Det er ikke mitt valg og ikke min skyld! Utsagnet kommer fra en av de to kvinnene vi har møtt på Sanitetskvinnenes pårørendesenter i Skien. Hun har en rusavhengig datter og deltar i en av de støttegruppene som er etablert ved senteret. Vi møter henne og en av de andre deltakerene i støttegruppa på kontoret i Kverndalen i Skien. Sammen med oss er også leder for pårørendesenteret Britt Karlsen.Vi har fått anledning til å presentere deres historie for leserne fordi dette kanskje kan hjelpe andre i sitt daglige strev som pårørende til en rusavhengig. De har hver sin historie å fortelle, Ingunn og Anita, som vi har valgt å kalle dem. Ingunn med sin rusavhengige datter og Anita med sin rusavhengige sønn. Vi kan leve et godt liv - Jeg synes det er viktig å vise andre at vi kan leve et godt liv, forteller Ingunn, på tross av at vi har voksne barn som ruser seg. At man ikke går med i dragsuget og havner i en offerrolle. - Når man oppdager at en har barn som ruser seg, blir en fryktelig redd. og den redselen lammet en til tross for at jeg er et ressurssterkt menneske, sier hun. Jeg så ting veldig tydeligm, men redselen min gjorde at det ikke var så lett å ta rusavhengigheten opp med dattera mi. Vi trengte hjelp - Det ble åpenbart for meg at vi ikke ville klare dette aleine og at vi måtte søke hjelp hos andre. For meg ble det Borgestadklinikken etter kontakt med fastlegen. Mange tror Borgestadklinikken bare er for de som selv ruser seg, men de har et flott opplegg for familier til de rusavhengige. tid. Vi har ingen ventetid og ingen trenger henvisning for å komme til oss. - Jeg gjorde bruk av dette tilbudet mange år med samtaler og veiledning hver tredje uke. Etter Borgestadklinkken tok jeg kontakt med veiledningssenteret her i Skien, fordi jeg kunne tenke meg å bruke det jeg hadde lært, og vise andre pårørende at en kunne leve et godt liv. Mistanken - Som pårørende går en gjennom flere faser, først undring i forbindelse med måltider. Hun spiste veldig stygt og helt annerledes enn tidligere. Hun hadde lærlingeplass og sluttet, der og da burde jeg ha reagert. Magefølelsen min tilsa at noe var galt, men jeg stolte ikke nok på meg selv til å innse at det kunne være snakk om rusavhengighet. Her smetter Britt inn at de samarbeider godt med Borgestadklinikken. Mange tar kontakt med oss både før og etter å ha vært til behandling der. De er imidlertid et behandlingstilbud i spesialitshelsetjenesten, noe vi ikke er. Her trenger pårørende henvisning fra lege og det er lang vente- - Med en gang anklaget jeg meg selv og tenkte gjennom om det var noe jeg kunne ha gjort annerledes. I løpet av tiden på Borgestadklinikken har jeg lært at det skal en ikke gjøre. Dette er den rusavhengiges eget ansvar, vi rundt henne kan ikke klandre oss selv. DET SKJER I Bamble - Til slutt fant vi henne ruset på rommet hennes. Vi skjønte det da, men etter en stund gikk det bra med ny lærlingekontrakt. Jeg stilte opp og hentet henne etter jobb, men innså ikke da at hun fortsatt var i dette miljøet. - I denne tiden levde hun et dobbeltliv, faktisk i halvannet år der hun fungerte mer eller mindre bra på jobb, men ruset seg utenom dette. - I neste fase kom politiet, og var det slutt med å lure seg selv. Da fikk jeg kontakt med Borgestadklinikken. Møte med behandler - I dag må jeg nesten le når jeg tenker tilbake på den skepsisen jeg hadde overfor min behandler på klinikken. Jeg var sikker på at hun ikke hadde det minste greie på min situasjon, men så viste det seg fort at jeg fikk den nødvendige hjelp og at hun nok visste hva hun gjorde. - Litt av grunnen til at det første møtet ble negativt var at jeg var svært nedkjørt. Jeg hadde planer om å finne meg et grantre og ta mitt eget liv. Jeg fant aldri det grantreet som passet, og hadde vanskeligheter med å klare hverdagen. Da jeg møtte henne første gang på klinikken, sa hun at jeg skulle kjøpe meg en flott bukett med tulipaner. - Jeg forsto ikke da at en tulipanbukett med alle fargene er selve livet, fra de mørke til de lyse fargene. Hvert år har jeg derfor vært på kontoret til min veileder på Borgestadklinikken med en stor bukett tulipaner, fordi hun så dette, selv om ikke jeg ville innse det. - Jenta mi fungerer på en måte, hun går ikke på heroin, men ruser seg på andre stoffer. Hun kommer hjem til meg en og annen gang og da har vi det hyggelig, men jeg har innsett at hun ikke kan bo hos oss, det ville ikke gå for noen av partene. Jeg må akseptere hennes valg - Jeg aksepterer hennes valg i og med at hun er voksen og i utgangspunktet ressurssterk. Jeg kan ikke ta valgene for henne. Jeg kan ikke forstå hennes valg, men er ferdig med å gruble over det. - Det er nå ti år siden hun begynte å ruse seg. Disse ti årene har faktisk vært de beste i livet mitt. Det høres kanskje rart ut, men det skyldes det valget jeg tok en stund ute i prosessen med hennes rusavhemgighet. Jeg hadde valget mellom å gå til grunne eller å ta opp kampen i meg selv - og valgte det siste. - Det er viktig å understreke at det er nødvendig med faglig hjelp i denne prosessen. Den lange tiden med samtaler på Borgestadklinikken og nå ved pårørendesenteret i Skien , har vært helt avgjørende for meg. Jeg vil håpe at andre pårørende får den samme hjelpen som jeg har fått, til å leve et mer eller mindre normalt liv, til tross for min datters rusmisbruk. DET SKJER I Anita Anita har hørt Ingunns beretning og ser mange likhetstrekk med hennes historie. - Jeg har imidlertid en helt annen bakgrunn enn Ingunns, sier Anita. Jeg er enslig alenemor som har vært skilt i tjuetre år og jobber innen omsorg. - Min sønn er rusmisbruker. Han fikk tidlig diagnosen ADHD og det har vært stor ståhei i alle år med skoler som han har blitt kastet ut av og mange andre problemer. Så begynte han å ruse seg når han var 14-15 år, da var det på hasj. - Det oppsto en uenighet mellom mannen min om jeg om bruk av Retalin for hans ADHD, noe min mann nektet. I ettertid ser jeg at det selvsagt var svært uheldig, men jeg vet jo ikke han hadde ruset seg selv om han hadde brukt de medisinene han skulle mot symptomene på ADHD. - Jeg har gått til ungdomspsykiatrer i seks år for å mestre situasjonen. Sønnen min har mistet leilighet og han har hatt mange nedturer i livet sitt. Jeg har da stått han bi og vært den omsorgspersonen jeg har følt det var behov for. Ingen kontakt fra familien - Noe av det vanskeligste for meg å godta i denne prosessen, har vært at familien forøvrig har kuttet all kontakt. Jeg kan godt forstå at det kan være vanskelig å takle en slik situasjon, men generelt sett bør en forstå at de som er midt oppe i prosessen har behov for kontakt og støtte. Det har det vært lite eller ingenting av i mitt tilfelle, sier Anita. - Det kan godt være at det er av uvitenhet, men jeg synes det er trist at ikke familien kan ta en telefon og bry seg. Han er tross alt et menneske han også, selv om han sliter og har det vondt. Vi ser rusens ansikt, ikke barna våre - Det er rusens ansikt vi ser og ikke barna våre. Som mødre ser vi fortsatt gjennom rusen og inn til de barna våre. Det tar lang tid med sorgarbeid å komme så langt i prosessen at jeg kan se barnet mitt gjennom rusen og det har jeg hatt behov for hjelp til å innse. - Jeg kan faktisk ikke noe for det og har stått rakrygget gjennom hele prosessen. Det har vært fengselsopphold, det har vært blålys utenfor leiligheten og har vært involvert i mange forskjellige episoder på grunn av sønnen min. Det er ikke mitt valg at han er slik han er og det er det viktig å få fram til andre som står i samme situasjonen som oss. Vi har ikke valgt dette! - Vi har lært oss mange teknikker i disse årene, med god hjelp av fagfolk. Vi innser nå at vi er like glade barna våre selv om de ruser seg. Bamble - Jeg har valgt å reise mye, forteller Anita. Jeg slipper å forklare noe til andre, kan slappe av og ligge på stranden med ei god bok. Samtalegruppe ved pårørendesenteret - Jeg har fått svært god hjelp av den gruppa jeg har gått til her ved pårørendesenteret, sier Anita. Jeg var selv helt utslitt da jeg ble kjent med tilbudet og henvendte meg da til senteret. Jeg fikk faktisk tid i løpet av ei uke til en samtale og det var utrolig raskt når en er vant til lange ventetider i det offentlige helsevesen. - Britt har hjulpet meg utrolig mye. Vi har blitt ordentlig tøffe, vi som går i samtalegruppe ved pårørendesenteret og det har vi veldig behov for å være. Jeg sier jeg skal på bøllekurs, når jeg skal til møter i samtalegruppa mi. - Jeg har også hatt god hjelp av andre medlemmer i gruppa. Da behøver jeg ikke å forklare noe og vi kan hjelpe hverandre selv om vi ikke alltid har de samme erfaringene. Det er fem til sju medlemmer i samtalegruppene. De fleste i gruppene har hatt en til en oppfølging av Britt før de gikk videre til samtalegruppene. Viktig med egenomsorg - Vi lærer egenomsorg, det å ta vare på seg selv. Det å si det rett ut at en må passe på seg selv i denne prosessen der en ofte kan bli slukt med hud og hår. - Jeg må stelle godt med meg selv, skyter Ingunn inn. For den dagen da en kanskje kan få den rusavhengige ut av rusen, må en være sterk nok til å makte å hjelpe. Da er jeg der når hun har behov for min hjelp. - Når en rusavhengig “vender tilbake” til mer normal livsførsel, kan det bli en ekstra belastning når de blir klar over at de ikke bare har ødelagt deler av sitt eget liv, men at de også ser at de har ødelagt for foreldrene. Den byrden har jeg ikke lyst til at hun skal ha med seg, derfor gjelder å ha det godt med seg selv. Hyggelig å møtes - Vi begynte begge tidlig i januar måned i år i støttegruppen ved pårørendesenteret. I tillegg til at det er hjelp å få, er det hyggelig bare det å møtes. Pårørende til rusavhengige har ikke alltid mulighet og lyst til å være så sosiale, å be folk med seg inn i et hjem som kan være ramponert. Da er det trygt og godt å møte folk i samme situasjon her på senteret. - Vi synes også det er flott å skjerme oss litt fra alle de lettvinte forslag til løsninger. Alt fra Se og Hør til folk flest, har en ubendig trang til å fortelle oss pårørende at det bare er for ungdommene å ta seg sammen, så løses problemene. I gruppa vet vi at problemet er langt mer sammensatte. - Gruppa vår er selvstyrt og vi bestemmer selv hvor ofte vi møtes. Noen ganger er det her på senteret, mens andre ganger møtes vi andre steder. Vi vil gjerne understreke at det er ressurssterke mennesker som innser at det har DET SKJER I behov for hjelp og ikke kan makte disse utfordringene aleine. Det er et tegn på styrke å søke hjelp. Det er bare å ta kontakt Her skyter Britt inn at det bare er å ta kontakt med pårørendesenteret i telefon eller på mail. De tilpasser opplegget til den enkelte og kommer aldri med noen enkle løsninger på problemene. Adresse og telefonnummer til pårørendesenteret finner du på neste side. - Vi ønsker å møte alle pårørende med ydmykhet og respekt og få formidlet at vi ikke eier sannheten eller løsningen. Vi vil gjerne gå sammen med og støtte den pårørende i prosessen med å sette sine grenser og forme det livet de ønsker for seg selv. - Mange pårørende sliter med stor skam- og skyldfølelse og dette er noe vi jobber mye med. Mye bra skjer når de pårørende oppdager at de også har et valg og et ansvar for hvordan en ønsker å leve sitt liv, på lik linje med den rusavhengiges, og det er et godt utgangspunkt for å sette i gang en endringsprosess. Ofte ser vi at menn sliter med skamfølelse, mens kvinner sliter med en følelse av skyld, sier Britt. Ikke valgt det selv - Jeg har enda til gode å møte pårørende som har valgt denne rollen selv. Det er også svært viktig å feire de små seirene i det slaget en utkjemper for barn, ektefeller eller andre en er pårørende til. Det er som å være i krigen og svært mange pårørende har utviklet symptomer som har sterke likhetstrekk med krigsdeltakere. - Vi har også behov for å få den enkelte til å se den kjempejobben de aller fleste har gjort for å komme seg gjennom livet med en rusmisbruker i familien. - Det er ikke alle fastleger som har omfattende erfaring med rusavhengighet og i hvert fall ikke med kontakt med de pårørende. Derfor er det så godt for oss å komme til et sted der vi blir møtt med forståelse og respekt, sier både Ingunn og Anita. Vise andre vei Både Anita og Ingunn står fram med sine historier for strekke ut en hånd til de pårørende som er i samme situasjon de selv var i, når de oppdaget sine barns rusavhengighet. - Vi har lyst til å fortelle hvor god hjelp vi har fått, sier de begge. Et slikt senter og pårørendegruppe er selvsagt ikke noen enkel løsning på noe som helst, men en viktig hjelp prosessen med å vende tilbake til et tilnærmet normalt liv. God hjelp av politiet - Avslutningsvis har vi også lyst til å berømme politiet som vi ofte har hatt kontakt med. De aller fleste tjenestemenn og kvinner vi har vært i kontakt med, har oppført seg meget bra og forsøkt å løse problemene etter beste evne, sier de begge. Bamble