Fløtningsinnretninger langs Namsenvassdraget Av avdelingsleder/konservator NMF, Geir A. Grøtan Innledning I 1991 gjennomførte Namdalsmuseet et stort prosjekt der målet var å registrere alle faste innretninger etter fløtningen i Namsenvassdraget. Bakgrunnen for dette prosjektet var at Namsen med sine bielver var det største fløtningsvassdraget i det nordenfjeldske Norge. Således var elva et interessant objekt å gå litt nærmere inn på med tanke på hva som ennå kunne fines av rester etter den store aktiviteten som fløtningen var. Registreringen ble foretatt i samarbeid med lokale kjentfolk i de respektive kommuner det galt. Hva ble registrert? Målet for registreringen var å kartfeste, måle opp, tegne og fotografere hvert enkelt objekt. Å søke etter historien til objektene var ikke det primære målet, men i de tilfeller at den lett ble avdekket ble også disse tatt med i registreringen. Resultatet ble en stor database over fløtningsinnretningene lang Namsenvassdraget. Fløtningsinnretninger Elva Namsen med sin store og stabile vannføring har ikke hatt behov for fløtningsinnretninger. Det er i de mindre bielvene at restene etter fløtningen ble funnet. Det var i disse elvene at det var behov for å bygge opp vannmagasin, sikre tømret mot å havne på land eller prøve å unngå store tømmervaser. Disse bielvene sikret at det var mulig å få tømret ned til hovedvassdraget. Som mange av elvene på Østlandet har også Namsen store bielver som strekker seg langt innover i skogene i dalen. Dette var en forutsetning for å kunne drive med tømmerdrift over store avstander. Fløtningsinnretningene har hatt ulike oppgaver, og konstruksjonen er ulik etter hvilke behov som skal dekkes. Målet for registreringen har vært å prøve å registrere mangfoldet av aktiviteten. Fløtingsdammer Det folk flest forbinder med tømmerfløtning er dammene som magasinerer vatnet. Formålet med disse damene var for det første og magasinere vatn slik at det ble nok vatn for å kunne fløte tømret ned til hovedvassdraget. I mange tilfeller var også dammen bygd for å holde tilbake tømret. I de fleste tilfeller var slike dammer bygd ved utløpet av sjøer og mindre vann. Registreringen viser imidlertid at det var ikke store vassdraget som skulle til for å bygge en dam. I utløpet av større myrområder kunne en også finne rester etter dammer. Her var en avhengig av vårflommen for å sikret vanntilførselen og det at fløtingen ikke skulle foregå over så stor en avstand med tanke på begrenset vanntilførsel. Damtyper Dammene hadde som oftest ett løp, det vil si at det var kun en åpning i dammen. Unntaksvis har det i Namdalen vært dammer med flere løp. Så store dammer har ikke vært vanlig å konstruere eller vassdragene var ikke store nok til at det var mulighet å konstruere slike dammer. Dammenes løp har en åpningsmekanisme som i sin tur har vært med på å bestemme hva slags benevning dammen fikk. Damtype etter åpningsmetode Lukedam De mest vanlige typer dammer i Namsenvassdraget var såkalte lukedammer. Unntaksvis er det i registreringen dokumentert andre måter å åpne dammen på, slik som for eksempel nåldammer, slagdammer og lignende. Lukedammene ble som navnet tilsier åpnet og lukket ved bruk av såkalte luker. Lukene måtte ikke være for brede, da ble de tunge å løfte opp. Konstruksjonen var slik at i bunnen av løpet låg en stor og tung stokk – ”grunnmastra/nermastra”. I den var det tappet inn spor der det ble satt opp stolper – ”meddører”, som lukene hvilte mot. Disse meddørene var i overkant feste i en tilsvarene stokk – ”øvermastra”, som også hadde inntappede spor. ”Meddørene” var formet som en T slik at de hadde en fals som lukene hvilte mot. Lukene ble åpnet, jekket opp, med et spett og lignende. En typisk lukedam. Denne er fra Bergtjønna i Overhalla. Her er både brua og øvermastra inntakt. Luker og meddører ligger også lagret i tilknytning til dammen. På det høyre bildet ser en lukene på lager. Nåldam En annen måte å åpne og stenge dammen på var ved bruk av nåler. Nålene var stående planker. Den øverste enden av nålene låg an mot dambrua, og den nederste delen låg an mot en syllstokk i bunnen av elveløpet/dammen. Nålene var konstruert med et hull i den øverste enden slik at et tau kunne trekkes igjennom nålene. Slik unngikk en at plankene – nålene – drog av gårde sammen med vannstrømmen i det dammen ble åpnet. I Namsenvassdraget er det ikke registrert åpningsmekanismer av denne typen. Imidlertid finnes det et eksempel på en avart av denne typen, der nålene ligger horisontalt. Her står det en planke – ”slir” – midt i løpet og fra hver side av åpningen ligger det planker – ”nåler” – som hviler mot sliren. Nålene er konstruert med hull slik at et taug kan festes i og gjennom nålene for å samle dem opp etter at dammen er åpnet. Dammen blir åpnet ved at en svær vektstang vrir slira ut av posisjon og nålene blir på et blunk tatt av vannmassene. Slike dammer ble også kalt slagammer eller sprengdammer. Nåldam. Dette er Svartfossdammen i Overhalla. Den eneste nåldammen i registreringen. Nålene og sliren ligger lagret ved dammen. Nålene har i den ene enden de karakteristiske hullene. Der ble tauet festet slik at de kunne dras opp igjen etter at dammen var åpnet. Brua og øvermastra har råtnet vekk. Damtype etter byggemåte Det finns også en annen måte å benevne fløtningsdammene på, og det er etter måten de er bygget på. Tømmerkistedam De eldste dammene er såkalt ”tømmerkistedammer”. Disse dammene var bygd opp som laftede tømmerkar eller tømmerkister, derav navnet tømmerkistedammer. Andre benevnelser på samme type dam var også tømmerdammer og steinkistedammer. Konstruksjonen var slik at den ble bygget som en laftet kiste fylt med stein. En kiste på hver side av elveløpet. Størrelsen og lengden på tømmerkistedammen var avhengig av terrenget og vassføringen. Hvis elva var bred, måtte det flere kister til for å holde dammen. Enkelte dammer i Namdalen kunne være over 40 meter lange. Tømmerkistedam. Litjdammen i Litlåa på Høylandet. En enkel tømmerkistedam bygd i 1948 og brukt for å samle opp vatn for å gjøre tømmerfløtingen lettere å gjennomføre. Flakdam En annen type fløtningsdam, som ikke er beskrevet fra så mange andre steder enn Namdalen, er ”Flakdammen”. Dette er en damtype, som ifølge Karl L. Mørkved i boka ”Skogbruk og treforedling i Namdal”, ble konstruert av namdalingen Per Larsen, opprinnelig fra Gausdal. Her ble den loddrette tømmerveggen på de gamle dammene erstattet med et ”flak” av halvkløyvninger eller planker. Flakene ble plassert i skrå vinkel ut mot vannet på oversiden av dammen. Under flakene ble tømmerkistene forlenget slik at tømmerkistene også fikk en skrå form. Flakene hvilte så på disse. Teorien var at vanntrykket skulle presse dammen ned over flakene slik at den ble stående mye sikrere enn de gamle dammene. Dette fungerte tydeligvis, all den tid de fleste rester etter dammer i Namdalen i dag, er rester etter flakdammer. Flakdam. Ved Butjønna på Høylandet står denne dammen. Her kan en på bildet til høyre godt se at tømmerkistene følger vinkelen til flakene ut mot vannet. Øvermastra med tydelige spor etter meddørene er inntakt. Flakdam. Denne dammen står ved Breidvatnet i Grong. På bildet til høyre ser en godt steinene som er plassert opp i kistene. Ellers rundt om i landet der det finnes flakdammer, er de som oftest konstruert med bukker til å holde opp flakene. Bukkdam En tredje type dam vi finner i Namdalen er bukkdam. Bukkdammer hadde skråstilte bukkesperrer som ble holdt oppe av støtter. Mot vannet var bukkedammene kledt med flaker, planker. Denne typen dam var vanligvis fundamentert på fjell. Slike dammer er det ikke bygget så mange av i Namdalen, men det finnes to eksemplarer og begge er ganske godt inntakt. Bukkdam. Denne bukkdammen er bygd ved Djupvatnet i Lierne. Bortsett fra at brua og øvermastra er borte, er dammen bra inntakt. Her vises godt konstruksjonen med bukker som holder oppe flakene. Steindam Dammene som ble oppført i stein, ble ofte oppført der terrenget lå til rette for det. Det vil oftest bety at grunnen var av fjell slik at dammen ble stående støtt. Steinene ble innpasset til hverandre så nøye som mulig og den på den siden av dammen, som vendte mot vannet, ble fugene forsterket med sement. Det ble ikke gjort på den andre siden, for å sikre at det vann som mot formodning skulle komme inn i dammens konstruksjon også skulle komme ut. Dette ble gjort for å unngå frostsprenging av dammen. Lukene og lukesystemet var vanligvis bygget på samme måten som hos tredammene. Altså luker av tre. I Namsenvassdraget er det ikke registrert rene steindammer. Det finnes en kombinasjonsdam i stein og betong i Gartlandselva i Grong. Steindam i Gartlandselva. Betongdam/Murdam Det finnes en del dammer bygd i betong. Dette er av de siste dammene som ble bygget. Disse dammene har gjerne en kombinert bruk. Både fløtingsdam og bru. I Namsenvassdraget er alle de registrerte betongdammene bygd på 1950 – tallet og med to unntak er alle kombinasjonsdammer mellom dam og bru. Også her har lukene vært av den tradisjonelle typen i tre. En dam er i kombinasjon kraftverk og fløtingsdam – en noe spesiell kombinasjon og en dam er en ren fløtningsdam. Betongdammer. Dammen til venstre fra Brekkvatnet i Namsskogan, er en dam i kombinasjon dam/bru. Dammen til høyre fra Møklevatnet i Grong er en ren fløtningsdam. En av de få dammene i Namdal med to løp. En enkel plankebu er bygget for å lagre luker og medører. Damtype etter funksjon Magasindam For å tilføre enda en dimensjon til benevnelsene på de ulike fløtingsdammene, finnes det nok en måte å benevne dammer på, og det går etter funksjon. Da er det snakk om fløtningsdam eller magasindam. Forskjellen ligger i hvordan vannet blir utnyttet. Magasindammene ble bygd ved mindre sjøer, tjern eller myrområdet for å kunne ha en mulighet til å regulerere vanntilførselen for å lette fløtingen lengre ned i vassdraget. En form for reservemagasin. Fløtningsdammen skulle i tillegg til å regulere vannet også slippe tømret igjennom. I min undersøkelse har kilder kun nevnt få dammer av de som er registrert, som er såkalte magasindammer. Det er blant annet en liten tømmerkistedam i Leirsjøen, en bielv til Medalåa i Lurudalen. Det er fortalt at da tømmeret kom ut på Blautdalsfossene, slapp fløyterne damvatnet fra Leirsjøen, for å få god fart på tømmeret ut over Blautdalsfossene. I tillegg er noen dammer i Lierne også benyttet som magasin for den store dammen i Otersjøen. Magasindammen i Leirsjøen Teknisk beskrivelse av bygging av en fløtningsdam i tre En generell beskrivelse av hvordan man bygger en dam finner en i ”Skogteknisk handbok” av Wilhelm Ekman. Kort fortalt bygges en fløtningsdam i tre opp på følgende måte: En dam anlegges ved utløpet av et vann der den økende vannmassen kan demmes opp. Ved damplassen bør det være fast grunn og feste for dammen på land. Grunnen bør være fjell, men vanlig grus eller morenegrus fungerer også godt som grunn for en dam. Løsmasser som torv og jord på damplassen må fjernes for å komme ned til den grunn som egner seg for å bygge dammen på. Umiddelbart foran dammen slår en ned planker/halvkløyvninger for å hindre at vannet trenger inn under dammen. Dammens bredde bør være like stor som høyden, eller minst 4/5 deler av høyden. Bunnen i dammen er en bru av tømmer. På denne tømmerbrua blir så dammen bygd opp. På hver side av elveløpe ble det tømret opp steinkister. Hvis elva var stor, ble det bygget flere kar etter hverandre. Mot vanntrykket ble karene tettet godt slik at det ikke skulle renne vann gjennom dammen. Over elveløpet ble det ble det bygget en bru der den fremste stokken var konstruert slik at lukene og meddørene skulle støttes mot den. I Namdalen ble denne stokken, jfr. K. Mørkved ”Skogbruk og treforedling i Namdalen” kalt for ”mastra”, eller ”øvermastra”. Motsatsen var ”grunnmastra”, som sto i dammens åpning i elveløpet. Elveforbedring For å gjøre et vassdrag fløtbart var det mange ganger bruk for å forbedre elvas naturlige løp. Til det formål ble det konstruert en god del ulike innretninger som i sin tur skulle gjøre det enklere å fløte tømmeret nedover elva. Skådammer En skådam er en dam som i motsetning til fløtningdammen går langs med elva. Formålet med en slik dam er å hindre tømmeret i å havne inn i bakevjer, oppe på holmer i elva, sideelver og liknende. Andre navn på en slik dam er tømmerskjerm og strykkar. I Namdalen har byggemåten vært forskjellig. Forskjellen beror nok på naturgitte forhold og hvilke behov en skulle dekke. Der det var sterke krefter ut og gikk i elva, måtte det konstrueres kraftige skådammer og mer enkle dammer i lettere farvann. Skådammene kunne være tømrede kister fylt med stein, i byggemåte veldig lik en tømmerkistedam, eller en steinmur bygd opp av naturstein eller av tilhogd stein. Det finnes også skådammer bygd av betong, eller enklere skådammer bygd som en trevegg støttet opp av bukker. Den enkleste typen er risdammer bygd opp av ukvistet gran eller furu som ble lagt med rotenden mot strømmen. Dette ble igjen dekt med jord og stein. Eksempler på de fleste av disse typene finner en i Namsenvassdraget. Skådammer. Til høyre en skådam av tre fra Mellingselva i Namsskogan. Formålet her har tydeligvis vært å lede tømmeret på begge sider av en liten øy i elva. Til venstre en skådam ved Millavatnet også Namsskogan. Denne er bygd av tre støttet opp med bukker. Skådam fra Breidvasselva i Grong. Denne dammen er bygd i tilhogget stein og går langsetter elveløpet. Løftere Noen av de mindre bielvene til Namsen har et bratt og ulendt løp. For at tømmeret skulle kunne komme lett fram i disse elvene, måtte det bygges innretninger som lettet fløtingen. I elva ble det blant annet bygget løftere, såkalte hopp i elva. Disse ble bygget i overkant av fossefall for å unngå at tømmeret hopet seg opp under fossen og laget en tømmervase. Løfterne ble bygget av tømmerstokker som låg langsetter elveløpet og hadde som funksjon å forlenge fossen utover for å lede tømmeret over og forbi hølen under fossen. Løfterne finner en kun i bratt og ulendt terreng. I Namdalen har det blitt registrert slike innretninger kun i noen få elver. De fleste elvene i Namdalen beveger seg i et terreng der behovet for løftere ikke er til stede. Løfterne kunne også ha en annen funksjon. I tillegg til å sikre tømmeret forbi små fosser i elva var løfterne også med på å heve vannspeilet i elva slik at tømmeret ikke satte seg fast, også kalt terskeldammer. Løfter i Fosslandselva i Grong. Fosslandselva var tydeligvis en vanskelig elv å fløte i. Et bratt og ulendt terreng gjør sitt til at her ligger løfterne på rekke og rad nedover elva. 9 stykker i alt. På bildet til venstre ser en løfteren ovenfra og på bildet til høyre ser en løfteren nedenfra. Formålet var tydeligvis å lage et hopp i elva for å unngå at tømmeret kilte seg fast i det smale elveløpet. Tømmerrenner Som løfterne er også tømmerrenner blitt brukt til å føre tømmeret forbi vanskelige partier i elva, men da partier som utgjorde større utfordringer enn mindre fosser og stryk. Tømmerrenner ble ofte brukt for å føre tømmeret uskadet forbi store fosser i elva. I Namsenvassdraget er det registrert en tømmerrenne av noe format. Denne tømmerrenna ligger i Høylandet kommune og er bygd for å lede tømmeret forbi Grongstadfossen i Nordåa. En kunne ennå i 1991 se rester etter tømmerrenna ved siden av fossen. Tømmerrenna var ca. 300 meter lang. Tømmerrenna med inntaksdammen. På bildet til høyre kan en se restene av renna nedover langs fossen. I forbindelse med tømmerrenna sto det også en damstue som nå er falt ned. Andre innretninger I sammenheng med fløtningsarbeidet finnes det også rester etter andre typer innretninger. Her er det en type som mange selvfølgelig forbinder med fløtningen, og det er damstuene. I Namdalen er det registrert tre damstuer, eller rester etter disse. Damstuene var bolig for damvokterne eller andre personer som arbeidet ved større fløtningsanlegg. Typisk nok er det ved to av de største damanleggene vi med et unntak finner damstuene i Namdalen. Den ene damstua finnes ved Otersjøen i Lierne, den største fløtningsdammen i Namdalen og den andre ved Grongstadfossen på Høylandet, der den store dammen og tømmerrenna ligger. Damstua ved Otersjøen. Den eneste intakte damstua i Namdalen. Den er bygd i 1954 og inneholder to doble sengbenker, bord benker og en ovn. I tilknytning til damstua står en telefonstolpe. Telefonlinja, som ble etablert i 1951, ble benyttet til å gi beskjeder i forbindelse med fløtingen. Av andre typer hus kan også nevnes at det ofte var bygget hus for lagring av damlukene og meddørene når disse ikke var i bruk. Dette finner vi også eksempler på. Disse husene var alt fra enkle plankehus til mere forseggjorte laftede bygg. Lagerhus fra Breidvatnet i Grong. Huset ble benyttet til å lagre damluker og meddører I tillegg til dette ble det i alle kommunene langs Namsenvassdraget funnet rester etter fløtningen som ikke lot seg bestemme. Disse var oftest rester etter dammer som var så tæret av tidens tann at det ikke lot seg gjøre å bestemme verken form eller konstruksjon. En del anlegg og områder ble ikke registrert. Det galt blant annet velteplasser, steder for opplegging, tørking, måling, merking og utislag av fløtningstømmeret. Dette har nok foregått på mange ulike steder i vassdraget alt etter hvor det til enhver tid var tømmerdrift. Slike plasser hadde sjelden faste innretninger og har derfor vært vanskelig og lokalisere. Namsen Fellefløtningsforening, som ble stiftet i 1859, var den organisasjon som hadde ansvaret for å fløte tømmeret fra utislagsplassene rundt i vassdraget og til sagbrukene. Denne foreningens historie er ikke tema for denne artikkelen. I denne sammenhengen er det imidlertid på sin plass og nevne foreningens lenseanlegg på Skage. Her ble tømmeret som kom ned elva samlet, sortert og buntet før det ble fraktet videre nedover elva til de respektive sagbrukene rundt fjorden. Rester av fellesfløtningens anlegg på Skage sto ennå i 1991. Namsenvassdragets største fløtningsdam Den største registrerte fløtningsdammen i Namsenvassdraget er Otersjødammen i Lierne. Denne dammen er kalt ”nøkkelen” for fløtningen nedover Sanddøla, den største bielva til Namsen. Tidligere fløtningssjef i Namsen Fellesfløtning Trygve Okstad har i et notat fra 1982 beskrevet viktigheten av Otersjødammen. Dammen hadde to løp med 18 luker hver, i alt 36 luker. Demningshøyden var 1,8 – 2,0 meter. Kapasiteten til dammen kunne dessverre ikke nyttes helt ut da en helt full dam skapte problemer for riksvegen ved Rypmyra helt øst i sjøen. Okstad skriver følgende: ”For tømmerløyping fra Otersjøen måtte samtlige luker og meddører trekkes. Denne jobb tok vanligvis om lag en time. Når så siste stokk hadde passert dammen, måtte meddører og luker snarest på plass. Dette siste var et vanskelig og farefullt arbeide som gjorde krav på erfarne fagfolk. Selve løypinga gjennom dammen gikk ofte greit og raskt. Det fortelles at det i 1937, på god østavind, passerte hele 115.000 – 120.000 stykker tømmer og slip gjennom dammen, og på under en time.” Ved dammen står det både en damstue, og her er starten på en telefonlinje nedover elva. Flere av de andre større dammene i Lierne var i hovedsak bygd for å sikre Otersjøen ekstra vann. Det var begrenset hva Otersjødammen kunne magasinere. Bilder av Otersjødammen. Den var både så stor og så til nedfalls at noe godt inntrykk av den store dammen kunne en ikke gi. Restuaurerte dammer I Namsenvassdraget finnes det i dag tre restaurerte dammer. To av disse er også med i registreringen. I Grong kommune ble dammen i Finnbuvatnet restaurert i 1988 og i Overhalla kommune ble dammen i Stutjønna i Vesterå restaurert første gang på 1980 – tallet, og senere restaurert nok en gang i 2008. I tillegg har Millavassdamen i Namsskogan kommune, blitt restaurert etter at registreringen ble foretatt. Dammen ble offisielt åpnet på kulturminnedagen i 2009. Til venstre dammen i Stutjønna, en flakdam med 6 luker. Til høyre dammen i Finnbuvatnet, en flakdam med 9 luker. Konklusjon/Oppsummering Mangfoldet av rester etter fløtingen i Namsen viser at det har foregått stor aktivitet på området og over lang tid. Når det startet vet en ikke, men at det har vært fløting mer eller mindre kontinuerlig siden de første oppgangssagene ble etablert på 1600 – tallet er nok helt sikkert. Sikkert er det også at den siste fløtingen i Namsen ble foretatt i 1971. Da var det slutt. Gradvis, siden toppåret for fløting i 1957, da de ble fløtet 134.298 m³ gjennom Skage Lense, hadde tømmerbilen og stadige nye skogaveier tatt over for fløtingen. Det var ikke lengre bruk for elva som transportåre. Fig.: Kommunevis oversikt over antall registrerte objekter etter type Høylandet Tømmerkistedam 16 Flakdam 12 Bukkdam 1 Betong/steindam 0 Løfter 1 Tømmerrenne 1 Hus 2 Skådam 1 Ubestemmelig 1 Sum 35 Namsskogan 3 12 0 2 0 0 0 2 1 20 Lierne 3 7 2 0 0 0 1 0 1 14 Grong 8 13 1 3 10 0 1 8 3 47 Overhalla 5 15 2 2 0 0 0 0 3 27 Sum 35 59 6 7 11 1 4 11 9 143 I tillegg til de i alt 143 registrerte objektene etter fløtningsinnretninger i Namsenvassdraget, finnes det andre og interessante objekter som viser fløtningen. Både lokalt i kommuner og historielag er det tatt vare på dokumentasjon i form av bilder, intervjuer, notater, gjenstander og filmer. Også Museet Mitt sine avdelinger Namdalsmuseet og Spillum Dampsag og Høvleri besitter en del innsamlet materiale som dokumenterer fløtning. Namdalsmuseet har i sine samlinger både bilder og gjenstander som viser en rik fløtningshistorie i Namdalen. Kilder: Skriftlige kilder: Øivind Vestheim, ”Fløting gjennom århundrer”, Norsk Skogbruksmuseum 1998 Harald Jacobsen & Jørn R. Follum, ”Kulturminner og skogbruk”, Skogbrukets kursinstitutt 1997 Tormod Aarholt, ”Fløyting og fløytarliv” Skogdirektøren, ”Skogvæsenets historie 1857 – 1907”, Kristiania 1909 Tore Fossum, ”Tverrelvfløtingen i Osenvassdraget”, artikkel i Årbok nr. 13 fra Norsk Skogbruksmuseum 1990 – 1992 Gunnar Aasvold, ”Sagbruk og Fløting i Stjørdalsvassdraget gjennom 350 år, Meråker 1982 Karl L. Mørkved, ”Skogbruk og treforedling i Namdal”, Trondheim 1947 Wilh. Ekman, ”Skogteknisk handbok”, Stockholm 1908 Geir A. Grøtan, ”Fløtningsinnretninger langs Namsenvassdraget”, Prosjektrapport 1995 Idar Romstad (red.), ”Bygdebok for Høylandet, bnd. III”, Høylandet 1984 Gunnar Groven, ”Overhalla Bygdebok, bnd. VI”, Namsos 1990 Anton Lidstrøm, Lierne, Notat fra 1991 Muntlige kilder: Mathis Øie, Høylandet Elias J. Grungstad, Høylandet Sverre Strand, Høylandet Ragnar Smalås, Namsskogan Peter Nesser, Grong Ola P. Sandnes, Grong Johan Tømmerås, Grong Edmund Stai, Grong Gunnbjørn Sagmo, Grong Svein Gartland, Grong Eigil Fiskum, Grong Anton Lidstrøm, Lierne Brynjolf Kaldal, Lierne Ditlef Brøndbo, Overhalla Helge Tødås, Overhalla