vilt & Tekst: krister ottesen viten Fritt rovvilt I 1845 gikk staten til krig mot bjørn, ulv, gaupe, jerv, havørn, kongeørn, hønsehauk og hubro. Resultatet var at rovdyra nesten ble utryddet fra norsk natur. En ny masteroppgave viser at utryddelseskampanjen henger nøye sammen med den øvrige samfunnsutviklingen og det rådende natursynet på den tida. R Rovdyr setter sterke følelser i sving den dag i dag, og da særlig ulven, som kanskje er den mest kontroversielle av dem alle. Likevel er det få som tar til orde for å utrydde ulv eller andre rovdyr fra norsk natur i dag, iallfall ikke i den offentlige debatten. Sånn var det definitivt ikke i 1845, da Stortinget vedtok en ny jaktlov som blant annet hadde som formål å utrydde alle de fire store i tillegg til hønsehauk, hubro, kongeørn og havørn. 30 Jakt nr. 06-2013 Gammelt postkort med bilde av bjørnejeger Johan Alnes. (Romsdalsmuseet) Skuddpremieordningen som ble innført med «Lov om Udrydding af Rovdyr og om Freding af Andet Vildt», ga startskuddet til det «rypeprofessor» Johan B. Steen har kalt «Den store rovviltkrigen». I dag virker detbokstavelig talt – helt vilt at en slik lov kunne vedtas uten høylytte protester eller innsigelser av noe slag, men en mastergradsoppgave avlagt ved Universitetet i Tromsø våren 2012, skrevet av Karl Martin Richardsen, viser at rovviltkrigen var et helt logisk (fram-) skritt, styrt av datidens syn på forholdet mellom mennesker og natur og den generelle samfunnsutviklingen for øvrig. Før den nye jaktloven ble innført i 1845, var de fleste arter fritt vilt. De eneste artene som hadde et visst vern, var elg, hjort og villrein. Kombinert med stadig mer effektive jaktvåpen, førte dette til en overbeskatning av matviltet. Ett av formålene med den nye loven var derfor å få jakta på matvilt inn i litt mer ordnede og bærekraftige former. Jaktlovens viktigste premissleverandør, zoologen og jegeren Halvor Heyerdahl Rasch, ville rett og slett den «fordærvelige Jagtfriheden», som han formulerte det, til livs. I samme periode var det norske samfunnet i rivende utvikling. Befolkningen økte voldsomt – mellom 1815 og 1875 blei innbyggertallet mer enn fordoblet. Flere folk krever mer mat, og stadig mer av landet ble ryddet for å dyrke korn og andre nyttevekster. Samtidig økte husdyrholdet kraftig, både som en konsekvens av befolkningsveksten og overgangen fra naturalhusholdning og byttesamfunn til en mer markedsorientert økonomi. Mangel på innmarksbeite førte til at mer av utmarka måtte tas i bruk. Men der lurte det altså mange farer. Med mye rovvilt og lite matvilt, rovviltets naturlige byttedyr, var det ikke til å komme fra at rovdyra raskt ble et stort problem for den hurtigvoksende husdyrnæringa. Og det var den viktigste grunnen for å innføre den nye loven; å komme alle de skadelige og «unyttige» dyra til livs. Konsekvenser for skolegang og villsau I tillegg til å forrykke balansen i skjøre økosystemer, noe man ikke hadde all verdens kunnskap om konsekvensene av på midten av 1800-tallet, fikk den kraftige nedgangen i antall rovdyr følger verken Heyerdahl Rasch eller lovgiver hadde tenkt på. For det første ble behovet for gjetere mye mindre med et sterkt redusert predatorpress. Ettersom dette var en jobb barn stort sett hadde utført, ble det sett på som en positiv bieffekt. Det banet blant annet vei for skolegang for flere. For det andre begynte man mot slutten av 1800-tallet å innføre større – og dermed mer lønnsomme – saueraser med mer “industrivennlig ull”. Den gamle, norske sauerasen, det vi i dag kaller villsau, som hadde tilpasset seg et norsk klima og et liv med rovdyr i rundt 6000 år, holdt også på å gå med i dragsuget, hadde det ikke vært for iherdig avlsarbeid på 1900-tallet. Rasen blir for øvrig stadig mer populær i en næring som er dømt til å leve et liv i fellesskap med de siste restene av rovdyr vi har her i landet. På den tida var den rådende oppfatningen at mennesker sto over dyr i verdi. I motsetning til oss mennesker, som hadde en egenverdi i Guds skaperverk, hadde alt det andre under oss på rangstigen – i beste fall – en instrumentell verdi. Det var derfor få, om noen, som protesterte på at vi tok oss til rette og utryddet skadedyra som sto i veien for vår videre utvikling. Et tredje argument for innføring av den nye jaktloven, var at den ville innebære nyttig våpentrening for befolkningen i fredstid. Hvordan det gikk, vet vi jo i dag. Menneskene vant krigen mot rovdyra. Så tidlig som i 1860–1870 var antallet potensielle husdyrspisere kraftig redusert, og i dag er det bare havørn og kongeørn som ikke befinner seg på den norske rødlista over truede arter. Nå skal det sies at det er flere og sammensatte årsaker til at de seks andre rovdyrartene fortsatt er utrydningstruet i dag, men Richardsen konkluderer i mastergradsoppgaven sin at den statlig initierte og finansierte utryddelseskampanjen som blei igangsatt i 1845, er den viktigste enkeltfaktoren. Jakt nr. 06-2013 31