1. No category

Førebuing/
Forberedelse
REA3019 Teknologi og forskingslære 2 /
Teknologi og forskningslære 2
Nynorsk/Bokmål
02.06.2016
Nynorsk
Informasjon til førebuingsdelen
Førebuingstid
Førebuingstida varer éin dag.
Hjelpemiddel
På førebuingsdagen er alle hjelpemiddel tillatne, inkludert bruk av
Internett.
På eksamen er alle hjelpemiddel tillatne, bortsett frå Internett og
andre verktøy som kan brukast til kommunikasjon.
Ved bruk av nettbaserte hjelpemiddel til eksamen er det viktig å
kontrollere at kandidatane ikkje kan kommunisere med andre (dvs.
samskriving, chat, eller andre moglegheiter for å utveksle
informasjon med andre) under eksamen.
Ta med ark frå førebuingsdelen til eksamen.
Bruk av kjelder
Dersom du bruker kjelder i svaret ditt, skal dei alltid førast opp på
ein slik måte at lesaren kan finne fram til dei.
Du skal føre opp forfattar og fullstendig tittel på både lærebøker og
annan litteratur. Dersom du bruker utskrifter eller sitat frå Internett,
skal du føre opp nøyaktig nettadresse og nedlastingsdato.
Andre opplysningar
Sjølve eksamen består av oppgåve 1 og oppgåve 2.
Førebuingsdelen gjeld berre oppgåve 1.
Førebuingsdagen er obligatorisk skoledag. I førebuingstida kan du
samarbeide med andre, finne informasjon og få rettleiing.
Informasjon om
vurderinga
Oppgåve 1 og oppgåve 2 tel omtrent like mykje ved vurderinga av
oppgåvesvaret.
Svaret på oppgåve 1 bør ikkje vere på over fem sider med skrifttype
Times New Roman, 12 pkt., halvannan linjeavstand.
Sjå eksamensrettleiinga med kjenneteikn på måloppnåing til
sentralt gitt skriftleg eksamen. Eksamensrettleiinga finn du på
www.utdanningsdirektoratet.no.
Førebuing/Forberedelse REA3019 ToF 2, V2016
Side 2 av 24
Tema
Vel anten alternativ A eller alternativ B.
Du står fritt til å velje anten alternativ A eller alternativ B. Under skriftleg eksamen vil
dette vere utgangspunkt for spørsmål knytte til læreplanmål. Du må derfor ta med arka
frå denne førebuingsdelen til eksamen. Bruk dagen til å samle inn relevant informasjon
frå nettet og andre kjelder. Dette materialet og læreplanen bør du også ta med til
eksamen. Når du svarer på oppgåvene er det viktig å vise kompetanse innan relevante
kompetansemål.
Vedlegg til alternativ A
Alternativ A inneheld to artiklar.
Artikkel 1A:
Manhatten prosjektet: Utviklingen av atombomben og forskernes ansvar,
https://www.etikkom.no/Aktuelt/Fagbladet-Forskningsetikk/arkiv/2004/20044/Manhattan-prosjektet-Utviklingen-av-atombomben-og-forskernes-ansvar/, lasta ned
12.10.15
Artikkel 2A:
Her er alt du trenger å vite om Hitlers atombombe,
http://www.natgeobloggen.no/2015/01/09/folger-du-med-pa-kampen-om-tungtvannether-er-alt-du-trenger-a-vite-om-hitlers-atombombe/, lasta ned 28.10.15
Vedlegg til alternativ B
Alternativ B inneheld tre artiklar.
Artikkel 1B:
Hvem har skrevet forskningsartikkelen?, http://forskning.no/2014/08/hvem-harskrevet-forskningsartikkelen, lasta ned 28.10.15
Artikkel 2B:
Gjemmer bort forskningsjuks, http://forskning.no/forskningsetikk-forskningsformidlingforskningssvindel/2012/09/gjemmer-bort-forskningsjuks, lasta ned 19.11.15
Artikkel 3B:
Jukser i søknader om forskningsmidler, http://www.forskerforum.no/wip4/-jukser-isoeknader-om-forskningsmidler/d.epl?id=2557876, lasta ned 20.11.15
Forfattarane av artiklane i alternativ A og alternativ B ønskjer ikkje å bli kontakta.
Førebuing/Forberedelse REA3019 ToF 2, V2016
Side 3 av 24
Bokmål
Informasjon til forberedelsesdelen
Forberedelsestid
Forberedelsestiden varer én dag.
Hjelpemidler
På forberedelsesdagen er alle hjelpemidler tillatt, inkludert bruk av
Internett.
På eksamen er alle hjelpemidler tillatt, bortsett fra Internett og
andre verktøy som kan brukes til kommunikasjon.
Ved bruk av nettbaserte hjelpemidler til eksamen er det viktig å
kontrollere at kandidatene ikke kan kommunisere med andre (dvs.
samskriving, chat, eller andre muligheter for å utveksle informasjon
med andre) under eksamen.
Ta med ark fra forberedelsesdelen til eksamen.
Bruk av kilder
Hvis du bruker kilder i besvarelsen din, skal disse alltid oppgis på en
slik måte at leseren kan finne fram til dem.
Du skal oppgi forfatter og fullstendig tittel på både lærebøker og
annen litteratur. Hvis du bruker utskrifter eller sitater fra Internett,
skal du oppgi nøyaktig nettadresse og nedlastingsdato.
Andre opplysninger
Selve eksamen består av oppgave 1 og oppgave 2.
Forberedelsesdelen gjelder bare oppgave 1.
Forberedelsesdagen er obligatorisk skoledag. I forberedelsestiden
kan du samarbeide med andre, finne informasjon og få veiledning.
Informasjon om
vurderingen
Oppgave 1 og oppgave 2 teller omtrent like mye ved vurdering av
besvarelsen.
Svaret på oppgave 1 bør ikke overstige fem sider med skrifttype
Times New Roman, 12 pkt., halvannen linjeavstand.
Se eksamensveiledningen med kjennetegn på måloppnåelse til
sentralt gitt skriftlig eksamen. Eksamensveiledningen finner du på
www.utdanningsdirektoratet.no. Førebuing/Forberedelse REA3019 ToF 2, V2016
Side 4 av 24
Tema
Velg enten alternativ A eller alternativ B.
Du står fritt til å velge enten alternativ A eller alternativ B. Under skriftlig eksamen vil
dette være utgangspunkt for spørsmål knyttet til læreplanmål. Du må derfor ta med
arkene fra denne forberedelsesdelen til eksamen. Bruk dagen til å samle inn relevant
informasjon fra nettet og andre kilder. Dette materialet og læreplanen bør du også ta
med til eksamen. Når du svarer på oppgavene er det viktig å vise kompetanse innen
relevante kompetansemål.
Vedlegg til alternativ A
Alternativ A inneholder to artikler.
Artikkel 1A:
Manhatten prosjektet: Utviklingen av atombomben og forskernes ansvar,
https://www.etikkom.no/Aktuelt/Fagbladet-Forskningsetikk/arkiv/2004/20044/Manhattan-prosjektet-Utviklingen-av-atombomben-og-forskernes-ansvar/, lastet ned
12.10.15
Artikkel 2A:
Her er alt du trenger å vite om Hitlers atombombe,
http://www.natgeobloggen.no/2015/01/09/folger-du-med-pa-kampen-om-tungtvannether-er-alt-du-trenger-a-vite-om-hitlers-atombombe/, lastet ned 28.10.15
Vedlegg til alternativ B
Alternativ B inneholder tre artikler.
Artikkel 1B:
Hvem har skrevet forskningsartikkelen?, http://forskning.no/2014/08/hvem-harskrevet-forskningsartikkelen, lastet ned 28.10.15
Artikkel 2B:
Gjemmer bort forskningsjuks, http://forskning.no/forskningsetikk-forskningsformidlingforskningssvindel/2012/09/gjemmer-bort-forskningsjuks, lastet ned 19.11.15
Artikkel 3B:
Jukser i søknader om forskningsmidler, http://www.forskerforum.no/wip4/-jukser-isoeknader-om-forskningsmidler/d.epl?id=2557876, lastet ned 20.11.15
Forfatterne av artiklene i alternativ A og alternativ B ønsker ikke å bli kontaktet.
Førebuing/Forberedelse REA3019 ToF 2, V2016
Side 5 av 24
Alternativ A
KJENTE HISTORIER FRA FORSKNINGSETIKKEN
Artikkel 1A:
Manhattan-prosjektet
Utviklingen av atombomben og
forskernes ansvar
Utviklingen av atomvåpen førte til en ny epoke innen krigføring. Et
forskningsmessig kappløp foregikk mellom de krigførende parter
med å være først med den nye teknologien. Har forskere ansvar for
anvendelse av resultatene av forskningen?
T E K S T : S I G R I D S K AV L I D
På slutten av 30-tallet oppdaget forskere
kjernefisjonen, dvs. spalting av atomer som
frigjorde enorme mengder av energi. Det ble
klart at noen radioaktive materialer kunne
brukes til å lage bomber med en sprengkraft av
utrolige dimensjoner. Det nazistiske, ekspanderende Tyskland arbeidet med å utvikle
atomvåpen. Etter hvert som flere og flere land
ble involvert i krigen, begynte også kappløpet
om å være de første til å utvikle den farlige
teknologien, da man regnet med at dette
kunne avgjøre krigen.
Manhattan-prosjektet ble kodenavnet på det
amerikanske forskningsprogrammet. De allierte
trengte å utvikle atombomben før Tyskland
eller Japan gjorde det. Oppdraget fra den
amerikanske president Franklin D. Roosevelt
gikk til general Leslie R. Groves som ledet den
amerikanske hærens ingeniørkorps. I august
1942 ble «Manhattan Engineer Dist-rict»
opprettet av regjeringen. Arbeidet med å
utforske atomspalting ble utført en rekke
steder i USA, men byggingen av selve bomben
ble gjort i Los Almos, New Mexico, under
ledelse av fysikeren J. Robert Oppenheimer.
I 1943 ble det britiske kjerneforskningsprogrammet slått sammen med det amerikanske. Britiske forskere dro over til Los Almos
og begynte å arbeide for Oppenheimer. En av
disse var fysikeren Joseph Rotblat. Han trakk
seg imidlertid ut etter kort tid, da han begynte
å innse at Tyskland hadde gitt opp å utvikle
atombomben. ( Joseph Rotblat var senere med
på å grunnlegge Pugwash-bevegelsen. Rotblat
og bevegelsen fikk i 1995 Nobels fredspris for
sitt arbeid i kampen mot atomvåpen.)
Manhattan-prosjektet utgjorde etter hvert
en internasjonal forskergruppe. Enorme
summer ble pumpet inn i forskningen. Vi vet
hvem som vant kappløpet. I 1945 ble den
første bomben «Little Boy» sprengt over
Hiroshima 6. august og drepte over 70 000
sivile. Det er anslått at det var brukt omtrent to
milliarder dollar i prosjektet i løpet av krigen.
En astronomisk sum etter datidens målestokk.
Tre dager senere, 9. august 1945, ble den
neste bomben «Fat Man» sluppet over
Nagasaki og 35 000 mennesker mistet livet.
Bombingen av Japan førte til hurtig
overgivelse.
Atombombene som mer eller mindre
utslettet de japanske byene, skaper store etiske
dilemma med hensyn til krigføring; for det
første rammet bombene sivile. På den annen
side er det mulig at krigen hadde vart enda
lenger med enda flere sivile liv tapt, hvis
bombene ikke hadde blitt sluppet. I tillegg
hadde verden en ny farlig teknologi.
Et annet spørsmål som ble mye diskutert
etter Manhattan-prosjektet, var forskerens
ansvar for egne resultater. Kan en forsker si at
han eller hun bare produserer kunnskap, men
ikke selv ta ansvar for anvendelsen? Eller må
forskeren samtidig vurdere konsekvensene ved
bruk av den teknologien vedkommende er med
på å utforme? Har den enkelte et ansvar for å
informere allmennheten i hva som foregår? Er
forskning i en krigssituasjon annerledes enn i
en fredssituasjon?
Manhattan-prosjektet innebar ikke bare
forskning innen fysikk. Medisinsk forskning på
radioaktivitet fulgte med. I forbindelse med
granskningskommisjonen
om forsøk med radioaktiv stråling nedsatt av
president Bill Clinton i 1994 ble det også
avdekket uetisk bruk av forsøkspersoner.
Kommisjonen gransket påstander som var
kommet fram i media at amerikanske borgere
var brukt i strålingseksperimenter. «The
Advicory Committee on Human Radiation
Experiments» gransket nesten 4000 prosjekter
utført i perioden 1944-1974. Rapporten fra
granskningen konkluderte med at fra april
1944 til juli 1947 fikk til sammen 18 pasienter
sprøytet inn radioaktiv plutonium i årene som
ledd i Manhattan-prosjektet. Dette skjedde
etter alt å dømme uten at de visste hva som
skjedde eller at de sa seg enige i å delta i forskningen.
Forskere innen naturvitenskap, teknologi,
medisin, samfunnsvitenskap, jus og teologi var
i 1981 samlet i Uppsala for å diskutere etiske
spørsmål innen forskning. Møtene led-et i 1984
til den såkalte Uppsala-kodeksen som
understreker den enkelte forskers ansvar,
spesielt i forbindelse med økologisk eller
militær ødeleggelse. Kodeksen understreker at
hver enkelt forsker har et selvstendig ansvar for
å vurdere konsekvensene av sin forskning,
informere allmennheten og å stanse forskning
som forskeren anser som uetisk. 
Forslag til videre lesning:
Ansvar for forskningens anvendelse:
Pugwashbevegelsen og Uppsala-kodeksen
1984, Foredrag av professor Bent Natvig.
Tilgjengelig på
http://www.etikkom.no/HvaGjorVi/
Foredrag/uppsala
National Atomic Museum, USA:
http://www.atomicmuseum.com/tour/
manhattanproject.cfm
Human Radiation Experiments: http://
www.eh.doe.gov/ohre/index.html
Uppsala-kodeksen:
http://www.codex.uu.se/texts/uppsala.html
FORSKNINGSETIKK 4/2004
Førebuing/Forberedelse REA3019 ToF 2, V2016
Side 6 av 24
23
Artikkel 1B:
SER DU PÅ «KAMPEN OM TUNGTVANNET»?
HER ER ALT DU TRENGER Å VITE
OM HITLERS ATOMBOMBE
Sabotasjen av tungtvannsanlegget på Vemork har blitt kalt den mest vellykkede aksjonen under hele
den andre verdenskrig.
National Geographic Channel
Publisert 10.01.15 10:48
Ikke et eneste skudd ble løsnet da norske sabotører, trent som kommandosoldater i Storbritannia, snek seg
forbi tyskerne og stanset produksjonen av stoffet som skulle gi Hitler en atombombe.
Enhver fortelling som kan sette «Hitler» og «atombombe» i emnebeskrivelsen vil fange oppmerksomhet, og
denne kan attpåtil by både på glede, tragedie og sitrende spenning. Kanskje ikke rart at over 1,2 millioner
nordmenn benket seg foran tv-skjermen da NRK-storsatsingen «Kampen om tungtvannet» hadde premiere
forrige søndag.
Søndag kommer fortsettelsen. Men hvor godt treffer NRK på virkeligheten? Var Nazi-Tyskland virkelig
nær ved å lage et våpen som kunne gjøre slutt på den verden vi kjenner?
Her er historien om hva som egentlig stod på spill den gangen.
Førebuing/Forberedelse REA3019 ToF 2, V2016
Side 7 av 24
NB: Denne artikkelen handler om det tyske kjernefysiske programmet under krigen, og hva de skulle med norsk
tungtvann. Følg med på natgeobloggen.no de nærmeste dagene for en separat artikkel om hva de norske
motstandsfolkene gjorde for å stoppe det!
Tungtvannet som ble sendt fra Norge til Tyskland under krigen skulle brukes i en kjernefysisk reaktor. Det er
ikke mange som ville visst hva dette var for noe, den gangen. Ikke utenfor forskningsmiljøene.
Muligheten for å frigjøre enorme mengder energi ved å spalte atomer var nemlig blitt oppdaget først nylig –
ved Kaiser Wilhelm-instituttet i Berlin, like før utbruddet av den andre verdenskrig.
I Tyskland begynte man snart å undersøke mulighetene for å utnytte atomkraft til å lage et våpen. Etter et
kortlivet prosjekt der de involverte ble vervet i hæren og sendt i krig, startet et mer langvarig
forskningsprosjekt ledet av fysikeren Kurt Diebner (spilt av Andreas Döhler i NRK-serien). Det skjedde etter
Tysklands invasjon av Polen i 1939.
Med på laget var også en av de mest innflytelsesrike fysikerne i moderne tid, Nobelpris-vinneren Werner
Heisenberg. Heisenberg, som er glimrende portrettert av Cristoph Bach, ble gjennom sin tilknytning til
Kaiser Wilhelm-instituttet trukket inn i den såkalte «uranforeningen» (tysk: uranverein), som forsket på
muligheten for å utløse kontrollerte kjedereaksjoner.
De allierte maktene kjente til at tyskerne, inkludert Heisenberg, ville bygge en reaktor. De fryktet derfor – og
ikke uten grunn – at Hitler jobbet med å utvikle en atombombe. På dette tidspunktet eksisterte slike våpen
bare i teorien, men det var tydelig at de første til å få kloa i dem ville få et overtak i krigen.
Les også: I dag ville Max Manus fylt 100 år. Men hva er egentlig historien bak navnet hans?
Den virkelige Werner Heisenberg (til høyre) og slik han ser ut i NRK-serien (t.v.), spilt av Christoph Bach.
Førebuing/Forberedelse REA3019 ToF 2, V2016
Side 8 av 24
Før vi ser hvor nærme de kom, må vi ta et skritt tilbake. For hva hadde så Norge med saken å gjøre? Og
hva er egentlig tungtvann?
Svaret har å gjøre med Albert Einsteins mest berømte ligning: E=mc 2. Ligningen er berømt fordi den
formulerer relasjonen mellom masse og energi – eller nærmere bestemt: den viser at disse er to sider av
samme sak! (Energi = masse multiplisert med lysets hastighet, opphøyd i annen).
Sagt på en enklere måte, så er det ekstremt mye energi bundet opp i all masse. Altså i deg, meg, stolen du
sitter på, og alt du ser og føler omkring deg.
Det er vanskelig å frigjøre denne energien. Men helt på tampen av 1930-tallet klekket vitenskapsfolk ut
en metode for å gjøre dette mulig, gjennom kjernefysisk fisjon: en prosess der en tung atomkjerne
spaltes til lettere kjerner, og frigjør mye av sin latente energi i prosessen.
Metoden går ut på å kollidere et nøytron inn i kjernen på et tungt, ustabilt atom, fortrinnsvis uran. Når
atomene spaltes vil deres samlede masse reduseres – men den forsvinner ikke. Den gjøres om til energi.
Ekstremt mye energi.
Under de rette forholdene kan en oppnå en kjedereaksjon. Dette er den grunnleggende ideen bak
atomvåpen, og det er dette uranverein skal ha forsøkt å oppnå.
Så hvor kommer tungtvannet inn i bildet? Vel, i en atomreaktor behøver man en moderator – et medium
som kan redusere hastigheten til nøytronene som uranet bombarderes med. Dette er nødvendig for å
skape en stabil kjedereaksjon. Og det har seg sånn at tungtvann egner segypperlig som en
nøytronmoderator.
Les også:Hitlers mytiske slott i Alpene inspirerte denne filmklassikeren. Her er den virkelige historien
UKJENT
Fotografi av Vemork kraftstasjon like etter det stod ferdig i 1911.
Beklager om vi blir litt tekniske, men om du lurer på hva tungtvann egentlig er for noe, så har du en
forklaring her:
Det tekniske navnet på væsken er deuteriumoksid – D 20. Deuterium er et hydrogenisotop som har et
nøytron i atomkjernen, i tillegg til protonet som finnes i vanlig hydrogen. Det ekstra nøytronet gjør at
deuterium er tyngre enn hydrogen.
I tungtvann er det deuterium, snarere enn vanlig hydrogen, som binder seg med oksygen for å lage
vannmolekyler – derav D 20 (i stedet for den kjente regla, H 20). Det har en større masse, så det er
virkelig tyngre enn vanlig vann, og har også et litt høyere kokepunkt.
Selv om tungtvann forekommer naturlig i ørsmå mengder i vanlig vann (1 pr. 41 millioner
vannmolekyler, ifølge Wikipedia), så må det menneskelig inngripen til for å få det i renere form.
Førebuing/Forberedelse REA3019 ToF 2, V2016
Side 9 av 24
Det er dette som skjedde på Norsk Hydros fabrikk på Vemork, der deuteriumoksid oppsto som et
biprodukt av ammoniakkproduksjonen deres. Det skjedde nærmere bestemt gjennom vannelektrolyse –
spaltning av molekyler av vannet som drev anlegget, fra den mektige Rjukanfossen.
Vemork var eneste sted i verden at tungtvann ble produsert i større skala, og for tyskernes operasjon var
det helt vitalt å få fatt på disse dyrebare dråpene.
Forresten lurer du kanskje på hvordan USA da klarte å utvikle sine atomvåpen? Det gjorde de ved å velge
en annen moderator, nemlig grafitt. Grafitt er i dag mer utbredt enn tungtvann i atomreaktorer, men
senere har en også lært enkelt og greit å bruke vanlig vann – «lettvann» – som nøytronmoderator.
En liten digresjon: Senere har en utviklet kraftigere bomber ved hjelp av fusjon – altså frigjøringen av
energi gjennom sammensmelting av lette atomkjerner. Disse begrepene, fisjon og fusjon, er frustrerende
like. Klikk her eller her for å lese om forskjellene mellom dem.
«Little Boy» – atombomben som USA slapp over Hiroshima. Bomben brukte kjernefysisk fisjon av uran, det samme tyskerne ville få til.
Til tross for hvordan begge parter kjempet om tungtvannet, så er det blitt sådd tvil om hvorvidt NaziTyskland noensinne var i nærheten av å kunne lage en bombe. Eller om de en gang hadde ambisjoner
om det. Til det manglet de den utrettelige dedikasjonen som Manhattan-prosjektet skulle få i USA.
De amerikanske forskerne hadde et sugerør ned i statskassa, og fikk all den bemanningen og ressursene
de måtte trenge. Heisenberg og kompani, derimot, var ikke på langt nær en like stor prioritet for tyske
styringsmakter. Tyskland var avhengig av en rask avgjørelse i krigen, og ledelsen skal relativt tidlig ha
innsett at et atomprogram ville ta for lang tid.
Ambisjonene for å utvikle et fungerende våpen kan faktisk ha blitt lagt vekk så tidlig som i 1942.
Tyskland manglet også mange av sine beste folk – de var enten sendt til fronten, eller knabbet av de
allierte. Før krigen var vitenskapens verdenen dominert av tyskspråklige, så det er skummelt å tenke på
hva de kunne fått til om førstelaget deres hadde vært på saken.
Svært mange av de ledende forskerne, inkludert mange jøder, hadde derimot blitt forfulgt av nazistene.
Eller de valgte av andre grunner å emigrere etter at Hitler kom til makten. Den største emigreringen
skjedde rundt 1933. Så mange som 14 Nobelpris-vinnere fra det tyske forskningsmiljøet kjøpte
enveisbillett til USA i mellomkrigstiden. Blant dem var store navn som Hans Bethe, Albert Einstein og
Max Born.
Ironisk nok var det mye takket være disse emigrantene at USA ble verdens første atommakt. Ikke bare
hadde europeiske forskere lagt grunnlaget for moderne fysikk, men mange av dem – inkludert Hans
Bethe og Felix Bloch – jobbet direkte på Manhattan-prosjektet.
Førebuing/Forberedelse REA3019 ToF 2, V2016
Side 10 av 24
Robert Oppenheimer, direktøren for prosjektet og selv en fremragende fysiker, var amerikaner. Men
han hadde studert under Born, og som så mange andre skyldte han mye til det tyskspråklige
vitenskapsmiljøet.
Les også: Dette forsvarsverket skulle mure inne Europa. Et bevis på tysk effektivitet, eller Hitlers
stormannsgalskap?
I stedet for å klamre seg fast til sine gjenværende genier, rekrutterte Nazi-Tyskland mange av sine beste
hoder til Wehrmacht, og sendte dem avgårde til fronten. Andre igjen ble overført til prosjekter som
adresserte mer umiddelbare behov enn Heisenberg & co. sin reaktor.
Det har også vært kontroversielt hvorvidt Werner Heisenberg selv var dedikert til å lage atomvåpen for
Tyskland, og bidra til nazistenes seier. På den ene siden er det blitt hevdet, slik han selv ymtet etter
krigen, at han utnyttet krigen som et påskudd til å få midler til sin forskning, og aldri mente å lage en
bombe. Dette er ikke nødvendigvis slik det var.
For det første valgte han å ikke emigrere sammen med de andre ledende fysikerne tidlig på 30-tallet, på
grunn av sin kjærlighet til hjemlandet. Under møtet med Niels Bohr i København etter krigens
utbrudd, som også skildres i NRK-serien (og er laget som skuespill) skal han, ifølge Aftenposten, ha
prøvd å overbevise Bohr om at det var nytteløst å motstå nazistene. Han skal ha vært sikker på tysk
seier, og antydet at han jobbet for å realisere et atomvåpen.
Det er blitt argumentert for at han virkelig ønsket å lage bomben, men aldri klarte å komme frem til
den rette «oppskriften». Han vil også ha manglet støtte og ressurser etter cirka 1942.
Førebuing/Forberedelse REA3019 ToF 2, V2016
Side 11 av 24
Amerikanske tropper finner den tyske reaktoren etter krigen.
Av alle disse grunnene er det uklart akkurat hvor stor sjanse de hadde til å lage et atomvåpen,
om så alt det nødvendige tungtvannet kom frem til Tyskland. Vil det si at de norsk-britiske
aksjonene ikke var berettigede?
Svaret må være både ja og nei. Man visste at tyskerne ønsket tungvannet, og at de virkelig jobbet på
en reaktor. De var i ferd med å bygge den, som du ser i bildet over. Et atomvåpen i tyske hender var
en risiko de allierte ikke kunne ta.
Mangelen på tungtvann som følge av de norske sabotasjeaksjonene måtte uansett ha satt en demper
på den tyske entusiasmen. Hva som ville skjedd om de fikk alt de trengte forblir uansett ren
spekulasjon.
Sabotasjeaksjonene på Vemork utgjør en av krigens aller mest spennende historier. Den
virkelige historien om aksjonene kan du lese her på natgeobloggen.no neste uke.
Artikkelen er først publisert på natgeobloggen.no.
Førebuing/Forberedelse REA3019 ToF 2, V2016
Side 12 av 24
Alternativ B
Artikkel 1B:
Artikkelskriving har fått en mye mer sentral rolle i forskerverdenen enn før. Forskningspenger knyttes til
vitenskapelig produksjon og kompetanse bedømmes ut fra lister over publikasjoner. (Foto: Colourbox)
Hvem har skrevet forskningsartikkelen?
Lister over forfattere som tilsynelatende har vært med på å skrive vitenskapelige
artikler blir lengre og lengre.
Bård Amundsen
journalist
6.9 2014 05:00
Akademisk karriere knyttes i økende grad til å forfatte artikler i mer eller mindre prestisjefylte
vitenskapelige tidsskrifter.
Resultatet er at artikler i for eksempel Science eller Nature kan ha både 10, 20 og 40 forfattere.
Men hvem er egentlig forfatterne bak artikkelen?
Førebuing/Forberedelse REA3019 ToF 2, V2016
Side 13 av 24
Mer kan bli feil
Når akademisk framgang måles i antall publiserte forskningsartikler, kan det
være lett gjøre feil. Om for eksempel feil forsker belønnes, kan det føre
til at forskning stagnerer.
Innenfor samfunnsvitenskap og humaniora er
det fortsatt nokså vanlig å forske på
egenhånd eller i små grupper. Men innen
naturvitenskap og medisin er samarbeid i
store grupper blitt det normale.
Kjente forskere føres opp som
medforfattere til artikler, i håp
om at det øker muligheten for
Men på alle forskningsområder har antall
forfattere bak vitenskapelige artikler økt de
siste årene, konstaterer Gert Helgesson i et
publisering i de riktige
tidsskriftene.
intervju med den svenske nettavisen Curie.
Han er dosent i medisinsk etikk ved
Karolinska institutet og en av forfatterne bak
boken Publiceringsetik.
– Dels har det økte antallet forfattere med
faktiske endringer å gjøre, at forskningen er
blitt mer kompleks og at flere må
samarbeide. Men samtidig kan man også se
Gert Helgesson og Stefan Eriksson
har i sin bok sett nærmere på
problemene som følger i
kjølvannet av de mange
artikkelforfatterne. (Foto:
Bokforsiden)
Gert Helgesson
Dosent i medisinsk etikk ved
Karolinska institutet
for seg at det har med økt press å gjøre, med
belønningssystemer og merittering.
Regler følges ikke
Å publisere vitenskapelige artikler anses i dag som avgjørende for en forskerkarriere.
Jobber og akademiske titler knyttes til antall publiseringer. Det samme gjelder penger som deles ut til
mer forskning.
I en svensk spørreundersøkelse blant nydisputerte medisinere, innrømmet for eksempel nesten
halvparten av de spurte at arbeidet deres inneholdt artikler med personer på forfatterlisten som ikke
burde ha stått der, om publikasjonsetiske regler hadde vært fulgt.
Ifølge Helgesson kan det handle om at lederen for en forskningsgruppe får stå som medforfatter på alle
artikler fra gruppen, uten virkelig å ha deltatt. Eller at kjente forskere føres opp som medforfattere til
artikler, i håp om at det øker muligheten for publisering i de riktige tidsskriftene.
Vancouverreglene
Vancouverreglene er de mest kjente reglene for medforfatterskap i vitenskapelige artikler.
Reglene ble i utgangspunktet utviklet for medisinsk forskning, men anvendes i dag også innenfor
naturvitenskap og noen ganger innenfor samfunnsvitenskap.
Fire krav må være oppfylt for at en forsker skal kunne oppføres som medforfatter til en artikkel. For
eksempel må vedkommende ha gitt et substansielt bidrag til ideen og designet bak forskningen,
innsamlingen av data eller analysen og tolkningen av dataene.
Selv om en slik regel kan høres enkel ut å praktisere, er det springende ordet her selvfølgelig
substansielt.
Førebuing/Forberedelse REA3019 ToF 2, V2016
Side 14 av 24
Artikkel 2B:
Gjemmer bort forskningsjuks
Stadig flere vitenskapelige studier trekkes tilbake, men få
tidsskrifter spesifiserer hvorfor resultatene ikke lenger kan
brukes.
Hanne Østli Jakobsen
journalist
1.10 2012 05:00
Når en vitenskapelig studie trekkes tilbake eller
rettes på i etterkant, er det viktig å vite hvorfor.
Er det fordi en forsker har fabrikkert resultater,
eller funnet opp pasienter, som den norske
kreftforskeren Jon Sudbø gjorde i 2006? Eller er
det en ærlig bommert, for eksempel at en
regnefeil som endret analysen først ble oppdaget
etter publisering?
(Illustrasjonsfoto: Colourbox)
Åpenhet om grunnen til at en studie trekkes tilbake eller endres på er imidlertid
en mangelvare, viser en ny undersøkelse.
Under halvparten av studiene som ble trukket tilbake av det amerikanske
organet som skal undersøke vitenskapelig juks har en tydelig
tilbaketrekningsnotis som spesifiserer hvorfor det har skjedd.
Dermed kan falske data i leve videre og tas for god fisk av andre forskere, i
verste fall i årevis.
Én av fire studier er umerket etter juks
Mellom 1992 og 2011 fant det amerikanske Office of Research Integrity 208
tilfeller av misconduct – det som kan oversettes til grov forskningsjuks. Det er
forfalskning, fabrikkering eller stjeling av data.
Men når tidsskriftene som publiserte studiene det gjelder i etterkant skal merke
de aktuelle artiklene som er rammet, er informasjonen ofte sørgelig lite
informativ.
Førebuing/Forberedelse REA3019 ToF 2, V2016
Side 15 av 24
I bare 41,2 prosent av sakene står det eksplisitt i tilbaketrekningsnotisen at
tilbaketrekningen skyldtes etisk forskningsjuks, i motsetning til ærlige feil.
Kun 32,8 prosent identifiserer hva slags etiske brudd det er snakk om.
Forskerne bak studien, David Resnik og Gregg Dinske, påpeker også at av de
174 studiene som var involvert i disse sakene, hadde bare 124 av dem en
tilbaketrekningsnotis i det hele tatt da de gjennomførte undersøkelsen.
Det betyr at over en fjerdedel av studiene fortsatt lever i
forskningslitteraturen, uten noen som helst form for merking.
Eksplosiv økning i tilbaketrekningene
Tall fra 2011 viser at antallet tilbaketrekninger av vitenskapelige artikler har
økt med 1200 prosent siden årtusenskiftet.
Antallet publiserte artikler har bare økt med 44 prosent i samme periode.
For journalister og bloggere er slikt godt stoff.
forskning.no har fulgt flere slike saker, blant
annet avsløringen av Sudbø, en juksesak som
ble avslørt ved Norges idrettshøgskole, og
flere saker fra utlandet der forskere har jukset
og har måttet trekke tilbake flere titalls studier
fra den vitenskapelige litteraturen.
Nylig måtte forskere fra Universitetet i Bergen
trekke tilbake en studie om gambling og
fallskjermhopping. I det tilfellet var det ikke
snakk om forskningsjuks, men heller en
konflikt om bruken av deler av datamaterialet i
studien.
Les mer på forskning.no: Gambler-studie
trukket tilbake
Tilbaketrekningen i det tilfellet var relativt
informativ:
“Da en norsk gamblerstudie ble
trukket tilbake, var
informasjonen om hvorfor i hvert
fall relativt god.” (Foto:
Colourbox)
The retraction has been agreed due to the inclusion of certain data within the
published work that has been used without confirming with Dr. Helge Molde
that the data could be utilized in the study as it had been used in previous
studies“, kan du nå lese på hjemmesiden til Scandinavian Journal of
Psychology.
Førebuing/Forberedelse REA3019 ToF 2, V2016
Side 16 av 24
Notisen sier altså ingenting om hvorfor forfatterne ikke fikk lov til å bruke
datamaterialet, men det etableres likevel at det ikke her er snakk om
fabrikkering eller lignende. En ny versjon av studien, med et mindre
datasett, ble publisert kjapt etter at den originale studien ble trukket tilbake.
Dermed kan andre forskere som ønsker å undersøke spenningssøkende atferd
ved senere tilfeller se noe av hva som var problemet med nettopp denne
studien, og hvordan problemet ble løst.
Hvem skal si ifra til tidsskriftet?
Det finnes ingen klare retningslinjer for hva som skal eller bør stå i en
tilbaketrekningsnotis i tidsskrifter. Det er heller ingen klare regler for hvem
som har ansvar for å melde fra om juks til et tidsskrift.
Da forskningsjuks ble oppdaget på Norges idrettshøgskole (NIH) i 2010, ble
uredeligheten oppdaget før studiene til den aktuelle forskeren kom på trykk,
forteller rektor Sigmund Loland.
– Artiklene var sendt inn og i en
fagfellevurderingsprosess, men heldigvis var
de ikke kommet på trykk ennå. Så vi tok
kontakt med journalene og trakk artiklene
tilbake igjen da jukset ble oppdaget, sier
han.
Ansvaret for å varsle tidsskriftene kan
imidlertid havne mellom to stoler. Er det
forskeren selv, arbeidsgiveren eller
tidsskriftet som har ansvar for at artikler blir
behørig merket når noen har trikset?
– Det er et godt spørsmål, og jeg vet ikke
helt hvor klare rutiner vi har på akkurat
det, sier Loland.
Sigmund Loland (Foto: NIH)
– Det er jo helt klart den faglige ledelsen ved
institusjonen som oppdager juks som har ansvar for å informere om
uregelmessigheter til journalene. De har det faglige ansvaret for all forskning
som skjer ved institusjonen, og det inkluderer juks.
Førebuing/Forberedelse REA3019 ToF 2, V2016
Side 17 av 24
– Så, om den faglige ledelsen har informert tidsskriftet, så ligger det et
soleklart ansvar på redaktørene i tidsskriftet for å ta det videre, ved å ta ut
og merke de aktuelle artiklene tydelig, sier rektoren.
Åtte år fra publisering til merking
Vi kan imidlertid se for oss følgende scenario:
Forsker Janne Olsen avlegger doktorgraden sin ved Universitetet i Oslo.
Etter hvert får hun et forskeropphold ved Berkley i USA, så får hun en
prosjektstilling ved Cambridge, før hun til slutt ender opp som
førsteamanuensis ved University of Maastricht i Nederland.
Etter et par år viser det seg at Olsen trikset med dataene til et eksperiment
hun deltok i ved Berkley. Hvordan skal man sikre at universitetene både i
Oslo, Cambridge og i Maastricht får greie på det, og undersøker forskningen
hun gjorde eller gjør der?
Det kan tenkes at juksetilfellet ved Berkley var en glipp og et
engangstilfelle, eller at det bare vare dette ene tilfellet i Olsens lange
juksekarriere som av tilfeldige grunner ble oppdaget.
For tidligere arbeidsgivere kan det være ubehagelig å begynne gransking
av studiene til tidligere ansatte. Det kan kaste mistanke på personens
kolleger. Det er dessuten ressurskrevende å begynne en undersøkelse av
råmaterialet til en ti år gammel doktorgrad, uten at resultatet vil gi noen
gevinst, og i verste fall dårlig PR, for institusjonen.
Magasinet Times Higher Education skriver i en artikkel om nettopp et slikt
tilfelle.
Da det i 2007 ble avslørt at biokjemikeren Jatinder Ahluwalia hadde jukset
som postdoc ved University College London, fattet sjefene hans fort
mistanke om at også doktorgraden hans, som ble avlagt ved Imperial
College London i 2003, var trikset med.
Det tok imidlertid fire år før Imperial fulgte opp tipset og forsøkte å gjenta
Ahluwalias eksperimenter, som altså viste seg å ikke kunne reproduseres.
Imperial innrømmer i artikkelen at oppfølgingen av tipset fra UCL var
”uakseptabelt treg”. Konsekvensen var at Ahluwalias studier stod som fullt
aksepterte og feilfrie artikler i tidsskriftene, og fritt ble sitert av andre
forskere, i hele åtte år.
Førebuing/Forberedelse REA3019 ToF 2, V2016
Side 18 av 24
Like uærlig, men oppdages oftere
En 1200 prosents økning i antall tilbaketrekninger høres voldsomt ut. Men
økningen, relativt til økningen i antallet publiserte artikler, trenger ikke bety
at forskningen blir mer uærlig.
Kanskje har den alltid vært så uærlig, men vi har bare blitt bedre til å
oppdage det.
Nye tektsmatchingsprogrammer kan nemlig nå skanne nettet for tekster
som er svært like hverandre i løpet av noen få strakser, ofte på flere
forskjellige språk. Mange tilbaketrekninger gjelder nettopp
dobbeltpubliseringer – publisering av samme resultat, dine egne eller
andres, i to forskjellige tidsskrift. Slikt har blitt mye lettere å oppdage i
dag.
– Bare det at programmene finnes har gjort
folk oppmerksomme på at plagiering og
dobbeltpublisering sannsynligvis er langt
vanligere enn vi har trodd, sier Liz Wager,
som arbeider for interesseorganisasjonen
COPE, Committee on Publication Ethics, i en
artikkel i The Guardian.
– Det forklarer sannsynligvis mye av den
økningen vi har sett i antall tilbaketrekninger.
Tekstmatchingsprogrammer som
TurnItIn.com har hjulpet
redaktører og forskere å oppdage
når gamle resultater presenteres
som nye. (Bilde: Skjermdump)
Kilder:
D. Resnik og G. Dinse (2012) Scientific retractions and corrections related
to misconduct findings. Journal of Medical Ethics, publisert på nett 1.
september 2012
Richard Van Noorden: Science publishing: The trouble with retractions
(artikkel fra Nature News, 5. oktober 2011)
Paul Jump: Faking it (artikkel publisert i Times Higher Education, 23.
august 2012)
Alok Jha: False positives: fraud and misconduct are thre atening scientific
research (artikkel i The Guardian på nett, 13. september 2012)
Førebuing/Forberedelse REA3019 ToF 2, V2016
Side 19 av 24
Artikkel 3B:
Å overdrive i søknader om forskningsmidler bør få strengere konsekvenser, mener professor Ulrik Fredrik malt.
- Jukser i søknader om
forskningsmidler
Medisinprofessor advarer mot utbredt CV-juks og «søknadsdoping» blant forskere.
Nå skal utbredelsen av forskningsjuks i Norge kartlegges.
Aksel Kjær Vidnes
15.09.2015
– Skal vi forskere være troverdige, må vi vise 100 prosent
presisjon. Akkurat som vi forlanger presisjon innen
forskningsarbeidet vårt, må vi være ærlige med hva vi har gjort
og ikke gjort. Vi kan ikke på noen måte justere våre meritter for
å nå opp i konkurransen om forskningsmidler.
Det sier professor i medisin ved Universitetet i Oslo
Ulrik Fredrik Malt til Forskerforum.
CV-pynt
I en kronikk i Aftenposten problematiserer Malt det han kaller
«søknadsdoping» – at forskere fremstiller seg selv og sine
forskningsmeritter i et mer flatterende lys enn hva som sant er.
Årsaken mener han er den harde konkurransen om
forskningsmidler, som gjør at forskere lar seg friste til å smøre
litt tykt på for å fremstå bedre i søknadene.
- Nesten ingen vil snakke om det. Det
har på en måte vært litt tabu, sier
professor Ulrik Fredrik Malt.
– Det kan for eksempel være at man sier man har
publikasjoner med høyere impact factor enn det som faktisk er,
at man skriver at man har betydelig samarbeid med
forskningsgrupper uten at det foreligger dokumentasjon
Førebuing/Forberedelse REA3019 ToF 2, V2016
Side 20 av 24
for det, at man har fått støtte fra pasientforeninger uten at
man på søknadstidspunktet har det, eller at man hevder å ha
en høy nasjonal profil, utdyper Malt.
Malt medgir at han ikke vet hvor vanlig fenomenet er, men
gjennom sin kontakt med forskningsmiljøet mener han denne
type justeringer er langt vanligere enn man skulle kunne tro.
Han mener også praksisen får fortsette fordi den ikke får klare
konsekvenser.
- Å lyve om meritter vil kunne føre til
at man får dårligere forskning.
Bortkastet forskning rett og slett,
sier Helene Ingierd i De nasjonale
– Mange har nok betraktet dette som en mindre forseelse. Det jeg
har oppdaget når jeg har tatt det opp, er at nesten ingen vil
snakke om det. Det har på en måte vært litt tabu. Ved å ta det
opp håper jeg at folk blir litt mer bevisst, sier Malt.
forskningsetiske komiteene.
– Lover å løse kreftgåten
Leder av Den nasjonale forskningsetiske komite for medisin og
helsefag, Dag Brusgaard, forteller at komiteen ikke har vært
borte i denne typen saker. Som professor i medisin ved
Universitetet i Oslo har Brusgaard imidlertid opplevd varianter
av det professor Malt kaller «søknadsdoping».
– Det er vel ikke bare at man blåser opp egne meritter, men også
det å love altfor mye i prosjektbeskrivelser. Det er et velkjent
fenomen at man lover gull og grønne skoger og at kreftgåten
skal løses, man lover mer enn det er grunnlag for. Gjennom min
forskerkarriere syns jeg at noen kolleger har gått altfor langt. Og
når resultatene av prosjektet ligger der, går man sjelden tilbake
til søknaden og ser på hva de lovet.
- Gjennom min forskerkarriere syns
jeg at noen kolleger har gått altfor
langt, forteller professor Dag
Brusgaard.
– Hvorfor tror du enkelte tyr til slike overdrivelser?
– Det er nok et resultat av den beinharde konkurransen om forskningsmidlene. Det er en konkurranse
man i og for seg ikke kommer utenom, men den kan få utilsiktede konsekvenser, sier Brusgaard som
etterlyser mer debatt om forskeres praksis rundt søknadsskriving.
– Dette handler om realismen i det du skriver i en søknad, enten du påstår å ha kompetanse eller
påstår å få mulige forskningsresultater som ikke har rot i virkeligheten. Jeg ønsker en debatt om dette
absolutt velkommen.
Forfalskning, fabrikkering og
plagiat er regnet som det store,
stygge innen forskning, og så kan
man lett glemme alt det andre
som kan være vel så skadelig på
sikt.
Bortkastet forskning
Helene Ingierd er sekretariatsleder for Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap
og teknologi (NENT). Hun har heller ikke vært borte i den type CV-juks som Malt tar opp, men ser ikke
bort fra at fenomenet kan være vanlig. Hun understreker at kunnskapen om omfang av ulike typer
uetisk forskningspraksis i dag er for liten til å si noe konkret om utbredelse. De nasjonale
forskningsetiske komiteene er nå i oppstartsfasen på en undersøkelse som skal kartlegge omfanget av
Førebuing/Forberedelse REA3019 ToF 2, V2016
Side 21 av 24
uredelig og diskutabel forskning i Norge, i samarbeid med Universitetet i Bergen og Høgskolen i
Bergen. Resultatet av undersøkelsen skal publiseres i begynnelsen av 2017, 20 år siden forrige
undersøkelse.
– Vi har veldig lite kunnskap om holdninger til etisk forskningspraksis og denne type praksis.
Vi skal nå gå i gang med en undersøkelse om fusk i forskning. Det er ikke gjort nasjonalt siden 1997,
forteller Ingierd.
I den grad praksisen Malt trekker frem er utbredt, mener Ingierd det vil være svært problematisk.
– Det er ingen tvil om at det er uetisk og kan skade forskingen å lyve om meritter. Å ta del i
prosjekter uten at man har den kompetansen man bør ha, innebærer at man går inn i prosjekter på
feilaktig grunnlag. Det vil kunne føre til at man får dårligere forskning. Bortkastet forskning rett og
slett.
– Ledelsen dysser det ned
Ett av ankepunktene til professor Malt er at institusjonene ikke tar denne typen juks på alvor. Han
krever at institusjonslederne sørger for klare sanksjoner.
– Men å oppdage det, må det være opp til de enkelte forskningsmiljøene. Men de som skal oppdage
det må være uavhengig av ledelsen, for ingen ønsker at sånt skal komme opp, og ledelsen vil etter
min erfaring prøve å dysse det ned og betrakte det som en intern tabbe, som ikke får store
konsekvenser, sier Malt.
Helene Ingierd i NENT opplever på sin side at forskningsinstitusjonene har fått et mer bevisst forhold
til forskningsetikk de siste ti årene. Samtidig ser hun utfordringer knyttet til gråsoneområder som
dette.
– Man har vært opptatt av å ta de alvorligste bruddene, men vi trenger en diskusjon knyttet til
at det ikke bare er forfalskning, fabrikkering og plagiat vi må se på, men også den diskutable
praksisen i gråsonene. Forfalskning, fabrikkering og plagiat er regnet som det store, stygge innen
forskning, og så kan man lett glemme alt det andre som kan være vel så skadelig på sikt. Det er det
vi ønsker å kartlegge i undersøkelsen vi nå skal i gang med, både typer praksis og holdningene til
praksisen.
Usikker på årsaker
Både Malt og Brusgaard mener pynting på meritter kan oppstå på grunn av hard konkurranse om
forskningsmidler. Ingierd ser ikke bort fra at det kan være tilfelle, men understreker at
kunnskapsgrunnlaget om hvorfor forskere jukser, er tynt.
– Årsakene til at folk jukser er nok et ganske sammensatt bilde av både strukturelle og personlige
faktorer. Mange har ment at det har noe å gjøre med finansieringen av forskningen, altså
tellekantsystemet. Jeg er litt usikker på hva vi har av forskning som kan si noe om det. Jeg tror
kunnskapsgrunnlaget er ganske svakt, og studien vi skal i gang med vil også kunne si noe om
mulige årsaker.
Førebuing/Forberedelse REA3019 ToF 2, V2016
Side 22 av 24
(Blank side)
Førebuing/Forberedelse REA3019 ToF 2, V2016
Side 23 av 24
Schweigaards gate 15
Postboks 9359 Grønland
0135 OSLO
Telefon 23 30 12 00
www.utdanningsdirektoratet.no