Summary - Universitetet i Oslo
Senter for høyere studier ved Det Norske Videnskaps-Akaderni :s NS INAR 25.og2 .nove ber1993 . Senterfor høyere studier ed ~ et N rske Videnskiips Akadem 0 Drammensveien 78,0271 Oslo • Seks 7606 Skillebekk, 0205 Oslo • Telefon: 22436040 • Telefax: 224361 20 • Sparehanken NOR do: 160783.68385 Senter for høyere studier ved Det Norske Videnskaps-Akademi PROGJt4M FOR IBSENSEMRqAR I SENTER FOR HØYERE STUDIER VED DET NORSKE VIDENSKAPS-AKA.DEMJ 25. OG 26. NOVEMBER 1993 Torsdag 25. november 1993: 09.00: John Northam og Thomas Van Laan: “Translating Ibsen” 10.30: Kaffepause 11.00: Fritz Paul: “World Maps of Translation: The Case of Ibsen (An Orientation About a Handbook Project)” 12.00: Lunsj 13.30: Arnbjern Jakobsen: “Når jeg skriger til ham i min nød, så kommer han”. Bibelsk intertekstualitet i Ibsens fire siste skuespill 14.00: Kaffepause 14.15: Rune Engebretsen og Vigdis Ystad: “Kierkegaard og Ibsen Ibsen og Kierkegaard” - Progranm~et avsluttes ca. kl.16.00 Middag i Hotell Norum, Bygde Alle 53 v/Frogner Kirke kL 19.00 Fredag 26. november 1993: 09.00 Inga-Stina Ewbank: “Intertextuality” 10.00: Sandra Saari: “‘Jeg vil ikice vide noget! Det er det ukendte som drager mig’: Refusing the Constructed World in Ibsen’s The Lady from the Sea” 11.00: Kaffepause 11.30: Errol Durbach: “Nora as Antigone: The Feminist Tragedienne and Social Legality” 12.30: Lunsj 14.00: Kimani Gecau: “Ibsen in Kenya” 15.00: Egil Thörnqvist: “The End of Et Dukkeh jern in Performance: A Comparative Study” Programmet avsluttes ca. kl. 16.00 Senter for høyere studier ved Det Norske Videnskaps-Akademi DELTAKERLISTE- IBSENSEMINARET 25.-og 26. NOVEMBER 1993. 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 Aaraas, Aarseth, Alnæs, Andersen, Aslaksen, Berg, Beyer, Bjørby, Bø, Bonafede, Durbach, Ekman, Engebretsen, Ewbank, Gecau, Halset, Hauge, Helland, Holt Haug, Jakobsen, Modalsli, Nettum, Nielsen, Noreng, Northam, Paul, Robberstad, Rønning, Saari, Sæther, Stahi, Thørnqvist, Tinholt, Tumer, van Laan, Wyller, Ystad, Østerud, Hans Universitetet i Bergen Asbj ørn Universitetet i Bergen Nina Holtet videregående skole Per Thom Universitetet i Oslo (deler av seminaret) Kamilla Hoved.t stud. Universitet i Oslo Sissel Hoved.f. stud. Universitet i Oslo Edvard Universitetet i Oslo Pål Universitetet i Tromsø Gudleiv Universitetet i Oslo Cecilie W Universitetet i Oslo Errol University of British Columbia, Canada Hans Gør: Universitetet i Uppsala Rune Senter for Høyere Studier Inga-Stina University of Leeds/Senter for Høyere Studier Kimani Senter for Høyere Studier Ingrid Hoved.f. stud. Universitet i Oslo Ingard Universitetet i Oslo Frode Universitetet i Oslo Halfdan Hoved.f. stud. Universitet i Oslo Arnbjørn Senter for Høyere Studier Tone Universitetsbiblioteket i Oslo Rolf N. Universitetet i Oslo Esben Hoved.f. stud. Universitet i Oslo Harald Universitetet i Bergen John Senter for Høyere Studier Fritz Senter for Høyere Studier Anna Hoved.f. stud. Universitet i Oslo Helge Universitetet i Oslo Sandra Senter for Høyere Studier Astrid Ibsensenteret, Universitetet i Oslo Gerd Nationaltheateret Egil Ibsensenteret, Universitetet i Oslo Hege Hoved.f. stud. Universitet i Oslo Anne Universitetsforlaget Thomas Rutgers Univ. New Jersey/Senter for Høyere Studier Egil A. Universitetet i Oslo Vigdis Senter for Høyere Studier Erik Universitetet i Aarhus 1. Professor Vigdis Ystad åpnet seminaret og ønsket velkommen til et uformelt seminar i regi av Senter for høyere studier. Formålet med seminaret skulle være å skape kontakt mellom skandinaviske forskere og forskerne ved senteret. Hun understreket at seminaret skulle være et arbeidsseminar hvor ikke bare ferdige resultater, men også prosjekter under arbeid kunne framlegges. 2. Professor John Northam, Cambridge, England:”Translating Ibsen.” John Northam sa at han ville nærme seg spørsmålet om å oversette Ibsen fra en mer pragmatisk enn teoretisk synsvinkel. Han viste gjennom en rekke eksempler fra Peer Gynt og Brand hvordan versemål og rimskjema gir mening til teksten. Det har stor betydning for den samlede mening om seks ord i originalteksten blir oversatt med seksten ord, det har stor betydning om versemålet er jambisk eller trokeisk. Ett eksempel er Brand. Her bruker Ibsen et jambisk versemål i tekstavsnitt som omhandler moralske spørsmål, mens et trokeisk versemål blir brukt når karakterene ransaker seg selv. Både Brand og Agnes bruker dette når “de snakker med seg selv”, er introverte. Northam understreket at spørsmålene angående formens betydning er basale spørsmål som ikke må bli oversett, og han ønsket at senteret skal interessere seg for oversettelsesproblematikk. 3. Professor Thomas van Laan, Rutgers University, New Jersey, USA: “Translation Problems in Ibsen or you oan’t change the Words without changing the Meaning.” Van Laan tok utgangspunkt i at Stein Winge på et Ibsen symposium har uttalt at de hadde forandret ordene i en forestilling uten å forandre meningen. Van Laan mente at dette er umulig. Det Ibsen har å si, kan ikke skilles fra ordene eller ordsammenstillingene. Enhver forandring blir derfor en ny tekst og en ny representasjon. En perfekt oversettelse er i følge van Laan en umulighet, en god oversettelse er mulig, men ikke lett å få til. visse betingelser må oppfylles. Oversetteren av Ibsens tekster må kjenne norsk bibelspråk og skandinavisk litteratur for å kunne oppdage allusjonene. Oversetteren må kjenne norsk språkbruk så godt at han vet om Ibsens språkbruk avviker fra talemålet på den tiden Ibsen skrev. Han må også være en god fortolker. En god oversettelse er en fremragende fortolkning. van Laan gikk så over til å vise hvilke problemer man møter ved oversettelse av Ibsen til engelsk. Han brukte eksempler fra Samfundets støttet. Norsk har et mindre ordforråd enn engelsk slik at enkelte norske ord blir brukt i flere kontekster der engelsk krever forskjellige ord. Et eksempel på dette er ordet “samfund”. Ibsen forsterker dette trekket ved norsk ved å repetere ord, som da får forskjellige skygger av mening. Ibsens dramaer blir stort sett kjent i oversettelser, også i Norge. Her blir stykkene ofte utsatt for forenkling og modernisering av språket. Moderniseringen fører til endringer i ordstilling og endring av enkeltord f.eks. “nu” til “nå”. Forenklingsprosessen kan innebære oppløsning av substantiv konstruksjoner, tilføyelse av forklarende uttrykk osv, van Laan hadde en del innvendinger mot slike endringer. En oppdatering av språket høyner ikke nødvendigvis virkelighets illusjonen. Når man bearbeider/ oversetter, endres originalens mening. Endringene vil også ha kumulativ effekt. De kan lett føre til tap av aspekter ved Ibsens språk, slik at karakterene ikke lenger har unike stemmer som er med på å karakterisere dem. 4. Professor Fritz Paul, Universitåt Göttingen, Tyskland: “World Maps of Translation: Ibsen. (A Brief Orientation about a Handbook Projectj” Fritz Paul gjorde rede for det tverrfaglige forsknings prosjektet “Die Literarische Ûbersetzung” ved Sonder forschungsberich (the Special Research Center) ved Göttingen universitet.Prosjektet bygger på at premissen om at en oversettelse kan bli ekvivalent med kildeteksten er feilaktig. Forestillingen om ekvivalens tar ikke hensyn til kulturelle og tidsmessige (historiske) aspekter. Hovedmålet med forskningen ved Sonderforschungsbereich (SF8) er å undersøke litterær oversettelse historisk. Man vil undersøke denne i dens institusjonelle kontekster og granske de kvalitative forskjellene mellom kilde og oversettelse. Forskere innen forskjellige språkområder arbeider sammen ved SF8. Forskningsarbeidet skal resultere i utgivelse av et verk i tre bind på ca.4000 sider kalt Obersetzung, Translation, Traduction. Ein Handbuch zur Internationalen Ùbersetzungs forsaung/An Encyclopedia of International Translation Studies. Fritz Paul arbeider for tiden med kapitlet om Ibsen i denne, og han redegjorde for sitt forskningsarbeid “Ibsen worldwide”. Ibsen var en monolingvistisk forfatter som skrev på et språk som bare blir forstått av noen få millioner mennesker. Det betyr at de aller fleste bare kjenner Ibsen gjennom oversettelser. Dramaene hans ble raskt oversatt og fikk fort fotfeste på europeiske teaterscener. Scenespråket ble betraktet som et lingua franca, og vanskene i teksten ble undervurdert. Dette førte paradoksalt nok til hurtig suksess. Enhver oversettelse ble betraktet som adekvat bare den fungerte på scenen. At strukturen og intrigen i stykket er nært knyttet til språket, ble ganske enkelt oversett. Mange oversettere utvidet Ibsens scenespråk ved å parafrasere for mye og forklare enkle utsagn. Ibsen var selv svært interessert i de forskjellige oversettelsene. Han ville ha “autoriserte” oversettelser til tysk, engelsk, fransk og russisk. Han nektet å godta en tysk oversettelse som han selv ikke hadde lest. Men det eksisterte også en rettslig usikkerhet med hensyn til copyright. For oversettelser til “fjernere” språk (f.eks. nederlandsk, polsk osv.) ble først de tyske og senere også de engelske oversettelsene brukt som basis for sekundære oversettelser. Ser man på denne strømmen av oversettelser, med deres kulturelle og historiske forskjeller, kan man tegne verdenskart over overføringen av Ibsens tekster. Denne forskningen er bare i sin begynnelse. Paul framholdt som et generelt trekk at vanskene med oversettelse stiger proporsjonalt med språklig og kulturell distanse., slik at f.eks. noen kinesiske og japanske oversettelser bare har beholdt den grunnleggende intrigen og meningen. Engelsk og tysk egner seg selvfølgelig godt til oversettelse av Ibsen, selv om det også her oppstår problemer p.ga. språklige forskjeller mellom disse språkene og norsk. De tidlige oversettelsene av Ibsens sosiale dramaer til disse språkene møtte en teaterkultur som var umoden for denne nye litteraturen, så oversetterne orienterte seg mot konvensjonene til det komersielle teatret. Et eksempel på hvor sterkt de tidlige oversettelsene kan prege resepsjonen av verket, er at Et dukkehjem fremdeles heter Nora i Tyskland, slik den første oversetteren av verket kalte det på eget initiativ. Det er et framtredende trekk i oversettelsens historie at hver generasjon forkaster forrige generasjons oversettelser. Selv om Archers oversettelse av samlede verker dominerte den engelsktalende verden i over seksti år, har vi i dag en livlig oversettelseskultur innen det engelskspråklige området. I Tyskland har utviklngen vært annerledes. Her utkom Ibsens samlede verker allerede 1889-1904, senere revidert utgave 1909. Denne Fischer-Werksausgabe fikk kanonisk status. Det hindret lenge ny oversettelsesaktivitet. Paul kom til slutt inn på japanske og kinesiske oversettelser av Ibsen. Disse er ofte kompromisser mellom oversettelse og språklig og kulturell tilpasning. Veien kan også ha vært lang, f .eks. norsk-tysk-fransk- japansk-kinesisk. 5. Diskusjonen etter Northams, van Laans og Pauls foredrag. Diskusjonen dreide seg stort sett om forholdet scenespråk/ bokspråk. Dramaturg Gerd Stahl (Nationaltheatret) sa at teater er en kunstart i seg selv, og at to oppsetninger av samme tekst alltid vil være forskjellige. Dessuten kan man på scenen framstille ting visuelt, alt behøver ikke sies med ord. Flere andre hevdet at dersom man går for langt bort fra originalteksten, vil viktige aspekter bli borte, f.eks. allusjoner. Professor Egil Thôrnqvist (Nederland) påpekte at dette er en gammel strid mellom teaterfolk og forskere. Professor Errol Durbach (Canada) og Ystad var inne på at vi gjennom arbeidet med oversettelse blir tvunget til å stille nye spørsmål om Ibsen som dramatiker. 6. Stipendiat Arnbjørn Jacobsen, SHS, Oslo:”Når jeg skriger til ham i min nød, så kommer han.” Bibelsk intertekst i Ibsens fire siste skuespill. Jacobsen sa at hans tilnærming var bestemt av at han er opptatt av den eksistensielle problematikken i stykkene, og at han ser Ibsens bruk av bibelallusjoner i et slikt perspektiv. Hvilket betydningsinnhold hadde de religiøse begrepene i forrige århundre, og hvilket betydningsinnhold legger Ibsen i. dem? Jacobsen mente at den eksistensielle problematikken er knyttet til og i stor grad uttrykt gjennom den religiøse språkbruken, uten at den trenger være spesifikt kristen. I den første delen av Ibsens forfatterskap er den religiøse språkbruken knyttet til forestillingen om et “kald” fra Gud. I den andre delen av forfatterskapet finnes fremdeles begrepet “kald”, men nå er det ikke lenger knyttet til noen metafysisk instans utenfor mennesket selv. Jacobsen mente at dette viser en overgang i Ibsens fiksjonsunivers fra et kristent/ metafysisk til et realistisk! naturvitenskapelig univers. Opplevelsen av kallet kan gi svar på spørsmålet:”Hva skal jeg leve for?”. Problemet for en rekke av Ibsens moderne karakterer er nettopp fraværet av et slikt kall. Savnet av en livsoppgave er prekært. De lever med en konstant følelse av meningsløshet og tonihet. I både Lille Eyolf og John Gabriel Borkman går uttrykket “øde og tomhet” igjen, jf.1.Mos.1.2. “Og jorden var øde og tom”. I kontrast til denne beskrivelsen av tomhet og meningsløshet står romstrukturen i verkene. I de fire siste skuespillene finner vi det Inga-Stina Ewbank har kalt et vertikalt paradigine: “In Ibsen (..) the christian landscape of Hell- Earth- Heaven has been replaced by the inner landscape of human minds.” Rommet framstår som et mytologisk landskap. Jacobsen mente at en fruktbar tilnærmingsmåte til å fortolke disse forestillingene, vil være ved hjelp av religions fenomenologi. Ibsens forestillinger om høyfjellet tilsvarer det Mircea Eliade kaller “det kosmiske fjell”. Selv om det i de siste skuespillene fortsatt finnes fore stillinger om at det er mulig å gå i møte med Gud ved å søke i det høye, er den typiske situasjonen for menneskene her opplevelsen av at en meningsfull livssammenheng har brutt sammen. Forsøkene på å etablere en ny meningssammenheng er stadig truet av sammenbrudd. Jacobsen gikk så nærmere inn på skuespillene Bygginester Solness, Lille Eyolf og Når vi døde vågner. Etter denne gjennomgangen mente han å kunne trekke følgende konklusjoner: Ibsens siste verker er gjennomsyret av bibelsk språkbruk og bibelske forestillinger. I flere tilfeller tillegges protagonistene Guds- eller Kristusattributter. Men det er et brudd med det bibelske forelegget at protagonistene gjennomført skuffes i sitt håp om oppreisning gjennom andre, det man i kristen terminolog ville kalle stedfortredende lidelse. Jacobsen mente at i en videre analyse ville det være fruktbart å søke til religionsfenomenologi og religionsfilosof i. 7. Diskusjonen etter Jacobsens foredrag. Både professor Sandra Saari (USA) og Fritz Paul etterlyste et skille mellom verkperspektiv og karakterperspektiv. Flere mente at det også kunne være vanskelig å utpeke allusjonene siden uttrykkene blir brukt i så mange andre kontekster. Errol Durbach mente at man bare kan operere med ett stykke av gangen siden det bibelske språket fungerer forskjellig i hvert stykke. I sitt sluttinnlegg understreket Jacobsen at Ibsens bruk av bibelspråk gir dybde, men at en forståelse av det ikke gir noen fortolkningsfasit. 8. Professor Vigdis Ystad, Universitetet i Oslo, Norge: “Kierkegaard og Ibsen Ibsen og Kierkegaard.” - Vigdis Ystads foredrag var en del av et samarbeidsprosjekt med Rune Engebretsen. Ystad innledet med Ibsen-problematikk, mens Engebretsen gikk nærmere inn på Kierkegaard. Ystad startet med å ta for seg den moderne heltetypen slik Georg Brandes beskriver ham i Emigrantlitteraturen. Denne heltetypen er preget av livslede, en dyp melankoli som en indre egenskap, samtidig som han har overstrømmende livskraft i sine årer. Brandes karakteriserer dette som en uren følelse. Årsaken til at denne typen oppstår, er individets løsrivelse fra eksistensielle meningssammenhenger. Gjennom denne løsrivelsen oppstår følelsen av at hele verden ligger åpen, men kraften til å bære konsekvensene av en slik erkjennelse mangler. Tankens frigjørelse fører til usunn selvhevdelse. Individet blir en løsreven enhet som selv må definere verdensaltet. Brandes nevner eksempler på flere slike karakterer og ender opp med Kierkegaards Johannes Forføreren, som eksempel på en positiv frigjørelse med negative resultater. Hos Ibsen finner vi ikke samme negative konklusjon. Hos ham finner vi en positiv oppfatning av det fristilte menneskets situasjon, som neppe er inspirert av Brandes. Ibsen er en eksistenstenker, og for ham er ikke erkjennelseskriser noe urent eller sykt, men noe som er fullt av muligheter. Både hos Kierkegaard og Ibsen går individet gjennom angst til frigjørelse. Ystad understeket at selv om vi benytter Kierkegaard i forbindelse med Ibsen, er det ikke for å finne tolkningssvar. Slike finnes bare innenfor Ibsens eget univers. Men forfatterskapene speiler hverandre, og Kierkegaards filosofi kan sette den ibsenske antropologi og psykologi i relieff. 1800-tallet før Freud var også opptatt av psykologiske spørsmål: Finnes det noe vi kan kalle spesifikt menneskelig? Er viljen bare en konstruksjon? Vi finner hos Ibsen en metafysikk som er opptatt av vilkårene for menneskets individualitet, men ikke i freudiansk forstand. Ystad gikk så over til å snakke om Fruen fra havet. Hun tok utgangspunkt i Ballested som en ironisk figur som akkompagnerer handlingen. Han anslår et gjennomgangsmotiv i stykket; De sosialt bestemte rollene er preget av usikkerhet. F.eks. er wangel upresis og utE lytende når han snakker om sitt sosiale liv. Ellida er både mer presis og mer utydelig enn de andre karakterene. Hun kan ha et bredere virkelighetsregister enn de andre. Den uutsigelige dragningen må tas alvorlig. Den fremmedes handling er at han kommer for å stille Ellida fritt. Han vil frigjøre Ellida og bringe henne tilbake til seg selv. Det er egentlig en dragning mot frihetens krefter i hennes eget indre. Den fremmede representerer altså en side av Ellidas indre dragning. Frastøtelsen og tiltrekningen i forhold til “det uutsigelige” er uforståtte sider ved hennes egen individualitet. Tolkningene av slutten av stykket er sprikende. Hovedtendensen er å se Ellidas valg som etisk, altså at slutten oppfattes som positiv. F.eks. gjør Daniel Haakonsen og Errol Durbach dette. Ystad stilte så spørsmål om det finnes tegn i teksten som gir grunnlag for et annet syn. Hun trakk fram Oehlenschlågers Hakon jan, Tegners Fnithiofs Saga og Kierkegaards Frygt og Bæven som viktige intertekster i Fruen fra havet. I alle disse verkene er kristendom kontra hedendom et problem.Det samme finner vi i Fruen fra havet. Ellida må avskrive den hedenske siden ved seg selv. I alle intertekstene finner vi of ringen av et barn. Hvilken betydning har denne interteksten? 9. Professor Rune Engebretsen, Concordia College, Mirmesota, USA; “Kierkegaard og Ibsen Ibsen og Kierkegaard.” - Rune Engebretsen tok opp tråden der Ystad sluttet ved à gå næmere inn på Kirekegaards Frygt og Bæven. Johannes de Silentio, den angivelige forfatter, bruker sagnet om Agnete og havmannen for å illustrere problemene til den demoniske karakter. I dette verket får vi fire versjoner av sagnet, alle skisser over det demoniske. Forfatteren Silentio oppsummerer også tidligere tolkninger av dette folkloristiske materialet. Hovedanliggende i Frygt og Bæven er historien om Abraham og Isak. I denne forbindelse reiser Johannes de Silentio tre spørsmål: 1. Finnes det en teleologiske supensjon av det etiske? 2. Finnes det en absolutt plikt mot Gud? 3. var det etisk forsvarlig av Abraham å fortie sitt forehavende for Isak og Sara? Svaret på spørsmål en er ja fordi det enkelte individ er høyere enn det universelle. Abraham, troens ridder, er høyere enn det universelle. Svaret på spørsmål to er ja, selv om den absolutte plikt mot Gud kan lede til noe som etisk sett er forbudt. Ved at han oppfyller sin plikt mot Gud opphører ikke Abrahams plikt til å oppfylle det etiske, dvs, det allmenmenneskelige, fordi det etiske også er Guds bud. Når Gud slik krever av Abraham å ofre sin sønn Isak (som Abraham sies å elske høyere enn seg selv), så kreves ikke dette offeret for noe allment gode, for pliktens skyld som sådan. Det forferdelige i Abrahamkollisjonen er ikke sammenstøtet mellom Guds bud og menneskets bud, men mellom Guds bud og Guds bud. Denne konflikten kan fortolkes enten i retning av avsindig demoni eller i retning av guddommelig trosprøve. Svaret på spørsmål tre er ja. Det etiske krever åpenbarhet, men Abraham er ikke åpen. Han vil være åpen, men mottar en guddommelig ordre. Han vil kommunisere, men kan ikke innenfor det etiske. vi møter her et guddommelig paradoks. Også demoniske karakterer kan komme i tilsvarende paradoksale situasjoner. Men det demoniske paradoks er forskjellig fra det guddommelige, for her kan karakteren kommunisere, men han vil ikke. Engebretsen gikk så over til å snakke om Kierkegaards Begrebet Angest. Begrebet Angest handler om frihet. Innbegrepet her er mulighet. Det er en nær forbindelse mellom mulighet og frihet. Mennesket starter sitt liv avhengig av andre, men blir så revet vekk fra sikkerheten og opplever angst. Angst er en fremmed kraft, likevel kan ikke mennesket rive seg løs fra den. Her kommer individets forhold til mulighet inn, men mulighet er et tvetydig begrep. Frihetens virkelighet uttrykker seg i utgangspunktet som muligheten av mulighet med flere etterfølgende faser i retning av en fordypende virkeliggjørelse. Når det kommer til denne frihetens virkeliggjørelse legger Kierkegaard stor vekt på viljen og valget. selvets frihet kan utvikle seg i positiv retning med f.eks. kristendommen som ytterste anliggende, eller den kan uitvikle seg negativt med f.eks. det demoniske som konsekvens. I motsetning til Brandes ville Kierkegaard se angst og fortvilelse som en vesentlig del av det å være menneske. Slik foreligger det en parallellitet mellom Ibsens og Kierkegaards menneskesyn; og dette står i motsetning til menneskesynet innenfor den kritiske realisme. 10. Diskusjon etter Ystads og Engebretsens foredrag. Professor Egil Wyller (Norge) hevdet at Wangel er en sentral karakter i Fruen fra havet. Med henvisning til Kierkegaards Kjerlighedens Gjerninger mente han at det her dreier seg om å vinne den overvunnede. Wangel har vunnet Ellida gjennom å kjøpe henne, men ofrer seg ved å la handelen gå om igjen. Ewbank hevdet at “frihet under ansvar” også kunne betraktes som en lettvint utgang, at vi her har å gjøre med en “sliding signifier”. 11. Professor Inga-Stina Ewbank, Leeds University, England: “Intertextuality.” Ewbank åpnet med å peke på at det er en rekke spørsmål knyttet til tilstedeværelsen av andre (tidligere) tekster i Ibsens tekster. Vi er alle enige om eksistensen av andre tekster i en tekst. Hvis ikke det var tilfelle, ville teksten vært det Bakhtin kaller monologisk, en flat tekst, men Ibsens tekster er dialogiske. Følgende spørsmål reiser seg: Er tilstedeværelsen bevisst eller ubevisst fra Ibsens side? Og er den bevisst, er i tilfelle bevisstheten karakterens (den fiktive persons) eller forfatterens? Skal vi tilskrive ekkoene til karakterene eller til teksten som helhet? Vil Ibsen at vi skal gjenkjenne disse andre tekstene, og hvilke fortolkningsproblemer reiser i så fall dette? Vil han at de skal bli gjenkjent i teatret eller bare i lesning? Dette er spørsmål som angår resepsjonen av alle dramatiske tekster. Ewbank sa at intertekstualitet ikke har noe med innflytelse å gjøre. Vi kan peke på intertekstualitet både i form og innhold, og vi kan ha intertekstualitet mellom de enkelte verkene i forfatterskapet. Når vi døde vågner kan f.eks. betraktes som en intertekstuell epilog. Rubek konstruerer eller dekonstruerer statuen slik vi gjør med Ibsens tekster. Ewbank gikk så over til å snakke om Shakespeare i Ibsen, ikke som innflytelse, men som “medbestemmende”. (Sitat fra Brandes). Hun viste til to typer intertekstualitet: teatermessig og verbal. Den teatermessige angår grupperinger, bevegelser og andre nonverbale tegn. Ewbank trakk fram Kongsemnerne som et eksempel på et stykke hvor Ibsen er i dialog med Shakespeare. Men han er også i dialog med seg selv. Dramaet er metapoetisk. Ewbank mente at Ibsen må ha hatt kjennskap til Shakespeare fra flere hold. Han kan ha sett Shakespeare oppført i Dresden i 1852. Han kjente Brandes’ bok om Shakespeare (1895-96), og han kjente Hettners vurderinger av Shakespeare (1852). Han kan også ha lest Bierfreunds Ibsen og hans Kunst (1898). 12. Professor Sandra Saari, Rochester Institute of Technology, New York, USA: “ ‘Jeg vil ikke vide noget! Det er det ukjente der drager migL’ Refusing the Constructed World in Ibsen’s The Lady f rom the Sea.” Saari sammenliknet utkastene til Fruen fra havet med det ferdige manuskript med henblikk på endringer i Ellidas karakter. Hun sa at Ellida har mye mer selvfølelse i det endelige manus enn i utkastene. I det ferdige manus sier Ballested at det var Ellida som gav ham ideen til bildet med havfruen, i utkastene er det Ballested som ser forbindelsen havfrue/Ellida. I utkastene ser ikke Ellida på seg selv som en som tar avgjørelser, hun ber mennene bestemme. Det er en maskulint konstruert verden. Dette står i kontrast til det ferdige dramaet der det er hun som vil ta avgjørelsene av egen fri vilje. Her er det hun som forklarer Wangel at frigjøring må komme innenfra, i motsetning til i utkastene. I det ferdige dramaet konstruerer hun sitt eget bilde av virkeligheten. I utkastene spør hun etter garanti både fra Wangel og Den fremmede. Hun vil igjen at mennene skal ta ansvaret for kvaliteten av livet hennes. Hun er ute av stand til å skape sin egen identitet. I det ferdige dramaet er det ikke spørsmål om garantier. Her er hun i stand til å skape sin egen identitet, det hun mangler er verdenen å gjøre det i fordi hun er en outsider. I utkastene er det bare det ukjente som drar, men i det ferdige manus blir det ukjente et bilde på et rom hvor hennes ånd kan bevege seg. Her gir det ukjente det hun mangler i det wangelske hjem. Når hun snakker om “sorte lydløse vinger” kansellerer hun Wangels verden. Da kansellerer Wangel handelskontrakten. Det enignatiske ordet “ansvar” forekommer ikke i utkastene. I følge saari viser dette ordet at Ellida har kapasitet til å skape sin egen virkelighet, og Wangel ser det. Saari kommer til å arbeide videre med dette temaet. 13.Diskusjonen etter Saaris foredrag. Diskusjonen etter Saaris foredrag dreide seg også om andre karakterer i stykket. På spørsmål svarte Saari at Hilde er en karakter som nekter å godta Lyngstrands bilde av henne, men at hun vil skape sitt eget selvbilde, og at Ballested ved siden av å være en komisk figur, også har en positiv funksjon. Han har greid å komme inn i fellesskapet og har sin egen stemme, kanskje en flerstemt en. På slutten av debatten oppstod en uenighet mellom Egil Wyller og Sandra Saari om hvorvidt Wangel yter et kjærlighetsoffer. Wyller hevdet at Wangel ofrer seg, mens Saari hevdet at det ikke er noe offer å gi opp retten til å ta avgjørelser på sin kones vegne. 14. Professor Errol Durbach, University of British Columbia, Canada:”Nora as Antigone:The Feminist Tragedienne and Social Legality.” Durbachs foredrag blir sendt ut i sin helhet. 15. Kimani Gecau: “Ibsen in Kenya.” Gecau ba oss tenke på Ibsen som en viktig internasjonal dikter utenfor kjente kontekster. Han påpekte også Ibsens rolle som informant. Ibsen blir i Afrika satt inn i uvanlige kontekster, og Gecau var opptatt av hvordan disse kontekstene kommuniserer med hverandre. For å skjønne hvilken rolle Ibsen kan spille i Kenya, mente Gecau at det er viktig å kjenne litt til utviklingen i landet. Det har vært enorme endringer i Kenya i løpet av to-tre generasjoner. Dette har ført til et behov for selv redefinering. Kunsten er et område som kan gi svar på individets behov i forbindelse med de store forandringene. Forandringene førte også til et behov for å se seg selv i større sammenheng, som verdensborgere. Disse behovene forandret litteratur- og teater-praksisen. I kolonitida var litteraturen britisk. Det eksisterte to viktige teatertradisjoner: En anakronistisk og triviell underholdningskultur for hvite, en Shakespeare-tradisjon som hadde oppdragende hensikter. Denne ødela den nasjonale f utviklingen av teatret og svarte ikke til indre behov. I 1969 ble det endringer på litteraturområdet. Man forandret pensum på universitetet, og det oppstod diskusjon. Det var ønskelig å lese litteratur som kunne hjelpe unge mennesker til å forstå seg selv bedre. De trengte også å forstå andre kulturer. Ibsen ble pensum i videregående skoler. Fra 1970 forandret også teatret seg. “The free-travelling Theatre” reiste rundt på landsbygda og spilte bl.a. Sean O’Casey, Moliere, Sofokles, Gogol og Brecht. Skolene, på nasjonalt plan, begynte å arrangere dramafestivaler. Festivalene skulle ikke være politiske, og de skulle være på morsmål. De hadde høy kvalitet. Ibsen hadde indirekte innflytelse på disse festivalene, da de bl.a. tok opp temaer som hykleri, kvinnens stilling, fattigdom. I mellomtida hadde Ibsen blitt en viktig forfatter i undervisningen i videregående skole. Gecau avsluttet med ä fortelle at man i 1991 begynte å diskutere hvordan man skulle oversette En folkefiende til Swahili, men det ble ikke noe av p.g.a. offentlig sensur. 16. Diskusjonen etter Gecaus foredrag. Debatten dreide seg om mulighetene for en tverrkulturell forståelse. Et av hovedproblemene er selvfølgelig språket, noe både Wyller og Gecau var inne på. Professor Helge Rønning (Norge) mente at noe av grunnen til at Ibsen er aktuell i Afrika, er de raske sosiale forandringene. Den nye familiesituasjonen gir grunnlag for forståelse av typiske konflikter i Ibsens dramatikk (og vise versa). 17. Professor Egil Tôrnqvist, Universitetet i Amsterdam, Nederland: “The end of Et dukkehjem in perforrnance. A comparative study.” Törnqvist viste video-opptak av åtte forskjellige oppsetninger! filmatiseringer av Et dukkehjem. Deretter sammenliknet han disse i relasjon til et sett semiologiske tegn-kategorier. Tôrnqvist brukte følgende kategorier: 1) Spilleområde (play area) 2) Scenograf i (scenery) 3) Rekvisitter (properties) 4) Lys (light) 5) Lyd (sound) 6) Musikk (music) 7) Fysisk konstitusjon (physical constituion) 8) Miniikk (mimicry) 9) Kinestikk (kinesics i.e. movements, gestures and so on) 10) Sceneposisjoner (proxemics) 11) Sminke (make-up mcl. hair) 12) Kostyme (costume) 13) Paralingvistiske tegn (paralinguistic signs) 14) Lingvistiske tegn (linguistic signs) Filmkategorier som kommer i tillegg: 15) Kameraarbeid (camera work) 16) Redigering (linking of shots, editing) Ved hjelp av slike kategorier kan man sammenligne segmenter av forestillinger. Et segment er f. eks. sluttscenen i Et dukkehjem. Man kan studere distribusjonen av signifikantene i de forskjellige oppsetningene og utlede mening fra denne observasjonen. Slik vil man kunne lage forestillingsanalyser. Tårnqvist analyserte så de forskjellige sluttscenene av Et dukkehjem pä denne måten.
© Copyright 2024