| Kommentarer |
mandag 27. februar 2017
3
Foto: Toria/Shutterstock/NTB Scanpix
elskaper vokser seg store og får
S
makt til å påvirke hele verdenssamfunnet. Hva driver dette?
Når private selskaper
får mer makt enn land
Signert
Erling
Røed Larsen
Forskningssjef
i Eiendomsverdi
Elisabeth Holvik, Erling Røed
Larsen, Aksel Mjøs, Helle
Stensbak og Arne Jon Isachsen
skriver hver mandag om økonomi
i denne spalten.
Tyskland og EU har for alvor satset også på
militære styrker, med over et dusin utenlandsoperasjoner. Berlin sto bak sanksjonene mot
Russland, sammen med president Barack Obama og Frankrike. Et «nei» til videre sanksjoner
fra president Donald Trump ville være som en
dolk ryggen på Merkels utenrikspolitikk.
Hun knytter kontakter og inngår avtaler
over nesten hele Europa: Finland og Sverige,
som ikke er i NATO, drøfter en militær samarbeidsavtale med Tyskland. Også Polen, tross
gnisninger, er åpen for militært samarbeid
med Tyskland, og de siste ukene er samtaler
også kommet i gang med Tsjekkia og Romania. Vi ser Tysklands voksende innflytelse i Europa.
Norge er med
Norge har denne måneden utpekt Tyskland
som en «strategisk samarbeidspartner» ved
kjøp av fire tyske ubåter. Samarbeidet omfatter utdanning, trening, drift, vedlikehold og
understøttelse – med store gjenkjøpsavtaler. I
nord er Norge med på ukentlige kampfly-øvelser med svensker og finner – østover til den 28
lengdegrad. Den går ved Tana, bare 100 kilometer fra Kirkenes og russer-grensen. Det er et
tydelig signal. Andre allierte fly er iblant med
på øvelsene, bl.a. et amerikansk tankfly.
Under den store sikkerhetskonferansen
i München for en drøy uke siden – der også
statsminister Erna Solberg deltok – var det påfallende hvordan NATO-generalsekretær Jens
Stoltenberg og EUs utenriksansvarlige, Fede-
rica Mogherini, stadig roste hverandres samarbeid – det var «eksellent». Her aner vi konturene av et opplegg der Tyskland og Frankrike
vil satse på et bredt militært samarbeid, gjennom tosidige avtaler mellom regjeringene, i
eller utenfor EU – og under NATOs store paraply. EU drøfter et hovedkvarter som skal bidra
til dette samarbeidet, men som ikke skal erstatte NATOs militære kommandokjede.
En større rolle for Europa
Hvis europeerne skal bidra mer økonomisk til
forsvaret, slik de nå har lovet, da er det naturlig at de også får en større rolle. Britene har
alltid vært imot en tydeligere militær rolle for
EU-land, og de forlater nå EU. Men i utenriksog forsvarspolitikken bør vi gjøre alt vi kan
for å knytte britene tettest mulig til Europa, sa
den nye tyske utenriksministeren, Sigmar Gabriel, denne måneden.
Ingen vet hvordan samarbeidet med USA
utvikler seg, heller ikke Merkel. I München
ba hun amerikanerne ikke være «smålige»,
når de kommer med krav til europeerne. De
vil ha en klar plan om styrkeoppbygging fra
NATO-landene, innen utgangen av 2017. Merkels svar var at Tyskland ikke kan øke med mer
enn 8 prosent i året (som i 2016), og hun vil at
u-hjelp og kriseforebyggende arbeid skal tas
hensyn til, når forsvarsutgiftene beregnes.
Men aller klarest var München-konferansens tyske leder, Wolfgang Ischinger: Skulle
Trump fortsette å angripe EU, ville dette være
«en ikke-militær krigserklæring», sa han.
For 20 år siden virket verdens
fremtidsutsikter gode. Til rørende jubelscener hadde folk stormet den heslige Muren. Markeder østover hadde åpnet opp.
I dag ser det mørkere ut, og
Trump skal bygge en like heslig
mur og lukke markeder. Det er
som om historien kjører i revers
– og vi grøsser. I flere land knytter folk nevene og roper «Vårt
land først».
Hvordan kunne det gå så galt?
Et noenlunde nyansert svar krever nok tre bøker – vanskelig i
en tidsalder der resonnementene helst ikke skal overstige 140
tegn.
La meg derfor nøye meg med
å peke på én mekanisme bak én
faktor. Faktoren er økt konsentrasjon av makt og penger. Én
mekanisme bak er stordriftsfordelene i kunnskapsøkonomien.
La oss ta det trinn for trinn:
●●Gå 200 år tilbake; til agrarøkonomien. Kanskje tok det bonden
Nils et kvarter å fylle den første
potetsekken. Hvor lang tid tok det
ham å fylle den neste? Ett kvarter.
●●Spol så frem 150 år; til industriøkonomien. Hvor lang tid tok det
å produsere bil nummer én i en
ny modell? Tja, noen hundre tusen timer i utvikling – og noen få
til montering. Hvor lang tid tok
det å lage bil nummer to? Noen
få timer.
●●Spol frem til i dag; til kunnskapsøkonomien. Den første vaksinekanylen krever flere millioner
timer i utvikling. Kanyle nummer
to? Et sekund.
Her ser vi et mønster. I agrarøkonomien tok det like lang tid
å lage enhet nummer én og to.
Men i kunnskapsøkonomien er
det utviklingen av – nettopp! –
kunnskapen som tar tid. Replikasjon går lynhurtig og har marginalkostnad på omtrent null.
So what? spør du på moderne
norsk. A big deal, svarer jeg. For
strukturen – «fallende gjennomsnittskostnader» på fagspråket
– gir stordriftsfordeler, som gir
globale firmaer. Det skjer i kunnskapsintensive firmaer som farmasøytisk industri, softwareutvikling og industriproduksjon.
Og i revisjon, consulting og i
mediene.
Kolossale inntekter
Globale selskaper innebærer global makt. Global makt gir kolossale inntekter – og dertil svære
inntektsforskjeller.
Hvis marginalkostnaden er én
krone og betalingsvilligheten
hundre kroner, da kan marginen på 99 kroner raskt nedbetale utviklingskostnadene. Deretter går alt inn på kontoen.
Ingen er overrasket over at
Facebook-gründer Mark Zuckerberg har til salt i grøten. Et raskt
internettsøk sier 55 milliarder
dollar. Det er i samme liga som
Microsoft-gründer Bill Gates,
god for 85 milliarder, og Amazon-starter Jeff Bezos’ 70 milliarder.
Disse tallene indikerer at utviklingskostnadene ble nedbetalt
uten altfor mye trøbbel. Pengene og teknologien gir dem makt.
Noens makt er andres avmakt
Makt behøver ikke være et problem – men kan være det og er
ofte det. Noens makt er andres
avmakt – og de siste kan stemme
i vill desperasjon ved politiske
valg. Kombinert med muligheten sosiale medier gir til å spre
bisarre ideer og falske nyheter
– uten at demokratiske kanaler kan stoppe det – får oss til
å skjønne at maktkonsentrasjon ser truende ut. Teknologisk innovasjon sammen med
kunnskapsøkonomiens kostnadsstruktur er sosial dynamitt.
Frykter noen at det vil si pang?
Kronikk
debatt
For deg mellom
13 og 21 år!
Side 15–18 • del 2
Side 19–20 • del 2