Gjestekommentar: Johan Bang Johansen og Cathrine Greve Jeg fortjener! “Mye vil ha mer og faen vil ha fler” sang Beranek tidlig på 1980-tallet. Lite visste han hvor godt han beskrev norsk syting om manglende ressurser tredve år senere. Det spiller liten rolle at Europa sliter, for jeg får ikke som fortjent! skriver Johan Bang Johansen og Cathrine Greve i Right Management. “Ikke får jeg nok lønn, ikke får jeg nok fritid, og lederen min gir meg sjelden det jeg trenger. Stolen min er for øvrig ikke ergonomisk tilpasset, kantinematen ikke variert, og åttetimersdagen er i overkant lang.” Vi skal ikke stå som dommere over hvorvidt sytingen er berettiget eller ikke, for vi vet at en ubalanse mellom ressurser og krav kan gjøre oss både ulykkelige, uproduktive og syke. Paradoksalt nok gjelder ikke dette bare når vi har for mange krav og for få ressurser, men faktisk også det motsatte. I dagens Norge er det stort fokus på hva vi ikke får av ressurser, men mener vi fortjener. Det er derimot mindre fokus på kravene som stilles, og hvordan dette faktisk påvirker oss. Som organisasjonsutviklingskonsulenter opplever vi at mange virksomheter møter de ansattes behov ved å fylle på med ressurser, og det er vel og bra. Allikevel savner vi også et fokus på hvordan tildelte ressurser kan knyttes opp mot relevante krav, for å gi tydelig retning til de ansatte og støtte virksomhetenes mål. Krav ses ofte på som negativt. Internasjonal forskning viser imidlertid at dette er mer nyansert (Le Pin og Rich, 2010). De deler krav inn i to grupper; krav som hindrer meg og krav som utfordrer meg. Hindrende krav kan være forstyrrelser som hindrer kontinuitet i arbeidet eller uforutsett overtidsarbeid, mens utfordrende krav kan handle om klare tidsrammer, tydelige krav til eget bidrag og forventninger til prestasjoner. Det er ikke vanskelig å forstå at hindrende krav har negativ påvirkning på både produktivitet og helse. Krav som utfordrer har derimot en klar sammenheng med engasjement, et psykologisk begrep som sier noe om individets energi, eierskap og tilstedeværelse i jobben. Engasjement er igjen tett knyttet opp imot resultater som lavt sykefravær, høy produktivitet, bedre endringskapasitet, markedsorientering, kundetilfredshet, redusert turnover og bedre sikkerhet. Når det ikke gis utfordrende krav, legges det heller ikke til rette for å strekke seg, og oppnåelse av ny læring og mestring reduseres. Dette kan gi en opplevelse av å ikke være nødvendig og nyttig, ofte etterfulgt av en tilstand preget av meningsløshet. I mangel på mening leter vi mennesker etter en forklaring på hvorfor vi ikke har det så bra. Problemet er at vi ofte leter i feil ende, nemlig etter flere ressurser, noe som fører oss inn i en negativ sirkel hvor vi aldri tilfredsstilles nok. Den enkle opplevelsen av å mestre kravene som stilles til meg er noe som raskt gir mening. Tilføring av ressurser er selvfølgelig en nødvendighet, men ressurser som ikke knyttes tett opp mot utfordrende krav, vil ikke være meningsbærende i seg selv over tid. For å skape et meningsfylt arbeidsliv og gode resultater bør virksomheter sette fokus på balansen mellom ressurser og utfordrende krav. Spesielt når det satses ressurser på utvikling av mennesker bør det knyttes tydelige forventninger og målbare krav til hvordan nye ressurser skal gi effekt. Mye vil nok alltid ha mer, og syting være en del av samfunnsdebatten. La deg allikevel inspirere av Kennedy, spør ikke hva din virksomhet kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for din virksomhet. Det kan hende du også får noe ut av det … NESTE NUMMER: Øyvind Kvalnes, Handelshøyskolen BI Kapital 17/2012 113