1. No category

Barnehagen som marked
Fædrelandsvennen satte nylig søkelys på utbytte i private barnehager i Kristiansand. Det er
ifølge reportasjen betydelig. Kristiansand kommune brukte nærmere en halv milliard på
privat barnehagedrift i 2015, med gjennomsnittlig 4,28 % overskudd for den enkelte
barnehage. 7 barnehager hadde mer enn 10 % overskudd av driftsinntektene.
Læringsverkstedet er den tyngste og mest profesjonelle aktøren i Kristiansand, etablert og
utviklet av ekteparet Randi og Hans Jacob Sundby. Begge har solid pedagogisk bakgrunn, en
forretningside som fungerer, og er utvilsomt dyktige forvaltere. Det er tilsynelatende lite
negativt å anføre mot Læringsverkstedet som barnehagekonsern.
Reportasjen ble fulgt opp av to støtteartikler. Næringslivsjournalist Rune Øidne Reinertsen
brukte spalteplass til å heie begeistret på «de private» i sin alminnelighet. Han beklaget at
Læringsverkstedets årlige fortjeneste var såpass knuslete for et så stort konsern, men trøstet
eierne med at et framtidig salg «virkelig ville gi lønn for strevet og risikoen». Så streifet han
formålsløst innom pensjonsproblematikken i privat barnehagesektor (private eiere avsatte i
2014 i gjennomsnitt 7,3 % til ansattes pensjon, mens det offentlige tilskuddet forutsetter 13
%) – før han avsluttet med en liten klagesang over «vi privates» pensjonsforhold i forhold til
«de offentliges». En kjepphest om gangen, Reinertsen - please.
Arild Olsen, administrerende direktør i Private Barnehagers Landsforbund, leverte i sitt
innlegg et balansert forsvar for privat barnehagedrift, men benyttet anledningen til å påpeke
at flere brukerundersøkelser har vist større brukertilfredshet i private barnehager enn i
offentlige. Til det er å si at hovedinntrykket i undersøkelsene er at brukertilfredsheten
gjennomgående er stor i både offentlige og private barnehager, og at noen forskjeller slår ut
i privat favør. Den viktigste er at privat barnehagedrift fortsatt er i en gründerfase, og i
hovedsak har betydelig nyere bygningsmasse enn det offentlige. I tillegg er flere av kjedene
bevisste og profesjonelle med hensyn til profilering og kundebehandling.
Dette er ikke et innlegg mot privat barnehagedrift. Barnehageforliket i 2005 revolusjonerte
sektoren, og full barnehagedekning hadde aldri latt seg gjennomføre uten et privat bidrag.
Dette er et innlegg om kommunalt ansvar. Barnehagedrift er et offentlig anliggende,
fullfinansiert av offentlige midler og foreldrebidrag. Barnehagen er første del av
utdanningsløpet, og nyere forskning har påvist at barnehagebarn får et varig
læringsforsprang på barn som ikke har gått i barnehage. I tillegg er det enighet om at tidlig
innsats i forhold til spesifikke lærevansker bør starte i barnehagen for å ha best effekt.
Kvalitet i barnehagen er følgelig ikke et spørsmål om rasjonell drift og økonomisk overskudd.
Det er stor forskjell på snørydding og barnehagedrift.
Når forholdet mellom private og kommunale barnehager blir 70-30, som i Kristiansand, er
det ofte et symptom på «abdisering» fra ansvar. For det første ser man i Kristiansand et
generelt vedlikeholdsetterslep i kommunale barnehager, og noen enheter har behov for
omfattende oppjustering.
For det andre ser man tegn på at økonomisk rasjonalitet trumfer krav til kvalitet. I
barnehagesone øst i Kristiansand foregår det for tiden et prosjekt kalt «Robuste barnehager
for fremtiden». Hovedhensikten synes å være en kreativ omgåelse av Barnehagelovens
bestemmelse om en styrer i hver barnehage. I næringslivet kalles dette «kontinuerlig
effektivisering av produksjonen» - men det som fins av forskning tyder på at det vil slå
negativt ut i barnehagehverdagen. I tillegg er det altså i «kreativ» konflikt med
Barnehageloven. Prosjektet er et talende eksempel på at økonomisk logikk i økende grad
styrer kommunens beslutninger på området. Denne har opphav i privat næringslivstenkning,
og fungerer ikke på et område der «produktet» er barns utvikling, trivsel og læring.
For det tredje forskyves makt fra kommunen til private eiere. Styrere i private
barnehagekjeder får sine viktigste styringssignaler fra eierne, og i mindre grad fra
kommuneledelsen. Når et «rimelig utbytte» blir avgjørende for arbeidsplassens videre
eksistens, skal en ikke la seg overraske over at det hovedsakelig er økonomiske vurderinger
som styrer virksomheten. Erfaringsmessig gir det seg ofte utslag i manglende vilje til å inngå
tariffavtaler og påta seg pensjonsforpliktelser.
Noen private firmaer har vist seg som kompetente og ryddige aktører, andre har langt igjen. Det er
derfor et hovedpoeng at den enkelte kommune opptrer som myndig og ansvarlig forvalter av
barnehagens samfunnsmandat. Det krever blant annet et balansert forhold mellom det private og
kommunale bidraget i sektoren. Da er det mulig vi kan leve med at private «gründere» på et ganske
risikofritt offentlig marked tar ut dobbel statsministerlønn årlig, og tjener seg søkkrike på videresalg
av virksomheten.
Svein Ove Olsen
Fylkesleder Utdanningsforbundet Vest-Agder