22 Undersøkelse av pasienter med mistanke om netthinneløsning
(Opprettet 17.01.13, revidert 24.08.2016)
Retningslinjen beskriver hensiktsmessige undersøkelser og håndtering når det gjelder
pasienter med uklare symptomer som kan gi mistanke om netthinneløsning.
I kontakt med en pasient med symptomer (som for eksempel fluer og lysglimt) eller annet
som gir mistanke om netthinneløsning, plikter optiker å utføre nødvendige undersøkelser
eller iverksette andre tiltak for om mulig å avdekke dette. Ved klare symptomer (lysglimt
etterfulgt av skygge), funn eller berettiget mistanke om netthinneløsning skal pasienten
henvises direkte til øyelege eller øyeavdeling (se også kapittel 16 Henvisninger og
kapittel 11 Undersøkelse av pasienter med behov for øyeblikkelig hjelp).
22.1 Råd
Det er optikerens ansvar å utføre de prosedyrene som synes forsvarlig ut fra pasientens
kliniske behov. I tillegg til de generelle retningslinjene for rutineundersøkelse bør
følgende inkluderes:
1. Pasienthistorie/anamnese
Optikeren bør gjennomgå nåværende og tidligere historikk på okulære og systemiske
sykdommer, tilegne seg informasjon om synstap, plutselig oppståtte flytere, lysglimt, tap
av perifere synsfelt, traumehistorikk og familiemedlemmer med synstap eller
netthinnesykdommer.
2. Innledende undersøkelse
Følgende undersøkelser kan vurderes spesielt: Beste korrigerte visus, pupilleresponser,
spaltelampeundersøkelse, tonometri, og synsfelt (konfrontasjon).
3. Undersøke øyebunnen
Alle pasienter med symptomer bør få utført en grundig undersøkelse av netthinnen med
dilaterte pupiller. Søk etter mulige rifter bør gjøres, både sentralt og perifert.
Undersøkelsen bør gjøres ved bruk av indirekte oftalmoskopi/biomikroskopi (+90D eller
liknende), binokulær indirekte oftalmoskopi (BIO) eller kontaktglass/3-speillinse. Ultralyd
eller OCT kan supplere undersøkelsen.
4. Journalføring
Funn (positive og negative) bør nøyaktig nedtegnes i pasientens journal eller
fotodokumenteres (se også kapittel 15 Journal- og kartotekføring).
5. Redusert undersøkelsesmulighet
Hvis en ikke kan evaluere perifer netthinne hos en symptomatisk pasient tilfredsstillende,
henvises pasienten til øyelege.
6. Oppfølgning
Hvis en pasient har uklare symptomer og ingen tegn til netthinneløsning og optikeren
vurderer det forsvarlig å ikke henvise pasienten, bør det settes opp en etterkontroll noen
dager senere. Pasienten må informeres om viktigheten av å overholde dette.
Se også avsnitt 22.2.1 Pasientinformasjon.
22.1.1 Symptomer
De mest vanlige symptomer på netthinneløsning er fotopsi (oppfattelse av lysglimt)
og/eller plutselig oppståtte flytere (på grunn av revnet retinalt blodkar). Lysglimtene kan
være etterfulgt av en ”skygge” eller ”gardin” som beveger seg over synsfeltet. Noen vil
merke at deler av synsfeltet forsvinner. Netthinneløsning kan også være symptomfri.
Uten behandling vil de fleste klinisk signifikante netthinneløsninger bli større og
synsfeltsdefekten vil sannsynligvis nærme seg makula. Hvis makula løsner, vil personen
merke et betydelig synstap. Netthinnen har ikke smertereseptorer, derfor vil ingen av
disse hendelsene være forbundet med smerte.
Plutselig oppståtte flytere og opplevelse av lysglimt er også typiske kjennetegn på
korpusløsning (ofte kalt posterior vitreous detachement - PVD). PVD øker risikoen for
netthinneløsning. Pasienter med PVD bør informeres om dette og følges opp etter en
individuell vurdering.
22.1.2 Funn
Typiske funn ved netthinneløsning:
 Skygge i rød refleks
 Redusert visus
 Ulikt intraokulært trykk (kan være noe lavere trykk på affektert øye)
 Uklarheter og pigmentstøv (evt. blod) i korpus vitreus
 Løsnet netthinne (lav eller høybuklet)
Pigmentceller som flyter i den fremre delen av vitreus kan oppdages ved
spaltelampeundersøkelse, og kan være et tegn på retinal rift. Dette er kjent som ”tobacco
dust” eller ”Shafer's sign”. Mangel på pigmentceller i vitreus kan ikke brukes som en
definitiv indikasjon på at det ikke er rift. En netthinnerift må sikres med laser (eventuelt
kryobehandling) for å redusere risikoen for netthinneløsning. Pasienter med netthinnerift
bør henvises direkte til øyelege eller øyeavdeling.
22.2 Informasjon
Patofysiologi
Netthinneløsning er atskillelse av den sensoriske delen av retina fra det underliggende
pigmentepitelet (RPE). Det er utallige variasjoner i den grunnleggende patogenesen av
en netthinneløsning. De inkluderer utviklingsfaktorer som påvirker størrelse og form på
øyeeplet (f. eks. myopi og Marfans syndrom), vitreoretinale sykdommer (f. eks. kolobom
og retinal dysplasi), metabolske sykdommer (f. eks. diabetes retinopati), vaskulære
sykdommer (f. eks. sigdcelle sykdom), traume, inflammasjon, degenerative tilstander og
neoplasmer.
Tilstanden deles generelt inn i tre ulike grupper:
1. Regmatogen netthinneløsning: Skyldes hull/rift i netthinnen. Assosiert med myopi,
bakre korpusløsning, tidligere øyekirurgi, traume.
2. Traksjonsamotio/-netthinneløsning: Skyldes kontraksjon av fibrøst vev sub-, intra- og
epiretinalt. Assosiert med proliferativ vitreoretinopati (PVR), proliferativ diabetisk
retinopati, prematuritetsretinopati (ROP) og traume.
3. Serøs/eksudativ netthinneløsning: Skyldes utsondring av væske subretinalt. Assosiert
med tumor, inflammasjon, medfødte tilstander og vaskulære lidelser.
Epidemiologi
Forekomst av netthinneløsning er ca 1:10.000 pr. år (trolig noe økende pga. flere
kataraktoperasjoner). 10-20 % av disse er bilaterale.
Netthinneløsning kan skje hos personer i alle aldersgrupper, men risikoen er størst
mellom 40 og 70 år. Bare 3-4 prosent av netthinneløsning er skjer hos personer under 16
år.
Risikofaktorer








Myopi: Over 5 dioptrier (D) gir 4 ganger økt risiko for netthinneløsning. Høyere
myopi (>8 D eller >24 mm aksiallengde) øker risikoen ytterligere
Afaki
Traumer: Kontusjonsskader og spesielt perforerende skader
Alder (prevalensen er størst mellom 40 og 70 år)
Latticedegenerasjon (2–3 ganger økt risiko for netthinneløsning)
Kataraktoperasjon samt YAG-laser-behandling
Glaukom (4–7% av pasienter med POAG får netthinneløsning)
Positiv familieanamnese
22.2.1 Pasientinformasjon
Risikopasienter bør informeres om symptomer på netthinnerift og netthinneløsning (f. eks.
flytere, lysglimt, skygge, gardin) og informeres at de skal søke hjelp øyeblikkelig hvis disse
symptomene oppstår.
Optiker bør sørge for at pasientene i denne gruppen forstår viktigheten av regelmessig og
god oppfølgning av egen øyehelse.
Rask gjenkjennelse av symptomer og riktig henvisning vil øke sjansen for vellykket operasjon
og bedret postoperativ visus. En netthinneløsning som oppdages tidlig vil sannsynligvis
kreve mindre omfattende kirurgi, noe som øker sannsynligheten for vellykket festing av
netthinnen. En uoppdaget netthinneløsning vil trolig bli mer omfattende, og sjansen for
involvering av makula øker. Nesten alle øyne med en symptomgivende netthinneløsning blir
blinde uten kirurgisk behandling.
22.3 Kilder
Nasjonal kvalitetshåndbok for oftalmologi, kapittel 12 retina, underpunkt 12.5
Netthinneavløsning: http://legeforeningen.no/Fagmed/Norsk-oftalmologiskforening/Fag/nasjonal-kvalitetshandbok-for-oftalmologi/Retina/Netthinneavlosning/
«Care of the Patient with Retinal Detachment And Related Peripheral Vitreoretinal
Disease» AOA Optometric Clinical Practice Guidelines http://www.aoa.org/x4813.xml
Besøkt 15.08.2012
Artikler (fra AOA guidelines):
Curtin BJ. The myopias: basic science and clinical management. Philadelphia: Harper &
Row, 985:337.
Davis MD. Natural history of retinal breaks without detachment. Arch Ophthalmol 1974;
92:183-94.
Delaney WV, Oates RP. Retinal detachment in the second eye. Arch Ophthalmol 1978;
96:629-34.
Haimann MH, Burton TC, Brown CK. Epidemiology of retinal detachment. Arch
Ophthalmol 1982; 100:289-92.
Haut J, Massin M. Frequence des decollements de retine dans la population francaise.
Pourcentage des decollements bilateraux (English abstract). Arch Ophthalmol 1975;
35:533-6.
Kolker AE, Hetherington J. Becker-Shaffer's diagnosis and therapy of the glaucomas, 3rd
ed. St. Louis: CV Mosby, 1970:247-8.
Lewis H, Kreiger AE. Rhegmatogenous retinal detachment. In: Tasman W, Jaeger EA,
eds. Duane's clinical ophthalmology, vol 3. Philadelphia: Harper & Row, 1993:1-12.
Michels RG, Wilkinson CP, Rice TA. Retinal detachment. St.Louis: CV Mosby, 1990.
Paufique L. The present status of the treatment of retinal detachment. Trans Ophthalmol
Soc UK 1959; 69:221-48.
Phelps CD, Burton TC. Glaucoma and retinal detachment. Arch Ophthalmol 1977;
95:418-22.
Schepens CL, Marden D. Data on the natural history of retinal detachment. I. Age and
sex relationships. Arch Ophthalmol 1961; 66:631-42.
Schepens CL. Retinal detachment and allied diseases, vol 1. Philadelphia: WB
Saunders, 1983:46-51, 93-4.
Smith JL. Retinal detachment and glaucoma. Trans Am Acad Ophthalmol Otolaryngol
1963; 67:731-2.
Stein R, Feller-Ofry V, Romano A. The effect of treatment in the prevention of retinal
detachment. In: Michaelson IC, Berman ER, eds. Causes and prevention of blindness.
New York: Academic Press, Inc., 1972:409-10.
Tani P, Robertson DM, Langworthy A. Rhegmatogenous retinal detachment without
macular involvement treated with scleral buckling. Am J Ophthalmol 1980; 90:503-8.
Tornquist R. Bilateral retinal detachment. Acta Ophthalmol 1963; 41:126-33.
Wilkes SR, Beard CM, Kurland LT, et al. The incidence of retinal detachment in
Rochester, Minnesota, 1970-1978. Am J Ophthalmol 1982; 94:670-3.
Wilkinson CP, Anderson LS, Little JH. Retinal detachment following phacoemulsification.
Ophthalmology 1978; 85:151-6. 80
Apendiks 1
Utarbeidet for Norges Optikerforbund med bidrag fra:
2013:
Kathinka Jeber
Gro Vikesdal
Siv Stordalen
Eirik Ross
Hans Torvald Haugo
2016:
Gro Vikesdal
Gunnar Horgen
Hans Torvald Haugo
Klinisk referansegruppe:
2013:
Vera Melby Holm
Frode Reitan
Tor Ketil Olsen
Australian College of Optometry
Optometrists Association Australia
The College of Optometrists
2016:
Marianne Mathisen
Jon Vegard Barstad Gjelle
Kathinka Jeber
Jan-Magnus Haugen
Denne kliniske retningslinjen har ingen vedlegg.