Løft klima og natur i statsbudsjettet
WWF Verdens naturfond Postboks 6784 – St. Olavs plass 0130 Oslo Org.nr.: 952330071MVA Tlf: 22 03 65 00 [email protected] www.wwf.no facebook.com/WWFNorge Til statsminister Erna Solberg og finansminister Siv Jensen 9. februar 2017 Innspill til statsbudsjettet for 2018: Løft klima og natur i statsbudsjettet Torsken utgjør en betydelig fornybar inntektskilde for Norge. Foto: Erling Svendsen/ WWF Uten nye klimatiltak og uten nye tiltak for å ta vare naturen, klarer vi ikke å stanse klimaendringene eller tapet av naturmangfold. WWF Verdens naturfond vil be regjeringen løfte natur og klima som hovedsatsinger i forbindelse med statsbudsjettet for 2018. FNs bærekraftmål legger rammene for utvikling globalt og nasjonalt. Selv om Norge ligger langt fremme i forhold til å kunne nå mange av målene, kreves det for eksempel en betydelig økt innsats dersom vi skal nå målene 12 ansvarlig forbruk og produksjon, 13 stopp klimaendringene, 14 liv under vann og 15 liv på land. WWF Verdens naturfond fremmer i dette innspillet en rekke forslag til tiltak som svarer på disse utfordringene, samt forslag om en styrking av rapporteringen på bærekraftmålene. Regjeringen har slått fast at satsing på klima og miljø skal gjennomsyre alle dens politikkområder. Det er en viktig presisering fordi ingen samfunnsområder er uberørt av de klimaendringene som vi nå opplever. Når verdenssamfunnet har forpliktet seg til å arbeide for å begrense den globale gjennomsnittstemperaturen til 1,5 grader, må alle nasjoner bidra så raskt så mulig med substansielle utslippskutt. For land som Norge med en eksportrettet og oljeavhengig økonomi vil konsekvensene av å ikke tilpasse seg endringene som skjer rundt oss bli store. FNs Klimapanel (IPCC) skriver det slik: Most mitigation scenarios are associated with reduced revenues from coal and oil trade for major exporters (high confidence).1 I dette bildet er det ikke bare utfordringer, men også store muligheter for nasjonene som posisjonerer seg i et nytt marked. Det er imidlertid et paradoks at Norge ikke har noen verktøy for å sikre at samlet måloppnåelse i klimapolitikken, samtidig som statsbudsjettet årlig vedtas uten noen betraktninger om hvorvidt summen av forslagene bidrar til å støtte opp under, eller undergrave, klimaforpliktelsene. Utarbeidelsen av en modell for klimagassbudsjettering i forbindelse med statsbudsjettet er avgjørende for å sikre systematisk fremgang i klimaarbeidet, samtidig som investeringene rettes mot de områdene som best styrker Norges grønne konkurransekraft i en klimatrygg fremtid. Gjennom behandlingen av naturmangfoldmeldingen våren 2016 ble en lang rekke tiltak for naturmangfoldet løftet som nasjonale prioriteringer. WWF Verdens naturfond ber regjeringen prioritere finansieringen av tiltak som kan sikre en offensiv oppfølging av naturmangfoldmeldingen også i statsbudsjettet for 2018. WWF Verdens naturfond har utarbeidet 12 forslag til økte inntekter og 28 forslag til økte utgifter som vil bidra til å redusere klimautslipp og ta vare på naturmangfoldet. Til sammen vil satsingsforslagene kreve økninger over statsbudsjettet på 5342 millioner kroner. Forslagene til økte inntekter fører til en frigjøring av 18 929,1 millioner kroner. I tillegg har vi utarbeidet 3 strukturforslag som vi vil be regjeringen følge opp i arbeidet med statsbudsjettet. Disse handler om å 1) utarbeide en modell for klimagassrapportering som en integrert del av statsbudsjettet, 2) innføre obligatorisk klimarisikorapportering for børsnoterte selskaper og finansinstitusjoner, og 3) å legge om erstatningsordningen for rovdyr. Tabellene under oppsummerer WWF Verdens naturfond sine innspill til statsbudsjettet for 2018 Satsingsforslag Kap og post En grundig rapportering på FNs bærekraftmål Ny post Ansvarlig departem ent FIN Millioner kroner 30 1 IPCC Fifth Assessment Report: https://www.ipcc.ch/pdf/assessment-report/ar5/syr/AR5_SYR_FINAL_SPM.pdf 2 Et nytt initiativ for livet i havet Opprett et ambisiøst og helhetlig program for bistand til småskala fornybar energiløsninger Bekjemp naturkriminaliteten 165, 71 166, 74 UD UD 200 300 164, 72 166, 72 166, 72 166, 72 166, 72 UD 100 UD UD UD 30 50 50 160, 70 150, 78 164, 71 164, 73 1825, 31 UD UD UD 100 30 230 OED 1050 925, 22 NFD 50 Reduser utbyttet fra Statkraft 5656, 85 NFD 1667 Trapp opp regnskogsatsingen Øk skogvernet til en milliard på to år Stans forsøplingen av havet Kartlegg kyst og fjord for en kunnskapsbasert kystsoneforvaltning – Kyst-MAREANO Styrk arbeidet med økologisk grunnkart Øk bevilgningen til truede arter og naturtyper 1482, 73 1420, 35 1420, 71 1424, 21 KLD KLD KLD KLD 650 308 65 10 1410, 21 1420, 21 og 82 1420, 31 1420, 34 KLD KLD 75 40 KLD KLD 30 5 1420, 73 KLD 80 1420, 85 1410, 21 1420, 70 og 22 1420, 22 1400, 71 KLD KLD 5 130 KLD KLD 25 15 1471, 01 440, 01 KLD JD 10 7 5342 Globalt kunnskapsløft for natur Stans tapet av verdens våtmarker Øk støtten til internasjonale organisasjoner på miljøfeltet Styrk sivilt samfunn i utviklingsland Krafttak for Madagaskars naturmangfold Styrk sivilsamfunn i Vest Balkan og i ODA-godkjente OSSE-land i Eurasia Styrk ENOVAs arbeid med energieffektivisering og teknologiutvikling av havvind Økt kunnskap om havet Tiltak og skjøtsel i verneområder Opprett Østmarka, Prekestolen og Lofotodden nasjonalpark og lag ny nasjonalparkplan Styrk satsingen på konfliktdempende og forebyggende tiltak mellom beitedyr og rovvilt Opprett nytt naturinformasjonssenter om rovdyr Øk innsatsen for å få på plass en mer helhetlig forvaltning av norsk vassdragsnatur Genbank for Hardangerfjordbestandene Styrket internasjonalt kunnskapsgrunnlag om naturmangfold Økt kunnskap om isavhengige pattedyr i Arktis Styrk miljøavdelingen i Økokrim Sum satsingsforslag 3 Forslag til økte inntekter Kap og post Petroleumsbeskatning - avvikle bevilgningene til ny letevirksomhet på norsk sokkel Øk mineraloljeavgiften Øk CO2-avgiftene for transportsektoren 5507, 71 og 72 5542, 70 5508, 70 5543, 70 5538, 70-71 5541, 70 1830, 50 Øk veibruksavgiften for autodiesel Øk el-avgiften Reduser bevilgningene til forskning i petroleumssektoren Avvikle bevilgningene til geologiske undersøkelser i regi av Oljedirektoratet Avvikle Norges deltakelse i utvinning av fossil energi på Island Reduser bevilgningene til letevirksomhet gjennom statens direkte økonomiske engasjement (SDØE) Fjern støtten til skogplanting som klimatiltak Fjern miljøskadelige skogbrukssubsidier Stans skadelig gjødsling i skogbruket Sum økte inntekter Strukturforslag Klimagassbudsjett: tallfest utslippskonsekvensene av statsbudsjettet Innfør obligatorisk klimarisikorapportering for børsnoterte selskaper og finansinstitusjoner Legg om erstatningsordningen for rovdyr Ansvarlig departem ent FIN Millioner kroner 0 FIN FIN 500,0 5000,0 FIN 4000,0 FIN OED 7000,0 408,2 1810, 21 OED 57,0 1815, 72 og 73 5540, 24.3 1420, 37 1149, 71 1150, 50 1149, 73 OED 8,6 OED 1700,0 KLD LMD 14,3 124,0 LMD 117,0 18 929,1 Kap og post Ansvarlig departem ent FIN FIN 1420, 72 KLD Se nærmere beskrivelse av alle disse forslagene i vedlegg I. 4 Vennlig hilsen for WWF-Norge Nina Jensen Generalsekretær [email protected] Ingrid Lomelde Miljøpolitisk leder [email protected] 5 Vedlegg I: Her følger de konkrete forslagene til satsinger, kutt og strukturendringer på de forskjellige departementenes budsjetter. Strukturforslag (Finansdepartementet) Klimagassbudsjett: tallfest utslippskonsekvensene av statsbudsjettet WWF Verdens naturfond ber om at regjeringen tallfester utslippskonsekvensene av statsbudsjettet i et klimagassbudsjett etter mal fra Oslo kommune. Årlig legges det fram en oversikt over framskrivinger av norske klimagassutslipp som en del av statsbudsjettet. Oversikten som ble lagt fram i budsjettet for 2017 manglet imidlertid utslipp fra kvotepliktig sektor, og var basert på utdaterte utregninger fra 2014. Regjeringens utslippsfremskriving slik den fremstår i tabell 3.14 i Nasjonalbudsjettet for 2017 kan dermed ikke brukes til å vurdere klimakonsekvensene av statsbudsjettet, slik Stortinget har etterspurt. Som høstens budsjettdiskusjoner viste, er det et økende behov for å tallfeste hvordan statsbudsjettet påvirker klimagassbudsjettene. I forbindelse med budsjettavtalen for 2017budsjettet ba Stortinget regjeringen om å gjøre en vurdering i revidert nasjonalbudsjett 2017 av om Oslo kommunes klimabudsjett kan danne mal for en rapportering om klimakonsekvenser av statsbudsjettet. Denne vurderingen bør munne ut i et klimagassbudsjett i 2018-budsjettet, som er tallfestet og så konkret at det kan gi et grunnlag for å vurdere om statsbudsjettet bidrar til å øke eller minke norske utslipp i 2018. Et klimagassbudsjett vil svære på flere flertallsmerknader fra Stortinget: I budsjettbehandlingen for 2015 uttalte flertallet i Energi- og miljøkomiteen at: «…departementene må rapportere hvilke konsekvenser deres budsjettforslag har for norske klimagassutslipp, og at utslippskonsekvenser av statsbudsjettet synliggjøres i hvert departements proposisjon.» I forbindelse med behandlingen av representantforslaget om en klimalov fra Rasmus Hansson, Rigmor A. Eide og Marit Arnstad (Innst. 212 S (2014-2015), vedtak nr 478), ba Stortinget regjeringen om å rapportere i de årlige budsjettene hvordan Norge kan nå klimamålene for 2020, 2030 og frem mot 2050, og hvordan budsjettet påvirker Norges klimagassutslipp i forbindelse med innføringen av en klimalov. I forbindelse med behandlingen av representantforslaget om tiltak for å redusere klimautslipp fra Terje Aasland, Eva Kristin Hansen, Per Rune Henriksen, Åsmund Aukrust, Tone-Helen Toften, Eirik Sivertsen og Magne Rommetveit (Innst. 397 S (2015-2016), vedtak 888), ba Stortinget regjeringen om årlig å synliggjøre utslippsbaner for de ulike områdene innenfor ikke-kvotepliktig sektor, samt hvilke type tiltak som vil være nødvendig for å nå disse målene i utarbeidelsen av ny klimalov. Her poengterte Energi- og miljøkomiteen også at «tydelige og langsiktige 6 målsettinger for utslippsreduksjoner kan bidra til større forutsigbarhet og vil være viktige styringssignal til næringslivet, forvaltningen og folkevalgte. Komiteen vil peke på at en systematisk fremstilling av ulike virkemidler i klimapolitikken bør være del av en sak for Stortinget om en ny klimalov». WWF Verdens naturfond mener det er nødvendig med et tilsvarende klimabudsjett i statsbudsjettet for å skape et godt oversiktsbilde over hvorvidt tiltakene for utslipp er tilstrekkelige for å nå klimamålene, og for å plassere ansvar for gjennomføring av utslippskutt hos de ulike departementene. WWF Verdens naturfond ber derfor om at statsbudsjettet for 2017 inneholder et klimagassbudsjett som tallfester utslippskonsekvensene av statsbudsjettet. Strukturforslag Innfør obligatorisk klimarisikorapportering for børsnoterte selskaper og finansinstitusjoner WWF Verdens naturfond mener at Norge må innføre obligatorisk rapportering av klimarisikoeksponering for å legge til rette for at eiere, långivere og samfunnet for øvrig er godt informert om klimarisikoeksponering av selskaper. Graden av klimarisiko for norsk økonomi er per i dag ukjent, men klimaendringene innebærer en finansiell risiko som kan påvirke store deler av samfunnet. Frankrike var det første landet som innførte en lov om obligatorisk klimarisikovurdering for børsnoterte selskaper og finansielle institusjoner. Det uavhengige Financial Stability Board (FSB) utvikler praktiske anbefalinger for hvordan næringslivet og finansinstitusjoner skal rapportere på klimarisiko. Konseptet klimarisiko blir stadig mer anerkjent. Allerede i 2006 skrev den britiske økonomen Nicholas Stern i den såkalte Sternrapporten at de mer alvorlige formene for klimaendringer kan koste mellom 5 til 20 % av verdens bruttonasjonalprodukt (BNP). En nyere studie støtter anslagene i Sternrapporten og viser til at finansielle aktiva i dag allerede er overpriset med 2,5 billioner amerikanske dollar (på engelsk trillion), eller ca. 3,5 % av verdens BNP. Klimarisiko, eller risiko mer generelt, er en subjektiv størrelse. I Meld. St.33 (2012-2013) «Klimatilpasning i Norge» pekes det i stor grad på klimaendringenes konsekvenser for natur og samfunn. Meldingen påpeker også at klimaendringer «vil berøre mulighetene for inntjening og lønnsomhet [i næringslivet]». Klimarisiko for det norske næringslivet, inkludert statseide selskaper, virker imidlertid ikke å være godt analysert eller forstått i dag. Sentralbanksjefen i England, og styreleder i FSB, Mark Carney understreker at klimarisiko er en stor mulig risiko for næringslivet og for verdens finansielle stabilitet. På oppdrag fra G-20 landene, har FSB utviklet nye anbefalinger som gjelder alle selskaper og investorer i alle sektorer. Disse oppfordres til å rapportere blant annet på hvordan klimarisiko – under ulike scenario, inkludert et togradersscenario – kan påvirke organisasjonens lønnsomhet, strategi og planlegging. 7 En rapport fra Corporate Knights viser til at Oslo Børs er blant de børsene i verden som er potensielt mest utsatt for klimarisiko. Dette har sammenheng med at Oslo Børs sammenlignet med andre børser i verden: - Rangeres på tredjeplass i forhold til å ha den største eierandel av registrerte fossile reserver relativt til markedsverdi. Er på andreplass i forhold til å ha høyeste andel kapitalutgifter knyttet til fossile energi aktiviteter. Er på tredjeplass når det gjelder å ha høyeste andelen av omsetning fra fossil energi virksomhet. En foreløpig upublisert analyse gjort av WWF Verdens naturfond viser at kun omlag 20 % av selskapene på Oslo Børs sin hovedindeks rapporterer på klimagassutslipp, og at kun omlag 2 % av selskapene rapporterer på klimarisiko. Mangel på standardisert rapportering gjør at det ikke er mulig å trekke noen konklusjoner om klimarisikoeksponeringen for selskaper på Oslo Børs, og påfølgende risikoeksponering for banker som DnB, investorer som Folketrygdfondet eller den norske økonomien for øvrig. Det virker derimot rimelig å konkludere med at graden av klimarisiko for norsk næringsliv og norsk økonomi er ukjent. Som ledd i å forstå dette bedre har Nærings- og fiskeridepartementet allerede satt i gang en analyse som skal vurdere klimarisiko i statseide selskaper. Denne analysen vil være nyttig, men fordi klimarisikobildet sannsynligvis vil endre seg i tiden fremover er det også nødvendig med oppdatert informasjon om klimarisikoeksponering i næringslivet ut over de selskapene staten selv eier. I Frankrike har de allerede innført krav om at børsnoterte selskaper og finansinstitusjoner må rapportere på klimarisiko (I Artikkel 173 i den franske «energiomstillingsloven» som trådde i kraft 1. januar 2016). I vurdering om innføring av et tilsvarende bestemmelse i den norske regnskapsloven bør man merke seg at den franske loven blant annet utleder følgende rapporteringskrav: - Børsnotert selskaper må gjøre rede for den finansielle risikoen knyttet til klimaendringer, samt hvilke risikoreduserende tiltak selskapet igangsetter. Banker må gjøre en stresstest av låneporteføljen basert på klimarisiko. Institusjonelle investorer må rapportere på klimarisikoeksponering, både fysisk klimarisiko (f.eks. som følge av ekstremvær) og overgangsrisiko (markedsrisiko ved overgangen til lavutslippssamfunnet). Investorene må også gjøre en vurdering av hvordan de bidrar til å nå det internasjonal klimamålet om å holde global oppvarming til 1,5-2°C. WWF Verdens naturfond ber regjeringen sette i verk obligatorisk rapportering av klimarisiko for norske børsnoterte selskaper og finansielle institusjoner, med basis i de beste internasjonale standarder og som følger den internasjonale prosessen i FSB/G20. 8 Satsingsforslag (Finansdepartementet) En grundig rapportering på FNs bærekraftmål, 30 mill. kroner (Ny post) Rapporteringen på FNs bærekraftmål i nasjonalbudsjettet må forbedres og bygges på indikatorer for alle delmålene. I nasjonalbudsjettet for 2017 rapporterte regjeringen for første gang på sitt arbeid for å nå FNs bærekraftmål. WWF Verdens naturfond mener at det er et riktig valg å rapportere på bærekraftmålene i nasjonalbudsjettet, men rapporteringen må gjøres grundigere hvis den skal gi et godt og helhetlig bilde på hvordan Norge ligger an i forhold til å nå målene. Regjeringen har tatt mål av seg å være verdensledende på gjennomføringen av bærekraftmålene. Da er det viktig å gå foran som et godt eksempel også når det gjelder rapportering, og å ta en lederrolle i arbeidet med å utvikle gode statistiske indikatorer for rapporteringen. Regjeringens ekspertutvalg for grønn konkurransekraft anbefalte at det skal rapporteres på det vi vil oppnå, og det vi vil unngå. De skriver at «[g]od og effektiv styring krever måling og etterprøvbarhet. Da trengs det statistikk på ulike områder som gir grunnlag for sammenfattende vurderinger om økonomiske forhold, sosiale forhold og klima og miljø i tillegg til de tradisjonelle BNP/BNI-målene. Norge bør følge det internasjonale arbeidet på feltet nøye og raskt ta i bruk nye standarder for rapportering i det offentlige og i selskaper.» Denne anbefalingen gjelder i høyeste grad for bærekraftsmålene hvor gode og sammenlignbare målemetoder er helt avgjørende for å oppnå målene. Det trengs en grundigere rapportering som tar for seg samtlige delmål, og som tydelig viser de delmålene Norge har utfordringer med å nå. Rapporteringen må være basert på gjennomarbeidede indikatorer. Disse bør baseres på indikatorene som er under utarbeidelse av FN, men bør være tilpasset en norsk kontekst. Detaljene rundt mange av de globale indikatorene er fortsatt under forhandling, og det vil være viktig at land som Norge, som har stor kapasitet, går foran og utarbeider grundige rapporteringsmetoder. Med den sterke statistiske kompetansen flere forskningsmiljø i Norge har, har Norge alle forutsetninger for å bli et foregangsland for rapportering på bærekraftmålene. Rapporteringen som foreligger i nasjonalbudsjett for 2017 er imidlertid langt fra denne standarden. Det er viktig å utvikle gode indikatorer for å måle om vi når FNs bærekraftsmål. Flere norske forskningsmiljøer, blant andre Statistisk Sentralbyrå, har bidratt til å utvikle metoder for lignende måling for andre land og institusjoner, og bør få i oppdrag å utvikle et oppdatert indikatorsett for Norge 9 Selv om Norge ligger langt fremme i forhold til å kunne nå mange av målene, har vi likevel et etterslep på for eksempel målene 12, 13, 14 og 15. Sivilsamfunnet i Norge laget våren 2016 en rapport med innspill til hvordan bærekraftmålene kan nås. Samtidig ser mange norske bedrifter bærekraftmålene som en forretningsmulighet ettersom nye løsninger vil bli viktige for å løse de utfordringene målene peker på. WWF Verdens naturfond foreslår at rapporteringen på FNs bærekraftmål i nasjonalbudsjettet blir gjort grundigere og at det utarbeides indikatorer for alle delmål. Vi foreslår å bevilge 30 mill. kroner til dette arbeidet, som vil involvere Finansdepartementet og Statistisk Sentralbyrå i samarbeid med alle øvrige departementer. (Finansdepartementet) Petroleumsbeskatning - avvikle bevilgningene til ny letevirksomhet på norsk sokkel (Kap. 5507, post 71 og 72 Skatt og avgift på utvinning av petroleum) Gjennom støtten til leting etter nye ressurser på norsk sokkel bruker den norske stat fellesskapets midler til å subsidiere en aktivitet som ikke kommer til å gi avkastning hvis klodens gjenværende utslippsbudsjett skal overholdes. I anbefalingene fra ekspertuvalget for grønn konkurransekraft står det: Økende usikkerhet knyttet til framtidig etterspørsel gjør at regjeringen bør vurdere behov for endringer i dagens petroleumsregime. Dette for å sikre at fellesskapet ikke tar økende risiko i et marked med voksende etterspørselsusikkerhet. Også Grønn skattekommisjon har tatt til orde for å endre på ordningen med leterefusjon for å redusere miljøpåvirkningen på sokkelen og unngå at samfunnsøkonomisk ulønnsomme investeringer gjennomføres: Utvalget mener prinsipielt at skatteutgifter og skattesanksjoner ved petroleumsvirksomheten bør fjernes for å unngå at samfunnsøkonomisk ulønnsomme investeringer gjennomføres og at den negative miljøpåvirkningen av oljeutvinning på norsk sokkel ikke blir større enn nødvendig. Ordningen med leterefusjon er ment å redusere inngangsbarrierene for aktører på norsk sokkel, men den bidrar også til å vri kapital og kompetanse bort fra andre sektorer i samfunnet som har tilsvarende høye utviklingskostnader og like stor risikoprofil, men som ikke nyter godt av lignende støtte. Siden ordningen ble innført i 2005 og frem til skatteåret 2015 har staten betalt ut over 90 mrd. kroner i statsstøtte til selskaper som ikke er i skatteposisjon. 10 Det norske petroleumsskatteordning premierer oljeleting i verdifulle og sårbare områder, i en tid hvor norsk økonomi sårt trenger vekst innen bærekraftige næringer. Tiden er overmoden for at Norge slutter å ta denne risikoen på vegne av oljeselskapene. Dette er fossile investeringer vi vet vil bli ulønnsomme hvis vi klarer å nå klimamålene vi har forpliktet oss til gjennom Parisavtalen. Som grafen over fra Oil Change International viser, inneholder allerede utviklede reserver av olje, kull og gass, mer CO2 enn det som kan slippes ut i en klimatrygg verden. Provenyvirkningen av å oppheve bestemmelsen i petroleumsskatteloven som muliggjør refusjon for skatteverdien av letekostnader ble av finansdepartementet i 2016 anslått til i størrelsesorden 7 mrd. kroner. Provenyet framkommer som en økning i Kap. 5507 Skatt og avgift på utvinning av petroleum Post 71 og 72. (Finansdepartementet) Øk mineraloljeavgiften, 500mill. kroner (Kap. 5543, post 70) Mineraloljeavgiften bør trappes kraftig opp i 2018 og 2019 for å forberede et forbud mot fyring med mineralolje i 2020. Det har vært bred politisk enighet om utfasing av oljefyring innen 2020, men et forbud er fremdeles ikke vedtatt. Nå har regjeringen imidlertid laget forslag til forskrift, og har nylig gjennomført en høring om forbud mot fyring med mineralolje i 2020. Dette er en oppfølging av Stortingets anmodningsvedtak nr. 563, 11. juni 2012 (i klimaforliket), som vedtar at regjeringen skal innføre et forbud mot fyring med fossil olje i husholdninger og til grunnlast i øvrige bygg innen 2020. Dette har blitt fulgt opp av anmodningsvedtak nr. 387 fra 3. februar 2015 og i Innst. 11 401 S (2015-2016), der Energi- og miljøkomiteen ber regjeringen sørge for at «forskrift om forbud mot fossil oppvarming innen 2020 trer i kraft så snart som mulig og skal gjelde all fossil oppvarming, inkludert spisslast, men med de nødvendige unntaksmuligheter». 2020 begynner å nærme seg, og det haster å følge opp vedtakene fra Stortinget om forbud mot fossil oppvarming, og særlig mineralolje. Forskriften som nå er under utarbeiding, bør etterfølges av en langt mer strategisk bruk av avgifter og tilskudd enn hva som er tilfellet i dag. Regjeringen bør gå inn for en gradvis og sterkt økende avgift på fossil fyringsolje og parafin årlig fram til forbudet iverksettes. WWF Verdens naturfond mener at avgiftsøkningen i grunnavgiften for mineralolje på 26 øre per liter i 2017 er en for lav økning som kun i mindre grad gjør det lønnsomt å velge miljøvennlige alternativer i perioden frem mot forbudet trer i kraft. WWF Verdens naturfond mener denne avgiften må økes raskt fram til 2020for å gi insentiver til å investere i alternative oppvarmingskilder. I følge beregninger fra finansdepartementet vil en avgiftsøkning på 1 krone per liter gi en provenyeffekt anslått til 1000 mill kroner. En økning i el-avgiften på strøm som er begrunnet i å fremme energieffektivisering, vil isolert sett gjøre bruk av olje til oppvarming lønnsomt i forhold til strøm. Dette er en uønsket effekt som vil kunne motvirkes av en parallell økning i mineraloljeavgiften. WWF Verdens naturfond vil derfor øke grunnavgiften på mineralolje med 1 krone per liter frem mot 2020, fordelt på 50 øre per liter i budsjettet for 2018, og ytterligere 50 øre per liter i budsjettet for 2019. (Finansdepartementet) Øk CO2-avgiftene for transportsektoren, 5 000 mill. kroner (Kap. 5508, post 70 og kap. 5543 post, 70) Norge skal kutte utslippene med 40 % i ikke-kvotepliktig sektor innen 2030, og regjeringen har spesielt lagt vekt på transportsektorens bidrag for å nå dette målet. For å kunne oppnå dette må statsbudsjettets avgiftspolitikk innrettes etter en slik ambisjon. Utslippskutt i transportsektoren er helt avhengig av at alle velger å ta nye og mer klimavennlige valg. Da er det helt avgjørende at skattemyndighetene legger til rette for at det skal spille positivt inn på lommeboka å velge miljøvennlige alternativer, og at klimafiendtlige løsninger blir gradvis dyrere. Prinsippet om at forurenser skal betale må ligge til grunn for avgiftspolitikken, der man gjør det premierer teknologiske løsninger med lite utslipp og gjør det dyrere å forurense. Hvis markedet skal tas i bruk i miljøets tjeneste må det føres en aktiv avgiftspolitikk for å redusere klimautslipp. I følge OECD er grønne skatter og avgifter – det mest effektive klimatiltaket som finnes. Grønne avgifter bidrar til en nødvendig omstilling av norsk økonomi, og er en forutsetning for et grønt skifte. 12 CO2-avgiften på bensin og diesel ble økt med henholdsvis 15 øre per liter, og 35 øre per liter i budsjettet for 2017. Det er for lavt til å utløse tilstrekkelig overføring fra fossile til fornybare transportmidler. Regjeringens foreslåtte økninger spises raskt opp av andre foreslåtte avgiftsreduksjoner. I følge beregninger fra CICERO vil den samlede klimavirkningen av skatter og avgifter i transportsektoren i budsjettet for 2017 beløpe seg til 50 000 tonn CO2 i løpet av 2017. Det er langt mindre enn regjeringens anslag på 200 000 tonn reduserte CO2-utslipp. Noe av årsaken til dett er at fallende oljepriser fører til billigere bensin samtidig som avgiftene på bensin er ikke høye nok til å få folk til å velge grønnere. WWF Verdens naturfond vil derfor be Stortinget øke CO2-avgiftene på bensin og diesel med 65 øre per liter i stasbudsjettet for 2018, til henholdsvis 80 per liter og 1 krone per liter totalt. (Finansdepartementet) Øk veibruksavgiften for autodiesel; 4 000 mill. kroner (Kap. 5538, post 70–71) I statsbudsjettet for 2017 økte regjeringen veibruksavgiften på autodiesel med 35 øre per liter, ut over prisjustering. Samtidig kompenserte regjeringen bilistene for den økte veibruksavgiften ved å redusere årsavgiften og øke reisefradraget. Det er lite som tyder på at disse endringene samlet sett vil føre til redusert belastning på veiene med tilhørende redsuert kø, støy, veislitasje og helse- og miljøskadelige utslipp av svevestøv og lokal luftforurensing som avgiften er ment å bidra til. Veibruksavgiftene på bensin og autodiesel utgjør en betydelig del av de samlede avgiftene på drivstoff. Veibruksavgiften skal dekke eksterne kostnader, utover CO2utslipp, men det er et stort sprik mellom nivået på veibruksavgiftene og de gjennomsnittlige eksterne, marginale kostnadene fra vegtrafikken. Det er også stor forskjell i veibruksavgiften mellom bensin og diesel. Det er utelukkende næringspolitiske og ingen miljøfaglig begrunnelser for at autodiesel har en lavere avgiftssats enn bensin. Med bakgrunn i at oljeprisene er fallende, noe som fører til lave bensin og dieselpriser, vil en økning i veibruksavgiftene bidra til å gjøre mer miljøvennlige måter å reise på mer konkurransedyktige noe som vil gagne både klima og lokalmiljø. WWF-Norge mener derfor veibruksavgiften på autodiesel bør økes til bensinnivå, med 1,55 kroner per liter, til sammen 4,99 kroner per liter. 13 (Finansdepartementet) Øk el-avgiften; 7000 mill. kroner (Kap. 5541, post 70) Økt energisparing er det mest kostnadseffektive og minst miljøbelastende tiltaket som kan settes i verk for å redusere klimagassutslippene. I følge statsbudsjettet for 2017 har den delen av kraftforbruket som ilegges normal sats økt med ti prosent mellom 2000 og 2015. Til tross for at avgiften øker betaler strømkundene mindre fordi kraftprisene har falt, og dermed forsvinner insentivet til å spare på strømmen. Økte avgifter på forbruk av elektrisk kraft vil insentivere forbrukerne til økt energisparing, og samtidig gi staten inntekter som kan brukes til målrettede miljøtiltak. Avgiften på elektrisk kraft har ikke vært økt reelt siden 2001, og var i 2016 16 øre per kwh. Norske strømpriser har ligget mellom 0,81 nok/kwh og 0,88 ø/kwh de siste årene, noe som gir en totalpris på 1,04 nok/kwh når elavgiften regnes med. Til sammenligning er gjennomsnittlig strømpris i EU 1,65 nok/kwh. Samtidig viser tall fra Eurostat at norsk kjøpekraft ligger hele 91 pst. over gjennomsnittet i EU. Det internasjonale energibyrået (IEA) viser i sin markedsrapport for energieffektivisering fra 2016, at energieffektiviseringstiltak vil være et avgjørende for om verdens land vil nå de nasjonale klimamålene som de har forpliktet seg til under Parisavtalen. De peker på at det er behov for en aktiv politisk tilrettelegging for å utnytte potensialet energieffektivisering fører med seg, særlig i tilfeller hvor energiprisene er lave; Government policies are vital to curbing the risk that lower energy prices could undermine energy efficiency efforts. For å bidra til økt energisparing i en tid med fallene elektrisitetspriser vil WWF Verdens naturfond øke den norske el-avgiften til samme nivå som i Sverige, med 13 øre per kwh til 29 øre per kwh. Satsingsforslag (Utenriksdepartementet) Et nytt initiativ for livet i havet, 200 mill. kroner (Kap. 165, post 71) Livet i havet og menneskene som avhenger av det er i dag under sterkt press. Bestandene av marine arter er halvert siden 1970, ifølge WWFs Living Blue Planet Report, med overfiske, forurensing, havforsuring og ødeleggelse av habitater som viktige årsaker. I følge FNs 14 organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) er 90 pst. av verdens fiskebestander enten fullt utnyttet, eller overfisket. Det trengs en ambisiøs og omfattende, global innsats for havet og Norge bør ta på seg lederrollen i dette arbeidet. Et koordinert internasjonalt krafttak for å styrke forvaltningen er nødvendig for å unngå kollaps i de marine økosystemene. Høsten 2015 lanserte Regjeringen det nye programmet «Fisk for Utvikling». Programmet ble fremhevet som en sentral del av Norges faglige samarbeid med utviklingsland av en samlet utenriks- og forsvarskomité i Innst. 7 S (2015-2016). For å oppnå varige resultater og bidra til å sikre livsgrunnlaget til verdens fattige kystsamfunn kreves det en bærekraftig forvaltning av havog kystområder og Norges innsats må oppskaleres. Programmet må ha et større, regionalt fokus og sette naturressursen – et levende hav – i sentrum. Styrking av lokal forvaltningskompetanse, støtte til regionalt samarbeid om delte marine ressurser og støtte til lokal fattigdomsbekjempelse gjennom bærekraftig fiskeri må bli sentralt i det nye programmet. FNs bærekraftmål 14 handler om å «bevare og bruke hav og marine ressurser på en bærekraftig måte». Dette skal oppnås ved å blant annet sørge for bærekraftig forvaltning av havområdene og stanse alt ulovlig, urapportert og uregulert (UUU) fiske innen 2030. UUU-fiske koster det globale samfunnet opp mot 23 mrd. dollar årlig samtidig som det ødelegger våre marine økosystem. Svak lokal og regional forvaltning truer det marine ressursgrunnlaget, undergraver offentlig administrasjon og kan nære korrupsjon. Norge har bidratt sentralt i arbeidet med å kriminalisere UUU fiske gjennom støtte til Interpol, og bidratt til å øke kunnskapsgrunnlaget for havforvaltning gjennom «EAF Nansen» programmet. Norge har også i 2015 tatt initiativ til et nytt internasjonalt samarbeid mot fiskerikriminalitet. I tillegg har Norge tatt til orde for at harmonisering av fangstsertifikater i verdens fiskerier. Dette er et viktig arbeid mot ulovlig fiske og det er uttrykt at dette skal følges opp økonomisk slik at Verdens matvareorganisasjon (FAO) kan gjennomføre dette arbeidet. Norge har stor kompetanse, troverdighet og ressurser til å styrke forvaltningen av våre globale marine ressurser, og må ta en lederrolle for å holde temaet høyt på den internasjonale dagsorden. Norge sitt arbeid med integrerte forvaltningsplaner for havområder er verdensledende, og viktig og avgjørende verktøy for å sikre en langsiktig forvaltning av marine ressurser. Dette er et område hvor Norge kan bistå andre land og regioner, men for å få dette til må også bistandsstøtte til feltet økes kraftig. WWF-Norge ber derfor regjeringen øke innsatsen over bistandsbudsjettet for å redde livet i havet med 200 mill. kroner. Satsingsforslag (Utenriksdepartementet) Opprett et ambisiøst og helhetlig program for bistand til småskala fornybar energiløsninger, 300 mill. kroner 15 (Kap. 166, post 74) WWF Verdens naturfond foreslår at det opprettes et ambisiøst og helhetlig program for bistand til fornybar energi som skal gjøre Norge i stand til å levere på FNs bærekraftmål om energitilgang, bekjempelse av klimaendringer og bevaring av skog. 1,3 milliarder mennesker mangler fremdeles tilgang til strøm, og nesten 3 milliarder mennesker lager fortsatt mat over røykfulle ovner eller bål, ifølge Det internasjonale energibyrået (IEA). Fire millioner mennesker dør hvert år av å puste inn skadelig røyk fra matlaging ved bruk av fast brensel over åpent bål eller dårlige kokeovner. Bruken av trekull øker også presset på skog som allerede er truet av avskoging. IEA legger til grunn at de fleste som får tilgang til strøm, vil få det via desentraliserte løsninger som minigrid eller hjemmebaserte systemer som solcellepaneler på taket. Slike løsninger innen fornybar energi kan bidra til fattigdomsbekjempelse og reduserte klimagassutslipp, samtidig som de kan ha positive effekter på helse og naturmangfold. Støtte til småskala fornybarløsninger som bekjemper fattigdom skiller seg kraftig fra den mer tradisjonelle norske energibistanden til storskala kraftutbygging og strømnett, og krever en egen tilnærming. Norges høye kompetanse på og lange erfaring med energibistand gjør oss likevel spesielt godt plassert til å bygge opp et nytt bistandsprogram på fornybar energi som leverer på bærekraftmål 7, 13 og 15: energitilgang, bekjempelse av klimaendringene og bevaring av skog. Oppbygging av finansieringsordninger og markeder for småskala fornybarløsninger og effektivisering av kokeovnsektoren må være en sentral del av programmet. Dette vil skape arbeidsplasser, gi grobunn for lokalt næringsliv, ha positive effekter innen helse og utdanning og dermed spille en viktig rolle for å få mennesker ut av fattigdom, blant annet dokumentert av Africa Progress Panel. Samtidig må programmet ha en sterk klimakomponent som sikrer at programmet bidrar til en reduksjon i klimagassutslipp fra fossile energikilder og avskoging. WWF Verdens naturfond har gjennom sitt arbeid hatt god erfaring med slike prosjekter og anbefaler at programmet drives med bred deltakelse fra store og små bedrifter som opererer i markeder for både sentraliserte og desentraliserte energiløsninger, sivilsamfunnsorganisasjoner, finansnæringen, akademia, og arbeidstakerorganisasjoner. Stortinget har bedt regjeringen innrette norsk energibistand slik at den i større grad enn i dag bidrar til å bekjempe fattigdom. I Innst. 7 S (2015-2016) vektlegger utenriks- og forsvarskomiteens flertall småskala fornybarløsninger i tillegg til stabil og sikker energiforsyning for økonomisk vekst og offentlige velferdstilbud. I Innst. 7 S (2016-2017) slår komiteen fast at Norge skal bidra til å nå FNs bærekraftmål om ren energi for alle og at denne satsingen også må bidra til å redusere klimagassutslippene. Det finnes imidlertid ingen helhetlige norske bistandsprogrammer for å oppnå disse målene i dag. Den kommende stortingsmeldingen om en fremtidsrettet utviklingspolitikk i lys av bærekraftmålene er en god anledning til å legge en ny 16 strategi for fornybarsatsingen i bistanden, og meldingen bør bli fulgt av en økning i bevilgningene på feltet. WWF Verdens naturfond mener også at det er viktig å videreføre de delene av eksisterende programmer som Ren Energi for Utvikling som når fattige mennesker og har potensiale til å bidra til å nå bærekraftmål 7, 13 og 15. For eksempel bør store sektorovergripende tiltak som lykkes med å utløse mer private investeringer i fornybar energi videreføres og skaleres opp. Et godt eksempel er GetFit ordningen i Uganda. WWF Verdens naturfond ber regjeringen starte arbeid med et nytt helhetlig bistandsprogram for småskala fornybar energiløsninger og bevilge 300 mill. kroner til dette på statsbudsjettet for 2018. Satsingsforslag (Utenriksdepartementet) Bekjemp naturkriminaliteten, 100 mill. kroner (Kap. 164, post 72 og Kap. 166, post 72) Naturkriminaliteten har økt voldsomt og er i dag en trussel mot både sikkerhet og utvikling i mange land. Naturkriminaliteten truer livsgrunnlaget til kommende generasjoner og setter en rekke arter, som neshorn, elefant og tiger i fare for utryddelse. Regjeringen beskrev i Meld. St. 37 (2014-2015) Globale sikkerhetsutfordringer i utenrikspolitikken en økt norsk innsats for bekjempelse av organisert kriminalitet internasjonalt. Regjeringen oppretter i denne meldingen et nytt bistandsprogram mot organisert kriminalitet og ulovlig handel. WWF er glad for signalene i meldingen om at miljøkriminalitet bør bli en sentral del av dette programmet. Ifølge en studie fra 2014 fra INTERPOL og UNEP anslås verdien av miljøkriminalitet til å være mellom USD 70 og 213 mrd. i året. I utviklingsland har slik kriminalitet ofte koblinger til organisert kriminalitet, er grenseoverskridende og kan også ha koblinger til finansiering av terrorisme. Hele 1 215 neshorn ble drept av krypskyttere i Sør-Afrika i fjor. Det er en økning på 21 pst. fra 2013, og betyr at i gjennomsnitt ble mer enn 100 neshorn drept ulovlig hver måned i fjor. Hvert år blir minst 20 000 elefanter skutt ulovlig, det innebærer at hver eneste dag blir 55 elefanter drept ulovlig. Etterspørselen etter elfenben gjør den ulovlige jakten på elefanter lønnsom og den ulovlige handelen med elfenben er verdt ca. 400 mill. kroner årlig. Naturkriminaliteten har blitt så omfattende og genererer så mye ulovlige midler som finansierer kriminelle organisasjoner at den utgjør en global sikkerhetstrussel. Det internasjonale samfunnet har også mobilisert krefter for å stanse naturkriminaliteten. Under FNs første miljøforsamling UNEA som ble avholdt i Nairobi i Kenya, hvor mer enn 100 ministre og 170 land deltok var naturkriminalitet og ulovlig handel med truede plante- og dyrearter et av hovedtemaene. 17 I kampen mot naturkriminaliteten er FNs miljøprogram (UNEP) sammen med CITES (Konvensjonen mot handel med truede dyre og plantearter) og Interpol sentrale aktører. I 2016 er det nytt toppmøte i CITES, og det er avgjørende at det kommer klare forpliktelser og handling ut av møtet. Norge bør i forkant av CITES-møte vise vilje til handling og til å bidra til å finansiere kampen mot naturkriminaliteten. Norge har tatt en sentral rolle i kampen mot ulovlig fiske, blant annet gjennom Interpol sitt «Project Scale». Dette arbeidet må ses sammenheng med det nyoppstartede utviklingsprogrammet Fisk for utvikling. Ulovlig fiske er med på å ødelegge ressursgrunnlaget til kyststatene globalt og vil ramme de fattigste landene hardest. Gjennom målrettet bruk av midler kan vi gjøre forskjell i kampen mot naturkriminalitet. WWF-Norge ber derfor regjeringen avsette til sammen 100 mill. kroner for å bekjempe naturkriminalitet gjennom internasjonale organisasjoner, og for å bygge opp kompetanse og styrke den norske stemmen i kampen mot ulovlig handel med plante- og dyrearter. Statsingsforslag (Utenriksdepartementet) Globalt kunnskapsløft for natur, 30 mill. kroner (Kap. 166, post 72) Ved å opprette et bistandsprogram for kunnskap og kompetanse om naturmangfold, kan Norge bidra til å løfte den globale kunnskapen om naturmangfold og hjelpe utviklingsland å nå internasjonale mål. Konvensjonen om biologisk mangfold (CBD) skal sikre at naturmangfoldet ivaretas og at biologiske ressurser brukes på en bærekraftig og rettferdig måte. Som et ledd i dette arbeidet ble det i 2010 vedtatt 20 mål (de såkalte Aichi-målene) som skulle hindre tap av globalt naturmangfold innen 2020. Nå er vi over halvveis til dette tidspunktet, men de fleste land ligger langt bak i å oppfylle målene. Dersom FNs bærekraftmål og naturmangfoldmålene fra Aichi skal nås, er det behov for et internasjonalt kunnskapsløft for natur. Derfor er Det internasjonale naturpanelet (IPBES) opprettet som et globalt kunnskapsorgan, og Global Biodiversity Facility (GBIF) opprettet som den sentrale leverandør av verdinøytral kunnskap om naturmangfold. Bærekraftmål 15 handler om bærekraftig bruk, restaurering og vern av jordas økosystemer. Målet er: «Beskytte, gjenoppbygge og fremme bærekraftig bruk av jordas økosystemer, sikre bærekraftig forvaltning av skog, bekjempe ørkenspredning, stoppe og reversere erosjon og trygge artsmangfoldet.» Målet har referanse til både CBD og Aichi-målene. 18 I tillegg til en styrket innsats for kunnskap om natur globalt, må også utviklingslandenes forvaltningskompetanse styrkes. I mange utviklingsland er naturmangfoldet dårlig kartlagt, og få har tilgang på kunnskapen. Gjennom et bistandsprogram for et kunnskapsløft om natur kan Norge bistå slik at verdifull natur blir kartlagt, og kunnskapen delt globalt. Energi- og miljøkomiteen påpeker i Innst. 294 S (2015-2016) at Norge i dag ikke har bistandsprogrammer rettet mot å støtte opp om internasjonale kunnskapsprosesser for natur, eller bistå mottakerland med kompetanse, kapasitet og kartlegging av naturmangfold. Økosystemutvalget som leverte sin innstilling høsten 2013 (NOU 2013:10) anbefalte også at norsk bistand i større utstrekning kan brukes til å bedre miljøforvaltningskompetanse og kapasitet innen økosystemforvaltning i utviklingsland. WWF Verdens naturfond ber derfor regjeringen bevilge 30 mill. kroner til å finansiere oppstarten av et slikt program. Satsingsforlag (Utenriksdepartementet) Stans tapet av verdens våtmarker, 50 mill. kroner (Kap. 166, post 72) Våtmarker er blant de mest kritisk truede naturtypene i verden, og har blitt drenert og omdannet i flere århundrer. Tross de mange viktige funksjonene som våtmarkene innehar, er det på verdensbasis fremdeles en nedgang i denne naturtypen. Et globalt initiativ med en resultatbasert mekanisme for bevaring kan bidra til å snu den negative trenden. I følge WWFs Living Planet Report fra 2016 har bestandene av arter knyttet til ferskvannsøkosystemer som våtmarker blitt redusert med 76 % de siste 40 årene. Verden har mistet to tredjedeler av sine våtmarker det siste århundret og ødeleggelsene akselererer heller enn stopper. Våtmarker er en truet naturtype som er artsrik og som lagrer store mengder karbon. I tillegg til karbonlagring, leverer våtmarker avgjørende økosystemtjenester som flomdemping og vannrensing. Våtmarker er i dag beskyttet i henhold til Ramsarkonvensjonen, en internasjonal avtale for bevaring, restaurering og bærekraftig bruk av våtmarker. Konvensjonen er i seg selv ikke nok, det foregår fremdeles en omfattende nedbygging og degradering av våtmarker verden over, i tillegg til andre trusler som fremmede arter, forurensing og klimaendringer. WWF Verdens naturfond foreslår at Norge fremmer et internasjonalt initiativ i samarbeid med Ramsarkonvensjonen for å stanse nedbygging og degradering av våtmark i utviklingsland. Norge bør benytte sin erfaring fra klima- og skoginitiativet til å ta en ledende rolle og utvikle en resultatbasert mekanisme for verdens våtmarker. Våtmarker er i likhet med regnskog svært viktige karbonlagre, og en resultatbasert mekanisme for å stanse tapet av våtmark vil kunne fungere på linje med mekanismene i klima- og skoginitiativet. Samtidig er våtmarker avgjørende 19 økosystem for lokalbefolkninger, og midlene bør brukes til lokale utviklings- og forvaltningstiltak for å sikre at verdiene kommer de som trenger det mest til gode. Våtmarker finnes spredt over svært mange utviklingsland. Indonesia, India, Bangladesh, Botswana, Zambia, Brasil og Bolivia er blant landene med spesielt viktige våtmarksområder. Våtmarkene er ofte under sterkt press, både fra jordbruk, kraftproduksjon og andre former for arealendringer. Manglende eller mangelfull forvaltning er en stor utfordring, enten våtmarkene konverteres i stor skala eller ødelegges bit for bit. WWF Verdens naturfond foreslår å bevilge 50 millioner kroner til opprettelsen av et slikt program, for å sikre at viktige våtmarker i utviklingsland kan sikres. Satsingsforslag (Utenriksdepartementet) Øk støtten til internasjonale organisasjoner på miljøfeltet, 50 mill. kroner (Kap. 166, post 72) Internasjonalt samarbeid er en grunnleggende forutsetning for at vi skal løse globale miljøutfordringer og nå FNs bærekraftmål. Norge bør trappe opp sin støtte for å bidra til at internasjonalt samarbeid på miljøfeltet blir styrket de kommende årene. I 2015 ble både FNs bærekraftmål og Paris-avtalen vedtatt. For å nå målene fra disse avtalene kreves en opptrapping av det globale samarbeidet. Det vil være viktig at organisasjoner som FNs miljøprogram har den nødvendige slagkraften og gjennomføringsevnen til å stimulere til den globale overgangen som er nødvendig. Det er et uttalt mål fra regjeringen å styrke blant annet FNs miljøprogram, som beskrevet i Prop. 1 S (2016-2017). Vekt på multilateralt samarbeid er en hovedlinje i den norske utenrikspolitikken. Norge har tatt en aktiv rolle internasjonalt på miljøfeltet og det er i Norges interesse at det internasjonale miljøsamarbeidet styrkes og ikke svekkes. Global Environment Facility (GEF) er finansieringsmekanisme for de globale miljøkonvensjonene. Det er verdens største miljøfond og har en avgjørende rolle for internasjonal miljøarbeid. Norge har bevilget 432 millioner kroner til fondet for perioden 20142018. Denne støtten bør trappes opp inn mot en ny avtaleperiode. Det er viktig at regjeringen signaliserer at Norge står for styrket internasjonalt miljøsamarbeid og øker sine bidrag for å sikre langsiktig og stabil finansiering av dette arbeidet. WWF Verdens naturfond foreslår en økning på 50 millioner kroner i bevilgningene til multilaterale organisasjoner på miljøfeltet for å styrke den globale gjennomføringen av FNs bærekraftmål og Parisavtalen. 20 Satsingsforslag (Utenriksdepartementet) Styrk sivilt samfunn i utviklingsland, 100 mill. kroner (Kap. 160, post 70) Sivilt samfunn er under stadig større press i mange land. Norsk bistand må bidra til å bygge et sterkt sivilsamfunn og legge til rette for partnerskap mellom sivilsamfunn, myndigheter og næringsliv. Et sterkt sivilsamfunn er avgjørende for fattigdomsbekjempelse og bærekraftig utvikling. Spesielt i land med svake styrings- og forvaltningssystemer bidrar sivilsamfunnet til å sikre at svake grupper blir hørt og at hensynet til natur og miljø blir tatt på alvor. Samtidig er sivilt samfunn viktig for demokratiutvikling, menneskerettigheter og forbedret styresett. I FNs nye dagsorden for en bærekraftig utvikling har sivilt samfunn en sentral plass i implementeringen av bærekraftmålene, og den oppfordrer til etablering av nye partnerskap. Frivillige organisasjoner når ofte mennesker som myndighetene ikke når. De utfører i mange tilfeller livsviktige, lokale, langsiktige utviklingsprosjekter som ellers ikke ville blitt gjennomført. Samtidig har sivilt samfunn både politisk kraft og kompetanse som næringslivsaktører ikke har, og utgjør derfor ofte en viktig del av strategiske partnerskap. Sivilsamfunnet er i dag under et økende press, noe som skaper nye utfordringer for demokratisering og aktiv samfunnsdeltakelse. Den norske modellen med et sterkt organisasjonsliv og aktiv deltakelse av sivilsamfunnet i samfunnsdebatten er et godt eksempel til etterfølgelse. Erfaringer herfra er verdifulle for å støtte og bygge opp sivilsamfunn i land der de er under press. Norske frivillige organisasjoner har bidratt til viktige nettverk av lokale organisasjoner i utviklingsland som fremmer de fattiges rettigheter, samt kjemper for bevaring av intakte og produktive økosystemer, som millioner av mennesker i fattige land er avhengige av. WWF Verdens naturfond, med lokale kontorer og ansatte i nær hundre land, er en del av og bidrar aktivt til å bygge opp miljøbevegelsen i en rekke land. Styrking av den lokale miljøbevegelsen er avgjørende for at hensynet til natur og fremtidige generasjoner blir ivaretatt og dermed bidra til å sikre en bærekraftig utvikling. Det er derfor av stor betydning at Norge støtter opp om og bidrar til å styrke organisasjoner, nettverk, og institusjoner som er faglig dyktige, politisk og økonomisk uavhengige, og som kan representere naturverdier, så vel som lokalsamfunn som livnærer seg av natur. Støtte til sivilt samfunn er en viktig kanal for norsk bistand som har levert gode resultater og som når frem til mennesker som den øvrige bistanden ikke når. Samtidig har sivilsamfunnstøttens andel av den totale bistanden blitt gradvis redusert det siste tiåret. Sivilsamfunnskanalen bør 21 derfor styrkes, både gjennom direkte støtte til sivilsamfunn og ved at sivilsamfunnskomponenten i tematiske satsinger som Ren energi, Olje for utvikling, Fisk for utvikling og Klimaog skogprogrammet blir styrket. WWF Verdens naturfond foreslår å øke bevilgningene til sivilt samfunn med 100 mill. kroner. Satsingsforslag (Utenriksdepartementet) Krafttak for Madagaskars unike naturmangfold; øk bistanden med 30 mill. kroner (Kap. 150, Post 78) I 2014 fikk Madagaskar en ny president og regjering som ble anerkjent av Norge. Landet er nå inne i en avgjørende fase for styresett, forvaltning og demokrati, og sivilsamfunnet inkludert miljøorganisasjonene er under sterkt press. Det er nødvendig med en styrket norsk innsats for å bygge opp sivilt samfunn, demokratisk styresett og en styrket forvaltning av naturressursene i landet. De seks årene med uro har ført til alvorlig vekst i miljøkriminaliteten, spesielt ulovlig eksport av tømmer. Overfiske og ulovlig, uregulert og urapportert (UUU) fiske er også et voksende problem. Overutnyttelse av naturressurser både på land og i havet rundt Madagaskar har ført til en kritisk situasjon for den delen av befolkningen som er blant verdens fattigste, og som er helt avhengige av naturen som livsgrunnlag. Kombinert med klimaendringer og avlingssvikt er store områder på øya i konstant fare for matkrise. Miljøødeleggelsene på Madagaskar omtales som en av Afrikas verste miljøkatastrofer. Øya har et unikt naturmangfold, med mange truede arter som kun finnes på Madagaskar. WWF Verdens naturfond ber derfor regjeringen øke bistanden til Madagaskar med 30 mill. kroner. Satsingsforslag (Utenriksdepartementet) Styrk sivilsamfunn på Vest-Balkan og i ODA-godkjente OSSE-land i Eurasia, 230 mill. kroner (Kap. 164, post 71 og 73) Sivilt samfunn på Vest-Balkan og i Eurasia er en viktig aktør når det gjelder miljø, demokrati og menneskerettigheter. Miljø- og menneskerettighetsgrupper og andre organisasjoner er viktige institusjoner for brobygging, og bidragsytere for å oppnå målene om styrking av demokrati, menneskerettigheter og utvikling i regionen. 22 I statsbudsjettet for 2016 ble støtten til sivilsamfunnsorganisasjoner i begge regionene kuttet. Dette har i stor grad rammet fremvoksende sivile samfunn på Vest-Balkan, i Kaukasus og Sentral-Asia. I alle tre regioner er arbeidsforholdene dårlige, og forholdsvis små midler kan gjøre en stor forskjell. De opprinnelige kuttene ble begrunnet med at pengene skulle overføres til å håndtere flyktningsituasjonen i Norge. Med reduserte kostnader til flyktningtiltak bør dette nå reverseres. Landene på Vest-Balkan opplever også en økt strøm av flyktninger, og stabilitet i regionen vil være viktig for Europas håndtering av flyktningsituasjonen. Samtidig har landene på Vest-Balkan store utfordringer med forsoning og miljø, særlig når det gjelder vannkraftutbygginger. OSSE-landene som er ODA-godkjente (Ukraina, Moldova, Georgia, Hviterussland, Armenia, Aserbajdsjan, Kasakhstan, Kirgisistan og Tadsjikistan) har gjennomgående en underfinansiert og svak naturforvaltning, lite bærekraftige energisystemer og til dels vanskelige arbeidsvilkår for sivilsamfunn. Forskjellene mellom landene er store, men elementer av disse utfordringene finnes i alle landene. Den politiske situasjonen i regionen preges av Russlands annektering av Krim-halvøya, og kan beskrives som polarisert. Forskjellene mellom de landene som vender seg mot vest, og de landene som støtter seg til Russland øker. I en slik situasjon kan sivilsamfunnets rolle være vanskelig, men også helt nødvendig og avgjørende for å skape påtrykk for demokratiske prosesser. Regionen har store utfordringer knyttet til menneskerettigheter, og det er stadig uroligheter på grunn av etnisitet, religion og grensekonflikter. Alle de aktuelle landene har i tillegg store naturverdier. Her finnes den sterkt utrydningstruede snøleoparden og den svært sjeldne kaukasiske leoparden, men også store våtmarkssystemer under verdensarvbeskyttelse og fjellområder hvor den kulturhistoriske Silkeveien i århundrer fraktet silke og krydder mellom Asia og Europa. I Kaukasus og Sentral-Asia er oppgaven med å nå FNs bærekraftmål omfattende. WWF Verdens naturfond frykter at dagens innretning på bevilgningen til disse områdene ikke i tilstrekkelig grad vil bidra til å fremme sivilsamfunn og å oppfylle bærekraftmålene. WWF Verdens naturfond ber regjeringen øke bevilgningene til Vest-Balkan med 100 mill. kroner og ODA-godkjente OSSE-land med 130 mill. kroner, til totalsummer på henholdsvis 275 mill. kroner og 495 mill. kroner. Satsingsforslag (Olje- og energidepartementet) Øk tilskuddene til Enova for å dekke veksten i ansvarsområder, inkludert satsing på havvind og energieffektivisering, 1050 mill. kroner 23 (Kap. 1825, post 31) I budsjettforslaget for 2017 beskriver regjeringen at en rekke av Stortingets anmodningsvedtak skal følges opp gjennom den nye styringsavtalen som skal inngås mellom Olje- og energidepartementet og Enova for perioden 2017-2022. Regjeringen vil legge fram en omtale av den nye avtalen i statsbudsjettet for 2018. Følgende anmodningsvedtak henvises til å følges opp av Enova gjennom den nye styringsavtalen: Å etablere en støtteordning for demonstrasjonsprosjekt for havvind. Å etablere en støtteordning for hydrogenfyllestasjoner. Å stimulere til økt bruk av hydrogen som reduksjonsmiddel gjennom risikoavlastning og støtte til industriskala demonstrasjonsanlegg og fullskala pilotprosjekt. Å stimulere til økt bruk av trekull i ferrolegeringsindustrien gjennom risikoavlastning og støtte til industriskala demonstrasjonsanlegg og fullskala pilotprosjekt for norsk produksjon av trekull. Å sikre støtte til etablering av nettverk for hydrogenstasjoner i de største byene og korridorene i mellom, og sørge for at de første stasjonene etableres i 2017. Å sikre 10 TWh redusert energibruk i eksisterende bygg sammenlignet med dagens nivå (oppfølgingen av dette anmodningsvedtaket er utsatt til budsjettet for 2018). Disse anmodningsvedtakene fra Stortingets behandling av energimeldingen i 2016 plasserer regjeringen hos Enova uten at det ble fulgt opp med økte midler i budsjettet for 2017. Dette er alvorlig fordi det svekker Norges evne til å utvikle våre teknologiske fortrinn til ny og bærekraftig verdiskaping, og samtidig redusere klimagassutslipp, hvilket er Enovas overordnede målsetning å få til. Enovas mandat blir beskevet slik i stasbudsjettet for 2017: Enovas overordnede mål skal være reduserte klimagassutslipp og styrket forsyningssikkerhet for energi, samt teknologiutvikling som på lengre sikt også bidrar til reduserte klimagassutslipp. 2 Oppfølging av Stortingets anmodningsvedtak om havvind Havvind er et område hvor Norge har konkurransefortrinn og et godt ressursgrunnlag, men hvor rammene for videreutvikling av norske teknologiløsninger mangler. Norske teknologibedrifter og leverandører kan ikke konkurrere i internasjonale anbudskonkurranser før deres teknologiløsninger er testet og kvalifisert. Her har Norge en betydelig ulempe fordi vi har gode forskningsprogrammer for teknologiutvikling, men mangler markeder hvor løsningene kan testes og kvalifiseres. Det gjør blant annet at Norske Hywind etter pilotfasen i Norge nå bygges ut i Skottland og USA hvor det er vanskeligere for norske leverandørbedrifter å få innpass. Da Enova støttet utviklingen av demonstrasjonsprosjektet for Hywind på Karmøy med ca 60 mill nok, utgjorde det ca 1/7 av kostnadene ved prosjektet. Siden den gang har kostnadene til havvind falt dramatisk, takket være målrettede støtteordninger og Prop 1S Det Kongelige Norske Olje- og energidepartement, s. 72 Olje- og energidepartementets mål og oppgaver, kapittel om oppfølging av anmodningsvedtak. 2 24 teknologikvalifiseringsprogrammer i andre land, som Storbritannia (inkludert Skottland) og Danmark. Statoil sier at de allerede har redusert kostnadene ved Hywind-teknologien med opp mot 70%, og at det er postensiale for store nye kostnadsreduksjoner. Dette har blitt en skuksesshistorie fordi Statoil fikk støtte i en avgjørende tidlig fase, men også fordi selskapet er en stor industriell aktør med evne til å løfte de resterende 340 millionene for å lage et demonstrasjonsprosjekt. Andre teknologiutviklingsselskaper i Norge, for eksempel forskningsmiljøer og selskaper som nå opererer i leverandørindustrien til olje og gassektoren og som ønsker å omstille seg, har ikke den samme løfteevnen. De vil ha behov for en større andel støtte i den første fasen. Hvis Norge skal klare å benytte sine konkurransefortrinn på dette området må vi sørge for at nye relevante teknologier som forskes frem i Norge har et hjemmemarked hvor de kan kvalifiseres til internasjonale anbudskonkurranser, og da er det behov for både konkret teknologistøtte til pilotprosjekter og en insentivordning til å utvikle havvind i blokker i norske farvann. I Danmark er det varslet at den totale støtteordningen for havvind vil komme opp i rundt 3,2 millliarder danske kroner i støtteperioden fra 2020-2032. Vi regner ikke med at Stortinget ønsker å gå inn i en like ambisiøs satsing som Danmark i første omgang, og med de kostnadsreduksjonene som pågår i bransjen mener vi en total støtteordning på 2 mrd kroner vil være en god ambisjon. Dette bør inkludere 500 m nok til pilotprosjekter for nye teknologier, og deretter 1,5 mrd nok til oppskalering og kommersialisering gjennom utlysning av blokker i norske farvann. WWF-Norge ber regjeringen tilsammen bevilge 2 mrd. kroner til en egen insentivpakke for marin fornybar energi over fire år, som starter med en bevilgning på 500 mill. kroner i budsjettet for 2018. Oppfølging av Stortingets anmodningsvedtak om å sikre 10 TWh redusert energibruk i eksisterende bygg sammenlignet med dagens nivå Den grønneste energien vi har er den vi ikke bruker. Energieffektivisering er et viktig miljø- og klimatiltak fordi det reduserer presset på norsk naturmangfold samtidig som det frigir fornybar norsk strøm som kan brukes til å fase ut fossile energikilder. Energieffektivisering er også et område med potensiale for betydelig verdiskaping og sysselsettingsvekst. Det er anslått at 14 000 nye norske arbeidsplasser kan skapes gjennom økt satsing på dette området. I en tid med stor usikkerhet og økende ledighet i flere bransjer, er dette et område som kan bidra til en positiv utvikling for norsk økonomi, og for klimaet. I sin markedsrapport for energieffektivisering fra 2016, viser det Internasjonale Energibyrået (IEA) at energieffektiviseringstiltak vil være et avgjørende for om verdens land vil nå de nasjonale klimamålene som de har forpliktet seg til under Parisavtalen. Rapporten viser også at markedet for energieffektiviseringsløsninger er i sterk vekst, men at flere målrettede politiske virkemidler kreves for å utløse potensialet i denne sektoren. 25 WWF-Norge mener Enova sin innsats for energieffektivisering må styrkes gjennom en økt overføring på 550 mill. kroner i budsjettet for 2017, for å nå målet om 10 TWh redusert energibruk sammenlignet med dagens nivå. Kuttforslag (Olje- og energidepartementet) Reduser bevilgningene til forskning i petroleumssektoren, -408,2 mill. kroner (Kap. 1830, post 50) Regjeringens ekspertutvalg for grønn konkurransekraft konkluderte i sin rapport fra 2016 med at «Kunnskapslandet Norge må bli bedre og grønnere». Deres anbefaling for forskningen var at «Forskning må i større grad fokusere på problemene som må løses, og vris fra det fossile til det grønne.» Forskning for å maksimere norsk petroleumsutvinning bidrar til at Norge binder verdifull kompetanse og kapital som kan brukes bedre ved å forske på omstilling til lavutslippssamfunnet. I statsbudsjettet for 2017 opprettholder regjeringen bevilgningene til petroleumsprogrammet DEMO 2000 og øker bevilgningene til PETROMAKS 2 med 12,5 millioner kroner. Dette er en økning som strider mot anbefalingene om hvordan Norge kan sikre sin konkurransekraft for fremtiden, og WWF Verdens naturfond mener disse bevilgningene derfor bør reduseres og reverseres. To av målsetningene med forskningsprogrammet PETROMAKS 2 er «Økt utvinning fra eksisterende og nye felt» og «Flere funn av olje og gass». I lys av Norges internasjonale klimaforpliktelser og den økonomiske risikoen knyttet til ny olje- og gassutvinning bør forskningsmidlene knyttet til disse aktivitetene avvikles. I statsbudsjettet for 2017 videreføres bevilgningene til «Forskningssentre for petroleumsvirksomhet», omtalt i fjorårets statsbudsjett som «Forskningssentre for arktiske utfordringer og økt utvinning» med 15,3 mill. kroner. WWF Verdens naturfond mener dette er en bevilgning som i sin helhet bør avvikles. Klimagassutslippene fra olje, kull og gass fra dagens operasjonelle felt og gruver globalt, vil ta oss over 2 grader oppvarming. Det er konklusjonen i en rapport fra Oil Change International. Ny og utvidet utvinning av fossil energi fra områdene i Arktis er ikke forenlig med målene for globale reduksjoner i klimagassutslipp, som Norge har forpliktet seg til. Arktis er det området i verden som allerede er hardest rammet av klimaendringene, og oppvarmingen der vil bli opp mot seks grader Celsius hvis gjennomsnittstemperaturen globalt stiger med to grader. Derfor er det spesielt viktig at den sårbare naturen i Arktis skjermes. WWF Verdens naturfond foreslår at den delen av statsbudsjettets kapittel 1830 post 50 som bevilger midler til Petroleumssektoren reduseres med 408,2 mill. kroner. Kuttforslag (Olje- og energidepartementet) 26 Avvikle bevilgningene til geologiske undersøkelser i regi av Oljedirektoratet, -57 mill. kroner (Kap. 1810, post 21) I statsbudsjettet for 2017 er det bevilget 57 mill. kroner til geologiske undersøkelser i nordområdene, inkludert innsamling av seismikk i Barentshavet. Svingningene i oljeprisen viser imidlertid at arktisk petroleumsutvinning, Barentshavet inkludert, er en meget usikker og risikabel investering både for norsk økonomi og for klodens klima. WWF Verdens naturfond mener at staten ikke bør ta denne risikoen på vegne av, og med, skattebetalernes penger. Petroleums- og energipolitikken må legges opp innenfor miljømessig forsvarlige rammer. En ny rapport, publisert av organisasjonen Oil Change International, slår fast at ingen nye forekomster av kull, olje og gass kan utvinnes dersom vi skal stabilisere jordens temperaturstigning til under to grader celsius, noe Norge har forpliktet seg til gjennom Parisavtalen. Å fortsette å investere i kartlegging av nye petroleumsressurser er derfor investeringer i kunnskap vi ikke kan benytte oss av innenfor miljømessig forsvarlige rammer. Oljeanalytikere, som blant andre Nordea Markets, mener prisen på olje kan nå en topp mot slutten av 2018 for deretter å avta som en følge av disruptiv klimateknologi. Dette illustrerer at staten tar en stor økonomisk risiko ved å fortsette invetseringene i kartlegging av stadig nye områder. Olje- og gassprosjekter i nordområdene, hvor forholdene er svært vanskelige, med dype hav og ingen tilgjengelig infrastruktur, er spesielt utsatt. Klide: http://e24.no/energi/olje/dersom-hun-faar-rett-spoeker-det-for-en-rekke-felt-paa-norsk-sokkel/23786402 27 Klimaavtalen fra Paris som ble ratifisert og trådte i kraft i 2016, langt raskere enn tidligere antatt, vil ytterligere katalysere det globale grønne skiftet. Flere nye rapporter, blant andre denne fra Carbon Tracker, viser også at oljeetterspørselen vil nå toppen rundt 2020, og at fornybar energi vil erstatte fossil raskere enn man har trodd tidligere. Dette er konkrete økonomiske grunner for å kutte kostnader knyttet til geologiske undersøkelser. For en energinasjon som Norge vil det være naturlig å investere disse midlene i å videreutvikle teknologi og kompetanse fra petroleumssektoren for å satse på fornybar energi og økt grønn konkurransekraft. WWF Verdens naturfond ber regjeringen avvikle bevilgningene til geologiske undersøkelser i regi av Oljedirektoratet i forbindelse med statsbudsjettet for 2018, og redusere kapittel 1810, post 21 med 57 mill. kroner. Kuttforslag (Olje- og energidepartementet) Avvikle Norges deltakelse i utvinning av fossil energi på Island, -8,6 mill. kroner (Kap. 1815, postene 72 og 73) I 1981 inngikk Norge og Island en avtale om kontinentalsokkelen mellom Island og Jan Mayen. Avtalen etablerte et samarbeid for petroleumsvirksomhet i et definert grenseområde på sokkelen. I den delen av samarbeidsområdet som ligger på islandsk sokkel har Norge adgang til å delta i petroleumsvirksomheten med en andel på 25 %. Norge valgte å bruke denne opsjonen til deltakelse i 2012 gjennom selskapet Petoro, og en samarbeidsavtale ble signert tidlig 2013. Etter konsultasjon med lisenspartnere har nå samarbeidet vokst og dekker områder som ligger utenfor det avtalte samarbeidsområdet. Miljødirektoratet advarte i 2013 mot olje- og gassvirksomhet ved Jan Mayen fordi havmiljøet rundt øya er sårbart. Det er ingenting som tilsier at områdene på andre siden av grensen til Island er mindre sårbare. Første fase av de inngåtte arbeidsprogrammene som Norge allerede har forpliktet seg til utløper i 2017. Budsjettbehandlingen for 2018 vil derfor være et riktig tidspunkt for å avvikle Norges involvering i dette prosjektet. I følge FNs Klimapanel (IPCC) er klodens gjenværende karbonbudsjett begrenset til 275 gigatonn Karbon, hvis vi skal ha opp mot 66% sannsynlighet til å begrense jordens oppvarming til under to grader. Norge har, gjennom Parisavtalen, forpliktet seg til et mål om å holde global oppvarming til «godt under to grader» og strekke seg mot 1,5 grader. Vi vet også at utslipp av CO2 fra fossil energi så langt har stått for 78% av den totale økningen i verdens klimagassutslipp mellom 1970 og 2010, og at disse utslippene må fjernes fullstendig innen slutten av dette århundredet . Åpning for oljeboring ved Jan Mayen vil imidlertid bidra til økte klimagassutslipp, hovedsakelig av CO2, noe Norge ikke bør bidra til uavhengig av om det er på norsk eller islandsk side. 28 Til sammen ble det bevilget 8,6 mill. kroner i norsk oljeaktivitet på Island i statsbudsjettet for 2017. WWF Verdens naturfond ber regjeringen avvikle dette engasjementet i statsbudsjettet for 2018. Kuttforslag (Olje- og energidepartementet) Reduser bevilgningene til letevirksomhet gjennom statens direkte økonomiske engasjement (SDØE), -1700 mill. kroner (Kap.5440, post 24.3) I statsbudsjette for 2017 fremkommer det at verdien av poteføljen til SDØE er blitt redusert med 420 miliarder kroner på to år, i følge beregninger gjort av Rystad Energi. Årsaken til dette er i følge budsjettomtalen reduserte forventninger til fremtidig oljepris; Spesielt har forventningene til framtidig pris for olje og gass stor påvirkning på verdsettelsen av porteføljen.3 Oljeanalytikere, som blant andre Nordea Markets, mener prisen på olje kan nå toppen mot slutten av 2018 for deretter å avta de neste tiårene, som en følge av disruptiv klimateknologi. Dette illustrerer at staten tar en stor økonomisk risiko ved å fortsette invetseringene i kartlegging av stadig nye områder. Olje- og gassprosjekter i nordområdene, hvor forholdene er svært vanskelige, med dype hav og ingen tilgjengelig infrastruktur, er spesielt utsatt. Gjennom støtten til leting etter nye ressurser på norsk sokkel, blant annet gjennom porteføljen til SDØE, bruker den norske stat fellesskapets midler til å subsidiere aktivitet som ikke kommer til å gi avkastning hvis klodens gjenværende utslippsbudsjett skal overholdes. Ordningen bidrar også til å vri kapital og kompetanse bort fra andre sektorer i samfunnet som har tilsvarende høye utviklingskostnader og like stor risikoprofil, men som ikke nyter godt av lignende støtte. I en situasjon hvor allerede påbegynte prosjekter på sokkelen ikke anses som lønnsomme, og hvor vi vet at dagens reserver av fossil energi allerede inneholder mer CO2 enn det som kan slippes ut hvis klimaendringene skal stabiliseres, så er det en svært dårlig investering for Norge å bruke fellesskapets midler til ytterligere letevirksomhet. WWF Verdens naturfond ber derfor regjeringen avslutte støtten til ny letevirksomhet på norsk sokkel gjennom SDØE. Besparelsen ved å kutte denne posten vil være 1,7 mrd. kroner. Satsingsforlag (Nærings- og fiskeridepartementet) Økt kunnskap om havet, 50 mill. kroner (Kap. 925, post 22) Havforskningsinstituttet (HI) skal være en ledende leverandør av kunnskap og råd for en bærekraftig økosystembasert forvaltning av norske havområder. HI sine råd er svært verdifulle 3 http://www.statsbudsjettet.no/upload/Statsbudsjett_2017/dokumenter/pdf/oed.pdf side 45. 29 både nasjonalt og internasjonalt, og avgjørende for en ansvarlig og langsiktig forvaltning av viltlevende fiskeriressurser og en miljøvennlig havbruksnæring. HI får stadig nye arbeidsoppgaver samtidig som tidligere oppgaver og kunnskap skal opprettholdes. HI er avhengig av økte midler til å gjennomføre ny kunnskapsinnhenting ved grunnforskning for både kommersielle og ikke-kommersielle fiskearter, marine pattedyr, sjøfugl og virvelløse dyr. HI gir faglige kvoteråd for alle kommersielle arter i norske farvann. Dagens kvotesystem tar for de fleste arter utgangspunkt i utelukkende enkeltbestander, og legger om samspillet mellom ulike arter, og samspillet mellom arter og deres leveområder i økosystemet. Dette er kunnskap som er helt avgjørende for en tilfredsstillende økosystembasert forvaltning. Innst. 8 S (2014-2015) viser at en samlet næringskomité mener det er særdeles viktig med opptrapping av bestandsforskningen både ved Havforskningsinstituttet og andre forskningsmiljø som forsker på livet i havet. Stadig flere næringsinteresser ønsker å benytte mer havareal i Norge, og flere arter ønskes å bli utnyttet kommersielt. Summen av dette vil kunne føre til økt påvirkning på de marine artene og deres leveområder. Økt påvirkning kan igjen endre livsgrunnlaget for arter i havet og deres leveområder. Det er derfor avgjørende i et økosystemperspektiv at HI får større kapasitet (både økonomisk og i form av arbeidskraft) til å kartlegge og studere hvilke begrensninger og muligheter som ligger for ulike næringer i tråd med den stadig økningen i forskningsbehov. I budsjettforliket høsten 2016 ble Havforskningsinstituttets arbeid med bestandsforskning økt med 2 mill. kroner. Dette var en viktig og nødvendig begynnelse på opptrappingen av bestandsforskningen i Norge. WWF Verdens naturfond mener innføringen av fiskeriforskningsavgiften i 2015 er et godt bidrag til å skaffe til veie kunnskap om de levende ressursene som finnes i havet. Vi mener imidlertid avgiften må sees på som et tillegg til andre sikre midler som settes av til ressursforskning i statsbudsjettet. Fiskeriforskningsavgiften må ikke være hovedkilde til kapital for forskning. Å basere større deler av ressursforskningen på en avgift som kan variere i størrelse fra år til år skaper usikkerhet og uforutsigbarhet for alle aktører. Det vil også være uheldig å komme i en situasjon der avgiftsinntektene er lave på grunn av svekkede bestander og at forskningsmidler i stor grad uteblir. WWF Verdens naturfond ber derfor regjeringen bevilge 50 millioner kroner til et kunnskapsløft for havet. Satsingsforslag (Nærings- og fiskeridepartementet) Reduser utbyttet fra Statkraft, 1667 mill. kroner (Kap. 5656, post 85) WWF Verdens naturfond ber regjeringen redusere utbyttet fra Statkraft med 5 milliarder kroner i perioden 2018-2020. 30 Utbyttepolitikken overfor Statkraft har så langt vært uoversiktlige og uforutsigbar. I budsjettforliket høsten 2015 reverserte Stortinget enigheten om utbyttepolitikken fra våren 2015 der Stortinget hadde vedtatt å styrke Statkraft med 5 milliarder kroner gjennom reduserte utbytter for perioden 2016–2018 (Prop. 40 S (2014–2015) og Innst. 108 S (2014–2015)). Dette har allerede fått negative konsekvenser i form av reduserte investeringer i fornybar energi, i en tid hvor slike investeringer må økes for å sikre stabile energisystemer uten å skape ytterligere klimagassutslipp. Statkraft varslet at de ikke kommer til å gjøre noen nye investeringer i havvindkraft, og at internasjonale vannkraftprosjekter også kan bli utsatt. Utvalget for grønn konkurransekraft anbefalte å sikre en mer stabil og langsiktig utbyttepolitikk i offentlig eide selskaper. WWF Verdens naturfond støtter denne anbefalingen. Investeringer i energisektoren og i fornybar energi krever langsiktig tenkning. Store og uforutsigbare variasjoner i kapitaltilgang gjør at nye prosjekter er i konstant fare for å bli avlyst. I tillegg sender dette farlige signaler til markedet og andre investorer i sektoren. Samtidig har fornybar energi et stort markedspotensial i årene framover. Statkraft er, med sin størrelse og kapitalstyrke, i dag Norges viktigste motor for å drive fram fornybarsatsing og teknologiutvikling innenfor energiproduksjon i Norge. Statkraft kan være en nøkkelbedrift i omstilling av høykompetent kompetanse fra petroleumssektoren til arbeidsplasser innen fornybar energi. For å bidra til et grønt skifte er det helt nødvendig å styrke, heller enn å svekke, Statkraft – og å gjøre det med langsiktighet og konsistens som gir selskapet forutsigbare vilkår. WWF Verdens naturfond ber derfor regjeringen finne tilbake til enigheten fra våren 2015, da man ville la Statkraft få beholde en større andel av sitt utbytte. En ny enighet om satsing på fornybar energi gjennom Statkraft ved å redusere utbyttet med 5 milliarder kroner i perioden 2018-2020 vil være et viktig bidrag for et grønt skifte både i Norge og internasjonalt. WWF Verdens naturfond ber derfor regjeringen redusere utbyttekravet fra Statkraft med 1667 mill. kroner. Trapp opp klima- og skogsatsingen, 650 mill. kroner (Kap. 1482, post 73) Dersom verden skal klare å begrense den globale oppvarmingen til mindre enn 1,5-2 grader må de mest effektive klimatiltakene trappes opp. Norges klima- og skogsatsing er et av verdens mest kostnadseffektive klimatiltak og bør trappes opp slik at nye avtaler kan inngås. Med Parisavtalen på plass ligger alt til rette for en økt global innsats for klimaet. Samtidig er det knyttet stor usikkerhet til ulike lands bidrag, og det er viktigere enn noen gang å vise lederskap gjennom gode tiltak. På konferansen i Paris i 2015 forlenget regjeringen klima- og skogsatsingen 31 frem til 2030. I budsjettet for 2018 bør regjeringen følge opp også med en økning av innsatsen til et nivå som er i tråd med klimaforliket. Til tross for en bedring de siste årene fortsetter avskogingen og degraderingen av tropisk regnskog å være på et svært høyt nivå. 11 % av verdens klimagassutslipp kommer nå fra avskoging, ifølge FNs klimapanel (IPCC). Samtidig er 25 % av verdens fattige avhengige av skogen for å overleve, ifølge Verdensbanken. Bevaring av skogen er derfor viktig i kampen for utryddelse av ekstrem fattigdom. Evalueringen av klima- og skoginitiativet i 2014 viste at prosjektet har ført til redusert avskoging, men også at satsingen har bidratt til en bærekraftig utvikling, til å styrke urfolks rettigheter og til å bevare livsgrunnlaget for lokalsamfunn. Samtidig har klima- og skoginitiativet bidratt til at styresett er forbedret på regionalt nivå i land som Brasil og Indonesia. Klima- og skoginitiativet har blitt et internasjonalt foregangsprosjekt for bærekraftig utvikling. Likevel har bevilgningene stagnert og inngåelse av nye avtaler med regnskogland har dermed stoppet opp. Initiativet har bygget opp viktig erfaring innen innovative finansieringsordninger og er godt rustet til å utvides til flere regnskogland. Flere land med mye verdifull regnskog er ikke omfattet av satsingen, og for å inngå avtaler med flere land må bevilgningene økes. Dette gjelder viktige land som Myanmar, hvor økt økonomiske utvikling kan føre til økt avskoging. Samtidig er det potensiale for å trappe opp satsingen i land hvor man nylig har inngått avtaler. I budsjettproposisjonen for 2017 slås det fast at det nå vil være lavere framdrift i regnskogsarbeidet enn det som var opprinnelig planlagt. Klimaforliket fra 2008 hadde 3 mrd. kroner årlig som ambisjonsnivå for satsingen. Bevilgningen til klima- og skoginitiativet er aldri blitt inflasjonsjustert, noe som fører til at den reelle innsatsen gradvis reduseres til tross for at bevilgningen holdes lik. Prisjustering av klimaforlikets ambisjonsnivå tilsvarer nå 3,55 mrd. Dette bør være et naturlig nivå for skogsatsingen for 2018. WWF Verdens naturfond mener at det må være et langsiktig mål om fortsatt opptrapping til 5 mrd. innen 2030. WWF Verdens naturfond ber regjeringen øke bevilgningene til klima- og skogsatsingen med 650 mill. kroner. Øk bevilgningene til skogvernet til én milliard på to år, 308 mill. kroner (Kap 1420, post 35) Verdens største karbonlager finnes i det nordlige barskogbeltet (taigaen) som norske skoger er en del av. Samtidig lever halvparten av de norske utrydningstruede artene i skogen. Skal vi redde klimaet og bevare naturmangfoldet er skogvern jobb nummer én. WWF Verdens naturfond foreslår at regjeringen i statsbudsjettet for 2018 øker bevilgningene til skogvern med 308 mill. kroner, altså til en totalsum på 750 millioner, og at det i tillegg varsles en opptrapping på ytterligere 250 mill. kroner i 2019. Bevilgningene til skogvern vil da i 2019 bli på 32 én milliard kroner. En årlig skogvernmilliard vil gjøre det mulig å verne 5 % av skogen i 2020, og 10 % i løpet av 2025. Norge har i dag kun vernet 3 % av skogen sin, som er mindre enn våre naboland og mange av verdens fattigste land har bevart av sine skoger. Når regnskogsland underskriver avtale på å motta regnskogsstøtte fra Norge må de samtidig forplikte seg til å verne 20 % av sin skog. Dersom de visste hvor lite skog Norge selv har vernet ville nok disse avtalene bydd på problemer. Halvparten av de utrydningstrua artene i Norge lever i skog og sliter med mangel på gammel skog med gamle og døde trær som de er avhengige av. Derfor er skogvern jobb nummer én for å bevare det norske naturmangfoldet. Gjennom FNs konvensjon om biologisk mangfold har Norge politisk forpliktet seg til å bevare 17 % av arealet på land, og sikre at dette vernet er representativt. Vernet i Norge blir ikke representativt uten at en betydelig større andel av skogen vernes. Stortinget har gjennom behandlingen av Naturmangfoldmeldingen (Meld. St. 14 (2015-2016)) vedtatt å øke skogvernet fra dagens 3 % til 10 %. Denne nye situasjonen krever en økt satsing på skogvern i Norge. Fordi skogvernet skjer frivillig og uten konflikt er det kun det lave skogvernbudsjettet som hindrer raskere måloppnåelse. Det er ikke mangel på områder som tilbys for frivillig vern. Regjeringen er derfor i en unik posisjon til å øke skogvernet uten konflikt. Miljødirektoratet opplyser at betydelig flere skogområder kunne vært vernet frivillig i 2017 om skogvernbudsjettet hadde vært større. Samtidig er det viktig både for skogeiere som vil verne og de som jobber med frivillig vern i skogeierorganisasjonene, fylkesmennene og Miljødirektoratet at det er forutsigbarhet i budsjettbevilgningene, da verneprosessen tar flere år. WWF Verdens naturfond ber regjeringen øke skogvernet trinnvis over to år slik at bevilgningene blir på 750 mill. kroner i 2018 og at vi oppnår en årlig norsk skogvernmilliard fra 2019. Stans forsøplingen av havet, 65 mill. kroner (Kap. 1420, post 71) Marin forsøpling er et stort miljøproblem som dessverre stadig øker i omfang. WWF Verdens naturfond syns det er bra at regjeringen sammen med samarbeidspartiene kom frem til en styrking av dette arbeidet i 2017 og totalt endte på 35,29 mill. kroner til arbeidet mot marin forsøpling. Det kommer flere nye meldinger og arbeidet knyttet til hav fra regjeringen i løpet av våren 2017: 1) oppdatering av forvaltningsplanen for Norskehavet, 2) regjeringens nye havstrategi, 3) havmelding i utenriks- og utviklingspolitikk og 4) oppfølging av Miljødirektoratets anbefaling på marin forsøpling. Disse meldingene og oppfølging av Miljødirektoratets anbefalinger for marin forsøpling og mikroplast vil kreve en ytterligere økt innsats på bekjempelse av marin forsøpling. WWF Verdens naturfond ber derfor om at arbeidet styrkes med 65 nye millioner kroner. Dette bringer totalbeløpet for arbeidet mot marin forsøpling til 100 mill. kroner i budsjettet for 2018. Det er viktig å ha et særlig fokus på plast. Spesielt plast i større og mindre biter forårsaker stor skade på leveområder og dyreliv i havet. Hvert år havner over 8 millioner tonn plastsøppel i 33 verdenshavene. Nyere forskning peker på at verdenshavet innen 2050 vil inneholde mer plast enn fisk dersom dagens forsøpling fortsetter. De negative økonomiske konsekvensene av marin forsøpling er til dels ukjent, men er antatt å være betydelig. Dette er blant annet omtalt i boka "The Economics of Marine Litter" (2015) og i en studie gjort for amerikanske National Oceanic and Atmospheric Administration. Forskning sier også at det økonomisk er betydelig rimeligere å hindre ny forsøpling av havet enn å rydde opp avfall som allerede ligger på strender, i vannsøylen og på havbunnen. Alle dyr og leveområder blir påvirket av søppel i havet. Dyrelivet helt fra mikroskopiske plankton til store hvaler blir skadet og drept av vårt søppel. Også leveområder som verdifulle korallrev, ålegrassenger og tareskoger blir berørt. Kildene til søppel er mange, men på verdensbasis anslår FNs miljøprogram at 80 % av alt søppel stammer fra aktivitet på landjorda, mens de resterende 20 % kommer fra havbaserte aktiviteter som fiskeri, oppdrett, petroleumsindustri og shipping. Plast har en levetid i miljøet som varier fra noen få tiår til flere hundre år. I havet brytes plast forholdsvis langsomt ned grunnet redusert UV-stråling og kaldere temperaturer. Over tid blir plasten mer og mer fragmentert og vanskelig å fjerne fra miljøet. Det dannes såkalt mikroplast. Mikroplasten har innvirkning på et stort antall arter, og plastpartikler er rapportert i fordøyelsen hos en rekke sjøfugl, marine pattedyr, skilpadder, fisk og virvelløse dyr. Denne plasten er spesielt bekymringsverdig da den har stort potensiale for å akkumuleres i næringskjedene, og dermed utgjøre en betydelig trussel for naturen. Det er viktig å engasjere bredt hos befolkningen i arbeidet med marin forsøpling, at statlige og private aktører blir gitt tydelige rammer for virksomhet, og at det er viktig å nå ut med god og kunnskapsbasert informasjon. WWF Verdens naturfond ber derfor regjeringen bevilge 65 mill. kroner ekstra til en styrkning av arbeidet mot marin forsøpling for 2018. Kyst-MAREANO: Kartlegging av kyst og fjord for en kunnskapsbasert kystsoneforvaltning, 10 mill. kroner (Kap. 1424, post 21) Kartlegging av naturtyper, økosystemer og arter i norske kyst- og fjordområder er en forutsetning for en kunnskapsbasert kystsoneforvaltning. Kartleggingsprogrammet MAREANO har resultert i en betydelig kunnskapsbank og en omfattende karttjeneste for norske havområder, noe som gir grunnlag for beskyttelse av naturverdier så vel som verdiskapning. Etableringen av et kyst- og fjord-MAREANO vil være et vesentlig bidrag til en mer kunnskapsbasert kystsoneforvaltning. På innspillskonferansen for Kyst-MAREANO i 2013 ble behovet for en kystkartlegging tydelig påpekt av Havforskningsinstituttet. Det ble slått fast at uten denne satsingen vil Norge sakke akterut, med tanke på kunnskapsinnhenting og verdiskaping i kystsonen. Kyst-MAREANO kan også benyttes til å kartlegge økosystemtjenester, som er avgjørende for vårt livsgrunnlag. Data 34 fra MAREANO har for eksempel vært viktig for å kartlegge norske korallforekomster som skal få spesiell beskyttelse, og er dermed et nyttig verktøy for å sikre nasjonale naturverdier og samtidig følge opp internasjonale forpliktelser. Naturverdiene er mangfoldige, og MAREANO brukes stadig til å kartlegge nye naturverdier. Kyst-MAREANO vil bidra til å kartlegge og beskytte spesielle og representative naturverdier, noe Norge også er internasjonalt forpliktet til å gjøre. Havforskningsinstituttet, Norges geologiske undersøkelse, Kartverket og Norsk institutt for vannforskning har gått sammen om en satsing på Kyst-MAREANO for 2015-2030, som de kaller «Et kunnskapsløft for bærekraftig bruk av kystsonen». I satsingsforslaget vektlegges det at KystMAREANO er en samarbeidsmodell som bygger bro mellom sektorer og forvaltningsnivåer og derfor kan gi samfunnet viktig kunnskap om forvaltning og utvikling av kystsonen. I forslaget understrekes også den økonomiske gevinsten en slik kunnskapsplattform vil ha: «En nyere studie i USA estimerte en nytte på inntil 35 dollar for hver dollar som ble investert i USAs kystnære kartlegging». WWF Verdens naturfond ber derfor regjeringen øke bevilgningene til Kyst-MAREANO med 10 mill. kroner. Satsingsforslag (Klima- og miljødepartementet) Styrk arbeidet med det økologisk grunnkartet, 75 mill. kroner (Kap. 1410, post 21) Miljøpolitikken i Norge må være kunnskapsbasert og bygge på forvalteransvaret. Et godt kunnskapsgrunnlag muliggjør effektiv saksbehandling og en presis naturforvaltning der utvikling kan skje uten at det går på bekostning av naturverdier. Dette er avgjørende for å stoppe tapet av naturmangfold, i samsvar med de internasjonale målene under konvensjonen om biologisk mangfold (CBD). Meld. St. 14 (2015-2016) beskriver nytten av å utvikle et godt økologisk grunnkart for Norge. I dag er bare 25 % av naturen i Norge kartlagt, og vi trenger derfor et nasjonalt kunnskapsløft. Ved å utvikle et økologisk grunnkart for Norge vil forutsigbarhet og vurdering av naturtyper og økosystemer bli langt bedre og mer presist enn i dag. Et økologisk grunnkart vil eksempelvis kunne bidra til reduserte kostnader fordi utbygginger i områder med store miljøverdier kan unngås tidlig i prosessen. Samarbeidsrådet for biologisk mangfold (SABIMA) har i rapporten «Økologisk grunnkart 2020 – opptrappingsplan» vist et behov for til sammen 700 mill. kroner fram til 2020 for å utarbeide et økologisk grunnkart for Norge. I statsbudsjettet for 2015 bevilget Stortinget de første 25 mill. kronene til utarbeidelsen av dette, og budsjettforliket endte med en økning på 20 mill. kroner. Dette er langt fra nok hvis ønsket er å få på plass et grunnkart i 2020. 35 En enstemmig energi- og miljøkomite har vært tydelig på at de forventer at regjeringen følger opp med økt innsats for å få på plass et økologisk grunnkart. I innstillingen fra Stortinget til naturmangfoldmeldinga (Innst. 294 S (2015-2016)), står det følgende: «Stortinget ber regjeringen styrke arbeidet med et økologisk grunnkart med naturtyper, arter og landskapstyper.» WWF Verdens naturfond forventer at regjeringen følger opp merknadene fra en samlet energiog miljøkomité, og foreslår en opptrapping av budsjettet for 2018 som gjør det mulig å få på plass et økologisk grunnkart. I sin budsjettinnstilling for 2017 påpekte Energi- og miljøkomiten følgende: «Komiteen mener et økologisk grunnkart kan bli et viktig beslutningsgrunnlag for både naturvern og utvikling av arealer for f.eks. samferdsel, fornybar energi og boliger. Komiteen understreker at det haster med å få på plass et økologisk grunnkart for Norge, slik at det kommer til nytte i store satsinger på f.eks. samferdsel, fornybar energi og bolig. Komiteen har registrert at kun 25 pst. av norsk natur er kartlagt, og at det trengs et nasjonalt kunnskapsløft for naturen.» WWF Verdens naturfond foreslår at regjeringen øker bevilgningen til arbeidet med det økologiske grunnkartet med 75 mill. kroner i 2018, for å sikre en god, men realistisk framdrift i arbeidet. Satsingsforslag (Klima- og miljødepartementet) Øk bevilgningen til truede arter og naturtyper, 40 mill. kroner (Kap. 1420, post 82 og post 21) Tap av naturmangfold er en av våre største miljøutfordringer. Det tapes arter og bestander mye raskere enn det som er naturlig, ifølge WWFs Living Planet Report har nesten 60 % av verdens dyrebestander forsvunnet i løpet av de siste 40 årene. I Norge er 2355 arter truet av utryddelse. Uten aktive tiltak vil mange av disse artene forsvinne fra norsk natur. Blant disse artene er snøugle, fjellrev, elvemusling, europeisk ål, storsalamander, namsblank, huldrestry og Europas største ugle, hubro. Norge har forpliktet seg til å stanse tapet av naturmangfold gjennom FNs 20 Aichi-mål. Senest under FNs generalforsamling i september 2015 sluttet Norge seg til en rekke bærekraftmål, inkludert bærekraftmål nr.15, som sier at vi skal stanset tapet av plante- og dyrearter. Skal vi nå dette målet må det iverksettes redningsaksjoner for langt flere av artene som lever i norsk natur. Det kan skje ved å gjøre flere av våre mest truede arter til prioriterte arter etter naturmangfoldloven. I Norge er 40 naturtyper klassifisert som truede, og i 2015 ble vårt eldste kulturlandskap, kystlynghei, utvalgt naturtype. Naturtyper som ålegraseng, som er et viktig oppvekstområde for kysttorsken, og Norges unike fossesprøytsoner, er naturtyper som er gode kandidater til å bli nye utvalgte naturtyper etter naturmangfoldloven. For at arter skal prioriteres og naturtyper velges ut, trengs det et omfattende faggrunnlag og i mange tilfeller en konkret handlingsplan. Siden 2013 er det ikke igangsatt arbeid med nye 36 handlingsplaner eller faggrunnlag. Det er derfor positivt at regjeringen i tildelingsbrevet for Miljødirektoratet for 2017 har inkludert følgende oppgave; «Utarbeide faggrunnlag og gjennomføre prosess for prioritering eller fredning av arter eller utvelging av naturtyper, i henhold til framdriftsplan mot 2020 som avklares med departementet». I Energi- og miljøkomiteens innstilling til naturmangfoldmeldingen (Innst. 294 S (2015-2016)), står det følgende: «Komiteen vil vise til at det i forbindelse med utarbeidelsen av naturmangfoldloven ble lagt opp til at et relativt høyt antall arter skulle prioriteres. Komiteen vil understreke at i Ot.prp. nr. 52 (2008–2009) Om naturmangfoldloven, vises det til utredninger fra Direktoratet for naturforvaltning, som mener at ca. 400 arter totalt kan være aktuelle som prioriterte arter. Komiteen viser til de respektive partiers merknader i Innst. O. nr. 100 (2008– 2009) om naturmangfoldloven. (…) Komiteen mener at ambisjonsnivået for prioriterte arter og utvalgte naturtyper bør være slik det ble lagt opp til i forbindelse med utarbeidelsen av naturmangfoldloven, og at det nå haster med å komme i gang med å ta i bruk de nye moderne, dynamiske og treffsikre virkemidlene for å stanse tapet av naturmangfold.» Energi- og miljøkomiteen har videre understreket at hubro og snøugle er arter som trenger en aktiv redningsaksjon for å overleve i norsk natur, og WWF Verdens naturfond mener disse derfor er spesielt aktuelle kandidater til å bli prioriterte arter. Komiteens merknader til naturmangfoldmeldingen innebærer at ambisjonsnivået for bruk av naturmangfoldlovens moderne virkemidler, prioriterte arter og utvalgte naturtyper, må økes. For å følge opp Stortingets innstilling kreves det en kraftig styrking av midler til prioriterte arter og utvalgte naturtyper. Dette gjelder særlig igangsettelse av arbeid med prioritering av nye arter og utvelgelse av nye naturtyper. For å iverksette konkrete redningsaksjoner for truede arter og naturtyper i Norge foreslår WWF Verdens naturfond å styrke dette arbeidet med 40 mill. kroner, fordelt på 25 mill. kroner som øremerkes konkret oppfølging av handlingsplaner og 15 mill. kroner som øremerkes utvikling av nye faggrunnlag og handlingsplaner. Satsingsforslag (Klima- og miljødepartementet) Tiltak og skjøtsel i verneområder, 30 mill. kroner (Kap. 1420, post 31) Nesten en tredjedel av norske verneområder er truet av mangel på skjøtselstiltak. Slike tiltak er nødvendige for å hindre gjengroing, og for å fjerne fremmede organismer og forsøpling. Mange verneområder har derfor behov for skjøtsel. I tilfeller der endret arealbruk har ført til gjengroing, vil det være behov for rydding og tynning av skog og kratt. Flere verneområder har fått inn fremmede arter, som eksempelvis mink, sitkagran, norsk gran og edelgran, som utgjør en trussel mot naturmangfoldet og er i strid med vernevedtaket. For å sikre verneverdiene vil det kunne være behov for å fjerne innslag av slike fremmede, skadelige arter. Kystnære verneområder får stadig inn forsøpling fra havet som hoper seg opp på land, og utgjør en risiko for de organismene som lever der, samtidig som det reduserer naturopplevelsen. 37 Skjøtselstiltak som Statens naturoppsyn utfører i verneområdene skjer vanligvis på bestilling fra forvaltningsmyndighetene, og tar utgangspunkt i gjeldende skjøtselsplan der en skjøtselsplan er utarbeidet. Hvert år arrangeres ryddeaksjoner som utføres av frivillige. Som regel foregår disse i folks nærområder, mens verneområdene blir overlatt til forvaltningsmyndighetene. Etterslepet på skjøtsel i verneområder er betydelig, og er et arbeid som må prioriteres i mye større grad. I sin innstilling fra desember 2015 var Energi- og miljøkomiteen opptatt av behovet for skjøtselstiltak i verneområdene er stort når de skriver: «Komiteen har merket seg at en gjennomgang utført av Miljødirektoratet i 2014 viser at 30 pst. av verneområdene i Norge er truet av gjengroing og fremmede arter. Komiteen vil understreke det ansvaret som påligger miljømyndighetene for å ivareta vernede områder. Behovet for skjøtselstiltak i verneområdene er stort, og komiteen legger til grunn at midlene prioriteres der behovet er størst på et faglig grunnlag.» I innstillingen fra desember 2016 bekreftet flertallet i Energi- og miljøkomiteen nok en gang at behovet for skjøtselstiltak i verneområdene er stort, og økte derfor bevilgningene til denne posten med 10 mill. kroner. Det er avgjørende å sikre at vernede og truede naturtyper følges opp med målrettede tiltak, slik som skjøtsel i verneområder, slik at våre etterkommere kan oppleve det samme naturmangfoldet som vi kan. En utilstrekkelig oppfølging av vernevedtak og skjøtselsplaner er ikke sammenfallende med en ansvarsfull og kunnskapsbasert forvaltning. Det påligger derfor miljømyndighetene et særlig ansvar å ivareta områder som er vernet. WWF Verdens naturfond ber regjeringen øke kap. 1420, post 31 med 30 mill. kroner for å sikre en god oppfølging av behovet for skjøtselstiltak i norske verneområder. Satsingsforslag (Klima- og miljødepartementet) Opprett Østmarka, Prekestolen og Lofotodden nasjonalpark og lag ny nasjonalparkplan, 5 mill. kroner (Kap. 1420, post 34) Nasjonalparker utgjør i dag omlag 10 % av Norges landareal. Mens hele 33 % av norsk fjellnatur er vernet, er andre natur- og landskapstyper dårlig representert. Skal norske nasjonalparker omfatte et representativt utvalg av norsk natur, slik vi er forpliktet til gjennom Konvensjonen om biologisk mangfold (CBD), må det opprettes flere nasjonalparker, og det må settes av tilstrekkelig finansiering for å drive disse verneprosessene. Det er viktig å sikre et representativt vern av de ulike natursystemene i Norge. Kystnaturen har i utgangspunktet vært dårlig representert, selv om vernet av Raet og Jomfruland nasjonalparker nå har bedret situasjonen. Lofotodden, som allerede er i prosess, samt igangsetting av verneprosess for området rundt Prekestolen, vil bidra ytterligere til å sikre variasjonsbredden i norsk kystnatur. Den spektakulære kystnaturen gir grunnlag for betydelige deler av norsk turistnæring, og å sikre disse naturverdiene vil også være viktig 38 for lokal og regional bærekraftig, naturbasert næringsutvikling. I tillegg til kystnatur er store sammenhengende områder med produktiv skog i lavlandet også dårlig representert. Opprettelsen av Østmarka som nasjonalpark er en unik mulighet til å få en nasjonalpark som kan ivareta disse verdiene. Østmarka inneholder også et inngrepsfritt område (INON), som ligger mer enn én kilometer fra tyngre tekniske inngrep, en landskapskvalitet som blir stadig mer uvanlig i denne delen av landet. Det er blitt arbeidet med å få i gang en nasjonalparkprosess for Østmarka i flere år, og de aktuelle kommunene er alle positive eller interesserte i muligheten for å kunne opprette en nasjonalpark. WWF Verdens naturfond ber regjeringen øke kap. 1420, post 34 med 5 mill. kroner, som øremerkes en prosess for å gjøre vern av nasjonalparker i Østmarka og Prekestolen mulig, samt til å avslutte den formelle verneprosessen knyttet til Lofotodden nasjonalpark. Ny nasjonalparkplan Selv om de planlagte nasjonalparkene og de resterende områdene fra den gamle nasjonalparkplanen blir gjennomført, har vi ikke sikret et representativt utvalg av norsk natur i form av nasjonalparker. Derfor må regjeringen sette i gang et arbeid og komme tilbake til Stortinget med en supplerende nasjonalparkplan senest innen 2020. Det må blant annet vurderes hvorvidt enkelte eksisterende landskapsvernområder, eksempelvis Trollheimen landskapsvernområde, bør få nasjonalparkstatus. I tillegg kan det være aktuelt å inkludere aktuelle utvidelser av eksisterende nasjonalparker, eksempelvis av Øvre Pasvik nasjonalpark, for å inkludere store verneverdier på utsiden av dagens grenser. Det bør også utredes i hvilken grad eksisterende nasjonalparker kan knyttes sammen med andre verneområder, eksempelvis gjennom å omfatte geografiske gradienter og vegetasjonsgradienter, for på denne måten å sikre spredningskorridorer for arter, både på generell basis og i lys av klimaendringer. WWF Verdens naturfond foreslår derfor at regjeringen legger fram forslag til Stortinget med en supplerende nasjonalparkplan med forslag til nye nasjonalparker, som kan sikre at et representativt utvalg av norsk natur blir vernet som nasjonalpark. Satsingsforslag (Klima- og miljødepartementet) Styrk satsingen på konfliktdempende og forebyggende tiltak mellom beitedyr, rovvilt og samfunn, økes med 80 mill. kroner (Kap. 1420, post 73) Tap av beitedyr til rovdyr har vist en positiv og nedadgående trend. De siste ti år er tapet redusert med 42 %. I 2015 ble omlag 20 000 sau erstattet som tapt til rovdyr. Tall fra 2016 viser at denne nedgangen har fortsatt. Selv om trenden er positiv er det mulig å redusere tapene ytterligere. 39 WWF Verdens naturfond vil derfor at regjeringen styrker satsingen på konfliktdempende og forebyggende tiltak som rovviltavvisende gjerder, tidlig nedsanking og omstilling i jordbruket. Rovviltavvisende gjerder er det mest effektive forebyggende tiltaket for å hindre tap av sau til bjørn og ulv. I prioriterte områder for bjørn og innenfor ulvesona bør rovviltavvisende gjerder være et hovedtiltak. Slike forebyggende tiltak bør også prøves ut i andre områder med regelmessige tap til rovvilt, slik som eksempelvis deler av randsonene til ulvesona. Jerven sto i 2015 for 32 % av tapene av sau til rovdyr, og er sammen med gaupe det rovdyret som står for de største tapene. Statistikken viser at i perioden fra 1. september og ut resten av beitesesongen skjer noe under halvparten av tapene av sau til jerv. Videre viser det seg at 80 % av tapene til jerv skjer etter 1. august. Vanligvis avsluttes beitesesongen i midten av september. Å sanke inn sauen tidligere i prioriterte forvaltningsområder for jerven er derfor et tiltak som vil kunne redusere tapene betydelig. Det er derfor positivt at regjeringen nå tilbyr ekstra støtte for de brukerne som sanker inn sauen tidlig i prioriterte jerveområder. Omstilling til annen matproduksjon er et alternativ for næringsutøvere som har hatt store tap av sau til rovdyr. Overgang til storfe kan være et aktuelt alternativ, eventuelt til svin og fjærfe, der produksjonen gir lavere klimagassutslipp. Støtteordningene for frivillig omstilling i områder som er prioritert for rovdyr har vært og er svært små. En økning av støtten til omstilling vil kunne redusere tap og dempe konflikt. Regjeringen understreker ofte at de vil drive med tydelig soneforvaltning i rovviltpolitikken. En tydelig soneforvaltning må inneholde mulighet til støtte til omstilling for næringsutøvere. Søkbar støtteordning til kommuner hvor ulveflokker har tilhold WWF Verdens naturfond foreslår at regjeringen utreder og bevilger midler til en søkbar støtteordning til kommuner i ulvesonen som har en eller flere familiegrupper av ulv på sitt areal. Det er et nasjonalt ansvar å ta vare på truede dyrearter slik som ulv, og et stort flertall i befolkningen ser verdien av å ha ulv i Norge. Samtidig finnes det også de som lever i ulvesonen som føler ulven som en belastning. Det er derfor ikke urimelig at storsamfunnet utvikler ordninger som bedre kan fordele spesielle omkostninger ut over hele nasjonen. En støtteordning rettet mot kommuner i ulvesonen ville sikre at berørte lokalsamfunn fikk håndfaste fordeler av det å ha ulv i nærområdet, noe som vil kunne virke både konfliktdempende og øke aksepten for ulv. Erfaring viser at aksepten lokalt øker når berørte lokalsamfunn får tydelige fordeler av å ha rike bestander av dyr i nærområdet. Etablering av en støtteordning er ikke en ny idé i norsk sammenheng. I forbindelse med flere vernevedtak de siste ti årene har det blitt innvilget næringsfond til berørte kommuner, eksempelvis da det store naturreservatet Trillemarka-Rollagsfjell ble vernet i 2008. I den norske debatten har flere aktører med helt ulike utgangspunkt tidligere vist støtte til tanken om en form for kompensasjon for berørte lokalsamfunn, og noen har også foreslått slike ordninger av en 40 eller annen type. I motsetning til eksisterende ordninger, vil dette ikke være en ordning som først og fremst sikter seg inn mot landbruksnæringen. Den statlige støtten til tiltak som forebygger rovdyrskader på husdyr må derfor opprettholdes. I 2012 leverte et utvalg nedsatt av Klima- og miljødepartementet en rapport med evaluering av ulvesonen. Utvalget argumenterte for at kommuner som er vertskap for etablerte familiegrupper av ulv bør få en årlig kompensasjon. Utvalget anbefalte en kompensasjon i størrelsesorden 8-10 millioner kroner årlig per familiegruppe, og at summen skulle fordeles forholdsmessig på de kommuner som hadde familiegruppas revir på sitt område. Utvalget foreslo videre at kommunestyret disponerte pengene, som eksempelvis skulle kunne brukes til næringsfond, tjenestetilbud eller annet. WWF Verdens naturfond mener at det kan være hensiktsmessig at en slik støtteordning kan splittes opp, og at en del kan settes opp som en søkbar støtteordning der de aktuelle kommunene kan søke om støtte til prosjekter fokusert på konfliktdemping og lokal tilpasning. En slik ordning kan forvaltes av rovviltnemndene for å sikre en mest mulig lokal forankring, noe som vil kunne sammenfalle med nemndenes arbeid med fordeling av FKT-midler. Summen tilgjengelig for hver kommune bør være avhengig av hvor mange ulveflokker den har på sitt areal. Kommunene kan så bruke denne støtteordningen til prosjekter og tiltak for å bedre livskvalitet og næringsmuligheter for sine innbyggere. Det vil likevel være hensiktsmessig med en viss øremerking av deler av midlene. Ordningen bør etter vårt syn kunne fungere som en stimulans til å videreutvikle naturbasert reiseliv i skogområder. Utviklingen av naturbasert reiseliv i fjellområdene anskueliggjør et stort potensiale. Et mer variert naturbasert reiseliv, også i skogområder, ville bidra til at flere fikk øynene opp for de utrolig fine naturkvalitetene skogene våre har. WWF Verdens naturfond foreslår at regjeringen øker kap. 1420, post 73 med 80 mill. kroner, og øremerker 40 mill. kroner til omstilling, 15 mill. kroner til oppsetting og vedlikehold av rovviltavvisende gjerder, og 25 millioner til en søkbar støtteordning for kommuner med tilhold av ulveflokker på sitt areal. Strukturendringsforslag (Klima- og miljødepartementet) Legg om erstatningsordningen for rovdyr (Kap 1420, post 72) Dagens erstatningsordning for tap av husdyr til rovdyr fungerer ikke, den gir kun uttelling ved tap, og gir ikke beitebrukere gode insentiver for å vokte beitedyr. Erstatningsordningen må erstattes med en risikobasert ordning, slik Norsk Institutt for Naturforvaltning (NINA) har anbefalt, og slik regjeringen har valgt å gjøre for den nye erstatningsordningen for tap av tamrein til rovdyr. 41 Hvert år slippes totalt 1,9 millioner sau på utmarksbeite i Norge. Av disse dør årlig rundt 125 000, og ca. 20 000 blir erstattet som tapt til rovdyr, mens resten dør av andre årsaker (parasitter, påkjørsler, sykdommer, drukning, o.l.). Dagens erstatningssatser for sau tapt til rovdyr er høyere enn slaktepris, og systemet gir ikke nok insentiver til å gjennomføre effektive tiltak for å redusere tap. Høsten 2014 publiserte Norsk Institutt for naturforskning (NINA) en rapport som viste at gaupa tar betydelig færre sau enn det som i dag erstattes som tapt til gaupe. Rapporten sammenfatter mange års studier av norske gaupers byttedyrvalg og drapstakt. Selv ved maksimal drapstakt (som er hvor mange sau ei gaupe kan klare å drepe) var erstatningsbeløpet i snitt 2-4 ganger for høyt. Avviket mellom beregnet tap og utbetalt erstatning skyldes blant annet sykdommer og andre tapsårsaker. Utover tap til store rovdyr finnes det ingen oversikt over hva som forårsaker at husdyr dør på beite. Det finnes heller ikke informasjon om hva slags helsetilstand dyra er i når de slippes på beite. Rapporten slår fast at dagens erstatningsordning er urettferdig og gir feil insentiver. Den viser også at fylkesmennenes skjønnsmessige vurdering av tap av husdyr til rovdyr varierer kraftig fra fylke til fylke. I tillegg har dagens ordning for lite fokus på å forebygge/unngå skader på husdyr (ikke bare fra rovdyr, men også fra andre årsaker), og den fremmer ikke lavere tap. Rovviltforliket slår fast at en skal ha både levedyktige bestander av store rovdyr, samtidig som en tar vare på beiteressursene. Skal vi nå den todelte målsetningen trengs en ny erstatningsordning. Dette nødvendiggjør en omlegging av dagens erstatningsordning til en risikobasert ordning som baserer seg på objektiv kartlegging av rovviltrisiko og kunnskap om hvor ofte rovdyr dreper sau i ulike landskap. Et erstatningssystem må være rettferdig, gjennomsiktig, effektivt og stimulere til et ønsket resultat. I statsbudsjettet for 2016 foreslo regjeringen en ny erstatningsordning for tap av tamrein til rovvilt, som er tenkt innført fra og med reindriftsåret 2017/2018. Miljødirektoratet har nå sendt utkast til forskrift om den risikobaserte ordningen på høring. Reindriftsutøverne får utbetalt midler ut fra blant annet hvor mange rovdyr som lever i de aktuelle beiteområdene, og kan iverksette forsterket tilsyn og andre tiltak for å redusere tap. Ordningen har en god insentivstruktur, og gjør det lønnsomt for en reindriftsutøver å iverksette tiltak for bedre tilsyn i forhold til rovdyr. En lignende ordning er allerede på plass for tap av tamrein til jerv i Sverige. Der har ordningen vært svært vellykket, og har ført til en styrket bestand av jerv. WWF Verdens naturfond ber regjeringen starte arbeidet med å legge om erstatningsordningen for sau tapt til rovdyr, slik at den gir bedre økonomiske insentiver til å unngå tap av beitedyr. Satsingsforslag (Klima- og miljødepartementet) Opprett et nytt naturinformasjonssenter om rovdyr, 5 mill. kroner (Kap. 1420, post 85) 42 I stortingsmeldinga Ulv i norsk natur (Meld. St. 21 (2015-2016)) viser regjeringen til at flertallet av befolkningen i Norge er positive til rovdyr, men at dette flertallet er mindre i områder der det forekommer rovdyr enn områder uten rovdyr. Kunnskap og informasjon er avgjørende for å kunne øke aksepten for rovdyr i deler av landet. Å lære om rovdyr og hvordan en forholder seg til disse kan være avgjørende for å bedre livskvaliteten til de som føler seg utrygge som følge av store rovdyr i nærområdet. Eksempelvis har prosjektet ”Leve med rovdyr”, et undervisningsopplegg for skoler i Nord-Trøndelag, bidratt til at konflikten knyttet til brunbjørn i indre deler av fylket i dag er blitt kraftig redusert. Naturinformasjonssentrene om rovdyr spiller en svært viktig rolle i kunnskapsformidlingen om rovdyr, og har en klar konfliktdempende rolle. I dag finnes slike rovdyrsentre i Flå, Namsskogan og Bardu. WWF Verdens naturfond mener det også hadde vært naturlig med et slikt senter i Hedmark, det eneste fylket i landet som har prioriterte leveområder for alle de fire store rovdyrene. Et slikt rovdyrsenter kan i tillegg spille en rolle som nav for en kunnskapsklynge om hvordan en kan leve med rovdyr, og drive aktiv verdiskapning basert på denne naturarven. WWF Verdens naturfond ber regjeringen øke støtten til kap. 1420, post 85 med 5 mill. kroner, og øremerke disse midlene til arbeidet med å opprette et nytt naturinformasjonssenter om rovdyr i Hedmark. Satsingsforslag (Klima- og miljødepartementet) Styrk innsatsen for å få på plass en mer helhetlig forvaltning av norsk vassdragsnatur, 130 mill. kroner (Kap. 1410, post 21, Kap. 1420, post 22.3 og post 70) Norske vassdrag er levesteder for planter og dyr som ikke er vanlige i andre deler av Europa. Over 140 av våre ferskvannslevende arter er i dag utrydningstruet. Regner vi med våtmark og kyst blir antallet til sammen over 550 arter, og i tillegg er fem ferskvanns-naturtyper på rødlisten. Våtmark (gjennom dens karbonlagringsevne) og vassdrag, har en viktig klimaregulerende funksjon og bidrar til flomdemping. Elver, innsjøer og fjorder har helt avgjørende betydning for frilufts- og reiselivet, og vann er levested for norske nøkkel- og ansvarsarter som atlantisk laks og elvemusling. Det haster med å iverksette miljøforbedrende tiltak, bedre kunnskapsgrunnlaget og opprettholde arbeidet i vannområdene. Klima- og miljødepartementet godkjente 1. juli 2016 de første vannforvaltningsplanene for hele landet. Planene er det største felles løftet som er gjort for vannet vårt og resultatet av mange års arbeid utført i de 11 vannregionene. Vannforvaltningsplanene er et omfattende og langsiktig 43 prosjekt og skal oppdateres hvert sjette år fram til 2033. Det er nå, i perioden 2016-2021, at vi skal gjennomføre vanndirektivet og vannforskriften i form av faktiske tiltak. Energi- og miljøkomiteen understreket i desember 2015 betydningen av en god vannforvaltning, og skrev i budsjettinnstillingen: «Komiteen understreker at samfunnet har stor interesse i å ivareta og forbedre vannmiljøet. Dette er også viktig for å følge opp Norges forpliktelser gjennom EUs vanndirektiv.» Målet i EUs vanndirektiv er at alle vannforekomster skal ha minimum god økologisk og kjemisk kvalitet. Samtidig har vi i dag et godt kunnskapsgrunnlag for mindre enn 10 % av våre vannressurser, som er langt fra tilstrekkelig. Det må derfor bevilges betydelig mer midler til å kartlegge og overvåke tilstanden både i ferskvann og saltvann. Dette er investeringer som vil redusere risikoen for merkostnader ved å sette inn feil miljøtiltak til feil tid og på feil sted. Dette ble også behandlet av Energi- og miljøkomiteen da de i budsjettinnstillingen fra desember 2015 skrev: «Komiteen mener det er behov for å styrke arbeidet med kunnskapsgrunnlaget for regionale vannforvaltingsplaner i forbindelse med gjennomføringenav EUs vanndirektiv.» Dette vil sørge for at vannforvaltningen vår uføres på en kunnskapsbasert, helhetlig og langsiktig måte. Vannforvaltningen har fått en sårt tiltrengt økning i bevilgninger på de siste statsbudsjettene, hvilket har bidratt til å innhente noe av det økonomiske etterslepet sammenlignet med Stortingets finansieringsplan for innføringen av EUs vanndirektiv fra 2008. Bevilgningene til vannforvaltningen øker likevel fortsatt ikke i takt med behovet, og etterslepet er økt til nærmere 400 mill. kroner. Norge er forpliktet til å rapportere til EFTAs overvåkningsorgan (ESA) at vi har satt i gang de nødvendige beskyttelses- og forbedringstiltak for vannmiljøet innen utgangen av 2018. Da må det bevilges mer midler til å faktisk iverksette foreslåtte tiltak også for å overholde internasjonale forpliktelser. WWF Verdens naturfond ber regjeringen øke relevante poster med 130 mill. kroner i statsbudsjettet for 2018, for at tidsfristene og miljømålene skal nås, slik vannforskriften og Norges EØS-forpliktelser krever. Vi ber om at Kap. 1410, post 21 Miljøovervåkning og miljødata økes med 25 mill. kroner, at Kap. 1420, post 22.3 Generell vannforvaltning økes med 30 mill. kroner øremerket til arbeidet i vannområdene, og Kap. 1420, post 70 Tilskudd til vannmiljøtiltak økes med 75 mill. kroner. Satsingsforslag (Klima- og miljødepartementet) Bygg genbank for Hardangerfjordbestandene, 25 mill. kroner (Kap. 1420, post 22) Situasjonen for villaks (atlanterhavslaks, Salmo salar) og sjøørret (Salmo trutta trutta) i Hardangerfjorden er svært alvorlig. Over 50 prosent av laksebestandene i fjorden er i ferd med å gå tapt. Derfor igangsatte Miljøverndepartementet i 2013 en redningsaksjon, hvor opprettelsen 44 av en genbank for Hardangerfjordbestandene stod sentralt. I forslaget til statsbudsjett 2017 reverserte regjeringen bevilgningen til dette viktige arbeidet. Det vil etter all sannsynlighet føre til at det unike genetiske mangfoldet, som bestandene i Hardangerfjorden representerer, går tapt. Villaksen er en nasjonal ansvarsart, hvilket betyr at mer enn en fjerdedel av den europeiske laksebestanden befinner seg i Norge. Det vil si at vi som nasjon har et særskilt internasjonalt ansvar for denne arten. Gjennom Konvensjonen om vern av trekkende arter av ville dyr og Konvensjonen om vern av ville europeiske planter og dyr og deres naturlige leveområder, samt som medlem i Den nordatlantiske laksevernorganisasjonen, er vi forpliktet til å tilrettelegge for villaksens bevaring i norsk vassdragsnatur. Myndighetene plikter etter naturmangfoldloven å iverksette tiltak hvis arter er i ferd med å forsvinne fra norsk natur. Dette gjelder også underarter og genetiske varianter av samme art. Genbanken i Hardanger kan sammenlignes med det viktige arbeidet som gjøres med å bevare planters genetiske mangfold i den globale frøbanken på Svalbard. Siden 1983 har det totale villaksinnsiget fra havet til norske elver blitt mer enn halvert, og det høstbare overskuddet har følgelig blitt betydelig redusert. I 2016 ble det dokumentert at hele tre fjerdedeler av 104 norske laksebestander ikke nådde kvalitetsnormen for villaks (med hjemmel i Naturmangfoldloven). Den nylige opphevelsen av Hardangerforskriften vil mest sannsynlig føre til en forverring. Arbeidet med innsamling av biologisk materiale fra Hardangerfjordbestandene startet allerede høsten 2013 (innfrysing) og det er fra 2013 og frem til dags dato lagt ned betydelige midler i oppstart og organisering av feltvirksomhet i regionen. Et omfattende lokalt apparat i hele Hardangerregionen er mobilisert og inkludert i virksomheten. Miljødirektoratet har brukt kr 3,5 mill. kroner i prosjektering av nytt anlegg og vel 6,7 mill. kroner er brukt de to siste årene på omfattende feltarbeid. Genanalyser har vist at det er ressurskrevende å ta ut rent villfiskmateriale fra bestandene på grunn av høy innblanding av oppdrettsfisk, et uheldig faktum som er med på å underbygge behovet for en genbank. En avvikling av genbankprosjektet vil medføre ekstra kostnader ved avvikling av samarbeidsavtaler og destruering av innsamlet biologisk materiale. Å avslutte bevaringsarbeidet i regionen samtidig som påvirkningene opprettholdes, vil etter all sannsynlighet føre til at det genetiske mangfoldet som bestandene i Hardangerfjorden representerer går tapt. Miljødirektoratet fikk i 2013 i oppdrag å lage et grovt kostnadsanslag for ny genbank for Hardangerfjordbestandene. Det grove anslaget var på 40 mill. kroner. Forskningsstasjonen på Ims i Sandnes ble etter konkurranse valgt som best egnet beliggenhet for oppdraget. Ulike myndighetskrav, kommunal reguleringsplan og nye forhold avdekket under detaljprosjekter har imidlertid gjort prosjektet 26 mill. kroner dyrere enn anslått i 2013. Kostnaden beløper seg derfor til 66 mill. kroner. For ordens skyld nevnes det at dette fortsatt er en lav kostnad for et slikt anlegg, på grunn av synergier med et allerede etablert anlegg. 45 WWF Verdens naturfond mener kap. 1420, post 22 må bevilges med 25 mill. kroner for å starte arbeidet med byggingen av genbanken, og at resterende kostnader bevilges over statsbudsjettet for 2019. Satsingsforslag (Klima- og miljødepartementet) Styrket internasjonalt kunnskapsgrunnlag om naturmangfold, 15 mill. kroner (Kap. 1400, post 71) Konvensjonen om biologisk mangfold (CBD), som skal sikre at naturmangfoldet ivaretas og at biologiske ressurser brukes på en bærekraftig og rettferdig måte. Som et ledd i dette arbeidet ble det i 2010 vedtatt 20 mål (Aichi-målene) som skulle hindre tap av globalt naturmangfold innen 2020. Det første målet handler om kunnskap; «Senest innen 2020 er folk oppmerksomme på verdiene av biologisk mangfold og hva de kan gjøre for å bevare mangfoldet og bruke det på en bærekraftig måte.» For å ta vare på naturmangfoldet er det avgjørende at man vet hvor det finnes verdifull natur, slik at man kan ta hensyn til dette. Dessverre er det stor forskjell på hvor mye kunnskap som finnes om naturen rundt om i verden. Skal FNs bærekraftmål og naturmangfoldmålene fra Aichi nås, er det behov for et internasjonalt kunnskapsløft for natur. Norge kan bidra til dette gjennom å øke støtten til relevante internasjonale kunnskapspanel. Bærekraftmål 15 handler om bærekraftig bruk, restaurering og vern av jordas økosystemer. Målet er: «Beskytte, gjenoppbygge og fremme bærekraftig bruk av jordas økosystemer, sikre bærekraftig forvaltning av skog, bekjempe ørkenspredning, stoppe og reversere erosjon og trygge artsmangfoldet.» Målet har referanse til konvensjonen om biologisk mangfold og til Aichimålene om å stanse tapet av naturmangfold innen 2020. Naturpanelet, Intergovernmental Science-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services (IPBES), ble etablert i 2012. Det skal levere oppdatert og sammenfattet kunnskap om den globale tilstanden for naturmangfoldet og økosystemene. Naturpanelet leverte nylig sin første fagrapport, som omhandlet pollinatorer. Naturpanelet er opprettet etter modell fra FNs klimapanel, har 123 medlemsland, og sekretariat for kapasitetsbygging er lagt til Trondheim. Dette gir Norge en sentral og strategisk posisjon i arbeidet med å gjøre utviklingsland bedre i stand til å levere relevant og oppdatert kunnskap til Naturpanelet. Det er en stor anerkjennelse til Norge at sekretariatet for kapasitetsbygging er lagt til Trondheim. Det vitner om at Norge har kunnskap om naturmangfold og forvaltning av natur, men også en evne til å være i god dialog med land i sør og til å dyktiggjøre andre. The Global Biodiversity Information Facility (GBIF) er en global infrastruktur for åpen deling av verdinøytrale data om naturmangfold, som er offentlig finansiert. I Norge koordineres GBIF av 46 Naturhistorisk museum i Oslo, i nært samarbeid med Artsdatabanken, og funn fra mer enn 80 ulike norske databaser med artsfunn deles i systemet. Artsobservasjoner, som i dag har nesten 16 millioner artsfunn, er en av de norske databasene som deler artsfunn med GBIF. GBIF hjelper institusjoner med å publisere data om naturmangfold med en felles standard. I dag er det registrert nesten 650 millioner artsfunn, og omlag 1,6 millioner forskjellige arter i GBIF sin database. I energi og miljøkomiteens innstilling til naturmangfoldmeldingen (Innst. 294 S (2015-2016)) påpeker en samlet komité at dersom FNs bærekraftmål og Aichimålene skal nås trengs det et internasjonalt kunnskapsløft for natur. Komiteen trekker fram IPBES som det globale kunnskapsorganet, og GBIF som den sentrale leverandør av verdinøytral kunnskap om naturmangfold. For å få til et slikt internasjonalt kunnskapsløft må både IPBES og GBIF styrkes gjennom økt norsk støtte. WWF Verdens naturfond foreslår derfor at regjeringen øker bevilgningene til naturpanelet (IPBES) og GBIF med henholdsvis 10 og 5 millioner kroner, totalt 15 millioner kroner. Satsingsforslag (Klima- og miljødepartementet) Økt kunnskap om isavhengige pattedyr i Arktis, 10 mill. kroner (Kap. 1471, post 01) Tre arter av hval i den norske delen av Arktis er helt avhengig av is. Det er den kritisk truede grønlandshvalen, den sterkt truede narhvalen og hvithvalen. Overraskende nok finnes det svært lite kunnskap om disse unike isavhengige pattedyrene. Dette er arter som kan forsvinne helt om isen i Arktis forsvinner. Norge har et særlig ansvar for å forske på og følge utviklingen til disse artene nøye. Havisen i Arktis har blitt kraftig redusert de siste tiårene når det gjelder dens totale utbredelse, tykkelse, andel av flerårig is og sesongvarighet. Årets havisutbredelse i Arktis er den nest minste siden målingene startet. Ettårig is har blitt dominerende både når det gjelder dekningsgrad og volum, noe som er en ny situasjon i Arktis. Et isfritt Arktis kan bli en realitet i god tid før utgangen av dette århundret. Sist gang i jordas historie Polhavet var isfritt var for over 5 millioner år siden. Et isfritt Polhav vil ha omfattende konsekvenser både for havsirkulasjon og det globale klimasystemet. Konsekvensene for arter som har tilpasset seg livet ved den arktiske havisen er enorme. For arktiske pattedyr er havisen et leveområde som har vært forutsigbart. Området er stort, det er praktisk talt fri for sykdommer, og området er i stor grad skjermet fra spekkhoggere, menneskelig inngrep, samtidig som isen gir ly for uvær. Iskantsonen har vært et miljø med lav konkurranse mellom arter og rik tilgang på mat. Elleve marine pattedyrarter har utviklet seg i den arktiske havisen i løpet av de 5 millioner årene Polhavet har vært dekket av is. Blant disse er tre hvalarter som bare finnes i Arktis; narhval, hvithval, og grønlandshval, også kjent som ishvalene. Dette er alle arter vi har svært lite kunnskap om i norske farvann. 47 Svalbard har opplevd unormalt høyt tap av havis, og sterk økning i både luft- og vanntemperaturer. Disse endringene representerer en alvorlig trussel mot de fastboende isavhenige hvalene. Grønlandshvalen er fortsatt kritisk truet av utryddelse på grunn av historisk overbeskatning, mens narhval er sterkt truet. Hvithval vet vi så lite om at den er oppført som en art vi mangler nok kunnskap om på Norsk rødliste 2015. Forvaltningen av ishvalene i norske farvann er preget av manglende kunnskap om artenes antall, distribusjon og generell økologi. Derfor vet vi også lite om hva som skal til for å bedre situasjonene for disse unike arktiske pattedyrene. Det er Norsk Polarinstitutt som har ansvaret for forskning på arktiske pattedyr, men det er ikke blitt satt av tilstrekkelige midler over statsbudsjettet til at det har vært mulig å drive tilstrekkelige forskning på ishavhengige pattedyr i Arktis. For 2017 var det bevilget 5 mill. kroner til dette formålet, men det kreves mer for å tette kunnskapshullet slik at forvaltning av arten og havområdene den befinner seg i er i tråd med vitenskapen. WWF-Norge vil derfor at det settes av 10 mill. kroner i statsbudsjettet for 2018 til forskning på isavhengige pattedyr i Arktis i regi av Norsk Polarinstitutt. Kuttforslag (Klima- og miljødepartementet) Fjern støtten til skogplanting som klimatiltak, - 14,375 mill. kroner (Kap. 1420, post 37) Skogplanting på nye arealer har liten eller ingen effekt som klimatiltak og WWF ber derfor regjeringen fjerne støtteordningen til dette. Prosjektet «Skogplanting som klimatiltak» har blitt sterkt kritisert av norske fagmiljøer for å være basert på et svakt kunnskapsgrunnlag. Den reelle klimagevinsten fra et slikt tiltak er i beste fall meget usikker, og det vil ta lang tid før en har kompensert fra utslippene knyttet til planting. Prosjektet har også negative konsekvenser for naturmangfoldet. Det planlegges i hovedsak å bruke gran, selv om Miljødirektoratet i sin opprinnelige rapport sa at bruk av blandingsskog flere steder kunne være det mest gunstige. Grana er ikke naturlig hjemmehørende på store deler av Vestlandet, samt nord for Saltfjellet. Det er ikke slik at grana holder seg i plantefeltet, den vil spre seg til omkringliggende natur, slik man allerede ser mange steder. I mer enn 80 norske verneområder har vanlig gran etablert seg og utgjør et problem for den verdifulle naturen som finnes der. I tillegg til at lokale miljøforhold endres grunnleggende, vil treslagsskifte til gran gi endret innstråling vinterstid, og kan motvirke en eventuell gevinst av økt karbonlagring. Skogplantingen skal kun skje på såkalte «nye arealer», men selv om regjeringen understreker at dette skal skje på områder med lite mangfold og høy produktivitet, er det ingen steder som ikke har natur. Dette måtte i så fall være i byer og tettsteder, der det vil kunne være fordelaktig å plante. Hittil i prosjektperioden har mye arealene som har blitt identifisert som aktuelle for tilplanting vært brakklagt jordbruksmark. Plantingen vil derfor kunne fortrenge eksisterende 48 natur- og kulturverdier. Områder i ulike stadier av gjengroing kan også ha store karbonlager, og tilplanting vil kunne redusere disse lagrene. Det treårige pilotprosjektet har allerede budsjettert inn oppkjøp av skogplanter som del av en fullskala utplanting etter at piloten er over, uten at man da vil kunne vite noe om resultatene fra selve prosjektet. Klimaeffekten av en slik pilotplanting vil ikke bli klar før etter flere tiår. Dette er derfor i realiteten kun et næringstiltak, og norske miljøorganisasjoner er svært kritiske til prosjektet og hvordan det presenteres som noe som skal være fordelaktig for klimaet. WWF Verdens naturfond ber regjeringen redusere Kap. 1420, post 37 med 14,375 mill. kroner. Kuttforslag (Landbruks- og matdepartementet) Fjern miljøskadelige skogbrukssubsidier, - 124 millioner kroner (Kap. 1149, post 71, og Kap. 1150, post 50) Støtteordningene til bygging av skogsbilveier til hogst i bratt terreng ved hjelp av taubane er miljøfiendtlige subsidier. Disse subsidiene rammer systematisk områder som er økonomisk marginale, samtidig som de kan ha høye naturverdier. Bruk av taubane øker i tillegg risikoen for erosjon og ras. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) har derfor tidligere påpekt at en storsatsing på flere skogbilsveier kan føre til flere ras, flommer, og i verste fall, tap av menneskeliv. Bratte skogsområder med lavereliggende og høyproduktiv gammelskog er biologisk viktige, da disse har et mye større naturmangfold enn yngre kulturskog. En slik viktig naturtype er bekkekløfter, som kan være livsmiljø for en rekke truede arter, som lavartene trådragg, mjuktjafs og fossenever. Det er en klar sammenheng mellom gammel skog med truede arter og utilgjengelighet for skogbruk, og dermed treffer disse støtteordningene systematisk områder som kvalifiserer for vern. Skogen er svært viktig for norsk naturmangfold. Halvparten av de utrydningstrua artene lever i skog, og 84 % av dem finnes i gammel skog. Kun 9 % av den norske skogen er biologisk gammel, og bare 2,4 % er eldre enn 160 år. Videre viser tall fra Landskogstakseringen at hele 31 % av den biologisk gamle skogen står i bratt terreng. Forskning viser at skog i villmarkspregede områder har like store naturverdier som skog som er vernet. På tross av dette fjernet regjeringen i 2015 begrensningen på subsidiering av skogsbilveier i inngrepsfrie områder (INON). Den totale lengden av skogsveier i Norge tilsvarer 2,5 ganger jordklodens omkrets ved ekvator, og nybygging av skogsveier kan slå negativt ut for inngrepsfri natur. Nesten 900 km² inngrepsfrie områder gikk tapt i perioden 2008-2012, det meste av dette som følge av vegbygging i jord- og skogbruket. Forskning viser at globalt har opp mot ti prosent av all villmark forsvunnet de siste 20 år. Villmarka forsvinner også i Norge og det gjelder i aller høyeste grad de siste skogene med villmarkspreg. Veiløs gammel naturskog som aldri har vært utsatt for flatehogst er livsviktig for de utrydningstrua artene som sliter i mangel på gamle og døde trær, som eksempelvis soppen lappkjuke og insektet skjegglavfly. 49 Samarbeidsrådet for biologisk mangfold (SABIMA) har i en analyse av innholdet i søknader om tilskudd til bygging av skogsveier dokumentert at kun 5 % av sakene ble korrekt behandlet. Mange søknader hadde liten eller ingen informasjon om hvordan naturverdier ville bli berørt av inngrepet. Så lenge et økologisk grunnkart for norsk natur ikke er på plass, og kun 25 % av norsk natur er kartlagt, så må tiltak som bidrar til mer kunnskap om norsk natur prioriteres framfor å gi mer støtte til insentiver som kan føre til at viktig natur forsvinner. I henhold til FNs konvensjon om biologisk mangfold og Aichimål nummer 3 er Norge forpliktet til å fjerne, fase ut eller reformere miljøskadelige subsidier senest innen 2020. Videre har Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) ved flere anledninger kommentert de negative miljøeffektene av slik subsidiering, og i en vurdering av norsk miljøarbeid bemerkes det at det finnes flere miljøskadelige subsidier som burde fjernes. Også grønn skattekommisjon påpekte i 2015 at støtten til skogsbilveier og hogst i bratt terreng (taubane) burde fjernes. WWF Verdens naturfond foreslår derfor at regjeringen fjerner skogbrukssubsidier som kan forringe naturverdiene til verdifulle skogsområder og heller bruker disse midlene til å støtte opp om større verdiskaping og videreforedling av norsk trevirke. Kuttforslag (Landbruks- og matdepartementet) Stans skadelig gjødsling i skogbruket, - 117 mill. kroner (Kap. 1149, post. 73) Norge utsettes fremdeles for nedfall av langtransportert nitrogen som stammer fra menneskelig aktivitet i andre deler av Europa. Det er velkjent at sur nedbør, fra utslipp av svovel og nitrogen, har negative miljøeffekter. Mens utslipp av skadelig svovel har blitt redusert, har ikke menneskelige utslipp av nitrogen gått ned på samme måte. Mengden nitrogen som avsettes i de mest utsatte områdene av Norge, på sørvestlandet, er nesten 10 ganger høyere enn det de antas å ha vært i før-industriell tid, og overskrider naturens tålegrenser på omtrent en femtedel av Norges areal. Gjødsling av skog innebærer å tilføre skogen mer nitrogen, og har samme virkning på skogen som økt sur nedbør i form av nitrogentilførsel. Forskning viser at økt tilførsel av næring, særlig nitrogen, gir betydelige vegetasjonsendringer som følge av endrede konkurranseforhold, der noen få arter blir dominante og mange andre forsvinner. Spesielt organismer som tar opp næring direkte fra lufta, som moser, lav og sopp, er spesielt utsatt for de negative konsekvensene dette medfører. Gjødsling kan bidra til forsuring i landjorda og i nærliggende vannstrenger. Ut fra den kunnskapen som er tilgjengelig fraråder derfor miljøorganisasjonene gjødsling som klimatiltak. Miljødirektoratets rapport som ligger til grunn for skoggjødsling som klimatiltak, og som ble presentert i 2014, gjorde ikke en grundig vurdering av effektene av gjødsling på jordlevende sopp. Disse soppene har en langt viktigere rolle i lagringen av karbon i skogsjord enn tidligere antatt. Det er derfor en risiko for at gjødslingen som skulle være et klimatiltak faktisk reduserer skogens evne til å lagre karbon. Gjødsling gir ikke spesielt 50 gode eller kostnadseffektive klimaresultater, ifølge en forskningsrapport fra Norsk institutt for Naturforskning (NINA). Halvparten av de utrydningstrua artene i Norge lever i skog, og de fleste av disse sliter i mangel på gammel skog med gamle og døde trær. Samtidig finnes klodens største karbonlager i skog i det nordlige barskogsbeltet (taigaen) som norske skoger er en del av. En robust og mangfoldig natur fungerer som jordas livsforsikring og immunforsvar, og gjør at naturen bedre kan håndtere store endringer slik som klimaendringer. Det er flere andre tiltak i skogbrukssektoren som kan gi klimanytte, og som samtidig er positive for naturmangfold. Midler til klimatiltak i skogbruket burde brukes på tiltak som har en positiv klimaeffekt, slik som skogvern, bevisst bruk av forlenget omløpstid og økt bruk av lukket hogst. Dette er også positivt for naturmangfold og friluftsliv. Å beholde variert og gammel skog er viktig klimatilpasning på grunn av skogens evne til vannregulering og rassikring. Det er således viktig å bevare skogareal og unngå store hogstflater som kan bidra til økt vanninnhold i jorda og svekke røtters bindende effekt på jordsmonnet. WWF Verdens naturfond ber derfor regjeringen kutte midlene til gjødsling av skog med 17 mill. kroner. Satsingsforslag (Justisdepartementet): Styrk miljøavdelingen i Økokrim, 7 mill. kroner (Kap. 440, post 01) I Norge og Skandinavia er miljøkriminalitet en trussel mot naturmangfoldet. Ulovlig jakt er den største trusselen mot ulv i Skandinavia. Ulv er listet som kritisk truet på Norsk rødliste over arter 2015. I fjor høst skjerpet Høyesterett straffen for de 5 personene som i 2015 ble dømt for ulovlig ulvejakt, og en annen person ble i etterkant av dette dømt for å ha skutt en genetisk viktig ulv ulovlig i Hedmark. Gaupebestanden er også utsatt for ulovlig jakt, og gaupa er listet som sterkt truet av utryddelse på rødlista. Sjansen for å bli tatt for miljøkriminalitet er fremdeles liten, sammenliknet med andre typer kriminalitet. I Energi- og miljøkomiteens behandling av naturmangfoldmeldingen (Innst. 294 S (2015-2016)), understreket komiteen «at det ikke er akseptabelt at miljøkriminalitet utgjør en trusselfaktor mot viktige naturverdier.» Videre uttalte komiteen at «Norge har et moderne og forholdsvis sterkt lovverk for å beskytte natur og miljø, og det er viktig at det er tilstrekkelig kapasitet hos politi og påtalemyndigheter til å følge opp disse lovverkene.» Dette ble imidlertid ikke fulgt opp i regjeringens forslag til statsbudsjett for 2017. Miljøavdelingen i Økokrim har små ressurser og store oppgaver. De viktigste miljøreglene Økokrim har ansvar for er lover og forskrifter som beskytter naturmangfoldet (viltloven, naturmangfoldloven, motorferdselloven, lakse- og innlandsfiskeloven, plan- og bygningsloven, akvakulturloven og havressursloven); lover og forskrifter som beskytter mot forurensning, avfall 51 og helse- eller miljøfarlige produkter (forurensingsloven, produktkontrolloven, skipssikkerhetsloven, matloven); lover og forskrifter som beskytter våre kulturminner og kulturmiljøer (kulturminneloven og plan- og bygningsloven); og lover og forskrifter som beskytter arbeidsmiljøet (arbeidsmiljøloven og produktkontrolloven). Hvis vi ikke har påtale- og etterforskningskapasitet til å følge opp saker etter disse lovene, mister vi effekten av lovene, og det vil svekke folks alminnelige rettsfølelse hvis lovbrudd kan begås uten stor fare for reaksjoner. Regjeringen skrev selv i naturmangfoldmeldingen (Meld. St. 14 (2015-2016)) at miljøkriminalitet er en negativ påvirkningsfaktor for naturmangfoldet i Norge. Det er ikke en tilstand som er akseptabel. WWF Verdens naturfond ber derfor regjeringen øke bevilgningen til Miljøavdelingen i Økokrim med 7 mill. kroner. 52
© Copyright 2024