1. No category

Av Christian Blix
Lettbeint operashow
7.januar inntok NOSOs Opergalla storsalen i Stormen Konserthus. Smakebiter av de største
og kjæreste operaer ble servert på sølvfat til selv de som ikke har noen interesse eller
kunnskap innenfor klassisk musikk og opera. Som følge endte forestillingen opp med å
minne mer om et operashow enn en galla.
Som musiker, men dog ingen operaentusiast, hadde undertegnede ingen tanke som hva
som var i vente på en operagalla. Det som viste seg, var at folk flest åpenbart kjenner til
opera bedre enn de tror. Orkesteret, ledet av russiske Alexey Bogorad, åpnet kveldens
show med Ouverture fra Mozarts ‘’Figaros Bryllup’’. Etter hvert introduseres solistene.
Første halvdel fortsetter med Mozart, nå det grandiose verket ‘’Don Giovanni’’ med
solistene Lilly Jørstad og Alexander Nohr. Etterpå kjører orkesteret og solistene på med
flere av de mest kjente verkene i operaens historie. Den uerfarne operalytter vil etter
hvert oppdage at han faktisk kjenner igjen det meste, men ikke kan sette fingeren på
hvor han har hørt dette før. Seansen topper seg med solist Thomas Ruuds mektige, men
samtidig noe fjollete fremføring av O Sole Mio.
For det er nettopp her noe av undertonen ligger. NOSOs operagalla fremstår mer som et
show enn en galla. Jevnt over lettbeint og tilgjengelig opera for hvermansen. Dette er et
bra konsept som gir folk flest et innblikk i operaens verden, men om man er over
middels interessert kan man nok oppfatte det som småkjedelig og tidvis useriøst.
Konferansier Katharina Semb virker litt usikker til tider, samtidig som hun utstråler
dedikasjon til NOSO, gallaen, og opera som kunstform.
Sangerne er fremragende. Orkester og dirigent er om ikke enda mer fremragende.
Solistene havner delvis i skyggen av orkesteret gjennom store deler av forestillingen,
som er synd når NOSO har prestert å hente inn noen av de beste norske operasangerne
for tiden. Solistene overspilles av et NOSO i storform, noe som gjør at det blir ikke det
samme som å hoppe etter Wirkola, men snarere hoppe samtidig. Unntaket er selvsagt
kveldens høydepunkt, når sopran Mariann Fjeld-Solberg fremfører Giacomo Puccinis
søte arie O mio babbino caro fra ‘’Gianni Schicchi’’.
Andre halvdel var en del svakere enn nummer en, men bygget seg kraftig opp på slutten.
Uansett er det vanskelig å ikke slenge seg med på trampeklappen når solister,
konferansier og dirigent spretter champagnen til ekstranummeret, som selvsagt er Hans
Christian Lumbyes champagne-galopp kjent fra nyttårskonsertene i Wien. Forestillingen
går her fullstendig over i et underholdningsshow, som kanskje er hva gallaen var ment å
være.