evig midnatt på museet
Aleksander Kirkwood Brown EVIG MIDNATT PÅ MUSEET omnipax, oslo 2015 3 1. «Som dere ser, er det veldig lavt under taket her. Det var for at det skulle være lettere å varme opp huset i gamle dager.» Den skjeggete guiden bare snakket og snakket og snakket. Andreas og jeg sukket nesten i kor. Vi hadde vært inn og ut av gamle bygninger i halvannen time, på denne dødskjedelige omvisningen på museet. Tømmerveggene i rommet var nakne og umalte. På gulvet sto et rundt bord og noen stoler. I hjørnet en skrivepult. Hva var liksom så spennende med å se på gamle hus? Ja vel, så hadde de møbler i gamle dager også, og alt var mye kjipere. Hva så? «Gjør meg en tjeneste, Bjørn: bare kverk meg. Gjør slutt på lidelsene mine. Jeg orker ikke flere gamle hus,» klagde Andreas. Jeg og Andreas kunne ikke vært mer ulike. Andreas er høy, lys og tynn som en bønnestengel. Jeg har mørkt hår og er den laveste gutten i klassen. Og selv om jeg ikke er direkte tjukk, så har jeg vel litt å gå på. Mamma sier at om et par år vil jeg skyte i været, og da vil vekten fordele seg litt bedre. 5 «Med glede,» svarte jeg og plasserte fingrene rundt halsen hans. «Men bare hvis du gjør meg samme tjenesten.» Vi stakk tungene ut av munnen og lagde kvelningslyder mens vi lot som om vi kvelte hverandre. Det var litt barnslig, jeg vet det, men vi måtte gjøre noe for å holde humøret oppe. Læreren vår, Gunn, sendte oss et blikk som ville fått en sulten løve til å si pent unnskyld og bli vegetarianer. Vi slapp straks tak i hverandre og lot som om vi fulgte interessert med på det guiden fortalte. «Dette er altså den gamle kapteinsboligen,» forklarte han ivrig. «Det var kaptein Nicolas Høye sin jobb å innkalle lokale soldater når det var bruk for dem. Nicolas Høye falt i kamp med svenskene under den svensk-norske krigen i 1814.» «Hva skal vi finne på i kveld?» hvisket Maja. Maja er bestevennen min. Den andre bestevennen min, altså. Hun flyttet hit fra Sverige for et par år siden og snakker flytende norsk, bare med en svak aksent. Vi pleier å tulle med at vi ble venner fordi hun er en mellomting mellom meg og Andreas. Hun er verken høy eller lav, tynn eller lubben, men midt imellom. Og så har hun rødlig hår, verken mørkt eller lyst. «Hva mener du?» spurte jeg. «Det er jo Halloween!» 6 Det hadde jeg helt glemt. Maja elsker alt som er skummelt og har med spøkelser og vampyrer og slike ting å gjøre. Det er ikke akkurat min greie. «Kanskje vi kan kle oss ut som zombier og skremme barna som driver med knask eller knep?» foreslo Andreas. Maja liksom-gjespet høyt. «Kje-e-e-delig! Det gjorde vi i fjor.» Det er en annen ting med Maja. Hun kjeder seg fort. For min del kan vi gjerne gjøre det samme hver gang vi møtes. Men Maja vil alltid finne på noe nytt. Livet blir i hvert fall aldri kjedelig med en slik venn. Før vi rakk å komme opp med flere forslag, oppdaget vi at resten av saueflokken hadde begynt å bevege seg ut av døra. Det var visst på tide å gå videre. Kanskje omvisningen endelig var ferdig? Men nei, da. Så heldige var vi selvfølgelig ikke. Guiden ledet oss videre innover på museumsområdet, langs den smale grusveien som snirklet seg fra den ene enden til den andre. Museet var skikkelig digert. På hver side av veien sto rekker med gamle trehus, stabbur og gårdsbygninger. Det var som om vi hadde falt inn i et tidshull og plutselig befant oss i en landsby for mange hundre år siden. Et enormt tømmerhus ruvet over oss på toppen av en liten bakke. Det måtte være like langt som en 7 fotballbane, med to meter høye vinduer. En gang i tiden hadde det sikkert vært et imponerende syn. Nå var tømmeret sprukket og bleket av solen. «Dette er det eldste huset vi har her på museet,» fortalte guiden. «Den ytterste fløyen ble bygd på midt på 1700-tallet, men resten av huset er nesten 400 år gammelt.» «Omtrent like lenge som denne omvisningen har vart,» hvisket jeg til Maja. Hun lo høyt. Maja har verdens mest smittsomme latter, så jeg prøver alltid å få henne til å le. Nå var det flere som lurte på hva som var så morsomt, og Gunn sendte oss et nytt, drepende blikk. Guiden låste opp den tykke, røde inngangsdøra, og vi gikk inn. «Som dere ser, er taket mye høyere her enn i det forrige huset. Det er fordi dette var en rikmannsbolig. De hadde mange tjenere som kunne varme opp huset til enhver tid.» Guiden tullet ikke. Det måtte være nesten tre meter opp til taket. Rommet var dekorert med rosemalte mønstre som slynget seg over veggene. I h jørnet sto en stor bestefarsklokke. Spisebordet strakte seg fra den ene siden av rommet til den andre. Hele klassen kunne lett ha fått plass rundt det. På vei inn i det neste rommet snublet jeg nesten over dørterskelen. Jeg glemte stadig vekk at gamle hus har så høye terskler. 8 «Bare si fra hvis jeg skal løfte deg over dørterskelen, småen,» sa Andreas. «Bare pass deg så du ikke stanger hodet i taket, du,» skjøt jeg tilbake. Vi kom ut i en liten gang hvor det var to dører, og en vindeltrapp som ledet opp i andreetasjen. Guiden ledet vei opp den smale trappa. «Dette er trappa som tjenerne brukte,» forklarte han. Da vi var kommet opp, snudde han seg og så på oss med et lurt smil. «Det er her oppe museums- spøkelset vårt holder til.» For første gang under omvisningen var det flere som rettet seg opp og så litt interessert ut. Ansiktet til Maja lyste opp, som en liten valp gjør når man rasler med en pose tørrfôr. «Hun het Ingrid og var tjenestepike,» sa guiden alvorlig. Vi sto stille som mus og hørte etter da han fortsatte å fortelle om Ingrid. Hun hadde forelsket seg i en greve som hadde besøkt herskapshuset, og han hadde forelsket seg i henne. Greven lovte Ingrid at når han vendte tilbake noen måneder senere, skulle han gifte seg med henne. Som et tegn på sin kjærlighet, ga han henne et smykke med et halvt hjerte, som hun måtte love alltid å gå med. Den andre halvdelen bar han rundt sin egen hals. Kort tid før greven skulle vende tilbake, oppdaget Ingrid at smykket ikke lenger hang om halsen hennes. Hun lette og lette, men til ingen nytte. Smykket var 9 sporløst forsvunnet. Og da Ingrid noen dager senere sto og prøvde brudekjolen, fikk hun den tragiske nyheten: Skipet til greven hadde gått ned, alle om bord hadde druknet. «Ingrid var overbevist om at forliset var hennes feil, siden hun hadde mistet smykket. Knust av hjerte sorg, hengte hun seg her oppe i andreetasjen,» fortalte guiden. «Først flere år etter at Ingrid var død ble smykket funnet, og nå oppbevares det her på museet.» «Hadde jeg levd i en tidsalder uten TV og Internett, så hadde jeg tatt livet av meg jeg, òg,» mumlet jeg. Andreas lo lavt. Guiden festet blikket i oss, og betraktet oss alvorlig. «Det er flere som sier at de har sett Ingrid bevege seg over gulvet her, fortsatt kledd i brudekjolen, mens hun gråter over sin kjære,» avsluttet han, med dyster røst. «Kuuult,» hvisket Maja. Etterpå fikk vi se rommet til Ingrid. Det var mye mindre enn de andre rommene, men slik var det vel for tjenestepiker. De eneste møblene var en seng, et klesskap og et nattbord med en bibel på. Det med spøkelset var sikkert bare noe de hadde funnet på for å gjøre omvisningene litt mer spennende. Men det var fortsatt litt ekkelt å tenke på at noen hadde tatt livet av seg her, i dette rommet. Kanskje hun hadde stått akkurat der jeg sto nå, da 10 hun klatret opp på stolen, festet repet rundt halsen, og … Det var da jeg hørte det. «Hjeeelp meeeg …» Stemmen var lav og hviskende, tryglende. Jeg snudde meg for å se om noen andre hadde hørt det, men jeg var alene i rommet. De andre hadde allerede gått ut igjen. Hadde jeg innbilt meg det? Blodet mitt frøs til is idet jeg hørte stemmen igjen, like bak meg: «Hjeeeeeelp meeeeg …» 2. I neste øyeblikk ble skapdørene slått på vidt gap, og en skikkelse kastet seg ut av skapet! Jeg skrek og falt bakover mens jeg skjermet for ansiktet med hendene. Så hørte jeg latteren jeg kjente så altfor godt. Andreas sto foran meg og gliste fornøyd. Han måtte ha sneket seg inn i skapet uten at jeg så det. «Du er så lettskremt!» lo Andreas. I døråpningen sto Maja og tre andre jenter og så rart på meg, der jeg lå på gulvet. «Dust!» mumlet jeg mens den røde varmen bredde seg utover ansiktet. Hvorfor måtte jeg være så fordømt lettskremt! Nettopp derfor elsker selvfølgelig Andreas å skremme meg. Gunn ristet bare oppgitt på hodet da vi kom bort til de andre igjen. Enten hadde hun gitt oss opp, eller så ville hun ikke avbryte omvisningen noe mer med å kjefte. «Da har vi kommet frem til siste post på programmet,» kunngjorde guiden da vi kom ut igjen. 12 «Vi skal tilbake til hovedhuset, for å se på 1814- utstillingen.» «Hæ?» utbrøt Maja sjokkert. «Skal vi ikke se Grimsværd-huset?!» Hva var det hun pratet om? Guiden smilte. Det virket som om han bare var glad for et snev av engasjement. «Dessverre. Det er under oppussing, så det er ikke en del av omvisningen denne gangen.» Maja var tydelig sur da vi begynte å gå i flokk tilbake mot hovedhuset igjen. Hun subbet bakerst i følget, med blikket mot bakken. «Hva er spesielt med Grimsværd-huset?» spurte jeg Andreas. Han trakk på skuldrene. Jeg snudde meg for å spørre Maja, men hun var ikke der lenger. Hun hadde stoppet et stykke bak gruppen, og nå vinket hun oss til seg, før hun forsvant inn mellom noen hus. Ingen tvil om hva hun planla. Jeg så spørrende på Andreas. «Hva tror du?» spurte jeg. «Omvisningen er nesten ferdig. Det er vel ingen som merker om vi er borte i fem minutter.» Vi somlet med vilje, til resten av flokken hadde passert oss. Så snek vi oss tilbake samme vei som vi hadde kommet. Vi fant Maja stående foran et vindskjevt tømmer13 hus, omkranset av en skigard. Det lå liksom litt for seg selv, et stykke unna de andre husene. Med den tykke steinpipen og den oransje taksteinen minnet det meg om pepperkakehuset vi hadde bygget til jul i fjor. Men det var noe ved dette huset som ga meg en dårlig følelse. «Det er låst,» sa Maja skuffet. Jeg presset ansiktet mot ruten for å se inn, men gardinene var trukket for. «Hvorfor er du så interessert i dette Grimsværdhuset?» spurte jeg. Maja så himmelfallen på meg. «Seriøst? Du har bodd her hele livet, og så har du ikke hørt om Jarle Grimsværd? Barnemorderen?» Barnemorder? Nesten uten at jeg var klar over det, tok jeg et skritt vekk fra huset. Maja snudde seg mot Andreas for støtte, men han så like forvirret ut som meg. Maja ristet på hodet. «Dere er jo helt håpløse.» «Det er ikke alle som er like opptatt av sånt som det du er,» påpekte jeg. «Det ser ikke så veldig skummelt ut,» bemerket Andreas. «Ikke i dagslys, så klart …» sa Maja. Så fikk hun det blikket sitt. Blikket som betydde at hun hadde fått en idé. Noe spennende. Noe skummelt. Noe jeg sannsynligvis ikke ville like. Øynene hennes glitret. 14 «Nå vet jeg hva vi kan gjøre i natt! Vi kan leke ‘kurragömma’ her på museet!» Vi så spørrende på henne. Det hendte at Maja måtte bruke svenske ord når hun ikke kom på det norske, og da var det ikke alltid vi forsto hva hun mente. «Gjemsel,» oversatte hun. Løpe rundt her i mørket? Nei takk. De tomme, gamle husene var ekle nok på dagtid. Jeg kikket på Andreas, og kunne se at han også nølte. «Jeg tror jeg likte forslaget til Andreas bedre. Å kle oss ut som zombier og skremme småungene,» prøvde jeg meg. Jeg hadde aller mest lyst til å foreslå at vi kunne sitte inne og spille brettspill eller se på film eller noe, men jeg hadde en følelse av at det ville bli nedstemt rimelig kjapt. «Bli med da! Det er sikkert dødsskummelt her om natten!» maste Maja. Det var nettopp det jeg var redd for. «Ok, jeg er med!» sa Andreas. Nå var jeg alene. De stirret forventningsfullt på meg. «Du er vel ikke redd, Bjørn?» Andreas måtte selvfølgelig erte. Jeg nølte. Hadde ikke lyst til å vise meg som den pysen jeg var, to ganger på samme dag. Maja satte de store, nøttebrune øynene sine bedende i meg. Jeg 15 klarte aldri å si nei til det blikket, selv ikke når jeg visste bedre. Jeg sukket. «Greit, jeg er med.» «Herlig! Det kommer til å bli dødskult!» utbrøt Maja. Vi skulle ha holdt oss langt unna det museet. Men hvordan kunne vi vite det? Hvordan kunne vi ha visst hva som foregikk der ved midnatt?
© Copyright 2024