1. No category

Nr. 3 Årgang 20
pilgrimen
Organ for vekkelseskristen tro og forkynnelse
Aktuell artikkel av Jan Egil Hafsahl:
Statsmakten og
motbevegelsen
Side 2-6
Mulighetens dør
Rapport fra Romania, av Lill Hafsahl, side 18-19
Spurven og svalen
Preken av Paulus Eliasson, side 10-12
Den største gaven
Vitnesbyrd av Kirsti Asprusten, side 8-9
Fra redaksjonen
MENIGHETEN
D
et er med stor glede vi presenterer årets tredje nummer av Pilgrimen, og hilser mange nye abonnenter velkommen.
Vi håper at dere vil finne budskapet aktuelt og inspirerende
– og samtidig bibelforank­ret og
Kristus-sentrert.
Året 2012 har vært et veldig interessant år. Ikke minst når det
gjelder evangelisasjon og misjon. Menigheten Pilgrimsfolket
har vært med på Dyrsku’n i Seljord, der vi fikk nye abonnenter
til bladet Pilgrimen, solgte bøker og CD-er, hadde flere torgmøter – og framfor alt: samtalte
med mange om de evige tingene. Vi stilte også ut på bokmessen i Göteborg.
I Romania går arbeidet fremover som du kan lese om på
side 18-19. Mange mennesker
er blitt frelst og døpt i det siste;
og fler og fler kommer på møtene. Gud gjør under iblandt våre
søsken i Adea og Sântoma.
Kristi hemmelighet
En studiebok av Jan Egil Hafsahl om Guds
evige vilje åpenbart i tiden gjennom hans
menighet.
204 sider, innb., Pris: 198,- + porto
Del to, «Menighetens lederskap» og del tre, «Åndens gaver» er også
utgitt som to separate hefter (42 og 58 sider) og kan bestilles for kun
39,- per stk + porto
«Kirke- og vekkelseshistorie»
av Jan Egil Hafsahl
En rikt illustrert bok, som belyser den
statlig støttede kirkenes historie parallelt
med de forskjellige vekkelsesbevegelsene,
fra den første menigheten og til idag.
165 sider, pocketbind. Pris: 129,- + porto
I dette nummeret presenterer
vi et utdrag av boka «Statsmakten og Guds rike» av Jan Egil
Hafsahl (side 2-5,27). Det er
viktig at vi i vår tid, og med det
nye året i møte, blir bevistgjort
om hvor kampen står, og hva vi
kjemper imot – og hva vi kjemper for.
Redaksjonen
«Statsmakten og Guds rike»
av Jan Egil Hafsahl
Boka går på dypet av statsmaktens
historie og analyserer de lover som
i dag er virksomme i vårt samfunn,
som abortloven og ekteskapsloven.
91 sider, pocketbind. Pris: 79,- + porto
Bestillingsadresse: Se kontaktruten nedenfor
KONTAKT
Bladet Pilgrimen er Menigheten Pilgrimsfolkets organ.
Ansvarlig utgiver: Jan Egil Hafsahl
Redaktør: Paulus Eliasson
Utgis: 4 ganger per år.
Sendes gratis. Send navn og adresse til redaksjonen for å få
ditt abonnement. (Se kontaktinformasjon i ruten til høyre.)
Ønsker du å gi en gave til støtte for bladet?
Bankgiro: 7251 20 17429
2
Kontaktinformasjon for Pilgrimen, Forlaget Pilgimen,
Pilgrim Music og Menigheten Pilgrimsfolket:
Adresse: Trondheimsvn. 71b,
2072 Dal
Telefon: 63 96 12 20
Faks: 63 96 12 10
E-post: [email protected]
Hjemmeside:
www.pilgrimsfolket.no
Statsmakten
og motbevegelsen
V
i kan knapt tale om noen
øvrighet, langt mindre
noen stat, under de første
decennier av menneskelighetens
historie, men vi kan kanskje tale
om en gryende nasjonalitet. Med
nasjonalitet mener vi en gruppe
mennesker med en kollektiv livsvilje. Utvider vi siden begrepet til
et felles språk, en felles kultur, felles ideal og felles historiske minner, kan vi tale om en nasjonalstat.
Ut fra et bibelsk synspunkt begynte samfunnshistorien eller
nasjonalitetshistorien for 5000 år
siden i landene mellom Eufrat/
Tigris og Nilen. Årsaken til at nasjonalfølelsen og nasjonalstoltheten kunne gro og vokse blant østens folk var først og fremst p.g.a.
deres kultur – og i kulturens høysete religionen.
I tidens fylde gikk nesten alle
disse folk og nasjonaliteter opp i
hva vi kaller Romerriket. Det romerske riket strakte seg fra atlanterhavet i vest til Eufrat i øst, fra
Nord-Germania i nord, til Sahara
i sør.
Nå kan vi ikke lenger tale om en
nasjonal enhet, for alle disse folkegruppene som var blitt underkuet av Roms legioner var mange
og kulturene mangfaseterte. Riket ble holdt sammen av hva vi
kan kalle en statspatriotisme som
litt etter litt ble vekket blant de
undertrykte folkene. Man var romerske statsborgere. Europeere,
asiater eller afrikaner – de var alle
medlemmer i verdens best organiserte stat.
La meg ta et eksempel: I landet
kjent som Romania eller Dakia
bodde det s.k. geo-dakiafolket. Vi
Jan Egil Hafsahl
er forstander og bibellærer i Menigheten
Pilgrimsfolket.
Denne artikkelen er et
utdrag av boka «Statsmakten og Guds rike».
(Se annonse på side 2)
3
kan med rette tale om en nasjonalstat under ledelse av Decebalus. I
år 106 blir Dakiafolket angrepet
og underkuet av general Trajan,
senere romersk keiser. Man skulle
tro at hatet mot de nye herrene
ville skape en nasjonalfølelse og
en organisert motstand, men nei
– bare et par tiår senere taler dakiafolket med stolthet om at de er
romerske borgere.
Det samme skjer blant folk etter
folk.
Det verdensomfattende romerveldet savnet nasjonale særdrag
og ble holdt sammen takket være
et fullendt statsmaskineri og en
kosmopolitisk kultur, et faktum
som burde utgjøre et utropstegn
i vårt politiske tideverv der et nytt
rike står opp som en fugl Føniks
av det gamle romerrikets aske, et
forenet Europa, der nasjonalstatens rolle snart er utspilt. Vi er
ikke nordmenn, svensker, tyskere
eller fransmenn; vi er europeere.
Historisk og profetisk skulle nye
elementer inn i Stats-bygget, og
romersk statspatriotisme fikk vike
for gotere og vandaler. Vi er inne
i folkevandringstiden. Nå vokste
det opp små kongeriker, der livet
grupperte seg rundt føydalbaronene.
I lensvesenet ble religionen
det båndet som holdt mennesker
sammen. I vest fantes det nå bare
én religion: den katolske.
Shakespear, Camoes, Chaucher og Dante.
rolle som det sentrale midtpunkt.
Det ligger en stor sannhet i uttalelsene fra presten Hildebrand,
senere kjent som pave Gregor 7. i
krigen mot Henrik 4.:
«Paven er solen, men kongene er
bare måner. På samme måte som
månen får sitt lys fra solen, slik
får kongene sin makt fra paven.
Derfor er de ham skyldig hengiven lydighet og underdanighet, og
«Politikken, sier Machiavelli, er hevet over
moralen. Om det gagner
staten, bør den følge de
moralske bud, hvis ikke:
så eksisterer de ikke.«
Gjennom sin organisasjon og
statskunnskap hevet kirken seg
over vestens mer eller mindre
primitive folk. Det var kirken som
fostret den nye menneskeslekten
og opptok arven etter Rom. Ennå
en gang ledet alle veier til Rom
– og Rom ble ennå en gang hele
vestens midtpunkt.
Pavens myndighet nærmet seg
mer og mer den rene allmakten
og overtok i fullt mål keiserens
4
Niccolo Machiavelli
han alene har rett til å gi og ta
kroner...»
Pavekirkens makt og utvikling
i tiden fra vest-romerrikets fall
og fram til den siste halvdelen av
middelalderen er i særklasse interessant lesning. Å se vilke mekanismer som fungerte og var utslagsgivende, for siden å se paralleller
inn i vår tids katolske oppblomstring, er mer enn lærerikt.
Historisk sett skjer det nå en reprise på 1. Mosebok kap. 11, og
på samme måte som tårnbyggernes drømmer, falt også datidens
pavemakt på sitt grenseløse overmot og sine vidtgående krav. Historiskt sett kan vi tale om en ny
språkforvirring. Denne gangen
var det det latinske språket som
mistet sin internasjonale stilling.
En Dante i Italia, en Chaucer
og en Shakespear i England, en
Camões i Portugal og flere andre
førte den europeiske kulturen
inn på nye veier derigjennom at
de begynte å skrive på sitt eget
morsmål. Nå vokste det fram en
litteratur som bar preg av de ulike
folkenes særtrekk.
Vesten ble splittet – og styret ble
tatt hånd om av territorialfyrstene. Den sterke fyrstemaktens tid
var inne og den nye tidens sannhet het «Samling rundt monarken».
Ikke siden Cæsar-tiden sto det
sterke lederskapet – eller den
sterke lederen – slik i fokus som
under denne tiden. Historisk sett
er vi nå inne på 1500-1600-tallet,
eller den sterke fyrstemaktens
tid for å sette en annen hovedrubrikk.
Som barn av sin tid møter oss florentineren Niccolò Machiavelli
(1469- 1527). Machiavellis statstanker kunne selvfølgelig ikke fått
en slik makt om ikke tiden var forberedt for dem – og det var den.
I 500 år hadde Machiavellis
idéer om statsmannspolitikk blitt
kjetterforklart, – men etterfulgt.
Av Machiavellis prinsipper er særlig to interessante, begge utformet i boken «Il Principe» (Norsk
utgave: «Fyrsten»). Boken utkom
i 1513.
a) Politikken, sier Machiavelli,
Hobbes skrev følgende:
«Staten er Gud – og for
denne Gud skal medborgerne legge ned alt.»
Thomas Hobbes
er hevet over moralen. Om det
gagner staten, bør den følge de
moralske bud, hvis ikke: så eksisterer de ikke.
Det er ikke nødvendig at staten
skal være umoralsk, men når staten vil, og må, er den herre over
moralen.
Staten er i sitt vesen og i sine
interesser A-moralsk, høyt hevet
over godt og ont.
b) l For det andre, sier Machiavelli, er det en fordel for staten at
borgerne er bundet av den moral
staten er løst ifra. Dette skaper
ærbødighet og respekt for øvrigheten.
Romulus gjorde rett i å drepe sin
bror sier Machiavelli: «Gjerningen anklager ham, men resultatet
rettferdiggjør ham.»
Enhver Brutus, enhver potentiell utfordrer, – eller annerledes
tenkende, må bort. «Aksepter aldri en stat i staten», var Machiavellis råd.
Staten må bli elsket som den
velgjører den er, men fryktet av
annerledes tenkende. Forfølgelse
eller mord av det lille mindretall
er en nødvendighet for de manges skyld. Den eneveldige staten
– og statens ubestridte leder – var
Machiavellis drøm.
Det er blitt skrevet mye om
1500- og 1600-tallets kronede despoter og deres ugjerninger – og
vi taler medlidenhetsfullt om de
fattige og fortrampede folkene –
men vi burde gråte over oss selv
og våre barn, for det er først i
vår tid at staten virkelig har blitt
den allmektige despot Machiavelli
drømte om.
Historisk sett var det altså kongen
som bandt riket sammen. Han var
i realiteten staten – og staten var
Gud.
I middelalderen var det forræderi mot Gud å bryte mot kirkens
lære. Fra 1500-tallet blir forræderi mot kongen den synd som
ikke kunne tilgis. Fyrsten hadde
blitt Gud i sitt rike. Monarken var
«konge av Guds nåde» – og den
glorie av hellighet og gudelighet
som hadde omgitt pavens velde
gikk nå over til den verdslige
makten.
Den engelske filosofen Thomas
Hobbes utgav sitt mesterverk
«Leviathan » i 1651. Hobbes skrev
følgende: «Staten er Gud – og for
denne Gud skal medborgerne
legge ned alt.»
Boktittelen «Leviathan » var
ikke tilfeldig valgt. Navnet forekommer i såvel Jobs bok, Salmenes bok og hos profeten Esaias i
vår Bibel som et profetisk navn
for det antikristelige statsmaskineri som vil åpenbare seg i endens tid.
Omtrent samtidig med Hobbes’ «Leviathan» framsto filosofen
Baruch Spinoza i Amsterdam.
Han var jøde, men ble utestengt
av synagogen. I 1687 utgav han
«Tractatus Theologico-politicus»,
med mye av det samme tankegodset som Hobbes hadde utgitt 26 år
tidligere.
Den siste delen av 1600-tallet
brukes historisk sett å omtales
som opplysningstiden. Vi er inne
i rasjonalismens tidsalder.
1700-tallets opplysningsfilosofer
trodde at universet var en stor
maskin, drevet fram av blinde,
mekaniske krefter. Det fantes ingen plass for en personlig Gud.
Opplysningsfilosofene talte visserlig om en skaper, men karakteristisk sett skrev man navnet med
liten s, for han var kort og godt en
samling naturlover. Tiden var nă
inne for opplysningstidens verdensforbedringsdrøm.
Opplysningsfilosofene ville gjøre menneskene lykkeligere – og
humanitet ble det store slagordet.
Fra opplysningsfilosofiens vugge steg Jean Jacques Rousseau
(1712-1778) opp.
«Tilbake til naturen» var Rousseaus parole. Kort sammenfattet
talte Rousseau om naturretten;
ikke som Romerbrevets tanke,
der det heter at «hedningene, som
ikke har loven, av naturen gjør
hva loven byder», nei – Rousseau
talte om en naturrett som omtolket i et moderne språk ville lyde
slik: «Majoriteten har alltid rett».
I hans verk «Du contrat social»
(1762) finner vi grunnlaget for
det moderne demokratiet. «Folkets vilje er statens høyeste lov»,
sa Rousseau, og banet veien for en
ny dimensjon inn i den historiske
utviklingen: Pøbelveldet, som
fikk sin historiske kulmen i den
franske revolusjon, 1789: Marat,
Danton og Robespierre.
Robespierre
Det var sistnevnte, Maximilien
de Robespierre, som talte varmt
for at all sann revolusjon måtte
begynne i det menneskelige sinn
som «ideologisk indoktrinering».
Formuleringen forefaller moderne.
Robespierres ideologi ble formet efter følgende teser:
a) Intet er staten uvedkommende.
b) Alt er politikk.
Robespierre innførte også begrepet «straffbare meninger» og
«straffbare ytringer». Følgene vis5
De Toqueville om
demokratiet: «Det vil
være mildere, men ha
større virkefelt. Det vil
bryte menneskene ned
uten å pine dem.
te seg nå på domstolenes område.
Det var statens interesser alene
som bestemte hva som var rett.
«Rett og stat» og «moral og stat»
ble synonyme begrep.
«Den som handler i republikkens interesser har lov til alt», sa
Robespierre. Det statsfornuftige
ble sannhet. I stedet for en usynlig «Allfader» i en hinsidig himmel
tilbød staten seg å bli som «En mor
for sine barn.»
Da industrialismens gjennombrudd på 1800-tallet skapte et
missfonøyd proletariat, vokste
den marxistiske arbeiderbevegelsen fram. Drømmen om et tusenårig rike fantes også der, men i
en mer jordbunden form.
Drømmen om et paradis på
jorden, en himmel uten Gud,
fortonte seg for de mange som
svimlende, – og dens frelseslære
lød «lykke gjennom egen innsats».
1800- og 1900-tallets ideologiske
praktikere delte seg i spørsmålet
om kristendommens brukbarhet som kamuflasje. Den ene siden, sosialismen/ kommunismen
forkastet den bevisst. Den andre
siden,
fascismen/nasjonalismen
brukte gudstroen som et bevisst
ideologisk skalkeskjul.
Datidens Machiavellipolitikere
spente vår Herre framfor egen
vogn, og blasfemien steg til antikristelige høyder da de utførte
sine udåder i Kristi navn: «Got
mit uns».
40-tallets Machiavellister hevdet å være sannhetens vitner hver
gang de løy, rettferdighetens forkjempere hver gang de fornedret,
frihetens riddere hver gang de
fengslet og kjærlighetens apostler
hver gang hatet fikk fritt utløp.
6
de Toqueville
Statskamuflasjen kjenner ingen
grenser.
Selv om de i vestens historie alle
ble ett parentes, og i sin ideologi
var helt ulike, hadde såvel fascismen, nazismen og kommunismen
én felles nevner: Drømmen om
det fullendte statsmaskineriet.
La oss for et øyeblikk se på vår
tids lovpriste demokrati. Allerede
filosofen, historikeren og politikeren Alexis de Tocqueville (18051859) talte med stor bekymring
om demokratiets framtid i sitt
store tobindsverk «Demokratiet
i Amerika» (1835/1840). Han var
redd for at demokratiet skulle utarte seg til et flertallstyranni. Han
mente at et moderne depoti ville
være av et helt annet slag enn det
man tidligere hadde kjent:
«Det vil være mildere, men ha
større virkefelt. Det vil bryte menneskene ned uten å pine dem. Jeg
er ikke i tvil om at herskere i vår
opplyste og egalitære tid vil ha en
større mulighet enn antikkens keisere for å samle offentlig makt på
sine egne hender, og for å trenge
dypere og langt mer regelmessig
inn i den enkeltes private interessesfære.» (Fra «Om demokratiet i
Amerika»)
Idag ser vi synliggjørelsen av de
Tocquevilles framtidsvyer. Vi møter en stat med tilnærmet uinnskrenket makt.
Du er hjertlig velkommen til Menigheten Pilgrimsfolkets møter. Vi har lokale på Ensjø i Oslo
og på Råholt i Akershus (Eidsvoll kommune).
Oslo:
Onsdag 19.00
Bibelstudium
Søndag 18.00
Vekkelsesmøte
For alle barn
Barnebladet Høst gis ut fire ganger i året, og
sendes fritt til alle barn. Bladet inneholder
artikler, fortellinger, oppgaver og mye annet
moro.
På hjemmesiden finner du også hørespill,
sanger, spill, spørrekonkurranser og andre ting.
Bestillingsadresse finner du på side 2.
Råholt:
Lørdag 18.00
Evangelisk møte
Adresse: Kroken
2, vis-a-vis Råholt
Adresse: Stålverksvn. 2, kirke i Eidsvoll
kommune
T-banestasjon Ensjø
Om jeg spør: «Hvem er staten?»
vil mange svare «Folket». Øvrigheten har fått sin myndighet av
folkets demokratiske valg. Stortinget fastsetter landets lover på
vegne av folket. I denne lovgivne
funksjon har stortinget ingen autoritet over seg. Den er suveren.
www.barnebladet.no
Fortsetter på s. 27
Datidens Machiavellipolitikere spente vår Herre
framfor egen vogn, og blasfemien steg til antikristelige høyder da de utførte sine udåder i
Kristi navn: «Got mit uns».
Hitler og Mussolini.
Evangeliske møter
i Oslo og Akershus
P
I M
L U
G S
R I
I C
M
Navnet Jesus blekner aldri
Menigheten Pilgrimsfolket synger sanger med
et evig budskap.
16 sanger, Pris: 129,- + porto
Pilgrimssanger
Camilla Eliasson synger sanger om frelsen,
evigheten og Guds menighet.
13 sanger, Pris: 129,- + porto
I Herrens hender
Liveinnspilte vekkelsessanger fra teltmøter på
Youngstorget i Oslo.
22 sanger, Pris: 99,- + porto
Bestillingsadresse: Se side 2.
7
Den største
gaven
Vitnesbyrd av Kirsti Asprusten
J
eg vil skrive litt om noe jeg
ble veldig velsignet av for en
tid tilbake.
Mine foreldre lærte meg å be
til Jesus da jeg var ei lita jente, og
Gud har vært god imot meg. Han
er alltid der, med sin trofasthet og
godhet, og jeg har fått nåde til å
komme inn i Guds menighet; den
plass på jorden der Gud har sin
hvileplass. Der er en ikke alene,
nei vi er mange og vi er søsken.
I menigheten får vi samles for å
oppbygge hverandre, når vi leser
Guds Ord og takker for hva han
har gjort for oss.
Det var på en slik samling jeg
fikk høre om det jeg nå vil skrive
litt om. Det ble lest fra Fil 2,6-11.
Der står det at Jesus, han som var
i Guds skikkelse, ikke aktet det for
et rov å være Gud lik. Han som
var og er en del av Guddommen,
8
han var villig til å bli gjort lik med
den skapelsen som han og Faderen hadde skapt.
Vi mennesker er skapt av støv,
men i Guds billede. Så mye elsket
Gud sin skapelse at han var villig
til å ofre en del av seg selv for at
mennesket igjen skulle få mulighet til å få kontakt og bli i harmoni med Gud. Gud ønsker felleskap med oss mennesker. Derfor
kom Jesus.
Det er jo dette vi skulle minnes og være glade for nå i denne
julehøytiden. Tenk at Jesus som
hadde vært med på å skape oss av
støv, var villig til å bli sin skapelse
– altså oss mennesker – lik.
Det står i Joh 1,13 at han ble født,
ikke av blod og heller ikke av kjøds
vilje, men av Gud. Ja, ikke bare at
han ble født og vokste opp som
et menneske på jorden, han gikk
også i døden for oss. Han som var
uskyldig og ren, ble korsfestet for
oss, slik at den rettferdige Gud
fikk kjøpt menneskene tilbake fra
den fallene tilstand som Eva og
Adam satte oss i, da de ville bli lik
Gud på sin egen måte.
Gud vil ha felleskap med oss mennesker, men det må bli på Guds
måte. Gud ønsker at vi frivillig
skal ønske felleskap med ham.
Derfor kom Jesus og åpnet denne
muligheten. Ja, han åpnet veien
gjennom det offer han brakte.
Han døde og ble forlatt av Gud
som menneske, men hans Guddom gikk ned i dødsriket og tok
med seg de som var fanget der,
alle de som var døde i troen på
Gud og som hadde levd mellom
Adam og Jesus. Det står om dem
at de så fram mot det som skulle
komme.
Så sto han opp igjen fra de
døde og viste seg for sine disipler
og trøstet dem før han fór opp til
himmelen. Det er han, akkurat
som det står i Apostlenes gjerninger Stefanus så stå ved Gud Faderens side i himmelen. Jesus åpnet
veien for oss mennesker, så vi også
kan få komme inn i himmelen.
Dette kan vi få ta imot. Ikke Jesus som det lille barnet, men Jesus
som frelser/redder ifra synden og
dens herre. Gaven er gitt! Hva
gjør du med denne gaven? Takker du ja til det Jesus har gjort for
oss? Eller lar du sjansen gå deg
forbi? Tenk å ha fred med Gud og
håp om herlighet!
Ikke stress og mas slik vi mennesker er så flinke til. Det kjenner
vi så altfor godt, men fred med og
ifra himmelens Gud. Det er noe
større enn vi kan prestere. Vi behøver ikke gjøre oss fortjent til å
få fred med Gud. Nei, vi kan bare
ta imot den gaven Jesus har gitt
oss og være takknemlig for at Gud
ønsker felleskap med oss. Og når
du opplever Guds kjærlighet i ditt
liv, da blir det ganske naturlig at
du ønsker å gi noe tilbake; ikke av
tvang, men av takknemlighet.
Dette at Jesus fornedret seg slik,
ble veldig stort for meg. Tenk,
han ble lik «støvet», mennesket
han hadde skapt. Jeg har fått si:
«Ja takk» til den store gaven han
har gitt alle oss mennesker, og jeg
gleder meg over at dette gjelder
meg. Det er stor nåde og den rekker helt fram. Om vi holder oss
nær til Jesus, holder han seg nær
til oss, slik det står i Rom 8:38-39.
Da Jesus fór opp til himmelen,
lovet han sine disipler at han skulle komme igjen. Slik som de så at
han fór opp, slik skal han komme
tilbake for å hente alle de som
tror på ham; tror at Jesus er Guds
sønn og at han har åpnet muligheten for samfunn med Gud.
Han vil hente alle de som er døde
i troen på ham og de som lever i
denne troen.
Da skal vi som tror få være
sammen med ham! Skal du være
med? n
Tilbud på
bibelundervisning
på CD
Fader vår - Jan Egil Hafsahl
15 deler (leveres i samlingsboks)
Undervisning om de
forskjellige delene i bønnen som Jesus lærte sine
disipler å bede.
Hva betyr det å be om at
Guds vilje skal skje? At
hans rike skal komme?
At han skal tilgi oss våre
synder?
Lytt, og la deg inspireres
til et fornyet bønneliv!
Tilbud: 300,- + porto
Israels historie - Jan Egil Hafsahl
9+2 deler (leveres i samlingsboks)
Følg med i historien om
Guds folk – fra den dag da
Herren kalte på Abram,
til frigjørelsen år 1948, og
de politiske og profetiske
hendelsene som har skjedd
siden den gang.
Forelesningene ble holdt på
midten av 90-tallet, men det
følger også med en dobbelCD med oppdatert undervisning fra 2008.
Tilbud: 200,- + porto
Bestillingsadresse finner du på side 2
9
Spurven
og Svalen
Tekst: Paulus Eliasson
S
alme 84 er, i følge sitt første vers, skrevet av Korahs
barn. Deres salmer er fulle
av gudslengsel, glede i Herren og
glede i hans verk.
Denne salmen begynner med at
Korahs sønner taler om Guds boliger: «Hvor elskelige dine boliger
er, Herre, hærskarenes Gud!»
I det nye testamentet utvikles
begrepet «Guds bolig» eller «Guds
tempel», og forklares på to måter.
For det første blir Jesus en gang
stilt mot veggen, fordi han hadde
drevet ut pengevekslere og andre
selgere fra tempelområdet i Jerusalem. Jødene krevde et tegn fra
ham, fordi han i deres øyne vannheliget tempelet. Jesus svarer da:
«Bryt dette tempel ned, og på tre
dager skal jeg gjenreise det.» Diskusjonen oppstår om hva Jesus
mener – skal han virkelig bygge
opp det tempelet som man hadde
bygget på i 46 år, på bare tre dager? Evangelisten Johannes kommer da med en forklarende note:
10
«Men han talte om sitt legemes
tempel.» (Joh 2,21)
Jesus var legemliggjørelsen av
Guds vesen, og derfor kunne han
kalle seg selv for Guds tempel.
For det andre sier apostelen
Paulus at «...vet dere ikke at deres legeme er et tempel for den
hellige Ånd...?» (1. Kor 6,19) Den
som har tatt imot Gud og er blitt
født på nytt er bærer av himmelske verdier, og er på den måten et
tempel for Gud.
I Efeserbrevet sier Paulus videre: «I ham (Kristus) blir hele bygningen føyd sammen og vokser til
et hellig tempel i Herren. I ham
blir også dere, sammen med de
andre, bygd opp til en Guds bolig
i Ånden» (Ef 2,21-22). Menigheten er Herrens bygning. Sammen
representerer og presenterer vi
Kristus for en fallen verden.
Etter disse Herrens boliger lengter Korahs barn, ja de «fortæres
av lengsel» (Sal 84,3) Vi kan jo alltids spørre oss selv hva vi lengter
etter. Karriere? Selvrealisering?
Gode sosiale forhold? Noen har
i hvert fall en brann som brenner sterkere enn noe annet. Jesus
sier: «Søk først Guds rike og hans
rettferdighet...» (Matt 6,33)
Spurven og svalen
Vi vet at vi alle er forskjellige.
Unike individer med forskjellige
forutsetninger. Noen sier at det
med menighetsliv, storfamilieliv og nært felleskap med andre
kristne – det kanskje virker for
andre, men ikke for meg. Salme
84 tar i hvert fall for seg to men-
nesketyper og sammenligner dem
med fugler.
For det første: «Spurven har jo
funnet seg et hus...» (Sal 84,4)
Spurven er en rolig fugl. Den
har ikke kapasitet til de lange flyvningene, men holder seg stort sett
i det område hvor det ble født.
Den anses for å være en meget sosial fugl, og engasjerer seg gjerne
i felles vasking, synging og mye
annet.
Som mennesketype er nok spurven gjenkjennelig. Noen liker fellesskap, å ha mange mennesker
rundt seg. De slår seg til ro
med å bygge sitt bo – og arbeider ut ifra de forutsetningene
de har der. De kan være nok
så vanskelige å rikke på – og
når de har funnet sitt sted
så foretar de seg ikke de
store «flyvningene».
Svalen, taler Korahs barn
også om: «...og svalen et
rede hvor den har lagt
sine unger – dine alter,
Herre, hærskarenes
Gud, min konge og
min Gud!» (Sal 84,4)
Det hebraiske ordet derór syfter
egentlig på seileren,
eller «swift» som den
kalles på engelsk
fordi den er rask og
flyktig. Den er muligens
spurvens absolutte motsats.
Gjør et søk på spurv på nettet,
og du vil finne mange nærbilder,
spurver som sitter på en vinduskarm, spiser fra en frøbolle eller
til og med fra noens hånd. Gjør
derimot et søk på seileren, og du
vil nesten kun finne bilder av en
fugl i flukt. Seileren lander stort
sett aldri, men er tilpasset et liv i
luften. Wikipedia sier at «de setter seg aldri frivillig på marken»,
men med sine nesten ikke-eksisterende bein kan den muligens
strekke seg til å iblant gripe tak i
en grein.
Den er rask – og kan komme
opp i over 100 km/h og flyr over
200 000 km/år – og er da selvsagt
også en flyttefugl.
Om man skal tale om svalens/
seilerens tilsvarighet, så finnes det
selvsagt også mange mennesker
som ikke finner sin ro på et geografiskt sted, i en sosial sammenheng eller i det store hele ikke finner noen retning i livet.
Det er ofte disse som mener at
«menigheten er ikke noe for meg».
Som vandrende joner søker man
nye opplevelser og impulser – i en
stadig søken etter identitet.
Men en gang må også svalen slå
seg til ro. Den må finne seg et sted
for å legge sine egg. For å finne
livets mening, må det hjemløse og
fredløse mennesket stanse opp.
Den amerikanske sangeren og
forkynneren Keith Green synger i
en sang: «For å finne deg selv, må
du begynne akkurat her». Det er
sant for alle mennesker, spurver
som svaler.
Og de finner også begge svaret
på sin indre lengsel og uro på det
samme stedet: «Dine alter, Herre». Det finnes et sted hvor den
urolige kan finne trygghet, og
den hjemløse et hjem. Gud har
ikke skapt oss til ensomhet, men
til fellesskap – og det fellesskapet
er i ham selv og i hans menighet.
«Salige er de som bor i ditt hus»
(Sal 84,5). Fra hjemløshet til salighet i Herrens hus. Det er et sted
hvor Gudsrikets resurser blir gitt
til alle – til kraft i vanskelige tider:
«Når de vandrer gjennom tåredalen, gjør de den til en kildevang».
Slik kraft er det i omsorgen og
fellesskapet når vi vandrer med
Herren og hverandre.
Å stå ved døren til
Herrens hus
Salmen fortsetter, litt lenger fram:
«For én dag i dine forgårder er bedre enn ellers tusen. Jeg vil heller
stå ved dørterskelen i min Guds
hus enn bo i ugudlighets telt.»
(Sal 84,11)
Da har man fått perspektiv på livet, og
opplevd hva det betyr
å være nær selve livets
kilde. En dag sammen
med ham som sa:
«Der to eller tre er
forsamlet i mitt navn,
der er jeg midt iblant
dem» (Matt 18,20) –
det er bedre enn noe
annet.
Så nevnes dørterskelen eller dørposten. Noen oversettelser taler om å «vokte
døren til min Guds
hus», men jeg tror
at denne oversettelsen gjør riktig, når den
taler om å stå ved dørposten. Historisk og frelsesprofetisk skjer det nemlig tre ting ved
dørposten.
Det første som skjer er da Israels folk skal ut av Egypt. For å
få sin forløsning og for å unnfly
den dom som Gud hadde bestemt
skulle gå over landet, sier Herren til Moses at hver familie skal
slakte et årsgammelt, feilfritt lam.
Lammets blod skulle så strykes
«på begge dørstolpene og på det
øverste dørtre på de hus hvor de
eter det.» (2. Mos 12,7)
Dette er et forbilde som er velkjent. Johannes døperen sier om
Jesus: «Se, Guds lam!» (Joh 1,29)
og apostelen Paulus sier: «Vårt
påskelam er slaktet» (1 Kor 5,7).
11
Det første som skjer ved dørposten er altså at lammets blod som
tar bort verdens synd, blir strøket.
Tenk på det når du leser: «Jeg vil
heller stå ved dørterskelen i min
Guds hus enn bo i ugudlighets
telt.»
Det andre som skjer er kanskje
mer ukjent. I Israel fantes tydelige regler for slaveri, og for hvordan men skulle behandle en slave.
Vi tenker på slaveri som rettsløshet og maktesløshet; men i det israelske samfunn hadde Gud gitt
mange regler for det å arbeide
som slave. Etter ett gitt antall år
skulle slaven slippes – og han var
da en fri mann.
Men Bibelen tar også høyde for
at noe skjer i forholdet mellom
slaven og hans herre, at det utvikles et godt forhold mellom dem,
og slaven sier: «Jeg holder av min
herre, min hustru og mine barn,
jeg vil ikke være fri og gå bort» (2
Mos 21,5). Han har altså fått tilbud om frihet, men velger selv å
bli hos den herre han elsker. «...da
skal hans herre føre ham frem for
Gud og stille ham ved døren eller ved dørstolpen, og hans herre
skal stikke en syl gjennem hans
øre, og han skal tjene ham all sin
tid.» (2. Mos 21,6)
Gud ønsker ikke mennesker
som er hans slaver av tvang. Allikevel bruker Nye testamentets
forfattere ofte det greske ordet
«doulos» (slave) om seg selv. Det
er de som har fått en fri vilje av
sin Herre og Gud – men som har
gjort valget å ikke leve for seg selv
og sine egne ønsker – men å gi
sitt liv helt og fullt til ham som de
elsker. Helt overlatt til Gud. Og
tegnet på dette skjer ved døren
til Herrens hus. «Jeg vill heller stå
ved dørterskelen...»
Guds menighet er de mennesker som er helt overgitt til Gud.
«Jeg vil heller stå ved dørterskelen i min Guds hus enn
bo i ugudlighetens telt.»
Enda en ting skjer ved dørposten.
Israels folk var satt til å vokte det
Ord som Gud hadde gitt dem.
Ikke bare skulle de vokte det som
bokstav på stein – men også ved å
leve det ut og bevare det i sine liv:
«Og disse ord som jeg byder dig
idag, skal du gjemme i ditt hjerte.» (5. Mos 6,6)
En annen ting som skulle gjøres,
var å: «...skrive dem på dørstolpene i ditt hus og på dine porter.»
(5. Mos 6,9). Det finnes et sted
hvor Guds Ord bevares, og hvor
det skal leves ut – og det er Herrens bolig. Om det er en ting man
skal kunne si om Guds menighet,
så er det at den er «sannhetens
støtte og grunnvoll» (1. Tim 3,15)
og at den har i sin hånd «Åndens
sverd, som er Guds ord» (Ef 6,17)
Har du månedens CD?
Med «Månedens CD» får du hver måned tidsaktuell bibelundervisning og vekkelsesmøter.
(Bestillingsadresse på side 2)
12
Offeret
som vi
trengte
Uansett hva slags personlighet
vi har, om vi er en spurv eller en
svale – så er det et sted der Gud
ønsker at vi skal være. Der hvor
blodet er strøket til forsoning, der
hvor sylen er slått inn, til overgivelse – og der hvor Guds ord holdes høyt i ære. Der søsken møtes
til takk og pris til ham som har
gitt dem en framtid – og som stadig lar dem vandre i seier.
I Johannes Åpenbaring gis denne karakteristikken av de som har
vunnet seier:
«Og de har seiret over ham i
kraft av Lammets blod og det ord
de vidnet; og de hadde ikke sitt liv
kjært, like til døden.» (Åp 12,11)
Lammets blod, Ordet og et helt
overgitt liv. Det er stedet for både
spurv og svale. n
250,-/år
Vitnesbyrd av
Elisabeth Lindroos
J
esus er Gud. Gud lot seg bli
født og utga dermed seg selv
til mennesker. Tenk på et nyfødt barn. Det er helt avhengig av
at noen tar seg av det.
Han elsket oss så høyt, at han
var villig til å leve her iblant oss.
Hvor mange ganger ble han ikke
hånet og bespottet? Hvor mange
ganger ble han ikke skuffet og
plaget av å være midt oppe i synden? Han var Gud, han gjorde
under og hjalp mange, men de
fleste trodde ikke på ham. De ba
ham gå bort ifra dem. De ville leve
videre på sin egen måte. De ville
ikke gi opp noe, enda det var et
liv i harmoni han tilbød dem.
For at synden skulle kunne bli
sonet måtte det blod til. Som et
bilde på det som skulle komme,
bestemte Gud at man skulle ofre
For et barn er oss
født, en sønn er oss
gitt, og herredømmet
er på hans skulder, og
han kalles under, rådgiver, veldig Gud, evig
fader, fredsfyrste.
et feilfritt lam, og blodet ble midlet til forsoning mellom Gud og
mennesker.
Hvis noen hadde vært villig til
å gi sitt blod for verdens synd,
så hadde det ikke hatt noen som
helst virkning. Lammet skulle
være feilfritt – mennesket hadde
måttet være feilfritt. Hvor finner
du et menneske uten synd? Selv
den godeste mann eller kvinne
har noe ondt inne i seg. Ingen
tenker bare gode tanker. Ingen
gjør bare godt. Ingen – utenom
Jesus.
Jesus er Gud og han bærer ikke
på synd. Han var et helt igjennom
godt menneske. Han kunne bli et
slikt offer som trengtes. Han ble
prøvet på alle områder, fordi det
skulle bevises at han var syndfri.
Det var ikke Gud som trengte det
beviset, som måtte prøve ham,
for å se om han kunne «klare
det». Han ble prøvet for å gjøre
det klart for alle og enhver at han
holdt mål.
Han var den eneste som hadde
muligheten til å gi sitt blod til
frelse for verden. Og han var villig til å gi det offeret! Han hadde
ikke behøvd å gjøre noe for oss.
Han kunne ha latt være å bry seg
om oss. Men han elsker oss. Og
han ønsker felleskap. Han vil leve
sammen med noen som elsker
ham tilbake. Derfor ofret han
seg.
Da Stefanus led martyrdøden,
fortalte han at han så himmelen
åpen og et menneske som sto ved
Guds høyre hånd. Det var noe
helt sensasjonelt. Intet menneske
hadde før kunnet komme nær til
Gud, men nå ble muligheten åpnet i og med at mennesket Jesus
bar fram sitt offerblod.
Den som vil komme til Jesus, tar
han imot. Han tilgir synden. Han
gir et helt nytt liv, fordi han selv et
livet. Han elsker oss og vil ha felleskap med oss.
Hva er nåde? Når man har skyld,
men slipper å betale. En som sitter i fengsel for å sone noe han
har gjort urett kan begjære nåde.
La meg bli fri! Jeg fortjener det
ikke, men la meg bli fri!
Det er en ufattelig nåde, at du
og jeg kan få bli fri, få tilgivelse
for synden og forsoning med vår
skaper, Gud, bare ved å si ja til Jesus.
Han ønsker felleskap. Han ønsker å bruke oss i sin tjeneste. La
oss gi våre liv til ham. Gi ham den
første plassen i våre tanker og i alt
det vi gjør. Han fortjener det. Og
det gjør livet verdt å leve. n
13
Romervekkelsen
i Frankrike
-Et under i moderne tid.
Stig Andreasson forteller om da en vekkelse
brøt ut blandt romer ut på 60-tallet
Under den annen verdenskrig fikk mange romer i Europa gjennomgå
store lidelser. En del av
dem mistet livet i tyske
konsentrasjonsleire. Fru
Reinhard var blant dem
som slapp unna med livet og som etter krigen
igjen begynte sitt omreisende liv på Frankrikes
landeveier. I større byer
og i små landsbyer solgte
hun tøy og kurver av piletre som hennes mann
og sønner hadde laget.
I begynnelsen av 1950
fikk denne kvinnen
oppleve noe som skulle
få den største betydning
for henne selv, hennes
familie og tusener av
hennes stammefrender i
Frankrike.
tenskapen.» Da den fortvilte moren spurte hva
dette betydde fikk hun
til svar: «De får være
glad for at De har andre
barn. Denne gutten må
De ikke regne med å få
tilbake.»
Familien Reinhard befant seg i byen Lisieux
i Normandie da en av
sønnene ble alvorlig
syk. På sykehuset konstaterte legen at det var
blindtarmbetennelse og
dessverre også bukhinnebetennelse.
Gutten
ble operert, men etterpå
sa legen: «Dette er et
håpløst tilfelle for legevi-
Noen dager tidligere
hadde fru Reinhard
mottatt en traktat fra en
mann som sto på markedsplassen i Lisieux
og solgte bibler. I denne
erkekatolske by fantes
det nemlig en evangelisk forsamling som forsøkte å spre evangeliets
budskap. Mannen på
markedsplassen sa noen
14
Traktaten på
markedsplassen
ord om Jesus til fru
Reinhard og ga henne
traktaten. Hun la den i
sin portemonè og mistet den flere ganger da
hun betalte for matvarer
som hun kjøpte på markedsplassen. Men hver
gang tok hun opp den
lille traktaten igjen. Det
var akkurat som om en
usynlig hånd tvang henne til å ta vare på den og
få den med seg hjem.
Nå da sønnen lå syk
og døende på sykehuset
kom fru Reinhard til å
tenke på traktaten. Siden hun selv ikke kunne
lese, ba hun en dame fra
byen om å være så snill
og lese for henne hva
som sto skrevet på traktaten. Det var et budskap
om Jesus og om håp for
fortvilede og søkende
mennesker. Der sto også
adressen til menighetens
lokale og innbydelse til
møtene hvis man ønsket
å vite mer om evangeliets budskap.
gatenavn eller gatenummer, men med velvillige
menneskers hjelp fant
hun veien til menighetens lokale. Det var en
søndag formiddag. Pastoren sto foran menigheten og talte. Da den
fortvilte romerkvinnen
kom inn i lokalet avbrøt
hun predikanten og
ropte: «Monsieur, min
sønn ligger på sykehuset
og holder på å dø! Dere
må hjelpe meg! Dere må
be for sønnen min!»
«Nei, din sønn skal
ikke dø. Herren er mektig til å helbrede ham!»
svarte predikanten. Så
ba hele forsamlingen for
romergutten på sykehuset. Etter gudstjenesten
fulgte pastoren med moren opp til sykerommet
hvor han igjen ba og la
sine hender på gutten.
To dager senere ble den
unge romergutten utskrevet fra sykehuset –
fullstendig frisk!
Din sønn skal ikke dø
Et vitnesbyrd
som tente
Fru Reinhard kunne jo
heller ikke lese verken
At Gud hadde grepet inn
på en underfull måte,
det var helt tydelig. Den
overlykkelige
moren
fortalte selv­følgelig ivrig
hva som hadde skjedd
for alle slektninger og
venner hun møtte på
sine reiser. En lengsel etter å få vite mer om Jesus og evangeliet ble tent
hos mange. En annen
av fru Reinhards sønner, som var gift, kom
også til Lisieux. Denne
eldre sønn bar tilnavnet
Mandz og han hadde
lenge vært på leting etter Gud. Han var like
fattig og uvitende som
alle sine stammefrender.
Av de 50.000 romer som
den gang levde i Frankrike var til 98 prosent
analfabeter og praktiserte en spesielt overtroisk
form for romersk katolisisme. De gjorde pilegrimsreiser til Middelhavet hvor en stor statue
av Jomfru Maria ble
båret i prosesjon. Mariadyrkelse, bønn til forskjellige helgener samt
spådom og okkultisme
preget romernes religiøse liv. Dette foraktede
vandrerfolket
hadde
ikke kontakt med noen
evangeliske menigheter.
Ingen evangelisk misjonær fulgte dem på deres
reiser for å gi dem Guds
Ord. De levde i det største mørke og uvitenhet.
Men nå tentes lengselen etter noe annet hos
mange av dem.
Den som søker
han finner
Romeren Mandz hadde
ofte forsøkt å komme i
kontakt med Gud ute
i naturen, under åpen
himmel. Han trodde
at Gud fantes og visste også at han på romerstammens
språk
hette «Barodevel», men
for Mandz var han den
ukjente Gud. Som liten
gutt hadde han en gang
fylt en flaske med vann
fra en undergjørende
kilde, sannsynligvis fra
den katolske valfartsbyen Lourdes. Han hadde
lenge bevart denne flasken under hodeputen
og drakk litt av den hver
kveld i håp om å bli lykkelig. Men noen fred
hadde han ikke funnet.
Da han fikk høre hvordan hans yngre bror var
blitt helbredet gikk også
han til den evangeliske
menigheten i Lisieux.
Han følte en usigelig
glede da han fikk høre
budskapet om at frelsen
er av nåde ved tro på
Jesus Kristus. Av hele
sitt hjerte henga han seg
til Gud og ble sammen
med de andre i familien
Romske søsken er med og synger på teltmøte i Frankrike.
et vitne for Jesus blant
andre romer av den
samme stamme, den såkalte «Manouche-stammen.» Slik ble evangeliets gode nyheter kjent
for mange.
Fascinerende
fortsettelse
Dette var romervekkelsens begynnelse. En
enkel traktat på en markedsplass. En romergutt
blir helbredet som svar
på bønn. Fortsettelsen
er like fascinerende som
begynnelsen. Store skarer av romer begynte
å oppsøke evangeliske
menigheter. Vi har ofte
sett dem komme til våre
teltmøter. Romerne er
ofte veldig musikalske
og de troende blant dem
har ofte hjulpet oss med
sang og musikk. I dag
samles tusentals romer
til store konferanser. Jeg
kan huske at jeg en gang
ved en slik anledning ble
invitert til å spise hos en
troende romerfamilie.
Renslighet er ikke en
dyd hos vandrerfolket,
så det kan nok være litt
av en prøvelse å spise
hos dem. Men denne
gang konstaterte jeg at
selv om tallerkene hadde forskjellige farger, så
var alt så rent og pent på
bordet at det var en fryd
å delta i deres måltid.
Det hadde skjedd forandring hos dem på alle
livets områder.
I juletider er det gripende å tenke på Herrens under blant dette
foraktede vandrerfolk.
Vi feirer den fantastiske
begivenheten at Guds
Sønn steg ned til oss
fra lysets rike. Og hvorfor steg han ned? Guds
Ord sier at Han kom
for å oppsøke og frelse
det som var fortapt. Romervekkelsen er et fantastisk vitnesbyrd om at
den Frelser som en gang
ble født i Betlehem ennå
i dag oppsøker og frelser de mest uvitende og
forkomne blant menneskene på vår jord. n
15
Begynnelsen
til slutten
I
flere år har man diskutert og
debattert hvorvidt det skal
avholdes skolegudstjenester i
forbindelse med julen eller ikke.
Argumentene har vært mange på
begge sider. For de som har ment
at det bør og skal avholdes har
hovedargumentene vært at dette
er en norsk juletradisjon som bør
få holde frem, samt at det har en
kulturell verdi og er med å fremme forståelsen for den norske kulturen.
Motparten har på sin side hevdet at dette er ekskluderende i
forhold til en stadig større befolkningsgruppe med fremmedkulturell bakgrunn som da gjerne har
en annen religion og/eller religiøs
bakgrunn.
Det har også vært forslag om å
tillate skolegudstjeneste, men at
det da må finnes en reservasjonsordning for de som ikke selv ønsker eller har foreldre som ikke
ønsker at deres barn skal delta. Argumentene mot dette har da vært
at de som velger ikke å delta vil
bli stigmatisert og føle seg utenfor
blant den gruppen av elever som
velger å delta.
I år har det kommet på dagsordenen flere saker som har aktualisert problemstillingen, om en i en
videre forstand.
I Danmark raser debatten etter at 5 av 9 medlemmer i styret
i et borettslag på Skjælland har
sagt nei til å bruke 7 000 kroner
til juletre og juletrefest, mens de
kort tid i forveien brukte 60 000
kroner på å feire den muslimske
høytiden Eid. Det har gått så langt
16
i Santa Monica men har de siste
årene møtt motbør fra en gruppe
ateister som har stilt opp med
stand og som argumenterer mot
den kristne julen. Etter flere tilfeller av bråk og vandalisme ble nylig hele arrangementet forbudt.
Tekst: Michael Hafsahl
at kulturminister Uffe Elbæk har
mottatt drapstrusler etter å ha uttalt seg i saken. Dette meldte Aftenposten i en kort artikkel den
29. november.
I engelsktalende land debatterer man hvorvidt man fortsatt
kan kalle julen for Christmas da
det inneholder navnet Kristus.
Dette skal da være fordi det kan
virke støtende på mennesker med
andre religioner. Mange har allerede skiftet ut «merry Christmas»
med «season greetings» eller man
bruker bare det nøytrale «holydaytree» i stedet for «christmas-tree.»
Dagen melder den 28. november over hele forsiden: «Rydder
den kristne jula vekk fra gatene»
. I en lengre artikkel i avisen skildres striden mellom en gruppe
ateister og flere kristne menighter
i USA. Menighetene har i over 6
tiår hatt en tradisjon med å stille
ut julekrybber i en offentlig park
Listen kan lett gjøres lenger, men
det er meningsløst å bruke plass på
dette. Dette er heller ikke skrevet
til forsvar for juletrær, christmastree eller hvilken benevning man
nå måtte ønske. Et grantre har jo i
bunn og grunn veldig lite med julens budskap å gjøre. Ei heller er
dette skrevet til forsvar for å stille
ut julekrybber, om det nå måtte
være i menighetshus eller i offentlige parker. Det kan være en koselig tradisjon, men det er ikke det
som er hovedpoenget. Det er ikke
engang et innlegg i debatten om
det skal være skolegudstjenester i
forbindelse med julen, frivillig eller obligatorisk.
Alt det som er nevnt så langt er
ikke først og fremst en diskusjon
om hvordan man skal unngå å
støte mennesker med andre religioner og annen religiøs eller
kulturell bakgrunn. Det er nok
mange av debattantene som skulle
mene det om sine egne synspunkter, men sannheten er en helt annen, selv om man nok ofte ikke
vil erkjenne det. Eller til og med
innse at det kan være det. Sannheten er at alt dette ikke er annet
enn symptomer på en stadig mer
kristendomsfiendtlig verden.
Det er ennå et lite skritt i forberedelser for Antikrists inntreden
på den politiske arenaen og pre-
–Natten kommer da
ingen kan arbeide!
ludier til endetidens store omveltninger og hendelser. Det er enda
et steg på veien til den mørkeste
av alle tidsaldre for vår jord. Den
tid hvorom vår Herre og Frelser
Jesus Kristus selv sa: «Natten kommer da ingen kan arbeide.» (Joh.
9.4) Da man vil gjøre alt som står i
sin makt for å utrydde evangeliet
om han som er verdens lys, den
eneste som faktisk kan gjøre noe
med det kompakte mørket som
så store deler av menneskeheten
lever i.
Spørsmålet er jo hvor lang tid
det vil ta før man, for ikke å støte
andre, tar bort retten til f.eks. å
stå på våre gater og torg å proklamere evangelium. Foreløpig er
jo ytringsfriheten en selvsagt og
svært viktig rett i vårt land, men
hvor lenge skal vi vente før hensynet til andre religioner og meninger setter begrensninger i forhold
til ytringsfriheten? Du kan få si
hva du vil så lenge det ikke støter
andre.
FN er en organisasjon som har
en høy stjerne i folks bevissthet,
bl. annet gjennom sin menneskerettighetsærklæring, sitt arbeid
for fred i konfliktområder, sin
konvensjon for barns rettigheter,
traktatet om ikke-spredning av
kjernefysiske våpen og så videre.
FN’s menneskerettsråd gikk
27. mars 2008 inn for en resolusjon som uttrykker bekymring for
økende hets mot islam og muslimer og forbyr ytringer som krenker religioner (A/HRC/RES/7/19).
Dette ble stemt gjennom med 21
mot 10 stemmer, mens 14 av de
Er evangelisajon
krenkelse
av en
religion?
17
for øyeblikket deltakende landene avstod fra å stemme. Dette
har det vært bemerkelsesverdig
lite oppmerksomhet omkring her
til lands. Det kan synes som et paradoks at noe som skal beskytte,
ikke bare spesielt islam, men også
religioner generelt skulle være negativt, men det oppstår jo umiddelbart helt åpenbare problemstillinger. Hva er en krenkelse av
en religion?
Vil det ikke for eksempel være
en åpenbar krenkelse av andre
religioner å stå frem og forkynne
at det kun finnes en eneste vei
til Gud, og det er gjennom Jesus
Kristus, hans elskede og dyrbare
sønn? Forkynnelsen av evangelium er helt åpenbart en eksklusjon av alle andre religioner som
mulighet til frelse. Hvordan kan
man se på en misjonærs arbeid
som noe annet en en krenkelse av
andre folks religioner?
Samtidig er jo evangelisasjon
og misjon, utbredelsen av evangelium, en åpenbar grunnstein
i alt sant kristenliv. Det er Jesu
misjonsbefaling som er selve vårt
oppdrag. «Vi kan ikke la være å
tale om hva vi har sett og hørt»,
det gjaldt for apostlene, det gjelder like fullt i dag.
Natten kommer da ingen kan
arbeide, men fortsatt er det bare
skumring. Ennå i dag er det frelsens dag, ennå i dag er det nåde å
få. Hvem skal jeg sende, og hvem
vil være vårt budskap? Det var
spørsmålet Herren selv stilte ved
Esaias profetkallelse. Spørsmålet er like aktuelt i dag. Hvem vil
gå? La julens rette budskap være
utgangspunktet. Det handler om
han som avla seg sin herlighet,
som ble født i en stall, svøpt og
lagt i en krybbe. Mens englene
sang for hyrdene på Betlehemsmarken: «Ære være Gud i det
høyeste og fred på jorden, i mennesker, hans velbehag». Han kom,
fordi han hadde et så stort velbehag i menneskene at han var villig til å dø for å frelse dem, det
er julens budskap. Det er evangelium. Det vil vi proklamere, det er
det eneste håpet for menneskers
frelse! n
18
Mulighetens port
Lill Hafsahl rapporterer fra Romania
D
ette er dagen, dette er
dagen som Herren har
gjort», lød sangen høyt og
tydelig idet lokalet fyltes denne
søndagskvelden i Adea. Og det
ble mere enn fullt, vi bar inn benk
etter benk, og til og med i midtgangen satt det mennesker. Det
var høytidsmøte med dåp. Syv
nyfrelste venner satt og ventet på
første benk. De hadde sagt sitt Ja
til Jesus, og nå ville de vise for hele
verden at det gamle var forbi, noe
nytt var kommet. Jeg ble så grepet
av å se denne alvorlige gudstro
som disse søsken uttrykte. Noen
var unge, noen var gamle, noe
var handikappet, men ett hadde
de felles, de var frelst av Guds
nåde, og ville følge Jesus. Det ble
en uforglemmelig stund da disse
steg ned i vannet og ble døpt til
Kristus. Ufrelste mennesker gråt,
og det hendte nok mye der som
ble registrert i himmelen.
I sannhet er høsten stor, men
arbeiderne så få. Jeg ønsker at Jesus må få gripe oss på nytt slik at
vi kan være villige å gå ut på nye
misjonsfelt.
I nabobyen til Adea, Ţipari, er
det nå vokst frem en liten utpostmenighet, og de vil så gjerne at vi
skal komme dit å ha møter. De er
så fattige at de ikke har mulighet
til å reise til Adea, iblant så ringer
de slik at vi kan betale transport
for dem.
Det har vært en veldig spesiell
høst her i Romania. Møtene på
søndagskveldene har vært virkelige vekkelsesmøter. Salen fylles
kveld etter kveld, og mennesker
er grepet av evangeliet. Men det
er en kamp, ondskapens åndehær
mobiliserer også når det er vekkelsestider, og kampen er stor.
Men Jesus har vunnet seier, og i
denne seieren lever vi.
På bibelstudiene på tirsdagskveldene har Jan Egil undervist
om menighetens liv. Det er så
underfullt å kunne se inn i Guds
tanke om den menighet som Jesus
vant på Golgata. Her er ikke trell
og fri, her er ikke rik og fattig...
Det er et budskap om rettferdighet, at vi i menigheten lever
for hverandre, bærer hverandres
byrder og derigjennom opplever
fellesskapet i Jesus. Det er en slik
sterk kontrast til grådigheten i
verden.
På barnemøtene i Adea har vi
mellom 40 og 50 barn hver uke.
Venner, det er Guds nåde! Tenk
å få undervise så mange barn om
Jesu kjærlighet og godhet. Vi har
også skrevet ned navn og fødselsdato på barna, og så feirer vi noen
hver uke. Da er det en liten pre-
Kjenner du ikke til Menighten Pilgrimsfolkets
arbeid i Romania? For litt mer bakgrunnsinformasjon, kan du gå inn på vår hjemmeside
pilgrimsfolket.no og lese under rubrikken «Misjon»
sang og noen ballonger til hver.
Ballongene skapte stor glede, det
har de nok aldri fått før. For mange av disse barna er det nok den
eneste fødselsdagsfeiring de noen
gang har hatt. Noen barn kommer til meg å sier: Du har vel ikke
glemt at jeg har fødselsdag denne
uka? De er så spente og så glade.
Blant vennene i Adea er det
stor fattigdom. Husene deres er
bygget av jord, og er i så dårlig
forfatning at de kan rase sammen
når som helst. Denne høsten har
vi bygd på nye rom i seks hus. Vi
har gravd grunnmur, bygget med
murstein og lagt nye tak. Om
ulykken skulle være ute, og de
gamle husene faller sammen, har
familiene ihvertfall et rom som de
kan bo i. Nå holder arbeiderne på
å sparkle og male innvendig, så
det blir fint til jul. Oppvarming er
jo en annen stor bekymring her.
Hvordan skal man få tak i ved
til vinteren? Vi er også bekymret
for det, veden er dyr, og det er
så mange som behøver. Vi har nå
Salg for «Ajutorklubben».
fått kjøpt inn noen lass, som Jan
Egil og Jørgen har kuttet opp, så
de verst stilte har fått varme.
I vår lille landsby Sântoma hender
det også mye. Det er jo en stund
siden jeg var her sist, og mye nytt
har hendt. I disse dagene flytter
det inn en ny familie der. Det er
en enslig mor med fire barn. De
har bodd ute i skogen, har ikke
hatt noen adresse, og er derfor
ikke registret hos myndigheten.
Dette fører til at de ikke har noen
registreringskort, og da får de
ikke noen støtte.. Moren har ikke
noe jobb, og de har de svært vanskelig. Vi har fått ordnet en liten
leilighet til dem, møblert med nye
møbler og kjøkkenutstyr fra Norge. Det blir nok en spesiell jul for
den familien iår.
Menigheten synger lovsanger sammen med dåpskandidatene.
For noen år siden startet Pilgrimsskolen i Norge en liten
«Hjelpe-klubb». Vi hadde en ide
om at vi kunne hjelpe noen som
var dårligere stilt enn oss. Slagordet var: «Ingen kan hjelpe alle.,
men alle kan hjelpe noen». Vi
kalte klubben vår «Ajutor», det er
rumensk og betyr «hjelp». Vi laget
noen småting som vi solgte utenfor nærbutikken der vi bor. Et år
hadde vi kakelotteri, og vi fikk
inn noen kroner som vi sendte til
hjelp for noen i Romania.
Denne tanken tok Camilla med
seg til Romania, og for et år siden
begynte vi også her med dette lille
hjelpearbeidet. Vi har nå jobbet i
Santoma i mange år, og situasjonen for menneskene der har forbedret seg veldig. Nå er det barna
på barnemøtene her som lager
små ting for salg. Vi har samtalt
om at det er noen som har det
mye verre enn de, og på salget
her fikk vi inn en sum som tilsvarer en god månedslønn her i Romania. For denne summen vil vi
kjøpe mat til noen familier til jul.
Det var så rørende å se barna
opptre på møtet vi hadde etter salget. En av ungdommene som går
på møtene hadde øvd inn sanger
og et lite julespill der. Det var om
lysende som hadde sluknet, men
håpets lys brant ennå, og det satte
alle de andre lysene i brann.
Dette er vi kalt til, å gi mennesker nytt håp i fortvilelsens mørke.
Dette håp har vi i Jesus Kristus.
Det er så vanskelig å beskrive nøden og fortvilelsen her. Vi i Norge
kan nesten ikke forstå at mennesker i 2012 kan leve under slike
omstendigheter som vi ser her..
Vi har slik overflod på alt, og kan
vanskelig sette oss inn i situasjonen. En dikter skrev det slik en
gang:
«Nøden roper mot vår velstand i
en skjærende kontrast. Aldri var
vårt ansvar større. Kongens ærende har hast. Har vi noen hjelp
å bringe, må vi skynde oss å gå.
Har vi noen arv å dele, må vi dele
arven nå. La oss derfor ikke sole
oss i bragder som er gjort. Kanskje
står vi nå for alvor foran mulighetens port.» n
19
t
r
æ
v
r
a
h
-Gud
!
t
l
a
m
o
n
med gjen
Anne Marie Pettersen vitner om sitt liv. l Tekst: Paulus Eliasson
A
nne Marie Pettersen er en
av medarbeiderne på Dal,
der Pilgrimsfolket har sin
storfamilie. Hun er 81 år og dermed den eldste i familien, men
er allikevel alltid aktivt med i det
daglige fellesskapet i praktiskt arbeid og vitner ofte på menighetens møter.
Vi samtalte litt inne på Anne
Maries rom, hvor hun fortalte om
sitt liv; men jeg klipper også litt
fra et vitnesbyrd hun hadde nylig
på et vekkelsesmøte i Oslo.
Anne Marie begynte sitt vitnesbyrd med å sitere en sang:
«En gang gikk jeg uten håp, her
nede i synd. Omgivet av ondskaps
makt, av skyldbyrden tyngd. En
dag lyset strålte fram, Kristus meg
fant – og sannheten åpenbar, han
har tilgitt alt.»
«Det står her ‘I Kristus jeg blevet fri’ – og det må jeg si fra mitt
hjerte, at det har jeg blitt!»
Men det har ikke altid vært slik.
Anne Marie ble født i Eidsvoll i
1931 i et ikke troende hjem. Som
liten opplevde hun krigsårene
– men på ganske godt avstand;
Eidsvoll lå en bit fra hendelsenes
sentrum.
Etter krigens slutt begynte Anne
Marie å gå på Frelsesarméns møter, og der overgav hun sitt liv til
Gud, og ble en invidd soldat.
«Det var en herlig tid», husker
hun «og vi var ofte ute og sang og
spilte for mennesker.»
20
Senere kom hun i kontakt med
en pinsemenighet og fikk høre
undervisning om dåpen; og ble
som 22-åring døpt i Salemkirken
i Oslo.
Så giftet Anne Marie seg, og
kom bort fra menigheten og møtene. Det var andre ting som tok
oppmerksomheten –
og etter en tid føltes
Gud langt borte.
«Jeg havnet langt
ut på syndens vei.
Og der var jeg i
mange, mange år.
Og samtidig som
jeg var der, skjedde det mye i
mitt liv som
jeg måtte igjennom.»
Først mistet Anne Marie sine tre
søsken.
«Det var nesten umulig å komme over – men jeg tror at Jesus
holdt sin hånd over meg, over sitt
forvillede barn.»
Så fikk paret fire barn. Men
den yngste sønnen døde
i
en
trafikkulykke.
Anne Marie blir taus
en stund, og sier:
«Men også da viste
det seg at jeg fikk
en stor styrke til å
komme igjennom.»
Gud var med gjennom alle omstendigheter.
Anne Marie fikk personlige problemer med alkohol og tobakk,
og når til sist maken hennes også
døde, i 1989, følte hun seg ribbet
for alt og så ingen utvei.
«Da var det at en svoger og en
svigerinne spurte meg om jeg ville
bli med til Nyhus, til Pilgrimsfolket. ‘Pilgrimsfolket?’ tenkte jeg ‘er
det folk på vandring?’ Jeg hadde
ikke noe annet å gjøre, så jeg ble
med. Men da jeg kom dit ble de
en stor hjelp for meg i den tiden
jeg var igjennom da. Jeg ringte
dem til alle døgnets tider, og de
kom og hentet meg. Så jeg har
mye å takke dem for i dag.»
Dagene gikk, og hun følte seg
kalt av Gud; men følte seg ennå
ikke beredt å komme tilbake til
troen.
«Så spurte menigheten om jeg
ville bli med til Örebro, til Maranataförsamlingens sommerkonferanse. Og da var jeg veldig kalt
av Gud. Jeg gikk der, men fikk
ikke fred. Så på det siste møtet de
hadde, før vi skulle reise derifra,
overgav jeg mitt liv til Gud igjen.
Da fikk jeg de ordene som står i
Es 41,10: ‘Frykt ikke, for jeg er
med deg. Se deg ikke engstelig
omkring, for jeg er din Gud.’ Og
han har vært med meg.»
sluttet å røyke, så var kroppen
merket etter mange års tobakkforbruk; og blodårene var tette.
Hun måtte få en operasjon, og til
å begynne med virket det som et
lett inngrep, men ting gikk feil, og
det sluttet med at hun måtte amputere det ene benet. Siden den
dagen har hun sittet i rullestol, og
hun forteller at det var en vanskelig overgang fra et svært så aktivt
liv, til å være bundet til stolen.
«Også gjennom dette har Gud
hjulpet meg! Det er utrolig! Om
jeg har sluppet taket om ham,
så har ikke han sluppet taket om
meg.»
Anne Marie hjelper til på kjøkkenet.
Anne Marie flyttet inn i storfamilien, som da holdt til på Hadeland og i Oslo. Hun har vært med
på mange reiser rundt omkring
sammen med søsknene; blant annet til Russland.
Selv om Anne Marie hadde
-Gud fylte
meg med
Åndens dåp!
Anne Marie og Ellen sammen med noen av barna på Dal.
Selv om hun sitter i rullestol og
begynner å komme opp i årene,
så er ikke Anne Marie hverken tiltaksløs eller passiv. Hver dag hjelper hun til med matlagingen for
over 30 personer, og etter middagen ser man henne alltid på oppvaskrommet.
Hun er med på alle møter, og
har mange ganger vært i Romania – sist gang for halvannet år
siden. Misjonen er noe som ligger henne varmt om hjertet, og
hun har strikket mange mange
sokker, luer og annet som er blitt
solgt til inntekt for Romania. Ofte
sitter hun også ute på «Romanialageret» og sorterer klær som skal
sendes til behøvende.
Sommeren 2012 skjedde noe spesielt og fantastisk. Jeg lar Anne
Marie fortelle det med egne ord.
«I sommer var jeg på sommerkonferansen i Stockholm; jeg har
lenge tenkt på åndsdåpen, men
så sitter jeg i rullestol, og det har
vært som en hindring for meg, slik
at jeg ikke har kommet fram til
forbønn. Men i sommer så nevnte
jeg det for Märtha Berg Strömmare – og da sa hun at ‘det må vi
da gjøre noe med!’. Så på et møte
satte jeg meg nære til bønneteltet
– og når invitasjonen til forbønn
kom, så rullet jeg inn der, og Gud
fyllte meg med Åndens dåp!
«Så jeg har i grunn mye å takke
for – til tross for alt jeg har opplevd. Nå har jeg det godt, og jeg
trives sammen med Pilgrimsfolket. De er gode venner å ha!» n
21
Målbildet
Tekst:
Samuel
Hafsahl
Tenk om vi fikk se Guds målbilde! Forstå hva det er Gud
har kalt oss til. Slik at vi kan
virkeliggjøre Guds tanker, det
han vil, i denne tiden.
S
Tabernakelet
e nu til at du gjør alt etter
det bilde som blev vist deg
på fjellet!» (2.Mos 25,40) Det
var Guds tegning, etter Guds design og til Guds formål. «Tabernakelet og alt som dertil hører, skal
i alle måter gjøre efter det bilde
jeg vil vise deg.» (2.Mos 25,9) Gud
Mål
Utfordring
Løsning
Leveranse
22
åpenbarer for Moses i detalj hvordan han vil ha det. Det var ikke
Moses’ tanker og forslag som han
presenterte for Gud, så at Gud
skulle velsigne det. Nei, Gud sa:
«Der vil jeg komme sammen med
Israels barn, og det skal helliges
ved min herlighet.»
Gud hadde en plan med det
som skulle bygges under Israels
tid. Tabernakelet var plassen der
Gud skulle åpenbare seg. Hver
del var uttenkt av Gud, ingenting
var overlatt til arbeideren. Gjennom hele bygningsprosessen, for
hver minste detalj, leser vi at alt
ble gjort så som Herren
hadde befalt Moses, og til
slutt: «Moses så på alt det
som var gjort, og da han så
at det var ferdig, og at de i
alle deler hadde gjort det
således som Herren hadde
Hvordan skal
man nå få
hele organisasjonen til å
arbeide mot
dette mål?
befalt, da velsignet han dem.»
(2.Mos 39,43) Når arbeidet var
fullført kom Herren selv og inspiserte verket. «Da dekket skyen
sammenkomstens telt, og Herrens herlighet fylte tabernakelet.»
(2.Mos 40,34) Det ble som Gud
hadde tenkt.
Fokus var ikke i første hånd på
folket og deres behov, men på
Guds ønske og hans begjær, for
han sa: «Jeg vil bo midt iblant Israels barn, og jeg vil være deres
Gud.» (2. Mos 29,45) Gud ville
ha et folk av sønner og døtre som
han kunne bo iblant, en forsamling, en Guds familie.
Prosjektstyring
På et IT-revisjonsseminar som jeg
deltok i for en tid siden, var det
et foredrag om prosjektstyring.
Foredraget handlet om å koble
IT-mål til foretaksmål og synliggjøring av dette.
Et prosjekt begynner med at lederne i bedriften samles. De har
idéer og tanker om hvordan de
vil at alt skal bli og de lager en
strategiplan i form av et målbilde.
Så legger man planer og dokumenterer hver del av målbildet.
Målbildet med alle dets punkter
klargjøres, og nå skal dette bli virkeliggjort i bedriften.
Hvordan skal man nå få hele
organisasjonen til å arbeide mot
dette mål?
Det tradisjonelle er at man har
sine prosjektledere som tar hvert
delmål med seg og kommer fram
til hvilke problem som må løses
for å oppnå målet som man har
fått ansvaret for. Nå kaller man
det ikke lenger problemer, men
utfordringer. Det finnes ingen
problem, bare utfordringer. Hver
utfordring gis videre til de ulike
prosjektgruppene som setter seg
ned og ser på løsningene for hver
utfordring. Løsningen presenteres så for leverandørene, eksterne og interne. Leverandørene er
sammen ansvarlige for å levere etter løsningen på hver utfordring.
Man har prosjektkatalogen der
alt er dokumentert, men denne
prosjektkatalogen er ofte veldig
fragmentert, og så veldig oversiktlig bruker den ikke å være.
Alle har som oftest nok med sitt
lille problem. De som sitter med
sine utfordringer klarer ofte ikke
å relatere det direkte til målbildet.
Ofte er man ganske isolert innen
de ulike prosjektgruppene.
De som holdt foredraget hadde
begynt å jobbe med prosjekt på en
litt annen måte. De ville visualisere et felles målbilde. De satte opp
alle de ulike punktene på en stor
tavle. Lengst opp hadde de målbildet med alle sine punkter, som
viste hva man skulle komme fram
til. Under hadde man de ulike utfordringene man hadde kommet
fram til, med sine punkter. Hver
utfordring hadde en strek opp til
målbildepunktet som på den måten relaterte utfordringen til målbildet. I tegningen satte man så
inn løsningspunktene for hver utfordring. Løsningspunktene var
relatert til utfordringene som i sin
tur var relatert til målbildet. Hver
minste delleveranse relatertes videre opp, helt til målpunktet. Alt
som skulle uføres var så hele tiden
relatert til målbildet.
Det ble mye mer spennende å
levere i dette prosjektet, fordi at
man så hvorfor man utførte det –
man hadde hele tiden målbildet
framfor seg. Når alt er klart skal
det bli så bra! Foredragsholderne
var så entusiastiske over denne
måten å visualisere et prosjekt på
og så ivrige når de fortalte om de
ulike bedriftene der man hadde
begynt å arbeide etter denne metoden. Nå ble det så enkelt å forklare hver leveranse og hvorfor
den må med. To utviklingsteam
løser ikke samme utfordring på to
ulike måter, da man på en visuell
og enkel måte ser hvor man har
felles utfordringer. Det blir like
mye dokumentasjon, men det gir
en enklere oversikt, da man aktiverer begge hjernehalvdeler. Vår
logiske venstre hjernehalvdel som
behandler fakta, og vår høyre som
er kreativ og intuitiv.
Den industrielle revolusjonen
På slutten av 1700-tallet begynte
den industrielle revolusjonene
i Storbritannia. Det ble en stor
forandring i hvordan mennesker
arbeidet. Før hadde man vært
jordbruker og håndverker som
utførte sitt arbeid. Bonden var
med i hele prosessen – fra han
gikk ut og sådde, høstet, bearbeidet høsten og til slutt solgte et
ferdig produkt. Hele veien var
han med, fra begynnelsen til slutten. Tømmermannen var med og
felte treet, høvlet plankene, bygde
huset og så til slutt det ferdige resultatet. Dette gav nok en veldig
stolthet over det man gjorde og
en tilfredstillelse over å beherske
hele prosessen fram til det enddelige resultatet. I det felte treet
så man allerede det ferdige huset,
og i kornet på åkeren så man et
nybakt brød.
Under den industrielle revolusjonen kom man fram til at dette
gikk altfor tregt og man begynte
å omstrukturere. Noen fikk felle
23
treet, andre fraktet råvarene til
sagbruket. Der fantes det igjen
andre som foredlet treet. Hver og
en gjorde en liten del, et lite steg
av en lang prosess, fram til noe
som skulle bli et ferdig produkt.
Man ble veldig profesjonell på sin
lille leveranse.
Det var et hardt arbeid. Tidlig
på morgenen kom arbeiderne til
fabrikken og jobbet der hele dagen. Hver dag gjorde man eksakt
det samme som dagen før. Dag ut
og dag inn. Man var industriarbeider. Hver og en kunne bare gjøre
sin lille del, og man var absolutt
ikke uerstattelig. Ble arbeideren
syk, kom det inn en annen som
gjorde eksakt samme jobb. Ingen
av arbeiderne kjente til hele prosessen, ettersom det var bedriftshemmeligheter. Hele prosessen
fikk ikke bli kjent av andre, som
ellers kunne komme på hvordan
den fabrikken gjorde det og så utkonkurrere dem.
Hele tiden utvikledes produksjonen. Bedre maskiner, raskere
produksjon, nye idéer og hvert
produkt gjordes på en bedre og
billigere måte, med større og
større fortjeneste. Hvert år ble
det gjort store framsteg. Det var
fortjenesten som var i fokus.
Men hvordan var det for de menneskene som levde i dette miljøet?
De hadde mistet muligheten til å
få være med og selv frambringe
et ferdig resultat. De hadde mistet tilfredstillelsen av å få utføre et
fullstendig arbeide. Barna måtte
arbeide allerede som små. Man
kjøpte inn barn fra barnehjem og
de måtte arbeide uten lønn. De
sov inne på industriområdet og
jobbet der i ti år, så fikk de gå. Man
hadde avtaler med forskjellig barnehjem i området som skulle forse
industrien med arbeidskraft, helt
fram til på 1860-tallet. Da kom
det regler for barnearbeid.
Industriarbeideren var ikke
uerstattelig, han fikk ikke være
en nøkkelperson. Han kunne når
som helst bli byttet ut med hvem
som helst.
Forstå prinsippene
Herom dagen hadde vi parkert
24
Den stein han fikk
hugge ut var en
del av et byggverk. Han visste
hvordan det skulle bli, og han gledet seg hver dag
han fikk hugge ut
en stein.
bilen på den bakre siden av et
T-kryss, og vi holdt på å få parkeringsbot. Det er vanskelig med
alle parkeringsregler. Vanskelig å
huske alle lover om hvor man får
parkere og hvor man ikke får stå.
På den ene siden av en fotgjengerovergang får man ikke parkere, men på den andre siden, fem
meter ifra, får man stå. Men det
finnes jo en årsak til hvorfor disse
reglene finnes. Man kan pugge
alle reglene til man kan de utenat,
men det er mye enklere å huske
reglene om man forstår den bakenforliggende årsaken til dem.
Hvorfor får man ikke parkere
inntil et fotgjengerovergangssted
i kjøreretningen? Får man tak i
grunnårsaken bak loven, forklarer den seg selv. Da behøves ikke
en spesifikk lov for hver eneste
situasjon som kan oppstå. Forstår
man prinsippet blir loven unødvendig. Jeg har visst aldri forstått
prinsippet bak loven om parkering i et T-kryss.
Industriarbeider i Guds rike
Det finnes en tendens i tiden,
også innen kristenheten, at man
skal bli spesialist på ulike områder, med den risikoen at man
blir mer opptatt av veien og det
omkringliggende enn målet. Vi
vet hvordan en god kristen skal
være. Hvordan en menighet skal
fungere. Alt man skal gjøre for
at menigheten skal ha framgang.
Bønn er med, evangelisasjon er
viktig, misjon og lovsang, møtevirksomhet og de ulike tjenestene
i menigheten. For å løse evangelisasjonen setter man gjerne opp
et evangelisasjonsteam. Man skaffer utrustning og penger for at
de skal administrere den delen.
Man går på evangelistskole for å
lære seg de beste metodene for
evangelisasjon. Evangelistene blir
utdannede og dyktige. Så har
man et lovsangskor som håndterer sang og musikk på aller beste
måte. Hvor lett er det ikke at selve
meningen går tapt. Det blir sang
til min ære istedenfor en lovsang
til Gud. Hvem er i fokus? Er det
meg det hele kretser omkring, eller finnes det ett, og bare ett mål:
alt til Guds ære?
Dette er mitt lille område, en utfordring og en oppgave som jeg
skal passe på for at menigheten
skal fungere som den skal. Det
finnes bønnegrupper og misjonsorganisasjoner. Vi forbedrer teknikken, optimaliserer metodene
og blir mer og mer effektive, men
har vi fremdeles behov for Guds
Ånd, eller klarer vi oss ganske så
bra på egenhånd? Risikoen er at
det blir mitt verk, et sjelens prosjekt istedenfor en vandring i Ånden, der Gud handler gjennom
meg. Det virkelige målbildet kan
gå tapt – hvorfor gjør jeg det jeg
gjør? Søker jeg min egen ære eller Guds? Hvem er det jeg tjener;
meg selv eller min oppdragsgiver? Blir det slik som Gud vil ha
det, eller har det blitt slik jeg ønsker det?
Man kan nok lett bli religiøs og
skape seg en regelbok man jobber
etter. Gjør jeg etter regelboken så
blir alt bra, og Gud blir fornøyd.
Så blir det en organisasjon der
man strever og sliter for å klare av
sin lille del, i beste mening, men
man har tapt livet og misstet målet. Hvor lett er det ikke at kristenlivet bare blir en masse «skal»
og «skal ikke». Har vi sett Guds
prinsipper? Har vi fått tak i Guds
liv, eller har vi skapt oss et eget
mønsterbilde, som passer til mitt
kristenliv?
Menigheten er ikke et menneskeverk. «Gud satte i menigheten først noen til apostler, for
det annet profeter.» «Gud satte
lemmene, hvert især av dem, på
legemet, således som han ville.»
(1.Kor 12,18,28) Inn i miste detalj
er det et Guds verk. Vi leste i andre Mosebok om Gud som åpenbarer for Moses: «Se til at du gjør
alt efter det bilde som blev vist
deg på fjellet.» Målbildet var klart.
Alle arbeidet etter plantegningen.
Herren kalte ut sine menn. «Han
fylte de med sin Ånd, med visdom, med forstand og med kunnskap og med dyktighet.» (2.Mos
35,30) Gud så til at alt ble utført
etter hans vilje. Når tabernakelet
sto ferdig, i detalj slik Gud ville
det, kom Herrens herlighet og
tok sin bolig der.
Steinhuggere
Det fortaltes om to steinhuggere.
Den ene steinhuggeren var sint
og sur, alt var trist. Den ene dagen
etter den andre hogde han ut stener. Når den ene var klar, måtte
han hugge ut en ny, eksakt lik. Det
samme om og om igjen, dag etter
dag. Han var en industriarbeider,
som bare utførte sin jobb og hogget ut perfekte steiner. Men det
gav han ingenting. Han gjorde
bare arbeidet og sendte stenene
i vei til videre produksjon. Men
den andre steinhuggeren var glad
og sang hver dag. Han var så glad
i sitt arbeid. Han gjorde akkurat
samme jobb som den andre, hogde ut stein etter stein. Men han
sang og var så glad for at han fikk
arbeide med den steinen. Så gikk
man bort til steinhuggeren som
var så sint og sur og spurte hvorfor han var så misfornøyd hele
tiden. Han svarte bare kort: «Jeg
hugger stein». Så gikk man bort
til den andre, som var så glad og
fornøyd og sang mens han jobbet
og spurte: «Den andre arbeideren
her er så misfornøyd og sur, mens
du, som utfører den samme jobben er så glad og fornøyd, hvordan har det seg?» Den glade steinhuggeren svarte med et smil: «Jeg
bygger en katedral!»
Det var noe som ga mening.
Han utførte sin jobb, men han var
med på å bygge noe. Han hadde
sett en plantegning, et målbilde.
Han visste hvorfor han holdt
på. Det var ikke en jobb der han
bare var en industriarbeider. Han
kjente til målet, og derfor fikk alt
mening. Den stein han fikk hugge
ut var en del av et byggverk. Han
visste hvordan det skulle bli, og
han gledet seg hver dag han fikk
hugge ut en stein.
Å se målbildet
Tenk om vi fikk se Guds målbilde!
Forstå hva det er Gud har kalt
oss til. Slik at vi kan virkeliggjøre
Guds tanker, det han vil, i denne
tiden. Det som gir livet innhold
og mening, det som gjør livet
spennende og gir glede under
vandringen og håp for evigheten
– det er Guds evige tanker med
deg og meg. Paulus skriver: «Derfor lever vi ikke for oss selv, men
for ham som er død og oppstanden for oss.» (2.Kor 5,15) Gud vil
synliggjøre seg selv gjennom menigheten. Vi er med i et stort bygningsarbeid som Gud vil fullføre.
Gud bygger sin bolig av levende
steiner, deg og meg.
Johannes skriver i Åpenbarelseboken om det syn han får se gjennom engelen som sier: «Kom,
jeg vil vise deg bruden, Lammets hustru. Og han førte meg
i ånden bort på et stort og høyt
fjell og viste meg den hellige stad
Jerusalem, som steg ned av himmelen fra Gud; den hadde Guds
herlighet, og dens lys var som den
kosteligste sten, som krystallklar
jaspis.» (Åp 21,20)
r!
o
b
u
d
r
e
d
n
e
m
ri
ilg
P
Spre
Bestill flere eksemplarer, eller send oss navn og adresse til noen du tror vil være interessert i bladet. Det er selvsagt gratis! Adresse finner du i kontaktruten på side 7.
25
Det finnes en underbar framtid
for en i tiden hånet menighet. Vi
lever i et salig håp – det Gud skal
fullføre i sin tid. Staden er perfekt, den har Guds herlighet, og
vi er på vei imot den.
Er vårt fokus på dette målbildet
i alt vi gjør, da skulle vi bli som
den glade steinhuggeren. Vi er
Guds barn. Vi har fått delaktighet av guddommelig natur! Vi er
Kristi søsken, vi er Guds familie.
Men bare som dette, bare i Kristus kan vi være fruktbærende
kristne, men da kommer vi også
å bære frukt. For Jesus sa: «Bli i
meg, så blir jeg i dere! Likesom
grenen ikke kan bære frukt av seg
selv, men bare når den blir i vintreet, således heller ikke dere uten
at dere blir i meg. Jeg er vintreet,
dere er grenene; den som blir i
meg, og jeg i ham, han bærer megen frukt; for uten meg kan dere
intet gjøre.»
Gud har et mål med alt som er
skapt: «Av han, gjennom han og
til han.» (Rom 11,36)
I Hebréerbrevets ellevte kapittel leser vi om Moses at han holdt
ut, fordi han så den usynlige. Det
finnes trengsler og lidelser for
Kristi menighet i tiden, men det
som skaper glede midt i vanskelighetene er synet på Guds evige
hensikt. Paulus skriver: «For Gud
gav oss ikke motløshets ånd, men
kraft og kjærlighets og sindighets
ånd.» «Han som frelste oss og kalte oss med et hellig kall, ikke etter våre gjerninger, men etter sitt
eget forsett og den nåde som er
oss gitt i Kristus Jesus fra evige tider, men nu er blitt åpenbaret ved
vår frelser Jesu Kristi åpenbarelse.» «Derfor lider jeg også dette,
men jeg skammer meg ikke ved
det; for jeg vet på hvem jeg tror.»
(2.Tim 1,7 & 12)
I Nehemjaboken leser vi om Jerusalems murer som på nytt igjen
blir bygget opp. De tilbakevendte
fra Babel arbeider hver dag uten å
gi opp. Når fienden kommer har
man sverdet i den ene hånden og
mursleiven i den andre. Man reiser Jerusalems murer. Samballat,
Tobias og de som håner Israels
menighet forsøker å få Nehemja
å komme ned til dem for å råd26
Tenk at Gud vil
synliggjøre seg
selv gjennom oss
enkle mennesker! Tenk å få gi
ut av det glade
budskapet,
evangelium...
slå med han om man kunne være
med eller ikke. De bruker listige
ord, de vil drepe han. Så sender
Nehemja svar med budbærerne:
«Jeg er med i et stort og viktig arbeid og kan ikke komme ned.» All
min tid, og all min kraft har jeg
gitt til Gud. Jeg kan ikke gå ned!
Jeg har sett noe som er så verdifullt, stort og meningsfullt, så jeg
må holde meg oppe. Han hadde
sett Guds plan, han kjente Herrens vilje. Det var ikke sin egen
lille verden han bygde, men det
var Herrens verden. Han var ikke
en industriarbeider i Guds rike.
Arbeiderne kunne ikke erstattes av Samballats menn. De var
menn som Gud hadde utvalgt, for
at hans plan skulle gjennomføres
i tiden.
Forandret perspektiv
-Min bønn er, skriver Paulus, at
vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Fader, måtte gi dere
visdoms og åpenbarings Ånd til
kunnskap om seg, og gi eders
hjerte opplyste øyne, så I kan forstå hvilket håp det er han har kalt
eder til, og hvor rik på herlighet
hans arv er iblant de hellige, og
hvor overvettes stor hans makt er
for oss som tror. (Ef 1,16) Paulus
skriver om Herrens arv, fokus er
ikke på hva vi skal få, men på hva
vi skal være for Gud. Har Ånden,
gjennom Ordet fått åpenbare hva
Herren har kalt oss til? Herrens
arv, rik på herlighet – for Ham.
Har du sett fullkommenheten allerede her i tiden? Det endelige
resultatet av krukkemakerens enkle kar. Visst er vi ringe her, men
kjøpmannen så en perle i det som
ingenting var, og han utvalgte oss
til felleskap med seg. Har du fått
Guds syn på forsamlingen?
Gud er underens Gud. Hans
tanker og veier er høyere enn
våre. Se på hvordan man inntok
det lovede landet. Speiderne sa:
«Vi kom til det land du sendte oss
til, og det flyter virkelig med melk
og honning, og her er dets frukt.
Men det folk som bor i landet, er
sterkt, og byene er som festninger og meget store; der så vi også
Anaks barn. Vi makter ikke å dra
opp mot det folk; for det er sterkere enn vi. Vi så der kjempene,
Anaks barn av kjempeætten, og
mot dem var vi i våre egne øyne
som gresshopper, og det syntes
også de at vi var.» (4.Mos 13,27)
Fienden var overlegne Israels
barn, men Josva leder folket inn
i Kanaan. Hver by de inntar er
et Guds underverk. Jerikos murer, hvilken dårskap, å vandre
omkring stadens mur i sju dager.
Hvem tenker ut en slik strategi
for å innta en befestet by? Men på
den syvende dagen faller Jerikos
murer. Gud behøver ingen menneskelige metoder, han deler ikke
sin ære med noen. Gud bruker
hvem han vil, som han vil.
Å, Herre, la meg få bli med deg
opp på Ordets berg og la meg få
skue inn i din verden. La meg få
skue din herlighet, så jeg får rett
perspektiv på livet! La meg få gledes over min lille stein som jeg får
bringe til bygningsplassen.
Tenk at Gud vil synliggjøre seg
selv gjennom oss enkle mennesker! Tenk å få gi ut av det glade
budskapet, evangelium, så at
mennesker kan få gripe tak i hva
det handler om. Menigheten er
ikke en fabrikk, og vi er ikke industriarbeidere som kommer til
vår maskin og gjør vår lille del
og så vender tilbake til vårt eget
liv. Gud har større tanker om deg
og meg. La oss være en Abraham
i tiden; se staden med de faste
grunnvoller som Herren er byggmester og skaper til. Se på Kristus, bevar troen og fullend løpet.
Herren kommer snart! n
Bibelen lærer oss
om en motkultur
og taler om et
annet folk.
Statsmakten...
Fortsettelse fra side 6
Den tenkningen er i strid med
hva Bibelen lærer om øvrigheten,
der den er en Guds ordning som
skal tjene det gode og bekjempe
det onde. Når et folk gjør seg selv
til autoritet bygges det igjen et
Babels tårn, som reiser seg under
Guds dom.
Hva er så meningen med vår historiske gjennomgang fra den romerske statspatriotismen, via kirkemakten, fyrstemakten og fram
til det de Tocqueville kalte «Det
demokratiske flertallstyranniet»?
Bibelens siste bok lærer oss at
endetidens statsmakt og endetidens statsleder vil være en sum av
gagne tiders vilddyrs-elementer:
«Og dyret som jeg så var likt en
leopard, og dets føtter som på en
bjørn, og dets munn som en løves
munn...» ( Joh. Åp. 13,2)
Vi er der nå! Et blikk i historiens bakspeil viser oss at dagens
totalitære tendenser ikke er noe
unikt og enestående – og derfor
overgående. Totalitet er statspolitikkens innerste vesen, og vi ser
nåtiden bedre om vi gjenkjenner
den i fortiden.
Den perverterte, altså den perverse eller abnorme øvrigheten,
som ikke kjenner noen autoritet
over seg vil stadig utvide sitt virksomhetsområde slik at den til slutt
I konflikt med verdens alle krav finnes det for Guds
folk en overordnet
faktor: Guds Ord.
vil gripe inn i alle deler av det
mennesklige livet. Som kristne
må vi klart se at i ly – eller dekke
av velferdsstaten skjer det nå en
omforming av samfunnet med
klare rettsoppløsende og totalitære konsekvenser – på alle livets
områder.
Websters encyclopedia definerer et totalitært samfunn som
a) «fullstendig regulert av staten»
b) «utøving av en autokratisk
makt som nærmer seg monopol»
Vi er der nå!
Hvordan skal vi som kristne, som
vet å uttyde vår tids veggskrift,
handle og forholde oss?
I forbindelse med Israelfolkets
uttog og senere deres kamp med
Kanaans alle folk, møter jeg stadig et ord Herren selv har gitt
til sitt folk: «Gjør ikke som de...»
Israelsfolkets oppbrudd var historisk – der og da – men vi vet at
deres historie «skjedde som forbilder for oss» (1. Kor 10,6)
Det er derfor ikke å undres
over at Jesus i sin bergpreken uttaler den samme advarsel: «Gjør
ikke som de» og «Vær ikke som
de». Bibelen lærer oss om en motkultur og taler om et annet folk.
New English Bible har følgende
oversettelse av 2. Kor 5,16: «With
us therefore worldly standards
have ceased to count in our estimate of any man...» (For oss har
derfor verdslig standard/målestokk opphørt i vår estimering/
bedømmelse av noe menneske.)
I vår tid tales det om EU-standard, verdens standard og verdens målestokk som grunnlag for
våre vurderinger. Gud menighet
har en annen målestokk.
«When anyone is united to Christ,
there is a new world, the old order has gone and a new order has
already begun...» (2. Kor 5,17)
(Når noen er forenet med Kristus,
er det en ny verden, den gamle ordenen (altså: verdensordenen) er
borte og en ny orden (altså: gudsrikets orden) har alt begynt).
Gudsrikets orden. Gudsrikets
standard.
Jeg har ingen illusjoner om et
evolusjonistisk gudsrike som mer
eller mindre er et oppgulp av rasjonalistenes verdensforbedringsideer.
Jeg ser derimot i skriften et folk
som ikke henter sine verdier og
sin standard fra kultur og samfunnsliv og som ikke henter sin
autoritet fra Bryssel, Rom eller
andre av verdens kraftsenter.
Vår forståelse av ordet «omvendelse» (metanoia) er oftest svært
overfladisk – det går stort sett ut
på å være lei seg for noe, – en
anger som leder til tilgivelse og
god samvittighet. Ordet handler egentlig om noe helt annet:
En sinns-forandring som gir seg
utslag i en ny identitet og et radikalt annerledes liv. I konflikt
med verdens og statens alle krav
finnes det for Guds folk en overordnet faktor: Guds Ord. n
27
Jeg fikk motta Jesus
som min frelser!
Vitnesbyrd av Robert Breazu
«...å bli funnet i ham...» (Fil 3,9)
Jeg er oppvokst sammen med
fem søsken, og vi var veldig
knyttet til hverandre.
En dag kom broren min
hjem, og han var helt forandret. Han fortalte at han hadde møtt Jesus til frelse og inviterte oss med på et møte. Vi
gikk mest for høflighets skyld,
og vi tenkte at dette er noe
som går over – men hver dag
vitnet han for oss. Jeg så at han hadde fred i hjertet. Jeg
begynte også å lengte etter denne
freden, og slippe det hektiske livet
og jaget etter å feste hver helg, alltid på jakt etter noe nytt.
Robert døpes, våren 2009
Menigheten vi gikk til hadde en
spesiell møteskampanje, og en
kveld var det som om pastoren talte direkte til meg. Han kjente ikke
min situasjon – men han talte rett
til mitt hjerte.
Det var som om jeg gikk konkurs.
Alt det jeg hadde satt min lit til før
lå nå knust foran mine føtter. Med
helt nye øyne fikk jeg se mitt tildligere liv – alt jeg hadde trodd var
verdifullt hadde ikke lengre samme
verdi, men en ny vei var åpnet for
meg, den var åpnet av Gud. Veien
til Kristus! Jeg fikk motta Jesus som
min frelser, og hjertet ble fylt med
fred og glede.
I Biblen står det «å bli funnet i ham»; og dette tilflukstedet ble min redning.
Søk Jesus i dag, og få det som hjertet lengter etter!