1. No category

Norge før dansketiden, 1200-tallet og frem til Kalmarunionen i 1397
Norge hadde felles konge med Danmark fra 1380 til 1814, unionen varte altså i 434 år. Hva
var årsaken til at denne unionen kom i stand? Hvordan så de politiske forholdene i
Skandinavia ut på 1300 tallet? Og hvordan har historikerne beskrevet denne tiden før Erik av
Pommern ble hyllet i Kalmar i 1397?
For å forstå mer av denne perioden på 1200 tallet og frem til unionen med Danmark har jeg
ved hjelp av historiebøker og internett prøvd å nøste opp personer og årstall, og har satt
sammen en historie som forhåpentligvis setter tingene i sammenheng og gir en smule oversikt
over denne tiden.
Norge på 1200 tallet
Håkon IV Håkonsson, ble født i 1204 og døde i 1263. Uekte sønn av birkebeinerkongen
Håkon Sverreson og frillen Inga fra Varteig. Ble som 2 åring tatt med av birkebeinerne til
Nidaros og ble konge i Norge når kong Inge Bårdsson døde i 1217. Som et forsøk på å
komme overens med Hertug Skule Bårdsson (halvbroren til kong Inge) ble Håkon i 1224 gift
med Margrete Skulesdatter. Håkon fikk avsluttet en lang periode med indre uro. Stikkord var
kamp om kongemakten, borgerkrig, baglere mot birkebeinerne.
I 1247 oppnådde Håkon endelig å bli anerkjent av paven som norsk konge. Paven sendte
kardinalen Vilhelm av Sabina (Wilhelm) til Norge og Sverige for å konsolidere den katolske
kirken i Norden, og Vilhelm kronet Håkon i Kristkirken i Bergen i 1247.
Norge hadde en stormaktsperiode på 1200-tallet. Etter å ha oppnådd fred innenlands i 1240
førte Håkon en aktiv og ekspansiv utenrikspolitikk. Håkon laget handelsavtaler med Lübeck
og Novgorod (russisk område nær St. Petersburg). Nå var båter blitt av størrelse og
sjødyktighet slik at handelssamkvem med fjernere strøk var mulig. Håkons regjeringstid etter
1240 var også preget av indre fred og konsolidering av kongedømmet, folketallet vokste,
kirken fikk større fotfeste, byene vokste i størrelse og makt, og det var sterk vekst i offentlig
organisasjon og myndighet. Vi kan si at rikssamlingen ble endelig fullført i denne perioden,
og Norge ble en «stat». Dette var starten på det som har blitt omtalt som Norges gullalder som
kongedømme i middelalderen. Ved Håkon IV’s død i 1263 bestod Norge av Grønland, Island,
Hebridene, Færøyene, Orknøyene og Isle of Man, og Gøtaelven var Norges grense mot
Sverige og Danmark.
Under Håkon IV Håkonsson ble det i på et riksmøte i 1260 vedtatt en tronfølgelov som gjorde
Norge til et rent arverike, til forskjell fra de fleste andre land i Europa på den tiden, bl.a.
Danmark og Sverige. Som det fremgår av kunngjøringen fra kong Håkon: ”Nå for at menn
ikke med famlende hånd og letende skal trenge til å undersøke hvem som rettelig skal være
konge i Norge”. Den gamle tronfølgeloven av 1163 hadde gitt kirken en viktig rolle i
kongevalget, nemlig at kirken sammen med hirdmennene og flere utvalgte bønder ved behov
skulle avgjøre hvem som var best skikket til konge. Nå var hovedregelen at det var eldste
sønn som arvet kongetittel.
Nye konger ble både hyllet og kronet. De ble hyllet på tinget av ”de folkevalgte”, og dette ga
kongene det nødvendige rettsgrunnlaget for deres makt. Hyllingen fant som oftest sted på
Øretinget i dagens Trondheim. Så ble de kronet av biskopene, dvs. den høytidelige innvielsen
til kongeembetet foregikk gjennom kroningen og salvingen - på gammelnorsk konungsvigsla
eller kongevigselen. Kroning var en kirkelig seremoni som springer ut fra tanken om at
Historieprosjekt ”Norgeshistorie, 1200 tallet til Kalmarunionen i 1397”
Side 1
kongedømmet er av Guds nåde, og seremonien representerer dermed innsettelsen av
monarken som Guds øverste verdslige representant på jorden.
Kirken sto under erkebiskopen i Bremen-Hamburg på den første kristne tiden. Norge fikk sitt
eneste erkebispedømme i 1154, med sete i Nidaros. I Norge var det fem bispedømmer;
Nidaros, Bergen, Stavanger, Oslo og Hamar. Biskopene hørte til rikets aller fremste menn i
middelalderen og spilte en viktig rolle på mange områder innenfor det kristne samfunnet.
Sognekirker fantes i hver eneste bygd. Det var omtrent bare kirkens menn som kunne lese og
skrive, og presten var en fremtredende person i bygdesamfunnet. Kirken var en den største
jordeier i landet med en andel på ca 40 % av all jorda, og kirkegodsene sammen med adelens
eiendommer var fritatt fra skattlegging.
Adelen bestod av det som tidligere var høvdinger og kongsmenn. I tillegg til sin egen storgård
eide de også flere andre storgårder, eller hadde rett til overskuddet av dem. Da kongemakten
ble styrket på 1200-tallet ved at bøndene ble skattlagt, kunne stormennene bli fritatt fra skatt
mot at de gjorde krigstjeneste for kongen. Adelsmennene baserte altså sin makt på å være
stridende til hest, eie mange bondegårder og kreve inn avgifter av bøndene, samt å være
ledere av kongens hird og gi råd til kongen både i politiske og militære spørsmål.
Det var store klasseskiller på denne tiden, med enorme avstander fra kongen på toppen og ned
til den vanlige bonde. Bøndene var forutsettingen for en sterk stat fordi de bidro til
militærmakt, de utgjorde stammen i leidangsflåten. Leidangsflåten forsvant tidlig på 1400
tallet. Bøndene skapte også økonomisk grunnlag for storhetstiden på 1200-tallet. Bønder var
en ressurs for samfunnet ved at de betalte skatter og avgifter. Bondestanden var imidlertid
ingen ensartet gruppe. Gårdene var av ulik størrelse. Så lenge en bonde var fri hadde han fulle
rettigheter, men også plikter i samfunnet. Mange bønder eide sin egen jord, men langt de
fleste var leilendinger, dvs de skrev som regel en såkalt bygselkontrakt med eieren av gården
og betalte landsskyld (avgift for bruk av jorda) til jordeieren.
Kong Håkon Håkonsson var den siste tronarving på 750 år som var sønn av en kvinne av
folket. Han var den siste uektefødte, og han var den siste på mer enn 700 år som selv giftet
seg med en norsk dame, riktignok av høvdingætt.
Med den nye arvefølgeloven ble de kongelige så opphøyet i forhold til alle andre i riket at de
kunne bare inngå ekteskap med andre kongelige, og det kunne de bare finne utenlands. Dette
medførte en dynastisk infiltrering i fremmede fyrstehus, og gjerne i land som ved kongelig
ekteskap kunne gagne rikets allianser og interesser. Dette utfordret selvstendigheten til et lite
land som Norge, i en tid da statsmakten i så høy grad ble legemliggjort av kongen.
Kong Håkon og Margrete Skulesdatter hadde selv en datter, prinsesse Kristina av Tunsberg,
født i Bergen i 1234 som ble giftet inn i det spanske kongehuset for å styrke forbindelsene
mellom de to landene. Hun døde barnløs 28 år gammel, gravlagt i Burgos i Spania.
Håkons IV’s eldste sønn Håkon ”den unge” var død, og nest eldste sønn Magnus VI
Håkonsson, også kalt Magnus Lagabøte ble konge etter Håkon IV Håkonsson i 1263. Magnus
måtte ut av landet for å finne en hustru, og han giftet seg med Ingeborg Eriksdatter, datter av
den myrdede danske kongen Erik IV Plogpenning. Kong Magnus fikk utført et stort arbeid
med landets lover, og hans regjeringstid var preget av fredsbygging og stabilisering. Bl.a.
meglet Magnus i konflikten mellom svenske kong Valdemar Birgersson og hans yngre bror
hertug Magnus Birgersson uten å vinne frem. Dronning Ingeborg Eriksdatter’s eldre søster
Historieprosjekt ”Norgeshistorie, 1200 tallet til Kalmarunionen i 1397”
Side 2
Sofia var gift med kong Valdemar Birgersson i Sverige. Magnus og Ingeborg fikk sønnene
Eirik og Håkon. Kong Magnus døde i 1280.
Kong Magnus hadde ført en freds- og stabiliseringspolitikk. I slutten av farens regjeringstid
var det definitivt blitt klart at de eldre norske landskapslovene ikke hadde holdt følge med den
rettslige og politiske utviklingen i landet. Kong Håkon hadde satt i gang arbeidet med
gjennomgripende lovreformer, og Magnus fortsatte dette arbeidet. Landsloven er et av de aller
eldste europeiske eksemplene på en felles rett for et helt kongerike. Loven inneholder bl.a.
nye bestemmelser om den kongelige lokalforvaltningen, tingordningen og rettshåndhevingen i
sin alminnelighet. I fortsettelse av kong Håkons “nye lov” fra 1260 fremstiller den kongen
som den egentlige lovgiveren i riket, i samråd med en regjeringskrets av “gode menn”, og
setter ham dertil “over loven” som den øverste dommer i riket.
Det politiske omslaget når Magnus dør viste tydelig at Magnus' personlige innflytelse på
riksstyringen hadde vært sterk. Tronskiftet 1280 viste tydelig den betydning kongens person
hadde innenfor tidens politiske system.
Eirik II Magnusson var norsk konge fra 1280 til 1299. Han ble konge 12 år gammel, og
formynderstyret var baroner og hans mor Ingeborg Eriksdatter. Som myndig konge giftet han
seg med Margaret, datter av Alexander III av Skottland. Dette skulle gagne norske interesser i
Skottland, mente man. Deres datter Margrete ble plutselig dronning i Skottland som 3 åring i
1286, da hennes bestefar Alexander døde i en rideulykke. Da hun døde 4 år senere under
overfarten til Skottland ble dette innledningen til striden om Skottlands uavhengighet i
forhold til England. Eiriks kone Margaret døde i barselseng i 1283, og han giftet seg da med
skotske Isobel Bruce, søster av Robert Bruce, senere skotsk konge.
De tyske kjøpmennene, hanseatene, var begynt å sitte fast i Bergen i 1250-årene, og det
oppstod spenninger da Byloven av 1276 fastslo likhet mellom innfødte og utlendinger med
hensyn til å bære offentlige byrder i byen. Tyskerne var heller ikke fornøyd med den
rettssikkerheten de nøt i Norge. Kong Eirik II, som bodde mesteparten av tiden i Bergen,
forsøkte å begrense den økende tyske handelen i Bergen. Danskene støttet hanseatene, og
dette førte til åpen konflikt med Danmark. Resultatet ble at hanseatene fikk store
innrømmelser i sin virksomhet.
Da Eirik II døde i 1299 uten sønner ble hans yngre bror Håkon konge. Håkon V Magnusson,
født i 1270 – hertug over bl.a. Oslo fra 1284 – 1299 og konge fra 1299 – 1319. Håkon V er
bl.a. kjent for byggingen av Båhus festning ved Gøta elv, Akershus festning, og at han i 1314
flyttet Norges kongesetet fra Bergen til Oslo. Samtidig ble prosten i Mariakirken i Oslo gitt
rikets segl til evig tid. Oslo var nå rikshovedstad. Trondheim og Nidaros var fremdeles det
kirkelige hovedsete.
I 1299 giftet Håkon V seg med Eufemia av Rügen. (Rügen er en øy syd i Østersjøen og
Tysklands største øy, beliggende i den tyske delstaten Mecklenburg-Vorpommern.)
Eufemia hadde vokst opp hos morfaren fyrst Vitzlav II. Kongeparets eneste barn, datteren
Ingebjørg (Ingeborg i Sverige) Håkonsdatter, født i 1301, ble gift med svenske hertug Erik
Magnusson av Sødermanland. Erik Magnusson var bror av svenske kongen Birger
Magnusson og hertug Valdemar Magnusson, alle sønner av kong Magnus Ladulås som døde i
1290.
Historieprosjekt ”Norgeshistorie, 1200 tallet til Kalmarunionen i 1397”
Side 3
Siste norske konge døde sønneløs
Den 8. mai1319 døde Håkon V Magnusson sønneløs og ble begravet i Mariakirken i Oslo.
Gravstedet er markert med en plate og kan ses i ruinene av Mariakirken. Han var den siste
konge av Hårfagreætten.
Håkon V’s død i 1319 ble begynnelsen på en svensk-norsk union. Ekteskapet i 1312 mellom
norske Ingebjørg Håkonsdatter og svenske hertug Erik Magnusson av Sødermanland var en
allianse mot Danmark.
Erik Magnusson og hans bror Valdemar kjempet sammen en ufin kamp om kongemakten i
Sverige, og i 1317 fikk kong Birger de to andre brødrene fengslet og drept. I året 1319 avsatte
det svenske aristokratiet kong Birger, sendte han i landflyktighet og henrettet hans sønn året
etter. Den 3 år gamle sønnen til Erik og Ingebjørg, Magnus VII Eriksson ble valgt til konge.
Magnus hadde ved morfaren Håkon V’s død i 1319 nemlig blitt arving til Norges krone.
Samme år ble han hyllet som konge i Sverige. Moren, hertuginne Ingebjørg, fikk de første
årene stor innflytelse på styringen av de to landene, men i 1322 ble hun satt på sidelinjen av
de svenske stormennene og plassert på Varberg slott. Nå var det riksrådet som overtok
styringen i Sverige.
Riksrådet eksisterte både i Sverige, Danmark og Norge, og hadde stor makt ved siden av
kongen. I løpet av 1200 tallet var det i alle tre landene vokst frem et aristokrati som kongen
var nødt til å dele makten med og som i økende grad representerte folket. Riksrådet besto av
de fremste adelige og de høyeste geistlige i landet. I 1323 tok Riksrådet i Norge, tidligere
kongens råd, styringen i Norge. Unionen mellom de to rikene ble deretter innskrenket til et
forsvarsforbund, slik det var bestemt i unionsavtalen.
I 1332 kom Skånes innbyggere til kong Magnus og ønsket at han kunne fjerne hanseatene
som på den tiden regjerte i Skåne. Magnus ville oppfylle ønsket deres, og kjøpte pantet for
34 000 mark sølv. Magnus tok nå tittelen ”konge av Sverige, Norge og Skåne. Danskekongen
Valdemar IV Atterdag var motvillig mot dette, men etter en krig mellom partene ble det
inngått fredsavtale i Varberg i 1343, og Skåne og Blekinge ble avstått til Magnus.
Skåne hadde i lange tider en spesiell stilling i Nordens historie, særlig fordi landskapet hadde
en strategisk beliggenhet i Østersjøområdet. Danske, svenske, polske og nord-tyske interesser
krysset hverandre her, men historisk var Skåne knyttet til Danmark. På 1200 tallet og i mange
år fremover var Skåne et handelssentrum særlig på grunn av det rike sildefisket i Øresund,
men i denne perioden ble Skåne også mer og mer klemt mellom Danmark og Sverige.
Danmark maktet ikke å holde grepet på Skåne, og Skåne kom altså i personalunion med
Sverige i årene 1332–60. Danskekongen Valdemar Atterdag invaderte i 1360 Skåne, erobret
Øland og plyndret Visby, men måtte pantsette Skåne til hanseatene i årene1370–85.
I 1336 ble Magnus VII Eriksson kronet til konge i Sverige og Norge. Magnus giftet seg i 1335
med Blanka av Namur (i dagens Belgia). Blanka bodde i Tønsberg fra 1359 til 1363. Hun
døde kort tid etter sønnen Håkons bryllup. Magnus VII Eriksson og Blanka hadde 2 sønner,
Erik og Håkon, og 3 døtre. Erik vokste opp i Sverige og Håkon vokste opp i Norge. En av
søstrene til Magnus, Eufemia Eriksdatter, ble gift med Albrecht II av Mecklenburg.
Områdene Pommern ved utløpet av elven Oder, Mecklenburg og øya Rügen var nærmeste
nabo til Østersjøen, Danmark og Sverige. Disse fyrstedømmene som på 1300 tallet tilhørte det
Historieprosjekt ”Norgeshistorie, 1200 tallet til Kalmarunionen i 1397”
Side 4
tysk-romerske riket, var aktuelle områder for ekteskaplige allianser. Flere av byene i dette
området tilhørte hansaforbundet.
Magnus VII Eriksson fikk problemer i Sverige pga finansielle vansker. Bl.a greide han ikke å
betale medgiften for sin søster Eufemia og heller ikke kjøpet av Skåne uten at flere måtte
bidra med lån og garantier. I Norge fikk han også problemer pga at han styrte fra Sverige og
Riksrådet ble forbigått.
I 1343 ble Magnus’ yngste sønn Håkon VI Magnusson valgt til konge i Norge. I realiteten var
det Riksrådet i Norge som nå styrte i Norge. Året etter, i 1344 ble Magnus’ eldste sønn Erik
Magnusson valgt til tronfølger i Sverige. De svenske stormennene mislikte finanspolitikken til
Magnus, at han forsøkte å innskrenke deres makt, og dessuten at han favoriserte hertug Bengt
Algotsson. I 1356 gjorde de opprør sammen med tronfølgeren Erik. Magnus ønsket hjelp fra
danskekongen Valdemar, men i 1359 døde Erik Magnusson plutselig. Han beskyldte sin mor
Blanka for å ha forgiftet ham.
Pga strid om anti-dansk allianse med hansestedene kom kong Magnus på kant med sin sønn
kong Håkon VI i Norge, og i 1361 ble Magnus fengslet av sin sønn Håkon. I 1362 ble Håkon
VI Magnusson formelt valgt til konge også i Sverige, mens han hadde vært norsk konge i
navnet siden 1343. Etter en kort strid valgte Magnus og Håkon å regjere Sverige sammen slik
de alt gjorde i Norge.
Alliansen i 1363
Magnus VII Eriksson bestemte i 1363 at sønnen Håkon VI Magnusson skulle gifte seg med
Margrete, datter av danskekongen Valdemar IV Atterdag. Dette giftemålet hadde til hensikt å
skape en allianse med danskekongen Valdemar for å få hjelp mot den aristokratiske
opposisjonen i Sverige. Alliansen ville også gi arverett til de tre landene Sverige, Norge og
Danmark. Men det gikk ikke slik, for i 1364 fikk det svenske aristokratiet begge avsatt som
svenske konger til fordel for Albrecht III av Mecklenburg. Albrecht III var nevøen til
Magnus, sønn av søsteren Eufemia Eriksdatter og hennes mann Albrecht II av Mecklenburg,
og Albrecht III var altså fetteren til Håkon VI.
Magnus og Håkon ga aldri opp kravet på Sverige, og de hadde støtte i store deler av vestSverige og fra mange i det svenske aristokratiet. I realiteten var det nå 2 dynastier som
kjempet om kongemakt i de nordiske landene, i første fase Sverige. Forholdet mellom Norge
og Sverige var i hele resten av kong Håkons regjeringstid preget av krig og konflikter. Med
utgangspunkt i Norge og de vestsvenske områdene, og noen ganger i allianse med Danmark,
kjempet de en forgjeves kamp om å vinne tilbake Sverige. I 1371 ledet kong Håkon et stort
felttog fra Norge og helt fram til Stockholm der han oppnådde å få satt faren kong Magnus fri
mot løsepenger etter seks års fangenskap hos Albrecht III av Mecklenburg. Kong Magnus
bodde etter dette hos sin sønn i Norge. Kong Håkon VI Magnusson og Margrete fikk sønnen
Olav (på dansk Oluf), født i julen 1370. Sommeren 1374 besøkte kongeparet med vesle Olav
kong Valdemar Atterdag i Danmark. Han hadde nå utpekt en tronarving i Danmark, sin
dattersønn Albreckt IV av Mecklenburg, eldste sønn av Henrik III av Mecklenburg og avdøde
Ingeborg, Valdemars datter og søster til dronning Margrete i Norge.
Samme år, 1. desember 1374 druknet kong Magnus i en storm på vei til julefeiring i Tønsberg
hos sønnen Håkon og svigerdatter Margrete. I oktober 1375 døde Valdemar Atterdag, og
dronning Margrete dro til Danmark da hun hørte om sin fars sykdom. Hun måtte ha kjent til at
Albrecht IV av Mecklenburg allerede var lovet å bli dansk konge, men 10. november
Historieprosjekt ”Norgeshistorie, 1200 tallet til Kalmarunionen i 1397”
Side 5
underskrev hun et brev på slottet i Kalundborg der hun titulerte seg ”Danmarks, Norges og
Sveriges drottning”, Selv om kong Valdemar hadde lovet kongen av Sverige, Albrecht III av
Mecklenburg at han skulle få utpeke sin sønn til konge av Danmark, satte riksrådet i Danmark
seg i mot dette nå som Valdemar var død. I stedet valgte riksrådet i 1376 den 5 år gamle
sønnen til Margrete og Håkon til konge av Danmark under navnet Oluf II av Danmark.
Norge og Danmark fikk felles konge i 1380
I 1380 døde også kongen i Norge, Håkon VI Magnusson, og sønnen Olav arvet den norske
tronen med kongenavnet Olav IV Håkonsson. Olav IV var nå konge i både Danmark og
Norge, og hans regjeringstid innledet 434 år med dansk-norsk union.
Dronning Margrete I Valdemarsdatter ble formynder for sønnen kong Olav IV Håkonsson, og
Margrete innledet etter hvert samtaler med svenske stormenn for å få Olav også som svensk
konge. Planene til Margrete ble dog ikke gjennomført i denne omgang, og Olav døde i 1387,
sytten år gammel. Det ble spekulert i om han var tatt av dage. Dronning Margrete arvet nå
tronen, og ble dronning i Danmark-Norge. Men Margrete ville også regjere i Sverige, og som
representant for det norsk-svenske folkungedynastiet videreførte hun kravet på Sverige, som
hennes mann, Håkon VI, hadde blitt fordrevet fra i 1364. Fra 1389 hadde hun også makten i
hele Sverige, etter at hennes tropper hadde slått og fanget rivalen der, den svenske kong
Albrecht III av Mecklenburg.
Riksrådet i de tre landene var dominert av adel, stormenn og aristokratiet sammen med de
øverste geistlige i de tre landene, og var det viktigste styringsorgan ved siden av kongen.
Skulle Margrete lykkes i sin ambisjon om en nordisk union måtte hun vinne riksrådenes
støtte. Når størstedelen av det nordiske aristokratiet etter hvert sluttet opp om en slik union,
har det flere årsaker. Store utgifter til de stadige krigene og store utgifter til alle slottene førte
til finansproblemer og store motsetninger mellom kongemakt og aristokratiet i Sverige og
Danmark. Landene hadde pantsatt store landområder til bl.a. hanseatene. Gjennom en nordisk
union kunne de begrense den tyske innflytelsen og pantsatte landområder igjen overføres til
deres egne menn. Og en felles konge ville bety rasjonalisering og mindre utgifter, og ikke
minst så ville det bli fred mellom landene og ingen utgifter til kriger.
Norge sto svakere enn Danmark og Sverige på denne tiden. Folketallet minsket med ca 50 %
etter Svartedauden i 1349 – 50 og fremover i mange år, og antall ødegårder var relativt flere i
Norge enn i de to andre landene. Inntektsreduksjonen fra landbruket rammet både kirken,
kongen, storbønder og adelsmenn. Landskylda (årlig leie som en leilending betalte til
jordeieren) falt i snitt med 75 % i kjølvannet av pestepidemiene.
En annen vesentlig forskjell på Norge og de to andre landene var forholdet mellom kongemakten og aristokratiet. Det norske aristokratiet var svakere, mer avhengig av kongen og sto
mer samlet omkring kongedømmet for å bevare sin posisjon i samfunnet. Dette kom til
uttrykk ved at Norge var et arverike der arvefølgen var fastlagt i detalj i tronfølgeloven av
1273. For det norske aristokratiet var det derfor naturlig å støtte den kandidaten som hadde
arveretten til tronen, og eventuelt gå inn i et kongefellesskap hvis arveretten gjorde det
nødvendig. Dette prinsippet kunne imidlertid fravikes, og det ble det da Olav IV Håkonsson
døde. Da var nemlig Albrecht III av Mecklenburg nærmeste arving til den norske tronen. Det
norske riksrådet erklærte imidlertid at han hadde tapt sin arverett ved å føre krig mot landet,
og valgte Margrete og senere Erik av Pommern. Lojalitet mot Margrete og den slekten som
hadde hersket i landet førte altså Norge inn i unionen.
Historieprosjekt ”Norgeshistorie, 1200 tallet til Kalmarunionen i 1397”
Side 6
Kalmarunionen i 1397
Da Olav døde i 1387, 17 år gammel og uten livsarvinger, ble dronning Margrete året etter
valgt av det norske riksrådet til regent på livstid. Rådet fastslo samtidig at kongearven skulle
regnes fra henne. Rådet anerkjente hennes søsterdatters sønn som nærmeste tronarving. Han
var sønn av hertug Vratislav VII av Pommern og Maria av Mecklenburg, og altså søsterdattersønn av kong Håkon VI’s dronning Margrete I Valdemarsdatter. Han het Bogislav, men ble
kalt Erik i riksrådets anbefalingsbrev til kongehyllingen i Norge i 1389. Erik var et godt,
nordisk navn. Erik ble hyllet som konge i Sverige og Danmark i 1396. En felles kroning for
de tre unionslandene fant sted i Kalmar i 1397, det året han var myndig.
Selv om Erik formelt var konge i alle tre riker fra 1396, var det i stor grad Margrete som
hadde den faktiske styringen av rikene frem til hun døde i 1412.
På møtet i Kalmar var den norske representasjonen beskjeden. Bare 12 av de 67
representantene var norske, og blant dem var ingen av biskopene. Man vet ikke om det var
motstand i Norge mot unionen, men muligens var det samme holdningen som under unionen
med Sverige i 1319, at det var et ønske om å begrense forbindelsene mellom landene mest
mulig.
Kalmarunionen var en union mellom formelt likestilte parter. Rikene skulle for alltid være
forent og foreta felles kongevalg mellom den avdøde konges sønner. Hvis ingen fantes, skulle
valget være fritt. Det skulle alltid være fred mellom rikene, og de skulle utgjøre et forsvarsforbund overfor omverdenen. Rikene skulle i tillegg føre en felles utenrikspolitikk ved at
kongen traff avgjørelser i samråd med representanter fra alle tre rikene. Fredløshet i ett rike
skulle gjelde i hele unionen. Utover dette skulle imidlertid hvert rike beholde sitt rettssystem,
og lov og rett måtte ikke dras fra ett rike inn i et annet.
Adelen sto vesentlig sterkere, både økonomisk og politisk i Danmark og Sverige enn i Norge.
Den økonomiske krisen i Norge førte til at adelen ikke maktet å opprettholde sin status, og
gikk over til å drive gårdene sine selv. Landskylden var eneste inntekt for adelen, og da denne
ble sterkt redusert pga agrarkrisen ble adelen og store eiendomsbesittere hardt rammet.
Agrarkrisen er betegnelsen på den nedgangen i landbrukets avlinger som fra starten av 1300
tallet sank vesentlig, antagelig pga kaldere klima. Svartedauden gjorde ikke saken bedre, og
frem mot 1500 tallet døde så godt som hele høyadelsstanden ut i Norge. Gruppen storbønder
overtok i realiteten for den lavere adelsstand.
Danmark var klart det sterkeste landet innenfor unionen, med et folketall som trolig var større
enn i de to andre landene til sammen. Danmark hadde også den viktigste ressursen på den tid,
nemlig dyrket jord. Den danske dominansen forsterket seg utover i perioden, og unionens
politiske mål ble i temmelig høy grad bestemt av danske geografiske og økonomiske forhold.
Kritikken i de to andre rikene mot den danske dominansen i unionen og utnevnelsen av
dansker til både biskoper og lensherrer i Norge og Sverige, sammen med motstridene
interesser som var knyttet til nasjonal selvstendighet, var Kalmarunionens viktigste problem.
Dette maktpolitiske spenningsforholdet innenfor unionen ble over tid årsaken til at Sverige
brøt ut av unionen, mens Norge ble politisk underlagt Danmark.
Historieprosjekt ”Norgeshistorie, 1200 tallet til Kalmarunionen i 1397”
Side 7