Høringssvar Forslag til endringer i barneloven og straffeloven vedrørende rettighetstap og kontaktforbud etter dom for overgrep mot barn Undertegnede Sentre mot incest og seksuelle overgrep er fornøyd med at forslaget om plikt til å vurdere rettighetstap kommer. Vi har valgt å fokusere på enkeltheter i forslaget som vi finner prinsipielt viktige, eller får det vi oppfatter som noe uheldige løsninger sett fra vårt ståsted. Forslag: Kun den som har begått overgrepene taper rett Vi finner det prinsipielt viktig å fremheve at rettighetstap skjer fordi en dom for grove overgrep ikke er forenlig med omsorg for barn, og derav uavhengig av eksisterende samlivsform mellom foreldrene. Noe annet vil etter vår mening kunne bli en for tilfeldig håndtering. Vi anser saken slik selv om barnevernet kan gripe inn om ikke den andre forelderen selv sørger for tilstrekkelig beskyttelse av barnet der foreldrene bor sammen. Vi finner det uklokt å ha et system som kjører to ulike spor alt etter hvordan foreldrene har ordnet seg immellom. Det vil også være et insitament for den overgripende forelderen til å bli boende. Det er heller ikke en umulig tanke at den ikke-‐overgripende forelder kan være en svakere part som derved står i et underlegent maktforhold til den dømte. Slike elementer kan virke styrende for saksgang, tidsbruk og resultat om vi ikke nedsetter et prinsipp i barneloven, som skal gjelde i alle tilfeller, selv om allerede eksisterende regelverk kan komme i virksomhet og være dekkende grunnet sivilstatus hos den dømte. Forslag: Man mister rett overfor ”egne” barn. Denne personkrets synes for så vidt vid nok, fordi det er disse man i praksis kan ha rettigheter overfor, men vi registerer at departementet avgrenser mot allerede fødte. Fremtidige barn, eller på det aktuelle tidspunkt ufødte barn, og nye barn som måtte komme til etter tap av foreldreansvar, omfattes ikke av ordningen. Den avgrensningen bekymrer. Vi vet noe om gjentagelsesfare, manipulasjon og overgriperes evne til å komme i posisjon hos barn, og evne til å få tilgang på nye barn, så at det ikke skal være et rettighetstap for andre enn dem de allerede står i et slikt forhold til, oppfatter vi å være uheldig, selv om vi ser at et rettighetstap for all fremtid kan anses å være en for stor inngripen og heller ikke i alle henseende være en riktig inngripen. Vi er likevel opptatt av å minne om at høringsforslaget har som utgangspunkt og hovedregel at overgriper skal lide rettighetstap, og med det signaliserer også departementet at begåtte overgrep som hovedregel er å anse som uforenlig med omsorgsoppgaver, både nå og i fremtid. Vi finner det betimelig å nevne gjentagelsesfaren og den svake statistikk for endring hos overgripere, og den risiko man da løper med fremtidige barn. Vi foreslår at i de situasjoner hvor en dømt overgriper senere får tilgang på nye ”egne” barn, så oppstår en ny plikt for domstolene til å vurdere rettighetstap, og ikke at man venter til skaden eventuelt er skjedd. Vi ser dog utfordringene knyttet til hvordan domstolene til enhver tid skulle være informert om hvilke barn en dømt overgriper omgir seg med eller har omsorg for, men det bør ikke være til hinder for at de har plikt til å ta spørsmålet om rettighetstap opp om og når de først får slik kunnskap. Forslag: Overgrepene må være begått mot ”egne” barn. Vi registrer at foreldrerettigheter kan fratas for andre barn enn dem overgrepene er begått mot og finner det tilfredstillende, men for å miste foredrerettigheter må overgrepene være begått mot en gitt personkrets. Det gjelder biologiske, adopterte barn, fosterbarn og stebarn, og personer under 18 år som står under personens omsorg, myndighet eller oppsikt. Om overgrepene er begått mot andre enn disse, vil det altså ikke oppstå en plikt for domstolene til å ta opp spørsmålet om rettighetstap. Vi finner denne avrensningen noe underlig, for er man først dømt for grove overgrep mot barn, så bør spørsmålet om rettighetstap som forelder være knyttet til handlingsmønsteret man er dømt for, og ikke til hvilken relasjon den dømte har til fornærmede. Forslag: Rettighetstap skal vurderes i de tilfeller hvor en forelder er dømt etter straffebestemmelser med høye strafferammer, altså grove overgrep. Det vil være straffebestemmelsene som er avgjørende, ikke hvilken eventuell skade barna er pådratt. Det synes fornuftig at det ikke skal foretas noen skjønnsmessig vurdering av skadeomfanget, ikke minst fordi skader ikke nødvendigvis har manifestert seg på dette tidspunktet. For øvrig kan man kanskje reagere på hvilke straffebestemmelser som er utelatt. Avgrensningen til kun å gjelde de grove overgrepene kan synes noe tilfeldig, for det er ikke nødvendigvis grovheten i hva man er dømt for som sier noe om evnen til omsorg for barn. Viljen til å utøve seksuelle overgrep er i sin natur diskvalifiserende til, og uforenlig med, omsorgsrollen. Det er også slik at man ofte ikke klarer å føre bevis for grovheten, og dermed dømmes etter et langt mildere staffebud subsidiært. Forslag: Bør det foreligge rettskraftig dom før domstolene av eget tiltak skal ta dette spørsmålet opp. Forslaget fra departementet er at det må foreligge rettskraftig dom, men ber om innspill på dette spørsmål. Vi er av den oppfatning at vi bør kunne ta stilling til rettighetstap før en rettskraftig dom foreligger, ikke minst med tanke på tidsperspektivet. Det kan gå år før domstolene er ferdig med saken. Så kan det alltids diskuteres om vi da ”forhåndsdømmer.” En som kanskje blir frikjent i siste instans, har mistet kontakten med sitt barn over lang tid, men vi finner å måtte velge hensynet til barnets behov for beskyttelse. Sett hen til at det er tale om påtale for de groveste forholdene, og dette er et tidspunkt hvor det foreligger en dom fra minimum første instans, og man vurderer anke, eller venter på en ankebehandling, så er det desto større grunn til å være føre var. Forslag: Rettighetstap kan kun endres ved dom, ikke avtale Svar fra FMSO: Etter barnelovens oppbygging, så har foreldre avtalefrihet i forhold til disse spørsmål, så om domstolen pålegger foreldre et system , så er det et brudd med tidligere praksis. Det sier derfor etter vårt skjønn seg selv at en dom som fratar en forelder alle rettigheter i forhold til barnet, ikke kan endres ved privat avtale, kun ved ny dom. Noe annet ville uthule hele formålet med dette lovforslaget. Forslag: Hvem er part i saken. Departementet foreslår at det er foreldrene som er part i saken og ikke det offentlige på den ene siden. Det kan ha gode grunner for seg at begge foreldrene involveres som part, men etter vårt skjønn er likevel ulempene ved det større. Her oppfatter vi at departementet slår kontra på det som er hele hensikten med dette forslaget, nemlig å gjøre beskyttelsen av barn til et offentlig ansvar og ikke overlate det til foreldrenes avtalefrihet. Etter vårt skjønn holder det ikke at det offentlige kun pliktes til å sette saken i gang. Dette handler også om belastningen for den andre forelderen, at dennes økonomi blir skadelidende for noe den ikke har valgt og ikke er ”skyld” i. Selv om den andre forelderen således mister prosessuelle rettigheter kan vi ikke se at det skulle skade vedkommende, mer være til lettelse at det offentlige tar ansvaret for saken. Dette tydeliggjør statens ansvar for å beskytte barn, og fritar den andre forelderen for den endelige avgjørelsen. Om ikke det offentlige står som part, så tenker vi at ansvaret fort kan pulveriseres. Forslag: partene dekker saksomkostninger Etter vanlige regler er det partene som dekker saksomkostningene. Er begge foreldrene part, står de selv ansvarlige for saksførsel og advokater, og kan dømmes til å betale saksomkostninger. Hovedregelen er at den som får medhold fullt ut eller i det vesentligste dekker omkostningene for motparten. Vi kan ikke finne det rimelig at foreldrene selv skal bære den økonomiske byrden. Selv om det antagelig stort sett vil ende med at den som er dømt for overgrep sitter igjen med regningen, så finner vi det altså urimelig, siden det er det offentlige som starter prosessen som kanskje ingen av dem har bedt om eller ønsker avgjort. I ytterste konsekvens følger det av departementes tankegang at der den dømte ikke skulle lide rettighetstap, så vil den andre forelderen, som ikke har gjort noe galt, bli sittende med sluttregningen. Etter all erfaring med slike saker vet vi at dette kan komme opp i betydelige summer, og således gi et resultat og belastning vil i alle henseende finner urimelig. Det kan også få konsekvenser for barnet det gjelder om foreldres økonomi blir skadelidende av dette saksanlegget. Forslag: Kontaktforbud Vi bifaller forslaget om kontaktforbud slik det er skissert i høringen. Smiso Troms Smiso Telemark Smiso Hamar Smiso Rogaland Smiso Oppland Smiso Hordaland Smiso Sør-‐Trøndelag Smiso Nord-‐ Trøndelag Smiso Sogn og fjordane SMI-‐Oslo Incestsenteret i Vestfold