Innspill til Klima- og miljødepartementet om evaluering
WWF Verdens Naturfond Postboks 6784 – St. Olavs plass 0130 Oslo Org.nr.: 952330071MVA Tlf: 22 03 65 00 [email protected] www.wwf.no facebook.com/WWFNorge Klima- og miljødepartementet [email protected] 15. februar 2017 Innspill til Klima- og miljødepartementet om evaluering av regional rovviltforvaltning WWF Verdens naturfond viser til invitasjon fra Klima- og miljødepartementet av 9. desember 2016, og vil her komme med innspill til evalueringen av regional rovviltforvaltning. WWF mener det er behov for en grundig utreding av alternative modeller for gjennomføring av regional rovviltforvaltning, for å se om det kan bedre dagens situasjon. Det er i dag manglende samarbeid mellom regionene, konfliktnivået er høyt, forvaltningsområdene for rovdyr er ofte for små, og det er for skjev demokratisk representativitet i nemndene. Bør evaluere hvordan strukturen med dagens rovviltregioner kan forbedres WWF Verdens naturfond opplever at det i dag er en ubalansert sammensetning i dagens rovviltnemnder, noe som undergraver nemdenes legitimitet. Ifølge informasjon fra fylkesmennene har eksempelvis Senterpartiet halvparten av lederne for de åtte nemndene, noe som ikke er representativt for oppslutningen partiet har på landsbasis. Denne mangelen på demokratisk representativitet bidrar til å redusere oppslutningene om nemndenes beslutninger og til å holde konfliktnivået høyt. Rovviltnemndenes har hovedansvaret for forvaltningen av gaupe, jerv, bjørn og ulv innenfor sine regioner, og skal gjennomføre vedtatt nasjonal rovviltpolitikk innenfor sine regioner. Det inkluderer den todelt målsetting om både å sikre rovvilt og beitenæring i Norge. Rapporten fra Norsk institutt for naturforskning (NINA) viser imidlertid at det er en utbredt oppfatning blant nemndsmedlemmene i rovviltnemndene at vernet av rovdyr er sikret gjennom nasjonal politikk, og at hovedoppgaven da er å sikre beitenæringen. Samtidig er det også eksempler på at nemndsmedlemmer viser dårlig rolleforståelse ved å fronte egne standpunkter om hvordan nasjonal politikk bør endres samtidig som de representerer ei nemnd. Alt dette bidrar til at nemnda uttrykker en skjev representasjon av samfunnsinteressene ved at i hovedsak kun næringsinteresser tilgodeses. Dette bidrar til økte konflikter. WWF har også tidligere påpekt utfordringen med at dagens nemnder flere ganger har demonstrert at de ikke representerer mangfoldet av interesser som finnes i regionene. Nemdene som har ansvar for at den nasjonale rovviltpolitikken gjennomføres i sin region bør representere et bredt spekter av interesser fra hele sin region. Bedre representasjon fra ulike interessegruppene i samfunnet kan bidra til å sikre legitimitet rundt nemdenes anbefalinger og redusere konkfliktnivået fra dagens situasjon. Det bør derfor utredes hvordan nemndene kan ivareta ulike interessegrupper. Prosessene i nemndene må også bli tydeligere og mer transparente sammenlignet med i dag. Nemndsmøter kan eksempelvis strømmes direkte på nett. Det har blitt påpekt av NINA at manglende samarbeid mellom regioner og for små rovviltsoner gjør det vanskeligere å oppnå bestandsmålene. Eksempelvis kan det vurderes om enkelte rovviltregioner bør slås sammen, eks. med utgangspunkt i St.meld. 15 (2003-04), der man foreslo en sone i Sørøst-Norge som rommet hele dagens ulvesone, eventuelt at det formaliseres flere samarbeid mellom regioner for bestemte rovviltarter, slik som det er for ulv i region 4 og 5. Dette vil kunne bidra til bedre forvaltning og øke sannsynligheten for å oppnå regionale bestandsmål. Det virker hensiktsmessig å fortsatt avgrense regioner ved bruk av fylkesgrenser. WWF mener at forvaltningsområder fortsatt bør settes regionalt, men nasjonale myndigheter bør kanskje bidra i større grad med kunnskap og råd, samt legge til rette for samarbeid med naboregioner, for å sikre best mulig avgrensing av forvaltningsområder. En slik avgrensing må både ta hensyn til gode beiteområder samtidig som det gir tilstrekkelig størrelse på leveområder for rovdyr, inkludert sammenhengende leveområder i størst mulig grad – også på tvers av soner og opp mot leveområder i Sverige. Rovviltnemndenes funksjon og myndighet Det er avgjørende at forvaltningen i størst mulig grad baseres på fagkunnskap, og som et minimum må da sekretariatet for nemndene ligge hos fylkesmannens miljøvernavdeling. Dersom dette fravikes vil den regionale forvaltningen miste mye legitimitet. Forslaget fra NINA om et rådgivende, partssammensatt organ er interessant, men det bør i så fall utredes hvordan dette kan fungere i en alternativ modell for regional rovviltforvaltning. Soneforvaltning Som det allerede er påpekt, så finnes det flere eksempler på at prioriterte soner for rovvilt er for små eller for fragmenterte til å kunne fungere etter hensikten. Soneinndelingen tar i varierende grad hensyn til artenes krav til leveområde, og dette vil uunngåelig føre til konflikter. Rovdyr har store leveområder, som kan spenne over kommunegrenser, fylkesgrenser og landegrenser. Dette ansvaret hviler derfor ikke på ei enkelt nemnd alene, men krever koordinering blant nemnder, samt opp mot svenske myndigheter for arter og områder der dette er aktuelt. Nasjonale miljømyndigheter bør vurdere å kunne innta en rådgivende rolle i et slikt arbeid, for å sikre at ansvarsdeling avklares og nasjonale miljøhensyn følges opp. WWF mener at forvaltningen vil ha bedre sannsynlighet for måloppnåelse ved at den føres over større og mer sammenhengende leveområder enn per i dag. For at soneforvaltningen skal være effektiv, og bidra til å redusere konflikter mellom rovdyr og beitedyr, må områder hvor rovdyr er prioritert være store nok til å fylle de store rovdyrenes biologiske krav. Dette innebærer i en rekke tilfeller større områder enn i dag. Slik sett er det positivt at myndighetene har initiert et arbeid mellom flere nemnder for å se på hvordan forvaltning av jerv i Sør-Norge kan koordineres bedre. Bestandsmål WWF har som utgangspunkt at bestandsmål må være vitenskapelig fundert, og ikke politisk bestemt som i dag. Dagens nasjonale bestandsmål er for lave, og har ført til at alle våre store rovdyr nå er sterkt eller kritisk truet på norsk rødliste for arter 2015. Videre er det vår oppfatning at eksakte bestandsmål er urealistiske, påfører forvaltningen store merkostnader, og øker konfliktnivået kraftig. Et bestandsmål bør fungere som et minimumsmål, og forvaltningen bør 2 legge seg litt over dette igjen, for å sikre at en i det minste kan nå bestandsmålet og samtidig tar høyde for visse fluktuasjoner og andre stokastiske effekter som kan virke inn på bestandene. Når det gjelder regionale bestandsmål, så viser bestandsutviklingen i regionene at det kun i varierende grad er mulig å forvalte på regionale mål. For små regioner gjør det vanskeligere å nå regionale mål, som kan dreie som ganske lave tall. Dette er noe som taler for å slå sammen eller formalisere samarbeid i enkelte regioner. Gaupe Rapporten fra NINA viser til at antall sau på beite i områder prioritert for gaupe er relativt stabilt, og at tap i disse områdene ikke stimulerer til endringer i saueholdet. Med bakgrunn i dette har Miljødirektoratet foreslått å oppheve forvaltningsområdet for gaupe i hele landet. WWF stiller seg positiv til dette, og mener det i tillegg vil kunne bidra til en normalisering av forvaltningen av arten. Samtidig vil vi påpeke at dette tilsier at også region 1 bør kunne åpnes for etablering av gaupe, og at dette bør vurderes av Stortinget. Videre har forskning vist at gaupenes arealbruk og reproduksjon tilsier at man relativt sett trenger betydelig større arealer for å nå regionale bestandsmål i nord sammenlignet med mer viltrike områder i sør. Det kan derfor være grunnlag for å vurdere om en skal omfordele noen få ynglinger mellom regioner. Jerv I forvaltningen av jerv er det en stor utfordring at rovviltnemndene setter lisenskvoter som utgjør svært store andeler av de lokale bestandene, noe som ikke gir mening ut fra biologisk kunnskap og normal forvaltningspraksis. Dette gjør det i praksis umulig å skyte alle dyrene på kvotene hvert år, noe som igjen kan bli tatt til inntekt for at «rovviltforliket ikke oppfylles». Hvis kvotene hadde blitt nådd hvert år ville det ført til at man raskt ville kommet under det vedtatte bestandsmålet. Dette misforholdet har blitt påpekt gjentatte ganger av klima- og miljødepartementet. WWF mener denne praksisen fra nemndene sin side er sterkt konfliktdrivende og undergraver nemdenes legitimitet som forvaltere med ansvar for at bestandene av rovvilt opprettholdes på det nivå som Stortinget har fastlagt. WWF mener videre at man bør vurdere om det vil være hensiktsmessig å øke det regionale bestandsmålet for jerv i region 5. Jerven er i spredning sørover. I Hedmark er det lite konfliktpotensial med beitedyr innenfor ulvesona. Samtidig vet vi at jerv kan sameksistere fint med andre store rovdyr som ulv. WWF mener at den regionale rovviltforvaltningen må ha som oppgave å bidra til å restaurere fjelløkosystem i nasjonalparker, slik at den opprinnelige faunaen blir mest mulig intakt. Dette bør gjøres ved å legge til rette for etablering av jerv, spesielt i områder som også har forekomster av villrein og/eller fjellrev. Bjørn Brunbjørn er den arten hvor man i Norge ligger lengst unna det vedtatte bestandsmålet, og hvor den norske delen av bestanden har hatt en negativ utviklingstrend de siste årene. Ansvaret for å få opp bestanden av bjørn ligger hovedsakelig hos nasjonale miljømyndigheter. Det er behov for økt samarbeid med Sverige for å sikre at bestandsmålet nås nasjonalt. Samtidig er det avgjørende at de regionale rovviltnemndene sikrer store nok leveområder for bjørn hvis bestandsmålet skal nås. WWF støtter derfor Miljødirektoratets forslag om behovet for en 3 grundigere gjennomgang av dagens forvaltningsområder for bjørn. En slik gjennomgang må se på hvorvidt dagens områder tilstrekkelig for å oppnå bestandsmålet samtidig som en sikrer gode spredningskorridorer mellom norske leveområder, samt mot Sverige. WWF mener videre at man bør vurdere om det vil være hensiktsmessig å overføre en eller to ynglinger av bjørn fra region 8 til region 5, i fall dette vil kunne øke muligheten for å oppnå det nasjonale bestandsmålet. Forekomst av bjørn kan komme i konflikt med sau- og tamreinnæring, og ved å fokusere mer på flerartsforvaltning innenfor region 5 vil en kunne øke bestanden uten at skadepotensialet øker. Økonomisk støtteordning for kommuner med ulv i ulvesona WWF mener at en slik støtteordning kan være et godt bidrag til konfliktdemping, og økt anerkjennelse og aksept for ulv innenfor ulvesona. Vi mener at en slik ordning bør rettes mot kommuner med permanente ulveflokker, og at det bør avsettes en viss sum til hver slik kommune, som igjen forvaltes av rovviltnemndene. Dette vil sikre lokal forankring i arbeidet med konfliktdemping. Se for øvrig en mer detaljert beskrivelse av hvordan WWF ser for seg at en slik ordning kan utformes i vedlegg 1. Kan vurdere å åpne for tyngre FKT-tiltak i randsoner NIBIO har i sin rapport foreslått å etablere buffersoner mellom beite- og rovviltsoner. WWF er ikke umiddelbart enig i at dette vil være en god ide, men ser at det kan være fordelaktig å kunne tilby, etter behov, økt satsing på FKT- tiltak (forebyggende og konfliktdempende tiltak) i områdene på utsiden av rovviltsoner. Det er allerede svært lav terskel for felling av rovvilt på utsiden av de prioriterte rovviltsonene, og det er ikke klart hvordan dette kan presses ned ytterligere. Da vil økt satsing på tyngre tiltak, som tilskudd til rovviltavvisende gjerder, for brukere som opplever omfattende og vedvarende tap, kunne være mer aktuelt etter nærmere vurdering. Mangelfull sammenstilling av kunnskap om tap av beitedyr til andre årsaker enn rovvilt Tap av beitedyr til andre årsaker enn rovvilt, som for eksempel sykdom, parasitter og ulykker, er høyt i en rekke områder. I tillegg vil tap til rovdyr i visse tilfeller kunne være kompensatorisk, ved at beitedyr og tamrein som tas av rovdyr i utgangspunktet hadde en høy risiko for å bukke under på grunn av eksempelvis sykdom og parasittangrep. Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) og NINA har siden mai 2016 arbeidet med å få på plass en oversikt over tap av beitedyr til andre årsaker enn rovdyr. Dette arbeidet er dessverre blitt forsinket på grunn av vanskeligheter med datainnhenting. Det er viktig å sikre fortgang i dette arbeidet fordi en slik oversikt vil være til stor nytte for arbeidet med å utvikle en ny erstatningsordning slik blant annet WWF har tatt til orde for. Økt kunnskap om et bredt spekter av tapsårsaker vil også redusere konfliktnivået og øke legitimiteten til de beslutningene som tas basert på reelle tap til rovdyr. Kontaktutvalget for rovviltforvaltning Rollen til kontaktutvalget for rovviltforvaltning har vært definert som å være en møteplass for alle berørte aktører i rovviltpolitikken på sentralt nivå, samt gi råd til miljø- og landbruksmyndighetene om løpende prioriteringer i rovviltforvaltningen med utgangspunkt i vedtatt politikk. Kontaktutvalget har de siste årene dessverre ikke fungert i den rollen som det i utgangspunktet var tenkt, rent ut over at det er en møteplass for ulike aktører. Det er vår oppfatning at informasjon formidlet i kontaktutvalget i svært varierende grad spres videre i de deltagende organisasjonene. Videre har det vært motvilje blant enkelte medlemmer i utvalget 4 mot at utvalget skal mene noe som helst. Prosessen med en felles uttalelse om forvaltning av kongeørn, som klima- og miljødepartementet ba om i 2016, har imidlertid vært forfriskende og god, selv om den tok en del tid å få på plass. WWF er derfor enig med Miljødirektoratet om at det trengs en gjennomgang av kontaktutvalgets mandat og sammensetning. Erstatningssystemet for tap av beitedyr til fredet rovvilt må legges om Vi merker oss at Miljødirektoratet i sine anbefalinger peker på at dagens erstatningssystem for tap av sau til rovdyr er konfliktdrivende og samfunnsøkonomisk betenkelig. Dette har også gjentatte ganger blitt påpekt av Norsk institutt for naturforskning (NINA). En slik omlegging av erstatningssystemet for tap av beitedyr og tamrein er noe som WWF har jobbet for i flere år, og det er derfor svært gledelig at myndighetene nå arbeider for å få på plass en omlegging av erstatningssystemet for tap av tamrein. Vi håper derfor at det snarest kan igangsettes en tilsvarende prosess for omlegging av erstatningssystem for tap av sau og andre beitedyr til rovdyr. Dagens ordning er svært kostbar og kostnadskrevende. Norge bør i større grad følge tilnærminga i andre land, der en større andel av midlene brukes på forebygging av tap, framfor å erstatte tapte dyr. Endringer i forvaltning av kongeørn Vi viser her til vårt felles innspill sammen med Norsk Ornitologisk Forening, Naturvernforbundet, Sabima, og Foreningen Våre Rovdyr. Vennlig hilsen for WWF Verdens Naturfond Ingrid Lomelde Miljøpolitisk leder Sverre Lundemo Rådgiver naturmangfold [email protected] [email protected] 5 VEDLEGG 1 Satsingsforslag: Styrk satsingen på konfliktdempende og forebyggende tiltak mellom beitedyr, rovvilt og samfunn, økes med 80 mill. kroner (Kap. 1420, post 73) Tap av beitedyr til rovdyr har vist en positiv og nedadgående trend. De siste ti år er tapet redusert med 42 %. I 2015 ble omlag 20 000 sau erstattet som tapt til rovdyr. Tall fra 2016 viser at denne nedgangen har fortsatt. Selv om trenden er positiv er det mulig å redusere tapene ytterligere. WWF Verdens naturfond vil derfor at regjeringen styrker satsingen på konfliktdempende og forebyggende tiltak som rovviltavvisende gjerder, tidlig nedsanking og omstilling i jordbruket. Rovviltavvisende gjerder er det mest effektive forebyggende tiltaket for å hindre tap av sau til bjørn og ulv. I prioriterte områder for bjørn og innenfor ulvesona bør rovviltavvisende gjerder være et hovedtiltak. Slike forebyggende tiltak bør også prøves ut i andre områder med regelmessige tap til rovvilt, slik som eksempelvis deler av randsonene til ulvesona. Jerven sto i 2015 for 32 % av tapene av sau til rovdyr, og er sammen med gaupe det rovdyret som står for de største tapene. Statistikken viser at i perioden fra 1. september og ut resten av beitesesongen skjer noe under halvparten av tapene av sau til jerv. Videre viser det seg at 80 % av tapene til jerv skjer etter 1. august. Vanligvis avsluttes beitesesongen i midten av september. Å sanke inn sauen tidligere i prioriterte forvaltningsområder for jerven er derfor et tiltak som vil kunne redusere tapene betydelig. Det er derfor positivt at regjeringen nå tilbyr ekstra støtte for de brukerne som sanker inn sauen tidlig i prioriterte jerveområder. Omstilling til annen matproduksjon er et alternativ for næringsutøvere som har hatt store tap av sau til rovdyr. Overgang til storfe kan være et aktuelt alternativ, eventuelt til svin og fjærfe, der produksjonen gir lavere klimagassutslipp. Støtteordningene for frivillig omstilling i områder som er prioritert for rovdyr har vært og er svært små. En økning av støtten til omstilling vil kunne redusere tap og dempe konflikt. Regjeringen understreker ofte at de vil drive med tydelig soneforvaltning i rovviltpolitikken. En tydelig soneforvaltning må inneholde mulighet til støtte til omstilling for næringsutøvere. Søkbar støtteordning til kommuner hvor ulveflokker har tilhold WWF Verdens naturfond foreslår at regjeringen utreder og bevilger midler til en søkbar støtteordning til kommuner i ulvesonen som har en eller flere familiegrupper av ulv på sitt areal. Det er et nasjonalt ansvar å ta vare på truede dyrearter slik som ulv, og et stort flertall i befolkningen ser verdien av å ha ulv i Norge. Samtidig finnes det også de som lever i ulvesonen 6 som føler ulven som en belastning. Det er derfor ikke urimelig at storsamfunnet utvikler ordninger som bedre kan fordele spesielle omkostninger ut over hele nasjonen. En støtteordning rettet mot kommuner i ulvesonen ville sikre at berørte lokalsamfunn fikk håndfaste fordeler av det å ha ulv i nærområdet, noe som vil kunne virke både konfliktdempende og øke aksepten for ulv. Erfaring viser at aksepten lokalt øker når berørte lokalsamfunn får tydelige fordeler av å ha rike bestander av dyr i nærområdet. Etablering av en støtteordning er ikke en ny idé i norsk sammenheng. I forbindelse med flere vernevedtak de siste ti årene har det blitt innvilget næringsfond til berørte kommuner, eksempelvis da det store naturreservatet Trillemarka-Rollagsfjell ble vernet i 2008. I den norske debatten har flere aktører med helt ulike utgangspunkt tidligere vist støtte til tanken om en form for kompensasjon for berørte lokalsamfunn, og noen har også foreslått slike ordninger av en eller annen type. I motsetning til eksisterende ordninger, vil dette ikke være en ordning som først og fremst sikter seg inn mot landbruksnæringen. Den statlige støtten til tiltak som forebygger rovdyrskader på husdyr må derfor opprettholdes. I 2012 leverte et utvalg nedsatt av Klima- og miljødepartementet en rapport med evaluering av ulvesonen. Utvalget argumenterte for at kommuner som er vertskap for etablerte familiegrupper av ulv bør få en årlig kompensasjon. Utvalget anbefalte en kompensasjon i størrelsesorden 8-10 millioner kroner årlig per familiegruppe, og at summen skulle fordeles forholdsmessig på de kommuner som hadde familiegruppas revir på sitt område. Utvalget foreslo videre at kommunestyret disponerte pengene, som eksempelvis skulle kunne brukes til næringsfond, tjenestetilbud eller annet. WWF Verdens naturfond mener at det kan være hensiktsmessig at en slik støtteordning kan splittes opp, og at en del kan settes opp som en søkbar støtteordning der de aktuelle kommunene kan søke om støtte til prosjekter fokusert på konfliktdemping og lokal tilpasning. En slik ordning kan forvaltes av rovviltnemndene for å sikre en mest mulig lokal forankring, noe som vil kunne sammenfalle med nemndenes arbeid med fordeling av FKT-midler. Summen tilgjengelig for hver kommune bør være avhengig av hvor mange ulveflokker den har på sitt areal. Kommunene kan så bruke denne støtteordningen til prosjekter og tiltak for å bedre livskvalitet og næringsmuligheter for sine innbyggere. Det vil likevel være hensiktsmessig med en viss øremerking av deler av midlene. Ordningen bør etter vårt syn kunne fungere som en stimulans til å videreutvikle naturbasert reiseliv i skogområder. Utviklingen av naturbasert reiseliv i fjellområdene anskueliggjør et stort potensiale. Et mer variert naturbasert reiseliv, også i skogområder, ville bidra til at flere fikk øynene opp for de utrolig fine naturkvalitetene skogene våre har. WWF Verdens naturfond foreslår at regjeringen øker kap. 1420, post 73 med 80 mill. kroner, og øremerker 40 mill. kroner til omstilling, 15 mill. kroner til oppsetting og vedlikehold av rovviltavvisende gjerder, og 25 millioner til en søkbar støtteordning for kommuner med tilhold av ulveflokker på sitt areal. 7
© Copyright 2024