1. No category

lillejordtreffet
the lillejord
descendents reunion
26.–27.6. 2010
The Legacy of Lillejord
Arven etter Lillejord
lillejordtreffet
the lillejord
descendents reunion
26.–27.6. 2010
beiarn historielag 2010
Tekst: Inge Strand
English text: Gerd Strand Larsen
Forside: Leon Karlsen Johannessen/Ivar Sæther
Grafisk produksjon: Beiarn kommune – Anita Selfors
Utgiver: Beiarn historielag
Takk til alle bidragsytere / Thanks to all contributors.
Innhold / Content
Bondesønn fra Rana / Son of a farmer from Rana ………………………………
Odelsgutt med usikker framtid / Unsure Future for an Allodial Boy……………
Velstand i Beiardalen? / Prosperity in Beiarn?......................................................
Drømmen om Amerika / The Dream of America …………..…………………...
Oppbrudd og utreise / Departure for America …………………………………..
Amerikareisen / The Journey ……………………………………………………
Beretning i familietradisjon / Story of Family tradition …………………………
At last in Rushford ………………………………………………………………
Omsider i Rushford / Fighting illness and distress ………………………………
Kamp mot sykdom og nød
……………………………………………………
Møte med vennligheten / Meeting kindness ……………………………………
Oppbrudd og homesteading / Breakup and homesteading ………………………
Med egen gård / Their own farm…………………………………………………
Lykken snur seg / The luck is changing …………………………………………
Epilog…………………………………………………………………………….
Barnerik familie / A large family ………………………………………………..
Hanna Pauline ……………………………………………………………………
Sakarias Olaus……………………………………………………………………
Dortea Oline ………………………………………..……………………………
Marit Birgitte ……………………………………………………………………
Elisabet Anna ……………………………………………………………………
Hans Martinius …………………………………………………………………..
Lars Stabel ……………………………………………………………………….
Peder Johan ………………………………………………………………………
Nils Heitmann ……………………………………………………………………
Elling Torsten Breder …………………………………………………………….
Olea Melia ………………………………………………………………………
Martine Antonette ………………………………………………………………..
5
7
8
11
13
14
16
17
18
19
20.
21
24
26
28
31
31
32
33
33
34
35
36
37
39
40
41
42
Bondesønn fra Rana
Son of a farmer from Rana
Hans Petter Olsen ble født på Bjøllånes i
Dunderlandsdalen, mest sannsynlig på ettersommeren i 1811. Kirkeboka for Mo
sokn viser at han ble døpt 20. november
1811, og det var skikk ved de tider å bringe
barn til dåpen så raskt som mulig etter fødselen. Det er lite sannsynlig at foreldrene
ventet til november med å ta den vel 5 mils
lange vegen til kirkestedet Mo dersom
Hans ble født før sommeren 1811; det var
om sommeren det var enklest å komme seg
fram.
Hans Petter Olsen was born at Bjøllånes in
Dunderland Valley, possibly in late summer of 1811. The church book for Mo parish states that he was baptized on November 20th, 1811. In those days it was customary to baptize the children as soon as
possible after birth. Since the church in Mo
was about 35 miles away, it is not likely
that the parents waited till November to
baptize Hans if he was born in the early
summer in 1811, as it was so much easier
to get to and fro in the summer time.
Gamle Dunderlandsdalen med Bjøllånes i
bakgrunen
Old Dunderland Valley with Bjøllånes in
the background.
Feiringen av Hans Petters 200-årsdag
kommer dermed ett år for tidlig, men det
har vært alminnelig oppfatning at han var
født i 1810, og det er også det vi finner i de
fleste trykte kilder som omhandler Hans
Petter.1 Men det kan vi ikke gjøre noe med,
og vi håper det vil bli ei flott 199årsmarkering.
We are celebrating the 200th birthday of
Hans Petter about one year early. However, it has been believed by most people
that he was born in 1810, even in most
printed information about Hans Petter.1
However, we cannot do anything about this
and hope it will be a fine 199th celebration.
Dunderlandsdalen går fra bunnen av Ranfjorden på Helgeland i Nordland i øst
nordøstlig retning og ender opp mot Saltfjellet. Den har mange store sidedaler
1
The Dunderland Valley starts at the end of
Ranfjord in Helgeland, Nordland County;
and runs towards east, north east and ends
up against the Saltfjell Mountains. This
valley has many side-valleys that also are
inhabited. As most valleys in the Helgeland area, the Dunderland valley was subject to a strong increase in population in
Rana bygdebok, bd 3, s. 259, Slektsbok for Beiarn, s. 237
5
som er bebodd. Som de fleste innlandsbygder på Helgeland ble Dunderlandsdalen
utsatt for et betydelig befolkningspress fra
slutten av 1700-tallet. Folk flyttet fra ytterkysten og innover i landet, men det kom
også folk fra andre deler av landet og til og
med fra Sverige. Bakgrunnen var sterk
befolkningsøkning i Norge på denne tiden,
men også at bytteforholdet mellom korn og
fisk endret seg slik at fiskarbøndene på
Nordlandskysten måtte levere mer og mer
fisk for å få den samme kornmengde som
før. Det ble derfor mer lønnsomt å dyrke
mer av kornbehovet sjøl. Men arealene var
begrenset, og det stimulerte til å reise innover i fjordene og dalbygdene og rydde
nye garder der. Slik var det også i Dunderlandsdalen, og Bjøllånes ble ryddet i 1736.
the 1700’s. People moved from the outer
cost and eastward, also people from other
places in Norway came here, even from
Sweden. The background was a strong
population increase throughout Norway at
that time, and also because of a worse exchange between grain and fish, so that the
fishermen farmers along the coast of Nordland had to deliver more and more fish in
order to receive the grain they needed.
Therefore, it became more profitable for
them to grow more of the needed grains on
their own farm. Each farm was small and
the area was limited. This stimulated people to move eastward and into the valleys
to settle new farms.
This is also what happened in the
Dunderland Valley; Bjøllånes was settled
Det opprinnelige våningshuset på Bjøllånes fra 1736. Foto: Øvre Dunderlandsdalen historielag.
The original living house at Bjøllånes from
1736.
Forfedrene og formødrene til Hans Petter
Olsen var stort sett fra Dunderlandsdalen
og nærområdene. Unntaket er et eksotisk
innslag fra Jämtland, en Ørjer Gregusson,
som kom til Dunderlandsdalen en gang
etter 1645 og bosatte seg på en gard kalt
Lien eller Jamtlia. Jämtland var norsk
in 1736. Hans Petter Olsen’s forefathers
and foremothers were mostly from the
Dunderland Valley area. The most exotic
exception is Örjer Gregusson from
Jamtland. He arrived in Dunderland Valley
some time after 1645 and settled on
6
område fram til 1645,da det ble avstått til
Sverige etter freden i Brömsebro. I mange
slektstre om familien Olsen blir dette opphavet spesielt nevnt. Ørjer Gregusson var
Hans Petters tipp-tippoldefar, men han var
bare en av 16 tipp-tippoldefedre …
Foreldrene var Ole Pedersen og Dorthea
Hansdtr. De var leilendinger på gården
Bjøllånes, og drev gården på tradisjonelt
vis med husdyrhold og litt korn og poteter.
Mor Dorthea døde i 1824, og faren giftet
seg på nytt kort tid etter, og Hans fikk 10
nye søsken.
Odelsgutt med usikker framtid
Hans giftet seg i 1834 med Målfrid Sakariasdtr. fra Kvanbekkmo. Utsiktene for et
ungt par i Dunderlandsdalen i 1834 var
ikke så gode. Det var ingen utsikter til å
kunne overta gården etter far og stemor.
Faren var 60 år og slett ikke klar til noen
kårtilværelse. Kona Milla var bare 33 år
gammel, og paret hadde småbarn, og flere
kom senere. Det var heller ikke mulig å få
delt fra en del av gården. Bjøllånes var en
del av et stort gods, og eieren tillot ikke å
dele brukene i mindre deler. Hans Petter og
Målfrid måtte derfor se seg om etter noe
annet. Det var ikke mange alternativ.
Det gamle kjøkkenet på Bjøllånes.
The old kitchen at Bjøllånes
a farm called Lien, often called Jamtlia.
Jämtland was a Norwegian territory until
1645, when it was rejected to Sweden after
the peace treaty in Brömsebro. In many
family trees about the Olsen family, this
origin is specially mentioned. Örjer
Gregusson was Hans Petter’s great, great,
great grandfather; however, he was just
one of 16 great, great, great grandfathers….
Hans Petter was next to the oldest child of
10 siblings. The parents were Ole Pedersen
and Dorthea Hansdtr. They were tenant
farmers at Bjøllånes and farmed traditionally with farm animals, some grain and
potatoes. Dorthea died in 1824 and Ole
married shortly thereafter and Hans got
another 10 siblings.
Unsure Future for an Allodial Boy
Hans married Målfrid Sakariasdtr from
Kvanbekkmo in 1834. The future for this
young couple living in the Dunderland
Valley at that time was not good. They had
no chance to take over the family farm, as
his father, now 60 years, was not ready to
retire. His step mother, Milla, was just 33
years and the couple had small children;
more would be born later. It was not possible to divide the farm from the main Bjellaanes estate, as the owner would not allow
the estate to be parceled out to the leasers.
Hans Petter and Målfrid had therefore to
look for something else. The alternatives
were not so many. If they could not procure a farm, the alternative was to become
a day laborer.
However, if they looked outside the box,
possibilities existed. More and more young
people had left their homes, found available land other places and settled there.
Junker Valley in Saltdal was one such
place, and some relatives had already settled there. Some had even looked farther
and travelled as far as to interior Troms.
7
Dersom de ikke kunne skaffe seg en gård,
var stort sett det eneste alternativet å bli
dagarbeider.
Dersom de løftet blikket, var det muligheter. Stadig flere ungdommer hadde
brutt opp fra heimetraktene og funnet seg
jord andre steder der det fortsatt var ledig
dyrkingsjord. Junkerdal i Saltdal var et
slikt sted som noen slektninger allerede
hadde bosatt seg på. Noen hadde løftet
blikket enda høyere og reist til indre
Troms, som var åpnet for kolonisering på
slutten av 1700-tallet.
Den øverste delen av nabosoknet i
nord, Beiarn, var også en mulighet. Siden
midt på 1820-tallet hadde flere ungdommer
fra Dunderlandsdalen vandret over fjellet
til Beiardalen og funnet livberging der for
seg og sin familie.
Velstand i Beiardalen?
Slik gjorde også Hans Petter og Målfrid.
This area was open for colonizing at the
end of 1700. The upper part of the neighboring valley in north, Beiarn, was also a
possibility. Since the mid-1820’s, many
young people from Dunderland Valley had
walked over the mountains to Beiarn;
where they found a way to make a living
for their families.
Prosperity in Beiarn?
This is what Hans Petter and Målfrid also
elected to do. We don’t know exactly
when, but it looks like they left shortly
after they got married. Their first-born,
Dorthea Marie, was born in 1835, but we
cannot trace her baptism either in the
church books for Beiarn or Rana. The baby
died around Christmas time in 1837 and
the funeral is noted in Beiarn’s church
book.
As far as we know, they settled at
Lillejord, where they took over the lease
Vi har ingen spor etter Hans og Målfrids
hus på Lillejord, men kanskje liknet det på
dette på huset til broren Pers hus på
Rengård? Foto: O.T.Olsen
There are no traces of the Lillejord houses.
Maybe the house of Hans’ brother Per
looked alike? Photo: O.T.Olsen.
Vi vet ikke akkurat når, men mye tyder på
at de dro like etter at de giftet seg. Deres
første barn, Dortea Marie, ble født i 1835,
men vi finner ikke spor etter dåpen hennes
verken i Beiarn kirkebok eller i Rana. Hun
from Nils Kristian Nilsen and his wife,
Dorit Kristensdtr. Nils and Dorit didn’t
have any children, but stayed at the farm a
few years after Hans and Målfrid came.
We can trace them there till 1839.
8
døde ved juletider i 1837, og begravelsen
er ført i kirkeboka i Beiarn.
Så langt vi vet, kom de til Lillejord der
de overtok bygselen etter Nils Kristian
Nilsen og kona Dorit Kristensdtr. De var
barnløs, men de satt med gården noen år
etter at Hans og Målfrid kom. Vi finner i
alle fall spor etter dem til 1839.
Hans and Målfrid are described as capable
and hardworking people. As usual at that
time, they had many children. A total of 10
new citizens were born within 19 years. As
mentioned before the oldest, Dorthea
Marie, was just 2 years before she died, but
the others lived.
Denne fjøsen på Staupåmo er bygd mens
Hans bodde på Lillejord. Kanskje så fjøsen
hans slik ut? Foto: Erik Gabrielen
The barn at Staupåmo near Lillejord was
built while Hans lived at Lillejord. Maybe
his barn was a similar one? Photo: Erik
Gabrielsen
Hans og Målfrid framstår i kildene som
dyktige og arbeidsomme mennesker. Som
de fleste på denne tida fikk de mange barn,
i alt ti nye verdensborgere så dagens lys
mellom fjellene i Beiardalen i løpet av en
periode på 19 år. Den eldste, Dortea Marie
f. 1835, ble som vi har sett, bare to år, men
alle de andre levde opp.
Hans og Målfrid ble boende på Lillejord, men de fikk etter hvert bygsel også
for Laukslett, som både var større og hadde
bedre beiteforhold enn Lillejord.2 Navnet
Lillejord forteller oss at denne gården ble
sett på som beskjeden på den tida. Men
sammen med Laukslett gav den
2
Salten sorenskriverembete. Ekstrarettsprotokoll
1839 s. 64 og smst. Skjøde- og pantebok 1859 s.
345. Her blir Lillejord og Laukslett beskrevet.
Hans and Målfrid stayed at Lillejord, however, after a while they also leased
Laukslett; a larger farm with better pasture
than Lillejord.2 The name, Lillejord, tells
us that at that time, this farm was looked at
as rather modest property. However, together with Laukslett, this gave them sufficient resources. They say that according to
the local measurement, Hans and Målfrid
had worked hard and become prosperous
and had a large live stock.3 This we can
corroborate by the Census of 1865, where
it is specified that Hans own 3 horses, 21
bovines and 16 sheep. In comparison, the
pastor’s farm, considered the largest, had 2
horses, 13 bovines and 4 sheep. After a
while, Hans and Målfrid procured the
9
brukeren tilstrekkelige ressurser. Det fortelles at Hans og Målfrid, etter den lokale
målestokken, arbeidet seg opp til velstandsfolk og hadde en stor buskap3 Det får
vi bekreftet av Folketellinga 1865 der Hans
står oppført med 3 hester, 21 storfe og 16
sauer. Til sammenligning hadde prestegården ved samme telling 2 hester og 13 storfe og 4 sauer. De ble selveiere på gården
Lillejord, og hadde fortsatt bygsel på gården Laukslett.
Om vinteren dro Hans og Sakri-Olai –
da han ble gammel nok – på fiske i Lofoten. Det gjorde nesten alle voksne menn i
bygda, og her hentet de nok det meste av
inntektene sine.
Eilert Sundt, som blir omtalt som Norges første sosiolog, uttalte seg om langvegsflyttere, at ”de haver noget at fare
med”. De som bryter opp og reiser, gjerne
langt og besværlig, har tiltak, mot og besluttsomhet. Slik tror jeg vi må bedømme
mange av dem som kom flyttende til Beiardalen på 1800-tallet. Det var mennesker
med kvaliteter på en rekke områder, ikke
minst evnen til å skape et nytt samfunn i
det vi må betrakte som villmark. Hans og
Målfrid kan stå som gode representanter
for dem.
Lillejord farm and continued to lease
Laukslett.
Hans and his son, Sakri-Olai; when he was
old enough, went to Lofoten to the big cod
fishery. Almost all grown men in Beiarn
did the same and most likely received the
best income there.
Eilert Sundt, Norway’s first sociolog expressed the following about the far-awaymovers: ‘They can go the distance’. They
leave their home and travel far with great
trouble and have initiative, courage and
resolution. This is how we can judge many
of the ones who moved to the Beiarn valley in the 1800’s.
It was people with talents in different
directions, and the power to make a new
society in what we can call wilderness.
Hans and Målfrid are some of the best representatives for them.
It seems like Hans’ family was richly talented in many ways. His younger halfbrother, Ole Tobias, went to school and
first became a teacher and later a pastor.
Det synes som om familien til Hans var
rikt utrustet på en rekke områder. Den yngre halvbroren Ole Tobias utdannet seg til
lærer og senere til prest, men er mer kjent
for sitt strev med å få bygd jernbane til
Nordland. Han drev også med malm- og
mineralleting, og fant blant annet de rike
jernleiene i Dunderlandsdalen som i dag
utvinnes av Rana Gruber, og han var en
dyktig fotograf. En annen bror, Anders,
emigrerte til Amerika og utdannet seg til
prest der borte.
Hans og Målfrid hadde derfor gode
forutsetninger for å lykkes i Beiardalen.
Det gjorde de, men det var ikke tilstrekkelig …
3
Erling V. Eriksen (1949:22)
10
Ole Tobias Olsen outside the living house
at Bjøllånes. Photo: Øvre Dunderlandsdalen historielag.
Målfrid fikk ikke så mange leveår på Lillejord. Hun fødte sitt tiende barn på nyåret i
1853. 2. august 1854 døde hun, bare 39 år
gammel, og Hans satt igjen med en stor
barneflokk. Rett nok var de eldste barna
tenåringer og trolig langt mer til nytte enn
til besvær. Likevel, det var umulig å være
bonde i Beiardalen på denne tida uten å ha
ei kone ved sin side. 16. september året
etter giftet den 45 år gamle Hans Petter seg
på nytt; nå også med ei kvinne fra heimetraktene i Rana. 24 år gamle Margrete
Nilsdtr. fra Dunderland ble kone på Lillejord og samtidig stemor for de ni barna til
Hans.
He is even more known for his efforts to
get a railway built to connect Nordland to
the south. He also involved in looking for
ore and minerals and found rich ores in
Dunderland Valley. Today, the ore is operated by Rana Gruber. He was also an able
photographer. Another brother, Anders,
immigrated to America, where he went to
school and became a pastor “over there”.
Hans and Målfrid therefore were well
qualified to succeed in the Beiarn Valley.
They did so, however, it was not sufficient.
Hans and Målfrid didn’t get to spend
so many years at Lillejord. Early in 1853
Beiardalen slik den er i dag. Foto: Erik
Gabrielsen
The Beiarn Valley today. Photo: Erik Gabrielsen.
Hans og Margrete fikk også ti barn, men
langt færre av dem vokste opp. Det skal vi
komme tilbake til.
Målfrid gave birth to her 10th child and
died on August 2, 1854, only 39 years old.
Hans was left alone with many children,
even if the oldest was teenagers, and probably very helpful on the farm. Nevertheless, it was impossible to run a farm in the
Beiarn valley at that time without a wife.
The very next year, on September 16, the
45 year old
Hans Petter married the 24 year old
Margrete Nilsdtr, a woman from Dunderland Valley, Rana. She became the new
lady of Lillejord and step-mother to Hans’
9 children.
Hans and Margrete also got 10 children, but fewer of them lived and grew up,
but we will re-visit that later.
Drømmen om Amerika
Folkeveksten i Norge var stor på 1800tallet. Som vi har sett ble nye områder bosatt og dyrket. Fram til 1870-årene fant
befolkningsveksten sted på landsbygda, og
vi kan se en viss rift om ressursene. Fra
1830-årene hadde stadig flere flyttet fra
Norge til Amerika, men rundt 1860 var det
ennå få nordlendinger.
Bønder var i flertall blant dem som
reiste. Det var således ikke de verst stilte
som dro. Det skyldes nok først og fremst at
det kostet å reise til Amerika.
Etter 1865 økte utvandringen fra Nordland sterkt, og mønsteret er det samme som
ellers i landet; det er særlig bondefamilier
som drar, og det ofte folk som allerede har
The Dream of America
The population increased greatly in the
1800’s and as we have seen, new land was
11
I Beiardalen sitter en familie og kjenner
uroen. Kunnskapen om Amerika har nådd
utkanten. Hans Petter og Margrete er bønder, de er tiltakslystne og de har flyttet før.
De er så pass velstående at de kan skaffe
midlene som skal til for å reise til Amerika.
Homestead-loven, som gav fri jord til nybyggere i USA, var blitt vedtatt i 1862, og
Beiardalen ble rammet av frostår først på
1860-tallet og det ble misvekst for korn og
poteter. I 1865 var også den amerikanske
borgerkrigen over.
Omstendighetene for å bryte opp synes
gunstige …
settled and farmed. Until the 1870’s the
increase in population in the rural areas
created a certain competition of the resources. From the 1830’s many people
emigrated from Norway to America, however, by 1860 there were still few people
from Nordland who had done so.
Most of the people leaving for America were farmers, so it was not the poorest
people who left. The most obvious reason
was that the travel to America did cost
money. The emigration increased after
1865. The pattern here was the same as
other places in Norway; it was mostly farm
families who left. Many had already
moved in the past and now they were travelling again.
I januar 1866 får Margrete og Hans ei datter. Hun blir døpt i mai og får navnet Abara Lincora. Navnet lyder noe fremmed for
norske ører, selv i dag. Men vi forstår at
den vesle jenta fikk navnet sitt etter den
amerikanske presidenten Abraham Lincoln, som ble skutt og drept i 1865. Abara
Lincora formidler både at folk i den ytterste utkant var orientert om store begivenheter uten aviser, telefon og TV, og at foreldrene var idealistisk innstilt til den nye verden ”over there”.
I juni samme året er de om bord på
fullriggeren ”Norden” på veg til Amerika
sammen med ni av ungene.
In the Beiarn Valley one family was anxiously making plans. Knowledge about
America had reached the outskirts. Hans
Petter and Margrete are farmers; they are
ambitious and have moved before. They
have so much money that they can purchase the supplies that are necessary for
travelling to America. The homestead law
that gave free land to settlers in America
was passed in 1862. In the early 1860’s
Beiarn was hit with extreme frost, resulting
in a bad harvest for grain and potatoes. In
America the civil war had ended in 1865.
The time to make a break seemed favorable ...
vært på flyttefot som begir seg ut på ny
reise.
Margrete and Hans had a daughter
in January 1866. She was baptized
in May and was named Abara Lincora. The name sounds strange to
most Norwegians then, and even
today. However, we understand
that that little girl was named after
the American President, Abraham
Lincoln, who was assassinated in
1865.
Fullriggeren “Norden” som førte
familien Olsen til Amerika.
The ship ”Norden” that brought
the Olsen family to America.
12
Oppbrudd og utreise
Oppbruddet var neppe noe spontant innfall.
Emigrantskipet reiste fra Bodø, og det er
den første og eneste gangen vi finner at
Bodø har vært avreisested for en slik ferd.
Det er 466 navn på passasjerlista, og det
synes klart at det måtte ta noe tid å planlegge en slik ferd og fylle båten med passasjerer.
Tanken på oppbrudd og utreise til
Amerika hadde nok modnet seg i familien
Olsen, og den endelige beslutningen ble
nok tatt mange måneder før. Det var mye
som skulle ordnes. Gården skulle selges,
og planlegginga av reisa skulle gjøres. Hva
skulle de ta med seg, og hvordan skulle de
komme seg til Bodø?
Fire av ungene ble værende i Norge. Tre av
dem, Hanna Pauline, Sakarias Olai (SakriOlai) og Dortea Oline var voksne og fått
egne familier. Anna Elisabeth på 21 ble
også værende og giftet seg samme året i
Saltdal.
Gården Lillejord ble solgt til Johan
Petter Pettersen fra Junkerdalen. Sakri-Olai
var gift med søstera hans, og foreldrene
deres, Petter Arntsen og Oline Benjaminsdtr., reiste sammen med familien Olsen til Amerika. Petter Arntsen var også
utvandrer fra Dunderlandsdalen og hadde
bosatt seg i Junkerdalen. Nå skulle de til
Amerika.
Abara Lincora elucidate that even people
in outer areas were informed about big
events, even if they didn’t have TV, radio
or newspapers; and that the parents were
idealistically focused on the new world
“over there”.
In June the same year they are on
board the full-rigged ship, the “Norden” en
route to America together with 9 of their
children
Departure for America
Leaving was probably not a spontaneous
whim. The emigrant ship sailed from Bodö
and this is the only time we could find that
Bodö was the departure city for a journey
like this. There were 466 names on the
passenger list and it seems that it would
take some time to plan the departure and
fill the ship with passengers.
The thought about leaving and the
journey to America seemed to have matured in the Olsen family for a while. The
final decision had to take several months in
order to make all preparations. The farm
had to be sold and plans had to be made
regarding what they would bring with
them, and how should they get themselves
to Bodö?
Four of the children decided to stay in
Norway. Hanna Pauline, Sakarias Olai
(Sakri-Olai) and Hanna Oline was adults
and had their own families. Anna Elisabeth, 21 years old, married the same year
in Saltdal.
The Lillejord Farm was sold to Johan
Petter Pettersen from Junkerdalen. SakriOlai was married to his sister Elen. Johan
and Elen’s parents, Petter Arntsen and
Oline Benjamisdtr travelled together with
the Olsen family to America.
Tverrsnitt av et typisk emigrantskip. Mellomdekket var innredet til passasjerene.
The ”Steerage” or between-deck, where
the passengers lived on the emigrant ship.
.
13
På veg nedover dalen til båten som skulle
frakte dem til Bodø, var de innom datteren
Hanna Pauline, som var gift på gården Os
lenger nede i Beiardalen, for å ta avskjed.
Da bestemte den 15-årige sønnen Lars Stabel seg for at han ville ikke til Amerika.
Han ville være hos Hanna Pauline. Han var
godt kjent der siden han hadde vært gjetergutt på gården året før.
Og slik ble det. Lars Stabel ble hos
søstera, men reiste senere etter til Amerika.
Men det kommer vi tilbake til.
En route down the valley to the boat that
was going to take them to Bodö, they
stopped to visit and say goodbye to the
daughter, Hanna Pauline, who had married
and lived on the farm Os, farther down the
valley. At that time, Lars Stabel, 15 years
old, decided to stay with his sister Hanna
Pauline. He knew the farm well, as he had
worked there the year before, tending the
animals. He later travelled to America, but
we will re-visit that later.
Amerikareisen
The Journey
Passasjerene om bord på ”Norden” kom fra
hele Nordland og noen fra Troms.4 De aller
fleste var såkalte ”Steerage Passengers”.
De hadde ikke egne lugarer, men bodde i
store fellesrom på mellomdekket. Alle
måtte ha med forsyninger for turen, og det
var ingen felles forpleining under overfarten. Familien Olsen reiste som nevnt
The passengers aboard the Norden came
from different places in Nordland County;
some were even from Troms4. Most passengers travelled in steerage. They didn’t
have their own cabins, but stayed in large
common rooms on the middle deck. Everyone had to bring their own supply as
there was no board included during the trip
Illustrasjonsbilde som viser hvordan emigrantskipene var innredet.
The picture shows how the emigrant ships
were fit out.
4
norwayheritage.com/p_list.asp?jo=1313
14
sammen med slektninger fra Junkerdal i
Saltdal, Petter Arntsen og kona Oline,
sammen med fem barn. Sønnen deres, Johan Petter, hadde overtatt Lillejord etter
Hans og Målfrid, og dattera deres, Elen,
var gift med Sakarias Olai Hansen.
”Norden” reiste fra Bodø 3. juni. Turen var
beregnet å ta fem uker, men det skulle bli
mer. Mye mer. Først 8. august kunne Margrete og Hans sette foten på land på det
amerikanske kontinentet sammen med
ungene sine. Ni uker hadde de vært på sjøen.
Under overfarten kom de ut for et voldsomt uvær. Styremekanismen på båten brøt
sammen, og skipet med mannskap og passasjerer ble liggende å drive som offer for
elementene ute på Atlanteren. Hans og
andre passasjerer som var vant på sjøen,
ble bedt om å hjelpe til med å berge skipet
til uværet gav seg. Etter sju dager lyktes de
å anrope et britisk skip, og de fikk slep inn
til havn i den kanadiske byen Quebec.
Vann og mat ble nøye rasjonert. Noe
av maten ble vannskadet under uværet,
men alt måtte spises siden fem ukers forsyning nå måtte strekke til på det uvisse.
Da de startet på reisen hadde Margrete
sydd inn pengene deres på innsida av ei av
skjortene til Hans for å sikre dem mot tyver. Hans hadde på seg denne skjorta, men
skifta den av seg før han gikk opp på dekk
og hjalp til med å berge skipet. Da stormen
var over og Hans skulle finne skjorta, hadde noe sprettet ut pengene og stjålet dem.
De var nå midt ute på Atlanteren på veg til
et fremmed land, og alt de hadde av penger
var noen sølvmynter.
De sanitære forholdene på skipet var
heller dårlige, og noen av ungene på båten
ble rammet av kolera. For mange ble det en
opplevelse som satt i hele livet, og det fortelles at sju år gamle Nils, sønn til Hans og
Margrete, aldri satte sine bein på et havgående fartøy igjen.
Målet deres var den vesle byen Rushford i
Minnesota. Der skulle det bo noen norske
over. As noted before, the Olsen family
travelled with some family from Junkerdal
in Saltdal. It was Petter Arntsen and his
wife, Oline and their 5 children. One of
their sons, Johan Petter, had procured the
Lillejord farm after Hans and Målfrid. Johan Petter’s daughter, Elen, was married to
Sakarias Olai Hansen.
The ship “Norden” left Bodö on June 3.
The journey was estimated to take 5
weeks. However, it would take longer;
much longer, as they didn’t arrive on the
American continent before August 8, it had
taken them 9 weeks. They had encountered
a terrible storm, and the steering mechanism on the ship broke. The ship was adrift
in the Atlantic. Hans and others who were
used to being on boats were asked to help
the crew to save the ship. After 7 days they
were able to contact a British vessel and
got towed into the harbor of the Canadian
city of Quebec.
Water and food had to be carefully
rationed. Some of the food had been water
damaged during the storm. However, all
had to be eaten, since 5 weeks supply had
to last an uncertain time.
Before starting the journey, Margrete
had sewn their money on the inside of one
of Hans’ shirts to secure against theft.
Hans was wearing this shirt, but changed
before going up on deck to help save the
ship. When the storm was over, the shirt
was found ripped open and the money
gone. They were now in the middle of the
Atlantic on their way to a foreign country
and all they had of money was a few silver
coins.
The sanitary conditions onboard were
not good, and some of the children on
board got cholera. For many, the powerful
lifetime experience. It is said that the seven
year old Nils, son to Hans and Margrete,
never put his foot on board a seafaring
vessel again.
Their goal was to travel to Rushford in
Minnesota; where several Norwegian immigrants from Hans and Margrete’s
15
immigranter som kom fra Hans og Margretes barndomstrakter. I følge Martin Steidl
var New York det egentlige ankomststedet
for S/S ”Norden”. Nå var de i Quebec, mer
enn 800 km fra New York.
childhood district lived. According to Martin Steidl, New York was the original point
of arrival for S/S Norden. Now they were
in Quebec, more than 800 km from New
York.
Beretning i familietradisjon
Story of Family tradition
Beretningen om overfarten og reisen videre
til Minnesota har vi etter Merwyn Nelson.
Han er oldebarn av Hans Petter og Margrete og har tatt vare på Margretes beretning
om reisen, som er ført i pennen av en annen etterkommer, barnebarnet Martin
Steidl. Det blir naturlig nok mye dramatikk
i ei slik beretning. Når Margrete sitter og
forteller på sine gamle dager, mer enn 40
år etter begivenhetene, så blir nok de dramatiske begivenhetene som trer sterkest
fram. Men vi får tro at det var lyse øyeblikk i alt det svarte.
We have received the story of the crossing
and their travels to Minnesota from Merwin Nelson. He is the great grandson of
Hans Petter and Margrete and he has memorized Margrete’s story about their journey. The written account was done by another relative, the grandson, Martin Steidl.
Naturally, a story like this has a lot of
drama. When Margrete sat down after 40
year to tell her story, the most dramatic
moments would be in the foreground;
however, we hope there are some light
moments in all the darkness.
Margrete Lillejord (til venstre) bodde hos
datteren Melia Steidl på sine eldre dager
og fortalte barnebarnet Martin om reisen
fra Norge.
Margrete Lillejord (left) lived at her
daughter Melia Steidl in her old days and
she told her grandchild Martin about the
journey.
Steidl doesn’t write how they got from
Quebec to New York, but they did arrive
there, at last. They were hungry, tired and
sick. Just think, they had 5 children less
than 10 years and the youngest was just 6
months. The children had fever and Margrete had lost her milk, so that little Abara
didn’t get enough food. Then Margrete
also got sick and couldn’t take care of the
children.
Steidl skriver ikke noe om hvordan de reiste fra Quebec til New York, men han forteller at de kom til denne byen til sist, utmattet, syke og skrubbsultne. Tenk på at de
hadde fem barn under ti år, der den yngste
bare var seks måneder gammel.
16
I don’t know how the government allowed these sick people into the country,
Martin Steidl writes. However, they did
and Hans and Margrete continued their
journey westward. They had tickets from
New York to Rushford, but no money for
food and other necessities; and the trains
weren’t very fast in those days.
Barna hadde feber, og Margrete hadde mistet brystmelka slik at vesle Abara ikke fikk
nok mat. Og nå ble Margrete også syk og
kunne ikke ta seg av barna sine.
– Jeg skjønner ikke hvordan myndighetene tillot innreise for disse syke menneskene, skriver Martin Steidl, – Men de
gjorde det, og den forkomne familien fortsatte reisen vestover. De hadde billetter,
men ikke penger til mat og andre nødvendige innkjøp på reisen fra New York til
Rushford, og togene gikk ikke særlig fort i
de dager …
En medreisende fra S/S ”Norden” delte
brød med dem, selv om han knapt hadde
nok til sin egen familie.
Steidl skriver videre om reisen:
– De kom til Chicago der de måtte bytte
tog. Toget videre gikk fra en annen stasjon,
og de måtte finne seg en heste-drosje for å
komme seg videre. Vennen deres fra togturen hjalp bestefar med penger, men turen
ble langt dyrere enn forventet siden drosjekusken kjørte en lang omveg til stasjonen.
Dit kom de rett før toget skulle gå, men
språkproblemer og uenighet om betalingen
førte til at de kom for seint til toget – og
dermed skilte de lag med sin velgjørende
venn på reisen så langt.
– Der sto de, Hans og Margrete med ni
syke unger, i en fremmed by uten en eneste
cent. Og neste tog videre gikk ikke før om
mange timer.
A friend from the same valley agreed to
see that they had bread during the train
trip; although the friend had scarcely
enough for his own family.
Steidl writes further about the journey:
They arrived in Chicago, where they had
to change train. The next train left from a
different station and they had to take a
horse-drawn taxi there. The friend that
helped them before had agreed to pay for
the taxi. However, the trip would become
more expensive than expected. The driver
saw that these people were inexperienced
and decided to take advantage of them; a
trip that should take 20 minutes took them
2 hours. They just arrived at the station
before the train left, and due to language
difficulties when paying for the horsedrawn taxi, they missed the train to Rushford and also the friend that had helped
them.
– Hans, Margrete and 9 sick children
were left in a strange land without a cent.
The next train to Winona and Rushford
didn’t leave before several hours. They
arrived in Winona, MN late next afternoon,
where they were supposed to change train
for Rushford, about 22 miles southwest.
Winona is in Minnesota on the Mississippi
River, bordering Wisconsin.
At last in Rushford
They were a bedraggled group
that arrived in Winona that afternoon. They had not eaten anything in 24 hours and the children
were sick with cholera. The depot
agent understood some Norwegian and Hans explained their
predicament.
Rushford, Minnesota i 2010. Hit
kom familien Olsen 144 år tidligere.
Rushford MN 2010. Here the Olsen family came 144 years ago.
17
Omsider kom de seg videre.
De kom til byen Winona seint neste
ettermiddag. Winona ligger i Minnesota
ved bredden av Mississippi, på grensen til
Wisconsin, og det var bare 35 km til de var
framme i Rushford.
Omsider i Rushford
De må ha vært et elendig følge som steg av
toget denne ettermiddagen. De hadde ikke
spist på et døgn, og ungene var syke av
kolera. Jernbanebetjenten forsto noe norsk,
og Hans forklarte han den prekære situasjonen de var i. Betjenten gav Hans en dollar slik at han kunne få kjøpt noe mat.
Hans insisterte på at det skulle være et lån
og bad den hjelpsomme mannen om å skrive navnet sitt på en lapp slik at han kunne
få betalt han tilbake. Det endte med at betjenten skrev noe på en papirlapp og gav til
Hans.
Hans kunne nå skaffe familien noe mat
før de kom seg videre til bestemmelsesstedet Rushford. Dit kom de seint om kvelden
samme dag i et voldsomt uvær. Jernbanestasjonen var stengt, unntatt et lite venterom. Her lot Hans og Margrete de største
ungene være mens de gikk ut for å finne
husrom for Margrete og vesle Abara. Hun
var svært syk og hadde høy feber. De andre
immigrantfamiliene hadde kommet dagen
før, og legen hadde konstatert at barna
hadde kolera. Kolera var svært smittsomt,
og de syke ble derfor internert i et nedlagt
bryggeri – siden det ikke var noe sykehus i
byen.
Hans og Margrete gikk fra hus til hus,
men folk i Rushford hadde hørt om koleraepidemien og var redd for sine egne unger.
De avslo derfor å hjelpe, den ene etter den
andre.
Endelig kom de til et sted der det bare
var ei tenåringsjente heime. Hun syntes
synd i den stakkars familien og lot Margrete komme inn med den syke jentungen.
Hans dro tilbake til stasjonen for å ta vare
på resten av ungeflokken.
En time seinere kom foreldrene heim i huset der Margrete og Abara hadde fått losji.
18
The agent gave Hans a dollar with which
he could buy food. Hans insisted that this
was a loan and asked the helpful man to
write his name and address on a piece of
paper, so he could pay him back. The agent
wrote something on a paper and handed it
to Hans; now he was able to purchase a
little food for his sick and hungry family.
They arrived in Rushford late in that evening, in the middle of the season’s first
blizzard. The train station was closed, with
the exception of the waiting room. Hans
and Margrete left the eldest children in the
waiting room while they went out to look
for shelter for Margrete and little Abara;
she was sick and had a high fever. The
other immigrant families had arrived the
day before and the doctor had diagnosed
that some of the children had cholera. Cholera is very contagious and the sick had
been quarantined in and old brewery; since
there were no hospital in town.
Hans and Margrete went from house
to house, but were refused shelter. People
had heard about the cholera epidemic and
feared that their own family would get ill.
Finally, they came to a place where only a
teenage girl was home. She felt sorry for
the sick baby and allowed Margrete and
Abara to come in. Hans went back to the
waiting room at the train station. When the
teen’s parents came home, they were upset
and blamed Margrete for having exposed
their daughter to cholera and drove Margaret and the baby out in the blizzard. That
night Abara Lincora died in Margaret’s
arms.
Fighting illness and distress
The next morning when the station agent
came, he found the family huddled together trying to keep warm. The coal had
not lasted till the morning and the fire was
out and the room cold. The blizzard still
raged outside and the children racked with
fever. Margaret bathed the face of her dead
baby with tears.
De ble rasende på dattera fordi hun hadde
sluppet inn de fremmede, og de bebreidet
Margrete sterkt for at hun utsatte dattera
deres for kolera. De sendte Margrete og
den syke ungen ut i uværet, og Margrete
måtte finne vegen tilbake til venterommet
på stasjonen.
Den natta døde Abara Linkora i Margretes armer.
Kamp mot sykdom og nød
Neste morgen fant stasjonsbetjenten den
medtatte familien, stuet sammen i venterommet for å holde varmen. Ovnen hadde
sloknet i løpet av natta, og det var hustrig.
Ute raste uværet, og inne lå en ungeflokk
og skalv i feberrier mens Margrete badet
det døde barnet sitt i tårer.
Vi kan knapt tenke oss situasjonen, men vi
kan spekulere på om det meldte seg en
smule anger på at de hadde lagt ut på den
strabasiøse ferden. Det forteller beretningen til Margrete ingen ting om.
Legen i Rushford konstaterte kolera hos
alle ungene, og de ble internert sammen
med de andre immigrantbarna i det nedlagte bryggeriet. Ingen ville påta seg å stelle
for de syke. Alle var redde for kolera. Hans
og Margrete ønsket å gjøre det.
– Men av en eller annen grunn, som
bestemor ikke kunne forklare meg, fikk de
ikke lov til det, forteller Martin Steidl.
– De eneste som påtok seg å stelle de
syke barna, var et par drukkenbolter som
hadde større behov for alkohol enn frykt
for kolera. De tok jobben, men så snart de
fikk lønning, ramlet de på fylla og forlot
barna uten noe tilsyn. I løpet av ei uke fikk
tre av Lillejord-barna lungebetennelse og
døde.
Steidl forteller ikke hvem det var, men
vi må anta at det var Ole Heitmann (19),
Martin Angel (9) og Rakel (3) for dem
hører vi ikke mer til.
Myndighetene i Rushford skaffet familien
et lite toroms krypinn der de kunne bo inntil videre. Men ikke før var de fem
It is difficult for us to assimilate to the situation, however, we can speculate that the
possibly regretted the fatiguing journey,
however, Margaret’s story doesn’t mention
this
The doctor diagnosed that all the children
had cholera, and they were quarantined
together with the other immigrant children
in the old brewery. Everybody was afraid
to catch the illness and it was difficult to
get someone to care for the sick. Hans and
Margrete volunteered to do it. However,
for some reason that Margaret failed to
explain, they were refused the job. Instead,
a couple of alcoholics were hired; their
love for alcohol was stronger than the fear
of cholera. When they got paid they got
drunk and left the children to themselves.
Within a week 3 of the Lillejord children
got pneumonia in addition to the cholera
and died.
Steidl doesn’t s tell us who of the children died, but it probably was Ole Heitmann, 19, Martin Angel, 9 and Rakel, 3,
because we don’t hear about them anymore.
Cholera is an acute intestinal infection
caused by ingestion of food or water
contaminated with the bacterium Vibrio cholerae. It has a short incubation
period, from less than one day to five
days, and produces an enterotoxin that
causes a copious, painless, watery
diarrhoea that can quickly lead to severe dehydration and death if treatment is not promptly given. Vomiting
also occurs in most patients.
The city of Rushford provided the family
with a small two-room shack, where they
could live for a while. Just as the 5 surviving children recovered from their illness,
Hans got typhoid fever. For many days he
hovered between life and death and it took
6 weeks before he got better. In this period
the county provided them with the bare
necessities.
19
gjenlevende ungene kviknet til etter sykdommen, før Hans ble syk. Han hadde fått
tyfus. I flere dager svevde han mellom liv
og død, og det tok seks uker før han var på
beina igjen. I denne perioden ble familien
tatt hand om og forpleid med det mest
nødvendige av myndighetene i byen.
Møte med vennligheten
Mens Hans var syk, kom en innvandrer fra
barndomstraktene til Hans med en sekk
poteter, noen liter melk og et skikkelig
kjøttstykke fra en okse han nettopp hadde
slaktet. Å, så de nøt den gode maten!
Slik vennlighet måtte gjengjeldes, og
Hans Martinius, den eldste sønnen til Hans
og Margrete, ble sendt for å hjelpe til på
gården – til tross for at farmeren fortalte at
han hadde ikke mer arbeid å gjøre enn det
han greide selv. Han Martinius stilte opp
og gjorde reint på låven og tok inn et lass
med høy. Om kvelden hjalp han til med
melkinga, og kjente nå at han hadde gjort
opp for den gode maten de hadde fått og
ville gå tilbake til Rushford.
Men farmeren insisterte på at han måtte
komme inn og spise før han dro. Hans
Martinius kom inn til et overdådig
kveldsmatbord, med hvitt brød, smør, kjøtt
og potet. Men han kom seg ikke til å spise;
han ble bare sittende å se på maten. Farmeren nøyde han å spise, men Hans ba om
han ikke kunne få ta med seg noe mat slik
at han kunne dele med foreldrene og søsknene sine. Farmeren forsikret han om at
han både kunne spise og ta med seg resten
av maten til familien.
Dagen etter kom farmeren med mer
mat, og fortalte at nå hadde han gjort opp
for arbeidsinnsatsen. Men det var ikke Lillejord-folket enig i, så Hans Martinus drog
på nytt til gården og arbeidde.
Slik fortsatte de utover vinteren, og
enige ble de ikke.
– Denne historien om en ung gutt og en
vennlig farmer som prøvde å overgå hverandre, gjorde inntrykk på meg, forteller
Martin Steidl.
20
Meeting kindness
While Hans was very ill, one of the previous immigrants from their native valley
brought them a sack of potatoes, a gallon
of milk and a good size piece of beef from
a steer he had butchered. How they enjoyed this good food! Such kindness must
be repaid. Hans Martinius, the oldest son,
was sent to help them on the farm, even
though the farmer said they could manage
the farm by themselves. Hans Martinius
pitched in and cleaned the barn and got a
load of hay. In the evening he helped with
the milking. Now he felt that he had repaid their dept and was about to start for
home.
However, the farmer insisted that he had
supper with them. Hans Martinius stat
down to a scrumptious meal with bread
and butter, meat and lots of potatoes, but
he couldn’t eat. When the farmer urged
him to eat, he asked if he could take some
food back to his siblings instead. The farmer assured Hans Martinius that he could
eat and take food with home to his siblings.
The day after the farmer came with more
food and said they were now square. However, the Lillejord family did not agree, so
Hans Martinius went back to the farm to
work for the food. This continued throughout the winter and they didn’t seem to
agree.
– This story about a boy and a kind farmer
refusing to be outdone by each other is
appealing to me, says Martin Steidl.
This boy anxious to be debtor to no
man, kept the family with food, while his
father gradually got better from his illness.
When spring came, Hans Martinius got a
summer job with this farmer that we don’t
know the name of.
Hans Petter and his son, Peder Johan
also got work on neighborhood farms.
When Hans received his first pay check, he
put a dollar in an envelope, with a note of
thanks to the station agent in Winona, who
had helped them in their dire situation.
Og denne gutten som ikke ville være noen
skyldig, holdt familien i live gjennom vinteren mens faren gradvis kom seg etter
sykdommen.
Da våren kom, fikk Hans Martinius
arbeid for sommeren hos denne farmeren,
som vi ikke kjenner navnet på.
Faren og sønnen Peder Johan fikk også
arbeid på gårder i nærheten, og da Hans
fikk den første lønna si, puttet han en dollarseddel i en konvolutt sammen med en
hilsen og takk, og sendte den til den vennlige stasjonsbetjenten i Winona som hadde
hjulpet dem i den fortvilte situasjonen de
var i.
Dagen etter kom konvolutten i retur.
Postmannen fortalte at navnet på konvolutten var ingen manns navn, og adressen
eksisterte ikke. Det betydde nok at han
ikke ønsket pengene tilbake.
Men Hans var ikke så lett å vippe av
pinnen. Neste søndag sto han tidlig opp og
begav seg av gårde til fots de 35 kilometerne til Winona, oppsøkte den vennlige
velgjøreren sin og betalte han pengene
tilbake.
Så gikk han tilbake til Rushford.
– Det gikk ikke tog mellom Rushford og
Winona om søndagene, men om det hadde
gått, hadde nok bestefar gått fram og tilbake likevel, skriver Martin Steidl. – Han
hadde ikke betalt for den hjelpen myndighetene gav familien da han lå syk om vinteren, og så lenge han var skyldig noen,
brukte han ikke en cent unødig før alt var
betalt.
Oppbrudd og homesteading
Det tok Hans to år å betale for hjelpa familien hadde fått gjennom den første vinteren, og å legge seg opp så pass penger at
han kunne kjøpe seg to hester, ei dekka
lastevogn, plog, ei ku og annet nødvendig
utstyr for å kunne skaffe seg egen gård,
eller homestead som var det lokale uttrykket.
Alt land i området var allerede blitt
bygsla bort, og alle nybyggerne reiste nå
The day after the envelope was returned to
Hans, the address didn’t exist. It probably
meant that the station agent didn’t want the
money back.
However, Hans was not so easily
thwarted; the next Sunday he got up early
and walked the 22 miles to Winona and
looked up the man and paid him the dollar;
then he walked back home to Rushford.
– On Sundays the trains didn’t operate between Rushford and Winona, writes Steidl.
– However, I’m sure grandpa would have
walked back and forth, even if the trains
had operated. – He hadn’t paid back the
county for the aid he had received through
the winter; yet while Hans owed money he
didn’t spend an unnecessary cent until it
was paid.
Breakup and homesteading
It took Hans two years to re-pay the monies they had received from the county
while he had been sick the first winter, and
to accumulate enough to get a team of
horses, a covered wagon, a plow, a cow
and a few other tools and implements.
All the land had been homesteaded in
the Rushford area and all the settlers travelled westward, about 250 miles, to find
homestead land.
Early in the spring after their third winter,
they set out with their covered wagon and
six children for Appleton, MN. Yes, there
were now six, as Olea Martine had been
born since their arrival in Rushford, but
she didn’t grow up.
It was early in March with snow still
on the ground and night cold when they
left. Most of the homesteaders along their
route had been there but a short time and
their houses consisted mostly of one or two
room shanties and sod houses. In the evening they would stop at one of these homesteaders and while none of them had extra
room in their homes, they would all give
them shelter in their barns. Nearly all of
21
videre vestover. Minst 400 kilometer måtte
de dra for å finne godt dyrkningsland.
Tidlig om våren etter tredje året, i
1869, brøt de opp og startet vestover med
seks unger og alt de eide i lastevogna. Ja,
det var blitt seks unger nå. Olea Martine
var kommet til etter at de kom til Minnesota, men hun vokste ikke opp.
these hospitable people would let them use
the stoves in their crowded homes to prepare their meals.
They had been on the road about a
week; the progress was slow as the road
was wet and muddy. It was snowing steadily when they woke up one morning, but
the weather was mild and no wind. The
Enkle torvhus med ett eller to rom var
gjerne nybyggernes første bolig når de
hadde fått seg land (Illustrasjonsfoto)
Simple one or two rooms sod houses were
often the settlers first living house after
their homesteading.
Det var fortsatt snø på bakken og nattefrost
da de startet. De fleste nybyggerne langs
ruta vestover var ganske nyetablerte og
hadde stort sett enkle torvhus med ett eller
to rom, og de hadde ikke plass til å ta imot
reisende som kom langs vegen. Men de lot
folk overnatte i låven og lot gjestene lage
seg mat inne i huset.
De hadde vært på reise i vel ei uke,
men det hadde gått sakte langs de gjørmete
vegene. Da de våknet om morgenen, snødde det kraftig, men det var vindstille så de
var innstilt på å fortsette i snøværet.
man they had stayed overnight with urged
them not to continue, because weather like
this can turn into a raging blizzard and if
that hit you on the open prairie you could
all get lost and freeze to death.
22
Hans was not impressed, he knew there
was some danger, but there were no trace
of wind and he felt they would be safe
enough. He was anxious to get to Appleton
in time to get the crop planted early for
early planting seemed to produce the best
crop.
Mannen de hadde bodd hos rådde dem fra
å fortsette:
– Slikt snøvær kan gå over til snøstorm, og på den åpne prærien kan dere gå
dere vill og fryse i hjel, mente bonden.
Men Hans ville ikke høre på det øret.
Det var jo på vårparten og kunne jo ikke
bli så ille. Han var opptatt av å komme
fram til bestemmelsesstedet og starte med
våronna. De startet derfor videre. De store
snøflakene som dalte ned fra himmelen
virket så vakre og harmløse …
Men de hadde ikke vært på vegen i mer
enn en time da de brått hørte et brøl. I løpet
av sekunder var de omgitt av virvlende snø
så tett at de knapt så hestene foran seg.
Heldigvis var det gjerde langs vegen, og de
hadde lagt merke til at det førte fram til et
nybyggerhus noen hundre meter lenger
framme. Nå kunne de ikke se gjerdet fra
vognsetet, så Hans måtte gå foran hestene
og leie dem med bisselet langs gjerdet. Slik
fortsatte de sakte framover i uværet i håp
om å finne huset de hadde sett.
De lyktes, og ble tatt vel imot.
They started out. The big snowflakes
drifted slowly and softly to the ground and
seemed beautiful and harmless. They had
just been on the road about an hour when
the heard a roar and in seconds they were
engulfed in a mass of swirling snow. It was
so dense that they could see the horse’s
tail, but not the mane from the wagon. Fortunately, there were a fence along the road
they travelled, they had noticed that it lead
to a settlement about a half mile down the
road. However, they could not see he fence
from the wagon, so Hans had to walk and
lead the horses and try to find the houses;
which they did and were welcomed.
The blizzard lasted for two days, according
to Steidl. The homesteader and his wife
and 3 children lived in a one-room shanty,
but they invited them in, in spite that the
room was crowded. In the evening the homesteader joined Hans and the biggest
children in the barn, so Margrete and the
baby could sleep in the house.
Lastevogner med presenning, gjerne
kalt “prærieskonnerter”, var nybyggernes viktigste transportmiddel – sammen
med hestene
Covered waggons were the settlers most
important vehicle – together with
horses.
– Snøstormen varte i to dager, forteller
Martin Steidl. – I huset bodde det en nybyggerfamilie med tre unger på ett rom.
Men Hans og familien ble invitert inn selv
om det ble overfylt, og om kvelden fulgte
nybyggeren Hans og de største ungene til
overnatting i låven slik at bestemor og veslemor kunne få sove i hus.
Da snøstormen endelig gav seg, lå snøen så dyp at det var utenkelig å fortsette.
De måtte tilbringe ei uke hos den gjestfrie
familien før snøen hadde smeltet så mye at
det var mulig å fortsette. Men nå var
When the blizzard finally ended, the snow
was too deep to make travel possible. They
had to spend a week with these hospitable
strangers, before enough snow had melted
to make travel possible. Now, however, the
water from the melting snow had made the
countryside a quagmire. In some places the
water reached the horse’s bellies. Pulling
the heavy wagon through the water and
muck made the horses tire quickly, so progress was slow. In one place they had to
wait ten days for the water to recede
enough so they could cross the river.
23
vegene så oppbløtte, og så mye vann som
demte på noen steder at det nesten ikke var
framkommelig. Noen steder gikk vannet
opp til buken på hestene, og de ble fort
slitne av å trekke den tunge vogna på dette
føret. En plass måtte de vente i ti dager ved
en elvebredd før vannstanden falt så mye at
de kunne komme over elva. Det var ikke så
mange bruer på den tida.
Med egen gård
Etter seks uker kom de endelig til Renville
County der Hans valgte ut et ”settlement”
på 160 acres, ca. 650 dekar, på bredden av
Minnesota River. Det var en smule mer
enn han rådde over i Beiardalen …
Det var mye som skulle gjøres. Først
gikk de i gang med å bygge torvhus for seg
og buskapen. Det liknet litt på det de kjente
i Beiarn som en gamme, men det manglet
trekonstruksjonen som torva på gammen
hvilte mot. Hele familien var med på dette
arbeidet.
Etter at det primitive huset var ferdig,
var det om å gjøre å få brutt mest mulig
land til korndyrking. Denne første våren
greide de å pløye og klargjøre 160 dekar til
såing. Det var mest hvete, men han sådde
litt havre også. De skaffet seg også et par
klukkhøner og fikk et bra kyllingkull.
Etter at våronna var unnagjort, fikk
Hans og familien bedre tid. Her var alle
bønder, og ingen hadde behov for arbeidshjelp, så Hans sysselsatte seg med å bryte
nytt land mens han venta på at kornet skulle bli klart til høsting. Sommeren var tørr
og fin, og hveten vokste og tegnet til ei fin
avling. Hans håpte at det ville gi så pass
avkastning at han kunne få bygd et lite
bindingsverkshus. Han så utover åkrene
hver dag og frydet seg over utsiktene til
kronår. Aksene vokste seg store og fyldige,
og hvetekornene fylte seg for hver dag som
gikk.
Dette var før selvbinderne var vanlige,
og kornet ble meid for hand og bundet til
kornband, slik de var vant til heimefra. En
nabo hadde skaffet seg en slåmaskin som
han kunne meie kornet med, og Hans avtalte ”leieslått” med naboen.
24
Their own farm
After 6 weeks they finally arrived at Renville County where Hans selected hundred
and sixty acres of land on the Minnesota
River for his homestead; a bit more that
what he had in Beiarn.
There were a lot that had to be done. First,
he plowed up the ground and built a sod
house. It looked a little of what they knew
from Beiarn as a “gamme”. The whole
family shared this work.
After the primitive house was finished,
Hans began to break ground for seeding
the grain. The first spring they managed to
plow about 40 acres and seeded it mostly
with wheat, but he had also sown a couple
of acres with oat. They also bought a couple of hens and two settings of eggs that
hatched, so they also had chickens.
After the planting was done, there was
more time for other things. Since all the
settlers were farmers, there was no need
for hired help; so, Hans used the time to
break some additional land that summer,
while he was waiting for the grain to be
ready for harvest. The summer was a little
on the dry side, the wheat grew and it
looked like it was going to be a wonderful
crop. Hans hoped it would bring in enough
to build a small frame house before winter.
He looked at the field daily and reveled in
the prospect of an abundant harvest. This
was before the binder was in common use,
so the grain was cut with a reaper and the
bundles were bound by hand like they was
used to back home in Beiarn. Hans arranged with a neighbor who had a reaper to
cut the wheat for him.
The last part of the wheat to stay green
is just below the head. When the wheat
was ripe, with the exception of that little
spot; tragedy struck. Hordes of grasshoppers descended on the whole area. They
came by the millions and some old timers
claimed they darkened the sun. They light
on the green spot under the wheat head and
bit the head off the wheat.
Da hveteåkrene var nesten ferdig modnet,
skjedde det en katastrofe. Horder med
grashopper heimsøkte hveteåkrene i hele
området. De kom i millioner slik at de nesten skygget for sola.
I løpet av noen timer var den lovende
hveteavlinga ødelagt. Grashoppene kuttet
stråene rett under akset, og da de var ferdige var det ikke et eneste strå igjen med aks
på. Skuffelsen og sorgen over ødeleggelsene kan ikke beskrives. – Det ville ikke bli
noe nytt hus å flytte inn i til vinteren. Det
måtte bli en vinter til i torvhytta med jordgolv for familien Olsen …
Noen av naboene gav opp og flytta,
men Hans lot seg ikke knekke. Han fant ut
at kornet var modent da grashoppene slo
til, og kunne brukes. Han samlet familien
på åkeren, og i dagevis krabbet de rundt på
kne og plukket hveteaks. På denne måten
fikk de tilstrekkelig matkorn for vinteren
og såkorn til neste sesong.
Men det var andre måter å skaffe seg mat
på. Minnesota River, som rant forbi gården, dannet en innsjø like i nærheten. Her
hvilte store andeflokker på trekk sørover
om høsten. Hans og guttene laget feller
som de fanget ender i, og det var et godt
bidrag til kosten for en stor familie.
Det var også fisk i innsjøen, og i følge
beretteren Martin Steidl tørket de denne
fisken slik de var vant til fra lofotfisket
heime i Norge, og så laga de lutfisk av den
etterpå.
I myrområdet langs elva holdt en stor
koloni moskusrotter til. Det var marked for
pelsen til dette dyret, og Hans og sønnene
drev fangst på moskusrotter om vinteren.
Selv om de bare fikk 3–5 cent per skinn,
ble det penger av det når de fanget mer enn
tusen i løpet av vinteren.
Vi er nå kommet til 1870. Dette året
var det folketelling i USA, og etter mye
leting finner vi Hans og familien i denne
tellinga.5 De står oppført med etternavnet
Olesen, og vi får bekreftet at de bor i
5
http://search.ancestry.com/cgibin/sse.dll?ti=0&indiv=try&db=1870usfedcen&h=4
2109399
The disappointment and heartache experienced by Hans and all the other homesteaders in the area can hardly be imagined. There would be no frame house to
spend the winter in, just the sod shanty
with a dirt floor.
Some of the neighbors just gave up
and left. However, Hans was made of
stronger stuff. He found out that the wheat
was ripe when the locust hit and could be
used. He got his family together and they
crawled on their hands and knees over the
field picking up the fallen heads of wheat.
In this way they got wheat to grind into
flour for the year and also enough seed to
plant the following year.
However, there were also other ways to get
food. The Minnesota River was nearby
Hans’ farm and widened out to a small,
shallow lake. Large flocks of ducks
stopped here as they migrated south. Hans
and the boys made traps and trapped ducks
and added to their food supply. There were
also fish in the lake and according to Martin Steidl, they dried the fish as they used
to when they were in Lofoten, and then
made lutefisk.
In the same marshy area of the river
was the habitat of thousands of muskrats,
Hans and his sons trapped them during the
winter. They got 3 – 5 cents each, but they
trapped more than a thousand that winter
and this gave them a modest amount of
cash.
We are now in 1870 and according to the
Census5 we find Hans and his family under
the last name of Olesen and can confirm
that they live in Renville County. This
means that they had not yet changed their
last name to Lillejord. We heard earlier
that Margrete and Hans had another baby,
a daughter, Olea Martine. In that years
Census she is not mentioned, so she probably had died in the meantime. However,
there were a one-year old boy named Ole,
we think that this was Marit’s son that we
later meet with the name, Ole Heitman,
25
Renville County. Det betyr at de ennå ikke
har tatt navnet Lillejord. Vi hørte tidligere
at Margrete og Hans hadde fått et barn til,
datteren Olea Martine. Ved tellinga var
hun ikke med, så hun hadde nok gått bort i
mellomtida. Men det var en ett år gammel
gutt i familien med navnet Ole. Vi må anta
det er datteren Marits unge sønn som vi
senere møter under navnet Ole Heitmann –
trolig oppkalt etter onkelen som døde av
lungebetennelse i Rushford.
Våren etter var det med visse betenkeligheter at Hans sådde hveteåkrene. Nok en
gang var utsiktene gode for kornavlingen,
og nok en gang slo grashoppene til. Nå
kom de tidligere, og aksene var ikke fullt
utviklet. Kornet var dermed ubrukelig både
til mat og til såkorn. Avlinga gikk fullstendig tapt.
Lykken snur seg
Hans var nå på grensen til å gi opp. Det så
ikke ut til at det gikk an å dyrke korn i dette området. Men han bestemte seg for å
prøve ett år til. Og fra dette året hadde de
lykken med seg. De fikk gode avlinger, de
tjente penger og de fikk bygd seg det huset
de ønsket seg.
Den eldste sønnen, Hans Martinus,
skaffet seg etter hvert egen gård, og de to
yngste, Nils og Elling, overtok mer og mer
av ansvaret på farsgården. Marit giftet seg i
1875 med John Sundquist, og de etablerte
seg ikke så langt unna Lillejord sine. Ja,
for nå hadde familien tatt Lillejord som
etternavn.
I løpet av disse årene kom det også
tilvekst til familien. Olea Melia ble født i
1871 og yngstejenta Martine Antonette ble
født i 1874.
Hans og Margrete sammen med de to
yngste døtrene, Melia og Martine. Dette
bildet er det eneste vi har av Hans. Foto
utlånt av Jim Tate.
Hans and Margrete with their two youngest daughters, Melia and Martine. It is the
only photo we have of Hans. Lended by
Jim Tate.
26
probably named for his uncle that died of
pneumonia in Rushford.
The next spring Hans planted wheat
with some misgivings. Like last year the
crop prospect looked good. But, the locusts
came again; this time earlier, so the kernels
were only in the milk stage and not mature
enough for flour or seed. The crop was a
total loss.
The luck is changing
Hans was close to giving up. It didn’t look
like it was possible to grow grain in that
area. He did decide to try one more year.
From that year they prospered. They got
good crops, earned money and got to build
the house they had wanted.
The eldest son, Hans Martinius homesteaded and had land of his own. The two
younger sons, Nils and Elling, took care of
the family farm. Marit married John Sundquist in 1875. They lived not far from the
Lillejord family. Yes, now the family had
taken the name, Lillejord. During these
years two children were born on the homestead, Olea Melia in 1871 and the youngest, Martine Antonette in 1874.
Hans hadde drevet en god del med steinmuring mens han var i Beiarn, og nå tok
han opp denne geskjeften på nytt. Renville
County var i sterk utvikling, og det var
etterspørsel etter murere og snekkere. Hans
brukte derfor mer av tida si til murerarbeid.
I 1878 flyttet Margrete og Hans sammen med de yngste barna til Hantho i Lac
Qui Parle fylke.6 I dette området var det
betydelige mengder kalkstein, og Hans ble
med på en virksomhet som utvant kalken
og laget murkalk, og han fortsatte med
murerarbeid. Han var nå blitt 67 år gammel. Sønnen Peder Johan giftet seg i 1881
og sammen med kona Jorgina startet han
med ”farming” ikke så langt unna heimgården.
Besides being a farmer and fisherman,
Hans had also been a stone mason in Beiarn. Now he took up that work. There was
considerable development in Renville
County and lots of work for stone masons.
In 1878 Magrete and Hans moved
together with their youngest children to
Hantho Twp. Lac Qui Parle County. In this
area there are great amounts of lime stone
and Hans also assisted in mining the lime
to make mason lime. Hans was now 67
years old. His son, Peder Johan got married
in 1881 and together with his wife, Jorgina; they homesteaded not far from the
Lillejord home.
Not many of the Norwegian children
received any education after grade school.
Vi har ingen bilder av Hans og Margretes
gårder, men dette bildet viser gården til
sønnen Peder Johan som ligger i Lac Qui
Parle, ikke så langt unna den siste gården
til Hans. Vi får i alle fall et inntrykk av
landskapet. Foto: Dorothy Onstott.
We have no photos of Hans and Marete’s
farms. This picture, however, is showing
the farm of their son Peder Johan which
was quite near. We get an impression of
the landscape. Photo: Dorothy Onstott
6
Edward D. Neill and Charles S. Bryant: History of
the Minnesota Valley (1882)
The two youngest girls, Olea Melia and
Martine were sent, by their father, to
Willmar to attend the seminar, that we today call high school.
27
Ingen av de norskfødte ungene fikk noen
utdannelse utover grunnskole. De to yngste
jentene, Olea Melia og Martine, fikk derimot anledning til å fortsette på skole. De
ble sendt til en by som heter Willmar som
elever på det som i de dager ble kalt seminar – og som tilsvarer videregående skole i
dag.
– Jeg møtte aldri bestefar, skriver Martin
Steidl. – Han døde lenge før jeg ble født,
men ifølge bestemor Margrete, som har
fortalt meg denne historien, var han en
evig optimist, og han var helt sikker på at
framtida ville bringe noe godt med seg. Til
tross for all motgangen og påkjenningene
han hadde møtt etter ankomsten til USA,
var han en mann med en helt spesiell energi og et pågangsmot som mange yngre
mennesker kunne misunne han. Han hadde
en evne til å gå på og vise besluttsomhet
som overgikk de fleste.
I never met my grandfather, writes Martin Steidl. He died many years before I
was born. However, according to my
grandmother, Margrete, who told me this
story, grandpa was an optimist and he was
sure that the future would bring something
good; this in spite of all the bad luck and
stress they had encountered since they arrived in the U.S. He was a man with exceptional energy and determination and kept
going when others gave up.
Epilog
Hans died in 1887, 76 years old after a bad
cold that turned into pneumonia. He was
active until the end; he walked the 3 miles
from his farm to Appleton in one hour,
shortly before he got sick.
Epilog
Hans døde i 1887, 76 år gammel, etter at
en slem forkjølelse gikk over i lungebetennelse. Han var sprek helt til det siste og
hadde som vane å gå fra farmen til byen
Appleton, en distanse på ca. fem kilometer
som han tilbakela på en time.
Han ble gravlagt på Minnesota Valley
Church kirkegård i nærheten av heimplassen hans.
Margrete var mye yngre enn Hans, og hun
levde i mange år etter at Hans var gått bort.
Barnebarnet Martin Steidl husker henne
som det fredeligste mennesket han hadde
møtt
– Hvis du møtte henne ville du trodd at
hun hadde levd et rolig og fredelig liv uten
problemer eller dramatiske opplevelser.
Hun overvant alle sorger og bekymringer
med ei inderlig gudstro. Hun tok seg tid
hver eneste dag å lese i sin gamle norske
bibel.
Margrete bodde de siste årene i Wheaton, Traverse fylke, hos datteren Olea Melia, mor til fortelleren Martin Steidl. Vi kan
lett se for at de to har hatt mange
28
Margrete bodde de siste årene hos datteren Olea Melia. Bildet viser henne sammen
med Melias familie, og den ungen mannen
i forgrunnen er fortelleren Martin. Foto:
Jim Tate.
Margrete lived the last years at her daughter Olea Melia’s family. The storyteller
Martin in the foreground. Photo: Jim Tate
interessante stunder sammen. Margrete
døde i 1911, knapt 80 år gammel.
Vi vet ikke hvor hun ble gravlagt, men på
kirkegården i Bellingham, en by som ligger
noe lenger sør i Minnesota, er det et stort
monument over Hans Petter og Margrete
Lillejord. Vi vet ikke sikkert om Margrete
ligger gravlagt her, eller om Hans er flyttet
hit. Men monumentet er reist her av barna
deres, muligens som et felles minne over to
arbeidsomme mennesker som gjorde sitt
ytterste for å gi barna sine ei bedre framtid
enn den de sjøl sto overfor i ungdommen.
He was interred at Minnesota Valley
Chuch Cemetery, not far from his farm
Gravstedet til Hans er slettet, men det fins
oppgave om hvor på kirkegården det var.
Hans’ grave is not marked anymore, but a
document tells us where it was.
Margrete was much younger than Hans
and she lived many years after Hans had
passed. The grandson, Martin Steidl, remember her as one of most serene persons
he had ever known. If you meet her you
would think she had lived the most peaceful life without any real problems or difficulties. She had been sustained through all
her heartaches and difficulties by a supreme faith in God. Every day she read her
old Norwegian Bible.
The last years of Margaret’s life she
lived with her daughter, Olea Melia, Martin Steidl’s mother, in Wheaton, Traverse
County. It is easy to see that Margaret and
Martin must have had many interesting
times together.
Hans Petter Olsen Lillejord er gravlagt på
kirkegården ved Minnesota Valley Church,
nordøst for Madison, Lac Qui Parle fylke.
Hans Petter Olsen Lillejord is buried at the
Minnesota Valley Church Cemetery,
northeast of Madison. Photo: Fay Bitter
Margrete died in 1911, almost 80 years
old. We don’t know where she is interred.
However, at the Bellingham cemetery
there is a large headstone commemorating
Hans Petter and Margrete. We don’t know
for sure if Margrete is interred here, or if
Hans Petter’s body has been moved to this
place. The headstone, however, is raised by
their children, probably as a memory of
two working people who did their utmost
to give their children a more prosperous
future than they faced while being young
people in Norway
29
Monumentet over Margrete Nilsdtr. og
Hans Petter Olsen Lillejord på Bellingham
kirkegård. Foto: Knut Krokstrand
30
The headstone at Bellingham Cemetert,
commemorating Margrete Nilsdtr.and
Hans PetterOlsen Lillejord, Photo: Knut
Krokstrand
Barnerik familie
A large family
Hans Petter Olsen Lillejord og hans to koner, Målfrid Sakariasdtr. og Margrete
Nilsdtr. fikk mange barn. Som vi har sett,
var det ikke alle som vokste opp. Av de 20
som ble født, var det bare 12 som vokste
opp. Det var:
Hans Petter Olsen Lillejord and his two
wives, Målfrid Sakariasdtr. and Margrete
Nilsdtr. had many children. As we have
heard earlier, not all of them grew up. Of
the 20 children, only 12 grew up and they
were:
Hanna Pauline,
Sakarias Olaus,
Dortea Oline,
Marit Birgitte,
Elisabeth Anna,
Hans Martinus,
Lars Stabel,
Peder Johan,
Nils Heitman,
Elling Torsten Breder,
Olea Melia,
Martine Antonette,
Hanna Pauline
b. 1837
Sakarias Olaus
b. 1839
Dortea Oline
b. 1841
Marit Birgitte
b. 1843
Elisabeth Anna
b. 1845
Hans Martinius
b. 1849
Lars Stabel
b. 1851
Peder Johan
b. 1853
Nils Heitman
b. 1859
Elling Torsten Breder b. 1861
Olea Melia
b. 1871
Martine Antonette b. 1874
f. 1837
f. 1839
f. 1841
f. 1843
f. 1845
f. 1849
f. 1851
f. 1853
f. 1859
f. 1861
f. 1871
f. 1874
Vi skal nå gi et kort resymé over disse barna, som vi er etterkommere etter. I arbeidet
med slektstreffet har vi fått kontakt med
etterkommere etter dem alle unntatt Hans
Martinus, men vi mangler deltakere fra
fem av greinene: Hans Martinus, Peder
Johan, Elling Torsten, Olea Melia og Martine Antonette.
Vi skulle gjerne sett at alle barna etter
Hans var representert på slektstreffet, men
når vi vet at vi i Norge for to å siden ikke
kjente til mer enn ett av barna på den andre
siden av Atlanteren, syns vi det er imponerende og gledelig at så mange er til stede.
Here is a short description of each of these
children which we descend from. During
our work with the family reunion, we have
been in contact with descendants from all,
with the exception of Hans Martinius. We
are missing participants from five branches
of the family, Hans Martinius, Peder
Johan, Elling Torsten, Olea Melia and
Martine Antonette.
Our wish is that all of Hans’ children were
represented at the reunion. However, just 2
years ago we, here in Norway, only knew
of one of Hans’ children on the other side
of the Atlantic; so, we think it is impressive and are pleased that so many can
come.
Hanna Pauline
Hanna Pauline ble født i 1837 på Lillejord.
Hun giftet seg med Fredrik Olsen på Os,
som ligger i ”gammelbygda” og hadde
vært i Fredriks familie i mange generasjoner. Hanna kom således inn i tradisjonsrike
forhold enn hun var vant til.
Hanna og Fredrik fikk ni barn, hvorav
åtte vokste opp. De fleste etablerte seg i
Beiarn, men noen reiste ut. Eldstesønnen
Hans Petter, overtok gården på Os.
Hanna Pauline
Hanna Pauline was born in 1837 at
Lillejord. She married Fredrik Olsen at Os.
The Os farm was part of the “old valley”
and had been in Fredrik’s family in many
generations.
Hanna came to a farm with more traditions than she was used to. Hanna and
Fredrik had 9 children and 8 grew up. Most
of them established themselves in Beiarn.
The oldest son, Hans Petter, took over the
31
Hanna fikk et langt liv og døde 84 år
gammel i 1921.
family farm at Os. Hanna had a long life
and died in 1921, 84 years old.
Sakarias Olaus
Sakarias, or Sakri-Olai, as the people in the
valley called him, was the oldest son and
he took over the lease at Laukslett after his
father left for America.
He was born in 1839. He married Elen
Pettersdtr from Junkerdal in Saltdal in
1866. She was also the daughter of migrates from Rana and the families possibly
knew each other. Among other things, we
know that Elen’s parents travelled with
Sakri-Olai’s parents to America and Elen’s
brother, Johan Petter, took over the
Lillejord farm after Hans Petter Olsen.
Sakri-Olai and Elen had “only” four
children. Two of them, Målfrid and Hans
Petter,settled at Laukslett. The people who
live at Laukslett today are mostly descendants after them. The other two children
moved from Beiarn.
Hanna Pauline Hansdtr. Os
Sakarias Olaus
Sakarias, eller Sakri-Olai som bygdefolket
kalte han, var eldste sønn, og han overtok
bygselen av Laukslett etter at faren dro til
Amerika.
Fra Laukslett der Sakri-Olai og Elen bodde.
From Laukslett where Sakri-Olai and Elen
lived. Photo from André Kristoffersen
Han var født i 1839 og giftet seg i 1866
med Elen Pettersdtr. fra Junkerdal i
32
Sakri-Olai Hansen og Elen Pettersdtr.
Sakri-Olai Hansen and Elen Pettersdtr.
Photo from André Kristoffersen
Saltdal. Hun var også datter av innvandrere
fra Rana, og familiene var trolig bekjente
fra før. Vi vet blant annet at Elens foreldre
reiste sammen med Sakri-Olais foreldre til
Amerika, og Elens bror, Johan Petter, overtok Lillejord etter Hans Petter Olsen.
Sakri-Olai og Elen hadde ”bare” fire
barn. To av dem, Målfrid og Hans Petter,
bosatte seg på Laukslett, og de som bor i
området i dag, er stort sett etterkommere
etter dem. De to andre barna flytta ut av
bygda.
Dortea Oline
Dortea ble født i 1841 og ble gift på
Ingebrigt Andersen på Strand. Strand er
nabogården til Os, og Dortea og Hanna
Pauline ble derfor nesten naboer.
Dortea og Ingebrigt fikk ti barn, men
tre av dem døde ung. Hele fire av barna
deres reiste til Amerika, og to av dem har
stor familie og mange etterkommere i Canada.
Dermed var det bare tre av barna til
Dortea og Ingebrigt som ble værende.
Dorteas datter Margrete overtok gården
på Strand, og i hennes familie er det emigranter både blant barn og barnebarn.
Marit Birgitte
Marit ble født i Beiarn i 1843. Hun var
eldst i barneflokken som fulgte Hans og
Margrete til Amerika, og hun holdt god
kontakt med slekta i Beiarn med brev og
utveksling av bilder.
Marit ble gift med svensken John Sundquist i 1875, og de fikk fem barn. I tillegg
hadde Marit en sønn, Ole Heitmann, fra
1869. John døde alt i 1889, og Marit ble
alene om ansvaret for barna. Men det var
bein i nesen på henne, og hun greide seg
godt. I tillegg til familien og gården, drev
hun som jordmor og dyrlege. Marit på farten med de to svarte hestene foran vogna,
med tømmene i ene handa og svepa i den
andre, var et kjent syn i traktene rundt
Sacred Heart.
Marit fikk et langt liv. Hun døde i
1926, 83 år gammel
Dortea Oline
Dortea was born in 1841 and married
Ingebrigt Andersen at Strand. Strand is the
neighbor farm to Os. Dortea and Hanna
therefore became neighbors.
Dortea and Ingebrigt had nine children,
but three died young. Four of their children
immigrated to America. Two of them have
large families in Canada. This leaves just
three children left in Beiarn. Dortea’s
daughter, Margrete took over the farm at
Strand. There are also emigrants among
her children and grandchildren.
Margrete, Dorteas datter, giftet seg med
Nikolai Larsen Osbakk, og overtok en
halvpart av gården på Strand
Margrete, Dortea’s daughter, married
Nikolai Larsen Osbakk and took over a
half of the Strand farm
Marit Birgitte
Marit was born in Beiarn in 1843. She was
the oldest of the children who left with her
parents to America. She stayed in good
contact with her family in Beiarn by letters
and exchanging pictures. Marit married a
Swede, John Sundquist in 1875. They had
five children in addition to the son, Ole
Heitmann, who was born in 1869. John
died already in 1889, so Marit raised her
children by herself. She was an able
woman and managed very well. She practiced as a midwife and veterinarian in addition to taking care of her family and
33
Elisabet Anna
Elisabet Anna ble født i 1845, og var bare
20 år da amerikaplanene begynte å ta form
på Lillejord. Vi kan undres over at hun ble
igjen i Norge i 1966, men når vi ser at hun
giftet seg senere samme året, forstår vi det
bedre.
Marit sammen med datteren Mary og datterdatteren Helen. Foto utlånt av Inge
Strand
Marit togethet with daughter Mary and
granddaughter Helen. Photo from Inge
Strand.
the farm. Seeing Marit in her wagon behind the two black horses with the reins in
one hand and the whip in the other was
well known in the area of Sacred Heart.
Marit had a long life; she died in 1926,
83 years old.
Elisabet Anna som ung. Foto utlånt av Aud
Johansen
Elisabet Anna as a young woman. Photo
from Aud Johansen
Ektemannen hennes var tremenningen Karl
Johan Karlsen fra Myrland i Saltdal. Sammen med han og ungene ble denne gården
på 400 moh. rammen rundt resten av livet
hennes. De fikk fem barn, og fire vokste
opp og fikk egne familier som bosatte seg i
Saltdal.
Verken Elisabet Anna eller Karl Johan
fikk lov til å bli gamle. Elisabet døde i
34
Elisabet Anna
Elisabet Anna was born in 1845 and was
just 20 years old when the plans to leave
for America began to take form at
Lillejord. We wondere why she didn’t
leave with her parents, but when we see
that she married later that year we can understand it better.
Her husband was her second cousin,
Karl Johan Karlsen from Myrland in Saltdal. Together with her husband and children the farm at 400 m.s.l. became the
frame of the rest of her life. They had five
1910, 65 år gammel, og Karl Johan omkom
året etter i ei tragisk ulykke da en båt hvelvet og i alt åtte personer druknet. Han ble
69 år gammel.
children and four grew up, who had their
own families and lived in the Saltdal area.
Either Elisabet Anna or Karl Johan
became very old. Elisabeth died in 1910,
just 65 years old. Karl Johan died in a
tragic accident when a boat capsized and
eight people drowned, he was 69 years old.
Elisabet Anna og Karl Johans heimplass
Myrland i Evenesdal, Saltdal Foto: Saltdal
Gård og slekt
The homestead of Elisabet Anna
Hansdtr.og Karl Johan Karlsen
Hans Martinus
Hans Martinius
Hans Martinus f. 1849, var den eldste av
sønnene som ble med til Amerika. Vi har
hørt om hans heltemodige innsats da faren
Hans Petter lå syk den første tida i Rushford MN. Etter det vet vi ikke så mye om
Hans Martinus ettersom vi ikke har kommet i kontakt med noen av hans etterkommere.
Vi vet at han giftet seg og fikk sitt eget
”settlement” i nærheten av faren og stemora i Sacred Heart, Renville. Kona, Karen
Korsmo, var også norsk innvandrer, og vi
kjenner navnet på sju barn. Men vi kjenner
ikke til noen nålevende familiemedlem.
Hans Martinus døde i 1921, 72 år
gammel, mens Karen levde helt til 1940 og
ble 92 år gammel.
Hans Martinius born in 1849 was the oldest of the boys that came with to America.
We have heard about his heroic work when
his father, Hans Petter, was sick when they
first came to Rushford, Minnesota. After
that we don’t we know much about Hans
Martinius, as we have not been able to contact any of his descendants. We know that
he did get married and got his own settlement close to Sacred Heart, Renville,
where is father and step mother lived. Hans
had married an emigrant from Norway, her
name was Karen Korsmo. We know the
name of seven children, but don’t know
any of their living descendants. Hans Martinius died in 1921, 72 years old, while
Karen died 92 years old, in 1940.
35
Lars Stabel
Lars Stabel
Lars ble født i 1851 og er den av Lillejordbarna som emigrerte, vi vet mest om i
Norge. Det skyldes kanskje at han først
emigrerte etter å ha levd et langt liv i
Beiarn, og at kontakten med Norge var
vedvarende i lang tid.
Som tidligere nevnt ble den 15-årige
Lars igjen hos søster Hanna Pauline da
familien hadde startet på amerikatur.
Senere giftet han seg med Maren Olsdtr. på
nabogården, og de bygde opp sin egen
gård. De fikk elleve barn, hvorav ni vokste
opp.
Lars was born in 1851 and is the one of the
Lillejord children that we know the most
about. The reason for this is that he lived a
long life in Beiarn before he emigrated;
also, because he kept in contact with
Norway after he moved.
As earlier mentioned, the 15 year old,
Lars stayed with his sister, Hanna Pauline
when his family went on their journey to
America. Later, he married Maren Olsdtr.
from the neighbor farm, and they build up
their own farm. They had 11 children and 9
grew up.
Lars Stabel Lillejords grav på Khedive
kirkegård, Saskatchevan Canada. Foto:
Terry Bell
Lars Stabel Lillejord’s grave at Khedive
Cemetery, Saskatchevan. Photo: Terry
Bell.
Til venstre: Maren Olsdtr. og Lars Stabel
Lillejord. Foto utlånt fra Myrtle Lillejord.
Left: Maren Olsdtr. and Lars Stabel
Lillejord. Photo from Myrtle Lillejord
One by one did the children leave for
America, and Lars and Maren followed
them in 1904.
36
Gården til Lars Stabel Lillejord i 2009.
Den har vært i familien i mer enn hundre
år, og blir nå drevet av tippoldesønnen
Wayne Lillejord og kona Donna. Foto:
Terry Bell.
The Lillejord Ranch 2009. It has been in
the family for more than 100 years and is
now run by great grandson Wayne Lillejord and his wife Donna. Photo: Terry Bell
En etter en dro barna til Amerika, og i
1904 fulgte Lars og Maren etter. Til slutt
var hele familien reist.
Familien etablerte seg i Khedive sør i
Saskatchevan, Canada, og mange av barna
slo seg ned i nærheten.
Maren døde i 1920, 70 år gammel,
og Lars døde i 1927, 76 år gammel.
In the end the whole family had gone to
America. The family established themselves in Khedive in south Saskatchewan,
Canada, and many of their children settled
in the same area.
Peder Johan
Peder Johan
Peder Johan ble født 1853 og var den yngste av Målfrids barn. Han ble morløs som
spebarn, og vi hører ikke så mye om han
før han ble voksen.
Peder giftet seg med Jørgine Arneson i
1881. Hun var datter av norske innvandrere
fra Kongsvinger, og sammen bygde de opp
en farm i Madison, Lac Qui Parle fylke, i
et område der mange norske innvandrere
Peder Johan was born in 1853 and was the
youngest of Målfrid’s children. He lost his
mother when he was a baby and we don’t
hear so much about him before he is an
adult.
Peder married Jorgine Arneson in 1881.
She was from a Norwegian immigrant
family that came from Kongsvinger. Peder
and Jorgine settled on a farm in Madison,
Maren died in 1920, 70 years old and Lars
in 1927, 76 years old.
37
etablerte seg i 1880-årene. Farmen er fortsatt i familien, og nå er det fjerde generasjon som driver den.
Lac Qui Parle County. Many Norwegian
immigrants lived in that area. The farm is
still in the family, it is now operated by the
4th generation.
Peder Johan og Georgina Lillejords familie. Fra venstre: Lilly, Hjalmar, Gina,
Henry, Melvin og Peder.Foto fra Dorothy
Onstott.
Peder Johan og Georgina Lillejords familie. From left: Lilly, Hjalmar, Gina, Henry,
Melvin og Peder.Photo:Dorothy Onstott.
Peder og Jørgine fikk åtte barn, men bare
fire vokste opp. Selv ble de gamle folk, og
i Madison husker ennå mange ”Pete” og
”Gina” som aktive, eldre mennesker. Peder
døde i 1937 og Jørgine i 1939.
Peder and Jorgine had eight children, but
just four grew up. People in Madison still
remember “Pete” and “Gina” as active,
older people. Peder died in 1937 and Jorgine in 1939.
38
Nils Heitmann
Nils Heitmann
Nils Heitmann ble født i 1859 og ble sju år
på tur over Atlanteren. Han vokste opp på
gården til foreldrene i Sacred Heart og deltok sammen med broren Elling i arbeidet
på gården.
Nils hadde andre talent og interesser
enn brødrene, og dro til Bellingham, en by
lenger vest i Minnesota, og her slo han seg
opp som forretningsmann. Han drev som
kjøpmann, han handlet med tømmer og
drev et auksjonsfirma. Han ble også borgermester i byen.
Nils Heitmann was born in 1859 and
marked his seventh birthday aboard the
ship over the Atlantic. He grew up at the
parent's farm at Sacred Heart. He and his
brother, Elling, worked at the farm.
However, Nils had other talents and
interests than his brothers. He moved to
Bellingham, a town further west in Minnesota. Here he became a businessman. He
owned a general merchandise and dry
goods store and also a lumber business and
an auction service. He also became
Nils Lillejord med familie ca. 1915. Foran:
Lenore, Birgit, Arthur and Nels. Bak:
Hans, Gertrude and Martin. Foto:
Nils Lillejord and family abt. 1915. The
front row: Lenore, Birgit, Arthur and
Nels. The back row: Hans, Gertrude and
Martin.
Rundt 1890 giftet han seg med Birgit Sorteberg, og sammen fikk de fem barn, Hans,
Martin, Gertrude, Leonore og Arthur.
I 1916 flyttet familien til Minneapolis
for at de yngste barna skulle få bedre mulighet for utdanning, og der drev Nils med
eiendomshandel, hovedsakelig ved utleie.
Han reiste rundt med trikken og
Mayor of Bellingham.
Nils married Birgit Sorteberg around
1890. Together they had five children,
Hans, Martin, Gertrude, Leonore and Arthur. The family moved to Minneapolis in
1916 so that the younger children (Arthur
and Lenore) would have better educational
39
innkasserte leia siden han aldri lærte seg å
kjøre bil. Han gjorde det godt, og etter sin
død fikk alle barna 10 000 dollar, et stort
beløp under den store depresjonen som
rådde da.
opportunities, and there Nils worked in real
estate. Most of the real estate was in the
form of rentals and Nils would collect the
rent personally always using a streetcar as
he never owned nor drove an automobile.
Nils and Birgits hjem i Bellingham. Foto:
Knut Krokstrand
Nils and Birgit’s home in Bellingham.
Photo: Knut Krokstrand
Nils var også en sjenerøs mann, både overfor egen familie, leietakere og allmennheten. Han var også en gudfryktig og from
mann som ville ha gledet seg over at to av
sønnesønnene hans, Nils og Hans, ble prester.
Nils døde i 1933 og er gravlagt sammen med kona Birgit, broren Elling og
flere familiemedlemmer på Lakewood
gravlund i Minneapolis.
His business was lucrative and after he
died he left $10,000 for each of his children; which was quite a sum at the peak of
the Great Depression.
Nils was a generous man, both to his
own family, tenants and the general public.
He also was a religious and pious man and
would have been proud to know that two
of his grandsons, Nils and Hans became
pastors.
Elling Torsten Breder
Nils died in 1933 and is buried together
with his wife, Birgit, his brother, Elling
and several family members at Lakewood
Cemetery in Minneapolis.
Elling ble født i 1861 og var den yngste
som overlevde amerikaturen. Han fylte
fem år på turen.
40
Han var lenge ungkar og giftet seg ikke før
i 1910. I 1892 reiste Elling og de to yngre
søstrene hans til Grant Township i Roberts
County nær Sisseton i Sør-Dakota. Der
bygde han opp en farm, og ved folketellinga i 1900 finner vi han fortsatt der –
ikke så lang unna søster Martine og mannen hennes Gustave Nelson.
I 1906 besøkte Elling Norge og Beiarn,
som den eneste av søsknene noen gang.
Elling Torsten Breder
Elling was born in 1861 and was the
youngest that lived through the journey to
America; he celebrated his fifth birthday
during that journey.
He was a bachelor for a long time and
didn’t get married before 1910. Elling and
his two younger sisters travelled to Grant
Township, Robert County, near Sisseton in
1882; where he bought a farm. In the 1900
Census we find that he is still there, not so
far from his sister Martine and her husband, Gustav Nelson.
Elling visited Norway and Beiarn in
1906; he was the only one of the Lillejord
siblings to do so.
Elling married Ella Bergland in 1910.
They had two children and both grew up.
In addition to the farm, Elling worked in a
land company. Later they moved to St.
Paul, MN, where Elling died in 1930.
Elling Lillejord sammen med søstrene Olea
Melia og Martine. Foto fra Merwyn Nelson
Elling Lillejord together with his sisters
Olea Melia and Martine. Photo from Merwyn Nelson
Olea Melia
I 1910 giftet Elling seg med Ella Bergland,
og de fikk to barn som levde opp. I tillegg
til gården drev Elling et eiendomsselskap
(land company). De flytta seinere til St.
Paul der Elling døde i 1930
Olea Melia
Olea Melia, eller Melia som hun helst ble
kalt, ble født i 1871 på farmen i Sacred
Heart. Hun flyttet med til Hantho, og fikk
noe mer skolegang enn de yngre søsknene
hadde fått.
Likevel startet også Melia med farming. Hun dro etter til området ved Sisseton i Sør-Dakota, der broren Elling hadde
Olea Melia, or Melia, as she most often
was called, was born in 1871 at the farm in
Sacred Heart. She moved with her family
to Hantho where she got more education
than the other siblings.
Still, she settled on a farm. She went to the
area of Sisseton, South Dakota, where her
brother, Elling, also lived. She met Ferdinand Steidl, an immigrant from Austria
and they married in 1895. Steidl was a lawyer and became a judge in Wheaton,
Minnesota. Melia’s mother, Margrete, also
moved in with them and she stayed there
till she passed away.
Melia and Ferdinand had six children. Melia died in 1943 and Ferdinand in 1941. We
41
slått seg ned. Etter hvert møtte hun Ferdinand Steidl, en utvandrer fra Østerrike, og i
1895 giftet de seg. Steidl var jurist, og ble
etter hvert dommer i Wheaton, Minnesota.
Her ble de boende, og mor til Melia, Margrete, flyttet hit og ble boende til hun døde.
Melia og Ferdinand fikk seks barn. De
døde henholdsvis i 1943 og 1941. Vi har
hatt kontakt med etterkommere, men uten å
få noe utfyllende informasjon om familien
til Melia.
Melia og Ferdinand Steidls familie omkring 1902. Fra venstre: Melia, Ferdinand
(bak), Marlene, Raymond, Martin (sittende) og Margrete, Melias mor. (Foto fra
Jim Tate)
Melia Steidl’s family about 1902. From
left: Melia, Ferdinand (back), Marlene,
Raymond, Martin (sitting) and Margrete,
Melias mother. (Photos from Jim Tate)
have had contact with their descendants,
but have not received more information
about Melia and the family.
Ferdinand og Melia Steidl på sine elder
dageri i Wheaton, Minnesota
Ferdinan and Melia Steidl in their old days
in Wheaton Minnesota.
Martine Antonette
Martine was the youngest of the siblings,
she was born in 1873. She grew up together with Melia and did most of what she
did. She also moved to South Dakota
where she procured land and started farming.
We know a good deal about Martine; since
her farm became the meeting place for
many relatives coming from Norway. Both
Lars Stabel and his children used Martine
as an anchor in the new country. Her sister,
Dortea’s children also stopped there. We
have received much information from the
grandson, Mervyn Nelson.
42
Martine Antonette
Martine var yngst i barneflokken, f. 1873.
Hun vokste opp sammen med Melia og
gjorde stort sett det sammen som henne.
Hun flyttet også til Sør-Dakota der hun
fikk jord og startet gårdsdrift.
Vi vet en god del om Martine, ikke
minst fordi gården hennes ble et mål for
mange slektninger fra Norge som kom til
Amerika. Både Lars Stabel og barna hans
hadde Martine som et ankerfeste, likeså de
av søsteren Dorteas barn som reiste ut. Vi
har også fått mange opplysninger fra barnebarnet Mervyn Nelson.
Martine giftet seg i 1895 med Gustav
Nelson, som også var av norsk innvandrerslekt. De drev gården sammen i 30 år og
fikk sju barn som vokste opp. De var begge
små av vekst, men hadde et ukuelig pågangsmot.
Etter at de overlot farmen til sønnen
Gustave, flyttet de til Sisseton og drev et
hospits. Etter at Gustav døde i 1954, var
Martine uheldig å brekke hofta. Hun satt
derfor i rullestol resten av livet sitt og døde
83 år gammel i 1956.
Gustave Nelson og Martine Lillejord som
brudepar. Foto fra Merwyn Nelson
The wedding of Martine and Gustave Nelson. Photo from Merwyn Nelson
Martine married Gustav Nelson in1895,
Gustav was also a Norwegian descendant
and they operated a farm together for 30
years. They had seven children that grew
up. Either Martine or Gustav was very tall,
but they both had an unyielding courage.
After their son, Gustave, took over their
farm, they moved to Sisseton and operated
a boarding house. Gustav died in 1954.
Martine was so hapless to break a hip and
was confined to a wheelchair for the rest of
her life. She died in 1956, 83 years old.
Martine og Gustave på sine gamle dager.
Martine and Gustave Nelson as elder people. Photo: Merwyn Nelson
43