1. No category

2
| Kommentarer |
mandag 6. februar 2017
Grunnlagt 1860 av Chr. Schibsted
Sjefredaktør og administrerende direktør
Espen Egil Hansen
Leder
mandag 6. februar 2017
Politi-skepsis
kan ikke avfeies
Politiets skepsis til politireformen kan gjøre det vanskeligereå
nå målene for den. En undersøkelse blant politiansatte avdekker
stor skepsis til den såkalte nærpolitireformen. Dette må ledelsen
både i Justisdepartementet og Politidirektoratet ta inn over seg.
Bare 19 prosent er enige i at reformen vil bidra til mer effektiv
kriminalitetsbekjempelse. 41 prosent er uenige.
Bare 13 prosent er enige i at reformen vil bidra til et mer synlig
og tilgjengelig politi. 60 prosent er uenige.
SKEPSISEN ER ALLER størst ute i distriktene, fremgår det av undersøkelsen der nesten 6000 politiansatte har svart anonymt.
Den er gjennomført ved Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap ved Universitetet i Bergen.
Ansatte i lederstillinger er noe mer positive, men denne andelen «må sies å være relativ lav også for denne gruppen», skriver
forskerne i rapporten.
I sum er resultatene av denne undersøkelsen både overraskende og skuffende. Forskerne påpeker riktignok at enhver større reform skaper usikkerhet innad, men det er direkte oppsiktsvekkende at politiet selv har så små
forventninger til resultatene.
Politiets
Spesielt foruroligende er det at
skepsis til politiet stort flertall tror det forebygreformen kan gjøre
gende arbeidet, som allerede i
det vanskeligere
dag oppfattes som lavt prioritert,
å nå målene for den
vil bli ytterligere svekket.
m
JUSTISMINISTER Per-Willy Amundsen (Frp) har langt på vei avfeid
undersøkelsen. Overfor NRK påpeker han at den ble gjort i fjor
sommer, før reformen er gjennomført. Svarene avspeiler en naturlig usikkerhet, mener han.
Det er riktig at undersøkelsen er foreløpig, og at den ble gjort
før det blant annet ble bestemt hvilke lensmannskontorer som
skal nedlegges. Politireformens gjennomføringsfase løper helt
frem til 2020.
Men pessimismen som avdekkes kan ikke avfeies. Reformen
ble forberedt gjennom den store politianalysen som kom i 2013,
den har vært gjenstand for bred politisk behandling, og den har
stadig vært fremme i offentlig debatt.
Innretning og tiltak var meget godt kjent da undersøkelsen ble
foretatt. Da er det bekymringsfullt at det i politiets egne rekker er
så liten tro på at Regjeringens mål for reformen vil bli innfridd.
Det vil gjøre jobben tyngre.
KRIMINALITETSBILDET endrer seg og det er riktig å omfordele
og samle ressurser slik politireformen legger opp til. Men bak
betegnelsen nærpolitireform ligger betydelige sentraliseringsgrep. Skepsis til hvordan dette vil slå ut i det daglige politiarbeidet gjennomsyrer denne undersøkelsen.
Det er et varsku justisminister Amundsen og politidirektør Odd
Reidar Humlegård må ta med seg i det videre arbeidet med gjennomføringen av reformen.
Politisk redaktør Trine Eilertsen
Nyhetsredaktør Tone Tveøy Strøm-Gundersen
Kulturredaktør Erik Tornes (fung.)
Redaktør Harald Stanghelle
Featureredaktør Lillian Vambheim
Utviklingsredaktør Eirik Hammersmark Winsnes
I ngen ekte forsoning uten brutal sannhet,
er budskapet ved 100-årsmarkeringen
for det første samiske «landsmøtet».
Ser vi kimen til ny sameaktivisme?
Fest og frustrasjon
ååKommentar
Harald Stanghelle
Redaktør
I dag kles Trondheim – det sørsamiske Tråante
– opp i samenes farger.
Med et like stort som mangfoldig antall arrangementer markeres at det i år er 100 år siden første gang samene samlet seg under en
felles fane. Og det til kamp for rettigheter det
norske storsamfunnet aktivt frarøvet vår egen
urbefolkning. Møtet fant sted nettopp i Trondheim og er bakgrunnen for at 6. februar er
Samefolkets årlige dag.
Fortidens synder
I 1917 sto samisk identitet, kultur, språk og retten til land og vann helt sentralt. 100 år senere
står de samme sakene fortsatt sentralt på den
samiske dagsorden.
For også vi her sør bør fange opp signalene
om at selv i 2017 melder fortidens norske synder seg med destruktiv kraft inn i den samiske
virkeligheten.
Vi har sett det i den smertefulle språkdebatten etter at dagens sametingspresident holdt
årets nyttårstale på norsk. Og vi ser det i den
tøffe striden mellom den samiske identitetsnæringen reindrift kontra storsamfunnets
press til fordel for mineralutvinning og annen
«sivilisasjon». Dessuten ser vi at den norske
rasismen fortsatt kommer opp til samfunnsoverflaten i form av raseri over samiske vei- og
gateskilt. Samisk språk provoserer og netthetsen er brutal.
Levekårsundersøkelser og forskning om
både vold og opplevd diskriminering tegner
et bilde der de mørke fargene tar plass.
Her i sør virker vi blinde for mye av dette.
Vi har så lett for å tro at vi med sameting og
samelov en gang for alle har gjort opp for
gammel urett. Slik er det ikke.
Derfor er det kanskje like mye frustrasjon
som fest å spore i grunntonene vi hører ved
dagens 100-årsmarkering.
Den er likevel vel verdt en kraftfull manifestasjon av det samiske mangfold og seige utholdenhet.
Historiske linjer
På agendaen for konferansen med rundt 100
| Kommentarer |
mandag 6. februar 2017
3
t ordtak sier at hvis noe virker, så
E
ikke reparer det. Altså en advarsel
om at du kan komme til å ødelegge
noe uoversiktlig «inni der» fordi du
ikke ser hvor skjørt det er.
Statistikkdirektørens
nedskalering
Signert
Helle
Stensbak
sjeføkonom
i YS
Elisabeth Holvik, Erling Røed
Larsen, Aksel Mjøs, Helle
Stensbak og Arne Jon Isachsen
skriver hver mandag om
økonomi i denne spalten.
Fra åpningen av det første Sameting
i Karasjok 9. oktober 1989. Kong Olav
hilser på fremmøtte samiske barn.
Foto: Knut Nedrås, NTB SCANPIX
samiske parlamentarikere fra Norge, Sverige
og Finland trekkes historiske linjer bakover til
2017, eksempelvis ved forslaget om å gjøre Elsa
Laula Renbergs fødselsdag til offisiell samisk
flaggdag.
Hun var den frittalende og kompromissløse
kvinnen fra Susendalen i Nordland som ledet
1917-konferansen. Reineier og jordmor med
en usvikelig tro på betydningen av å organisere seg. Elsa Laula Renberg møtte knallhard
motstand – både som kvinne og same:
« ... ved sin agitatoriske apparation og ved
sin evne til at slaa paa de rette strenger, har
Elsa Renberg lett for at rive stemningsmennesker som lappene med seg,» skrev Adresseavisen etter møtet. (Sitert av Asbjørn Jaklin i
Nordlys 2002).
Ukjent kvinnepionér
Heller ikke blant samene var det bare jubel
over Renbergs initiativ og ledelse:
« ... diskussionen har artet sig nærmest som
en sentimental, fanatisk og forvirret snak ...
enkeltvis gav de alle som en indtryk av at det
er et folkefærd med en høist begrænset intelligens og utviklingsævne, nervøse, forhutlede
og svake.», skrev den kjente samiske forfatteren og bohemen Matti Aikio i sin like knusende som nedlatende rapport til Oslo-avisen
Tidens Tegn lørdag 10. februar 1917. (Sitert i
Gunnar Gjengsets glimrende Matti Aikio-biografi Dobbelt hjemløs).
Dette var tidsånden som møtte de første
sameaktivistene. Det haglet med ukvemsord
og i sin fornorskingspolitikk fortsatte storsamfunnet sitt drapsforsøk på den samiske
folkesjelen til helt inn på 1960-tallet.
Elsa Laula Renberg døde av tuberkulose i
m
Det er behov for revitalisering og fornyelse av norsk
samepolitikk
1931, 54 år gammel. Hun fikk ikke selv oppleve det, men hadde historien på sin side. Nå
hedres denne samiske ikonskikkelsen av sine
egne, men hos nordmenn er denne historiske
kvinnepionéren totalt ukjent.
Klokt dokument
«Forsoning og sannhet», heter dokumentet
som skal diskuteres blant nordiske sameparlamentarikere. Det er et sterkt og åpenhjertig
skriftstykke. Og nettopp ut fra erkjennelsen
av at det er langt igjen til reell likestilling og
likeverd mellom samene og majoritetsbefolkningen, ja, så tas det til orde for å avdekke og
dokumentere både historien og dagens assimileringsprosesser.
Klokt argumenteres det for viktigheten å
igangsette en forsoningsprosess bygget på
fakta, og Canadas sannhets- og forsoningskommisjon holdes frem som eksempel og veiviser.
Det dreier seg om å få på bordet hvordan
historiske overgrep påvirker dagens samiske
samfunn – og nettopp gjennom en slik åpenhet bidra til å styrke både samenes stilling og
forholdet til storsamfunnet.
For det er behov for revitalisering og fornyelse av norsk samepolitikk. Nettopp «i en tid
da viljen til samepolitiske løft ser ut til å ha
stagnert,» som sametingsrepresentant Henrik
Olsen formulerer det i Nordlys.
Blandet feststemning
I et Trondheim med det offisielle Norges maktelite rikt representert gjør man klokt i å lytte
til dette budskapet. For under overflaten vokser frustrasjonen blant samisk ungdom, den
generasjonen som ikke var en del av Alta-opprøret og de samiske seirene i dets kjølvann,
men som i 1917-jubileets år er fortvilet over
ikke å være kommet lenger. En fortvilelse som
fort kan veksles inn i nye former for aktivisme.
Slike tanker kan nok fort ødelegge dagens
feststemning i Trondheim. Likevel må de tenkes i erkjennelsen av at det selv i vår tid høres
et ekko fra 1917-aktivistenes samiske virkelighet.
[email protected]
Økonomer debatterer heftig
Statistisk sentralbyrås (SSB) forskning og modellbruk. Er det
bare en krangel blant mattenerder, eller angår den vanlige folk?
Jo, den gjør det. Se nederst.
World Economic Forum kåret
Norge som best i verden til å redusere ulikhet, og vi smigres,
nikker og peker på den norske
modellen. Den bejubles i brede
ordelag av lærde fra alle samfunnsfag.
Men hva er viktigst i denne
supermodellen for land som er
gode mot folkene sine? Jeg tror
at den økonomiske siden er viktigst. Relativt liten forskjell mellom dem som tjener mest og
minst gjør godt, både for enkeltindividene og for helheten.
De som tjener mest på små
forskjeller, er folk med lav lønn.
Altså folk flest, fordi mer enn
femti prosent tjener under gjennomsnittet.
Den viktigste arenaen
Noen mener vi har for små
lønnsforskjeller i Norge, men
jeg er ikke blant dem. En ekstra
krone gjør mer nytte for den
som har få enn for den som har
mange. Når inntektene fordeles jevnt, blir velferden høyere og næringslivet går bedre.
Dette kommer alle til gode, også
de med høy utdanning og høy
lønn.
Dessuten er det ingen bragd
å øke inntektsforskjellene. Det
kan alle klare.
Det å holde forskjellene små
og attpåtil samlet inntekt høy,
er derimot en bragd. Det har vi
klart.
Den viktigste arenaen for
økonomisk fordeling, er lønns-
dannelsen. Den foregår i økonomiens viktigste marked, arbeidsmarkedet. Vår modell for
lønnsdannelse, frontfagsmodellen, har egenskaper så bemerkelsesverdige at de utredes i flere
NOU-er – offentlige utredninger.
Modellen bygger på realistisk
teori, er avhengig av et sinnrikt institusjonelt rammeverk
og er krevende å gjennomføre i
praksis. Det vet alle som deltar i
lønnsoppgjøret.
Frontfagsmodellen slår kinderegget, fordi den bidrar til høy
verdiskaping, lav arbeidsledighet, jevn inntektsfordeling og
høy reallønnsvekst. Vi er altså
heldige som har fått implementert en økonomisk supermodell.
Kan være irreversibelt
Men, den må voktes og pleies,
skal den overleve. Både arbeidsgiver- og arbeidstagersiden erfarer at den krever tålmodighet,
innordning og solidaritet med
folk du aldri vil møte. Vanskelige
dyder i vår tid.
Det institusjonelle rammeverket rundt lønnsdannelsen
er stort og sammensatt. En kritisk del av det er tallene fra SSBs
gamle og kompliserte, men virkelighetsnære modell. Disse tallene legger vi til grunn i lønnsoppgjørene. Modellen skjøttes
av forskere i SSB. Svekkes denne,
kan det som følger være irreversibelt. En gang ødelagt, alltid
ødelagt.
SSBs modellverk blir nå foreslått svekket av noen som i disse
dager gir råd til direktøren i SSB.
Og direktøren lytter. Hun har
kjøpt begrunnelsene om nedskalering. – Det som er viktig for
meg, er at SSB driv forskning på
høgt internasjonalt nivå, sier
hun til Klassekampen.
Er det?
Det viktige for meg, er at SSB
driver forskning som kommer
befolkningen til gode.
Men jeg er ikke direktør. Jeg er
en av fem millioner eiere.
m
Det er ingen
bragd å øke
inntektsforskjellene.
Det kan alle klare.
Kronikk
Under streken debatt
Side 24 • del 1
Side 15-16 • del 2
Flyttemelding:
Side 12-13 • del 2