HOVEDBOK
Hun er bare en jentunge,
men likevel sterk nok til å bryte ut av sirkelen.
Julie Cantrell har fått stående ovasjoner
for debutromanen Into the Free, som på
norsk har tittelen Ambratreets sang. Romanen har mottatt en rekke litterære
priser og rosende omtaler i riksdekkende
amerikanske aviser.
Oppvekstromanen er satt i sydstaten Mississippi i USA på 1930-tallet. Vi møter hovedpersonen Millie, datter av en halvblods Choctawindianer og en mor som er fanget i et usselt liv
der mishandling og inntak av smertelindrende
morfin er normalen. På dette dystre bakteppet vever Cantrell en gripende poetisk og sterk
fortelling.
Vi møter Millie når hun er ni år. En jentunge
som klatrer opp i ambratreet på gårdsplassen
og stenger ute alle andre lyder enn treets sang
når virkeligheten blir for brutal. Hjemmet hennes er en shabby tjenerhytte faren leier på en
plantasje. Eieren driver med hester. Nabo og
beste venn er den gamle negeren Sloth. Mor er
innhyllet i en melankolsk lengsel etter at Millies far, rodeorytteren, skal vise at han elsker
henne.
Fortellerstemmen blir Millies egen da hun
som sekstenåring stilles overfor store, sjelsettende hendelser. Hun føler seg langt eldre enn
alderen skulle tilsi, og hun forteller med sterk
stemme preget av nøkternt klarsyn og lengsel.
Millie avskyr de voldelige scenene som utspiller seg i hjemmet hver gang Jack (hun nekter
å kalle ham «far») kommer hjem fra rodeoen.
Med forakt opplever hun hvordan moren reduseres til en forskremt og forslått skikkelse som
klynger seg til Jesu kjærlighet og medisinens
virkelighetsflukt. En flokk sigøynere som passerer gjennom byen hver vår, gir Millie nøkkelen som kan åpne opp morens historie, men
viktige spørsmål forblir ubesvart. Millie faller
for en vakker sigøynergutt som siterer Steinbeck og Bibelen, men romansen settes på vent
når han reiser videre.
Den unge jenta med den mørke barndommen lengter intenst etter å bli befridd fra hjemplassen. Med støtte av mennesker som bryr seg
om henne, og med stadig sterkere selvtillit, møter Millie friheten – om enn ikke i den form
hun hadde tenkt.
Ambratreets sang er en hjerteskjærende, triumferende fortelling – en vakker beskrivelse av hvordan
de valgene vi tar kan avgjøre hvor hardt vi faller,
eller hvor bløtt det er mulig å lande etter å ha blitt
knust.
3
HOVEDBOK
Utdrag fra Ambratreets sang
Her i byen vår synger trærne. Jeg er ikke den første som kan høre dem. Choctawindianerne kalte dette området Iti Taloa, som betyr «sangtrærne».
Et langt, svart tog sneier forbi åkrene til Mr. Sutton. Hestene hans bryr seg ikke med å løfte
hodene. De frykter verken metallhjul eller røyk. Togene kommer hver dag, i like rette linjer
som kantene mor syr på rike folks bukser. Stryker og syr, vasker og lapper. Det er det mor
gjør for å tjene penger. Mens jeg, jeg sitter i trærne til Mr. Sutton, bor i en av hyttene til Mr.
Sutton, selger pekannøttene til Mr. Sutton og drømmer om å få ri på hestene til Mr. Sutton.
Og alt sammen foregår i skyggen av Mr. Suttons store hus. «Han eier hele planeten. Hver
krik og krok. Fra det ene havet til det andre!» Jeg lener meg over grenen på yndlingstreet
mitt, et ambratre, og roper tankene mine ned til Sloth som er naboen min. Hytta hans ligger ved siden av vår i rekken av tjenerboliger på Mr. Suttons eiendom.
Når jeg ikke er på skolen eller hjelper mor og Sloth, løper jeg barfot rundt, klatrer i elveskrentene og drikker kaldt vann rett fra kilden. De andre barna i byen leker med dukker og
spiller piano. Jeg har ikke mye til overs for det. Trærne er vennene mine, og yndlingstreet
mitt er dette ambratreet. Kanskje mest fordi hun er plantet rett utenfor inngangen vår, så
nært at jeg kan se gifteringen til mor som henger og slenger rundt den tynne fingeren hennes mens hun slipper gulrøtter ned i en gryte. Da jeg var for liten til å klatre, ga jeg treet
navnet Sweetie. Nå klatrer jeg opp i Sweeties grener hver dag og lytter til sangene hennes.
Akkurat nå synger ikke treet mitt. Men mor gjør det. Jeg ser at hun samler det lange,
lyse håret vekk fra det smale ansiktet. Jeg prøver å få med meg ordene, men det eneste jeg
hører er tordenen som ruller over Mr. Suttons hestehage. Jeg later som om det er magen
min som rumler. At en drage trenger lunsj. Mor ser på meg fra det åpne kjøkkenvinduet idet
hun kutter flere gulrøtter til biffgryta. Hun slutter å synge og smiler til meg. «Yndlingsretten
til Jack», sier hun, og jeg tror ikke jeg liker biffgryte lenger …
Jack har knapt kommet frem til inngangsdøra før stemmen hans treffer meg, så høylytt
og sint at skoddene rister på hengslene.
«Hva gjør du her? Kom deg ut!» Jack kommer stormende ut etter en av Mr. Suttons
gårdsgutter. Han må ha sneket seg inn mens jeg begravet valpene. Han skulle sikkert levere
en ny forsyning medisiner til mor, og det er ikke Jack direkte begeistret for. «Hver gang
jeg snur ryggen til … » Jack sparker i veggen. «Best for deg om jeg aldri ser deg her igjen.»
Gårdsgutten piler som en mus over gårdsplassen og smetter tilbake inn i låven til Mr.
Sutton. Han ser seg tilbake for å forsikre seg om at Jack ikke kommer etter. Jack står på
verandaen og ser ham forsvinne. Så stormer han tilbake til kjøkkenet og brøler til mor.
Han tar kjelen og roper enda høyere. «Som om det hjelper å lage biffgryte? Så jeg ikke skal
merke noe?» Knærne til mor skjelver, det er en viss likhet mellom henne og hunden som
nå har krøpet tilbake under huset, skjelvende av frykt.
Til og med spottefuglen merker raseriet til Jack der hun sitter i redet sitt en arms bredde
fra meg og vokter over eggene sine. Hendene mine tviholder rundt Sweeties tykke stamme.
De er bare små, skitne Mississippi-hender. Og de skjelver.
4
FORFATTEREN
Julie Cantrell
http://juliecantrell.
wordpress.com
Periodens hovedbok:
Ambratreets sang
Roman
Art.nr. 103697
Vanlig pris kr 329,Medlemspris kr 287,Avbestillingsfrist: 23.02.
• Bosatt i Mississippi der hun driver Valley House
Farm sammen med familien sin.
• Kåret til bestselgende forfatter (av Ambratreets
sang) i avisene New York Times og USA Today.
• Ambratreets sang vant Christy Awards for Beste
Debutroman og for Årets Bok 2013.