evig midnatt på museet

Aleksander Kirkwood Brown
EVIG MIDNATT
PÅ MUSEET
omnipax, oslo 2015
3
1.
«Som dere ser, er det veldig lavt under taket her. Det
var for at det skulle være lettere å varme opp huset i
gamle dager.» Den skjeggete guiden bare snakket og
snakket og snakket.
Andreas og jeg sukket nesten i kor. Vi hadde vært
inn og ut av gamle bygninger i halvannen time, på
denne dødskjedelige omvisningen på museet.
Tømmerveggene i rommet var nakne og umalte.
På gulvet sto et rundt bord og noen stoler. I hjørnet
en skrivepult. Hva var liksom så spennende med å
se på gamle hus? Ja vel, så hadde de møbler i gamle
dager også, og alt var mye kjipere. Hva så?
«Gjør meg en tjeneste, Bjørn: bare kverk meg. Gjør
slutt på lidelsene mine. Jeg orker ikke flere gamle
hus,» klagde Andreas.
Jeg og Andreas kunne ikke vært mer ulike. Andreas
er høy, lys og tynn som en bønnestengel. Jeg har
mørkt hår og er den laveste gutten i klassen. Og selv
om jeg ikke er direkte tjukk, så har jeg vel litt å gå på.
Mamma sier at om et par år vil jeg skyte i været, og
da vil vekten fordele seg litt bedre.
5
«Med glede,» svarte jeg og plasserte fingrene rundt
halsen hans. «Men bare hvis du gjør meg samme tjenesten.»
Vi stakk tungene ut av munnen og lagde kvelningslyder mens vi lot som om vi kvelte hverandre.
Det var litt barnslig, jeg vet det, men vi måtte gjøre
noe for å holde humøret oppe.
Læreren vår, Gunn, sendte oss et blikk som ville
fått en sulten løve til å si pent unnskyld og bli
­vegetarianer.
Vi slapp straks tak i hverandre og lot som om vi
fulgte interessert med på det guiden fortalte.
«Dette er altså den gamle kapteinsboligen,» forklarte han ivrig. «Det var kaptein Nicolas Høye sin
jobb å innkalle lokale soldater når det var bruk for
dem. Nicolas Høye falt i kamp med svenskene under
den svensk-norske krigen i 1814.»
«Hva skal vi finne på i kveld?» hvisket Maja.
Maja er bestevennen min. Den andre bestevennen
min, altså. Hun flyttet hit fra Sverige for et par år
siden og snakker flytende norsk, bare med en svak
aksent. Vi pleier å tulle med at vi ble venner fordi
hun er en mellomting mellom meg og Andreas. Hun
er verken høy eller lav, tynn eller lubben, men midt
imellom. Og så har hun rødlig hår, verken mørkt
eller lyst.
«Hva mener du?» spurte jeg.
«Det er jo Halloween!»
6
Det hadde jeg helt glemt. Maja elsker alt som er
skummelt og har med spøkelser og vampyrer og slike
ting å gjøre. Det er ikke akkurat min greie.
«Kanskje vi kan kle oss ut som zombier og skremme
barna som driver med knask eller knep?» foreslo
Andreas.
Maja liksom-gjespet høyt. «Kje-e-e-delig! Det
gjorde vi i fjor.»
Det er en annen ting med Maja. Hun kjeder seg
fort. For min del kan vi gjerne gjøre det samme hver
gang vi møtes. Men Maja vil alltid finne på noe nytt.
Livet blir i hvert fall aldri kjedelig med en slik venn.
Før vi rakk å komme opp med flere forslag, oppdaget vi at resten av saueflokken hadde begynt å
bevege seg ut av døra. Det var visst på tide å gå videre.
Kanskje omvisningen endelig var ferdig?
Men nei, da.
Så heldige var vi selvfølgelig ikke.
Guiden ledet oss videre innover på museumsområdet, langs den smale grusveien som snirklet seg fra
den ene enden til den andre.
Museet var skikkelig digert. På hver side av veien sto
rekker med gamle trehus, stabbur og gårds­bygninger.
Det var som om vi hadde falt inn i et tidshull og
plutselig befant oss i en landsby for mange hundre år
siden.
Et enormt tømmerhus ruvet over oss på toppen
av en liten bakke. Det måtte være like langt som en
7
fotballbane, med to meter høye vinduer. En gang i
tiden hadde det sikkert vært et imponerende syn. Nå
var tømmeret sprukket og bleket av solen.
«Dette er det eldste huset vi har her på museet,»
fortalte guiden. «Den ytterste fløyen ble bygd på midt
på 1700-tallet, men resten av huset er nesten 400 år
gammelt.»
«Omtrent like lenge som denne omvisningen har
vart,» hvisket jeg til Maja.
Hun lo høyt. Maja har verdens mest smittsomme
latter, så jeg prøver alltid å få henne til å le. Nå var det
flere som lurte på hva som var så morsomt, og Gunn
sendte oss et nytt, drepende blikk.
Guiden låste opp den tykke, røde inngangsdøra,
og vi gikk inn.
«Som dere ser, er taket mye høyere her enn i det
forrige huset. Det er fordi dette var en rikmanns­bolig.
De hadde mange tjenere som kunne varme opp huset
til enhver tid.»
Guiden tullet ikke. Det måtte være nesten tre meter
opp til taket. Rommet var dekorert med rosemalte
mønstre som slynget seg over veggene. I h
­ jørnet sto
en stor bestefarsklokke. Spisebordet strakte seg fra
den ene siden av rommet til den andre. Hele klassen
kunne lett ha fått plass rundt det.
På vei inn i det neste rommet snublet jeg nesten
over dørterskelen. Jeg glemte stadig vekk at gamle
hus har så høye terskler.
8
«Bare si fra hvis jeg skal løfte deg over dørterskelen,
småen,» sa Andreas.
«Bare pass deg så du ikke stanger hodet i taket,
du,» skjøt jeg tilbake.
Vi kom ut i en liten gang hvor det var to dører, og
en vindeltrapp som ledet opp i andreetasjen. Guiden
ledet vei opp den smale trappa.
«Dette er trappa som tjenerne brukte,» forklarte han.
Da vi var kommet opp, snudde han seg og så på
oss med et lurt smil. «Det er her oppe museums-­
spøkelset vårt holder til.»
For første gang under omvisningen var det flere
som rettet seg opp og så litt interessert ut. Ansiktet til
Maja lyste opp, som en liten valp gjør når man rasler
med en pose tørrfôr.
«Hun het Ingrid og var tjenestepike,» sa guiden
alvorlig.
Vi sto stille som mus og hørte etter da han fortsatte
å fortelle om Ingrid. Hun hadde forelsket seg i en greve
som hadde besøkt herskapshuset, og han hadde forelsket
seg i henne. Greven lovte Ingrid at når han vendte tilbake
noen måneder senere, skulle han gifte seg med henne.
Som et tegn på sin kjærlighet, ga han henne et smykke
med et halvt hjerte, som hun måtte love alltid å gå med.
Den andre halvdelen bar han rundt sin egen hals.
Kort tid før greven skulle vende tilbake, oppdaget
Ingrid at smykket ikke lenger hang om halsen hennes.
Hun lette og lette, men til ingen nytte. Smykket var
9
sporløst forsvunnet. Og da Ingrid noen dager senere
sto og prøvde brudekjolen, fikk hun den ­tragiske
nyheten: Skipet til greven hadde gått ned, alle om
bord hadde druknet.
«Ingrid var overbevist om at forliset var hennes feil,
siden hun hadde mistet smykket. Knust av hjerte­
sorg, hengte hun seg her oppe i andreetasjen,» fortalte guiden. «Først flere år etter at Ingrid var død
ble smykket funnet, og nå oppbevares det her på
museet.»
«Hadde jeg levd i en tidsalder uten TV og Internett,
så hadde jeg tatt livet av meg jeg, òg,» mumlet jeg.
Andreas lo lavt.
Guiden festet blikket i oss, og betraktet oss ­alvorlig.
«Det er flere som sier at de har sett Ingrid bevege
seg over gulvet her, fortsatt kledd i brudekjolen, mens
hun gråter over sin kjære,» avsluttet han, med dyster
røst.
«Kuuult,» hvisket Maja.
Etterpå fikk vi se rommet til Ingrid. Det var mye
mindre enn de andre rommene, men slik var det vel
for tjenestepiker. De eneste møblene var en seng, et
klesskap og et nattbord med en bibel på.
Det med spøkelset var sikkert bare noe de hadde
funnet på for å gjøre omvisningene litt mer spennende. Men det var fortsatt litt ekkelt å tenke på
at noen hadde tatt livet av seg her, i dette rommet.
Kanskje hun hadde stått akkurat der jeg sto nå, da
10
hun klatret opp på stolen, festet repet rundt halsen,
og …
Det var da jeg hørte det.
«Hjeeelp meeeg …»
Stemmen var lav og hviskende, tryglende.
Jeg snudde meg for å se om noen andre hadde hørt
det, men jeg var alene i rommet. De andre hadde
allerede gått ut igjen. Hadde jeg innbilt meg det?
Blodet mitt frøs til is idet jeg hørte stemmen igjen,
like bak meg:
«Hjeeeeeelp meeeeg …»
2.
I neste øyeblikk ble skapdørene slått på vidt gap, og
en skikkelse kastet seg ut av skapet!
Jeg skrek og falt bakover mens jeg skjermet for
ansiktet med hendene.
Så hørte jeg latteren jeg kjente så altfor godt.
Andreas sto foran meg og gliste fornøyd. Han måtte
ha sneket seg inn i skapet uten at jeg så det.
«Du er så lettskremt!» lo Andreas.
I døråpningen sto Maja og tre andre jenter og så
rart på meg, der jeg lå på gulvet.
«Dust!» mumlet jeg mens den røde varmen bredde
seg utover ansiktet.
Hvorfor måtte jeg være så fordømt lettskremt!
Nettopp derfor elsker selvfølgelig Andreas å skremme
meg.
Gunn ristet bare oppgitt på hodet da vi kom bort til
de andre igjen. Enten hadde hun gitt oss opp, eller så ville
hun ikke avbryte omvisningen noe mer med å kjefte.
«Da har vi kommet frem til siste post på programmet,» kunngjorde guiden da vi kom ut igjen.
12
«Vi skal tilbake til hovedhuset, for å se på 1814-­
utstillingen.»
«Hæ?» utbrøt Maja sjokkert. «Skal vi ikke se
Grimsværd-huset?!»
Hva var det hun pratet om?
Guiden smilte. Det virket som om han bare var
glad for et snev av engasjement.
«Dessverre. Det er under oppussing, så det er ikke
en del av omvisningen denne gangen.»
Maja var tydelig sur da vi begynte å gå i flokk tilbake mot hovedhuset igjen. Hun subbet bakerst i
­følget, med blikket mot bakken.
«Hva er spesielt med Grimsværd-huset?» spurte jeg
Andreas.
Han trakk på skuldrene.
Jeg snudde meg for å spørre Maja, men hun var
ikke der lenger. Hun hadde stoppet et stykke bak
gruppen, og nå vinket hun oss til seg, før hun forsvant inn mellom noen hus.
Ingen tvil om hva hun planla.
Jeg så spørrende på Andreas.
«Hva tror du?» spurte jeg.
«Omvisningen er nesten ferdig. Det er vel ingen
som merker om vi er borte i fem minutter.»
Vi somlet med vilje, til resten av flokken hadde
passert oss. Så snek vi oss tilbake samme vei som vi
hadde kommet.
Vi fant Maja stående foran et vindskjevt tømmer13
hus, omkranset av en skigard. Det lå liksom litt for
seg selv, et stykke unna de andre husene. Med den
tykke steinpipen og den oransje taksteinen minnet
det meg om pepperkakehuset vi hadde bygget til jul i
fjor. Men det var noe ved dette huset som ga meg en
dårlig følelse.
«Det er låst,» sa Maja skuffet.
Jeg presset ansiktet mot ruten for å se inn, men
gardinene var trukket for.
«Hvorfor er du så interessert i dette Grimsværdhuset?» spurte jeg.
Maja så himmelfallen på meg.
«Seriøst? Du har bodd her hele livet, og så har du
ikke hørt om Jarle Grimsværd? Barnemorderen?»
Barnemorder? Nesten uten at jeg var klar over det,
tok jeg et skritt vekk fra huset. Maja snudde seg mot
Andreas for støtte, men han så like forvirret ut som meg.
Maja ristet på hodet.
«Dere er jo helt håpløse.»
«Det er ikke alle som er like opptatt av sånt som
det du er,» påpekte jeg.
«Det ser ikke så veldig skummelt ut,» bemerket
Andreas.
«Ikke i dagslys, så klart …» sa Maja.
Så fikk hun det blikket sitt. Blikket som betydde at
hun hadde fått en idé. Noe spennende. Noe skummelt. Noe jeg sannsynligvis ikke ville like. Øynene
hennes glitret.
14
«Nå vet jeg hva vi kan gjøre i natt! Vi kan leke
­‘kurragömma’ her på museet!»
Vi så spørrende på henne. Det hendte at Maja
måtte bruke svenske ord når hun ikke kom på det
norske, og da var det ikke alltid vi forsto hva hun
mente.
«Gjemsel,» oversatte hun.
Løpe rundt her i mørket? Nei takk. De tomme,
gamle husene var ekle nok på dagtid. Jeg kikket på
Andreas, og kunne se at han også nølte.
«Jeg tror jeg likte forslaget til Andreas bedre. Å kle
oss ut som zombier og skremme småungene,» prøvde
jeg meg.
Jeg hadde aller mest lyst til å foreslå at vi kunne
sitte inne og spille brettspill eller se på film eller noe,
men jeg hadde en følelse av at det ville bli nedstemt
rimelig kjapt.
«Bli med da! Det er sikkert dødsskummelt her om
natten!» maste Maja.
Det var nettopp det jeg var redd for.
«Ok, jeg er med!» sa Andreas.
Nå var jeg alene. De stirret forventningsfullt på
meg.
«Du er vel ikke redd, Bjørn?» Andreas måtte selvfølgelig erte.
Jeg nølte. Hadde ikke lyst til å vise meg som den
pysen jeg var, to ganger på samme dag. Maja satte
de store, nøttebrune øynene sine bedende i meg. Jeg
15
klarte aldri å si nei til det blikket, selv ikke når jeg
visste bedre.
Jeg sukket.
«Greit, jeg er med.»
«Herlig! Det kommer til å bli dødskult!» utbrøt
Maja.
Vi skulle ha holdt oss langt unna det museet. Men
hvordan kunne vi vite det?
Hvordan kunne vi ha visst hva som foregikk der
ved midnatt?