M/S LEOVILLE. 6.7 1955 til 18.3 1958. 1 Etter radioskolen på Oslo Sjømannskole, mønstret jeg på som telegrafist/sekretær 6.juli 1955 og reiste med et 4-motors fly fra Iceland Air til New York via Reykjavik. En motor stoppet på veien over Norskehavet, men landingen i Reykjavik på 3 motorer gikk bra likevel. Vi fikk et ekstra opphold på 6 timer på Keflavik og måtte sove på flyplassen om natten. Det var Bråthen som startet Iceland Air og de hadde de laveste prisene over Atlanteren på den tiden. Jeg kom vel fram til New York dagen etter at jeg forlot Fornebu og ble installert på Sjømannshjemmet i Brooklyn. Der traff jeg flere som skulle ombord på Leoville. De hadde kommet med Oslofjord noen dager tidligere. Båten kom først 13.juli, så vi fikk noen dager for oss selv i Brooklyn. Det var hetebølge i New York og fryktelig varmt på Sjømannshjemmet, som ikke hadde aircondition på den tiden. Jeg hadde ikke vært i New York før, men nøyde meg med å bli kjent i de nære omgivelsene i Brooklyn. Så kom dagen vi skulle ombord. Vi var 6 nye mannskaper som alle var spent på vår nye arbeidsplass. M/s Leoville var på ca. 9000 tdw. og var bygd på Burmeister & Wain i København i 1950. Båten hadde ett midtskip med 3 lasteluker på fordekket og 2 på akterdekket. Radiorommet lå på brodekket ved siden av bestikken og min lugar lå ved siden av. Leoville var utstyrt med Nera radiostasjon. Kallesignet var LCNB. Hovedsenderen var på 350 watt med en enhet for mellombølge og en for kortbølge. Den var opprinnelig utstyrt med variabel oscillator, men var etter nye krav ombygd med en tilleggsenhet for krystallstyrte frekvenser. Nødsenderen ble drevet av en 24V blyakkumulator som var plassert på dekket over. Hovedmottakeren som var fra McKay, var ikke særlig stabil på kortbølge da den ble påvirket av skipets vibrasjoner. Hovedsenderne gikk på 220 V vekselstrøm, mens skipets generatorer leverte 220 V likestrøm. Radiostasjonen hadde derfor en egen omformer som måtte startes opp for å benytte senderne. Den avtroppene telegrafisten skulle reise hjem dagen etter, så det ble kun en rask gjennomgang av det tekniske utstyret i radiostasjonen. I tillegg var det hyreregnskaper og masse andre papirer som jeg skulle bli kjent med. Jeg konsentrerte meg kun om å sette meg inn i jobben så det ble ingen sightseeing i New York første gangen. Vi gikk videre til Philadelphia og underveis fikk jeg kontakt med Bergen radio og mottok noen private telegrammer. Skipperen var imponert over at jeg med en gang fikk kontakt hjem, for det var i følge ham vanskelig med forbindelsen hjem fra Øst-kysten. Jeg ble etter hvert kjent med radiorutinene, hvilke stasjoner jeg skulle lytte på etter telegrammer, og hvilke som sendte værmeldinger for skipsfarten. Etter lossing i Philadelphia gikk turen sørover til Mobile i Alabama. Der gikk vi i tørrdokk for bunnskraping og påføring av bunnstoff. Dette ble gjort minimum en gang i året, for groing av alger reduserte farten. Vi lastet for Østen i Mobile, Port Arthur, Houston, Galveston og New Orleans. Jeg reagerte sterkt på raseskille i Gulfstatene. De fargede var forvist til de bakerste plassene i busser. De hadde ikke adgang på de fleste spisesteder, restauranter, osv. Jeg husker spesielt en episode. I Mobile skulle jeg drikke vann av en fontene. Det var to fontener ved siden av hverandre og jeg valgte feil fontene, nemlig den som var for fargede. Jeg ble da tilsnakket av en person som viste meg teksten på siden av fonten. På en ferje i samme by var det plass for fargede og hvite på hver side av båten. Dette var selvfølgelig helt fremmed for meg. På spisesteder kunne du bli betjent av fargede, men de hadde ikke adgang til den samme restauranten. 2 Fra New Orleans brukte vi 9 dager til San Francisco via Panamakanalen. Været var nesten alltid pent på denne strekningen. Vi fikk bare ett døgn i San Francisco før vi gikk over Stillehavet til Østen. Litt om mitt daglige arbeide som gnist: Jobben besto av 8 timers vakt i døgnet i sjøen. Det var påbudt å lytte til anrop på nødfrekvensen 500 kc/s. Her oppnådde en kontakt med landstasjoner og andre båter, mens telegramutveksling forgikk på arbeidsfrekvensene. Det var sendeforbud 15-18 og 45-48 minutter over hver time. Da skulle alle lytte etter nødmeldinger. Når jeg ikke hadde vakt ble en spesiell mottaker slått på og den skulle reagere på alarmsignaler som ble sendt før en eventuell nødmelding. Hver time eller halvtime sendte landstasjonene trafikklister som fortalte om hvilke båter de hadde telegrammer til. Båtenes kallesignaler ble sendt i alfalbetisk rekkefølge. Våre agenter i de forskjellige havner oppga hvilke radiostasjoner de anvendte når de skulle sende oss telegrammer. Nomenklaturen var en katalog hvor alle verdens radiostasjoner var oppført med kallesignal og frekvenser samt tider for trafikklister og andre tjenester. Så lenge en var i ett til to døgns avstand fra land, kunne en benytte mellombølgen, men når avstanden ble for stor måtte en over på kortbølge. Her var det mange frekvensområder å velge mellom. I hovedprinsippet var 46-8 Mhz best i mørket, mens 12-16-22 Mhz var best i dagslys. Over stor avstander ga derfor nord-syd kommunikasjon lettere kontakt enn øst-vest forbindelser. Det burde enten være bare dagslys eller bare mørk mellom stasjonene. Forbindelse mellom Norge og Stillehavet var derfor vanskelig. Det hendt ofte at en f.eks. kunne høre Bergen radio uten at de hørte deg og omvendt. Det kunne være forbindelse kun en kort tid morgen eller kveld. Da Rogaland radio ble etablert i 1960 med retningsantenner ble forholdene bedre, men i Stillehavet var det alltid vanskelig med forbindelse til Norge. Av og til kunne Gøteborg radio, eller Norddeich radio i Tyskland, være et alternativ. Dersom en ikke fikk kontakt med Europa, måtte en sende via en amerikansk stasjon, men det var dyrt. Det lå også prestisje i å få forbindelse direkte hjem. Etter hvert kom telegrafverket med karter som viste hvilke frekvenser og tider som ga størst sannsynlighet for forbindelse. Ved siden av telegrammer til og fra rederi og agenter, var det også en del private telegrammer. Til jul fikk de fleste ombord telegrafisk julehilsen hjemmefra og de skulle sende hilsener hjem. I det fjerne Østen var forholdene bedre og det kunne også hende vi under spesielt fine forhold fikk telefonforbindelse hjem. Nødsenderen ble testet med passe mellomrom. Den gikk bare på mellombølge. Det var viktig at akkumulatorene ble brukt og ladet regelmessig. På overfarten til Østen var det liten trafikk på mellombølge. Når vi hørte en annen norsk båt, tok vi derfor kontakt for å slå av en prat. Det var obligatorisk å oppgi skipets navn, hvor vi kom fra og hvor vi skulle. Det var greit å vite hvilke båter som var i nærheten i tilfelle en nødsituasjon. Radiologgen ble ført etter internasjonale bestemmelser. Følgende skulle føres i loggen: På vakt, av vakt, alle forbindelser med andre stasjoner, mottagelse av telegrammer, værmeldinger, trafikk-lister samt vedlikehold av stasjonen, etc. Alle telegrammer som ble sendt måtte takseres og lister ble sendt inn hver måned for avregning landene i mellom. 3 Værmeldinger var viktig. Før vi forlot havn måtte værmelding fra det aktuelle farvann mottas og leveres i bestikken. Jeg sendte også værmeldinger som styrmennene lagde til meteorologiske stasjoner i USA. Når vi var i nærheten av tropiske stormer så sendt jeg værmeldinger hver 4. timer og mottok nye meldinger så ofte som de kom. Det var da enkelte ganger nødvendig å legge om kursen for å unngå det farligste uværet. Et par ganger var vi i utkanten av en tyfon og fikk føling med den sterke vinden. Tidssignalet måtte taes hver dag i sjøen for å registrere kronometeret’s avvik. Nøyaktig tid var nødvendig for at navigatørene kunne fastlegge riktig posisjon. Nyheter var viktig, spesielt når vi var lenge i sjøen. Fra Oslo sendte Telegrafverket daglig ”radiopressa” med de viktigste nyhetene som fikk plass på en A4-side. I Stillehavet var det sjelden at den kunne høres, men i andre områder kom den som regel inn. Når det var gode mottaksforhold så skrev jeg nyhetene ned direkte på skrivemaskinen og da sparte jeg mye tid. Den ble hengt opp i messene og lest med stor interesse. De fleste amerikanske passasjerene hadde aksjer og var derfor interessert i aksjekurser. Jeg prøvde å tilfredsstille deres behov ved å ta imot aksjekurser og andre nyheter fra en amerikansk radiopresse. Tekniske oppgaver: Det var en høy og lang hovedantenne mellom formasta og aktermasta som var spesielt god på mellombølge. Dersom denne antenna skulle falle ned så hadde jeg intet alternativ. Jeg fikk derfor montert en nødantenne mellom to poster og en vender som gjorde det mulig a benytte alle senderne på begge antenner. Den nye antenna var spesielt tilpasset telefoni båndet. Stell av akkumulatorene til nødsender og mottaker var viktig. Etterfylling av vann, måling av syregehalt og lading samt bruk av utstyret ble regelmessig utført og ført opp i radiologgen. Hovedmottakteren var håpløs på kortbølge i dårlig vær når skuta vibrerte i tung sjø. Etter et par år fikk jeg kranglet meg til en ny RCA mottaker som var suveren. Duplex forbindelse på telefoni var håpløst over lange avstander så det gikk på simplex, dvs. bare en kunne snakke av gangen. Sekretærjobben: Den kan deles opp i følgende: Papirer som gjaldt klarering av skipet i nye land. Hyreregnskapet Velferdsaker Ved ankomst til nye land var det mye papirer som Vaksinesertifikater for alle ombord skulle vises klarere båten. Mannskapslister, passasjerlister, USA, Oppgave over havneanløp, Oppgave over ”arms Rottesertifikat, Tollister for mannskapet. skulle klargjøres. til doktoren som skulle ID-kort og Visa-lister i and ammunition”, ”drugs”, I den første tiden jeg var ute, hadde jeg bare karbon papir for å lage kopier. 8 kopier var maksimum i skrivemaskinen om gangen. Det var derfor en stor lettelse når sprit dublikatoren kom. Da var det en original og så sveivet jeg opp antall kopier som trengtes. Klarering av båten kunne i enkelte land ta lang tid. Det gjaldt da at skipperen var fleksibel og bydde på en sigar og en drink til doktor, immigration og tollere. Når 50 sjauere sto på kaia og ventet på å komme ombord, så var det viktig å spare tid. Ingen kunne gå ombord før Q-flagget for karantene og I-flagget for Immigration var firt fra formasta. Hyreregnskapet:Dette ble gjort opp hver måned. Inntekt siden: Lønna til den enkelte var fast men ble regulert når man avanserte. I tillegg til den ordinære lønna, 4 var det amerikatillegg for de dagene en var i den amerikanske sonen. Senere kom utenom Skandinavia tillegg, trope tillegg på kr. 1 om dag, uniformstillegg, etc. Overtidslister fikk jeg fra 1.styrmann, 2. maskinen og stuerten. For å få disse listene i tide måtte jeg ofte mase. Utgiftsiden: Pengelister ble hengt opp i messene og hver enkelt skrev på hvor mye han ønsket. Enkelte som ikke hadde god styring på økonomien og ønsket mer penger enn de hadde tjent, fikk redusert sine beløp. Det samlede beløp ble meldt skipperen som la til det han trengte og summen ble telegrafert til agenten som hadde pengene med når han kom ombord. I New York hyrte de inn securitas som kom med pengene. Det var pengeliste en gang per uke når vi var i samme land. Valutaen ble omregnet til norske kroner og trukket på den enkeltes konto. Mange hadde faste trekk til banken hver måned. I tillegg ble det sent anvisninger på beløp til bank eller privatpersoner. Dette gikk normalt med brev til rederiet, men hvis det hastet sendte jeg telegram. Skatten ble trukket i følge skattekortet og trygd og pensjon ble beregnet og trukket etter tabeller. Jeg mottok brever som skulle sendes hjem og leverte disse til agenten. Jeg trakk de enkelte for portoen. Fagforeningskontigent til Sjømannsforbundet og de øvrige foreninger ble også trukket den enkelte månedlig. Det var ofte innsamling til Sjømannskirka, Redningselskapet , etc. Jeg hang da opp lister i messene og samlet disse inn slik at det beløpet de enkelte ga, ble trukket av lønna. I Suez-kanalen ble det handlet ved å skive under på beløpet du handlet for. Kjøpmannen fikk summen av penger direkte fra meg, og jeg belastet den enkeltes konto. Ved avmønstring skulle feriepenger og antall innarbeidede helgedager utbetales. Sjøvakt på helgedager ble betalt med en dagslønn. Det som ikke skulle utbetales i kontanter ble sendt hjem til banken. I begynnelsen ble regnskapet ført på et stort regnskapsskjema. For å skrive dette på maskin var det nødvendig med en skrivemaskin med en svært lang valse. I sjøen hendte det ofte at valsen kom i ”motbakke” og ikke klarte å trekke fram til neste tall. Tallene kom da opp på hverandre og en måtte til med viskelæret. Jeg lærte etter hvert å vente med å skive neste tall til valsen kom i ”unnabakke”. Fra det store regnearket ble hver enkelts avregningsbok skrevet ut for hånd. Vi var ca. 50 personer ombord, så det ble en del jobb. Etter hvert ble det store regnearket rasjonalisert bort med ett sett ark for hvor person. Dette ble lagt opp på det stativ slik at det så ut som et stort regneark. Regnskapet ble da ført for hånd og hver person fikk sitt eksemplar som ble satt inn i en ny avregningsbok mens rederiet fikk sitt inkludert totalsummene. Ett eksemplar beholdt jeg. Skipperen førte et havneregnskap, men jeg måtte skrive det i brev’s form til Rederiet. Jeg skrev i tillegg mange brev som skulle til rederi og agenter. Det var ikke alltid like lett å lese kladdene og det hendte jeg skrev feil og måtte skrive hele brevet om igjen. Det var ikke like lett å skrive gammel rettskriving når en hadde lært den nye. F.eks. Nu – nå. Andre jobber. Styrmannen var ”doktor” ombord og drev førstehjelp. Han tok seg av ”legehjelp” i sjøen, men under land ble folk sendt til doktoren. Når noen ikke snakket brukbart engelsk eller ikke klarte å ta seg fram til legen ved egen hjelp, måtte jeg være med som tolk og guide. Velferdstiltak var jeg også delaktig i. Når vi hadde mange døgn i sjøen, var det viktig å vise filmer som vi fikk lånt hos Velferden eller ved 5 Sjømannskirka. Vi var som regel to kinomaskinister med en forestilling før og etter vaktskifte. I 1957 var det stortingsvalg og jeg fikk jobben med å avvikle valget ombord. Jeg brukte radiorommet som valglokale og hadde en liste over alle valg berettigede. Jeg måtte skrive ut stemmesedler, dvs. jeg skrev små lapper med partinavnene på og la de i bunker, slik at den enkelte kunne velge hvilket parti han skulle stemme på. Hver mann fikk sin offisielle konvolutt som han la stemmeseddelen i, og jeg la konvoluttene i en valgurne når de hadde stemt. Første turen over Stillehavet gikk fra San Francisco til Manila og tok 18 døgn i pent vær. Etter lossing av stykkgods i Manila gikk vi sørover til en liten plass som het Bugo. Her losset vi kunstgjødsel til en ananas plantasje tilhørende Del Monte. Det ble arrangert en sightseeingtur hvor vi fikk se de store åkrene med ananas samt fabrikken hvor produktene ble bearbeidet og hermetisert. Etter videre lossing i Cebu gikk turen til Hong Kong. Jeg var lommekjent i disse havnene, men det var alltid spennende med Hong Kong’s yrende liv både på sjø og land. Neste havn var Saigon. Det var mitt første besøk i Indokina. Turen oppover Mekongelva tok 5-6 timer med rismarker og palmelunder på hver side, så langt en kunne se. Franskmennene var slått i slaget ved Dien Bien Phu året før, etter mange års hard geriljakrig. Det var mange fremmedlegionærer i havneområdet. De var i ferd med å bli innlastet i troppetransportskip for å reise tilbake til Frankrike. Vi var på land og besøkte en danserestaurant med mange damer. Det var nødvendig å kjøpe billett for å danse, men en kunne også leie en selskapsdame for en time eller to. Neste havn var Singapore og deretter Djakarta hvor vi var i land på den gamle hollandske sjømannsklubben hvor vi spiste tartar smørbrød uten å bli syke. Rått kjøtt var ikke å anbefale på tropene. Vi var nå ferdig losset og gikk tilbake til Singapore for lasting for Østkysten. Vi ble liggende en ukes tid og lastet bl.a. gummi og palmeolje. De neste havnene var Penang på Malakkahalvøya, Belawan på Sumatra og Colombo på Ceylon, hvor vi bl.a. lastet den berømte Ceylonteen. På veien til Amerika gikk vi over det Indiske hav og anløp Assab i Etiopia hvor vi lastet kaffe. Det var imponerende å se hvordan de innfødte bar de tunge kaffesekkene på hodet. På vei til Port Sudan dukket det opp to blindpassasjerer som hadde gjemt seg under bakken. De ville til et annet land for å få en bedre tilværelse. Vi ga dem mat og en seng å ligge i. De kunne ikke engelsk så de var vanskelig å kommunisere med. Vi fikk et stort problem med å bli kvitt dem da de ikke hadde noen papirer. Vi håpet å få dem i land i Egypt ved passering av Suezkanalen håpet, men det lyktes ikke. Etter mye telegrafering fikk vi til slutt tillatelse til å anløpe frihavnen Tangier ved Gibraltar, hvor blindpassasjerene ble sent i land. Hva som senere skjedde med dem, vet jeg ikke. Det ville blitt veldig kostbart for Rederiet dersom vi hadde kommet til USA med personer uten visumpapirer. De hadde ikke kommet i land, og myndighetene ville krevd vakt ved gangveien 24 timer i døgnet i alle amerikanske havner. Vi hadde mye ruskevær over Atlanteren og anløp New York 20.11. Vi brukte 4 måneder og 10 dager på vår første jordomseiling. Det var alltid spennende når vi tok losen ved Sandy Hook og fikk Frihetsgudinna og Manhatten i syne. Taubåter møtte oss og hjalp oss inn til kai. 6 Vi skiftet kaptein i New York. Vår nye skipper hadde sin kanadiske frue med og jeg trivdes godt med min nye sjef. New York var vår hjemmehavn. Når agenten kom ombord var posten 1. prioritet. Jeg mottok posten fra agenten og delte ut brever og pakker. Alle var spente på om de fikk noe brev og det var ikke vanskelig å se at noen ble skuffet. Deretter var det pengeutdeling. I begynnelsen satt jeg og ventet på at gutta skulle komme å hente pengene, men noen var trege, så jeg gikk i stedet rundt med pengene for å bli fortere ferdig. Vi losset som regel på Staten Island og når vi skulle på byen tok vi ferja over til enten Brooklyn eller Manhatten. Vi skiftet som regel noen av besetningen hver tur. Her var det fri hjemreise etter 2 år ombord, senere 18 måneder. For å mønstre av måtte en ha tillatelse fra immigration som holdt til på Colombus Circle. Deretter gikk turen til det Norske Konsulatet hvor avmønstringen ble registret og de enkeltes tilgodehavende ble utbetalt. Jeg pleide alltid å spise fiskepudding i rekesaus på en norsk restaurant ved siden av konsulatet, når jeg var ferdig med jobben. De fleste som mønstret av skulle hjem med Amerikalinjen og fikk et venteopphold på Sjømannshjemmet i Brooklyn. Det var få av de avmønstrede som skulle ta ny hyre i New York. Det ble stadig færre uteseilere da oppholdet i USA var begrenset til 30 dager. Hvis en ikke fikk hyre innen den tid, måtte en ut av landet. Ble du tatt uten oppholdstillatelse ble du sendt hjem på Konsulatets regning og det ble en dyr fornøyelse. Når noen mønstret av, hadde vi som regel en avskjedsfest ombord. Jeg husker spesielt ett selskap hvor vi hadde et stort hummerparty, med en hel hummer til hver. Nye mannskaper kom fra Norge med 18 måneders kontrakt. Klaveness hadde to mønstringskontorer i Norge hvor de hentet flest mannskaper fra. Det ene var Sandnessjøen i Nordland og det andre var Grimstad. Vi hadde derfor mange nordlendinger og sørlendinger ombord og mannskapet var forholdsvis stabilt. Etter lossing på Staten Island forhalte vi til Brooklyn hvor vi lastet. Her var det kort vei til Sjømannskirka og de sentrale strøk i Brooklyn. For å komme seg rundt i byen var det viktig å lære seg subway systemets forskjellige linjer og overgangen mellom disse. Buss-systemet var også viktig og det var billig med disse transportmidlene. Mange tok taxi samme hvor de skulle og det ble dyrt og man ble lite kjent i byen. Dersom jeg trengte reservedeler eller service på radiostasjonen så ble det vanligvis utført her. Radiostasjonen var sertifisert for en bestem periode og den tekniske tilstand måtte kontrolleres for å fornye sertifikatet. Det var mange severdigheter i New York. En søndagstur i Central Park med sitt folkeliv var en opplevelse. Empire State Building og Frihetsgudinnen var selvsagte mål. Time Square og Rockefeller Center med kinoer og restauranter var steder man besøkte om kvelden. Radio City Hall var den store attraksjonen med sine 68 sparkepiker, ”The Rockets”. Etter det flotte showet, ble det vist en ny storfilm. Det var 4 oppsettinger i året, jul, påske, sommer og høst og det gjaldt å få med seg alle. På Sjømannshjemmet ble det arrangert danseaftener og på Sjømannskirka var det også hyggelig med et besøk. Her følte man seg hjemme med kaffe, vafler og nye aviser. Det hendte også at vi deltok i gudstjenester. Det var alltid mye folk på kirka, for det var mange norske båter i havn og mange fastboende. På fine sommerdager var det koselig med en tur ut til Coney Island med sitt tivoli og badestrender. Om sommeren kunne det være hetebølger, men vinteren kunne være sur med kald vind mellom skyskraperne. Da var det best å holde seg innendørs for vi hadde dårlig med vinterklær. 7 Neste tur startet i Baltimore, deretter Charleston og Gulfbyene Mobile, Port Arthur, Beaumont, Brownsville, Houston, Galveston og New Orleans. Turen oppover Missisippi til New Orleans tok flere timer. Her lastet vi korn fra en kornsilo. Det krydde av rotter på kaia og de store bestene enset oss ikke når vi om kvelden kom og skulle ombord. Vi fikk gjort unna julehandelen i Canal Street før vi den 17. desember satte kursen for San Pedro. Vi passerte Panamakanalen 22. desember. Julaften fikk jeg inn NRK klart og tydelig en times tid og det skapte høytidstemning. Alle skulle sende hilsninger hjem. Det ble derfor lange økter med sending og mottagelse av juletelegrammer da forholdene var til tider dårlige og trafikken stor. Radiopressa med nyheter var det også viktig å få med seg. Vi feiret julen utenfor Nicaragua i fint og varmt vær. Stuerten hadde ordnet med juletre som vi plasserte på dekk så det manglet ikke på julestemning. Vi fikk tradisjonell julemiddag og etter å ha gått rundt juletreet samlet vi oss i salongen hvor vi fikk julepakker. Nyttårsaften lastet vi i San Pedro og det var hektisk aktivitet for å bli ferdig før helga tok til. Vi gikk ut kl. 1800 og det ble derfor ingen stor nyttårsfeiring. 1956. Vi gikk ut fra San Francisco 2. nyttårsdag med kurs for Yokohama i Japan. Turen tok 16 døgn og vi fikk storm under veis. En av gutta fikk skadet en fot da sjøen slo mot døra og han fikk beinet i klem. Det nordlige Stillehavet var ikke å spøke meg på vinterstid. Det var surt og kaldt i Japan i januar. Landet var fremdeles merket av krigen, men folk var vennlige og vi hadde det hyggelig på land. Vi anløp Kawasaki, Kobe og Osaka før turen gikk videre til Keelung på nordspissen av Taiwan. Taiwan som ble styrt av Chang Kai Chek, ønsket å være en selvstendig stat, mens fastlandet mente at Taiwan fremdeles var en del av Kina. Vi fikk ikke gå på land fordi Norge hadde anerkjent Kina. Her losset vi mais fra New Orleans. Lasting og lossing av korn foregikk alltid med sugerør. Vi gikk videre til Hong Kong hvor vi ankom 1.februar, deretter gikk vi til Manila, Saigon og Singapore, hvor vi feiret kinesisk nyttår den 11.14.februar. I to dager ble det i ett sett avfyrt fyrverkeri så det lå et tykt lag med rester av kinaputter i gatene. Smellene skulle skremme bort onde ånder etter gammel kinesisk tro. Etter at all lasten var losset gikk vi til Vizakapatnam nord for Madras i India. Her lå vi en uke på reia og ventet på malmlast. Vi hadde livbåtøvelser og jeg fikk prøvd livbåtsenderen med dragantenne. Jeg fikk forbindelse med Madras som lå 375 nautiske mil borte. En av gutta dro generatoren mens jeg morset. Jeg var ganske stolt da jeg fikk forbindelse over så stor avstand med en så liten sender. Årsaken var nok draken som fikk stor høyde på antenna. Vizakapatnam var en trist by med mye fattigdom og masse mennesker som lå og sov i gatene. Utenfor byen var det en flott badestrand hvor vi boltret oss i de store bølgene. Ellers var det lite å foreta seg. Jeg fikk sydd meg uniform til ca. kr. 200 og fikk dermed uniformsgodtgjørelse. Jeg gikk ikke i uniform daglig, men når det var noe spesielt, var det vanlig å ta på uniformen. Jeg har aldri ønsket meg tilbake til India. Liv som var salongpike og kom ombord i New York samtidig med meg, hadde jeg etter hvert blitt godt kjent med. Vi pleide å sitte på dekk og prate om kvelden i det varme tropeværet. Fra februar dette år ble vi kjærester og ble senere gift. Med fast kjæreste ble sjømannslivet endret. Det ble ikke lenger barbesøk for å oppsøke damer. Vi gikk selvfølgelig fremdeles på 8 barer sammen med andre ombord, men ofte gikk vi for oss selv på sightseeing og kinobesøk. Vi likte begge å danse og vi oppsøkte ofte danserestauranter hvor jeg tidligere ikke pleide å gå. Liv hadde tidligere jobbet på hotell Norum i Oslo. Der hadde hun en venninne som hadde vært til sjøs med en Klavenessbåt. Hun fortalte hvor fint hun hadde hatt det, og Liv ville oppleve det samme. Hun fikk hyre som salongpike og ble sent over med Oslofjord. Vi traff hverandre for første gang på Sjømannshjemmet i New York, men det skulle gå 6 måneder før vi fant hverandre. Etter 14 dager var vi fullastet og satte kursen for Newport News via Suezkanalen. I Middelhavet hadde vi et arbeidsuhell i maskinen. En av gutta falt ned og fikk et stort sår i hodet. Han var bevistløs og vi var redd han hadde brudd på hodeskallen. Vi tok kontakt med Medico i Tunis for å få han til sykehus så fort som mulig. Det tok noen timer før vi fikk klarering til å gå inn. Legebåten møtte oss like utenfor havna og vi var lettet over å høre at han fremdeles var i livet noen timer senere. Han fikk et lengre sykehusopphold før han ble sendt hjem. Jeg møtte han i Oslo 20 år senere og han fortalte at han hadde klarte seg bra, men han hadde hatt det tøft en periode etter ulykken. Turen fra India til Newport News tok 30 dager og med malmlast ble det mye slingring over Atlanteren. Liv ble kurert for sjøsyke etter at hun var sjøsyk på hele overfarten. Etter lossing gikk vi til Baltimore for dokksetting i flytedokk. Noen av gutta som mønstret av kjøpte seg bil og fikk den med seg over til Europa med en Wilhelmsenbåt. Det var gjevt med bil på denne tiden, da bilsalget ennå ikke var frigitt i Norge. Vi lå i Baltimore i påsken og ble med på en sightseeingtur med Sjømannskirka til hovedstaden Washington. Assistenten fra Sjømannskirka som var guide, fortale om amerikansk historie. Omvisning i Capitol, USA’s storting, var høydepunktet. Det var streng vakt for å komme inn. Fotografering var forbudt. Vi besøkte også museer, Lincoln monumentet og minnegravene på Arlington. Da vi skulle opp i Washingtonmonumentet var det kjempekø, så vi lot det være. På bussturen hjemover hadde vi allsang og det var god stemning. Jeg husker vi sang den nye slageren ”Love and marriage, goes together like horse and carriage” så det ljomet i bussen. Fra Baltimore gikk vi igjen til New York. Vi ble vi liggende å laste i Brooklyn i 5 dager og fikk da god tid til å gå på land. På Broadway fikk vi se Frank Sinatra ”live” i et lite show før filmen ”The Man with the Golden Arm” hvor han hadde hovedrollen.. Vi fortsatte lasting for Østen i Norfolk og Charleston, før vi startet på vår 3. jordomseiling. Vi passerte Panama 28. april og lastet stykkgods i San Pedro og San Francisco. Vi var på kino i Market street og så filmen ”Oklahoma” som jeg mener hadde premiere på den tiden. Vi stakk til sjøs 8. mai med kurs for Manila. Været var fint på overfarten og vi ankom Manila etter 17 døgn i sjøen. Vi gikk på Manila hotel og danset og så de siste filmene på kino. I Masinglock nord for Manila lastet vi litt malm før vi fortsatte lossingen i Hong Kong, Saigon og Singapore. Denne turen anløp vi også Bangkok hvor det var mye fint å se av templer og folkelivet langs kanalene. Vi lastet gummi i Narativas og Petania på Malakkahalvøyas østkyst. Her lå vi på reia og folk kom ut i småbåter og solgte oss ananas til en billig penge. Denne ananasen var fullmoden, mørk gul og veldig søt. Ananassaften er veldig sterk og jeg husker leppene brant etterpå, men maken til frukt har jeg aldri senere smakt. 9 Vi gikk videre sørover og passerte ekvator på vei til Djakarta. Her var det fremdeles mye tyverier og det var viktig å låse dører og holde ventilene stengt, selv om det var fryktelig varmt. Under et besøk på land fikk jeg frastjålet klokka. Tyven sto bak meg mens jeg studerte noe i et butikkvindu. Plutselig rev han klokka av armen min og sprang. Jeg sprang etter, men da han løp inn i et smalt smug, ga jeg opp jakten. Jeg hadde hørt historien om en som hadde klart å fakke en tyv, men tyven trakk kniv og han fikk et stikk i halsen som nesten kostet han livet. Min klokke var billig og ikke verd helsa. Jeg meldte fra på politistasjonen, men hørte ikke noe mer fra dem. Etter et kort opphold på Java gikk vi tilbake til Singapore hvor vi ble liggende å laste i 10 dager. Vi danset på Rafels hotel, Seaview og 7 storey, hvor vi etter hver ble godt kjent. Singapore var alltid en hyggelig by å besøke og en kunne alltid kjenne seg trygg på land. Turen gikk videre vestover mot Østkysten av USA. Vi lastet i Belawan og Penang før vi satte kursen for Colombo på Ceylon hvor vi alltid lastet te. Deretter krysset vi det Indiske hav til Rødehavet hvor vi lastet kaffe i Assab i Etiopia. Vi passerte Suez 31.juli på vei inn i Middelhavet. Om sommeren var været nesten alltid pent i Middelhavet, men denne gang møtte vi en dag et kraftig uvær. Sola skinte fra klar himmel, men foran oss reiste det seg en svart vegg med lyn og torden. Det var et uvær som jeg som jeg aldri siden har opplevd. Hagel så store som hønseegg slo mot dekk og overbygninger. Normal hagel hadde frosset sammen til store klumper og det var et fryktelig bråk når isklumpene slo mot dekk. Etter ca. 10 minutter var vi igjen ute i det fine været. Uværet etterlot seg et hvitt lag med is på dekket. Vi bunkret i den spanske byen Ceuta som ligger på Afrika-kysten ved Gibraltar. Turen over Atlanteren gikk greit og vi ankom Boston 17.august og New York et par dager senere. Vi hadde nå vært ombord i vel ett år og hadde gjennomført tre jordomseilinger. Tollerne i USA pleide å være greie, men denne gangen fikk vi ”dødsgjengen” ombord. Det var ca. 30 mann i kjeledresser. Jeg antar de var ute etter narkotika. De gikk grundig gjennom båten og saumfar alle rom. Stuerten hadde gjort forandringer i lugaren og etterpå malt den opp. Dette fanget tollernes interesse, og de tok ned takplatene uten at de fant noe. Det ble behov for ny maling etterpå. I de etterfølgene havnene i USA holdt tollerne ekstra vakt ved gangveien. Jeg antar de hadde fått tips fra et eller annet hold om mulig smugling, men de fant ingen ting. Det ble med denne ene gangen at vi fikk besøk av ”dødsgjengen”. Lossingen foregikk i New York og Baltimore. Turene til Østen gikk i Fernville line. Dette var en samseiling mellom Klaveness og Fearnley Eger. Nå ble det opprettet en ny linje fra Østkysten og Gulfen til Middelhavet og vi skulle starte den første turen. Det skulle bli spennende med nye havner hvor vi ikke hadde vært tidligere. Vi begynte med lasting i Savannah, Mobile og New Orleans. I New Orleans var vi på jazzkonsert og tok også en tur med hjulbåten ”Presidenten” hvor det var dans med stort orkester. Så gikk vi tilbake til Østkysten med New York som siste havn før vi satte kurs mot Casablanca 20.september. Vi hadde vanligvis 12 passasjerer ombord og denne turen var det fullt belegg. Det var dekket til lunsj da vi tok losen i Casablanca. Været var fint men med noe dønning. I det vi svingt for å gå inn gjennom åpningen i break-wateret, kom vi på tvers av en dønning som på grunn av mindre dybde ble til en stor sjø som la skuta kraftig over på siden. Alt som var løst 10 gikk i dørken inkludert lunsj-bordet i spisesalen. alle, men ingen kom til skade. Det kom overraskende på Marokko var fransk koloni inntil våren 1956 og Casablanca var den største havnebyen. Landet hadde derfor nettopp fått sin selvstendighet. Navnet var godt kjent fra filmen ”Casablanca” med Humpry Bogat og Ingrid Bergmann, noe som gjorde byen spennende. Byen besto av en europeisk bydel med rette fine gater med flotte bygninger. I tillegg var det en stor arabisk bydel og et jødisk kvarter. Ettersom Marokko hadde vært en fransk koloni, så var fransk hovedspråk ved siden av arabisk. Det var ingen av oss som behersket fransk og med engelsk kom en ikke så langt. Vi ble også advart mot taxisjåfører som ikke var ærlige. Vi tok en taxi til hovedgata i den europeiske bydelen hvor tok en øl på en fortausrestaurant. Etterpå gikk vi på kino. Det var plassbilletter på kinoen, og vi ble anvist plass av en dame. Hun ble stående å vente etter at vi hadde satt oss. Vi visste ikke at vi skulle gi tips og det tok tid før hun forlot oss med uforrettet sak. Vi hadde hørt at vi måtte passe oss for tyver og vi turde derfor ikke å bevege oss inn i den arabiske bydelen. Det hadde sikkert vært interessant, men språkbarrieren gjør noe med oss. Arabere hadde antagelig av samme grunn, et dårlig omdømme blant norske sjøfolk. Det fremmede med muslimer gjorde ikke saken bedre. Jeg har senere hørt at den vanlige araber er ærlig. I Italia anløp vi Genova og Napoli. Liv fikk være med passasjerene på utflukt til Pompei. Denne ble begravet av aske etter et vulkanutbrudd fra Vesuv i år 79 e.k. Byen var delvis utgravd og mye var uberørt da folk døde av giftige gasser før de ble begravd i asken. Det vi så av Napoli virket fattigslig og skittent, men jeg har hørt at italienerne setter pris på gamle bygninger, selv om de er forfalne. Neste havn var Alexandria i Egypt hvor vi blant annet losset to store lokomotiver som vi hadde som dekkslast. President Nasser hadde overtatt makten i Egypt. Han førte en sosialistisk politikk og nasjonaliserte utenlandsk eiendom i landet. Kanalsonen var inntil 1956 britisk eiendom, men da det ble uoverenstemmelser mellom Egypt og USA/Storbritannia så overtok Egypt kanalsonen. Nasser mente at Egypt skulle ha inntektene fra kanalen. Vi hadde planlagt besøk til Pyramidene, men den politiske uro førte til at vi ikke gikk på land. Etter et par dager i Alexandria, anløp vi Port Said. Dagen etter, 29. oktober, ble Kanalsonen besatt av israelske, engelske og franske tropper. Etter kraftige protester i FN trakk de seg ut igjen.Kanalsonen forble derfor på Egyptiske hender. Vi var på vei til Beirut i Libanon, da vi hørte nyhetene. Hadde vi gått fra Port Said en dag senere, så kunne vi blitt berørt av konflikten. Libanon var tidligere under fransk og til dels engelsk herredømme, men ble selvstendig under 2. verdenskrig. Styret som var proarabisk holdt med palestinerne i konflikten med Israel. Vi hadde to jødiske passasjerer med amerikansk pass, som derfor ikke fikk gå i land. Beirut var på denne tiden en stille og fredelig by med fine hoteller og mye turister. De fleste snakket fransk, men på grunn av alle turistene var det mulig å kommunisere på engelsk. Vi var på land for å se oss omkring, men hadde problemer med guttunger som hele tiden skulle vise oss rundt. Det endte med at vi, for å få fred, måtte ta en med på kino. Da vi gikk ombord ville han selvsagt ha grovt betalt for sin guiding, men etter prutting ble vi forlikte. Jeg kjøpte mitt første Agfa fotoapparat og startet som ivrig fotograf seks år for sent. 11 Neste havn var Pireus i Grekenland, hvor vi lå en helg. Vi tok forstadsbanen inn til Athen og besøkte mange av byens severdigheter. Vi var selvsagt på Akropolis hvor jeg tok mange fine bilder. Jeg husker vi var på en markedsplass hvor kjøttet hang ute i friluft med masse fluer. Var også på en gammel kino og så Elvis i ”Love me tender”. Etter Pireus gikk vi gjennom Marmarahavet til Istanbul. Her så alt trist ut. Det minnet om 20-årene hjemme. De fleste mannfolkene hadde barter. Lyspærene hang ned fra takene uten lampeskjermer. I basarene var det imidlertid livlig. Her kunne en kjøpe alt fra matvarer til alle slags suvenirer. Det var lite turister å se på den tiden. Vi besøkte en flott danserestaurant på toppen av Hilton-hotellet. Her var det flott utsikt over Bosporus stredet med sin travle trafikk. Det var den gang ingen bro over til Asia-siden, så all trafikken over sundet gikk med ferjer. På bordet vårt i restauranten stod det et skilt med informasjon om et høyt beløp. Vi trodde det var cover-charge og var forsiktig med å bestille, da vi ikke hadde så mye penger. Det viste seg når vi skulle betale, at beløpet var en minstepris vi måtte spise og drikke for. Vi satt da plutselig med en større beløp vi ikke fikk brukt for, da båten skulle gå neste morgen. Jeg har mange ganger ønsket at jeg behersket flere språk. Etter lossing gikk vi til Kocek på sørøstkysten av Tyrkia, like nord for Kypros. Her lå vi i 9 dager og lastet malm. Det var sigøynerkvinner som sto for lastingen. Været var fint og det var fremdeles godt badevann. Vi hadde livbåten ute og tok turer i omegnen. Neste havn var Izmir på vestkysten hvor vi lastet tobakk og hasselnøtter før vi satte kursen for Baltimore. Med malmlast ble det mye slingring over Atlanteren og vi nådde frem den 25.november, nesten 3 måneder etter at vi startet lastingen i Gulfen. Ved rengjøring av lasterommene fant gutta en hel sekk med hasselnøttkjerner. Alle ombord spiste hasselnøtter i lang tid etterpå. Vi skulle nok en tur til Middelhavet med lossing og lasting på Østkysten. Etter et opphold i New York med julehandel, satte vi 8.desember igjen kursen over Atlanteren til Casablanca. Vi ble liggende i Genova i jula og hadde hyggelig julefeiring ombord og juletrefest på Sjømannskirka. Det ble også flere restaurantbesøk, så vi ble godt kjent i byen. Nyttårsaften gikk vi ut fra Napoli og passerte Messinastredet da vi gikk inn i det nye året. 1957. Vi besøkte igjen Beirut og fikk et lengre opphold i Pireus med god tid til sightseeing. I Istanbul lå vi til ankers. Bosporus stredet var full av stor fin makrell, som var en sjelden kost ombord. Det vrimlet av små fiskebåter som satte garn rundt oss og de var lastet til ripa av den fine fisken når de passerte oss på vei til land. Vi gikk i ballast på vei tilbake til Baltimore hvor vi gikk i dokk 16.februar. Vi hadde en skipshund ombord som het Roy. Denne hunden var veldig klok og snill så lenge han fikk gå fritt omkring, men når han ble satt i band oppførte han seg som en vakthund. Da var det ikke bra for fremmede å komme inn på hans territorium. En gang holdt han på å ta en sjømannsprest og en annen gang bet han en toller i Italia. Roy ble satt i arrest og vi måtte betale en større bot for å få han utlevert. En gang Roy hadde vondt i maven, gikk han opp på brua til 1.styrmannen like før han gikk av vakt om morgenen. Han pep og ynket seg og deretter gikk han ned og stilte seg foran døra til sykelugaren. Styrmannen visste hva det gjaldt og ga Roy noen medisiner for maveproblemene. Dette hadde nemlig også skjedd ganger tidligere. Roy viste seg aldri på brua uten at han hadde det vondt. 12 Det er mange historier om Roy. Han kom til og med på TV, da han ble akterutseilt i Baltimore. Han ble sittende på kaia og bjeffe da han ikke fant båten. Jeg telegraferte til Agenten om den akterutseilte og han fant Roy på kaia. To av gutta tok toget fra New York tilbake til Baltimore og hentet hunden. En journalist hadde fått nyss om dette og både Roy og guttene kom på amerikansk TV. Vi hadde faste innsamlinger til en velferdskasse ombord. Roy forsynte seg grovt av denne kassa, men alle syntes det var en god investering, for vi hadde mye glede av denne hunden. Han skulle senere forsvinne i Italia. Vi fikk to erstatninger, men de fikk aldri samme status som Roy. Neste tur gikk til Østen med lasting i New York, deretter anløp vi Charleston og ankom Cristobal i Panama 10.mars. Mens vi lå i San Pedro besøkte vi en flott restaurant som het ”Blue Sky Room” som lå på toppen av et hotel i Long Beach. I San Francisco var vi på Fisherman’s Wharf og danset. Turen over Stillehavet til Manila tok 18 døgn med pent vær og bading på dekk. Vi besøkte danserestauranten Metro Garden i Manila på Valentines day. Der spilte et storband med 20 dyktige musikere. Vi begynte å tenke på saker vi ønsket å ta med oss hjem. I Hong Kong kjøpte vi kamfertrekister, masse duker og pyjamaser i silke som vi sendte hjem. Jeg fikk sydd meg dress og Liv fikk sydd drakt. Vi besøkte de vanlige havnene, Saigon, Bangkok, Djakarta og Singapore. Den Botaniske have i Singpore var et hyggelig besøk. Her fant en alle tropiske plater og trær. Her løp apekattene fritt rundt i jungellandskapet. De likte peanøtter så jeg kjøpte en pose for å fore dem. Mens jeg hold posen i den en hånden, rakte jeg fram den andre for å gi en av dem noen nøtter. Apekatten som var rask, nappet posen og jeg sto igjen med noen få nøtter i hånda. Mens jeg satt og jobbet, hørte jeg alltid på de engelske radioprogrammene for skolebarna. Det ble sunget mange fine sanger som jeg likte godt. Tilbaketuren til Østkysten gikk den vanlige veien via Suezkanalen. Her handlet vi lærvarer av Moses. Det var ikke alltid like bra kvalitet og man måtte prutte på prisen for ikke å bli lurt. Mens vi var i Middelhavet hadde Skipperens kone fødselsdag og vi skulle ha et party sammen med passasjerene for å feire dagen. Etter middagen var det dans i salongen til grammofonmusikk. Vi hadde en enslig hyggelig pensjonert lærerinne ombord som jeg danset med. Hun fortalte at hun ikke hadde hatt det så hyggelig på mange år. Mens hun danset med en av maskinistene etterpå, så falt hun om. Vi trodde hun bare hadde besvimt og bar henne inn på lugaren. Vi hadde heldigvis en lege blant passasjerene og han undersøkte henne. Vi ble svært overrasket da han etter kort tid kom tilbake og fortalte at døden hadde inntruffet. Det viste seg senere at hun gikk på blodtrykksmedisiner og hadde hjerteproblemer, uten at noen visste om det. Det ble mye telegrafering for å finne ut hva vi skulle gjøre med avdøde, men etter et par dager hadde de pårørende bestemt at hun skulle begraves i sjøen, da de ikke hadde økonomi til noe annet. 2.styrmann sydde en seildukspose til liket. Vi hadde en kristen matros ombord som holdt en pen andakt før den avdøde ble senket i sjøen i stille pent vær. Vi ankom New York 2. juli og ble liggende en uke. .Vi hadde nå vært ombord i nøyaktig to trivelige år. Vi besøkte Central park og ble etter hvert godt kjent. Neste tur gikk igjen til Østen med lasting på Østkysten og Gulfen. I New Orleans var vi ute med hjuldamperen ”Presidenten” hvor det var et stort dansegulv med fint orkester. Det var ikke alkoholsalg ombord men det var tillatt å ta med en flaske. Blandevann og is fikk vi kjøpt. 13 Vi passerte Panamakanalen 5.august og måtte stoppe ca. 8 timer for stempelsjau på kysten av Mexico. I dette farvannet var det bra med hai, så en gammel hai-krok med et stykke kjøtt ble kastet ut. Det gikk ikke lang tid før vi fikk en hai på kroken. Det var noen som hadde erfaring med haifiske og de sa at det ikke nyttet å bare dra opp haien. Den ble derfor hengende med bare hode over vannet en halv times tid, før det ble lagt en løkke under finnene og så ble den halt opp. Det var fremdeles bra med liv i kroppen. Den ble heist opp under taket på poopen og slått i hode til den var livløs. Størrelsen ble målt til ca. 2,5 meter. Etter å ha sprettet opp buken for å studere maveinnholdet, ble den kastet over bord. Det var ingen som hadde lyst på hai til middag. Vi hadde en chief ombord som var meget dyktig. Han var forsiktig med å kjøre opp maskinen for fullt etter å ha ligget i havn. Med for rask oppkjøring kunne det lett bli for store spenninger i topplokket med resulterende sprekker. Han sa ”Go slow – go far”. Skifting av topplokk tok sin tid og nytt topplokk var dyrt. I tillegg til stempelsjau skiftet han også foringer, noe som normalt bare ble gjort på verksted. Vi anløp San Francisco 15.august og seilte videre dagen etter. Liv hadde bursdag og stuerten vartet opp med bløtkake og til et hyggelig selskap. Det var fint vær på turen over Stillehavet. Vi hadde badebassenget oppe og koste oss daglig i det fine sjøvannet. Om kveldene viste vi filmer i mørket på dekk. Vi hadde også bingokvelder med en flaske gin eller en kasse øl som premie. Det var godt miljø og fint kameratskap ombord og den lange tiden i sjøen bandt oss godt sammen. Denne turen var vi innom Takao på Taiwan med korn, og på tross av at vi var norske, fikk vi gå i land. Vi kjøpte noen suvernier og gikk på kino. Inntrykket av byen var skitt og fattigdom.. En tropisk storm var varslet og vi fortøyde ekstra godt med sabber (tykke tau) som skulle tåle store belastninger. Tyfonen bøyde unna og vi slapp heldigvis med kraftig vind i noen timer. Etter lossing gikk vi til Miri på Borneo og bunkret og videre til Singapore. Her ble vi liggende i 17 døgn på reia, hvor vi lastet kopra som kom i lektere fra Indonesia. Kong Håkon VII døde mens vi lå her, og vi var i minnegudstjeneste i St. Andrews Chatedral. Det var en høytidelig minnestund i en fullsatt kirke med norske sjøfolk og fastboende. Våre befraktere som eide kopralasten, spanderte middag på alle offiserene på Cathay Hotel, et av de mest eksklusive stedene i Singapore. Vi fikk en stor kinesisk middag som varte i 4 timer og det ble servert til sammen 12 retter. Det var også dans og underholdning så kvelden ble en opplevelse som jeg husker godt den dag i dag. Fullastet med kopra satte vi kursen for Rotterdam. I Middelhavet var det mange som telefonerte hjem til familien via Bergen radio. Dette førte til hjemlengsel og mange bestemte seg for å mønstre av, blant dem en matros som hadde vært ombord i 5 år. Han sa først at han skulle ikke hjem, men etter samtalen med sine foreldre ble det for mye følelser og han bestemte seg også for å mønstret av. Vi ankom Rotterdam 5. november og 13 mann mønstret av. Noen av offiserene fikk besøk av familien. Rotterdam var en hyggelig by og vi følte oss nesten som hjemme. Vi var ute og spiste på en fin fiskerestaurant og var på dans på Habanera. Jeg ble liggende med influensa og høy feber men kom meg på beina igjen etter 2-3 dager. Vi gikk i dokk på skipsverkstedet Shidamske Dyk før vi gikk til Antwerpen hvor vi lastet kunstgjødning. 14 Antwerpen hadde et stort anløp av norske båter. Vi var rundt å besøkte flere kneiper som var kjent blant norske sjøfolk. En av barene var samlingsted for homofile, men det visste ikke vi. Det tok imidlertid ikke lang tid før vi oppdaget at noe var unormalt. Fy faen, sa en av gutta, her har vi ikke noe å gjøre. Vi reagerte sterkt på homofile på den tiden. Med full last av potaske satte vi 19.november kurs for Havana på Cuba. Litt historie om Cuba. På 1500-tallet erobret spanierne Cuba og negere ble importert fra Afrika som slaver. Den opprinnelige indianske befolkningen døde ut etter hvert. Sukker og tobakk var i alle år den viktigste leveveien. Amerikanerne gikk til krig mot Spania i 1898 og det ble slutten på spansk herredømme. Fra 1902 var Cuba en selvstendig stat under amerikansk innflytelse. Batista var president i 1940-44 og senere fra 1952 til Castro overtok makten etter en revolusjon i 1959. Batista var således regjeringsjef i landet når vi kom dit. I Havana ble vi liggende i 9 dager å losse. Vi var på en meget eksklusiv nattklubb under åpen himmel. Det var flott underholdning med et fint show. Jeg ble invitert opp på scenen og deltok i showet ved å danse med de flotte sparkepikene til stor applaus fra publikum. Vi leide bil en hel dag med sjåfør og guide til $10 og fikk se alle byens severdigheter. Amerikanerne reiste på denne tiden til Havana på ferie, for her var det ekstra billig. Det var mye korrupsjon og stor arbeidsløshet, så Batista var ikke populær blant den vanlige kubaner. Året etter startet revolusjonen som endte med Castros overtagelse av makten. Etter lossing gikk vi i ballast til Galveston i Texas hvor vi startet lastingen for Middelhavet. Her arrangerte befrakteren party ombord for 57 potensielle kunder. Liv fikk ekstra mye å gjøre. Det gjaldt å skaffe mest mulig last. Vi var heldige og ble liggende i New Orleans i julehelga. Vi hadde en hyggelig julaften ombord og siden var vi på juletrefest i Sjømannskirka. Det ble også tid til litt jazz i Bourbon Street. Her kunne vi nyte de kjente jazzmusikerne til et glass øl. Den siste havna var Mobile før vi gikk til sjøs den 30.desember med kurs for Casablanca. Nyttårsaften feiret vi utenfor kysten av Florida. Vi kunne se lysene fra Miami i det fjerne. Jeg hadde røkt siden høsten 1950 og følte ulempene med nikotinen som gjorde meg nervøs. Hver gang det var noe ekstra, måtte jeg ty til en sigarett. Skjortene ble gule under armene, og tenne ble brune. Hver morgen jeg våknet, måtte jeg tenne en røyk, men jeg følte meg kvalm og røyken smakte ikke. Nå hadde jeg bestemt meg for å slutte etter mottoet: ”Ett drag og du har begynt å røke igjen”. Jeg tok min siste sigarett denne kvelden og det har holdt siden. Det var ingen røykekampanjer den gang. Det var mine egene plager som motiverte meg. Jeg var glad jeg klarte å slutte for godt. 1958. Det ble en ny tur over Atlanteren til Middlehavet med Casablanca som første anløp. Neste havn var Genova hvor vi trivdes godt. To gutter ombord ble tatt i tollen med sigaretter, da de skulle gå i land. Det viste seg at de hadde stjålet sigarettene i lasta. De ble avskjediget på dagen og sendt hjem. Det var neppe noe hyggelig for en 17-årig førstereisgutt å komme hjem på den måten. Det var kjekke gutter, men de hadde ikke forstått alvoret ved å stjele fra lasta. Denne turen gikk vi til Venezia for første gang. Vi var på land og reiste med båt på Grande Canal og besøkte Marcusplassen. Det var ikke særlig varmt i Nord-Italia i januar og vi var ikke vinterkledde så vifrøs inordavinden fra Alpene. På kafeer og barer var det også kaldt da det ikke 15 var noe fyring. Neste havn var Trieste på grensen til Jugoslavia. Her handlet jeg kamesmykker. Vi anløp også Rijeka i Jugoslavia. Her var det ekstra trist og fattigslig. Vi var på kino og så ”Three coins in the fountain” og etterpå var vi på en trist danserestaurant. Etter lossing i Pireaus og Istanbul returnerte vi 7. februar til Østkysten i ballast. Jeg hadde telefonsamtale med familien hjemme og hjemlengselen begynte å gjøre seg gjeldene. Etter en ny last på Østkysten for Middelhavet mønstret Liv og jeg av i Genova den 28. mars. Vi hadde da vært ombord i nesten 33 måneder. Vi tok toget til Hamburg for å kjøpe bil. Bilsalget var ennå ikke frigitt i Norge. Ettersom vi hadde tjent vår penger i utenriksfart, fikk vi såkalt B-lisens. Etter å ha sett oss om noen dager, bestemte vi oss for en brukt Opel Rekord 1953 modell. Bilen hadde gått 74000 km og kostet ca. kr. 4000. Med toll og avgifter kom bilen på kr. 7000. Vi kom hjem til påske og fikk en velfortjent ferie.