1. No category

Skandinavisk High-End magasin
6/2010 8. årgang
September-Oktober
47
Forsmann VSS5:
Dipol
med
splittskjørt
Veneziapremiere
Sonus faber Fenice
Første test:
Copland CDA 825 cd-spiller
High end ”budsjett”
forsterkere:
Electrocompaniet
Audio Research
Chord
Edge
NOK 98,-/DK 89,-/SEK 89,INTERPRESS NORGE
returuke: 44
Glimmer og gråstein • Skeive skiver • Blått & Rått
Johnny Dowd – live i London • Blanda drops • Hauk
Musikk:
Enig og tro?
Ingen annen komponent har som DP-A1 så ofte blitt utsatt for sterk konkurranse, gjerne fra langt dyrere produkter, men forblitt i referanseanlegget
selv om enkelte av duellentene har vært hårfint bedre på enkelte punkter.
Rogue var likevel den første vi har testet som både er rimeligere og som har
litt mer livsglede oppover der Dynamic’en faktisk ikke er fullt så dynamisk,
etter min mening. Jeg tror heller ikke at jeg går i den typiske fella om å tro
at masse klirr og støy oppover er en mer åpen og luftigere lyd.
Men på samme måte som en annen personlig favoritt, Responshøyttaleren
fra Reidar Persson tidligere kanskje kunne bli litt for mye laidback oppover,
er DP A-1 tross all hi-fi folklore litt for temmet i toppen, omtrent som om
frisyren er lakkert for at hvert hårstrå skal ligge perfekt på plass. Dette gjelder
i det minste min versjon som jeg antok var med siste oppgradering…
Men DP A-1 har uansett en driftssikkerhet som ingen rørforsterkere kan
matche; på disse 10 årene har jeg ikke hatt så mye som et sikringsbytte på
mine A-1, tross et par frivillige oppgraderinger til større båndbredde, blant
annet! Likevel var jeg litt i stuss over veien videre; det er avgjørende for alt
vi gjør at ingen komponenter i referanseanegget maskerer potensialet i andre
produkter vi har til test. Og ja; jeg er veldig glad i moderne rørlyd som har
visse egenskaper som helt generelt gjør hermetisk musikk litt mer ”live”.
Men jeg er også en pragmatiker, både på egne og mine leseres vegne, som
stadig opplever at det finnes mange veier til målet om også bagateller som
økonomi, driftssikkerhet, plasseringsvennlighet og annet trekkes inn.
Et resultat av slike ”fornuftige” kompromisser, kan du forøvrig lese mer om
i dette bladet da vi med godt resultat omtaler flere særdeles gode integrerte forsterkere. Og vi fortsetter med blindtesting av de samme og flere
produkter i neste blad. Integrerte forsterkere er nemlig for de aller fleste
det ”perfekte kompromiss”. Hva kompromissene egentlig består av, skal vi i
Fidelity hjelpe dere med å finne ut av. Og ”vi” er simpelthen musikkelskere
med alle slags preferanser, fordommer og ”tro”. Men som likevel er forbausende enige når vi skal sammenlikne ulike produkter i plenum.
At vi samtidig på en mer generelt grunnlag sloss så busta fyker om fordeler
og ulemper med rør kontra transistor, analogt mot digitalt og gulvstående
mot stativ, mener jeg er et entusiastisk sunnhetstegn. For ikke å snakke om
spørsmålet om kabler og strømforsyning; er dette bare tull eller viktigere
enn de fleste av oss våger å innrømme?
Så derfor, kjære brevskrivere: Uenighet innen redaksjon når det gjelder lyd
opplever jeg som like kontroversielt som om det skulle være uenighet om
musikk.
Gudskjelov at ikke alle bare vil ha Dylan og Mozart!
Mvh
Knut V. red.
Ansvarlig redaktør
Knut Vadseth
[email protected]
Tlf: 22 55 25 75/ 90 18 80 24
Skribenter i dette nummer
Gunnar Brekke
Arne Christian Damhaug
Petter Dale
Jan Myrvold
Stein Arne Nistad
Håkon Rognlien
Anders Rosness
Knut Vadseth
Dansk redaksjon
Kurt Lassen
Kenneth Pilegaard
Foto
Knut Vadseth
Grafisk design
Idéverkstedet AS, tlf: 32 11 70 80
www.ideverkstedet.no
Trykk
Printall
Annonseavdeling
Tlf: 32 76 88 39 (22 44 38 12)
www.audiofidelity.no
Et par lesere har skrevet indignerte brev til
undertegnede hvor de tar avstand fra diverse
innlegg på Hi-Fi sentralen hvor medarbeidere
i Fidelity kritiserer sin redaktør for vankelmodighet. Det dreier seg denne gangen om
det avgjørende viktige teologiske spørsmålet
om hva som er ”best”; rør eller transistor.
Dette etter at jeg skrev en strålende test
av siste versjon av de amerikanske Rogue
rørforsterkere. Jeg tillot meg til og med å
antyde at disse monoblokkene hadde visse
parametre som entydig ble opplevd som
”bedre” enn mine egne Dynamic Precision
A-1 transistorforsterkere. Disse har jeg
benyttet som referanse i nærmere 10 år. Men dette utsagnet ble opfattet av
en viss menighet som å banne i kirken.
Annonsemateriell
[email protected]
Kontakt redaksjon
[email protected]
Diskusjonsforum
www.audiofidelity.no
Abonnement service:
MediaConnect AS
Postboks 265 Økern, 0510 Oslo
Tlf: 23 36 19 38, faks: 23 36 19 01
[email protected]
Etterbestilling av tidligere utgivelser:
www.audiofidelity.no
[email protected]
Tlf: 22 44 38 12
Etterbestilling av artikler som PDF:
Pris: Kr. 50 pr side – sendt på e-post
Oppstart kr. 100 pr. blad.
[email protected]
Utgiver
Forlaget Fidelity AS
Halvdan Svartesgt. 8, 0268 Oslo
ISSN 1503 4291
Det må ikke kopieres fra dette bladet uten tillatelse fra rettighetshaver. Denne bestemmelse gjelder også enhver form for
elektronisk, mekanisk eller annen type gjengivelse. Brudd på
bestemmelsene vil bli anmeldt og medfører erstatningskrav.
3
Innhold
47
38
nr 6/2010
Edge G6 stereo effektforsterker
6
Brev
8
42
Premiere på Sonus faber Fenice
super high-end høyttaler
Kudos Cardea C20
26
46
Electrocompaniet ECI 5 MKII
stereo integrert forsterker
Sec op: Kudos Cardea C20
32
48
Forsman Classic
Vertical Split System 5
Høyttalergrublerie av
Respons Grand Artist MK2
Copland CDA 825 CD-spiller
14
36
52
Audio Research DSi 200
4
20
Musikk på kroken
Musikkomtaler:
Glimmer og gråstein
54
64
82
Musikkportrett:
Skeive skiver
Budsjettalternativet
Quad 99 CDP-2 CD spiller
HIGH END München 2010 – del 2
56
68
88
Musikkomtaler: Blått & rått
Pro-Ject minireceiver:
Pure Music
58
72
90
Intervju/konsertomtale:
Johnny Dowd
Magnat MCD850
og Magnat MA 800
Test NLE-22
60
74
Weiss Int202 firewirekonverter
94
Hi-rez guide, del 2
62
76
96
Musikkomtaler: Blanda drops
– Hauk
Chord Electronics CPM 2650
integreret forstærker
Neste nummer
5
Brev til
HRT Music Streamer
Hei
Takk for en glimrende artikkel i Fidelity.
Jeg fikk veldig sansen for det lille vidunderet du skriver. Men
problemet for oss i utkanten (Kongsberg) er at vi ikke har de
mulighetene til å prøvehøre og ta med slikt på hjemlån.
Så jeg fikk lyst til å sende deg noen forslag:
1. kan dere skrive en artikkel om denne og andre lignende
produkter, produkter som flere kjenner til? Som for eksempel: Abrahmsen, Cambridge, Beresford og lignende.
2. kan dere sette sammen et anlegg fra bunn, med HRT, en
eldre PC med Linux og et passende avspillingsprogram og et
passende anlegg til dette? Det kunne vært morsomt å visst
hvor mye man kan få for pengene når DAC’en er så god
som denne. Og jeg skulle likt å vite om Linux (enten Ubuntu
eller noe lignende) kan brukes som basis for et bra opplegg.
Håper på en fortsettelse på dette :-)
PS: testet du Foobar2000 som avspiller? I såfall, hva var
grunnen til at dette ikke ble valgt?
Mvh.
Rune Bakke, Kongsberg
Hei,
Håper du kortfattet kan besvare hvorfor det er slik at
nyutgivelser som blir omtalt med ”god lyd” eller ”et funn
for hi-fi entusiaster” etc. faktisk har lydmessige kvaliteter
langt under middels. Jeg snakker her kun om lydkvaliteten
ikke om det musikalske. Et eksempel her et den nye plata til
Hellbillies, ”Leite etter Lykka”. Eg opplever at det ligger et
slør over hele lydbildet og at lyden er ganske komprimert og
ullen. Den fungerer best ved høyt volum, slik mange andre
nyinnspillinger gjør.
Synest det er merkelig at CD platene mine fra 80-tallet
nesten uten unntak har bedre lydkvalitet enn nyinnspillinger.
Siste CD til Meat Loaf er forresten et hederlig unntak.
Tar eg feil eller er det noe hold i min opplevelse av dårlig
lyd på nyinnspillinger ?
Er dette et resultat av at det tilstrebes at lyden skal bli best
mulig ved bruk av mp3-spillere, ipod osv. ?
Det ovenfornevnte gjelder uansett stereoanlegg dvs. like
dårlig både ved avspilling i bilen min, på min gamle tandberg, NAD forsterker, SET rørforsterker osv.
Håper du kan gi et kort svar på dette.
Hilsen
Dag Time, Voss
Nei, dette kan jeg selvfølgelig ikke gi noe kort svar på. Det
kan ingen. Men en lang artikkel kanskje,....
Knut
Aaron og Fidelity
Hei Knut,
Jeg har mottatt det siste nummeret av Fidelity, nr. 46. Der
fant jeg en en flott test av Aaron XX, integrert forsterker.
Testen var fremragende, og som importør ønsker jeg å sende
en stor takk til både deg som øverstekommanderende, samt
Gunnar Brekke og Jan Myrvold. For meg som importør av
høykvalitets hi-fi utstyr er det fantastisk å vite at dere er
nøytrale, troverdige og objektive når det gjelder produktanmeldelser. Som lyd og musikk entusiast setter jeg stor pris
på Fidelitys objektivitet og troverdighet. Det er fantastisk å
vite at et slik blad eksisterer, det varmer rundt hjertet. Håper
at dere fortsetter med samme innstilling fremover og at
dere vokser og blir enda større, ikke bare i Norge men i hele
Skandinavia.
Vennlig hilsen!
Senad Rebac
Fidelity etterbestillinger
Pga sykdom og uventet stor etterspørsel,
er vi dessverre noe forsinket med ekspederingen av eldre Fidelity. Vi håper å
være ajour i løpet av kort tid.
Mvh
Knut V
Red. Fidelity
6
Hej Fidelity Norge!
Jeg er nyoprettet abonnement hos jer og vil først og fremmest sige at jeg er glad for jeres blad. I tager HI-FI seriøst,
ligesom jeg gør. Jeg har for nyligt invisteret 90.000.- danske
kroner i et, efter min mening, seriøst anlæg som jeg er rigtig
glad for, men mener dog at der skal nogle forberdinger til
for at jeg bliver helt tilfreds. Jeg lytter til alt slags musik,
både akustiks, heavy/metal, jazz, klassisk og elektronisk. Der
er ingen tvivl om at mit anlæg afslører rigtig meget, mht om
produktionerne er gode eller dårlige. Men nu til mit anlæg:
Forstærker: Lavardin model IT, Højttalere: Jean Marie Reunard model Orfeo, Pladespiller: Rega P7 med Rega Exact PU,
Riaa: Rega Eos, CD-afspiller: Rega Saturn. Kabler: Acoustic
zen model matrix reference mark ll imellem cd og forstærker. Lavardin kabel imellem riaa og forstærker. Netkabler:
Lavardin. Højttalerkabler: Jean Marie Reunard.
Så jeg syntes at jeg er godt kørende på hele fronten, men
syntes alligevel at lyden er lidt hård, specielt ved cd lytning.
Det er ikke så galt på vinyl. Rummet jeg spiller i er 18 kvm
og murene er af beton. Jeg har gulvtæppe på og gardiner
fra loft til gulv i de 2 vinduer der er. Jeg savner også lidt
bund når jeg lytter til rock og heavy, specielt på CD. Jeg
overvejer og købe Lavardin højttalerkabler til 14.000.- danske kroner, eller har i et bedre bud? Jeg invistere hele tiden i
småforbedringer. det sidte nye jeg har invisteret i er Ringmat
plademåtte til Rega P7 og en CD-stabilisator fra Boston
Audio og det har alt sammen givet det hele et løft i den rigtige retning. Jeg er rigitg glad for mit anlæg, men vil gerne
vejledes til at gøre det sidste rigtige!
Hjælp mig!
Venlig hilsen: Thomas K Andersen fra Danmark!
Hej Fidelity
Det er med stor fornøjelse at jeg læser Jeres blad, men jeg
må tilføje at jeg er én af de nye danske læsere efter vores
eget High Fidelity er lukket og slukket. Dog er det glædeligt
at nogle af de tidligere medarbejdere fra Danmark nu også
skriver for Fidelity.
Lidt international kan man jo godt kalde bladet, når der
iblandt skrives både på norsk og på dansk.
På Jeres hjemmeside finder jeg mange gode artikler fra
de tidligere udgivelser på PDF og deri kan jeg se i har testet
noget af det ”gamle” GamuT udstyr. Da jeg selv har et setup
hjemme i stuen som en god del fra GamuT, syntes jeg det
kunne være hyggeligt om I måske i fremtiden kunne lave
nogle flere test af deres udstyr.
Faktisk er der siden I testede CD1 kommet en CD3 og den
er endnu bedre end den gamle CD1 som jeg også har haft
mange fornøjelige timer med, inden den måtte lide pladsen
for en ny CD3.
Har læst testen af D150 og den var en fornøjelse at læse,
den stemmer godt overens med hvad den øvrige verdenspresse gennem tiderne har skrevet om den. Men så vidt jeg
ved, har de også lavet en mindre integreret forstærker som
ikke koster nært det samme.
Lars Goller som er indehaver af GamuT er så vidt jeg kan
finde frem til på Google én af de mest anerkendte højttalerkonstruktører, så måske kunne det være en ide at teste
nogle af deres højttalere, som også får ret så gode test i
det store udland og så vidt jeg kan læse er der vist ved at
komme en ny serie højttalere fra dem.
Endnu sjovere er det jo at firmaet som er kendt ude i den
store Verden faktisk ikke ligger mange mil fra hvor jeg bor,
så det er jo lidt lokalt.
Hyggeligt er det også at der som regel er et fint indhold
omkring pladespillere i hvert nummer. Faktisk syntes jeg at
bladet indeholder masser af gode artikler om det forskellige
udstyr. Så det er med fornøjelse at jeg køber bladet, hos min
lokale kiosk.
I slutningen af 1980 tallet boede jeg nogle år i Oslo, det
var på den tid at HiFi Klubben åbnede nogle butikker, og
Dance With a Stranger udgav pladen Everyone needs a
Friend, der var jeg fast kunde hos Boas HiFi butik, mon den
findes endnu?
Så hifi har hos mig været en interesse som jeg har haft en
del år efterhånden nu og det udstyr jeg købte hos Boas HiFi,
fulgte med hjem til Danmark, men det er efterhånden blev
udskiftet et hav af gange siden.
Kunne være hyggeligt at høre fra dig..
God sommer
Peter Sikjær, Herning.
Hallo Peter.
Jeg snakket med Lars i Munchen, og håper at han tar kontakt med meg eller en av våre danske medarbeidere. Men
uansett skal jeg purre opp også den norske importør for å
få flere produkter. Boas er vel det samme som Tor Ammodt,
TAA Import/Lyric Hi-Fi pr idag?
Knut
Hei,
Jeg er en lykkelig eier av et par Baby Grand Respons.
Disse drives av en Chapter Precis og bak denne står en Hegel
H10.
Jeg har med interesse lest deres artikkel om hjemmekinoloftet. Jeg skulle gjerne møblert rommet med 3 Babyer til, men
det blir fryktelig dyrt. Jeg har lekt med tanken om å komplementere med Dynaudio X12 eller Dali Mentor Menuet.
Kanskje er det mulig å fylle på i bunnen med en SUB?
Har du noen synspunkter og/eller anbefalinger å komme
med i denne sammenheng?
Mvh
Dag Sperling
Dali som bakhøyttaler går bedre enn man skulle tro, om
nivået ikke blir for voldsomt. Men senterkanalen må enten
være en Respons eller ikke noe! Synes jeg. Det er også bedre
å jobbe med optimal plassering og solide stative enn en sub.
mvh
Knut
Temperament
Hei Knut. Jeg har fulgt bladet ditt ifra start og har hvert
eneste nummer som er utgitt. Bladet gir meg glede og
avspenning i en hektisk hverdag.
Det skrives nå temmelig friskt på Hifisentralen. ( ” Det er
synd at undertegnede ikke når frem, for bladet jeg skriver i
er i dag fylt opp med svada, ukyndigheter, vrøvl og voodoo.
Ikke rart det går bakover med hifi. ”. ) Synes dette er skremmende lesning og ser problemet med en enhetlig redaksjonell linje når noen er så totalt illojale. Ble skikkelig sint og lei
meg over denne sjofelheten.
mvh
Hans C
Hei igjen!
Det er greit med litt temperament etter noen kalde øl på ferie i utlandet, selv om også jeg synes dette ble litt voldsomt,
dog ikke verre enn at vi har hatt liknende konfrontasjoner i
mer egnede fora. Vi er simpelthen uenig om visse ting, men
disse uenighetene er veldig få i forhold til alt det vi faktisk
er enige om! Jeg har forøvrig tatt opp dette og liknende
eksempler på uenighet i lederen.
Mvh
Knut
Tack!
Redaktør,
jeg har skrevet til dere før. Jeg er en musikkelsker. Jeg liker
blues. Og jeg savner min helt på gitar, Stevie Ray Vaughan
en som overgår alt jeg vet på gitar. Jeg ber dere være snill å
skrive noen minneord om han.
mvh Nils
för ett utmärkt nr 5 2010, hörde att du varit sjuk och det
är desto större bedrift av er lilla redaktion att få tidningen i
tryck. Jag har läst lite om amerikanska Rockport Technologies och deras högtalare. De ska visst byggt Reidar Perssons,
Respons när de fanns i amerika på 80-talet. Tror du att de
går att få tag på till test?
bästa hälsningar!
Fredrik Lidén, sverige
333 Forsman Classic Vertical Split System 5:
8
Dipol med
splittskjørt
VSS-høyttalerne til Tor Forsman har i en generasjon vært et spennende
alternativ for mange norske high-endere. De simpelthen elsker den åpne
og luftige utklingingen med fremragende dypbass fra disse uvanlige
dipolkonstruksjonene med skjørt og dyp splitt…
Tekst og foto: Knut Vadseth
D
e siste VSS 5 høyttalerne
fra Forsman har, tross den
formidable størrelsen med
halvannen meters høyde
og en diameter litt større
enn en LP, forårsaket uvanlig mye ros
fra tilfeldig besøkende på grunn av sitt
elegante og eksklusive utseende. Selv
damer liker dsse høyttalerne selv om de
ikke akkurat er små.! Det softistikerte
utseende gjør også at den norske prisen
på ca. kr.150.000 virker ganske moderat
i forhold til mange andre high-endere,
om da lyden står noenlunde i forhold. Det gjør
den, heldigvis!
minimisere ulempene.
Men det var en svensk ingeniør ved
navn Karlsson med K, (ikke han andre
med den rundstrålende konstruksjonenen som het Carlsson med C) som
for første gang viste oss det berømte
skjørtet i en konstruksjon han selv hevdet var ”verdens beste høyttaler”. Denne
ble da også lansert med brask, bram
og stor applaus i selveste Universitetes
Aula i Oslo for et halvt århundre siden.
Om Tor Forsmann noensinne har sett
eller hørt denne høyttaleren, vites ikke,
ved gode baffelkonstruksjoner ved å benytte lettdrevne basselementer som så
kan dempes oppover for nivåmessig å
møte mellomtone/bass på mer moderate nivåer.
Men alt dette krever betydelig innsikt, teoretiske beregninger og en uendelighet av prøving og feiling i ulike
rom. Tor Forsman har på egen regning
og risiko, men også med forskingsmidler fra den norske stat, jobbet med alle
disse kompleksiteteter i flere tiår. Det er
derfor med betydelig spenning vi kobler opp disse dipolene
til den første lyttingen
i kjente omgivelser og
med kjent utstyr.
Men først tar vi en
runde med elementer
og andre tekniske data
fra den elegante brosjyren…
«Alt dette krever betydelig
Dipol med en vri
innsikt, teoretiske beregninger
og en uendelighet av prøving
og feiling i ulike rom.»
Tor Forsman har i et
par, tre decennier bokstavelig talt spikket og
filt på denne grunnkonstruksjonen. Denne er i
utgangspunktet basert
på den opprinnelige baffelkonstruksjonen for høyttalere, simpelthen en stor
plate som hindrer lydbølgene fra høyttaleren akustisk å kortslutte de lange
lydbølgene i bassområdet. Desto større
plate, desto lengere lydbølger som ikke
svekkes. Og vips, dypere bass!
For å spare plass, begynte man allerede for snaue 100 år siden å lage en
ramme på denne baffelen for også å
utnytte dybden til å skape lengst mulig
avtand mellom lydbølgene foran og
bak. Den endelige løsningen ble å lukke
det hele i en lufttett kasse, med nye
fordeler og ulemper. Men på samme
måte som med trioderør med sine særegenheter, så har den oprinnelige åpne
baffelløsningen såpass mange fordeler,
at både Tor Forsmann og flere andre ( I
Norge husker vi de glimrende ”låvedørene” til Geir Fredriksen) har jobbet
iherdig for å maksimere fordelene og
20 års garanti!
men de første VSS-høyttalere benyttet
uansett noe av den samme ideen med
å redusere størrelsen på frontplaten
ved å tvinge lydbølgene foran og bak
til å ta en lengere vei før de kansellerer
hverandre. Og dette altså ved å brette
den ellers brede baffelen sammen som
et splittskjørt.
Forsman VSS
Uten å miste fordelene (og noen
mindre ulemper) ved dipolkonseptet,
hadde Forsman laget en forbausede effektiv dipol som ikke ble altfor stor og
dominerende. Men ved å legge skjørtet
delvis foran også diskant og mellomtone, oppstår her selvsagt tidligresonnanser og refleksjoner som ikke er lette
å beregne. Også kombinasjonen med
styrt luftstrøm rundt baffelen pluss
nivånivellering i delefileret er kritisk. I
bassområdet benyttes det gamle trikset
Jeg ser liten grunn til å si mye om
utseendet.Dette forteller bildene mye
bedre. Den sylinderformede konstruksjonen med splittskjørt og gitter for å
styre eller frislippe lydbølgene fra de
mange, viser tydelig de 3 X 10-tommers dynamiske basselementene som
deles ved 470 Hz. Elementene fungerer
i ren push-pull med lik ustråling, nivå
og virkemåte både foran og bak. Disse
bassene er fra norske SEAS som også
berømmes for betydelig velvillighet
med hensyn til målinger og annen
teknisk ekspertise, mens den store
bånd mellomtonen som Forsman kaller
”magnetostat” deler ved 10 kHz til en
mindre bånddiskant av liknende type
med minus 3 db punkt ved 27kHz.
Brattheten på delefilteret er ikke spesifisert, mens følsomhet ved standard
måling 2,88 v/m oppgis til 90 db. Dette
er noe over gjennomsnittet av ”hjem9
333 Forsman Classic Vertical Split System 5:
mehøyttalere”. Også oppgitt frekvensgang innenfor snevre 1,5 db mellom
27Hz-27kHz virker rimelig overbevisende, mens maks nivå er solide 115
db og impedansen minimum 2,8 ohm.
Høyttaleren leveres i valnøtt som på
bildet, eller i hvit- eller sortbeiset ask.
Mest oppsiktsvekkende er likevel garantien på hele 20 år uansett eierskifte!
Men et minst tyveårig perspektiv på
denne høyttaleren, er vel uansett ganske realistisk for den vanlige musikkelsker. Og med korrekt bruk slites
Forsman VSS 5 Classic knapt nok ut i
et slikt tidsperspektiv.
Det meget gode førsteinntrykket av
disse dipolene var basert på en plassering veldig likt det vi pleier å bruke
ved lytting av store høyttalere. Og det
fungerte nærmest optimalt ved aller
første forsøk. Men senere rappet vi
en idé fra 70-tallets aller beste høyttaler- amerikanske Beveridge- som gav
oss bakoversveis. Den beste høyttalerinvestering du noensinne kan gjøre
er å spandere en helsefarm på din
bedre halvdel for så å leke med ulike
høyttalerplasseringer i fred og ro noen
kvelder…
Trøkket av Forsman
Oppstilling
VVS 5 leveres med gode biwiring
(og biamping) terminaler på undersiden, litt kronglete ved hyppig kabelbytte. Her finner man også 5 spesialføtter for optimal dempning mellom
gulv og høyttaler. Jeg forutsetter at
delefilteret ligger i eget akustisk isolert
rom i sokkelen.
Bruksanvisningen
anbefaler en plassering i
en likebenet trekant med
høyttalerne minst 30 cm
fra bak- eller sidevegg;
helt etter boka. Jeg fant
imidlertid at den presise
sideveis plasseringen av
artister og instrumenter
muliggjorde betydelig dristigere avstand uten noe
”hull” i midten, og det med
et helt storslagent lydbilde!
Forøvrig opplevde jeg –
ikke helt uventet – noen
større ulikheter enn vanlig i klangbalanse og storhet av lydbildet ved ulike
plasseringer. Dette uten at jeg vil hevde
at disse høyttalerne er vanskelig å få til.
De knappe 50 kilo samt muligheten
for å ”rulle” høyttalerne på de 5 føttene,
gjør de også enkelt å prøve ut ulike løsninger. Og den muligheten må du for
all del ikke la gå fra deg. Her er masser
å hente av spennende og til dels ulike
lydlandskaper med en opplevd detaljering som er glimrende! Forsman leverer
også spesialkabler til høyttalerne. Jeg
regner med å skrive en ”ramme” om
disse, men har i første omgang evaluert
lyden ved hjelp av kjent utstyr, inkludert Valhalla og Jorma Origo strøm,
signal og høyttalerkabler.
VVS 5 fikk også noe drahjelp av en
prototype av DP A-5 som har enda
bedre kontroll i bassen og en noe mer
sprudlende diskant enn min versjon
av DP A-1. Forsmann har selv benyttet Dynamic Precision forsterkere i
alle år, og kjenner vel både A-1 og A-5.
Signalkilden er Linn Klimax DS og den
dyreste, men ekstremt gode multispilleren fra Marantz, mens Audio Resarch
Ref 3 pre som vanlig gledet med sitt
balanserte og farvekorrekte lydbilde i
gloriøs tredimensjonalitet.
La oss slippe katta ut av sekken med
det samme. Det betyr heldigvis ikke
at du med VVS 5 får katta i sekken,
snarerer tvert imot! Men dypbassen er
simpelthen noe av det tørreste, kjappeste og reneste vi har hørt. Og det
virker som det går mye dypere enn hva
minus 3 db-punktet på 27 Hz skulle
men opplever stadig oftere at noen av
de mest krtikerroste high-endere, som
f.eks. Wilson Sasha, Dynaudio Consequence og Respons Grande Dimensions
har noe mer ”kropp” her nede i mitt
rom enn hva blant annet Forsman
varter opp med. Justering av plasseringen med få centimeter i forhold til
sidevegg, kunne delvis korrigere dette,
men tendensen mot en viss slankhet
var tydelig, uten at det kan kalles noen
egentlig ”feil”.
Den vanskelig overgangen fra dynamiske elementer til den store, flate
mellomtonen av båndtypen, gikk etter
det jeg kunne høre ganske så greit, og
oppmerksomheten gikk fra å konsentrere seg om flat frekvensgang til å la
seg imponere over glitrende dynamikk
med presise transienter med nærmeste
momentan start og stopp, og en minst
like imponerende oppløsning. Og med
denne presisjonen i gjengivelsen, er det
ikke det minste underlig at også romopplevelsen, evnen til å skille ut
opptaksrommet og akustikken i
forhold til direktlyden, er blant
det aller beste vi har hørt i stua.
Men igjen blir jeg litt forstyrret av en liten skurr på en ellers
lineær frekvensgang ved rundt
drøye tusen Hz. Ikke minst kunne man høre dette på kor og til
en viss grad på stemmer, som
får en ekstra liten presenssnert
på stemmebåndene som trekker
særlig kvinnelige vokalister en
smule frem i miksen. Akkurat
her synes jeg faktisk min egen
DP A-1 med en noe ”snillere”
øvre mellomtone/diskant er en vel så
god partner. Og Electrocompaniet og
mange rørforsterkere kan vise seg
å være enda bedre match enn hva vi
oppnådde. Men igjen en antydning av
en smule problem som bør sjekkes ut
før kjøp…
Toppen var imidlertid lekende lett og
luftig og dristig stigende mot det uhørte
uten antydning av å trekke seg. Denne
spreke diskanten var likevel såpass avslørende at jeg enkelte ganger opplevde
et uvant rasp i overtonestrukturen, slik
at jeg enkelte ganger ble litt i tvil om jeg
hørte antydning til klirr fra diskanten,
eller om det skyldtes opptak, signalkilde
eller simpelthen en smule meknisk støy
fra felerekka? Jeg måtte le høyt-og lettetda jeg like etter hørte et symfoniorkester
”live” og tydelig oppfattet noen av de
samme støyfenomenene som Forsman
leverte på et sølvfat.
Men tross imponerende bass som
gir solid tyngde til lydbildet, er her
likevel lite å gjemme seg bak om ikke
både opptak og utstyr er av meget høy
klasse. Slik sett minnet lyden meg
stadig oftere om de berømte Apogee
dipoler fra 70-80 tallet som forøvrig var
svinedyre , men ikke med noe i nærheten så god bass.…
«Et minst tyveårig per-
spektiv på denne høyttaleren, er vel uansett
ganske realistisk for den
vanlige musikkelsker.»
10
tilsi. Likevel er ikke dette en imponatorbass av Krell og Wilson-typen, men
er lettere, luftigere og enda ærligere
dypbass som har enorm slagkraft, men
som slipper like plutselig som den
kommer. Og dette uten resonnanser i
kabinettet eller noe magasinering av
energi som man ufravikelig opplever
med bassrefleks-systemer.
Dette kjenner vi igjen fra de største
Magnepan, Jamo og andre gode dipoler
uten kabinett. Det imponerende med
VVS 5 er at den kan gå såpass dypt,
spille såpass høyt og ha så glimrende
kontroll nedover tross betydelig effektivitet på mer enn 90 db; et resultatet
av god matching mellom effekten av
skjørtet som styrer luftstrømmen, og
delefilteret hvis oppgave er gradvis å
redusere nivået mot mellomtonen slik
at det akustiske trøkket forblir lineært i
de fleste rom.
Veldig oppløst
Men selv om bassen er fyldig og
kraftfull helt der nede, opplever jeg en
anelse slankhet i mellombassen rundt
250 Hz, i selve grunntoneområdet.
Denne litt tilbakelente mellombassen
er mer vanlig enn uvanlig, og jeg lurer
ofte på om jeg har en kjepphest her,
Rocka!
Av en eller annen mystisk grunn, synes
de aller fleste å mene at rock krever
mindre av stereoanlegget enn for
eksempel opera og klassisk musikk.
Mon det?
Selv om mange rockeopptak allerede
er dynamisk forkrøplet på grunn av
hardhendt miksing tilpasset klokkeradioer og bilstereo, så blir det ikke særlig
mye bedre om steroanlegget ytterligere
flater ut dynamikken og runder av
transientskuldrene. Og selv om det ofte
er lite virkelig dypbass i rocken, er det
rytmisk fremdrivende kompet ved ca.
70-100 Hz avgjørende for å oppleve
urkraften. Og denne skal virkelig sitte
i mellomgulvet uten puddingtendenser
og uttværinger. Høres basstromma ut
som om du lukker igjen døra på din
nye EL-bil, er du på ville veier!
Behøver jeg å påpeke at Forsman
VSS 5 var fremragede på Bruce
Springsteen og det meste av avspilt
rock nesten uansett størrelse på besetningen, kvalitet av opptaket og de
dynamiske begrensninger? Ja selvfølgelig låt det ofte hardt og jævlig, men du
var aldri i tvil om at dette godvonde
lydbildet stammet fra andre ting enn
høyttalerne. Og på samme måte som
hjernen fokuserer lite på støv og
peiskos av fra vinyl, så ble de fleste forvrengningsfenomener fra rocken like
mye en musikalsk uttrykk på samme
måte som Calle Jularbo låter riktigst på
en sveivegrammfon, for å sette det litt
på spissen.
Men å gjøre rocken ”snillere” i det
musikalske uttrykket ved å prioritere et
anlegg med varmere lyd som gjemmer
noe av røffheten under et mykt teppe
med en dip i presensområdet, er knapt
noen farbar vei. Og med Forsman låt
det ”riktigere” med større detaljering,
god dynamisk kontrast og også mer
korrekt størrelse av lydbildet fra det
grandiose til det mer intime, avhengig
av opptak og besetning.
Litt hardt?
Som vanlig benyttet jeg en mer eller
mindre tilfeldig plate fra salige High
Fidelity. (Takk Sven for særdeles nyttig verktøy med mange musikalske
perler.) Og etter Bruce kommer en
rekke mer storslagne popinnspillinger
med fokus på transienter fra direktlyden, sammen med en varm og gedigen
akustikk, enten nå denne er digital
eller virkelig. Men den akustiske innpakningen er uansett lett å skjelne fra
stemmer og instrumenter, og tilfører
en realisme som til de grader transporterer deg inn i konsertsalen, ikke
orkesteret inn i din stue.
Ikke uventet fungerte disse høyttalerne også glimrende på store symfoniske verk og kirke/operamusikk med
en betydelig ”scene” som brettet seg
langt utover høyttalerne i både bredde
11
333 Forsman Classic Vertical Split System 5:
og dybde og med eksepsjonell fokus på
artister og enkelinstrumenter. Samtidig var det tilstrekkelig god oversikt
og orden til å oppleve det hele som et
ensemble selv om lydbildet var noe
tettere på enn på enkelte andre gode
høyttalere i samme rom. Men det ville
være en grov overforenkling å mene at
den beste høyttaleren er den med størst
avstand til artistene…
Også stemmer låter generelt fint
selv om jeg atså etterlyser an dæsj mer
”kropp” i grunntoneområdet og en forsiktig reduksjon av nivå i nederste del
av presensområdet ved drøye 1 kHz.
Mest iørefallende var dette likevel ved
koropptak med sine tette, homogene
stemmer hvor en anelse frekvensmessig unøyaktighet generelt er særdeles
lett hørbart. Og på ett av disse opptakene som jeg hadde spesielt store forventninger til på grunn av den enorme
akustikken som VSS 5 generelt var
veldig bra på, ble jeg absolutt forstyrret
av denne anelse uorganisk hardhet som
la seg over stemmene.
kraftig vinkling med fronten av høyttalerne midtveis mellom lytteposisjon og
hverandre på hver side av langveggen,
dempet både mellomtone og diskant en
liten anelse.
Men her var ingen ”hull” tross enorm
breddevirkning, og en enda tydeligere
akustisk signatur fra opptaket. Egenlyden fra eget rom var derimot nesten
nullet ut grunnet mer direktlyd og
mindre refleks. Med en ekte linjekilde
ville denne effekten vært enda tydeligere grunnet null reflekesjon fra gulv
Grandiosa
Det ville slett ikke forundre meg om
noe av denne tendensen vil kunne
forsvinne med lengere tids innspilling.
Ikke minst produsentene selv synes
å undervurdere hvor lang tid enkelte
hi-fi produkter trenger før de låter
optimalt. Men jeg var også ivrig til å
prøve ut ulike plasseringer i rommet
da jeg mener å huske at rommet hadde
en liten resonnans omtrent i samme
område som jeg nå kritiserer. Uansett
er her en tendens til en liten peak som
jeg ikke har hørt helt på samme måte
fra flere andre gode høyttalere i samme
posisjon.
Under denne eksperimenteringen
med plassering, slo det meg plutselig hvor mange likhetspunkter det er
mellom Forsman 5 og de sagnomsbruste elektrostatene fra amerikanske
Beveridge på 70-80 tallet. Disse spilte
fantastisk, men de innebygde trafoløse
rørforsterkerne klappet sammen for et
godt ord. Men prinsippet med å la høyttalerne peke mot hverandre fra hver
sin vegg, var uansett med på å skape et
lite rominfisert lydbilde med enorm og
presis holografi hvis make verden aldri
hadde hørt med bare to kanaler.
Dette trikset har jeg utnyttet mange
ganger med ulike høyttalere i eget
oppsett. Ofte med glitrende imponerende resultat, selv om mange mener
det blir ”hull” i midten og en anelse
ufokusert retningsbestemmelse ved
å strekke strikken såpass langt. Men
med Forsman dipolhøyttalere fungerte
det bedre enn jeg tidligere har oppnådd; dette med et grandiost lydbilde
dobbelt så bredt som rommet, og med
en kolossal tredimensjonal scene. En
mindre økning i bunnnivået varmet
opp lydbilde sånn akkurat passe, og en
12
og tak, men tendensen var entydig en
opplevelse av tydeligere romklang fra
originalopptakene enn før.
For å gjøre en lang historie litt kortere; med denne frekke plasseringen
med ekstra lang avstand mellom høyttalerene og en ”toe in” noe kraftigere
enn vanlig, kan man oppnå et helt ut
fantasisk stort lydbilde med naturlig
detaljering, en litt varmere mellombass
pluss en reduksjon av det litt kraftige
nivået rundt drøye 1000 Hz. Og den
særdeles presise punktkilden fra magnetostatene ga utmerket senterlyd ved
optimal lytteplassering.
Dette er virkelig imponerende og mer
enn en antydning av hvilket potensial
det er i disse høyttalerne (og selvsagt
også mange andre) om man jobber litt
med plasseringen. Og den fantastiske
detaljeringen, som på enkelte opptak
kan bli i meste laget i forhold til en
naturlig lyd fra 10 benk i konsertsalen, softes akkurat passe uten å miste
krispheten i transientforløpene.
Konklusjon
Tor Forsman’s VSS teknologi har vært
en del av det norske high-end markedet
i rundt tredve år, og hans dipoler med
skjørt og dyp utringning har vært særlig populære i visse Dynamic Precision
vennemiljøer. Det har i min verden
vært litt stille rundt Forsman de siste
tiden, men nye krefter har i det siste
overtatt salgsarbeidet slik at Tor kan
konsentrere seg det han er best til.
Det er med skrekkblandet fryd
jeg evaluerer teknologien bak denne
dipolkonstruksjonen og innser hvilke
vanskelige beregninger og tidkrevende
prøve/feile lyttinger som skal til for å
skape den optimale lyden. Konstruksjonen har sine innebygde fordeler og mulige ulemper som krever eksepsjonelt
mye av konstruktøren og ikke minst av
hans ører. Jeg mener at klangbalansen
med fordel kunne være dempet litt
midt i mellomtonen for ikke å låte litt
”imponator hi-fi”; en smule aggressivt,
men også et svært detaljert lydbilde.
Dette er mye smak og behag, men
mange vet at jeg er lykkelig fordi stadig
flere hi-fi produsenter nå lager lyd som
har mer kropp, ro og oversikt ann hva
som var prioritert tidligere.
Forsman VSS 5 Classic er en stor
høyttaler som også låter stort og med
åpenhet og luftighet i det ganske så lienært lydbildet fra ca.25 Hz i mitt rom
og oppover til minst 27kHz. Jeg skulle
altså likevel ønsket meg en smule mer
kropp i grunntoneområdet og en anelse
dip midt i mellomtonen.
Likevel; denne høyttaleren har noe av
den beste bassen vi har hørt, ekstremt
dyp og eksplosiv med et fraspark og
med en kjapphet uten antydning til
innelukket kasselyd (da det ikke er
noen) som er eksepsjonell. På godt og
ondt er den lydmessige avstanden på
de andre parametrene likevel noe mindre i forhold til andre konstruksjoner i
prisklassen enn hva jeg hadde forventet. Og prisen for den fenomenale detaljeringen og noe av luftigheten må etter
min mening betales av en litt mer stresset lyd som i forhold til f.eks. Coltrane
(til 3 ganger prisen) og Respons Grande
mangler litt ro og avslappet oversikt.
Om jeg ikke hører dramatiske fordeler med dipolkonseptet i forhold til
mer vanlige konstruksjoner i samme
prisklasse utenom i bassen, så er til
gjengjeld VSS 5 knapt særlig vanskeligere å plassere optimalt enn andre
høyttalere, på tross av dipolkonseptet.
Og vær ikke i tvil; dette er overlegent
det beste så langt fra Forsman. VSS
5 Classic er en både lekker og spennende høyttaler som utvilsomt vil glede
mange med sin storslagne og detaljerte
lyd med eksepsjonelt bra dypbass. Og
i Norge er den etter en totalvurdering
faktisk ganske så nøkternt priset… 3
Pris: NOK 150.000,- / par
Forhandler/produsent:
Forsman A/S
www.forsman.no
333 Audio Research DSi 200:
Grønn
kraft?
14
Miljøforkjemperne har inntatt vår hobby! Med sin “Energy Star”-merkede
forsterker DSi 200, introduserer Audio Research sin første integrerte solid
state forsterker. Blir også lyden mer miljøvennlig, tro?
Av Håkon Rognlien
A
R DSi 200 er altså en nysatsing av dimensjoner fra
den sagnomsuste rørforsterkerfabrikanten i Minnesota. Og bare for å ha det
klart med en gang; dette er IKKE det
vi hittil kjenner som en såkalt klasse
D-forsterker. Ikke en gang strømforsyningen er digital. Dette er derimot
en helt ny konstruksjon fra AR’s side,
en analogt switchende power-supply
med spennende egenskaper.
For denne nyvinningen har de altså
blitt belønnet med “Energy Star”, hvilket innebærer at vi har å gjøre med et
produkt som har en klar miljøprofil
både i produksjon og bruk. Og på
samme måte som de såkalte ICE-
forsterkerne og andre med lignende
strømforsyninger, så jobber også DSi
200 uten å generere nevnerverdig
varme. Forsåvidt interessant så det
holder at AR har tatt dette skrittet, selv om dette ikke deres første
solid state produkt. Så langt der i fra,
faktisk, de har så vidt jeg kan forstå
et nokså pragmatisk syn på dette, og
15
333 Audio Research DSi 200:
produserer rørforsterkere kun så lenge
de mener det låter best.
Men det er ikke bare rent lydmessige betraktinger som ligger til grunn
for AR’s valg, de skal jo også leve,
og de fleste vet vel at solid state har
betydelig større markedsandel enn rør,
til tross for at det ofte kan se motsatt
ut når man leser hi-fi-publikasjonene
verden over.
Ny linje
DSi 200 er den første i en helt ny
satsning fra Audio Research, viktig
derfor at det klaffer fra start. Ergo
har nok AR jobbet konstruktivt med
tilpasning av lydsignaturen. Serien
kalles for øvrig for «Definition», og
det er vel grunn til å anta at grunnkonstruksjonen i hele den etter hvert
kommende serien er basert i den nye,
energieffektive strømforsyningen. Går
ut fra at den turkisgrønne displayfargen ikke er en understrekning av apparatets grønne profil, ei heller antar
jeg at det faktum at dette displayet
kan så vel dempes som slåes av, er
et resultat av behovet for ytterligere
energiøkonomisering.
Men det gjør seg å slippe skarpt
grønne lys i dempet stuebelysning,
såpass er sikkert. Selv om det åpenbart
er gjort en greie ut av en smule miljøfokus, opplyses DSi 200 å yte 200 W til
8 Ohms last, og 300 W til 4 Ohm. Jeg
har dog sett målinger som viser enda
mer potens; henholdsvis 230 og 410 W
er tallene fra lab’en, da rett nok med en
anelse mer forvrengning enn AR selv
opererer med. Og når det virkelig går
heftig for seg, kan dette kraftverket øse
ut gode 550 W i korte øyeblikk.
På den annen side viser også målingene et noe underlig forvrengningsbilde dersom forsterkeren tvinges til å
jobbe med lavimpedant last. Det er goder grunner for å la denne forsterkeren
jobbe med jevn og høy impedans, for
å unngå uforutsette, lydmessige avvik.
I testperioden hos Fidelity har vi kjørt
forsterkeren utelukkende med nettopp
høy og jevn impedans; Audio Note og
Kudos har tatt hovedjobben. Men noen
små avbrudd med Klispch selvsagt har
forekommet. Selv om sistnevnte har til
dels merkelig impedanskurve, spiller
de så lett høyt at ovennevnte problematikk uansett ikke aktualiseres, ettersom
effektuttaket så å si konsekvent holdes
på svært moderate nivåer.
Mangefasettert
Som seg hør og bør en ekte AR, er
dette velbygde saker. Svært velbygde.
På baksiden finner vi 2 stk ekte balanserte innganger + 4 single ended.
Lonstruksjonen er en full dual mono, så
gjennomført at inngangene til venstre
befinner seg på apparatets venstre side,
ditto til høyre. Sånt har det med å gjøre
kabelføringen litt utfordrende, da den
ene kabelen ofte må være klart lengre
enn den andre, dersom apparatene står
ved siden av hverandre. Men dette er
detaljer i den store sammenhengen.
Det er ingen pre out; til en viss grad
overraskende for undertegnede at AR
har valgt passivt forforsterkertrinn,
spesielt når jeg hører resultatene.
Og uten å foregripe begivenhetenes
gang, kan jeg røpe at det høres aktivt
ut så det holder. På den annen side
kan man velge en av inngangene som
receiver-inngang. Dette gjøres enkelt fra
fjernkontrollen. Test like gjerne denne
løsningen koblet til en annen pre enn
det innebygde passive linjetrinnet
dersom dette skulle være av interesse;
mulighetene er legio.
Ellers finnes knapper for så vel mono
som fasevending, ikke så vanlig lengre,
Supernait blir suprere!
N
aim har siden dag én hatt en klar filosofi.
Source first. Implisitt i denne tankegangen
ligger også en solid forsyning av strøm. Så vi
har “bolet” Supernait’en med en Hicap. Blir
den høyere i hatten, tro?
Hicap befinner seg om lag midt i Naim’s strømforsyningssortiment, det er en halvbred boks som veier inn
på nær 7,5 kilo, hvilket innebærer at den har en solid
ringkjerne som sentrum av konstruksjonen, mens en
avansert glattekrets og elektrolytt-bank besørger reserver i påkommende tilfeller. Det spennende her er at
denne tross alt godt dimensjonerte strømforsyningen
faktisk kun mater pre-amp delen av Supernait (eventuelt mater den en av forforsterkerne i Classic-serien),
mens effekttrinnet nå får styre over den innebygde
strømforsyningen alene. Med en sånn ekstra boks til
11500,- vil nå totalprisen for en sånn «bolet» Supernait
beløpe seg til tett opp mot 39000,- Er det verdt pengene, må man jo spørre seg. Pre-amp’en er vel ikke så
strømsugen, uansett, eller?
Generelt er jeg skeptisk til slike ikke akkurat neglisjerbare utlegg for nesten ingen sannsynlig inntjening.
På den annen side har jeg etterhvert såpass kunnskaper
om konsistensen i Naim’s filosofi, at jeg faktisk hadde
en viss tro på dette prosjektet. Tross alt har man tidligere i livet hørt litt av hva bedre tilførsel av ren strøm
kan skape av gleder! Litt fiklete med to nye kabler bak
racket, dessuten må man betale noen hundrelapper
også for den ene av disse, så totalprisen blir faktisk
enda høyere enn indikert her ovenfor. Fordelen er at
man kan velge å ha pre stående på, mens effektdelen er
16
avslått, det blir på mange måter større fleksibilitet.
Og hva hender så med lyden? Du vide verden, dette
er smått fantastisk, vil jeg hevde. Naim Supernait, som
i utgangspunktet allerede er en svært likandes forsterker, tar uten videre et par karslige steg oppover i hierarkiet, såpass skal være sikkert. En anelse dypere i målet
blir den, mest fordi det forsvinner et svakt forstyrrende
rufs som fremhever toppen en smule, dernest fordi den
får en klart dypere, mer maktfull og klanglig elegant
bass. Kontroll og innsyn bedres, likeledes de klanglige
kvaliteter, som allerede er en styrke hos denne forsterkeren. Som man vi se av hovedartikkelen kommer den
fortsatt ikke helt opp til Audio Research DSi 200 med
hensyn til gjennomsiktighet og detaljering, men noe
skal man da pinadø få for de 16 – 17000,- ekstra man
punger ut for sistnevnte. Dessuten oppleves faktisk
Supernait som hakket kraftigere og mer storslagen enn
nevnte AR i en del tilfeller, etter at Hicap ble koblet
inn.
Normalt vil jeg nærmest som defaultverdi hevde at
kvalitetsheving konsekvent er lavere enn økonomisk
tillegg i denne bransjen. Akkurat når det gjelder Naim
og strømforsyninger, har jeg motsatt synspunkt. Forbedringene er så entydige og så formidable, at jeg kort og
greit anbefaler samtlige Naim-eiere å skrape sammen
til ekstra power supply. Du får et helt nytt anlegg i stua,
for pokker, hva mer kan du egentlig be om?
Naim Hicap, strømforsyning til
diverse Naim-apparater: NOK 11500,Importør (Norge og Sverige): Ljud
og alltid diskutabelt hvor nødvendig
det egentlig er. For de mest detaljhungrige blant oss (og det er vel i grunn
de fleste?) har det sin misjon. En ikke
ubetydelig andel av dagens utgivelser
profitterer faktisk på fasevending, det
kan se ut som om dette aspektet ikke er
veldig ivaretatt på innspillingssiden i et
hvert studio.
Alle funksjoner kan selvsagt styres
fra fjernkontrollen, dessuten har denne
fjernkontrollen et par ekstra triks
oppe i ermet. Her finnes også balanse
samt nevnte justering av lysstyrken på
displayet.
Audio Research DSi 200 veier inn
ved røslige 17 kilo, ingen lettvekter,
akkurat, spesielt om man tar i betraktning at den kun bærer omkring på en
switched power supply; tydeligvis kan
også alternative strømforsyninger ha
både vekt og størrelse.
Min kamp
Min trofaste Naim Supernait må ta den
brutale oppgaven det er å være sparringpartner for denne tungvekteren
fra en merittert familie av tungvektere.
Rett nok støttes Supernait nå av strømforsyningen Hicap (se rammeartikkel),
og burde som sådan ha pådratt seg en
ikke helt unnselig pondus. Men allikevel; DSi 200 er ingen hvemsomhelst.
Naim er som kjent en rytmisk og
kvikk formidler, godt fotarbeide og
kvikke uppercuts er de mest åpenbare
styrker. Vi er spente på hvordan det
mottas i motsatt hjørne. Innledningsvis
er det faktisk lett å se hvordan denne
matchen vil forløpe. To dyktige kombattanter, utvilsomt, men det oppfattes allikevel raskt at Audio Research
har hatt mer ressurser tilgjengelig i
opptreningsfasen. Det er en usedvanlig
lettbent og elegant leveranse av slag
og spark fra den kanten, nemlig. Naim
oppleves utrolig nok litt langsommere
og mer bakpå, det skal dog understrekes at de kraftigste slag oppleves tyngre
og mer endelige på et vis, enn det DSi
200 kan levere.
Men det er dette med treffsikkerheten, da, for det er en spennende sammenheng her. Årsaken til følelsen av en
tyngre og fyldigere slagkraft fra Naim,
ligger ikke bare i at det rent faktisk
er mer kraftfullt, men også at det er
akkurat de millisekundene «langsommere» som gjør at effekten mister litt
fokus og intensitet. Prøv å spikre med
en lett, helsmidd hammer, og kjenn
hvordan den effektivt driver spikeren
klokkerent inn, nærmest uten bruk av
krefter. Dette i motsetning til en tyngre,
rimeligere hammer som selv svelger
unna noe av energien et sted mellom
hånd og spikerhode.
Det får være analogien som beskri-
ver forskjellene her mellom Naim’s
friske og kraftfulle slagkraft og Audio
Research mist like friske, men klart
mer effektive stil. Det er presisjon vi
snakker om. Hurtighet, treffsikkerhet
og eleganse. Audio Research DSi 200
besitter alt dette i godt monn, og det er
en klingende, presis sang som følger
all gjengivelse fra den kanten, uansett
musikkstil.
Spill opp!
Candy Dulfer, min klare favorittsaxofonist (eh... utseendemessig, altså) ga for
ikke lenge siden ut et nydelig rytmisk
album med navn «Chilled out and funked up», hvor vi finner en deilig, leken
og rytmisk låt ved navn «N. J. Turnpike». Innspillingskvaliteten fra «Heads
Up»-selskapet er forbilledlig, og AR
DSi 200 vet litt om hvordan formidle
lekenhet. Dette swinger!
Det er tydelig at klangbalansen er
en smule over på det slanke, såvel mellombass som mellomtone har en svakt
tilbaketrukken karakter, dog uten at
dette på noen måte er overdrevent. Noe
av denne tendensen tyder selvsagt også
på at vi snakker om en noe i nærheten
av total elementkontroll, ofte får slike
lett despotiske trekk fram en subjektivt
slankende effekt.
En låt som virkelig profitterer på en
smule fedme er David Coverdale og
17
333 Audio Research DSi 200:
Jimmy Page’s låt «Shake my tree», en
grusomt dårlig innspilling, i sin tid fikk
den meg til å endre valg av min første
CD-spiller, og jeg endte med den som
kort og greit bare fjernet det som var å
finne i toppoktavene. Nå var ikke det
nødvendigvis en dum ide hva angikk
de første generasjoner av digitalspillere,
og jeg endte altså med en kontinuerlig
gjespende spiller fra Mission.
Tilbake til saken. For AR’en blir en
anelse slank her. Ikke problematisk,
dog, årsakene er at den, til tross for
sin smule slankhet, er så silkeglatt og
gjennomsiktig at det på et vis ikke kan
gå galt, uansett hva du putter på den.
Ergo er vi i 2010 forbi det punktet at
elendige innspillinger forblir nettopp
det. De har nå blitt tolererbare, selv om
de aldri vil bli nydelige.
Viktigst er det at til tross for verdens mange dårlige innspillinger, kan
menigmann omsider nyte av dette, til
tross for at ting kom litt skjevt ut fra
hoppkanten. Og produkter som dagens
testobjekt er sterkt medvirkende til
at vi kan oppleve nettopp det. OK,
vi skulle gjerne hatt
litt fedmetendenser i
bunn her, men uten
at dette nødvendigvis
ville gjort forsterkeren
bedre. Kanskje tvert
om?
nia Mundi har en nydelig innspilling
der Maria Cristina Kiehr formidler
Scarlatti med overbevisning, og vi
oppdager en annen ørliten egenskap
som i enkelttilfeller kan skape en smule
utfordringer.
Dette med kvinnestemmer er og blir
utfordrende, av og til lukker de seg
inne og slipper ikke løs fra høyttalerelementene. Og sannheten er jo at her
og der opplever vi dette når DSi 200
er med i kjeden. Fenomenet er klarest
tilstede når forsterkeren ikke er på
operasjonstemperatur, for selv om den
aldri blir følbart varm, så fungerer den
klart bedre etter å ha vært påslått en
times tid. AR opplyser da også at de
anbefaler eieren å ha den på 24/7. Med
dette i minnet kan det være ekstra viktig å minne om å teste i lag med egne
høyttalere, dersom du spiller mye solo
kvinnestemmer eller andre utfordrende
klanger.
Kombinasjon
Audio Research DSi 200 har som
nevnt vært koblet mest opp mot Kudos
høyttalere), fikk Naim til å framstå med
mer kraft og tyngde enn DSi 200. Det
må ha vært noe med sammenfallende
frekvenskurver eller noe, igjen vil vi
understreke betydningen av matching,
av og til skjer litt uventende ting. En
meget god kombinasjon var det, såpass
er sikkert.
På den annen side var det ingen
dårlig kombinasjon med Kudos heller;
oppløsningen i toppen av det formidable Seas Crescendo-elementet viste med
all mulig tydelighet at DSi 200 også har
bedre oppløsning oppover enn Naim
Supernait kan få til.
Den store sammenhengen
Så hvor setter dette Audio Research DSi
200 i den store sammenhengen? På bra
plass, vil jeg påstå. Dette er en strålende
forsterker, intet mindre. Den er gjennomsiktig så det holder, kontrollerer
med brutal presisjon, klinger med fin
eleganse. Selv om sistnevnte egenskap
ikke er det punktet der den briljerer
mest, vel å merke.
Det har vært en pågående diskusjon rundt de såkalte
klasse D-forsterkernes
evner i bunnoktavene,
også denne forsterkeren ser ut til å være
relativt diskrét på
dette punkt, selv om
den som nevnt ser ut
til å ha full kontroll,
samt en forbilledlig hurtighet, også i
de lavere frekvensområder. Vadseths
beskrivelse av «sats
fra skumgummimadrass» passer ikke
helt her, selv om det
heller ikke oppfattes
som like eksplosivt som de beste klasse
A-forsterkerne.
Nå vel, detaljene kan vi alltids diskutere, men viktigst er det at denne
forsterkerens egenskaper er av en art
som fort skaper klassikerstatus. Selvsagt kunne jeg levd med denne, så vel
betjeningsmessig som lydmessig er vi i
de øvre divisjoner. Legg til en unormalt
flott byggekvalitet, og vi har et produkt
med evige kvaliteter. Som det meste
fra Audio Research, for øvrig. De vet
som alltid hva de gjør, og det de gjør,
gjøres skikkelig. Audio Research DSi
200 anbefales musikkelskere med fokus
på detaljer og kontroll. De kommer ikke
særlig bedre ut av det enn dette. 3
«Viktigst er det at denne
Syng ut!
forsterkerens egenskaper
er av en art som fort skaper
klassikerstatus.
Vi har et produkt
med evige kvaliteter.»
Forsøker vi oss med
«No Sanctuary here»
med Chris Jones, er det
merkbart at Stockfisch’
innspillinger er av en
fullstendig annen støpning, denne er nemlig
i overkant varm, og de
aller fleste anlegg låter
fint med dette. Selvsagt er dette en livrett også for DSi 200. Den ivaretar varmen uten på noen måte å understreke
den, derimot gjør gjennomsiktigheten
dette til en soleklar high-end musik�kopplevelse. Som det skal være.
Bartok’s Pesante har det andre utfordringer, her er det storhet, dynamisk
utsving, voldsomhet, og klanger i
mengder som skal ivaretas. De aller
fleste av disse utfordringene tas på
strak arm. Det er dog en lite, men tydelig men her. Og det går på dette med
utklinging og generell gjengivelse av
helhet i instrumentell egenklang.
Der aner vi en viss svakhet hos AR
DSi 200. Den flyter fint på sin gjennomsiktighet, så dette blir ikke påtakelig,
men allikevel, oppleves en viss korthet
på et vis, der enkelte andre produkter
makter å la tonene og klangene nærmest flyte over i evigheten. Noe av det
samme finner vi da også i gjengivelsen
av stemmer i små ensembler; Harmo18
og Audio Note høyttalere, begge svært
gode matcher til denne forsterkeren,
med sine jevne og elegante frekvenskurver. Kudos Cardea C20 er en relativt
konvensjonell bassrefleksløsning, mens
AN K LX er lukket kasse med 8 tommers basselement i en temmelig grunn
og nokså bred kasse. Sistnevnte er en
arv etter salig’ Peter Snell, hans ideer
lever videre i beste velgående under
navnebror Qvortrup’s vinger.
Den mest interessante kombinasjonen her synes jeg var med AN, og da
mest fordi DSi 200 skapte et sånt liv i
den høyttaleren at jeg knapt kan huske
å ha hørt maken. Like interessant fant
jeg det at den skapte et sånt fundament, ja, en sånn kraft i denne lukkede
8-tommeren, at det var lett å glemme
at det er en tross alt moderat stor
høyttaler på stativ. Her kunne underlig nok den noe mørkere stemte Naim
Supernait’en ikke konkurrere, selv om
andre kombinasjoner (med gulvstående
Audio Research DSi 200
integrert forsterker med switch
mode strømforsyning, 2 x 200 W:
NOK 57 000,Importør:
Acoustic Tuning og Audiotech
333 Premiere på Sonus faber Fenice super high-end høyttaler:
20
En natt i
Månen var full, gondolene slumret stavn ved
stavn og Vivaldis berømte Marcuskirke var
allerede diskret flombelyst da noen av
verdens mest kjente hi-fi skribenter forlot
Palazzo Grassi vannveien etter en av de mest
spektakulære og påkostede presentasjoner av
en høyttaler noensinne.
Tekst og foto: Knut Vadseth
Venedig…
21
333 Premiere på Sonus faber Fenice super high-end høyttaler:
F
En natt i Venedig: Glimt fra kanalturen til og fra Palazzio Grassi hvor den nye Sonus faber sjefen Mauro Grange smiler fornøyd etter lanseringen av det nye flaggskipet.
Fenice fra Sonus faber, en av verdens
dyreste høyttalere, blir kun laget i
30 eksemplarer. Og var utsolgt før
kelnerne på det fasjonable Hotel
Metropole ved Marcusplassen bar inn
forretten til de mange prominente gjestene med handlere og hi-fi presse. Dette
inkludert Hi-Fi Choice, Hi-Fi News,
Hi-Fi +, Stereophile, Absolute Sound
og mange andre av de mest anerkjente
hi-fi bladene fra hele verden, men med
kun Fidelity fra Skandinavia. Og siden
vi så absolutt var i Italia, skjedde ikke
matserveringen før nærmere midnatt,
to timer forsinket.
Også Sonus faber importørene fra
Skandinavia representert med Audionord i Sverige, Danmark og Finland og
Terje Rommen og Mono i Norge, som
kjøpte hvert sitt par slik at det skal bli
mulig senere å høre denne prestisjehøyttaleren med hele 5 patenter. Disse
hevdes å overkomme de vanligste
begrensninger for ”perfekt” lydreproduksjon. ”Fenice” er simpelthen det
italienske navnet på fugl ”Fønix”, som
vi kaller den; ildfuglen som gjenoppstår fra asken.
Sonus faber
Ingen har merket så mye til at de
elegante og særpregede Sf høyttalerene
22
basert på gammel, italiensk håndverk
nettopp fra områdene rundt Venezia,
ikke har fornyet seg på en stund. Men
som i mange andre store hi-fi firmaer
etter finanskrise og nedgang i markedet, har det etter aksjeoppkjøp vært
turbulent mellom den opprinnelige
grunnleggeren Franco Serblin og nye
finansielle krefter, akkurat slik vi også
har opplevd det hos Krell, Electrocompaniet, Audio Physics og mange andre.
Og istedenfor å finne frem til en
slags samarbeide, blir det gjerne konfrontasjoner og gjensidig skittkasting.
De profilerte personligheten som tross
alt har dratt det hele igang, blir ikke
engang nevnt ved navn i de lekre brosjyrene som fremhever firmaets stolte
historie med å omtale de viktigste
personene bak som en udefinert ”vennegjeng” eller ”entusiastgjeng”.
Men Franco Serblin var en mester til
å skape høyttalere med ”sjel”, basert på
gammelt italiensk kunsthåndverk, og
med former og fasonger på kabinettene
som gjenspeiler de musikkinstrumentene lokale kjendiser som Guerneri
og Stradivari er verdensberømte for.
Men hvor mange likhetspunkter er det
egentlig mellom kravene til et akustisk
musikkinstrument og kabinettet til den
”perfekte” høyttaler?
Nye toner?
For på den andre siden vil nye eiere
ofte ha bedre industriell erfaring, og
kan satse mer penger og ekspertise på
utviklingen av nye produkter. Fenice
er tydelig et slikt prosjekt. Dette er et
forsøk på å skape et flaggskip, mer som
et generelt forskningsprosjekt som
snart nedskaleres til mer kommersielt
betalbare produkter, men som uansett
gir betydelig prestisje til firmalogoen.
Det var altså ikke noe sjokk at Franco
Serblin ikke viste sitt ansikt blant de
to hundre gjestene i museet Palazzio
Grassi som alle ankom båt; det eneste
transportmiddelet utenom apostlenes
hester i Venezia. Eller at høyttaleren
ikke ville se ut som et musikkinstrument, men mer som en high end høyttaler; noe som skapte en smule rabalder
på nettstedene i Skandinavia.
Lyre
Men før avdukingen fikk vi en generell innføring i de mange teknologiske
avveingene som det nye designteamet
måtte gjøre. Og som nevnt med hele
5 patenter og patentsøknader som
resultat…
Som vanlig har man ved konstruksjonen av ”Fenice”, som så ofte tidligere,
i det minste latt seg inspirere av et
Avduking i Venezia av den nye referansehøyttaleren ”Fenice” fra Sonus faber
musikkinstrument. Denne gangen er
det lyren som er forbilde, og dette er
også er formen på operaen ”la Fenice” i
Venezia. For det er med denne formen
man har skulpturert de solide aluminium endestykker som er topp og bunn
i det nye flaggskipet. Mellom disse
er det et solid stag som ender i tunge
lodd som skal dempe vibrasjoner som
ikke allerede er dempet av det solide
kabinettet av mange lag edeltre med
sin assymetriske form.
Sonus faber har søkt patent
på denne null vibrasjon
motfase teknologien, men
innrømmer at prinsippet
med jording av energi er
kjent fra byggebransjen
med skyskrapere og fra bilindustrien med racerbiler.
Et toveis høyttalersystem som fyrer
mot bakvegg og dermed kan skape et
større rom og luftigere gjengivelse,
er pussig nok allerede beskyttet av
patenter fra Sonus faber. Underlig fordi
jo dette er et gammelt triks fra andre
konstruksjoner. Men her er det kanskje
noe med styringen og kontrollbarheten
av dette som er unikt, tenker vi der vi
sitter i den pompøse flere hundre år
gamle bygningen som nå er et museum
basert på lange håndverksmessige
tradisjoner” sa den nye sjefen Mauro
Grange i sin åpningstale før han spådde
at Fenice ville forandre audioverdenen
dramatisk. Og med et bredt smil ga
han endelig signalet til avdukingen av
de utvilsomt store greiene under den
knallrøde silken…
Publikum klappet begeistret, også de
fleste av da mange hi-fi journalistene,
selv om førsteinntrykket mer minnet
om en Usher eller Swan –eller
TAD- fremfor tidligere Sonus
faber? Bortsett da fra den
aller første, Extrema, som vel
var mindre romantisk både
utseendemessig og lydmessig(!) enn senere kreasjoner
fra Marco Serblins hånd. Men
hvor var Lyren? Dette var en
ganske tradisjonell gulvstående med ekstra mange og
store elementer, inkludert en sværing
på flanken i tillegg til to ti-tommere på
fronten. Å jo, hele baffelen var trukket med ekte skinn, en Sonus faber
spesialitet, og det er gedigent edeltre
i sidevangene. Men det mest spesielle
var likevel det underlige dobbeltmembranet på mellomtonen. Mens diskanten var den kjente danske med piggen…
«Fremtiden for Sonus faber
er forskning og utvikling ved
å tilby hele verden et stykke
brukskunst»
Stealth
Noe av det som gjør at høyttaleren skal
”forsvinne” i lydbildet, er også patentsøkt, nemlig en såkalt para-aperiodisk
variant av det vanlig bassreflekssystemet som både reduserer nødvendig
kabinettstørrelse i forhold til høyttalerelementene, men som også er tystere
uten de pustelydene vi er vant til fra
vanlig bassrefleks.
for moderne kunst. Mens vi nesten dør
etter å både se å ikke minst høre den
nye italienske kreasjonen.
Revolusjon?
”Fremtiden for Sonus faber er forskning og utvikling ved å tilby hele verden et stykke brukskunst som uttrykker italiensk skaperglede og dyktighet
23
333 Sonus faber Fenice super high-end høyttaler:
24
Tekniske data
Mer enn 600 kg tunge og med en pris
på nærmere halvannen million kroner,
begge deler for paret, avslører at dette
er ganske røsslige saker og helt klart
et forsøk på å skape ”verdens beste”
høyttaler uansett pris. Effektiviteten er
hele 92 db, oppgitt frekvensgang er fra
20-35.000 Hz, noe selv større budsjetthøyttaler påstår de makter. Men denne
gangen tror vi litt mer på det ved å studere byggkvalitet og bestykning. Og en
effkttålighet på 1kw er det ikke mange
andre som tør garantere!
På grunn av doble 10-tommere i
bunn sammen med en 15 tommer, er
impedansen oppgitt til 4 ohm, og den
pappbestykkede mellomtonen på 6,5
tommer (med sitt merkelige dobbeltmembran), er sammen med ScanSpeak-
domen montert på egen akustisk
isolert baffel øverst i det 171 cm høye
kabinettet. Og så var det baksiden med
en 4,5 tommers bass/mellomtone og
en enklere ringradiator enn den foran,
men spesielt tilpasset optimal spredning bakover.
Komponentene i delefilteret er selvfølgelig det beste fra Mundorf, mens
spolene kommer fra Jantzen. Totalinntrykket av kvalitetsnivået er overveldende, bare de akustisk optimaliserte
dempeføttene koster antagelig en liten
formue.
Lyden
Men hvordan låter det hele? Det vet vi
ofte ikke før vi får hi-fi produktene i
hus sammen med mer kjente og kjære
medkomponenter. For denne gangen er
vi enda litt mer i tåka enn vanlig. Først
hørte vi kort høyttalerne i den store
plenumssalen i Palazzio Grassi med
sine steinharde vegger. Deretter i et
oppsett i et mindre rom med mer normal stueakustikk. Men her valgte man
å la opptaket av en sologitarist med sin
berømte myke anslag på grisetarmer
demonstrere potensialet i de store
flaggskipene til halvannen million.
Det låt fint det, men det mest imponerende var vel at det ikke låt større og
fyldigere enn ”virkeligheten”. Men det
kunne man enklere få til med en god
stativhøyttaler –gjerne en Sonus fabertil hundreparten av prisen
Så inntil videre får dere titte på
bilder fra begivenheten mens vi venter
på å få Sonus faber Fenice inn i egen
norsk stue… 3
T.h: Den første demonstrasjonen
av ”Fenice” med elektronikk fra
Audio Research
Under: Glimt fra Marcuskatedralen i Venezia indikerer en
fantastisk kunst- og håndverkstradisjon fra Sonus faber land.
25
333 Electrocompaniet ECI 5 MKII stereo integrert forsterker:
Forandring
fryder!
Electrocompaniet forbedrer en
suksess og går helt nye veier
med sin nye integrerte ECI5 mkII
Av Jan Myrvold
26
Forforsterkerdel
• Inngangsimpedans (balansert): 47 kOhm
• Max inng.nivå: 10V rms
• Støygulv
(1Vrms 20-20kHz bal.): -135dB
• THD+N (1Vrms 20-20kHz bal.): <0.003%
Utgangsforsterker
• Effekt: 2 x 120W (8 Ohm)
2 x 200W (4 Ohm)
2 x 370W (2 Ohm)
• Utgangsimpedans: <0.02 Ohm
• Frekvensrespons (-3dB): 1 – 150 kHz
• Kanalseperasjon: >120dB
• THD+N (20 – 20 kHz): < 0.004%
• Max utgangsstrøm: 100A
• Dempningsfaktor: >350
• Dimensjoner (bdh): 483x405x135 mm
• Vekt: 20 kg
Pris (Norge):
NOK 28.900,Produsent:
Electrocompaniet
27
333 Electrocompaniet ECI 5 MKII stereo integrert forsterker:
S
om vel de fleste seriøst hifiinteresserte har fått med
seg, har Electrocompaniet i
løpet av våren og forsommeren vi har lagt bak oss høstet flere såkalte «Golden Ear Awards»
i det prestisjetunge bransjebladet
«The Absolute Sound». Det attpåtil
for produktmodeller som har vært på
markedet i årevis, tuftet på det arbeidet
som ble lagt ned den gang Electrocompaniet var i originalgründeren Per
Abrahamsens eierskap. Det er nesten
historien om den legendariske omtalen
av hans 25 Watter i «The Audio Critic»
i reprise, og på berget her
hjemme risikerer man
fortsatt å bli idiotforklart
dersom man skulle ytre seg
i særlige positive vendinger
om de samme produktene.
Man blir som kjent sjelden
profet i eget land. Eller var
det i eget blad?
Uansett, undertegnede
har selv eiet mange forskjellige produkter fra Electrocompaniet i ulike perioder,
og følgelig hatt mange gode
erfaringer med disse.
Et av de mer flyktige ECbekjentskap – like fullt av det særdeles
hyggelige slaget – er med den direkte
forløperen til produktet som her omtales, altså den integrerte ECI 5 som undertegnede omtalte i rosende vendinger
for et par år siden. Jeg har neppe vært
helt alene om å like den, da den i løpet
av tiden den har vært tilgjengelig på
markedet sies å ha vært kongerikets
bestselgende highend-forsterker. Like
forbannet finner altså Electrocompaniet tiden inne for å parkere den på
museet, og likegodt lansere en helt ny
MKII-utgave, som til alt overmål har
gjennomgått massive tekniske og konstruksjonsmessige forandringer. Så er
den vel dermed også Electrocompaniets
aller første forsterker i den tyngre klassen under West Controls eierskap som
ikke er direkte nedavlet fra forgjengerne fra Skårer? Åkke som, alt tyder på
at man har både visjoner og ambisjoner
hos de nye eiere der nede i sørvest.
den hviler på fire solide og gyldne føtter. Brødrerna Herreys – eat your hearts
out. Den ikke bare ser bedre ut, den
låter garantert bedre også.
Eneste synlige eksteriørmessige
forandringer er et litt annerledes utformet ventilasjonsgitter på oversiden av
kabinettet og at displayet – eller navigasjonsvinduet som EC selv ynder å kalle
det - på MKII har blitt betydelig større,
og kan dermed gi all informasjon
med behagelig stor og lettlest grafikk.
Fortsatt ikke helt på par med ARC’s Reference 3, men temmelig mye nærmere.
Tiltaket hilses hjertelig velkommen av
å henvende seg til de som vil ha «alt-i
ett-bokser». Fornuftig nok, all den tid
man i dag får kjøpt sjokkerende gode
separate streamere og/eller USB-dac’er
for en slikk og ingenting.
Man kan selvsagt også tappe signalet
ut fra forforsterkerdelen, og det både
via balansert og ubalansert utgang.
Det er også et par vanlige rec-utganger,
men disse er da like selvsagt upåvirket
av volumkontrollen. De kan dog mutes
ved hjelp av fjernkontrollen.
ECI 5 MKII har enkelt sett høyttalerutganger, og de forgylte skruterminalene er levert av WBT. De tar på
sedvanlig vis imot både spader,
bananplugger og ren avisolert
kabel med største selvfølgelighet. Det er godt av plass
mellom hver enkelt, og du skal
benytte temmelig store spader
før det eventuelt blir overhengende fare for kortslutninger.
Electrocompaniet ECI 5
MKII holder ellers helt som
forventet en totalt uangripelig
finish-standard, akkurat som
alle øvrige håndverksmessige
aspekter ved dette produktet. Det ryddige eksteriøret
gjenspeiles i en symmetrisk og
oversiktlig teknisk layout, noe redaktørens bilder på sedvanlig estetisk vis kan
bekrefte.
«Designuttrykket er
det samme velkjente,
klassiske art deco med
grafikk i gull på svart
bakgrunn.»
New shit, (almost) same wrapping
Og når man så med spente biceps og
fingre skjelvende av barnlig forventning endelig kan løfte et sylferskt
eksemplar av ECI 5 MKII ut av esken,
føles den merkbart mye tyngre enn
forventet. Brukermanualen bekrefter
mistanken, og nyversjonen har faktisk
gjennomgått en vektøkning på hele tjuefem prosent, og veier dermed plutselig
velvoksne tyve kilo blank. Definitivt
ingen lettvekter MKII, hverken på den
ene eller andre måte.
De øvrige fysiske dimensjoner er på
samtlige områder nøyaktig de samme
som før, altså 483 x 405 x 135 mm, der
28
alle oss med stående ignorert invitasjon
fra den lokale linsesliper, og en ekstra
gladmelding til kollega Rognlien og
andre lyssky individer er at det hele
selvsagt kan dimmes flere hakk via
fjernkontrollen. Og det er samtidig alt
jeg finner verdt å nevne om den stakkarslige plastpinnen. OK, jeg tilføyer
bare at den fungerer helt greit til det
den skal.
Displayet angir valgt inngang og
modus (CD,Tuner, HT, Tape, Mute,
etc), samtidig som det vil varsle om
eventuelle DC-feil i kretsene og/eller
dersom forsterkeren når et kritisk høyt
temperaturnivå.
Som det går frem av bildene er
designuttrykket det samme velkjente,
klassiske art deco med grafikk i gull på
svart bakgrunn bak den tykke og gjennomsiktige akrylfrontplaten. Midtstilt
logo, med den velkjente blå ringen
rundt som anviser volumnivå. Fire
messingfargede kommandotaster plassert ut mot høyre arrangert i sin like
velkjente formasjon. Enkelt, oversiktlig
og viktigst av alt, velfungerende.
Også på baksiden later alt til å være
ved det gamle. Vi finner fortsatt to
balanserte innganger for XLR, og fire
ubalanserte for tradisjonelle RCAkontakter, hvorav den ene inngangen er
direkte til effektdelen, og ruter dermed
signalet utenom forforsterkerkrets
og volumkontroll. Alle innganger er
forøvrig analoge, samtlige på linjenivå.
Altså ingen spesielle hensyn tatt for
hverken vinyl- eller iPodgenerasjonene.
Electrocompaniet har vel med denne
forsterkeren heller aldri hatt i tankene
Klasse A pre
Det er som antydet på den tekniske
siden ECI 5 MKII har gjennomgått de
største forandringene, og er i prinsippet en helt annen forsterker enn forrige
modellutgave. Men fortsatt sverger
man til sitt patenterte, klassiske FTT
(Floating Transformer Technology)
strømforsyning, hvor det er benyttet
en 500VA ringkjernetrafo som selve
energikilden. I andre enden, altså selve
utgangstrinnet, er blitt tilgodesett med
dobbelt så mange transistorer som
forgjengeren.
Kondensatorbankens totale kapasitans har økt ganske betraktelig, og
MKII kan levere hele 80 000 mikrofarad, noe som i teorien skulle gjøre den
mer enn beredt til å ivareta dynamikk
og kontroll selv ved svært lave impedanser og krevende musikkpassasjer.
Konstruktøren har også tatt i bruk et
helt nyutviklet system som overbelastningsproteksjon som har gjort
det mulig å utelate utgangsreleene, og
plutselig har man en kortere vei mellom utgangtrinn og høyttaler. Jo færre
komponenter, dess færre forvrengningsfaktorer.
Forsterkeren er DC-koblet fra inngang til utgang, og utgangstrinnet har
bare lav grad av negativ tilbakekobling.
Det overordnede målet sies å være en
forsterker med god basskontroll og høy
stabilitet også ved drøye laster. Forforsterkerdelen er diskret oppbygget, og
opererer i klasse A helt uten feedback.
Og ja – den blir varm under bruk. Veldig varm, så det er definitivt nødvendig
med god ventilasjon.
Her finnes ingen digitale inngangsreleer, alle svitsjere er analoge av påstått
highend-kvalitet med lang levetid.
Utgangseffekten oppgis fortsatt
til to ganger 120 Watt (målt der THD
når 0.2%) ved en belastning på 8
Ohm. Denne økes til henholdsvis 200
Watt/370 Watt ved 4 og 2 Ohm. Dempefaktor oppgis til > 350 (8 Ohm).
Under topplokket hersker det som
ventet en upåklagelig orden og den
tekniske finish er det som tidligere
antydet intet å utsette på. Forsterkeren har da også fungert totalt lytefritt
under hele testperioden, og den er til
overmål ekstremt stille. Ikke en eneste
antydning til noen form for støy, brum,
eller summing. Ikke en gang et ørlite
sus selv på såpass effektive høyttalere
som Tannoy Glenair, med en oppgitt
følsomhet på 95dB/1W/1m. Selv ingen
av de forskjellige klasse D-forsterkerne
jeg har hørt er like stille. Rett og slett
imponerende, og kan vel også stå som
et vitnesbyrd om førsteklasses byggmessig håndverk.
Oppstramming
Mye forskjellig er ment og uttalt om
Electrocompaniet opp gjennom årene.
En av de hyppigste gjengangerne har
vært påstanden om at Electrocompaniets forsterkere er dvaske, spesielt i de
nedre oktaver. Adjektiver og lignelser
som «puddingbass» og «sokk i kjeften»
er hyppig anvendt. Uansett om det fin-
nes snev av sannhet i slike påstander
eller ikke, har det samtidig skjedd en
dramatisk forandring på dette området det siste tiåret. Electrocompaniets
klangkarakter har i denne perioden
totalt sett dreiet seg en anelse mer i
«nøytral» retning, selv om den typiske
E-comp fortsatt har en fyldig og varm
tone, spesielt til å være transistorbasert.
Og la det være helt klart først som
sist – med ECI 5 MKII har Electrocompaniet tatt enda et steg i en strammere
retning. Selv lenge før man har rukket
å gi forsterkeren sine anbefalte tre
døgn med innspilling aner man konturene av noe ganske annet enn hva man
tradisjonelt forbinder med E-comp. For
alle som liker de klassiske utgavene
av Electrocompaniet må spørsmålet
derfor nødvendigvis bli; hvor (store) er
kompromissene?
Helt umiddelbart er det ikke lett å
få øre på noen merkbare forandringer som jeg vil påstå bør defineres
som kompromisser som gjør MKII
til en «dårligere» forsterker enn
forløperen(e). Altså med mindre man
rett og slett ikke ønsker en stram og
kontrollert gjengivelse gjennom hele
frekvensskalen, kombinert med et
imponerende fraspark og transienthurtighet med høy morofaktor!
Nå var strengt tatt ikke disse egenskapene i mine ører direkte fraværende
ved forrige møte, men vi snakker
likevel om lett detektbare forskjeller fra
den gang når jeg legger en sampler fra
Reference Recordings i EmmLabs’en.
ECI 5 MKII later til å ha et solid grep
rundt mine stadig 15’’-bestykkete Tan-
noy Glenair der de får bryne seg på
Franz Lizts blytunge orgelpastisj «Prelude on B-A-C-H», til overmål fremført
av ingen ringere enn mannen med det
for anledningen særdeles passende navnet Felix Hell. Denne opplevelsen av
kontroll tas med videre i det vi forflytter oss et spor videre til Rachmaninoffs
«Symphonic Dance #3» med Minnesota Orchestra dirigert av Eiji Oue. Her
briljerer MKII også med en meget god
og tydelig dynamisk kontrast, hvor de
brå overgangene mellom massive paukecrescendoer står i perfekt balanse til
imponerende rentklingende cymbaler
og triangelanslag, hele tiden avlevert
med kontante transienter. Forrige
modell var absolutt ingen direkte sinke
i så måte den heller, men i likhet med
den generelle stramheten virker det nå
som om det hele er dratt ytterligere et
hakk videre.
Kompromisser?
Direkte lydkvalitetsmessige kompromisser eller forringelser fra forrige
modell er det som dere skjønner gjennomgående vrient å avsløre. Musikken leveres faktisk med enda større
rom og avstand mellom utøverne enn
før, og gir et mye bedre detaljert (og
dimensjonert) bilde av opptaksrommet
(eller scenen) utøverne befinner seg i.
Spesielt en del jazzopptak fra femtiog sekstitallet kommer virkelig til sin
rett, og man har fri sikt langt forbi
drøvelen til den gamle crooner Johnny
Hartmann der han med assistanse av
selveste John Coltrane trollbinder meg
med deres ’63-versjon av den gamle
29
333 Electrocompaniet ECI 5 MKII stereo integrert forsterker:
Rogers/Hart-perlen «You Are Too Beautiful», opprinnelig skrevet i 1933 til Al
Jolson-filmen med den utmerkede tittel
«Halleluja, I’m A Bum»!
Men i og med at denne nye utgaven
spiller både luftigere og mer gjennomsiktig enn forgjengeren, avsløres
selvsagt også mindre heldige innspillinger mer nådeløst, spesielt i de mest
ørefølsomme mellomtoneområdet hvor
blandt mye annet nettopp den menneskelige stemme hører hjemme. Spesielt
cd-innspillinger fra åttitallet, som i
utgangspunktet var innspilt for vinyl er
jo i utgangspunktet en utfordring for et
hvert seriøst musikkanlegg. Noen forsterkere maler med relativt tykk pensel
i mellomtonen kan maskere noen av
disse problemene til en viss grad, men
ECI 5 MKII feier absolutt ingenting
under teppet.
Jeg finner MKII dermed en anelse
mer kresen på kabelmatching enn sine
forgjengere fra samme produsent, og
på høyttalersiden satt det tonalt bedre
med Audience Au24 enn redaktørens
etter hvert lett aldersstegne Transparent Reference 2901XL, som ble litt
pågående i nettopp 2kHz-området.
Egentlig ingen overraskelse, men
Transparent kan på sin side skilte med
bedre dynamikk, romfølelse og mikrodetaljering.
Samtidig kan jeg konstatere at
Electrocompaniet ikke har firt noe av
30
betydning på et gammelt glansnummer som naturlig og «organisk» klang i
alle typer akustiske instrumenter. Den
varmende gløden i Leif Ove Andsnes’
flygel gjennom hans EMI-innspilte
tolkning av Griegs velkjente og på alle
måter klassiske «Piano Concierge in A
minor Op.16» eller for den saks skyld
Nigel Kennedys fiolin og hans bejublede versjon av Vivaldis «Le quattro
stagioni» er like varmt tilstede som vi
husker det fra forna da’r, bare med den
delikate forskjell at transientene og mikrodetaljene oppleves mer umiddelbare
og kontante, ikke minst med mer snert
og bitt i alle typer metallformidling.
Samtidig er det en glede å konstatere at dette ikke har gått særlig tungt
ut over kroppslighet og substans i
mellomtonen generelt, og fortsatt lar
jeg meg villig forføre av B.B. Kings
blå gitarspill i det gamle liveopptaket
«Guess Who», hvor man aldri er i tvil
om at den gamle mester har koblet sin
trofaste Lucille til en rørforsterker, der
hans soli eksponeres i en imponerende
tredimensjonal og fysisk nærværende
presentasjon. Magisk!
Oppsummering
Det er spesielt når man spiller såkalt
rytmisk musikk man merker de største
forandringene hos MKII i forhold til
forgjengerne. Musikken har fått et
strammere momentum og økt hurtig-
het i transientformidlingen, samtidig
som den også har en klarere transparens gjennom hele frekvensskalaen
med renere detaljer både i topp og
bunn. Noen kaller det kanskje en mer
moderne lydsignatur enn tidligere,
med mer vekt på grunntonekontroll,
oppløsning og detaljering uten å kaste
absolutt alle sine gamle klangidealer
på sjøen. Så selv om MKII kan virke
som det er den forrige utgaven som har
tilbragt vinteren i helsestudio, er det
fortsatt ikke noen «slank» eller anorektisk utgave. Det er fortsatt masser av
kjøtt og blod, bare at det nå er mindre
fett og mer muskler.
Hvorvidt disse forandringene vil
falle i smak hos både gamle fans og
fiender er det selvsagt umulig å spå,
men jeg kan vanskelig se at Electrocompaniet vil miste særlig mange venner.
Jeg tror heller omvendt, fordi ECI 5
MKII i mine ører har tettet enda mer
av gapet mellom integrerte og dedikerte pre/power-løsninger, og dermed
gjør uforfalsket highend-opplevelser
tilgjengelig for en stadig rimeligere
penge og dermed også for stadig flere.
Helt udiskutabelt en av de aller mest
imponerende integrerte forsterkere jeg
har hørt på denne siden av femti tusen.
Like udiskutabelt er ECI5 MKII den
beste integrerte fra Electrocompaniet
jeg kan huske å ha hørt noen sinne. Og
jeg har hørt dem alle. 3
333 Høyttalergrublerier og lytteinntrykk av Respons Grand Artist MK2:
Den perfekte
respons
Med Respons Grand Artist MK2 raffineres konservativt trearbeid, toppkvalitets
komponenter, egenartede løsninger og finslipt konstruksjon i en slik grad at
disse høyttalerne havner i en helt egen klasse.
av Tore Dag Nilsen
L
ike spesiell er lyden som kommer ut av dem også.
Lydgjengivelsen fra Grand Artist MK2 er minst
like forfinet som konstruksjonen i seg selv er. Her
er skala, dynamikk, frekvensomfang og detaljering
som vanskelig lar seg beskrive. Det må oppleves.
Deretter rister man på hodet av at disse kompakte høyttalerne med de puslete høyttalerelementene uanstrengt leverer
varene i grand skala.
Høyttalerjakten over
Jeg har i en ganske lang periode drømt om meget kompakte
gulvstående tradisjonelle høyttalere i høyeste kvalitetsklasse.
De må være basert på det absolutt beste av elementer, delefilterkomponenter og tradisjonelle, pent finerte trekasser. For
slike høyttalere er jeg parat til betale en god del kroner, men
jeg faller av før vi passerer hundre tusen.
En frekvensmessig utstrekning ned til 20 Hz, lydtrykk som
i konsertsalen og den siste lille økningen i skala og bassdynamikk bytter jeg mer enn villig inn i et mindre kabinett
og lavere pris. Men uansett må drømmehøyttalerne gi mer
dynamikk i grunntoneområdet og gå litt lengre ned enn stativhøyttalerne. Nøytralitet, sammenheng i lyden, renhet og
presisjon forhandler vi ikke om. Det går alltid foran.
For å gjøre en lang historie litt kortere har jeg lurt på om
ikke et par Respons Grand Artist bestykket med enda bedre
delefilterkomponenter enn standardmodellen kunne være
hva jeg var på jakt etter. Antagelsen viste seg å være riktig.
Disse sofistikerte høyttalerne fyller praktisk talt ikke noe mer
enn de beste stativhøyttalerne og stativer.
Uventet kraft
Jeg har ikke hørt noen andre høyttalere til under hundre
tusen kroner som så elegant forener det korrekte og siviliserte på den ene siden og det dramatiske og kontrastrike på
den andre.
For mange er sivilisert lyd ensbetydende med manglende
dynamikk. Da skulle de hørt hvor uanstrengte Artist MK2
er når de går fra nesten stillhet til full symfonisk utblåsning.
Man må riste på hodet over hvor rene de er og hvordan de
beholder åpenheten ved alle frekvenser selv ved høye lydtrykk. Til og med langt ned i bassområdet. Dette er sjelden
kost. Nedre grensefrekvens, definert som tre desibel nede, er
oppgitt til meget respektable 36 Hz.
Her nede kan vi ane en viss tilbakeholdenhet, for eksem32
pel når perkusjonisten i symfoniorkesteret dundrer løs på
stortrommen. Så kraftige transienter helt i nederste hørbare
oktav er i praksis ganske sjeldne. Med nesten all vanlig
musikk fremstår Artistene som både fyldige og stramme. Jeg
erindrer at et aktivt oppsett Baby Grand og dedikert basskasse fra Respons hadde enda mer kraft og autoritet. Det samme
kan sies om Grand Dimension, men noe skal det være igjen
til de enda større og mer kostbare høyttalerløsningene.
Det skal som antydet mye til før det moderate basselementet begynner å miste kontrollen. Til og med de fleste
orgelplater blir svært overbevisende gjengitt. De store pipene
kommer gjennom med perfekt definerte og stramme støt.
Igjen er det kun noen få av de største pipene på store orgler
som byr på problemer.
Det er virkelig morsomt å høre alt av mindre perkusjonsinstrumenter via Artist. De er distinkte og frie for ”etterheng”
fra kabinettene. Det samme må sies om evnen til å formidle
for eksempel treblåsere og saksofonister uten farging og med
korrekt størrelse, plassering og dynamikk. Nakkehårene reiser seg, i hele dette frekvensområdet er dynamikken uvanlig
god. Alt for mange høyttalere har god dynamikk i diskantområdet og kanskje øverst i mellomtonen, for deretter knipe
igjen.
Spiller ikke musikk
Det kan godt være at man trenger å gå noen runder med
disse høyttalerne før man fullt ut innser storheten. Det er
nemlig ingenting som stikker seg frem. Ingen betoninger
som fanger oppmerksomheten de første to minuttene man
lytter. Ei heller noe som skjules, verken ønsket eller uønsket.
Hvis jeg legger til at de heller ikke spiller musikk, er vel alt
bare sorgen?
Nei, saken er at disse høyttalerne kun gjengir musikk.
Klangen er helt frekvensnøytral. Den holder seg helt inntakt
så langt ut på sidene som vi hadde mulighet til å prøve i
testoppsettet, omtrent 30 grader. Glimrende.
Respons har tidligere betont at deres høyttalere bedre enn
andre gjengir varmen og fylden man kjenner fra konsertsalen. At de fikser fylden, ser man av det førnevnte, men dette
med varmen må presiseres. Dersom kildematerialet tilsier
det, kan disse høyttalerne fremstå som svært varme, glatte og
myke i lyden. Med varm klang tenker mange på en avrullet
diskant. Det får man ikke her. Opptak med fremstikkende og
forvrengt diskant blir ikke forskjønnet eller dempet ned.
33
333 Høyttalergrublerier og lytteinntrykk av Respons Grand Artist MK2:
Artistenes gode sider sørger dog for at man det
meste av tiden oppfatter dem som utpreget klangriktige, gode og siviliserte å lytte på. Diskanten er
ekstremt detaljert og luftig. Artistene formidler
uanstrengt lydbilder av grande skala, med knivskarp presisjon. Lyden slipper uanstrengt fra høyttalernes fysiske plassering, og evnen til å forsvinne
i lydbildet er bortimot uovertruffen.
Oppløsningen er meget høy. De formidler et vell
av detaljer i alle frekvensavsnitt. Ikke kun i diskanten, slik mange konkurrenter gjør det. Toppkvalitets
elementer og ekstremt tyste kabinetter bevirker til
Artistenes detaljrike gjengivelse og det ekstraordinært gode forholdet mellom signal og støy.
Denne ønskede og besnærende stillheten blir
av enkelte misoppfattet som at disse høyttalerne
er svært tungdrevne. Her kommer vi inn på en av
høyttalerverdens største og seigeste myter, og det
er en myte som trosser fysikkens lover. Faktum er
at hvis man etterstreber nøytral, ufarget gjengivelse
og baserer seg på små og presise høyttalerelementer plassert i moderat store kasser - blir alle høyttalere omtrent like tungdrevne!!
Mozart-effekten
forklare Respons-høyttalernes store lydbilder, fine
signal støyforhold og generelle frihet for irriterende ulyd og farging?
Høyttalerens hjerte
Det er smart gjort av konstruktør Reidar Persson å
velge elementer som tillater deling på 350 og 3500
Hz. Passiv deling i bassen er i praksis håpløst å realisere på en god måte. Samtidig er 350 Hz såpass
lavt at det i liten grad lager krøll i det sensitive
mellomtoneområdet.
Øvre delefrekvens ved 3500 Hz er høyt nok til å
unngå det kanskje enda mer sensitive øvre mellomtoneområdet. 3500 Hz er også høyt nok til å trygge
arbeidsforholdene for små og supergode diskantelementer som den her anvendte ”Ringradiator” fra
Scan Speak.
Brattheten, lineariteten og nøyaktigheten i avskjæringen er dog hva høyttalerkonstruktør Persson helst
snakker om. Han har i mange år jobbet med finslipning av sine høyere ordens delefiltre, konsentrert
rundt færrest og best mulig høyttalerelementer.
Kvaliteten på filterkomponentene er høy, men
Persson skyr visse
eksotiske komponenter som for eksempel båndspoler,
visse fancy kondensatorer og kostbare
merkevarekabler.
Likevel snakker vi
om særdeles eksklusive løsninger med
filtre/høyttalere
individuelt avstemt
til mindre avvik enn
én prosent samt
MIT kondensatorer i diskantfilteret.
Grand Artist har således et relativt bratt fjerde
ordens akustisk delefilter som, når det kommer til
homogenitet og renhet i gjengivelsen, lekende lett
vipper ut alt jeg har hørt av høyttalere med minimalistiske filtre.
«Her har Persson seilt
Har du noen gang
hørt et stykke symfonisk musikk av
Mozart og tenkt at
”akkurat sånn ville
jeg også gjort det”.
Hvilket er noe enklere sagt enn gjort,
får man ettertenksomt si.
Her har Reidar
Persson seilt inn på
scenen med en rekke smarte og elegante løsninger på mange nesten uløselige utfordringer innen
høyttalerdesign. Jeg ønsker å dvele ved tre av dem,
nemlig kabinettdesign, delfilterdesign og smart
anvendelse av små høyttalerelementer.
inn på scenen med en
rekke smarte og elegante
løsninger på nesten
uløselige utfordringer.»
Eliminering av et evig problem
Det perfekte kabinettet er nesten umulig å realisere
kommersielt. En kombinasjon av kostnader, vekt, ”stuevennlighet” og tekniske egenskaper som motarbeider
hverandre medfører at man ikke kommer helt i mål.
Gode egenskaper i bassområdet fordrer ekstrem
stivhet. Det kan man klare, men prisen og vekten blir
høy. Men dess stivere kabinettene blir, dess lengre
oppover i det kritiske mellomtoneområdet skyves
resonansene. Dempning er den viktigste egenskapen
for mellomtonekabinettet. Prøv å holde ørene nær
høyttalere med stive kabinetter mens du forsiktig
banker med knokene. Det synger skikkelig der oppe.
Respons er de første høyttalerne i betalbar klasse
jeg har vært borte i som både har meget høy stivhet
og god dempning, takket være ekstremt forseggjorte og tykke tolags kabinetter med seigt viskoelastisk mellom sjiktene.
Den pyramidale formen kan man mene mye
om, men det er praktisk talt umulig å finne på noe
annet med like lite utvendige lydrefleksjoner og
stående bølger innvendig uten at det blir enda særere og dyrere.
Alt dette snakket om forseggjorte og ekstremt
kostbare høyttalerkabinetter avfeies som pedanteri
av enkelte. Like fullt er det helt avgjørende hvis
man ønsker at lyden skal komme fra høyttalerelementene, og ikke fra kabinettene. Hva skulle ellers
34
Lykkelig som liten
Har du tenkt over det faktum at små høyttalerelementer er de store overlegne på alle områder,
bortsett fra ett? Nemlig evnen til å flytte luft. Det
er lønnsomt å tenke godt over hvor mye ”blås”
man behøver. Såfremt man har sunne og normale
lydtrykksvaner, er det kun i bassområdet temaet
blir aktuelt. Man søker større utstrekning nedover,
en mer ”tørr” og dynamisk bass og håper kanskje
på et lydbilde av større skala. Dette fordrer større
elementer og kabinetter. På det nivået vi her skriver
om koster eskalering voldsomt.
Det kan nevnes at råkabinettene til storebror
Grand Dimension er tre ganger så kostbare som
Artistenes. Veggtykkelsen må økes fra 3,5 til 5 cm
i den store modellen for at den skal være like solid
og dempet som de mindre. Vekten øker fra 35,5
til 85 kilo per stykk, og prisen går mer enn femti
tusen kroner opp.
Man skal ikke se bort fra at den økte veggtykkelsen og vekten til storebror gir uttelling på lyden.
Ellers er disse to modellene temmelig like. Jeg er
klar over at titommerselementet i Grand koster
en tusenlapp mer enn det allerede meget kostbare
syvtommers ditto som sitter i Artist, men ut over
disse tingene er Artistene i dag like påkostet som
storebror Grand Dimension.
Unik og annerledes
Ut fra de eneste større vitenskapelige undersøkelsene som er foretatt om høyttalere
og lytting, foretatt i Canada for en del år
siden, kunne man konkludere med at jevn
frekvensgang og stor og frekvenshomogen
spredning er de klart viktigste parameterne for oppfattet lydkvalitet.
Derfor blir det en god prioritering å lage
en treveis konstruksjon med minst mulige
elementer. Disse gir bedre lydkvalitet og
større spredning i den øvre delen av virkeområdet sitt.
Treveiskonstruksjonen Grand Artist har
samme basselement som lillebror Baby,
men profiterer på et større og separat
kabinett optimert for bass samt et mindre
og derved bedre mellomtoneelement. Bassheftig musikk vil ikke øke forvrengningen
over 350 Hz samtidig som Artist har større
vitalitet i presensområdet enn sin kompetente lillebror.
Så til slutt: Hvorfor er det nesten ingen
andre produsenter som tilbyr noe lignende? De har ikke noe å tilby mellom
stativhøyttalere med begrensninger og
større gulvmodeller. Med de siste faller de
for fristelsen å tilby ”mer”. Flere elementer,
større elementer, større kabinetter osv.
Mindre er mer. Man kan jo grunne litt
over hvor mye mer Grand Dimension
koster enn Artistene. Deretter kan man
filosofere over hvor nært i pris et par Baby
Grand med gode stativer kommer. Min
konklusjon blir at den oppgraderte utgaven av Artist simpelthen gir best valuta
for pengene i Respons-familien.
Oppsummering
Grand Artist MK2 er rene gudegaven for
kresne audiofiler som ikke ønsker store
høyttalere, men stiller store krav til møbelfaktor, maksimal komponent- og byggekvalitet og uspolert lydgjengivelse.
De er absolutt ikke billige, blåser ikke
veggene helt overende og gjør ikke musikken morsommere eller annerledes enn
det den egentlig er. Tvert i mot er dette et
forfinet og ytterst sofistikert produkt som
ikke ligner på noe annet. Konstruktør Reidar Perssons genistrek er å gå lengre enn
noen andre i å utnytte tre små og presise
høyttalerelementer i et treveissystem.
Grand Artist MK2 gjengir musikken
med helt uvant nøytralitet og fravær av
farging, betoninger og forvrengning. Artistene er videre ekstremt bredbåndet i forhold til størrelsen, og de disker opp med
oppsiktsvekkende dynamikk og presis og
realistisk gjengivelse av opptakslokalet. De
er ekstraordnært gjennomsiktige og detaljerte. Evnene i bassen overstiger forventningene, og det med pen margin. 3
Grand Artist
30 års jubileumsmodell:
Pris: NOK 75.000,- (lages kun på
bestilling ut jubileumsåret 2010)
Forhandler i Norge:
Andervik Audio/Audiophile
35
333 Reidar Persson:
Den svenske fiskeren skapte uvanlige
høyttalere ved hjelp av nitid lytting
til ”live” klassisk orkestermusikk og
utnyttelse av de nærmest mytiske
egenskapene i pyramideformen.
Tekst og foto: Knut Vadseth
Musikk på kroken
J
eg møtte den svenske ungdommen og yrkesfiskeren
Reidar Persson da jeg var en entusiastisk eier av hifi -sjappa ”Nimbus” i et kjellerlokale i Oslo. Sammen
med en venn hadde han laget en høyttaler han kalte
”Rennesanse”, skrevet på svensk selvfølgelig, som
han mente vi burde ta inn til Norge. Kort tid etter gikk han
solo, og begynte med pyramideformen og navnet Respons.
Etter dette har jeg vært en betydelig fan av Reidars mange
høyttalerkonstruksjoner som lydmessig skilte seg mye fra
den vanlige ”hi-fi” greia med masse resonnanser og klirr som
alle henrykt mente var dynamikk, mens Reidar samtidig
kanskje dro det hele litt langt den andre veien med en litt for
dempet lyd som ikke like lett imponerte. Om da ikke resten
av utstyret var førsteklasses og musikalsk erfaring var like
mye ”live” akustisk musikk som super hi-fi.
denne konstruksjonen som også fikk glimrende omtale i de
store amerikanske bladene. Og som også ble distribuert der
borte av kabelprodusenten Transparent Audio.
Jeg har eid mange Responshøyttalere i tidens fylde, men
har også passet på å ha andre mer kjente høyttalere i referanseanlegget slik at ørene mine ikke låses til den litt mørkere
og homogene Responsklangen.
At Reidar lenge var den eneste høyttalerkonstruktøren
som tilsyneatende gikk i takt med musikken, var selvsagt et
problem; et hi-fi produkt som låter annereledes enn alt annet
skal man gjerne være litt skeptisk til. Men selv om diskanten
kunne virke en smule overdempet og bassen i fyldigste laget
til mange rom, har jeg i årenes løp hatt utrolig mange musikalske opplevelser med disse høyttalerne. Og om de ikke
liknet på så mye annen hi-fi, liknet de veldig på det jeg hørte
når jeg altfor sjelden entret en konsertsal…
Pyramidehøyttaler
Da jeg begynte å skrive for Lyd og Bilde engang i forrige
århundre, skrev jeg også noen artikler om disse pyramidehøyttalerne som den eneste hi-fi journalist i Skandinavia.
Dette var litt pussig da også amerikanerne fattet interesse for
36
Dele opplevelser
Og nettopp disse gode opplevelsene ønsket jeg selvsagt å dele
med andre, samtidig som jeg som high-end ansvarlig i Lyd&
Bilde og senere som redaktør av Audio og Fidelity knapt måtte
Monopol?
Jeg valgte likevel å la en annen i Fidelitystaben (Anders
Rosness) teste denne høyttaleren, da jeg følte at jeg nærmest
hadde fått et utilsiktet monopol på å mene noe om Respons.
(Hvorfor ikke de andre skandinaviske hi-fi bladene har
grepet fatt i dette høyttalermerket, er meg en gåte…) Resultatet ble den kanskje mest begeistrede omtalen av en høyttaler
som ha stått på trykk i Fidelity! Og Tore Dag Nilsen virker
ikke mindre begeistret for siste versjon i dette bladet…
Nå kunne jeg selv oppleve en viss forskjell mellom de to
3-veiserne i storstua, og bassen var slett ikke problemet. Det
var så sjelden at musikken avslørte en halv oktav mindre
bass helt nederst, at jeg opplevde dette som mindre viktig
selv om Grande Dimension nok var litt mer avspent og enda
mindre øretrettende.
Derimot opplevde jeg at den store skapte et enda større
og mer presist holografisk rom i vårt vanlige testlokale, noe
som ble forklart med at delefileret i Artist var noe enklere og
rimeligere med blandt annet litt billigere komponenter for å
kunne holde prisen nede. Greit nok; selv om den største var
marginalt bedre, var lillebroren så utvilsomt det beste kjøpet!
Og på kinoloftet med litt røffere akustiske forhold enn i finstua, ble denne forskjellen uansett nærmest nullet ut.
Men allerede da begynte jeg å fantasere om en oppgradering av Artistene i hjemmekinoanlegget på loftet med et
delefilter maken til de største. Bare det å vite at her kan det
ble enda bedre med relativt beskjedne virkemidler, kan jo
drive en high-end gærning til vanvidd…
Respons Artist Mk 2
fremstå som en ukritisk pusher av Responslyden. At jeg også
kunne være kritisk, kuliminerte med en illsint Responseier
og leser som ringte meg på hytta påskeaften og skjelte meg ut
i en time for å være en surmavet grinebiter! På min regning,
selvfølgelig da vedkommende ble viderekoblet.
Det ble lunken fårestek den kvelden…
Jeg hadde gleden av å skrive om den siste store pyramidehøyttaleren, ikke tilfeldig kalt Grande Dimensions, for et par
år siden, og kunne lykkelig konstatere at denne høyttaleren
nå var nærmest ”perfekt”, selv om også prisen hadde tatt
noen skritt mot stjernene. Men det hadde i mellomtiden også
alle konkurrentene. Det viste seg da også at jeg måtte opp i
tregangeren for å finne en litt mer oppløst høyttaler (Marten
Coltrane), men som samtidig- tross glitrende bra bass- manglet litt av fundamentet til Perssons største.
Baby Grande
Likevel mente jeg at den mest spennende høyttaleren fra
Persson er den eneste stativhøyttaleren jeg vet om som det
ved lytting er praktisk talt er umulig å tro er noe annet enn
en større gulvstående. Problemet med Baby Grande er heller
ikke at den synes å mangle bass selv om den halve nederste
oktaven er borte. Dette merker man knapt. ”Problemet” er
heller at mellombassen er en smule fyldig samtidig som her
mangler litt oppløsning og ikke minst dynamisk kontrast i
dette området sammenlignet med de to treveiserne. Men i
det store og hele, for ikke å si i det små, er dette en fabelaktig
spennende høyttaler for mange.
Men den kanskje mest spennende, tror jeg nå likevel er
den ”lille” treveiseren ”Artist” som koster under halvparten
av den store Grande Dimension, men som låter forbausende
tett på flaggskipet til Persson. Med den samme 6,5 tommeren som han benyttet i stativhøyttaleren er likevel bassen
både dypere, mer lettflytende og mer dynamisk på grunn av
et mye større kabinett. Den ekstra mellomtonen gjør også at
man kan trimme mellombassen litt lettere og luftigere uten å
miste nivå oppover.
Delefiltrene på de to treveis systemene til Respons er begge
særdeles komplekse med store og dyre spoler og kondensatoer av utsøkt kvalitet. Reidar fnyser av enkle 6 db filtre
som etter hans mening betinger minst et fireveis system
for ikke å stresse elementene, men som uansett får så store
overlapp i frekvensgangen at det aldri kan låte helt rent.
Fortsatt etter hans mening. Derfor benytter han konsekvent
de veldig mye mer komplekse 48db filtre som er første
mulighet etter 6 db førsteordens til å få fasen noenlunde på
plass, men som også holder orden på frekvensgangen mellom de ulike elementene.
Reidar hadde jobbet så mye med delefiltrene til siste generasjon Responshøyttalere at han bestemt hevdet at her ikke
var mer å gjøre, hverken med hensyn til konstruksjonen eller
kvaliteten av komponentene, spesielt da i Grande Dimension.
Og han nekter bestemt for at et aktivt delefiler kan gjøre
høyttalerne hørbart ”bedre”.
Inntil han tok frem de gamle konstruksjonene i forbindelse med ønsket om en spesiell ”jubileumshøyttaler” for å feire
at han har vært 30 år på markedet i Skandinavia. Og ved
prøving, feiling og utregninger så komplekse at de aldri kommer med i noen lærebok for selvbyggere, fant han på enda
nye måter å hindre delefilteret å kaldkvæle livet og lysten i
musikken. Etter hans mening var denne forbedringen like
iørefallende som forrige oppgradering med ny superdiskant
og sterkt forbedrede delefiltre. Han mente også at den nye
Artist med den nye delefilterkonstruksjonen nå var fullt på
høyde med den ”gamle” Grande Dimension, utenom i dypbassen selvfølgelig.
Men hva om han gikk
enda lenger å benyttet
også det enda dyrere delefilteret fra den store?, spør
Fidelity som jo på kinoloftet hadde et vikarierende
motiv for spørsmålet.
Det ble helt stille i telefonen. Lenge…
En Respons Artist Mk.2
jubileumshøyttaler var
født! 3
37
333 Edge G6 stereo effektforsterker:
G-serien er Edge Electronics budsjettalternativ.
Men er ikke på noen måte billig.
Av Jan Myrvold
A
til musikkfolket!
merikanske Edge Electronics ble grunnlagt av
entusiasten og selvbyggeren Tom Maker i 1987,
og han er så vidt jeg vet
fortsatt sjefingeniør i firmaet. I fjor
ble uansett Edge Electronics eierskap
overdratt til Don Nichols’ RB Manufacturing & Electronics som holder
til i Kirkland, Illinois, hvor de altså
produserer kvalitetselektronikk for
den dedikerte musikknyter. Og vi må
vel nesten tilføye for den noe over
middels situerte.
Forsterkeren vi her omtaler er
blandt firmaets mer beskjedent prisede produkter, men har like forbasket en prislapp i Norge på femti store
blank. Eller ganske nøyaktig 0.66 G i
forhold til den norske folketrygden.
Har man intensjoner om å handle fra
den helt øverste Edge-hyllen og går
38
for et par NL Refererence (800W)monoblokker, bør man nok ha opparbeidet maksimale 6G og samtidig spart
brorparten av ferie-, skatte- og/eller
konfirmasjonspengene du fikk utbetalt før sommeren. De kostet sist jeg
sjekket (bare sånn for ordens skyld)
nemlig helt nøyaktig 1.4 millioner
kroner. Men er du rik, har du råd.
Og har du råd, har du selvsagt både
lov og undertegnedes forståelse. En
forsterker gir jo tross alt eventuelle
eiere glede året rundt, i motsetning
til for eksempel et badehus på rundt
et dusin kvadratmeter i strandkanten
langs indre Oslofjord enkelte faktisk
tilsynelatende uanstrengt blar opp
temmelig nøyaktig den dobbelte kontantsum for. Etter den sommeren som
i skrivende stund går mot slutten, vet
jeg nok hvordan jeg selv ville ha prioritert. Og jeg er ingen diplomøkonom.
Men den interessante problemstillinger er fortsatt; vil Edge treffe noen
musikalske G-punkt?
Solid bygget
Tilbake i den mer virkelige verden
kan Edge G6 på sin side bidra med
135W i hver kanal når lasten er 8
Ohm. Strømforsyningen besørges av
en enkelt 600va ringkjernetrafo, og
har en total lyttekapasitet på respektable 40 000 uF. Forsterkeren kan
ellers skilte med strømleveranse på 14
Ampere konstant. Muligens er ikke
dette måleverdier som umiddelbart
væter benklærne til dedikerte DP eller Krell-fans, men uansett burde det
være nok til å drive de fleste «normale» høyttalerlaster på fornuftige
nivåer. Matching er vel fortsatt et
tema.
Edge sverger ellers temmelig kon-
håndverksmessig finish, hvor absolutt
intet virker tilfeldig eller overflødig.
Dog har jeg sett enda mer kompromissløse byggverk i både denne og
lavere prisklasser, som for eksempel i
Marantz Pearl KI.
Utvendig er alle skruer innfelte og
forniklet, noe som gir en avpasset
kontrast til selve kabinettet, som faktisk er direkte lekkert i sin utførelse
i rustfritt stål av solid tykkelse. De
kraftige kjøleribbene er en integrert,
innstøpt del av selve kabinettvangene
og overskuddsvarmen spres dermed
ut over et stort areal. G6 blir aldri
særlig varm under bruk. Like elegant
er løsningen med de halvsylindriske,
avrundede hjørnene og måten føttene
er tilpasset de klassiske, amerikanske
art deco-formene på. Låter den så like
«usminket» og strømlinjeformet som
dens glattstrøkne ytre?
Oppsettet
sekvent til enkle sett rene RCA/single
ended innganger på alle sine forsterkermodeller, da de bestemt hevder å
kunne måle at komplementære balanserte innganger – uansett komponentkvalitet - i en signalkrets uansett
vil «degradere» signalet fra 2 – 5%,
uten at det sies noe om hvordan man
regner seg frem til det resultatet.
G6 hører altså hjemme blandt
Edge’s såkalte «entry levels», og er
derfor ikke tilgodesett med de svært
avanserte og kostbare kretsløsningene som sitter i NL og AV-seriene. Edge
har som kjent (?) utviklet noe de kaller Laser Optical Bias Circuitry, som
i kortversjon er en del av en såkalt
servo feedback krets, hvor biastransistorene opereres direkte ved hjelp av
en laser med bølgelengde 630 nm. G6
er en absolutt mer konvensjonelt oppbygget forsterker, som er konstruert
etter et klasse A/B-prinsipp. Med unntak for monoblokkvarianten 8+, har
heller ingen sluttrinn i G-serien dobbelt chassis slik NL har. Og nettopp
av de samme forhold har derfor også
G-serien en langt mer konvensjonell
pris. Unnskyld – jeg mener selvsagt
relativt mer konvensjonell pris.
Mitt visuelle inntrykk av Edge
G-serie har alltid gitt meg litt «grå»
assosiasjoner, og da mener jeg ikke
bare i fargevalget. Rett og slett litt
anonyme, uten tydelig særpreg. Ikke
nødvendigvis bare negativt, da jeg finner det ganske så befriende med produkter uten overdreven blingfaktor.
Og hjemme i min egen stue, frigjort
fra sin solide emballasje, vekker da
også G6 helt umiddelbart undertegnedes begeistring og respekt. Først og
fremst virker den uhyre solid sammenskrudd med en totalt uangripelig
Edge G6 har under en flere måneder
lang testperiode fått spille sammen
med flere ulike forforsterkere, men
konklusjonene er i hovedsak basert
på inntrykkene fra dens samspill med
CT6 fra Conrad-Johnson, da dette
totalt sett ga det beste resultat i min
stue. I en slik sammenheng spiller
jo selvsagt personlige preferanser
en stor rolle, og jeg kan allerede her
avsløre at Edge G6 er et produkt som
med en nøytral klangbalanse ikke
tilfører noen dominerende egensignatur i så måte.
De andre preampene som har vært
involvert har i tur og orden vært en
prototype fra Roar Malmins Musical
Innovation, den like norskproduserte
nykommeren Aura Fidelity og den
integrerte Electrocompaniet ECI 5
MKII’s forforsterseksjon.
På programkildesiden er det først
og fremst SACD/CD-spilleren EmmLabs CDSA SE som har dominert, med
vinylassistanse fra en rigg bestående
av VPI Scout/JWM9 arm/Dynavector
17D3 MC pickup via Graham Slee
Elevator/Era Gold V RIAA. Høyttalerne har hele tiden vært Tannoy Glenair.
Nettkablene har for all elektronikk,
bortsett fra vinylriggen, vært Kimber
PK 10 Gold, signalkabler T+A F1.0 Silver/Crystal Cable Bridge, og høyttalerkabler Audience Au24 og Spiroflex 1.
Avslappet
Det jeg først legger merke til av flere
gode egenskaper hos Edge G6 er dens
totalt avslappede spillestil, samtidig
som den hele tiden viser at den er på
hugget, og kan levere transientene og
plutselige dynamikkutslag på øyeblikkelig varsel. Den later til å ha en
form for overlegen selvtillit, og aldri
bekymrer seg over å komme i beit for
reserver dersom det skulle røyne på,
39
333 Edge G6 stereo effektforsterker:
uten at den dynger ned lytteren i øredøvende kaskader av grunntoneattakk
ved voldsomme crescendoer. Kontroll
er stikkordet.
Det låter hele tiden uhyre homogent
og lettflytende, helt uten antydning til
uryddigheter uansett hvor kompleks
musikken måtte bli. Musikkformidlingen virker rett og slett helt uten
stressymptomer, og alt later til å starte
og stoppe med laserpresisjon. Det er
som å få musikken servert som en helt
perfekt stekt biff, tatt ut av stekepannen nøyaktig på mikrosekundet.
På samme måte er dette en forsterker
som hverken over- eller underdriver
noe som helst for å justere klangfargene i de ulike instrumenter. Noen ganger
narres jeg grunnet den besnærende
roen og kontante og rene transientformidlingen faktisk til å tro at G6 er
en digitalt styrt forsterker, men dens
naturlige, organiske klangkarakteristikk
forteller meg noe annet.
Jeg trenger heller ikke høre meg gjennom mange ulike fonogrammer for å
kunne konstatere at Edge G6 definitivt
har en bedre definisjon og renere artikulasjon på begge frekvensfløyer enn
min kjære Conrad-Johnson ET250S,
og da aller tydeligst helt i toppen.
Samtidig finner jeg kanskje Edge G6
litt «forsiktig» - eller en anelse lett – i
dypbassen sammenlignet med en del
40
andre forsterkere jeg har hatt i hus. Det
finnes definitivt forsterkere med større
baller, men G6 virker absolutt i balanse,
hvor den dynamiske kontrasten virker
naturlig. Den holder også alle instrumenter behørig avskilt, samtidig som
den altså tilsynelatende bevarer roen og
kontrollen over høyttalerene, selv i et
krevende verk som Grofe’s monumentale kraftverkhyllest «Niagara Falls».
Overtonestrukturen føles glatt og
innbydende, med meget distinkt og
naturlig klang i alt av metallinstrumenter og treverk uten å bli typisk hard
eller ubehagelig skarp i det for øret
mest kritiske øvre mellomtoneområdet.
Og det er bare å lene seg bakover i totaloppsettets desidert billigste enkeltkomponent – sofaen fra Ikea - og nyte
en nyrestaurert klasseinnspilling som
Arnold Schönbergs «Songs For Voice
And Piano, Volume 1», hvor Glenn
Gould akkompagnerer bassbaryton
Donald Gramm, mezzosopran Helen
Vanni og sopran Ellen Fauli. Kvinnestemmene gjengis imponerende friksjonsfrie og glatte, helt uten antydning
til glasskår eller skriking, og står i en
klokkeklar kontrast til en like overbevisende stille og mørk bakgrunn.
En annen remastret klassiker av langt
nyere dato, som Talking Heads «Remain In Light», fremstår ved hjelp av
G6 nettopp som et velrettet og fortjent
lyskespark til alle som har avskrevet
det utskjelte åttitallet som et trist kapittel fra den nyere musikkhistorie. Stødig
rytmeseksjon, musikken serveres lytterern taktfast og funky, samtidig luftig,
volumniøst og oppløst opp gjennom
mellomtonen hvor de rike innslagene
av engasjerende perkusjonsdetaljer flyter på overflaten. Pluss at en særdeles
finpenslet og utstrakt toppdiskant kiler
eggende i øregangene. Men jeg tar meg
fortsatt i å savne ørlite mer smekk i
grunntoneanslagene, og ønsker meg et
litt heftigere momentum i den rytmiske
fremdriften når den spiller rockbasert
musikk.
Myndig – uten å bli brutal - og delikat på samme tid. Og nettopp dette er
noe som kjennetegner denne forsterkeren. Her er fortsatt intet som fremheves
spesielt, ei heller noe som dekkes over.
G6 går tett på strengene og gjengir de
små detaljene i fingerspillet til Tom
Russell i hans episke slektsdrama «The
Man From God Knows Where», de
mikroskopiske transientene i strengeanslagene og utklingen av overtonene
står tydelig avtegnet ut foran selve kasseresonnansene. Man sitter likevel aldri
med følelsen av at dette er en spesielt
«analytisk» forsterker, den får aldri lytteren til å fokusere på detaljer.
Skal jeg dra nok en direkte sammenligning med min private Conrad-John-
son ET250S, tegner nok denne et totalt sett større
lydbilde, spesielt hva dybdefornemmelse gjelder.
Sistnevnte er vel også hakket mer transparent og
luftig i mellomtonen, spesielt hvis man bytter ut
originalrørene med et par gode NOS-varianter fra
Ampere, slik jeg selv har gjort.
Musikkpresentasjonen gjengis hele veien på en
utpreget homogen måte, og jeg velger å benytte
adjektivet «helhet» som en slags fellesnevner. Slik
skal det vel også være når vi benytter oss av utstyr
i denne prisklassen. På mange måter minner Edge
G6 meg en del om den meget gode integrerte
forsterkeren Stello fra April Musikk jeg testet på
vårparten, spesielt den superglatte og friksjonfrie
overflatestrukturen. Musikken bare flyter i en myk
og jevn strøm ut av høyttalerne, uten skarpe kanter
eller krasse detaljer. Ganske så behagelig å høre på,
og lyttetretthet blir derfor aldri noe tema.
Oppsummering
Edge G6 har en hva jeg selv definerer som «nøytral» klangkarakter, og det er umulig å påstå at
den er spesielt varm eller kald i klangen. Den bør
derfor være relativt grei å matche opp mot et bredt
utvalg av forforsterkere (og øvrige komponenter).
Med alle de oven nevnte godord som ballast kan
jo dette høres ut som den helt perfekte effektforsterker, nærmest totalt fri for feil eller lyter. Isolert
sett så har den vel heller ikke mange lyter, samtidig
som den vel heller ikke kan sies å sette udiskutable verdensrekorder på noen områder. Men med
dette sluttrinnet på plass i oppsettet får man en
arbeidshest som løser de oppgavene den blir satt til
tilsynelatende uten å nøle, uten å ivre etter å tilføre
noe ekstra. Det blir i tilfelle de andre komponentene i rekken som blir avgjørende for de klanglige
resultatene, mens Edge G6 bare leverer varene
akkurat når den skal.
I tillegg virker den uhyre solid bygget med gjennomgående høy kvalitet på komponentdeler, og
byggarbeidet er gjennomført med ekte solid amerikansk håndverk fra øvre klasse, og dermed er den
velsignet med forbilledlig totalfinish innvendig
som utvendig. Prisen blir nødvendigvis derfor temmelig høy, og vil av den grunn her til lands møte
meget kvalifisert konkurranse om kjøperne fra en
lang rekke produsenter, ikke minst skandinaviske.
Det er det lite å gjøre med, men jeg mener uansett
at Edge G6 har kvaliteter nok til å plukke opp
hansken. Et direkte ujålete produkt for de kvalitetsbevisste, derom ingen tvil. 3
Pris: NOK 50.000,Imp/forhandler: Audiofreaks
Spesifikasjoner:
• Type: 2-kanal single ended stereo effektforsterker
• Effekt: 2 x 135W (8 Ohm)
• Utg.impedans: 0.13 Ohm
• Inng.impedans: 33 kOhm
• Dimensjoner: 381x425x124mm (dbh)
• Vekt: 19.5 kg
333 Kudos Cardea C20:
I Fidelity 42 testet undertegnede Kudos
Cardea C2, og satt temmelig overrasket
tilbake da de dro. For de spilte da alt
for bra, eller? La oss sjekke ut hva disse
konservative engelskmenn kan få til med
de ytterligere forbedrede C20!
Av Håkon Rognlien
Hjertets lyst!
42
M
in første tanke med nevnte C2 var,
som noen av dere vil huske, at dette
er ikke noe som selger seg selv, akkurat. Vi har blitt skjemt bort med
pianolakk, skulpturelle kabinetter
i eksotisk treverk, glitter, fargede kunststoffer og
supertweetere av alle mulige slag, og de låter så visst
både stort og flott. Så kommer Kudos inn i ringen,
stille og forsagt, to kjedelige, svarte elementer, single
wire, firkantede bokser med konvensjonell, trettende
finish som i sannhetens navn kan fåes i 7 varianter,
(rett skal være rett!) inkludert svart og hvitt. Vi er i
utgangspunktet ikke imponerte. Vi kobler opp og ser
spørrende bort på høyttalerne, for hva har de i grunn
å by på, annet enn en lett uinspirerende musikkgjengivelse av brukbar kvalitet? 6 timer senere sitter vi
der fortsatt, nå enda mer spørrende i trynet, for hva
pokker er disse høyttalerne gjør med oss?
Unike egenskaper
Disse høyttalerne spiller, det er det de gjør. De spiller
så inni granskauen fantastisk at det tar tid å begripe.
Men slapp bare av, tiden finner du, eller la meg
presisere; tiden finner deg. For du oppdager snart at
musikken griper, den omfavner, leker og spiller med
dine følelser. Innledningsvis er nemlig årsakene subtile, det totale fraværet
av imponatoreffekter
og artefakter vil nesten
uvegerlig oppleves
som et visst anstrøk av
sedat tilbakeholdenhet,
og lite annet. Men kun
innledningsvis, altså,
For du er snart i fella,
fullstendig bergtatt.
Kudos C20 har benyttet
de foregående timer av
ditt liv til å overbevise
deg om at de er total
unike. I hvert fall om
du ikke har 100 000
spenn å avse til en
eller annen imponerende skulptur fra en eller annen
eksotisk høyttalerbygger i et fremmed land. Visst var
lillesøster Cardea C2 fabelaktige. Og like visst er C20
enda et hakk bedre. Verden vil ikke lengre bedras!
altså et 180 mm papirelement med coating, for øvrig
identisk med det som sitter i C2. Tilsynelatende får
vi ikke all verden for 10 000 kroner mer enn det C2
koster!
Kjedelige eller magiske?
Hva kan så denne enkle høyttaleren? Kan den rocke,
kan den skape stemning, kan den riste møblene, få
fram emosjoner, klinge ut, gi innsyn, swinge, bevege,
finne roen, være både liten og stor, og kan den alt
dette på en gang? Må nok komme tilbake til dette
i tur og orden. Men først vil jeg vende litt tilbake
til Audio Note. Det har seg nemlig slik at på mange
måter låter Kudos utrolig likt høyttalerne derfra. Og
det er så visst ingen ulempe! Spesielt ikke når de gjør
det for noe i nærheten av en brøkdel av prisen! C20
deler så absolutt med AN den unike evnen det er å
få musikken til å leve. Likeledes deler de evnen til
å la instrumentene klinge med ekte, instrumentelle
klanger av materialer som tre, messing, nylonstrenger, trommeskinn og stemmebånd. Alt får sin egen
klangstruktur og naturtro fremføring.
Men der AN er litt over toppen og sannsynligvis
lar kassen tilføre en viss egen klang, er Kudos mer
nøktern og behersket. Dermed tillates AN å gå til
dels betydelig dypere enn Kudos, som på sin side vel
har litt i overkant
klare grenser i de
laveste oktaver.
Kudos opplyser frekvenskurve på 30
Hz – 30 kHz, tillat
meg å opponere litt
mot den første verdien; de 30Hz’ene
der kan du få billig
av meg. Det sagt,
så er det vesentlig
å understreke at
frekvenskurven i
Kudos Cardea C20
er så ubeskrivelig
rettlinjet, elegant
og presis at de aller fleste andre kan gå hjem og
vogge for min del. Bassen fra C20 er ikke kjellerdyp,
men den er harmonisk til det ekstreme, den fyller
opp og bygger et fundament, men den rister fint lite.
Den bare er der. Og akkurat det burde faktisk flere
andre lære litt av.
«Så kommer Kudos stille
og forsagt; to kjedelige,
svarte elementer, single
wire, firkantede bokser
med konvensjonell, trettende finish»
Seas hele veien
I likhet med en annen britisk fabrikk, den i våre
kretser velkjente bedriften Audio Note, samarbeider
Kudos tett med Seas i Moss. Og i likhet med nevnte
fabrikk har dette resultert i et svært enkelt design
bestående av et fåtall høykvalitets elementer og komponenter. Kudos har en 7 tommer der AN benytter 8,
mens Kudos har en noe større dome enn nevnte AN.
Og omtrent her slutter likhetene. Der AN velger å
koble basselementet til omkringliggende struktur, og
la kassen spille med (på godt og vondt), har Kudos
bestemt seg for å dempe så mye som mulig. Kudoskassen er slank og begrenset i omfang, med en elegant bassportløsning i foten. AN er bred og må settes
på lave stativer, samt har en konvensjonell bassport
på kabinettets bakside.
For øvrig benytter Kudos på C20 internkabling fra
Chord cables, domen er Seas’ absolutte topp spesifiserte diskantelement, en videreutvikling av Exceldomen. Denne varianten er en 29 mm soft dome,
navngitt Crescendo. Mot toppen sitter et enkelt
førsteordens filter med få, særdeles påkostede komponenter og printbaner i ekte sølv. Basselementet er
Samling i bånn
La oss like gjerne begynne på bunn, da, og ta utfordringene med en gang, så er vi ferdig med dem.
Kudos C20, i likhet med C2, har klare begrensninger
nedover, som nevnt. I 98 % av alle musikkstykker vil
du merke fint lite og ikke noe til det, for fundamentet passer nemlig perfekt til resten av fremføringen,
det oppleves ikke slankt eller å mangle noe som
helst. Derimot oppleves bassområdet å ha en svært
sjelden egenskap, nemlig evnen til å være presist
og harmonisk til stede i musikken hele tiden. Det
er lekende lett å følge basslinjer, bassklanger(!) og
rytmikk, dette er faktisk unikt, kun unntaksvis hører
man høyttalere makte dette. Og da koster de uten
unntak mer enn Kudos C20. Utfordringene kommer
dog når vi forsøker å presse disse høyttalerne dypt
ned, tvinger dem til å flytte seriøst med luft, for da
protesterer de. Vi banker løs på dem med «Duelunddødaren» «Way of the Ocean», og virkeligheten
innhenter oss brutalt. Elementene makter nemlig
ikke dette her. De puster, peser, møter veggen, og er i
43
det hele tatt svært usjarmerende.
En anelse bedre går det om forsterkeren er bestemt nok,
men det er fortsatt ubrukelig til de aller dypeste toner. Når
jeg nå har vært så klar på dette, er jeg like opptatt av å si at
det skjer kun når du spiller veldig høyt, og kun når du mater
innpå ekstremt dype toner. Alt annet fungerer helt smertefritt. Og visst har jeg hørt høyttalere drite seg betydelig mer
ut enn disse på samme musikkeksempel, bare for å understreke det.
Partyfaktor?
La oss ta et skritt opp i frekvenstrappa, og snakke litt om
mellombassen, der vi finner rytmikk og moro i store doser.
Her briljerer Kudos! Disse høyttalerne er nemlig rytmiske
og raske som bare pokker. Presisjonen og plutseligheten ved
start og stopp kommer fullt til sin rett, og spiller du ikke for
brutalt høyt fremstår musikkeksemplene som svært dynamiske og eksplosive. Her finnes dog grenser; det er dette
med forskjellen på dynamiske og «dynamiske» høyttalere,
som dere vet. Kudos er svært lekne og dynamiske på moderat volum, mens de nokså raskt over til å bli «dynamiske»
når man har fått i seg et par øl og vil
høre «Razamanaz» på litt naturlig
tilpasset volum.
Det er bare å innrømme at jeg nok
er litt for barnslig fortsatt, til at disse
høyttalerne kan gjøre alt for meg.
På den annen side har jeg da et par
Klipsch Cornwall til rådighet når jeg
av og til glemmer forskjellen i størrelse på de ovenfor nevnte dynamikktyper. Og la meg bare gjøre det helt
klart; forskjellen er fortsatt hinsides
diger når du vil på konsert i egen
stue, end of story.
der små mikrodetaljer står tydelig fram dypt inne i det store
rommet et sted. Presist plassert i dybde, bredde og høyde,
florlett flyter det uanstrengt mot lytteren på dunlette vinger.
Dette er i verdensklasse!
Fioliner blir aldri harde eller kantete, overtonestrukturene
fra celloer blir sanseløst elegant fremstilt. Det mest inspirerende er muligens at de innspillingene man anser for å
være middelmådige brått fremstår i ny drakt, med detaljer,
spretne toner og liv. Som eksempelvis Jon Lord’s «Beyond
the notes», som helt ut av det blå framstår med rytmikk og
perkusjonsinstrumenter men tidligere ikke har lagt merke
til. Her klinger og svisjer det i alle hjørner, og denne nydelige
skiva har blitt enda nydeligere. Tusen takk, Kudos!
Dog skal det sies at det er et tveegget sverd, dette. C2
med sitt Excel-element er hakket mer tilbakelent; C20 med
Crescendo har av og til en tendens til å stikke seg litt fram.
Hårfint, men dog. Noen innspillinger ender dermed litt i
overkant ivrige. De redder seg på pur eleganse, men allikevel.
Det betyr i klartekst at også resten av anlegget må ha svært
eleverte egenskaper i toppen, ellers blir det utilgivelig avslørt
og brutalt avkledd. High-end skal ikke være lett.
«Dette er faktisk
en åpenbar highend høyttaler med
egenskaper man
vel knappest har
hørt for slike
summer.»
Stemmer og sånt
Neste steg opp bringer oss inn i
mellomtoneområdet, her har det menneskelige øre sin største følsomhet.
Fungerer ikke anlegget på dette feltet,
funger det rett og slett ikke. Og her
begynner virkelig Kudos Cardea C20
å vise sin storhet. Her folder det seg
ut en tablå av uante dimensjoner, klanger og farger, mikro og
makrodynamikk, liv, nerve og naturlig avslappethet, dette er
utenfor det meste man kan forvente i denne prisklassen. Her
er det bare å ta for seg av alle tenkelige akustiske instrumenter, stemmer og eventuelle andre organiske lyder, dette sitter
som støpt. Lydbildet er stort, dypt, klart som glass, velplasserte enkeltelementer, nydelig totalbilde. Her har jeg lånt
øre til alt fra store operaverker til enslige stemmer, og det er
uten unntak helt fantastisk hvordan disse høyttalerne tillater
alle instrumenter å klinge ut, synge og leve. Kontrollen over
alle enkeltheter bevares 100% intakt så lenge lydnivået er
innenfor rimelighetens grenser. Legg til at dette er hurtige og
presise gjengivere, sjeldent hurtige og presise, skal det være,
og dermed har vi å gjøre med en høyttaler som har klare
high-end egenskaper i mellomtonen.
Florlett i toppen
Så tar vi for oss diskantområdet. Jeg har allerede vært inne
på det; Crescendo-elementet er ekstremt. Dette er faktisk
av de desidert beste diskantelementer jeg noensinne har
hørt, og da snakker vi helt uavhengig av pris. Det er bare
vidunderlig hvordan slike supergode elementer får naturlige
og avslappede klanger og små detaljer til å flyte vektløst i
lydbildet med den største selvfølgelighet. Gjentatte ganger
har jeg opplevd låter jeg mener å kjenne, på helt nye måter,
44
Helheten
Hvordan smelter så dette sammen, kan man jo undres på. Jo
takk, dette smelter til en vidunderlig legering uten sømmer
eller grove korn, dette er faktisk en åpenbar high-end høyttaler med egenskaper man vel knappest har hørt for slike
summer. Svakheten er i dypere oktaver, samt i opplevelsen
av headroom og overskudd når det begynner å gå hett for
seg. Det er med andre ord begrenset hvor store rom disse
høyttalerne kan fylle uten å komprimere opplevelsen.
De spiller uanstrengt og sanseløst elegant med en lang
rekke forsterkere, de er superlett last for forsterkeren, men
de kan være svært avslørende om utstyret ikke holder mål.
De har, som sine mindre søsken, en åpenbar utfordring i det
faktum at de fullstendig mangler imponatorfaktorer av alle
slag, her behøves tid.
Men når tiden har funnet deg, er sjansene overhengende
for at du har funnet deg nye høyttalere. Kudos Cardea C20
har opptil flere egenskaper som langt overgår alt jeg har
hørt i denne prisklassen. Atter en gang har dedikasjon, godt
håndverk, enkelhet og kvalitet i alle ledd vist sin overlegenhet. Sterkt anbefalt! 3
Kudos Cardea C20 toveis
gulvhøyttaler: NOK 29 990,- / par
Importør: Sound Planet
333 Sec op: Kudos Cardea C20:
En annen mening?
Denne gulvstående toveiseren er som pakket inn i gråpapir, og har noen av den
dynamiske begrensningene i bunnoktavene som skyldes et eneste element som
har veldig mye å gjøre. Men holografien er formidabel og den norskproduserte
diskanten er noe av det beste jeg har hørt!
Av Knut Vadseth
V
i er her i Fidelity litt forsiktige med å la testeren
få ordet aldeles alene om vedkommende går litt
sv skaftene over et produkt, og/eller kjøper det for
egen regning i forbindelse med testen. Undertegnede opplever derfor den ikke helt uvanlig sluttappellen om at journalisten var så strålende fornøyd at han
kjøpte testbjektet til eget bruk mest som en advarsel om å gå
både artikkelen og produktet ekstra nøye etter i sømmene.
Og siden den entusiastiske Rognlien har bestemt seg for
å anskaffe disse engelske høyttalere til eget bruk, så tar jeg
med entusiasme på meg jobben som en grinete gammel
gubbe som ufravikelig opplever at man får det man betaler
for! At man likevel kan gjøre kloke valg ved å prioritere
fornuftig mellom ulike kompromisser, benekter jeg likevel
ikke. Desto rimeligere produkt, desto større kompromisser
og nødvendigheten av å velge mellom pest og kolera.
Øynene som ser
Det første kompromisset er innlysende; denne svarte haugen av en
vinylbelagt sponkasse, ser mer ut
til å koste 5-10 tusen kroner enn
den i forhold svimlende sum på
30.000 som produsenten forlanger. Dette er ikke høyttaleren for
jålete interiørarkitekter. Faktisk
minner Kudos’en minstenkelig
mye om de gulvstående Patoshøyttalerne som Roar Moen
med stort hell produserte ved
inngangen til dette årtusen. Selv
den enslige 6,5 tommeren ser da
vitterlig ut til å likne på det særdeles gode bass/mellomtonelementet som Roar fikk Seas til
å utvikle spesielt for seg?
Også lyden fra det forøvrig solide kabinettet og denne
bass/mellomtonen, kunne minne mye om det jeg husker fra
Patos 301.
Likevel opplever jeg på Kudos Cardea et helt greit nivå
med muligheter for å spille så høyt som folk flest vil ha
behov for i egen borettslagstue. Men dette er ingen typisk
rockehøyttaler nettopp fordi dynamikken i bånn bare er
sånn passe. Men jeg opplevde heller ikke den typiske entonebassen som gjerne stikker av ved 70-100 Hz området grunnet
en typisk resonnanspeak.
neområdet, akkurat der så mange høyttalere og andre hi-fi
produkter tenderer å låte litt for tynt. Dette kan altså likevel
være en god match.
Dessverre er dette området også en anelse sløret samtidig
som lyden stanger litt rundt 100 Hz og ikke slipper nedover
så lettflytende som ønskelig. Effekten er presist det samme
som vi opplever med toveiseren til Respons; den blir litt for
uoppløst og varmt selv om grunntonen låter imponerende
fyldig og bra. Men man må tydeligvis inn med en ekstra
mellomtone om man skal oppnå tilstrekkelig dynamisk kontrast i øvre bass, nedre mellomtone.
Stemmer
Stemmer fungerer helt flott på denne høyttaleren som helt
tydelig har brukt mye av pengene på veldig gode elementer. Men det er først når vi får med oss det ekstremt gode
diskantelementet til Seas at storheten ved denne høyttaleren
bokstavelig talt viser seg i all sin imponerende velde, ikke
minst ved tredimensjonalt
lydbilde som er på høyde med
det beste vi har hørt i stua; selv
i forhold til Coltrane.
Og denne diskanten gir også
en oppløsning og fravær av
forvrengning som likeså er på
høyde med det aller beste vi
har hørt. Imponerenede bra! Så
får vi velge om vi irriterer oss
over at oppløsningen nedover
ikke er fullt så strålende eller at
den greit dyptpløyende bassen
heller ikke makter de helt store
utsving og dynamisk villskap.
Det er noe med de fysiske lover som ikke helt kan neglisjeres, bare tøyes så langt som praktisk mulig av entusiastiske
konstruktører hos Kudos.
«De fysiske lover kan
ikke helt neglisjeres,
bare tøyes så langt
som praktisk mulig.»
Bass
Bassen på Kudo’en er mer sømløs og jevn, og langt mer
nøyaktig; men helt uten den ”punsjen” mange mener er dypbass. Kudos går ikke ekstremt dypt, men funker glimrende
til de meste av klassisk, jazz og mer populær pop og viser.
Riktignok med en anelse for mye varme og fylde i grunnto46
Konklusjon
Dette er ingen revolusjon av en høyttaler, etter min mening,
men en fornuftig konstruksjon som har dratt mange viktige
parametre så langt strikken rekker. Pussig nok er høyttalerens sterke sider litt fjernt fra det jeg forestiller meg som
Håkon Rognliens ideale med dynamikk som et helt sentralt
parameter. Og med nøyaktig frekvensgang, faselineritet og
holografi som mindre viktige.
Med Kudo Cardea er det klassisk og jazz jeg opplever som
fungere aller best, med bibehold av den storslagne akustikken og romfølelsen fra konsertsalen. Men også stemmer
låter veldig naturlig, og her er en generell varme og pondus i
mellombassen som tross antydning til litt komprimering balanserer strålende mot den glitrende dynamiske og oppløste
diskanten. 3
333 Verdens første test av produksjonemodellen av Copland CDA 825 CD-spiller:
Mange mener at bortfall av drivverk er grunnen til
at USB-Dac’ene låter så bra til fornuftige priser. Men
danske Ole Møller mener å ha løst jitterproblem og
tidssmøring på en vanlig 16 bits CD spiller med et 2
sekunds buffersteg og en ny type filtre. Det funker
glimrende, men gratis er det ikke!
Tekst og foto: Knut Vadseth
USB-dreperen?
T
idligere CD-spillere fra Copland og Ole Møller har vært
kjent som noe av det beste
på markedet tross moderat
pris. Denne nye toppladeren har vi derfor ventet på med stor
spenning i mer enn 2 år via en rekke
presentasjoner ved ulike hi-fi messer. Vi
har også sett en ”test” i engelske Hi-Fi
Choice som imidlertid er basert på en
tidlig prototype.
Det var derfor med betydelig entusiasme vi fikk bestilt et ekspressbud da vi
fikk nyss om at den første produksjonsmodellen endelig var ankommet Oslo.
Kjappet vi oss kunne Fidelity kunne
48
bli det første blad i verden til å skrive
om denne spilleren med sine bebudede
teknologiske gjennombrudd.
Virkelig high-end
Og vi ble ikke skuffet av det moderne
skandinaviske utseende med det karakteristiske lokket over det velkjente
Philips Pro2LF drivverket. Heller ikke
av det utrolig åpne, særdeles rene
og luftige lydbildet med fenomenal
tredimensjonalitet. Lydkvaliteten var
nærmest analog; på gode plater helt
uten den vanlige jitterstøyen og den
sedvanlige smøringen av transientene.
På dårlige plater hvor problemene ty-
delig var bakt inn selve innspillingen, er
imidlertid kornetheten og støyspekteret
nesten mer tydelig enn vanlig på grunn
av den generelle klarheten i lydbildet.
Men tross et par reservasjoner, var
førsteinntrykket av denne lekre 16 bits
CD-spilleren overveiende positivt. Ikke
minst ved direkte sammenlikning med
mye dyrere spillere med SACD, det
siste noe Per Møller ikke bryr seg med
å implementere i denne likevel ganske
kostbare high-end spilleren.
Så er det bare å legge inn platen, trykke på play -og musikken kommer etter
få sekunder, inkludert de 2 sekundene
den oppholder seg í bufferen for å
«Så låter det likevel
mer typisk SACD med
sin økte oppløsning enn
”vanlig” 16 bits med sine
karakteristiske hardere
kanter i lydbildet.»
anloge eller digitale, og slett ikke noen
USB-variant. Og altså ingen SACD,
HDCD, DVD, DVD-video, Blu-Ray og alt
det andre vi bl.a. finner på en konkurrent som vår egen referanse, den
uventet gode multispilleren Marantz
UD9004 som koster bare en neve dollar
mer.
På Copland CDA 825 er alle eggene
lagt i den samme kurven; hvor god er
den derfor til å avspille de 95% av alle
musikkinnspillinger som finnes på vanlig fedbook 16 bits oppløning? Og hvor
bra låter 16 bits laget på de få SACDplatene som også er i platesamlingen?
Klarer den innbygde ”oppsampleren”
pluss de doble 24/192 kHz Wolfsgang
dac’en å fylle tomrommet?
Oppløst og lettflytende
Copland 825 er ingen fysisk tungvekter med sine 8,5 kilo, men her er gjort
mye for å isolere drivverk og dac fra
akustisk påvirkning. Min erfaring er
uansett at tunge spillere (og forsterkere
og det meste annet) også får litt ekstra
tyngde i lydbildet, uansett hvor overforenklet dette kan høre ut. Det viktigste
unntaket er faktisk Linn som makter
stor og tung lyd tross lette digitalkonstruksjoner.
Det var da også en litt lettere, pastell
klangkarakter som var førsteinntrykket
med denne spilleren, særlig i forhold til
Marantz som har en mye mer tilbakelent topp, men som også har mer trøkk
i grunntoneområdet og en noe mer
nyansert og fargerik pallett i øvre bassområdet. Men akkurat slank er Copland
knapt, bare antydning til hengekøye,
ikke minst på grunn av en fenomenal
bass som går dypt og slår hardt.
Diskant og mellomtone
reklokkes med den beste klokken Ole
Møller kunne finne. Og det hele virker
hver eneste gang uten å måtte starte
hele skitten på nytt!
Og så låter det likevel mer typisk
SACD med sin økte oppløsning enn
”vanlig” 16 bits med sine karakteristiske hardere kanter i lydbildet.
Men la oss ta det hele fra begynnelsen…
Copland CDA 825
Det er bare å titte bak for mer enn å
ane at dette er en minimalistspiller
hvor Ole Møller har brukt alle pengene til å avspille standard 16 bits så
bra som teknologien tillater det. (Og
selvfølgelig i forhold til prissegmentet,
selv om Ole hevder at han ikke vet om
noen teknologi som kunne dratt det
hele enda lenger, uansett pris) Det er
snakk om en nydesignet spiller konstruert helt fra grunnen av, en absolutt
sjeldenhet blandt CD-produsentene
som vanligvis tar utgangspunkt i en
temmelig komplett spillermodul fra de
store kinesere.
På baksiden finner man bare balansert og ubalansert XLR/coax kontakter
for analog ut (riktignok med usedvanlig
mye guffe) og en coax digital ut. Her
er ingen innganger overhodet, hverken
Likevel er det diskanten og øvre
mellomtonen som er det mest fantastiske på Copland, med en utklinging
og et absolutt fravær av støyaspekter
som jeg ikke har hørt på denne siden
av Plaback Designs og EMMLabs! Her
har det skjedd ting som er en virkelig
revolusjon i prisklassen. Og både piano
og kvinnestemmer mangler helt det
”vanlige” overstyringsfenomenet (det
er vel snakk om støy, faseproblemer og
hørbare rester av filtre fra områder som
ikke skal være hørbare, men som likner
veldig på standard forsterkeroverstyring), som skjemmer utrolig mange
ellers glimrende spillere.
Og den problematiske felerekka som
nesten alltid gir støyproblemer ved
intermodulasjon og liknende ved full
guffe som i høyeste grad minner deg på
at dette ikke er ”live”, er nå som en naturlig bisverm på nesten alle plater. Så
gullende rent, så direkte i nærkontakt
med artistene og deres buer, strenger
49
333 Verdens første test av produksjonemodellen av Copland CDA 825 CD-spiller:
«Når spilleren blir så god
som den siste fra Ole Møller,
er det bare å gi seg over.»
og resonnanskammere i opptaksstudioet. Nå helt uten antydning av tekniskmekaniske ekstralyder på de aller fleste
opptak.
Apodising filtere
De fleste har vel fått med seg at mye
av støyproblemet med digtalmediet
skyldes filtre som riktignok opererer
utebfor det hørbare området, mens
som uansett genererer hørbar støy og
faseproblemer. En støyform er såkalt
”ringing” rundt transientene ved at
en ekstrapuls dukker opp både foran
og bak transienttoppen. Det spesielle
er at bare den første er særlig hørbar,
selvfølgelig fordi den etterfølgende blir
kamuflert av transienten, mens den
andre står ut som en sår negl.
Peter Craven heter mannen sm har
konstruert et filter som skjevdeler
denne ringingen slik at mesteparten
kommer etter pulsen, ikke før. Samtidig
vil stor båndbredde, i dette tilfelle ved
hjelp av 192 kHz digitalkonvertere, redusere denne klirren på et mer generelt
grunnlag. Til sammen skal dette tilsi
”klarere” og renere lyd. Og det er nettopp det som er det mest spesielle med
denne CD-spilleren hvor begge disse
teknologier er tatt i bruk; den ekstremt
lettfytende, oppløste og krystallklare
øvre mellomtone og diskant som tydeligvis skyldes mer enn tilfeldigheter.
50
Og med ”lettflytende”, ”utklinging”
og ”lett og luftig” som honnørord
tidligere i artikkelen, så er det heller
ingen grunn til å tvile på at dynamikk
og oppløsning generelt er superb! Mitt
eneste ankepunkt er altså at det skulle
være enda litt med punch i mellombassen, en klangkarakteristikk Copland
deler med de fleste. Selvfølgelig er ikke
dette noe egentlig ”feil”, og klangen kan
lett trimmes med resten av utstyret.
Jeg håper likevel at det er mer enn
det vanlige gnålet fra min side da mange av de anerkjente ”beste” spillerne
på markedet uansett har litt mer kropp
enn Copland. Det skal de være glad
for. For hvis ikke hadde det vært enda
mindre grunn til å kjøpe en spiller som
er dyrere en Copland CDA 825.
Signalkilden
Det er mye skrik og skrål på i pressen
og diverse nettfora om at CD-spilleren
er på vei ut. Verre er det at de fleste
importører forteller at salg av dyre CDspillere har falt helt sammen. Nå er det
USB-dac’er og Internett for alle penga.
Men vi som husker den altfor tidlige
nekrolog over platespilleren for noen
tiår siden, registrerer litt av det samme
nå. Etter en kort bråstopp hvor ALLE
skal prøve det nye, viser det seg ganske
fort at det ikke er gull alt som blinker
i sola. Jeg registrerer at jeg slett ikke er
den eneste som etter en periode med
hardisc og Dac, lar meg begeistre over
enkeltheten ved å finne frem en CDplate, fysisk putte den inn i skuffen, og
ut kommer de tonene jeg ønsker meg.
Hver eneste gang! En god CD-spiller
er simpelthen det enkleste når man
allerede har en betydelig CD-samling.
Når spilleren blir så god som den siste
fra Ole Møller, er det bare å gi seg over.
Dette er utrolig bra. Men om lydkvaliteten er minst på høyde med de bedre
USB-Dac’en, koster nok det ”uhørlige”
drivverket litt ekstra penger
At her på Copland 825 ikke er noen
USB-inngang, heller ikke en vanlig
digitalinngang som kunne benyttes via
en rimelig boks fra Weiss eller andre,
er litt dumt. Men det kunne kanskje
ha gått utover kvaliteten på 16 bits, på
samme måte som mulighetene SACD
og eventuelt BluRay også ville stjele
ressurser fra vanlig CD.
Og oppsamplingen er så god fra 16
bits at slutteresultatet minner veldig
mye om nettopp dette høyoppløselige
formatet. Å rette alle anstrengelser
for best mulig lyd til 16 bits teknologien, den type plater som fullstendig
dominerer markedet, kan derfor være
fornuftig nok.
Konklusjon
Jeg var under testen ganske sikker på at
denne rimeligere dansken knuste min
egen Marantz multispiller på mange
punkter. Men for bare titusen mer
får du med denne mange flere muligheter, pluss et helt fabelaktig Blu-ray
bilde, om det skulle være av interesse.
Viktigere er at du får en smule bedre
”kropp” med fyldigere mellombass, og
jeg må innrømme at det like mye ble et
spørmål om prioritering som entydig
kåring av ”den beste” når jeg gikk
tilbake til referansen.
Begge er usedvanlig gode, men den
fenomenale renheten i øvre mellomtone og diskant, inkludert en fabelaktig
luftighet, er overlegent bedre på den
glitrende gode Copland CDA 825 CDspiller fra Ole Møller. På dette området
minner den altså veldig om mye dyrere
spillere Playback Designs og EMMLabs.
Godt jobba! 3
Pris: NOK 40.000,Importør: Audiocompaniet
333 Musikkomtaler: Godt norsk
Glimmer og gråstein
Av [email protected]
Folkrock spesial
sanger på dialekt. Slektskapet til Hellbillies er åpenbart, og sammenligningen med forbildet eller inspirasjonen kunne lett gitt
dårlige vibrasjoner. Men jeg synes de kommer svært godt fra
både debuten og sammenligningen. VON byr på ærlig musikk
og bandet fungerer tett og fint sammen. Sangene varierer fra
ganske raske rockelåter til mer såre sanger i viseland. Melodi- og
rimsmed er Geir Slettan med bidrag fra Ole Jonny Bekkemellem.
Geir Slettan byr også på særdeles ærlig og overbevisende sang.
Alle tekstene er skrevet på dialekt, og det slår meg hvor godt
dette fungerer for Von og deres konseptslektninger Narum og
Hellbillies. Folkrock gjør seg rett og slett best på dialekt. VON
leverer en kraftfull og fin debut, som hverken gjør skam på
sjangrene, musikalske kvaliteter eller hjembygdene i Gudbrandsdalen.
Ta min vals
Ebba Forsberg sjunger Leonard Cohen
Ebba Forsberg ble jeg for alvor oppmerksom på da hun samarbeidet med Mikael Wiehe på et ”Dylan på svensk”-prosjekt for
noen år siden. Forsberg har en fantastisk stemme og hennes
formidlingsevne gjør henne helt spesiell. Utgangspunktet for
den nye platen er en konsertopplevelse hun hadde med Leonard
Cohen. ”Det var noe med hans utstråling på scenen og med
hans stemme. Han formidlet en slik varme og menneskelighet.
Ja det var nesten noe religiøst over det” sier Ebba Forsberg.
Cohen har åpenbart draget fortsatt … Resultatet av denne opplevelsen var et nytt samarbeid med Mikael Wiehe, men denne
gangen kun på tekst-siden. Forsberg synger alle sangene selv,
og i motsetning til Dylan-prosjektet er denne utgivelsen en ren
studioproduksjon. Utgivelsen er fulgt opp med en konsertturne
som har fått ekstatiske omtaler. ”Ta min vals” har blitt en virkelig fin utgivelse.
Det er flere kvinner som har gjort Cohen. Best kjent er kanskje
Jennifer Warnes ”Famous blue raincoat”. Ebba Forsberg gjør
det minst like bra. Hennes varhet og nærvær kler disse sangene
godt. Mikael Wiehes oversettelser av Cohen gir henne også
mye å spille på. Forsberg tør også å utfordre Cohen musikalsk.
Hun velger ikke lettvinte løsninger men gjør sangene til sine
egne. Lyden og produksjonen har høy kvalitet. Ebba Forsberg er
virkelig en artist det er verdt å følge. I tillegg til Dylan og Cohen
har hun utgitt eget stoff som
også holder høy kvalitet. ”Ta min
vals” er en svært overbevisende
og vakker utgivelse.
VON
VON
Gudbrandsdøl bandet VON
er ute med sitt debutalbum.
Det handler om norske
52
Leite etter lykka
Hellbillies
Det kan kanskje
oppleves litt pussig
at jeg omtaler en
plate som kom før
sommeren og som
har solgt til to, tre,
fire ganger platina. Men Hellbillies
”comeback”-album
fortjener virkelig
oppmerksomhet.
Hellbillies er uten
sammenligning
et av Norges aller
mest folkekjære
band og som spiller
musikk på gamlemåten på sine uttallige spillejobber landet rundt. En av disse
jobbene kostet nesten frontfigur Aslag Haugen livet da han falt
fra scenen i fjor sommer. Han ble påført både håndledds- og
nakkebrudd. Faren for å bli lam førte til en lang rekovalisens.
Men nå er Hellbillies tilbake og de overbeviser. Den nye platen
er tøffere, mer rocka og oppleves mer direkte enn deres tidligere
utgivelser. Bandet er nesten ufattelig samspilt og formidler en
energi en vanligvis må på konsert for å oppleve. Produksjonen
er ganske røff, tøff og upolert og dette kler bandet. De trenger
ikke å gjemme seg bak cellofan og fikse studiogrep. De spiller
ærlig og direkte musikk som funker for meg! Hellbillies sanger
handler alltid om livets underfundigheter på godt og vondt. De
bedriver en slags musikalsk fortellerkunst, hvor verken humoren
eller folkeligheten er langt unna. Men samtidig tipper de aldri
over til det banale. Til tider byr Hellbillies på ganske så litterære
kvaliteter. De utnytter sin egen dialekt kompromissløst og prøver
ikke å ”tekkes” folket. Låtene er gjennomgående ganske rocka,
men det finnes en og annen ballade. Halvparten av Narum,
”Lars Christian Narum, har en slags fast gjestemusiker-rolle i
Hellbillies. På denne plata har han også fått selskap av Benedikte
Narum Jenssen. Hennes duett med Aslag Haugen, ”Du er den”,
er kanskje platas aller vakreste spor. Sangen forklarer hvorfor jeg
er hardcore fan av både Narum og Hellbillies. ”Leite etter lykka”
er intet mindre enn et strålende norsk album, og et av Hellbillies
aller beste.
Mojo
Tom Petty and the Heartbreakers.
Tom Petty er en slags amerikansk drøm.
Han har solgt mer enn 60 millioner
plater siden debuten i 1976. Han har
hatt en mangslungen karriere og vært
soloartist, sist med albumet ”Highway Companion”. Petty har også
vært medlem av supergruppen ”Travelling Willburries”. Men først og fremst har han ledet
sitt egte band ”The Heartbreakers”. «Mojo» er imidlertid første
album med The Heartbreakers siden «The Last DJ» i 2002.
Mojo er en ganske svær affære, som inneholder i alt femten
spor. Utgangspunktet er blues-inspirert rock, som utforskes og
tøyes i ulike retninger. Det kunne blitt traust og kjedelig, men er
det ikke. Petty er en ringrev og hans musikere Ron Blair (bass),
Scott Thurston (munnspill/gitar) og Steve Ferrone (trommer) gjør
albumet til en stor musikalsk opplevelse. De tøyer og stekker de
ulike sangene og utøver musikalsk håndverk på høyt nivå. Første
møte med albumet var imidlertid ikke så enkelt. Jeg var, som
mange andre kritikere, på ingen måte overbevist. Men den følelsen ble raskt erstattet av overraskelse og entusiasme. Den ene
låten etter den andre vokste frem. Det er befriende å oppdage
hvordan Petty bryter mp3-en-låters-tyranniet. Han går også nye
veier for å selge plata. Den er utgitt på Blu-ray med surroundlyd, og for hver billett som ble solgt til Pettys USA-turne fulgte
det med tilgang til gratis nedlasting av albumet via epost. Det
viktigste er likevel musikken. Mojo er et helstøpt album som har
få eller ingen svake punkter. Både i bilen og hjemme har Mojo
surret og gått i hele sommer. Den kommer nok til å gjøre det
resten av året også.
Til tross for vekslende kritikk er Mojo i mine ører et av årets
mest helstøpte album.
Songen
Kristin Bråten Berg.
Kristin Bråten Berg er kjent og
kjær folkesanger. Hun er kanskje
mest kjent fra ”Sagn” og ”Arv”
hvor hun samarbeidet med Arild
Andersen. Her er hun ute med en
langt mer folkelig og tilgjengelig utgivelse. Med seg har hun
nevnte Andersen, men også
Annbjørg Lien og ulike andre
gjesteartister. Resultatet har blitt en tilgjengelig utgivelse med utgangspunkt i sanger fra den norske
sangskatten. Det handler med andre ord om Vesle Kari-er,
Blåmenn, Lerker, Åroliljer osv. Det fungerer relativt bra. Bråten
Berg har både kraft og formidlingsevne. Gode musikere gjør
musikken både engasjerende og funksjonell. Det beste sporet
på plata er overraskende nok ”Anne Knutsdotter”, i en fartsfylt
og morsom bluegrass-versjon. Her fines imidlertid mange fine
øyeblikk, og tradisjonsmusikk i en slik innpakning med energi og
glede er verdt å sjekke ut. ”Songen” er blitt sangene verdig.
Fire kjappe
American Recordings VI:
Ain’t no grave
Johnny Cash
Johnny Cashs American Recordingsprosjekt er definitivt avsluttet med denne siste utgivelsen. Den kom tidligere i
år, nesten sju år etter hans død. Det er
nesten utrolig at en artist som har levd
hele sitt liv som musiker makter å lage
sine beste plater mot slutten av sitt liv.
Den siste platen ble bokstavlig talt spilt inn
på kanten av graven. Den er et monument
over livet og en fantastisk og legendarisk
musiker.
The List
Rosanne Cash
Johnny Cash ga på et tidspunkt datteren Rosanne en liste med sanger hun
måtte ha et forhold til for å kunne
kalle seg et menneske med musikalsk
dannelse. Noen sanger fra denne
listen er utgangspunktet for denne
utgivelsen. Det handler om sanger
som ”Motherless Children”, ”500
miles”, Dylans ”Girl From the North
Country” og ni andre. Det har blitt
en fin utgivelse som det er vel verdt
å bruke litt tid på. Eplet faller jo som
kjent aldri langt fra stammen.
refleksjon. Det er temaet både i tekster og musikk.
Jones fremstår som en slags angrende synder.
Men han overbeviser ikke helt, selv om utgivelsen
absolutt har sine store øyeblikk. Best går det i
åpningssporet hvor Tom Jones gjør en fin versjon
av Dylans ”What Good Am I”.
Other Voices, Other rooms
Nanci Griffith
Denne utgivelsen kom i 1992 og holder
fortsatt. Griffith har tatt tak i andres anger og
invitert en haug med artister med som gjesteartister. Platen var og er fortsatt en referanse,
mest på grunn av musikken men også av
lydmessige årsaker. Legg for eksempel
merke til Dylans sobre harmonika som ligger som et bakteppe på hans egen ”Boots
og spanish leather”. En flott ”vintageplate”
og en flott artist.
Praise & blame
Tom Jones
Kanskje har Tom Jones mye å stå til rette for. I alle fall
har han valgt å lage et slags bekjennelsesalbum med
klare religiøse undertoner. Her er det ettertanke og
53
333 Musikkomtaler:
r
e
v
i
k
s
e
Skeiv
AV Jan Myrvold
Dirtmusic
BKO (GRCD 704)
Som våre alltid skjerpede kvalitetslesere sikkert allerede har konstatert, er
dette albumet nært beslektet med det
foran omtalte «-Adagh-», og Tamikrest
– med bistand fra den lokale blueslegende Lobi Traore -har her trått til som
backingband for konstellasjonen som
går under navnet Dirtmusic. Dirtmusic
er navnet til en trio bestående av Tamikrests amerikanske produsent Chris
Eckman, Boston-baserte Chris Brokaw
som vi husker fra sitt samarbeid med
blandt andre The Lemonheads, Steve
Wynn, Liz Phair, Evan Dando og Codeine, samt australskfødte Hugo Race,
en av originalmedlemmene i The Bad
Seeds. Dette albumet ble til etter flere
netter med jamsessions offstage under
fjorårets Au Desert Festival utenfor
Timbuktu, og innspilt under mildt sagt
spartanske forhold i Malis hovedstad
Bamako kort tid etter. Men hva gjør vel
det, når resultatet blir så vaskeekte og
autentisk som her?!
Dirtmusic oppstod som en slags motreaksjon mot den evig pågående digitalisering og effekthysteri i alle ledd av
av musikkformidling, og Chris Eckman
følte allerede for lenge siden at man
måtte gå tilbake til røttene. «Vi trengte
å få litt mer møkk på henda»,
er Eckmans oppsummering,
og derav navnet Dirtmusic. I
utgangspunktet var tanken
å gå helt akustisk, men alle
tre hadde så sterke røtter i
rocken at det viste seg fort
å bli vanskelig å holde seg
til et slikt konsept.
Et lite varsku altså, til de som utelukkende tenker «godlyd» når man handler plater, for «BKO» - som er forkortelsen for den internasjonale flyplassen
i Bamako - handler definitivt ikke om
lydteknisk perfeksjon. I stedet får du
med «BKO» et stykke musikk rått og
upolert, strippet for all overflødig staffasje, hvor det til og med tidvis spilles
på elektriske gitarer unplugged!
Ikke gjennom hele albumet riktignok, men standarden settes kontant
allerede med åpningskuttet «Black
Gravity», og man skal være temmelig
musikkgeografisk desorientert dersom man etterpå fortsatt lurer på om
bluesen har røtter i Afrika. En vegg av
gitarer, djember og dobro slår mot oss,
støttet opp av tunge, mørke og seige
trommer, det hele småspekket med forpinte innslag av gitarsoli og klagende
vokal. Det messes
vekselvis på engelsk og
tamasheq. At det er tette bånd mellom afrikansk urmusikk og moderne
vestlig pop dokumentere ettertrykkelig
allerede i neste spor ut, nemlig The
Velvet Underground’s «All Tomorrow’s
Parties».
I det store og hele er «BKO» et ekte
vitnesbyrd på at musikk er et grenseløst og universelt språk. Totalt inneholder «BKO» elleve låter, hvorav altså ti
er skrevet av gutta i Dirtmusic. I tillegg
følger det med en bonusdisc som
inneholder en dokumentar om dette
albumprosjektet i tillegg til tre musikkvideoer og ellers fire låter som det ikke
ble funnet plass til på albumet. Om jeg
noen gang skal bruke klisjeen «mye for
pengene», er det nå. Løp og kjøp mens
du har sjansen.
Tamikrest
-ADaGH- (GRCD 703)
Tamikrest betyr «knute» og/eller «forening» på tuaregspråket tamasheq, og er også navnet på dette bandet som da
følgelig består av medlemmer fra nettopp et tuaregfolk
med tilhold i det avsidesliggende og særdeles ugjestmilde
ørkenområdet i Sahara som offisielt går under benevnelsen «8. region av Mali». Befolkningsgruppen som holder
til her kalles gjerne «Kel Adagh», som på norsk betyr noe
i nærheten av «de fra fjellene».
Disse folkene – som på imponerende vis opp gjennom
årene har klart seg gjennom både gjentatte
tørkekatastrofer, opptøyer og borgerkrig – er stadig utsatt for diskriminering og hets fra egne myndigheter og
landsmenn. Bare et fåtall av den yngre
generasjon lykkes i å få obligatorisk skolegang. Infrastruktur av noe slag finnes
ikke, og de må reise minimum tredve mil
for å få utført selv de mest basale helsetjenester.
All musikk på «-Adagh-» er komponert av
vokalist og leadgitarist Osmane Ag Mossa,
og han står da også helt sentralt i lydbildet
med sine skarpe og klagende gitartoner av
det utpreget blå slaget. Slik må det nødvendigvis også være, da «-Adagh-» er et snaue
tre kvarter langt elegi over de tunge kårene
folket
hans lever under, vel å merke helt uten sutring. Snarere
tvert i mot, da det er samtidig spekket med kjærlighetserklæringer til det samme landskapet, tidvis i meget lyriske
54
vendinger med vakre aforismer. Ikke at jeg er særlig
bevandret i tamasheq, men tekstene er selvsagt gjengitt
både på engelsk og fransk i coveret.
Det musikalske uttrykket ligger temmelig tett opp mot
det vi tidligere har hørt fra Tamikrests landsmenn Tinariwen, og liker du dem liker du sannsynligvis denne skiva
også. Men denne gjengen låter om mulig enda mer inn til
beinet med
sin rå og relativt minimalistiske produksjon, som forøvrig er i for oss skandinaver temmelig så velkjente amerikaner
Chris Eckmans (The Walkabouts, Chris
& Carla, Midnight Choir, Willard Grant
Conspirity) hender. Han har forøvrig
bidratt med perkusjon og orgel på et
par av kuttene. Ellers er det som nevnt
Som nevnt herr Mossa vi finner helt i
sentrum, foran en suggererende rytmeseksjon hvor jeg spesielt merker
meg basslinjene til Cheike Ag Tigly,
som muligens ligger litt vel langt
fremme i lydbildet. Men det svinger
av det.
Lydbildet kompletteres med to
rytmegitarer, trommer og utfyllende
bakgrunnskoring med både kvinne- og mannstemmer.
Dette er vaskeekte folkemusikk, med en bevisst misjon. Vi
har alle godt av å bli minnet på at verden kan være brutal
og urettferdig. Akkurat som det er greit å bli minnet på
hvor den blå musikken egentlig kommer fra.
Villagers
Chief
At det kommer mange eminente
sangere fra Irland er ingen hemmelighet. Gå en
tur på Grafton Street en hvilken som helst kveld, og etter
hundre meter har du sannsynligvis hørt minst ti sangere med
større potensial enn noen du vil høre på et vilket som helst
ByLarm. Hvilket nummer i rekken av slike Conor J O’Brien er,
vet fåglarna. Noen kjenner han sikkert igjen fra kritiker- og
publikumsyndlingene The Immediate, som rakk å gi ut hele
ett album - «In Towers and Clouds» - før de raknet.
Villagers er vel i praksis O’Briens soloprosjekt, og «Becoming
a Jackal» hans første album som sådan. I alle fall er alle låtene
skrevet av han selv og alene. Og han er absolutt en habil låtskriver, sin unge alder til tross. Som tidligere antydet, Irland er
en tilsynelatende utømmelig kilde av slike, slik de også er det
av forfattere, poeter og lignende yrkesgrupper innenfor det vi
gjerne katalogiserer under kulturparaplyen.
Med prosjektet Villagers fortsetter Dublinfødte O’Brien å
servere oss spennende popmusikk med komplekse arrangementer og uventede og uforutsigbare vendinger. O’Brien er
en mester i å kombinere bruken av akustiske og elektroniske
virkemidler, og musikken kan vel best beskrives som drømmende eller «sfærisk». For hver gang jeg hører gjennom
albumet, legger jeg merke til nye elementer av perkusjon,
bakgrunnsvokal og andre diskret plasserte, smakfulle detaljer.
De kommer aldri i veien for totalopplevelsen av et helhetlig
og gjennomarbeidet stykke kvalitetspop som aldri blir mainstream på noen som helst måte. Selv om dette strengt tatt er
for «pop» å regne, er det definitivt ikke et album som går inn
det ene øret og ut det andre. I mitt tilfelle går den inn begge
ørene – og blir der.
Som nevnt synger Conor J veldig bra, og hans relativt
lyse stemme – som i noen små passasjer kan slå over i lett
vibrato - spenner over et ganske stort register. Rett og slett
en stemme som bærer hele veien, og som på mange måter
understreker den gjennomgående høye kvaliteten på utgivelsen. En utgivelse som tåler å høres om igjen flere ganger,
og på grunn av sitt mangfoldige og tidløse uttrykk garantert
tåler å høres på også om både fem og ti år frem i tid. Garantert en av høstens favoritter, som trolig også vil etablere
Conor J O’Brien i et større publikums bevissthet. Definitivt en
mann å følge med på.
Chief er navnet på en ung, langhåret og
småskjegget kvartett med tradisjonell
lineup bestående av to gitarer, trommer
og bass, alt kyndig traktert av brødrene
Danny og Michael Fujikawa, Evan Koga og
Mike Moonves. For undertegnede et helt
nytt bekjentskap, og «Modern Rituals» er også etter hva jeg erfarer
deres første fullengde albumutgivelse. Gutta er alle født og oppvokst
i solfulle Santa Monica, California, men fant visstnok sammen når
de alle studerte på University of New York helt på andre siden av det
nordamerikanske kontinent. Gjengen er nå vel tilbake på vestkysten,
og er signert til den lille men stadig überhippe labelen Domino Records, som også gir ut blandt mange andre årets Øya-yndling Owen
Pallett, The Fall, Robert Wyatt, Tricky, Bonnie Prince Billy, og Young
Marble Giants. Altså både unge og gamle særinger.
Det er derimot vanskelig å finne noe spesielt sært over Chiefs
debutalbum. Musikken er gitarbasert og tuftet på den musikkarven
gjengen er født med utenfor egen stuedør, og gjennom strømlinjeformet melodiføring og stilsikre harmonier kan man ikke unngå
å høre en direkte linje til gamle storheter som både Beach Boys og
Crosby, Stills, Nash & Young. Samtidig låter det produksjonsmessig mer britisk enn amerikansk, og like ofte får jeg assosiasjoner til
Richard Hawley eller endog Travis. Dog er grunnuttrykket noe mer
nedpå og har en mørkere undertone enn de til sammenligning glade
glaswegianerne, noe som også ofte gjenspeiles i tekstene, hvor majoriteten sirkler rundt de evige temaer, sorg, savn og kjærlighet hvor
det hele tiden manøvreres elegant unna alle tendenser til pinlige
svulstigheter og klisjeer.
Albumets låtmaterial holder jevnt over meget høy kvalitet, med sanger
som vokser for hver gang man hører gjennom det. Det samme kan sies
om selve produksjonen, som aldri blir for glatt eller velpolert. Alle stemmer og instrumenter er godt definert i et oversiktlig og veldimensjonert
lydbilde. Selv om formatet generelt er aldri så «indie», bærer det ferdige
produkt inntrykk av vel utført håndverk i alle ledd. Så forplikter det vel
også å være ektefødt west coast!
Som en slags oppsummering vil jeg kort konkludere med at «Modern Rituals» er en av de aller mest interessante albumdebutene
jeg har hørt på lange tider, hvor de har lykkes usedvanlig godt med
en slags crossover mellom klassisk vestkystrock og mer moderne
europeiske klanger. Jeg vil ikke bli særlig overrasket dersom vi finner
Chief med fete bokstaver høyt oppe på neste års festivalplakater. Vel,
Glastonbury har de faktisk allerede unnagjort når disse linjer kan leses.
Becoming a Jackal
(WIGCD253)
Modern Rituals (WIGCD 248)
Wovenhand
The Threshingfloor (GRCD 713)
I Denver-baserte David Eugene Edwards’ musikalske
univers finnes det tre verdener, nærmere bestemt den
gamle, den nye og en annen verden. Med det i mine
øyne uforståelig sterkt oversette og temmelig «alternative» countryfolkrockbandet 16 Horsepower dekker
han den gamle, med Thank You For Clapping den
nye, og da følgelig en helt annen verden med Wovenhand.
Wovenhand begynte som et solo- eller sideprosjekt da 16 Horsepower tok en pustepause for rundt ti år siden, men er vel nå mer eller
mindre blitt hans hovedbeskjeftigelse, hvor «The Threshingfloor»
faktisk er den åttende fullengder under dette navnet.
Edwards har som vanlig skrevet det meste av materialet selv, men
har også denne gang funnet plass til en coverlåt. Valget har falt på
New Orders «Thruth». Ved siden av å synge trakterer Edwards diverse
gitarer, banjo, mandolin og bratsj. Med seg denne gang har han fortsatt sin gamle Horsepower-kollega Pascal Humbert på bass og diverse
gitarer, mens trommer og perkusjon besørges av Ordy Garrison. Ellers
bidrar Peter Eri med ungarsk fløyte på en av låtene, «Terre Haute».
Edvards særegne, relativt lyse stemme er selvsagt lett gjenkjennelig, men Wovenhands musikk skiller seg vesentlig fra moderskipet
16 Horsepowers uttrykk på flere områder. Vi bys fortsatt på enkelte
referanser til country og americana, men i langt mindre
dominerende grad. Derimot finner vi klare innslag av såkalt
«native» - altså indianske undertoner. Uttrykket er klart
mørkere, tidvis direkte dystert. Det er jo ingen hemmelighet
at Edvards en dypt religiøs mann, og tekstene tar gjerne utgangspunkt i gammeltestamentlige problemstillinger. Kanskje
derfor liker noen å sammenligne dette med tidlig Nick Cave,
men det blir i mine ører feil. Edwards er mer søkende, og musikken i seg selv har en langt mer melodisk struktur enn sin australske
kollegas tidlige verker.
Edwards er sammen med Robert Frebrache selv ansvarlig for alle
sider av produsentjobben, og de har lykkes godt med å skape store
lydbilder med relativt enkle virkemidler. Teknisk holder dette albumet
meget god klasse, og tåler utmerket godt å høres over et dedikert
highend-oppsett.
Dette albumet inneholder ingen klare favoritter, men det er fordi
den rett og slett er uten lavpunkter. Høyt nivå tvers igjennom. Låta
som skiller seg klarest ut fra helheten kommer helt til slutt, og er en
skikkelig uptempo rocker med tittel «Denver City», altså Edwards
hjemby. Gjør deg selv en tjeneste, og ikke overse Wovenhand også.
Kanskje får du en bonus i å oppdage 16 Horsepower med på kjøpet.
55
Musikkomtaler:
333
Blått
& Rått
Av Håkon Rognlien
Daniel Eriksen: Muddy days
Kreativ nyhet fra Eriksen, dette.
Åpningssporet narrer deg inn i noe
i nærheten av Jethro Tull-stemning
når Guttorm Guttormsen legger i
vei på tverrfløyta. Men det varer
ikke så lenge før vi er inne i
Daniel Eriksens etter hvert nokså
grenseløse univers. Mannen har
skrevet store deler av dette selv, tatt noen
standarder, samt lånt noen låter av andre komponister. Til
sammen en nokså tilbakelent plate med mange spennende
vrier og uventede vendinger. Dessuten har vår alles venn Jan
Erik Kongshaug hatt sine magiske fingre borti produktet,
lyden er sikret! Her er New Orleans, Mississippi og Chicago
samlet i en deilig gjørmete enhet som er svært så god å høre
på, og Daniel Eriksen har utviklet seg til en stødig stilist her.
Jeg er rett og slett litt imponert, kjenner jeg!
«Main street blues» er en deilig tilbakelent låt der en
velarrangert blåserrekke står stødig bak Eriksens ukulele, og
danner en solid, men samtidig lettbent perle som tåler mange
gjenhør. I en litt annen ende av skalaen befinner «Big road
blues» seg, her har han kommet seg ut fra sørstatenes småbyer og nærmer seg tydeligvis Chicago på en større motorvei, en
klart tyngre og mer rufsete utgave av Eriksen, dette, selv om
han stort sett holder seg til akustiske gitarklanger også her.
Trad.-låta «Lay my burden down» fremføres også med
klare røtter i New Orleans, et deilig tuba-komp og avslappet
tilbakeholden vokal er spennende på denne tross alt nokså
trøtte låta. Synes vel heller ikke skiva holder like høy kvalitet
hele veien; Eriksen blir litt forutsigbar på noen av låtene, og
det blir mer vilje enn eleganse her og der. Dessuten blir han
i overkant amerikansk for undertegnede når den første han
velger å takke på denne skiva ikke er helt god, snarere God,
før han takker mødre og søstre og hele pakka. Nu vel, det
skal ikke stå i veien for det faktum at dette er Eriksens beste
skive. Hittil.
Tinsley Ellis: Speak no evil
Salig’ Bjørge Lillelien brukte ofte et uttrykk om skihoppere
som jeg alltid undret på hva betydde. «Krafthoppere» kalte
han dem. Hvordan blir man krafthopper? Hva skal til for å
bli nettopp det, og kan man slutte å være det et sted i løpet
av sin karriére? Lillelien døde dessverre før han rakk å forklare dette for meg på Norsk Radio i beste sendetid. Men jeg
har funnet bluesens ekvivalenter til Lilleliens krafthoppere,
og har begynt å forstå hva dette diffuse uttrykket handler
om. Det er noe med totaluttrykket, noe med en slags udefinerbar kraft ut fra hoppkanten, et drivende, kraftig anslag,
klart og stødig nedslag, kort sagt et komplett bilde fylt av en
udefinerbar kraft. Blant bluesens «krafthoppere» finner vi
for eksempel folk som Coco Montoya, Jimmy Thackery og
altså dagens mann, Tinsley Ellis. De leverer med solid sikkerhet velkomponerte, gode og ikke ekstremt kreative skiver, de
er svært gode gitarister, men ikke ekstreme, de setter dønn
solide nedslag, feiler aldri. Så den gode Tinsley Ellis leverer
med «Speak no evil» atter en gang en herlig, passe tung
56
skive med gode, trygge og swingende
låter. På tittelsporet viser dessuten
Ellis oss at han virkelig har en god dag
på jobb; her fosser det ut av ham med
en slags Buddy Guy’sk voldsomhet og
sound, virkelig saftig bluesrock. Legg
til at bassisten (som kaller seg «The Evil
One»!) også
flommer over av stødig og teknisk brilliant rock, mens trommisen, Jeff Burch, fyller opp med feite
synkoper og cymbaler, og vi har et herlig, rocka krafthopp.
Vi fortsetter med en klart tristere låt i form av «It takes what
it takes», den er vakker tross sin nokså standard akkordrekke, igjen flyter låta så til de grader stødig på den instrumentelle sikkerhet som disse gutta legger for dagen. Hels skiva
er så solid som de kommer, dette er også den enste ulempen
med den. Det kan bli i overkant monotont i sin soliditet, lite
dynamikk og uventede krumspring. På den annen side vet i
det minste fansen sånn ca hva de får, og jeg kan ikke holde
dette mot Ellis, heller. Alligator-sounden er her i fullt monn,
helt på høyde med Michael Burks’ heftige «Make it rain» fra
noen år tilbake. Helstøpte musikere. Helstøpt skive. Kraftskive fra en av bluesrockens kraftigste krafthoppere.
Pinetop Perkins / Willie «Big Eyes» Smith:
Joined at the hip
Dette er bluesens svar på Fantomet, mannen som aldri
kan dø. «Pinetop» Perkins utgir ny skive
i sitt 97. år!! «Big Eyes» er reine ungfolen
i forhold, han er jo bare ca 75! Her spiller
og synger de fortsatt med glød og liv, de
har meg seg så vel gamle som nye venner.
«Big Eyes» spiller ikke lengre trommer,
men har gått over på munnspill, hans
opprinnelige instrument, i tillegg til å være
hovedvokalist på skiva. For øvrig, også klart
synlig på bildene, trommisen, Kenny Smith, er sønn av den
nå munnspillende gamle helt. Hold det i familien! «Pinetop»
slenger også med på vokal her og der, og det er ikke helt
galt når du nærmer deg hundre år! La meg nevne «Take my
hand, precious Lord» der «Pinetop» leverer en intens blå låt
både på piano og vokal, mer rotekte kan det umulig bli. Det
er smått fantastisk, for å si det som det er.
Om vi nå kan overse det lett obscøne i tittelen, to aldrende
herrer «Joined at the hip» er vel litt så der, skulle jeg mene,
kan vi først som sist fastslå at de gamle er eldst. Dette er jo
som kjent Muddy Waters’ backing på piano og trommer, og
de har samarbeidet mer eller mindre fast siden Muddy forlot
oss. Dette er rotfast, stilsikker Chicago-blues fra start til mål,
lite annet å si om det. Mange av låtene er «Big Eyes»-produkter, men de har også lånt inn et par covere. Dette ender da
også opp som en klassisk, rendyrket bluesskive, fullstendig
uten å skjele til høyre eller venstre. Jeg må tilstå, dessverre,
at disse gutta har intet nytt å melde. Sett i motsetning til en
annen aldrende helt, Buddy Guy, som aldri er i nærheten
av å stivne i sin form, blir denne nesten selvsagte skiva en
anelse kjedelig. På den annen side er det faktisk vanskelig å
finne nyutgitte tindrende rene bluesutgivelser i 2010, og som
sådan har den forsåvidt absolutt fortjent sin plass. Telarc
besørger solid lyd, gutta leverer solid blues, og kanskje er
dette «Pinetop’s» svanesang i bluesens tjeneste, og i så fall er
jo det grunn god nok til å handle denne gode skiva. Den sitter som støpt i bluesens opprinnelige form, mer skal vi ikke
be om, heller.
Frem fra glemselen
Lonnie Brooks: Deluxe edition
I lesende stund har altså Lonnie Brooks
spilt på Brygga på Notodden, forhåpentligvis har han klart å overbevise
oss om at «Voodoo Daddy» fortsatt
har trøkket og teknikken, men for å
sikre seg har han også bragt med seg sin sønn Ronnie Baker
Brooks. Har ikke helt oversikt over når Lonnie sist ga ut
egenprodusert skive, men han dukker opp her og der som
bakmann, komponist og medmusiker, sikkert er det uansett
at han har gitt ut magiske øyeblikk gang på gang i løpet av
karriéren. «Deluxe Edition» er samleskive fra Alligator, første
gang utgitt 1997, og den inneholder essensen av hva Lonnie
Brooks hadde å by på i forrige århundre. La gå at et par av
låtene blir i overkant lettbent dansemusikkpreget, men når
det sitter, så river det i sjela, det skal være sikkert! Derfor kan
du trygt hoppe over «Something you got» til tross for, som
alltid, solid vokaljobb, og gå videre til låter som for eksempel
«End of the rope». Det er på disse seige, desperate låtene
Lonnie virkelig skinner. Intenst, dvelende, kraftfullt og
teknisk strålende. Lonnie har også skrevet en del låter andre
store artister har hatt på sitt repertoar; «Don’t take advantage
of me» er en funky, saftig låt som så vel Johnny Winter som
Stevie Ray Vaughan har gjort heftige versjoner av på plate.
Og her finner vi altså originalen, slett ikke gal den heller.
Skiva veksler eller mellom live og studioinnspillinger, dette
viser med all mulig tydelighet at Lonnie i det minste var
en aldeles strålende liveartist, håper jeg rekker å rapportere
hvordan han er i dag, tross alt har han nå passert midten av
70-tallet, og det er ikke alle å holde koken som «Pinetop» Perkins! En annen ting denne skiva også viser, er Lonnies unike
evne til å trekke live-følelsen med seg inn i studio, noe som
alltid har gitt musikken hans en spesiell spenning.
Skivas høydepunkt er ellers etter undertegnedes begreper
«In the dark», en usannsynlig sugende og desperat blues,
som viser Lonnies fantastiske vokal i full blomst. Ellers finner vi selvsagt en del mer «swamp»-inspirerte låter som ga
ham sitt tilnavn. Totalt sett en variert samleskive med til dels
enormt sterke låter som på godt vis samler høydepunktene
fra en av bluesens mindre kjente, men sterke profiler.
Notodden 2010
Alt for kort visitt på årets bluesfestival, dessverre. Vi fikk
med Bryggekonserten, selve hovedevenementet, der dyktige
kvinner, en gammel hedersmann, og et nesten like gammelt
omreisende boogie-woogie-sirkus som kaller seg Status Quo,
underholdt en fullsatt arena i strålende vær. På kvelden tok
vi med oss de kanskje viltreste av årets artister, det amerikanske kvinnelige fyrverkeriet Dana Fuchs (utt: Fjuuks)
etterfulgt av gitarvillmannen Eric Sardinas.
På brygga gjorde vel egentlig «Women who cook» best figur, mye energi og elegant blues der. Lonnie Brooks overtok,
etter at hans sønn først hadde holdt publikum i ånde med
streit, dyktig Chicago-blues. Jo da, gode, gamle Brooks holder
koken sånn delvis, trygt flytende på rutine og en ekte blå sjel.
Savnet vel hans fabelaktige ballader, men han leverte varene.
Status Quo leverer jo også alltid, gutta har vært så mye på
reise sammen at de har blitt som en familie, jeg synes gutta
rett og slett har begynt å ligne på hverandre! Publikum fikk
alt de ville ha, slagerne rant ut fra de mest bredbente herrer
i rockehistorien i en stri strøm. Stemningen var brukbar,
hoppende og klappende musikkelskere takket hjertelig for
musiseringen.
Dana Fuchs tok scenen på et vis jeg ikke har sett maken til
siden 70-tallet. At hennes kropp og hennes stemme kan se og
høres slik ut etter hennes eskapader med stoff og dævelskap,
er intet mindre enn fantastisk. Hun kaster seg over mikrofonen med hundjevelens urkrefter, og leverer med en pur
villskap og energi som man ikke har sett siden salig Janis’
dager. Visst blir det litt over toppen med hennes kvasireligion og amerikanske kjærlighetsevangelium, men det får vi
leve med, så mye som hun leverer. Hun mangler litt av Beth
Hart’s magiske grep om publikum, men hun er enda mer ekstrem og kompromissløs vokalt sett. Utrolig nok. Overlever
denne dama, så har vi en fantastisk artist om noen år. Jeg har
knapt sett maken. Men blues er det dog ikke, uansett hvor
ektefølt det er. 3
57
333 Johnny Dowd – live i London:
Johnny Dowd rakk ikke innom
Skandinavia. Når fjellet ikke
kommer til Muhammed, o.s.v....
Av Jan Myrvold
Med blikket
mot livets andre side
J
ohnny Dowd ble født i 1948,
Forth Worth, Texas. Snaut to
år senere flyttet familien til
Memphis, Tennesse, der faren
hadde fått jobb på Amerikas
første shopping mall. Etter tre år røk
faren uklar med sjefen, sa opp jobben,
og tok isteden familien med til sin barndomsby, Pauls Valley, Oklahoma, og det
var her Johnny Dowd fikk sin musikalske utdannelse. Til jul i 1956 fikk han
sin første platespiller. Med rød skjorte
og kvasse svarte myggjagere brukte han
mesteparten av fritiden til å imitere James Brown. Til dags dato er «Live at the
Apollo» fortsatt Dowds favorittskive.
I 1965 skilte foreldrene seg, og Johnny flyttet med sin mor og søstre tilbake
til Memphis. Samme året oppdaget han
Bob Dylan, som utvidet hans musikalske horisont ytterligere. Moren hans
kjøpte ham en akustisk gitar.
«Men jeg var for lat til å øve, et par år
senere kasta jeg også alle skivene mine,
i et på alle måter forgjeves forsøk på å
bli kvitt grepet rock’n’roll hadde tatt på
min forestillingsevne».
En gang i løpet av syttitallet traff han
58
Kat Dalton, som han senere giftet seg
med. Hun fungerer også som Dowds
manager. De er fortsatt lykkelig gift, og
bor i den for oss europeere anonyme
byen Ithaca, New York, sammen med
en skokk katter de har adoptert fra
gaten. Johnny Dowd driver sitt eget
flyttebyrå Zolar Moving Co sammen
med kompisen David Hinkle, og som
han selv sier er det denne virksomheten som gir han brød på bordet. Av
hans egne bandkompiser er det forøvrig kun bassist/trommeslager Brian
Wilson og organist Michael Stark som
er musikere på heltid. Sammen utgjør
de den temmelig støyende duoen Tzar,
som blandt annet har spilt på Øyafestivalen. Kim Sherwood-Caso driver
sitt eget hårstudio. Hva trommis Matt
Saccuccimorano driver med til vanlig
rakk jeg aldri å spørre ham om. Men
han ga uttrykk for at han lengtet hjem
til kone og lille sønn. Tre uker på et annet kontinent var lenge nok.
Johnny Dowd begynte ikke å opptre
offentlig før begynnelsen av åttitallet, først med bandet The Jokers. Litt
senere startet han Neon Baptist, hvor
Sherwood-Caso først gjorde sin entre.
Det varte og rakk helt til 1998 før Dowd
gav ut sin første plate «Wrong Side
of Memphis», altså i en moden alder
av femti år. Brian Wilson var også
kommet med i bandet. Siden har det
kommet en jevn støm av utgivelser,
hvor altså den aktuelle «Wake Up The
Snakes» er den foreløpig siste.
Mr Hyde
På grunn av sine treffsikre observasjoner av samfunnets mer bisarre sider
– eller det folk flest gjerne definerer
som skyggesiden – er Johnny Dowds
musikk sjelden å høre på de store kommersielle radiostasjoner. Inspirasjonen
finner han i følge seg selv overalt.
«Det er bare å holde øynene åpne. Se
aldri bort!», er Dowds enkle oppskrift.
Hva som eventuelt gjør en låt god har
han egentlig ingen anelse om.
«Det er et mysterium for meg. Den
eneste måten jeg kan finne ut om en
av sangene mine er en god en, er at en
eller annen forteller meg det»
Han har da også blitt beskrevet som
Mr Hyde-versjonen av Willie Nelson,
en beskrivelse Johnny Dowd selv har
står foran meg med plakat og tusj
fullstappet av både Dowds og alle sidevanskelig for å se relevansen i. Under«Jan, hvor mange pund er to hunprosjektenes utgivelser. Selvsagt stas å
tegnede også, der jeg møter Dowd og
drede dollars?» Litt senere henger det
få de signert i samme slengen. Dowd
gjengen hans en solfull ettermiddag
plakater rundt om i lokalet hvor Dowd
(og resten av gjengen) setter alltid av
utenfor sceneinngangen til ærverdige
like godt annonserer en av gitarene
mye tid til denne kontakten med publiThe Borderline, bare et steinkast fra
sine, en Fender Stratocaster, til salgs for kum. Ingen stjernenykker der i gården.
nettopp - Hyde Park. Tilfeldig?
den latterlige sum av 150 Sterlings.
«Det har aldri spilt noen rolle for
«Tilfeldig? Noe slikt finnes ikke!», er
«Bare pickup’en på den gitaren er
meg hvorvidt jeg turnerer for å proDowds umiddelbare og humoristiske
verdt det dobbelte», sier Brian Wilson
motere et nytt album eller omvendt,
reaksjon på undertegnedes ikke alt for
stille, mens han rister på hodet. Histofordi det for meg alltid har dreid seg
alvorlig mente assosiasjoner.
rien bak dette drastiske tiltaket ligger
om å spille live. Å spille inn et album
«Dessuten, jeg har en Dr Jekell side!
i at gjengen ble bøtelagt i Østerrike, da
finner jeg omtrent like morsomt som å
Men det er en god ide. Vi burde turnere de hadde krysset grensen med noen få
begrave en venn», er Dowds lakoniske
sammen som Dr Nelson og Mr Dowd.
meter uten nasjonsidentitetsmerke på
kommentar til de markedsmessige
Jeg skal ringe Willie så fort jeg kommer den leide bilen, og denne må betales
mekanismene i musikkbransjen.
hjem».
når de leverer fra seg bilen igjen.
Forvandlingen
Og det er uansett lite ondskap å
Vel inne i den knøttlille garderoben
Noen få timer senere – etter en tilbakespore i de snille men utspekulerte øyne- forteller Johnny Dowd at publikumslent middag med hele gjengen samlet
ne til mannen med den fortsatt fyldige, fremmøtet har vært meget bra under
på den lokale Wagmama (hip asiatisk
sølvfargete manken. Velkledd i svarte
hele turen. Moro har det også vært.
restaurantkjede, (journ.anm.)- kan jeg
jeans og myk skinnjakke presenterer
«Publikum har vært meget entusiplutselig forstå sammenligningene med
Mr Dowd resten av bandet.
astiske, og jeg har hatt en definitivt
Mr Hyde. Det er en totalt forvandlet
«Jan, hils på Kim, hun er bandets
illegal mengde moro! Men nei, folk er
Johnny Dowd som står på scenen foran
intelligente alibi!» Damen hilser pent og
folk. Jeg har i grunnen aldri merket så
et absolutt godt besatt lokale. Dowd
smiler over komplimentet. Litt bortenveldig stor forskjell på måtene tilhøfor har Brian Wilson gått over fra rent
rerne møter oss i USA kontra Europa», klassisk antrukket i svart dress med
knivskarp buksepress og
verbale til absolutt fysiske
knallrød skjorte teller opp.
fremstøt på etablissemenFor artister som oss såpass
One, two, three, four, og det
tets dører for å terminere
personalets ignorans. Get- utenfor allfarvei er det dårlige tider, hele er i gang. Dowd har inntatt rollen som den psykotisk
in time, forstås! Dowd
foreslår vi går og får oss en du vil ikke tro hvor lave honorarene desorienterte observatøren
av den uforståelige verden
kaffe hos Starbucks rundt
der borte er. Platesalg?
rundt, og man bare håper
hjørnet imens. Plutselig
La oss snakke om noe annet!
han ikke har en Magnum 44
har vi fått selskap av en
på innerlomma. Ikke at han
brite med relativt høy dantrenger den. Han skyter fra hoften med
er Dowds vurdering av hans eget
dyfaktor, som galant overrekker Dowd
gitaren som sitt våpen. De forvridde,
publikum på de ulike plasser. Turnere
en handlepose med designerlogo. Den
atonale soli er dødelige nok i seg selv.
gjør han ikke så ofte, rett og slett fordi
ser dyr ut. Dowd kikker oppi, der det
Lyden er førsteklasses, rytmeseksjonen
ligger tre skjorter, sirlig brettet og pakket det er lite regningsvarende, spesielt i
hjemlandet. Han spiller derfor stort sett tight og fast som betong, Sherwoodi plast. Mannen sier Johnny kan bare
Casos vokal renere og mer presis enn
i helgene, i eller i nærheten av hjembeholde dem, og selvsagt gjerne bruke
slik jeg husker henne fra sist i Oslo
byen. Og det er det å opptre live som
en av dem under kveldens konsert.
2004. Dowd er en myndig kapellmesbetyr noe.
«Jan, dette er Simon. Han er skredter. Michael Starks orgeltoner gir det
«For artister som oss såpass utenfor
der». Umiddelbart ringer det en bjelle
hele en småpsykedelisk innpakning.
allfarvei er det dårlige tider, du vil ikke
i hjernens senter for totalt overflødig
Publikum er med, Etter et par låter fra
tro hvor lave honorarene der borte er.
faktalagring, der inhibisjonen ikke har
den nye skiva drar han igang en seig og
Platesalg? La oss snakke om noe annoen myndighet, og i en tilstand av
sugende versjon av Booker T’s klassiske
net!».
dejavu flimrer en strofe fra Ian Durys
instrumental «Green Onions». PubliDowd har som alle andre artister
«Sex And Drugs And Rock And Roll»,
kum er i ekstase. Dowd kvitterer med;
for har ikke den låten en tekstlinje som merket et betydelig fall i det fysiske
«Wow, det må være en av de beste
platesalget, og derfor ser han heller
er temmelig identisk? Samme det, denlåtene jeg har skrevet». Allmenn latter,
ikke noe poeng i å distribuere platene
ne Simon foran oss var vel ikke gamle
og vi aner alle sammen utkastet til en
sine gjennom et stort selskap som stjepjokken da den sangen ble skrevet, og
stor kveld. Som det selvsagt blir.
ler profitt all den tid han kan selge de
i tilfelle det er samme Skredder Simon
Mot slutten av den vel to timer lange
direkte til sluttbrukeren over nettet.
ville Dury sannsynligvis vært skyldig i
seansen kommer kveldens definitive
«Hvorfor skal et multinasjonalt forebrudd på loven om barnearbeid. Men
klimaks, der han drar en ulidelig blå
tak tjene penger på noe de hverken har
gjensynet mellom Simon og Dowd
og hjerteskjærende versjon av Foster/
bidratt finansielt eller kreativt til?», er
virker uansett hjertelig. Og skjortene
hans retoriske spørsmål. Her er det dog Jordan’s «I’d Rather Go Blind», med
var fine, de.
seg selv som mannen som plutselig
en liten forskjell på USA og Europa, og
Live er livet
må innrømme at han vil være totalt
her til lands er det Playground som er
Kveldens show er det siste på en turne
hjelpeløs uten henne. Det oser desperadistributør for alle hans utgivelser på
som har gått gjennom fire land over
sjon. Dowd viser her at han også har
Munich Records. I USA går alt platetre uker. Gjengen har leid kassebil og
salg og øvrig merkantil aktivitet rett fra utviklet gitarspillet sitt flere divisjoner
nødvendig backline for hele turneen
siden ovennevnte seanse på So What,
kjøkkenbenken, da selvsagt unntatt det
i Amsterdam, som må leveres tilbake
som det den gang het. Der og da sverde selger direkte til publikum under
allerede dagen etter. Stramt tidsskjema
ger jeg for meg selv at denne mannen
turneer/konserter. Uten dette salget
og stramt budsjett. Hvor stramt
hadde de faktisk ikke hatt råd til å gjen- må vi få tilbake til Oslo så fort som
oppdager jeg først senere, når resten av nomføre en turne som dette. Derfor
mulig. Det er på tide at fjellet kommer
bandet er med å rigge utstyr, og Dowd
har de med seg et par solide flightcase’r til Muhammed. 3
«
»
59
333 Musikkomtaler:
Blandadrops
Downloads
Jane Sibbery
Jane Sibbery har lagt al sin musik ud på
nettet - gratis. Den kontroversielle kunstner
Jane Sibbery, som i fire år kaldte sig Issa,
har lagt hele sit bagkatalog ud til gratis
download. Der er hele albums tilbage fra
1981 i hhv. MP3 eller endnu bedre 16 bit
44.1kHz AIFF filer, som du ganske nemt kan
konvertere til fx WAV eller Flac, med små
selvstændige gratis programmer (prøv at
google “free audio converter”). Som mange
af sine Singer/Songwriter kolleger, kommer
også hun fra Canada. Og selvom hun bl.a.
studerede mikrobiologi, vandt kærligheden
til musikken, og i 1981 udgav hun sit første
album under eget navn, og arbejdede
derefter med bl.a. Brian Eno og k.d.lang.
Sheeba Records er hendes eget label, som
sørger for alt det som et store pladeselskab
også ville gøre, men nu bare på hendes egen
måde. Således er der sikkert ikke mange
af de “større” af slagsen, som ville vove at
udgive udelukkende tema-albums (fx sange
om kommunikation eller traditionelle spirituel musik), eller begive sig på tour hvor
spillestederne var bestemt af hendes fans
- ofte med kun 20-30 publikummer, ofte
i lejligheder og med en overnatning som
belønning!
I begyndelsen af 2006 forærede Sibbery
alt hvad hun ejede bort; inklusive sit hjem
og instrumenter. Hun beholdt således kun
få personlige ejendele plus en Miles Davis
CD! Og det var samme år at hun skiftede
navn til Issa, og udgav to albums hhv. Dragon Dreams (2008) og With What Shall I Keep
Warm fra 2009. De to sidsnævnte har vi
dowloaded fra Issa/Sibbery´s hjemmeside,
og er ganske glædelig overrasket. Det er
dejlig musik, med lidt touch fra Joni Mitchell, Kate Bush eller Laurie Anderson!
Lydkvaliteten er ganske fornuftig, men
dog ikke High End. Men til gengæld er det
gratis (gad vide hvor længe, for måske
skifter hun mening ang. dette også?!) og
fornøjelig musik. Så skynd jer at trykke på
“Download” knappen i jeres browser.
http://www.janesiberry.com
Ted Sirota´s Rebel Souls:
Seize The Time
60
En skøn blanding af Afro-pop, funk, reggae, ska og
hip-hop, dog med vægten lagt på jazz og improvisations-kunst. Det er hvad Rebel souls disker op med
på denne download fra naimlabel.com. Dannet i
1995 af trommeslageren Ted Sirota fra Chicago,
og som er uddannet fra den prestigefyldte
Berkeley School of Music i Boston
i 1991, og alligevel fandt
han sig ikke for fin
til at jamme, og
indspille med alle
mulige kunstnere i
lige så mange genrer,
med bl.a. den Chicago
baserede rap-stjerne
Longshot.
Sirota´s inspirationskilder er noget så
forskelige som Ornette
© Kurt Lassen 2010
Naimlabel.com
Coleman, Charlie Haden, John Coltrane, Thelonious
Monk, Max Roach, Bob Marley, og den desværre nu
afdøde Nigerianske stjerne Fela Kuti! Guitaristen
Miller lægger ud med Clash (!) klassikeren
“Clampdown” og så går
det ellers derudaf med blandede rytmer og god underholdning - hvis man
ellers er til den BREDE jazz genre.
Sirotas medspillere er: Geof Bradfield (tenor sax og bas clarinet), Greg
Ward (alto), Dave Miller (guitar) og
Jake Vinsel (akustisk og electrisk
bas). Lyden er dejlig blød, meget
detaljeret og uden hårde kanter,
og kan downloades i en 24bits
96kHz opløsning.
© Kurt Lassen 2010
All The Ghosts
Gwyneth Herbert:
Naimlabel.com
Gwyneth Herbert er en kun 27 årig engelsk
singer/songwriter som begyndte sit musikalske liv allerede som tre-årig. Klaveret
var hendes foretrukne valg denne gang,
og som fem-årig skrev hun sine første,
og spæde, men egne sange. Senere i livet
mødte hun Ian Shaw (Linn records)
og klaver-ekvilibristen Jamie Cullum,
og kort tid efter blev hun signet af
pladeselskabet Universal Classics and
Jazz, som udgave hendes første album
“Bittersweet and Blue”. Herefter var
hun på flere skiftende selskaber, bl.a.
Blue Note og Bowers&Wilkins, og
har nu fundet vej til Naimlabel.com.
Hendes album “All The Ghosts” er en
perle af dejlige sange, med basis i
den traditionelle singer/songwriter
genre, med et touch af jazz (“Some
Days I Forget/Rock´n´Roll Suicide”). Vi tænker på Joni Mitchell
når vi hører “My Narrow Man”, og
på sangen “Lorelei” trækker vores
tanker hen i mod
Alanis Morrisette. “So Worn
Out” som åbner hele pladen er ligeledes
smukt, og særdeles nærværende.
Lydkvaliteten er langt over middel og med en dejlig åben lyd, og hele
herligheden kan downloades i 24bit, 44.1kHz, eller bestilles på vinyl. Vi har hørt
rygter om at Gwyneth Herbert er i fuld sving med et nyt album. Det vil vi glæde
os rigtig meget til at lægge øre til.
© Kurt Lassen 2010
Majik DS-i
DON’T MISS A BEAT!
THE FINEST ALL-IN-ONE SYSTEM. EVER
Nettverkspiller 24/192
6 digitale innganger
5 analoge innganger
MM Riaa
Chakra forsterker
Dynamik strømforsyning
Software/firmware oppgraderbar
kr. 26 000
Vibesgate 12, 0356 Oslo, Tel 22 60 11 02
[email protected], www.kontrapunkt.no
333 Hi-fi kronikk:
Sjelen i huset
H
un er 75 år i år, og hun har mistet sjelen i huset.
Den forsvant da hennes nå tilårskommede
Bang & Olufsen alt-i-ett apparat trakk sine siste
sukk for en måneds tid siden, dessuten kunne
ikke den spille NRK klassisk, heller, for renrasede idioter i Kringkastningen har hoppet på digitalbølgen.
Eller..., en digital bølge? Bølger er vel så vidt meg bekjent
analoge greier, så nøyaktig hva «krinken» har kastet seg på
er jeg usikker på, bortsett fra at kvaliteten på lyden fra DAB
(MP2) er dårligere enn selv et nokså lurvete FM-bånd. Ok,
da, det skal få litt for et nokså støyfritt program, men de skal
ikke få stort for det dynamikkløse uttrykket.
Tilbake til saken det handler om: Denne dama er dårlig
til beins, litt redd for alle de skumle typene utenfor, samt
avhengig av musikk og rulletobakk. Førstnevnte er sunt for
huet og beina, sistnevnte
gir som kjent dårlig
smak og røykebein. Men
sjelen blei borte fra huset,
altså. Det ble ringt etter
hi-fi-ambulansen, med
sjefssjåfør -Hauk bak
rattet. Med i ambulansen
fantes en alt-i-ett og et par
stativhøyttalere, selvsagt
med tilhørende stativer og
kabler, 75-åringen hadde
høylytt tvil til alt dette utstyret. Og hun, som kvinner i alle
aldre, har angst for ormer og kabler, særlig disse med sikksakk mønster, som et velkjent merke fra USA benytter seg
av på alle sine kabler. Men det fikk ikke hjelpe, skulle dama
ha sjel, fikk hun se til å overvinne angsten. Men først måtte
vi få stoppet hjertet på B&O’n. Ikke ville den åpne seg, ikke
ville den spille, ikke ville den la seg slå av.
- Min mann kunne ikke tåle å vifte med hendende for å
få åpnet den! hoster hun, og fyrer en ny Gul Mix 3. - Så han
brøt den alltid opp, til slutt ville den verken åpne eller lukke.
Ja, ja, han er død for noen år siden, han, da.
Jeg undret på om hun hadde blitt så forbannet på sin
innbrytende mann, at hun forvoldte hans død i forsvar for
sin musikalske sjel, men ville ikke akkurat spørre heller.
Dessuten har som kjent rå makt alltid overvunnet teknologien, uansett.
Vi koblet opp. Vi spilte «La Traviata» høyt og flott, i klar
kontrast til hennes alt-i-ett hadde dette anlegget kapasitet til
å vokse seg stort og mektig når musikken krevde det. Hun
jublet.
- Jeg har ikke kunnet spille disse CD’ne på over to år! Dette
er jo kjempeflott!
Og vi spilte. Og spilte. I skuffen hadde hun mengder av
flott klassisk musikk, og dessuten noen utrolige overraskelser.
-Det er så flott å høre på Michael Jackson! utbryter hun, - er
det i orden at jeg røker, forresten?
Joda, jeg har ikke daua, hun har jo sugd inn en del tjære
allerede. Bare å fyre i vei. Og vi spiller en overraskende flott
tolkning av Charlie Chaplin’s «Smile». Verdens hviteste
neger kunne litt av hvert, han!
Hun forteller at hun har noen snobbete bridge-venner,
som mente å kunne det
meste om musikkanlegg. De rådet henne til
å handle Bose, da dette
var så bra det kunne bli,
visstnok. Jeg uttrykte
min smule skepsis. Hun
hadde allerede trukket
denne konklusjonen
selv. Hun hadde uttrykkelig bedt om DAB radio
(eller mer presist; dette
nye NRK har begynt med, der de sender NRK Klassisk!), og
at det skulle være enkelt å bruke. Bose-folkene rotet det helt
til, sendte henne et 16-tusen kroners hjemmekinoanlegg
uten DAB, men med 5 mikrohøyttalere og en sub-woofer, alt
kom i én eske, og hun hadde ingen idé om hvordan få det til
virke. Heldigvis hadde en av hennes bekjente åndsnærværelse nok til å se på konseptet før boksen ble åpnet, og etter
lett parlamentering ble boksen returnert.
- Jeg liker ikke disse Bose-menneskene, jeg, de kan da ikke
sende sånt til en teknisk ukyndig, 75 år gammel dame!? Men
du... det her låter jo så vakkert! Kan vi spille høyere enn
dette?
Visst kunne vi spille høyere. Hun gliste og tok et realt
magadrag.
- Hvor mye vil et sånt anlegg koste, da?
Jeg gjorde et lite overslag, og fortalte litt om hva jeg tenkte.
Hun ville jo ha klanger og eleganse, størrelse og liv, men et
«Du, den lydboksen er jo
bare helt genial! Jeg koser
meg altså helt forferdelig!
Tusen takk for at du bragte
sjelen tilbake i huset! »
62
anlegg med som skulle ta lite plass. Og hun, den
teknisk ukyndige, ja nesten teknisk engstelige,
måtte ha et anlegg som var enkelt å forstå seg
på. Altså måtte opplæring være en del av pakka.
Jeg fant faktisk anlegget hennes rimelig raskt;
en Marantz cd-receiver med DAB, den ligger på
snaue 6 høvdinger, har nydelig design og brukbar
forsterker, gitt at den får litt lettvinne høyttalere å
spille på. Rega, vet dere, har fantastiske høyttalere
for elskere av klassisk til utrolig små summer, legg
til litt Audioquest og et par enkle stativer, og vi er i
mål. Uka etter er alt handlet inn, hi-fi ambulansen
er på gjenvisitt. Vi pakker ut, monterer, demonstrerer og lærer henne opp. Selv rett ut av papp
og isopor låter dette overraskende behagelig og
faktisk litt storslagent! Hun er over seg, ledningene
gjør ingenting, stativene er pene, høyttalerne søte,
Marantz’en nesten vakker, dette er rett valg, skal
jeg si deg.
Fjernkontrollen er komplisert. Vi bruker 2 timer
på å øve inn de basale tastetrykk, hun har fått NRK
Klassisk og en rad andre morsomme stasjoner.
Og hun lever så absolutt bra med den glatte, men
nokså tilbakelente lyden fra DAB. Hun kan igjen
spille alle sine CD’r, Michael Jackson inkludert.
Jeg tar med tomemballasjen og forlater henne
strålende lykkelig med et nytt, gullegodt anlegg til
12000,- . Bose-folka kunne ikke gjort dette stuntet.
Ikke kjedebutikkene heller. Det må entusiaster
til. Enten sånne nerder som elsker spredning av
uskadelig musikk, eller de som driver sine små
entusiastforretninger landet rundt. De gutta stiller
opp! Så å si 24 timer i døgnet, hele uka gjennom.
De gidder å lære deg hvordan bruke alle knottene,
de hjelper deg om du kjører deg fast, og de gjør
det fordi de tror på det de driver med! Men snobbene vet ikke om disse gutta, de anbefaler folket å
handle mikroanlegg hjem i posten, uten opplæring,
montering og bakgrunnskunnskap. Vi må ta rotta
på de folka der!
Glem heller ikke at av og til er denne hobbyen
virkelig verdt å drive med. Vi er sjelepsredere, vet
dere. I en tid der sjela har dårlige kår og penga
ruler, er det mer behov for oss enn noensinne.
Vi begynner på toppen hos gamlemor, og jobber
oss nedover, helt til vi har ungdommen i vår hule
hånd. Detta fikser vi!
Og om kvelden, noen timer etter leveringen hadde funnet sted, ringer telefonen. I den andre enden
jubler vår 75 år gamle, musikkfrelste venninne:
- Du, den lydboksen er jo bare helt genial! Jeg
koser meg altså helt forferdelig! Tusen takk for at
du bragte sjelen tilbake i huset! 3
High End Sound
Skandinavisk distributør af finere Hi End
Amazon Audio
LAMM Industries
Herron Audio
-Hauk
Vi ses på
HIFI-messen i Horten
2010
møterom 5
Kontakt:
highend-sound.com
[email protected]
tlf: +45 60 77 24 48
333 Budsjettalternativet - Quad 99 CDP-2 CD spiller:
Sterk og tydelig profil har alltid vært et av kjennemerkene til erkebritiske og ærverdige Quad, grunnlagt i 1936!. Det har medført en rekke unike og til
dels legendariske produkter som både lydmessig og
designmessig står ut i mengden. Fidelity tester en
Quad CDspiller som utfordrer i budsjett prisklassen.
En legende?
Av Anders Rosness
OUAD VADIS?
64
D
esign pleier vi ikke å
drøfte særlig inngående
i Fidelity testene, men
denne gangen må vi
spandere noen linjer. I en
verden hvor kopiering har grepet om
seg i et skremmende omfang, må man
bare hilse originale utforminger av industriprodukter hjertelig velkommen.
Peter Walker og hans Quad har gjennom hele sin historie vært en av de
viktigste ledestjernene innen hifi, og
da særlig innen britisk hi-fi, og med
sin 99 serie hadde Quad intensjoner
om en videreføring. Introdusert allerede i slutten av 90 tallet er mye av
innmaten byttet eller modifisert, men
utseendet er altså uforandret. Midi
bredde og identiske støpte moduler
danner utgangspunktet for denne
seriens ”corporate branding ” av
forforsterker, CD-spillere (det finnes
to utgaver), tunere og effektrinn. Og
designet – det minner litt om estetikken fra George Lucas Star Wars-filmer
– en slags retro modernisme med litt
touch av Mekano. Litt røft altså. Ved
siden av Hegelforsterkerens sobre utforming kan man trygt snakke om to
divergerende verdener rent utseendemessig. Så er det da også nærmere 10
år mellom designene – det er faktisk
design fra hvert sitt årtusen!
Åpenbart skapt som et Quad
system, har vi i denne omgang kun
testet CD-spilleren – på jakt etter den
optimale programkilden for et anlegg
i prisklassen innenfor en gjennomsnittlig månedslønn – dvs 20-30 tusen
komplett.
Utforming
At det er lenge siden dette produktet
ble formgitt merkes på betjeningen.
Den er slett ikke så intuitiv som vi
testere er vant med. Knappene har
dessuten langt fra noen distinkt
vandring, så det tok relativt lang tid
å venne seg til betjeningen. Faktum
er at jeg tidlig gikk over til å benytte
fjernbetjeningen – den er litt mer
konvensjonell. Displayet har dessuten
store og tydelige grønne tall som synes på lang avstand og gjør det enkelt
å betjene fra lytteposisjon.
Av og på betjenes på baksiden,
og nettkabelen er avtagbar. Stand
By knapp med indikator finns på
forsiden. CDP-2 er tilsynelatende
godt utrustet med 3 koaksiale digitale
innganger og 3 optiske, men merke65
333 Budsjettalternativet - Quad 99 CDP-2 CD spiller:
lig nok med kun 1 TOS Link digital ut.
Den har fast og variabel analog utgang,
men ikke balansert. Den såkalte Quadlink inn og ut – basert på konvensjonell
multi datakontakt (hann og hunn) er
derimot balansert ifølge bruksanvisningen – men det fungerer altså bare med
komponenter i Quad 99 serien. De seks
digitale inngangene er åpenbart ment
for digitalsignaler av type DAB, DVD og
PC/Mac og en påkostet DAC rettferdiggjør dette. Den kan ta alle PCM signaler
opp til en oppløsning
på 24 bit, 192kHz.
CD-spilleren er derved også inngangen
for digitale signaler
for et evt. 99 system
og kan derved fungere som en slags
preamp.
Quad er stolte
over sitt CD-drivverk
som de har designet
selv framfor å kjøpe
et standard. Det
finns forresten også
en rimeligere CD
spiller i 99 serien –
CD-S – med enklere
utforming og rimeligere konverter.
Den mangler dessuten digitale inn og
utganger samt volumstyrt utgang. Riktignok er eksteriøret identisk – som for
eksempel Cyrus og Rega bruker man
samme støpte lokk for flere komponenter. Vekten er i underkant av 5 kg, og
spilleren virker solid nok for et midi
bredde produkt som jo dette er. Avspilling fungerer utmerketog den starter
relativt fort. Noe mekanisk lyd kan
høres fra drivverket, men det er først
og fremst før og etter at avspillingen
avsluttes.
ren må få tid til innspilling. Rett ut av
esken lyder den langt unna prisklassen,
mens den i hele testperioden gradvis
utviklet seg. Det gjelder delvis tonalt,
men aller mest når det gjelder perspektiv og detaljering.
Lyden som setter seg etter hvert har
jeg flere steder i testnotatene betegnet som trivelig. Her fokuseres på de
vesentlige begivenheter i gjengivelsen,
og spilleren er rytmisk medrivende
uten å bli gumpetung. Her får solo-
visse innspillinger i forhold til Hegel/
Marantz kombinasjonen.
CDP-2 mangler det siste lille på oppløsning som dagens beste spillere ofte
briljerer med. Med Kongshaug eller Pat
Metheney, EST eller Kjetil Bjørnstad er
den litt gjerrig med plass og luft i lydbildet selv om soloinstrumentene står
flott og distinkt fram. Det hele lyder
litt mer fjernt og knapt. Det var dog på
dette området framgangen var størst
rent lydmessig i testperioden, så et forbehold om ytterligere
forbedringer utover
ca 60 timer avspilling
må tas.
På mange måter
trives man dog med
lyden til denne CDspilleren; dens ivrige
og entusiastiske musisering river tilhøreren
med og vekker begeistring. Man tar seg i å
sammenligne med
lyden av gode analoge
programkilder – det
er nettopp slik man
ofte oppfatter deres
musikalske fortrinn
framfor digitalkildene. Kun i direkte
AB tester blir det reduserte detaljeringsnivået avslørt. At CDP-2 er nøye
lydmessig tweaket hersker det ingen
tvil om. Mange vil sikkert oppleve
gjengivelsen fra CDP-2 som perfekt –
herlig rytmisk, homogen og troverdig. I
et komplett Quad system, som dessuten
fungerer balansert, har vi en mistanke
om at en viss synergieffekt vil kunne
identifiseres.
«Atmosfæren og det svingende
spillet får tilhørere til å glemme
tid og sted og fører deg
nærmere konsertopplevelsen
enn noe budsjettprodukt
vanligvis kan ta deg. Suverent!»
Lyden
Quad 99 CDP-2 står ut i mengden, og
det gjelder også lyden. Men nok en
gang må jeg presisere – denne spille-
instrumenter og stemmer lov til å stå
frem, og musiseringen foregår med
stor entusiasme. Ingen høflig eller
tilbakeholden engelsk gentleman dette
her! På eldre liveopptak, som Harry
Belafonte (Carnegi Hall) og Erroll
Garner (By the Sea) er dette en suveren
match. Atmosfæren og det svingende
spillet får tilhørere til å glemme tid
og sted og fører deg nærmere konsertopplevelsen enn noe budsjettprodukt
vanligvis kan ta deg. Suverent! På litt
mer krevende materiale kommer dog
noen små begrensninger fram. Musikkens fundament framstår som meget
solid; noen innspillinger framstår som
en anelse mørkere enn man er vant til.
Bassen går utvilsomt dypt, og har god
kontroll, men blir noe framtredende på
Konklusjon
Quad 99 CDP-2 er utvilsomt en spiller
med en klar identitet. Denne produsenten har dessuten stått som garantist for
høy og gjennomført kvalitet gjennom
alle sine produkter – ingen trenger å
tvile på at det også gjelder 99 Series.
Dog har den noen år på baken, og designet er nok det mest kontroversielle
med disse produktene.
For mange kan denne CD-spilleren
være en perfekt match i anlegget.
Mange sliter med kjedelig lyd, mangel
på fundament, eller en for lys klang i
anlegget. I budsjettklassen kan man
nemlig oppleve at ”two wrongs make
a right” – her er CD-spilleren som
kanskje får brikkene til å falle på plass.
For øvrig har vi en mistanke om at
Quad produktene fungerer maksimalt
sammen som et system – så et komplett 99 Series anlegg er kanskje vel så
interessant som komponentene hver
for seg. Det vil være vel verdt å utforske
nærmere! 3
Pris: NOK 9 995,Importør: Neby Hi-Fi Concept
66
333 Pro-Ject minireceiver:
68
Hvor lite kan et helt stereoanlegg bli, mon tro? Jeg tror nok den som
hittil har vært nærmest et svar på dette, er østerrikske Pro-Ject.
Fidelity tester siste skudd på Box-stammen, Receiver Box.
Av Håkon Rognlien
I
denne latterlig lille boksen ligger
intet mindre enn radio, to linjeinnganger og en 2 x 20 Watts forsterker, alt med full fjernstyring.
Om noen komponent noensinne
har fortjent betegnelsen Kinder-egg, så
er det Pro-Ject Receiver Box. I det hele
tatt er Box-mengden fra dette firmaet
nå blitt så omfattende at vi i Fidelity
overveier å gjøre en føljetong ut av det.
Her er det et utall komponenter å teste
ut. Det er cd-spillere, dac, lydkort, docking for iPod, en rad forsterkere (pre,
power og integrerte), RIAA’er, tuner
og mere til. De har også en platespiller med RIAA samt to ekstra analoge
innganger og forsterker innebygget! Og
de har høyttalere, Speaker Box 5.
Liten og innholdsrik
Men tilbake til dagens testobjekt,
Receiver Box. Den har ikke innebygget strømforsyning, naturlig nok, det
finnes dog grenser. Smart nok har ProJect dermed valgt å forsyne den fra en
relativt standard 20 V 3A DC strømforsyning av den typen vi vanligvis finner
tilknyttet PC’r. På den annen side er det
vel åpenbart for oss strømforsyningsnazier at 60VA langt fra er nok når luft
skal flyttes og bomber skal sprenges.
Dessuten skal vi være forsiktige med
å levere 3 Ampére strømstøt gjennom
sytråder.
Det jeg forsøker å si er at for kreative
sjeler med lite penger er det alltid muligheter for modifikasjoner og tweaks!
Til tross for de små dimensjoner kan vi
hente ut 2 x 20 W i 8 Ohm, og 2 x 30
i 4 Ohm, om vi skal tro lektyren. Slett
ikke galt. På baksiden finnes rimelige
høyttalertilkoblinger, en vanlig RCA
inngang, samt en 3,5 mm stereoplugg.
Gjett om den passer til Audio Pro WF
100 trådløst lydkort! Baksiden er selvsagt grusomt trang, det er ikke hva som
helst av plugger som er velkomne, men
dette er uansett små problemer i den
store sammenhengen.
Smått men godt
Det kule med bittesmå ting, er at vi ofte
tilpasser også våre forventninger, så de
også blir bittesmå. Det er det forsåvidt
liten grunn til, jeg kan foregripe med å
fortelle at Pro-Ject Receiver Box spiller
helt fint! Dette er dog ikke high end,
det er ikke meningen det skal være det
heller. Dette er et typisk oppsett for
mindre rom og lettdrevne høyttalere,
iPoder og desslike. Til sånt fungerer
dette mikroskopiske stereoanlegget
så man knapt tror det. Betjeningen er
relativt enkel å finne ut av om du er
noenlunde oppegående, alt du behøver
befinner seg i esken, deretter er det
bare tut og kjør. Dessverre må jeg nok
innrømme at den blir litt for puslete
til å drive de små, nydelige Speaker
Box’ene med særlig troverdighet, men
mer om dette senere.
Sterk nok?
Det er som nevnt ikke likefrem å finne
høyttalere som passer små og forsiktige krefter som dette. Jeg nevnte at
Pro-Ject’s egne høyttalere ble en litt stor
munnfull, de opplyser 86 dB / 1W / 1m,
og dette blir bare for lite for Receiver
Box’en. Om vi vrir volumkontrollen
uendelig mange runder til displayet
viser 0 dB og boxen altså gir alt den
har, blir den merkbart anstrengt i
målet, og er ikke veldig spennende å
lytte til. Det er altså fort gjort å misse
selve essensen med denne forsterkeren
ved å velge feil høyttalere. For å gjøre
historien litt kortere vil jeg gå rett på
mål og anbefale enten Audio Note AX
2 eller Klipsch B3, dette er lettstyrte,
vellydende greier som fungerer finfint
med småtasser som denne. Jeg har tidli-
gere hørt lignende utfordringer hos en
annen tass, T-amp, men min oppriktige
opplevelse er at Pro-Ject’en er både
bedre og mer tilpasningsdyktig enn
de (tilgi meg!) oppskrytte T-amp’ene.
Her i huset oppnådde jeg også flotte
resultater med den temmelig udde
kombinasjonen med Klipsch Heresy
3, lettflytende, lekent og sprudlende.
Selvsagt kan ikke Receiver Box’ens relativt slanke klangbalanse skape kraft og
fylde i slike høyttalere, høyttalerne må
nok ha en viss fylde i seg selv. Men til
tross for dette låter denne kombinasjonen faktisk vellykket med bra harmoni.
Jeg nevnte den manglende kraft, jeg
har ved gjentatte anledninger hatt 10
Watt klasse A på visitt, nå sist Musical
Innovation Mi 10, etter vår målestokk
også en fysisk liten forsterker, men til
tross for dennes 10 Watt pr kanal veier
den som et like mye som 30 hele brød,
mens Pro-Ject’en veier like mye som et
par brødskiver med egg og tomat. Det
er ikke å undres over at det er en viss
forskjell i potens hos disse to.
Jovisst spiller det!
Med lettdrevne og helst litt mørktklingende høyttalere viser altså Receiver
Box’en seg fra sin beste side. Den vet
virkelig å sette pris på den relativt potente og varme lyden fra Audio Pro WF
100 matet fra Spotify Premium (låter
virkelig helt OK!), og formidler musikken med spilleglede og liv. Rett nok er
den ikke mester i noe som helst, selv
om jeg faktisk falt litt for utklingingen
i pianoet når Satie’s elegante låtmateriale fikk fritt spillerom. Så vel attakk
som klang var faktisk rimelig bra, og
jeg ville faktisk ikke ha problemer med
å anbefale dette for selv relativt gode
venner! Det er nok mellomtone som er
styrken i denne forsterkeren, forsåvidt
et smart valg, all den tid bassen er nær
69
umulig å få til uten rå kraft, og silkeglatt diskant også viser seg krevende
å få til. Bassen er her mer et hint enn
virkelighet, men det fungerer greit, den
er der, men den flytter ikke møblene,
for å si det sånn. Toppen er enkel og
grei, heldigvis stikker den seg ikke ut
på negativt vis, selv om deler av den
blir temmelig rå når det begynner å gå
hett for seg. Du skal ikke basere deg på
at denne tassen driver heavymusikk på
partynivå, bare for å ha det nevnt.
Rytmikk og innsyn
Det fantastiske er jo at Pro-Ject Receiver Box også er god på rytmikk når
forholdene tillater det, og det er det
faktisk ikke alle forsterkere som er like
gode på. Det er presisjonen i mellomtonen igjen, den gjør det mulig å få til et
swingende og levende resultat selv når
det er blåsere som er delaktige i å sette
an rytmene. Slike detaljer medfører at
man blir sittende og lytte med glede,
og dess mer man lytter, dess mer kan
man like denne lille gledessprederen.
Og slår man over på radioen, oppdager
man en avslappet og behagelig klang
fra NRK P2 for eksempel, jeg ble stadig
slått av hvor tilbakelent elegant denne
box’en kan være når programmet er det
rette. Samtidig kan den overraskende
tydelig skille på svake og sterke partier
i musikken, bare du ikke har tynt den
til kanten av volumskalaen. Taletydeligheten i tunerdelen er også forbilledlig, selv om du ikke skal ha for svake
signaler inn for å oppleve hvor god den
virkelig er. Det hører med til historien
at man kan lagre hele 99 stasjoner,
hvorav 8 av disse er direkte tilgjengelige fra fjernkontrollen.
Benyttet utstyr:
• Rega Apollo 35th anniversary
• Audio Pro WF 100 (tx/rx)
• Naim Supernait
• Klipsch Heresy, Klipsch SB1, Kudos C20, Audio Note K LX
Musikk
Med mine vanlige testlåter var det greit
å spane opp forsterkerens begrensninger. Candy Dulfer’s sax spiller levende
og fint, men det er lite slagkraft å hente
i bunn, dessuten er det en viss slakk
å spore ved start og stopp. Coverdale
viser på sin side noe av det samme,
det blir lite heavy i heavyrocken, mens
topp og mellomtone igjen oppleves
passe tilbakelent og elegant slik at
helheten er absolutt til å leve med. Den
avslappede låta til Jones er fin; dette
er hjemmebane for dette anlegget.
Denne innspillingen er mørk og fyldig,
langsomt og veloverveid, og ingen sider
av gjengivelsen skremmes opp på noen
måte. Ergo er totalresultatet fint og
fyldig også, så absolutt likandes. Større
klassiske verker behandles med brukbar kontroll og en viss grad av innsyn,
gitt at man ikke skrur opp for høyt, og
at høyttalerne er lette nok å styre. Da
oppnår vi en viss klanglig tilfredsstillelse, samt nok dynamisk kontrast til
at vi får litt fot for resultatet. Enslige
stemmer er vel livretten her, mellomtonen er faktisk svært god, og så lenge
stemmen ikke er voldsomt og ekstremt
dynamisk innspilt (som f.eks. Buddy
Guy «Blues singer» er), er dette pur
glede. Klart bestått, Pro-Ject.
Speaker Box
Jeg har nevnt at Speaker Box’en er
litt slitsom last for Receiver Box’en.
Dessverre, for klanglig sett er de hånd
i hanske. Disse høyttalerne ser ut som
og låter som noe fra Audio Pro, med sin
160 mm bass / mellomtone og 25 mm
silkedome på toppen. Pro-Ject opplyser
frisk at de små boksene piper helt opp
til 20 kHz og klorer seg helt ned til 55
Hz. Forsåvidt høres de sånn ut også,
når man bare sørger for å trykke på litt
mer kraft enn omtalte receiver får til.
Jeg har med stor fornøyelse pumpet ut
selv nokså sinna musikk gjennom disse
små elementene ved hjelp av Naim
Supernait, og jeg likte virkelig resultatet. De fyller selvsagt ikke større rom
med noen videre overbevisning, men i
en liten hyttestue, eller et middels ungdomsrom er de selvsagte midtpunkter.
Jeg forstår at bassporten må være bak
av plasshensyn, men dette er dessverre
litt upraktisk for de som vil ha dem
plassert i en hylle. La meg bare tilføye
at jeg heller ikke velsigner en sånn
plassering, selv om det skulle nærme
seg nødfall.
Små skjønnheter
En gøyal detalj er finishen på disse
høyttalerne, pianolakk av god kvalitet i
svart, hvitt eller rødt skal det være, og
dette innebærer at de passer strålende
til Pro-Jects like flotte platespillere,
forståelig nok. Dette er i ferd med å
70
bli en designserie av dimensjoner!
Baksiden har enkle tilkoblingsterminaler, frontene sitter med magneter, jeg
synes de både ser og høres bedre ut
uten disse frontene. For 2500,- er dette
faktisk svært så friskt både design og
lydmessig. Det er vel slik at det finnes
en og annen boks fra kreative engelskmenn som er hakket mer elegant i så
vel topp som bunn (Tannoy Mercury,
for eksempel), men Speaker Box’ene
er allikevel verdt det som forlanges for
dem, spesielt når vi tar med den til dels
fantastiske finishen.
Koble smart!
Bassen er som nevnt akilleshelen
fremfor noe i gjengivelsen, så vel fra
forsterker som høyttalere. Det er lett å
regne ut at all energien som behøves
for å flytte luft ikke er tilgjengelig i
nevneverdig grad i dette anlegget, og
det behøver hjelp. Svaret heter aktiv
subwoofer. Ulempen er åpenbar, lite
og søtt blir plutselig stort og plasskrevende. Dog finnes noen småpene
greier i rett prisklasse fra Audio Pro,
små, skinnkledde kuber på 30 cm i alle
retninger forstyrrer ikke husfreden i
skummel grad, skulle man tro. Koble
dem opp slik at de små og lettdrevne
hovedhøyttalerne kun får signaler over
100 Hz (gjerne enda høyere om du tør),
og en formidabel last løftes av skuldrene på Receiver Box’en. Dermed låter
den friere, åpnere og mer dynamisk,
og du har et harmonisk anlegg som
også spiller nok bass til at det oppleves
troverdig!
Så bra!
Pro-Ject har etter min ringe oppfatning
funnet tonen. Så vel med den rent ut
sagt ufattelige lille Receiver Box og de
litt mer fattelige, men fortsatt nydelige
Speaker Box’ene. I dagens samfunn der
størrelsen (og da med motsatt fortegn)
teller mer enn kvaliteten, er det vidunderlig at vi kan få såpass til kvalitet
til moderat pris. Kombiner dette med
brukervennlige løsninger, en god,
innebygget radio og full fjernstyring
og vi har en klar vinner. Jeg innrømmer dog at men må et par hakk opp i
Pro-Ject sortimentet før man får deres
egne høyttalere til å synge opp mot sitt
potensiale, men sånn er det da ikke
bare dette merket som opplever.
Jeg har stor tro på det denne oppfinnsomme, Østerrikske fabrikken bedriver
om dagen, og håper vi kan leke med
flere små og morsomme byggeklosser i
de kommende Fidelity! 3
Pro-Ject Receiver Box, 2x20 W:
NOK 4500,Pro-Ject Speaker Box 5:
NOK 2500,- / par
Importør: Ljudtema
333 Test: Magnat MCD850 og Magnat MA 800:
Rock & Roll, Baby...
Tyske Magnat er vel først og fremst kjent for sine høyttalere, men
produserer også elektronikk. Vi tar for oss Magnat MCD850 SACDspiller og Magnat MA800 integrert forsterker. Begge produktene er
utviklet av Magnat i tyskland men produseres i det fjerne østen.
Av Gunnar Brekke.
M
agnat MCD850 er en
tokanals SACD-spiller
der det benyttes to
ECC88 elektronrør på
utgangen. Det er lett
å trekke paraleller til min tidligere
referanse Vincent CD-S06. Utseendet
er til og med relativt likt. Men det
som skiller Magnaten fra Vincenten er
muligheten for avspilling av SACD - i
to kanaler. Dette er en god ting da spilleren låter klart bedre med høyoppløste
plater, men dette er vel ikke av så stor
interesse da SACD desverre er et døende format.
Magnat MA800 er en integrert forsterker på 2 x 75 Watt. På esken omtales den som en rørforsterker, men dette
er en sannhet med modifikasjoner.
Dette er i praksis en hybrid forsterker
basert på halvledere, men med to stykk
ECC82 som drivertrinn i effektdelen.
MA800 er en god gammeldags integrert
forsterker med to platespillerinnganger; en for MM og en for MC og fire
linjeinnganger. Inngangsimpedansen er
47 kOhm på MM-inngangen, 470 Ohm
på MC-inngangen og 100 kOhm på
72
linjeinngangene.
Begge komponentene er utført i 43
cm stålkabinetter med solide frontplater i svarteloksert aluminium. Fit &
finish er som forventet i prisklassen.
Det følger med identiske fjernkontroller til de to forskjellige komponentene, så skal man benytte spilleren
og forsterkeren sammen, kan man
like godt legge en av fjernkontrollen
i skuffen som reserve. På den annen
av metall og gummi.
Legger man sammen prisen på disse
komponentene ender man opp med en
samlet pris på nesten Kr. 26.000,- Dette
er etter min mening for mye penger for
dette settet enten det vurderes ut fra
byggkvalitet eller lydkvalitet. Dette har
vel også importøren Audiocom kommet
fram til da de tilbyr en pakkepris for
begge komponentene på Kr. 20.000,- Da
blir kombinasjonen straks mer interessant. Det er også vært å merke seg at
komponentene har en synnergieffekt
så de spiller langt bedre sammen enn
hver for seg. Dette fører også til at jeg
kun kommer med en beskrivelse av
hvordan komponentene låter sammen
og ikke hvordan de låter hver for seg.
Skulle jeg velge ville jeg nok sagt at
forsterkeren er den av de to komponentene jeg liker best og i størst grad ville
vurdert å betale full pris for.
Lyd.
side ønsker man kanskje å ha begge
kontrollene liggende framme for disse
er virkelig flotte i sin sammensetning
Det er bare en alvorlig feil med Magnatsettet. Det burde vært hos Håkon
Rognlien og ikke hos meg. Som den
observante leser sikkert har fått med
seg er skribentene i Fidelity ikke en
spesielt homogen gjeng. Vi har alle våre
preferanser når det gjelder musikk.
Personlig lytter jeg til balcanto opera og
symfonisk rock mens Håkon foretrekker beinhard 70-talls rock og blues. Nå
er ikke dette på noen måte helt svarthvitt da jeg vet at Håkon setter pris på
en god opera, mens jeg godt kan sitte
en hel kveld å lytte på ZZ Top. Men det
er en tendens.
Denne tendensen gjenspeiler seg
nok også noe i våre lydideal. Vi har
forskjellige preferanser og legger vekt
på forskjellige ting i gjengivelsen.
Microdynamikk mot macrodynamikk.
Jeg liker elektrostater mens Håkon liker
Klipsch. Men igjen må jeg understreke
at vi ikke snakker om et helt svart-hvitt
forhold til utstyret.
Jeg er såpass i stand til å skilne gråtoner at jeg godt kan omtale settet fra
Magnat. Jeg skjønner hvorfor mange
vil bli overbegeistret over det tyske
anlegget. Selv om importøren Audiocom neste gang heller burde sende meg
ett av sine Atollprodukter og overlate
Magnatproduktene til Håkon.
Etter alt dette så har vel de fleste
forstått at Magnatsettet passer bedre til
rock, med fokus på makrodynamikk og
driv snarere enn strykerkvartetter med
innsyn i lydbilde og sånt fjas. Dette
er en manns stereoanlegg med svære
baller og masser av hår på brøstet.
Det drekker øl og pisser piggtråd. Du
forstår forhåpentligvis hva jeg mener
med dette.
Selv om lyden er stor, røff og tøff,
betyr ikke dette at den ikke får med
seg de litt mere sarte aspektene ved
musikken. Magnat klarer også dette,
så det er ikke snakk om at man sitter
å skjærer tenner om en Belliniopera
ved et uhell havnet i plateskuffen. Men
dette er andre produkter i prisklassen
som er bedre på, så jeg anbefaler først
og fremst Magnat-kombinasjonen til
dem som spiller dynamisk krevende
musikk. Rytmisk musikk. Elektriske
guitarer, bass, trommer og mannlige
vokalister med for trange bukser er den
absolutt livretten.
Jeg har lagt ned en del tankearbeide
i å finne ut hvorfor elektronikken
fra Magnat har denne tendensen til
å fokusere på det dynamiske snarere
enn det tonale. En del av forklaringen
ligger selvfølgelig i rørene, da rør ofte
er i større grad er i stand til å få fram
dynamikken i et anlegg. Men jeg tror
også at vi her merker resultatene av
noen helt beviste valg man har tatt
ved utviklingsavdelingen til Magnat.
Magnats høyttalere har (hadde - i
hvert fall) til tross for at de er tyske, en
tendens til det vi i gamle dager kalte
west-coast-sound. Litt JBL, Cervin Vega
eller Klipsch, med mer fokus på de ”dynamiske frekvensene” ved 100 og 1000
Hz. Jeg tror man bevist har forsøkt å gi
elektronikken – da særlig forsterkeren
– noe av den samme lyden. Og de har
lykkes!
Nøyaktig hvordan de har fått det til
dette i linjære elektronikkbokser - som
uten tvil måler frekvenslinjært gjennom hele det hørbare området - til å
spille på denne måten tør jeg ikke å si
så mye om. Kanskje (bevisst) tilføring
av likeharmonisk forvrengning? Valg
av odde passive komponenter? Spesielle kretsløsninger? Fuglane vet.
Uansett fremstår forsterkeren som en
kruttønne og jeg er som sagt overbevist
om at mange vil sette pris på denne
ytelsen. Tonalt – eller rettere sagt
klangmessig - virker det som sagt som
det er noe mer fokus på de dynamiske
frekvensene rundt 100 og 1000 Hz.
Derfor anbefaler jeg å finne noen litt
varmtklingende høyttalere til magnatsettet. Det spørs om ikke det å velge likt
klingende høyttalere - kan gi ”for mye
av det gode”. Jeg fikk gode resultater
med rimelig Tannoy Mercury M1, mine
DIY furuhøyttalere og ikke minst surroundhøyttalerne yh-631r som passet
som hånd i hanske til kombinasjonen.
Det er verdt å merke seg at komponentene – særlig SACD-spilleren –
forandrer seg mye med oppvarming. Gi
dem en god halvtime - så går lyden fra
relativt mørkt og grøtete - til det jeg her
beskriver.
Platespillerinngangene – enten vi
snakker MM eller MC fungerer helt
utmerket med det utvalget pickuper jeg
prøvde. Her er ytelsen på høyde med
eller over de vi kan forvente i prisklassen. Sleng gjerne på en ProJect RPM-1
Genie med 2M Red pickup for ytterligere musikkglede. Det er dessuten
utrolig lettvint å forholde seg til en
integrert forsterker med alt innebygget.
En platespiller, Magnatsettet og et par
høyttalere er alt man trenger for å fylle
stua med vellyd.
Konklusjon.
Til Kr. 20.000,- er kombinasjonen
Magnat MCD850 og MA800 slettes
ikke gæren. Kombinert med de rette
høyttalerne kan Magnatkombinasjonen
levere god lyd og ikke minst masser av
musikalsk glede. Dette er et fornuftig
anlegg for rockeren som verdsetter
dynamikk framfor nøytralitet. Kombinasjonen er pen å se på, tar ikke
spesielt stor plass og kan sammen med
et par gode stativhøyttalere eller små
gulvstående høyttalere gi deg masser av
dynamikk og lydtrykk. En gjengivelse
du vanligvis bare finner i oppsett med
vesentlig større høyttalere. So ceep on
rocking – in the free world...
Takk for oppmerksomheten. 3
Magnat MCD850 SACD-spiller
Pris: NOK11.995,Magnat MA800
integrert forsterker
Pris: NOK 13.995,Pakkepris begge: NOK 20.000,Importør: Audiocom
Magnat MCD850 SACD-spiller
• Rørbestykning: 2 x ECC88
• Dimensjoner: 430 x 90 x 345 mm
• Vekt: 7,5 kg
Magnat MA800
integrert forsterker
• Rørbestykning: 2 x ECC82
• Effekt: 2 x 75 Watt
• Dimensjoner: 430 x 125 x 345 mm
• Vekt: 11 kg
73
333 Weiss Int202 firewirekonverter:
Sveitsisk
multiverktøy
Daniel Wiss regnes som
en av verdens ledende
på digitalteknologi.
I
nt202 er altså et grensesnitt
mellom Mac/PC og en eller flere
DACer. Brukes en kabel – enkel
modus – til begge kanaler kan den
styre opp til fire DACer og data
opp til 192kS/s. Int202 støtter også
overføring av venstre- og høyre kanal
i hver sin kabel – dual modus – for
ratene 176,4 og 192 kS/s. Dette er et
produkt som henvender seg til de med
en DAC – evt CD/SACD spiller – som
er utstyrt med gode digitale innganger,
men uten datamaskin port – det være
seg Firewire eller USB.
Bit Transparency Check
Det følger med wav-kutt som gir mulighet til å teste om avspillingsprogrammet på Mac/PC er bit-korrekt, i.e. ”Bit
Transparency Check”. Det første jeg
gjorde etter å ha lest manualen var å
kopiere disse wav-filene over til harddisken, konvertere dem til ALAC, tagge
dem for senere referanse og så legge
dem over på Macen. Først testet jeg 24
bit med forventet resultat – i.e. iTunes
og Lyd Midi (CoreAudio) var satt riktig
opp. For ordens skyld sjekket jeg også
16 bit filene og fikk samme resultat –
det er imidlertid ikke nødvendig med
16 bits sjekk om 24 bit er OK.
Husk – at du må trykke ”avslutt
iTunes” når raten skal skiftes. Det holder
ikke å trykke på det røde krysset – da
legges iTunes ned på verktøylinjen, men
slås ikke av noe det er lett å glemme.
Denne klikkingen for å være sikker på at
dataraten er satt riktig er enerverende,
men noe en må leve med på Mac ved
bruk av iTunes. Det finnes som kjent
74
Forleden dukket enda en liten boks opp; det er snakk om
Weiss Int202 som støtter konvertering fra Firewire til AES/
EBU og S/PDIF. Den er også utstyrt med fjernstyrt digital
volumkontroll og fasevender som tilleggsutstyr. Virkelig et
sveitsisk multi digitalverktøy…
Av: Arne Christian Damhaug
([email protected])
alternativer til iTunes hvor man unngår
manuelt skifte av dataraten – f eks
Amarra som anbefales av Weiss.
Oppstart
Driver-software må normalt installeres
før Int202 kan kobles til. Imidlertid
hadde jeg nettopp hatt en Weiss DAC2
hjemme og dermed var det ”plug and
play” for å komme i gang med Int202.
Jeg koblet Int202 i dual modus til en
dCS Scarlatti DAC og Debussy DAC som
begge slaves til Int202. Dual modus – en
kabel til hver kanal – gjør at de to dCS
enhetene aksepterer opp til 192kS/s og
dermed fikk jeg muligheten til å forsøke
176,4 og 192kS/s data med disse to.
I enkel modus koblet jeg den også til
en Benchmark DAC1 HDR. Benchmark
DAC1 HDR aksepterer opp til 192kS/s
over en kabel.
Bruk
Int202 er problemfri, men ikke feilfri
– noe jeg kommer tilbake til i neste
avsnitt. Jeg brukte den over noen uker
koblet til de nevnte DACer og det gikk
som en lek. Koblingen til Int202 høres
ut til å bevare DACenes hovedkarakteristikker og det var ikke mulig å provosere frem problemer.
Musikkmenyen har vært ganske variert i løpet av de ukene Int202 har vært
tilkoblet anlegget mitt. Hovedsakelig
har Int202 stått koblet mellom Macen
og henholdsvis dCS Debussy og Benchmark DAC1 HDR, men i en kortere
periode koblet jeg den også til en dCS
Scarlatti DAC. Generelt sett gir Int202
en habil – for ikke å si stabil – kobling
mellom Mac/PC og DAC og gjengir det
som finnes uten større lyter. Det gikk
mest i standard CD-kvalitet og 24/48,
24/88,2 og 24/96. Samt noe musikk
med rater 176,4 og 192, men kan ikke
si jeg fikk noen bedring sammenlignet
med versjoner i henholdsvis 88,2 og
96 – jeg er heldigvis ikke utstyrt med
flaggermusører og ditto hørsel.
Synkronisering
Int202 vil alltid være den synkroniserende enhet i en digital kilde. Det vil
si at en eller flere DACer blir slavet. En
klokkeinngang ville gjort det mulig å
synkronisere den til en masterklokke.
Det skal anmerkes at en DAC som
Weiss DAC2 hvor Firewire konvertereren synkroniseres til DACen er teoretisk mer presis enn bruken av Int202
hvor DACen slaves – alltid. Kanskje er
det slik i praksis også?
Et interessant spørsmål er derfor
om DACens ytelse er påvirket av om
den slaves til kilden – som alltid med
Int202 eller styrer kilden som f eks en
Mac/PC med kobling til DAC eller et
CD/SACD-drivverk. Jeg gjorde noen
forsøk som følger.
Både dCS Debussy og Benchmark
DAC1 HDR har USB-inngang og
standard digitale innganger. Begge
kan derfor kobles både til dertil egnet
USB-port på Mac/PC og til S/PDIF fra
Int202. Med et enkelt håndgrep kunne
jeg så veksle mellom DACens egen
USB-inngang og den aktuelle digitale
inngang. Mine eksperimenter gikk over
noen uker avsluttet av en sesjon med
flere lyttere fra OAS.
Weiss firewire konverter kan utnytte din
high end cd-spiller eller DAC til topp datalyd!
Benchmark DAC1 HDR er utstyrt
med en adaptiv USB-port og kan
dermed sies å være slavet til Mac/PC,
mens dCS Debussy implementerer en
asynkron USB-tilkobling som innebærer at Mac/PC slaves til DACen.
Det er ofte vanskelig å konkludere i
slike sammenligninger, men i dette tilfellet ble det ganske raskt klart at Benchmark DAC1 HDR ikke var følsom
for slaving til Int202 eller til Mac/PC.
Det vil si at lytting med systematisk
og kontrollert bytte av kilder – såkalt
ABX blindtest – ikke ga grunnlag for
å hevde den ene kilden foran den
andre. Dette svarte også til ideen jeg
hadde fått gjennom ukene med Int202
koblet til Benchmark – intet nytt ble
med andre ord avslørt i blindtesten.
Derimot fikk jeg et sterkere og sterkere
inntrykk av at dCS Debussys USBinngang fungerte bedre enn å slave til
Int202. OASerne ga meg også samme
inntrykk – de fleste mente at det
fungerte best med dCS Debussy koblet
rett i Mac. En avsluttende blindtest
ga samme konklusjon. Det er presisjonen og klangen som bedres med den
asynkrone løsningen, i.e. jeg synes det
lyder åpnere og jeg oppfatter klangen som naturligere. Jeg spilte mye
forskjellig musikk under sammenligningene, men til blindtestene benyttet
jeg kun deler av 3. sats fra Mahlers
2. symfoni (Channel Classics CCS SA
23506. 2 CD/SACD. 2006), kutt #2 fra
Patricia Barbers ”Nightclub” (Premonition Records 66917 90763 2 4. 1 CD.
2000) og kutt #4 ”Småbåthavn” fra
Børretsen og Myhres ”Noen ganger er
det all right” (Tylden GTACD 8037. 1
CD. 1995). Det skal i all anstendighet
nevnes at en synkronisert løsning a
la den ovenfor nevnte blir dyrere enn
Int202 – mye dyrere.
Oppsummering
Tekniske data INT202:
• To Firewire 400 plugger. Firewire 800 via overgang.
• Tar strøm fra Firewire bus. Ekstern PSU er tilleggsutstyr
Dette er et produktet vi har ventet
på for å få så enkel overgang fra et
standard CD/SACD system til et system
som inkluderer avspilling fra Mac/PC.
Int202 gjør jobben den er spesifisert
til å gjøre. Med denne enheten kan
du spille av det meste av musikkfiler
som finnes der ute. Jeg har blant annet
sammenlignet Int202 med en standard
adaptiv USB konverterer (Benchmark
DAC1 HDR) og de yter likt innenfor
området 44,1 til 96. Fordelen med
Int202 over de USB-konvertererene jeg
har hatt tilgang til per i dag er at den
også åpner for høyere kvalitet noe som
blir mer og mer populært.
Int202 er altså en enkel og grei vei til
Mac/PC-audio for de som har en DAC
uten egen firewire- eller USB-port. Evt
for de som ikke har en høykvalitets
datamaskintilkobling a la de ovenfor
nevnte fra dCS og Benchmark. Har
man derimot en slik tror jeg neppe
Int202 gjør det bedre enn den innebygde konvertereren. 3
• To XLR utganger
Pris: NOK 8.995,Importør: Stereofil AS
og Prolyd AS.
Produsent: Daniel Weiss Engineering Ltd. Sveits.
(www.weiss.ch/).
• Støtter OSX 10.5 og nyere
• To RCA utganger
• Datakvalitet opp til 24bit /
192kHz
• Enkel kabeloverføring (AES/EBU og S/PDIF) for ratene 44.1, 48, 88.2, 96 kHz
• Enkel- eller dobbel kabel-
overføring (AES/EBU og S/PDIF) for ratene 176.4 og 192 kHz
• Infrarød fjernkontroll (tilleggsutstyr) til kontroll av volum og absolutt fase
• Volumkontrollen er dithered for å unngå forvrengning pga kvantifiseringsfeil
• Bit transparens sjekk for å teste
Mac/PC avspillingsprogrammer
Driver Software:
• Støtter Windows XP, Vista, Windows 7
Størrelse (tilnærmet):
• D x B x H: 11cm x 11cm x 5cm.
75
333 Chord Electronics CPM 2650 integreret forstærker:
Et hjerte af
guld
Vi forbinder oftest briterne med no-nonsense løsninger,
men Chord Electronics strider mod traditionerne med
både et modigt design og et avanceret indre – men bag
det tekniske gemmer der sig dog også et hjerte af guld.
Af Kenneth Pilegaard
76
Den avfotograferte
Chord 2800 er en
videreutviklet versjon
av CPM 2650 og inneholder en innebygget
DAC. Denne omtales
nærmere i gruppetesten i neste FIdelity.
O
ftest forbinder vi britisk hifi med no-nonsense, som f.eks.
den integrerede forstærker fra LFD Audio som Fidelity testede tilbage i #43, men engelske Chord Electronics har i stedet
valgt at bryde traditionerne. Tag bare strømforsyningerne
som er implementeret i alle Chords produkter; en specieludviklet type, som John Franks har udviklet i sin tidligere karriere som
ingeniør i flyindustrien! Erfaringer fra den tid har John Franks taget
videre med sig, da han stiftede Chord Electronics, og testens emne - CPM
2650 - er et glimrende eksempel på lækkerierne, det har ført med sig.
Importør:
Norge: Dynaudio
Pris: 45.000 NOK
Danmark: HiFi4Real
Pris: 40.000 DKK
Sverige: digitalbild & ljud
Pris: 55.000 SEK
77
333 Chord Electronics CPM 2650 integreret forstærker:
Vi kender vel nok alle Chord Electronics utroligt modige
design, som typisk deler vandene. Nok moderne og nok utrolig sexet, men også provokerende på en helt speciel måde.
Men én ting er sikkert: du vil altid kunne genkende et produkt fra Chord, nøjagtig ligesom du aldrig er i tvivl, når du
ser en højttaler fra B&W’s 800-serie eller når du i det fjerne
kan skimte det blågrønne skær fra et McIntosh anlæg. Fælles
for de nævnte (og en del andre) mærker er, at de har formået
at skabe et image; formået at skære igennem, hvor de andre
følger strømmen, og formået at holde fast ved deres design
og være loyale overfor deres kunder. Vel ikke en skidt måde
at differentiere sig på?
Anderledes strømforsyning
Som sagt er strømforsyningen i CPM 2650 (og generelt i
alle Chords produkter) et kapitel for sig. Inden John Franks
startede Chord Electronics i 1989, var han en af de bærende
kræfter bag firmaet Astec; et af verdens ledende firmaer indenfor højfrekvente strømforsyninger, men var også hos firmaerne Raytheon og AT&T. Disse specielle strømforsyninger
der arbejder ved utrolige
høje frekvenser, er noget
der igennem tiden specielt
er blevet benyttet i flyindustrien, hvor kravene er
ekstrem høj effektivitet på
meget begrænset plads.
Erfaringerne og teknologierne som Franks opnåede
i sin tidligere karriere, har
han altså bragt med sig
videre ind i hifi-branchen,
da han stiftede Chord
Electronics Limited.
Den ultra-højfrekvente strømforsyning har evnen til at
opbevare meget mere energi, og meget mere effektivt, end
konventionelle strømforsyninger. Chords forstærkere er
derfor, efter Chords udsagn, typisk mange gange mere strømstærke end konkurrenterne, hvilket resulterer i forstærkere
der aldrig (eller i hvert fald sjældent) mister pusten.
Kort beskrevet opererer disse strømforsyninger med 300350 volt DC (denne høje spænding bliver selvfølgelig opnået
ved opkonvertering fra 230 volt, og ligeledes nedkonverteret
til en lavere spænding inden det når audiokredsløbet), men
endnu mere ekstremt er den måde transistorerne i strømdelen arbejder på: de højspændings mos-fets som Chord
benytter arbejder ved 80.000 Hz, hvilket er langt udenfor det
menneskelige øres grænse – hvilket vel kun kan ses som en
fordel. Af samme årsag påstår Chord, at du ikke vil kunne
høre forskel på forskellige strømkabler i deres produkter. På
det punkt må jeg dog erklære mig uenig; der er stadig lydmæssig forskel på de forskellige strømkabler, jeg har prøvet
i både testens emne CPM 2650 og Chords CD afspiller Red
Reference mk.2, om end forskellene ikke er så store som de
kunne være. Hvordan og hvorfor kan jeg ikke svare på, men
her vælger jeg at stole på min trofaste hørelse.
Der er dog flere fordele ved en strømforsyning der arbejder ved disse frekvenser; jo højere frekvenser en forsyning
arbejder ved, jo mindre behøver den at være. Her vil den
hurtige læser, så snildt kunne regne ud, at Chords strømforsyninger derfor må være flere gange mindre end konkurrenternes – hvilket er ganske rigtigt. Men nu ikke mere teknisk
snak, til sagen…
derledes Neat’erne ville opføre sig, med Chord frem for den
noget mindre og noget anderledes LFD på sølle 2x60 watt i
sammenligning med Chord’ens 2x120 (og 2x170 i 4 ohm).
Kombinationen af Neat og LFD er i korte træk karakteriseret ved en overvejende neutral og homogen klang, med en
lækker mikrodynamisk kontrast, sprødhed, speed og en flot
gengivelse af holografi og rum. Højttalerne går på grund af
deres isobariske princip utrolig dybt i bassen, men samtidig
med rigtig god kontrol – trods LFD’ens begrænsede wattressourcer. Alt i alt også en utrolig musikalsk kombination,
som kan nydes i timevis; det vigtigste parameter efter min
mening.
Skal man komme med nogle ankepunkter, så kunne der
godt være lidt mere jerngreb nedover i det dybere basområde, samt en større makrodynamisk kontrast, hvilket
hovedsageligt må skyldes LFD’ens trods alt begrænsede
watt-ressourcer. Neat Ultimatum’erne kan utvivlsomt sagtens
præstere større makrodynamik og mere jerngreb i basområdet, f.eks. drevet af den mange gange kraftigere D200 mk.3
effektforstærker fra Gamut, som dog også koster tæt på
50.000 danske kroner.
Så spændingen var stor,
da fragtmanden stod ved
døren med papkassen
indholdene en integreret
forstærker, der ikke kun
er dobbelt så tung som
LFD’en, men som også
koster over det dobbelte.
Ud af kassen, et grundigt
kig på sagerne og ind i
anlægget, klar til at varme
op de næste par timer.
Chord CPM 2650 besidder simpelthen en byggekvalitet så høj, at jeg tvivler på det
bliver meget bedre. Tyk frontplade af aluminium, flotte forkromede ben fæstnet til selve forstærkeren på imponerende
vis, bagudvendte køleribber en masse og såvel RCA som XLR
bøsninger af højeste kvalitet, og selvfølgelig de obligatoriske
store højttalerterminaler fra WBT – hvad ellers?
«I det store hele kan
CPM2650’s klangkarakter
beskrives som til den mørkere og næsten machoagtige
side af farve-paletten.»
En ny kombination
Efter at havde vænnet mig til kombinationen af mine Neat
Acoustics Ultimatum MFS’ere og den fremragende lille LFD
Audio Zero LE mk.3, er det ingen hemmelighed at jeg, med
spænding, så frem imod endnu et engelsk besøg. Kombinationen af Neat Acoustics og Chord Electronics er bestemt ikke
et ukendt syn, så det skulle blive spændende hvor meget an78
Mørkere klang
Efter nogle timers opvarmning, besluttede jeg mig for at sætte mig til rette i sweet-spot og tage en lille stikprøve på, hvad
der egentlig lå i vente. Det skal lige siges at forstærkeren,
allerede var tilspillet tilstrækkeligt fra importørens side, så
det var ikke noget jeg skulle bekymre mig om. Umiddelbart
var førstehåndsindtrykket noget anderledes, end hvad jeg
egentligt havde forventet. Jeg har tidligere haft Chords CD
afspiller RED Reference mk.2 (til den nette sum af 130.000
danske kroner) på besøg, som havde en lidt lysere (uden
dog at være lys!) og mere neutral klang, men med CPM 2650
oplevede jeg en klangbalance, som måske ikke kan beskrives
som direkte farvet, men som i hvert fald læner sig mere til
den mørkere (eller varmere om man vil) side end sit digitale
familiemedlem. Om det bare er den generelle forskel mellem
Chords digitale afspillere og forstærkere, eller om det er fordi
at klangen ændrer sig til det endnu mere neutrale, når man
rykker op i reference-serien, skal jeg ikke kunne sige, men
det er i hvert fald ikke en klang, som kommer ubelejligt hos
undertegnede. Tværtimod; en sådan lidt mørkere klang har
bestemt sine fordele, ligesom en noget lysere (og måske mere
analytisk) klang også har sine fordele i et givent setup.
I det store hele kan CPM2650’s klangkarakter beskrives
som til den mørkere og næsten machoagtige side af farvepaletten. Som sagt vil jeg dog ikke beskrive klangkarakteren
som en farvning af gengivelsen, da det ville henlede til
forvrængning af bestemte dele af frekvensspektret, hvilket
her bestemt ikke er tale om. Her er mere tale om en diskantgengivelse som ikke er ligeså fremtrædende som på andre
forstærkere. CPM2650’s diskantgengivelse er forholdsvis
tilbagelænet, i forhold til f.eks. LFD’eren, vis’ frekvensgang er
utrolig homogen.
Forstå mig ret; Chord’ens klangbalancen er absolut ikke
uhomogen eller ubalanceret, men det virker som om at
frekvensprioriteringen er kommet mellemtonen og bassen til
gode, imens diskanten er lettere tilbagelænet, men – og det
er en vigtig pointe at føre – stadig til stede, når musikmaterialet efterspørger det. Til stede med en behagelig, men dog
stadig detaljeret og lettere krisp karakter.
Men nu ikke mere spalteplads til gavn for fremhævninger
og tilbagetrækninger i frekvensgangen, essensen i al snakken
om den lidt mørkere klangbalance, er at det får musikken
til at lyde utrolig analog, om jeg tør skrive det i en tid, hvor
det at drage en stereotyp over samtlige pladespillere på
markedet, svarer til at sige, at alle rørforstærkere lyder ens –
noget vi alle ved ikke holder en meter. Når jeg skriver analog
mener jeg selvfølgelig naturligt og rart at høre på, for der
skal absolut ikke være tvivl om at baskontrollen som Chord
CPM2650 leverer, er ligeså stålfast som den jeg oplevede
med den føromtalte Red Reference mk.2 CD afspiller fra
samme producent. Kælderdyb og indbegrebet af stålkontrol.
Som før nævnt så savner jeg en smule mere kontrol i de
nederste frekvenser med LFD’eren, selvom den går forholdsvis dybt. Med Chord’en er stålkontrollen i bassen det sidste
jeg vil sætte spørgsmålstegn ved; ikke kun har den Neat’erne
i et jerngreb, men den får dem samtidig til at gå dybere. Det
er nok den dybeste og mest kontrollerede basgengivelse,
jeg nogensinde har hørt fra et sæt standerhøjttalere. Men
med 2x170 stålwatt og 4 basser i et utrolig velkonstrueret
isobarisk design, så kan det vel ikke ligefrem overraske, at
det lyder af mere end det ser ud. Imponerende!
Mellemtone hugget ud af granit
Det kan altså sammenfattes at klangbalancen er til den
mørkere og mere analoge side, at diskanten er en smule
tilbagetrukket men stadig veldetaljeret og krisp, og at bassen
er utrolig dyb og under hvad der kun kan beskrives som
stålkontrol. Desuden kan jeg, med et bredt og tilfredst smil,
afslører at sammenhængen er ligeså lækker som resten.
Men nu må vi jo ikke glemme den vigtigste part af frekvensspektret: mellemtonen. Mellemtonen er selvsagt også
præget af en udpræget analog gengivelse, men samtidig
ligeså stabil og fast som bassen. Selvom Chord’ens basgengivelse gjorde et rigtig godt indtryk på mig, så er mellemtonen stadig det jeg lider allerbedste ved denne forstærker.
Den er behagelig, naturlig, nærværende, detaljeret og
samtidig som hugget ud af granit. Tag f.eks. vokaler, som
står fast og naturligt lige midt i det holografiske lydbillede;
utrolig realistisk med en tredimensionel tekstur, som absolut retfærdiggør prisen. Denne faste tekstur, som resulterer
i en mellemtone der lyder som hugget ud af granit, er igen
en karakter som leder tankerne over på gengivelsen fra et
rigtig godt analogt setup. Det kunne have været rigtig interessant, at have hørt CPM2650 i samspil med en pladespiller
af samme klasse, selvom der dog ingen phono-forforstærker
er inkluderet i forstærkeren. Men det må vi have til gode til
en anden god gang.
Flot holografi
Jeg har allerede været lidt inde på det, men det skader bestemt
ikke at nævne igen. Den holografiske gengivelse er også en
af forstærkerens absolutte forcer. Det store, bredde og rolige
lydbillede, i samspil med en fantastisk stabil mellemtone og
en stålkontrolleret bas, vis’ tekstur er overraskende tredimensionel, leverer en holografi, som igen er med til at skille
bukkene fra fårene – det er ikke for sjovt at CPM2650 koster
det den gør, og det er ikke uden grund, at jeg ikke er den første
anmelder til at rose dens holografiske formåen.
Tag et hvilket som helst album, og det vil være tydeligt,
hvordan de udøvende og deres instrumenter er placeret i
79
333 Chord Electronics CPM 2650 integreret forstærker:
lydbilledet, og hvor langt der er imellem dem – både i bredden og i dybden. Her er ikke tale om en klingeskarp og præcis
optegning, men mere en tydelig placering af musikere i kød
og blod.
Men holografi er mere en bare en god optegnelse i flere
dimensioner, det er også gengivelsen af optageomgivelsernes
akustiske farvninger; informationer som især ligger i det
dybe basområde. Som nævnt tidligere, så går CPM2650 utrolig dybt i basområdet, og derfor lader den også de føromtalte
informationer fra optagerummet passere. Det giver en flot
fornemmelse af rum og atmosfære, som trækker ikke mindst
holografien op på et endnu højere niveau. Brikkerne begynder at falde på plads – forstærkerens forskellige egenskaber
har det virkelig med at løbe om i en højere enhed.
Dynamisk storfest
Nok om holografi, tekstur og granitmellemtone, lad os hellere tag fat om, det der sætter liv i musikken: dynamikken.
Typisk er det svært med et slag, at beskrive den dynamiske
formåen, da dynamik som bevist er delt op i to ret afgørende
underkategorier: mikro- og makrodynamik. Oftest ses og
høres det, at visse komponenter brillerer i den ene kategori,
men til gengæld går på kompromis med den anden. Rettere
sagt høres det oftest (måske særligt hos lidt billigere kompo-
nenter) at den mikrodynamiske kontrast drukner i den lidt
mere machoagtige makrodynamik – men omvendt ses det
også ved nogle komponenter, at makrodynamikken fejler,
da der måske fra producentens side er fokuseret meget på
mikrodynamikken. Man kan selvfølgelig sagtens opnå både
glimrende mikro- og makrodynamik, det har det bare ganske
vist med at blive en del dyrere, når vi går på kompromis med
kompromiserne.
Chord CPM2650 er selvfølgelig ingen billig forstærker,
og forventninger er da også en glimrende såvel mikro- som
makrodynamik – og det er bestemt også hvad briten leverer
med bravur. Særligt den makrodynamiske kontrast er utrolig
overbevisende, og kan være ganske hårdtslående. Med et
stort og veloptaget symfoniorkester, så kan CPM2650 sagtens
få øjenlågene til at hoppe, når de største dynamiske udladninger finder sted. Her er med alle typer for musik, virkelig
tale om en dynamisk storfest, men det skal selvfølgelig ikke
føre tankerne væk fra mikrodynamikken.
Selvom makrodynamikken er det der tiltrækker sig mest
opmærksomhed, så føler jeg stadig ikke at Chord er gået på
kompromis med mikrodynamikken. Kontrasten er fin og
både perkussion såvel som anslag på en akustisk guitar, står
naturligt og livligt i lydbilledet. Som en naturlig følge af den
en smule tilbagetrukne diskantgengivelse, så står den mikrodynamiske kontrast selvfølgelig ikke ligeså skarpt og krisp,
som hørt fra andre forstærkere i prisklassen, men tenderer
dog stadig en naturlig gengivelse. I kombination med visse
højttalere, som måske tenderer en lidt fremadrettet og meget
krisp diskant, kunne dette sagtens ses som en fordel.
Alt har sin pris
• Martin Logan Summit højttalere
Den analoge og, i diskantområdet særligt, lidt tilbagelænede
karakter, som absolut er fantastisk på rigtig mange måder,
har dog også sin pris. Det koster nemlig, i forhold til andre
alternativer i prisklassen, på den fine opløsning og den deraf
følgende mikrodetaljering. I forhold til forstærkerens andre
og suverænt gode egenskaber, kan det måske virke som mindre mangler, men det skal ikke holde mig fra, at komme ind
på de svagheder som CPM2650 trods alt også besidder.
Der bliver som sagt slækket på mikrodetaljeringen og
opløsningen, og det er faktisk set i forhold til den noget
rimeligere LFD’er, som dog også besidder en suveræn opløsning i de øvre frekvenser, som virkelig er sjældenhed af de
store i prisklassen rundt de 20.000 kroner. Det er klart at en
analog klang, en smule mørkere klangbalance og suveræn
tredimensionel og fast tekstur i mellemtoneområdet, må
have sin pris, og det koster altså på opløsnings- og mikrodetaljeringskontoen. Det er især tydeligt igennem Neat Acoustics MFS’erne, som med deres Focal titaniumdiskant og to
stk. superdiskanter hurtig afslører hvorvidt opløsningen i de
øvre frekvenser er noget at prale med eller ej. Men selvom
CPM2650 ikke er en billig forstærker, så er kompromiser
trods alt uundgåelige og jeg synes at Chord CPN2650’s kombination af kompromiser, absolut må betegnes som vellykket.
• Kabler fra Transparent, MIT, Nordost og Atlas Cables
Konklusion
Benyttet udstyr:
• Marantz SA11S2 SACD afspiller
• LFD Audio Zero LE mk.3 integreret forstærker
• Pass Labs X1 forforstærker
• Gamut D200 mk.3 effektforstærker
• Neat Acoustics Ultimatum MFS højttalere
PS Audio Power Plant Premier strømregenerator
Teknisk:
• Type: balanceret integreret stereoforstærker
• Ydelse: 2x120 watt i 8 ohm / 2x170 watt i 4 ohm
• Pre-output forbindelser: 1 sæt RCA-Phono outputs
• Input forbindelser: 2 par XLR inputs, 6 par RCA-Phono
inputs
• Dimensioner: 42 x 35,5 x 13,3 cm (BDH)
• Vægt: 16 kg
80
Der var stor spænding omkring mødet med Chord Electronics bud på en integreret forstærker i den overkommelige
high-end klasse, og forventningerne var da heller ikke lave,
men til gengæld blev de til fulde indfriet. Umiddelbart
strider CPM2650 noget mod de britiske traditioner, ved et
modigt design og et særligt avanceret indre. Det har dog
været en fornøjelse at have haft besøg af CPM2650, som er
en forstærker med ikke kun masser af kræfter, men også et
hjerte af guld. Her er en udpræget analog og komplet gengivelse, som snildt kan tituleres musikalsk. Nok er her visse
finessemangler, men i det store hele leverer CPM2650 en
fuldstændig og solid musikoplevelse, hver gang du sætter dig
i sweet-spot. Særligt mærkbart er det, at man ingen trang føler til at analysere lyden, men bare trangen til at lytte musik.
Absolut anbefalelsesværdigt. 3
Atlas Cables Mavros højttalerkabel, Mavros og Asimi signalkabel (2. del): 333
Ryddigt!
I sidste del af den skotske kabeltest
(fra nr 45) kommer vi endnu nærmere
ind på livet af Atlas kablerne. Blandt
andet viser det sig, at tilspilningstiden
var længere end forventet, og finesserne
mere mangfoldige end som så…
”Nothing But Signal”, selvom I forhold til signalkablet Master IV
fra NBS, så er Asimi mere lineært og homogent i gengivelsen,
samtidig med, at graden af farvning igen er overraskende meget
lavere. Til gengæld så kan Atlas Asimi ikke helt følge med, når
vi snakker krisphed og råstyrke, hvor NBS kommer stærkt igen
med et rigtig amerikansk kendetegn, samt et lydbillede ligeså
bredt som den Shelby Mustang, ophavsmanden til NBS Walter
Fields cruiser hjem fra arbejde i. Igen er her ikke snakke om nat
og dag forskelle, men nok forskel til, at nogle vil vælge det ene
frem for det andet. En ting er i hvert fald sikkert: det britiske
topkabel fra Atlas står rigtig stærkt i konkurrencen med de store
amerikanere.
Det sorte får i flokken?
Selvom modellen Mavros udseendemæssigt er det sorte får i flokken hos Atlas, så er det bestemt ikke sådan det hænger sammen
lydmæssigt. Mavros var på ingen måder ligeså kritisk som Asimi
med tilspilningen, så her har den klangmæssige evolution været
Af Kenneth Pilegaard
knap så iørefaldende.
Mavros modellen har desuden flere af de samme kvaliteter
eg kan ligeså godt ligge ud med toppen af poppen,
som Asimi, men besidder dog ikke samme utrolige mangel på
som i form af signalkablet Asimi, altså snød en smule farvning og ekstrem høje opløsning, samt overlegne ryddighed
ved ikke, at være spillet helt til, da jeg gjorde den
og skarpe optegnelse af lydbilledet. Forstå mig ret, Mavros er
endelige bedømmelse sidst. Selvfølgelig skal det næv- stadig et overvejende neutralt klingende kabel, men graden af
nes, at de tidligere opserverede egenskaber ikke er
farvning er ikke helt i klasse med Asimi – og her snakker jeg
kommet skidt igen, men stadig brillerer, her er bare forsvundet selvfølgelig signalkablerne; der findes indtil videre ikke noget
nogle af de skønhedsfejl, som Asimi under første del af testen
Asimi højttalerkabel, men Mavros højttalerkablet minder meget i
kunne tenderer. Ingen tvivl om at Asimi er et utrolig neutralt
klangen om sin signalfætter.
kabel, og et af de mest ufarvede jeg nogenMavros er altså tydeligt beslægtet med
sinde har lagt ører til.
Asimi, men dog uden at være helt i samme
Benyttet udstyr:
Men til gengæld var jeg også i tvivl om,
liga. Men til ikke engang halvdelen af
• Marantz SA11S2 SACD afspiller
hvorvidt det ville passe godt ind i alle
prisen, så kan Mavros kun beskrives som
• LFD Audio Zero LE mk.3 integreret kombinationer, hvilket jeg så for vidt staet ægte value-for-money produkt. Desuden
forstærker
dig er, men den endelige tilspilning er dog
findes der selvfølgelig andre ting i verden
• Chord Electronics CPM 2650 kommet noget af min tvivl til gode. Her
end lav farvning, neutralitet og opløsning,
integreret forstærker
er slet ikke den lidt tynde klang mere som
og begge Atlas modellerne besidder en
• Pass Labs X1 forforstærker
jeg fornemmede i starten, men snarere en
lækker musikalitet og afslappethed – det
• Gamut D200 mk.3 effektforstærker
naturlig velafbalanceret og neutral klangbliver aldrig trættende at høre musik i ti• Neat Acoustics Ultimatum balance, dog stadig uden den mindste
mevis. Mavros modellen har dog også sine
MFS højttalere
form for farvning. Her er hverken for lidt
fordele over Asimi, da Mavros er mindre
• Martin Logan Summit højttalere
eller for meget krop på instrumenterne kritisk for, hvad det bliver spændt for. Som
• Dynaudio Contour S1.4 højttalere
igen utrolig velafbalanceret. Ryddigheden
jeg også skrev i første del af testen, så skæi lydbilledet er også noget, der er værd at
rer Asimi, i kraft af sin forsvindende grad
nævne. Selv store orkestre og bands er utrolig nemme, at over- af farvning, helt ind til benet af anlægget, og afslører en hver
skue i det store lydbillede, hvilket bestemt skyldes den ekstrafejl og mangel. På dette punkt er Mavros noget mere tilgivende,
ordinære stilhed og ryddighed, der gør det til en fryd, at udpege hvilket nok er i kraft af en smule mørkere klangbalance, og den
de udøvende og deres instrumenter. Det er absolut topegenska- knap så høje opløsning.
ber, som selv i et kabel til denne pris, ikke er en selvfølge.
En endelig konklusion
Hvis vi drager en lille sammenligning med andre, og måske
Så nåede vi til vejs ende i testen af de skotske kabler. Ikke kun har
lidt mere kendte, kabelmærker, så er gengivelsen fra Asimi
briterne formået at bevare no-nonsense filosofien, de har også forf.eks. lidt mere homogen og endda endnu mere klangmæssigt
mået at konstruere en række kabler, der kan konkurrere med selv
velafbalanceret, end hvad jeg har hørt fra Nordosts signalkade bedste producenter på markedet. Alt sammen til priser som,
bler i samme prisklasse. Graden af farvning er meget lig hos
bestemt ikke er billige, men så sandelig til at føle på i forhold til de
Atlas Asimi og Nordost (læs: slående lav), men hvor Nordost
er utrolig hurtig og velartikuleret, så kan det også godt tendere astronomiske prisniveauer, vi efterhånden er vant til.
Uanset pris er Asimi et af de bedste signalkabler, jeg overhoveen smule slankhed i gengivelsen. På dette punkt vinder Asimi,
det har lagt ører til. Der findes flere fremragende konkurrenter til
som er mere velafbalanceret, men dog knap så hurtig som
Nordost i transientresponsen. Det er dog vigtigt at pointere, at Asimi, men – og det skal slås fast med syvtommersøm – konkurrenterne vil bestemt også møde stærk konkurrence fra Asimi. Det
vi snakker små forskelle her, nogle gange endda nuancer.
er uden tvivl et high-end kabel af klasse, og med det på plads, så er
Tager vi et signalkabel fra Transparent i samme prisklasse
(her skal det nævnes, at jeg ikke har haft mulighed for, at prøve prisen på over 25.000 kr. slet ikke så skræmmende endda. 3
de nye MM2 kabler fra Transparent, men kun de nu tidligere
MM1 kabler – eftersigende skulle der være en markant forskel), Mavros højttalerkabel,
så vil Transparent klart vinde på atmosfære og rumgengivelse, 3m singlewire sæt: 16.500 DKK
samt den magiske ”glød” i diskantområdet, men Asimi vil helt Mavros RCA, 1m sæt: 8.500 DKK
sikkert trække det længste strå, når vi snakker åbenhed og op- Mavros XLR, 1m sæt: 9.750 DKK
løsning opefter i diskantområdet. Men igen er begge kabler til Asimi RCA, 1m sæt: 25.000 DKK
den neutrale (eller bør jeg skrive transparente) side af skalaen. Asimi XLR, 1m sæt: 26.250 DKK
Norge: Audiocompaniet,
En sidste sammenligning må blive med den, nu tredje,
Danmark: HiFi4Real,
amerikanske kabelproducent, som måske er knap så kendt på
vores nordiske breddegrader, nemlig NBS Cables. NBS står for Sverige: Macorrado
J
81
333 HIGH END München 2010:
Masse mer messe
I forrige Fidelity bragte vi første del av den
omfattede reportasjen fra verdens største
og viktigste utstilling av high-end lydutstyr i
Munchen. Denne gangen lar vi bildene fortelle
oss om trender og nyheter fra vår bransje
mens vi gleder oss til høstens skandinaviske
messer i Gøteborg og Horten…
Tekst og foto: Knut Vadseth
82
På motstående side har vi et knippe uvanlige høyttalerkonsruksjoner som starter med en lettdrevet Lowtherkonstruksjon fra pianofabrikken Schimmel, deretter
”not in a box” konstruksjon fra Italia , og med typiske
kvinneinspirerte former fra samme land. Mens tyskerne
med sine mindre rundstrålende MBL konstruksjoner i
attraktivt hvitt sloss om oppmerksomheten med nye
planarhøyttaler fra Gobel basert på Next-patentet til
forgangne Mission.
På denne siden kan vi glede oss over konstruksjonsdetaljer på den nye forforsterkeren til amerikanske Ayre,
mens italienere og kinesere viser oss to ulike designløsninger med rør effekttrinn. Fra toppen ser vi at Krell
er tilbake etter eierskifte med full kraft, bokstavelig talt,
og omfattende publikumsinteresse. Kanadiske Bryston
avslører den solide strømforsyningen på sine elegante,
men nononsense transistorkonstruksjoner, mens italienske Pathos og amarikanske ARC flankerer en ukjent
retro rørslede med tvilsom estetikk?
83
333 HIGH END München 2010:
En messe som HIGH-END 2010 er en kaotisk greie med
såre føtter. Men med mest oppmerksomhet til visuelle
attraksjoner som høyttalere, desto større desto bedre.
For oppmerksomheten, i det minste. Legg også merke
til at den avanserte Manger-høyttaleren er tilbake!
Men det beste kjøpet må da komme fra svenske XTZ
som med sine kostbare Thiel-elementer likevel er
ufattelig rimelige…
Her var også langt flere vinylspillere enn CD-spillere(!),
men så langt få overbevisende løsninger på lagringslogistikk av all musikken på høyoppløste datasystemer.
Ikke rart at platesjappene hadde gode dager. Eller at
danske Mørch har droppet pensjonisttilværelsen til
fordel for nye kritikerroste armkonstruksjoner til
platespilleren.
For andre året på rad hadde høyttalerggiganten
B&W droppet messen, men deres høyttalere var i
høyeste grad tilstede som kloninger fra Kina.
Plagiat er den største smiger?
84
333 HIGH END München 2010:
Retro? Både design og vinyl og annen eldre teknologi var sterkt
representert på Munchenmessa med horn, rør og fantastiske
grammofoner, en tysk spesialitet med Transrotor og Jochen Rake
i spissen. Men også norske AudioStone er og danske Bergman er
helt i toppen. Men også helt moderne høyttaler konstruksjoner
som MBL og ”den beste høyttaleren på kloden”, amerikanske YGA,
ser temmelig retro ut, MBL sammen med den norske importøren
Stereofil. Electrocompaniet hadde valgt kun å stille ut på et nærværende hotell, og det var Hegel som med bravur representerte
fedrelandet med nye kjempeforsterker. Den beste lyden på messa
mente likevel mange var Wilsons Sasha sammen med Thrax
rørforsterkere. Så avslutter vi med den elegante greske hornkonstruksjonen fra Anima med en effektivitet på hele 109 dB.
Blow Your Horn! 3
86
87
333 Pure Music:
It´s just Pure Music
Pure Music er et stykke software-program, som omgår din
computers lydforringende indstillinger, og leder musikken
direkte fra dit iTunes bibliotek til fx en USB DAC.
F
irmaet bag Pure Music, Channel D, henviser, som
alle andre softwarefabrikanter, til at man læser
den medfølgende Read Me fil grundigt. Dette råd
er vældig godt at følge, fordi programmet kan så
uendelig mange ting, og man farer nemt vildt hvis
man bare tror man kan finde ud af det uden en kyndig introduktion. Igen må jeg desværre skuffe PC folket, dette program er kun egnet til en Mac computer.
Pure Music bruger iTunes database
og playliste organisator, men afspiller
ikke musikken derfra. Det gør den såkaldte intelligente Pure Music software.
Man vælger sin USB DAC i computerens indstillinger, og starter derefter
Pure Music op, og iTunes tændes automatisk. På firmaets hjemmeside www.
channld.com/pure-music1.html kan
man se en imponerende liste over
kompatible lydkort. Personligt har jeg
testet Pure Music med Ayre QB-9 og
m2Tech´s HiFace og det virkede perfekt
med begge. Og det som Apple ikke
selv magter, nemlig at iTunes automatisk skifter samplerate,
klarer Pure Music, og alene det faktum gør dette program
nærmest et must-have hvis man har forskellige opløsninger
og ikke hele tiden vil lukke iTunes ned og op igen. Og man
kan prøve programmet i en gratis version i 15 dage, derefter
koster det desværre 129 US Dollars.
Har du loaded programmet, går der lige et sekund eller
to, imens lyden lagres i Pure Music´s RAM hukommelse, og
afspilles derfra. Hvis Volumen i Pure Music er sat til 0dB, er
den originale fil bit-perfekt via en tabsfri, 64bit audio kernel
stream og derfra direkte til din DAC.
Pure Music bruger væsentlig mindre CPU kraft end
iTunes, og din computer yder derfor mere. Hele softwaren
kan tweakes på mange måder, og Pure Music kan rigtig,
rigtig meget, og du SKAL læse den førnævnte Read Me fil
(som medfølger ved download fra deres
hjemmeside) for at få det fulde udbytte
af den. Fx følger cursoren ikke automatisk med i sangens titelvindue; for at
det virker, skal du først sætte et kryds I
Indstillingerne. Og sådan er der en del
små ting som man selv skal sørge for
at få på plads før man for alvor kan få
fornemmelsen af hvad Pure Music kan.
Fx fandt vi ud af, at den har et
indbygget delefilter (Screenshot PM 3)
som man kan anvende hvis man har et
multikanals lydkort ud af sin computer.
Eller hvad med de forskellige Plug-Ins,
som man kan vælge, bl.a. en masse dejlige parametriske og grafiske EQ´s indbygget hvis man vil fin
tune sit setup (Screenshot PM 2)? Imponerende!
Og hvordan lyder den så? Det er ikke den helt vilde forskel
MED eller UDEN Pure Music ved første lytning. Dog kun lige
indtil man har lyttet MED rigtig længe, og så slår den fra. Så
forstår man bedre hvorfor dette lille program bestemt ikke
er gratis shareware. Den får hele lydbilledet til at virke lidt
mere luftigt og high-end, blødt og detaljeret. Og uden at det
«Pure Music bruger
væsentlig mindre
CPU kraft end iTunes,
og din computer
yder derfor mere.»
88
bliver upræcist, nærmere tværtimod. Pure Music kan
heller ikke afspille radio, videolyd eller TV shows.
Så slukker man ganske enkelt for programmet og
lader iTunes om det. Og designet er heller ikke det
allerkønneste vi har set. Men med lydkvaliteten og
det faktum, at Pure Music selv skifter til den rigtige
sample rate, er der ingen tvivl om dette er et dejligt
stykke software.
Og du kan jo som nævnt prøve det gratis i to uger,
så det er da et godt tilbud. 3
Kurt Lassen 2010
Pure Music, testet version 1.44
http://www.channld.com/
Pris: ca. USD 129
333 Test NLE-22:
En komplett
RIAA
90
Da danske High Fidelity testet
NLE-17 tilbake i 1997 beskrev
de den som den aller siste RIAA.
Man var overbevist om at platespillermediet lå for døden og at
det aldri mer ville bli produsert
noen flere nye platespillerforsterkere.
Av Gunnar Brekke
H
eldigvis tok de feil.
Platespillermediet lever i
beste velgående etter det
voldsomme oppsvinget fra
2007 og utover. Det å sitte
med en platspiller ble plutselig kult
igjen, så produksjonen av nye vinylplater skjøt i været. Som resultat produseres det også platespillere, tonearmer,
pickuper og RIAAer som aldri før. NLE
har også slengt seg på bøttebaletten og
kommet med en ny splitter ny RIAA.
NLE-22 heter vidunderet og du får den
aller første testen her i Fidelity.
NLE
NLE står for Niels Larsen Elektronik
og bør være et kjent merkenavn for
leserne av Audio (og Fidelity). Dette
er en dansk enmannsbedrift som har
solgt sine produkter under eget navn
i skandinavia og under DACT-navnet
(Danish Audio ConnecTion - basert i
Hong Kong!) i resten av verden. Niels
Larsen er en herremann som ikke
slipper ti nye produkter hvert år. Han
bruker år på utvikling og slipper kun
nye produkter når han er helt sikker på
at det nye produktet er klart bedre enn
det gamle. I løpet av de 15 årene jeg
har hatt kjenskap til firmaet er det bare
sluppet en håndfull nye hifi-produkter;
NLE-11/12, NLE-11/19, NLE-17 og NLE20 (selve forsterkermodulen i NLE-22).
I tillegg har han levert signalkabler,
høyttalerkabler og HF-kompensatorer
for linjetrinn.
Jeg har testet linjetrinnet NLE-11/12
(Audio 25 (1995)) og RIAAen NLE-17
(Audio 41 (1998)). Ved begge anledningene valgte jeg å kjøpe testeksemplarene og RIAAen står fortsatt som en
referanse i anlegget mitt. Ender også
denne testen med at jeg kjøper testeksemplaret?
Når det gjelder NLE-22 er et skikkelig
salgsapparat nå på plass for å betjene
skandinaviske kunder. Gjennom den
nettbaserte forhandleren av proffutstyr
for lyd og bilde; Proconsumer, kan
man bestille RIAAen. Prisen er lagt til
11.840,- danske kroner og i tillegg kommer norsk, svensk eller dansk merverdiavgift.
Oppbygging.
Det nye med NLE-22, sammenlignet
med tidligere produkter fra samme
firma, er at den nye RIAAen er et ferdig
sammensatt produkt. Her er det ikke
behov for å finne fram loddebolten for
å ”ferdiggjøre” produktet. Men til tross
for dette er det en relativt kompleks
konstruksjon vi har med å gjøre.
RIAAen består av i alt tre komponenter bundet sammen med 3 faste ”strømledninger”, og det er før vi i det hele
tatt begynner med signalkabler. Følger
vi strømveien er første komponent en
veggvorte med fastmontert ledning.
Her transformeres nettspenningen ned
til 24 Volt AC. Neste komponent er
selve den eksterne strømforsyningen
som leverer 2 x 34 Volt DC. Disse to
første komponentene utgjør tilsammen
(deler av) strømforsyningen og har
fått betegnelsen NLE-15 Audio Power
Supply. Strømforsyningen er noe helt
spesielt, da den i praksis avkobler forsterkeren fullstendig fra nettet. Dette
gjøres ved bruk av to helt paralelle
kondensatorbanker (pr. kanal) der den
ene lades, mens den andre forsyner
selve RIAA-forsterkeren. Med intervaller på ca. 20 sekunder bytter kondensatorbankene på oppgaven. Dette hører
man som et mekanisk klikk da releer
kobler om mellom kondensatorbankene. Disse mekaniske klikkene er relativt
hørbart, men kan enkelt reduseres ved
å plassere strømforsyningen lenger
unna lytteposisjonen. De faste mateledningene er 1,5 meter og det følger med
et ekstra sett på ytterligere 1,5 meter
om det skulle være nødvendig. Det er i
tillegg mulig å plassere en bok (maks 2
kg) oppå strømforsyningsboksen for å
redusere lyden ytterligere. Jeg plasserte
strømforsyningsboksen under nederste
hylle i racket og la et sammenrullet
pledd i en sirkel rundt boksen med
godt nok resultat. Matespenningen
leveres gjennom to ledninger til selve
forsterkerboksen. Den doble strømforsyningen gjør NLE-22 til en ekte dual
mono konstruksjon.
Inni forsterkerboksen finner vi i
tillegg til selve RIAA-forsterkeren også
nok en del av strømforsyningen (regulator) med betegnelsen NLE-18 Audio
Supply. Denne er plassert på to små
identiske print for å opprettholde dual
mono konstruksjonen hele veien. Disse
strømforsyningene har ennå lavere
utgangsimpedans enn tidligere strømforsyninger benyttet av NLE; nærmere
bestemt utrolige 0,01 Ohm!
Selve RIAA-forsterkeren NLE-20
RIAA Amplifier har en del felles med
gamle NLE-17. Her benyttes de sedvanlige 1% metallfilm SMD motstandene
vi etter hvert kjenner godt fra NLEs
tidligere konstruksjoner. Forsterkningen foregår i halvledere.
Selve forsterkeren består av 4 knøttsmå print, pakket oppå hverandre for
å gjøre signalveien kortest mulig. De
nødvendige korte kabeltrekkene som
faktisk finnes i forsterkeren, er utført
i NLEs egne kabel med rent gull i
lederne!
På chassiets bakside finner man et
sett phonoplugger og jordskrue på
inngangen - og et sett phonoplugger og
et sett XLR-plugger på utgangen.
Som NLE-17 er NLE-22 utrolig tilpasningsdyktig når det gjelder innstilling
av forsterkning, inngangsimpedans,
inngangscapasitans og tidskonstanter. Ved hjelp av DIP-swicher som er
tilgjengelige på chassiets bakside kan
man enkelt justere alt dette. En tabell
tapet fast på chassisets underside hjelper til med å gjør denne jobben spesielt
enkel.
Forsterkningen kan justeres i 33
intervaller fra 40 dB (100 ggr) til 80 dB
(10.000 ggr). Her justerer man ”inngangsfølsomheten” på forsterkeren for
å få 1,00 Volt på utgangen. Da de fleste
linjekilder har et utgangsignal på 2,00
Volt anbefaler jeg dog at man dobler
forsterkningen for å matche linjekildene i nivå. Har man for eksempel en
pickup med utgangsignal på 0,40 mV
anbefaler jeg å sette inngangsfølsomheten til 0,20 mV for å få til dette.
Impedanstilpasningen er også svært
omfattende med 20 verdier å velge
mellom. Her kan du velge; 10, 15,
18, 20, 25, 30, 40, 50, 60, 70, 80, 90,
100, 150, 200, 250, 400, 600, 1.000 og
47.000 Ohm.
Ingangskapasistansen kan velges til
100, 200, 300 eller 400 pF.
Tidskonstant bestemmer om man
vil kjøre standard RIAA-korreksjon,
standard RIAA-korreksjon med subsonicfilter (7950 us) eller den noe odde
korreksjonen med tidskonstant 3,18 us
som man bare finner på et fåtall plater
fra 50-tallet. For å forhindre at det
kjøres med avvikende tidskonstanter er
DIP-swichene blokkert på overflaten av
noen små svarte plastchips.
Denne utrolige tilpasningsevnen bør
gjøre at NLE-22 fungerer med det aller
meste av pickuper på markedet.
Man kan velge et stort eller lite chassis for å huse selve forsterkeren. Jeg
testet det store chassiset (Maxi).
Lyd.
Av naturlige grunner ble NLE-22 mest
sammenlignet med den gamle NLE-17.
Den mest innlysende grunnen for dette
er at NLE-17 har vært min referanse
siden jeg testet den i gamle Audio. Men
det er også naturlig å sammenligne
91
333 Test NLE-22:
«Opplever du at
du ikke liker lyden,
finnes sannsynligvis
feilen et annet sted
i signalkjeden.»
med denne for å se utviklingen av
RIAAer fra samme produsent.
Det lydmessige slektskapet mellom
NLE-17 og NLE-22 er åpenbart. Skulle
bare mangle. Begge disse RIAAene er
bygget for å gjengi det som er spilt inn
på platen – hverken mer eller mindre.
Derfor har begge en svært naturtro lyd,
så opplever du at du ikke liker lyden
som kommer ut av høyttalerne, finnes
sannsynligvis feilen et annet sted i
signalkjeden – eller i selve innspillingen. Men selv om det er et tydelig
slektskap mellom RIAAene, er det også
forskjeller. Jeg opplever NLE-22 som
en bedre RIAA enn NLE-17 på absolutt
alle parametre! Forbedringen på hvert
enkelt område er ikke voldsom – til det
er NLE-17 alt for god – men små subtile
forbedringer på flere enkeltområder gir
til sammen en vesentlig forbedring av
totalgjengivelsen.
Den mest vesentlige forbedringen
ligger i reduksjonen av støy. Nå skal
ingen påstå at NLE-17 er en støyende
RIAA – den er derimot en av de mest
støysvake platespillerforsterkerne jeg
kjenner til – så først med NLE-22 koblet
inn i stedet er det mulig å forstå at det
faktisk var et forbedringspotensiale på
dette området. Bakteppet for musikken
oppleves som ennå svartere med den
nye RIAAen. Ved å fjerne det lille som
fantes av støy står lyden fram ennå
tydligere i relief til bakgrunnen. Bedre
kontrast for å benytte et ord fra beskrivelsen av bilder. Med bedre kontrast
blir tegningen av opptaksrommet ennå
mer presis avtegnet med riktige vegger,
tak og gulv som på magisk vis oppstår
rundt høyttalerne dine. Instrumentenes
plassering – både i dybde og bredde og luften mellom dem tegnes ennå tydligere med NLE-22. Dette er en tidsmaskin som kan bringe deg til 10ende rad
på Carnegie hall når Harry Belafonte
92
spilte live en gang i April 1959.
Med et svartere bakteppe er det også
mulig å høre de aller svakeste lydene i
gjengivelsen. Dette innebærer at NLE22 gjengir flere detaljer. Det er viktig å
påpeke at dette ikke skjer på grunn av
en lysere klangkarakter – noe som ofte
forbindes med mer detaljert gjengivelse
– men rett og slett på grunn av det
svartere bakteppet. Faktisk oppleves
NLE-22 som noe varmere i klangkarakteren en NLE-17, men samtidig med
fler detaljer.
Ellers må jeg påpeke at gjengivelsen
fra NLE-22 er noe av den klareste jeg
har hørt. Ikke klar som glass, da dette
gir gale assosiasjoner, men snarere klar
som luften på en høstkveld. Ingen slør
eller andre obstruksjoner står i veien
for musikken. Igjen uten at dette skyldes en lys klangkarakter.
Et annet interessant aspekt ved gjengivelsen har den til felles med NLE-17.
Siden NLE-22 benytter seg av samme
forsterkerkretsløpet uavhengig av pickuptype er det ikke hørbare forskjeller
mellom RIAAens gjengivelse av MMog MC-pickuper. Noen produsenter
velger å plassere en MC-forsterker og
en MM-RIAA i samme boks, noe som
resulterer i forskjellig lydkarakteristikk
avhengig av pickuptype.
Ellers opplever jeg NLE-22 som ennå
mer lettflytende og glatt i gjengivelsen
enn NLE-17. Dette er et tveegget sverd
da denne glattheten i sammenheng
med noen pickuper kan gi følelsen av
at makrodynamikken er noe redusert.
Med såpass lav forvrengning som vi
opplever her, kan gjengivelsen bli litt
for ”glatt”. Jeg opplever det samme med
min DP A-1B der de vannvittig lave forvrengningstallene gjør det hele litt vel
glatt. Jeg savner kanskje litt harmonisk
forvrengning i disse produktene?
Med en RIAA er dette heldigvis lett å
utbedre. Jeg valgte i sammenheng med
noen av de benyttede pickupene å laste
pickupen hardere (lavere inngangsimpedans) enn jeg ville gjort med NLE-17
og en del andre RIAAer. Dette tilfører
noe mer ”rasp” i messingblåserne og
mer saft i paukeslagene. Mer riktig i
mine ører.
La meg si litt om pris. NLE-22 koster
en 15-16.000 norske kroner etter at staten også har fått sitt. En NLE-17 kostet
vel drøyt 5.000 kroner. NLE-22 er ikke
tre ganger så god som en NLE-17. Jeg
tviler på at det faktisk er mulig å lage
en RIAA som er tre ganger så god som
NLE-17! Men som vanlig innen hifi er
vi vant til å betale fryktelig mye penger
for å få ”det lille ekstra”. En oppgradering fra NLE-17 til NLE-22 gir deg klart
mer enn ”det lille ekstra”. Det gir deg et
ferdig hifiprodukt i stedet for et byggesett og bare dette burde kunne forsvare
prisforskjellen alene. Når man i tillegg
får markant bedre lyd med NLE-22 så
kan en slik oppgradering bare betegnes
som et røverkjøp.
Sammenligner vi NLE-22 med andre
RIAAer plasserer den seg blant de tre
beste jeg har hørt. Jeg tør ikke komme
med noen rangering internt mellom
NLE-22, Einstein og ASR Basis Exclusive da jeg ikke har anledning til å høre
dem mot hverandre – i samme rom, på
samme anlegg, til samme tid -, men det
er klart at det er disse tre som danner
trekløveret som alle andre platespillerforsterkere må slå for å kalles best
i min bok. Med tanke på prisen på
disse konkurrerende RIAAene er NLE
igjen budgetproduktet som sprenger
rammene. NLE-22 er det beste kjøpet
jeg vet om når det gjelder high-end
platespillerforsterkere.
Konklusjon.
NLE-22 er en av de tre beste RIAAene
jeg noensinne har hørt, men koster
godt under halvparten av de andre på
den korte listen. Hvilken konklusjon
kan man trekke ut fra det?
Jeg trenger vel ikke å stave det for
deg?
NLE-22 er ganske sikkert ikke den
siste nye RIAA som slippes på markedet, men den blir kanskje den siste
RIAAen du noengang trenger å kjøpe.
For med denne i hylla tror jeg det blir
veldig lenge før oppgraderingsspøkelset melder seg. Dette er en umiddelbar
klassiker. 3
Takk for oppmerksomheten.
Pris: DKR. 11.840,- + MVA.
Forhandler:
www.proconsumer.dk
NLE-22
Platespillerforsterker:
• Gain: 40-80 dB
• Dimensjoner Maxi: 440 x 75 x 300 mm
• Dimensjoner Mini:
220 x 75 x 150 mm
Testoppsett:
• Pickuper: Lyra Helikon, Tchurugi Cerraloy, AT-95E, Dynavector 10X5
• Platespillere: VPI Classic, Thorens
TD-125 Mk. II / Syrinx PU-3
• MC-trafoer: Xindak MC-10, Lundahl
• RIAA: NLE-17, ARC SP-8
• Linjetrinn: DIY 12B4A, ARC MP-1, ARC SP-8
• Effektforsterkere: Electrocompaniet
Nemo, DP A-1B, 2x Golden Tube SE-40
• Høyttalere: Swan M3, Tannoy M-1, ML CLS, Snell C II, div. DIY høyttalere
Du har musikken
NLE 22 RIAA Amplifier
Ren lyd "fri af lysnettet"
Passer til alle MC / MM pick-uper NLE 22 opfylder alle RIAA behov
Pick-up output 100 V - 10 mV
og koster mindre end mange gode
Pick-up modstand 10 - 47 k
pick-uper. Ny komplet teknik med
Pick-up kapacitet 100 pF- 400 pF nem optimal pick-up indstilling.
Pick-up kanalbalance i 1 dB trin
NLE 15 Audio Power Supply er
Alt indstilles direkte på bagsiden "fri af lysnettet" . NLE 15 overfører
NLE 15 Power Supply medfølger energi fra lysnettet uden direkte
Ubalanceret / balanceret output
elektrisk forbindelse. NLE 22 har
Dual mono i hele elektronikken
derfor unik lydgengivelse, som er
Ultrakort og støjsvag signalvej
helt ren, detaljeret og dynamisk.
Ingen strømstød i pick-upen
NLE 22 har alt til en rimelig pris.
Du kan læse mere på internettet.
Lydgengivelse i referenceklasse
Salg til Norge og Island
www.proconsumer.dk
Salg til Sverige og Danmark
NLE Tlf.: +45 45 88 44 12
Vi har teknikken
N.L. Elektronik mener, at hvis man skal drikke vin
af helt rene glas, så skal man også nyde musik på
hi-fi anlæg, som lyder helt rent. Vi synes, at det kun
er musikerne som skal bestemme musikken og at
teknik ikke er kunst. Teknik er naturvidenskab, som
vi udnytter til at lave hi-fi apparater, som gengiver
musikken helt rent, detaljeret og dynamisk.
Jo før du køber NLE 22 RIAA Amplifier
- jo længere tid får du glæde af den!
NLE 22 RIAA Amplifier: DKK 14.800,Prisen er en tilbudspris gældende i år 2010
333 Hi-rez guide, del 2:
En bakdør til SACD
I motsetning til CD og DVD, er SACD formatet kopisikkert. Sony har gjort en
solid jobb med å sikre formatet mot hacking. Siden innholdet er i DSD format,
så kan det heller ikke avspilles eller brukes like lettvint som PCM filer.
Av Petter Dale
L
øsningen er da å kjøpe en dedikert SACD spiller
eller en multiformatspiller. Greit nok. Men hva om
du ikke har råd til en slik spiller av virkelig god
kvalitet, eller ikke vil prioritere store summer for et
mindre antall SACD titler? Eller har lagt alle CDer
på harddisk, og vendt deg til å styre hele musikkbiblioteket
fra en sexy fjernkontroll?
Da kan du skaffe deg en rimelig multispiller med HDMI
utgang. For eksempel den nye Sony Blu-Ray spilleren BDPS370 til kun kr 1,290.- fra Komplett.no. Den spiller alle
formater, unntatt DVD-A. Da har du en prima spiller i stua
til filmer, som du bruker når du en sjelden gang skal rippe
en SACD. I så fall trenger du en Atlona AT-HD570 HDMI 1.3
94
Audio De-Embedder til kr 2,295.-. Bemerk forresten prisdifferansen. Den skulle vært omvendt... Men Sony lager vel en
trillion slike Blu-Ray spillere og er fornøyd med å tjene ørlite
pr eksemplar for å vinne markedsandeler. Kapitalismen er
ikke alltid logisk.
Jeg koblet Atlona til min S370 med en HDMI kabel. Så må
det tilsluttes en HDMI kabel mellom Atlona og ”et eller annet apparat”, i mitt tilfelle en Sony TV mottaker. Atlona skal
nemlig ”se” en godkjent HDMI mottaker for SACD signalet
i den andre enden, før kopisperren heves. Når denne HDMI
kretsen er sluttet, kan man med en Toslink optisk digitalkabel hente signalet ut fra Atlona og inn i en DAC for direkte
avspilling. Eller inn i et lydkort for ripping til harddisk.
Atlona konverter nemlig DSD signalet på SACD til PCM
24/176,4kHz, som er kurant å avspille for de fleste lyd-PC
oppsett. Både stereo og multikanal støttes.
Skal du lagre 24/176,4 til harddisk så er det få programmer
å velge mellom. De fleste billige programmene anno 2010
takler ikke sampling frekvenser over 96kHz. Det er heller
ikke alle disse digitale lydprogrammene som er lydmessig
like transparente. Jeg har derfor investert i Adobe Audition
til 4,100.-. Et profesjonelt redigeringsprogram med mange
muligheter for de som liker å fikle med sine lydfiler. Her
kan du for eksempel være din egen mastering ingeniør, eller
gjøre personlige nedmiksinger fra surround til stereo. Man
kan også dybdeanalysere lydsporet helt ned på bit nivå. Jeg
kommer tilbake til Adobe Audition senere i denne artikkelserien om hi-rez musikk.
Det kan forøvrig være greit å kjøp din Atlona fra en butikk
med bytterett, i fall du ikke får til HDMI oppkoblingen, eller
du blir plaget med hørbare klikkelyder. PC-lyd har som kjent
en litt høyere brukerterskel…
LYDKVALITET
En gammel demo-traver er Tsuyoshi Yamamoto Trio/
Midnight Sugar. Den har jeg hørt mange ganger på vinyl.
Jeg kjøpte den på SACD for en stund siden. Rippingen til
24/176,4 låter definitivt hi-rez! Her er det mikrodynamikk og
klangnyanser som ordinær CD bare kan drømme om. Jeg har
ikke rukket å rippe nok SACD plater til å uttale meg om den
absolutte lydkvaliteten, men dette gav mersmak!
HDMI er forresten ingen optimal lydbærer da den prioriterer klokkefrekvensen til bildet, framfor lydklokka, med fare
for hørbart jitter. Det hører man når man spiller via Atlona
boksen direkte, altså SACD inn og PCM 176,4 ut til ekstern
DAC. Hele lydbildet blir litt svampete. Men ved lagring til
og avspilling fra harddisk, så strammes lyden opp. Det låter
tørrere og mer kontant.
SUM SUMARIUM
Framtiden er harddisk basert avspilling. Være seg PC, Mac
eller integrerte løsninger à la Logitech Squeezebox. PCM
vil være det rådende formatet i overskuelig framtid, både
på innspillings- og avspillingssiden. Vi audiophile kan også
glede oss over et stadig voksende tilbud av nedlastbar musikk i 24/96 og andre hi-rez formater. Dog gjør opphavsrettslige hensyn at ikke alle titler er tilgjengelig i alle formater. Et
rippe oppsett med Atlona AT-HD570 og en lyd-PC gir således
adgang til mange godbiter som er utgitt i hi-rez på SACD. Investeringen er mindre enn hva mange bruker på en skikkelig
MC pickup, og prisene på SACDer er ikke høyere enn ditto
gjenutgivelser på vinyl. 3
Pris Atlona AT-HD570: 2.295,Importør/forhandler: hifikabler.no
Dette som en forsmak på neste nummer. Vi har nemlig dratt
kortet på Amazone og eBay, og ervervet en anselig samling
hi-rez musikk i forskjellige formater. Det blir anmeldelser og
rippe guide av alle variantene.
Fidelity nr. 48
i slutten av Fidelity
nrkommer
37 kommer
Djevelsk gode
forsterkere!
I
denne blindtesten med produkter
i det vesentlige rundt kroner
femti tusen, vil vi også flette inn
et par pre/effekt komboer , og
også konkurrenter til det halve
og dobbelte av denne prisen
for å sjekke tendenser i markedet. Vi
tror aldri det tidligere har vært testet
ut et så bredt utvalg av verdens beste
integrerte forsterkere, så vi ser frem
til å kåre vinneren med en noe skrekkblandet fryd…
De fleste av forsterkerene vil som
vanlig også bli evaluert på individuelt
grunnlag av vår faste stab, noen allerede i dette bladet.
96
Mark Levinson og Audio Research
I neste nummer har vi også fått levert
en kjempe effektforsterker fra Mark
Levinson som nå er tilbake i Norge
under paraplyen til Erling Neby. Hvor
mye krefter trenger man ”egentlig” for
at det skal låte optimalt i stua. Er det
noen vits med særlig mer enn drøye
100 watt?
Firmaet Harman/Neby har samtidig
levert oss sin beste forforsterker til vurdering, den berømt 380 S som mange
mener er verdens ”beste” transistorbaserte forforsterker. Men den like amerikanske rørspesialisten Audio Research
har med sin nyeste rørpre Ref 5 til
gjengjeld blitt kåret til den ”beste” i
sin kategori. Og hvis alt går som planlagt, får vi også denne til neste blad.
Det kan altså bli en formidabel
duell mellom to giganter i absolutt
toppskiktet. Og det med en produktkategori som ”egentlig” er en blindtarm
i lydanlegget, men som gang på gang
viser seg å bety like mye eller mer for
sluttresultatet enn både effektforsterker, høyttaler og signalkilde.
Kabler
Vi har i noen numre feiget litt ut med
hensyn til kabler, men kommer sterkt
tilbake. Dette blant annet med den
oktober, men først til abonnentene!
Det største oppslaget i neste blad, blir sannsynligvis
vår planlagte gruppetest av minst 10 av markedets
beste integrerte forsterkere. For ikke å blir forledet av
merke, pris og utseende, vil dette foregå som en såkalt
blindtest ved at testpanelet ikke vet hva de hører på.
første virkelige high-end kabelen berømte Ray Kimber personlig har prøvd
å bryne ørene på, siden han for rundt
tyve år siden åpnet døra til galehuset –
ifølge kritikerne – med sin Black Pearl
håndlagde høyttalerkabel som kostet
mer enn hundre tusen kroner. Og dette
altså for mer enn tyve år siden! De som
kjøpte en leilighet på den tiden, kan jo
finne ut hvor mange ganger prisen er
gått opp i mellomtiden…
De fleste av oss i Fidelity-redaksjonen
må innrømme at kabler kan ha en stor
betydning for lyden, ja faktisk større
enn det vi liker å tenke på. På den
andre siden er prisen på enkelte high-
end typer så vanvittig, at vi heller ville
prøve å oppgrader resten av utstyret
ytterligere fremfor å bruke hundretusener på noen ledninger, for å si det slik.
Men sikre er vi aldri på dette, alt
må prøves ut. Og har du brukt en halv
million på resten av utstyret, har vi
mer enn en mistanke om at ytterligere
hundre tusen på kabler så absolutt kan
være pengene verd. Dette er tross alt
innefor den vanlige tommelfingeregelen om at ca. 20% av totalprisen bør gå
til kabler.
Men Ray Kimber, mannen bak en
av verdens mest kjente kabelmerker,
er tøff i trynet når han snakker med
Fidelity og tilbyr oss en av en håndfull
prototype høyttalerkabler som nå går
på omgang blandt verdens ledende
hi-fi tidsskrifter. ”Prøv dem også på
et rimelig anlegg”, sier han temmelig
selvsikkert: ”Lydforbedringen er i de
fleste tilfelle så stor at kabelen kan gi
en større lydmessig oppgradering enn
et dobbelt så dyrt anlegg!”
Gjett om vi skal ta Ray på ordet i
Fidelity nr.47! Bråk blir det nesten uansett når vi skal skrive om kabler. Så da
kan vi i det minste ha det litt gøy mens
det hele står på…
I neste blad har vi også forhåpentlig med oss messereportasjer fra både
Gøteborg og Horten pluss masse
musikkstoff. Pluss en planlagt trudelutt
fra Hr. Redaktøren som fikk en drøy
sommermåned med sykemelding og
høyreøyet i fatle. Og dermed fikk tid til
å reflektere over de evindelige avveiinger mellom livsviktige spørsmål som
om hva som er BEST; digitallyd eller
analogt, liktprisede stativhøyttaler eller
gulvstående, rør eller transistor, stor
høyttaler og mindre forsterker eller
stooor forsterker og mindre høyttaler.
Og ikke minst om hva som gir best lyd,
stereo eller multikanal til musikk og/eller hjemmekinobruk. Om det ikke blir
noen doktorgrad av all denne tenkingen og praktiske forskningen, blir det i
hvert fall noen sider om disse sakene i
neste magasin…
Ha en flott høst med mye musikk!
Beste hilsner fra
Knut V.
og resten av Fidelityredaksjonen
97
www.audiofidelity.no
Abonnér på Fidelity:
Kun 475,- NOK for 1 år = 6 utgaver
Enklere og rimeligere betaling med VISA etc.
Kundeservice: [email protected] • Media Connect AS, PB 256 Økern, 0510 Oslo • tlf 23 36 19 38 • faks 23 36 19 01
Utsolgt
Utsolgt
UtsolgtUtsolgt
UtsolgtUtsolgt
Utsolgt
UtsolgtUtsolgt
Utsolgt
!
t
e
Nyh
Utsolgt
Nr. 1,2,3,7,8,9,10,12,13,14,29 og 31 er utsolgt
GRATIS NEDLASTING AV TIDLIGERE UTGIVELSER
Vi har nå lagt ut tidligere utgaver av Fidelity på våre nettsider!
Bladene ligger som gratis nedlastbare PDF-filer.
Det er foreløpig 12 måneders ”karantenetid”.
98
www.audiofidelity.no
Utsolgt