærmere bestemt gården Skärfva i Blekinge, et merkelig arkitektonisk sammensurium fra slutten av 1700-tallet, og Sölje i Värmland, som ved en ombygging i 1830 ble utstyrt med et tympanon og et komplisert arrangement med ikke mindre enn 32 søyler. Også i Danmark er søylebårne trekantgavler nærmest ukjent i herregårdsarkitekturen. I Norge finner man det derimot på tre av de fire betydningsfulle herregårdene oppført i empirens epoke (Fossum, Jarlsberg og Skinnarbøl, men ikke Ulefos), samt på flere storgårder – og Mens søylebårne trekantgavler knapt forekommer i svensk herregårdsarkitektur var de svært vanlige i norsk, som her på Fossum hovedgård ved Skien, bygd 1811-1817. Fasaden er tilskrevet den danske arkitekten C. F. Hansen eller hans kontor, mens murmester Johan Godtfried Boydtler sto for resten av bygningen. FOTO: © TROND NORÉN ISAKSEN 2009 naturligvis på flere av hovedstadens monumentalbygg, inkludert Slottet. For Linstow var antikkens Hellas idealet. «Den græske Kunst kan aldrig udtømmes, dertil er den udgangen fra altfor sikkre Principer», skrev han i 1839.28 «Endog vore nordiske lette Træbygninger, som dog Intet have Tilfælleds med de græske Steentempler, kunne componeres i græsk Smag, det vil sige saaledes som en Græker vilde have bygget dem, dersom han skulde have benyttet vort Material, og have rettet sig efter vort Clima og vort Huusvæsen», skrev han også.29 Linstow advarte mot bruk av søyler der det ikke hørte hjemme og skrev spottende: «Det er dog saa godt, at kunne have en Smule Søiler paa sin Løkke!»30 Men Krontorp var noe langt større enn en løkke, nemlig en konges hvilested. «Ett så komplicerat arrangemang som representeras av Krontorps ståtli- ga kolonnfasad vann ingen efterföljd», skrev Göran Lindahl i en artikkel om värmlandsk herregårdsarkitektur.31 Göran Alm har videre påpekt at det ikke finnes noen annen bygning av Krontorps type i Värmland32, og Johan Cederlund betegner Krontorps arkitektur som «unfamiliar to the people of rural Värmland» og tilføyer at «they were therefore not inclined to imitate it».33 Alm har også poengtert at den tyske arkitekten Karl Friedrich Schinkel var Linstows fremste forbilde og at det at «det kan göras jämförelser mellan Schinkels byggnadskonst och arkitekturen i Sankt Petersburg gör saken än intressantare. Betydligt svårare är det att finna något spår av stockholmsarkitekturen i denna värmländska herrgårdsbyggnad».34 I en C-uppsats som overnevnte Boström var veileder for, betoner Gunilla Carlsson Bloms rolle under bygginga av Elghammar og spør seg om det ikke er trolig at «Blom inspirerades av Quarenghis ritningar till Elghammar, slutförde arbetet där efter sitt eget sinne och sedan beslutade sig för att göra sin helt egna, mer försvenskade version av Elghammar, vilket blev Krontorps herrgård». Her kan det innvendes at om Blom virkelig ble så inspirert, ville det synes naturlig om denne innflytelsen hadde preget også hans øvrige arkitektur, noe den ikke gjorde. 23 T.v. Støpejernssfinksene som vokter Krontorps inngang kommer fra Krokfors støperi i Västmanland. Identiske sfinkser finnes på herregården Ölsboda ved Degerfors og på slottet Sperlingsholm utenfor Halmstad. FOTO: © TROND NORÉN ISAKSEN 2009. T.h. Detalj av Krontorps portiko. FOTO: © TROND NORÉN ISAKSEN 2009 Carlsson mener videre at det å gi oppdraget til «kungens privata arkitekt», altså Blom, «torde ha ansetts vara en stor artighet mot kungen».35 På den andre sida: Når man vet at den slottslignende herregården ble bygget for kong Carl Johans behov på reiser til Norge, og at arbeidet begynte samme år som grunnsteinen til Slottet i Oslo ble lagt ned, kan det kanskje tenkes at man her ga oppdraget til den relativt uerfarne norske arkitekten kongen hadde funnet fram til nærmest som et slags «prøvestykke»? Carlsson skriver at hvis man har «kopplingen 24 mellan Fredrik Blom, Karl XIV Johan, och kammarherre Hammarhjelm klar för sig, verkar diskussionen om Linstow ganska ointressant».36 Men hun påviser ingen forbindelse mellom Blom og Hammarhjelm, og noen slik kobling er heller ikke kjent fra noen andre kilder. Det kan også poengteres at slektskapet synes nærmere mellom Krontorp og Stjernsunds slott enn mellom Krontorp og Ölsboda eller Rosendal. Stjernsund var blitt oppført av arkitekt Carl Fredrik Sundvall i årene 1798-1808, Carl Johan hadde besøkt det allerede i 1821 og som nevnt kjøpt det som overnattingssted i 1823. Det er neppe helt søkt å spørre seg om Stjernsunds arkitekt eventuelt også kan ha stått bak neste overnattingssted en etappe lengre vest. Spørsmålet om hvem som var Krontorps arkitekt, lar seg ikke avgjøre om det ikke skulle dukke opp dokumentasjon. Slik jeg ser det, taler noe for Blom, men mer for Linstow, mens Sundsvall kanskje også kan være et alternativ. Uansett er det lett å si seg enig med Hans-Olof Boströms ord om at herregården «verkar så helgjuten och genomarbetad att man har svårt att tro att det kan vara annat än en enda mans verk, och denne måste ha varit en betydande arkitekt».37 Trond Norén Isaksen er historiker og har skrevet biografier om kronprinsesse Märtha, kong Olav og prinsesse Astrid, en avhandling om det svenske tronkandidaturet i forbindelse med unionsoppløsninga og rundt 150 artikler i norske og utenlandske publikasjoner, særlig om monarkiers historie, politisk historie, arkitekturhistorie og byutvikling. Noter 1 Jens Christian Eldal: Kirkebygging på landet 1814-1880 og Linstows typetegninger – Studier i forholdet mellom sentral administrasjon og lokaltradisjon med hovedvekt på kirkene i Rogaland, 3 bind (magisteravhandling i kunsthistorie, Universitetet i Oslo, 1978). 2 De viktigste bøkene er Guthorm Kavli og Gunnar Hjelde: Slottet i Oslo – Historien om hovedstadens kongebolig (Oslo: Dreyers Forlag 1973), Geir Thomas Risåsen: Det Kongelige Slott (Oslo: Andresen & Butenschøn AS 2006), Nina E. Høye: Det Kongelige Slott i Oslo (Oslo: Cappelen Damm AS 2008) og Ulf Grønvold (red.): Slottet og Linstow – Den nye hovedstadens grunnstein (Oslo: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design 2010). 3 Torvald T:son Höjer: Carl XIV Johan, bind III: Konungatiden (Stockholm: P. A. Norstedt & Söners Förlag 1960), ss. 539-540; Lars-Olof Skoglund: «Ägare till Stjernsund och källor till dess historia», i Anders Åman (red.): Stjernsund i Närke – Slottet och godset (Stockholm: Kungl. Vitterhets Historie och Antikvitets Akademien 2001), ss. 277-278. 4 Samtale med Krontorps nåværende eier, Christian Sundby, 14. august 2009. 5 Gösta von Schoultz (red.): 222 sevärdheter i Värmland (Karlstad: Värmlands Museum och Länsstyrelsen i Värmland 1978), s. 104. 6 Om Elghammar, se Bengt G. Söderberg: «Elghammar – Björnlunda socken, Daga härad, Södermanlands län», i Sven T. Kjellberg (hovedred.): Slott och herresäten i Sverige: Södermanland, bind I: Beckershof-Länna bruk (Malmö: Allhems Förlag 1968), s. 98-109, Göran Alm: «Arkitekturen och inredningskonsten», i Göran Alm, Nils-Arvid Bringéus m.fl.: Signums svenska konsthistoria, bind VIII: Den gustavianska konsten (Lund: Bokförlaget Signum i Lund AB 1998), s. 151-153; Göran Alm: «Arkitekturen och inredningskonsten», i Göran Alm, EvaLena Bengtsson m.fl.: Signums svenska konsthistoria, bind IX: Karl Johanstidens konst (Lund: Bokförlaget Signum i Lund AB 1999), s. 36-39; Fredric Bedoire: Svenska slott och herrgårdar: En historisk reseguide (Stockholm: Albert Bonniers Förlag 2006), s. 215-216; Carl Henrik von Platen: Stedingk: Curt von Stedingk (1746-1837): Kosmopolit, krigare och diplomat hos Ludvig XVI, Gustav III och Katarina den stora (Stockholm: Bokförlaget Atlantis AB 1995), ss. 325-330; Håkan Groth: Nyklassicismen i Sverige – Svenska möbelstilar och interiörer 1770-1850 (Stockholm: Norstedts 1990), ss. 166173. 7 Schoultz 1978: 104; Gösta von Schoultz: «Krontorp – Visnums socken, Visnums härad, Värmlands län», i Sven T. Kjellberg (hovedred.): Slott och herresäten i Sverige – Västergötland, Dalsland, Värmland, bind II: Västergötland: Stora Bjurum-Öredal, Dalsland, Värmland (Malmö: Allhems Förlag 1968), s. 292; Gösta von Schoultz: «Herrgårdslandskapet Värmland – Tecken på välstånd eller överdåd?», i Anders Hillgren (red.): Ditt Värmland – Kulturmiljöprogram för Värmland och värmlänningar, del I (Karlstad: Länsstyrelsen Värmlands län, Kulturmiljöenheten 1988), s. 229. 8 Göran Alm: Svensk klassicism (Lund: Bokförlaget Signum i Lund 1986), ss. 116-117; Alm 1999: 73-74. 9 Johan Cederlund: Classical Swedish: Architecture and Interiors, 1650-1840 (New York og London: W. W. Norton & 25 Company, Inc. 2006), ss. 249-250. 10 Schoultz 1968: 292. 11 Karl Wistrand: Hört och upplevat (Stockholm: Wahlström & Widstrand 1962), s. 33. 12 Schoultz 1988: 229. Se også Schoultz 1968: 292. 13 Göran Lindahl: «Byggnadskonst i Värmland», i Anders Hillgren (red.): Ditt Värmland – Kulturmiljöprogram för Värmland och värmlänningar, del I (Karlstad: Länsstyrelsen Värmlands län, Kulturmiljöenheten 1988), s. 142. 14 Blant Fredrik Bloms verker i Stockholm kan også nevnes Carl Johans kyrka (1823-1842, bedre kjent som Skeppsholmskyrkan), Båtsmanskasernen (1813-1819, i dag en del av Konsthögskolan), Excersishuset (1851-1853, i dag del av Arkitekturmuseet), Livgardets till häst kasern (1805-1817, i dag del av Historiska museet), Kastellet (1846-1848) og Generalpostkontoret (1820-1825, i dag Postmuseum). Utenfor hovedstaden kan nevnes Carl Johans kyrka i Göteborg (1824-1826). Om Blom, se Thomas Roth: Fredrik Blom – Karl Johans arkitekt (Stockholm: Bokförlaget Signum 2009). 15 Bo Vahlne: «Slottets inredningar», i Christian Laine (hovedred.): Rosendals slott (Stockholm: Byggförlaget 2003), s. 211; Kari Hoel: Monumentalarkitektur i Oslo – Fra kongens slott til kunnskapens tempel (Bergen: Vigmostad & Bjørke AS 2008), s. 48; Roth 2009: 66. 16 Bedoire 2006: 386-387. 17 Hans-Olof Boström: «Fredrik Blom i provinsen», i Britt-Inger Johansson og Christian Lovén (red.): Byggnader och betydelse – En antologi om arkitektur (Stockholm: Arkitektur Förlag AB 2000), s. 88. 26 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 Boström 2000: 88-89, 92. Boström 2000: 93-94. Roth 2009: 111-112. Boström 2000: 95. Se Trond Norén Isaksen: «Carl Johans avgjørende valg for Christiania», Byminner, nr. 3 – 2013, ss. 16-35. «Om Kongeboligen ved Christiania» (Christiania-Posten, 23. april 1849). Hoel 2008: 42-43. Se Trond Norén Isaksen: «Slottets forbindelser til svensk og russisk arkitektur», Kunst og Kultur, nr. 3 – 2010, ss. 160171. Göran Alm: «I tidens smak – Om kungliga miljöer i Danmark, Norge och Sverige under empiren». Bebyggelsehistorisk tidskrift, nr. 17/18, 1989, ss. 91-102. Alm 1986: 116-117. Hans D. F. Linstow: «Indstilling til Commissionen for Kongeboligens Opførelse angaaende Indredningen og Decorationen af Kongeboligens Hoved-Etage ledsaget med 66 Tegninger af Linstow 1839», i Grønvold 2010: 190. Linstow 2010: 212. Linstow 2010: 212. Lindahl 1988: 143. Alm 1999: 73-74. Cederlund 2006: 249. Alm 1999: 74. Gunilla Carlsson: Tre herrgårdar – En jämförelse mellan Svartå, Ölsboda och Krontorp (C-uppsats i kunstvitenskap, Karlstads Universitet, 2000), ss. 29-30. Carlsson 2000: 31. Boström 2000: 91. OSLOVE. Byhistorie for begynnere. Ny utstilling om Oslos historie på Bymuseet fra 20.januar 2015 Hvordan har Oslo sett ut tidligere? Hvem har bodd i byen? Hvorfor har folk kommet til Oslo, og hvor er de kommet fra? I Bymuseets nye utstilling får publikum innblikk i hvordan Oslo har vokst fra å være en liten by med omkring 3000 mennesker i middelalderen til dagens mangfoldige storby med over 630 000 innbyggere. Gjennom modeller, malerier, fotografier, gjenstander, kart, digitale fortellinger og film viser vi hvordan byen har utviklet seg gjennom historien, og hvordan det har vært å leve i Oslo for forskjellige grupper og enkeltpersoner. Målet med utstillingen er at den skal gi en forståelse av dagens Oslo, og av de historiske prosessene som har formet og former dagens by og byliv. Hovedmålgruppen er Osloskolenes ulike trinn, med hovedvekt på 4. trinn og oppover, men målet er at «alle» skal få kunnskap og opplevelse i utstillingen, både tilreisende og osloboere. Vi har gitt utstillingen undertittelen «Byhistorie for begynnere». Med det ønsker vi å signalisere at utstillingen er ment som en grunnleggende innføring i Oslos historie. Samtidig er vi sikre på at bildene og tingene vi viser også vil være av interesse for dem som er mer bevandret i byhistorien. Oslo har så å si alltid vært en by i vekst og forandring. Byen har fra langt tilbake tiltrukket seg innflyttere og innvandrere som har vært med på å prege byen. I dag har 31 prosent av byens befolkning bakgrunn fra et annet land enn Norge, 9,6 prosent fra EU/EØS-land og 21,5 prosent fra et ikke-europeisk land. Mange er også innflyttere fra andre byer, bygder og tettsteder. Byens historie som «innflytter- og innvandrerby» har derfor fått stor oppmerksomhet i utstillingen. Utstillingen er kronologisk bygget opp, og de besøkende inviteres til en «historisk reise» fra middelalderen og fram til i dag. I den siste delen har vi innredet et «bylaboratorium», hvor vi ønsker å invitere ulike aktører – skoleelever, kunstnere, forskere, arkitekter, politikere og andre – til å dele sine opplevelser av byen eller tanker om byens videre utvikling. I det vi åpner utstillingen, samarbeider vi med Groruddalssatsingen, Bjerke videregående skole og Linderud skole. Vi takker Oslo byarkiv, Jødisk Museum Oslo, Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, Byantikvaren i Oslo, Norsk Folkemuseum, Den Norske Opera, Groruddalssatsingen og flere andre institusjoner og privatpersoner for å ha bidratt med materiale og innhold til utstillingen. Velkommen! Lars Emil Hansen Museumsdirektør 27 Inger Johanne Lyngø Husmorens laboratorium � det funksjonalistiske kjøkkenet med eksempler fra Tyskland, Amerika, Norge og Oslo1 «Fra dette rum, vel planlagt, riktig utført og godt anvendt, vil lune stråler spre sig til hvert et menneske som hører hjemmet til. De lyse dager vil bli lysere og de grå dager mindre grå. Det vil bli bedre og lettere å leve, fordi hjemmets hjerte vil banke varmere» (Fra Boken om kjøkkenet 1927:87). Kjøkkenet var ikke et prioritert værelse i 1800-tallets bygårder. Rommet var vendt mot bakgården «i bygningens mørkeste krok med utsikt ned til gårdsplassens kasser, og med spartansk utstyr: stygt malte vegger, komfyr i en mørk krok, vask med koldt vann, og en benk langs vindussiden». Slik karakteriserte reguleringssjef Harald Hals dette rommet i forordet til Boken om kjøkkenet (Fürst og Steen-Hansen 1927:7). I borgerlige miljøer var normen at dette rommet ikke skulle vises. Her var husets frue heller ikke normalt tilstede. På kjøkkenet var det husets tjenerskap som regjerte. «De alminnelige borgerlige familier hadde gjerne tre» – en kokk, stuepike og var det småbarn i huset, også en 28 barnepike (ibid.:13). I tillegg kanskje en mannlig tjener – «en oppasser» – som «hugget ved, bar kull, vartet op ved bordet og var det fint, hadde han [husets herre] tillike en kusk» (ibid.). I det høyborgerlige miljøet i Karl Johans gate 39, i familien Schjelderups hjem som Arne Lie Christensen i artikkelen «Livet sett fra et dameskrivebord. Om mennesker og ting i viktoriatidens Christiania» gir oss et innblikk i, har familien på 8 hele 7 tjenere, foruten en kusk og en portner (Christensen 2005:5). Fruen er ikke særlig delaktig i husarbeidet og er heller ikke ofte på kjøkkenet. Hennes plass er ved skrivebordet, det er her vi forventer å finne henne, skriver Christensen. Her skriver hun brev blant annet til sin dat- ter som er på kostskole på Vestlandet. Disse brevene er Christensens inngang til livet i det schjelderupske hjem. I brevene, som er detaljerte med hensyn til hvor i leiligheten fruen befinner seg, hva hun gjør og opplever, nevnes kjøkkenet bare en gang. I denne leiligheten telte kjøkkenet ikke engang med blant leilighetens 11 rom. Det sier noe om kjøkkenets status og plassering i de fasjonable bygårdene oppført i 1800-tallets Kristiania. Mens bondens og borgerens boliger i både by og bygd, ikke hadde et kjøkken i egentlig forstand, men et allrom med stor aktivitet, husets hjerte om man vil, ble det med Kristianias leiegårdsbebyggelse et «vanskjøttet, ringeaktig rum» plassert i leilighe- Kjøkken i Ullevål Hageby, ca 1920. UKJENT FOTOGRAF/OSLO MUSEUM tenes «mørkeste krok» (Fürst og Steen-Hansen 1927:7 og 14). Det er felles for byens kasernelignende boliger og de fasjonable bygårdene. Selv om standarden var forskjellig, var de alle bakgårdskjøkkener. I denne artikkelen vil jeg vise hvordan kjøkkenet i løpet av mellomkrigstiden fikk ny status og ble et viktig rom i den moderne boligen. Boken om kjøkkenet av arkitekt Hans Backer Fürst og ingeniør Halfdan Steen-Hansen, er min inngang til denne historien. Samtidig som boken kom ut i 1927, fant det sted en kjøkkenrevolusjon i store deler av den vestlige verden. Det vil si arkitekter, byplanleggere, ingeniører, husøkonomer og ikke minst husmødre selv, ble opptatt av kjøkkenet på nye måter. Resultatet ble det mye omtalte laboratoriekjøkkenet, de få skritts værelse, et arbeidssted for den moderne husmor som selv måtte «styre sin husholdningsskute» uten tjenere. Den borgerlige husfruen måtte nå regjere på eget kjøkken. Hennes plass ble flyttet fra skrivebordet til kjøkkenbenken. Mens arbeiderklassens kvinner skulle få nye hygieniske kjøkkener. De skulle også slippe fabrikkens lange arbeidsdag eller å tjene på andres kjøkkener. Begge skulle de nå få nye roller i nye kjøkkener planlagt og tilrettelagt for matlaging. I et kjøkken uten tjenere måtte arbeidet rasjonaliseres og effektiviseres, og det kunne det takket være en rekke nye husholdningsmaskiner. Impulsene kom fra hvor husarbeidet ble knyttet sammen med en ny form for forbruk. Det var også i Amerika at idealene om forbrukerhusmora i forbrukersamfunnet oppsto. Det var imidlertid den tyske Bauhaus-bevegelsen som ble kjent for å materialisere ideen om det funksjonelle kjøkkenet gjennom det såkalte Frankfurterkjøkkenet, tegnet av den østerikske arkitekten Margarete Schütte-Lihotzky (1897-2000) og realisert i Frankfurt i årene mellom 1926 og 28. I Tyskland var motivasjonen ikke forbruk, men sosial boligbygging. Historikeren Gro Hagemann er fascinert av Frankfurterkjøkkenets historie, tankegangen bak det, aktørene som bidro til å forme det og konsekvensene det fikk. Hun karakteriserer etterkrigstidens OBOS-kjøkkener 29 Balders gate 10 – med kjøkkenvinduer mot bakgården, 1975. FOTO: LEIF ØRNELUND/ OSLO MUSEUM som «den norske fortolkningen av 1920-tallets Frankfurterkjøkken» (Hagemann 2011:77). Hagemann peker på det paradokset at selv om dette kjøkkenet i ettertid er blitt ironisert over, parodiert og kraftig kritisert som «en skrekkvisjon» og et uttrykk for modernitetens «jernharde fornuft», eksisterer logikken og rasjonaliteten fra dette kjøkkenet fremdeles i dagens boliger (Hagemann 2009:327). Det er få som vil tilbake til 1800-tallets mørke bakgårdskjøkkener. I artikkelen her går jeg i Hagemanns fotspor, men der hun trekker linjer fremover i tid, konsentrer jeg 30 meg om mellomkrigstiden. Fra den posisjonen trekker jeg linjer bakover i tid. Som Hagemann, er også jeg opptatt av historien, ideologier og tankegangene bak dette rommet som med mellomkrigstidens kjøkkenrevolusjon ikke bare ble fylt med maskiner, men hvor maskinens logikk satte premisser for praksis. Så er da også mellomkrigstiden i amerikansk litteratur omtalt som «The Machine Age» fordi maskinen satte premisser for handling og tenkning ikke bare i fabrikkene, men over dørstokken og som vi skal se, langt inn på kjøkkenbenken. Logikk og estetikk ble to sider av samme sak slik det ble utformet i Frankfurt av de unge radikale arkitektene. Forholdet mellom logikk og Frankfurterkjøkkenets estetikk er imidlertid noe mer komplisert. Det vil si Frankfurterkjøkkenets arkitektur og design, ble bare delvis implementert i de norske kjøkkenløsningene. I disse årene kom inspirasjonen og forbildene ikke via Tyskland, men direkte fra Amerika – «maskinkulturens hjemland fremfor alle» er ingeniøren og forfatteren Georg Brohmanns karakteristikk i boken Mennesket og maskinen (1936:37). Frankfurterkjøkkenet Den tyske byen Frankfurt am Main, har ikke bare gitt navn til en bestemt type pølse, Frankfurteren, eller en filosofisk skole, Frankfurterskolen, men altså også til et kjøkken, Frankfurterkjøkkenet. Det er interessant at dette kjøkkenet ble realisert og formidlet i tidsskriftet for moderne byplanlegging og design, Das Neue Frankfurt, samtidig som filosofer som Theodor W. Adorno og Max Horkheimer utøvde og utviklet sin kritiske teori. Både filosofene og arkitektene var progressive og radikale, men til tross for at de befant seg i samme by samtidig, henviser de ikke til hverandre (Heynen 2000). Bakgrunnen for Frankfurterkjøkkenet var den store boligmangelen på begynnelsen av 1920-tallet, ikke bare i Frankfurt, men i flere tyske byer. Arkitekt Ernst May (1886-1970) ble i 1925 kalt til sin hjemby Frankfurt for å lede kontoret for byplanlegging og boligutbygging. Samme år ble Schütte-Lihotzky med i hans team. I de to årene mellom 1926 og 1928, ble det bygd 15 000 nye boliger i ytterkantene av Frankfurts sentrum, de fleste med et kjøkken etter Schütte-Lihotzkys modell (ibid.: 43).2 Prefabrikkerte moduler i ulike størrelser og farger gjorde det enkelt å tilpasse kjøkkenet etter boligens størrelse og husholdets økonomi. Museum of Modern Art (MoMA) i New York innførte i 2011 den vanligste og billigste varianten av dette kjøkkenet i sin samling. Det ble utgangspunktet for utstillingen Counter Space. Design and the Modern Kitchen som åpnet på museet samme år (Kinchin 2011). For May og hans team var «Frankfurter eksperimentet» ikke bare et sosialt eksperiment. De var, som den nederlandske kunsthistorikeren Hilde Heynen karakteriserer det, overbevist om at boligens modernisering var ledd i et frigjøringsprosjekt for hele befolkningen og ikke kun for de få (2000:48). At grunntanken kom fra Amerika, utviklet i et kapitalistisk system, var ikke problematisk for de unge radikale arkitektene. T.v. Vestkanten. Kjøkken i President Harbitz gate 16, 1906. UKJENT FOTOGRAF/OSLO MUSEUM T.h. Østkanten. Kjøkken i ukjent arbeiderbolig, ca 1930. FOTO: NANNA BROCH/OSLO MUSEUM Huslig taylorisme Da Schütte-Lihotzky ble med i Mays team, hadde den progressive og radikale arkitekten fra Østerrike, som egentlig ikke var interessert i verken matlaging eller husarbeid, blitt inspirert av den amerikanske husmoren Christine Fredericks ideer om Efficient Housekeeping. Via sin mann J. Georg Frederick, ble Christine kjent med Frederick Winslow Taylors ideer om organiseringen av arbeidet i fabrikkene, også omtalt som taylorisme, Scientific Management eller vitenskapelig arbeidsdeling. Taylor begynte sine tidsstudier i en stålfabrikk i 1881, men først to tiår senere utga han The Principles of Scientific Management hvor han redegjør for sitt prinsipp. Det gikk ut på å dele arbeidet i sekvenser hvor hver arbeider fikk ansvar for én arbeidsoppgave som så ble gjentatt og gjentatt i det uendelige. Charlie Chaplins filmkomedie Modern Times fra 1936, er vel den mest kjente og 31 kanskje også den beste skildringen av denne måten å organisere arbeidet på. Kunne fabrikkarbeidets måte å organisere arbeidet overføres til husarbeidet? Det var Fredericks spørsmål. Hun gikk systematisk til verks. Utstyrt med skrittmåler og stoppeklokke telte og målte hun arbeidsoperasjonene i kjøkkenet. De mange skritts arbeid skulle reduseres til et minimum. Argumentasjonen var å spare tid for å få mer tid til andre oppgaver som å være en god mor, men ikke minst, en god kone som var opplagt, velkledd og interessert når mannen – husets herre – kom hjem fra jobb. Frederick publiserte sine ideer i tidsskriftet The New Housekeeping i 1912 og fikk, skriver hun i Efficient Housekeeping or Household Engineering. Scientific Management in the Home, stor og god respons (Frederick 1925:16). I denne boken gir Frederick en samlet framstilling over sine bestrebelser for å økonomisere, rasjonalisere og effektivisere husarbeidet, nå under betegnelsen Household Engineering, siden omtalt som Domestic Taylorisme. Hun forteller om hvordan arbeidsoppgavene i hjemmet og særlig i kjøkkenet, kunne rasjonaliseres. Hun har kapitler om arbeidsbesparende redskaper, om fornuftige innkjøp, økonomi, helsespørsmål med mer (ibid.). I innledningen gir hun en per- 32 sonlig framstilling for sin motivasjon. Her møter vi en kvinne som forteller at hun engang var veldig sliten uten overskudd verken til mann eller barn, ikke engang til å kle seg om når mannen kom hjem fra jobb, ei heller å lytte til hva han hadde å fortelle. Hun innrømmer at hun begynte å lengte tilbake til et liv uten mann og barn, og ikke minst uten husarbeid. Men fremfor å gjøre som Nora antagelig gjør i Ibsens dukkehjem, forlate mann, hus, hjem og barn, gjorde Frederick noe med situasjonen i sitt eget hjem. Hun rasjonaliserte. Hun overførte fabrikkarbeidets regler og logikk på arbeidet i kjøkkenet. Fra da av skriver hun, ble livet totalt forandret (ibid.:7). I et hushold uten tjenere kunne fabrikkens samlebåndsprinsipp bare delvis overføres på husarbeidet. En husmor i eget kjøkken kunne ikke bare gjøre én oppgave, hun måtte gjøre mange. Løsningen ble at hver oppgave fikk sin faste plass etter en bestemt plan. Frederick delte kjøkkenet inn i to soner, en for tilbereding og en for opprydding og hvor siste ledd i kjeden – søppelhåndteringen – også fikk en egen skuff. Med Fredericks huslig taylorisme ble husarbeidet underkastet ikke bare fabrikkarbeidets logistikk, det ble også innlemmet i en vitenskapelig logikk styrt av teknokratiske Kjøkken i Hus og hjem-utstilling, 1925. UKJENT FOTOGRAF/OSLO MUSEUM prinsipper og tenkemåter. Det er noe mekanistisk over hele prosjektet. I maskinalderen ble alt og alle, fra arbeideren på golvet til husmoren på kjøkkenet, maskinoperatører. I denne tidsalderen ble knapper og brytere husmorens usynlige tjenere. Fredericks tanker om huslig taylorisme var det de unge radikale arkitektene ble inspirert av i mellomkrigstidens Tyskland. Men som vi har sett, var det amerikanske prinsipp ikke et frigjøringsprosjekt. Fredericks motivasjon var å spare tid, penger og energi. Kvinnens plass var ved kjøkkenbenken, hennes oppgaver var å behage mann og barn. Målgruppen var den amerikanske middelklassekvinnen, selveste inkarnasjonen av den moderne forbrukerhusmoren i masseproduksjonens hjemland. Fru Frederick hadde teft, kommersiell teft. Ikke bare var hun opptatt av kjøkkenrommets modernisering, hun bidro til å prøve ut nye teknologiske hjelpemidler i sitt eget kjøkken som hun ga navnet Applecroft. Resultatene fra Applecroft forsøkene formidlet hun videre til sine medsøstre i ukeblader, demonstrasjoner og i foredrag. Hun gjorde avtaler med kommersielle firmaer som støttet forsøkene også økonomisk. På ett tidspunkt var hun husets herre ved at hun gjorde bedre business enn sin mann. Det amerikanske kjøkkenkabinettet Fru Frederick var ikke den eneste og heller ikke den første som var opptatt av kjøkkenrommets modernisering. Den sveitsiske/amerikanske arkitekten Sigfried Giedion (1883-1968) har gitt et bidrag til denne historien. I Mechanization Takes Command fra Kjøkkenet i Villa Lehmkuhl i Madserud allé 41, 1949. FOTO: LEIF ØRNELUND/OSLO MUSEUM 33 1948 beskriver han som tittelen signaliserer, hvordan mekaniseringen får kontroll over stadig flere livsområder. Giedion trekker lange historiske linjer, tegner og forteller og er blant annet opptatt av matens sirkulasjon fra produksjon, bearbeiding, distribusjon, tilberedning og konsum og de teknologiene som inngår i disse prosessene. Når han bruker ordet «takes» viser det til noe deterministisk i disse prosessene som om det er teknologien som styrer oss og ikke vi som styrer den. At «take» i tillegg står i presens, betyr at i 1948, var dette ikke avsluttede prosesser, men noe som stadig pågikk og som – vil jeg hevde – pågår fremdeles. Slik jeg leser Giedion er hans perspektiv at når teknologiene først er akseptert og implementert, tas de gjerne for gitt, noe undertittel A Contribution To Anonymous History annonserer. Teknologien blir en selvfølgelig del av vår liv, noe det ikke lenger stilles spørsmål ved. Den tas for gitt, blir naturalisert er ord kulturforskere bruker om slike prosesser. Men den kan også skjules, gjemmes bort som for eksempel i slaktehuset som med den moderne matproduksjon er blitt til ikke-steder, steder vi verken vil vite av eller om, fordi vi ikke liker synet av dyr som lider ei heller å bli minnet om at 34 det er dyret vi spiser. Giedion har et helt kapittel om slaktehuset. Han har også et kapittel om kjøkkenet. Mekaniseringen i kjøkkenet startet imidlertid ikke med nye teknologiske hjelpemidler, men med arbeidets organisering. Giedion trekker fram husholdningslærerinne Catharine Esther Beechers (1800-78) innsats på dette området. I 1841 ga hun ut boken Treatise on Domestic Economy, egentlig en lærebok i husstell for unge piker, som raskt også fikk allmenn oppmerksomhet (ibid.:514). I 1869 utga hun sammen med sin søster Harriet Beecher Stove, mest kjent som forfatter av Onkel Toms hytte, en fornyet utgave som fikk tittel The American Woman´s Home. I denne utgaven redegjør søstrene for Catharines tidsstudier. Inspirasjonen kom fra dampskipet der frk. Beecher hadde observert at redskaper og matvarer hadde sine faste plasser og var organisert slik at de kunne nås innen armens avstand og til tross for at byssa var meget kompakt, klarte kokken å mette mange sultne munner. Beechers bestrebelser er forløperen for det todelte kjøkkenet som Frederick siden ble kjent for. For henne var «Domestic Economy» et middel i kampen for å profesjonalisere husarbeidet og dermed heve kvinners status i det amerikanske samfunnet. Hun var opptatt av kvinners stilling i alle sosiale lag, men var ikke radikal i politisk forstand. Kvinners plass var i hjemmet, fremfor alt i kjøkkenet. Hun mente at alle kvinner uansett klasse selv skulle stelle i egne hjem. Ingen skulle være tjenere og ingen skulle heller bli tjent for. Målet var et hushold uten tjenere. Giedion gjengir hvordan Beecher i tegninger og beskrivelser materialiserte ideen om huslig økonomi. Hennes kjøkkenskap ble forløperen for det som noen tiår senere ble realisert som «the kitchen cabinet». Christine Frederick hadde et slikt i sitt Applecroft hjem. Fürst og Steen-Hansen henviser også til det og beskriver det som; en innretning som gjør at arbeidet blir utført i bekvem sittende stilling, med de fleste redskaper og matvarer innen armens rekkevidde. Alle apparater og innretninger blev plasert således i forhold til hinannen, at arbeidet kunde foregå mest mulig rutinemessig, i den mest logiske orden og i en minst anstrengende stilling (1927:37-38). Sammen med den elektriske komfyren, vurderte de det amerikanske arbeidsskapet som det mest effektive apparatet i den moderne boligen (ibid.). Frederick omtalte det som en «vitenskapelig arbeidsbesparende kjøkkenmaskin» (Banta 1993:238). Villakjøkken på Volvat, ca 1940. FOTO: ESTHER LANGBERG/OSLO MUSEUM «/…/og den som bare hadde seg en Hoosier» sukket en husmor i en artikkel i ukebladet Urd i 1923. Denne husmoren kjente tydeligvis til det amerikanske kjøkkenkabinettet da Hoosier var navnet på en av de mest kjente produsentene av slike skap. I samme årgang er det et fotografi av en lykkelig «kitcheneierinne» som stolt viser fram en boks som hadde blitt full med kaker med bare 25 skritt. I følge samme reportasje trengte eg- gerøren heller ikke mange skritt. Å vise fram mat på denne måten ble en veletablert sjanger som demonstrerte huslig taylorisme i praksis. Det amerikanske kjøkkenkabinettet var første skritt mot faste benker og innebygde skuffer og skap, og kan karakteriseres som forløperen for det funksjonalistiske kjøkkenet. Selv om fru Frederick gjorde prinsippene kjent og inspirerte de tyske radikale arkitektene var det i følge Giedion frøken Beecher som først rasjonaliserte arbeidet i kjøkkenet på denne måten. Vi kan merke oss at dette skjedde før Taylor framsatte sine ideer om Scientific Management i arbeidslivet. I norsk sammenheng ser vi hvordan det amerikanske kjøkkenkabinettet fremtrer på scenen allerede i 1923 som et kjøkkenskap noen husmødre allerede hadde blitt lykkelige eierinner av, mens for andre og de fleste bare en drøm. Norske bestrebelser 1923-27 I 1923 utga professor i husbygningslære Andreas Bugge ved Norges Tekniske Høiskole i Trondheim pamfletten Planlægning og indredning av de vigtigere arbeidsrum og toiletrum m.v. i hjemmet. Publikasjonen var beregnet for studenter ved høyskolen, men han henvendte seg også til et mer allment publi- kum, hans håp var at publikasjonen ville bidra til at «hjemmets viktigere arbeidsrum vies mere interesse» (Bugge 1923:5). Samme år var Steen-Hansen ansvarlig for teksten i heftet Elektriske kjøkkener utgitt i forbindelse med Sarpsborgkomfyrens 10-års jubileum. I disse to publikasjonene, begge fra begynnelsen av 1920-tallet, får kjøkkenrommets organisering stor oppmerksomhet, men fra forskjellige innfallsvinkler. Steen-Hansen er ingeniøren og opptatt av, som tittelen annonserer, hjemmenes elektrifisering med den elektriske komfyren som den viktigste innretningen. Bugge er arkitekten og professoren som fra sitt ståsted er mest opptatt av de byggetekniske sidene ved boligen. Begge vier imidlertid arbeidets rasjonalisering og organisering oppmerksomhet under slagordet «hjemmenes forenkling». Begge henter impulser fra Amerika, men ingen av dem referer til Christine Frederick. Steen-Hansen referer til Mr. Harrington Emerson og opplyser om at han var medlem av kommisjonen for Elimination of Waste in Industry, men at han også «utførte skridtmaalinger i kjøkkener» (SteenHansen 1923:4). Emerson samarbeidet for øvrig med fru Frederick, og da Efficient Housekeeping kom ut i 1925, var det Emerson som skrev forordet. Gang på gang minner Bugge leserne om at han bygger på det «amerikan- 35 ske princip», den «amerikanske enkelthet». På det tidspunktet hadde han ikke selv sett prinsippet. Eksemplene han viser til hadde han fått opplysninger om fra en kollega i Pittsburgh. Året etter fikk han imidlertid ved selvsyn erfare prinsippet da han dro på en lengre studietur i Amerika. Erfaringen fra denne turen ble i 1927 publisert i boken Amerikas små hjem (Bugge 1927). Bugges idealbolig var den lille eneboligen. «Apartementhouses og Apartement hotels» som er karakte- 36 ristisk for byer som Chicago og New York, var han ikke særlig begeistret for. De er en del av en bevegelse som ikke «synes å vinne almindelig tilslutning, og må vel nærmest bare ta sikte på barnløse eller ganske små familier og enslige personer» (ibid:17). Han gjengir en rekke ulike planløsninger som han hadde sett i byene han besøkte. Kjøkkenet får selvsagt stor oppmerksomhet, men også de tilgrensende rommene som spiskammer, kjeller og inngangsparti. Det handlet om forenklingens logikk, eliminere for å rasjonalisere. Vasken må opp av kjelleren, spiskammer og anretningen var overflødige: «Disse rom tar plass og koster derfor penger». Spiskammeret kunne dessuten utelates fordi «matvarer leveres daglig fra forretningene» (ibid.: 24). Den amerikanske forbrukerkulturen la, som vi vet, opp til daglige innkjøp eller som Bugge formidlet det: «De [forretningene] lagrer dessuten matvarene, og derfor trengs det heller ikke matkjeller» (ibid.: 25). Det amerikanske hjemmet var et hushold uten tjenere. «Det må bemerkes straks, at i almindelige amerikanske hjem has aldri tjenere, i hvert fall ikke boende i huset» (ibid.). Det betydde selvsagt at pikeværelse var overflødig. «Videre er hjemmet bygget op med sikte på å tilfredsstille familiens behov, selvfølgelig uten å plan- legge for selskapelighet» (ibid.). Det store spisebordet kunne derfor byttes ut med et mindre. Boligen skulle dekke kjernefamiliens daglige behov, ikke representasjon og selskapelighet. Slik Fürst og Steen-Hansen så det, var spiseplassen viktig og de insisterte på at den skulle være på kjøkkenet. «Ethvert hederlig kjøkken med selvrespekt må ha et venlig spisested, enten ved vinduet eller i en hyggelig lys krok» (Fürst og Steen-Hansen 1927:78). Idealet var ikke det kliniske arbeidskjøkkenet, det skulle være plass til hjerte og varme, til familieliv også i kjøkkenet. Boken om kjøkkenet er både generell og spesiell. Generell på den måten at forfatterne vier kjøkkenets historie, nye teknologiske hjelpemidler og planløsninger oppmerksomhet. Den er spesiell ved at de eksemplifiserer og kommenterer ulike løsninger som hadde blitt realisert. To av disse, tegnet av forfatterne, ble i 1926 bygd i full størrelse og vist fram på Oslo Hjemmenes Vels utstilling om «idealkjøkkenet». Et pedagogisk grep som viste hvordan de nye kjøkkenidealene kunne bli til «levende oppholds- og arbeidsrom» (ibid.: 40). Forfatterne kommenterer sine forslag. «Bemerk» skriver de om et forslag fra Steen-Hansen, «at vinduet Skipsmegler Jan Dedichen i kjøkkenet, ca 1935. Han blar i en bok av sin mor, kokebokforfatter Hetna Dedichen, ca 1935. UKJENT FOTOGRAF/OSLO MUSEUM er lett tilgjengelig for lufting og pussing og at der foran er en lys og vennlig plass med bord og stoler, hvor man kan arbeide og spise» og legger de til; «[kjøkkenet] er selvfølgelig også et spisekjøkken» (ibid.: 54). Slik de så det var arbeid og opphold like viktig. Det moderne kjøkkenet skulle være lyst og innbydende. Bort med bakgårdskjøkkenene, kjøkkenet skulle ikke lenger skjules, det skulle fram i lyset, ja være i lyset. Lyset skulle flomme i og fra det, natt som dag. Det elektriske lyset gjorde det mulig. «Intet annet så billig middel kan gjøre kjøkkenet så koselig og effektivt som hensiktsmessig belysning» (ibid.: 66). Også Bugge mente at kjøkkenet måtte ha en god arbeidsplass for husmoren og være et samlingssted for familien. Rommet bør slik han så det, betraktes som «en mellemting mellem et laboratorium og en spisestue» (Bugge 1923:10). Stockholmsutstillingen sommeren 1930 regnes ofte for funksjonalismens gjennombrudd i Norden innen arkitektur, design og hjemmeinnredning. Den demonstrerte skriver Hagemann, at «svenskene var en avantgarde så vel innenfor moderne arkitektur og design som moderne boformer og boligplanlegging». Via denne utstillingen kom internasjonale forbilder også til Norge, og med det også nye kjøkkenidealer. De amerikanske forbildene var nok «alt for avanserte for norske forhold» på den tiden skriver Hagemann (2009:334). Hennes ståsted er i etterkrigstiden, da den sivile boligbyggingen igjen kom i gang. Går vi til de tidlige kjøkkenfornyelsene, de som er tema for artikkelen her, ser vi at norske arkitekter og ingeniører hentet sine impulser direkte fra Amerika, ikke via Tyskland og heller ikke fra Sverige. Drømmer og realiteter Hvordan ble de nye kjøkkendrømmene realisert i årene mellom 1920 til 1940? Forble de bare drømmer, ideer på tegnebrettene til norske ingeniører og arkitekter, artikler i bøker og utstillingsmodeller eller ble de også realisert, og hvordan ble de da realisert? I publikasjonene det er referert fra, er de nye kjøkkenløsningene både drømmer og realiteter. I tekst, fotografier og tegninger viser forfatterne og 37 reformistene til amerikanske forbilder, til norske idealløsninger og utstillingskjøkkener, men også til kjøkkener som er realisert i norske hus. Ser vi først på Bugge, var hans motivasjon å realisere «det amerikanske prinicip» i norske hus. Studieturen var et ledd i hans arbeid med «Forsøkshusene» på høyskoleplatået i Trondheim, oppført i 1919-1920, og som ble videreutviklet etter hans store amerikareise (Bugge 1927 og Gjesdahl Noach 1992). Fürst og Steen-Hansen viser ikke bare til utstillingskjøkkener og ideelle løsninger, men også til kjøkkener i norske hjem. De kommenterer et kjøkken i en villa på Ullern hvor begge hadde vært involvert i planleggingen. De viser bilder av et ombygd kjøkken modernisert av Fürst, til et modernisert herskapskjøkken etter Steen-Hansens forslag. Kjøkkenene i Oslo sporveiers funksjonærboliger i Thorshaugs gate blir i Steen-Hansens publikasjon fra 1923 fremhevet som eksempel på drømmekjøkkener fordi alle leilighetene som da var under oppføring, skulle få elektriske komfyrer og innredes som «spisestuekjøkkener» (Steen-Hansen 1923:7). I Boken om kjøkkenet derimot blir dette kjøkkenet kraftig kritisert. Selv om de fra ingeniørens synsvinkel er arrangert meget komplett, har 38 de sine feil og særlig var det de åpne hyllene med blonder langs kanten som ble kritisert. Blonder har ingen plass i det rasjonelle kjøkkenet og heller ikke tallerkenhyller. Det rasjonelle kjøkkenet skal ha innebygde skuffer og skap. «Det vilde ha været bedre å ha et høit veggskap i hvert hjørne, og tallerkenrekken er gammeldags. ‘Pynt’ på hyllene og tøiforhengene for benkerummene er ikke sanitært» er budskapet i 1927 (Fürst og Steen-Hansen 1927:74). I disse publikasjonene er kjøkkenet blitt mindre, men utstyrt med teknologiske nyvinninger, organisert etter fabrikkarbeidets arbeidsmåte inspirert av det amerikanske prinsipp. Det handlet om forenklingens logikk, men ikke om forenklingens estetikk, ikke på 1920-tallet og ikke i norsk sammenheng. Med Giedion kan vi si at logikken kom før estetikken, tanken før teknologien. Det funksjonelle kjøkkenet hadde ikke fått sin funksjonalistiske form. Det er verd å merke seg at disse bestrebelsene fant sted samtidig som eksperimentene i Frankfurt, og som i Frankfurt, var også de norske boligene med de nye kjøkkenene planlagt, bygd og realisert for alminnelige funksjonærer og arbeidere. Som i Frankfurt, ble byggeaktiviteten etter hvert også stor. «I 1930-årene ble det bygd opptil 15 000 boliger i året» skriver Odd Brochmann i boka Mennesker og boliger (Brochmann 1948:8). Disse var ikke «de små hjem» utenfor byens sentrum, idealboligene til Bugge, Fürst og Steen-Hansen. En stor del av disse var, skriver arkitekt Odd Brochmann, «samlet i leiegårder».3 Det ble bygget tett og smått med små kompakte kjøkkener, de minste på bare seks kvadratmeter. Men selv om leilighetene var små, var de som Brochmann skriver, «rent teknisk sett de gamle overlegne». De fleste hadde innlagt «varmt og kaldt vann, bad, vannklosetter, oppvaskkummer, ofte til og med et kjøleskap, foruten sentraloppvarming, søppelinnkast og elektrisk lys. I kjelleren finnes elektriske vaskemaskiner, ruller og tørkeskap» (ibid.:9). Oslo Byes Vels boligundersøkelse Hvordan artet livet seg for de som bodde og levde sine liv i disse leilighetene? Det ønsket en gruppe norske arkitekter, leger, psykologer og «barnehagelærerinner» å få kunnskaper om (ibid.:9). De ville vite «hvordan den moderne boligproduksjonen [kursiv i original] løser oppgaven» (ibid.:29). De ville vite mer om forholdet mellom levd liv og de boligene de hadde vært med på å forme i årene før til sammen 16 forskjellige kjøkkenløsninger hvor neppe ingen av dem, fra sakkyndig hold, ville kunne «betegnes som helt god» (ibid.:94). Husmødrene var imidlertid fornøyde. «Det var kjøkkenet som gjorde at jeg tok leiligheten» sa en (ibid.:95). Arkitektenes tellinger viste at nesten halvparten var tilfredse, omtrent like mange hadde ingen bemerkninger og bare noen få ga uttrykk for at de var misfornøyde (ibid.:95). Men går vi ned i detaljene, skriver Brochmann, blir bildet annerledes. Da kom det fram at husmødrene ikke likte det lange, smale kjøkkenet. Benke- og arbeidsplassen var heller ikke slik de Torghandel på Vestkanttorget, 1935. FOTO: ANDERS B. WILSE/OSLO MUSEUM ønsket. Flere savnet spiskammeret, og mange ga utrykk for at belysningen ikke var god. Paradoksalt nok var misnøyen størst blant beboerne i andre verdenskrig. Hensikten var «grundige og anstrengende besøk hos treromsleilighetene. Disse hadde «å granske det moderne familielivet hver enkelt av de 200 familier som også de minste kjøkkenene, noen på i dets innerste detaljer» (ibid.: 96). undersøkelsen omfatter» (ibid.:11). bare litt over seks kvadratmeter. Det var kunnskap om menneskene i Ambisjonen var mer enn «diskrete Da det kom til spørsmålet om boligene som var deres anliggende. gløtt gjennom dørsprekken», målsethvor måltidene ble inntatt, «synes Med støtte fra Oslo Byes Vel startet ningen var å komme over dørstokken de fleste å like at kjøkkenet også de sine undersøkelser i 1942. Resulog selvsagt inn på kjøkkenet. hadde spiseplass» (ibid.:97). En av tatene ble publisert i trebindsverket Her ville de vite om husmødrene dem sa det slik: «Vi spiser på kjøkvar fornøyde med sine kjøkkener? De Mennesker og boliger utgitt i 1948. kenet fordi vi liker oss der, og det er spurte om hvor familien spiste, hvor Bind II – Familieundersøkelsens lettvint» (ibid.). At kjøkkenet også klærne ble strøket, om skap og benkeresultater – kom først ut med Odd platene var tilfredsstillende og om lyset var et spisekjøkken var for BrochBrochmann som ansvarlig redaktør. var godt. Denne delen av undersøkelsen mann noe problematisk, og her er det De som var involvert i denne arkitekten som taler. Han skriver: omfattet i alt 143 husstander med delen av undersøkelsen gjorde 39 Fra Kjøtthallen på Grønland, 1937. UKJENT FOTOGRAF/OSLO MUSEUM Det kan hevdes at kjøkkenspisingen trekker dagliglivet ned på et lavere plan, og at det ekstraarbeidet som følger med å dekke i stuen på den andre siden medfører en liten oppstrammer som på en gunstig måte kan prege familielivet. Vi tror neppe det er grunn til å se høytidelig på disse tingene så lenge kjøkkenet ikke blir brukt til oppholdsrom utover spisetidene. Fra arkitekthold har det til tider vært hevdet at kjøkkenet måtte holdes på minimums- 40 mål, altså uten desidert spiseplass, nettopp for å unngå denne fristelsen fremfor å hindre at det også ble plassert seng i rommet (ibid.:101). Vi aner her en henvisning til Frankfurterkjøkkenet, til arkitektenes minimumskjøkken, til et kjøkken uten spiseplass, men rasjonelt ordnet med hensyn til matlaging. Husmorens laboratorium derimot skulle, slik de sakkyndige nå så det, være et rent arbeidssted og ikke som Bugge sa på 1920-tallet «en mellemting mellem et laboratorium og en spisestue». Hans ideal var et «spisestuekjøkken» tilrettelagt for familiens daglige liv, et hverdagsrom med både hjerte og varme. Husmorens laboratorium derimot skulle ikke være et sted for kos og hygge, men kun for arbeid. Det skulle ikke ha spisebord, men fremfor alt måtte «fristelsen» ikke bli for stor til at det også ble plass til en seng. At kjøkkenet om natten ble forvandlet til et soverom var ikke uvanlig i arbeiderklassens trange leiegårder. I den funksjonelle boligen som var rasjonell og differensiert, skulle bord og seng ha hvert sitt rom. Kjøkkenet skulle kun være et hygienisk rom – hvitt og skinnende – rommet for matlaging, for tilberedning og opprydding, mens måltidet skulle finne sted et annet sted i et annet rom i den modere boligen. I boligundersøkelsen fikk dette rommet den nøytrale betegnelsen «oppholdsrom» som ideelt sett skulle være plassert vegg i vegg med kjøkkenet. Det var ikke tilfelle i de 143 leilighetene arkitektene undersøkte. Her var kjøkken og oppholdsrom plassert på hver sin side av en gang slik de var i 1800-tallets bygårder. Det brøt med det funksjonalistiske prinsippet. Den funksjonelle boligen var ennå ikke blitt helt funksjonalistisk, ikke i de boligene bygget for arbeider- og middelklassefamilier i mellomkrigstidens Oslo, som arkitektene undersøkte. Maten i husmorens laboratorium – en kommentar til slutt Et siste, men ikke desto minst viktig tema, handler om maten i husmorens laboratorium. Det funksjonalistiske kjøkkenet var jo planlagt og tilrettelagt nettopp for det. Kjøkkenet var og skulle være et arbeidssted, rasjonelt ordnet og tilrettelagt for matlaging der tilberedning og opprydding var det sentrale. Det er verd å merke seg at samtidig som kjøkkenrommets forenkling fant sted, fant det sted en forenkling også på matens område. Det betydde som Bugge påpekte da han argumenterte for at spiskammeret kunne sløyfes fordi som han sa; «matvarer leveres daglig fra forretningene» (Bugge 1927:24). De nye kjøkkenene stimulerte ikke til forrådshusholdning, her skulle forbrukerhusmoren regjere som daglig skulle gjøre sine innkjøp, spiskammer og matbod var ikke lenger nødvendig. Hun trengte heller ikke å være «utlært som slakter, pølsemaker, garver og hermetikknedlegger» (Brochmann 1936:34). Det skulle industrien ta seg av. «Hvad matlaging angår» skriver Brochmann videre, J. Weydahls kolonialforretning i Eiriks gate 2. FOTO: ANDERS B. WILSE/OSLO MUSEUM «går tendensen tydelig og uimotståelig i den retning at maten kjøpes ferdig eller iallfall halvferdig» (ibid.). Den moderne husmoren trengte ikke de gamle ferdighetskunnskapene, det hun trengte var råvarekunnskaper. Hun måtte kunne vurdere om melken var ren, fisken fersk og kjøttet mørt. Dessuten måtte hun og det er helt nytt i denne epoken, være «vel bevandret i kalori-og vitaminvurderingen av maten» (ibid.). På samme tid som kjøkkenet ble modernisert, fant det sted en annen revolusjon, en kostholdsrevolusjon, der de nye kunnskapene om vitaminene førte til at mat og sunnhet ble koblet sammen på en ny måte (Lyngø 2003). Med denne kunnskapen fikk husmoren en ny rolle, hun fikk ansvar for å sikre familien et sunt og trygt kosthold, et kosthold som var riktig satt sammen med hensyn til vitaminer. 41 I husmorens laboratorium trengte husmoren sak- og forbrukerkunnskaper. Hun trengte ikke lenger å partere en gris eller å plukke ei høne. I det funksjonalistiske kjøkkenet slik arkitektene, ingeniørene, husholdningslærerinnene, kokebokforfattere og økonomene så det, var dette nå henvist til soner utenfor hjemmets trygge havn. Det er mange grunner til at kjøkkenet lenge var skjult i leilighetens mørkeste krok. Selvsagt kan dette ha noe med det den britiske arkitekten og arkitekturhistorikeren Carolyn Steel skriver, at så lenge det var husets tjenere som regjerte, var det ingen som var interessert i å bringe det fram i lyset. Det var først da husets frue, den borgerlige husfruen, selv måtte tre inn i det, at reformene startet. Men som Steel også påpeker, er matlaging i seg selv full av paradokser, skittent og brutalt, blodig og sølete. Kanskje det, skriver hun videre, er grunnen til at matlagingen i noen miljøer lenge var skjult? Vi liker ikke synet av matens forvandling fra råvare til ferdige retter (2009:167). I Familien på Gilje har Jonas Lie en skildring av aktiviteter på et kjøkken slik det kunne arte seg i en førjulstid på en embetsmannsgård i bygde-Norge i 1840-årene. Riktignok er denne skjønnlitterære beretningen 42 fra et annet miljø og en annen tid enn det som har vært tema her. Scenen er imidlertid illustrerende for hva som kan han foregått på kjøkkenet før industrialismens gjennombrudd. Her referert fra 1993 utgaven. I den travle førjulstid var det stor aktivitet på kjøkkenet, kald trekk fra bislaget blander seg med lukten av krydderier som muskatblomme, ingefær og nellik. Duren av hakkeknivene sier «dumpe dønn og stamp» (Lie 1993:109). Alt dette er gode lyder og gode dufter, men på kjøkkenet foregår det også noe mer. Øverst ved langbordet sitter husets frue med «stoppenål og lintråd». Hun syr rullepølser, mens «husmannskjærringene» skraper kjøtt til den fine bolledeig. Ved kjøkkenbenken sitter husets datter med «blodige, morderiske armer og stopper blodpølse over et trau». Kapteinen – husets herre – entrer scenen og skuer over den blodige «slagmarken» (ibid.:110). Med det rasjonelle og funksjonelle kjøkkenet ble denne blodige slagmarken forvandlet til en ren sone. Bearbeiding av råvarene «med morderiske armer» ble ikke lenger en del av verken husmorens kompetanse eller hennes ansvarsområde. Kjøkkenet var ikke tilrettelagt for det. Selvsagt skjedde dette ikke med en gang, husmoren i det funksjonelle kjøkkenet måtte fremdeles plukke noen høner. De nye kjøkkenene innevarslet likevel noe nytt, der denne delen av matstellet ble flyttet ut av boligen. Så kom da også idealene fra Amerika, fra forbrukersamfunnets hjemland, der husmoren daglig kunne gjøre sine innkjøp. Inger Johanne Lyngø er etnolog (kulturhistoriker), dr. art. fra Universitetet i Oslo og har jobbet med mathistoriske emner fortrinnsvis fra mellomkrigstiden. Hun har skrevet artikler om Oslofrokosten, melk og melkeopplysning og medisinhistoriske emner. Hun har undervist i etnologi og museologi. [email protected] Noter 1 Oslo Museum, avdeling Bymuseet åpnet våren 2013 utstillingen Oslo funkis. I den anledning holdt jeg et søndagsforedrag om det funksjonalistiske kjøkkenet. Artikkelen er en bearbeidet versjon av dette foredraget. 2 Dette er tallet Mayer selv oppga i en artikkel i Die Neue Frankfurt. Antagelig overdrev han noe her, Heynen anslår at det var ca. 10 000. Det samme tallet oppgir også Hagemann. 3 Det fremgår ikke fra Brochmanns tekst hvorvidt dette er tall for hele landet eller om han bare referer til Oslo. Henvisning til at de fleste av disse nye boligene er leiegårdsbebyggelse, gir imidlertid assosiasjoner til Oslo. Uansett sammenliknet med for eksempel Frankfurt, synes tallet alt for høyt og det fremgår heller ikke hva Brochmann bygger tallene på. Litteratur Banta, Martha. (1993) Taylored Lives. The University of Chicago Press: Chicago. Brochmann, Georg. (1936) Mennesket og maskinen. Øieblikksbilder av verden ved inngangen til en ny tidsalder. Bind II. Aschehough & Co: Oslo. Brochmann, Odd (red). (1948) Mennesker og boliger: Familieundersøkelsens resultater. Oslo: Tanum. Bugge, Andreas. (1923) Planlægning og indredning av de vigtigere arbeidsrum og toiletrum m.v. i hjemmet. Teknisk ugeblad: Kristiania. Bugge, Andreas. (1927) Amerikas små hjem. Grøndahl & Søns Forlag: Oslo. Christensen, Arne Lie. (2005) «Livet sett fra et dameskrivebord. Om mennesker og ting i viktoriatidens Kristiania». I: Tidsskrift for kulturforskning vol. 4, nr. 3, s. 5-22. Frederick, Christine. (1925) Efficient Housekeeping or Household Engineering. Scientific Management in the Home. American School of Home Economics: Chicago. Fürst, Hans Bacher og Halfdan Steen-Hansen. (1927) Boken om kjøkkenet. Oslo: Fabritius & Sønners Forlag. Giedion, Sigfried. (1948) Mechanization Takes Command. A Contribution To Anonymous History. WW Norton & Company: New York-London. Gjesdahl Noach, Kerstin. (1992) «Funksjonalisme til hverdags”. I: Forening til norske fortidsminnesmerkers bevaring. Årbok: Oslo, s. 181-208. Hagemann, Gro. (2009) «Drømmekjøkkenet! Hushold, forbruk, modernisering». I: Asdal, Kristin og Eivnd Jacobsen. (red) Forbrukerens ansvar. Cappelens Akademiske: Oslo, s. 323-353. Hagemann, Gro. (2011) «Amerikanisering? Funksjon og estetikk i norske kjøkkener 1920-1970». I: Simonsen, Dorthe Gert og Iben Yvff (red). Amerika og det gode liv. Materiel kultur i Skandinavien I 1950´erne og 1960´erne. Syddansk Universitets forlag: Odense, s. 69-100. Heynen, Hilde. (1999) Architecture and Modernity. A Critique. Massachusetts Institute of Technology. USA. Lie, Jonas. (1993 [1883]) Familien på Gilje. Gyldendal norsk forlag: Oslo. Lyngø, Inger Johanne. (2003) Vitaminer. Kultur og vitenskap i mellomkrigstidens kostholdspropaganda. Avhandling for dr. art. graden: Universitetet i Oslo. Kinchin, Juliet & Aidan O´Connor. (2011) Counter space. Design and Modern Kitchen. The museum of modern art. New York. Steel, Carolyn. (2009) Hungry City. How Food Shapes Our Lives. Vintage Books. London. Steen-Hansen, Halfdan. (1923) Elektriske Kjøkkener. Wilk, Christopher (ed). (2006) Modernism. Designing a New World. 1914-1939. V&A Publications: London. 43 Vegard Skuseth Fotografen Anders B. Wilse – 150 år i 2015 Jubileet I 2015 feires 150-årsjubileet for fotografen Anders Beer Wilses fødsel. Anders Beer Wilse var sentral i fornyingen av et norsk fotografisk bildespråk i årene mellom 1900 og 1914. Gjennom dette bidro han både til en fotografisk og nasjonal modernisering som i sterk grad har preget norsk identitet og selvbilde gjennom hele 1900-tallet. Wilse regnes som Norges største og viktigste fotograf. De viktigste nasjonale eierne av fotografisk materiale etter Wilse har gått sammen om en større jubileumsmarkering, begrunnet både i Wilses kvaliteter, hans betydning og for de muligheter som en slik markering gir for å ta opp et vidt spekter av temaer i moderne norsk fotografi. Ingen har som ham dokumentert sin samtid og formet vårt blikk for norsk natur og kultur i samtid og ettertid. 44 Han reiste i hele Norge gjennom hele første halvdel av 1900-tallet, og bygde opp et enormt bildearkiv som dokumenterer norsk natur, kultur- og samfunnsliv. Også som portrettfotograf er han blant de største; han bygget planmessig opp sitt portrettarkiv av kjente norske menn og kvinner, Etter Wilses død i 1949 så det en stund ut til at hans ca 200.000 negativer skulle bli solgt til et svensk bildebyrå. Heldigvis ble det bevart i Norge. Det ble riktignok spredt i flere institusjoner, men har vært en tilgjengelig, prioritert og mye brukt del av samlingen ved eierinstitusjonene hele tiden. Med dagens digitale formidlingsmuligheter har et bredt publikum bedre tilgang til Wilses produksjon enn noen gang. I 1992 ble Wilses arkiv plassert øverst på Kulturrådets verneplan for fotografi. Dette førte i årene som fulgte til sikrings- og formidlingsprosjekter i samarbeid mellom Nasjonalbibliotekets nye avdeling i Rana og eierinstitusjonene Norsk Folkemuseum og Oslo Museum. I 2014 ble Wilsearkivet tatt inn på listen over Norges dokumentarv, som er den norske delen av UNESCOs Memory of the World-register. Dette skjedde etter søknad fra den nasjonale komiteen for å markere Wilsejubileeet i 2015 (Wilse2015). Komiteen er nedsatt av de seks «Wilseinstitusjonene» som eier betydelige mengder av det som kan betegnes som Wilses arkiv. I tillegg til Oslo Museum er det Norsk Folkemuseum, Norsk Maritimt Museum, Nasjonalbiblioteket, Preus Museum og Norsk Teknisk Museum. Initiativet til samarbeidet ble tatt på møte i Kulturrådets Fotonettverk 7. mai 2014, og på møte 30. september ble prosjektet formelt et Fotonettverksprosjekt. Gruppen hadde da allerede kommet godt i gang med å forberede Wilseåret. Søknaden til Norges dokumentarv innebar et institusjonelt og tverrsektorielt samarbeid. Den innebar også faglig nyorientering gjennom å beskrive et fotografarkiv som omfatter både negativserier, protokoller og bildebyrå såvel som Wilses viktigste bildeprodukter som originalpositiver, lysbildeserier, ulike former for trykk som bøker, postkort, kunstmapper og original fotokunst fra Wilses mørkerom. Høsten 2014 ble en Facebook-side etablert og et eget nettsted blir lansert tidlig i 2015: http://www.wilse2015. no/. Markeringen og oppbyggingen av en kunnskapsbase om Wilse gjennom nettsted og sosiale medier vil pågå gjennom hele jubileumsåret. Gjennom et «årshjul» vil publikum bli presentert for månedlige og ukentlige temaer, utstillinger og andre arrangementer. Iløpet av året kommer flere Wilseutstillinger. Nasjonalbiblioteket produserer og distribuerer en plakatutstilling til folkebibliotekene og til andre abm-institusjoner. Oslo Museum åpner fotoutstillingen «Wilses Oslo» 24. mars. Norsk Teknisk Museums utstilling ”Kraft” om Wilses industribilder åpner 5. februar. 16. april åpnes Norsk Folkemuseums utstilling som vil presentere Wilses fo- Portrett av Anders B. Wilse. FOTO: ANDERS BEER WILSE/DEXTRA PHOTO 45 tografiske produksjon gjennom et stort antall originalbilder både innlånt og fra egen samling. I juni er Wilse profil i Preus Museums jubileumsutstillingsprosjekt «Hall of Fame». Facebooksiden og nettstedet vil gi løpende informasjon om alle arrangementer knyttet til jubileet. Wilse2015 har også bistått Posten med å velge motiver til en serie på 4 frimerker med Wilsemotiver. Serien lanseres i april. Fotografen Anders Wilse ble født i Flekkefjord 12. juni 1865 og vokste opp i Kragerø. Han dro til sjøs allerede 13 år gammel og utdannet seg senere til ingeniør ved Horten tekniske skole. I 1884 reiste han til USA, der han arbeidet som jernbaneingeniør med utstikking av jernbaner i Midt-Vesten og på Vestkysten. I denne forbindelsen lærte han seg fotografering, og tilegnet seg det «landmålerblikket» som skulle bli avgjørende for hans fotografiske praksis senere. Han etablerte seg som fotograf i Seattle i 1897. I 1900 flyttet Wilse og konen Helen (f. Hutchinson), som han hadde giftet seg med i 1892, tilbake til Norge. De slo seg ned i Kristiania, og Wilse etablerte sin fotografiske forretning våren 1901. Da var han allerede en erfaren fotograf. I første omgang satset han på utendørsfotografering, og titulerte seg 46 Trefoldighetskirkens kuppel sett fra Hammersborg, 1902. FOTO: ANDERS BEER WILSE/OSLO MUSEUM Badeliv på Bygdøynes, 1928. FOTO: ANDERS BEER WILSE/OSLO MUSEUM som «friluftsfotograf». Han spesialiserte seg først på skipsfotografering, men begynte snart å reise rundt og fotografere i hele landet. Han oppsøkte steder og attraksjoner som tiltrakk seg turister, og fornyet tradisjonen etter fotografer som Knud Knudsen og Axel Lindahl. Erfaringene fra Amerika gjorde ham i stand til å vurdere topografiske formasjoner og til å velge ut de vesentlige elementer i landskapet. Han fotograferte både for postkortproduksjon og utviklet en friere fotografisk praksis, genrefotografi, til oppbygging av eget arkiv. Gjennombruddet for hans fotografiske illustrasjonskunst kom med boken «Vinter i Norge: Midnatssolens Land», utgitt av Foreningen for reiselivet i Norge i 1906. I mange år fremover ble Wilse den store leverandøren av fotografiske illustrasjoner til bøker, hefter og magasiner. Egne bøker fulgte: «Norske Vinterbilleder» i 1907, med oppfølger i 1908. I 1909 kom «Bergensbanen: Kristiania-Bergen» og i 1910 «Lofoten og Lofotfisket» Senere utga han fotografiske kunstmapper med naturbilder, og ble en populær foredragsholder om norsk landskap – illustrert med håndkolorerte lysbilder. Han utga også de to selvbiografiske bøkene, «En emigrants erindringer» i 1936 Gammelt viker for nytt. Sjøgata rives og Rådhuset bygges, 1935. FOTO: ANDERS BEER WILSE/OSLO MUSEUM og «Norsk landskap og norske menn» i 1943, illustrert med egne fotografier. Wilse var en aktiv pådriver i prosessen med å visualisere og formidle et uavhengig, tidsmessig og moderne Norge. Han var den som tok mange av bildene som var med på å konstituere de nasjonale symbolene, blant annet den nye dansk-engelske kongefamilien som en ekte skiglad norsk familie. Hans utnyttelse av vinterlandskapet var ikke minst viktig i dette nasjonale prosjektet, der han ikke bare var en formidler – men en aktiv pådriver. Wilse hadde flere styreverv innenfor fotografi og turisme, og i 1937 ble han æresmedlem i Norges Fotografforbund. Vegard Skuseth har vært fotoarkivar ved Oslo Museum siden 1996 47 Karen Bjerke Møte med minner. Bakgrunn og målsetning for prosjektet Oslo Museum har siden 2008 hatt «livslang læring» som motto og mål for publikumstilbudene. Det innebærer at vi har forsøkt å utvikle stimulerende program og arrangementer til besøkende i alle aldre. Vi erfarte da at sykehjem, dag- og eldresentre også tok med seg personer i et tidlig stadium av demens til utstillingene, og at mange av disse var spesielt glade for å komme til museet. Siden læring er en fysisk umulighet for denne gruppen, bestemte vi oss for å tenke i nye baner. Da Geriatrisk ressurssenter i Oslo kommune året etter inviterte til et samarbeid takket vi ja. Sammen med Norsk Telemuseum og Norsk Teknisk Museum arbeidet vi fram et tilbud for personer med demens. Målsetningen var å gi deltagerne gode, og kanskje meningsfulle øyeblikk i en trygg og tilrettelagt setting. En slik satsning var også i overensstem- 48 melse med politiske føringer innenfor både helse- og kultursektoren. Etter en helsefaglig opplæring av museumsformidlerne, og erfaringsdeling om metoder, varighet og tema, utviklet vi tilbudet «Møte Med Minner». Bymuseet fikk støtte fra Kulturetaten og etter hvert mottok alle deltagerne også støtte fra Helsedirektoratet. Midlene gikk til å utvikle erindringsdialogen, en metode som gjennom bruk av sanselige stimuli bidrar til å fremkalle minner hos demensrammede. I løpet av en 3-årig pilotperiode ble museer rundt i landet invitert til å delta på et opplæringsseminar, og det ble gitt ut en egen metodehåndbok for helsepersonell og museumsarbeidere. Pilotprosjektet ble avsluttet med produksjon av en inspirasjons- og demonstrasjonsfilm der metoden blir vist og kommentert. Den skal nå spres i fagmiljøene og på sosiale medier. «Møte Med Minner» er tatt meget godt imot av helsearbeidere og tilbys i dag i en rekke museer i Norge. I 2011 ble jeg spurt av Oslo Museum om jeg kunne tenke meg å delta i prosjektet «Møte med minner» som frivillig. Bakgrunnen for forespørselen var at jeg har lang erfaring som aktivitetsleder i helsesektoren før jeg begynte å jobbe med kulturvern. I min tidligere jobb var jeg vant til å ta med beboere på tur og på museumsbesøk. Dette var den gang en naturlig del av våre tilbud, men i min tid måtte vi stort sett klare oss selv. Jeg var derfor positivt overrasket over at museet hadde laget et tilbud for pasienter på sykehjem og dagsenter hvor de ønskes velkommen til samvær og møter med minner. Noe så hyggelig! Det dreier seg om grupper med dårlig korttidsminne og demens. Kontakt og formidling foregår etter samme prinsipp uansett gruppesammensetning, det er bare måten vi tilnærmer oss stoffet på som blir forskjellig fra gruppe til gruppe. Det er viktig at disse pasientene får gode opplevelser i nuet. Besøket hos oss glemmes nok fort, men de ansatte kan likevel fortsette samtalen når de er tilbake på institusjonen. I 2013 var jeg hovedansvarlig for besøkene, men takket for meg etter dette året. Museet har bedt meg dele noen av mine erfaringer med «Møte med Minner» og å gi noen stemningsbilder fra møtene. Oslo Museum har tre forskjellige tilbud å velge mellom. Et foregår i gamlekjøkkenet, innredet i 1900-talls stil, i hovedbygningen på Frogner Hovedgård. Det andre tilbudet er i kjøkkenavdelingen med miljøer fra mellomkrigstiden, og det tredje Lambertseterstuen fra 50-tallets første drabantby, de to sistnevnte i museets utstilling i østfløyen. De representerer ulike tidsepoker og stimulerer derfor helt forskjellige minner. Alle besøk avtales i forkant. Gruppen bør ikke være for stor, maks 10 personer, inkludert følge. Det er viktig at man får kontakt med alle og har ro og god tid til å dvele rundt et tema. Vi er sammen ca. en time, og deltakerne avslutter som ”Lamberseterstuen” vekker minner hos noen og hver. Radionetten i hjørnet, godstolen og den praktiske stålampen gjør ofte Lørdagbarnetimen til et hyggelig samtale-tema. FOTO: RUNE AAKVIK/OSLO MUSEUM oftest med et besøk i kafeen før de reiser tilbake til institusjonen. Besøk i det gamle kjøkkenet Når de kommer inn på kjøkkenet og setter seg rundt langbordet, skjer det noe med gruppen. De faller til ro. Jeg tenner et stearinlys, tar meg god tid, og får alles oppmerksomhet rettet mot det varme og hyggelige. Jeg forteller først litt om Frogner Hovedgård og livet som har utspunnet seg i stuene. Det er litt mørkt i rommet og stemningen er magisk og gammeldags. De føler seg vel. Det gamle panelet på veggene i gammelrosa, grua med den flotte støpejernskomfyren, kobberet som henger på veggen og tallerkenhyllen med gammelt servise setter umiddelbart i gang minner. «Dette minner om bestemor. De hadde samme panel på veggene. Se på den fine ovnen. Jeg husker at bestemor kokte på den. Det var mye jobb å pusse alt kobberet» 49 Kommentarene er mange og det er mye å snakke om og kjenne seg igjen i. Jeg sender rundt gjenstander eller ting som dufter, kan spises eller har en spesiell lyd. Slik settes sansene i sving og assosiasjonene vekkes og minnene strømmer på. Det morsomme er at betjeningen, som ofte er unge eller fra et annet land, ikke har de samme minnene å spille på. De lærer mye nytt både om brukerne og en forgangen tid som de kan bruke når de er tilbake på sykehjemmet. Temavalg Jeg liker å ta utgangspunkt i årstidene. Høsten på kjøkkenet er herlig. Når jeg viser en bærplukker kommer alle historiene om skogsturer, rensing av solbærbusker og lange dager på kjøkkenet. Alle måtte hjelpe til, og ikke alt var like lystbetont. «Husker du kjøkkenkrakken som ble snudd på hodet slik at vi kunne feste saftposen til bena? Det var før vi fikk saftkoker. Eller Norgesglassene. Neida. De var ikke til mel og sukker, eller perler slik vi bruker dem i dag. Norgesglassene var helt nødvendig for vinterens lader, til syltetøy og hermetisering. Men hva er hermetisering? Hva var viktig når man skulle sylte og hermetisere? Renslighet. Koking av glass og gummiring, og voks som 50 Ambisjonen er en åpen dialog, der deltakernes tanker eller impulser styrer samtalen. FOTO: FREDRIK BIRKELUND/OSLO MUSEUM skulle helles over syltetøyet for å hindre mugg.» Arbeidsoppgavene var mange. Noen husker godt, andre ikke. Tenk - alt dette ble borte da fryseren gjorde sitt inntog i heimen! Epleslang Å ta på ting, føle tekstur og lukt er viktig for å skjerpe sansene, og da strømmer minnene på. Vi ler mye og vi synger. Jeg viser et deilig eple i alle høstens farger. «Er det ikke fristende?» Alle får lukte. «Det var jo mange slags epler.» Jo da, de kjenner flere sorter. «Hva tenker du på når du ser dette eplet?» «Epleslang!» Det kommer nokså kontant. Men skulle tro at kun mennene har vært med på slang, men neida; damene melder seg på. «Jeg husker at vi syklet fra Østkanten til Frogner for å gå på slang. Der var det store hager. Det var spennende.» De humrer godt og nyter sine rampestreker. «Men hva gjorde dere med eplene? Tok dere dem med hjem til mor?» « Nei det torde vi ikke for da fikk vi juling. Vi spiste til vi fikk vondt i magen!» «Jeg tenker på eplekake med krem, og tilslørte bondepiker. Har du oppskriften?» Jeg viser en gammel hjulvisp og de får sveive på den. «Å ja, den husker vi da godt. Slik hadde mor». «Kjøpte dere fløte, eller separerte dere melken på gården? Hvor kjøpte dere melk? Var det i melkebutikken på hjørnet? Kanskje noen husker hva melkedamen het?» Slik drodler vi i vei. Det ene minnet tar over etter det andre og samtalen skifter tema underveis. Det er viktig å gripe fatt i deres egne kommentarer og gi dem tid. Det er spennende, og uventede ting kan skje. En gang reiste en herre seg fra bordet og gikk resolutt bort til en russisk samovar som står på benken. Han berørte den vart og sa « Har du en slik en du? Den husker jeg godt da jeg reiste med den Transibirske jernbanen. På denne var det alltid rykende varm te.» Gamle leker Om høsten er det ofte skolebarn som leker utenfor kjøkkenvinduet. De blir introdusert til gamle barneleker. Dette vekker bestandig interesse og glede i gruppen. Da er det naturlig å la dem fortelle om sine minner. Vi frisker opp sanger og regler. Overraskelsen var stor da en dame plutselig husket en lang regle med mange vers. Hun var synlig fornøyd med seg selv, og dette ble en ny viten hos personalet. Kaste på stikka var populært før. Det var den gamle, store tunge 5-øringen som var den beste å bruke. En dag vi snakket om dette, tok en mann opp en gammel 5-øring fra lomma og sa med den største selvfølgelighet: «Er det en slik en du mener?» Det ble mye latter. Kaffe Den gode gamle kaffekvernen som står på bordet vekker bestandig oppmerksomhet. «Jeg husker at bestemor hadde en slik kvern.» «Ja, du hadde kanskje selv en kvern som var montert på veggen? Husker du fargene? Hvit og rød, eller blå?» Jeg heller kaffebønner i lokket og lar alle få kverne. De kommenterer at det er ganske tungt å sveive rundt. Når de er ferdige drar jeg forsiktig ut skuffen og lar alle få lukte på nykvernet kaffe. Å, så deilig. «Tenk deg at du kommer ned på kjøkkenet om morgenen, mor har fyrt i ovnen og kaffen er klar. Kjenner du den gode varmen og kaffelukten? Kanskje du får en skvett kaffe i melken?» Kaffe. Alle har et forhold til den drikken, så det temaet kan vi snakke om lenge. De forskjellige måter å koke kaffe på. Forskjellige triks for å få gru- ten til å legge seg i bunn av kjelen, klareskinn for å den klar osv. Ja, hva er egentlig et klareskinn? Noen vet, mens andre aldri har hørt om det. Drikke kaffe fra skål. Hvorfor gjorde man det? «Den skulle jo bli litt kald, vet du. Hvis vi var heldige lå det en sukkerbit i skålen.» Kandis på tråd, eller i skål vekker også gode minner fra besøk hos bestemor. «Dere har kanskje blitt spådd i kaffegruten?» Jo da, noen husker det. «Ble du spådd en rik framtid og en pen kjæreste?» «Det hendte jo det!» Ja slik går timen i lun hygge. Hva er da mer naturlig enn å avslutte med en sang om «Kaffelars» før de skal nyte en kaffekopp i kafeen. Kjenner du kaffelars kobberkjel han har to, tre bulker i kinnet. Ellers er Kaffelars fin og hel, den fineste som er å finne. Den har både lokk og tut og en hank, ellers er larsen så skinnende blank. Du Kaffelars, Kaffelars du er min venn Som koker litt kaffe til meg igjen. Besøk i drabantbystuen fra 1951. Drabantbystuen ligger i østfløyen (sidefløy til hovedbygningen). På vei inn passerer vi store fotografier av gamle, slitne gråbeingårder på den ene siden, 51 og bilder fra den første drabantbyutbyggingen på Lambertseter fra 1951 på motsatt side. Jeg bruker en del tid her for å sette denne tidsreisen inn et større perspektiv. Folk flyttet fra skitne fabrikkområder, mørke bakgårder med do i uthuset, trange gater, små leiligheter som rommet mange mennesker, ingen bad og bare kaldt vann. De kom til lyse leiligheter, frisk luft i landlige omgivelser, bad, vannklosett og kjøkken med stålvasker og varmt vann. Det var som et eventyr! Men, mange husker vaskebrettet, sinkbøtten og lange dager i vaskekjelleren. De får lukte på Sunlightsåpen. Alle har et forhold til den, - universalsåpen som ble brukt til klesvask, gulvvask, oppvask, kroppsvask og hårvask. Den lukter rent. Den er god å ta i. Tenk, - i dag er det hyllemeter i butikken med forskjellige midler til de samme formål! Tenk da vaskemaskinen kom! Kan dere huske hva den het? Hoover, Evalett, Vaskebjørn? - Det var bare å skru på bryteren så var vasken i gang. Makeløst var det. Vi humrer over klesvasken på bildet som henger høyt til værs i bakgården. Underbukser og strømper for seg, håndklær og duker for 52 seg. Ikke noe tull der i gården. Husmorstoltheten var viktig og ble lagt merke til av naboene. Vi vandrer videre inn i stuen. Det er et gjenkjennelig interiør med lette stoler, stålampe med tre bevegelige lampetter i forskjellige farger, radioen på skrå i hjørnet med godstoler rundt, regulerbar bokhylle i mahogni med leksikon og pyntegjenstander. Tapetet og bildene på veggen er tidstypiske. Vi ser den barske fiskeren med sydvest og pipe, motiv fra Akershus-kaia og familiebilder. Andre tidstypiske innslag har også fått plass. Det blir en del kommentarer. Radioen Radioen var samlingspunktet i familien. Barnetimen om lørdagen var et høydepunkt, og ønskekonserten om mandagen. Vi snakker om onkel Lauritz og tante Graah, og vi synger «Blåveispiken». Danseskoene passerer fra hånd til hånd og vekker minner om Svaes danseskole, lørdagsdansen og «Tango for to». Vi synger den og koser oss. «Jeg traff mannen min på dans, jeg.» Vi hører glade historier, men også noen såre. Det var ikke alle som fikk lov til å danse! Vi minnes det første kriminalhørespillet «God aften mitt navn er Cox.». Hele Norge satt klistret foran radioen. Vi nynner melodien, og er tilbake til den gang! Vintersport Jeg tar fram snabelskøyter og lengdeløp med remmer. «Noen som kjenner disse?» «Ja, vi gikk mye på skøyter, men det var så vanskelig å få dem til å sitte ordentlig. Da var gutta gode og ty til. Hvis vi var heldige, fikk vi holde en arm rundt isen i etterkant. Det var tider det. Skøyteløp på radioen var viktige. Vi fulgte nøye med og skrev alle rundetidene. Hjallis, Kupper´n, Roald Ås og Fred Anton Maier var heltene og Sonja Henie det store forbildet. Hun var så skjønn.» «Vi rant mye på kjelke. Det var moro når vi kunne holde rundt jenta foran! Det var ikke så mye trafikk den gang, så vi rant mye ute i gaten.» Jeg tar fram selbuvotter og knestrømper. De får kjenne på dem og lukte. Det lukter fortsatt litt sau. Noen var ivrige på ski, mens ikke alle hadde utstyr til det. Utstyret gikk gjerne i arv både to og tre ganger. Skihopping og turer i skauen var populært. Vi synger: Jeg snører min sekk og spenner mine ski. Nå lyser det så fagert i heien. Fra ovnskroken vekk så glad og så fri, Mot store hvite skogen tar jeg veien. En herre med hatt Helt fram til slutten av 1960-tallet brukte herrene grå hatt eller sixpence. Jeg tar fram begge deler og det blir stor munterhet når de prøver dem. «Kan du huske hvordan du hilste når du møtte noen på gaten?» Det sitter som det skal. Det rare er at de retter litt ekstra på ryggen når hatten er på, og damene i gruppen gir dem beundrende blikk. Vi har damehatter også, og minkskinn til kåpekraven. Alle liker å pynte seg, og det er deilig å kjenne det myke skinnet mot kinnet. «Har du tenkt over at da hatten forsvant sluttet vi med den høflige tiltaleformen De og Dem? Og så ble vi dus!» Telefonen Telefonen er et kapittel for seg. Alle får holde den og kjenne hvor tung den er. Noen snurrer forsiktig på tallskiven og hører på den milde lyden. «Hvem av dere hadde telefon hjemme?» Noen hadde det, og det utrolige er at mange husker sitt første telefonnummer. Vi snakker om den gang man måtte søke om å få telefon. Det ble behovsprøvd og vi og måtte betale en spesiell avgift til staten. «Kanskje noen har jobbet i televerket?» Jeg viser en mobiltelefon. «Se så liten og lett er den i dag. Du kan putte den i lommen. Tenk, nå har alle telefon. Tidene forandrer seg!» Oppsummering: Hvert møte med gruppene oppleves forskjellig og litt uforutsigbart. Noen ganger blir det en lett, fin dialog, og andre ganger tar det mer tid å få samtalen til å gli. Noen sovner og andre er stille, men det er alltid et par som har litt å meddele som det er fint å gripe fatt i. Det går seg bestandig til. Tilbakemeldingene er gode, og vi opplever at gruppene gjerne kommer igjen flere ganger. Det er et godt tegn. Det har vært interessant å se hvordan omgivelsene former samværet. På det gamle kjøkkenet hopper de gamle automatisk over både en og to generasjoner i sitt minnebilde. Bestemors kjøkken er tydelig, og hva mor gjorde kommer også fram. De husker sin barndom, men ikke sitt voksne liv i samme grad. Når vi er i Lambertseter-stuen er de mer på plass i sin egen erfaring og tid. tekniske hjelpemidler, utdannelse og jobbmuligheter har forandret seg. Vi har en felles forståelse. De eldre er blitt en viktig målgruppe for museene, og det er flott at sykehjem og dagsentrer benytter disse tilbudene. Samværet er givende både for brukerne og personalet og museene er en viktig møteplass der man både får og gir. Et sted for påfyll og inspirasjon i en moderne hverdag. Tilbudet «Møte med minner» fortsetter på Bymuseet. Karen Bjerke er formingsutdannet. Hun har vært publikumsansvarlig på Fetsund Lensemuseum, prosjektkonsulent Bogstad Gård, prosjektleder Vøienvolden gård, Fortidsminneforeningen, nå er hun pensjonist. Personlig har det vært en stor glede og opplevelse å være sammen med gruppene. Jeg har lært noe nytt hver gang, og det kjennes rørende når de kommer og tar meg i hånden og sier at dette var fint. Min fordel er at jeg med mine 70 år kan øse av egne erfaringer og minner. Vi har delvis vokst opp i samme tidsepoke og opplevd hvordan 53 Gro Røde Lykke på Løkka Ord om en modell og dens historie Høsten 2014 fikk Arbeidermuseet på plass en miniutstilling kalt Lykke på Løkka. Sentralt i utstillingen er en modell av en leilighet, anno 1930. Leiligheten lå i første etasje i indre gård i Markveien 20 på Grünerløkka. Det er han som da var 6 år og yngst i familien, Gunnar Gloslie, som har laget modellen av sitt barndomshjem. Den er en tro kopi som viser hvordan han og familien hans bodde omkring 1930. Modellen av leiligheten på 30 kvadratmeter, ble gitt Arbeidermuseet som gave høsten 2014. Da Arbeidermuseet åpnet i juni 2013, hadde vi fått tips om at det på Hønse-Lovisas hus hadde, noen år tilbake, vært utstilt en nydelig liten modell av en arbeiderleilighet. Flere nevnte på at den ville passe så godt inn i Arbeidermuseet. Utrolig nok tok eieren og modellbyggeren, Gunnar, kontakt med museet. Vi ble straks begeistret for modellen som ble vist oss; en ferdig og komplett leilighet 54 Hjemme på Grünerløkka hos Gunnar og Berit Gloslie høsten 2014. FOTO RUNE AAKVIK, OSLO MUSEUM. med alt av inventar en arbeiderfamilie hadde i 1930. Hvilken gave å få! «Det eneste som ikke stemmer», sa Gunnar; «er at det er for ryddig her! Det var rot og klær og ting og stoff over alt! Men det ville ikke mora mi likt at jeg viste fram». Så vi ser ned og inn i en striglet arbeiderleilighet. Et nærliggende spørsmål til Gunnar var så; Hvordan var det som guttunge å vokse opp her? Hva luktet det her? Hva laget mora di av mat? Hva likte du særlig godt? Hva gjorde dere på ettermiddagene og kveldene? Hvilke lyder hersket? Hvilken stemning var det i rommene? Hvem var disse seks i hans familie? Og hvilke naboer hadde de i nærområdet? Hvordan var skoletida, fritida og ferien? Jeg spurte Gunnar om han kunne skrive ned – og fortelle sin historie til modellen - og som sagt så gjort, her følger Gunnar Gloslies familiehistorie. For Arbeidermuseet er dette nok en stor gave å motta, og håpet er at Gunnars nedskriving av sine barndomsminner kan inspirere andre til å ta fram penn og papir – eller pc – eller mac, og skrive ned minner og historier. Det er mange som vil være interessert i å lese dine byminner. Send det gjerne til: Arbeidermuseet v/Gro Røde: e-post: [email protected] eller postadresse: Oslo Museum/Arbeidermuseet v/Gro Røde Pb 3078, Elisenberg 0207 Oslo Gro Røde er historiker og formidlingsansvarlig i Arbeidermuseet Gunnar Gloslies tegning av Markveien 20, indre gård med tilhørende utedoer. Gunnar skriver: «Forsiden viser mitt første møte med Berit i bakgården i 1931. Jeg selv i forgrunnen (7 år) og Berit midt på bildet med bøtte og spade (2 år).» Mange år seinere skal de to gifte seg, og i 2014 har de to vært gift i 63 år. 55 Gunnar Gloslie Min oppvekst i Markveien 20 på Grünerløkka i 1930-årene Jeg ble født i 1924 som den yngste av fire søsken. Familien besto av far, mor og fire barn. De to eldste var jenter, og de to yngste var gutter, seks personer i alt, og jeg var altså den yngste. Vi bodde i første etasje i bakgården i Markveien 20. Leiligheten besto av ett rom og kjøkken pluss en liten entré, og var på snaut 30 kvadratmeter, en typisk arbeiderbolig på Grünerløkka den gangen. Vi bodde altså temmelig trangt, og delte skjebne med mange på Grünerløkka, men vår leilighet var nok av de minste i bygningsmassen fra siste del av 1800-tallet. I 1931 flyttet vi opp til tredje etasje i samme oppgangen til en leilighet akkurat maken til den vi flyttet fra. Jeg var da 7 år. I vår gamle leilighet i første etasje flyttet det inn et ungt ektepar med en datter på 2 år som het Berit. Hun ble mange år senere min kone, og vi har nå (2014) vært gift i 63 år. Mot slutten av 1930-åra ble leiligheten i annen etasje også ledig så da fikk vi den også. Da var søstrene mine voksne og fikk eget soverom i kjøkkenet i tredje etasje og resten av familien bodde i annen etasje. Fra Frogn til gården vår I «gården vår» var det i alt 17 leiligheter. 11 av dem var ett-roms og 6 toroms, men i andre gårder i distriktet, spesielt en del av hjørnegårdene, kunne det være leiligheter med opp til 5 rom, så det kunne være store variasjoner, men som sagt, mange av dem 56 var små. Det at vår leilighet lå i første etasje i bakgården gjorde vel sitt til at vi befant oss nokså lavt på rangstigen når det gjaldt bolig. Det ga på en måte litt høyere status å bo i forgården. Mine foreldre, Sigurd og Julie, kom begge fra Frogn. De ble nok kjærester på Rød, en gård hvor mor var budeie og far var «sønn». Han kom dit som pleiesønn etter at bestefar døde i 1897. Bestefar var bonde på Gloslie. Blant ungdom på landsbygda var nok «drømmen om Kristiania» stor på den tida mine foreldre var unge, og de strømmet til byen i tusenvis. Der var det nok av arbeid og store muligheter til å skape seg en framtid, noe det ikke var på landsbygda. Det var store barnekull nå og det var ikke så stor barnedødelighet lenger. En hadde vært spart for de store pestene og epidemiene som tok så mange liv tidligere. Det var rett og slett ikke behov for så mye arbeidskraft på landsbygda som de store ungdomskullene representerte, og resultatet ble at svært mange av dem var nødt til å reise til byen for å skaffe seg noe å leve av. Mine foreldre var typiske eksempler på det. Far var en av 11 søsken og mor var en av 9 søsken. I 1917 tok de farvel med Frogn og flyttet til byen, inn i leiligheten i Markveien 20. Den overtok de etter to av fars yngre søstre. Ikke lenge etter giftet de seg i Paulus kirke. 1917 er samme året som de fikk strøm i Frogn, så det kan faktisk tenkes at de ikke hadde sett en lysbryter før de kom til Kristiania. Det må ha vært litt av en overgang. nia var bare en småby og manglet alt en hovedstad trengte av bygninger for statsadministrasjonen, nasjonale institusjoner, kongelige boliger og så videre. En kan blant annet nevne Norges Bank, Observatoriet og Universitetet. Veksten skyldtes ikke minst alle innflyttere med store familier som direkte eller indirekte var knyttet til de mange statsinstitusjonene som ble etablert. I tillegg ble det bygget skoler, kirker, sykehus og jernbanestasjoner. Familiefoto fra 1930. Gunnar (f. 1924) er yngst og sitter ved pappa Sigurd (f. 1890). Storebror Egil (f. 1922) står bak mamma Julie (f. 1894). Storesøstrene het Tonny (f.1919) og Ruth (f. 1920). UKJENT FOTOGRAF. PRIVAT EIE. Kristiania hadde hatt en formidabel utvikling siden den ble hovedstad i 1814 og vokste usedvanlig hurtig, både når det gjaldt innbyggertall og omfang. Det var mange territoriale utvidelser, og for å kunne beskrive utviklingen må vi holde oss til dagens grenser, det vil si Oslo og Aker samlet. I 1815 var det 17.848 innbyggere i Kristiania og Aker tilsammen. I 1930, altså i den perioden jeg fortel- ler om, var innbyggertallet økt til 340.096. Det vil si at innbyggertallet var vel 19 ganger høyere enn bare 115 år tidligere. Det er ingen stor overdrivelse å hevde at «alle var fra landet», i sær når det var snakk om arbeiderbefolkningen. Det var mange årsaker til den enorme veksten etter 1814. Da opphørte unionen med Danmark og Kristiania skulle bli landets hovedstad. Kristia- Industri og byggeboom Fra midten av 1800-tallet begynte også den industrielle utviklingen, særlig langs Akerselva, å skyte fart. Den ene fabrikken etter den andre ble etablert her. Hvorfor langs Akerselva? Jo her var det mange små fossefall som kunne gi energi til produksjon i stor stil. Det har siden blitt hevdet at historien om Akerselva er historien om norsk industri «i lommeformat». Noen av de store tekstilindustribedriftene som kan nevnes spesielt er: Hjula veverier, Vøiens Bomuldsspinnerier (Knud Graah), Nydalens Compagnie og Christiania Seildugsfabrik. Når det gjelder jern og stål, mekaniske bedrifter og støperier kan nevnes Christiania Spigerverk, Myrens Verksted, Aker Mekaniske Verksted, Vulkan Jernstøberi- og Mekaniske Verksted. Foss Bryggeri var også en 57 Familiefoto for mamma-Julie i Frogn, ca år 1922. Her er tante, onkel og søskenbarn. Bestefar – Kristian Pedersen, han med hatt og skjegg, sitter med Gunnars søster Tonny på fanget. Mamma har søster Ruth på fanget, og bak henne står pappa-Sigurd. UKJENT FOTOGRAF. PRIVAT EIE. ganske stor bedrift. En kan også nevne de tre møllene Nedre Foss Mølle, Bakke Mølle og Bjølsen Valsemølle. I tillegg kom det mange store og små verksteder og bedrifter, så langs Akerselva var det på den tiden mange tusen arbeidsplasser. Det var ikke bare langs Akerselva industrien skjøt fart. Ellers i byen ble det også etablert mange industribedrifter. Blant dem tre store bryggerier (Ringnes, Fryden- 58 lund og Schous), tobakksfabrikker, sjokoladefabrikker, meieribedrifter, bakerier og mange, mange flere. Byens rikeste mann På grunn av den store industrielle veksten opplevde byen en voldsom byggeboom i siste halvdel av 1800-tallet. Befolkningen økte kraftig og behovet for boliger var enormt. For den nye klassen av industriarbei- dere ble det bygget «leiekaserner» på østkanten i Kristiania, blant annet på Grünerløkka, og det er denne bygningsmassen Markveien 20 er en del av. Grünerløkka er kalt opp etter myntmester Grüner som var eier av Nedre Foss Mølle på 1600-tallet. Grüner-familien eide landområder som strakte seg helt opp mot Grefsen og grosserer Thorvald Meyer kjøpte i 1861 en del av eiendommen. Denne eiendommen, som skulle bli bydel Grünerløkka, lå på østsiden av Akerselva og strakte seg fra Ankerbrua og opp til Sannergata. Mot øst grenset den omtrent til Torshovbekken. Det ble innført «murtvang» i Kristiania i 1856, så det var ikke lenger lov å bygge boliger av tre. De såkalte leiekasernene var teglsteinsgårder med bjelkelag og ikke bærende vegger i tre. Det var Thorvald Meyer som parsellerte ut tomter til denne bebyggelsen. Han ville gjerne at bebyggelsen på Grünerløkka skulle ha en fin fasade ut mot gata, og krevde at utbyggerne måtte ha hans godkjennelse av fasadene før de kunne starte byggingen. Dette er noe av grunnen til at gårdene fikk et preg av en «velstand» det slett ikke var dekning for, med fasader dekorert med ulike ornamenter i stukkatur. De fleste av gårdene hadde bakgårder som ikke hadde fasader ut mot gata. Her var det ikke gjort noen forsøk på liknende utsmykning så fasadene inn mot gården ga vel et riktigere bilde av hva slags bygninger dette var. Nå er desverre mange av de fine fasadene ut mot gata ødelagt av en meningsløs «moderniseringsiver». Thorvald Meyer var på den tiden byens rikeste mann, og også kjent som mesen. Av hans gaver til byens befolkning kan nevnes parker som Birkelunden og parken nederst mot elva ved Nybrua, tomter til kirke og skoler, og ikke minst, folkebadet i Torggata. Hans far Jacob Meyer var også i sin tid byens rikeste mann. Han er mest kjent for å ha anlagt Bjerke travbane. Til minne om ham arrangeres ennå hvert år Jacob Meyers Pokal-løp på Bjerke. Ellers er det sagt om ham at han elsket hester, men kunne ikke fordra venstrefolk og kuer. Nok om det og tilbake til Markveien 20. Grünerløkka ble bebygd fra trebebyggelsen nederst på Løkka og oppover til Sannergata i løpet av siste halvdel av 1800-årene. Utbyggingen stanset litt opp på grunn av en økonomisk nedgangsperiode ca. der hvor Grünersgate går, men omkring 1870 ble det fart i bygginga igjen, og i løpet av de siste 30 årene av 1800-tallet ble øvre del av Grünerløkka bebygd opp til Sannergata. Markveien 20 sto ferdig omkring 1890. Markveien 20 Leiligheten vår var temmelig «spartansk» innrettet, så den modellen jeg har laget bærer nok et litt «finere» preg enn det som var virkeligheten. Gulvene var av tre, trolig furu. I 1930 var gården ca. 40 år gammel, og gulvbordene var temmelig nedslitt og det eneste «gulvbelegget» var maling. Når vi kom utenfra og inn i entreen måtte vi gå gjennom kjøkkenet for å komme videre inn i stua, så gjennom kjøkkenet gikk en «sti» som nesten alltid var fri for maling. Med så mange beboere, hvorav fire unger, kunne trafikken bli nokså stor. Det var ikke noe dekke på gårdsplassen så det var nok mye sand og jord på skoene, noe som gjorde slitasjen enda større. Renhold av gulvene ble utført med skurekost, vann og skurepulver. Resultatet ble at løsveden mellom kvistene i gulvborda ble skurt vekk og kvistene sto igjen som blanke «vorter». Det var verst i entreen og kjøkkenet. Jeg mener å huske at far malte hver sommer mens vi var på landet, men det varte ikke lenge før malinga var slitt bort igjen. Boligene var ikke isolert, og vinduene hadde bare ett enkelt glass, så om vinteren var det alltid is på innsiden av glasset. Etter noen år fikk vi «dobbeltvinduer» som kunne monteres innenfor det eksisterende vinduet i den kalde årstida. Til oppvarming hadde vi en vedkomfyr på kjøkkenet og en etasjeovn i stua. Den elektriske installasjonen var spesiell. Kablene var såkalte «glansgarnsledninger», det vil si to enkelt-ledere isolert med gummi og gul «silkestrømpe», tvunnet sammen og montert på små hvite porselenssneller i tak og på vegger. I entreen hadde vi «sentralen» bestående av to 6 ampere sikringer og en «vippe». Det vil si at vi betalte en fast pris for et visst antall watt. Hvis vi oversteg den grensen sørget vippa for at lyset begynte å blunke, og det var et varsel om at vi brukte for mye og måtte redusere forbruket for at blunkinga skulle opphøre. Så vidt jeg husker kunne vi bruke inntil 180 watt den første tida, men denne grensen ble selvfølgelig økt ettersom behovet meldte seg. Vi hadde et svært beskjedent forbruk med en taklampe i entreen, en i kjøkkenet og en i stua. I tillegg hadde vi to stikkontakter i stua, men vi hadde ikke noe å bruke dem til før senere. Noen plassbelysning hadde vi ikke i 1930. Glansgarnsledninger ble forbudt i løpet av 1930-årene og skiftet ut med såkalte kulo-kabler. Etterhvert ble hovedsikringene økt til 10 ampere så vi kunne øke 59 Gunnars leilighets-modell av Markveien 20, anno 1930. Gunnar er en mester med verktøy, han har laget alt inventar i miniatyr og spikket hele familien som trefigurer. Her er alt som det skal være. FOTO RUNE AAKVIK, OSLO MUSEUM. strømforbruket betraktelig, men behovet for mer strøm økte raskt så det varte ikke lenge før kapasiteten måtte økes ytterligere. 60 I tillegg til vedkomfyren å kjøkkenet hadde vi innlagt gass til matlaging. Vi hadde to gassbrennere, og på veggen hadde vi en gassmåler som vi «kjøpte» gass fra ved å forsyne den med ti-øringer. Med jevne mellomrom kom en mann fra gassverket og tømte automaten for penger. Lørdag – bake- og vaskedag Mor greide seg med de to gassblussene, så hun fyrte opp i komfyren bare hver lørdag, for da var det bakedag og badedag. Da bakte hun brød for en uke samtidig som hun varmet vann til bading. «Sanitæropplegget» sto i stil til alt annet. Det besto av en kaldtvannskran og en utslagsvask på kjøkkenveggen. Vi hadde do ute i gården, så hvis vi bare skulle pisse tjente utslagsvasken også som urinal. Det var ingen som kledde på seg og gikk ut bare for å pisse. Vi hadde en stor sinkbalje som vi badet i, og så lenge vi ikke var for store til det var vi to i baljen samtidig. Jentene badet først, og vi gutta etterpå. Mens vi badet og mor varmet vann og bakte brød, pusset far alle skoene. Neste dag var jo søndag. Da måtte vi gå på søndagsskolen og når vi skulle dit, måtte vi være pene i tøyet og «skinne» best mulig, så skopussen var viktig. Som vi ser av modellen hadde mor og far en stor dobbeltseng i stua. Det var deres soveplass. I tillegg til denne senga hadde vi en sofa. Den var til å slå ut, og i den sov alle fire ungene på tvers av madrassen. Jeg vet ikke hvor lenge vi sov sånn, men den eldste av søstrene mine gikk i hvert fall i 3. klasse for jeg kan huske at vi gutta erta jentene for at de måtte stå opp for å gå på skolen. Det var to års aldersforskjell mellom dem, og siden begge gikk på skolen måtte den eldste minst gå i 3. klasse, altså var hun ca. ti år gammel. Da jentene ble for store ble det gjort store forandringer for at alle skulle få en brukbar soveplass. Dobbeltsenga ble byttet ut med en såkallt skapseng som kunne slås sammen om dagen så den tok mye mindre plass. Det ble kjøpt inn en ut-trekkbar barneseng til oss gutta. Den trakk vi ut så langt vi kunne og lå «anføttes», så nå kunne jentene ha hele sofaen for seg sjøl. Samtidig fikk vi to små lenestoler og et klesskap med speil i døra, og sist, men ikke minst, en stålampe i smijern; vår aller første plassbelysning. Det var nesten ikke til å tro! Gårdens faciliteter Jeg vil også nevne en annen «nyvinning» fra omtrent samme tida, krystallapparatet. Det var den første og enkleste form for et apparat som kunne ta inn radiosignaler. Enkelt forklart ved at en spiss metallnål finner et punkt på en diode, i dette tilfelle bestående av krystall. Det var et lotteri, men det hendte at man fant et punkt med nåla så en fikk inn signaler som var brukbare til å høre for eksempel nyheter. Far hadde øreklokker for å ta inn lyden, men Detalj av Gunnars leilighets-modell. «Mamma Julie» titter ut mens hun sitter og syr i stua. Stua var omkledningsrom for kundene. Mens prøving foregikk måtte hele familien, fire barn og pappa, holde seg på kjøkkenet. FOTO RUNE AAKVIK, OSLO MUSEUM. for at han skulle få noen glede av det måtte vi dempe oss eller holde kjeft. Da kom det strengt fra far: Tush! Shudda! Han far skal lye. Akkurat dette skulle bli et viktig skille for livet i en familie, og vi vet alle hvordan mediene styrer livet vårt i dag. Krystallapparatet var faktisk den spede begynnelsen til den «revolusjonen». 61 Det fulgte også andre faciliteter til leiligheten. Utedoene er nevnt; 5 doer til 17 leiligheter. Til hver leilighet hørte også en kjellerbod og en loftsbod. I tillegg hadde vi et felles vaskeri, kalt bryggerhuset; og en rulle samt et snorloft til å tørke tøy i. For bruk i sommerhalvåret hadde vi tørkesnorer ute i gården. Kjellerboden var viktig. Det fantes ikke kjøleskap den gangen så kjeller´n var det eneste kjølige stedet. Som jeg nevnte var «alle» fra landet så det var vanlig å ha vinterforsyning av poteter og holdbare grønnsaker som kålrot og gulrøtter med mer. Boden ble jo også brukt til oppbevaring av saft, syltetøy og matvarer som var hermetisert. I kjellerboden oppbevarte vi også brensel som ved og koks eller kull. Det var i midlertid ett stort problem. Det vrimlet av rotter, spesielt i kjeller´n. Her var det mye godsaker som rottene gjorde alt de kunne for å få tak i. Det nyttet ikke å stenge dem ute for det var bare jordgulv i kjellerne. Nei, en måtte hindre dem på andre måter. Som eksempel kan jeg nevne potetkassa til far min. Det var en stor trekasse. Innvendig var den kledd med sink. Lokket besto av en solid treramme og selve lokket var laget av hønsenetting slik at potetene fikk luft. Rottene kunne gnage seg gjennom en trekasse, men når de kom 62 inn til sinken måtte de melde pass. På loftet kunne vi også oppbevare mat, men det måtte være varer som tålte kaldere klima, for eksempel spekemat, brød, salt fisk og lignende. Det fantes ikke noen annen ventilasjon enn den vi fikk ved å åpne vinduer eller dører. Om vinteren kunne det være problematisk for da var vinduene som regel frosset igjen. For ventilasjon til kjelleren var det små vinduer litt over bakkenivå. Disse ble tettet igjen med trelemmer foret med gamle aviser og sekkestrie om vinteren for å forhindre at poteter, grønnsaker o.l. skulle fryse. Om sommeren ble lemmene fjernet, men åpningene var «tettet» med hønsenetting for at rottene ikke skulle ha «fritt leide» ut og inn i kjeller`n. Mor - en matmester Hvordan var det så å vokse opp under de forholdene jeg har beskrevet? Det var godt! Selvfølgelig hadde vi det ganske trangt økonomisk, men vi hadde ingen følelse av at det var noe problem. Mor var troende kristen og familielivet bar nok preg av det. Som i alle familier var mor en sentral skikkelse og hadde nok stor innflytelse på det som skjedde innenfor husets fire vegger. Vi følte aldri at vi hadde noe press på oss, men det var en del uskrevne Fagerstrand 1925. Pappa leser Arbeiderbladet på verandaen. Gunnars baby-fot stikker opp av vogna. «Dette var min første, og eneste, sommer som ikke ble tilbrakt på hytta på Kjærnes (i Ås kommune)». UKJENT FOTOGRAF. PRIVAT EIE. «lover» som gjaldt og som ikke fantes i andre familier. Som eksempel kan nevnes at det var synd å spille kort. Det var ikke bra å plystre heller, og selvfølgelig måtte vi gå på søndagsskolen. Mor var ikke medlem i statskirken. Hun var medlem i en frimenighet som het Den Evangeliske Forsamling, og der var også søndagsskolen vår. På grunn av hennes tro kunne vi heller ikke spise blodmat. Det var hun nok lei seg for. Etterhvert fant hun i hvert fall en fortolkning som gjorde at hun kunne oppheve dette forbudet selv om det kostet henne store «sjelekvaler». Hun var en mester i å lage blodklubb. Hun var i det hele tatt en mester i å lage mat. Det var vel felles for alle de jentene som hadde vokst opp på landet med alle de tradisjonene som fulgte med naturalhusholdningene hvor alt skulle utnyttes på beste måte uten at det skulle koste noe. Mor lagde alt fra grunnen. Det ble mye poteter og grønnsaker og saus, men lite kjøtt. Det var rikelig med mat; den var nærende og den var billig, og ikke minst - god. Som eksempel på drøy, mettende og billig mat kan jeg nevne grynsodd. Det var en grønnsaksuppe av kraft kokt på kraftbein, og med en masse byggryn i. Gryna gjorde maten mettende, kraftig og billig. Hvis vi hadde søtsuppe til «skimat», eller dessert som vi kaller det, hadde hun masse gryn i den også. Selv desserten skulle det være mest mulig mat i. Det ble brukt mye byggryn på landsbygda før i tida. Vi har alle hørt om vassgrauten som var en av hovedrettene i mange landshusholdninger. Årsaken til at så mye bygg ble brukt var at bygg ikke trengte så lang tid på å modne som annet korn. De torde ikke å satse på kornsorter som ikke modnet på grunn av dårlig vær for de var helt avhengig av egne avlinger. Mor rettet seg etter det hun hadde lært hjemme, så det var nok grunnen til at hun brukte så mye bygg i husholdningen. Mor bakte også alt brødet selv, og hun lagde også en del pålegg, som prim og hvitost, og for ikke å snakke om alt syltetøyet. Som en ser av modellen hadde vi ikke plass på kjøkkenet til å spise sammen hele familien. Vi ungene fikk mat først, og så spiste mor sammen med far etter at han kom hjem fra jobben. Oslofrokosten - et kjærkomment tilskudd Vi fikk av og til et kjærkomment tilskudd av mat. Den eldste søsteren min begynte på skolen i 1925 og den andre søsteren to år senere. De fikk servert middag på skolen. Oslofrokosten, som har vært så mye omtalt, ble ikke innført før 1931. Den hendte at søstrene mine fikk med seg middagsmat hjem hvis det var igjen mat etter at alle hadde spist. Det kunne komme godt med. Selv begynte jeg på skolen i 1931, samtidig som Oslofrokosten ble innført. Det var en selvfølge at alle gikk på bespisningen, eller «eter´n», som vi kalte det. Serveringen foregikk før skoletid i et eget lokale, så det var ingen servering i klasserommet. Maten var veldig god og kunne bestå av en frukt (eple, banan eller gulrot), en grov skonrok eller knekkebrød med brunost samt grovt brød med brunost; alle bakevarer med tykt lag med smør under osten. (Dette var før fett ble så farlig). Alt ble skyllet ned med en bolle melk, også den fet. Vi hadde imidlertid et «stort» problem. De dagene det ikke var knekkebrød, men skonrok som ble servert, måtte vi løpe om kapp for å få en plass der det lå overskonrok på tallerkenen. Underskonroken var hard som stein og nesten umulig å bite i stykker, og det var forbudt å forlate plassen før alt var spist opp. Et resultat av dette er at jeg har lurt meg ut av «eter´n» mange ganger med en påsmurt underskonrok i lomma. Det hører med til historien at vi felte tenner på den tida, og det var nok en medvirkende årssak til problemet. Kveldens aktiviteter Hva var vi beskjeftiget med om kveldene når hele familien var samlet? Etter at far hadde spist middag slengte han seg gjerne ned på senga for en liten «middagslur». Vi andre kunne pusle med andre ting, blant annet tegning, lekselesing, strikking, brodering og løvsagarbeide. Gjøremål som ikke tok all verdens plass. Eller vi underholdt oss selv. Det var mye musikk og sang hjemme hos oss. Mor 63 Bakgårdshygge i Markveien 20. Berit 13-14 år gammel og lille-Åse fotografert under krigen. Berit husker dette fra da hun var lita jente og vokste opp i Markveien 20: «Når søndagen kom ble jeg ikledd foldeskjørt og bluse og hvite strømper. Så ble jeg satt ut på trappa oppå en avis og der kunne jeg sitte i en liten solstråle som kom mellom takene på gårdene rundt.» UKJENT FOTOGRAF. PRIVAT EIE. var flink med gitaren og underholdt mye med musikk og sang. Begge søstrene mine gikk og tok fiolintimer hos en musikkpedagog. De fikk hjemmelekser som de måtte øve på, og det var ikke fullt så underholdende. Bror min kjøpte en gammel mandolin som han aldri spilte på, så den overtok jeg og etter mye trening syntes jeg selv at jeg trakterte den sånn brukbart. Mor drev med hjemmesøm og bordet i stua fungerte som arbeidsbord i den forbindelse, og det lå tøypakker overalt. Hun hadde en ganske stor 64 kundekrets, og det var stadig kunder innom som skulle prøve. Det var vel noe av grunnen til at far satt mye på vedkassa i kjøkkenet og leste Morgenposten, eller «Sværta» som den kaltes. Der hadde han også lampe i taket og brukbart leselys. Vi hadde et bibliotek. Det besto av to bøker: «Børnetidende» og «Intet nytt fra vestfronten». «Børnetidende» var noen gamle barneblader som var samlet mellom to permer og bundet inn, og «Intet Nytt fra Vestfronten» var en krigsroman fra første verdenskrig. Av og til leste far høyt for oss etter at vi hadde lagt oss om kvelden. Intet nytt fra vestfronten var vel ikke akkurat barnelektyre. Jeg kan ennå se for meg bildene jeg dannet meg av forholdene i skyttergravene ved Verdun, men jeg tror tross alt ikke at jeg har fått så stor skade av det. Det hendte at vi ungene var alene hjemme og da gikk det, naturlig nok, litt villere for seg. Da kunne vi slokke lyset og leke «mørkegjemsel». Det var selvfølgelig ikke mange steder å gjemme seg i den lille leiligheten, men vi syntes det var moro lell. Putekrig var også gøy, og det fikk noe litt mer synlige følger. Lysekrona i stua besto av to messingringer som det hang tynne glassprismer fra slik at de på en måte dannet noe som lignet stråskjørt der «stråene» var laget av glass. De to ringene hadde ulik diameter så det største «skjørtet» hang utenpå det andre. Putekrigene våre kunne av og til gå ut over lampa slik at de tynne glassprismene for veggimellom. Da var det om å gjøre å fordele det som var igjen så godt det lot seg gjøre sånn at foreldrene våre ikke merket noe. Det gjorde de selvfølgelig, men jeg kan ikke huske at vi fikk «pepper» for det. Etter hvert var lysekrona redusert til en lampe med bare ett skjørt, og det var ganske tynt med prismer i det også. Ingen ensformig, grå masse Hvordan kan jeg beskrive nærmiljøet jeg vokste opp i? Etter det jeg har skrevet tidligere kan en kanskje få inntrykk av at arbeiderbefolkningen på Grünerløkka var en ensformig, grå masse. Slik var det så absolutt ikke. Selv om de fleste var vanlige arbeidere fra industri, transport, kommunearbeidere osv. bodde det også «finere» folk her, som leger, tannleger, advokater, forretningsfolk, skolefolk og kontorfunksjonærer med forskjellig bakgrunn, kort sagt yrkesfolk med akademisk eller høyere intelektuell utdannelse enn folk flest i dette området. Vi visste hvem de var og deres sønner og døtre gikk vi sammen med på skolen, men ellers pleiet vi ingen omgang med dem. En av dem, som var elev ved Grünerløkka skole samtidig med meg, ble senere journalist og skrev på sine eldre dager en bok om Grünerløkka. Der beskriver hun blant annet maten på «eter´n», en beskrivelse som lå nokså langt fra virkeligheten. Det er kanskje ikke så rart, for hun var en av tre elever på skolen som ikke benyttet seg av Oslofrokosten. Det lå nok litt under deres verdighet. Nok om det, i gården vår, Markveien 20, bodde bare arbeidsfolk og arbeidsledige, samt noen eldre pensjonister. I bakgården var det seks leiligheter, i fire av dem var det barn, Grünerløkkas murgårdsbebyggelse var rektangulære kvartaler med forgårder – og indre gårder. Indre gård hadde knapt med solstråler. Disse gårdene ble effektivt ekspedert av Byfornyelsen på 1980-tallet. Gunnars hjem i Markveien 20, indre gård, sees t.h. i illustrasjonen. Illustrasjonen er hentet fra Det Beste Store Norge Atlas. År 1983. tilsammen 10 barn i oppgangen. Jeg var den nest yngste av dem. I forgården var det bare to barn, også de eldre en meg, men det var mange «voksne barn» der. Det vil si avkom som var ferdig med skolegang og hadde begynt å arbeide. Det var ingen barn i gården på min alder, så jeg måtte skaffe meg lekekamerater i nabogårdene. I to av leilighetene i bakgården bodde det eldre kvinner som ikke lenger deltok i arbeidslivet. I 3. etasje bodde en baker med kone og to store barn. I to av leilighetene var husfe- drene arbeidsledige, og i begge disse familiene var det kona i huset som jobbet for å tjene til familiens underhold. I den ene av disse familiene var det fire barn og i den andre bare ett barn, men begge disse husmødrene må ha hatt et strevsomt liv. Begge hadde vaskejobber om kvelden. Jeg husker at den ene vasket i Telegrafbygningen etter kontortid. Mannen hennes jobbet ikke, men han var ingen «hvemsomhelst» av den grunn. Han var en omfangsrik person, alltid velkledd, og han gikk alltid med en sortlakkert spaserstokk 65 med sølvhåndtak. Da kona hadde gått på jobb om kvelden dresset han seg opp og gikk til Min Kafe i Thv. Meyersgate for der «likte han seg så godt», sa han. Litt av en «flottas». I vår familie var begge foreldrene i full jobb; far på Frydenlunds Bryggeri og mor drev systue hjemme og kunne i peioder tjene mer enn far gjorde, så selv om vi hadde det ganske trangt var vi nok ikke av de dårligst stilte. Vi var vel heldigere enn mange vi kunne sammenligne med. Mor hadde en bror som bodde ved Bunnefjorden i Ås, og hos han leide vi oss inn i 2 måneder hver sommer. Mor med alle ungene. Det var bare 2 uker sommerferie i industrien så far måtte være hjemme, men han kom med «pappabåten» hver lørdag, og det var stas for han hadde alltid no godt i lomma. «Samfunnet vårt» Det var Nansenfondet som eide Markveien 20, og en advokat hadde som bestyrer ansvar for driften. Far var «portner» i gården, dvs. vaktmester på deltid. Lønnen for den jobben var at vi slapp å betale husleie, og det betød også noe økonomisk. Som «portnerfrue» hadde mor ansvar for å innkassere husleie fra de andre husstandene, og de pengene ble hentet av bestyreren hjemme hos oss. 66 En berikelse i et nærmiljø: Et monumentalbygg, en park, vannbasseng, himmelhvelv og tumleplass for barnelek. Paulus kirke fotografert fra musikkpaviljongen i Birkelunden i 1935.FOTO KARL HARSTAD. OSLO MUSEUM. De som bodde i forgården var likesom «litt fjernere». De hadde på en måte en høyere status enn vi i bakgården. Jeg har allikevel lyst til å trekke fram en av familiene som i spesiell grad var en del av det lille «samfunnet» vårt. Det var 3 familimedlemmer; et ektepar med en voksen sønn. Mannen i huset var sjaffør hos Ingvald Nielsen, og sønnen var også ute i jobb. Kona i huset, en vakker dame godt oppe i 50-årene var psykisk syk. Hun var alltid selskapskledd, som oftes i silke, og hun spilte ofte vertinne for store selskaper. Hun var et elskelig vesen, og hun spilte alltid teater fra sine vinduer, og vi var hennes publikum. Hun var en ganske god pianospiller også og likte nok å spille for et publikum for vinduene var ofte åpne, særlig om sommeren. En gang kastet hun ned til oss barna et kremmerhus med tiøringer. Vi sanket dem møysommelig sammen og leverte dem tilbake til mannen hennes da han kom hjem. Det var nok ti-øringer han hadde liggende til bruk på gassautomaten. Når elever fra middelskolen på Foss passerte Markvn. 20 på hjemvei fra skolen hendte det at de slengte ukvemsord og andre former for mobbing til denne «gærne dama» hvis hun sto i vinduet da de passerte. Dette ble vi skikkelig irritert over, og vi greide å få satt en stopper for det. Da var tilhørigheten sterk og et angrep på henne var et angrep på oss. Hun var «vår» på en måte. Originaler på Løkka Jeg vil også nevne noen av originalene som var en del av miljøet på Grünerløkka. Mange husker vel «Sving-deg», en kjent gatesanger som gikk fra gård til gård og sang sine sanger og viser. De fleste av dem var sanger med religiøst innhold, navnet sitt hadde han fått fra en av sangtekstene. En sang som var fast på repertoaret hans. En litt mer lokal original var «Donninga på Seilduken». Hun jobbet på Seilduksfabrikken og bodde i «Heimen» nederst i Steenstrupsgate. Det var et hybelhus for seilduksarbeidersker. Da hun skulle hjem gikk hun ofte Markveien, og hun gikk alltid midt i gata. Hun var veldig spesielt kledd. Vide, svarte og fotside gevanter som, etter vårt skjønn, måtte være fra tidligere århundrer. Over håret hadde hun også et svart sjal. Når hun gikk nedover gata gjorde hun mye av seg. Hun brukte på en måte hele gata, og alt «flagret». Vi syntes det var så moro å spørre henne om hvor mye klokka var, og svaret visste vi på forhånd. Det var alltid det samme: «Klokka er bare for skreddere og skomakere». «Dronninga» var nok ikke så «gær`n» som vi trodde. Hun var nok også skuespiller for sitt publikum – ungene. Hun fikk lønning hver fredag, og da kunne det hende at hun gikk innom en melkebutikk i Seilduksgata. Der kjøpte hun en stor pose med hveteboller med sukker på, og fra toppen av steintrappa foran butikkdøra kastet hun alle bollene ut til ungene som flokket seg rundt trap- pa. Hun hadde sikkert moro av ungene som nærmest stupte over hverandre for å få kloa i noe av «byttet». Jeg vil også nevne en tredje «original». Han var jo ikke det da, men han oppførte seg litt spesielt. Han var sogneprest i Paulus kirke, og han het Wiig. Jeg kan ikke si hvor ofte det hendte, men av og til kom han spaserende nedover Markveien. Han var høytidelig kledd i sort dress med lang jakke og vest. Jakka var som regel åpen og utenpå vesten hang et tykt sølvkjede i to buer. Han hadde som regel hendene på ryggen, under jakka. På hodet hadde han en vidbremmet sort hatt. Den svingte han og bukket elegant til folk han møtte, og når han traff på barn som lekte stoppet han og klappet dem på hodet og ga dem noen godord med på veien. Det var vel ikke alltid han fikk det svaret han ønsket, men det tok han med fatning. Kort sagt: På meg virket det som han «patruljerte» på Grünerløkka for å vise seg for og hilse på sine sognebarn. Nikken, Tåka, Blæra og Roffen Det var ganske vanlig å bruke klengenavn på hverandre, spesielt blant gutta. Enkelte ganger gikk det så vidt at en kunne glemme hva det virkelige navnet var. Jeg kan huske navn som Støver´n, Eple, Stakan, Nikken, Tåka og Blæra. Noen av klengenavnene var bare forvrengninger av det virkelige navnet, som for eksempel Roffen, Hanser´n, Petter´n og Labben. Det siste trenger kanskje en forklaring. Labben var likesom en kortversjon av Haralabben, som igjen var en forvrengning av Harald. Ellers kunne det skjule seg ganske artige historier bak hvordan et klengenavn kunne bli til. Her er ett eksempel: Tvers over gata, i Markveien 21, hadde «kølamann» forretningen i bakgården. Om vinter´n hadde han fullt opp å gjøre med å forsyne kundene sine med brendsel, ved, kull og koks, men om sommer´n hadde han rolige dager. Da satt han som regel utenfor «kølabua» og bygde fioliner. Det var helt utrolig å se hva han fikk til av finarbeide med de digre arbeidsnevene sine. En dag, da en stor ungeflokk lekte inne på gårdsplassen der han satt, syntes han nok at det ble litt masete i lengden og utbrøt: «Nei, nå byner jæ å bli lei dår». Med det utbruddet døpte han seg sjøl, for etter den dagen het han ikke annet enn Leidår blant oss ungene. Jeg har ofte lurt på hvilken dialekt pronomenet dår kommer fra, men har ikke greid å finne det ut. Det kan vel være en lokal kortform av dåkker, og det blir jo brukt i øvre Gudbrandsdalen, øvre Østerdalen og Dovre. Sånn kan altså et klengenavn bli skapt. Jeg kan ikke 67 Grünerløkka skole, avgangsklassen i 1938. Dette var en ren gutteklasse. Gunnar står som nr. 3 fra venstre. «Rampeklassen fra Foss, ble vi kalt. Fra 4. kl ble vi flytta over til Grünerløkka skole fordi Foss skulle bli en Middelskole (er det samme som videregående skole i dag).» Her er flere kamerater; Reidar, Kjell, Egil, Roar, Harry, Rolf, Tormod, Cyril, Arne, Leif. Lærer Gustav Lychander sees så vidt med hatt bak. Flere av gutta hadde klengenavn. Gunnar ble kalt Spe, mens noen andre måtte lyde på Eple, Støver’n og Gale. UKJENT FOTOGRAF. PRIVAT EIE. huske at det var no snakk om mobbing på grunn av bruk av klengenavn. Selv «navn» som Brillemops, Haltepink, Tenna på tørk og lignende ble på et vis tolerert. Vi i 1. klasse ble kalt ABC-sinker. Det var ingen som brød seg om det. Det ble jo vår tur neste år. Poker og dunder Miljøet på Løkka var nok litt preget av alkoholikere, særlig gjelder det for 68 løkkene i bydelen. Der satt det ofte gjenger og spilte poker. Det var ikke akkurat polvarer som florerte her. Det gikk i dunder (denaturert sprit) eller tørrsprit som de fikk kjøpt i små bokser. Kvistlakk og sirius beis nr. 0 skulle visst også være bra greier. Langs plankegjerdet som skilte «Grønner´n» (Grünerhagen) fra industritomta ved siden av, lå det hundrevis av tomme spritbokser og tomflasker. Inne i mange av flaskene lå en klump som kunne minne om hard avføring. Det var lakken som var igjen etter at spriten var skilt ut og fjernet ved hjelp av salt. Konsumentene av alle disse «godsakene» var ikke akkurat storkunder på polet. Det var vel fargehandleren som var deres hovedleverandør. I den kalde årstida var det nok mange av disse løsgjengerne som hadde problemer med å finne et sted å sove. I bakgården i Markveien 20 hadde en gjest lagt seg på loftgangen. Der fant far ham, men hadde ikke hjerte til å kaste ham ut, så han fikk lov å ligge der, men han måtte levere fra seg fyrstikkene. Det resulterte i at han ble mer eller mindre fast losjerende, men han brøt aldri fyrstikk- eller røykeforbudet for da visste han at plassen ville være tapt for alltid. Han sjenerte ingen, og han var ute før folk hadde stått opp. I 1930 var det ennå mulig å leke i gata uten fare for liv og lemmer. Det meste av varetransporten, søppeltømming og dotømming og annen kommunal virksomhet foregikk ennå med hest, og det var nesten ikke privatbiler i vårt område. Noe av varetransporten var nok tatt over av biler, så vi måtte være våkne, men om kveldene var gata stort sett vårt domene. Der kunne vi slå ball, leke sisten, spille fotball, som regel med ball laget av gamle aviser. Om vinter´n akte vi i Steenstrupsgate fra inngangen til Foss skole og ned til Grünersgate. Ellers hadde vi jo gårdsplassene, parkene og ikke minst løkkene og Dæhlenengen idrettsplass. Den var veldig populær, både sommer og vinter. Før krigen var det to idrettsforbund i Norge. Det var Norges Idrettsforbund og Arbeidernes Idrettsforbund (AIF). Dæhlenenga var på et vis hovedarena for AIF og Grünerløkka var en stor idrettsbydel. Her var det selvfølgelig AIF som gjaldt. På den tida ble Schleppegrelsgate kalt «Norgesmestrenes Gate». Etter krigen ble de to forbundene slått sammen til ett. Nok om det; for oss i Markveien 20 var Birkelunden den mest populære parken både sommer og vinter. På snabelskøyter over Grønner’n Mange husker og lekeapparater om sommer´n, og parken ble islagt for skøytegåing og skliing om vinter´n. Av løkkene var det «Grønner´n» eller Grünerhagen, som den heter idag, som var mest populær, særlig om vintern. Der hadde vi en liten hoppbakke, og ikke minst, en kjempesklie som gikk nedover hele løkka, minst 10-12 meter bred. Der kunne vi gjøre noen lange hopp, og der krydde det av «hoppere». Leketøy var det dårlig med. Hjemme hos oss var det ingen som hadde sykkel før de hadde tjent penger til å kunne kjøpe den selv, det vil si jeg var untagelsen. Jeg fikk min første sykkel, godt brukt, da jeg var 13 år, men det var jo lenge etter den tida jeg forteller om. Vi hadde vel ski og snabelskøyter. Ellers var det smått stell. Dermed ble det å lage leketøyet selv en vesentlig del av leken. Det dreide seg mye om små traller eller kjerrer med hjul om sommer´n og skøytetraller om vinter´n. Jeg husker ikke hvor vi fikk gamle hjul eller gamle skøyter fra, men vi fikk da tak i det. Vi konkurrerte med å kunne lage den fineste doningen, så vi kunne lære en del av det. Det var ikke alltid så enkelt å skaffe materialer så det var rift om tomkassene. Jeg ble litt kjent med bestyrer´n på «Koper´n» (Norges Kooperative Landsforening, senere Samvirkelaget). Han holdt av tomkasser til meg, særlig margarinkasser, som var fine materialer til det jeg lagde. Vi ble rene mestere i å rette gamle spiker også. Vi hadde ikke råd til å kjøpe sånt. Ikke helt blotta for leker Vi var selvfølgelig ikke helt blotta for leker. Selv om det ikke var allemannseie, var det mange som hadde sparkstøtting og kjelke. Den såkalte fiskekjelken var mektig populær. Den hadde plass til mange, og aketurer til Akebakken ned fra Grefsenkollen var det særlig etter- traktet å få bli med på. Kjelken kunne få en enorm fart på grunn av tyngden av 5 personer. Den bakerste var styrmann og «rattet» var en lang stang etter kjelken. Akebakken var forsynt med doseringsbrett i svingene for at ikke kjelken skulle havne langt inne i skauen, men det hendte den gjorde det allikevel. Det gikk jo bra, selv om vi ble temmelig mørbanket av og til. Jeg har tidligere nevnt alle rottene. Det var store mengder av dem der vi bodde. Samvirkelaget hadde sitt hovedkvarter i samme kvartal med adresse Helgesensgt. 12 og 14. Der hadde de også en stor forretning. Der var det flere bakgårder helt inn til midten av kvartalet, og der lå Samvirkelagets pølsefabrikk. Den fabrikken lå vegg i vegg med leiligheten vår og var nok et eldorado for rotter. I samme kvartalet fantes også to hjemmebakerier, og det gjorde ikke stedet noe dårligere for rottene. I kjellerne var det bare jordgulv så rottene kunne bevege seg fritt over alt. Alt dette satte sitt preg på bomiljøet, og rottejakt ble en del av leken. Det ble gjort mange rare forsøk på å komme rottene til livs. Et av forsøkene var å gi en slags «skuddpremie» hvis du leverte rottehalen på politistasjonen i Thv. Meyersgate, men da politiet oppdaget at en av «jegerne» hadde hentet rottehalene i søppelkassa til politiet og hadde fått 69 «39-Oslo». Gunnar og speidertroppen hans fotografert på hytta til troppsføreren på Gjelleråsen. Troppens faste møtelokaler hadde de på Paulus menighetshus. UKJENT FOTOGRAF. premie en gang til for de samme halene, ble det slutt på den ordningen. Etter å ha sett modellen av leiligheten vår i Markveien 20 var det en som lurte på hvordan mor og far kunne ha noe «privatliv» med så mange som sov i samme rom. Det var noe jeg ikke hadde skjenket en tanke for jeg har aldri merket noe tegn på sånt «privatliv» som vedkommende hadde i tankene. I ettertid har jeg imidlertid laget meg en teori om hvordan det kan ha skjedd. Etter at vi hadde spist middag på søndager fikk vi av og til 10 øre 70 hver for å reise en tur med bussringen. Det var en tur som varte mer enn en time pluss tida fram og tilbake til holdeplassen. Det vil si at vi var borte en og en halv time. Det er jo ikke sikkert at foreldrene mine tilbød oss dette bare for at vi skulle bli bedre kjent i byen. Ti-øringene satt vanligvis ikke så løst - og en og en halv times «privatliv» kan kanskje være verd noen ti-øringer. En typisk arbeiderbydel Jeg har forsøkt å tegne et bilde av forholdene og miljøet på Grünerløkka slik jeg opplevde det som barn i 1930åra. Det var en typisk arbeiderbydel og folk som bodde der hadde gjennomgående svak økonomi, og det kunne grense til nød for noen av dem. Det fantes også velstand i noen kretser, selv om det neppe bodde noen der som kunne kalles rike. For mange av arbeiderne på Løkka var det nok slitsomme dager. Lange arbeidsdager, mye fysisk slit, og til dels lave, eller helt elendige lønninger. Alt dette kombinert med et meget strengt regime på mange av arbeidsplassene. Det var mange som jobbet skift, men de aller fleste jobbet nok vanlig dagtid. Det var lange arbeidsdager. En vanlig dag i industrien varte fra klokka sju om morgenen til klokka halv fem om ettermiddagen. På lørdager varte arbeidsdagen til klokka ett. Det var som regel to spisepauser: frokost fra ni til halv ti og middag fra klokka tolv til ett. Det vil si åtte og en halv time på hverdagen og fem og en halv time på lørdager, tilsammen førtiåtte timer i uka pluss tilsammen åtte timer spisetid som måtte tilbringes på arbeidsplassen. Det var ingen fellesferie den gangen og fabrikkene var aldri stengt. De ansatte hadde to uker ferie i året og de måtte avvikles etter et bestemt system. På Frydenlund, der far jobbet, måtte ferien avvikles i løpet av mai, juni, juli og august, og den enkelte måtte ta ferie etter et bestemt system slik at ferien ble forskjøvet to uker bakover i tid for hvert år. Når en hadde hatt ferie de to siste ukene av august ville en få ferie de to første ukene i mai neste år, og så begynte forskyvingen med to uker senere for hvert år igjen. Resultatet av et slikt system var at halvparten av feriene til far falt før eller etter skoleferien, og de årene kunne han da ikke feriere sammen med familien. Samhold og solidaritet Når jeg nevnte strengt regime på arbeidsplassen tenkte jeg blant annet på følgene av å komme for sent. Fabrikkportene ble stengt presis klokka sju, og hvis en kom for sent slapp en ikke inn før til frokost, to timer senere, og så ble en trukket for to timers lønn selv om en kanskje bare var ett minutt for sent ute. Det var nok en straff som kunne svi på pungen, som fra før var temmelig slunken. 1930-åra var en tid med mange og til dels lange arbeidskonflikter. Jeg minnes spesielt storlockouten i 1931 som rammet flere tusen arbeidere og som, så vidt jeg kan huske, varte i 5 måneder. Jeg kan huske at far da tok hyre på «Elida», en seiljakt som fraktet sand fra sandtaket på Storsand. Jeg vet ikke, men jeg tviler En sommerbrun Gunnar med bilslange. Her står han, to søstre og to fettere foran hytta på Kjærnes sommeren 1936. «Gikk barbeint og med badebukse på hele sommeren. Badebuksa tørka på kroppen.» UKJENT FOTOGRAF. PRIVAT EIE. på om han fikk lønn for den jobben. Det kunne være store skiller i betingelsene for arbeidere og funksjonærer i samme bedrift, noe som kunne være årsak til store og små konflikter. Det fantes ingen arbeidsmiljølov den gangen. Noe sånt kunne vel ingen drømme om i sin villeste fantasi. Det var i disse og følgende år Landsorganisasjonen i Norge vokste til en mektig faktor i samfunnet. På tross av alle de forholdene jeg har prøvd å «belyse» minnes jeg barndommen på Grünerløkka som en god tid. Vi hadde det ikke så romslig materielt, men vi hadde et veldig godt miljø. Jeg tenker spesielt på samholdet og solidariteten. Jeg tenker på alle de store og små personlighetene jeg opplevde og lærte å kjenne, og ikke minst, fikk gleden av å vokse opp sammen med. 71 Gunnar Gloslie, født i 1924, vokste opp i Markveien 20 på Grünerløkka. Han giftet seg senere med Berit som vokste opp i samme gård. Sammen har de to sønner og en datter. De bosatte seg i Verksgata på Rodeløkka. Fra 1954 til 1989 bodde de på Brekke. Deretter flyttet de tilbake til Grünerløkka. Gunnar har middelskole og handelsskole, og som yrkesaktiv har han hatt en ganske variert karriere: Kontormedarbeider (Elektrisk Sveisning A/S), sjømann (Wilhelmsens Rederi), elektriker Cristiania Spigerverk, arbeidsleder og produksjonsteknisk planlegger (Standard Telefon- og Kabelfabrikk), instruktør, faglærer, verkstedsjef og bestyrer (Fossheim Verksteder). På Fossheim var han ansatt de siste 22 årene i arbeidslivet. Det var en vernet bedrift for psykisk utviklingshemmede arbeidtakere, og var den første arbeidsplassen i sitt slag for denne gruppen her i landet. Markveien fra nr. 18 og nedover, fotografert i 1955. Markveien 20 er midt i bildet med et forretningsskilt på veggen ut mot gata. UKJENT FOTOGRAF. OSLO BYARKIV. 72
© Copyright 2024