1. No category

GENANSE OG VERDIGHET
Dag Solstad
GENANSE OG VERDIGHET
Roman
© Forlaget Oktober a.s. Oslo, 1996
Første gang utgiit: © Forlaget Oktober, 1994
Omslag: Egil Haraldsen, Design Studio
Tykket hos: Rotanor Bokproduksjon AS. Skien, I %
ISBN: 82-7094-746-6
Egentlig var han en litt fordrukken lektor i 50-årsalderen, med en kone som hadde est litt for mye ut, og som
han spiste frokost med hver morgen. Også denne høstdagen, en mandag, i oktober, som han da han satt ved
frokostbordet, med lett verkende hode, ennå ikke visste
skulle bli den avgjørende dagen i hans liv. Som hver dag
var han påpasselig med a ha på seg funklende ren
skjorte, noe som lindret det ubehag han ikke kunne fri
seg fra å kjenne ved å måtte leve i denne tid og under
disse betingelser. Han spiste frokosten ferdig i taushet,
kikket ut av vinduet, og ut pa Jacob Aallsgate slik han
hadde gjort utallige ganger opp gjennom åra. Han befant seg i Oslo, Norges hovedstad, der han bodde og
hadde sitt virke. Det var en grå og tung dag, himmelen
var blygrå, og det drev løsrevne svarte slør av skyer over
den. Det skulle ikke forundre meg om det ble regn,
tenkte han, og hentet sin sammenleggbare paraply. Han
la den ned i veska si, sammen med hodepinetablettene
og noen bøker. Han sa farvel til sin kone, påfallende
hjertelig, og i en tone som virket ekte, og som sto i sterk
kontrast til hans irritable og hennes nokså dratte ansiktsuttrykk. Men slik var det hver morgen, med den største
møye samlet han seg til dette hjertelige «ha det bra» som
en gest til denne kvinne han i årevis hadde levd tett
innpå, og som han følgelig måtte kjenne en djup samhørighet med, og selv om han nå i det store og hele bare
kunne kjenne rester av denne samhørighet, så var det
maktpåliggende for barn hver morgen, gjennom dette
muntre, og liketille «ha det bra», å uttrykke at på djupet
av sin sjel så mente han at intet var forandret mellom
dem og selv om de begge visste at det overhodet ikke
stemte overens med de faktiske forhold, så måtte han
tvinge seg selv, for sin anstendighets skyld, opp til de
høyder hvor denne gest var mulig, ikke minst fordi han
da fikk tilbake et farvel i samme liketille og ekte tonefall,
som virket dempende på hans uro, og som han ikke
kunne unnvære. Han spaserte til skolen, som var Fagerborg videregående skole, og som iå bare sju-åtte minutter fra hans bopel. Han var tung i hodet, litt irritabel,
etter å ha drukket øl og akevitt kvelden før, litt for mye
akevitt, akkurat passe med øl, tenkte han. Litt for mye
akevitt som nå lå over panna hans, som en kjetting. Da
han nådde skolen, gikk han rett inn på lærerværelset, Ia
fra seg veska, tok fram bøkene, tok en hodepinetablett,
hilste kort, men naturlig, på kollegene, som alt hadde
undervist en time, og gikk inn til sin time.
Han kom inn i klasserommet, lukket dora bak seg, og
satte seg bak lærerens skrivebord oppe på forhøyningen
ved tavla som dekket det meste av den ene langveggen.
Tavle og kritt. Svamp. 25 år i skolens tjeneste. Idet han
steg inn i klasserommet skyndte elevene seg å sette seg
ved sine pulter. Foran ham 29 unge mennesker i 18-årsalderen som så på ham og hilste idet han hilste. De tok
øreproppene ut av ørene og la dem i lommene sine. Han
ba dem ta fram skoleutgaven av Vildanden. Det slo ham
atter en gang hvor fiendtlig innstilt de var til ham. Men
det fikk de bare være, ban hadde en oppgave å utføre og
den skulle han gjennomføre. Det var fra dem som
gruppe han fornemmet den massive motviljen som
strømmet ut fra kroppene deres. Hver for seg kunne de
være riktig så hyggelige, men sammen, plassert slik som
nå, på pultene sine, utgjorde de en strukturell fiendskap,
rettet mot ham, og alt det han sto for. Selv om de gjorde
som han sa. De tok fram skoleutgaven av Vildanden uten
å mukke, og la den framfor seg på pulten. Selv satt han
med et tilsvarende eksemplar framfor seg. Vildanden av
Henrik Ibsen. Dette merkverdige drama Henrik Ibsen
skrev da han var 56 år gammel, i 1884. I over en måned
hadde klassen holdt på med det, og ennå var de bare
midt i fjerde akt. slikt var det stil over, tenkte han. En
søvnig mandags formiddag. Norsktime, endog dobbelttime, ved Fagerborg videregående skole, i en av avgangsklassene. Den grå, tunge dagen rett utafor vinduene. Han satt bak sitt kateter, som han kalte det. Elevene
med nesene og øynene vendt mot boka. Noen mer lå
over, enn satt ved, pulten, det ergret ham, men han
trengte ikke å bry seg om det. Han snakket, doserte.
Midt i fjerde akt. Der hvor fru Sørby dukker opp hjemme
hos Ekdals og forkynner at hun skal gifte seg med grosserer Werle, og der Ekdals losjerende dr. Relling er til
stede, og han leste (selv, han ba ikke en av elevene gjøre
det, det hendte han gjorde det for syns skyld, men han
foretrakk å gjøre det selv): «Relling (dirrer litt i stemmen):
Dette her er da vel aldri sant? Fru Sørbye: Jo, snille Relling, dette er riktignok sant.» Mens han leste kjente han
en ulidelig spenning, for med ett mente han at han
hadde kommet på sporet av noe som han tidligere ikke
hadde gitt akt på når han skulle forstå Vildanden.
125 år hadde han gjennomgått dette drama av Henrik
Ibsen med 18-åringer i siste året på gymnaset (eller
videregående), og han hadde alltid hatt problemer med
dr. Relling. Han hadde ikke helt forstått hva ReUing
hadde i stykket å gjøre. Han hadde sett at hans funksjon
var å forkynne elementære og usminkede sannheter om
de øvrige personene i stykket, ja i bunn og grunn om
hele stykket. Han hadde sett ham som et slags talerør for
Ibsen, og hadde ikke skjønt hvorfor det var nødvendig.
Ja, han hadde tenkt at dr. Relling-figuren svekket stykket. For hva skulle Henrik Ibsen med et «talerør»? Talte
ikke stykket for seg selv, hadde han tenkt. Men her, her
lå det noe. Henrik Ibsen berører sin biperson dr. Relling
og lar ham dirre litt i stemmen, i en parentes, idet han
spør fru Sørbye om det virkelig er sant at hun skal gifte
seg med den mektige grosserer Werle. Henrik Ibsen
skyver Relling for ett øyeblikk inn i det drama han ellers
utelukkende kommenterer med sine sarkasmer. Nå er
han der, fanget t sin egen bitre skjebne, som evig og mislykket beiler til fru Sørbye, gjennom hennes to ekteskap,
først med gamle dr. Sørbye, nå med grosserer Werle, og i
et kort sekund er det akkurat hans skjebne, og ingenting
annet, som fryses fast på scenen. Bipersonen? øyeblikk.
Både før og etter dette er han den samme, mannen som
avleverer de flotte replikkene, hvorav en er blitt blant de
udødelige i norsk litteratur: «Tar du livsløgnen fra et
gjennomsnittsmenneske så tar du lykken fra ham med
det samme.»
Dette begynte han nå å legge ut om for sine elever som
dels satt ved, dels lå over sine pulter. Han ba dem om å
slå tilbake til tredje akt der dr. Relling første gang entrer
scenen, lese replikkene der, og så bla framover til slutten
av fjerde akt (han regnet hele stykket for kjent for elevene, se!v om de bare hadde kommet midt i fjerde akt i
selve gjennomgangen, for da de begynte pa det, hadde de
fatt i hjemmelekse å lese dramaet i sin helhet, og det tillot
han seg å gå ut fra at de hadde gjort, uaktet hva elevene
selv, enkeltvis eller som helhet, hadde foretatt seg i den
anledning, han så ingen grunn til å opptre som klassens
politikonstabel, tenkte han med et lite indre smil gjennom sin nokså (etter gårsdagens lille ettertenksomme
drikkegildel ugne kroppi nettopp på det stedet hvor dr.
Relling bl.a. uttrykker sin seinere så udødelige replikk
om livsløgnen, og han sa; Der kan dere se, dr. Relling
bare prater, hele tida, bortsett fra ett sted, og det er der
hvor vi er nå. Nå har vi ham altså, i dramaet, for første og
siste gang. Elevene gjorde som han sa, bladde tilbake,
bladde fram, bladde tilbake dit de var, altså der hvor de
hadde dr. Relling i dramaet for første og siste gang. Om
de gjespet? Nei. de gjespet ikke, hvorfor skulle de gjespe,
dette var da ikke noe å demonstrere så voldsomt over at
det var nødvendig å gjespe, dette var en helt ordinær
norsktime en mandags formiddag ved Fagerborg videregående skole, i avgangsklassen. Nå satt de ber, og horte
på lærerens udegninger om et stykke de skulle legge opp
i norsk, Vildanden, oppkalt etter en villand som holdt til
på et loft, et mørkeloft, visstnok, noen så i boka, noen så
på ham, noen så ut vinduet. Minuttene tikket sakte avsted. Læreren fortsatte å snakke om den oppdiktede personen dr. Relling som visstnok har sagt en udødelig
replikk i et skuespill av Ibsen. Her er han, sa han, frosset
fast i sin egen bitre skjebne. Bitter for ham, på grensen til
latterlig for oss andre, ikke minst hvis vi skulle få ham
presentert gjennom dr. Rellings egne sarkasmer.
Men, la han til, og nå pekte han med fingeren rett mot
klassen, noe som gjorde at enkelte av dem for sammen
for de likte ikke å bli pekt på på den måten, hva hadde
skjedd hvis denne scenen ikke hadde vært med? Ingenting. Stykket hadde vært nøyaktig det samme, bortsett
fra at dr. Relling ikke hadde fått sitt dirrende øyeblikk.
For det er fullstendig overflødig. Det influerer overhodet ikke på stykkets utvikling, og det forandrer heller
ikke, som vi har sett, bipersonen dr. Relling. Han er nøyaktig den samme karakter med nøyaktig den samme
funksjon både før og etter dette sitt dirrende øyeblikk.
Når vi så vet at dette stykket er skrevet av Mester Henrik Ibsen, som nøye uttegner sine personer og scener og
intet overlater til tilfeldighetene, da må vi spørre: Hvorfor har Ibsen med denne overflødige scenen hvor bipersonen dr. Relling uttaler en replikk mens han «dirrer
litt i stemmen» og plutselig trekkes inn i stykket som
skjebne? Det må være en årsak, og da scenen altså er
overflødig, ja egentlig bortkastet, så kan grunnen ikke
være noen annen enn at Henrik Ibsen ønsker å vise sin
oppdiktede biperson dr. Relling en stor gest. Men spørsmålet blir da: Hvorfor... 1 det samme ringte imidlertid
skoleklokka, og elevene ranket seg momentant, slo igjen
skoleutgavene av Vitdande», reiste seg opp, og gikk rolig
og ufortrødent ut av klasserommet, forbi læreren, som
de ikke et øyeblikk enset, ikke en eneste en av dem, og
som nå satt på sin stol, som den eneste, mens han ergret
seg over å ha blitt avbrutt midt i et spørsmål.
For ti år siden, tenkte han, idet han også reiste seg,
ville de i hven fall ha latt ham fullføre setningen. Men nå,
med en gang skoleklokka ringte så slo de bøkene sammen og forlot klasserommet, trygt og uangripelig fordi
det var hevet over tvil at skoleklokkas ringing var signalet på at undervisningstimen var forbi. Det var klokka
som avgjorde det, slik var reglene for undervisningens
ramme, man fikk følge reglene, ville de ha sagt, rolig og
overbevisende hvis han hadde sagt at det var han som
bestemte når timen var slutt. De ville ha sett på ham og
spurt: Hvorfor har vi en klokke som ringer da, nar det
likevel er deg og ikke den som bestemmer, tenkte han at
de ville ha sagt. Da hadde det ikke nyttet for ham å
komme med at skoleklokka kun var et hjelpemiddel som
skal minne læreren på at nå er det på tide å avslutte i tilfelle han ble så ivrig opprømt av sin undervisning at han
glemte både tid og sted. Han gikk mot lærerværelset.
Han var litt irritert. Ikke minst fordi han hadde sett
fram mot friminuttet vel så mye som dem, han trengte
det vel så godt som dem, sliten som han var, både i forveien, og etter å ha pratet nærmest i ett sen i tre kvarter.
Han trengte et glass vann, og han trengte en hodepinetablett. Og mens han sto der foran springen og helte
kaldt vann i et glass, lurte fram en tablett, og svelget, så
tenkte han at jommen er det akkurat sann som jeg har
det selv nå, som dr. Relling hadde det gjennom hele
stykket, et trykk på hodet, uggen i kroppen, Utt trøtt i
sinn og lemmer, jo, det var i akkurat den tilstanden han
gikk omkring og sa sine halv-elegante (ja, han måtte innrømme at det var slik han betraktet dem) replikker,
hvorav minst en altså var blitt gjort udødelig, og han
måtte smile for seg selv. Han satte seg ved sin faste plass
rundt det store bordet på lærerværelset, og pratet Utt
med kollegene, om helgens fotballresultater etc. Siden
lærerne opprinnelig var fra de forskjelligste steder i
Norge, var hvert lag i våre to øverste divisjoner repre-
sentert med minst en glødende tilhenger, og de som
hadde seiret i helgen unnlot aldri å gjøre oppmerksom
på det. Selv holdt han til i 3. divisjon, rett nok i toppen
av divisjonen, med et årlig håp om opprykk til 2. divisjon, men når de spurte ham, sa var det likevel mest av
høflighet og medfølelse, og det kunne han ikke si noe
på. (De kvinnelige kollegene deltok ikke i disse diskusjonene, de satt ved samme bord riktignok, ved siden av
mennene, og strikket, som han pleide å si til sin kone,
med en liten ful latter.)
Sa tilbake til klasserommet igjen. Men hvorfor skulle
Ibsen gi denne gest til sitt talerør? spurte han, ennå før
de siste elevene hadde kommet inn, funnet sine plasser,
og lukket døra. Det forstår jeg ikke, det virker så unødvendig, ja selvmotsigende, ja nesten som dårlig dramatisk tenkning, og derfor må vi sette spørsmålstegn ved
hvorvidt dr. Relling i det hele tatt er Ibsens talerør i
dette stykket. En grunn til at dr. Relling skulle være
Ibsens talerør, måtte jo være at Gregers Werle ikke
skulle få slippe billig unna. Men slipper Gregers Werle
så billig unna da? Det er jo han som ber Hedvig ofre
seg, skyte villanden, og som dermed blir den som utløser
tragedien. Han utløser tragedien og er samtidig den som
er opplatt av at Hjalmar Ekdal vokser på den. Vokser på
den tragedien som han, Gregers Werle, er ansvarlig for å
ha udøst. Er ikke det nok? Jo, man skulle tro det, man
trenger ingen dr. Relling for at Gregers Werle skal få sitt
pass påskrevet. Men hva skulle da være dr. Rellings
funksjon i stykket, som biperson, som Ibsen til og med
gir denne unødvendige gest å gjøre til frosset skjebne, i
et dirrende øyeblikk? Jo, hvis man leser stykket med
åpne øyne, uten å tenke på noe annet enn akkurat dette,
og så stiller spørsmålet: Når er dr. Relling nødvendig, er
svaret åpenbart. Dr. Relling er nødvendig ett sted, og
det er mot slutten av siste akt. Han ba elevene bla fram
dit, og de gjorde det, bladde fram, noen raski, noen
seint, aile i det samme døsige lyset som alltid er inne i et
klasserom i en norsk skole. Han bladde også selv fram,
og leste scenen hvor det høres et skudd inne fra mørkeloftet. Litt seinere blir det klart at Hedvig har skutt, og
at skuddet har rammet henne selv. Hva har skjedd? Har
hun, på oppfordring fra Gregers Werle, gått inn dit for å
skyte den skadeskutte villanden, og så fiklet med pistolen og skutt seg selv? En forferdelig ulykke, men den
djupe tragedien, er det det? Nei, dette skuddet er ikke
noe vådeskudd, det 12-årige barnet har rettet pistolen
mot seg selv, og trykket av. For å få dette fram, altså for
å heve stykket fra banal ulykke til rystende tragedie, er
det at Ibsen trenger en person som har autoritet til å
fastslå at det er dette som er tilfelle. Ibsen trenger med
andre ord en lege. Dr, Relling, utbrøt han, og slo den
ene handa i bordet, i opprømt befippelse. Elevene kvakk
til, og noen sa uforstående på ham, et par hadde til og
med rynkede øyenbryn, mente han å konstatere. Ibsen
trenger dr. Relling som en naturlig autoritet, som et
sannhetsvitne, slik at han kan skrive dette: «Dr. Relling
(går hen til Gregers og sierl: Aldri skal noen bilde meg
pa nesen at dette her var et vådeskudd. Gregers I som
har stått skrekkslagen, i krampaktige rykninger): Ingen
kan si hvorledes det forferdelige gikk til. Relling: Forladningen har svidd kjolelivet. Hun må ha trykket pistolen
like mot brystet og fyrt av. Gregers: Hedvig er ikke død
forgjeves. Så De hvorledes sorgen frigjorde det storladne
i ham?»
Her, og bare her, er dr. Relling nødvendig. På grunn
av denne scenen er han med i stykket. Men når Ibsen
har bruk for en lege, en dr. i slutten av sitt drama, så kan
han ikke bare dukke opp fra intet, han må ha vært introdusert for oss før. Slik har vi trodd at han har gått ut og
inn av stykket som «Ibsens talerør». Men hva er det
egentlig han gjør? Jo, han kommenterer stykket i ett sett.
Han kommer med karakteristikker av de medvirkende
personer, og han kommenterer også handlingen. Som
kommentator har Ibsen sydd ham inn i sitt drama. Og
hva slags kommentarer kommer dr. Relling med? De går
alle entydig i en og samme retning. At den og den er en
tosk, at den og den har vært et fe alle sine dager, at den
og den er en naiv hønsehjerne, at den og den er en oppstyltet ufordragelig rikmannssønn som lider av en sykelig rettferdighetssans. Altså enkle, kyniske, ja banale
sannheter. Og disse banale sannhetene øses ut over personene i Ibsens drama, og det mens dette dramaet oppføres. Dr. Relling drar hele stykket ned i søla. Så langt
fra å være Ibsens talerør er dr. Relling stykkets fiende,
alt han sier har jo bare en eneste hensikt: Å ødelegge
det, dette drama som Henrik Ibsen skriver. Hjalmar Ekdal er en bedratt narr, Ia ham og hans familie være i fred.
Gregers Werle lar ham imidlertid ikke i fred, og dr. Relling sier at Gregers Werle er en narr, han også, sykelig
selvopptatt på andres vegne, det er for øvrig mine ord,
Ia han som nå satt på kateteret, ti!, med et lite genen
smil, og alt han, Gregers Werle, kan makte å skape, er
en traurig elendighet som vi alle burde ha vært spart for.
Datteren i huset, en 12 år gamme! jentunge, tar livet sitt,
Hjalmar Ekdal er stadig en stor oppblåst tosk, og Gregers Werle avsløres, ikke uventet, som en følelseskald
fisk, som sikler omkring begrepet «havsens bunn», la
han tii, nesten forbauset over seg selv og sine ord, og så
når Hedvig er død, bare tenker på hvorvidt Hjalmar Ekdal bærer sin sorg med ekte verdighet. Ærlig talt, kan
dette være noe å skrive drama om! ropte han ut, og mottok igjen noen misbilligende øyne fra noen av sine elever, mens andre halvt lå over, halvt satt over sine pulter, i
glassklar ro og døsighet. Ikke hvis dr. Relling har rett, sa
han, og dempet stemmen, og dr. Relling har jo til de grader rett, det kan da alle se, selv Ibsen som jo slett ikke
kan være uvitende om at dr. Relling uttrykker hans egne
«meninger» om de personer han sitter og skriver om.
Likevel skriver Ibsen videre, for det er noe dr. Relling
ikke må ha sett, og det er det som gjør at den 56-årige
berømte dramatikeren skriver videre. Dr. Relling er
Henrik Ibsens antagonist. Det er dr. Relling vs. dr. Ibsen.
Henrik Ibsen skriver ufortrødent videre, og han gir dr.
Relling alt, ja han lar ham til og med få siste ordet, utbrøt han, og slo ut med hendene. Og hvorfor, la han
kjapt til, mens han summet seg. Ja, hvorfor? Vi må jo
huske på at rett nok er det dr. Relling vs. dr. Ibsen, men
det er dr. Ibsen som finner opp, eller skaper dr. Relling.
Han finnes ikke noe annet sted enn i det øyeblikk dr.
Ibsen skriver «dr. Relling» på et papir og lar ham utsi
noen av disse halv-elegante fyndordene som truer med a
rive hele dette dramaet i stykker. Hvorfor gjør Ibsen
dette? spurte han. Hvorfor, hvorfor? spurte han, og så
utover klassen, hvorfra det ingen respons var å spore,
tvert imot uttrykte den, på en fasettert måte, gjennom en
rekke forskjellige kroppsspråk og ansiktsuttrykk, en kompakt og ugjennomtrengelig fienddig struktur som atter
en gang gjorde det klart for ham at det var en pine å
sitte her og la seg rive med av sine egne utlegninger om
Vildanden og dets biperson dr. Relling.
Det var ikke det at de kjedet seg, men det var den
mine av forurettethet de kjedet seg med. At man kjedet
seg i en norsktime hvor et drama av Henrik Ibsen blir
gjennomgått, var det ikke noe underlig ved. Det var
tross alt 18-åringer som skulle tilegne seg almendannelse. Det var ungdom som ikke kunne betraktes som
ferdig utviklede individer. Å karakterisere dem som
umodne kunne da umulig virke støtende pa noen, verken på dem selv eller deres foresatte, i hvert fall sett fra
en nøktern og saklig synsvinkel. Disse umodne individene var satt i skole for a tilegne seg kunnskaper om
klassisk norsk skjønnlitteratur, som det var hans oppgave å gi dem. Han var faktisk offendig ansatt for å gjøre
det. Hovedproblemet med en slik oppgave var at det
han skulle gi dem, var ikke de i stand til å ta imot.
Umodne individer, pa det i og for seg spennende stadiet
mellom barn og voksen, har ingen mulighet til å forstå
Vildanden av Henrik Ibsen, å påstå noe annet ville være
en fornærmelse mot den gamle Mester, og for så vidt
også mot et hven voksent menneske som har maktet å
tilegne seg kunnskaper fra menneskehetens felles kulturarv. Derfor talte man i dette skoletrinnet om elever, ikke
om studenter. Det var ikke studenter som skulle studere,
det var elever som skulle lære. Han var lærer, de var elever. Nå var dette skoletrinnet imidlertid det høyeste
skoletrinnet for almenutdanning i Norge, og derfor måtte
det stilles krav til kvaliteten på det som skulle undervises
der. Det betydde at det som skulle formidles ikke alltid
umiddelbart var tilpasset elevenes uferdige tanke- og
følelsesliv, men ofte var av en slik art at det lå for høyt
for dem, slik at de faktisk måtte strekke seg, og det kraftig også, for i det hele tatt å få oye på det som ble formidlet til dem. Det var alminnelig enighet om at elever
som hadde gjennomgått den høyeste almen utdanning i
Norge, skulle ha et visst kjennskap til norsk kulturarv,
ikke minst slik den er bevart i diktningen, og derfor satt
han her na, denne regntunge mandags formiddagen på
Fagerborg skole, og pliktskyldigst gjennomgikk et drama
av Henrik Ibsen. Det skulle de få kjennskap til, men
siden dette verket selvsagt lå altfor høyt for dem der de
befant seg på dette umodne stadiet i sine liv, var det ikke
til å unngå at kjedsommeligheten senket seg over klasserommet. Slik hadde det alltid vært, det lå innebygd i
undervisningens art og målsetning, ja, han hadde selv
kjedet seg i norsktimene på gymnaset, den gang han var
elev, og med en gang han hadde trådd inn i klasserommet som nybakt lærer, sju år seinere, hadde han
umiddelbart gjenkjent den samme kjedsommelighet hos
elevene som han altså nå skulle undervise i noe som han
selv hadde ansett for kjedelig da han var elev, og som
altså tilhører de betingelser som gjelder for å motta
almendannende kunnskaper i ungdommen, og som den
som skal gi disse kunnskapene bare har å forholde seg
til, ja, nærmest med en munterhet i sinnet, slik han
hadde gjort i hvert fall de 15-20 første årene av sin tjenestetid i den høyere skolen. Ja, han hadde moret seg
over at hans undervisning kjedet elevene, og tenkt: Ja, ja,
slik er livet, slik er det, og skal det være, å undervise i
den høyere skolen i et sivilisert land. For man kunne jo
bare tenke seg den motsatte tanken, så skjønte man fort
hvor umulig det ville ha vært hvis det ikke hadde vært
slik som det faktisk var. Tenk, hvis det hadde forholdt
seg slik at kulturarven vakte en enorm begeistring hos
den oppvoksende slekt, slik at de slukte den grådig,
fordi det var bade spørsmålene og svarene på det de i
hemmelighet hadde båret på, en for sa vidt vakker
tanke, men ikke hvis man tar realitetene i betraktning,
nemlig at det dreier seg om umodne mennesker med et
nokså forvirret, ufullstendig, ja til sine tider direkte
banalt følelses- og tankeliv. Hvis den diktning som er oss
overleven gjennom vår kulturarv virkelig hadde truffet
vår ungdom, på det sinns- og tankenivå den befinner
seg, så ville det, hvis det hadde stemt, satt et pinlig lys på
selve den kultur som kalte denne diktning for «var kulturarv». Det måtte igjen ha betydd at de stiler disse elevene presenterte for sin lærer, i dette tilfelle altså han
som denne regntunge blygråe mandag formiddag satt på
sitt kateter i et klasserom på Fagerborg videregående
skoie i Oslo, var de reneste litterære avhandlinger, som
han derfor knapt kunne vente med å kaste seg over til
han var kommet hjem, ikke for å rette, men for å lese,
noe som var så langt fra de faktiske forhold som noe
kunne komme bort fra de faktiske forhold, ja, det var
langt ut på viddene, i tåkeheimen, for å si det mildt, det
visste han etter pliktskyldigst å ha slitt seg gjennom sine
elevers ufullstendige tankevirksomhet i samfulle 25 år,
med minst tre stilbunker hver eneste måned. Nei, kulturarvens diktning formådde ikke å vekke de unges begeistring, og de unges stiler var ikke avhandlinger fullt på
høyde med kulturarvens meritter. Derfor sto vi tilbake
med de reelle forhold: Kjedsommeligheten som ligger
svøpt over norske klasserom nar læreren gjennomgår et
dramatisk verk av Henrik Ibsen med sine elever. Kjedsommeligheten som ikke unnlater å berøre læreren hel-
ler. I 25 ar hadde han undervist i de samme verk av
Ibsen, stort sett, og det kan ikke nektes for at han ofte
opplevde det som han sto og gulpet opp det samme, om
igjen og om igjen. Første linjene av Peer Gynt, med replikkene «Peer, du lyver», «Nei, jeg gjør ei», avskydde
han, likeledes «Bukkerittet», noe han imidlertid passet
seg vel for å røpe for sine elever. Ja, det var sjelden han
personlig hadde så stor glede av å undervise som i dag.
Stort sett var det han la fram for elevene nokså kjente og
for ham elementære utlegninger, som ikke formådde å
vekke hans interesse. Rett nok hendte det at han begynte med en nokså kjent tese, f.eks. likheten mellom
Hjalmar Ekdal og Peer Gynt, og mellom Brand og Gregers Werle, og at han greidde å ordlegge seg på en måte
som atter en gang fikk ham til å fatte interesse for denne
dobbelte sammenlikningen, og han kjente seg inspirert,
og hadde en følelse av at han glimtet til, sa noe som han
ikke hadde tenkt på før, men det var svært sjelden. Men
i dag hadde han det. Helt uventet. Å, denne dr. Relling
hadde han tenkt, med et inderlig, innvendig sukk da han
ba elevene åpne skoleutgaven av Vildanden på side 43
og selv gjorde det samme. Dette evinnelige talerøret.
Men så hadde det plutselig, nettopp fordi dr. Relling i
denne scenen på side 43 hadde blitt en del av Ibsens
drama, med parentesen: Dirrer litt i stemmen, gått opp
for ham at dr. Relling ikke var stykkets nokså uinteressante talerør, for da, da hadde ikke Mester Ibsen nedverdiget seg til å la ham dirre litt i stemmen og flettet
ham inn i denne lille scenen med fru Sørbye, der han
framstår som dramatisk person, med sin bitre skjebne
som evig tilbeder av denne, fra lesernes side, ikke altfor
attraktive enkefru Sørbye, og han hadde atter kjent seg
inspirert. Men det lå i sakens natur at hans veltalenhet og
inspirasjon ingen mulighet hadde til a vekke hans elever,
for de hadde jo ingen forutsetning for å forstå ham. Veltalenheten kunne bare inspirere ham selv, elevene måtte
ifølge sin natur stadig dels ligge over, dels sitte ved pultene sine og gjennomleve den sedvanlige kjedsommeligheten ved undervisn ingen i morsmålets diktning. Det
var bare han, læreren, som for en gangs skyld slapp ut av
norskundervisningens kvelende kjedsommelighet, noe
som gjorde at han kjente en såre fornøydhet over seg
selv ved timens avslutning. Men det var en helt uvesentlig følelse som bare gjaldt ham seiv, og ikke de, som jo
ingen forutsetning hadde for a glede seg over det, om
enn han kunne ha et håp om at i hvert fall noen undret
seg, i det minste, over å høre han så opprømt, midt i
denne kjedsommelige terping av et verk av Ibsen. Men
om sa enkelte individer blant de umodne virkelig undret
seg slik, var også det i den store sammenheng en uvesentlig (om enn gledelig) begivenhet. Hans oppgave var
simpelthen ikke å holde inspirerende utlegninger over
de store diktverk i den nasjonale kulturen, hans oppgave
var ganske enkelt med dette klasserom som ramme gjennom et visst antall gjentatte timer ukentlig i tre år, a
forme disse sine umodne elever til å forstå visse forutsetninger som denne nasjonen, og denne sivilisasjonen,
bygger på, og som både han, den voksne læreren, og de,
de unge temmelig forvirrede og uferdige elever, var en
del av. Det var det faktum at han, en voksen, svtert velutdannet mann, var satt inn i dette klasserom, på det
offentliges bekostning, for pa det 25. året å gjennomgå
et visst antall skjønnlitterære verker fra vår felles kulturarv, uaktet det kjedet elevene eller ikke: Det var det som
pekte. Det var det som gjorde ham, hans ringe persons
tilfeldige utstråling eller mangel pa utstråling, hans evner
til å inspirere, eller hans manglende evner til å inspirere
til tross, bydende, der han satt, og som var det som på
kort eller lang sikt, bevirket den forming av dem som
samfunnet hadde satt ham her til å utføre. Derfor hadde
elevenes kjedsommelighet ikke berørt ham, ikke før nå, i
det siste, for det var bare noe som var forårsaket av det
faktum at de var umodne og utilstrekkelige, og denne
kjedsommelighet ble opplevd både av ham og elevene
(inntil na) som en mangel. Og denne mangelen ville prege
dem seinere i livet. Enten ved at de opphevde den, eller,
og det gjaldt for de fleste, ved at den ubevisst preget deres
dannede tale som samfunnets erklærte mangel ved deres
fuilvoksne personlighet. Det hadde han oite opplevd,
når han f.eks. traff igjen gamle venner fra gymnaset og
de ble stående og småprate og han fortalte at han nå studerte norsk litteratur ved universitetet, det var da de var
i 20-årsalderen, og det var da han oftest hadde truffet
igjen gamle venner fra gymnaset, eller han fortalte at han
arbeidet som lektor ved Fagerborg, og at han la særlig
vekt på å gjennomgå Ibsens dramaer med sine elever, da
var det den andre kunne si: Ja, Ibsen, ja, han ligger nok
for høyt for meg, eller: Nei, du vet, jeg har aldri kommet
til å interessere meg for litteratur, og i dette lå det en beklagelse, og den var ikke deres egen, for de var jo så lite
interessert i litteratur og Ibsens dramaer at de ikke så
noen grunn til å beklage det, hva i himmelens navn var
det de skulle beklage, for sin egen del? Nei, det var som
samfunnsmennesker de fant det nødvendig a uttrykke
denne beklagelse, altså beklagelse som et nødvendig uttrykk for den dannelse ethvert sivilisert samfunn søker å
gi sine borgere, og som det, som man ser, i dette tilfellet
hadde lykkes med. At enkle samtaler mellom gamle
kjente som tilfeldigvis treffes etter noen år, arter seg slik,
og ikke pa stikk motsatt vis, på dette bygger et hvert
sivilisert samfunn stne fundamenter, hadde han ofte
tenkt, ikke minst i de siste åra.
For den ungdommen han nå, og akkurat i dag, denne
regntunge mandagen i begynnelsen av oktober, her, inne
i dette klamme klasseværelset, på Fagerborg videregående skole i Norges hovedstad, satt overfor og sorn
kjedet seg under hans udegning av Henrik Ibsens drama
Veidande», de kjedet seg på en helt annen måte enn tidligere. Han kunne ikke kjenne igjen sin egen kjedsommelighet fra sin gymnastid i dem, ikke i det hele tatt, og han
kunne ikke kjenne igjen kjedsommeligheten over døsige
timer med Henrik Ibsen som hadde ligget over tidligere
elevkull, fram til for bare noen få år siden. De ungdommene som nå satt her i all sin umodenhet og kjedet seg
over hans opprømte interesse for dr. Rellings funksjon i
Vildanden, de så ikke på sin kjedsommelighet som en
naturlig følge av det å være elev, tvert imot, det opprørte
dem at de faktisk tilbrakte denne mandags formiddagen
med å kjede seg i en norsktime ved Fagerborg videregående skole, og det til tross for at de jo ikke kunne se
bort fra det faktum at de var elever ved denne skolen og
følgelig hadde å innfinne seg her. De satt her med sine
unge, bløte og hvalpete kinn, med sine, i egne øyne, forferdelige kviser, og med sitt forvirrede og utilstrekkelige
indre liv sannsynligvis fylt av de mest såpeoperaaktige
dagdrømmer, og var faktisk fornærmet fordi de kjedet
seg, og det var ham fornærmelsen rettet seg mot, fordi
det var ham, læreren, som kjedet dem. Og det var en
fornærmelse som ikke kunne blåses bort med en vennlig
replikk som: Åh, spill ikke så fornærmet da, Cathrine,
eller: Prøv å late som om du er interessert i hvert fall da,
Anders Christian. For de var dypt fornærmet. Det var
ikke bare utenpå, det hadde gjennomsyret dem fullstendig, og var blitt deres dominerende og egentlige attityde
vis-å-vis ham, altså deres egentlige attityde som elever i
et klasserom hvor en av vår litteraturs fremste dramatiske verk blir gjennomgått. De kjente seg rett og slett
forulempet, og det var det ingen grunn til å kimse av.
Det at de kjedet seg var en slik uutholdelig opplevelse
for dem at kroppene deres, absolutt samtliges kropper,
og ansikter, både hos guttene og jentene, oppvakte som
mindre oppvakte, skoleflinke som de som bare satt (eller
lå) her for å få tida til å gå, uttrykte en innestengt harme.
Hvorfor skulle de finne seg i dette? Hvor lenge skulle de
finne seg i dette? Har han rett til å gjøre dette mot oss?
Formelig så han at de tenkte.
Nå fantes det nok noen blant dem som var mer tolerante enn andre, og som. til tross for at de delte sine
medelevers følelse av forurettethet, likevel forsøkte å se
stort på det, og på den måten virket dempende på de
andre. Det var de som snakket om at det bare var et
tidsspørsmål før en slik måte å undervise i Ibsen på hørte
fortiden til, at han med andre ord var håpløst gammeldags og at de følgelig burde se gjennom fingrene med
ham, og takket være disse elevene ble den innestengte
harmen dempet til fordel for et mer tradisjonelt uttrykk
av generell kjedsommelighet, i hvert fall tilsynelatende.
Men selv om klasseromssituasjonen derved kunne virke
svært så gemyttlig i all sin døsighet, så visste han at han i
bunn og grunn var uønsket som lærer blant sine elever,
noe som i og for seg ikke gjorde ham mer vondt enn en
normal sårhet i sinnet, som alle får ved ikke å føle seg
direkte velkommen et sted, men siden de som ikke ønsket ham velkommen som lærer, i tillegg var av den oppfatning at de var i sin fulle rett, så kjente han seg nå og
da sterkt deprimert, for det var som han gikk her som en
person hvis tid var ute, en håpløs, gammeldags lærer,
foreldet og utlevd, mens andre ganger førte denne
irritasjonen til at han kjente en glød vokse opp inne i seg
og formelig gi ham mot. Han ville stå slik som han sto,
oppreist, og la elevene få en sjanse til å strekke seg mot
Ibsen og den øvrige kulturarv, utilstrekkelig i øyeblikket,
men seinere i livet med større hell.
Hans elever handlet som de gjorde med den største
selvfølgelighet. De var ikke et øyeblikk i tvil om at det
utelukkende skyldtes deres hjertegodhet og storsinnethet at de ikke reiste seg og protesterte mot hans undervisning. Det kan ikke herske tvil om at de var overbevist
om at han utelukkende fikk ture fram som han gjorde,
på deres nåde. Han satt på deres nåde. Det var hans
unge umodne elever overbevist om. og når de kunne ha
en slik overbevisning kunne det umulig skyldes deres
egne ufullstendige liv og utilstrekkelige nivå i modningsprosessen, men noe helt utafor dem selv. Derfor var de
ikke selv å laste, men uansett så var det en ganske avskyelig situasjon å befinne seg i for en voksen velutdannet
mann, med 25 års erfaring med undervisning i landets
morsmål. Dr. Relling. Bipersonen dr. Relling. Selvfølgelig var det blant noen av de mest skoleflinke, enkelte
som ikke bare reagerte på at undervisningen ikke angikk
dem, men også på at han tillot seg å kaste bort deres
dyrebare tid som eksamensorienterte elever ved å tvinge