1. No category

Gjesteskribenter
www.audiofidelity.no
M
Knut V
Ansvarlig redaktør
Knut Vadseth
[email protected]
Fax tlf. 22 44 38 12
Redaksjon
Gunnar Brekke
Håkon Rognlien
Jan Myrvold
E:
ADRESS
NY WEB
elity.no
udiofid
www.a
ens vi tidligere har motatt lite relevant stoff fra våre mange særdeles
kunnskapsrike lesere, har det i det
siste kommet en betydelig mengde
gode innlegg. Hele 4 artikler trykkes i dette
bladet, inkludert en "hjemme hos”. Denne
tette kontakten med dere betyr et bedre blad!
Det er i Fidelity allerede betydelig takhøyde
når det gjelder de faste skribenters stoffvalg og
vinklinger, og det er selvsagt at bladet eller
redaktøren ikke tilstreber konsensus når det
gjelder hva som er god lyd. Når det gjelder våre Gjesteskribenter er takhøyden
om mulig enda høyere. Så sant innlegget er signert med fullt navn, regner vi
med at alle oppfatter dette som en subjektiv vurdering som IKKE overprøves
av redaksjonen så sant innholdet ikke strider mot norsk lov.
Men da jeg oppdaget at en av dagens gjesteskribenter hadde hatt sommerjobb hos en av hi-fi importørene, ble jeg litt bøs da jeg samtidig registrerte at
flere viktige komponenter i hans nåværende anlegg nettopp kom fra dette firmaet. "Men det var jo nettopp derfor jeg tok den jobben", repliserte gjestekribenten som altså BÅDE fikk lønn og rabatt på noen av sine drømmeprodukter.
Jeg synes dette får være greit nok når dette opplyses. Vi forutsetter at leseren
er glup nok til å vurdere sannhetsgehalten og seriøsiteten i den utmerkede
artikkelen.
De virkelig problemene er når man ikke engang er bevisst de mange kryssende interesser som ligger bak en artikkel eller test, en moralsk balansegang
mellom de to partene som finansierer et blad som Fidelity; kjøper og selger.
Men det gjelder også å skjelne mellom normal høflighet og mangel på ryggrad!
I hele storsamfunnet – selv i Norge – taes det hele tiden viktige avgjørelser
som i stor grad er basert på andre motiver enn de offisielt uttrykte. De fleste
av disse er langt fra kriminelle, men mer basert på irrasjonelle følelser, vennskap, tryneeffekt, feighet og mange andre av de mellommenneskelige prosesser som utgjør et sivilisert demokrati.
At noen av disse tingene, også de tilsynelatende positive, kan påvirke både
artikler og avstemninger- pluss større eller mindre salg=fortjeneste- er en selvfølge som vi må forholde oss til på samme måte som en anbefaling fra andre
siden av disken må vurderes kritisk. Det først når publikum systematisk blir ført
bak lyset, at det begynner å bli litt skummelt. Og fremdeles knapt noen sak for
Økokrim...
Jeg er derfor STOLT og GLAD når jeg ser Fidelity få en fremtredene plass i en
Narvesen kiosk nær deg. Da kan alle interesserte som stikker innom vurdere
om bladet kan være av noen interesse. STOLT fordi det er vår egen dyktighet
som avgjør om du griper bladet. GLAD fordi Narvesen eksponerer bladet for
alle uten at vi betaler ekstra for det. Hadde dette vært en bok på et uavhengig
forlag, hadde du knapt fått øye på den om bokhandelen, ofte eide av de store
forlagene, i det hele hadde giddet å bestille et prøveksemplar til de innerste
gjemmer.
Samtidig er jeg en smule molefunken fordi Fidelity tross alt blir distribuert
bare til de største kioskene, og ikke på viktige salgssteder som bensinstasjoner,
Seven-Eleven etc. Vår distributør Interpress KAN få det inn der, men bare om vi
allerede er bestselgere i bladmarkedet. Og bestselgere kan vi vanskelig bli uten
å få bredere distribusjon! Catch 22...
Men hadde vi tilhørt noen av de store forlagene, hadde vi selvsagt fått maksimal distribusjon gjennom monopolisten Bladsentralen som eies av de store.
Og hvor de små ikke slipper inn...
Men som sagt; vi er veldig lykkelige så lenge Fidelity får sin sedvanlige fine
plass hos Narvesen uten å betale ekstra for det. Og vi er veldig glad for at
Gjestekribenten fra sitt ståsted kan gi oss alle begeistret åndelig påfyll angående vår store felles interesse; musikk og lyd.
Ha en fin senvinter!
Skribenter i dette nummer:
Gunnar Brekke
Rolf Inge Danielsen
Tore Dag Nilsen
Jan Myrvold
Vidar Mørch
Håkon Rognlien
Anders Rosness
Stig Arne Skilbrei
Roy Ervin Solstad
Knut Vadseth
Foto
Knut Vadseth
Grafisk design
Maria Andersen, AD
Markedsnett AS, avd. Design
tlf. 22 17 60 50, [email protected]
Trykk
PDC Tangen
Annonseavdeling
Tlf.: 32 76 88 39 (22 17 60 50)
Kontakt redaksjon
[email protected]
Diskusjonsforum
www.audiofidelity.no
Abonnement service:
Milanex AS
PB 9200 Grønland, 0134 Oslo
tlf. 23 36 19 38
[email protected]
Etterbestilling av tidligere utgivelser:
www.audiofidelity.no, [email protected]
tlf. 22 17 60 50
Utgiver
Forlaget Fidelity AS
Halvdan Svartes gt. 8, 0268 Oslo
ISSN 1503 4291
Det må ikke kopieres fra dette bladet
uten tillatelse fra rettighetshaver. Denne
bestemmelse gjelder også enhver form
for elektronisk, mekanisk eller annen type
gjengivelse. Brudd på bestemmelsene vil
bli anmeldt og medfører erstatningskrav.
Innhold
19
28
nr. 2 / 2006
Brev til Fidelity . . . . . . . 6
Hjemme hos “Dikemark”
10
Hegel H-200 high-end
integrert forsterker
34
Blindtest av CD-spillere
under 10K
18
Denon DCD-SA1 SACD /
PMA-SA1 stereo forsterker
24
SME 10 + armer
4
38
Usher CD-1
52
54
Blått & rått
59
Hauk: Ikkeno’ betyr noe!
44
Consonant CD-spiller
2/2006
Linn Ninka passiv/aktiv
Godt norsk
16
Eben X-Centric
stativhøyttalerne
48
60
Nytt fra gamle jazzhelter
Budsjett-referansen:
Arcam Solo
70
Jasmine Serenade
integrert rørforsterker
84
Transparent Audio
Referansekabler
86
64
Budsjett-referansen:
Cayin 153B
66
Budsjett-referansen:
Marantz CD5001 OSE
66
Budsjett-referansen:
Patos Basic 410
68
Klipch B3
Gjesteskribenten:
Base hos Oslo Audio Society
74
Rapport fra renseriet:
Voodoo
90
Electrocompaniet
AW250R Modifisert
78
Mix & Match, del 2:
Personlige referanser
92
Sony DVP-9100ES
82
Second opinion:
Dali Euphonia MS5
96
Neste nummer
2/2006
• abonnér på www.audiofidelity.no • abonnér på www.audiofidelity.no • abonnér på www.audiofidelity.no •
62
5
Brev til
På nett
Supert blad
Fidelity er helt klart det beste norske hifi bladet. Men dere er temmelig
skrøpelig på nett. Ser at siden er under utarbeidelse, så jeg regner med
at ting går mer i orden etter hvert, dere er jo et relativt nytt magasin.
Se på nettsidene til Stereophile. Var forresten på sidene til Lyd & Bilde
og gledet meg over at de hadde lagt tester ut på nett. Vel den gleden
ble kort gitt, hele tre meget intressante tester var lagt ut. Håper
Fidelity lærer av dette og gir litt mer til sine lesere.Regner nå med at
dere blir like bra på nett som dere er i bladformat. Kjøpte forresten nr
18 i dag og har storkost meg.
hilsen Bengt
Vil først takke for et supert blad, jeg bestiller abonnement her
og nå Har akkurat bestilt Bladelius Thor Mk2 (hos Morten på NAT.)
Kommer også trolig til å kjøpe Freja CD/SACS spilleren fra Bladelius.
Disse skal brukes på Proac Response 2.5 (2001 mod). Er spent på
hvordan matchingen blir tilslutt. Har dere forslag til kabelvalg? Liker
best varmere lyd med litt tilbaketrukket høyere mellomtone fremfor en
mer analytisk stil.
Har også en Cayin 10 watts rørforsterker av den typen som prydet
forsiden av Fidelity nummer.7. Utrolig morsom sak som jeg enten skal
selge eller bruke på kjøkkenet!
Er veldig nysgjerrig på hva dere skrev om den. Har brukt den på et
par Aurum Cantus Leisure 2SE med følsomhet på 87db/wm og det låt
faktisk meget bra med rikelig med bass! Dette skal liksom ikke være
mulig i følge kollegaene dine i Lyd&Bilde som skriver at 2x35 watts
rørforsterkere låter bra først når man henger på et par Klipsch med følsomhet på 97 db/wm??? Kjørte blindtest med Cayin M6 (2x10 watt
mot ECI3 2x70 watt) på Aurum Cantusene + Cayin A6 CD spiller. Alle
jeg spurte, unge og gamle, valgte Cayinen på 2x10 watt! Vi sa på
spøk at her har vi Liv Ullmann: Liv=Cayin, Ull(mann) =
Electrocompaniet! Hvordan bestiller jeg gamle blad forresten?
Mvh H. E. Lian
Hei, vi klarer nok ikke å bli like gode på nett. Dessuten trenger vi
sårt de kronene som du nyss har betalt til Narvesen,serru! Men vi
har visse planer med vår nye nettside med det fine navnet
www.audiofidelity.no.
Hilsen Knut
Nettfiltre - oh milde himmel
Hei!Testet Nordost Thor sammen med nettkablen Brahma. Og
forskjellen mellom standard oppsett og dette var virkelig en opplevelse. Imidlertid koster herligheten hele kr. 35.000,- pluss nettkabler
fra komponentene…. Leste i deres nummer 2/2005 testen av Isotek
Mini Sub Gen II, og siden Thor tar utgangspunkt i denne så lurer jeg
på om dere har sammenliknet dem direkte med hverandre. Testen av
Mini Sub’n viser på mange måter samme erfaringer som den gang
dere testet Nordost Thor.
Personlig så mener jeg både klang, dynamikk og definisjon ble til
det bedre med Thor enn det jeg kjørte fra før. Vel var det veloppløst,
men plutselig hang alt sammen. Selv Sepultura fremstod med en
naturlig elektrisk klang i all sin kompleksitet. Sjekk ut Roots! Heftige
og vanskelige saker. Det samme med Nine Inch Nails. Begge kan lett
bli anstrengende å høre på, men her ble det rett og slett bare moro.
Bassen ble også dypere og bedre definert. Mellomtonen mer åpen.
Perspektivet ble bredere, men samtidig mer punktformig både i bredde
og dybde. Man kunne plukker fra hverandre hver enkelt instrument,
samtidig som helheten var der i fullt monn.
Jeg er derfor spent om jeg vil oppleve at Isotek har noen av de
samme kvalitetene!
Til orientering så har jeg falt ned på den nye Burmester 051, T+A
1240R cd spiller og Dynabel Euforia. Av kabler bruker jeg Nordost
Tyr interconnect og Nordost Heimdall høyttalerkabler. Til vanlig bruker
jeg som nettfilter T+A powerbar.
hilsen Tor
Hei igjen!
Jeg vil tro din beskrivelse er langt viktigere for leserne enn mine
svar! Isotek og Thor er nesten samme boksen, men Nordost hevder å ha gjort noen viktige ting i tillegg, dette basert på egen
teknologi.Vi har ikke prøvet disse samtidig og med samme
utstyr.
Knut
6
2/2006
Hei. Vi er veldig bra fornøyd med ganske rimelige og mellomdyre
Kimber kabler som gjør lite galt, men vi har langtfra komplett
oversikt. Men hva med AU 24 med kortest mulig lengde; blir det
for dyrt?Eldre blad bestilles enklest via www.audiofidelity.no. Vi
tilbyr nå de første 10 nummer til halv pris; kr.50,-pr-stk. Porto
kommer dessverre i tillegg.
mvh Knut V
Hva er viktigst?
Man leser og leser ditt utmerkede blad , får noen tips og sjekker bankkontoen inni mellom , men føler jeg er litt i utakt med valg av komponenter.
I stua står det idag en Denson Beat 400 vanlig CD-spiller (den kan
oppgraderes til nyeste versjon, men dette avventes). Høyttalerne er
B&W 804 Nautilus (Tenkte først på 803 , men daværende forsterker
var for svak (2x60 ikke rør) Intergrert Krell 400XI
Dagens utfordringer er: På en live konsert her på jobben rett før jul
hørte jeg lyden av en skikkelig kontrabass og den får jeg ikke igjen
stua
Hva ville du gjort i mitt tilfelle ?
1) Byttet høyttaler (evt supplert med 2 stk aktive SUB f.eks REL
2) Oppgradert eller byttet CD-spilleren
Maks pris CD-spiller er 30.000
Maks pris høyttalere 40. - 45.000 evt brukt i samme prisklasse
Hilsen
Knut T. Schei
Dette er da et skikkelig bra anlegg! Den eneste komponenten jeg
er usikker på fordi jeg ikke har hørt den, er CD-spilleren. En fremragende CD-spiller kan gi deg akkurat den vitamininnsprøytingen
du trenger. De siste er MYE bedre enn eldre versjoner. Vi i Fidelity
er for tiden forhekset av CD-spilleren til Electrocompaniet, men
vårt råd til alle er å låne den først. Enkelte synes den kan bli litt
«småfeit» nedover.
Knut
Fidelity i Danmark
Hej. Jeg køber jeres blad i Danmark. Det er betydeligt beder end vores
eget High Fidelity! Men her på det sidste har det været svært at finde
det i nærheden af hvor jeg bor (2630 Taastrup).
Vh. Ole T
Hei Danmark!
Vi ser også et betydelig misforhold mellom de mange positive
tilbakemeldinger vi får og de få bladene vi selger via DCA, At vi får
klager om at det heller ikke finnes på Kastrup og andre større jernbanestasjoner etc oppleves underlig. Men man kan abonnere for kr.
475 Nkr. pr år (6 nummer) uten tillegg for dyr porto til
Danmark.Men ting blir bedre; DCA i Danmark vil fra dette nummer
distrubuere dobbelt så mange blad i flere kiosker, og abonnement
blir enklere og rimeligere med VISA.
mvh.
Knut Vadseth, red. av Fidelity
Canada
Hej Knud, Fidelity tycks bara växa och bli allt större i Sverige. Jag kan
bara gratulera dig och dina medarbetare till detta. Ni är värda all framgång... Nu finns Fidelity även i Kanada eftersom jag flyttat dit och
kommer att arbeta där ca 3 år för mitt företag Tarkett.
Robert Petersson, Verdun, Canada
Hei Knut!
Verdens beste?
Først vil jeg takke og bukke for den innsatsen du gjør for oss
hi-fi "tullingene" i dette landet gjennom ditt glimrende blad.
Så til saken. Jeg er veldig nysgjerrig på den pre-ampen Jan Myrvold
har, nemlig EAR-Yoshino 864. Vet han også har en 4,5 fra Companiet,
den har jeg også hatt. Nå kjører jeg med en litt eldre BAT,men jeg savner dynamikken i bassen som 4,5`en hadde,derfor lurer jeg på om
864`en har samme dynamikken i bassen som "compen".
Vil bare si at BAT pre`en er bedre enn 4,5,som ble litt pågående tiltider i mellomtonen. Dette ble vel også påpekt av deg i en test du
gjorde av den i "Lyd og Bilde". Vet at du er travelt opptatt,men kanskje du kan tipse Myrvold om mine spørsmål, hvis du da ikke har
sammenlignet disse forsterkerene selv.
Mvh
Tommy Myhre
I siste Fidelity hevdet redaktøren at han sliter med å få blant
annet Adyton til test. Denne forsterkeren har fått vanvittig god omtale
i Lyd&Bilde, men er altså ikke testet i Fidelity, Skandinavias eneste
high-end blad???? For et par nummer siden valgte riktignok forhandleren å trykke en 4 siders annonse i Fidelity, men dette var ikke den
lenge forventede omtalen fra redaktøren eller andre erfarne skribenter
hos Fidelity, men simpelthen en kjøpt og formodentlig betalt annonse.
Hvorfor????
Men dette toppet seg i siste L&B hvor en flott(!) helsides annonse
for Adyton ble avsluttet med en skiftelig uttalelse fra, gjett!!!! Yesss,
mr. Fidelityredaktøren himself som blir sitert med at dette er «Verdens
beste» forsterker! OK, det var et spørsmålstegn etterpå, men i denne
annonsesammenheng var det vel ikke tvil om at OHC prøvde å henge
visse bjeller på katten, eller hva nå det heter. Her var forøvrig flere sitater som fra andre anerkjente skribenter over hele verden som man ved
nærmere ettersyn oppdaget egentlig dreide seg om helt andre Adyton
produkter enn den avbildede modellen.
Hva f...... er det som foregår og hvorfor testes det så mye fra OHC i
Lyd&Bilde hvor de nesten konsekvent blir kåret til «Årets produkt»
med medaljer og greier. Hvorfor gjør ikke Fidelity mer med
Burmester,T+A og de andre utmerkede high-end produktene fra OHC?
Toggen
Hei Tommy !
Det er riktig at jeg er lykkelig eier av en EAR/Yoshino 864, noe
jeg har vært i nærmere fem år nå. Electrocompaniet 4.5 har jeg
også relativt godt kjennskap til, men jeg solgte min (foreløpig?)
siste av disse for ca halvannet år siden. Etter mitt syn har vel EC
4.5 vært et av tidenes beste hifi-kjøp her til lands, hvis man tenker pris mot kvalitet/ytelse.
EAR/Yoshino er jo på mange måter en helt annen forsterker,
men likevel ikke totalt forskjellig på visse egenskaper. EAR 864
har også en meget god dynamikk i bunnoktavene, med langt
bedre detaljering enn EC. I utgangspunktet var mitt eksemplar
bestykket med originalrør fra en jugoslavisk produsent, noe som
etter mitt syn resulterte i en nøytral klang og litt "snill" spillestil.
Konservative engelskmenn liker det jo gjerne slik! Men for all del,
jeg følte aldri noe mangel på dynamikk hverken i bassområdet
eller ellers. For øyeblikket sitter det rør fra Golden Dragon både i
linjedelen og i utgangen, og dette er et godt tips dersom du
ønsker en litt fyldigere tone og varmere klangkarakter, samtidig
som du får litt eksta også helt nederst. Men vær obs på at de
trenger et par hundre timers innspilling før de begynner å spille
optimalt.
Vennlig hilsen Jan Myrvold
Atoll
Hei Fidelity redaksjonen.
Heisann,
Jeg har nettopp lest igjennom siste Fidelity og der har dere med en
Atoll IN100 i de luxe budsjett oppsettet deres. Jeg har idag en Yamaha
rxv450, grei forsterker, men litt mainstream for min del. Har kikket litt
på Atoll, men synes 100 versjonen blir litt dyr. Har du hørt IN50? Jeg
er litt interessert i den, da jeg kan få den importert for en nokså fornuftig sum penger.
Komboen jeg har planlagt er en Atoll (Eller Cayin), Azur 640C V.2
og Focal Chorus 706S.
mvhJan Jacobsen
PS: Flott om du kunne gi noen bra svar her til en fersking!DS
Takker for at dere satser på kvalitet i alle ledd og at dere greier å holde såpass rimelig utsalgs- og abonnementpris. Et informativt
og flott blad har det blitt med tiden og vi er flere i Honningsvåg som
ser fram til neste nummer. Selv hører jeg til generasjonen godt voksen
som har like stor glede av LP-samlingen som de nyere CD-platene - og
det er bare å konstatere at CD-spilleren ikke ble det lydmessige framskritt som forestillet. Mye kunne vært sagt om dette temaet, men slår
fast at ved direkte sammenligning skriver de fleste under på at det er
mer liv og sjel i vinylrillene enn i binæravkodingen. Så et råd til redaksjonen. I tester av teknisk karakter har det vært flott om man også
kunne prøve å beskrive mer grundig hvordan musikken oppfattes. Slik
blir det gjerne mer sammenheng av og leseren får en bedre forståelse
av resultatet.
Mvh.
Bjørn Eilertsen, Honningsvåg
Atoll har generelt kommet bra ut her i bladet, men vi har ikke
testet 50 watteren. Så da kan vi bare gjette med de største forhåpninger. Men vi ville selv ha betalt endel for å kunne høre,
eventuelt bytte et feilkjøp.
Knut
8
Hei!
Jeg har sett den omtalte annonsen og må medgi at jeg er noe
undrende til praksisen. Også tester går ut på dato!
Uansett gjelder mange av sitatene helt andre produkter enn den
aktuelle forsterkeren som idag er i handelen. Sitatet fra undertegnede må i det MINSTE være fem/seks år gammelt, antagelig mer.
Og altså med et spørsmålstegn etter. Jeg tviler forsåvidt ikke på
at den nåværende bestselgeren fra Adyton er god, men jeg VET
simpelthen ikke da jeg aldri har hørt den tross mange forespørsler om dette.Det betyr vel at OHC enten er usikker på mine ører
eller på sin forsterker.
mvh,
Knut Vadseth
2/2006
H e g e l H - 2 0 0 h i g h - e n d i n t e g r e r t f o r s t e r ke r :
Milepæl
For første gang finner vi en ærlig 200 watter (i 8 ohm)
med fjernstyring og sofistikert kontrollenhet i elegant
og kompakt design på den riktige siden av tyve tusen.
Lydmotoren er også den mest vellydene vi
hittil har hørt fra Hegel og Bent Holter.
Tekst og foto:
Knut Vadseth
Importør/forhandler:
Hi-Fi Center Kjeden A/S
Pris kr. 19.995,-
10
2/2006
Tekniske spesifikasjoner H200
Output power: 200W + 200W in 8 ohms, Dual mono
Volume, source and mute controlled by Hegel RC2 remote
Inputs: 3 pcs RCA unbalanced and XLR balanced
Home Theatre bypass line level input RCA
2 pre out RCA outputs, recording out RCA output
Speaker outputs: Two pairs of heavy duty gold plated terminals
Frequency response: Less than +/- 0.2 dB deviation 20Hz-20kHz
Phase response: Less than 2 degrees deviation 20Hz- 20kHz
Signal to noise ratio: More than 100dB
Crosstalk: Less than -100dB
Distortion: Less than 0.01 % at 100W i 8 ohm
Intermodulation: Less than 0.01 % (19kHz + 20kHz)
Damping factor: More than 1000
Size: 12cm x 43cm x 38cm (HxWxD), weight 25k
ette har vi ventet på lenge! En tung,
integrert analogforsterker som står på
terskelen til high-end land med tilnærmet kompromissløs lyd og massevis av
krefter. At den nye kreasjonen til norske Bent
Holter også er blant de lekreste, mest kompakte, og med sine 25 kilo også er blant de tyngste integrerte på markedet, gjør dette til en
uhyre spennende milepæl enda før vi har stukket DIN-kabelen i nettstikket. Hvert fall når vi
samtidig vet at utsalgsprisen kommer et par
karameller under tyve tusenlapper.
D
Ikke den eneste
Men vi glemmer heller ikke at Petter Lyngdorf
har kommet med en halvdigital 200 watter til
kr.14000 og at også den like danske Anders
Thule leverer sin Spirit IA 250 watter også et
par tusen rimeligere enn Hegel H-200. Men
ingen av disse har våget å kalle produktet
"high-end". Dette litt løselige kvalitetsbegrepet
kan selvfølgelig hvem som helst benytte til hva
som helst, men førsteinntrykket av lyden var
nettopp hvor tett på det aller beste det var.
Også da vi fyrte opp den tungdrevne svenske
Respons og de siste B&W 801 på svært høyt
lydvolum uten hørbar klipping. Og med langt
mindre "hi-fi" lyd enn vi tidligere har opplevd
fra Hegel.
Milepælen er altså ikke at Bent Holter har
klart å lage enn 200 watter, men at han har
klart å lage en 200 watter som etter førsteinntrykket er lydmessig særdeles tett på separate
komponenter i en mye høyere prisklasse. Også
design- og byggmessig er H-200 tett på vår
integrerte "referanse" Krell KAV 400. Denne
er kjent for å ha en flott, solid "kropp" i lydbil-
det og for å ha en innebygget forforsterker som
kan være verd prisen av det hele.
Her svikter det forøvrig på mange integrerte
løsninger. Det puttes inn mye enkle greier foran
en bra effektforsterker- og mye billige effektforsterkere etter en vellykket forforsterkerdel. En
fornuftig kombinasjonen av to likverdige og
godt matchede delkomponenter er slett ikke
den selvfølge som en felles boks mer eller mindre elegant kamuflerer. Tenk bare hvor vanskelig det er å finne en god forforsterkere i rimelig
prisklasse, i hvert fall om den skal være ekte
balansert som Hegel og Krell.
Forøvrig er sammenlikningen med Krell ganske relevant etter bare kort tids lytting på Hegel
H-200. På samme måte som med Krell er lyden
fra Hegel tett på betydelige dyrere greier samtidig som design, enkelhet i plassering og betjeningskomfort er i tilsvarende "lifestyle" klasse
som gjør finstua til en relevant arena også for
finere hi-fi! At Hegel koster nærmere halvparten av Krell, men etter førsteinnntrykket med
tilsynelatene likeverdig- om ikke lik- klangkarakterestikk, gjør at jeg uansett bestemmer å
sende denne norske forsterkeren til rørenusiasten og den pragmatiske Krell-eieren Håkon
Rognlien for en uavhengig "second opinion".
Dette uansett hva undertegnede nå kommer
fram til ved grundigere evaluering...
2/2006
11
Teknisk svada?
Bent Holter forteller at utgangspunktet for
H200-prosjektet var å konstruere en ny generasjon forsterkere basert på en videreutvikling av
effektforsterkerteknologi fra H4A sammen med
en helt ny digitalstyrt volumkontroll. Hovedmålet
var å beholde kraften og dynamikken i den
store H4A, samtidig med en ytterligere reduksjon av dynamisk forvrengning i hele det hørbare frekvensområdet. Et annet mål var å eliminere alle tendenser til "transistorklang", samtidig med å ha en presentasjon med et noe
mykere lydbilde uten å miste detaljinformasjon.
Det ble helt fra starten av utviklingsprosjektet lagt vekt på å benytte den patenterte
SoundEngine-teknologien fra Hegel, som etter
konstruktørens mening muliggjør en meget ren
og dynamisk lyd til en "fornuftig" pris.
H200 tar i bruk nye løsninger i alle de forskjellige hovedblokkene internt i forsterkeren:
volumkontroll, spenningsforsterkertrinn og
strømforsterkertrinn.
For å gi musikksignalet en best mulig start på
reisen gjennom forsterkeren, benyttes det helt
først en digitalstyrt volumkontroll der volumet
blir styrt av meget presise motstandsnettverk.
Hovedfordelen med denne nye volumkontrollen
fremfor en tradisjonell mekanisk variabel motstand er at den gir en mye mer nøyaktig kanalbalanse, en bedre absolutt plassering av instrumentene og lavere forvrengning.
Mer teknisk
Vanligvis lages effektforsterkere ved å kombinere spenningsforsterkerdelen og strømforsterkerdelen i samme kretsblokk. Etter en langvarig
testfase med evaluering av forskjellige kretsløsninger, valgte Bent Holter å dele opp spenningsforsterkeren og strømforsterkeren i to helt forskjellige og fysisk adskilte hovedblokker. Han
påpeker at med denne konfigurasjonen er de
høye utgangsstrømmene fra utgangen av strømforsterkertrinnet lengst mulig unna de følsomme
kretsene i spenningsforsterkerdelen. Dette gir
mye lavere dynamisk forvrengning og et større
dynamikkområde.
Spenningsforsterkertrinnet i H200 benytter
noen helt nye transistorer av JFET-typen.
De valgte JFET-transistorene har ifølge Holter
en vesentlig lavere støy enn de bipolare inngangstransistorene som ble brukt i tidligere versjoner av H4A. JFET-transistorene benyttes som
spenningsstyrte strømkilder og Bent Holter
mener at de i denne konfigurasjonen har
mange likhetstrekk med radiorør. De lydmessige
fordelene med de nye JFET-transistorene skal
være økt oppløsning i diskantområdet med mindre dynamisk forvrengning, noe som gir en
mykere klangbalanse uten å miste detaljer. Den
benyttede konfigurasjon skal ha egenskaper
som kan minne om gode rørforsterkere, uten
hørbare tendenser til det som ofte blir kalt transistorlyd.
Store dynamiske signalstrømmer på utgangen
av strømforsterkerkortet kan påvirke de følsomme delene av spenningsforsterkerkortet, og
derfor er strømforsterkerkortet plassert helt mot
fronten av forsterkeren, med størst mulig
avstand til inngangssignalene, volumkontrollen
og spenningsforsterkerkretskortene.
Til slutt forteller Bent Holter at strømforsyningen i H200 er delt opp i helt separate deler
for digitalstyring, volumkontroll, spenningsforsterker og strømforsterker for å unngå at støy
fra de enkelte trinn forstyrrer de andre trinnene i
forsterkeren.
Og lyden?
Alle skjønner at mye av dette kan være vanlig
teknosvada som gjør seg godt i brosjyrer og
ved aksejeutvidelser. Og for å imponere hi-fi
journalister med begrensede tekniske kunnskaper! Sistnevnte har få muligheter til å sjekke
den relative verdien av postulatene. Det jeg
imidlertid kan sjekke, er beskrivelsen av den
ønskede lydkvalitet og klangkarakter i forhold til
tidligere modeller og i forhold til intensjonene.
Og det stemmer i betydelig grad ifølge mine to
ører!
Vi har allerede omtalt dette som en "norsk"
forsterker. Det er en sannhet med modifikasjon,
noe som alle som tar en nærmere fysisk evaluering av det 25 kilo tunge, men elegant designede produkt nok forstår. Med normal avanse i
butikkleddet er det her på oljeberget neppe
mulig å lage denne forsterkeren til under tyve
tusen kroner, inkludert 5 tusen i bidrag til fellesskapet! Det meste er derfor samlet og satt sammen i verdens mest folkerike republikk hvor
timebetalingen er heller laber. De helt sentrale
og patenterte "lydmotorene" til Bent Holter er
imdilertid laget i Østfold, og er etter konstruktørens mening avgjørende for å oppnå ekstremt
lav forvregning til en moderat pris. Og selvsagt
er det hele konstruert og testet ut hos Hegel og
Bent Holter på Torshov i Oslo.
Som med tidligere Hegelkonstruksjoner er
kabinettet i børstet aluminium og med den
12
2/2006
karakteristiske avrundede fronten som er raffinert minimalistisk med tre elegante knapper for
kildevalg, volum og påslag. Midt mellom disse
sitter imidlertid et blått digitalvindu som viser
innstilling i litt utydelige bokstaver mellom 0 og
100 for volum samt kun to bokstaver for balansert, cd og diverse pluss direkteinngangen for
hjemmekino. Ved påslag kommer alltid den ene
balanserte inngangen opp automatisk og inngangen vil alltid være på et moderat lydvolum
(40). Selvfølgelig gjentas alle funksjoner på den
utmerkede fjernkontrollen, inkludert mute.
Lyden av Hegel?
Jeg må innrømme at den litt slanke, men rett
nok svært kjappe og dynamiske lydsignaturen til
Bent Holter og Hegel ikke har vært mitt ideale.
Og dette selv om jeg med glede innrømmer at
produktene med den noe stramme klangbalansen har fått stadig mer kropp og varme uten å
miste presisjonen. Siste H4A låt meget imponerende, men fremdeles men en smule "klang"
som gav meg mer fornemmelsen av glass og
metall, enn tre, grisetarmer og harpiks. Og jeg
snakker om "fornemmelse" som en vag anelse,
som en svak eim mer enn lett hørbar forvrengning.
Men H4A forsterkerens evne til å tvinge basselementene i knestående, var imponerende bra
sammen med de ypperlige transientegenskapene. På mange typer musikk var dette svært
flott i forhold til usedvanlig lav pris, igjen på
grunn av sammensetning og produksjon i Kina.
Også den balanserte CD-spilleren var uventet
bra da jeg hørte den for et års tid siden, og et
meget interessant alternativ for vår favoritt
Electrocompaniet som nesten kan oppleves å
mangle orden og presisjon i forhold.
Likevel var jeg nesten øyeblikkelig klar over at
den nye H200 hadde betydelig mindre forvrengning enn tidligere Hegelprodukter – og i forhold
2/2006
13
gende dynamisk kontrast!
Til himmels?
til det meste i nærheten av prisen. Og med et
nesten eventyrlig tak på selv tungdrevne høyttalere. Dette minnet så absolutt om det man
kunne forvente fra Hegel, men her var krystallklart mer rom og luft enn tidligere og samtidig
et fullstendig fravær av glassaktig skimmer i
lyden selv når det går hardt for seg. Isteden var
her en glatthet og en mildhet i mellomtonen
som slett ikke er "varm", men ganske så nøytral. Det er likevel nedover i bassen at man lurer
på om man hallusinerer når bassen går dypere
og er betydelig strammere og bedre kontrollert
enn på et betydelig antall til dels mye dyrere
effektforsterkere. Og dette sammen med fremra-
Også oppover er her
uventet gledelige resultater på grunn av god
kontroll, lite støy og et
minimum av forvregning. Diskanten er
superglatt , helt fri for
fnidder og smårufsede
kanter og her er en
utklinging som (etter hukommelsen riktignok)
gjør den glimrende Krell KAV 400 nærmest en
smul "grå" og kjedelig i dette området samtidig
som denne har et lite "skimmer" i presensområdet eller deromkring i øvre mellomtone/nedre
diskantområde. Likevel husker jeg Krell’en som
enda en smule kraftigere og saftigere enn
Hegel i den viktige mellombassen, men ikke
nødvendigvis bedre. Bare litt annerledes...
Jeg er, som man skjønner, temmelig overbevist om at H200 er det beste produktet fra
Hegel så langt. Dette er en milepæl, muligens
også et gjenombrudd for Hegel på grunn av
den gunstige prisen, det lekre designet og det
særdeles omfattende bruksområdet, noe jeg vil
komme tilbake til. Istedenfor å oppdage litt
småproblemer etterhvert som man blir vant til
dette produktet, blir jeg stadig mer imponert
etter hvert som forsterkeren blir skikkelig innspilt.
Konklusjon
Dessverre var H200 svært forsinket i forhold til
antatt levering, men etter en kort lytting valgte
jeg spontant å kaste om på stoffet for i det minste å ha med et solid førsteinntrykk av denne
norsk/kinesiske forsterkeren i dette bladet. Etter
min mening er Hegel H200 ikke bare fremragende til prisen, jeg vil tro at den er en etterlengtet milepæl som hi-fi/high-end produkt som
også på grunn av den mange utsalgsstedene og
markedsføringskraften til Hi-Fi Centrene, kan
være med på å gi hi-fi interessen et skikkelig
skubb fremover. Jeg håper at dette produktet vil
treffe hjertene til mange musikkelskere – både
unge og gamle – som vil revitalisere gleden fra
det nå litt slitne anlegget som støver ned i kjelleren. Den særdeles elegante og veldig prisgunstige H200 kan gi både deg og musikken nytt
liv?
Hegel H200; en mening til
av Håkon Rognlien
dag skal jeg spare dere for alle forsøk på
diplomati! Jeg tar bladet fra munnen og
flagger meningene i store bokstaver: Hegels
200 watter er på alle viktige punkter bedre
enn min egen referanse, Krell KAV 400!
Det var et poeng at Fidelitys referanse Krell
KAV 400xi skulle møte den integrerte forsterkeren Hegel H200 på Hegelens hjemmebane. I
utgangspunktet burde dette være en fair
match; Krell er billigere i sitt hjemland enn her
i kalde nord hvor den koster nesten dobbelt så
mye som den kinaproduserte
Holterkonstruksjonen. Hadde møtet foregått i
USA, kunne vi vel regne med at dette hadde
endt opp med motsatt fortegn, prismessig.
Og det er her og nå jeg kaster hemninger
og diplomati over bord. For Hegel banker
Krell, end of story! Nå skal jeg rett nok trekke
inn litt diplomati, for det vil være enkeltfaktorer og enkeltsituasjoner der Krell vil passe
bedre inn, men neppe basert på utelukkende
kvalitative årsaker.
Der Hegel fester grepet med størst sikkerhet
er på frekvensflankene. Så vel bassområde
som de øvre frekvenser er signifikant bedre
organisert og gir mer innsyn med Hegel i
avspillingskjeden. Som resultat opplever en at
det er større rom, bedre ro, mer liv og bedre
klangstruktur hele veien gjennom hele lydbildet. I neste trekk medfører dette også et større tablå, der instrumentene gis større plass,
som om vi nesten kan "se" rundt instrumentene der de settes opp i høye og meget godt
plasserte posisjoner. Når det gjelder selve
stemmeleiet, eller også saxofonklang og dess-
sterkere som for eksempel den integrerte fra
GamuT, så må vi nok innse at dette ikke er
helt tilfelle. Nå koster også GamuT det samme
som tre Hegelforsterkere, så det er helt i
orden. Det som hindrer Hegel H200 i å være
en ren high-ender, er dog ikke stort! Det
mangler i grunn bare den siste ro og eleganse
som gjør musikkgjengivelsen til ren magi.
Særlig mer er det altså ikke. For den dedikerte
hi-fi og musikkelsker er det dessverre ingen vei
utenom en trippling av prisen. For oss andre,
derimot, er denne forsterkeren manna fra himmelen. Den er tett på å være for god til å være
sann. Innertier til Team Holter!
I
14
2/2006
like, tilfører Krell en tydelig "kant" som ikke er
en positiv opplevelse sammenlignet med
Hegelens ro og skjønnhet. Krell låter rett og
slett mer teknisk og grå enn denne nydelige
norske forsterkeren. Hva angår selve klangbalansen er begge disse forsterkerne innenfor
"normalområdet", muligens med en viss
varme. Hegel H200 oppfattes i utgangspunktet
en smule mer fyldig en Krell, men nøyere lytting avslører at dette ikke er tilfelle. Muligens
er årsaken Hegelens glattere gjengivelse, samt
det faktum at den har fokus noe lengre ned i
mellomtoneregisteret enn Krell.
Om man skulle komme til å tenke seg at
Hegel H200 er kvalitativt på høyde med for-
[email protected]
Eben X-Centric stativhøyttalerne:
Extreme dansker
Plutselig kom kona ut fra kjøkkenet. Med et smil om
munnen stilte hun seg opp midt i stua og kikket på de
danske Eben X-Centric stativhøyttalerne. – De låt bra.
tter å ha hatt Eben X-Centric i hus noen
uker, er det slett ikke så vanskelig å legge
vekk hifi-språket som man kunne frykte.
Kortversjonen av denne testen har nemlig
kona allerede tatt for seg: X-Centricen låter bra.
Ulempen med det utsagnet er at ordet "bra"
ikke høres spesielt bra ut. Det blir liksom for
puslete ved siden av ord som utrolig eller fantastisk, selv om det definitivt er i det leie høyttalerne ligger. Likevel kan det være
greit å se litt på hva som ligger
bak denne musikkformidleren.
E
Eksentrisk?
Eben X-Centric er som tidligere
nevnt en stativhøyttaler i den litt
større klassen. Den er halvmeteren høy, 35 cm dyp og 18 cm
bred. Vekten er på småpene 25
kilo per stykk. For så vidt ikke
noe unormalt i det. Store stativhøyttalere er ikke noe nytt i hifihistorien. Ei heller å utstyre den
med to mellomtone/bass-elementer på hver sin side av diskanten.
En slik oppstilling av høyttalerelementene kalles ofte D’Appolitokonfigurasjon, etter den amerikanske konstruktøren Joseph
D’Appolito.
Men der Eben i hvert går i litt
annen retning enn de fleste høyttalere, er ved valg av diskant.
Raidho som står bak høyttalerne,
har nemlig designet sin egen
bånddiskant, FTT75, som også
finnes i Raidho sin rimeligere
Emilie-serie. Det uvanlige med
den er at den er lukket i sitt eget
lille kabinett rett rundt båndet.
Raidho mener dette gir klare fordeler. For det første blir den bevegelige massen ekstremt lav, samtidig som den
tåler masse effekt. Det viktigste er likevel at den
lukkede bånddiskanten er mye lettere å integrere med et konvensjonelt dynamisk høyttalerelement. Faktisk dekker diskanten et frekvensområde – der kom det ordet – fra 3,5 til over
50 kHz.
Siden jeg har levd med bånddiskantene til
Magnepan i noen år, har jeg blitt vant med
utrolig oppløsning, hurtighet og derav høy
mikrodynamikk. Diskanten i Eben sine stativhøyttalere har nøyaktig det samme fokuset.
For å motvirke fasefeil, er i tillegg diskanten
trukket litt "inn" i fronten, slik at diskanten blir
16
2/2006
av Roy Ervin Solstad
[email protected]
all internkabling fra Nordost. Kondensatorene er
fra Jensen. Delefilteret består av kun fem deler i
signalveien, og impedansen går aldri under
Ingen snarveier
8 Ohm. X-Centric sin impedanse er på 5 Ohm.
Heller ikke i bass/mellomtoneelementet har
Bak sitter kun ett sett med høyttalerterminaler.
Raidho gått noen snarveier. Selve membranen er
Selve høyttalerkassa virker utrolig solid, og
utviklet av dem selv, mens "innmaten" er det
front-baffelen er 35 millimeter tykk. Høyttalerne
Audio Technology som står bak; et selskap som
kan for øvrig også brukes liggende som senterogså produserer for danske Peak-Consult.
høyttaler i et høykvalitets flerkanalsoppsett,
sammen med flere X-Centric høyttalere eller noen av de andre i serien. Denne testen er derimot kun
gjort i to kanaler.
Røslige som høyttalerne er, i
hvert fall når man snakker om stativhøyttalere, så kan man kanskje
forledes til å tro at de spiller best
på forholdsvis lave stativer. Selv
forsøkte jeg med et par 60 cm
høye stativer, men fant ut at ved å
øke høyden med ti centimeter fikk
man mest ut av høyttalerne. Da vil
diskanten sitte i underkant av en
meter over gulvet, med andre ord
omtrentlig i samme høyde som
man har ørene.
Uansett stativ så ser høyttalerne
ikke særlig dominerende ut i lytterommet mitt, som er i overkant av
25 kvadratmeter stort, og med en
bredde på ca. 3,6 meter. Noe av
det kan selvfølgelig skyldes at jeg
på det tidspunktet jeg hadde XCentricene i hus, var den stolte
eier av et par Magnepan MG
3.6R.
Pris: kr. 53.000
Testeksemplaret jeg fikk i hus
Importør:
er den samme som går igjen i broNorsk Lyd og Bilde
sjyrene til Raidho, og den grå pianolakken er relativt diskré i de
fleste lytterom. Vil du ha høyttalere
mer fremtredende i lytterommet
Problemet til slike hybridhøyttalere har alltid
også visuelt, er det bare å bestille dem i andre
vært at de konvensjonelle elementene ikke har
pianolakkfarger. Ifølge importør Norsk Lyd og
vært like kjappe som bånddiskantene.
Bilde i Oslo, så kan de leveres i nær sagt hvilken
Kompaniskapet mellom Audio Technology og
som helst farge. Kanskje Ferrari-rød hadde vært
Raidho har ifølge sistnevnte skapt de kjappeste
noe å overraske kona med?
dynamiske elementene som er tilgjengelige på
markedet..
Vokser med oppgaven
Det fine med X-Centric-høyttalerne er at du
Deling
neppe vil vokse fra dem. Med en følsomhet på
Også delefilteret er verdt et lite avsnitt. Eben
90 dB drives de enkelt av de aller fleste forsterønsker å gjøre ting så enkelt som mulig for å
kere, kanskje unntatt single-ended rørforsterkere
unngå at filteret blir en negativ faktor på lyden. på 2x9 watt. Selv har jeg prøvd både Primare
Som seg hør og bør høyttalere med en bakA10 på 2x50 watt, Densen DM-10 på 2x75
mann som Lars "Mr. Nordost" Christensen, er
watt og ikke minst min referanseforsterker
sittende i et slags horn. Dog ikke like ekstremt
som basshornet til en Avantgarde Trio.
Conrad-Johnson Premier 350 SA på hele
350 watt med stor suksess. For selv om høyttalerne er kapable til skikkelige lytteopplevelser på
det beste utstyret, så leverer de mye godlyd
også sammen med mindre kostbare saker.
Og godlyd er du garantert nesten uansett hva
du måtte finne på å fore dem med. Selv var jeg i
utgangspunktet litt skeptisk til hva slags fylde
og bass disse høyttalerne kunne levere. De tekniske beskrivelsene sier nemlig at høyttalerne
har et frekvensområde på 50Hz til 50 kHz. I og
med at jeg er mer enn vanlig glad i musikk der
kontrabass har en framtredende rolle, så fryktet
jeg at X-Centricen vill rulle av lenge før moroa
begynte. I hvert fall den dypeste moroa.
Magnepanene mine gikk nemlig ned til rundt
30 Hz før de begynte å miste pusten, og med
min svært snevre tekniske kunnskap, så antok
jeg at X-Centricene ville oppføre seg på samme
måte, bare noen hakk høyere på skalaen.
Så feil kan man ta. For overraskelsen var stor
da jeg satte på Karunesh – Zen Breakfast sin
bassromler "Calling Wisdom". Det er et spor
som virkelig setter et hvert anlegg på prøve.
Diskanten inneholder et vell av detaljer med
utklinginger som panorerer både til og fra
begge kanalene. En bambusfløyte gjør ofte livet
surt for mellomtoneelementet, og bassen går
kjellerdypt. X-Centricene oppførte seg som tidligere nevnte Pac-Man som eter alt den kan få
tak i. For sporet som har skapt trøbbel for flere
enn den etter hvert så legendariske C-J vs. DPdemoen i Horten høsten 2004, fremstod med de
danske Eben-høyttalerne som uanstrengt og livlig i hele frekvensområdet, og ikke minst med
kraft i bassen. Det virket nesten for godt til å
være sant. Nye testlåter ble hentet fram, men
det samme skjedde på hver eneste låt. Bassen
gikk veldig mye dypere en oppgitt. På Joni
Mitchells "Overture" kommer Jaco Pastorius sin
bass inn etter ett minutt og 43 sekunder. Ifølge
de som har målt, er dette en ren 32 Hz tone, og
noe jeg X-Centricene ikke burde bry seg nevneverdig om, dersom de tekniske spesifikasjonene
holdt stikk. Det gledelige er at disse stativhøyttalere spiller Pastorius bass uten problemer, dog
ikke med samme pondus som for eksempel
mine nye Dali Euphonia-høyttalere. Men det
skulle også jaggu mangle, siden sistnevnte har
2x8 tommer basselementer å skyve luft med.
Det samme skjer uansett hva du velger å hive
i CD-spilleren, enten det er Kari Bremnes, Ravi
og DJ Løv, Bach sin Toccata & Fuge eller
Temptation med Diana Krall. X-Centricene klinker til og leverer et solid fundament for musikken. De aller mest bassfrelste vil nok skaffe seg
en subwoofer i tillegg, men i normale rom og
for "normale" folk (denne kommer jeg til å få
pepper for), så er det neppe nødvendig med
noe annet enn disse to. Men hva som er nødvendig eller ikke, er det gjerne svært ulike
meninger om i hifi-miljøet.
Men selv jeg som liker Magnepan med sine
beskjedne evner til pumpe luft til å trykke
magen din flat, ble sittende å savne bass da jeg
byttet CD-spiller. For da min franske favoritt,
Audio Aero Capitole mk2 ble satt på innbytterbenken til fordel for budsjettreferansen fra
Cambrigde (Azur 640C) forsvant mye av bassen
som tidligere hadde skutt ut av de to bass/
mellomtoneelementene på X-Centricene. Men
for all del – misforstå meg rett – bassen var
ikke borte, men subjektivt virket den ikke å gå
like dypt og med samme attakk som med
Capitole-spilleren. På den annen side er det vel
neppe trolig at de danske høyttalerne ville blitt
matchet med elektronikk til nesten 1/20-del i
pris. Men man vet jo aldri.
Som tidligere nevnt var nemlig høyttalerne
mindre kilne på forsterkerkvaliteten. Forskjellene
var riktignok store her også, men ikke like åpenbare som når jeg byttet cd-spiller.
pagneres utelukkende av trommer. X-Centricene
formidler dette makeløse nummeret på en måte
som gir ståpels der sola aldri skinner.
Takket være luftigheten bånddiskantene
bidrar til, er gjengivelsen av rommet formidabel,
selv om Magnepanene mine gjør akkurat den
tingen enda råere. X-Centricene tegner opp et
lydbilde som er både bredt og dypt. Selv i et
relativt smalt lytterom som mitt (3,6 meter
bredt) blir det aldri trangt på "scenen". Hvor
trangt bestemmer man i stor grad selv, avhengig
av hvor mye du vinkler høyttalerne mot lytteposisjonen. Jeg fikk best resultat når høyttalerne
stod ca. 70 centimeter fra sidevegg, litt mer fra
bakvegg, og vinklet svakt innover. Om den
samme plasseringen vil fungere i andre lytterom
er slett ikke sikkert. Som med de fleste høyttalere, er det bare å prøve seg fram. Litt innsats i
denne delen av oppkoblingen gir som regel
bedre lydgevinst enn nær sagt all verdens andre
tweak og oppgraderinger.
Dyr i drift?
Konklusjon
Det er likevel liten tvil om at dersom du skal få
Over 50.000 kroner er svinaktig mye penger å
fullt utbytte av Eben X-Centric, så vil det koste
bruke på høyttalere, men Eben X-Centric har
deg en god del penger. Bare høyttaleren alene
ingen grunn til å skamme seg over ytelsen sin.
har en prislapp på feil side av 50.000 kroner –
Sammenlignet med mine nesten nøyaktig like
uten stativer. Skal man følge tommelfingerrege- dyre Magnepan MG 3,6R, gir de gir svært mye
len om at høyttalere, forsterker og signalkilde
av de enorme høyttalernes lydkvalitet, men uten
skal koste 30 prosent av anlegget hver, noe som å okkupere halve stua med membraner. Legg til
etterlater 10 prosent til kabler og tweaks, så er
at de ikke på langt nær er like kravstore til forman på et anlegg til nærmere 180.000 kroner.
sterkereffekt, så kan disse danskene være midt i
Prøv og forklar fornuften i det til en kunde på
blinken dersom du ønsker å bygge opp et highvei ut fra Elkjøp med et mikroanlegg til 995 kro- end-anlegg som kan plasseres i en vanlig stue
ner under armen.
uten å gi interiørarkitektene hjerteinfarkt.
Men med de rette omgivelser, er det
utvilsomt high-end-prestasjoner de
store stativhøyttalerne er i stand til å
gi. Sett på Tori Amos sin fantastiske,
Fakta:
akustiske versjon av Rolling Stones-bal50 Hz-50 kHZ (+/-3dB)
laden Angie, og X-Centricene gir deg
Følsomhet:
hvert eneste anslag på pianoet og hvert
90 dB (2,83V / 1m)
eneste åndedrag Amos tar. Skjønt piano
Impedans: 5 ohm
og piano. Den fylden i lyden som EbenDeling: 3500 Hz
høyttalerne er i stand til å formidle
Størrelse:
avslører nådeløst at det ikke dreier seg
500x180x350 mm (HxBxD)
om noe piano, snarere et flygel.
Vekt: 25 kg.
Røff og tøff
Røffere saker fikses uten problemer,
enten det dreier seg om skjebnesymfonien til Beethoven eller grungerock fra
Nirvana. Lynkjappe som disse høyttalerne er, så smekker de til der de skal –
og holder igjen med like stor selvfølgelighet ett lite millisekund senere.
Selv har jeg som sagt en svakhet for
kontrabass, men også for vokalmusikk,
og da gjerne kvinnestemmer. Rachel
Ferrel er en av mine etter hvert mange
syngedamer i platesamlingen. På "First
Instrument" fra 1995 bruker hun hele
spekteret sitt, og det sier ikke så rent
lite i hennes tilfelle. Det går fra dypeste
alt til toner som ligger nesten på hundefløytenivå. Favoritten på plata er allikevel Cole Porters "What is this thing
called love" der Ferrels stemme akkom-
Utstyr benyttet under testen:
Conrad-Johnson Premier 17 LS2 –
forforsterker
Conrad-Johnson Premier 350 SA –
effektforsterker
Primare A10 – integrert forsterker
Densen DM-10 – integrert forsterker
Audio Aero Capitole mk2 – cd-spiller
Cambrigde Azur 640C – cd-spiller
Apollo – høyttalerstativer
Ecosse, Viablue og DIY kabler
2/2006
17
D e n o n D C D - S A 1 S A C D / P M A - S A 1 s t e r e o f o r s t e r ke r :
Tilbake til
Denon - en av gigantene innen
multikanal og hjemmekino - er tilbake
med tunge tokanals fristelser for
de dedikerte musikkfrelste.
Er ringen sluttet?
18
2/2006
2 kanal
ngen med genuin interesse for hifi i en aller
form kan vel ha unngått å høre om japanske
Denon. Firmaet ble grunnlagt allerede tilbake
i hjemmeelektronikkens steinalder, nærmere
bestemt 1910 av amerikaneren Frederick
Whitney Horn. Selskapet har hele tiden siden
oppstarten ligget i fremste rekke når det gjelder
utvikling og produksjon av nyvinninger på
audiofronten, og var like godt det første selskapet i verden som lanserte CD-spilleren for det
kommersielle markedet tidlig i det ofte utskjelte
decenniet vi omtaler som åttitallet. I dette årtusenet virker det derimot som Denon har rettet
mesteparten av oppmerksomheten mot multikanalsegmentet, og foret et kjøpesultent publikum
med mange habile produkter innen genren.
Her i Fidelity har vi som kjent hele tiden hevdet at den rene musikkelsker vil få best lyd per
krone dersom man holder seg til tradisjonell
tokanals stereo, og at de som ønsker bilder til
lyden kan komme veldig langt med for eksempel å supplere et slikt system med en dugendes
subwoofer. Men jeg tror vel ikke nødvendigvis
av den grunn at de markedsansvarlige hos
Denon har skult alt for meget til våre spalter når
de nå atter lanserer uforfalsket tokanals utstyr i
den tyngre pris- og kvalitetsklasse. Men gledelig
og spennende er det uansett når først dét er et
faktum! Og kanskje litt nostalgisk - men har de
fulgt med i timen slik at de fortsatt behersker
gamle kunster?
I
Av Jan Myrvold
Hybrid
DCD-SA1er altså modellbetegnelsen på den lett
mastodontiske innretningen av en frontende.
Min egen Electrocompaniet EMC1 virker for første gang siden Musical Fidelity Nuvista var på
besøk nesten beskjeden der de står plassert på
hver sin hylle i racket, og nærmest stirrer hverandre i senk med foraktelige miner slik to veltrente nevekjempere gjør før en tittelkamp i lett
tungvekt. Japaneren er for en gangs skyld klart
høyest med sine 150 millimeter, og veier inn
med respektable 22 Kg. Temmelig jevnt med
nordmannen altså. Muligens er det psykoakustikken som spiller meg et puss, men mitt inntrykk er at både analog og digital avspillerelektronikk har mer punch i slagene jo høyere egenvekt på apparatet. Dette lover godt!
I pugilismens verden betyr større høyde også
bedre rekkevidde. Og la det være klart med en
gang at det gjør det også i dette tilfellet. DCDSA1 trenger sårt de ekstra høydecentimeterne
den har fått til rådighet for å huse alt av innvendige enkeltkomponenter. Denne maskinen er
nemlig en hybridspiller som håndterer både
sacd og god gammeldags red book cd. Sacddelen kan følgelig gjengi svinginger helt opp til
100kHz, mens den tradisjonelle CD-delen møter
som alltid veggen ved 20 ditto. Førstnevnte
variant er altså en 1 bit DSD med samplingsfrekvens på 2,822MHz mot vanlig PCM 16 bit
44,1kHz. I likhet med Denon velger jeg å tro de
fleste av oss fortsatt har mange flere tradisjonelle cd-plater enn sacd-utgivelser, og at dette
forhold vil vedvare i mange år ennå. Dersom
sacd i sannhetens tegn virkelig er konvensjonell
PCM totalt overlegen - slik noen til stadighet
hevder, finner jeg det underlig at så få fra elektronikkprodusentene selv og den påstått utrydningstruede platebransjen gjør så latterlig lite
for å fremme kunnskapen om sacd hos de som
har fått i oppgave å selge produktene. Jeg har
til dags dato ikke observert en eneste, kvisete
ekspeditørjypling hos verken Platekompaniet,
Free Record Shop eller andre av bransjens mer
vernede bedrifter som har respondert med
annet enn åpen munn, tomt blikk og andre
symptomer påfallende likt juvenil demens - dersom man mot formodning skulle lykkes å trenge
gjennom vedkommendes snødekte, cerebrale
permafrost - med et spørsmål om emnet. Oh,
Sony - where art thou?
Byggekvalitet
Vel utpakket stiger forventningene ytterligere til
denne tilsynelatende svært velkonstruerte spilleren. Designet er i klassisk Denon-utførelse med
glatt og ren front, strippet for unødvendigheter.
Bølgeformen øverst på frontdekslet gir den et
litt mykere og organisk preg. Solide, innfelte
skruer holder kabinettet stramt og tett sammenføyet. Finish og byggekvalitet virker rett og slett
uangripelig og helt på høyde med det aller
beste. Midtstilt plateskuff og ditto lettlest display holder den medfødte, latente autisten som
bor i alle designbevisste og audiofile trygt i
passiv modus. Apparatets bakside er også ufattelig oversiktelig, og kunne ikke gitt en tydeligere kontrast til Denons mange flerkanalsinnretninger. Kun et sett balanserte utganger for XLR,
og et tilsvarende single ended for RCA. Videre
finnes både coaxial og optisk utgang for digitalsignalet. Man kan også fore DCD-SA1 med digitalt signal inn via enten en vanlig 75 Ohm kabel
eller benytte en optisk fiberkabel. Nettkabelvalg
er opp til den eventuelle eier å avgjøre, da vi
her selvsagt finner en standard IEC nettbrønn.
Plug and play - enklere blir det ikke.
Korrekt ansluttet til strømnettet og øvrig elektronikk stiger blodtrykket til nesten livstruende
høyder og blodårene blir godt synlig langs tinningene på en forventningsfull stakkar i det
man trykker inn nettbryteren. Det systoliske trykket synker heldigvis raskt ned til ansvarlig nivå
igjen så snart man har trykket kommandotasten
for å åpne plateskuffen, da denne opererer smidig og tilnærmet lydløst. DCD-SA1 utfordrer så
absolutt ikke arbeidsmiljøloven på området støy.
Det er heller intet brum eller andre irritasjonsmomenter å spore over høyttalerne, og for å
høre drivverket arbeide må man nærmest presse
øret mot apparatets overside.
I den grad det er noe å utsette på det byggtekniske, så må det være fjernkontrollen. En
unormalt stor innretning på nærmere kvartmeteren og som gir en litt billig og flau smak av
plastikk. Ikke at det betyr noe helst for lyden,
men det blir en noe grell kontrast til selve spilleren som virker uhyre tett og kompakt. Man forventer kanskje litt mer i denne pris- og kvalitetsklasse, ikke minst når man vet hva Usher (se
egen omtale annet sted i bladet) til rundt en
tiendedel av prisen leverer. Men virke, det gjør
2/2006
19
den. På avstander opptil 8 meter og fra 30 graders vinkel mot hver side.
Valgmuligheter
DCD-SA1 dekoder altså sacd foruten vanlige cdskiver, inklusiv cd-r og rw. Fra fabrikken er spilleren satt opp for automatisk å avspille sacd-laget
dersom man legger en hybridplate i skuffen.
Man kan via fjernkontrollen eller en trykknapp
på fronten kommandere apparatet til å velge
pcm-laget dersom man skulle ønske det. Her
finner vi også en modusvelger mellom "normal"
og "pure direct". I sistnevnte stilling slukkes
displayet helt, som ellers
kan reguleres i 3 ulike
styrkevarianter. Samme
velger benyttes dersom
man skal rigge apparatet som separat d/a-konverter for ekstern transportdel. Her er også en
knapp som kan deaktivisere de digitale utgangene, noe som anbefales
når spilleren blir anvendt
uten hjelp av eksterne
konvertere.
Nå tilhører undertegnede en kategori
musikkelskere som utelukkende kjøper musikk
ut fra hva man liker, og
bryr seg lite om formatet. Jeg har aldri kjøpt et
fonogram utelukkende
ut fra lydkvalitet. Dette
er grunnen til at mitt
private diskotek fortsatt
ikke rommer særlig
mange innspillinger på
sacd. På bakgrunn av
disse forhold har jeg
derfor ikke det helt store
sammenligningsgrunnlaget når jeg skal vurdere
denne spillerens sacddel, men inntrykket er at
man først og fremst opplever en anelse mer luftighet oppover i frekvensområdene. Forskjellen
på spillerens sacd- kontra cd-gjengivelse er på
ingen måte stor nok til at jeg hadde funnet det
verdt kostnadene (eller bryet) med å kjøpe min
cd-samling om igjen på sacd. men det hadde
neppe skadet om flere av dagens nyutgivelser
hadde kommet i hybridutgaver.
Dyptpløyende og detaljert
Fra første akkord - enten man spiller sacd eller
cd - flesker DCD-SA1 til med dyptpløyende og
ganske så kontante grunntoneanslag. Det virker
vitterlig som all tonnasjen fra selve apparatet
gjenspeiles og dokumenteres gjennom musikkavspillingen - nok en gang! Oppløsning og artikulasjon er fremragende hele veien ned avdekker mange fine detaljer i produksjonen.
Stortrommen på Hans Theesinks "Believe The
20
2/2006
Devil Took Her Hand" fra albumet "Bridges"
føles langt inn i ryggmargen. God oppløsning
og naturtro detaljer pisket frem av frekke transienter får vi også når vi beveger oss litt oppover i
frekvensgangene. Det er fin snert i skarptrommen og tydelige anslag på basstrenger som gir
oss en utpreget god følelse av rytmikk og dynamisk kontrast når Theessinks myndige og lett
irrede gravrøst krever sin naturlige og selvfølgelige plass utover i mellomtoneområdet. Men det
skal også i samme slengen nevnes at DCD-SA1
kan direkte sammenlignet med EMC1 høres
intense friksjonen mellom buehår og strenger
med klokkeklare overtoner, via den organiske
gløden i det utgamle treverket til den rike resonansen fra selve kassen leveres med leken eleganse og nyanserte klanger.
Denne spilleren klarer på en imponerende
måte å formidle alt som skjer i musikken, og er
derfor både underholdende og behagelig å lytte
til på en gang. Riktignok har den ikke samme
størrelse på lydbildet - og spesielt ikke samme
eventyrlige følelse av tredimensjonalitet - som
EMC1, men utfører oppgavene sine med beinhard disiplin. Ingen
deler av lydbildet får
lov til å flyte ut, og
musikken leveres
dermed på en kontrollert, harmonisk
og homogen måte
med sømløse overganger mellom frekvensene.
Forsterkeren
ørlite grann rufsete ut oppover i øvre mellomtone, og tidvis bli en anelse vel metallisk i klangen
også ved gjengivelse av nettopp tynnere stålstrenger, lysere menneskestemmer og lignende.
Ikke direkte hard, men den evige trussel - fornemmelsen av knust glass - er definitivt mer til
stede hos Denon enn hos Electrocompaniet,
spesielt når det lyttes til høyt volum.
Om den oven nevnte hollender høres litt ruskete ut når han synger, så har i hvert fall ikke
Denon DCD-SA1 særlige pusteproblemer. I det
rene diskantområdet spiller DCD-SA1 med
porøs luftighet, og med en tørr og polert gjengivelse av smådetaljer.
Luft og rom er det nok av gjennom hele frekvensskalaen ellers og dermed mye boltringsplass for hver enkelt av musikerne. Akustiske
instrumenter - som Truls Mørks modne cello gjengis med både kropp og sjel. Alt fra den
Om cd-spilleren er
bygget som tyske
tanks, er forsterkeren PMA SA1 for et
amerikansk hangarskip å regne. Sjekk
gjerne at medisinskapet inneholder
anstendige mengder
Lobach (som forøvrig rikets statlige
legemiddeltilsyn
lyste i bann for flere
år siden) før du
begynner å bale
med å få denne
kompakte sumobryteren ut av emballasjen. Vektnålen stanser nemlig ikke før
merket for 30 kilogram er passert, og
kan dermed fort
påføre noen og
enhver legemlige ubehag av ymse slag.
Et stjålent øyekast gjennom det godt ventilerte panseret avslører også en tettpakket layout
bygget rundt en særdeles solid strømforsyning.
Innvendig er kabinettet delt opp i seks separate
seksjoner og forsterkeren er bygget etter det
velkjente dual/mono-prinsippet, altså to helt
separate halvsider, en for hver kanal. Hver av
disse skal i følge bruksanvisningen yte 50 Watt
ved en belastning på 8 Ohm, og også være i
stand til å doble effekten ved 4 Ohm. Den medfølgende bruksanvisningen forteller intet om
hvor mange av disse som eventuelt leveres i
klasse A. Det er desverre heller ingen opplysninger å finne om Ampere, lyttebankkapasitet,
dempingsfaktor eller frekvensrekkevidde. Leit, all
den stund konstruktøren hevder den er bygget
spesielt med tanke på å fungere optimalt med
sacd. Denon har tydeligvis også sett litt frem-
over - og ikke bare bakover - når de tenker
tokanal! Og som vanlig hevder importøren
selvsagt at produktet er totalt fritt for kvalitetsmessige kompromisser. I den sammenheng nevnes en nyutviklet type avanserte UHC (ultra
high currency) MOSFETs på transistorsiden.
gere i grunntoneformidlingen enn den vanvittig
gode Gaut DI 150 jeg testet i forrige nummer.
Litt ekstra sprut og attakk i nedre
mellomtone/øvre bass hadde i mine ører ikke
vært til skade, men jeg protesterer likevel ikke
altfor høylydt da PMA-SA1 opptrer med både
myndighet og optimisme. Maskinen byr oss
nemlig på en meget detaljert og velartikulert
bassformidling, behagelig fri for puddingtendenser. Selv innbarkede headbangere vil finne noe å
glede seg over her. Det kribler i hvert fall betydelig i rockefoten da John Campbell teller opp
takrommets arkitektoniske forhold og musikernes plassering. Alt gjengis med klokkeklare
detaljer og superglatt overflate med naturtro
klang av metallet i stålstrenger og ulike perkusjonsinstrumenter. Dette forøvrig i sterk kontrast
til undertegnedes mangelfulle innsats med sølvpuss på husets beskjedne sølvtøyreserver også
Klassisk Denonsignatur
denne julen.
Formgivningen er selvsagt tilpasset makker
Om den mangler litt trøkk og drama i nedre
DCD-SA1som hanske til hånd, og leveres derfrekvenser så har PMA-SA1 godt med kropp og
med utelukkende i kun én og samme finishvarikonsistens i det typiske presensområdet.
ant, nemlig sølv. Litt merkelig akkurat det, da
Stemmer låter organisk og levende. Men atter
Denon i uminnelige tider gjerne har levert
må det advares mot en tidvis litt hardere
sine tyngre apparater i champagne gold og renskåren klang enn hos GamuT.
for skal vi tro diverse trendvitere, så er gull
Teknisk
God oppløsning later til å være
svært hot for tiden på interiørfronten. I hvert DCD-SA1
Denons varemerke, og det gjelder også
fall var det slik for tre uker siden.
Frekvensomfang
2 - 100 000 Hz / 2 - 20 000 Hz
såvisst for begge disse toppmodellene,
PMA-SA1 bærer ellers klassisk
SNR
117 dB / 120dB
ikke minst i diskantområdet. En åpen og
Denonsignatur med det store volumrattet
THD
0.0005 % / 0.0015%
luftig topp sikrer oss mengder av inforplassert så midtstilt som det er mulig. Like
Utgangsspenning (bal/ubal)
masjon og detaljer også her uten at det
sedvanlig finner vi inngangsvelger på høyre
2.0 V/2.0 V
hele blir for analytisk. Det skal likevel
side og nettbryter og tilhørende
Samplinhgfrekvens
ikke stikkes under en stol at øvre
Leddindikator på motsatt side. Forsterkeren
2.822 MHz /
mellomtone og diskant mangler litt av
har også balansejustering. Ellers finner vi tre
44.1KHz
den silkemyke elegansen som særlig
forskjellige velgere for henholdsvis balansert
Mål (mm) 434x150x410
GamuT (samt DP og CJ) kan fremvise, og
inngang, rer ost. og ei power. Sistnevnte må
(bxhxd)
fremstår også her som noe tøffere i
aktiviseres dersom du vil spille dine gode
Vekt
21.8 Kg
klangen. Egentlig relativt bagatellmessig
gamle vinylplater, for PMA-SA1 er faktisk
Importør Hifi Klubben
og et litt smaksmessig betinget forhold,
utstyrt med et meget habilt (MM) RIAAPris:
kr. 59.900,men når vi snakker om produkter i
trinn! Ikke verst - spesielt da Denon hevder
denne priskjlassen mener jeg det er lov å
at forsterkeren er konstruert for optimal
være såpass pirkete. Selvsagt spiller kabPMA-SA1
matching mot SACD.
ling og matching med annet utstyr en
Effekt
2 x 50 W (8 Ohm)
Utover platespillerinngang rommer forforvesentlig rolle, men Denon virker uansett
2 x 100 W
sterkerdelen hele seks ulike single ended
litt kilen på dette området, og etter mitt
(4 Ohm)
innganger - hvorav to er merket for tape.
syn bør man i så måte tenke i litt
THD
0.007 %
Det er også en balansert inngang for tilslut"varme" retninger for å få et optimalt
(-3 dB, 1 KHz)
ning via XLR-kontakter. Det er ellers to
resultat.
utganger merket rer ost. Høyttalerutgangene Mål(mm) 434x181x508
Konklusjon
med solide gullbelagte og isolerte skrutermi(bxhxd)
Med DCD-SA1 og PMA-SA1 demonstrreVekt
30 Kg
naler later til å være av førsteklasses kvarer Denon at de ikke har glemt gamle
Importør Hifi Klubben
litet, men plasseringen litt vel nærme og
mellom den balanserte inngangen og nettPris:
kr. 64.900,kunster. Disse produktene forteller oss
med all tydelighet tokanals stereo fortbrønnen kan fremkalle lettere frustrasjon
satt kan gi oss sublime lytteopplevelser.
dersom man benytter stive spadeterminerte
Her har vi å gjøre med to produkter som
høyttalerkabler. Ellers er det ikke stort å
både hver for seg og sammen formidler
utsette på det feltet. Men jeg savner kanmusikk med tindrende renhet på både
skje en forforsterkerutgang?
myndig og homogent vis.
Det mekaniske virker også tillitsvekkende.
Volumkontrollen lar seg ratte glatt og jevnt, og
og forsikrer oss om at det ikke er noen grunn til Klasseprodukter med særdeles god byggekvalitet - begge dog med mange gode konkurreninngangsvelgeren fungerer slarkløst og stramt
å frykte midnatt på albumet "Howlin Mercy".
når man varierer mellom de ulike programalter- Både bass- og skarptrommen gir en følelse av å ter i prisklassen.
få ribbeina presset litt nærmere lungene, mens
nativer. Fra innsiden av kabinettet hører man
strengene på bassgitaren rumler fett og tett i
tydelig de ulike relés klikke seg på etter hvert
Øvrig utstyr benyttet
bakgrunnen. Men når volumet økes fra "lett
som de blir aktivisert. Ingen ulyder å høre over
Electrocompaniet EMC1 cd-spiller
naboplaging" til "utkastelsesgrunnlag" blir
høyttalerne heller, bare den forventede svake
Usher cd-spiller
PMA-SA1 litt fortere andpusten og slurvete i
susen fra diskantelementet. Ellers intet.
Clear Audio Champion platesp./
transientene enn for eksempel både nevnte
Clear Audio Virtouso Wood p.u.
EAR/Yoshino 864 forforsterker (rør)
Kjente toner
GamuT og Dynamic Precision A1b. Sistnevnte
Conrad Johnson Premier 140 effektforsterker (rør)
PMA-SA1 har mer enn utseendet til felles med
sammenligning bør være relevant da PMA-SA1
Dynamic Precision P1b forforsterker
DCD-SA1. Denon har tydelig tenkt konsekvent
og pre/power- kombinasjonen C1b/A1b fra
Dynamic Precision A1b effektforsterker
og helhetlig da de utviklet disse produktene.
Dynamic koster omtrent nøyaktig det samme.
Amphion Xenon høyttalere
Sammen spiller de svært homogent og heller
Spor tre på samme fonogram - Tom Waits'
Kimber og Nordost nettkabler
Kimber, T+A, Wire World, Synergistic Research
verken mot det typisk lyse eller utpreget mørke
"Down In The Hole" - er et utmerket valg for å
signalkabler
rent klangmessig. kanskje da heller litt mer mot teste holografi og lydbildets dimensjoner. På
T+A og DBL høyttalerkabler
det kaldblodige og avbalanserte enn mot det
vant vis i Denon-sammenheng eksponeres en
Finite og Atacama racks
fyrige og varme? Selv om PMA-SA1 ikke er
svært gjennomsiktelig og ren mellomtoneforBASE, Cera Tech og Soundcare dempeinretninger
noen pingle, virker den noe lettere og forsiktimidling som gir oss klare fornemmelser av opp2/2006
21
Musical Fidelity 25 år! www.musicalfidelity.com
kW Preamp m. strømf., kr 36.000
kW 750, 2x750w i 8 ohm, kr 80.000
Bedre enn Halcro monoblokker til
3 ganger prisen, i følge Stereophile..
Jubileumsmodellen kW DM25
Drivverk m. ny teknologi, kr 28.900
DAC som på kW SACD, kr 28.900.
Ikke dyrest, men kanskje best?
AVI int. forsterker, 2x175w, kr 19.900
Toppkarakteren 10 i LYD&BILDE !
LYD & BILDEs referanseforsterker!
Best i HI-FI CHOICE og WHAT HI-FI?!
Ny AVI power, kr 21.500. Pre, kr 19.900
Vannvittig bra! Klar Highend klasse
på tross av prisen, i følge LYD&BILDE!
3.5 CD-spiller, kr 13.900
3,5 int. forsterker, 2x125w, kr 13.900
En forsmak få ekte high-end!
Superkombinasjon til LAVPRIS!
Audio Valve ble kåret til beste rørforsterkere på Londonmessa i 2004!
Tysk High-End med Mercedes-kvalitet, som vi importerer.
Baldur 70, 2 rørmonoblokker, 80w, kr 39.000. Eklipse rør preamp, balansert, fjernkontroll. kr 28.900.
Perfekt preamp for Electrocompaniet! Leveres i sort pianolakk m. gull, el. i silver m. sort dekor.
Vi samarbeider med Motron, som Audio Valve har godkjent som reparatør i Norge.
Lector CDP-7TL m. rør, kr 24.600
Endelig på lager igjen! Den mest "analoge"
CD-spiller, i følge T.A.S. i USA.
Lector CDP-06 m. rør, kr 11.850
Pathos Logos, 2x110w, kr 31.900
Rør i forforsterkerdelen.
Perfekt for B&W og Triangle!
Verdens peneste forsterker?
Patos
Basic 301,
kr 3.800
Årets høyttaler
Budsjett!
Pioneer VSX-915, kr 3.995
Årets flerkanalsreceiver Budsjett!
Dynaudio
Focus 220,
kr 21.500
Sølvmedalje
i Toppklassen!
Pioneer VSA-AX10Ai, kr 34.995
Årets flerkanalsreceiver
High-End!
Vi forhandler også Antique Sound Lab, BAT og Lector + mye, mye mere.
Send en mail til: [email protected] eller ring tlf 32 87 35 96 / 92 89 57 73, kl 12,00 - 17,00
,
Krokstadelva v/Drammen
www.norskhificenter.no • Tlf 32 87 35 96 / 92 89 57 73 • kl 12,00 - 17,00
Årets Beste høyttaler
i toppklassen!
Tr i a n g l e C e l i u s E s
FASTSPENT
TIL SKINNENE
Lyd & Bilde skriver:
Du snakker om timing og
presisjon! Trommerytmene
sitter som påler i støpt sement,
mens musikken strømmer ut
i all sin prakt.
Det nærmeste vi har hørt en
komplett høyttaler til tjue
tusen kroner.
Varmt anbefalt til nær sagt
hvem som helst!
Pris: kr. 19.900,Våre forhandlere er:
AUDIO ART,
Arendal
AUDIOAKTØREN, Horten
BEST HI-FI,
Drammen
HIFI-GUIDEN,
Hamar
MAXWELL HI•FI, Farsund
MAXWELL HI•FI, Stavanger
Nye forhandlere søkes!
Importør:
,
Krokstadelva v/Drammen
www.norskhificenter.no • Tlf 32 87 35 96 / 92 89 57 73 • kl 12,00 - 17,00
SME 10 + armer:
Songs from the woods
SME har en spesiell plass i hjertene til de aller fleste audiofile som
har rundet 40 år. De aller fleste av disse har ved en eller annen
anledning sittet med en 3009-arm på (Thorens?) platespilleren sin.
Her er litt analogporno om noen (litt) nyere produkter fra SME..
24
2/2006
av Gunnar Brekke
Sussex, England holder SME (Scale Model Equipment) til. Firmaet er
vel unntaket framfor noen, som bekrefter reglen om at engelsk mekanikk ikke er verdens beste. Her får man Rolexkvalitet – bygd på den
engelske landsbygden. Songs from the wood.
Firmaet ble grunnlagt i 1946 av Mr. SME; Alastair Robertson-Aikman.
Man begynte (som navnet tilsier) med produksjon av modeller men
endret på 50-tallet produksjonen til å lage finmekanikk til maskin- og
fly-industrien. Produksjonen av hifi startet i 1959 - ved en tilfeldighet da Robertson-Aikman bygget seg en tonearm til eget bruk, men raskt
fikk bestillinger fra venner og bekjente som hørte tonearmen. Den
legendariske 3009-armen var født. Firmaet produserte kun tonearmer –
I
en masse tonearmer – helt fram til nittitallet da man også begynte produksjon av platespillere.
SME 10 –
Musikalsk oljeplattform
SME 10 er den nyeste (1999) – og billigste – av firmaets platespillere.
Konstruksjonen baserer seg i stor grad på de større modellene (SME 30
og SME 20) men benytter seg av litt enklere mekaniske løsninger.
Der storebrødrene benytter seg av strikker for avkobling mellom plattform/motor og tallerken/armbase, benytter SME 10 en langt stivere
avkobling - med gummiforinger – i endene av de tre blanke sylindrene
som bærer tallerken/armbase.
På grunn av dette konstruksjonsprinsippet har man også valgt å
gjøre SME 10 til en såkalt "spider edition" der spillerens plattform også
er laget rund.
Plattformen hviler mot platespillerens underlag via tre justerbare
gummierte føtter. Direkte festet til plattformen finner vi en kraftig motor
som forsynes med strøm fra en separat strømforsyning/styreenhet.
Motoren driver tallerkenen via en stram kraftig gummireim - her er det
ikke noe slinger i valsen.
Selve platetallerkenen består av to deler; en undertallerken i lettmetall som drives av reimen, og en hovedtallerken i full diameter laget av
tyngre metall og kunststoff. Tallerkenen er utstyrt med en fastmontert
gummimatte. SME 10 er dessuten utstyrt med en solid platestrammer
som skrues rett ned på den gjengede sentertappen. Dette er den best
fungerende platestrammeren jeg noen sinne har vært borti. Liksom alle
andre detaljer på denne spilleren fungerer dette med absolutt selvfølge.
Byggkvaliteten er i en klasse for seg. Dette er porno for alle som har
gått "mekken".
Det er verdt å merke seg at SME 10, liksom SME 20 og SME 30,
framstår som langt mindre i virkeligheten enn noe bilde gir inntrykk av.
De er utrolig søte og små alle disse modellene.
Lyd i både pose og sekk
Annet utstyr:
Pickuper:
Lyra Helikon, Tchurugi Ceraloy,
Ortofon Rondo Blue,
Dynavector 20-L, v d Hul DDT II
MC-trafo:
Lundahl
RIAAer:
ASR Basic Exclusive, NLE-17
CD-spiller:
Vincent CD-6S
Forforsterker:
ARC Sp-8, Kaneda,
Ming Da MC-3R
Effektforsterkere: Golden Tube SE-40,
Cayin 1205
Høyttalere:
Martin Logan CLS +
dipol subber
Det er vanskelig å beskrive lyden på SME 10. Det er to hovedgrunner til
dette.
Den første grunnen er at testeksemplaret var forboret for SMEs egne
armer. Derfor ble kun de to her testede armer benyttet i testperioden.
De lytteintrykk jeg sitter igjen med er derfor basert på kombinasjonen
av både spiller og arm. Jeg har fra tidligere såpass mye erfaring med
SME Series V-armen at jeg kan gjøre en noenlunde vurdering av hva
drivverket gjør alene.
Dette bringer oss til den andre grunnen til at jeg har vanskeligheter
med å beskrive lyden fra SME 10. Det er fordi jeg opplever SME 10 som
en platespiller så å si uten egenlyd. Her er det ingen ting som stikker
fram eller mangler i gjengivelsen. SME 10 havner tonalt midt mellom
VPI Scout med sin bunnsolide (og muligens noe overdrevne) kjellerbass
og platespillerne fra Linn/Rega-skolen med sin raffinerte (og muligens
litt slanke) lyd. Her får man både i pose og sekk. Bra jobba SME.
For de som kjenner mine skriverier fra før vet at tonalitet og klang er
de egenskaper jeg setter høyest, men jeg er selvfølgelig bevist på at det
er andre kriterier et hifiprodukt må vurderes ut fra. Det kanskje viktigste
andre kriteriet man må vurdere er Håkons kjepphest; dynamikk.
Hvordan står det så til med SME 10 på dette området? Jo takk; bare
bra. Men det er allikevel verdt å merke seg at det finnes spillere som
oppleves som enda mer dynamiske enn SME 10 – på enkelte områder.
Tidligere nevnte VPI Scout har bedre dynamikk i bassområdet mens en
Linn Sondek LP12 har bedre dynamikk i mellomtoneområdet. Men det
er ikke verre stilt med SMEen enn at den oppleves som mer dynamisk i
mellomtonen enn VPIen og mer dynamisk i bassen enn Linnen. SME 10
er med andre ord bedre enn de to sammenligningsspillerne om vi ser
dynamikken under ett. Det spørs om man ikke må vurdere storebrødrene SME 20 og SME 30 om man ønsker pose og sekk-gjengivelse
også på dynamikken.
Når det gjelder arm til denne spilleren er det vel naturlig å velge en
av SMEs egne. Ut fra pris vil vel en Series V, Series IV eller 309 være
naturlige samarbeidspartnere for denne spilleren, men også M2 armen
2/2006
25
fungerte utmerket sammen med SME 10. Men
utseende blir vel egentlig feil?
Alt i alt må jeg si at SME 10 er en knakende
god spiller som glatt forsvarer prisen vurdert ut
fra byggkvalitet og lyd. Ved kjøp av en SME 10
sikrer du sannsynligvis at både barn og barnebarn kan ha glede av spilleren ut sin levetid. Om
det vil være noen plater tilgjengelig er et helt
annet spørsmål.
SME 10 Platespiller
Hastigheter:
Dimensjoner:
Vekt:
Pris:
Importør:
33,3 og 45 RPM.
370x350x161 mm (BxDxH)
16 kg
Kr. 60.000,- uten arm.
Audio Media.
SME Series V –
verdens beste tonearm?
SME har fra tidenes morgen trykket sin slogan;
"The best pick-up arm in the world" på emballasjen. De hadde vel sitt på det tørre med denne
uttalelsen fra begynnelsen i 1959 og fram til
slutten av 70-tallet, men da begynte man vel å
merke konkurransen fra produsenter som Syrinx,
Fidelity Research, Dynavector og SAEC. Noe
måtte gjøres.
Noe ble gjort. I 1986 introduserte SME testobjektet, den legendariske Series V armen som
igjen plasserte SME på toppen av rankinglistene. Liksom Arnold var SME "back". Suksessen
Series V ble fulgt opp av to "light- versjoner"
ved navn Series IV og 300 (i 9, 10 eller 12").
Nå kan det virke merkelig å komme med en
omtale av et produkt som er 20 år gammelt –
og som er stort sett uforandret gjennom alle
disse årene. Men SME Series V var, er og vil fortsatt måtte betraktes som en referanse. Hvordan
26
2/2006
har referansen tålt tidens tann?
Eksotiske materialer
SME Series V hoveddel er det helstøpte armrøret. Vi snakker om et stykke magnesium som
strekker seg fra et solid fast headshell, via det
koniske (hule - innvendig dempede) rørstykket,
gjennom lagrene og ut på baksiden der det gir
feste for motvektsloddet.
Loddet er også verdt å merke seg med sin
spesielle geometri og sin oppbygging av wolfram og kunststoff. Dette skrues fast mot armrøret for å danne et solid stykke bevegelig masse.
Resten av delene i armen utgjør en orgie i
sorteloksert aluminium og rustfritt stål. Justering
av stifttrykk og antiskating foregår via skalerte
hjul.
Med på kjøpet får man også SMEs resonansdempning der en åre nedsenkes i (tyktflytende)
silikonolje.
Armkablen er en todelt løsning, med internkablingen – koblet via en 5-pluggs DIN-kontakt
– til RIAAkablene, plukket fra v d Huls øverste
hylle.
Det finnes ingen annen arm på denne jord
som er like velbygd som SME Series V. Men hva
med lyden?
Av de fem pickupene jeg prøvde hadde jeg kun
problemer med en. Jeg er overbevist om at
hadde jeg benyttet dempebadet ville dette også
ha fungert bra (jeg unnlot med vilje å bruke
dette siden armen skulle returneres til importøren – silikonolje er noe ordentlig svineri).
Bassen i denne armen er verdt å nevne spesielt. Den er mange klasser bedre enn den man
får med billigere armer. Den er – liksom resten
av gjengivelsen - i verdensklasse. Men siden så
å si alle andre armer har mest hørbare problemer i det nederste frekvensområdet, er det dette
man legger merke til. Det er bassen som skiller
mellom gutter og menn. De eneste armene jeg
har hørt som kan måle seg med SME Series V i
bassen, er; Dynavector DV-505 (som er dårligere
oppover i frekvensene) og de luftbårne tangrensialarmene fra Forsell og Airtangent. Dette er litt
av en arm. Og faktisk et riktig godt kjøp.
SME V. 9" radial tonearm.
Lyd
Jeg må si det med en gang – SME Series V er
fortsatt blant verdens 5 beste radialarmer. De
viktigste konkurrentene kommer fra Graham,
Schroeder og kanskje et par til. Men alle disse
konkurrerende armene som aspirerer til tittelen
"verdens beste" koster vesentlig mer enn
SMEen. Bare så det er sagt.
Liksom platespilleren er SME Series V armen
helt fri for tonale avvik. Den er rett og slett nøytral. Men dette betyr også at den fort avslører
avvik som måtte finnes i pickupen. Her er det
ingen steder å gjemme seg.
SME Series V må også sies å være en utrolig
fleksibel arm. Den er bygget for stive til medium
stive pickuper. Den vil fungere med 99 prosent
av de pickupene som finnes på markedet. Skulle
man havne i en situasjon der det oppstår uheldige resonanser i kombinasjonen arm/pickup
har man alltids dempebadet å falle tilbake på.
Armlengde:
Effektiv masse:
PU vekt:
Stifttrykkjustering:
Pris:
Importør:
233 mm.
10-11 gram.
0,0 -14,0 gram.
0,0 - 3,0 gram.
Kr. 25.000,Audio Media.
SME M2-9 Moderne klassiker
M2-9 er det nyeste produktet fra SME. Etter 45
år erstattet den de siste to versjonene av den
legendariske 3009-armen; 3009 Series II og
3009R Series II. Grunnen til erstatningen ligger i
at man ønsket en arm som kunne brukes med
et større utvalg av dagens tilgjengelige pickuper.
3009R Series II - som minner mest om den originale (Series I) 3009-armen - egnet seg best til
stive MC-pickuper ala Koetsu, EMT, Ortofon
SPU, Denon DL-103 osv, mens 3009 Series II –
som dukket opp rundt 1970 – egnet seg best til
mykere MM-pickuper. (Det fantes i tillegg en
3009 Series III for de aller aller mykeste MMpickupene).
M2-9 erstatter som sagt disse og egner seg
til et bredt spekter av dagens pickuper med
typisk complianse mellom 10 og 30 my (men vil
også fungere utenfor dette området). Den nye
armen leveres, liksom 3000-serien i 9, 10 og 12
tommers lengde. Vi lyttet her til 9" versjonen av
armen. Den minner da voldsomt om en arm vi
har sett før!
Retro tonearm
Det er artig for alle som har hatt en 3009-arm å
titte på den nye M-2 armen. Her er det mye
gjenbruk av deler. Monteringsplate, armrest,
antiskating (med dinglelodd) og lift er helt identisk med dem vi husker fra 3009-armen. If it
works – don’t fix it! Også det blanke armrøret
kan ved første blikk minne om 3009-armen
men tar vi en titt til ser vi at armrøret på M2 er
rett og ikke S-formet som på den gamle armen.
M2 har avtakbart headshell (liksom en del av
3009-armene) men ikke med den gamle SMEfatningen som jeg var så glad i. M2 benytter i
stedet et shell i kunststoff som festes med en
settskrue. Så kommer vi til den største forandringen i konstruksjonen; lagrene. Horisontal
lagring er fortsatt den samme (kulelager?) mens
i vertikalretningen er de gamle knivlagrene
erstattet med et konvensjonelt dobbelt nålespisslager. Bakerst finner vi et nytt motvektslodd
som av naturlige grunner er størrelsesmessig
mellom 3009s og 3009Rs. En annen nyhet er at
stifttrykket justeres ved hjelp av en skalert løs
plate på loddets framside i stedet for det egne
stiftstrykkloddet på de gamle modellene.
Avslutningsvis finner vi løse kabler som kobles
på phonokontakter i bunnen av basen.
Fit og finish er som alltid fra SME i særklasse.
Dette er lekkert.
innebærer en stor varm mellomtone med akkurat den rette balansen mellom detaljer og helhet. En noe tilbakelent diskant – men her må
det sies at M2 er bedre enn originalen. Også
bassen framstår som noe strammere og mer
kontrollert enn på 3009. Om dette skyldes det
bedre drivverket den fikk spille på, bedre matching mellom arm og pickup eller rett og slett
bedre lager tør jeg ikke spekulere på, men en
forbedring er det.
SME M2 kan selvfølgelig ikke måle seg med
storebror Series V, men det skulle bare mangle.
Noe bør man få igjen ved å betale 2,5 ganger
så mye. Sammenligner vi M2 med likt prisede
armer kommer den veldig godt ut. Den har en
noe varmere klangkarakter enn Rega RB-600
(og sannsynligvis de nyere RB-700 og RB1000). Dette skyldes ikke manglende kontroll i
bassområde men snarere et bevist valg av varmere lyd. Der Series V armen gagnes av nøytralt
klingene pickuper vil M2 armen også kunne
brukes med noe slankere klingende varianter.
Jeg foretrakk – nesten – klangkarakteren på M2
armen framfor Series V armen sammen med
Lyra Helikon.
SME M2 er også en meget allsidig arm. Alle
de fem pickupene jeg prøvde fungerte utmerket
i denne armen – også den som ga meg problemer sammen med Series V armen. Skulle du
derimot få problemer med pickupmatching er
resonansdemperen til SME også tilgjengelig til
denne armen – her som ekstrautstyr.
SME M2-9. 9" radial tonearm.
Armlengde:
233 mm.
Effektiv masse:
9,5 gram.
PU vekt:
5,0 -12,0 gram.
Stifttrykkjustering: 0,0 - 2,5 gram.
Pris:
Kr. 10.000,Importør:
Audio Media.
Konklusjon
SME produserer tidløse produkter. Eller hva skal
man si om et firma som har produsert den
samme (om enn med en del modifikasjoner og
variantavvik) 3009-armen sammenhengende i
45 år? Det er kontinuitet!
Jeg ser ingen grunn til at de her omtalte produktene ikke skal ha samme utholdenhet. Når
man lager en ting helt riktig fra begynnelsen av
er det ingen grunn til å komme med modifikasjoner og forandringer hvert år.
SME Series V er allerede en klassiker. SME 10
har vel også vært med oss såpass lenge at også
den allerede nå fortjener klassikerstatus. SME
M2 er fremtidens klassiker. Så løp og kjøp! –
eller vent en 10 til 20 års tid om det passer
bedre. Produktene vil sikkert være tilgjengelige
fortsatt. Og akkurat like gode og like aktuelle
som i dag. Dette er snadder.
Takk for oppmerksomheten
SME 3009 armen var et ikon. Liksom iPoden i dag var denne armen
gjenkjennelig for alle. Det var sikkert ikke uten grunn at Jetro Tull
valgte denne til å pryde baksiden av coveret på sin "Songs from the
wood".
Lyd
Ikke bare ligner M2 armen på 3009 armen, den
låter veldig likt også. For dem av dere som aldri
har hørt en 3009 arm kan jeg fortelle at det
2/2006
27
H j e m m e h o s “ D i ke m a r k “ :
Hvor Pink Floyd og
Crazy Horse møtes
av Rolf Inge Danielsen
(RoDa)
Bli med hjem til Birger. Oppfinneren av
signalkabelen Dikemarken, og mannen
som på Hifisentralen spør: "Hva er en
mann uten rør?"
samme vei som Menighetshuset på Dikemark
ligger Birgers residens, og da er nok mye av
grunnlaget for guddommelig lyd i loftstua
lagt allerede. Gla’gutten Birger er en av de
heldige med eget lytterom på loftet hvor han
kan dyrke sin hobby i fred og ro.
Dette synes bokstavelig talt på veggene! Her
er det både "The Wall", og Crazy Horse med
indianer i fullt firsprang. Ikke helt tilfeldig, da
I
28
2/2006
både Neil Young og Pink Floyd utgjør betydelige
deler av musikksamlingen.
Litt hifi-historie
Hifi-interessen startet som for mange av oss
andre tidlig også hos Birger. I hans tilfelle med
et Radionette stereoradio-kabinett. Dette ble
selvsagt koblet til både platespiller og kassettspiller, slik at piggtrådmusikken kunne buldre på
gutterommet.
I Birgers første egne krypinn måtte han ha
eget anlegg, og dengang var Audioscan det
store. NAD og Cerwin Vega ble det også. CV ble
rimelig hurtig byttet med noen treveis JBL.
Adyton var også innom, og et sett Kef ble i sin
tid valgt fremfor Klipsch grunnet WAF.
Birger har hatt Dynamic Precision 6.12 effektforsterker og BPC 7.0 forforsterker. Etter en tur
innom Sony XA-3000 ble en Meridian 508/20
cd-spiller kjøpt, og ikke lenge etter fikk Birger
øye på et par Klipsch KLF-20 på HI-FI Huset.
Da ble Kef-ene byttet inn til fordel for disse.
Slik var anlegget faktisk uten bytter en god
stund. Men tiden går, og hifi-tankene snurrer
rundt i topplokket på oss audiofile. Med slike
følsomme skapninger som Klipsch i hus, så var
ikke lengre behovet for hundrevis av watt tilstede. Birger begynte å prøve søte små rørforsterkere…
Papworth og Spark var på besøk, men det var
ikke før han lånte en 300B-forsterker fra Ancient
Audio av en kamerat at han forsto hva neste
utstyrsbytte måtte bli. DP-settet ble solgt, og en
Ancient Audio Silver Integra ble kjøpt. Denne
ble oppgradert med Border Patrol ekstern
strømforsyning, utgang til subwoofer og fjernkontroll.
Etter en tid gikk det opp for Birger at 4 stk.
10-tommere ikke var nødvendig på lytteloftet.
Klipsch RB-75 var på prøverunde, og det ble
klart at KLF-ene måtte dra. Stativhøyttalerne har
ennå ikke gjort seg bort, så de har forblitt en
del av anlegget.
På samme tid ble en Audio Note CD 3.1x
også prøvd i anlegget. Audio Note-lyden falt i
smak hos Birger, så også denne er fortsatt plassert i racket. Birger hadde prøvd forskjellige
platespillere, og funnet ut at dette mediet spiller
musikk på en egen forlokkende måte. Så da 40årsgaven fra familien ble en Nottingham
Analogue Studio Interspace, så ble gamlekaren
lykkelig. Arm og pickup ble som det ble, siden
budsjettet på presangen ikke var uendelig høyt.
Som RIAA-trinn ble det prøvd Tube Box,
Musical Fidelity og Holfi, men valget falt på
Trichord Dino. Ikke minst grunnet fleksibiliteten,
men aller mest selvfølgelig grunnet lyden.
Et ordtak sier at når det regner på presten, så
drypper det på klokkeren. Dette stemmer nok
på Dikemark, for da kona til Birger arvet noen
kroner så ble det gitt klarsignal til å bruke "en
slant" på hifi-utstyr.
Birger var nå nysgjerrig på hva Border Patrol
kunne få til med sine egne forsterkere, i lys av
de positive erfaringene med den eksterne
strømforsyningen til 300B-forsterkeren.
Etter noen undersøkelser og tips fra blant
annet Rognlien og Leif Christensen, så tok
Birger sjansen og bestilte en 300B effektforsterker fra Gary Dews hos Border Patrol. Dette angrer han ikke på i dag!
Som forforsterker ble en Audio Note M2
bestillt. Dette var ikke noe sjansespill, siden
Birger liker måten AN-produktene spiller musikk
på.
Med dette nye utstyret på plass, så ble det
klart at Monitor Audio sub’en, som hadde hjulpet til med de laveste frekvensene, ikke lengre
hang med i svingene. Fra dynamikk-mesterne
Klipsch ble det derfor handlet inn en sub.
Denne lille vandringen gjennom Birgers hifihistorie, ender opp med det anlegget som nå
spiller musikk i loftstua på Dikemark. Anlegget
består per dags dato av følgende:
Digital kilde:
Cd-spilleren fra Audio Note, CD 3.1x. Rørbasert
selvfølgelig. DAC-en er tilsvarende den man kan
få kjøpt løs som DAC 1.1x Signature.
Den eksterne strømforsyningen fra Border
Patrol, som var tilkoblet Ancient-forsterkeren, er
beholdt og venter på å bli tilkoblet cd-spilleren.
Birger, i likhet med mange, sverger til myk
avkobling mot underlaget.
Cd-spilleren er derfor plassert på en hjemmelaget versjon av Base-plattform. To aluminiumsplater med gummiputer mellom utgjør plattformen. Et lett dytt på cd-spilleren avslører en flytende bevegelse med lav resonansfrekvens.
Morro at det er mulig å lage billige varianter
over et velkjent tema!
Analog kilde:
Nottingham Analogue Studio (NAS) Interspace
platespiller. Denne har Birger bygget en egen
kasse til, med ramme som omslutter spilleren.
Dempingen mellom kassen og platespilleren
er gjort med silikongummi for å oppnå en flytende virkning. På en platespiller har dette også
positive bivirkninger ved at feedback og subsonsiske svingninger minimeres.
På Nottingham-en er det montert en Rega
RB-250 arm, også denne dempet med gummi
rundt innfestingen til plint.
2/2006
29
Klipch og “The Wall”.
Pickup er Benz Micro MC-Gold.
Platespilleren og kassen er igjen satt på et
eget (hjemmelaget såklart) bord av benkeplater
fra Ikea. Den er således fysisk adskilt fra racket
med resten av komponentene. Birger har laget
sin egen platestrammer/-vekt, av en ishockeypuck! Hvorfor betale mer?
Riaa er som nevnt Trichord Dino.
Forsterkeri:
Forforsterkeren Audionote M2 Line. Rørbasert,
her også. Birger kjøpte denne uten innebygget
RIAA-trinn, for å få mer fleksibilitet i forhold til
valg av pickup.
Effekttrinnet er Borderpatrol SE300B. 300B,
single ended og 9 watt. Her er det fordelaktig å
bruke lettdrevne høyttalere, og Klipsch er ikke
det dummeste valget i så måte. SE300B består
av to kabinetter, siden strømforyningen er lagt i
eget kabinett. Birger bruker TJ Full Music
Meshplate 300B-rør, men har en liten drøm om
å prøve Western Electric etter hvert. 300Brørene har HAL-O rørdempere fra Herbie’s Audio
Lab. Disse gir en varmere klang, og sortere bakgrunn i lyden. Tilbakemeldingene på disse rørdemperne er overveiende positive, og så koster
de heller ikke mange penger.
Høyttalere:
De benyttede høyttalerne er nok etter uskrevne
regler for billige for resten av utstyret. Men det
bryr ikke Klipsch RB-75 seg nevneverdig om.
Dette er de største stativhøyttalerne i Referenceserien til Klipsch. Noe som er verdt å merke seg
er at diskanten på disse er den samme som på
RF-7, og det har nok sitt å si for totallyden fra
disse kassene.
Høyttalerne er plassert på gummiputer oppå
30
2/2006
de hjemmelagde høyttalerstativene.
Subwoofer:
Klipsch RSW-12 er ingen pingle-sub! Aktiv 12
tommer bak, pluss en 12 tommer slave i front
flytter luft når det trengs. Birger har ikke falt for
fristelsen til å justere denne for høyt i volum.
Den spiller slik at man ikke merker at den er på,
men merker det når den slås av.
Delefrekvensen er satt lavt, rundt 50 Hz, slik at
den skal skjøtes på stativhøyttalerne uten å innvirke på, eller ødelegge, den viktige bassen
rundt 70-100 Hz.
Her er også en Technics tuner som brukes til
sporadisk radio-lytting.
Kabler:
Til strøm brukes den såkalte LMC-kabelen. Dette
er en strømkabel fra RS Components beregnet
på sensitivt utstyr. Kabelen ble i sin tid anbefalt
av Leif M. Christensen, derav navnet, og er mye
brukt blant hifi-interesserte i Norge. Faktisk sies
den å danke ut til dels mye dyrere merkevarekabler.
Høyttalerkabler er enten fra NRF, eller en av
de første generasjonene av Silspeak. Under lytteseansen brukte vi NRF-kablene. Disse kablene
har noen tynne ekstra ledere som kobles inn i
forsterkerenden.
Vi prøvde under lyttingen å koble av disse,
med et overraskende resultat: Lydbildet falt
sammen og åpenheten i toppen ble merkbart
redusert! De ble raskt koblet inn igjen. Tenk om
det hadde vært så enkelt at alle kabler låt
likt…?
Det er umulig å snakke om Birger, og hans
alter ego BHO på Hifisentralen, uten å nevne
Dikemarkene.
Han er nemlig oppfinneren av disse DIY-signalkablene som undertegnede har messet om
på Hifisentralen i beste tv-predikantstil.
Bakgrunnen til Dikemarken var at Birger ville
prøve ut solid core (massiv enkeltleder) i signalkabler.
Til det første settet hadde han bare nok isolasjon til å tre en innerleder i, og tvinning hadde
han hørt at kunne gi en annen klangbalanse
enn rette kabler. Grunnet den ene "nakne lederen" måtte kabelen isoleres, og derfor ble den
tredd inni et pvc-rør.
På den tiden spillte Birger på en DP-signalkabel (den sorte). Denne ble byttet ut med
hjemmemekket, og spor nr. 3 på live-cd-en fra
Midnight Choir - Selected Songs ble
startet…..WOW, for en romgjengivelse!!
Han røsket ut kabelen igjen, og leverte den
hos en kamerat for videre lytting. Kameraten ble
fornøyd, og det ble jeg også da jeg fikk den på
lån.Ballen startet å rulle, og nå er det mange
hifi-entusiaster på sparebluss som har fått en
kjempekabel til beskjedne økonomiske utlegg.
Etter at Birger fikk prøve Bullet-plugger på
kablene sine, så har det vært standard der i gården. Nå bruker han flere varianter over
Dikemark-temaet, men alltid med Bullet-plugger. En god kabel fortjener Bullet-plugger!
Rack og stativer:
DIY hele veien. Som nevnt er bordet til platespilleren laget av Ikea benkeplater. Det er også racket til resten av komponentene.
Det såkalte TNT FleXy Table, fra tntaudio.com, har vært inspirasjonskilde. Racket
har 16mm gjengestenger i hvert hjørne, og
Birger har også laget noen hjørnelister for å
skjule gjengestengene mellom hyllene.
Høyttalerstativene består av eikeplater til topp
og bunn, og så en Lecablokk mellom disse.
Velfungerende, og så enkelt at selv mor kan
lage det!
Lytterommet og plassering:
Anlegget er plassert i en loftstue med 24 kvadratmeter grunnflate. Rommets vegger er stort
sett blåmalte, men Birger har gjort sin egen versjon av "The Wall" på veggen bak høyttalerne
og litt ut på sideveggene. På veggen til høyre
hopper "Crazy Horse" frem med en indianer i
sadelen. Snakker om gutterom!!
Noen skråtak og utspring gjør sitt til å dempe
stående bølger, og i tillegg har Birger gjort noen
akustikktiltak. Hjemmelagde absorbenter er
plassert i hjørnene bak høyttalerne. Her kommer
man langt med skumgummi, glava og litt stoff.
De hjelper til å "tørke opp" bassen slik at den
blir strammere og bedre definert.
Veggen bak høyttalerne har to vinduer, og
disse har tykke gardiner og potteplanter i vinduskarmen. Således oppnås en absorberende og
diffuserende effekt. God virkning uten å lage
"studio-look".
Mellom høyttalerne og lytteposisjon er det
plassert et tykt gulvteppe, og det er festet akustikkplater på strategiske steder rundt omkring i
loftstua. I tillegg er grønne planter plassert
rundt i rommet.
Hifi-anlegget har en egen dedikert 16A jordet
kurs med Siemens automatsikring. "Dette med
Siemens er visstnok viktig for lyden har jeg
hørt", humrer Birger.
Med eget lytterom følger fravær av hensyn til
WAF. Derfor er høyttalerne plassert etter hvor de
låter best, ikke hvor de tar seg best ut.
Dette blir en avveining mellom bassnivå og
perspektiv. Godt med luft rundt høyttalerne og
en innbyrdes avstand som harmonerer med
avstanden til lytteposisjon.
Subwooferen er plassert i første omgang etter
estetiske hensyn. Men når det i tillegg klaffet
lydmessig, så er ingenting bedre enn det. Etter
det jeg kunne oppfatte, så fungerer plasseringene og akustikktiltakene utmerket. Ingen negative bidrag fra rommet å spore i gjengivelsen.
Hi-filosofi
Birger er generelt skeptisk til alt "stæsjet" i hifibransjen. Kabler, føtter, spikes, endel rack, ja
stort sett tilbehør er ting som Birger synes er
overpriset.
Derfor har det blitt endel hjemmemekk av
disse tingene opp i gjennom tidene, noe også
Birgers anlegg i dag bærer preg av. Han er heller ikke noen ekspert når det gjelder elektronikk,
så for Birger gjelder det å finne produkter som i
original stand spiller slik han vil det skal spille.
Så får man heller leke litt med rørbytter for å
endre på lyden. I anlegget er det et mylder av
rør, så han har jobben fremfor seg.
NÆRVÆR!!
Hvordan låter så dette oppsettet til Birger? Det
er jo en umulig oppgave å beskrive lyden av et
oppsett med kun ett ord. Men dersom jeg med
kniven på strupen måtte gjøre det, så ville jeg
brukt overskriften i dette avsnittet; NÆRVÆR!!
Man kommer tett på artistene med måten
Birgers anlegg presenterer lyden. Det er "opp
og frem" i lydbildet, og man får virkelig opplevelsen av å sitte på første rad. Når man hører
Erik Bye med slik realisme og nærvær (fra platen "En Hildringstime) er det faktisk litt ubehagelig hvor sterkt dette møtet med Høvdingen på
dødsleiet blir.
Å dissekere lyden for å snakke om bass,
mellomtone og diskant blir irrelevant. Her er
det homogent fra dypeste bass til helt der opp
hvor ingen skulle tru at nokon kunne bu.
Musikken slipper høyttalerne, og tegner opp et
stort rom med god plass til utøverne inni.
Åpenheten og den umiddelbare dynamikken er
også store pluss som utmerker seg.
Jeg skal innrømme at før mitt første besøk
hos Birger så hadde jeg bange anelser angående Klipsch.
Rockegreier med nøkkelknippediskant og kniver i ørene til forrett, trodde jeg. Jeg ble helt
tatt på senga, her var det ikke spor av mine fordommer å høre! I stedet spiller dette oppsettet
oppløst og med deilig vokalgjengivelse. Men det
kan også være fandenivoldsk og slenge ut rå
gitarer når kildematerialet fordrer det. Noe
annet ville vært feigt, og feige er Klipsch-ene
ikke! Endringene fra enkel vokal og gitar av
Lars Lillo Stenberg, til Deep Purple live er dramatisk!
Sub’en er så integrert i lydbildet at man ikke
tenker over at den er tilkoblet, faktisk lurer man
heller på om det er helt nødvendig. Rognlien
var på Danmarkstur og "knelte" et anlegg med
"Way of the ocean". Med denne låten hører
man hva sub’en utgjør av forskjell, og bare så
det er sagt: På Dikemark kneler man ikke!!
Huset truer med å knele, men det er en
annen sak. Loftstua til Birger er et rom hvor lyttetretthet er et fremmedord og musikken er i
fokus. Et anlegg og en gjengivelse å strekke
seg etter! Her er også så bra lyd fra begge signalkildene at diskusjoner om analog kontra digital, eller transistor kontra rør, blir uvesentlige.
Musikken
Det er jo selve essensen i hobbyen vår, og grunnen til vår evige søken etter bedre lyd. Som for
mange av oss, var det også for Birger i ungdomsårene at de største opplevelsene ble til.
Enten det var Yes, Genesis, Led Zeppelin,
Camel eller Pink Floyd. Jethro Tull, Zappa, ELO,
Mike Oldfield eller Supertramp, så er det opplevelsene rundt musikken man husker.
Birger hadde sommerjobb og fikk høre debutalbumet til Dire Straits på kassett en hel sommer før de slo igjennom på høsten -78. Aller
størst var da "The Wall" kom ut, Birger forteller:
"Kommer aldri til å glemme da Ditlef (en
legende som fremdeles driver platebar i Asker)
senket stiften ned på spor 1 og jeg sto forventningsfull med hodetelefoner på........stille og
uvant først....og så braka det løs !
Jeg husker jeg frøys på ryggen, og en stakkars 15-åring var helt fortapt." Det er nok en
grunn til at nettopp dette er temaet på veggen
bak anlegget.
Neil Young oppdaget han på et senere tidspunkt, men også denne mannen har satt sine
spor i sjela til Birger. "Genial musikk i 2 hovedsjangere, det rolig visesang- og countrypregede
og det rocka greiene med Crazy Horse. Alt til sin
tid, så blir man ikke lei."
Nå hører han til og med på en og annen jazzlåt, men det klassiske har han ikke fått helt
taket på.
Konserter har det blitt noen av, og "de som
virkelig vil bli husket", sier Birger "er Neil Young
/ Crazy Horse i Spektrum, Pink Floyd første gang
på Valle Hovin (-87) Marius Müller/Funhouse på
Aker brygge og Kari Bremnes/Ketil Bjørnstad i
Sandvika kino da de to sang og spilte
"Løsrivelse".
Veien videre?
Er dette anlegget komplett, eller må Birger søke
videre gjennom flere komponenter? Mitt svar et
at det i aller høyeste grad virker komplett, faktisk plasserer det seg som en av de beste lydog musikkopplevelsene jeg har hatt!
Kanskje kunne noen ønsket seg mer rom og
dybde i lyden. Selv er jeg redd for at dette ville
medføre en større distanse til utøverne, og da
kan hende mister man nærværet som er en så
positiv del av dette anlegget?
Jeg er overbevist om at hifi stort sett medfører kompromisser, og at man må velge disse
basert på hva man selv prioriterer ved musikkgjengivelsen. At det på loftet på Dikemark prioriteres etter samme smak som meg, er helt
klart!
Jeg takker hjerteligst for gjestfriheten, mens
jeg på veien hjem nynner på Hans Petter
Hansens "Jeg kommer snart igjen"
Også gjesteskribent Rolf Danielsen
kommer snart tilbake i våre spalter
da Fidelity har engasjert han som
ny medarbeider.
2/2006
31
Blindtest av CD-spillere under 10K :
Bedre og
billigere?
Fidelity har slitt med å finne de virkelige gode CD-kjøpene i
prisklassen mellom storfavoritten Cambridge Azur 640 til kr. 2.998
og Vincent S-6 til kr.10.000. Nye kinavarianter og det siste i SACD
imponerte stort ved vanlig 16 bits CD-avspilling i denne omfattende
gruppetesten. Bedre enn Cambridge og billigere enn Vincent?
udsjettartiklene i forrige Fidelity bekreftet
vår begeistring og respekt for to av våre
absolutte referanser når det gjaldt kjøpbare CD-spillere for en betydelig gruppe
musikkelskere. Det var samtidig krystallklart
at Cambridge Azur 640 til snaue tre tusen
kroner og Vincent S-6 til titusen ditto,
representerer ekstremt ulik spillestil.
Begge er nærmest karikaturer av
"ærlig, dynamisk og hardtslående" når det gjelder
Cambridge og "ekstremt varm, storslagen og en smule
pompøs" når vi
skal beskrive den
kan-
B
skje litt for siviliserte Vincent med lett hørbar
rørutgang på linjesteget.
Langt verre er det når vi oppdager at de rimelige Cambridge så absolutt trives best sammen
med kostbare komponenter som kan formidle
spillerens formidable dynamikk, samtidig som
en homogen og potent nedre mellomtone i forsterkeri, kabler og høyttaler, bør kamuflere en
litt mager klangbalanse med antydninger til en
noe røff spillestil.
Vincent S-6 derimot kom farlig nær "plysj"
og "puddinglyd" om også resten av utstyret
gikk mot en litt mørk og noe sedat klangbalanse, men kvitterer med en oppsiktsvekkende storslagen og velbalansert totallyd på et litt spinkelt
anlegg i typisk budsjettklasse. Her blir også mindre lydrufs elegant gjemt bort. I begge tilfeller er
dette gode eksempler på at "skeive" anlegg
hvor man fraviker den alminnelige aksepterte
sosialdemokratiske likedeling. Vår budsjettspesialist Anders Rosness er forøvrig i full sving
med å sjekke ut slike umake sammensetninger som presenteres utover året.
Testprosedyrer
Mange spillere ble levert
flunk nye fra tidligere
uåpnede esker, men vi
prøvde etter beste
evne å spille i
minst 24
sammenheng-
Tekst og foto:
Knut Vadseth
ende timer før testen. Alle spillerene var derfor
gode og varme, men ikke nødvendigvis helt
optimalt innspilt før lytting. Vi ber som vanlig
om å få ferdiginnspilte produkter til testingen,
men dette er det bare et fåtall importører/produsenter som følger opp.
Alle spillere fikk nøyaktig lik strømforsyning
(Valhalla), samme veggmontert plattform og
den samme balanserte Valhalla signalkabel med
samme adapter for ubalansert utgang. Også
høyttalerkabler var type Valhalla fra Nordost, en
avslørende, men ganske så nøytral kabel med
betydelig oppløsning og dynamisk kontrast med
prisen som eneste alvorlige ankepunkt. Selvsagt
finnes det en masse kabler der ute som kan
være mye "bedre" – og hvert fall mye lettere å
leve med- men som vi aldri har hørt! (Les også
kabeltesten i dette bladet!)
Blindtest
Vi har i jakten på beste CD-kjøp etter beste
evne saumfart markedet for alt av potensielle
godbiter ved både personlig rundspørring i hi-fi
miljøet og dobbeltsjekk i blader. Vi har konsekvent prioritert avspilling av vanlig 16 bits "red
book", men opplever uansett muligheter for
avspilling av SACD og DVD som et absolutt
pluss. Tidligere tester har dessverre vist at multispillere må opp i minst dobbelt pris for å konkurrere med dedikerte CD-spillere, men Denon
har nyss sluppet en SACD i kun 2 kanaler som
kom godt ut av det!
Samtidig er det tydelig at de store elektronikkprodusentene prøver å radere ut dedikerte
CD-spillere på sine programmer. Mange seriøse
småprodusenter har store problemer med å få
tak i drivverk. Det er like forbausende at kollega Lyd&Bilde i siste årskavalkade knapt nok
anbefalte en eneste CD-spiller. For selv
om vi ser mange fordeler med multispillere, og også i denne testen
opplever en SACD-spiller som er
minst på høyde med standard
CD-spillere ved 16 bits gjengivelse, så bekrefter denne testen bladets generelle erfaringer: Er ikke "hjemmekino" eller multikanal
viktig for deg, så
får du altså
dobbelt så
mye godlyd for
35
Rega Planet:
pengene om du kjøper en spiller som er
dedikert til din platesamling som antagelig
består av 99,9% standard 16 bits CD-plater.
Eller om du heller vil: en like bra avspiller til
halve prisen!
Vi har i denne blindtesten selvfølgelig ikke
tatt hensyn til design, bildene orienterer
deg om den biten; heller ikke særlige finesser som HDCD og i et tilfelle SACD avspilling. Snarere tvert imot har vi valgt å
gjennomføre alle lyttestene uten at panelet
har kjennskap til hverken prisgruppe eller
merkenavn på testobjektet, langt mindre
hvordan det ser ut på godt og vondt.
Derimot visste de at hensikten var å finne
frem til den "beste" CD-spilleren i prisklassen mellom Camridge til kr. 3000 og Vincent
til 10.000.
Heller ikke betjeningskomfort teller med,
da redaktøren tok seg av den biten bak et
forheng. Her er det altså bare lyden som bli
evaluert i referanseoppsettet som i dette tilfelle ble spilt gjennom en prototype av en
enda kraftigere variant av DP-A1 som vi
fikk låne av Petter Dale mens han var på
flyttefot med sitt superanlegg.
Jordnær
Tross sitt himmelstormende navn er denne britiske toppladeren
en nøktern lydformidler med en jordnær balanse mellom pris og
kvalitet.
idelity hadde håpet å kunne teste siste
modell av denne Rega toppladeren , men vi
bestemte oss uansett for å ta med vår
gamle kjenning Rega Planet som en slags referanse siden den nye modellen enda ikke var
kommet til landet. Årsaken til modellskifte er
forøvrig problemer med underleverandøren av
drivverk, ikke fordi Rega sjef Gandi forøvrig så
noe behov for oppgradering av en original topplader som er generelt godt mottatt av de fleste
hi-fi blader.
Det vi umiddebart kan påpeke, er at topplading har visse teoretiske fordeler. Og det resulterende utseende er i hvert fall ikke kjedelig, spe-
som jeg tipper er midt i mellomprisklassen rundt
7-8 tusen kroner? (Helt presist! red) Her mangler selvfølgelig både tredimensjonaliteten og
oppløsningen til EC/DP referansen, men den
vanskelige kvinnestemmen klarer seg meget
brukbart selv om prisen for dette er en generelt
litt tammere dynamisk kontrast slik at den musikalske dramatikken reduseres.
sielt med de mange sterke og flotte fargene du
kan få levert Rega Planet i. Men den lave vekten gir langtfra noe "high-end" følelse. Og konstruksjonen er tross alt vanskeligere å plassere i
stua enn "kjedeligere" CD-spillere. Som et
eksempel på en god mellomprisklasse CD-spiller
med ærlig, nøktern lyd uten billig effektmakeri,
var likevel dette en glimrende spiller å starte
med; både lydmessig og prismessig midt mellom
Cambridge og Vincent. Dette er en ganske nøytral spiller som hverken trekker fra noe eller legger noe til og som derfor har mest tilhørighet til
en planet ganske nær de fleste av oss..
Prisen tror jeg er sånn midt mellom Cambridge
og Vincent; ca. kr.7.000?
F
Anders Rosness: Tydelig, men også snill og
veloppdragen lyd som jeg kunne leve greit med,
men med litt avrundet topp og bunn og en
mangel på den ettertraktede gåsehudfaktor som
vel er mangelvare i den antatte prisklasse.
Atter en konge
Denne nyeste DP-kjempen (Prototype A-5)
hadde med betydelig mer krefter enda bedre
styring på bassområdet via de sedvanlige
Respons Grand serienummer 0001 og 0002.
Sammen med Electrocompaniet CD-spiller
med DP DAC ombygd med batteridrift og
superkondiser, låt det hele ifølge testpanelet
bedre enn noensinne. Og helt på høyde med
hva de samme gutta opplevde med DP A-1
og EMM Lab i 16 bits og 2 kanaler.
Dengang var forsterkeren litt mindre kontant
og transient helt nederst i frekvensområdet
på grunn av mindre strømforsyning på A-1.
mens den enda bedre Emm CD-riggen med
superpresis dynamisk kontrast kompenserte
for denne forskjellen. (Hva er det viktigste i
lydkjeden? Alt!)
Heldigvis er de siste modeller av et stadig
mindre utvalg av dedikerte CD-spillere blitt
veldig bra. Så husk at dette er et seedet felt
hvor selv "taperne" i denne gruppetesten er
blant de bedre. Og uansett dreier det seg
om matching hvor faktisk både Cambridge
og Vincent forble to ytterpunkter i denne
ettertraktede miksen av dynamikk, klangbalanse og oppløsning med varierende grad av
hørbare artifakter. Og her var heldigvis
mange spillere som var generelt "bedre"
enn Cambridge i de fleste oppsett uten å
koste så mye som Vincent. Men med riktig
matching er sistnevnte fremdeles konge...
Testpanelet
Jan Myrvold: En utmerket CD-spiller, med fyldig og behagelig lyd og et ganske stort lydbilde,
36
2/2006
Tore Dag Nilsen: Jeg tror dette er en relativt
rimelig spiller, men med brukbar pondus selv om
det mangler en smule kontroll helt der nede. Litt
i snilleste laget, kanskje, men uansett en ganske
god spiller uten større feil selv om litt av snerten
og nærværet i musikken er betydelig neddempet.
Pris: kr. 7.000,Importør. Mono AS
HiFiCenter Kjeden
Marantz CD 50010SE:
Rimelig dyr?
ette er en typisk lettvekter som tross et
elegant utseende gir beskjedne forventninger om musikalsk tyngde, ro og dynamisk kontrast som gjerne er forbeholdt mer solide konstruksjoner.
For å være helt ærlige, så har vi i Fidelity vært
ganske uenige med mange andre hi-fi blader
som skamroser Marantz generelt og CD-spilleren spesielt for å være ekstra gode kjøp i budsjettklassen. Vi har opplevd Marantz litt prektige
og tannløse med god oppløsning, men med altfor lite kjøtt og blod og altfor lite fart og trøkk.
Derfor har vi alle langt foretrukket Cambridge
og delvis også NAD BE om budsjettet er svært
begrenset.
Men i denne blindtesten lot vi oss lure (bortsett fra Anders!) til å tro at dette var en betyde-
D
Marantz har lenge vært populære i budsjettklassen, men vi har ofte savnet litt mer dynamikk
og trøkk. Men denne lurte de fleste av oss...
lig dyrere spiller enn tilfellet viste seg å være. Da
vi andre steder sammenligner denne Marantz
50010SE med Cambridge, går vi imidlertid rett
over til testpanelet som alle trodde dette var en
mellomdyr spiller til minst dobbelt pris!
Testpanelet:
Tore Dag Nilsen: Etter min mening både mer
kontroll og krispere lyd enn på forrige spiller.
Lydbildet er også større og med mindre sausa
lyd i bassområdet. Kan likevel bli en smule
"sprø" og flisete i det ellers overbevisende lydbildet. Fin spiller i antatt mellomprisklasse!
den forøvrig utmerkede mellomtonen. Her er
også litt rot ved kompleks musikk, men det hele
låter likevel ganske "pent" og greit. Typisk budsjettspiller til 3-4 tusen kroner?
Jan Myrvold: Låter friskere, gladere og generelt mer oppløst over hele frekvensområdet enn
forrige spiller! Her er også kjappere transienter
samt krisp og klar overtonestruktur. Lydbildet er
generelt strammere, men også litt slankere enn
forrige spiller. Tipper en pris rundt 7500 kroner?
Pris: kr. 3.495,Importør: Neby Hi-Fi Concept.
Anders Rosness: Bass og diskant har mindre
dynamisk kontrast enn forrige spiller og er etter
min mening også mindre oppløst både her og i
Usher model 1:
Tung hi-fi
Da vi har en stor, begeistret test annet sted i bladet,
går vi rett på testpanelets like positive vurderinger under litt
andre betingelser...
tidligere spillere og betydelig mer naturtro stemmegjengivelse. Vokal er simpelthen fremragende! Også glimrende på saksofonsporet.
Opplever bassen brukbart kontrollert og dynamisk men en smule slank. Tenderer mot en
tanke hardhet på visse innspillinger, men tipper
uansett en pris i toppskiktet for vår gruppetest.
10 tusen?
Les mer på neste side.
Tore Dag Nilsen: Behagelig klang med et litt
tilbaketrukket lydbilde med fornem dybdeinformasjon og en nesten uforklarlig evne til å glatte
over de litt ubehagelige sider av "hi-fi" lyden,
men virker litt lite oppløst på enkelte popstemmer. Helt klart den beste og dyreste spilleren så
langt. Mellomklasse pluss til rundt 7-8 tusen?
Jan Myrvold: Stort og fyldig lydbilde med
nydelig oppløsning og kjappe transienter over
38
2/2006
hele fjøla; flotte detaljer og fremragende driv og
rytmikk. Saksofoner og stemmer har flott kropp
og langt mer kjøtt og blod enn tidligere spillere,
men muligens litt for aggressiv på kvinnestemmer i presensområdet. Bra dynamisk kontrast
med ro og stillhet mellom transientene. Denne
spilleren gir et godt totalinntrykk og er den
klart beste så langt! Tipper en pris på 8 tusen.
Anders Rosness: Mer oppløst og nyansert enn
Vi presenterer to nye produkter fra
Copland CSA 29 Synergic Integrated Amplifier. Denne forsterkeren kombinerer det beste fra
elektronrør og halvledere på en nyskapende måte, basert på et designkonsept som har gjort
Coplands hybridforsterkere etterspurte. 2 rør er benyttet til forsterkerens differensialsteg på
inngangen for å fore den transistorbaserte strømforsterkende utgangsdelen. For sine 2x85 W
utgangseffekt sluker CSA 29 hele 600 W fra grunnforsyningen. Den driver alle typer høyttalerkonstruksjoner, og lyder deilig og bestemt på en gang. Et godt Phonosteg kan kjøpes separat som innstikkskort.
Copland CDA 823 High Resolution CD Player. CDA 823 er en videreutvikling av den
kjente CDA 822. Den benytter de samme 24 bits doble differensiale DA konvertere, med
superrask konverteringsprosess, og svært lav støy. Og samme avanserte analogforsterker. Med
823 har Copland introdusert dobbel resampling og lesehastighet, noe de er alene om.
Oversamplingen er øket til 192 kHz, og sørger for at tap av energi og gjennomsiktighet i
et kompleks analogfilter unngås. Jitterforvrengning er i CDA 823 nærmest utryddet med
Coplands egen presise klokkekrets. Det er separate multiregulerte strømforsyninger for
analog og digitaldel. I analogdelen benyttes utelukkende diskrete klasse A kretser.
CDA 823 har både sigle ended og balanserte utgangskretser. Oppgraderinger foretas via programmerbare kretser.
Importør:
AUDIOCOMPANIET
[email protected]
22 11 68 70
Usher CD-1:
Nissen lever!
Tomten er ikke død! Han har bare flyttet til Taiwan.
sher er vel i hifi-sammenheng først og
fremst kjent for sine høyttalere, hvor
guruforklarte Joseph d' Appolitos velkjente tekniske prinsipper paret med
førsteklasses byggekvalitet og finish er varemerket. Men Usher har ikke tenkt å la det stanse
der, og lanserer nå sin første digitalavtaster nemlig CD-1. Og takk og lov for det, sier alle vi
tvilere - som med mild kronisk agnosi ikke helt
lar oss manipulere av den høflige ekspeditøren
hos Feilkjøp med nyttårstilbud av vindundermaskiner til nesten ingen penger som tar opp og
avspiller både bilde og multikanals lyd.
Gode, rene cd-spillere med firesifret prislapp
er så absolutt ikke dusinvare lengre, og spesielt
ikke at de blir levert med en seriøs nettkabel på
kjøpet! Men smått utrolig så blir faktisk Usher
CD-1 levert med en solid sådan - en som alene
ville kostet omtrent det samme som å kjøpe fra
fire til fem nye DVD-spillere av billigste modellserie fra Sony! Nettkabelen er tilsynelatende
produsert i USA - av merket Rapport - og er et
helt nytt bekjentskap for undertegnede. Av utseende er den riktignok forbausende lik noen
nettkabler Reidar Solhaug lagde til meg for
noen år siden, men er i motsetning til disse helt
myk og derfor lett å bale med. Fungerer gjør
den også. Sammenlignet med standardkabel av
sedvanlig kvalitet forstørres lydbildets panorama
og romfølelse samtidig som man fornemmer
U
40
2/2006
mer luft og dynamisk kontrast.
Kabler
Man kan selvsagt diskutere i det uendelige om
kablers betydning og hver enkelt får til syvende
og sist selv vurdere hvor mange kroner man
eventuelt vil legge i det, men jeg ser ingen
grunn til ikke å la et produkt som Usher CD-1 få
best mulig arbeidsbetingelser. Egentlig er jeg litt
overrasket over hvor mange konstruktører som
tilsynelatende ikke engasjerer seg altfor tungt
på dette området. Jeg tror man kan oppnå
svært tydelige forbedringer dersom man legger
litt ressurser i både strømtilførselen og selvsagt
også selve strømforsyningen. Det som eventuelt
ikke kommer videre fra frontenden i et musikkanlegg,, dukker som alle vet ikke opp igjen
senere i kjeden uansett pris og kvalitet på forsterkere og høyttalere. Og her medfølger altså
en seriøs nettkabel - inkludert i totalprisen på
ca syv store!. Hva har man egentlig å tape?
Intet, så vidt jeg kan forstå. For enten så har
den norske importøren gått uhyre målbevisst og
grundig til verks med en einebærbusk eller to
denne julen - eller så lever altså julenissen likevel!
Elegant og velbygget
Utpakket og spilleklar fremstår Usher CD-1 relativt beskjedent, men slettes ikke strippet for ele-
av Jan Myrvold
ganse. Rene former holdt i klassiske hifi-farger
som svart kabinett og front i børstet stål. Nei
da, absolutt intet skjemmende eller skrikende
over dette produktet som bør kunne oppnå
aksept også hos de mer designbevisste. Midt
på spillerens front finner vi et lettlest display
med like klassiske grønne tegn. Selve displayvinduet er montert på selve plateskuffen, så dette
følger med ut når man befaler denne å åpne
seg. Ellers kommandotaster av trykknappvariant til høyre for plateskuff og display, samt en
standby-bryter nederst på venstre side. CD-1
hviler sitt solide chassis på fire stødige føtter,
som igjen er polstret med puter av vibrasjonsdempende materiale.
Apparatets bakside huser et sett sedvanlige
single ended utgangsterminaler av solid gullbelagt kvalitet, to digitalutganger (coaxial og
optisk fiber) , og ellers nettbryter og standard
IEC nettbrønn.
Teknisk og mekanisk sett fungerte CD-1 helt
utmerket under hele testperioden, og byggekvaliteten og materialvalg ser ikke ut til å ligge noe
tilbake for det ypperste vi vet om i prisklassen.
Igjen ser vi at Usher stoler på det velprøvde og
anerkjente. CD-1 kan ikke spille SACD eller
noen form for DVD, kun tradisjonell CD. Dog
med det ekstra raffinement at den er utstyrt
med konverter for HDCD. Dette er neimen heller
ikke helt standard i denne prisklassen! At spil-
lere i denne prisklassen holder seg unna SACD
finner undertegnede like greit. Det må nødvendigvis bli en god del dyrere enn hva denne spilleren koster dersom man krever noenlunde kvalitet på de ekstra komponentene man da må
fylle maskinen med. (Men se hvordan testpanelet og Tore Dag Nilsen oppfatter Denon MED
SACD til enda lavare pris!red)
La oss heller ikke glemme fjernkontrollen. En
skikkelig lekker flat sak i massiv, børstet aluminium som ligger godt i hånden, og har en fornuftig ergonomisk layout. Utmerket - her er det
rett og slett mange produsenter av langt dyrere
utstyr som har noe å lære!
Under testseansene hjemme i min stue fikk
CD-1 boltre seg med førsteklasses forsterkerelektronikk i form av Denon PMA - SA1 og
Dynamic Precision P1b/A1b på transistorsiden,
og EAR/Yoshino 864/Conrad Johnson Premier
140 på rørsiden. Høyttalere var Amphion Xenon.
Usher CD-1 veier i all sin metallprakt relativt
beskjedene 6 kg,, men låter som det dobbelte.
Nesten sjokkartet stort lydbilde med overraskende godt fraspark åpenbarer seg på et så krevende stykke musikk som "Niagara Falls" av
Grofe. Jeg må nesten klype meg litt i armen.
Kaskadene av detaljer i nær sagt alle frekvensleier av dette mastodontiske verket holdes
imponerende godt i tømmene uten at de kommer i veien for hverandre. Først når jeg prøver
samme cd i min egen referanse Electrocompaniets EMC1- blir jeg minnet om at
også Usher selvsagt mangler litt av den totale
kraft og tyngde i anslagene vi kan finne hos de
virkelige verstingene. Men det tilgis lett i denne
prisklassen! CD-1 har uansett nok skyv og fremdrift til å få frem noe av det viktigste i musikkformidling, nemlig dynamikk, rytme og timing.
Råtassen fra Cambridge er riktignok hakket vassere, men Usher har mer raffinement og eleganse oppover. Derfor tror jeg man holder ut lenger
med Usher CD-1 før man blir lyttetrett.
kanten med litt mer gniss akkurat her enn
foreksempel S6 fra Vincent. Da skal vi samtidig
huske at sistnevnte er vår ubestridte favoritt
innenfor sin prisklasse, dessuten rørbasert og
koster i tillegg bortimot det dobbelte av Usher!
Så CD-1 er tilgitt - nok en gang.
Skal jeg være veldig pirkete, så savnet jeg
kanskje litt mer kropp og stoffelighet i enkelte
partier i øvre deler av mellomtonen. Direkte
sammenlignet med min kjære, fullt oppgraderte
EMC1 blir det fortsatt underholdende livekuttet
"Junction Shuffle" med Blue Junction fra High
Fidelitys test-cd nr 43 litt spinkelt, men noe
annet ville vært en regelrett sensasjon.
Imponerer gjør CD-1 derimot til gangs når
den får behage lytteren med Diana Kralls forførende toner fra albumet "The Girl In The Other
Room". Spesielt på åpningskuttet, hvor cymbalene på en nesten eterisk måte slipper taket i
høyttalerne og med florlett detaljering former
seg rundt en lykkelig skribents ører.
Sibilantlydene blir aldri ubehagelig skarpe eller
harde, og viser ingen interesse for å stikke av og
plystre seg vekk fra den innsmigrende kanadaensens tungespiss. De har det nok ikke så verst
akkurat der!
Luftig
Konklusjon
I tillegg får vi en veloppløst eksponering av
musikken med både luft og gjennomsiktighet
gjennom hele frekvensskalaen, og alt av detaljer
avsløres tydelig med et flott perspektiv innover
mot bakveggen. Transientene kommer som perler på en snor, og også de små og mer delikate
anslagene gjengis rent og klokkeklart med tydelige referanser til selve materialene i de ulike
instrumenter som benyttes. Rett og slett svært
naturtro gjengivelse av de klanglige egenskaper.
CD-1 spiller også svært harmonisk med glatte, velsmurte overganger slik at musikken henger godt sammen. Noen spillere fra de litt lavere
priskategorier lar seg noen ganger friste til å
fremheve enkeltområder i deler av frekvensskalaen, som for eksempel en liten boost i mellombassen eller en overtydelig og fremskutt
mellomtone med vel mye energi i det kritiske
presensområdet hvor ørene våre er på det mest
følsomme. Men jeg oppfatter ikke Usher slik. Til
tross for en ganske ren og polert overtonestruktur så oppleves den kanskje ørlite grann røffere i
Med sin vidåpne og flotte musikkpresentasjon
kombinert med utmerket byggekvalitet er det
vanskelig å konkludere med at denne spilleren
fremstår som et usedvanlig godt kjøp.
Nettkabelen fra Rapport er i tillegg en flott
bonus. Veldig mye for pengene!
Kabler fra Rapport, Kimber, Nordost Synergistic
Research, DBL og T+A er ellers benyttet.
Storslagent
Teknisk
Analog ut
Frekvensresp.
SNR
THD
Dynamisk rekkev.
Mål
2. 5V
20Hz - 20KHz
105dB
<0.002% (1KHz)
104dB
370x430x82 mm
(dbh)
Vekt
6kg
Importør
DaCapo, Moss
Pris
kr.7.000,inkl kabel (ca. kr.2000 separat)
Rotel RCD 1072:
Biff med løk?
Rotel er blant budsjettpionerene som
gleder de mange med god lyd til
fornuftige priser. Men blir det litt mye
kantinemat som alle liker men få elsker?
Pris: kr. 6990,Importør: Neby Hi-Fi Concept.
motsetning til NAD som fremdeles leverer forbausende grei lyd til absolutt lavbudsjett, har
rivalen Rotel kuttet ut de rimeligste produktene, jazzet opp utseendet og konsentrert seg
om den midlere biten av hi-fi markedet uten
særlige ambisjoner om high-end. Som tidligere
er man alltid sikret en fair deal med Rotel; pris,
byggkvalitet og lyd henger alltid greit sammen,
men det er lenge mellom hver gang vi får vann i
munnen.
Lydkokkene på Rotel bruker utvilsom gode
råvarer og serverer det hele pent dandert.
Klamgkarakteren er generelt utmerket og langt
fra den litt tynne og spisse japanlyden som
fremdeles kan oppleves på rimelige østenprodukter. Men her er lite med krydder og de eksotiske smaker som kan henrykke de få; dette er
I
produkter som mer minner om masseprodusert
restaurantmat beregnet på de mange. Men selv
om Rotel ikke bestandig imponerer ved første
høring, er dette altså konsekvent godt skrudde
produkter med utmerkede komponenter og en
lyd som fungerer bra samme med det meste.
Men la oss høre hva testpanelet sier om lyden;
her var de mindre samstemte enn vanlig...
Anders Rosness: En typisk midt-på-treet spiller både i kvalitet og antagelig i pris. Mangler
litt dynamikk, energi og nyansering. Småfeit
mellombass og litt krydret topp men generelt
bra mellomtone selv om instrumenter blir litt
avrundet i transientforløpet. Rommer er også litt
begrenset i utstrekning og holografisk presisjon,
men en helt OK spiller som jeg basert på lyden
alene tipper koster omlag 5000 kroner?
Tore Dag Nilsen: Litt kjedelig lyd som i beste
fall er mer avslappende enn opphissende, men
etter min mening mer oppløst enn den forrige
tross et noe varmt lydbilde. Men her mangler litt
utstrekning i toppen, men absolutt et pent og
rent klangbilde. Prisen vil jeg tro er blant de
rimeligere.
Jan Myrvold: Synes denne er den beste så
langt med ganske fyldig klangbalanse og meget
brukbar kontroll. Kan det være en Rega? God
oppløsning men litt begrenset dynamikk som
gjør musikken litt grå og hverdagslig.
Prisantydning 7-8 tusen?
harman kardon hd 970:
Lettvekter
Fidelity kjenner h-k lyden som dynamisk og med
et veldig rytmisk driv i bassen. Denne spilleren
låter dessverre som den ser ut: Flat, tynn og
spinkel. Og EISA vinner?
Pris: kr. 3495,Importør: Harman-Neby.
Tore Dag Nilsen: Krisp klang med nydelig og
tydelige detaljer. Men lyden kommer liksom
ikke ut av boksen og det blir veldig tamt nedover med et noe grunt lydbilde. Dette minner
om gammeldags "japselyd" og låter ganske
billig. Regner med at prisen står i forhold til
lyden som er den kjipeste så langt...
Jan Myrvold: Testens absolutte nedtur. Dette
er helt klart en lettvekter med rotete lydbilde
42
2/2006
og skarpe kanter i mellomtonen. Dynamikken
er flat som en pannekake og her mangler helt
skyvet i mellombassen, Denne er heller litt tung
og småfet. Uansett hvor lite denne koster, så er
den et dårlig valg for musikkelskere!
Anders Rosness: Hard og kald lyd med uinn-
spirerende og unyansert musikkformidling.
Dette er nærmest som som en faxkopi av et
flott maleri: en dårlig imitasjon av virkeligheten. Likevel ikke så verst ryddig nedover. Håper
og tror at dette er en rimelig sak!
Vincent S-6:
Fremdeles konge?
Tross en kontroversiell klangbalanse som er svært mørk og
"røraktig", i forhold til den mer
fordomsfulle betydningen av
dette begrepet, kommer denne
spilleren best ut også ved
denne blindtesten.
incent S-6 har vært testet og omtalt en
rekke ganger i Fidelity, senest i forrige
nummer. Gunnar Brekke kjøpte den opprinnelige testspilleren og arbeider med en artikkel om videre oppgradering ved rørbytte etc.)
Pris: kr. 9995,Importør: Neby Hi-Fi Concept.
V
Anders Rosness: Nå er vi på sterkt stigende
kurs med dette som den klart beste så langt og
med utrolig bra stemmekvalitet nesten uansett
pris. Selvfølgelig er det litt igjen til man helt får
samme dynamikk og holografi som på referanseanlegget (EC med DP batteridrevet DAC), men
lydbildet er uansett utrolig homogent, sømløst
og med en varm, fyldig og behagelig klangkarakter uten at det blir puddinglyd. En spiller jeg
kunne ha levd lykkelig med! Prisen tror jeg må
være godt i overkant av vår favoritt Vincent S-6
som koster 10 tusen eller deromkring. 12-15
tusen?
Jan Myrvold: Nyansert, trivelig, flott oppløst
og samtidig avslappet. Naturtro lyd med flott
oppløsning og storslagen romgjengivelse.
Simpelthen råbra med flott musikk for alle
penga! Likevel en antydning til litt spisshet i slyder. Ser ikke bort fra at dette kan være litt
lureri fra redaktøren med en pris betydelig over
Vincent S-6. Hvis det da ikke er Vincent?
Tore Dag Nilsen: Dette er nok den dyreste
spilleren så langt. Det kan vi høre på den gode
oppløsningen sammen med det pene, pyntelige
og særdeles siviliserte kangkarakteren. Lydbildet
er stort og bredt, men dem varme klangen
kunne ha trengt litt mere dynamiske kontraster
og et fastere og dypere bassfundament. Pris 10
tusen eller mer?
Denon DCD-1500AE:
Super CD!
Dette er en glimrende CD-spiller i
mellomprisklassen hvor muligheten for
avspilling av 2 kanals SACD er en solid bonus!
Pris: kr. 6998,Importør: Hi-Fi Klubben.
a denne overraskende gode spilleren
lenger bak blir vurdert nærmere av Tore
Dag Nilsen sammen med Sony sin siste
multispiller lenger bak i bladet, går vi rett på
testpanelets vurderinger:
D
Anders Rosness: Så trivelig lyd; lett og luftig
men samtidig energisk med bra blås. Men
også ganske myk og innsmigrende i klangkarakteren. Lydbildet virker nærmest altetende i
forhold til ulike musikkformer, og selv om man
kunne tenke seg et enda mer solid bassfundament, er dette langt fra noen pingle. Dette er
absolutt ikke "hi-fi" men en seriøs musikkformidler som formidler budskapet, ikke teknik44
2/2006
ken. Opplagt blant de dyrere i denne testen,
kr.10 tusen++. (Og da er ikke verdien av
SACD avspilling vurdert.)
Tore Dag Nilsen: Dette er en virkelig fin spiller som i likhet med de andre i denne testen
bare mangler skikkelig bunndrag for å være
tilnærmet "high-end". Klangen er ryddig, åpen
og ganske nøytral, men burde kanskje ha litt
mer dynamisk kontrast. Prisleie tipper jeg er
noe over middels. (Igjen uten at SACD-mulighetene er kjent for testpanelet.)
Jan Myrvold: Klart bedre enn snitte, men
ikke helt i klasse med forrige. Her har vi en
relativt varm klangkarakter med en åpen og
luftig mellomtone. Ikke superdetaljert, kanskje,
og heller ikke spesielt dynamisk, men generelt
rolig, kontrollert og ganske så nøytral.
Antydning til litt "kanter" på stemmer i øvre
mellomtone, men ingenting alvorlig. Pris rundt
6 K? (Pluss evt. verdi av stereo SACD)
Creek CD 50 Mk2:
Stiv overleppe?
Pris: kr. 9995,Importør: Hi-Fi Klubben.
Denne engelske spilleren var sammen med
forsterkeri fra samme familie med på en liten
sensasjon på Hi-Fi messa i Horten.
et store samtalemne på siste messe i
Horten var det glimrende budsjettanlegget
til Lyric Hi-Fi frontet av et par billige stativhøyttalere fra Epos. Disse kostet bare et par-tre
tusen kroner paret, og da også Creek forsterker
og CD-spiller ser "rimelige" ut, trodde de fleste
at anlegget var enda rimeligere enn tilfellet var. I
tillegg var det også brukt mye penger på strømforsyningen. Et eksempel på et "skeivt" anlegg
som fungerer glimrende med én spurv i traneflokken. Forfølger man suksessen med to spurver, kollapser gjerne effekten...
D
Nøktern familie
Vi har tidligere testet Creek A50i forsterker,
senest i forrige blad. Selv om utseendet er spartansk, gir den solide vekten korrekte indikasjoner på lyd med god strømforsyning og bra kontroll. Lydkvaliteten er svært god, og minst på
høyde med prisen på kr.6.300 uten fjernkontroll
og en tusenlapp mer for de mer bedagelige av
oss. Likevel var det litt overraskende at CD-spilleren CD 50i kostet ytterligere et par tusen.
Også denne var med nøktern finish i et relativt
lite kabinett, og også denne med overraskende
solid fysisk tyngde. Og på samme måte som
med forsterkeren, var lyden særdeles nøktern og
ærlig med utgangspunkt i en usedvanlig ren og
deilig mellomtone.
Men hva sier testpanelet?
Jan Myrvold: Nå begynner det å bli vanskelig
å skille, gitt. Her har vi en veldig O.K spiller som
opplagt gjør lite galt, men heller ikke gir noe
hakeslepp. Vi snakker om en ren og behagelig
musikkpresentasjon, men jeg synes det mangler
litt lys, luft og rom i mellomtonen i forhold til et
par av de tidligere. Men koster den også litt
mindre enn de dyreste, noe jeg tipper, er den jo
absolutt verd pengene.
Tore Dag Nilsen: Minner litt om den forrige
(Denon), men her dominerer mellomtonen noe
mer. En smule "kompakt" med litt mangel på
romfølelse og dynamikk, men grunnleggende
ren og delikat med fine detaljer.
Mellomprisklasse?
Anders Rosness: Veldig klar og ryddig lyd
med meget brukbar energi, men likevel litt mer
"hi-fi" enn den forrige. Eller er den simpelthen
litt mer nøktern og korrekt uten sminking?
Uansett oppleves den noe mindre engasjerende
enn de beste selv om alt i musikken er der.
Prisantydning må være en 6-7 tusen kroner?
Consonant:
Analog digitallyd?
Denne unike spilleren benytter analogkonvertering uten de mange
korreksjonskretser og andre sedvanlige krykkeløsninger. Er det
derfor det låter mer "analogt" ?
a Håkon Rognlien går denne kontroversielle spilleren og dens helt spesielle teknologi nærmere etter i sømmene lenger bak
i bladet, gir vi ordet direkte til testpanelet:
D
pen, men bassfundamentet er ganske brukbart.
Uansett en lyd som det er litt vanskelig å få tak
i, men som skiller seg ut fra de fleste på både
godt og ondt. Pris rundt 10 tusen?
Anders Rosness: En langt fra kjedelig lydgjengiver med hva jeg oppfatter som ganske dyr og
eksklusiv lyd. Den er fin på stemmer, og her er
bra med detaljer. Men det blir lett litt grøtete og
sausa når musikken blir for kompleks.
Holografisk er den midt på treet i denne grup-
Jan Myrvold: Her opplever jeg en innbydende
mellomtone med bra kropp. Selv om kvinnestemmer likevel kan bli noe skarpe, fliser ikke
lyden opp i øvre mellomtone slik rimelige spillere ofte gjør. Her er en kontrollert og generelt
behagelig lyd, men litt lukket bass uten mye
dynamisk kontrast helt nederst. Mellompris til 45 tusen?
Tore Dag Nilsen: Dominert av mellomtonen
med begrenset holografi, men utmerket oppløsning og definisjon også litt oppover. Låter fint
med "realistisk" konsertvolum der mange
andre kan bli stressende. Tror dette er en ganske
dyr spiller, men er litt usikker på en litt uvanlig
lydkarakteren, og ville neppe kjøpt denne selv til
den antatt høye prisen.
2/2006
45
Consonant:
Uten filter!
Audio Note leder an i kampen mot filtreringen i det digitale
domene. Nå ser det ut til at flere oppdager poenget med fjerning
av de digitale filtre, også. Fidelity kaster seg med stor spenning
over Consonance CD 120 Linear; den hittil billigste spilleren med
filterløs dac….
av Håkon Rognlien
[email protected]
ndertegnede har siden første lykkelige
opplevelse med en DAC uten digital filtrering, alltid hatt sansen for den klangfulle, dynamiske og naturlige musikkgjengivelsen disse har kunnet vise til. At Audio
Note med sine ekstremt prisede DAC’er er den
fremste eksponenten for denne teknologien er
neppe ukjent, men at "vår egen" Dynamic
Presicion DAC 8.0 også benyttet denne løsningen var vel mer ukjent, går jeg ut fra. Kanskje
ikke så rart at den fortsatt står som en påla mot
de stadige "nyvinninger" som dukker opp fra
under hver en busk verden over? Ekstra spennende er det dermed å finne ut om Consonance
har fått med seg de stores magi nedover i prisklassene, og kan spre glede for de mindre
bemidlede musikkelskere?
U
Som alle andre?
Det er virkelig ingenting som viser at denne spilleren skiller seg fra den gemene hop. Den ser ut
som en rimelig fint sammensatt standard cdspiller, og veier brukbart og vel så det i den
tross alt moderate prisklassen vi her befinner
46
2/2006
oss i. Alt i alt enkelt og funksjonelt oppbygget;
og sin vane tro gir Consonance et solid inntrykk.
I grunn ikke stort spesielt å melde om denne
spillerens fasiliteter, bortsett fra en ting: Den
upsampler til 88,2 kHz om du ønsker det.
Litt om filter
De aller fleste dac’er (som alle cd-spillere selvsagt er utstyrt med), har et filter som arbeider i
det digitale domene. Dog har det ikke vært
noen hemmelighet at dette lar seg fjerne, lenge
før det vi anser for å være den digitale tidsalder
var dette prisnippet utredet. Til tross for dette
har det på et vis vært opplest og vedtatt at
dette ikke var en god ide i vår bransje. Dette
kan det altså nå se ut til at det blir en viss
endring på. For DIY-ere finnes opptil flere varianter over temaet, og når såpass profilerte merker som Consonance tar dette med seg inn i
budsjettklassen, begynner det virkelig å bli interessant. La oss gå i gang med å finne ut hva
dette gjør med en tilsynelatende vanlig cd-spiller!
Liv?
Ettersom de filterløse DAC’ene vi hittil har hørt
har hatt liv og klang som sine klare fordeler, er
det jo spennende å låne øre til Consonance
CD120 Linear’s formidling av de edle toner
også. Derfor er det litt leit at jeg må innrømme,
litt motvillig, men dog, at til tross for klare styrker i denne spilleren utfører den ingen undere. I
grove trekk hører vi en spiller med fin og
avslappet mellomtone, men med en nokså
behersket fremstiling av virkeligheten. Minimalt
med imponatoreffekter, med andre ord. Sånt
pleier ikke nødvendigvis å være en fordel i
direkte sammenligninger, men gir derimot en
økende eierglede over tid. Dette er altså en seriøs musikkformidler mer enn et leketøy, for å
sette det litt på spissen.
Sampling
Vil bare gjøre unna en liten sak før vi går løs på
musikken. Etter en del testing frem og tilbake
mellom 44,1 og 88,2 kHz samplingsfrekvens,
falt jeg ned på 88,2 som min favoritt; denne
settingen gir litt mer varme og en noe glattere
over tid, viser denne spilleren sin særdeles godlynte natur. På enkelte felter tåler den da
sammenligning med også dyrere spillere.
Musikk!
Erskines nydelige "The talk of the town" har en
venn i Consonance CD 120 Linear. Ikke at den
briljerer, men den intense fremføringen kommer
godt gjennom med særdeles pen mellomtone.
Fokus blir på nerve, og dette gir gode opplevelser. Mer overraskende er det kanskje at mer
brutale låter som Rainbow med deres "Hunting
humans" fremstår med autoritet og godt driv.
Grunnen ligger i kjernen av de filterløse
DAC’enes fremstilling; de klarer å gjøre tilsynelatende "stygge" innspillinger ørevennlige på
en mer overbevisende måte enn de fleste "normale" spillere. Derved blir denne låta varm og
voldsom, i stedet for pågående og stressende.
Barb Jungrs elegante stemme finner også gode
kår. Selvsagt har den flotte Linn-innspillingen
mye med saken å gjøre, men dog. Her gjør den
dødt løp med min modifiserte Teac, noe jeg
finner rimelig imponerende, i grunn.
Når det gjelder klassiske orkestre, er jeg nok
mer i tvil. Her viser Consonance at det er grenser, når det foregår så mange ting på en gang,
blir det rimelig klart at spillere i denne prisklassen ikke rå over uante ressurser. Jeg vil beskrive
det som skjer som en forenkling av de faktiske
forhold. Rett nok holder den rimelig orden, men
uten å finne den evige ro og eleganse som de
store og dyre kan vise til. Jeg savner voldsomheten, lekenheten, elegansen og spruten vi
finner i de mest vellykkede variantene over
temaet, rett og slett.
På god vei
fremstilling. Jeg antar noen vil finne glede også
i standard samplingsfrekvens, men i grunn synes
jeg nok upsamplingen på denne spilleren merkelig nok var uten motforestillinger best. På
finurlig vis glattes det over en litt grov natur i
presensområdet når det upsamples, og det er så
fordelaktig at jeg etter hvert ikke gadd gå tilbake til 44,1.
Grunntrekk
La en ting være klart fra start: Consonance CD
120 Linear matcher ikke Audio Note’s frittstående DAC’er. Til det mangler dynamikk og brutalitet, samt en relativt stor dose autentisk
klangstruktur. Men når det er sagt, så kjenner
jeg igjen noe av den gode, organiske og tilgivende klangen fra andre filterløse DAC’er. Det
den derimot gjør er å matche spillere i egen
klasse på de fleste aspekter, samt overgå en del
av dem på naturlighet. Men om dere synes jeg
trekker litt på det, så har dere rett; jeg er ikke
sjokkskadd av dette. Nå kan jeg høres litt brutal
ut, men skal nok rette opp dette inntrykket
snart. For det er først ved avspilling av musikk
Consonance CD 120 Linear vil få en dedikert tilhengerskare, såpass kan jeg forutse. Dere som
ønsker klangkorrekt mellomtone fremfor smell
og brutalitet har en åpenbar kandidat her. Gi
den tid! For en spiller som denne kaster seg
slett ikke på deg, den bare viser diskret frem sin
evne til å gjengi de musikalske klanger og indre
hemmeligheter. Ergo går jeg ut fra at sammenligningstester ikke er den store forse for denne
spilleren. Seriøse musikkelskere finner med CD
120 Linear et fint startpunkt for sin elskov!
Consonance CD 120 Linear, CD-spiller,
Pris: kr 6000,Importør: Hi-Fi Guiden
Benyttet utstyr:
Forsterker: Krell KAV 400 xi, Jasmine Serenade,
Audio Note M5 / Abrahamsen T2CAPA
Høyttaler: Klipsch RF 5, Klipsch B3, B&W 805s
CD-spillere: Teac VRDS 10 (modifisert), Pioneer
universalspiller (modifisert), AN Dac 3.1x
Ko n k l u s j o n b l i n d t e s t a v C D - s p i l l e r e :
Over gjennomsnittet?
I denne blindtesten med
8 CD-spillere var det bare
1 som skuffet. Den var til
gjengjeld EISA-vinner. 4 var
etter vår mening bedre enn
de andre.
like tynt som den ser ut. Greit til pengene,
muligens, men neppe av særlig interesse for
våre lesere. Skuffelsen skyldes også at h-k
generelt har særdeles høy gøyfaktor med en
usedvanlig rytmisk driv på sine rimelige ting.
Men ikke på denne spilleren. Dessuten er det
ubegripelig for oss at den har vunnet en
EISA-pris i sin klasse...
i-Fi bransjen har et litt artig uttrykk
som heter "bedre enn gjennomsnittet". Samtlige importører, produsenter og forhandlere mener forøvrig at
nettopp deres produkter er "bedre enn
gjennomnsittet". Det forklarer hvorfor enkelte
av disse- og ikke så få av dere lesere som har
kjøpt disse greiene- blir temmelig sure når
Fidelity kommer med en smule kritikk.
Men svært få – selv om de påstår noe
annet – har hørt det meste av det som finnes
på markedet. Den harde konkurransen gjør at
det aller meste faktisk er ganske så bra i forhold til prisen . Men uansett hvor høyt
gjennomsnittet ligger, så er det en umulighet
at majoriteten er BEDRE enn gjennomsnittet,
slik det ofte påståes.
Så selv om CD-spillerene i denne gruppetest er utvalgt ved hjelp av andre blader,
egne erfaringer og tips fra folk vi stoler på, vil
de fleste av spillerne være omtrent som forventet til prisklassen. Med andre ord; de fleste vil lydmessig være verd pengene, men
knapt nok "like gjerne kunne koste det dobbelte" for å bruke en annen klisje.
Bedre og billigere?
H
Som forventet
Det er to merker i denne katagorien gode,
men ikke eksepsjonelle spillere som vi likevel
vil honorere for nettopp alltid å levere gode
produkter. Både Rega og Rotel er solide aktører som leverer varen uten jåleri, og med en
ærlig og ganske naturlig klangbalanse som
fungerer utmerket i de fleste sammenhenger
til nesten all slags musikk. Også i denne
gruppetesten var det lite lydmessig å trekke
for begge, men likevel var de bare omtrent
som forventet, eller ganske "gjennomsnittlige" eller hårfint bedre enn det om vi har
klart å velge ut noen av de beste spillerene i
prisklassen.
Heller ikke Consonance klarte å vinne
overstadig begeistring i testpanelet tross veldig spennende teknologi (eller mangel på
dette) som den betydelig mer entusiastiske
Håkon Rognlien har beskrevet nærmere i sin
mer dyptpløyende vurdering. Men redaktøren
må få tilføye at den låt ekstraordinært stort
og fint fra den mindre optimale lytteposisjon
BAK Respons høyttalerne...
Av mindre skuffelser, opplevde vi budsjettspilleren til Harman Kardon som låt nesten
48
2/2006
Da gjorde budsjettmodellen til Marantz mer
vei i vellinga, med en utmerket kombinasjon
av nøytral og homogen klangbalanse kombinert med meget brukbar dynamikk i forhold
til prisen. Dette er en spiller som helt opplagt
kan være lettere å få til å fungere i et budsjettanlegg enn Cambridge Azur 640, men
dette sjekker Anders Rossnes litt lenger bak i
bladet.
Selv om ingen helt tok kongekronen fra vår
referanse Vincent S-6 med rør, var det to spillere til "halv" pris som testpanelet mente var
ganske tett på lydmessig. Samtidig var de
noe mer "nøytrale" slik at de kan være enda
enklere å sette sammen med en noenlunde
tilsvarende priset forsterker og høyttaler. Den
ene koster riktignok tusen kroner mer en
halv pris og den andre koster med sin
utsalgspris på kr.7000 hele to tusen kroner
mer. Men begge tilbyr ekstraytelser som KAN
være verd en tusenlapp eller to:
Bedre enn gjennomsnittet
Denon DCD 1500AE er en utrolig lekker sak,
men det viktige ekstra er at den også kan
spille SACD plater i stereo. Selv om vi langtfra
roper løp og kjøp når det gjelder disse nye
formatene, så er de fleste SACD-platene
mykere (men ikke mindre dynamiske), mer
organiske og mer naturlige i klangen enn tilsvarende 16 bits CD-plater. Forskjellen er ikke
dramatisk og kan med litt ulike kvaliteteskriterier innhentes med bedre CD-spiller i litt
høyere prisklasse, men en tusenlapp burde
denne muligheten i det minste være verd!
Usher CD-1 gjør ikke noe annet enn å spille de platene som dominerer 99,9 prosent av
platemarkedet, men gjør dette til gjengjeld
svært bra. Derimot tilbyr importøren en strømkabel på kjøpet som selges separat for ca.
kr.2.000- og som ifølge Jan Myrvold også er
verd pengene. Og dermed blir "halv pris" i
forhold til Vincent ganske treffende for
begge.
Men den suverene vinner- også i blindtesten- er altså vår gamle favoritt Vincent S-6
som Gunnar Brekke prøver ut i disse dager
med andre rør i utgangen for å få enda litt
strammere lyd. Men det skriver vi mer om i
neste blad sammen med Arcam og Cayin som
ikke rakk tidsnok fram til denne testen...
Linn Ninka passiv/aktiv:
Aktiv Skotte
Skotske Linn leverer nå de fleste høyttalere med enkle
og relativt gjerrige merpriser for konvertering fra aktiv
til passiv drift. Vi evaluerer Ninka gulvstående, et rimelig
to-veis system med high-end aspirasjoner...
Tekst og foto: Knut Vadseth
50
2/2006
rtikkelen om aktiv filterering av høyttalere i forrige Fidelity, skapte et uventet
stort rabalder – stort sett positivt – selv
om temaet burde være velkjent for de litt
mer garvede hi-fi entusiastene. Aktiv deling har
vært tema i alle år og proffbransjen kjører nesten konsekvent aktiv elektronisk deling i sine
PA-greier for ikke å kaste borte dyrebar effekt i
et passivt filter. Jeg har da heller aldri hørt noen
som betviler de mange opplagte teoretiske fordeler ved aktiv deling. For 20-30 år siden lanserte Philips en hel serie med meget gode høyttalere beregnet på "vanlige" musikkelskere.
Høyttalerne var ikke så mye dyrere enn "vanlige" høyttalere, men hadde innebygde forsterkere i optimal størrelse i tillegg til det aktive
delefilteret. Her var også fornuftige justeringsmuligheter som i større grad enn vanlig kunne
avhjelpe romproblemer. Likevel var det hele en
gedigen kommersiell fiasko selv om det hele var
særdeles fornuftig sett og hørt fra alle rasjonelle
vinkler.
A
Hjemmekino som drahjelp
Det ble selvfølgelig endel kommentarer til forfatteren Petters Dale sin påstand om at ALLE
kostbare high-end høyttalere burde hatt muligheter for aktiv deling. Selvsagt finnes det gode
passive filtre som i mange sammenheng kan
fungere bedre enn mediokre aktive! Dette forhindrer ikke at denne spissformuleringen er
minst like gyldig som alle andre "sannheter" i
lydbransjen.
Både undertegnede og Håkon Rognlien opplevde lyden hos Petter Dale som sjokkerende
mye bedre med aktiv deling fra Dynamic
Precision, men selvfølgelig kler også den økte
oppløsningen og detaljeringen resten av lydkilden helt naken, noe slett ikke alle innspillinger
tåler! Dessuten var dette en meget kostbar løsning med hele 3 stereo kjempeforsterkere i flerehundretusen kroners klassen.
Dersom aktiv deling skal være interessant for
andre enn oss gærningene, må det også være
relativt kosteffektivt. De nye såkalte digital-forsterkere, har enda ikke skremt noen medarbeidere her i bladet til å kaste sine transistor eller
rørkonstruksjoner. Digitalforsterkere er forøvrig
ment som et populært samlebegrep, inkludert
ulike switchmode løsninger; ikke som en presis
teknisk definisjon. Den lydmessige avstanden
mellom optimale digitalforsterkere, transitorkonstruksjoner og rørgreier er allerede liten selv om
vi ikke tar hensyn til pris og bruksfordeler, og de
meget kraftige, meget små og meget strømeffektive og dermed fysisk kalde multikanals forsterkere, kan meget vel ta igjen eventuelle lydmessige handicap ved aktiv drift! Så sant fordelen med aktiv drift påviselig er bedre, selvfølgelig!
På grunn av den betydelige interessen for
"hjemmekino", er det nyss ankommet en rekke
multikanals D-forsterkere som er svært bra! Og
som like gjerne kan benyttes til aktiv deling som
til mange kanaler! Kan "hjemmekino" få fart i
en teknologisk drøm som kan komme oss
musikkelskere til gode i magisk stereo?
Aktiv PA
Selv om Philips totalt feilet med sine "aktive"
høyttalere med innebygde forsterkere, så har
flere produsenter av proff lydutstyr også hatt et
ben eller to i det kommersielle markedet, slik
som engelske ATC. For få år siden var det også
svært populært med "aktive" basshøyttalere i
selv rimelige konstruksjoner. Men noe av problemene med aktive høyttalere, er at man ikke selv
kan velge forsterker, og at både forsterker og
høyttaler må betales under ett. Dersom aktive
høyttalere skal ha håp om å slå an, må det
være som en oppgraderingsmulighet i en vanlig
konstruksjon. Dermed kan man produsere høyttaleren i et tilstrekkelig antall til å holde prisen
på et anstendig nivå. Ekstrautgiften med et
"unødvendig" passivt delefilter er i de fleste
konstruksjoner en bagatell sammenliknet med
hva man kan spare ved produksjon i større serier. Dessuten kan kjøperen dermed fordele utgiftene over en lenger periode ved å utnytte passiv
drift mens han sparer til flere forsterkermoduler.
2/2006
51
Linn Aktiv
Skotske Linn har i mer enn 20 år anbefalt aktiv
drift og tilbudt de fleste av sine høyttaler med
muligheter for oppgradering. Dette kan enten
gjøres med et ekstra kort til egne forsterkere,
eller med en løs modul om man vil benytte
andre forsterkere. Uansett er samtlige
Linnhøyttalere klare for aktiv drift med skreddersydde elektroniske filtre som ekstrautstyr til
samtlige høyttalere-også til senterkanalen i
hjemmekinoanlegget.
Linn har nettopp kommet med nytt "flaggskip", en helt "aktiv" høyttaler i super high-end
klassen som både ser flott ut, tar relativt beskjedent med plass og ikke forlanger voldsomme
"haveslanger" for å spille optimalt. Prisen er
kr. 250.000. Men en rimeligere versjon som du
selv kan oppgradere fra "halvaktiv" (aktiv bass)
til fullaktiv -og dermed gjør inngangsbilletten
noe lavere- virker som et mer passende testobjekt for et senere Fidelity.
For å få en indikasjon på eventuelle forbedringer fra passiv til aktiv drift, har vi imidlertid
valgte den helt basale gulvstående 2-veiseren
Linn Ninka som er bygget med muligheter for
52
2/2006
oppgradering til aktiv drift; til og
med muligheter for egen forsterker til hvert av de 3 elementene
hvorav doble 6 tommers
bass/mellomtoneelementer..
Optimal Ninka
Men med fokus på lekre, men
rådyre high-end greier, virker
den lille toveismodellen Linn
Ninka med sin enkle tekstildome og bass/mellomtone elementer i en smal søyle, nærmest
som en grå mus. Det skulle vise
Simen Bjerkestrand hos Kontrapunkt hjelper deg gjerne
seg at det var en mus som
med monteringen av aktive delefiltre.
kunne brøle! Og går vi nærmere
inn på denne enkle høyttaleren, er den i virkelig- tanken streifet meg; har Linn kompromisset det
heten ganske optimal. To mindre basselementer passive delefilteret i Ninka for å promotere sine
krever mindre bredde og størrelse på kabinettet aktive løsninger som jo også kan gi et betydelig
som dermed blir meget solid og med potensiale mersalg i antall forsterkere? Lyden med
til god romdefinisjon på grunn av lite tidligrefElectrocompaniet CD-spiller (og Audio Note
leksjon. Kabinettet er ytterligere perfeksjonert
DAC 3), DP "aktiv" pre, Valhalla kabler og Linn
med en trapezform som reduserer stående innChakra 200 watt stereoforsterker (kr. 28.600)
vendige bølger.
spilte imidlertid særdeles overbevisende, og
Og det hele blir rimelig! Kr. 14000 oppleves
ærlig talt betydelig bedre enn jeg hadde forvennesten billig, ikke tet av en såpass liten og rimelig høyttaler. Noe
minst mår det
av skrytet må opplagt også gå til den nye
leveres fra en
Chakra 2x200 watter som også leveres i 3 og 4
kjent og ganske
kanals utgave i samme beskjedne aluminiumseksklusiv "merke- boks , og som selv i 4 kanal veier nesten ikkevare" som Linn.
noe.
Og ikke minst
Her var absolutt ingen tendens til hardhet
med de 10 solide eller elektronisk støy som ofte kommer i veien
terminalene på
for musikken selv i ganske kostbare anlegg, og
baksiden som
med en litt varm klangbalanse som aldri blir
med ulike print"pudding" da her et tilstrekkelig dynamikk,
kort kan tvinge
inkludert en tett og stram bass som bare trekker
forsterkersignalet seg litt aller nederst. Diskanten er litt forsiktig,
til å nå elemenmen veldig "søt" hvilket fra min side betyr at
tene på ulik
her ikke er antydninger til hørbar "klirring", et
måte. Vanlig
faguttrykk som vel er selvforklarende?
monowiring virker Romopplevelse og nærvær oppleves veldig bra
litt uinnspirerende og svært nær forventninger til high-end.
når man kan
Avstanden til referanseanlegget er betydelig
velge bi-wiring,
mindre ved mer "normale" lydnivåer enn prisbi-amping, 2x
forskjellen på høyttalerene (jfr. Response Grande
aktiv og 3xaktiv
og B&W 801 D) indikerer. Igjen et bevis på at
med enkle midler! en rimelig to-veis høyttaler- stativ eller gulvståMen også i bi- ende-kan låte uhyre tett på betydelig dyrere løswiring låt det
ninger. Men bare om resten av utstyret er helt
overraskende fint på høyden. Linn Chakra forsterkeren var opplagt
med bare små og det tross en moderat pris i high-end sammennydelig balanser- heng...
te kompromisser i
Aktiv lyd
frekvensfløyene.
Så gearer vi om til aktiv drift! Vi setter nå inn en
Så bra at en
4 kanals Chakra 200 watter til kr.41.600, men
gammel hi-fi
entusiast tar seg i ser i etterkant at vi burde satt inn en 4 kanals
100 watter til bare kr. 23.400 pluss 4 delefiltre
å reflektere litt
a kr.1200 for å finne ut om aktiv drift simpelover hvor bra er
then kan bli rimeligere da man ikke kaster bort
bra nok- for
musikkens skyld? effekt til å varme opp motstand i det passive filteret. Simen Bjerkestrand forsverger at 100 watPassiv lyd
teren i aktiv drift spiller like bra som 200 watteSom gammel gri- ren med vanlig passiv drift.
nebiter må det
Med 4x200 watter inn i Ninka, spilte denne
innrømmes at
enkle høyttaleren uansett som man knapt kan
tro det. Hele lydbildet ble enda mer fasttømret
samtidig som det økte i størrelse både i bredde,
dybde og høyde! Garantert. De enkelte aktører
med sine stemmer eller instrumenter ble enda
bedre definert med "tydeligere" kropper og
betydelig mer luft i mellom. Dette skyldes antagelig at den langt bedre dynamiske kontrasten
også fører til en løssluppen glede i de frigjorte
transientene som lekende lett klinger ut mot en
fastere definert bakgrunn. Jeg ser ikke bort fra
at en oppgradering av forsterkeri fra kr.28.600
til 41.600 uansett kunne bety mye for lyden av
selv en relativ enkel høyttaler. Likevel er jeg forbløffet over kvalitetshevingen i dette forsøket
fra et veldig bra oppsett i vanlig passiv mode ,
til oppsiktsvekkende god lyd som medfører
bedre styring av bassområdet som også forventet i vanlig oppsett med større forsterker. Men i
tillegg ble hele grunntoneområdet- den viktigste
og mest oversette delen av frekvensgangenbetydelig strammere, mer dynamisk og mye mer
løssluppen og frigjort.
Det er nesten ikke til å fatte at en liten rimelig to-veis gulvhøyttaler kan spille med en slik
grad av naturlig storhet og musikalsk integritet i
en ganske stor stue. Denne demonstrasjonen
bør bli en solid fultreffer om Kontrapunkt med
to ulike sett Ninka klarer å holde på publikum i
sitt butikklokale eller på messer i 5 minutter. På
den tiden vil de fleste av oss bli overbevist om
fordelene med aktiv drift, men vi hører det
instinktivt på bare 5 sekunder!
Konklusjon
Det er i ettertankens klokskap selvfølgelig dumt
av meg å ikke prøve den langt rimeligere 100
watts 4 kanal Chakra forsterkeren mot den nesten dobbelt så dyre 200 watteren. Dermed
kunne man utnyttet den aktive høyttalerens
bedre effektivitet som i det minste langt på vei
får mer ut av den mindre forsterkeren, noe som
kan subsidiere mye av prisen for elektronisk
deling.
Uansett fikk vi større forbedringer ved overgang fra passiv til aktiv drift enn hva en dobbelt
så kostbar forsterker normalt vil gjøre. Det er
slett ikke enkelt å beskrive hva den spontant
langt mer åpne, luftige og mer nærværende forbedringen består i, da det er en herlig blanding
av mer kontroll i frekvensfløyene med betydelig
mer dynamisk løssluppenhet i hele området. De
fleste av dere lesere vil oppfatte forskjellen på
5 sekunder! Og mange av oss vil simpelthen
kalle det hele "mye mer musikalsk" for å slippe
å finne fram de besværlige ordene som likevel
ikke er helt dekkende for hva vi opplever.
Vi vil i neste Fidelity ha en nærmere presentasjon av Chakra og andre multikanal forsterkere
som, med eller uten D-betegenselse og "smarte" strømforsyninger, tilbyr stadig bedre lydkvalitet i mer enn 2 kanaler. Fint for multikanal,
men minst like spennende for potensialet med
bi-amping og aktiv deling!
Pris: Linn Ninka høyttaler:
kr.14.000 pr. par
Linn Chakra 2x200 watt forsterker
kr. 28.600
Linn Chakra 4x200 watter forsterker
kr. 41.600
(Linn Chakra 4x100 watter kr. 23.400)
Aktive delefiltre kr.1200 pr stk.= kr. 4.800
for Ninka 2 veis system
M u s i k ko m t a l e r :
Glimmer og gråstein
– nesten bare godt norsk
"Lars Lillo-Stenberg Synger
Prøysen"
Lars Lillo-Stenberg (Universal)
Prøysen har blitt tolket og re-tolket og tolket igjen
og igjen av et utall artister. Det har gitt oss noen
virkelige klassikere som "Med blanke ark", hvor
mange av Norges fremste artister tolker Prøysen
– og ikke minst Håkon Paulsbergs "Jinter".
Begge disse utgivelsene er både musikalske og
lydmessige godbiter, som er obligatoriske i
enhver cd-samling.
Når Lars Lillo-Stenberg gir seg i kast med
Prøysen er det grunn til å ha høye forventinger. Utgivelsen er et resultat av at Lars for
noen år siden tolket Prøysen-sanger i teaterstykket
"Kjæm æiller att" på Nationaltheatret. Lars LilloStenberg, som er en særegen poet og musiker,
burde ha det beste utgangspunktet for å lage sin
egen versjon av Prøysen. Hans skolesangbok-prosjekt "O var jeg en sangfugl" og kjærlighetserklæringen "Oslo" viste at han virkelig evner å
tilføre kjente og kjære sanger nye dimensjoner.
Med sitt Prøysen-prosjekt lykkes han etter
min mening enda bedre. Årsaken er at han er
uærbødig nok til å bruke gamle og kjente
sanger og melodier som springbrett til å
skape sitt helt egne Prøysen-univers. At han
lykkes har både med Lars Lillo-Stenbergs
måte å synge og å fremføre tekster på – men
også mye med de musikalske løsningene han har
valgt. Han utnytter hele spekteret fra enkle gitararrangementer til relativt rockete låter i beste
deLillos-stil. Lars Lillo-Stenberg retolker og utdyper de kjente melodiene til Finn Ludt, Bjarne
Amdahl, Robert Normann og Johan Øyan ved
å tilføre dem nye akkorder og kontraster.
Språket leker han også med. Hans urbane
tilnærming til hedemarksdialekten kunne falt
igjennom og blitt en slags Frogner-jippo. Her
oppleves det sjarmerende og skaper en ny
dynamikk i tekstene. Utvalget av sanger er
også etter min mening klokt. Han har av
ulike årsaker styrt unna enkelte av Prøysens superklassikere. De han har tatt med er klassikere som "Blåklokkevikua",
"Slipesteinsvalsen", "I Bakvendtland" og "Julekveldsvisa". Disse tolker
han i nesten geniale nye versjoner. I tillegg har han valgt å ta med en
del mindre kjent stoff – i den grad sanger av Prøysen kan sies å være
ukjente. Resultatet er i alle fall at han tar oss med i litt ukjent
Prøysenland og viser oss både Prøysens og sin egen storhet.
Lydmessig er produksjonen helt på topp og utgivelsen har åpenbare
audiofile kvaliteter. Alt i alt er jeg både ydmyk og takknemlig for denne
utgivelsen. Ydmyk fordi jeg bøyer meg i støvet både for Prøysen og Lars
Lillo-Stenberg, som begge er poeter og sangere som står som påler i
det norske kulturlandskapet. Takknemlig fordi dette er en plate som jeg
kommer til å spille om og om igjen, fordi den er en veldig bra utgivelse
som føyer seg inn sammen med det ypperste av Prøysen-tolkninger.
54
2/2006
av Stein Arne Nistad
[email protected]
"Looking on"
Tone Lise Moberg (Norcd)
Tone Lise Moberg er for meg et ubeskrevet blad og selv om hennes debut ikke er
oppsiktsvekkende så er den vel verdt å få
med seg. Hun har en besnærende og innsmygende, ganske dyp stemme som er lett
å like. Musikalsk plasserer hun seg i jazzland, men med tydelig forankring både i
blues- og litt utvidet pop-land, der for
eksempel Norah Jones og Diana Krall
befinner seg. Låtmaterialet er med tre unntak
cover- og standardlåter. Her finner vi for
eksempel en ikke altfor spennende utgave av
"Bye bye blackbird" og Stevie Wonders
"Chan’s Song". Mobergs egne låter har
åpenbare kvaliteter og faller fint inn i
helheten. Bandet som betår av Stein
Inge Brækhus, trommer, Torbjørn
Hillersøy, bass, Eivind Austad på tangenter
og Snorre Farstad på trompet bidrar til et
flott og helstøpt musikalsk bakteppe.
Produksjonen er svært god og lydmessig er
det ingenting å utsette. Alt i alt er "Looking
on" en respektabel og helstøpt debut som
virkelig fortjener en sjanse i cd-spilleren.
"Mira Mira"
Mira Craig (Amigo)
Mira Craig er hot. Med sitt usedvanlige
vakre utseende og til tider lettkledde
fremtoning kan hun lett havne i bimboog babe-klassen. Imidlertid har hun ubestridte kvaliteter både som artist og på det
musikalske plan. Hennes debut er en spennende syntese av musikk fra flere kontinenter og sjangere. Her finner vi den japanske
geishaen i låten "Dinner in Bed", karibiske
undertoner i "Who Make Yuh", til den nordiske "Huldra I" hvor norske folketoner får en ny
drakt – med en og annen woodoo-inspirert låt
innimellom.
Mira Craig er ellers en dame som styrer alt
mer eller mindre på egenhånd. Hun hekler sine
egne sceneklær, skriver sine egne låter og produserer sitt eget materiale. Som om ikke det var nok lager hun sine egne
videoer. Det skal et stort talent til for å takle dette. At hun lykkes såpass
bra er oppsiktsvekkende – selv om det nok er noe å trekke både her og
der. Mitt største ankepunkt er det rent produksjonsmessige. Mira Craig
vil så mye og etter min mening ville hun tjent på å de-komplisere en
del av låtene sine. Arrangementene føles av og til litt i overkant – med
et utall av elementer som i noen grad repeteres i de ulike låtene.
Hennes kor på kor på kor på kor på kor-opplegg er også spennende
men kanskje ikke på alle låtene? Og hun kunne tjent på og blitt korrigert vokalt. Hun synger bra – men har større potensial. Av og til fremstår hun også litt pompøs. Lydteknisk er det også naturlig nok noe å
trekke. Utgivelsen er gjennomprodusert med kompliserte lydbilder som
av og til oppleves som komprimert med tendens til å mangle luft og dynamikk.
Når det er sagt så står Mira Craig definitivt for en både særegen og oppsiktsvekkende debut. Hun er utvilsomt en av de
mest talentfulle artistene vi har i øyeblikket
– og hvor langt hun vil nå, har nok både
med flaks og god markedsføring å gjøre.
For Mira Craig har et talent som helt sikkert vil bringe henne til topps i Norge
som R&B-dronning. Og det er ikke mye
som skal til før hun også slår igjennom
internasjonalt. Så stort potensial har
nemlig denne jenta, som har et talent helt
utenom det vanlige og "Mira Mira" er definitivt en utgivelse å sjekke ut. Jeg synes dette
både er kult, veldig modig og forfriskende.
"Ut av veggen"
Henning Kvitnes (Amigo)
Henning Kvitnes bruker ord som "verdslig
godspell" og hevder at han ikke spiller
Americano men Scandicana … Med "Ut
av veggen" har han uansett levert en av
sine aller beste plater siden han rocket
med Young Lords og Saturday Cowboys
for årtier siden. Albumet er en meget
helstøpt affære båret frem av tekster godt
over gjennomsnittet og med et lag musikere
som virkelig får det til å fungere musikalsk.
Begrepet Scandicana føles relevant nok, for
her finner vi røtter både til skandinavisk,
men også amerikansk roots- og tradisjonsmusikk. Radiohitten "Guttær" kan vel
ingen ha unngått å få med seg og understreker nettopp røttene og den musikalske havna. Låten er en cover-versjon av
Steve Earles «Pilgrim». Den flytter
Kvitnes elegant rett til Halden og svenskegrensa. Resten av låtene står ikke
noe tilbake for "Guttær". Utgivelsen fremstår meget gjennomarbeidet og her finnes
det knappest feilskjær. I det hele tatt
møter vi en Kvitnes som slår ut i full
blomst. Og det føles befriende å høre
tekster som på mange måter er både
folkelige, upretensiøse - nesten på grensen til det banale. Likevel fungerer det!
Det enkle er ofte det beste – og
Kvitnes lever opp til dette både musikalsk og tekstmessig uten at det verken blir kjedelig eller patetisk. "Ut av
veggen" fungerer rett og slett som konsept.
Så kan en kalle det americano eller scandicana. Jeg kaller det
enkelt og greit musikk. Bra musikk.
"Good or goodbye"
Rebekka & The Mysterybox (KKV)
"Good or goodbye" som kom i oktober i 2005 er Rebekka Karijords
andre album og er oppfølgeren til debutplata "Neophyte", som kom ut
høsten 2003. Den høstet svært gode kritikker og en
Spellemannsnominasjon som beste nykommer.
Oppfølgeren er også vel verdt å få med seg. Denne platen er langt
mer tilgjengelig og ikke fullt så eksperimentell. Platen har blitt til over
en periode på 1 1/2 år og er laget sammen med "mysterybox" himself
Peder Kjellsby. Han bidrar som produsent, trommeslager og låtskriver.
Sammen har de lykkes med å oppfylle sin
egen ambisjon om å skape en plate med kontrastfylte arrangementer, dynamikk og pendling mellom sårbarhet og styrke. Resultatet er
en musikalsk reise, hvor hvert kutt både fremstår som et eget musikalsk univers - og samtidig glir inn i en spennende helhet. Tekstmessig
rommer albumet et knippe kjærlighetssanger
som Karijord selv hevder er skapt fra en absurd,
surrealistisk, litt bisarr vinkel. Produksjonsmessig
er det mye å glede seg over, både lyd – og innholdsmessig. Her finnes det mye lek med lyd og
arrangementer uten at platen blir overlesset eller
effektmakeri-preget. Karijord synger godt og
står etter min mening ikke tilbake for Bertine
Zetlitz, som jeg finner henne naturlig å
sammenligne med – både av vokale og musikalske årsaker. I det hele tatt har jeg lite å
utsette på dette albumet. Det er spennende,
nyskapende og ikke minst tilgjengelig musikk
som har både særpreg, karakter og mystikk. En
av fjorårets virkelig spennende utgivelser.
"Kong"
Håkon Paulsberg (Via Music)
Håkon Paulsberg ga i 1999 ut den fabelaktige
Prøysen-platen "Jinter". Etter det har han vært
på jakt etter et nytt poesiprosjekt. Jan Erik
Vold ble gudfar til dette prosjektet, da han
anbefalte Paulsberg å kikke litt på Georg
Johannesens tekster. Dette ble innledningen til
et prosjekt hvor Paulsberg satte melodi til et
knippe av Georg Johannesens tekster. Rett før
Cd’en skulle slippes kom den triste meldingen
om at Georg Johannesen døde julaften. Men nå
er Cd’en her og Kong har blitt en flott plate, hvor
Paulsberg virkelig evner å yte Georg Johannesens
dikt full rettferdighet. "Språket er klårt, skarpt,
motsetningsfylt, forståeleg,» skriver Kjartan
Fløgstad på coveret til platen. Det er krevende
å ta fatt i poesi på dette nivået, men Paulsberg
har skapt et flott musikalsk univers både på
sine egne og Johannesens premisser – noe som
er nødvendig dersom slike prosjekter skal fungere. Paulsberg synger flott og arrangementene er
behagelige, varierte og til tider en smule melankolske. Denne platen vokser for hver gjennomspilling og befester sin posisjon noe som kjennetegner
utgivelser, som er viktige og vil vare. Kong er en
utgivelse som du fortjener. Den gjør deg rikere og
klokere!
"A taarab voyage "
Dhow Crossing (Kulur & spetakkel)
Hva skjer når en krysser både geografiske og musikalske grenser. Dhow Crossing er et ganske eksperimentelt prosjekt hvor
musikere fra Zansibar møter folkemusikere fra Norge. I dette møtet
oppstår spennende klanger og et konglomerat av musikalske uttrykksformer som skapes uten at det oppstår kaos. Her finnes eksplosive
dynamiske anslag på strengeinstrumenter, som pirrer den musikalske
ganen og gir oss ny forståelse av ulike kulturers musikalske uttrykk –
samtidig som likheten også trer tydelig frem. Uttrykket oppleves som
moderne, engasjerende og spennende – en slags world music i ordets
egentlige forstand. Produksjonen er flott og musikken fremstår med
dynamikk og intensitet og er virkelig noe å få med seg.
2/2006
55
Plateanmeldelser:
Blått & rått
Av Håkon Rognlien
Vel… Saken er at det er bluestørke for tiden. Og siden jeg oppdaget at jeg satt
på en del skatter av lydmessig karakter, kom jeg til at leserne sikkert er like
barnslige som undertegnede, og derved liker plater med eksepsjonell lyd.
Velkommen til Telarc og Heads Up!
The
Rippingtons:
Wild card
Joe McBride: Texas Hold’em
HUCD3103
Silkeglatt jazz med høy heismusikkfaktor. So
what? Dette låter deilig, luftig og lekent.
Musikerne er som seg hør og bør på denne
musikkstilarten teknisk briljante, 100% in time
og elegante i sin fremføring. Lite vokal her, men
der den finnes er også den fremført med høy
grad av perfeksjon. Joe McBride spiller altså
piano og keyboards av diverse slag i tillegg til å
synge. I det hele tatt en behagelig skive med silkeglatt innhold og lyd.
Bona Fide: Soul Lounge
HUCD 3108
Bona Fide holder seg også til den elegante souljazzen omtalt på plata til McBride. Dette er
akkurat like elegant, like silkeglatt og totalt
sammenhengende hele veien. Herlig synthbass,
utrolig strøkent lyd og musikkmessig. Dette flyter som bremykt ut av høyttalerne, og vil med
høy grad av sikkerhet overbevise både leg og
lærd om anleggets kvaliteter. Problemet mitt
med denne type musikk er at det lett blir veldig
stereotypt når man lytter på en hel skive
sammenhengende. Men bevares det er stil og
driv over dette. Har du sansen for musikkstilen
er dette strålende kvalitet over både musikk,
fremføring og lyd.
56
2/2006
PKD-8527-2
Nå, dette er en artig
plate. Her er det klare
røtter i latinomusikken, og det er paret
med soul og jazz med
en eleganse man sjelden bivåner. Totalt sett
finner jeg denne skiva
noe mer fantasifull og
leken enn Bona Fide
og McBride, slett
ingen dum idé, for å si
det sånn. Også dette
bandet har en slik
lettflytende eleganse
som bringer tankene
hen til fornemme
hoteller i midtvesten.
Men det er når de
spiller latino de swinger klart mest. Høykvalitetsmusikk fra profesjonelle musikere, intet mindre. Lyden? Også denne
har en silkeglatt eleganse i hele frekvensområdet, kort sagt behagelig og luftig lyd for gode
anlegg.
Freddy Cole: Merry-og-round
Telarc cd 83493
Savner du Nat "King" Cole? Vel, dine sorger er
over. Freddy er Nat’s yngre bror, og han gjør ikke
på noen måte skam på brutterns minne, for å si
det som det er. Dette er eleganse og dyktighet
på høyt plan. Noe av det mest fantastisk er
dessuten at lyden på den Telarc-skiva går utenpå det meste av jazzplater der ute med sin luftige elegante og særs oppløste stil. Stilen her er
helt og holdent den samme som storebror,
vidunderlig blå og tilbakelent loungemusikk av
ypperste kaliber. Blir du ikke i god stemning av
dette anbefaler jeg beroligende midler, for så til
de grader behagelig er dette at det knapt finnes
ord. Telarc har skjenket oss en skatt!
Soulive: Break out
CCD-2302-2
Disse karene er det ikke lett å bli klok på. Klare
røtter i blues, men også disse flørter med soul
og jazz på elegant vis. Men disse har et relativt
heftig og swingende grunnkomp som gjør plata
temmelig spennende til tross for at det i
utgangspunktet kan virke litt stereotypt også
dette. De har med seg spennende gjesteartister
som Chaca Khan, Ivan Neville og Corey Glover,
for å nevne noen, så dette er et realt stjernelag.
Men før du går i metning er dette vidunderlig,
meditativ musikk av meget høy kvalitet. Disse
blir uansett ikke hyllevarmere i mitt cd-rack,
såpass kan jeg fastslå. Det er noe med denne
stemningen….
Lydmessig er dette mest på det jevne i grunn,
men absolutt bestått, selv under vårt kritiske
blikk.
Frode Fjellheim: Aejlies Gaaltije
Hele veien krydres musikken av sprelske påfunn
og vitalitet. Lyden er moderne og meget godt
innspilt, feite synthbassklanger gjør dette til en
ren maktdemo på et godt anlegg. Er du sugen
på elegant fusion er dette et meget bra sted å
begynne!
Sound and vision sampler
Telarc sacd-63012
Sampler med full surround fra SACD. Strålende
utvalg fra Telarcs eter hvert store katalog. Dette
er så vel lyd som musikk i toppklasse, en rad av
swingende og heftige rytmer fra toppartister
som Al Di Meola, Eric Bibb, The Manhattan
Transfer, Oscar Peterson…..ja dere fatter poenget. Dette er i grunn en sånn må-ha skive. En
rekke høydepunkter med tidvis nesten ubeskrivelig strålende innspillinger. Det som er så bra
er at Telarc her har samlet en rekke låter som
ikke er så totalt uten sammenheng at du ikke
gidder å høre hele plata. Sant nok er det visse
sprang her, men dog ikke større enn at det er
fullt ut akseptabelt. Nå skal det innrømmes at
undertegnede kun har hørt CD-laget, men med
den lyden de kan varte opp med der, så er det
bare å si til eiere av fullblods SACD-oppsett:
Gled dere!
The Absolute sound, Telarc classical SACD sampler
Telarc sacd-60011
Wow! Denne satt i sikringsbokse, kan en si! Her
har altså vår alles guru Harry Pearson fra magasinet "The Absolute Sound" gått i kompaniskap
58
2/2006
med Telarc, og funnet fram de heftigste innspillingene for hi-fi’n vår. Det er en sann glede for
meg å meddele at HP er like barnslig som oss
andre! Han elsker masse smell og pang, feit
bass og eksplosive låter. Alle disse 14 låtene er
en orgie i deilig og dynamisk lyd med forbilledlig klang. En av de beste klassiske samplere jeg
har hatt hendene borti, rett og slett. For ikke
nok med at lyden er førsteklasses (minst!), så er
jo også fremføringene så å si uten unntak vitale
og heftige så det holder. Vedlagt finner vi dessuten en liten booklet som gir god innføring i de
enkelte uttakene, mye å lære for hi-fi-interesserte! Ja dette var saker, alle som har et forhold til
enten klassisk musikk eller gode innspillinger
har alt å tjene på å hanke inn denne vidunderlige skiva!
Transjoik: Uja Nami og Bewafá
Vueilie VUCD 802 og 803
Vidunderlig worldmusikk med sterke stemninger
fra alt du kan drømme om av inspirasjonskilder.
Men med sterkest røtter i samisk tradisjon, så
vidt jeg kan bedømme. Frode Fjellheim er driving power bak dette prosjektet, og mens Uja
Nami er innspilt i lag med Roger Valstad ved
flere lokaliseringer i Trøndelag, er Bewafá like så
godt festet til tape i Lahore i Pakistan! Dette er
herlig musikk, for å si det kort, det er stemningsbilder, intensitet og uendelighet i hver
strofe. Dessverre gir all denne herligheten også
en viss begrensning, for det blir faktisk litt i
særeste laget å høre hele skiva på strak arm.
VUCD801
Dette er rett og slett en komposisjon basert på
en sørsamisk liturgi, komponert av Fjellheim tilbake i 1995. Og dette er altså noe av det
vakreste jeg har hørt! Det er så utrolig stemning
og eleganse over dette produktet at det bare
vokser inn på deg, sakte, men usvikelig sikkert.
At religiøs musikk kunne høres sånn ut, var jeg
da helt uvitende om! Det er kort sagt lite å tilføye. Nytelse er ordet.
Lyden er bra, ikke det beste jeg har hørt ,
men med slik musikalsk skjønnhet, er det ikke
så farlig heller!
Har dere problemer med å få tak i ovenstående skiver, forsøk www.mudi.no for de øverste
skivene, og www.vuelie.com for transjoik-skivene.
Ikkeno’ betyr noe!
Hei alle dere religiøse frender som sitter der
mellom høyttalerne foran husalteret. De blå dioder
ser deg, en ukritisk troende, dypt inn i øynene med
hypnotiske kraft; og suger deg med inn med sin
bedragerske framferd.
eg har et dyptfølt budskap til dere, mine frender: Vend om, vend
om! Dere er hjernevasket, og driver som hjelpeløst drivgods i salgsargumentenes ubendelige understrømmer. Helt konkret har det seg
nemlig slik at ikke noe av det du tror på stemmer. Kabler er like. Helt
like. Uansett hva prislappen sier. Komponentene inne i apparatet er like
også. 230 V er 230 V, tro aldri mer noe annet. Noen har målt det, og
noen vet hva de snakker om. Og rør forvrenger bare, det er derfor de
låter så bra….Og høyttalerne har i grunn ikke så mye å si. Driv dem
med en sterk nok forsterker (sterk altså, ikke "god", for det er ingen
som er bedre enn de andre, uansett).
Cd-spillere er så å si like for øvrig. Så det behøver du ikke bruke mye
penger på. Selv de slim-line sakene de selger hos Obs! er like gode som
Electrocompaniets CD-spiller. Om du skulle komme til å tro motsatt i en
J
Det er godt med slike enkle, lettfattelige
og presise angivelser av virkeligheten!
direkte sammenligning, er det bare fordi den som låter best
(Electrocompaniet) har høyest utgangssignal, og derfor spiller høyest. Og
da tror du at den er best.
Ja, den senere tids oppvåkning i de teknisk-vitenskapelige miljøer har
i sannhet satt en del interessant på kartet. Mulig jeg skulle ha sagt teknisk-konservative miljøer, forresten. For jeg synes å ane en klar tilbakegang til den tid da vitenskapen visste alt. Den gangen (på 60-tallet) kom
morsmelkserstatningen på markedet, for eksempel.
På denne tiden var det også konsensus om at kabler, forsterkere et al,
i det store og det hele var like. Men så kom voodoofolket og satte griller
i hodene våre ut over på 70-tallet med sine skamløse påstander om at
det fantes noen greier som var bedre enn det andre! Selvsagt måtte jo
dette føre til anarki og kaos. Siden den gangen har jo vi stakkarer svevet
i vår religiøse misoppfatninger om at enkelte anlegg låter bedre enn de
andre. Tøv og tant, og nå har vi heldigvis funnet det ut. Målinger kommer omsider atter til heder og verdighet, slik at vi kan komme på sporet
av sannheten igjen. På denne måten slipper vi å bry oss om alt det vi
har blitt narret til å tro på opp gjennom årene, og kan nå igjen begynne
å kjøpe forsterker etter effekt og høyttalere etter liter. Det er godt med
slike enkle, lettfattelige og presise angivelser av virkeligheten!
Jeg kan ved hjelp av den uvurderlige og nesten glemte kunnskap nå
altså avsløre hvorfor klokkeradioen spiller så mye dårligere enn hi-fi
anlegget i stua. Det er fordi klokkeradioen har forsterker med effekt på
ca 1 x 0,8 W, og høyttalerstørrelsen er nede i ca 0,15 liter! Det må jo
låte kjipt, det! Øk effekten til 200W og høyttalerstørrelsen til ca 100
liter, og pipa får en annen låt, skal jeg si deg!
Jo, dette er tiden for å takke våre trauste vitenskapsmenn og kvinner! At noen av dem faller for fristelsen til å leverer litt kreative
resultater innen medisinsk forskning og sånt får vi bare se litt stort på.
Kanskje også noen av disse er litt forvirret etter 40 år med sterkt individualistiske strømninger i folket? Men nå, når målingene igjen er sannheten, kan forskerne slappe av. Ingen grunn for å finne på noe lengre!
Så 2006 er året vi alle har ventet på. Det er bare å velge et design du
liker.. nei et design kona di liker, mener jeg, så kan du sove rolig. For inni
er de like, uansett hvor forskjellige de later som på utsiden (ikke konene;
forsterkerne!). Les det vedlagte måleblad, og få svaret på alle dine
spørsmål. Og om du skule få tilbakefall etter et besøk hos en kompis
med rørutstyr, så får du trøste deg med en flaske vin. Virkningen av den
kan i hvert fall måles! Hilsen onkel politi!
-Hauk
2/2006
59
M u s i k ko m t a l e r :
Nytt fra gamle jazzhelter
av Tore Dag Nilsen
av studioalbumene fra samme selskap,
Impulse!. De har jevnt over god lydkvalitet,
enda så gamle de er.
Nytt og bedre?
Helter er som oftest skoledannende. I de senere
år har det dukket opp en haug tributinnspillinger og innspillinger med heltenes komposisjoner.
Det er mange forbrukere som kun kjenner heltene gjennom disse nye innspillingene. En litt
merkelig innfallsvinkel, får man si, for det fins
gjerne mange originalinnspillinger å ta av. Det
gjelder i hvert fall for Trane, og de som lytter til
innspillingene hans vet at det nesten alltid blir
for store sko å fylle.
Jeg har i det siste lagt øre til en Propone-innaksofonisten John Coltrane er ikke bare
en legende for jazzfrelste. En viss mangel
på gudetro ser ut til å være utbredt blant
oss. Kanskje det er derfor Coltrane faktisk
er mer en musikalsk gud i billedlig betydning. I
USA skal det visstnok være et par dusin mindre
menigheter basert på Coltrane og musikken
hans. "Trane" ble på sine eldre dager selv ganske religiøs, noe for eksempel den fantastiske
"A Love Supreme"-innspillingen bærer preg av.
Jeg forstår disse menighetene så vel. De lar
seg nok inspirere av det Coltrane var influert av
i sine senere år, men enda viktigere var at han
først og fremst var en ekstremt dedikert og målbevisst musiker. Trane jobbet og levde som en
maskin. Denne enorme innsatsen gav resultater.
Coltrane ble en av de hovedansvarlige i å utvikle jazzen videre fra 1957 til 1966, omtrent et år
før sin alt for tidlige bortgang i 1967.
Så langt er alt dette gammelt nytt. Det fine er
at det fremdeles dukker opp innspillinger få eller
ingen har vært borte i tidligere. Ett flott eksempel er det nylig utgitte liveopptaket fra Half
Note-klubben i 1965 – "One Down, One
Up".
Her hører vi, over to skiver, John Coltrane
Quartet i sin mest utviklede og antagelig beste
periode. For utrente ører blir dette sikkert i
meste laget. Når "Trane" fyrer av en av sine
kvarterlange soloer i sedvanlig virtuos og ultraintensiv stil, klarer ingen å forholde seg likegyldige. Legg til Elvin Jones´ muskuløse traktering
av trommene og McCoy Tyner og Jimmy
Garrisons suggestive spill på piano og kontrabass, så er klinten og hveten for lengst skilt. De
fleste vil antagelig trekke seg vekk, rystet, fortumlet og forundret, men for noen få av oss blir
dette kimen til en livslang spire.
Herved har du en idé til neste gang du er i
det søkende hjørnet, men vi tilråder sterkt prøvelytting før kjøp. Lydmessig er det heller lite å
hente her. Svært lite, faktisk. Således kan det
kanskje være en enda bedre idé å starte med et
S
60
2/2006
spilling (PCD 083), Cool Train, Tolonen plays
Coltrane, hvor den finske jazzfusion-gitaristen
Jukka Tolonen spiller coltranemelodier. Sammen
med sine øvrige finske musikere fremstår
Tolonen et virkelig fremragende jazzrockband.
Et halvakustisk, får vi si. Tolonen trakterer sin
elektriske gitar på en mesterlig måte, og lydbildet preges også mye av Joonas Haavistus elektriske piano.
Disse guttene er som nevnt meget gode. De
viser også hvor godt melodimateriale Coltrane
komponerte, men for Coltrane-vante ører mangler likevel den siste lille rest villskap og originalitet. Vi har liksom hørt det før. Selv etter førti år
er ikke Tolonen & kompani i nærheten av den
visjonen og den rå energien Coltrane formidlet.
Ingen heltestatus altså, men Tolonen er en dyktig kopist som kler opp Coltrane med nåtidens
lydbilde. For dagens unge ører blir kanskje elgitar og elektrisk piano litt retro, det også.
Fersk heltedåd
fra gammel kjempe
Jøss, er det mulig? Vår gamle helt Wayne
Shorter har med sin nye utgivelse, Alegria,
levert noe så sjelden som et vaskekte mesterverk. Nesten alt har i vår postindustrielle alder
blitt så trygt, kjedelig, etablert og polert at vi
stort sett ikke hører noe egentlig nytt lenger.
Alegria er en miks av Shorter-komposisjoner
og vellykkede arrangementer av klassisk musikk.
Det sistnevnte blir ofte verken fugl eller fisk,
men Shorter er en ytterst dyktig og godt skolert
herre som har kapasiteten til lykkes på området.
Han mangler heller ikke det søkende. Her viser
han at han fremdeles besitter eksperimenteringslyst, snert og villskap nok til å prestere noe
som høres originalt ut. Plukker man denne innspillingen fra hverandre, er nok ingen av bitene
egentlig nye, men helheten virker så frisk, vital
og rik på visjoner at jeg er sikker på at vi her har
en innspilling som blir en fremtidig referanse.
Dette er kanskje ikke jazz for begynnere, men
hør bare på inderligheten i cellospillet i Heitor
Villa-Lobos´ Bachianas Brasileiras eller det høytflyende sopransaksspillet til sjefen i åpningskkuttet. Det sistnevnte nikker ganske sikkert
Coltrane himself anerkjennende til, oppe fra den
gylne skyen han sitter på.
Alegria er uten svakheter. Shorter har med
seg et A-lag av musikere, lydkvaliteten er helt
glimrende (saftig og stram bass, renhet, åpenhet, fint lydbilde etc.) og utgivelsen (Verve 543
558) har vid distribusjon.
Her er neste ukes handlingsplan: Gå inn i en
platesjappe, still musikkmikroskopet ditt på full
oppløsning og lytt grundig på dette her! Så skal
vi se om vi ikke er enige. Jeg er farlig nær å
utrope dette til årets beste utgivelse, og i skrivende stund er vi ennå ikke ferdig med årets
første måned.
Den svenske musikkskatten
Jazz på svenska er obligatorisk for alle kulturelle, musikkinteresserte og dannede mennesker.
Dessuten er det vidunderlig musikk. Det er simpelthen et regelrett mesterverk i avdempet,
minimal, melodiøs og stemningsfull musikk.
Denne milepælen ble spilt inn i to runder i 1963
og 1964. På flere måter er dette en svært enkel
affære. Jan Johansson på piano, med hjelp av
George Riedel på bass, tolket svenske folkemelodier.
Enten vi er klar over det eller ei har vi alle et
forhold til denne bemerkelsesverdig talentfulle
svenske musikeren og komponisten. Dersom du
skulle ha unngått å høre Jazz på svenska, så
kjenner du i hvert fall noe av musikken hans
gjennom Pippi Långstrump. Sverige har fostret
bemerkelsesverdig mange helter på utøversiden,
og Johansson rakk å bli en av dem før han
omkom i en trafikkulykke, kun trettisyv år gammel.
Årsaken til at vi tar opp Jazz på svenska nå,
er at den har blitt gjenutgitt i 2005, med en
skikkelig god remastring. Jeg må vel tilstå at jeg
aldri har hørt Jazz på svenska over et virkelig
godt oppsett før. Lyden på innspillingen har virket så avrullet i toppet og veik og ullen at det
ikke har fristet.
I tekstheftet til 2005-gjenutgivelsen loves det
at "den glassklare lyden nå for første gang yter
musikken full rettferdighet", og jeg må nokså
sjokkert gi dem rett i det. Et visst fall i diskanten
kan fremdeles spores, men det er virkelig moro
å få en aldri så liten følelse av å ha fått
Johanssons flygel inn i stua. Prøv det. Vi garanterer at du aldri blir ferdig med denne innspillingen.
Heptagon Records HECD-030S
Norsk jazzhistorie
Vi har da noen helter, vi også. Oslo Jazz Circle
har tidligere i samarbeid med Gemini Records
utgitt syv skiver med historiske opptak av norske
jazzmusikere. Nå har det kommet to nye, og
med albumet som tar for seg swingsangeren
Cecil Aagaard bydes vi på opptak som ikke
gjør skam på betegnelsen historisk. GMOJCD
9911 er satt sammen av et norsk radioopptak
fra 1939 og fire 78-innspillinger foretatt i
København i 1940 og én i Stockholm i 1941.
Jeg har tidligere stadig støtt på tekst om
Aagaard, men aldri hørt noen opptak. Han var
visstnok Norges ukronede swingkonge på
1930- og 1940-tallet, og var både i fysisk og
musikalsk forstand svært lik Fats Waller.
Gammel swing er kanskje ikke noen dagligdags musikalsk kost for mange av våre lesere,
men for de som anskaffer seg denne skiven er
det mye humør, nostalgi og historisk interessant
i vente. Og ikke minst god musikk. Virkelig god.
Aagaard var tydeligvis en svært dyktig sanger
med en kremete stemme, og musikken swinger
voldsomt. Med tanke på at dette dreier seg om
svært gamle 78-overføringer er lyden meget
respektabel også. Den har selvsagt tydelige
begrensninger, men er langt fra plagsom. Det
vitner om godt restaureringsarbeid. Blir dette
årets mest sjarmerende CD-utgivelse?
For noen er man nesten ikke seriøs hvis man
skriver om musikk som overnevnte swingskive.
Dem om det. Hvis man er ute etter mer "hardcore" og samtidig jazz, får man en god dose av
det fra dobbeltskiven "Oslo Jazz Circle presents Erik Amundsen". Han var faktisk en av
Europas bedre bassister i mange år, helt til et
hjerneslag satte ham ut i pensjonistenes rekker
for fire år siden.
For tiden er han mye omtalt i media. Det har
nylig vært holdt en stor konsert for ham på
Cosmopolite i Oslo. Denne dobbeltskiven får
mye ros, og høres titt og ofte på radio.
For en genuint jazzelskende nordmann/kvinne
er denne utgivelsen helt sentral. Den består av
en drøss forskjellige opptak foretatt fra 1956 til
1992, med et helt overveldende galleri av fremragende musikere og sangere. Jeg har ikke plass
til å utbrodere de musikalske høydepunktene
her, til det er det alt for mange. Amundsen selv
står for mange av dem.
Mange av opptakene stammer fra
Amundsens egen båndopptaker, og lydkvaliteten
varierer endel, men igjen er ingenting dårligere
enn at det er godt anvendbart, og lyden er godt
restaurert.
Vi hører forresten titt og ofte at diverse opptak er for gamle eller dårlige til at det er noe
vits i å lytte til dem over skikkelige anlegg (se i
Johansson-omtalen). Det man da egentlig forteller er at anlegget har for dårlig oppløsning og
feil klangbalanse. Anleggene våre er gode når
det gjør godt å høre på både nye og gamle innspillinger. Anleggene er egentlig ikke gode før
både teknisk høyverdige så vel som teknisk
begredelige innspillinger kun vurderes etter
musikkmessige kriterier. Vi får ha dét i minnet
neste gang vi legger ut om kravstort utstyr, analytiske komponenter osv…
Budsjett: Arcam Solo:
Arcam Solo – britisk
nybrottsarbeid!
Etter overraskelsen i form av Audio Pro Stereo One i
forrige nummer, er det på tide å kvitte seg med noen
fordommer. Det er bare å innse – noe har skjedd i
"hi-fi jungelen".
Av Anders Rosness
kte Hi-Fi må ikke nødvendigvis lenger
være verken stort, stygt, uhåndterlige
eller ha kjøling som air condition anlegg.
Det ser vi stadig flere eksempler på. Selv
i hi-fiens hjemland, England, hvor design og
betjeningsvennlighet blant entusiastene nærmest har vært ansett som mistenkelig, er fokus
nå snudd mot helt nye og ytterst smakfulle
kreasjoner. Spørsmålet blir om det er total
"sell-out" fra en døende bransje - en ny tonedøv generasjon med ingeniører som har overtatt R&D (research & development), eller rett
og slett de allestedsnærværende kyniske blåruss som en gang for alle skal bevise at folk
E
62
2/2006
ikke hører forskjell - uansett. Fidelity tar ansvar
– og tester lekker hi-fi. Som konkurrent til forrige nummers komplett anlegg fra Audio Pro,
må vi dog forvente en del mer av Arcam Solo.
Prisen er oppe i 13 laken, og selv med DAB
mottaker, klokke og alarm samt et rålekkert
kompakt og symmetrisk design, må det være
budsjettreferansens lydmessige kvaliteter som
blir målestokken.
Må hi-fi komponenter
være stygge?
At hi-fi lyd, lekkert design og fornuftig pris går
opp i en høyere enhet er nemlig noe også vi i
Fidelity vil bifalle. Dette påstås å ha vært målsettingen for en av de britiske øyers mer velansette produsenter – Arcam – med deres inte-
grerte Solo. Med mye åtgaum og diverse priser
i bagasjen lander den på mitt hi-fi rack – full
av eleganse og selvtillit. Utvilsomt lekker og
lettbetjent, kompakt og solid. I Solo har man
samlet en CD-spiller (Visstnok en Arcam CD
73), en analog og en digital DAB radiodel, en
fjernstyrt kommandosentral med mange inn og
utgangsmuligheter samt en to kanals forsterker
av fornuftig kvalitet. Det postuleres at den ikke
gjør skam på Arcams gode rykte når det gjelder lydkvalitet – og det er i tilfelle en bragd til
Solos "veiledende" pris på 12 998.-. Dermed
utgjør den et perfekt utfordrer til vår budsjettreferanse som vi som kjent har priset til kr. 20
000 totalt – kr. 7000.- til høyttalere og kabler
gir en god del muligheter! Utseendemessig vil
Solo i mine øyne vinne overlegent, og utstyrsmessig og betjeningsmessig er det ren knock
out! At den tar minimal plass i hylla og kan
fylle en rekke funksjoner i fremtiden gir den
ytterligere poeng.
Husets nye sentralenhet
Umiddelbart må det fastslås at Solo har den
rette utstråling av lekkert design og tillitvekkende utførelse. Jeg faller fullstendig for dens
lille frontlogo som er lekkert integrert med stereo inn og utgangssokkel for hodetelefon og
programkilde. Med den massive fronten med
buer på endene, det symmetriske layout og
dens tyngde på snaut 8 kg, framstår Solo som
elegant og diskret. I hvert fall til man skrur den
på. Man kan jo mene hva man vil om den kraftige, etter hvert så moteriktige blåfargen som
alle komponenter nå har tatt i bruk. Solo forteller i hvert fall i klartekst mer enn man trenger å vite. Her skal man for eksempel ikke være
i tvil om at det er Arcam som er produsenten.
Det sier den fra om hver eneste gang du skrur
den på! For oss med stadig mer redusert syn er
det dog deilig med et såpass stort og tydelig
display, selv om en avbryter kunne vært ønskelig noen ganger. (Slik som Abrahamsen så viselig har utstyrt sin nye sluttforsterker med!)
Alle knapper på fronten er like, og det er
seks på hver side av displayet. Noe må være
gjort riktig, for å betjene Solo er ganske liketil
til tross for en helt egen layout. Utrustningen
er det heller ikke mye å utsette på: Mini - jack
inn og utgang på fronten er åpenbart et bra
sjakktrekk – svært brukervennlig for et sentralt
plassert styreanlegg for husholdninger på vei
inn i et nytt årtusen. Det samme må sies om
DAB-radio – "ja, takk begge deler", har alltid
vært en smart leveregel! Påskrift som Menu,
Info og OK lyder kryptisk men er temmelig
selvforklarende for en uten knappeskrekk.
På baksiden finnes 4 linjeinnganger, tape
out, pre out og en zone 2 utgang for multiroms oppsett. Som supplement til denne fins
også en RS232 seriell port som gir mulighet for
integrering i et fullt automatisert opplegg. En
digital utgang (TOSLink) og tre elektriske fjernstyrte utganger med ekstra 12Vavbryter sikrer
muligheter for integrasjon til ekstra apparater.
Med Solo har Arcam lagt det meste til rette for
å bruke den som sentralenhet for musikk i
hjemmet – nå eller engang i fremtiden når
behovet melder seg. En liten innrømmelse før
lyttetesten: Jeg testet aldri alarmfunksjonen –
men klokken så ut til å fungere utmerket.
Men låter det bra?
Så langt må vi konkludere med at Solo er et
velutstyrt, lekkert, lettbetjent og tillitsvekkende
apparat som virker godt rustet for mange års
trofast bruk. For oss i Fidelity er det lydkvaliteten, først og fremst fra CD som har vært i
fokus i testperioden. Som produsent av bla.
svært vellydende CD-spillere og integrerte forsterkere, forventet vi at man i dette apparatet
skulle komme opp på nivå med separate komponenter i prisklassen.
DACen i spilleren er en 24 bits Delta Sigma
fra Wolfson, for øvrig samme konvertering som
benyttes til avkoding av DAB-signalene.
Forsterkeren leverer 2 x 75 Watt kontinuerlig,
men siden det er oppgitt i 4 ohms impedans
ved 1 kHz, vil jeg tippe at den leverer rundt 50
W i 8 ohm – i fullt frekvensområde. Vekten
tyder på at trafo og strømforsyning er grei nok
– i hvert fall til prisen, dette er som forventet
fra en såpass profilert produsent.
Høyttalerne vi testet med var Patos Lyric 302
mkII og Patos Basic 410. Arcam produserer
også Alto til Solo, men disse var dessverre ikke
tilgjengelige til testen. Kablene var Kimbers
Kwik 12 og Tara labs Prism Omni III, som fungerte bra med Solo.
Førsteinntrykket var klart positivt. Solo går til
verket med stor entusiasme og spilleglede. Det
er lett å trives med den litt "feite" lyden, den
er uttrykksfull og fokuserer på en mystisk måte
på solisten, det være seg vokale eller instrumentale utgytelser. Katie Melua får full oppmerksomhet i stua – men etter noe spilling og
forskjellig musikk begynner man å gjenkjenne
noen små lydmessige uregelmessigheter.
Perspektivet er bra fra venstre til høyre, men
kunne helt klart hatt mer dybde. Lydbildet flytter seg litt langt fram, og kommer noe nærmere enn man er vant med.
Her er masse detaljer, men tonalt sett er det
ikke helt nøytralt. Diskanten er og blir noe
fremhevet. Med for eksempel Tara Labs høyttalerkabler roes dette noe ned, men det kan ikke
elimineres med høyttalerkabelen alene. Mye
tyder på at CD-spilleren er virkelig bra her, og
at det er forsterkeren som preger lyden mest.
Jeg har en mistanke om at den er lydmessig tilpasset sine stativhøyttalere Alto; det forklarer
2/2006
63
går bra er den virkelig bra. Vår lille billigfavoritt
Tannoy Fusion 1 vil garantert fungere godt med
Solo. Da vil også prisen holde seg rundt kr.
15000 inkludert Kimbers installasjonskabel – og
det for et komplett og framtidsrettet – og ikke
minst lekkert og diskret anlegg med både digital
og analog radiodel. Fidelitys lille budsjettanlegg
fra forrige nummer (Creek A50i, Fusion 1 og
Cambridge Azur 640) til rundt 10 000 har i Solo
en mange hakk lekrere konkurrent med 50%
høyere pris, men med mer enn 50% flere muligheter, inkludert radio. Men like lekker og lettbetjent som Arcam blir det langt i fra!
Konklusjon
jo at gulvstående høyttalere (som i vårt referanseanlegg) gir den problemer. På noen innspillinger er dette ikke kritisk, men innimellom går
det temmelig galt. Problemet blir aksentuert i
crescendoer og ved større dynamiske utladninger. Forsterkeren har rett og slett begrensede ressurser; jeg har hørt mer nøytrale og uberørte 70
watts forsterkere, for ikke å si 50 W, enn dette.
For å trekke fram en til under kr 5000 – Thule
IA60 vår gamle favoritt, og en verdig og rimelig
konkurrent.
Innenfor fornuftige grenser, med en høyttaler
og kabel med litt avrunding i topp og bunn,
spiller Solo svært hyggelig. Den er litt lys, men
blir aldri direkte spiss eller påtrengende – til det
er oppløsningen rett og slett for god. Slik sett er
det ingen tvil om at dette er et ekte hi-fi produkt. Det relativt høye detaljeringsnivået kler
mange plater, og den før omtalte entusiastiske
lydkarakteren er langt å foretrekke framfor mye
kjedelig og "riktig" musisering som en del "hifi" forsterkere preges av. Bassen går faktisk
svært dypt, men glipper derfor også taket en
gang i blant. Solo vil fryktelig mye – og når det
Arcam Solo har en rekke positive egenskaper til
en særdeles realistisk pris og vil vinne alle
damers hjerter i konkurranse med alle budsjettanlegg vi i Fidelity klarer å tenke ut. Men når
det gjelder lydkvalitet alene, må man i det minste finne mindre krevende høyttalere enn hva vi
har til disposisjon. Akilleshælen i dette komplette minianlegget er ikke uventet den innebygde
forsterkeren som er litt svak og blodfattig. Men
ærlig talt; som et sekundæranlegg i finstua eller
på soverommet – gjerne også som et meget
akseptabelt lydanlegg til flatskjermen – er dette
svært nær optimal lydkvalitet for prisen.
Pris: Arcam Solo kr. 12.995,Importør: Akustikk
Budsjett: Cayin 156 B integrert:
En knallperle!
immel og hav – her får man dynamikk
for pengene! Cayin går til verket som en
forsterker man vanligvis må betale opptil
flere kilokroner for. De siste par månedene har
budt på dynamiske overraskelser som budsjettanlegget aldri tidligere har vært i nærheten
av. Den søte juletid ble preget av til dels intensiv musikkavspilling, og det er en glede å
melde etter et par måneders bruk at Cayin
bare forsterker det positive inntrykket jeg
umiddelbart fikk og meldte
om i forrige nummer av
Fidelity. Den har massevis av
muskler, den er detaljert og
åpen, og den kan rocke!
Sammen med Cambridge og
de opprinnelige Patos Basic
410 er det bare å gi seg
over – dette er et anlegg
med bøttevis av spilleglede!
Men et lite forbehold:
Etter å ha levd med
denne forsterkeren noen
måneder er det på tide å
bidra med et lite tillegg til
testen i forrige nummer – og
H
64
2/2006
noen forbehold som har dukket opp underveis.
Først og fremst gjelder det den usedvanlige
høye følsomheten på linjeinngangen. Det er litt
sært å måtte være så forsiktig med volumkontrollen – med fjernkontroll er enda vanskeligere
å få justert nivået helt presist.
Dessuten er budsjettreferanseanlegget noen
ganger i overkant entusiastisk. Det er ikke alle
innspillinger som kler å få sine rytmiske elementer til de grader eksponert. For eksempel
kan man lure på om basstrommene, for
eksempel. på Katie Meluas siste CD egentlig er
ment å komme så til de grader i fokus.
Cambridge gir en dyp bass som står i et ube-
gripelig misforhold til dens pris, og Cayin
bremser den overhode ikke. I forhold til
Electrocompaniet ECI-4, som er min integrerte
referanse, er det ro og mer orden som mangler.
Sist, men ikke minst – jeg hater det sterke blå
lyset. Riktignok matcher fargen både
Cambridge og en rekke andre av dagens komponenter, men litt mer diskresjon kunne vært
på sin plass!
Pris: kr. 6.495,Importør/forhandler:
Norsk Audio Teknikk.
Budsjett: Marantz CD5001 OSE:
En verdig motstander?
Vår budsjettreferanse Cambridge Azur 640C
er fremdeles, etter 18 måneder, vår budsjettreferanse
blant CD spillere til under 10 000 kr. Kanskje er det en spiller
med det imponerende tillegget Original Special Edition (OSE) som
kan vippe den ned fra pallen?
Av Anders Rosness
D5001 OSE er den andre Marantz spilleren som har tatt opp hansken fra
Cambridge. Forrige gang dreide det seg
om en særdeles trivelig gjengiver, men
en som dessverre sprengte budsjettet for vårt
budsjettanlegg. Nå har vi altså funnet en rimeligere utfordrer, og etter loven om stadig bedre
lyd for færre penger, har den kanskje en sjanse?
C
"In the right corner"
Utførelsen til prisen trenger ikke denne
Marantz-spilleren å skamme seg over. Azur
640C er ingen tungvekter, og Marantz virker vel
så solid. Den veier 4 kg - helt greit til prisen.
Dessverre har ikke Marantz avtakbar nettkabel
– det har Azur – og det anser jeg som viktig
pluss for ethvert hi-fi produkt.
Min erfaring er at begge disse spillerne profiterer på et godt underlag – derfor har jeg plassert dem på spikes i mitt Target rack - anbefales.
Marantz 5001 OSE er ellers utstyrt som det forventes: På baksiden har den både optisk og
elektrisk digitalutgang – akkurat som
Cambridge. Nå er det kanskje ikke drivverkene
som er disse spillernes beste side, men allikevel.
En ting må jeg skynde meg å nevne – Azur
640C lider av noe mekanisk avspillingsulyd som
kan være generende ved sart musisering, en
liten skjønnhetsplett i alt skrytet. Marantz er
derimot deilig tyst.
For å fullføre den fysiske sammenligningen
må jeg bare konkludere med at jeg foretrekker
fjernkontrollen til Cambridge. Det gjelder i forhold til alle billigspillere, og de fleste av de
dyrere jeg har vært borte i, også. B&O lagde noe
66
2/2006
tilsvarende for mange år siden – danskene skal
nok ha litt av æren for denne positive trenden.
"- And Box" Ballettdanser mot tungrocker
Takke meg til tester av CD-spillere. Her er det
enklere enn med mye annet å gjøre AB-tester –
i den grad det er lydmessige forskjeller. Jeg fant
det ikke særlig vanskelig å høre forskjell på
duellantene, men derimot var det verre å å
avgjøre hvem som er mest "riktig". Som tidligere selger i bransjen har jeg fått spørsmål som:
"Det låter bra, men er det bra?" I dette tilfellet
må man nesten kunne si at spørsmålet har
berettigelse. Begge disse spillerne lyder nemlig
svært bra – ja oppsiktsvekkende godt, prisen
tatt i betraktning. Jeg vil gå enda ett skritt lenger å si: Gå til din lokale hi-fi sjappe og kjøp deg
ny CD-spiller, i den grad den du har er fra før er
under fem år gammel, og kostet mindre enn 10
000 kr som ny. Hvorfor? – Jo, for å høre platene
dine på nytt – men denne gangen med bassfundament, musikkglede og en detaljrikdom som
du aldri før har hørt fra anlegget ditt. Tro meg –
CD platene dine får et trøkk og et innhold som
vil trollbinde deg – og det gjelder begge disse
spillerne. Hvis du tenker på å anskaffe deg en
dyr DVD-spiller – så følg heller mitt råd: kjøp to!
En av denne testens duellanter, samt en billig
DVD-spiller til ren filmbruk. Prøv for Guds skyld
å glemme alle ideer om at DVD-spillere kan
avtaste CD-plater. Lyden du ender opp med
kommer garantert til å drepe din musikkinteresse, og få støv, sopp og mose til å bre seg over
din CD-samling. Og det er ikke fordi filmene er
blitt så mye bedre…
Loven har du hørt mange ganger, i denne
spalten, og ikke minst av vår ærede redaktør:
"Garbage in, garbage out". Det innebærer at
du faktisk ikke kan hente inn igjen detaljer som
ikke er med fra starten. Programkilden avgjør
om de fantastiske høyttalerne og den enorme
forsterkeren faktisk får noe å jobbe med!
Vel – det var dagens moralpreken. Hvem blir
liggende igjen etter denne åpenbart jevnbyrdige
testen?
Marantz CD5001OSE overrasker med å spille
lovende rett ut av esken. Etter en tid merker
man noen særtekk som går igjen på all musikk
fra denne spilleren. Først og fremst det gode
detaljeringsnivået, som særlig kommer stemmer
til gode. Vokal lyder rett og slett svært naturlig;
ett sikkert kjennetegn på en god CD-spiller.
Diskanten er godt oppløst og utstrakt, her er
den et hakk bedre enn Cambridge i en direkte
sammenlikning. For å fortsette med de positive
sidene avtegner den også rommet godt, og lydbildet framstår som rimelig dypt og presist. Som
et visuelt bilde kan man si at den lyssetter et
rimelig stort rom, som også har god utstrekning
bakover. Her må Cambridge Azur se seg slått –
lydbildet er trukket litt frem, og er ikke like presist tegnet. Det lyssatte området har altså
begrenset utstrekning, og med mindre detaljer i
"skyggeområdet" enn Marantz.
Lyden fra Cambridge Azur 640C har vi nå
beskrevet i utallige nummer og sammenhenger.
Den briljerer med spilleglede, utrolig dyp og fast
bassgjengivelse og en "ut av høyttalerne" spillestil som er lett å falle for. Etter å ha levd med
Marantz CD5001 OSE – 3495.Importør Neby Hi-Fi Concept
den lenge, og sammenliknet med mange har jeg
også kommet til at den utmerker seg i grunntoneområdet. Den er svært utrykksfull i "mellomtonen",
og får alltid fram musikkens budskap på sin egen
måte. Vokalen får noe mer kropp som ofte virker
mer naturlig enn konkurrentene. I direkte sammenlikning med Marantz (og andre atskillig dyrere konkurrenter), framstår den dog som noe "grovere",
og litt mindre detaljrik, særlig oppover i frekvens .
Den fokuserer mer på de store begivenhetene i
musikken, men den gjør det uten å miste de
vesentlige delene av budskapet, ja noen ganger
understreker den nettopp disse! Marantz formidler
lett og nyansert alle detaljer og flyter luftig og lett
av gårde.
I bassområdet er Azur 640C klart best, den går
dypere og er mer nyansert og eksplosiv enn
CD5001OSE. Her har vi altså to spillere som er forskjellige, men som begge gjør mye riktig – helt
usedvanlig mye til prisen.
Marantz reproduserer flere mikrodetaljer, har et noe
bedre perspektiv og et større rom rundt stemmer
og soloinstrumenter. Det er da også hi-fi innspillingene samt de mer vare og sarte innspillingene
som først og fremst profiterer på å bruke denne
spilleren. Den avslører dermed en svakhet hos
Cambridge – den sulteforer lytteren med de virkelig
fine detaljene og fokuserer heller på de rytmiske
elementene i musikken. De største lytteopplevelsene er det kanskje derfor Marantz som vil gi
deg – men hvis det er et skikkelig kick du vil ha –
så velger du Cambridge/Cayin.
For meg ble hardrocksesjonen den avgjørende
runden: ZZ Top, Metallica, Tool, Rage Against the
Machine, Red Hot Chili Peppers og Dream Theatre
– det ble luftgitar og spastiske kroppsbevegelser
med Cambridge Azur 640C. Først da jeg registrerte
at naboen forsvant opp trappa for å roe barna som
hadde bråvåknet, klarte jeg å løsrive meg fra liveopplevelsen.
"And the winner is?"
Siste
Til budsjettreferanse anlegget må det kåres en
vinner, og spillerne er da også helt forskjellige. Etter
at Cayinforsterkeren erstattet Thule IA60 har anlegget fått en dynamikk og realismefaktor som ikke er
hørt bedre fra noen kombinasjon under kr. 20 000.
Også Cambridge 640C har gitt sitt bidrag til det –
sammen er dette dynamitt. Ved å bytte til Marantz
CD5001 OSE endres selve klangkarakteren temmelig lite – den oppfattes kun som noe lysere og lettere på tå. Den største forskjellen ligger i at
Det er jo noe ironisk at i det vi finner en verdig
motstander til vår referanse, så hører vi ryktene om
en mkII av Azur 640C! Det er små marginer i
denne klassen, og vi kan ikke annet enn å se fram
til å få lagt hendene på denne spennende spilleren.
Ryktet sier videre at det er DA-konverteren som blir
oppgradert. Nå er det jo dessverre ikke alltid slik at
mk II trenger å bli lydmessig bedre enn originalen.
Det gleder vi oss uansett til å finne mer ut av – forhåpentligvis i neste nummer! Følg med!
Referanse budsjetthøyttaler: Patos Basic 410 er fremdeles vår absolutte favoritt-
Patos vs. Patos
tter at stafettpinnen har gått fra Thule til
Cayin forsterker, må jeg bare innrømme
at de rimelige Patos Basic 410 imponerer enda mer enn de opprinnelig gjorde.
Som jeg har skrevet opptil flere ganger nå, er
de mer fullrange og mer dynamiske enn man
skulle tro var mulig fra et såpass enkelt lavbudsjettsprodukt. Det er ikke vanskelig å påpeke feil ved deres reproduksjon av musikk, men
tatt i betraktning deres pris er de positive
sidene flere enn for noe jeg har hørt under 10
000 kr. Det er på tide å oppsummere litt:
1. De har høy virkningsgrad. Med sine doble
basser og nominelt 4 ohms impedans er nok
ikke impedanskurven av de aller greieste, men
virkningsgraden på 89dB er OK. Med Marantz,
Thule og Cayin (de tre forsterkerne som har
fungert best så langt) på under 100W, kan
man spille med realistiske nivåer i moderate
rom med alle typer musikk (og også film).
2. De har en dyp, nyansert og relativt resonansfri bassgjengivelse. Med sine store og
nokså dårlig dempede sideflater må det påregnes visse høyttalerresonanser, men de er plassert med omhu rent frekvensmessig. De doble
bass/mellomtone elementene kan flytte masse
luft, og her ser de inn i et relativt stort volum
med grov bassrefleksventilering. Det betyr lav
E
høyttaler i budsjettklassen i kombinasjonen med
Cayin og Cambridge. På tide med en oppsummering?
grensefrekvens for systemet – og det høres.
Med Cayin er bassen uhørt bra til prisen. På
dette området faller de fleste sokkelhøyttalere
av lasset.
3. Tonalt sett er disse høyttalerne svært vellykkede, for ikke å si glimrende til prisen. Med
Basic 410 har mr. Moen gjort en svært god
jobb med matching, demping og delefilter.
Mange har vel fantasier om at sånt er en
enkel oppgave, men historien flommer jo over
av eksempler på det motsatte! Ved å hjelpe
høyttalerne med skikkelige føtter (støpte VM
Acoustics eller tilsvarende) samt matchende
kabel (Kimber KWA-12 er den rimeligste), kan
de fintunes etter individuelle preferanser.
Homogenitet er et ord som får mening i denne
sammenhengen – lyden blir usedvanlig troverdig, og den endrer seg ikke, eller faller sammen før man spiller avsindig høyt! På dette
feltet er det mange av "hi-fi"-høyttalerne på
markedet som må se seg slått.
4. Disse høyttalerne har dynamisk kontrast
og et solid og nøytralt grunntoneområde.
Dette er kanskje den største overraskelsen
med B410 – den har lite boom i nedre
mellomtone og øvre bass når man tar bestykningen i betraktning. Man forventer mer betoning, men her holder den følge med mange
gode (mindre) høyttalere. Vokal er for eksempel bemerkelsesverdig nøytral med god balanse mellom brystkasse og pustelyd. Rett og slett
glimrende.
5. Oppløsning og detaljgjengivelsen er god
– men ikke helt i toppklasse. Sammenliknet
med for eksempel PSB og Dynabel (se tidligere
nummer av Fidelity), mangler nok noe. Det
gjelder særlig oppover i frekvens – diskanten
er klart mer luftig og detaljert i mange konkurrenter, også Patos Lyric serien. Rom og perspektiv gjør også mange høyttalere bedre enn
B410. Men det gjelder jo også elektronikken i
budsjettanlegget – her finns alternativer, også
i prisklassen, som overgår både CD-spilleren
og forsterkeren når det gjelder detaljoppløsning.
Fra første artikkel har en ting blitt stått fast
utallige ganger: Budsjettreferansen skal være
et komplett anlegg som først og fremst skal gi
maksimal musikkopplevelse for pengene. Et
slikt anlegg kan ikke settes sammen av "Årets
produkt" i hver sin kategori – en misforståelse
som dessverre mange blir offer for. Et musikkanlegg er en helhet; det får vi i Fidelity bekreftet hver eneste gang vi har lyttetester!
Patos B410: kr. 5300
Produsent: Patos Audio, Kristiandsand
2/2006
67
Budsjett: Klipch B3:
Macho?
Å være størst, ha mest penger
og størst ressurser gir ikke en
automatisk garanti for å levere
de beste produktene. Men i det
øyeblikk Klipsch B3 entret stativene i stua, falt alle fordommer.
Denne tassen har like mye aura
som et godt, gammelt
Hammond B3!
Av Håkon Rognlien
[email protected]
lipsch’ Synergy-serie nyter godt av to
ting, minst. At den kommer fra en høyttalerprodusent med enorm erfaring, samt
de bitre realiteter som tvinger byggingen
fra høykostland til lavkostland. Summen av
dette er en gjennomtenkt konstruksjon kombinert med lav pris til kunden. Latterlig lav pris,
skulle det være. Kineserne blir stadig dyktigere,
dag for dag, nærmest, og når selv danskene
kjøper høyttalerkabinetter i Østen, burde det
ringe en bjelle både her og der. Rett nok er ikke
denne lille B3’n laget i fugleøyelønn eller truede
tresorter, men vinylen på utsiden er en veldig
god fake finér. Det lett futuristiske designet
mener jeg ellers lite om, spør kona di om den
passer i stua hos deg.
K
Teknobabbel
Pris, kr: 3000,- par
Importør: Audiocompaniet
Benyttet utstyr:
CD: Teac VRDS 10, Audio Note DAC 3,
Consonance 120 Linear mm
Forsterker: Krell KAV 400xi, Tandberg
Huldra 10, Audio Note M5,
Abrahamsen T2CAPA, Jasmine
Overture mm
Referansehøyttalere: Carlsson OA
50.3, B&W 805s, Klipsch RF5 mm
Kabler: Duelund, DBL, MIT, Synergistic
68
2/2006
I god Klipsch-ånd har Synergy B3 relativt høy
virkningsgrad, selv om 93,5 db/1W/1m ikke er
på det nivået vi horn-nazier liker å oppholde
oss. Men sett på bakgrunn av at vi har en høyttaler med de beskjedne utvendige mål
38x20x25 og ser en 6,5-tommer under tractixhornet, gir vi toppkarakter. Du finner uansett
ikke noen som har høyere virkningsgrad fra
denne størrelsen! Det 5 tommer store hornet er
for øvrig matet av en 1-toms aluminiumsdome.
Frekvensområdet strekker seg fra akseptable 55
Hz opp til 23 kHz, og bemerk at dette er innenfor +/- 3 dB. Mange konkurrenter opererer med
-6 dB i denne klassen, noe som gir åpenbare
forskjeller, spesielt i bassområdet. Delingen ligger på 2050 Hz, og basert på lytteintrykkene,
går jeg ut fra at vi snakker om relativt slakke filtre. Heldigvis medfører dette allikevel lite problemer med overlapp, til tross for at delingen foregår i et relativt dristig område. Dagens elementer ser ut til å ha en viss evne til selvbeherskelse
utenfor sine optimale arbeidsområder, noe som i
sin tur gjør moderne høyttalere mer lyttevennlige. Impedansen oppgis til nominelt 8 Ohm, jeg
trekker det litt i tvil, basert på kjennskap om
Klipsch’ policy på dette område. Sannsynligvis er
den noe lavere, men dette har ikke skapt noen
problemer, selv med små rørforsterkere. Den
tåler, litt overraskende, relativt lite kontinuerlig
effekt påtrykt, på den annen side fører disse 85
Watt til at den spiller dugelig høyt (teoretisk
rundt 112 dB!), og med en peak toleranse på
opp i mot 350 Watt, tåler den godt et jordskjelv
i ny og ne.
En snobb i fåreklær
Klipsch Synergy B3 har så langt jeg kan begripe
kun en svakhet, og selv den er på et vis også en
styrke. Det er dens irriterende snobbete natur.
Denne høyttaleren er nemlig en kravstor jævel,
og lar seg bare ikke avspise med undermåls
kvalitet. Bemerk at jeg absolutt ikke snakker om
effekt her, på det punktet vil jeg heller si den er
tolerant, en rørbasert 9-watter med gode
utgangstrafoer er et klart drømmetreff, så tenk
ikke lenge på det rent effektmessige. Derimot er
dette i grunn ikke den ideelle partner for de
generelle billigforsterkerne. NAD, Rotel og en
hop med japanske, kinesiske og andre middelmådigheter (vil passe på å si at selvsagt har alle
de nevnte også levert en del som er så bra at de
jobber fint med så å si hva som helst) er ikke
der jeg ville lett først, faktisk. Årsaken er rett og
slett at denne høyttaleren har så genial fremstilling av musikk, og er så godt oppløst at den
skruppelløst avslører slurv. Dermed sier jeg ikke
at vi hører en typisk nerde-høyttaler for hi-fiffen,
jeg bare påpeker at du må gi den mat som fortjent.
Kontroversielle påstander
I møtet med en høyttaler som Hammond…, nei
Klipsch B3, blir man tvunget inn i det lett hi-filosofiske hjørnet så snart den er innspilt. Apropos
innspilling; denne høyttaleren er litt sær på det
der. Ut av boksen er den grisekjedelig. Totalt
flat, udynamisk og fargeløs. Så vær advart. Hos
meg fikk den skikkelig bank på Krell-intensiven,
så den lærte normal høyttalerskikk den harde
veien. Men tilbake til temaet, med følgende
påstand: Høyttalerens viktighet er sterkt overvurdert. Eller mer spesifikt: Så lenge du rår over
et sett høyttalere med visse grunnleggende kvaliteter, kan du strekke disse mye lengre enn du
vil tro, så lenge du forer den med riktig mat.
Påstand 2: Høyttalere med horndiskanter er
betydelig mye enklere å plassere enn standard
domeløsninger, fordi de låter mye snillere i toppen! Noen som steiler her nå? Fint, da skal jeg
underbygge siste påstand. Hornet er en akustisk
"forsterker", en ropert rett og slett. Årsaken til
at roperten i det hele tatt har noen funksjon, er
jo den at vi begrenser lydbølgenes spredning,
og sentrerer energien. Lommelykter med justerbart fokus viser tydelig hvordan dette foregår. I
et normalt, norsk rom med mange harde flater,
fører dette til betydelig enklere refleksjonsproblematikk. Den førsterefleksjonen vi som oftest
oppfatter som en sterk skjerping av enkeltfrekvenser, med dertil skarp lyd, begrenses, eller
regelrett forsvinner, fordi treffpunktene kommer
på helt andre, og mindre kritiske steder! Ergo
låter høyttaleren snillere. Og B3 er intet unntak;
den låter aldri hardt eller pågående, men har en
meget vel oppløst og ørevennlig topp.
B3 på B3
Unnskyld folkens, jeg kan bare ikke dy meg. Så
jeg begynner med å fortelle hvordan Hammond
B3 spiller på Klipsch B3. Jon Lord, "Bach onto
this" fra "Before I forget". Ikke sånn at denne
skiva er særlig overbevisende lysmessig, men
show uansett. Lords feite og lekne orgeltoner
strømmer fritt ut, den bølgende B3-lyden flommer fra B3, eh.. ja dere skjønner sikkert, på
levende vis. Klangen er slik det bør for å formidle Hammond; en viss varme og en viss bass må
til for å få den karakteren dette instrumentet
Klipsch B3 er så bra at jeg
nesten ikke tror importøren snakker sant når han
sier at prisen er 3000,- for
begge to!
fortjener. Og hurtighet, ikke minst. Start og
stopp på tonen er jo der B3 (Hammond, altså)
virkelig signerer musikken, og på det punktet er
B3 (Klipsch) bare konger. Med trygg base i høyttalerens fyldige og klangfulle lyd, formidles
denne låta med herlig driv og godt skyv nedover. Og ønsker du enda feitere B3-klang, legg
ditt øre til Bruce Katz. Klipsch B3 elsker den
mannen, såpass er sikkert. Hør "I’m tired to
these blues" med Mighty Sam McClain fra
XRCD-versjonen av "Give it up to love" , og du
også begynner å lure på hvordan det er mulig
at tre tusenlapper kan skaffe deg denne gjengivelsen.
Horn på horn
Gudene veit om det er noe idet, men jeg har alltid opplevd det slik at hornlyden låter ikke skikkelig før den rent faktisk formidles av horn.
Trompet fra panel? Kan neppe være logisk at
lyden fra en trompet kommer ut av en kvadratmeter fluenetting, vel? Er lov å bruke huet,
mener jeg! Attakket og fokuset i klangstrukturen fra messingblåsere er så karakteristiske at
de uvergelig utvannes når du sprer lyden vilt
rundt i rommet. Så jeg står likegodt på mitt, jeg,
og påstår hardnakket at horn er best på horn.
Hør på den sprelske skiva fra The Real Thing,
"Pleasure is an attitude" (en tittel jeg kunne
hatt som leveregel, i grunn!), og prøv å benekte
denne påstanden. Eksplosivitet og klanglig
fokus er stikkordene. Overgåes kun av enda mer
levende og effektive horn. I denne prisklassen?
Aldri!
Stemmer!
Hornløsninger blir ofte beskyldt for å være lett
nasale i sin fremførsel av musikk. Fysisk sett må
det være noe riktig i disse ryktene. Men det er
allikevel viktig å si at dette er mer en tendens
enn et grunntrekk i moderne hornløsninger. For
dere som biller dere inn at alle horn låter likt
PA-greiene i gymsalen på skolen, bill om igjen.
Disse greiene er snille som lam i sammenligning. For det første låter aluminiumselementet
på disse Klipsch'ene temmelig elegant og veloppløst, og paret med sin kontrollerte strålingskarakteristikk, legges de fleste slike problemer
døde. Derigjennom finner vi at stemmer stemmer, for å si det sånn. Ole Paus blir tydelig i
mixen, men uten at han oppleves mer rusten
eller pågående enn han faktisk er. Men han blir
ikke snillere, heller! Og operastemmer som
Maria Christina Kiehr kommer sterkt gjennom,
fjellstøtt plassert høyt og fritt i lydbildet står
stemmen stolt fram i musikken. Dette er faktisk
meget bra!
Rock på småtasser
Dette burde være en annen akilleshæl, i grunn.
Men igjen viser disse billige småtasser sine
naturstridige sider. På den annen side: Mitt lytterom er betydelig mindre enn Redaktørens, og
jeg håper nærmest at han river disse høyttalerne litt ned fra pidestallene jeg nå driver og setter dem opp på. I mitt rom (L-fasong, en del
harde flater, normal takhøyde, ca 40 kvadrat)
har de bass nok til å gjøre Ritchie Blackmore
troverdig svart og truende. Jeg digger det!
Faktum er at overgangen (eller skulle jeg si nedgangen) fra B&W 805s til Klipsch B3 kan foretas fullstendig uten smerte. Disse gjør jobben
like grandiost! Det mystiske er jo at disse to har
flere likheter enn forskjeller, faktisk. Begge lager
store, åpne lydbilder. Begge leverer varene nedover i frekvens, innen rimelighetens grenser.
Begge er meget frekvenslineære, og med få
overlappingsproblemer mellom elementene. Og
begge er forbannet gode på klang. Det jeg
overraskes mest over er i grunn det litt motsatte
fenomen at 805s oppleves like leken og spenstig som B3 i de fleste tilfeller, også! Så kom
ikke her og påstå at Klipsch er alene om å spre
glede!
Om å slå systemet
Vi i Fidelity leter alltid med lys og lykte etter de
komponentene som skal slå systemet. Vi liker i
grunn ikke at vi så å si alltid opplever at dyrere
= bedre. Men dessverre ser det stort sett alltid
slik ut. Men denne gangen føler jeg at Klipsch
har gjort musikkelskerne en kjempetjeneste, og
seg selv en bjørnetjeneste. For hvordan kan de
forsvare sine minste RF-høyttalere etter dette?
Ved overgang til mine RF5 opplever jeg selvsagt
en enda mer ekspressiv høyttaler, mye mer bass
og punch, og marginalt bedre topp. Ved overgang til nevnte 805s oppleves en høyttaler med
litt større finesse, men lite annet som skulle tilsi
en 6-dobling av prisen. Ja, jeg vet jeg tar i nå.
Og jeg gjør det i trygg forvissning om at min
venn redaktøren gjør en uavhengig test i sitt
referanseanlegg, og kan sette tingene i perspektiv. Og jeg innrømmer at jeg er spent på hans
dom. For Klipsch B3 er så bra at jeg nesten ikke
tror importøren snakker sant når han sier at prisen er 3000,-. Ja,- for begge to!
2/2006
69
Budsjett: Jasmine Serenade integrert rørforsterk-
Serenade for Jasmine
D
Liten og hendig, småvakker og
spenstig. Mild vakker stemmeprakt. Søtt navn, varm glød. Jo,
det er lett å synge en liten
kjærlighetssang for Jasmine...
enne lille lekkerbisken av en integrert
forsterker tar minimal plass i racket som
vanligvis huser Krell og Audio Note i
store mengder. Men det forhindrer da
virkelig ikke at den synger med en absolutt hørbar røst. Selv om det nødvendigvis må litt mer
forsiktig kjæling til for å finne de beste partnere.
Men det lar seg gjøre, og når vi har alt på plass
er også musikken en ren nytelse..
Nytt og gammelt
Av Håkon Rognlien
[email protected]
Jasmine Serenade oser ikke akkurat av kraft og
brutalitet. Det signaliseres tilbakelent eleganse
hele veien. Muligens bortsett fra det evinnelige
blå lyset som av en eller annen syk årsak er et
Benyttet utstyr:
CD: Teac VRDS 10, Consonance CD 120 Linear, Audio Note DAC 3.1x
Høyttalere: B&W 805s, Klipsch RF5, Klipsch B3, Carlsson OA 50.3
70
2/2006
avhengighetsfenomen i Kina. Også her kan du
bruke en skingrende blå diode til å lyse opp den
buede "takluka" i plast som benyttes til å
dekke rørene. For så vidt en helt grei løsning,
den lokk-løsningen i seg selv, rørene er godt
beskyttet mot uhell på denne måten. Og heldigvis har produsenten også ofret litt ekstra energi
på å montere en bryter til å slå av og på denne
blå dioden med, da. Makan til sludder! Men jeg
skal ikke nevne den saken mer, da heller snakke
litt om rørene. Ett 12AX7 og ett EL 34 pr kanal,
ca 10 Watt i klasse A på hver side. OK utgangstrafoer, men forvent ikke luksusproduksjon i
denne klassen.
Hodetelefonutgang er det faktisk her også,
de nekter seg ikke stort disse kineserne. IEC
kontakt til støpselet, bra dimensjoner på høyttalerkoblingene, to linjeinnganger. Så kommer
rosinen i pølsa: Den tredje inngangen er en
USB-port! Snakker om å ta tidsånden på kornet! I direkte kontakt med denne ligger det
nødvendigvis en DAC-chip, i dette tilfellet i form
av en Burr-Brown 16-Bit PCM2702A. Mer om
dette etter hvert. Dette koker uansett ned til at
jeg ser den billigste rørforsterkeren jeg noensinne har testet; den er fra Kina, og den peker
nese til så å si alle de mest moderne vestlige
hypermoderne elektronikkgiganter. Herlig!
Pass på!
Mange ser ut til å mene at rørforsterkere er full
av en eller annen hemmelig kraft, samt at det
utstedes garanti for god lyd så lenge det er rør
med i kretsen. Dette er selvsagt langt fra sannheten. Til den potensielle kunde er det derfor
viktig å si et par ord om begrensninger. Jasmine
Serenade er en av de veikeste forsterkerne du
kan få tak i, nemlig. Det begrenser høyttalerutvalget ditt betraktelig. Du bør i grunn ikke ha
Drum’n’Bass eller metal som hovedrett, ei heller
kan du ha høyttalere med sær impedans eller
tungdrevet natur. Du må begrense deg til sånt
som Royd, Rega, noen Klipsch, noen Monitor
Audio, samt en og annen slenger innimellom.
Artig å se hvor utrolig enkle B&W 805s er å
styre, forresten; dette fungerte faktisk 100%
lytefritt! Likeledes er gode gamle Carlsson OA
50.3 en hederlig match.
Pass deg for større gulvstående høyttalere, de
har en lei tendens til å bevise at basskontrollen
er på ferie i Spania, eller der omkring. På inngangssiden bør du finne komponenter som spiller relativt stramt og veloppløst, men gjerne
med gjennomsiktig og organisk mellomtone,
sånn at man kan understereke Serenadens sterke sider. Glem heller ikke det faktum at det finnes rør i handelen som garantert kan løfte
ytelsene fra denne allerede gode forsterkeren
enda et par hakk.
Styrker og svakheter
Pris, kr.: 6990,Importør: Duet Audio
Jasmine Serenade kan faktisk gi et meget godt
innblikk i hva god rørlyd dreier seg om. For deg
som handler hi-fi på sparebluss, og ønsker å
oppleve hva vi rørfanatikere snakker om, kan
med god samvittighet ta steget herfra. Det er
mellomtonen som er vinneren. Der stemmer og
instrumenter har sine grunntoner er Serenaden
sterk. Den kan levere intensitet og nerve så det
er til å grine av, samtidig som den har akseptabelt nivå og eleganse i begge ender, når den
får leke med venner den er glad i. Ta Naims
vidunderlige innspillinger som eksempel. Meget
lettflytende, herlig innblikk i de hemmelighetene
artistene generøst har spredd ut over sølvskiva.
Det er fint sting og hurtige transienter på mikronivå, mens makrodynamikken selvsagt er noe
begrenset.
Gjengivelsen av stemmer, og da særlig kvinnestemmer, er jo helt unik i prisklassen, selv om
en forsterker som Creek kan komme nokså nær
på en god dag. Mens forsøkene på å spille
musikk med mye brutalitet ikke er innertier. Dog
skal jeg gi Serenaden at med rett høyttalervalg
lager den faktisk brukbar moro også ut av rytmisk musikk. Kort sagt er denne forsterkeren en
liten sensasjon på nytelse, men ikke så veldig
sensasjonell på så mye annet.
Å, denne herlige teknologien! Men etter å ha
lastet litt musikk inn på harddisken er det en
nedtur å oppdage at den overfører musikken til
DAC’en med kjip MP3 lyd og 128 kb/sek. Dette
er selvsagt bare et valg PC’n foretar, implisitt i
dette ligger det at det er mulig å endre det slik
man vil. Med så lav bitrate låter det virkelig ikke
bra, for å si det rett ut. Det blir en klar heving
av kvaliteten ved å bruke den innebygde spilleren direkte, men heller ikke dette er imponerende. Fidelity lover herved å forske litt mer på
hvordan vi med enkle midler kan hente ut den
potensielt store gevinsten som ligger i dette systemet.
Totalt
Jasmine Serenade er den nye inngangsbilletten
til rørklangenes verden. For de små rom og de
store nytelser, kan man godt si. Den er fysisk
svakere enn sin nærmeste konkurrent Cayin M6,
men jeg tror neppe det skiller særlig på ren kvalitet i gjengivelsen. Gitt at du finner de rette
kameratene til denne forsterkeren, kan jeg love
en alltid nærværende kjærlighetssang!
S a m l e t ko n k l u s j o n :
Rør og horn
il dette nummeret har undertegnede vært så
heldig å ha hatt besøk av diverse morsomt
og meget velklingende utstyr i den rimelige
enden av skalaen. Jasmine Serenade inspirerte
meg til å forsøke og finne veien til et rørbasert
budsjettanlegg med gode allroundegenskaper.
Det ble raskt klart at Klipsch måtte inn i bildet.
B3 er faktisk så gode at de er nesten i overkant;
så sultne de er på kvalitet, viser de faktisk også
fram litt av Serenadens svakheter. Men ikke mer
enn at vil lever lykkelig med dette. Selvsagt
skulle dette vært toppet av en hederlig vinylspiller. Men her måtte jeg krype til korset. Å finne
et system for vinylavspilling som skulle slå
Cambridge eller den her benyttede Consonance
for 3 – 6000 blir helt umulig, faktisk. Husk at
det også krever en hederlig RIAA. Ergo gikk jeg
for en løsning inspirert av mine opplevelser med
Audio Note’s filterløse DAC-løsninger. Da passet
det jo bare maksimalt at Consonance nettopp
har sluppet en velspillende cd-spiller med denne
typen teknologi.
T
USB
Consonance + Jasmine + Klipsch
At man kan sette inn en helt vanlig USB datakabel mellom en PC og Jasmine Serenade er jo
et artig påfunn. Undertegnede må beklage at
det ikke har blitt gjort grundig evaluering av
dette, da jeg tror at det er her denne forsterkeren virkelig kan briljere. USB DAC løsninger har
akkurat begynt å ta av, og mangt tyder i retning
av at det ligger en spennende fremtid rett forut.
Dessverre har jeg ikke hatt muligheter til å
høre andre konfigurasjoner enn en bærbar
Compac rett inn i Serenaden med standard
kabel og Windows Media Player. Og dette fungerer ikke bra, er jeg redd. I det du putter inn
kabelen, ønsker PC’n velkommen til en nyoppdaget komponent og installerer denne effektivt.
Til sammen gir disse tre moderate komponentene en vidunderlig synergieffekt. Det er
levende, åpent og swingende, det spiller faktisk
alle musikktyper på høyt nivå, selv om jeg til
stadighet vendte tilbake til jazz, vokal og
ensemblemusikk for maksimal nytelse. Det er
frisk dynamikk, brukbart skyv godt nedover i
frekvensene, og totalt sett et stort, flott lydbilde
å boltre seg i. Vi gleder oss til å matche disse
sakene med Anders Rosness’ budsjettprosjekt
på den mer kommersielle galeien!
Budsjettanlegg basert på Rør, /horn og
filterløs cd-spiller: Kr 16000,- Beregn
kabler fra Kimber eller Monster i tillegg.
2/2006
71
NY
og
spennende
spesialb
4 demorom demonstrasjon
etter avtale
Audiopax • Audio Pro • Audiostone • Copland • Eben/Emilie • Ecosse • Elac • Emm.
utikk
for
high-end
labs • GamuT • Klipch • Marantz • Martin Logan • McIntosh • Parasound • Rotel mm.
www.norsklydogbilde.no
man-ons, fre
11.00-17.00
Fredensborgveien 24
(inng. F, 1. etg.),
0177 Oslo
Tlf. 22 20 22 04
22 20 22 05
Mobil 47 60 92 36
[email protected]
tor 11.00-19.00
lør 11.00-15.00
Rapport fra renseriet:
Voodoo?
Denne gangen har vi kikket
på litt Voodoo og på noe litt
mer over i det sannsynlige.
Det er duket for test av føtter,
magiske steiner og verdens
mest magiske stumtjener
Av Vidar Mørch
74
2/2006
trømrens, CD rens, filter her og filter der.
Det er ikke måte hvor mange og, i følge
produsentene, revolusjonerende effektive
bokser, væsker og duppeditter vi kan
putte inn i anlegget. Ingen grenser for antallet
og ingen grenser for kostnadene...
La oss først starte med en dose ærlighet.
Tweaking handler ikke om å få bedre lyd! I
hvert fall ikke bare det. Nei, det handler om å
holde liv i hobbyen og illusjonene. Det handler
om å kunne pusle med potensielle forbedringer
innenfor en, i hvert fall innimellom, rimelig økonomisk ramme. Det handler også om samtidig å
skape illusjonen om at man nærmer seg målet
for egen maskin. Et tweak er nemlig egnet til å
skape følelsen av at man har gjort noe selv –
noe som man er litt alene om. Vi mannfolk
elsker jo å være litt unike og blant de få som
ved egeninnsats har funnet veien til både fasit
og lykke. Hva kan vel da passe bedre enn å
implementere noen litt mystiske dingser og
etterpå utbasunere evig salighet? Dessuten er
det ingen av våre bedre halvdeler som ville
gjenkjenne et nyinnkjøpt/-installert tweak – og
langt mindre gjette på hvor dyre de egentlig var.
Dette siste er heller ikke helt uvesentlig.
S
Det ringes for første runde
Tadaaa! La meg presentere første kombattant
ut: Shakti Innovations. Skal man tro bare litt på
det jeg påstår ovenfor, kan det vel ikke finnes
en mer egnet produsent å kikke på enn Shakti.
Makan til halvdokumenterte påstander og mer
eller mindre tvilsomme tekniske forklaringer fra
produsenten, skal man lete lenge etter. Dette er
herlig mystisk og ditto omdiskutert på alle verdens fora. I tillegg er prisene ganske stive, så
det er rom for sterke meningsytringer i alle retninger. Herlig! Tenk om det skulle komme til å
virke! Gjett om jeg vil få utløp for behovet for å
provosere ikketroende venner og bekjente!
Særlig sivilingeniørene i venneflokken - som
allerede før jeg slo på strømbryteren dømte rukkelet nedenom og hjem, og ikke minst svigerinnen med en hang til minimalistisk design –
som stemplet min kone som langt over
gjennomsnittlig tolerant (hun skulle bare visst).
Klarer man ikke å provosere noen med disse
produktene, bør man definitivt vurdere en karriere innen diplomatiet.
Jeg mottok fra importøren tre forskjellige
Shakti produkter. Det første var to Shakti Stones,
som ikke er stener i det hele tatt. Videre fulgte
det med to par Shakti Onlines, som ikke bare
skal gi god lyd, men også raskere bil – om de
brukes riktig (jeg tuller ikke). Sist, men ikke
minst, var det et par Shakti Hallograph
Soundfield Optimizers. Disse kan best beskrives
som meget avanserte stumtjenere i varierende
mengder finér og edeltre.
Shakti "Stones", eller Electromagnetic
Stabilizer som det egentlig heter, er laget for
plassering på elektronikken og da gjerne oppå
strømforsyningen. Onlines skal festes på
kablene i anlegget, eller internt i kabinettet på
eller ved følsomme komponenter og internkabling.
Som tidligere antydet, kan man også bruke
dette i forbindelse med bilens elektronikk, og
dermed få flere hestekrefter å leke med. Jeg
holdt meg innendørs til hifien, under mitt lille
testprosjekt.
Begge disse produktene skal være egnet til å
absorbere og spre elektronisk støy/stråling fra
elektronikken i anlegget. Dermed fjernes uønsket grums som forringer lyden, og søt musikk
oppstår bokstavelig talt. Alt i korttekst gjenfortalt fra Shaktis hjemmesider. Les gjerne mer på
Gitt at du faktisk bare har
behov for riktig oppbrytning av de kritiske første
refleksjonene, er dette et
helt genialt produkt.
www.shakti-innovations.com.
Jeg har over en 4-ukers periode brukt begge
disse produktene i alle mulig sammenhenger, på
forsterkerne, CD-spilleren, alle kabler og nettfilteret. Jeg har A-B testet, langttidstestet, blindtestet (til mine barns store underholdning), vennetestet og jeg-vet-ikke-hva-testet.
Jeg har selvfølgelig også testet med alternative plasseringer på de respektive enhetene i
anlegget. Resultatet er det desidert mest entydige jeg noen gang har kommet til i min mangeårige skribenttilværelse.
Effekten er så soleklar og – i min sammenheng (mitt anlegg, mine og familie/venners ører)
ubestridelig som det kan få blitt:
Ingen!
Ingen effekt overhodet. Dessverre.
Akk o’ ve som jeg skulle ønske det annerledes.
Bare ansiktsuttrykket på kona, når jeg skulle fortelle at disse uforklarlige dingsene koster flere
tusen kroner og dessuten var innkjøpt på
bekostning av sydenturen, ville alene vært verdt
prisen. Men nei – sydenturen er nok trygg så
langt.
Mulig jeg er blitt tunghørt, eller også mulig at
anlegget er så lite plaget av stråling og støy,
men selv ikke min journalistiske selvhevdelse får
meg til å påstå noen effekt av disse to produktene. Nå blir jeg idiotstemplet av både kommersielt- og emosjonelt involverte tilhengere av
Shakti, men det får stå sin prøve.
Gongongen slår, første runde er over og det
kan se ut som vår mann gikk rett på en saftig
og fellende høyre hook!
Annen runde Shakti reiser seg igjen
Til de som nå venter at blodbadet skal fortsette
utover i dette dramaet, må jeg dessverre skuffe.
Om første runde ble den reneste slakt, roer det
seg betydelig her i annen runde.
Det er tid for en omtale av Shakti Hallograph.
Kort fortalt, er det snakk om et stativ, der
toppmodulen er en diffusor laget av forskjellige
harde tresorter, for å virke over litt bredere frekvensspektre og sikre at det ikke resonnerer.
Høyden er et sted omkring mine egne 182
cm, og sammenlignet med de fleste akustiske
behandlingsmetoder, ser det slett ikke helt ille
ut.
Stativet skal plasseres i førsterefleksjonsfeltet
bak høyttalerne og/eller i rommets to hjørner
(fortsatt bak høyttalerne). Selve toppen kan
dreies, og selv små juteringer gir merkbar forskjell i effekt. Litt fikling med å finne optimal
plassering kan gi ganske stor gevinst.
I og med at jeg har høyttalerne plassert diagonalt inn i rommet, ble det ikke hjørneplassering hos meg. Stativene endte opp 40 cm. bak,
og 20 cm. ut til siden, for hver høyttaler.
Vinkelen ble stilt så Hallographene peker en
halvmeter bak hodet i lytteposisjon.
Gitt at du ikke forventer absorbenteffekt
langt ned i bassområdet, men faktisk bare har
behov for riktig oppbrytning av de kritiske første
refleksjonene, er dette et helt genialt produkt.
Det ser som sagt helt OK ut, det er lett å flytte
ved behov, og om det ikke er billig, så lar det
seg i hvert fall avskrive over rimelig tid.
Effekten er som med enkelte andre gode
(men stort sett også stygge) diffusorer jeg har
vært borte i. Lydbildet fremstår langt tydeligere
og mer balansert. Grumset som kan gjøre at
detaljer flyter litt i hverandre forsvinner.
Stikkende refleksjoner fra en litt hissig diskant
reduseres og til og med bassgangene blir lettere
å følge. Ikke minst retter det opp balansen i
sideretning. Ubehandlet har mitt - og mange
andre rom lett for å reflektere forskjellig fra forskjellige sider. Dermed mister man presisjon i
plassering av musikerne i lydbildet. Med
Hallograph på plass, falt vokalisten tilbake på
plass i midten, og bandet ble bedre spredt over
hele scenen – ikke bare borte i venstre hjørne.
Om dette kunne vært gjort billigere, enklere
og penere skal jeg ikke begi meg ut på å mene
noe om. At Shakti Hallograph gjør jobben derimot, er minst like klart som fraværet av effekt
på de andre Shakti produktene. Anbefales!
Gongongen går, Shakti vender tilbake i hjørnet – med poengseier i blikket.
Tredje runde –
det viktige fotarbeidet
Muhammed Ali var ikke i tvil: Hva du gjør med
føttene er avgjørende for utfallet. Så også når
man vandrer på hi-fi hobbyens uransakelige
veier.
Tredje- og siste runde i denne omgang, gir
rom for en ny kjempe i ringen.
Gi plass for Vibrapods - et prisgunstig alternativ til alle de eksotiske føtter man kan finne på
markedet.
Prisgunstige greier, men likevel meget gode
dessuten! Ikke hverdagskost i denne sammenheng, dessverre. Faktisk er ikke dette stort
dyrere enn å kjøpe en sykkelslange, som ellers
ville være blant de billigste tweakene. Behøver
jeg å si at Vibrapods tar seg litt bedre ut og er
litt lettere å tilpasse en eventuell skjev vektfordeling på apparatet?
2/2006
75
Vibrapods kommer i 5 forskjellige vekttilpassede typer. Kombinerer du disse og eventuelt
varierer antallet, har du en tilnærmet ubegrenset mulighet for å optimalisere i forhold til ditt
eget oppsett.
Vektklassene er som følger (vekt pr. fot/vekt
pr. 4 stk.):
Model 1: 0,9 - 1,36/3,5 - 5,5
Model 2: 1,81 - 3,62/7,3 - 14,5
Model 3: 3,62 - 5,44/14,5 - 21,8
Model 4: 6,35 - 8,16/25,4 - 32,5
Model 5: 9,97 - 12,70/39,8 - 50,8
Det er rikelig med installasjonstips å få, ved et
besøk på produsentens hjemmeside www.vibrapod.com. Blant annet tipses det om kombinasjonsmuligheter eller bruken av en sandwichløsning, som på nedenstående illustrasjon. Jeg
endte opp med denne løsningen på både rørmonoblokkene fra EAR og på Bladelius Gondul,
som elle har en ganske skjev vektfordeling.
Høyttalerne ble satt rett på føttene.
76
2/2006
Vibrapods fungerte fint og med brukbar
effekt når de ble plassert mellom mitt faste gulv
(parkett på betong) og Audio Physic Avantiene.
Men, effekten ble den samme positive, bare 5
gangeren kraftigere, ved bruk under elektronikken. Særlig under rørmonoblokkene.
Dessverre når ikke effekten helt opp til de
svindyre Solid Tech føttene jeg normalt bruker,
men banket til gjengjeld alle de typer myke
puter jeg ellers har liggende.
Der mange myke føtter etterlater en litt puddingaktig og soft bassgjengivelse, fungerer
Vibrapods tvert i mot ved å stramme opp og
rydde hele veien fra bunn til topp. I tillegg gir de
en litt varmere klang enn mange stive spikevarianter. På mange måter, kan Vibrapods vise seg å
være det perfekte kompromiss i en rekke oppsett. Sammenlignet med mindre effektive produkter, og for ikke å snakke om elektronikkens
standardføtter, opplevde jeg uten unntak at det
åpnes opp i lydbildet og musikken "puster" friere. Det er også tydelig at det fjernes støy forår-
saket av vibrasjoner, da det blir vesentlig lettere
å følge alle detaljer i musikken – hele frekvensspekteret gjennom.
Jeg ble egentlig lovet å få med Vibrapod
Cones, som kan monteres sammen med
Isolatorene, men det må ha kokt bort i en travel
førjulstid hos importøren. Se ikke bort ifra at de
dukker opp i en senere Rapport fra renseriet, for
dette er et av de beste tweak-kjøpene jeg har
stiftet kjennskap med!
Tredje og siste runde ender med teknisk og
total knockout til et tweak som ikke bare er
effektivt, med rett ut sagt DRITBILLIG. Og så her
på renseriet ’a gitt...
Priser:
Shakti Stones: 1890,-/stk.
Shakti Onlines: 780,-/stk.
Shakti Hallograph: 7499,Vibrapod Isolator: 299,-/pakke á 4 stk.
Importør: Audio Solution, 66 82 29 99
G
S
Gjesteskribenten: Mix & Match, del 2:
Project Nirvana
For en utenforstående, kan nok
mye av det vi gjør innen Hi-Fi
virke uforståelig til tider. Jeg
har møtt flere som sammenlikner det med religion! Hinduene
kaller det Nirvana, jeg kaller
det paradis. La meg fortelle
hvordan jeg kom dit…
usikk er terapi! Så også for meg.
Prosjekter er til for å realiseres, og
det har sannelig tatt sin tid å sette
sammen dette anlegget. Som for de
fleste andre lydnerder er det MEST MULIG
MUSIKK som er målet mitt. Det å kunne glemme sine problemer, mens musikken koser med
øra, er en viktig del av mitt bilde på den perfekte verden. Etter over 20 år med lyd i alle former, er det tid for å se seg litt tilbake.
M
Jeg har kraften...
Jeg har hjulpet en hel del andre med sammensetningen av drømmesystemet, men hva valgte
jeg egentlig slags utstyr selv? Oppdagelser og
erfaringer du gjør, hjelper deg på veien, og jeg
har fått merke ett og annet, særlig med hensyn
til forsterkeri.
Jeg oppdaget fort at forsterkere er artige greier, men slett ikke alle er like bra. Min første
"seriøse" forsterker var en NAD 302, ættling av
selveste ur-budsjettkongen 3020. Senere kom
en ECI 2 integrert fra Electrocompaniet, og et
EC 4,5/AW 60-sett. Svært så kraftfulle alle sammen, men med ett stort problem: Overfokus!
Enten for mye eller for lite av ett eller annet
toneområde…
Jeg visste knapt hva jeg skulle gjøre. Før jeg
fant en DOXA 70 Signature mk2 på Hi-Fi
Klubben i Tromsø, og den matchende passive
pre-ampen 012 fra samme kant. Denne kombinasjonen låt litt kjedelig i begynnelsen sammenlignet med mine tidligere Electrocompaniet forsterkere. Den var heller ikke ufølsom for kortslutninger, noe som gav sitt utslag i til sammen
2 sett brente utganger. Som om ikke det var
nok, led effektforsterkeren av en irriterende trafoknurring. Grunnet alt dette sendte jeg den
ned til Kristiansand på service for noen år siden.
Konstruktøren, Knut Øystein Lauvland, fortalte
at han nettopp hadde oppgradert både hovedkort og utganger. Det eneste som var likt den
modellen Hi-Fi Klubben solgte, var kabinett og
transformatorer! Så, mens den likevel var der,
bestilte jeg en oppgradering.
Kledd naken
Snakk om sjokk! Det var en helt annen forsterker som kom inn døra etter 2 uker på Sørlandet.
78
2/2006
Her hadde det definitivt skjedd no’! Småslapp
rørlyd var plutselig bytta ut med punch, trøkk, og
en masse deilige detaljer jeg aldri hørte med den
gamle blokka! Nå var også det fine silke-sløret
over mellomtone og diskant borte, mens bassen
hadde en renhet selv salige Niels-Henning
Ørsted Pedersen nok ville glist bredt av!
Kort sagt satt jeg igjen med en forsterker som
kledde musikken naken for ørene mine, akkurat
slik en referanse skal. Lydbildet, som var stort
fra før, hadde nå dimensjoner som Sydney
Opera House! Hadde aldri trodd dette av en
såpass rimelig forsterker. "Dette er naturstridig!" tenkte jeg, Det skal ikke være lov å få et
så stort rom til 13.000kr…
Og attpåtil med passiv pre til skarve 4000!..
av Bjørn Tore Arstein
beskrive reaksjonen min! Kjempebehagelig,
med en glød som CD-spiller’n bare kunne
drømme om! Bass og diskant var det så som så
med, men likevel; Vi spilte plater i flere timer!
Sinnssykt morsomt! En tid etterpå hadde jeg
anskaffet et par platespillere, hvorav en ProJect 1.2 med Grado Black påmontert! Hekta på
analog? Det var meg, det! Jeg hadde fremdeles
den nevnte ECI 2, men det ble ikke noe problem
å avhende den, ettersom samme måpende
reaksjon kom fra motsatt side ved en tilsvarende
kveld hos meg et par måneder seinere.
Analog lyd
Siden har den "analoge" lyden fulgt meg som
Balansert enkelt
DOXA’n viste også at tonal balanse IKKE nødvendigvis er det samme som balansert kobling.
Her var det ubalansert RCA rund baut, med
greie terminaler, og en kabinettform man enten
elsker eller hater. Ett enkelt rødt lys viser av/påmodus, og på baksiden av det svarte kabinettet
sitter også hovedbryter’n, samt den fastmonterte nettkabelen. Sølvfronten er det mest estetiske
med hele blokka, noe jeg selv synes er tøft i
dagens marked, hvor man ofte betaler vel så
mye for design som for lyd.
Nei, de virkelig store kvalitetene ligger innvendig! Blokka mi har, som sagt, flere trafoer,
én pr. side. og hos meg førte det altså til en frekvensmessig utstrekning, friskhet og presisjon
jeg aldri hadde hatt før, samt en nærmest snorrett frekvensgang hele veien fra kjelleren og
opp. Nå kunne den brukes som analyseverktøy!
Det trengtes, ettersom jeg på det tidspunkt var
under utdanning til lydtekniker.
Som en kilde klar og ren…
For å komme dit jeg er i dag på kildesiden, har
det vært like mye prøving som med forsterkerne.
De av dere som leste min sammenlikning av
kokekunst og Hi-Fi, fra Fidelity nr 11, husker
kanskje det jeg sa om smak? Den forandrer seg
ofte ettersom man blir mer "voksen" og oppdager nye ting ved den vidunderlige musikken.
Som den kvelden jeg ble invitert på musikk og
middag hos en kamerat i hjemme i nord, før
han flytta til Trondheim. Jeg trodde fremdeles at
CD var formatet over alle andre, og hadde hatt
et antall NAD-maskiner, samt den gamle
Marantz-klassikeren CD63 i "Ishiwata Turbo"versjon, såkalt K.I. Signature. En behagelig spiller, som hadde en deilig mellomtone! Det må
visst ha føket en f... i kameraten den kvelden,
for mens jeg satt der med tankene halvveis nedi
ølglasset, gikk han og satte på en sliten gammel LP, tror det var Dire Straits’ "Brothers In
Arms"!!
WOW!! Måpe er et for mildt verb for å
Dagens gjesteskribent Bjørn
Tore Arstein har vært i våre
spalter tidligere, og etter å ha
tatt seg sommerjobb hos en av
importørene (MonoA/S, neppe
tilfeldig når vi ser prioriteringene), fikk han realisert noen av
sine favorittønsker...
en skygge, og en dyrere Marantz-CD17- av første type gikk seirende ut av duellen da jeg igjen
skulle velge CD-spiller. Motkandidaten, Regas
todelte Jupiter og Io-pakke, låt langtfra så "rør"
i mellomtonen som den japanske maskinen. Det
den derimot hadde var et driv og en eksplosivitet jeg senere kun har funnet i den nyere,
integrerte Jupiter. Budsjettet var en annen
begrensende faktor, så Marantz ble kjøpt inn
for å kombineres med Electrocompani-settet, og
seinere, viste det seg, også med DOXA.
Marantz CD17 hadde nemlig et nærmest uslitelig Philips-drev, og en lydmessig avstemning
man fort kan bli avhengig av! Varmen, som
også CD63 hadde, funka meget bra, spesielt
med DOXAs nevnte presisjon i ryggen. Og så
var den bygd som ei panservogn,da!
Alt var tilstede musikalsk sett, bortsett fra
ekstrem dypbass, og i hele sju år fikk den lov til
å spille for meg, Det var bortimot umulig å finne
noe mer musikalsk, uten at prisen måtte opp i
et femsifra beløp, helst med 2 som første siffer!
Bravo, Marantz!
Vinylkrise?
En lydfreak får som kjent aldri ro i sjelen, og
oppgradering av vinylriggen ble prioritert i
mellomtiden. Grado’en begynte å bli sliten i
pelsen, så ved første anledning ble den bytta ut,
denne gangen til fordel for en Ortofon MC10
Super!
Jeg hadde også fått nyss om, etter en del
forskning, at lyden skulle bli bedre ved bruk av
eksternt phonotrinn. Under et besøk hos kjæresten i Oslo, med påskudd om nødvendighet av
MC-trinn, stima jeg følgelig opp til Oslo Hi-Fi
Center. Resultatet? Jeg ble først i landet med en
Swedish Audio Technology Phonofix, eller
"Balanserad Grammofonførstærkare", som de
kalte den i Alingsås, Sverige. Med tanke på den
reaksjonen hun kom med etter jeg oppga prisen, er det rart vi er sammen enda, men det
lønner seg åpenbart med felles interesser…
Kjærligheten, det være seg til mennesker eller
musikk, er som dere vet noe underlig greier det
også. Da det ble snakk om flytting til byen,
måtte det svenske phonotrinnet vekk, og
møblene inn! Det resulterte i at Marantz’en
igjen ble (nesten) enehersker over lyden i et år,
sammen med DOXA’ene, og en Rega Fono fra
Kontrapunkt i Vibesgt. Likevel var det først for
noen måneder siden at LP’ene snurra skikkelig
igjen hos Arstein, da gjennom min nåværende
referanserigg, bestående av Rega Fono-trinn, en
Rega P5 spiller og Ortofons toppspesifiserte MC
Rondo Bronze pick- up! Perspective ble solgt,
med en påmontert Ortofon MC1 Turbo som
hadde fungert som kriseløsning. Jeg håper den
fikk et godt hjem..Etter det jeg vet, har den visst
bosatt seg på Costa Blanca, nær Alicante.
Snakk om paradisisk tilværelse, mens snøstormen pisker rundt øra i Oslo!
Lost In Translation
Det sies i våre kretser, at det du ikke har med
fra begynnelsen er borte for alltid. Derfor har jeg
2/2006
79
for den delen av dere som elsker bass, kanskje,
også valgt kabler deretter. Jeg har prøvd det
meste fra de største produsentene, som Monster men i mitt tilfelle var det en knøttliten amerikaner som fulgte meg på min hittil lengste etappe
Cable, Nordost Flatline og hybridkablene fra
mot paradiset. Da Snell Acoustics’ Type M-med
hollandske van den Hul, men har bestandig
5" bass flytta inn midt på nittitallet, skulle den
vendt tilbake til starten- amerkanske Tara Labs.
vise seg så god at den overlevde tre forsterkere!
Disse kablene har erfaringsmessig ikke lagt tilMakan til detaljeringsevne til den prisen-3600
eller trukket fra noe vesentlig, og jeg er ikke
kr paret- har jeg ikke funnet, verken før eller
alene om å bruke dem som referanse. Bare se
siden. Fleksible var de definitivt. Uansett hva jeg
på testene til Anders Rosness.
spilte leverte de en stødig, frisk presentasjon
Et meget godt pris/kvalitetsforhold, samt en
klangmessig kontinuitet uavhengig av serie som med en størrelse som gikk langt utenfor de
beskjedne fysiske mål. Størrelsen ble spesielt
jeg ikke finner andre steder, er andre grunner.
hørbar over EC-forsterkerne, hvis kjennetegn
Man kan kryssmatche dem med langt dyrere
nettopp er denne "larger-than-life" måten å
ting, og de gjør aldri skam på systemet, nesten
spille på, kombinert med en solid mellombass.
uansett hva du bruker.
Pr. 2005 bruker jeg imidlertid en
kombinasjon av tre merker.
Strømmen renses av en Monster
Vinylfrik.
HT800 padde, mens vinylsignalet
skjøttes av en vdH D102mk3 hybridkabel. Grunnen gir seg selv; den fine
blandingen av gjennomsiktighet,
lydbilde og detaljer. Presentasjonen
er ikke ulik Tara RSC Prime 1000, for
de som kjenner den. For resten av
signalene brukes Tara RSC Axiom, i
tillegg til Prism Helix 6 høyttalerkabler. Altså et mellomdyrt kabelsett
med ekstreme kvaliteter hva angår
balanse og transparens. Min forkjærlighet for detaljer og oppløsning, koblet med naturlig presentasjon, har nok drevet noen og enhver
av min omgangskrets på veggen,
men det har sine udiskutable fordeler, spesielt med tanke på byggekvalitet kontra pris, pluss romintegrasjon.
Høyttalere
Høyttalere er møbler på lik linje med
godstolen, og hvilken høyttaler er
vel mer lettplassert enn en monitor? Små rom
har vært mer regel enn unntak for min del, og
fra begynnelsen, med Celestion 3 og NAD har
det kun vært disse småhøyttalerne som har fått
botillatelse hos meg. Forresten- Ingen regel uten
unntak! I dette tilfelle dreier det seg om et par
Dali 104 gulvhøyttalere...
Dali’ene mangla det fokuset som Celestion
hadde vært så gode på, og bassresponsen var
også en smule ukontrollert. Dette til tross for en
utmerket følsomhet- hele 94dBSPL for en watt
påtrykk. Tidlig på nittitallet som dette var, var
jeg enda relativt grønn på samspillets betydning
i et anlegg, men alle seinere erfaringer tilsier at
NAD302’en var skyld i bassproblemene grunnet
sin begrensa effekt. Høyttalernes nominelle 4ohms impedans gjorde vel heller ikke ting lettere. På den positive siden tålte de masse juling,
og en fest var aldri noe problem. Jeg lærte
egentlig mye av disse danskene om romresonnanser og deres medfølgende problemer ved
feil plassering .
Trykkammer
Hovedargumentene mot monitorer er begrenset
bass og behov for ekstra stativ. Avskrekkende
80
2/2006
Trykkammerkonstruksjonen gjorde sitt til den
tonale jevnheten Snell leverte sammen med
DOXA også. Marantz’ene toppa det hele med
sitt glødende mellomregister. Det ble faktisk
såpass bra at jeg fikk store problemer da husverten ville kjøpe dem etter åtte års trofast tjeneste! Alle som har eid et slikt sett veit hva de
er i stand til, og det hender enda jeg savner
dem av og til. De står imidlertid rett over hodet
mitt, i stua hans, og fungerer utmerket som vekkerur for meg.
"Hull igennem..?"
I løpet av åtte år skjer det som kjent noe, også
innen høyttalere, og selv om Type M frendeles er
gode etter dagens standard, har de ikke noe å
stille opp med hvis man beveger seg opp i prisklassen 15 til 30 store lapper. Via kontakter kom
jeg over et par Avance Signature 3 mk2, kledd i
fugleøyelønn. De ble neste ledd i kjeden. At
man kan bygge høyttalere i Danmark er basiskunnskap for den som driver med lyd, og de
aller fleste danske eksemplarer er nettopp
eksemplariske av seg. Disse på sin side var ekstra kresne på både forsterkere, rom og kabling!
Selv min kraftige DOXA greide ikke å "slippe
ut" musikken ordentlig, og de havna nok i et
bedre hjem de også da jeg la dem ut for salg
etter et år, sammen med min lett aldrende
CD17.
Gode altså, men det var aldri mulig å få skikkelig "hul igennem", som danskene sier.
De lever nok i beste velgående utenfor
Drammen, ettersom jeg jevnlig får telefoner fra
kjøperen, som er kjempefornøyd med dem.
Dette sammen med monoblokker fra Tom
Helgesens Embla, Micromega Stage cd-spiller
og Acurus RL11 pre.
Det er trivelig når sånt skjer, spesielt hvis det
fører med seg en åpenbaring som den jeg fikk
kort tid etter salget. Nye kamerater er også bra,
enda et bevis på musikkens
kraft, og hvor viktig den er som
brobygger for oss mennesker
Mona Lita
Herrens veier er uransklige, og
min vei til det lydmessige
Nirvana hadde et par overraskelser til på lager. Mens jeg
enda hadde Snell’ene, ble det
sluppet to europeiske bomber i
Hi-Fi-markedet. Den ene var
engelsk, den andre fra Italia- et
land som nok er mer kjent for
sportsbiler og spaghetti enn for
lyd i toppklasse. Det må ha vært
skjebnen som viste vei da jeg
for første gang så, og ikke minst
hørte, Sonus Faber Cremona
Auditor! Ikke bare låt den fullstendig deilig, den så ut som
om den kostet en million også,
montert på originale stativer.
Snakk om kjærlighet ved første blikk- eller var det lytt? Jeg
var helt og holdent solgt av den
totale roen, og det utenomjordisk store lydbildet, breddfullt av detaljer. "Her
er’n!!" tenkte jeg. "Dette er min referanse!!"
Men var dette virkelig en Sonus Faber? De
modellene jeg tidligere hadde hørt var behagelige til tusen om enn litt dynamisk sløve. Likevel
hadde jeg satt opp flere vellykka systemer med
den nylig utfasede Grand Piano Home og de
andre Concert Home-høyttalerne. Dette derimot, var som om alle årets høytider hadde
smelta sammen til en!!
Stor lyd
Cremona Auditor er liten, men leverte den typisk
monitorlyd? Neppe! Den spilte tvert imot som
en stor gulvmodell, med en tonalbalanse og
dynamikk overlegen absolutt alt jeg hadde hørt
før-inkludert de Genelec- og Dynaudio monitorene jeg jobba med i skoletiden! Maskeringen
og uryddigheten som hadde ødelagt så mye for
Avance var borte som den berømmelige duggen
for sola. Utvilsomt hadde ringradiatordiskanten
mye av æren for det.
Isteden hørte jeg nå ting som aldri hadde latt
seg høre. Ja, til og med bass kunne den spille
uten antydning til besvær! Det var kort sagt litt
som overgangen til oppgradert forsterker. At noe
som låt så tøft kunne pakkes inn så pent var og
er for meg en gåte, men det skyldes vel italiensk
teft? Gianni Versace- motedesigner par excellence- var tross alt italiener han også. "Mona" virket først litt tungdreven, men etter litt mer
forskning kom jeg fram til at DOXA’en min bare
måtte være den perfekte match, med sin blanding av kraft og raffinement?
Det viste seg å stemme, og for et halvt år
siden kunne jeg endelig sette henne i stua, etter
fem års intensiv drømming og beinhard økonomisk prioritering med sommerjobb hos importøren!
Engelsk vending
Neste skruball kom da jeg skulle ta inn etterfølgeren til CD17. Ironisk nok var dette omtrent
samtidig med at min lille "Mona Lita"
(Leonardos høyttaler, kanskje?) flytta inn, noe
som kanskje forklarer prioriteringene mine ytterligere. I min utrettelige søken etter mest mulig
"analog-Fi" endte jeg opp med en ny versjon
av motkandidaten i den testen som resulterte i
Marantz!!
Den nye Rega Jupiter hadde fått drivverk og
DAC i samme kabinett, og hadde et design ulikt
alt annet, som DOXA. En annen grunn var
enkelheten; det var liksom aldri noe tvil om hva
dette var for en maskin, og hva den skulle brukes til. Rektangulært rødt display, 5 knapper,
inklusiv power, og topplading. Like enkelt som
genialt og totalt typisk Rega
Her var alt unødig strippet vekk.
Engelskmennene var sågar uforskammede nok
til å bruke uforgylte terminaler og frontpanel i
plast-på en spiller til 16.000. Kult! Så som hos
DOXA, lå nok kvalitetene inni den tøffe og tross
alt solide aluminiumskassen også her, tenkte
jeg..
Rega er mest kjent for å lage noen av verdens bedre platespillere i prisklassen, og var i
sin tid den siste "store" produsenten som laget
en cd-spiller. Nye Jupiter har drivverk/laser fra
Sony, og i digitaldelen brukes det to differensialkoblede IC40 DAC’er fra skotske Wolfson
Microelectronics i Edinburgh. Lillebror Planet har
en av disse brikkene.
Bedre strømforsyning
Sammen med separate, åpenbart forbedrede,
strømforsyninger til alle seksjoner får man en
spiller som etter min mening ligger oppe med
det aller beste, uansett pris! Da jeg testa for-
gjengeren virka den litt
uferdig tonalt sett, med
en litt rufsete signatur i
hele frekvensområdet
Altså kunne man fort bli
lyttetrett, og den var litt
i meste laget in-yourface for meg Ikke så
med denne her! Den
nye modellen har, som
jeg sa, det samme
eksplosive drivet som
stamfaren, men lydbilde
og presentasjon er mye
mer modent og kontrollert. Selv Håkon Rognlien
må vel si seg enig i det.
Å implementere den i systemet hos meg
resulterte i det ene hakesleppet større enn det
andre. Dette er en maskin med skikkelige engelske b…r!! Klassisk musikk er nok spesialfeltetdet låter akkurat så svært og dynamisk som det
burde, uten unødige fokuspunkter. Men jazz og
annet komplekst materiale er barnemat for
denne erkebritiske lydbutleren, som serverer det
du forer den med som en magisk cocktail av
detaljer, ro og entusiasme uten å "gå over streken" på noe av det. Det er nesten som om den
sier "Kom hit litt..jeg vil vise deg noe. Hva har
du i plateskapet, kompis?"
Akkurat som
en god platespiller, går den rett til
hjertet av musikken! Velbrukt klisjé det også, kanskje, men jeg tror
du skal lete rimelig lenge, og i
adskillig høyere
prisklasser for å
finne en mer
"vinyl" cd-spiller
enn denne. Ser
man bort fra den
aller fineste grad
av oppløsning,
pluss at den kun
leser "red-book"
standard cd, har
denne alt man
kan forvente- og
mer! Flere konkurrenter gjør
sannsynligvis
klokt i å holde
øye med Essex i
fremtiden!
Engelskmenn
lærer fort!
The Road
Goes Ever
On And
On…
Trollmannen
Gandalf (Ian
McKellen) sang
disse ordene på vei til Lommekroken, i første del
av Peter Jacksons filmatisering av Ringenes
Herre. Sånn er det også for oss, bokstavelig talt,
Hi-Fi frelste. Neste oppgradering er rett rundt
neste sving. For min del er valget relativt enkelt!
Jeg beholder forsterkersettet samlet, i hvert fall
til jeg finner en forforsterker som er vesentlig
bedre, uten å koste meg halve årslønna. Både
Rega (selvfølgelig også pga fjernstyringsmulighet), Adyton, og australske Metaxas har interessante kandidater. En ekstra effektforsterker- for
brokobling- øker effekten til Auditor. Dette gir
en mer uanstrengt, avstresset presentasjon, og
er følgelig en typisk må-ha-sak hvis jeg skal
heve et nivå som tross alt er høyt fra før. Videre
har Rega utviklet TT PSU, en ekstern strømforsyning til P5 som har samme effekt på platespiller’n. Prisen-2500 kr- er mer enn rimelig med
tanke på resultatet
Andre oppgraderinger er på kabelnivå, der
målet er et fullt sett Tara Labs Air high-end
kabler.
Eventuelt har MIT sin Shotgun-serie, som
klangmessig ligger et sted mellom Tara og vdH.
Til sist, ei skikkelig strømpadde (ikke-kvekkende sådan) og gode nettkabler der det er
mulig. Små, men effektive skritt som jeg tror
sikrer et liv i paradiset, også før jeg skrur av
lyset og forlater denne verden for godt!
Second opinion: Dali Euphonia MS5:
Til å grine av
av Roy Ervin Solstad
Jeg felte noen tårer da jeg
innså at mine Magnepan MG
3.6R var for store for stua mi.
Men så kom et par Dali
Euphonia MS5 som er i stand til
å spille musikk så man får lyst
til å grine - av glede.
å er ikke Dali Euphonia noen puslinger i
stua heller. Drøye 60 kilo veier de, og
strekker seg 125 cm mot taket. Kona
var uansett fornøyd med å få utsikt ut
av vinduene igjen, og heller ikke jeg synes det
gjorde stort at den lyse lønnefinishen matchet
interiøret i stua nærmest perfekt. Det er i hvert
fall ingen ulempe med et godt designet produkt.
Det var likevel ikke helt enkelt å få de til å
låte optimalt. 60 kilo er tross alt lit å flytte på,
og de som har sett kroppen min vet at jeg ikke
har bygd dem på de plassee som gjør slike flyttesjauer til en lek. Likevel var det ikke noe å si
på innsatsen og ståpå-iveren, så etter flere turer
fram og tilbake fra lytteposisjon til høyttalere for
nye justeringer, kunne jeg endelig si meg fornøyd.
Det første som slo meg var luftigheten i toppen. På tross av jeg nettopp hadde solgt et sett
høyttalere som mange påstår har diskant i verdensklasse, så var det ingen nedtur med
Euphonia MS5. Den nesten ekstreme dybden
Magnepanene hadde klart å formidle, tok
Daliene på strak arm, men som en pokerspiller
med ekstremt gode kort på hånda, så høynet
bare Euphoniaene budet. De nøyer seg nemlig
ikke med å tegne lydbildet stort og bredt. De er
i tillegg enda bedre når det gjelder instrumentenes plassering. Dali har med andre ord hentet
det beste fra både bånd- og "vanlig" diskant.
Det flotte er at jeg ikke kan høre noen overgang
mellom de to diskantene. Bånddiskanten slår for
øvrig ikke inn før ved 15 kHz.
Nedover er det heller ingen grunn til å sutre.
På plater med det som enkelte på forumet
Hifisentralen liker å omtale som "retarderte
syngedamer" er det både pondus og nerve til å
få pelsen til å reise seg i nakken. Har du derimot aversjon mot ex-taffelpianister fra Sandvika
Storsenter, kan Hilde Marie Kjersem og Jon
Eberson sin plate "Twelve o´clock tales" anbefales i stedet. Euphoniaene henter fram hele den
fyldige stemmen til den bittelille jazzvokalisten.
Så langt har Daliene minst matchet mine forrige høyttalere, men det finnes et punkt hvor de
danske high-end-høyttalerne stiller
Magnepanene fullstendig i skammekroken.
Bassen. Ikke det at de går så veldig mye dypere,
på min nyervervede testplate med sinustoner
N
82
2/2006
høres 31,5 hz helt greit, og 25 hz er også hørbart. Magnepanene mine måtte gi seg et før
den så 20-tallet, men det er ikke dybden på
Euphoniaenesom imponerer mest. Det gjør derimot kvaliteten på bassen.
En ting er at den ved høye lyttenivåer får parketten til komme farende tidevannsbølge, med
et trøkk som gjør livet usikkert for gamle tannfyllinger. Det var noe maggiene bare kunne
glemme. Noe helt annet er at denne bassen er
stram og kjapp. Her settes basstrommeskinnet i
bevegelse like fort som det stoppes. At dette gir
en helt annen dynamisk opplevelse enn panelhøyttalere er hevet over tvil.
Det morsomme er at dette ikke går på
bekostning av noen av de parametrene jeg satte
så stor pris på med Magnepan MG 3.6R.
Prisen synes jeg heller ikke det er noe å si på,
selv om jeg må innrømme at mitt personlige
sammenligningsgrunnlag er heller tynt. Likevel,
av de høyttalerne jeg har hørt i både lavere og
høyere prisklasser, så er det ingen av dem som
gir samme grad av sømløse luftighet og punch
fra topp til bunn.
Konklusjon
Etter mange store oppgraderinger de siste
årene, skal jeg vokte meg vel for å bastant
hevde at jeg nå er kommet i mål. Skal jeg driste
meg til en konklusjon, må det bli at Dali
Euphonia MS5 er en fantastisk musikkformidler
uansett musikksjanger. Selv mitt beskjedne lytterom på 26 kvadratmeter skapes et enormt presist og stort lydbilde som jeg trodde var forbeholdt panelhøyttalere. Nå vet jeg bedre.
Pris: 75.800 kroner - Ahorn og Cherry,
79.800 kroner for Alpi finish.
Importør: Hifiklubben
Dali Euphonia MS5
5,5 cm bånddiskant
6 1/2"mellomtone
2 x 8" bass
Frekvensgang: 31-28.000 Hz (+/- 3 dB)
Tuningsfrekvens bassrefleksport: 24 Hz
Impedans: 4 ohm (minimum 3,3 ohm)
Følsomhet: 89 dB
Delefrekvens: 685 Hz / 3.300 Hz / 15.000 Hz
Maks lydtrykk: 115 dB
Tri-wiring terminaler
Størrelse: 125x28x55 cm (HxBxD)
Tr a n s p a r e n t A u d i o R e f e r a n s e k a b l e r :
Dyre og deilige
Kabler er like viktige som andre komponenter i kostbare
anlegg, mener Fidelity. Med Transparent referanse
balansert signalkabel kan high-end anlegget også
forbedres like mye eller mer enn ved
skifte av andre komponenter til
samme pris!
Tekst og foto: Knut Vadseth
lang tid har vi i Fidelity forberedt en gigantisk
blindtest av ulike kabler, men hittil har vi feiget ut simpelthen fordi vi ikke klarer å finne
tilstrekkelig gode kabler i high-end klassen til
en "fornuftig" pris. Mine egne minst 10 år
gamle Transparent og de senere utlånte Valhalla
"Flatline" kabler fra Nordost er simpelthen så
kostbare at vi nøler med å utrope disse som
"vinnere" prisene blir i begge tilfeller minimum
kr. 100.000 for et fornuftig sett kabler. Og da
har vi prøvd å redusere lengder og antall til et
minimum!
Jo, da. Vi kommer ganske nær med flere "fornuftige" kabler til en samlet pris på rundt 10
tusen kroner, og vi elsker det når vi kan finne en
meget brukbar høyttalerkabel som installsjonskabelen til Kimber som vi omtalte i forrige
blad. Men etter vår mening blir også denne
kabelen en begrensede faktor med det samme
man passerer "budsjett" nivå i resten av utstyret. Vi har riktig nok funnet ulike kabler til vårt
referanseanlegg som ikke gjør så mye galt. Men
det blir altså så mye "bedre" med Valhalla, og
nå også siste versjon av hovedkonkurrenten
Transparent Reference! Det er fanden til sparing
om billige kabler blir flaskehalsen i systemet...
I
Flatline eller Transparent?
Nordost og Flatline laget med "Valhalla" en
84
2/2006
kabel som var generelt varmere og mye nærmere den mørkere klangbalansen på
Transparent enn tidligere. Og selv om jeg savnet
litt " av Transparent kroppen" hos Valhalla,
opplevde jeg sistnevnte som betydelig luftigere
og noe bedre til å skille transienter og oppløsning i elektronikk og høyttalere. Riktignok
mente Geir Tømmervik hos OHC at de siste
modellene fra Transparent også var blitt betydelig forbedret i toppen, men det var uansett ikke
ytterligere en 100tusen kroners kabel Fidelity
primært var på jakt etter! Særlig ikke etter en
laaang rekke med mobbing av nettopp
Transparent på HiFi-sentralen.
En av historiene der handlet om en ansatt
hadde fått sparken og påstod (orginalt nok) at
komponentene som satt i de hermetisk forseglede aluminiumshusene bestod av simple elektrolytter og motstandere til noen få kroner. Om
man skuer hunden på hårene, skjønner de fleste
av oss at det uansett er lagt ned mange kroners
håndarbeid i produksjonen av en Transparent
kabel. Verdien av de innvendige komponenter er
vel uansett mer basert på hva som fungerer i
forhold til uttallige lyttetester enn prisen på
komponentene? Når man betaler et par hundre
kroner for en CD-plate, er det bare 5-6 kroner
som går til selve pressingen. Man kan kritisere
prisen- og det er velkjent at kabler ofte har høy-
ere avanse gjennom to-tre ledd enn andre komponenter. Men slik skittkasting er likevel en
smule unyansert da man uansett må være temmelig naiv om man kjøper en slik kabel uten
først å ha hørt på hva den kan tilføre anlegget
og musikken din! Derfor valgte vi å prøve siste
modell fra Tranparent for å se om den fremedeles var en utfordrer for Valhalla...
Lyden av høyttalerkabelen
Siden de fleste av oss kjøper de fleste hi-fi komponenter- og hvert fall kabler- i alt vesentlig på
grunn av lydkvaliteten, får vi sette på litt
musikk. Vi skifter først ut Valhalla med
Transparent høyttalerkabel i det forøvrig komplette Valhalla-systemet i referanseanlegget og
tester deretter signalkabelen sammen med både
Transparent og Valhalla høyttalerkabel.
Og la det bli sagt med det samme; den nye
Transparent Reference høyttalerkabel har i tillegg til de sedvanlige gode egenskapene i nedre
mellomtone og bassområdet nå også fått mye
mer attakk i øvre mellomtone og diskant, men
forbløffende nok uten å låte "hi-fi", bare enda
mer nærværende og gjennomsiktig. Dypbassen
har det samme "Krell"skyvet helt der nede, den
rytmiske fremdriften er enda mer fremtredene
på grunn av ytterligere dynamisk kontrast i hele
området, og det tidligere så storslagne hologra-
fiske lydbildet er blitt enda bedre fokusert fordi
det slippes enda mer detaljer igjennom.
Som på også min gamle Transparent kabel
med det samme passive "filteret", skjer det
motsatte av det normalt forventede, lyden oppleves som om man har skrudd opp volumet en
dB eller to?? Selv om denne kabelen nå er helt
på høyde med Valhalla i absolutte high-end kvaliteter, opplever jeg lydbildet enda mer imponerende, men samtidig en smule "sminket". Lyden
er nesten blitt større enn virkeligheten, og imponatorfaktorene står nærmest i kø. Men det betyr
også at den fenomenale kroppligheten kan bli
litt for mye av det gode og kan gi enkelte
kvinnelige vokalister litt for brede skuldre og
antydning til sjeggvekst. Også det såkalte presensområdet er blitt litt friskere enn jeg hadde
forventet fra den kanten, men det hele er jevnt
fordelt over et bredt frekvensområde og uten
sjenerende sibilanter og antydning til metallisk
hardhet. Diskanten er glatt og lekker og med
flott utstrekning oppover.
Hele veien opplever jeg en utklinging og
dynamisk kontrast som er betydelig bedre enn
jeg kan huske fra min gamle favorittkabel. Det
er tydelig å høre at Sumner og Transparent har
tunet fram en kabel bedre tilpasset dagens mye
bedre høyttalere og forsterkere mens de tidligere tydelig prøvde å kamuflere mange typiske
hi-fi problemer. Likevel låter det hele umiskjennelig Transparent; veldig imponerende, stort og
fyldig og helt der oppe blant de aller beste med
mer futt og fart og mye mer oppløst enn tidligere. Men Transparent Reference også litt mer
"sminket" enn den noe slankere, men også den
noe mer klangmessig homogene Valhalla.
Signalkabel
Som antatt var lydsignaturen noenlunde lik på
den balanserte signalkabelen. De har et ytterst
bevisst forhold til lyd hos Transparent. Likevel
var her en tilbakelenthet i øvre mellomtone som
tok brodden av det noe fremtredene (til
Transparent å være) presensområdet på høyttalerkabelen. Signalkabelen nøytraliserte nå
enhver tilbøyelighet til agressivitet
i dette området.
En utmerket
match. Mange
sverger til komplett sett kabler
fra samme fabrikant, men de
utrolige egenskaper – i det alt
vesentlige positive – preget fremdeles lydbildet
når jeg gikk tilbake til den mer
nøytrale Valhalla
høyttalerkabel.
Også når jeg prøvet rimeligere kabel.
Forklaringen på at denne Transparent balanserte signalkabel påvirket lyden særdeles positivt selv med mindre optimale komponenter i
kjeden, må skyldes også noe annet enn bare
ørsmå trimminger av frekvenskarakteristikken,
selv om også dette er noen av triksene. Men her
må også skje noe med skitten fra det norske
strømnettet da denne kabelen alene mellom
CD-spiller og pre øyeblikkelig gir betydelig mer
ro i lydbildet samtidig som den sedvanlige "klirren" av knust glass i øvre mellomtone er borte.
Det er akkurat dette fenomenet vi prøver å løse
med kostbare og nærmest uforklarlige nettkabler. Det på Hifisentralen utskjelte filteret til
Transparent (og MIT som har samme konstruktør) må simpelthen rydde opp også i nettstøy og
andre problemer langt utenfor vår hørbare virkelighet?
Dette er simpelthen Vodoo som Vidar burde
ta seg av! Men samtidig er denne kabelen en
fenomenalt bra demonstrasjon av hva en bit
ledning kan gjøre med lyden i musikkanlegget
ditt! Jeg garanterer ikke at Transparent
Reference er det beste kjøpet for deg.
Men uansett om du liker resultatet eller ikke
og uansett om du mener at det sitter altfor kjipe
komponenter i den dyrt utseende kabelen som
du uansett mener er altfor dyr og gir altfor stor
avanse både til produsent, importør og butikk,
så er uansett min påstand at denne kabelen
kan gjøre like mye med totallyden i high-end
anlegget ditt som hvilken som helst annen komponent til samme høye pris! Prøv den, og jeg
garanterer deg spalteplass i Fidelity om du klarer å sette sammen en noenlunde logisk rekke
bokstaver for å formidle at du ikke er enig...
Konklusjon
Transparent Audio har piffet opp lyden i sine
referansekabler slik at de BÅDE har den varme,
kropplige og fjellstø fundamentet med bedre
dynamikk, større ro og en langt sprekere øvre
mellomtone PLUSS glitrende diskant og enda
mer presis holografi. Kanskje ikke den mest nøytrale kabelen, men herlig musikalsk og helt i
toppen; både lyd- og prismessig!
2x3 m høyttalerkabler, kr. 69.790,1 m balansert signalkabel, kr. 51.895,Forhandler: Oslo Hi-Fi Center.
G
S
Gjesteskribenten: “Base” hos Oslo Audio Society:
DaaD roomtunes
Det var vel under klubbkomitéens samling på Hovedøya at tanken om en seanse med Ketil Hansen og Base Technology dukket
opp. Ønsket var en test av DaaD- produkter spesielt og et håp
om større forståelse for akustikk generelt.
eg syntes jeg var selvskreven vert med klubbens beste flutterekko og desidert lengste
etterklangstid! Dette skulle være særs egnet
lekeplass for Ketil Hansen og hans DaaDkomponenter.
Ketil etterspurte en skisse over lytterommet.
Det skulle ikke by på problemer tenkte jeg, og
hentet tommestokk og målebånd før jeg kvesset
den digitale blyanten. Ikke mange dagene etter
mottok jeg e-post fra Ketil om at nå hadde produsenten utarbeidet forslag til tiltak. Allerede
ved første øyekast syntes tiltakene drastiske. Og
det før jeg hadde oppfattet at her var tenkt
stabling i høyden.
Ingen bilder viser dessverre iansiktsuttrykkene
til Tom, Vibeke og meg ved innsyn i Ketils
Volkswagen Transporter. Fullastet med DaaDprodukter syntes spørsmålet om han hadde flere
avlessinger andre steder denne søndagen natur-
J
Pris for komplett DaaD oppsett er ca. kr. 75.000,-
86
2/2006
lig. Nei, alt var tenkt plassert hos meg.
Opplegget for OASkvelden var såre enkelt,
gjennomspilling av et utvalg låter slik rommet
fremstår til daglig i all sin etterklang. Deretter
en gjennomgang av det samme musikkmaterialet etter full installasjon av DaaD-produkter. Til
slutt en gjennomgang av et utvalg låter med
noe mindre Daad stæsj.
Anlegget for kvelden:
Denon DVD2900
Michell Orbe SE/Mørch DP-6/Transfiguration
Temper V/Phonofix
Graaf GM50
Merlin VSM
Kabler: Cardas Golden Hexlink 5C, Au24 IC og
HT, Diverse Monster, Transparent Super og
Norost Shiva strømkabler. T+A nettfilter og
Ladac Isotrafo 2000VA.
av André Fosse Eliassen
og Tom Tellefsen
Og den musikalske meny: Hans Thessink,
Reiersrud/Kleive,Nils Lofgren, Etta James, Diana
Krall og Jacuintha
Nøytralt?
De fleste av oss er vel kjent med hvor lett man
opplever eget anlegg og rom som nøytralt og
ofte ser seg litt blind på eget oppsett. Så, på
tross av at jeg har vært smertelig klar over at
jeg besitter et rom med overdreven livlighet så
var jeg nok ikke helt kjent med omfang og
betydning av dette. Jeg har lenge vært kjent
med at det i dynamiske passasjer gjaller og at
det blir en tilsmøring av detaljer lenge før lydnivået er et irritasjonsmoment for naboen (etter
salg i vår er denne terskelen betraktelig senket,
men undertegnede sitter i styret og håndterer
naboklager med den største inhabilitet). De
andre inviterte var enige – og vel så det – og
opplevde rommets begrensning langt klarere
enn meg: Tom har derfor ordet.
Skisse av vertskapets bolig.
Romproblemer
Først ut var Nils Lofgren i et meget crispt og tett
på opptak som ved pådrag fort virket å bli "tilsølt" for ikke å si tilslørt av refleksjoner når
volumknappen ble dreid opp.
Her ble mye informasjon klemt sammen i det
lydbildet ble offer for rikosjerende, og stående
bassbølger som sterkt interfererte med mellomtonen. Resultatet ble at lydbildet ble dratt sammen på midten. Stemmen til Lofgren fikk tydelige skarpe kanter med harde uttalte sibilanter.
Opptaket er i utgangspunktet krystall klart og
svært dynamisk.
Så dro vi Reiersrud/Kleive – Himmelskip…the
Ship is at the Landing opp av ermet, og lot dem
innta husalteret. Her skal det være mye rom
informasjon, voldsom dynamikk i gitaren til
Knut, crispt, nært og direkte med stort og dypt
rom.
Ved pådrag ble gitaren mer metallisk og skrikende enn tilvendt, mens bassen romlet avgårde
rund og upresis i kantene. Rommet i kirken oppleves som rotete, og på langt nær så dypt som
jeg opplever det å være til vanlig.
Transientresponsen var der, men i overkant sløret og utflytende.
Ut på arenaen kom fru Costello (Diana Krall –
Live in Paris - A case of You) hvor vi normalt
hører at silkestrømpene glir mot hud, irriterende
hosting, og med veldig klar lyd på instrument
og stemme. Her fikk vi liksom en lydball i midten, og manglende panorering av opptaket.
Følelse av nærhet til damen ble hemmet, og
pianoet slapp ikke helt løs fra høyttalerne.
Så kom Hans Thessiink på besøk via vinylriggen. Denne karen misstenker jeg for å være
audiofil, for maken til klare og dynamiske utgivelser han varter opp med til stadighet.
Hans stemme er sonor på en varm behagelig
måte som ofte gir følelse av stor nærhet tett på
the Man himself. Gitarer lyder som det de er om
det er dobro med slide, 6- strengs med metall
eller nylon strenger. Alt dette mens Jon Sass legger ned dype enerverende toner i rillene med
sin tuba, men ikke på dette sporet.
Her låt det komprimert og uryddig ved
pådrag, men ikke uspiselig.
Saken er bare den at det låter så fordømt bra
at man ønsker å dra på, og da blir det slitsomt
etter en kort stund.
Akustiske forbedringer
Ja, så var det dags for å pakke opp herlighetene. Jeg får vel innrømme at jeg i utgangspunktet trodde dette skulle ha effekt, men at
jeg antok forbedringen ville begrense seg til de
nedre oktaver. Det måtte nok mer enn noen
skarve sylindere til for å skape orden i hele frekvensspekteret var min antakelse. Fullgodt resultat var jeg redd ville kreve et større areal av
absorberende materiale på de åpne murveggene. Så feil kan man altså ta, men mer om det
siden.
Vi fulgte nøye Ketils tegninger og plasserte
installasjonene etter klare anvisninger. Disse
semisirkulære søylene er utformet som diffusorer på ene siden og absorbenter på andre.
Her var ikke noe overlatt til tilfeldighetene,
produsentens skisse viste klart hvor diffusorsiden skulle plasseres inn mot hjørne og hvor den
skulle peke ut i rommet. Og jeg kan fortelle
dere, vi behøvde ikke spille én låt for å høre forskjellen. Allerede ved samtale var forandringen
åpenbar. Selv min
samboer måtte innrømme det, uten at
hun har mer lyst til å
befolke stuen med
dem av den grunn.
Nå førte vi en samtale
med velmodulerte
stemmer og spiselige
intonasjoner i topp og
bunn som Tom ville
formulert det.
Så satte vi på Herr
Lofgren, og ble resolutt sittende å glise til
hverandre før vi
startet og prate i
munn på hverandre.
Snakk om transformasjon. Her var bass
booooooomet tørket
opp, og VSMene spilte distinkt med
pådrag innen sitt virkefelt. Resultatet ble
en opptørking og
klarhet i lydbildet
oppover som gav oss
tett innblikk i makro-,
og mikrodynamikken
mellom utøvere,
stemmer og instrumenter. Dette smakte
det virusfri fugl av
gitt.
Lofgrens gitar fremsto med klare markante
melodilinjer og riff, mens overtonestrukturer
bare fikk henge i rommet og klinge ut. Nærhet
til stemme og artist ble påtagelig, og sto som
en påle midt mellom høyttalerne. The live take
became alive J if you catch my drift!
Siblilanter falt mer til ro uten å frese fullt så
hissig i øregangene, men fant mer sin naturlige
plass i opptaket.
Det hersket liten tvil om at DaaD produktene
ryddet enormt opp i dybdeperspektiv, generell
stramhet i lydbildet med fastere og subjektiv
mer kontant bass. Det ble lettere å følge instrumenters intonasjoner, og tilkjennegav bedre
kropp på stemmer og instrumenter. Bedre sentrering, aksentuering og fokus i midten smakte
heller ikke vondt.
Så satte Reiersrud og Kleive seg til i vår lokale katedral, og bød på en intens lytteopplevelse.
Nå ble kirkerommet tegnet opp med stor
romfølelse og dybde, mens Knuts meget insisterende gitar beholdt det crispe twanget uten å
lyde så metallisk hardt, men fremdeles med en
rett i tryne presentasjon. Bassen til kirkeorgelet
hadde naturlig nok sin begrensning, men det
som var gikk subjektivt dypere, og var strammere med bedre kropp.
Mikrodetaljer, luftighet, utklingning, detaljering, dynamikk, separasjon, kropp osv. alt ble
bedre og mer lettfattelig.
Diana fikk mer luft rundt seg, og pianoet
bedre struktur og mer organisk klang. Stemmen
virket varmere, og mer innsmigrende.
Silkestrømpene satt tettere på huden, mens
geriatrisk avdeling i salen ble ennå mer
påtrengende. Kan for f.... noen gi disse halspastiller og Jægermeister før
forestilling…knurrrrrrr… Deilige klangstrukturer
i pianoets strenger med bedre kropp som tilkjenngav en større grad av riktighet for meg.
Hans Thessiink fikk nå virkelig drag på stemme og gitar, og vi ble mer involvert i hans lydunivers. Det hele ble langt mer virkelighetstro,
mer er det ikke å si om den saken.
Buddy Guy – Blues Singer spor 5 kan i de
rette sammenhenger skremme kattunger på en
fattig faen med den vanvittige dynamikken som
ligger i stemmen hans når han drar på. Og det
låt definitivt tett på hos André.
Å gode Gud, hvor skal man starte. Vi får
begynner med toppen. Nå er diskanten roet,
joda, den er der fortsatt, den skriker bare ikke
etter oppmerksomhet. Og den øvre mellomtonen deler for en gangs skyld oppmerksomheten
med resten, uten alene å gjøre krav på rampelyset. Tom har så rett så rett, her dempes sibilantene til et naturlig nivå. Mellomtonen, og særlig
den nedre, fremstår mer fyldig og med opplevd
mer nivå. Det blir mer kjøtt på beinet hva angår
stemmer og instrumenter. Litt unyansert kan
man kanskje si at det oppleves som fokus flyttes
fra strenger til kasse hva angår gitarer og deres
kamerater. Selv i de nedre oktaver er det overraskelser å finne. Her hadde jeg vel forventet en
oppstamming på bekostning av nivå. Ett ikke
uvanlig fenomen er jo strammere bass på
bekostning av opplevd nivå, slankere med andre
ord. Her gikk jeg på en smell og det en god en.
Ikke bare er det musikalske budskapet i de
nedre oktavene mer fattbart med bedre transientgjengivelse, nei, det blir en etterlengtet
heving i nivå. Og la det være klart, bassen er
som aldri før formidlet med klanglige kvaliteter
og bedret overtonestruktur.
På tross av at lyden fremstår mer dempet
bedres den dynamiske kontrasten. Dette trolig
88
2/2006
som konsekvens av større ro mellom transientene. Detaljeringen styrkes da man sliter mindre
med å skille etterklang fra direktelyd. Den uventede bonusen ligger i at lyden fremstår mindre
analytisk oppleves med mer fokus på helhet og
klangfarger.
Samlet fremstår lydbilde varmere og mykere, i
tillegg til, og altså ikke på bekostning av, en økt
stramhet og transientrespons.
Stereoperspektivet får et vesentlig løft i kvalitet
og de ulike aktørenes plassering i opptaksromHusverten er skeptisk til
utseende, men positiv til
lydforbedringene med
DaaD komponentene.
met presiseres. Ta de ulike kuttene på Etta
James Blues to the Bone og du opplever rommets ulike innvirkning på vokal og instrumentering på en ny og uant måte. De ulike opptaksrommenes akustiske karakter kommer klarere
frem. Nevnte jeg utklingingen? Så rent og så
lenge henger tonene der at gleden er uten
ende.
Tilbake til OAS-seansen. Det vanskelige i testsammenheng er å avgjøre om kvalitetstapet er
like stort når man går veien tilbake som forbedringen var når man gikk frem. La oss være
ærlige og si at vi i denne omgang ikke gikk hele
veien tilbake, vi gikk omtrent halvveis. Som Tom
kort kommenterte etter at vi hadde kastet ut
halvparten av installasjonene: Med de samme
musikkstykkene var det som å flytte til 15.-20.
rad i konsertsalen med klart avtagende nivå.
Gjengivelsen ble generelt slappere og mindre
engasjerende samme hva vi spilte.
Det jeg ikke har nevnt er at disse installasjonene blir stående en liten stund. Jeg ønsket
også å få inn flere ører for en lytt, også dem
som var bedre kjent med oppsettet. Derfor har
jeg hatt mye besøk denne uken. Først ut var en
audiofil kamerat som vel må sies å være svært
forsiktig når han uttaler seg om betydningen av
forandringer i hifioppsett. Men denne kvelden
konkluderte han med at dette var den største
forbedringen han hadde opplevd i mitt system
noen sinne, ja faktisk den største forskjellen han
hadde opplevd i noe system noen gang. Og, jeg
kunne ikke vært mer enig.
Et par dager senere var det duket for nytt
OAS-besøk i heimen med Tor og Morty på
besøk Resultatet var det samme, men testen
ble gjennomført i motsatt rekkefølge. Vi startet
altså med samtlige DaaD-komponenter på plass
for å ende opp i et nakent, tomt og hardklingende rom.
Det var under denne testen det ble klart for
meg hvor den største forandringen fant sted. For
resultatet er jo bare overveldede. Igjen får Etta
James gjøre jobben. Den nå så buldrende og
slappe bassen ruller av sted uten sammenheng
med den nå så overeksponerte øvre mellomtone. Den nedre mellomtonen mister nivå og fylde
og skygger banen. Lydbildet fremstår som oppdelt i segmenter med liten innbyrdes kommunikasjon, frarøvet sin tiltenkte musikalske
sammenheng. Borte er fokus på helhet og
sammenheng. Det låter til sammenlikning både
kjedelig og vondt. Erkjennelsens time er kommet, DaaD-ene er kun på besøk, og ikke tiltenkt
fast plass i stua. Kaffen får en bitter ettersmak
og underbevisstheten begynner å sysle med
spørsmålsformulering til samboer om antall og
plassering. Det er vel mye som kan tyde på at
det bare er en av oss det har rablet for. Høsten
synes med ett mørkere. Forslaget om at TVapparatet er overflødig og dessuten står der
DaaD nr. 3 var tenkt, vil trolig møte motbør.
Ja, jeg vet hva dere sitter og tenker, det finnes
ikke en dårlig test noe sted. Det finnes redning
og nirvana i et hvert produkt, og hva som er
best veksler fra måned til måned. Så har jeg da
også slitt med hvordan jeg skal formidle transformasjonen. Dette har vært en så til de grader
åpenbaring for meg. Og jeg skal med hånden
på hjerte si at dette er første gang jeg har foretatt en større forandring som utelukkende har
vært til det bedre og hvor forbedringen har vært
så total.
Man kan selvsagt innvende at rommet var
håpløst i utgangspunktet, at andre installasjoner
ville gitt en tilsvarende forbedring. Det vet vi lite
om, for andre produkter har ikke vært til test.
Det som likevel skiller DaaD-komponentene fra
mye annet på markedet er at de er ganske flotte
å se på. Joda, jeg er enig i min kjæres innvending, 13 stk er i overkant mange.
Så selv om DaaD akustisk sett kunne gjort
jobben alene, må de nok på sikt belage seg på
å gjøre den i samarbeid med øvrig innredning.
Avslutningsvis vil jeg driste meg til å si at det
finnes ikke den komponent i verden som fullgodt kan rette opp det som ligger av feil i rommet. Du kan muligens kompensere, men innen
hifi tror jeg ikke minus og minus gir pluss. Så,
jeg anbefaler alle, selv de med bedre rom enn
jeg besitter, en test av disse komponentene før
man vurderer skifte til dyrere elektronikk.
Electrocompaniet AW250R Modifisert:
Som ny!
av Stig Arne Skilbrei
Sidan 2003 har Electrocompaniet tilbode modifikasjonar til fleire av forsterkarane
sine. Resultatet er som å få ein flunk ny forsterkar, rapporterar Stig Arne, som har
lagt sin slitne AW 250R under loddebolten.
Fidelity nr. 4 kan du lese om det som tilsynelatande har vorte ein ny norsk folkesport,
nemleg å brukople 180-wattarane til
Electrocompaniet, slik at fire stk. AW 180
gjev 600 Watt og er truleg Noregs heftigaste –
og rimelegaste – superforsterkar, sidan desse
også er råd å få tak i brukt.
Sjølv valde eg ei anna rute. Etter den store
samanliknande testen av norske effektforsterkarar som eg gjorde for Audio Video for mange år
sidan, konkluderte eg med at eg føretrekte
mellomtonen i AW 250 framføre AW 180, sjølv
om AW 180 var ny og skulle vera betre. Den
dag i dag er AW 180 og AW 250R identiske,
med einaste skilnad at AW 250R har ei ekstra
I
min faste reparatør, Ones på Nøstet i Bergen,
som i kraft av reparatør for HI-FI Klubben kjenner produkta. Heller ikkje han kan peike på ein
konkret årsakssamanheng. Han forklarar elles at
ein ringkjernetrafo har liten utstråling utover
mot luft; som har høg impedans. Strålinga går
innover mot kjernen, han har, nær sagt, ingen
andre stader å gå. Spenninga vert uansett likeretta og glatta, slik at transistorane, som uansett toler relativt grov spenning, ikkje anar kor
spenninga til slutt kjem frå. Spenning er spenning, liksom. Han meiner vidare at fordelane
ved mono, inkludert dual mono som berre inkluderer straumforsyninga, er små – kan hende
ubetydelege. Og når eg tenkjer meg om, hugsar
kasjon, men det er nye Electrocompaniet som
formelt har service og deler på alle
Electrocompaniet sine produkt, og utstyr kan
også leverast til Eltek i Oslo for henting der. Av
praktiske årsaker, og takka vere vener i Oslo
med bil (forsterkaren er sabla tung, eg hadde
nesten trevler i hendene etter at eg hadde levert
han frå meg!) vart min levert på Skårer, kor vi
også fekk ein hyggeleg prat med Per
Abrahamsen og hans to søner.
Kaj Abrahamsen ville forståeleg nok helst
ikkje avsløre fabrikat og modellnummer på dei
nye transistorane (og diodane), dette ville typisk
nok føre til ein straum av reparasjonar på ikkje
fagmessig utførte modifikasjonar. Men dersom
Her er vi i
den gunstige
situasjon at
dårlege opptak
vert betre,
og gode endå
betre!
Oppgradering ca. kr. 7.300,hos Electrocompaniet AS,
Tau/Oslo eller
ECS Holding, Skårer.
rekkje med ladelyttar heilt framme ved frontplata. Desse er det rett og slett ikkje plass til i AW
180 (difor også skilnaden i effekt vil eg tippe).
I fall 250-wattaren er "best", kva kan vera
årsaka? AW 250 har to transformatorar oppå
kvarandre (dual mono), og det er ikkje heilt ideelt. Dei elektromekaniske spenningsfelta kan
påverke kvarandre. Trafoane skulle ideelt sett
stått ved sidan av kvarandre, med god avstand,
og helst i eige kabinett langt borte frå all kjenslevar elektronikk! Oppdelinga i monoblokker
har truleg berre fordeler – i alle fall i teorien.
Men der er meir mellom himmel og jord osv.,
jordinga av kabinettet/kabinetta kan spele inn,
helst ville eg hatt ujorda plastkabinett, men då
ville vel stereoanlegget spele mobilsamtalen
din! Eventuelt kan det vera dei ekstra kondensatorane som gjer susen.
Eg har naturlegvis også drøfta problemet med
90
2/2006
eg faktisk at konstruktøren Per Abrahamsen –
idag i ECS holding- i si tid var lunken til heile
dual mono-tankegangen – men marknaden
kravde det! Eg byrjar å helle mot at det er den
auka kapasitansen som er utslagsgjevande.
Nye transistorar
Både "nye" Electrocompaniet i Rogaland
(Stavanger og Tau) og ECS Holding/Abrahamsen
på Skårer tek 7300 kr. for modifikasjonen av
AW 180 og AW 250, som er tidkrevjande.
(Forsterkarar med færre transistorar vert noko
rimelegare.) Samtlege utgangstransistorar vert
skifta ut, samt to sett diodar og ein IC. Eg forhøyrte meg om modifikasjonen både hjå
Electrocompaniet og ECS, og fekk like svar. Det
er hyggjeleg å kunne konstatere at desse to
verksemdene kan samarbeide. Det var heilt opp
til meg kor eg ville levere forsterkaren til modifi-
du pillar frå kvarandre ein flett ny AW 180 eller
250 kjem løyndomen for dagen!
Nye transistorar har vorte innført suksessivt
på dei nye produkta. Om du vil finna ut om din
forsterkar er "modifisert" eller ikkje, må du
berre kontakte produsentane og opplyse om
modell og serienummer. Modifikasjonen KUNNE
vore utført i to trinn, om eg hadde tenkt meg
om. Først berre transistorane, sidan dette er
arbeidsintensivt fagarbeid. Seinare kunne eg
sjølv skifta diodar, sidan dette er ein enklare
operasjon som kan gjerast frå oppsida av printet. På denne måten kunne eg ha funne ut kven
av desse inngrepa som hadde størst effekt – tok
du den – på lyden. Det er nærliggande å tru at
det er utskifting av transistorane som har størst
påverknad, men eg har også høyrt at kraftigare
diodar og ladelyttar nærmast kan transformera!
lyden.
Men skitt, alle vil vel uansett ha full pakke,
slik at evalueringa av lyden omfattar heile modifikasjonspakken. Utskifting av diodar er forresten grunngjeve med at dei nye ladar kondisane
hurtigare, slik at det ikkje vert opphald i spenninga til transistorane. Eg visste ikkje at dette
var eit problem ein gong. Vanlegvis grunngjev
ein ei utskifting til dei nye, hurtigare diodane
med at desse har mindre vreng, dvs at dei tilfører lyden mindre forvrenging. Transistorane har
lågare vreng enn dei gamle.
Lyden av eit nytt lytterom
Før avreise til Oslo hadde eg ei skikkeleg
gjennomlytting av anlegget, slik at eg skulle
hugse lyden til dess at eg kom heim med "ny"
forsterkar. Eg gjorde nøyaktige notatar for kvar
plate og melodi. Sidan forsterkaren kom heim ei
veke etter meg måtte eg kople opp ein reserve,
og valet fall på Consonance a 100. Dette er ein
god forsterkar til prisen (kring 5000,-), med ein
relativt klar og frisk lyd, og med ein viss djupne i
lybildet. Det går ikkje lenge før du høyrer manglane, både den djupaste bassen og den øvste
diskanten vantar, mellomtonen er ikkje så
levande og djup som referansen, bassen er litt
"eintone" og lyden svakt mekanisk, men det
går uansett an å lytte til musikk.
Når forsterkaren min endeleg kom heim, spelte eg lenge på Consonance før eg kopla om.
Dei fyrste minutta høyrdest det ganske lik ut,
men etterkvart som inntrykket festa seg og dei
nye transistorane brann seg inn, skjedde det
endeleg: "Ah……..musikk."
Dei etterfylgjande kveldane spelte eg musikk
nesten som i ein rus, Kari Bremnes, Bjørn
Eidsvåg, Come Shine, Goran Kajfes, Norah
Jones; og noterte. Det slo meg at det ikkje var
lett å samanlikne direkte før-etter modifikasjonen, men eg noterte meg særskilt at det verka
som om eg hadde fått utruleg mykje meir informasjon i mellomtonen. Eg kunne lytte i timesvis
og drukne meg i detaljar og djupne i denne
aller viktigaste delen av frekvensområdet. Min
faste medlyttar Dag var oppløfta, han meinte
lyden var betre på alle punkt, naturlegare og
meir organisk. Dag spelte Charlie Haden
Liberation Orchestra, Hole In The Wall og Steve
Earl.
Kvifor tenkte eg ikkje på det før? Ein kompis
10 min. lengre oppi bakkane har ein identisk
(umodifisert) forsterkar, og denne vart raskt
hanka inn og varma opp. Eg pløygde heile
Norah Jones "feels like home" og kopla deretter opp den umodifiserte. Etter 3 melodiar slo
eg av. Eigentleg høyrte eg kva som skjedde alt
etter 10 sek av fyrste melodien. Lyden var no
brått lys og tynn, utan oppløysing i mellomtonen. Men hugs at dette er i direkte samanlikning. Den umodifiserte er framleis ein god forsterkar, den nye er berre blitt so mykje betre.
Hugsen min er muligens selektiv, men "oppstramming av bassen" var alltid nemnt som
reklame for modifikasjonen. Eg vil nesten gå
motsatt veg og sei at bassen er det einaste som
IKKJE er endra, med unntak av at også her –
som i heile frekvensområdet – er oppløysing
høgare. Så når det manglar trøkk på tromma,
høyrer du berre at trommisen ikkje trøkker til.
Lyse og raske forsterkarar får alt heilt feilaktig til
å gå i eit forrykande tempo.
AW 250RM (M for Modifisert) er ikkje mørk,
det er dei andre som er for lyse. Den lyse, harde
biklangen på mange forsterkarar er det typiske
resultat av forvrenging. Det er no åpenlyst at
det er mine eigne høgttalarar som er mørke. Og
det skal ikkje kompenserast av ein lys forsterkar,
men med nye høgttalarar.
Det er altså fyrst og framst i mellomtonen at
det har skjedd store endringar, tilsynelatande i
form av ein dramatisk minke i forvrenging, og
slik sett passar mine erfaringar med denne
modifikasjonen akkurat med Knut Vadseth si
skildring av brukopling av AW 180 i nr 4: "Det
store sjokket kommer imidlertid i presensområdet rundt 3 kHz. Her er tilsynelatende mye mindre nivå enn tidligere. Noe er borte. Heldigvis er
det grums og støy som er forsvunnet", og mindre med Jan Myrvold si skildring av oppgraderinga: "Lyden blir ordentlig strammet opp, (---)
dvs. strammere og detaljert bass". Men også
Jan peikar på forbetringar over heile fjøla, og
hevdar at oppgraderinga er eit must. "Man får
simpelthen en helt ny forsterker". Eg gjer hans
ord til mine.
Finst det ulemper med denne modifikasjonen? Ja, dersom du absolutt vil ha ein lyst og
hardt klingande forsterkar for å få full piggtråd
på rockeplatene dine, men då kan du jo like
godt kjøpe ein billeg receiver – og spare store
pengar i same slengen.
Fordelane derimot, for
dei som elskar god lyd og
dessutan har gjort det til
ein altoppslukande hobby
å analysera han i tillegg,
står i kø: Denne forsterkaren er no så forvrengingsfattig at du på ein heilt
annan måte kan oppdage
og analysere forvrenging
andre stader i kjeda, og
ikkje minst i opptaket.
Medan du tidlegare
kunne vera i tvil om kva
som skjedde, og ikkje
minst kor forvrenginga
låg, kan du no med sikkerheit seie: "Dette var ei
skikkeleg dårleg innspelt
stemme".
Eller som Dag svarte
når eg spurte han om det
let godt eller dårleg
(Emmylou Harris, Red Dirt
Girl): "Det let slik det skal
låte. Plata ER slik". Eg
har justert litt på høgttalaroppstillinga mi i det
siste (noko me skal koma
attende til), gjerne berre
nokre centimeter, men
den samla effekten av ei
meir korrekt oppstilling
og mindre vreng i effektforsterkaren er formidabel. Først og framst er mitt eige lytterom, med
alle sine resonansar, praktisk talt borte, og
erstatta av opptaksrommet eller scenen kor
opptaket er gjort.
Lydbildet varierer difor meir markant frå plate
til plate enn tidlegare, tilmed frå melodi til
melodi. DETTE er virtual reality! Eg oppdaga
også at "demoplata" til Yello, den som vert
spelt på alle messer og utstillingar, og som eg
har lagt for hat pga lys lyd og digitalt effektmakeri utan musikalsk interesse, brått let balansert,
"analogt", og med eit vell av musikalsk interessante detaljar. Til dels langt bak i lydbildet. Og
gode innspelingar vert ikkje avkledd, dei berre
står fram med endå større fylde og klangrikdom.
Norah Jones, som du sikkert gjerne skulle sett
avkledd, får ei stemme som er utrulig mjuk og
levende. "Som om ho er her" er brått ikkje ein
klisjé lenger. Det same gjeld også pianoet til Jan
Johansson (Jazz på Svenska).
Konklusjon
Det er naturlegvis med ein viss motstand at du
leverer inn ein allereie god forsterkar til ein
kostbar modifikasjon. Men etter det eg kan
bedømme, er han verdt alle pengane. Attende
får du ein forsterkar som både er meir behageleg og meir analytisk. På somme anlegg kan du
berre spele dei beste platene dine, men her er vi
i den gunstige situasjonen at dårlege opptak
vert betre, og gode endå betre!
Sony DVP-9100ES:
Mer enn filmfremviser?
Vi har spart det beste til slutt. Den forrige toppmodellen blant
DVD-spillerne til Sony begynte å bli utdatert. Den manglet HDMItilkopling. Den nylig lanserte avløseren, DVP-NS9100ES, har dette
og alt annet av nyeste videoteknologi.
92
2/2006
Tore Dag Nilsen
ed en neve tusenlapper kan man nå
på en ukomplisert måte få "hifimessig" utbytte og opplevelser fra DVD
og vanlig TV. Fidelity er magasinet
som alltid setter kvalitet foran kvantitet.
Skepsisen til hjemmekino er stor blant flere av
oss som bidrar aktivt i magasinet, og fra leserne
mangler det absolutt ikke med negativ respons.
Det er kanskje ikke overraskende all den tid
hjemmekino har tatt over rollen som hifibransjens søppelkasse, hvor det ikke ser ut til å være
noen nedre grense for hvor dypt det er mulig å
synke med hensyn til teknologiske og byggmes-
M
sige standarder. AV KAN være godt, enkelt og
smakfullt skal man lykkes slik avsnittsoverskriften antyder, må man inkorporere AV i et høykvalitets stereoanlegg. Med mindre man er rik på
penger, er det liten vits i å prøve å få skikkelig
fidelity fra et surroundoppsett. Er det noen som
tviler på den påstanden, må vi be dem lese
redaktørens utfyllende artikkel om kompromissløs multikanal i Fidelity 17, hvor en dekoder
kostet 90 til 190 store lapper...
For å gjøre en lang historie noe kortere var
vårt råd (den gang da, og alltid ellers) å legge
budsjettet inn i færre, men bedre komponenter
og høyttalere.
Da blir det samtidig færre kabler. Det er få
ting som er mer ødeleggende for lydkvaliteten
enn digre skjærereir av kabler. Med den relativt
nylanserte HDMI-utgangen (High Definition
Multimedia Interface) har vi endelig blitt bønnhørt. Én enkelt HDMI-ledning mellom TV og
DVD-spiller er det eneste ekstra tokanalsentusiasten trenger for å gjøre om anlegget sitt til et
multimedieoppsett med moderne flatskjermer
og projektorer.Og selv de bedre multispillere er
rimeligere enn hva redaktøren tidligere har
betalt for å få akseptebel lyd også fra CD'ene.
Heftig DVD-spiller
Den forrige toppmodellen blant DVD-spillerne til
Sony begynte å bli utdatert. Den manglet HDMItilkopling. Den nylig lanserte avløseren, DVPNS9100ES, har dette og alt annet av nyeste
videoteknologi. 9100ES koster mer enn forgjengeren (listeprisen er snaut 16000 kroner),
men til gjengjeld er ambisjonsnivået enda høyere. Best av alt for oss lydfrikere er at det ser ut
som store deler av budsjettøkningen har gått til
ting som teller for oss, som for eksempel strømforsyning.
En titt under lokket avslører at det ikke dreier
seg om noen tom boks. Sony har faktisk måttet
ty til flere "etasjer" og "plan" for å få plass til
alt sammen. Det må tillegges at kabinettet, med
ytre mål på 43x14,5x39 cm, langt fra er blant
de minste. Med en nettovekt på 10,5 kg blir det
mulig å realisere et ganske solid byggverk også.
Grunnet plasshensyn får vi nøye oss med å
nevne at 9100ES, nesten selvsagt, spiller av
SACD-skiver både i stereo og multikanal.
Heftige bilder
Himmel, så gøy det kan være å oppdage toppkvalitets DVD hjemme i ens eget anlegg. Jeg har
tidligere kun prøvet en Marantz til 30000 kroner på den gamle TV-dunken, tilkoblet via en
råtten scart-ledning. Lyden var selvsagt topp,
men bildet ble bare en dårlig vits i forhold til
denne Sony-duoen med HDMI-forbindelse.
Det er regelrett herlig å sitte med husets junior på fanget og se på animerte effektproduksjoner av typen "Robotene" eller å telle skjeggstubber på "Angel Eyes" eller Clint´ern der han
myser mot solen, med toscanisneipen i munnviken. Toppkvalitets DVD får en til å gjenoppleve
mye av den samme begeistringen og fascinasjonen med film som tung hi-fi i sin tid gjorde med
musikk på LP og CD. Stabilitet, ro, oppløsning,
støyfrihet og naturlighet i farger blir levert så
godt at det i praksis nærmer seg kvaliteten til
ekte film.
Kraften og renheten
Pris: kr. 15.990,Importør: Sony Norge AS
De store kinoene er selvsagt uslåelige på kvantitet, men i kvalitet har de i stor grad mistet
overtaket. Dagens beste lydanlegg for kinoer
har enorm kapasitet og ekstremt god og imponerende lydkvalitet med tanke på de store
salene som de skal fylle med lyd. Likevel har for
eksempel den typiske PA-elektronikken en temmelig skarp og uoppløst lyd i forhold til det
2/2006
93
beste hjemmeutstyret. Kanskje også oppsettene
rett og slett er for store og kompliserte. Mange
støykilder? Likeså med de store hornhøyttalerne
som kinoene må ty til (JBL, Klipsch?). De oppnår
ikke riktig den samme grad av homogenitet,
finesse og frihet for farging man får med små
og tungdrevne hi-fi høyttalere.
9100ES gir svært god lyd med DVD. Den holder såpass høyt nivå at man nok må høre den i
høystandard stereoanlegg for å utnytte potensialet. Prosessorer, senterkanaler og mer eller
mindre dårlig plasserte bakkanaler vil bare sløre
til lyden. Enda verre blir disse patetiske, halvdyre
og halvtunge multikanalsboksene av noen forsterkere som rår i hjemmekinosegmentet.
Til dere som tror det er veien å gå, vil jeg
fraråde grundig TV- og DVD-lytting via
tunge high-end tokanals transistorforsterkere. De er vanedannende - og koster
penger.
Jeg er trofast bruker av Dynamic
Precisions elektronikk. Med tungdrevne
høyttalere (Elteks dynaBel Superexact, på
Target R2-stativer) trenger jeg effekt, og
det anvendte strømsterke 6.12HP-trinnet
leverer 250 urokkelige watt per kanal i 8
ohm. TV-rommet vårt er på skarve 12
kvadratmeter. Det er nok fristende å
påstå at slikt blir eksessivt, men saken er at
mindre forsterkere gir mer (u)lyd fordi de mangler de store forsterkernes kontroll. De vil heller
ikke kombinere kreftene og kontrollen med
åpent lydbilde, engasjerende og nøytral mellomtonegjengivelse og sivilisert, nyansert og varm
diskant.
Alt dette vil 9100ES være i stand til å levere i
et godt anlegg. Med denne avspilleren kan du
oppnå filmlydkvalitet som overgår kinoenes. Det
klarer du ikke med lettere, billige DVD-spillere.
Eller for ikke å snakke om DVD-brennerne, uansett hvor dyre de er.
Hi-fi
Å se film bedre er vel og bra. Å oppnå topp
filmlyd likeså, men med tanke på kommende
høyoppløselige DVD-formater tror jeg markedet
for rene, kostbare DVD-spillere for tiden er
begrenset. Det er for øvrig alltid noen lekfolk
som bare må ha toppmodellene, men de tror
jeg for tiden er mest opptatt av DVD-brennere
med størst mulig harddisk.
Vi får anta at kostbare DVD-spillere hovedsakelig er aktuelle for etablerte fobrukere med
pene CD-samlinger. Kunne DVD-spillerne gjengi
disse skivene på en skikkelig inspirerende måte,
vil jeg tro det fins ganske mange kunder. Som vi
alle vet, må man grave dypt i lommen for å
kjøpe noen som gjør alt. I hvert fall hvis vi forlanger høye ytelser. De billige og halvbillige
DVD-spillerne har som antydet ikke noe med
fidelity å gjøre. Når man passerer fem tusen kroner, blir det mer seriøst, men likevel lite å virkelig hisse seg opp av. Følelsen av å oppdage
skjulte, rikholdige skatter i sin gode, gamle CDsamling, blir enda dyrere å realisere.
Jeg må med skam melde at jeg gjorde det vi
fraråder våre lesere - kjøpe et "uhørt" produkt.
94
2/2006
Det viste at selgeren i Sony-butikken i underetasjen i Sony-bygget på Alfaset i Oslo, er en gammel Audio- og Fidelity-leser. De har hele Sonysortimentet utstilt i butikk, og da han gav meg
en god pris på lekkerbiskenen i det "tunge rommet", gikk jeg på et impulskjøp. Et gjennomtenkt, må innrømmes, for jeg har en DAC i bakhånd hvis CD-gjengivelsen hadde vært under
pari. TV-anlegget har i liten grad blitt anvendt til
CD-avspilling tidligere, men det har nå forandret
seg radikalt. Det skulle snart vise seg at den
gamle DAC´en kunne tre inn i pensjonistenes
rekker.
9100ES anvendes med Silk-kabler og DPC
de har det blitt flittig anvendt langt utover normal testperiode, og den gode følelsen vedvarer.
Ja, til og med vokser, og det er den beste attest
vi kan gi.
Således er vi på god vei til å oppnå valuta for
de seksten lappene denne spilleren koster. Full
valuta blir det nok først når man tar i betraktning at dette apparatet egentlig er en luksussedan som leverer hundre prosent hemoroidefrie
ytelser på alle fronter. Mer viktig er det at
9100ES er den klart billigste altmuligmannen
jeg har hørt, som ikke gjør skam på seg i et
godt lydanlegg. Det er ikke bare en CD-spiller,
men også multikanals musikkformidler med
DVD og SACD, filmfremviser og "digital
lysbildefremviser". Den sistnevnte funksjonen har jeg ikke engang rotet meg
til å sjekke ut enda, og som musikkelskende audiofil er jeg fullkomment
uinteressert i hva den kan gjøre med
MP3.
Bonusen til slutt
7.0 passivt trinn. Kald og rett ut av esken var
den tynn og diskantbetont, men i løpet av noen
dager ble den gradvis rikere og rundere i klangen. Ferdig innspilt fremstår den (i "Video Offfunksjon" for å minimere støy, og digitalfilteret i
"Sharp-posisjon" for brattest mulig avrulling)
med stor klangrikdom, langt fra den lyse og
spisse klangen mange mener henger ved Sonyproduktene. Bassgjengivelsen blir også rikere og
tilsynelatende dypere.
CD-gjengivelsen til 9100ES må karakteriseres
som sivilisert, med frodig, eller kanskje vi skal si
varm, klang. Lyden er godt oppløst, pent detaljert og ganske gjennomsiktig. Ikke i referanseklasse, selvfølgelig, men overraskende godt til å
være en altmuligmaskin. Til DVD-spiller å være
er de dynamiske aspekter godt ivaretatt, selv om
det selvsagt finnes rene CD-spillere i prisklassen
over ti tusen som fremstår som enda mer langarmede og kontrastrike.
Detaljeringsgraden er god, og lydbildet er
ganske åpent og stort. Man får en god fornemmelse av dybde i lydbildet.
Enda mer påfallende er et bemerkelsesverdig
fravær av aggressive (økt nivå, betoninger,
"sammentrengthet", dårlig oppløsning etc.)
tendenser. Dette gjelder hele frekvensområdet,
og i bare i det problematiske diskantområdet.
Legger man til denne spillerens balanserte og
harmoniske måte å gjengi CD-skiver på, så har
man et apparat som står godt på egne ben
også som rendyrket musikkformidler.
God pakkeløsning og litt av en altmuligmann
Men en videolekmann som meg har vondt for
å fravriste spilleren dens utallige funksjoner og
finesser, og apparatet reagerer usigelig tregt på
kommandoer. Dette er ting man lærer seg å leve
med. Verre hadde det vært hvis ytelsene ikke
hadde vært topp. Siden det eies av undertegne-
Det har jeg derimot gjort med SACD.
Dette apparatets fullkomne evne til å
takle alt av sølvskinnende skiver på en
hundre prosent "bisnissmessig" måte,
blir en parallell til biler med stor komfort og myk fjæring. Noen bittesmå kompromisser her og der blir til slutt en merkbar, men
akseptabel reduksjon i maksimalt oppnåelig
klarhet, slagkraft og nærhet fra CD-mediet.
Her om dagen foretok jeg for første gang en
skikkelig sammenlikning mellom sjiktene på en
tokanals hybridskive, "Bridges" av Hans
Theessink Band. Det ble en sjokkartet opplevelse. Sony må vel regnes som oppfinneren av
SACD-mediet, og jeg hadde allerede erfart den
klare, faste og romslige gjengivelsen jeg så vidt
forventer, men etter repeterte lytterunder begynte det å gå kaldt nedover ryggen på meg. SACD
viser sine dyder på en diskret og udramatisk
måte, men likefullt smadrer det CD. På denne
spilleren i alle fall.
Med SACD kan man plutselig høre rommet
opptaket ble foretatt i. Lydbildets størrelse,
romslighet, presisjon og dybde vokser enormt.
Man forventer å høre oppløsning i overtonegjengivelsen fra SACD, men det er faktisk i det
nevnte lydbildet samt i bassen og mellomtonen
det meste skjer. Bassen får et tidligere helt uhørt
attakk og kraft. De lydene man før hørte så
tydelig i grunntoneområdet får nå plutselig
mening. Det er akkurat som man for første
gang virkelig hører hva slags instrumenter de
stammer fra.
Med SACD går 9100ES over fra å være sedan
til å bli sportbil. Jeg forundres over hvor mye
negativt som sies og skrives om dette fabelaktige mediet, men ved nærmere ettertanke kommer denne kritikken nesten alltid fra brukere
som har lagt hele innsatsen i CD eller LP, eller
fra bransjeaktører som må klamre seg til CDmediet. Dem om det. Hi-fi er en bakstreversk
bransje, men heldigvis har det blitt utgitt svært
mye musikk på SACD i det siste, og her gjelder
det å kjenne sin besøkstid.
S o n y K LV- V 3 2 A 1 0 :
High-End bilde
ndertegnede har tretti års erfaring med A (hi-fi) og null med V
(levende bilder). Ubesudlet lydgjengivelse har naturlig nok høyere prioritet enn rene lydeffekter og kjempestort bilde. Bare
ordet projektor gir meg svettetokter. Nei, én renslig, integrert
enhet skal det være. TV-apparatet befinner seg i et så lite rom at
betraktningsavstanden ikke overstiger to og en halv meter. Valget falt
derfor på 32-varianten i Sonys nye V-serie med LCD-TV´er.
Sony har havnet litt i bakleksa i forhold til de andre store når det gjelder flatskjermer. Med de nye LCD´ene er det tydelig at de stiller med
skarpslipte kniver. Jeg kunne se på mange meters hold at noe nytt var
på gjære da jeg første gang så 32-varianten i en butikk. Med sine stabile, støyfrie og knivskarpe bilder hadde Sony ingenting å skamme seg
over i forhold til diverse toppmodeller fra europeiske og japanske "P´er"
som hang på samme vegg. Absolutt ikke, og dette var til og med apparatet fra den billigere S-serien.
Midtserien V leveres i 26, 32 eller 40 tommers størrelse. Det dreier
seg om svært kompakte og veldesignede apparater ustyrt med paneler
med 8 millisekunders responstid og avansert prosessering av bildet.
Sony kan levere 40-tommers apparat i en enda dyrere W-serie.
Forskjellen mellom denne og V ser ut å være mest i lydavdelingen ("SMaster" digitale forsterkere, sidemonterte høyttalere og "subwoofer")
samt et større, mer prangende og mindre diskret design.
ene gir for mye lys eller unaturlige farger, og lydinnstillingene gir en
overdrevet og pløsete bass og skarp og hevet diskant. For ordens skyld
får vi opplyse at det er lydkvaliteten via RCA-utgangene jeg skriver om.
Jeg har aldri hatt på apparatets egne høyttalere. Lydfunksjon er selvsagt
satt på "Av" (flat kurve), og bildet foretrekker jeg justert til automatikkfunksjon. I denne posisjonen er det kun mulig å justere fargemetning,
kontrast og støyreduksjon.
RCA-lydutgangene har egen volumkontroll. For meg som anvender
passiv forforsterker er det uvant stor komfort å kunne regulere lydtrykket
via fjernkontrollen. Apparatet har ingen "fast" lydutgang. To uavhengige
volumkontroller kan selvsagt bli i meste laget for et passivt system, men
lydkvaliteten er i praksis god. Den er uansett klart bedre enn hva jeg
oppnådde med vår gamle TV, og da greier jeg å leve med vissheten om
jeg fikk en tanke større og mer oppløst lyd ved å koble TV´en rett inn i
effekttrinnet.
Mange justeringsmuligheter
Skitt inn, skitt ut?
KLV-V32A10 er nå midtpunktet i et anlegg bestående av blant annet et
Dynamic Precision effekttrinn (6.12 HP), 7.0 passiv "forforsterker"og
dynaBel Superexact stativhøyttalere med Target R2 stativer. Kablene
kommer fra DP, Silk og Supra. TV-lyden overføres fra V32s ubalanserte
kontakter til 7.0s balanserte ditto via en treleders Supra EFF-1 signalkabel jeg har loddet på forskjellige typer plugger i hver ende. Siden jeg
allerede besitter et arsenal av nettstøyfiltre og ferrittringer, blir alle ledninger inn og ut av apparatet behørig støydempet.
Man kan ikke forvente verdens beste bildekvalitet fra TV med felleskabel, men likevel har det blitt både morsomt og annerledes å se på TV
med V32. Man legger merke til utrolig mange ting man tidligere ikke så
eller brydde seg om å se. Jeg var ikke klar over hvor stor forskjell det er
på bildekvaliteten til forskjellige programmer og kanaler. Denne skjermen har på rekordtid fått meg til å bli mer aktiv, selektiv og kresen også
på det visuelle området. Artig, for parallellene til hi-fi er åpenbare.
Apparatet er ganske lett og logisk å betjene. Etter et par kvelder med
bruksanvisningen i den ene hånden og fjernkontrollen i den andre, er
man rene proffen. Det trengs. Typisk nok er de fleste fabrikkinnstillingene
helt bak mål. Litt av et tankekors når man må anta at de fleste bedømmer produktets ytelser på grunnlag av disse forhåndsinnstillingene.
Det er mulig å justere V32 til å bli svært fidelity. Både bilde og lyd kan
justeres til å bli helt nøytralt. Flere av (de svært mange) bildeinnstilling-
LCD-skjermens store oppløsning og de avanserte bildeprosessorene kan
ikke redde dårlig signalkvalitet. Støyreduksjon hjelper, men setter man
den på "Høy" blir resultatet et kraftig fargestikk og svært tydelig etterslep når motivene beveger seg. Prosessorene kan altså med fordel bli
enda hurtigere, men vi må nok også innse at det er umulig å gjenskape
noe som ikke var der fra starten av.
Med gode signaler er V32 et tvers gjennom fornøyelig apparat.
Skarphet, oppløsning, farger, lysstyrke og bildestabilitet er topp hele
veien. Kontrasten er absolutt akseptabel, og betraktningsvinkelen er i
praksis like god som plasmaskjermenes. Den svært kompakte utformingen, med høyttalerne plassert under skjermen, er også et stort pluss.
Et mulig aber med LCD-skjermer er at de har mykt materiale i ytterskjermene. Dette for å minske tendenser til reflekser, noe de virkelig gjør,
men det gjelder å være forsiktig ved støvtørking. Pussig nok virker det
som skjermoverflaten i svært liten grad tiltrekker seg støv. Jeg ventet
nesten et par måneder før jeg tørket den for første gang, og det var
bemerkelsesverdig lite støv på den svakt fuktede kluten.
Det eneste egentlige minuset jeg kan sette i boken er at apparatet er
forsynt med vifter. Det var en overraskelse når man tar det forholdsvis
moderate strømforbruket i betraktning (138 watt, betydelig lavere enn
med små plasmaskjermer). Ved svært lave lydtrykk er viftene lett hørbare. Heldigvis er denne lyden relativ myk og lite irriterende.
U
Neste nummer!
kommer til Påsken!
K AVA L K A D E !
Hovedoppslaget i nummer 20 blir en kavalkade over de ca 100 beste produktene vår samlede redaksjon kan stå helhjertet bak! Dette blir ingen tabloid greie for å tekkes annonsørende, men et håndslag
til våre lesere som vil ha det den størst mulige musikalske opplevelsen innenfor sitt budsjett.
Vi vil også sammenlikne våre anbefalinger
med hva andre anerkjente hi-fi blader
mener, både når disse
er samstemte med
våre vurderinger- og
minst like mye når vi
er rykende uenige!
Vi vil også se litt nærmere på EISA-prisene
for å vurdere hvor mye
kommers og hvor mye
ærlig entusiasme som
kommer fra de kanter.
Og uansett om den
nye designmodellen
Tannoy Arena er kåret
til "Årets høyttaler"
eller ikke, vil vi i neste nummer vurdere denne i forhold til
lydkvalitet og pris for å finne ut hvor mye du EGENTLIG
betaler for det smellvakre utdseendet.
Budsjett
Mer høyttalere
Men det er ikke bare engelske Tannoy som er flinke på
design ifølge prinsippet om "form følger funksjon". Også
B&W blir med sitt sneglehus omfavnet av noen etstetikere, mens for eksempel min hjemmearkitekt synes de
dyrere modeller i 800-serien ser ut som budet har glemt
igjen motorsykkelhjelmen!
Denne mer dyptpløyende- og jeg garanterer meget kontroversielle artikkelen om B&W inkludert EISA-vinnerer
803D, kommer i neste nummer. Yep, jeg vet at jeg lovet
det allerede i dette bladet, men den mest spennende
høyttaleren av dem alle- 801 D- ble betydelig forsinket fra
fabrikken. Og som jeg har nevnt flere ganger tidligere;
"neste nummer" må leses som en fabulering over de artikler vi har på beddingen. Ofte skjer det saker og ting
undervis som er helt utenfor kontroll; andre ganger er det
simpelthen redaktøren som har tatt munnen for full og
hatt større apetitt enn magemål. Entusiasme kan være et
tveegget sverd...
Her blir det altså tilstrekkelig med hjemmekino og multikanal til å oppdatere våre lesere på interessant stoff, men
ikke så mye at det stjeler for mye plass fra vårt kjerneområde.
Men også Håkon Rognlien er ivrig opptatt med å finne ut
av du får ved å gå opp i pris fra budsjettmodellene Basic
til Lyric, og han har også lagt sine hender på den nyeste
Rega Apollo CD-spiller som er nyutviklet helt fra bunnen
av, inkludert et helt unikt operativsystem som diagnostiserer CD-plate for optimal avspilling, ifølge pressemeldingen fra Mono A/S.
Anders Rosness fortsetter sin jakt på "det perfekte budjettanlegg", blant annet ved å prøve hornhøyttaler og
rørforsterker. Forøvrig vil Rolf Inge Danielsen beskrive sitt
eget relativt rimelige anlegg som han på vegne av Fidelity
skal oppdatere med en ny komponent i hvert nummer av
Fidelity.
Patos
Men også en norsk høyttaler blir endelig testet i neste
Fidelity. Roar Moen har blitt ferdig med sin toppmodell i
Symphonic serien. Dette 3-veis systemet med doble 8tommere i bunn benytter en såkalt Heil bånddiskant i toppen. Denne er håndlaget av Roar selv, og er betydelig mer
effektivt og tåler mye mer trøkk enn de sedvanlige
typene som benyttes av andre høyttalerprodusenter.
Ifølge konstruktøren og produsenten...
96
2/2006
Gjesteskribenter, DIY
og "hjemme hos":
Roy Ervin er allerde
ferdig med sin neste
"hjemme hos" artikkel, og vi har plutselig
fått inn et ras av
"Gjesteskribenter"
som har mye interessant på programmet.
Blant annet har vi fått
tilsendt en "hjemmebygget" RIAA fra
Sigurd Flydal som
beskriver denne prosessen mens Fidelity
tester sluttresultatet.
Også Roar Malmin
(t.v.) jobber med sin
spesialitet:
Oppgradering av HighEnd lydutstyr.
Dette med
"Gjestekribenter" synes vi er kjempebra og vi håper og
tror at også de mange danske og svenske leserne snart
kommer på banen med gode bidrag! Vi honorerer gjerne
med kabler eller annet passene som f.eks PAL/Tivoli til en
verdi som står i forhold til vårt sedvanlige honorar på
1000 kroner pr. tekstside. Eller gaveabonnement på
Fidelity til venner og bekjente?
Hjemmekino, multikanal og bi-amping
I hvert eneste blad planlegger jeg en solid "hjemmekino"
artikkel som påviser alt det POSITIVE som hjemmekinoen
har ført med seg, også for fundamentalistiske to-kanalister som mener at det beste bildet er det som oppstår på
deres eget indre øye. Og hver gang vi kommer til "mine"
hjemmekinosider sist i bladet, er det plutselig slutt på
plassen. Jeg gir meg ikke!
Til neste nummer jobber vi med en presentasjon av meget
gode LCD/DPL projektorer priset rundt 8-20K som gir et
utrolig mye flottere bilde til stereoanlegget enn en mye
dyrere flatskjerm. Om du da kan blende vinduene, selvfølgelig.
Men også de nyeste multikanalforsterkerne basert på ICEpower og annen ny teknologi, kan være spennende til biamping. Og skal du ha best mulig multikanal til en fornuftig pris, er kanskje stativhøyttalere pluss sub den smarteste veien å gå.
Verdens beste?
Etter å ha fått "pepper" på hifisentralen for betegnelsen
"verdens beste " med tydelig spørsmålstegn etter i forbindelse med Ed Meitner SACD-spiller i nr.17, vil jeg prøve
å forsvare bruken av denne betegnelsen: Det betyr jo ikke
annet enn at artikkelen skal teste ut en slik ganske generell påstand på de påfølgende sider; gjerne sett fra flere
ståsteder. Fidelity er for eksempel utvilsomt "verdens
beste" tokanals high-end blad utgitt i Norge, selv uten
spørsmålstegn etter. Vi er også det eneste...
Om tyske ASR fortjener denne betegnelsen, vet vi ikke før
vi har testet denne forsterkeren, selv om amerikanske
high-end blad nettopp er av en slik oppfatning. Og er den
like god som Meitner-riggen, så kan vi til og med droppe
spørsmålstegnet.
Uansett; dette vi nå holder på med, kan du påregne å lese
i påsken 2006.
mvh, Knut og redaksjonen i Fidelity
Litt dyrere, mye bedre!
men
Akkurat som det utstyret vi skriver om...
Abonnér på Fidelity:
Kun 475,-* NOK for 1 år = 6 utgaver
OBS: Nyhet! Enklere og rimeligere betaling
med VISA etc.
KAMPANJETILBUD: Ingen portotillegg til utlandet!
* Adresser i Sverige - 475 SEK! (se www.audiofidelity.no).
Fyll ut skjema direkte på
www.audiofidelity.no
Kundeservice: [email protected] • Milanex AS, PB 9200 Grønland, 0134 Oslo • tlf. 23 36 19 38 • faks: 23 36 19 48
T i d l i g e r e
u t g i v e l s e r !
T!
UTSOLG
K J E M P E T I L B U D
første 10 nummer (utenom nr.2)
nå kr. 50,- pr. stk.
+ porto
kan bestilles på
S P E S I E L
T T I L B U D :
Bestiller du 9 eller flere blader spanderer vi porto!
(Gjelder bare i Norge.)
w w w. a u d i o f i d e l i t y. n o
Vær rask - begrenset lager.
eller på tlf. 22 17 60 50
2/2006
99
Audio Note DAC 3.1 Balanced:
Uten filter
For et par år siden lånte vi øre til daværende AN DAC 3.1x og ga
stående ovasjoner. Audio Note fortsetter å kvitte seg med unødvendigheter, ergo er også det analoge filter plassert i fortiden.
Fidelity sjekker om mindre fortsatt kan gi mer.
et skal ikke stikkes under en stol at
undertegnede mistet litt munn og mæle
av den forrige varianten over temaet
DAC 3.1x. Den var så til de grader analog, dynamisk, levende, viril og brutal, at det
satte dype spor i min digitale minnebrikke. Når
så Audio Note hevder at de har forbedret den
enda et hakk, ville ikke ti ville DAC'er holde
meg unna et nytt besøk. Men ting ble ikke helt
som forventet…
D
Ny under panseret
Nyss utpakket var DAC 3.1x identisk med sin
forgjenger. På innsiden er det derimot endret et
par ting, for nye lyttere skal vi ta en liten forklaring om konseptet. DAC 3.1x er diger. Mye større enn en ussel liten digital krets fortjener. Årsaken er heller ikke de digitale kretser, her ligger
en helt standard Crystal CS8414CS og AD1865
konverteringsbrikke. Men alt rundt, derimot, er
en helt annen skål. Strømforsyningen er likerettet med et 6X5WGT-rør, og er ellers fylt godt
opp med komponenter av god kvalitet. Det er
sølvkabler internt, chokereguleringer, samt et
par ECC88 rør på den analoge utgangen. Det
som er mest spesielt er at denne DAC’en styrer
helt unna oversampling (derav 1x i navnet), og
bedriver heller ingen filtrering verken i det digitale eller analoge domene. Skjønt sistnevnte er
vel bare en halvsannhet, trafoer og choker har
vel sin klare filterfunksjon de også. Sånn ellers
skjønner DAC’en hva som kommuniseres om
den får et upsamplet signal fra drivverket, bare
for å ha det nevnt.
Vi finner XLR og SE både inn og ut, og selv
om den kaller seg for "balanced" er den ikke å
anse som ekte balansert, så vidt jeg kan forstå.
DAC 3.1x er å finne midtveis i Audio Note’s sortiment, deres filterløse DAC’er priset fra ca 10
000,- opp til en liten million eller så, når DAC 6
er klar for levering i løpet av året.
Trøbbel med innkjøring?
Innledningsvis var jeg grundig skuffet over den
siste inkarnasjonen av 3.1x. Det låt sånn passe
flatt og greit, rimelig sammenlignbart med en
gjennomsnittlig kinesisk CD-spiller i titusenkroners-klassen. At Audio Note har hatt visse problemer med sitt enorme utgangssignal ble også
åpenbart, nå hadde de ikke trappet ned en
smule, de hadde kastrert utgangen effektivt.
Dette kan sikkert diskuteres, men undertegnede
opplevde at det fikk store konsekvenser for
dynamikken. Etter hvert ble dette rent trauma-
tisk. Vi ser en diger DAC, større enn de aller fleste komplette CD-spillere, vi aner prislappen på
40000,- i det fjerne, mens det vi hører er en
gjengivelse av åpenbar moderat natur. Det tok
sin tid å overbevise så vel importør som produsent om at her hadde noen gjort seg bort litt.
Produsenten sto hardnakket på at dette kun var
et innspillingsfenomen, undertegnede sto etter
hvert enda mer hardnakket på det motsatte. For
å gjøre en lang historie kort ble den omsider
returnert importør, deretter sendt England. Da
den dukket opp igjen i Norge, var det med ny
utgangstrafo og godt, gammelt og høyt
utgangssignal. Det viste seg nemlig etter litt om
og men at en underleverandør hadde vært noe
slurvete i sin forståelse av spesifikasjonene fra
Audio Note, og enkelte trafoer var de rene
dynamikkdreperne. Av og til må man altså bare
stå på sitt!
Tro og tvil
Om alt heretter ble fryd og gammen? Tja. Det er
en stund siden jeg hørte den forrige varianten.
Men dog. Denne oppleves fortsatt å mangle det
ultimate drama og brutalitet nedover, som den
forrige rådde over. Men med denne innsigelsen
har jeg også sagt alt jeg har tenkt til å si av
minussetninger. For fortsatt låter den vidunderlig
avslappet og "analogt", hurtig og innsmigrende. Og misforstå meg rett; det er faktisk
sannsynlig at den forrige overdrev bunnoktavene, denne låter nemlig særs balansert og frekvenslineært. Imponatoreffekten har måttet vike
for presisjon, og sånt kan ofte virke litt mot sin
hensikt. Men når dette først er sagt, tro bare
ikke at DAC 3.1x sparer på konfekten, skal det
være bass, så er den der. Til de grader.
Litt på siden av det lydmessige utbyttet har
jeg ellers det inntrykket at når den mates fra
drivverk med XLR (såkalt balansert digitalt signal) låter den strammere og mer elegant enn
når den mates via normal phono-kabel. Men
legg ikke for mye i det, har mangler litt testing
før jeg kan være 100 % sikker i min sak. Det
som vel er noe mer underlig er at jeg ikke klarer
å høre noen klanglig eller detaljmessig forskjell
om den leverer signalet balansert eller ubalansert ut til pre-amp. Skjønt, med henholdsvis 3
og 6 Volt er forskjellen nivåmessig formidabel,
selvsagt.
Musikk er glede!
Nå er det i hovedsak musikk man skal nyte,
også via slike digre bokser som dette. Og på det
Av Håkon Rognlien
[email protected]
punktet er DAC 3.1x fortsatt en klar utfordrer til
de virkelig gode spillerne der ute. Gjennom sin
unike evne til å videreformidle artistenes emosjonelle input, står Audio Note’s produkter i en
særstilling for denne anmelder, i det minste.
Dermed er det ikke sagt at alle opplever det
slik; skal vi se rent kynisk på det, er det lite
denne DAC’en kan vise til for sine 40000,blanke kroner. Forskjellene på digitale omvandlere er sjeldent slående, og i større grad enn
med andre komponenter unngår prisforskjellen
klart å vise så store differanser at det gjør noe
på denne type produkter. Men greit nok; lytter vi
vekselvis på en 20 000,- kroners CD-spiller av
god kvalitet, er overgangen til DAC 3.1x fortsatt
klart hørbar. Da dukker det opp nerve, sting, og
eleganse, det er rimelig klar margin opp til
denne DAC’en. Heldigvis for Audio Note.
Det umuliges kunst
En av de mest interessante aspektene ved
denne enheten oppdaget jeg ved en tilfeldighet
på dens forgjenger. Og denne er likedan. Det
dreier seg om fenomenet å gjøre enkelte tilsynelatende "stygge" innspillinger pene. Det finnes
flere eksempler, spesielt fra nyere innspillinger
av de gamle helter fra 70-tallet, i min samling er
de groveste tilfellene Deep Purples "The battle
rages on" og Coverdale/Page’s CD fra 1993.
Disse har jeg benyttet for blant annet å avsløre
hvor stygt ting kan bli gjennom såkalt high-end
anlegg, og hadde tidligere en klar idé om at
dette skyldtes en døv produsent. Dette har
101
D K D e s i g n V S. 1 R e f e r e n c e m k I I I :
Livsstilsproduktet
Denne integrerte hybridforsterkeren er et ekte livsstilsprodukt. For
har du ikke hifi som livsstil, så ville du aldri vurdert å kjøpe den.
et er nemlig ingen forsterker som kona
stolt viser fram sammen med sofaen fra
Hilmers Hus eller Bolia. Til det er den
23,5 cm høye, 43 cm brede og hele 48
cm dype klossen alt for lite diskré. Det gjør den
rett og slett umulig å få inn i noe normalt reolsystem.
D
Balansert inngang
Det eneste som kan minne om tradisjonell lifestyle, er fjernkontrollen. Den børstede aluminiums-staven har bare fire knapper gjør seg ikke
bort selv blant Prada-vesker og stæsj (jeg for
øvrig aldri har satt mine føtter i eller ved).
Problemet er ikke bare størrelsen, men også
utseende er ikke helt lett å forholde seg likegyldig til. Til forskjell fra forgjengeren mkII som
hadde et sentralt plassert VU-meter rett over det
innfelte volumrattet, så er det nå i stedet fire
små hvite og firkantede markeringer som viser
hvilken inngang du har valgt. Det sitter i et gan-
102
6/2005
ske så bredt svart felt som går på tvers over
hele fronten omtrent fra midten og nesten til
toppen. Over og under dette svartet feltet, er
det "vanlig" børstet aluminium. Foruten volumkontrollen er det bare to knapper på fronten. En
for standby og en for å velge lydkilde. Selve avog-på-knappen befinner seg på bakplata, og
indikerere at denne forsterkeren skal stå påslått
hele tiden. Det selv om forsterkeren er en hybrid
med rør i forforsterkerdelen. Det er likevel ingen
grunn til å frykte bytte av rør annenhver måned,
siden forsterkeren i standby-modus ikke sliter på
rørene, men kun holder transistorene varme.
Rørene, en for hver kanal, er for øvrig av
6922-typen, den samme som det sitter fire av i
min egen Conrad-Johnson Premier 17LS2 forforsterker.
Baksiden er omtrent like lekker som Jennifer
Lopez sin, dog ikke like symmetrisk.
Høyttalerterminalene er så solide som du kan
ønske, og den balanserte inngangen er der for
Roy Ervin Solstad
dem som tror det hjelper på lyden (eller har signalkilden plassert hos naboen og trenger lange
kabelstrekk). Selv har jeg aldri klart å høre forskjellen, men det trenger ikke bety at den ikke
finnes. Produsenten av mitt eget referanse-kraftverk mener dessuten at ubalansert låter bedre
enn balansert, og derfor har jeg ingen mulighet
for å få sjekket heller…
Med riaa
Litt mer uvanlig på dagens forsterkere er det at
VS.1 Reference mkIII har innebygd riaa. Det
betyr at menigheten som rygger baklengs inn i
framtiden og fremdeles lar seg begeistre av
svarte forhistoriske digre tallerkner med den
umiskjennelige duften av vinyl, kan plugge i sin
gamle Dual, Rega eller Thorens platespiller og
nyte lyden av knitring og wow and flutter. Før
jeg sender end drøss med vinylavhengige i skyttergravene, så må jeg bare innrømme at jeg
også er en av de nyfrelste.
Tilkoblingen er dog noe snål. Faktisk går det
med tre sett phonoplugger på baksiden av forsterkeren til formålet. Gudene må vite hvorfor.
Noen forklaring finnes ikke i bruksanvisningen.
Framgangsmåten er som følger. Først plugger du
platespilleren til "phono in", slik som vanlig
nær sagt. Men deretter må du bruke de medfølgende jumperne eller fortrinnsvis noen som er
bedre fra "phono" ut til nærmeste linjeinngang,
eventuelt til hvilken som helst av de tre ubalanserte linjeinngangene dersom du har lange nok
jumpere. Du kan dessverre ikke bruke low-output MC-pickuper direkte, men både high-output
typer, slik som min Dynavector 10x5 og "vanlige" Moving Magnet pickuper går greit.
Med Original Nilsen av og med Lillebjørn
Nilsen på spilleren, viser en sammenligning med
Holfi Ellipse, at den innebygde riaaen er noe
varmere og tilbakelent i klangen. Enda større
blir forskjellen om man kobler i Rogue Audio sitt
riaa-trinn Stealth. DK Design VS.1 Reference
mkIII sin riaa er nok mer tenkt som et tilbud til
de som har en platespiller i den rimeligere klassen, og da gjør den en meget god jobb. Det er
først når man sammenligner med dedikerte riaatrinn at man hører at vinylfrelste nok bør investere i et slikt om man har tenkt å få tynt det
siste ut av platerillene.
Kraft og finesse
Forgjengeren VS.1 Reference mkII fikk strålende
Fakta:
DK Design VS-1 Reference mkIII
Integrert hybridforsterker
2x150 watt
Én balansert, tre ubalanserte
og en platespillerinngang
Pris: 25.000 kroner
Importør: Audiofoni
kritikker da den kom på markedet.
Ed Moravski i Positive Feedback
mente sågar at den var den beste
integrerte forsterkeren han noensinne hadde hørt. Faktisk mente han
at den var den beste for- og effektforsterkeren også. Han kjøpte testeksemplaret.
Siden den gang er det gjort små
endringer innvendig og utvendig på
Reference-forsterkeren. Ifølge den
norske importøren er det gjort noen
endringer i forforsterkerkretsen,
blant annet er det benyttet Cardas
Golden Ratio bypass-kondensatorer.
Forskjellen skal være et noe åpnere
lydbilde, men da jeg ikke har testet
mkII og mkIII mot hverandre, blir
det vanskelig å dokumentere her.
Selv har jeg ikke testet mkIII som
for- og effektforsterker. Kun som en
ren integrert forsterker, dog med
fremgragende resultat. Riktignok
når den ikke helt opp til mitt referanseforsterkersett til nesten
150.000 kroner, men det skulle da
også bare mangle til en sjettedel av
prisen. Likevel er den så nær på på
musikalsk formidlingsevne at jeg
ikke i noen av de to månedene jeg har hatt forsterkeren i hus har sittet og lengtet tilbake til
Conrad-Johnson-forsterkerne.
En ting er kraften. Med sine 150 watt per
kanal er den mer enn kraftig nok til å drive nær
sagt hva det skal være av høytalere. Mine Dali
Euphonia MS5 med doble åttetommere i bassen
takler den uten problemer, og den koste seg
med Xavian XN360-høyttalerne jeg hadde her
også.
Nirvanas "Lithium" fra millionselgeren
"Nevermind" har en basstromme som virkelig
kan slå, og med boksehanskene og slagkraften
DK Design-forsterkeren besitter, så smeller det
heftig helt ned i kjelleren.
Den samme dynamikken er til stede også på
storbandmusikk. Hør på Gordon Goodwins Big
Phat Bands smått geniale plate "XXL" når blåserekka virkelig trekker pusten og lar det stå til.
Det er så håret flagrer (selv det korte håret mitt
begynner å røre på seg).
Men VS-1 Reference-forsterkeren handler ikke
bare om dynamikk, selv om det er imponerende
nok. For denne amerikanske kineseren – eller
var det motsatt – formilder nerven i musikken
på en slik måte at det er vanskelig å ikke la seg
bevege. Åpningen på John Surmans "Portrait of
a Romantic" får tankene til å gå til
Folkemusikkfestivalen i Falun i 1995 da jeg
overvar Vallmusik ved Stångtjärn, en trolsk konsert med huldersang og spilling på lur midt på
natta. Denne sølvgrå og svarte boksen serverer
omtrent den samme magien en sen høstkveld i
min egen stue.
Kveld etter kveld har jeg foret anlegget med
musikk i alle sjangre, fra 80-talls synthpop, til
klassisk, jazz og grunge. Forsterkeren burde
vært bestevennen til likestillingsminister Karita
Bekkemellem. Den gjør ikke forskjell på noen.
Rent kynisk er det ingen spesielle imponatorfaktorer å spore i lyden. Reference-forsterkeren
behandler musikken som en helhet, uten å
fremheve verken diskant, mellomtone eller bass.
Lydbildet er bredt og dypt, og det er enkelt å
plassere artister og instrumenter på scenen på
gode live-opptak.
Under hver eneste lytteseanse snek jeg meg
til å skule bort på mine egne forsterkere og lure
på hva var det den gjorde bedre. Det skal dog
sies at når jeg koblet opp Conrad-Johnson-forsterkerne igjen, så var det liten tvil om at dyrest
fremdeles er best, over hele spekteret. Likevel er
det morsomt at en så "billig" forsterker gir så
mye av det beste som DK Design gjør. En kan jo
saktens undre seg på hvor god storebroren blir,
for er den like mye bedre som prisforskjellen
skulle tilsi, burde Signature-modellen til 40.000
kunne skremme vettet av både den ene og den
andre.
Konklusjon
"Resistance is useless" roper den vogonske vakten som kaster Ford Prefect og Arthur Dent av
romskipet som ødela Jorden i "The Hitch-Hikers
Guide To The Galaxy", og også med denne forsterkeren er det nytteløst å protestere mot noe
som helst. Faktisk er den så god at jeg vil påstå
at "Resistance is pointless". Dette er forsterkeren jeg ville kjøpt om jeg skulle hatt integrert.
Utstyr benyttet under testen:
Audio Aero Capitole mk2 og Cambrigde Azur 640C
Rega Planar 3, Rega P25, Bang & Olufsen Beogram 4000
og Philips 777
Riaaer: Holfi Ellipse og Rogue Audio Stealth
Kabler: Viablue, Xindak, Ecosse og diy sølvkabler
Div.: Finite Elemente Pagode Signature rack, LMC Fat nettkabel
6/2005
103
G
S
Gjesteskribent: Bernt Rønningsbakk
Myter om subjektivt
eller objektivt?
Noen mener at all all hifi elektronikk som ikke er er feilkonstruert og
ødelagt låter tilnærmet likt. For andre så ligger det nyanser i kvaliteten
på lysnettet, i hva slags resistorer som er brukt i CD-spilleren, hvilken
type likeretter og kondensator som er brukt i apparatenes strømforsyning, alle slags tweaks og duppeditter og sist men ikke minst – de
notoriske kablene.
år man får disse polariserte diskusjonene mellom folk som støtter seg til ingeinørkunnskap og folk som mener å høre
lydforskjeller på selv små forandringer i
lydkjeden, så går det ofte en kule varmt.
Man diskuterer altså lydforskjeller som enkelte mener eksisterer og andre mener ikke eksisterer. Er de reelle? Hvorfor eksisterer de?
Hvorfor tror noen at de hører forskjeller som
ikke er tilstede? Teknologiske og psykologiske
forklaringer florerer.
Det som er litt spesielt er at rollene delvis blir
reversert i slike diskusjoner. Enkelte som kan lite
om teknologi forsøker seg på teknologiske forklaringer på hvorfor de hører det de hører- og
tryner skikkelig. Folk som støtter seg til teknologisiden kommer med psykologiske forklaringer.
Her er det litt enklere å holde seg flytende. Hvis
man behersker begrepene Hawthorne effekt og
bias så har man de beste forutsetningene for å
vinne kabeldebatt. Placebo ser også ut til å
være et bra supplement til vokabularet.
Til tross for manglende tekniske forklaringer
og til tross for manglende bevis, så er det enkelte påståtte lydforskjeller som viser en forbausende livskraft. Da er det for den andre siden
godt å ty til et velprøvd retorisk grep:
"Seiglivede myter"
Opprinnelig er myter beretninger om greske
guder og andre overnaturlige vesener - med en
anelse av livsvisdom tilknyttet. Men i dagliglivet
- som i hi-fi miljøet- brukes det om generelle og feilaktige - antakelser vedrørende bestemte
forhold. Hvis man går myten etter i sømmene
finner man enten ut at det ikke finnes konkrete
observasjoner som støtter myten, eller at myten
er oppstått fordi man har trukket feilaktige konklusjoner. Et annet typisk trekk ved dagligliglivets myter er forøvrig et totalt fravær av nyanser.
N
Subjektiv eller objektiv?
Skillet mellom subjektivister og objektivister brukes ofte i slike debatter. Ofte er det objektivistene som bruker og opprettholder de mest subjektivistiske mytene i sin retorikk. Gjennom dette
104
1/2006
retoriske grepet indikeres det at opplevde lydmessige forskjeller i hovedsak skapes av subjektet og ikke av objektene i hifi kjeden. Så sterkt
står denne myten, at enkelte avfeier enhver
opplevd lydforskjell såfremt den ikke støttes av
kvantitativ forskning.
Jeg har vondt for å tro at det er seriøse fagfolk som strør om seg med slike krav. Det virker
Hawthorne effekt:
Begrepet kommer fra et forskningsprosjekt på arbeidsmiljø og produktivitet ved Western Electric’s fabrikk i
Hawthorne på 20-tallet. Forskerne
hadde i utgangspunktet tenkt å kartlegge hvordan ulike arbeidsmiljøfaktorer påvirket produktivitet. Det de
oppdaget i løpet av arbeidet, var at
produktiviteten økte uansett hvilken
fysisk miljøforandring de innførte.
Høyere arbeidsbenker – økt produktivitet. Lavere arbeidsbenker – økt produktivitet.
Hawthorne-effekten er en sosialpsykologisk effekt, der økt oppmerksomhet eller påtrykk fører til en positiv
respons. Det er en høyst reell mulighet
når man møter en entusiastisk selger i
hifi-butikken på hjørnet: "Hør hvor
bra dette låter" – eller når man blir
stilt ovenfor et visst forventningspress i
en gruppe med hifi-entusiaster.
Bias er en psykologisk tilstand. Man
har bestemte forventninger. Dersom
man ikke kritisk sjekker forventningene mot de fakta som strømmer på,
kan bias være seiglivet. Men – i likhet
med en dommer – eller en forsker –
som går inn i et saksforhold med
bestemte hypoteser om utfallet – så er
det mulig å drive hypotesetesting på
egen bias –enten det dreier seg om en
forsterkers lydsignatur eller hva datteren gjør ute om kvelden.
som det heller er enkelte som kan litt (dvs. alt
for lite) og som vifter om seg med "lånte fjær".
Hvis man bare kan kan ohms lov, kjenner begrepene Hawthorne, bias og placebo og har hørt
om ABX så har man mer enn nok ammunisjon
til å fyre løs på vegne av "vitenskapen".
Den stigmatiseringen som ligger i å kategorisere folk som subjektivister (som innbiller seg
ting) synes jeg forøvrig er et uetisk retorisk grep
i debatter. Det innebærer et forsøk på fremmedgjøring der man desimerer folks erfaringer.
Ofte er det selvsagt korrekt at opplevde forskjeller er rent subjektive. Særlig gjelder det
opplevelser som er av kortvarig karakter, eller
som kommer og går. Men når de påståtte lydforskjellene vedvarer over tid, så kan det være
grunn til å ta en nærmere kikk.
Hvis man velger å avstå fra sistnevnte, så er
"Seigliva myter" god å ty til. Denne har et mer
langsiktig preg over seg. Men myteknusingen
har hatt blandet suksess. "Myten om lydforskjeller i kabler" er sannsynligvis eldre enn gjennomsnittsalderen lesere av Fidelity. Og "myten" står
sterkere blant de som har vært lenge i gamet
enn blant ferskingene.
Det oppstår visse debatt-tekniske problemer i
slike diskusjoner. Disse har for en stor del sitt
utspring i hørsel og kommunikasjon – våre kanskje varierende evner til å høre nyanser og vår
begrensede evne til å utveksle hørselserfaringer.
Om man bare kunne stoppe lyden et øyeblikk
og fryse lydbildet så alle kunne se om det var en
forskjell eller ei ...... Men neida, lyden er en flyktig sak.
Myter om innspilling
av komponenter
Mange mener det er en myte at elektronikk forandrer seg under innspilling. Hvis man kan litt
om kvalitative metoder og kildekritikk så er det
slett ingen umulig oppgave å skille mellom mer
og mindre pålitelige erfaringer.
Jamfør denne linken
http://forum.ecoustics.com/bbs/messages/1/173455.htm Vedkommende beskriver
hvordan en Marantz receiver får bedre lyd over
en innspillingsperiode. Vedkommende har en
innspilt referanse å sammenligne lytteinntrykkene med mens receiveren går seg til.
"Tilvenning av ørene" holder ikke som alternativ forklaring til det han rapporterer.
Han uttrykker videre stor skuffelse over det
lydmessige førsteinntrykket. Bias kan ikke forklare dette avviket. Bias kan bare forklare at
ting låter som forventet. Etter at apparatet en
del timer senere er begynt å fungere tilfredsstillende, tar han en telefon til utstyrsprodusenten.
Der får han bekreftet sin observasjon og får
også servert en forklaring på hva som skjer
mens komponenten spilles inn. Dette er i praksis
triangulering - et metodisk grep som er utbredt
innenfor samfunnsvitenskap. Man sjekker et forhold fra flere vinkler. Når de ulike innfallsvinklene peker i samme retning, styrker det en entydig konklusjon. I sum gir dette artikkelen relativt
høy troverdighet.
At Marantz receiveren endret lydkarakter
under innspilling er ikke en myte. Det er enten
fakta eller velregissert juks. Men man skal være
bra paranoid for å tro at det er en stor konspirasjon som står bak. Dette er ikke et enestående
eksempel. Det finnes mange tilsvarende.
Kabelmyter 1:
Kabler er hifi-entusiastenes "twilight zone".
Noen hører viktige forskjeller. Noen hører ingen
forskjeller. Noen finner teoretisk støtte for lydforskjeller. Noen mener det er en teoretisk og
praktisk umulighet. Slikt blir det debatt av!
To påstander som mange kabelskeptikere
regner som myter er: At det er hørbare forskjeller, og at kabler endrer lydsignatur i en innspillingsperiode.
Men det er faktisk en myte i seg selv at
kabeltilhengerne påstår at alle dyre kabler
trenger lang innspillingstid. De samme folkene
som lovpriser en kabel og sier at den trengte
lang inspillingstid, kan også lovprise en annen
kabel og gjøre et poeng ut av at akkurat denne
kabelen trengte praktisk talt ikke innspilling i
det hele tatt. Helt konkret, så var det anmeldelse av en Goerz kabel i Stereophile for mange
år siden hvor jeg oppdaget dette. Hvis dette
med innspilling hadde vært en myte, så hadde
Goerz-kabelen trengt akkurat like lang inspillingstid som alle andre kabler. Husker jeg ikke
feil så blir omtrent det samme nå sagt om Niels
Larsen sine gullforgylte sølvkabler. Det første
eksempelet er godt over 10 år gammelt, det
siste er helt ferskt.
Følger man litt med i argumentasjoner og
observasjoner, så dukker det opp en mengde
nyanserte erfaringer som ikke kan bortforklares
som myter. Myter er lagd av andre ingridienser
enn dette. Jeg vil ikke kalle dette fakta, men
snarere observasjoner med relativt høy grad av
troverdighet.
Hva har skeptikerne
å slå i bordet med?
Det er gjort en del kontrollerte blindtester på
kabler. De aller fleste med negativt resultat. Alle
kabler låter likt i ABX-laboratoriet. De få tester
som hevdes å ha gitt et positivt resultat har hatt
heftelser ved seg som gjør at de står svakt. Det
hefter dog visse begrensninger ved negative testene. I seriøs forskning er det vanlig å grundig
drøfte det man skal undersøke – og innrette
forsøket deretter. Noe som savnes i de kontrollerte testene er en gjennomgang av hva som
kan medvirke til at kabler låter forskjellig. Både
forskjeller knyttet til selve kabelen, til utstyret
forøvrig og til omgivelsene der man utfører testen. Jeg finner det litt oppsiktsvekkende at disse
testene ikke engang har klart å dokumentere at
enkelte kabler lett plukker opp hørbar støy
under spesielle betingelser.
Kanskje viktigere enn bevisenes stilling og
hva man selv mener å vite: God etikk i meningsbrytninger er viktig. Det er i alle fall min oppfatning at egne erfaringer må være legitim kunnskap i nesten enhver diskusjon. Fremmedgjøring
har aldri ført noe godt med seg.
Besøk på flere hifi-forum på internett har forøvrig overbevist meg om at innholdsverdien på
de ulike diskusjonene er omvendt proporsjonal
med mengden av krav til abx-tester og
mengden av innlegg der erfarte lydforskjeller
desimeres til Hawthorne, bias og placebo effekter. Det er de diskusjonene der man hører forskjell, som gjør en forskjell.
Kabelmyter 2:
Hifibransjen gjør sitt for å skape historier som
selger. Det at effekter av kabler for mange
befinner seg i grenselandet mellom "feel" og
"real" er noe som utnyttes relativt kynisk av
enkelte kabelprodusenter. I et nylig eksempel
ble det avslørt at rimelig bulk-kabel er brandet
og solgt for en høy pris. Det blir ikke bedre av at
kabel-markedsføring inneholder påstander om
årsaker og virkninger som på vesentlige punkter
strider mot grunnleggende fysikk og elektronikk.
Fra faglig hold beskrives noe av dette som rene
eventyrlektyren.
Prisene på en del kabler virker også uforståelig høye når man ser hva de er lagt av, og
sammenligner med prisnivået på øvrig hifiutstyr.
Men dette betyr ikke at alle kabler låter likt.
Det betyr heller ikke at alle kabelbrands er useriøse. Men det betyr at man kan bli lurt hvis
man kjøper alle salgsargumentene som man
møter. Det kan derfor være grunn til å lytte til
kabelskeptikere. For her er de på hugget.
Myten om at erfaringer – og
ørene - ikke er pålitelig:
eutstyr. Men det har akkurat den følsomheten
som trengs for å avgjøre om en forskjell er hørbar eller ikke. Men det betyr ikke at alle mestrer
bruken av instrumentet like godt.
På sidene til Harman ligger det en del interessant materiale angående lyttetester. De har gjort
spennende forskning for å avklare hvilke høyttalerparametere som i størst grad påvirker den
opplevde lydkvaliteten. (Her er det godbiter for
høyttalerbyggere) Noen lærdommer de har trukket er at lytterne må trenes opp til å lytte etter
de rette tingene. Videre at folk uten hørselsdefekter har svært samsvarende oppfatninger av
hvordan en god høyttaler skal låte. "God lyd" er
ikke så subjektivt som man skulle tro . Det har
også vist seg at disse oppfatningene er konsistente over tid.
Siden dette dreier seg om vitenskapsbaserte
tester der man skal kunne måle pålitelighet og
drøfte overførbarhet – så er det også sentralt
med mekanismer for å kontrollere Hawthorneeffekter, bias og andre feilkilder. For folk flest er
det mulig å ha en viss kontroll på de samme
feilkildene ved å være litt oppmerksom på dem.
Resultatet blir ikke like vitenskapelig og etterprøvbart naturligvis, men man kan øke sikkerheten for at man faktisk hører det man tror man
hører.
Enkelte musikere er helt rå på å høre skille
mellom klangforskjeller på instrumenter – og til
å gjenkjenne hvordan ulike utøvere trakterer sitt
instrument. Dette kan for andre kan være svært
vanskelig å oppfatte. Fra vibrasjonene i trommehinnen til det konstateres at det spilles på en
Stradivarius og ikke en Guarnerius så skjer det
en del bearbeiding som ikke kanskje de færreste
mestrer. Tidligere erfaringer og referanser er viktige hjelpemidler. De som hører hvem som spiller en klaverkonsert hører – eller skal vi si oppfatter - forskjeller som ikke jeg gjør.
Men vi har alle trening på stemmegjenkjenning. Det er ikke den telefon eller den akustikk
som er så dårlig at vi ikke gjenkjenner stemmene til våre kjente og kjære – og endog hører
om det sitter en forkjølelse i halsen. Så det er
håp for oss også.
De som synes dette temaet er interessant
oppfordres til å ta en kikk på www.hifisentralen.no. Debatten som dette innlegget tar
utgangspunknt i heter "Retorikk og myter om
hifi-myter. Her er det en rekke glimrende innlegg
der dette med hørselen problematiseres.
Sammen med de øvrige momentene som har
vært nevnt her.
Helt til slutt: Hvis man ikke tror at ørene i det
lange løp er i stand til å skille klinten fra hveten,
så er det et paradoks å drive med hifi. Da kan
man like gjerne kose seg med en ghettoblaster
og et bilde av en dyr Krell på veggen.
Eller kanskje et bilde av Diana Krall liggende i
blomsterenga :-)
Men folkens: VI KAN STOLE PÅ ØRENE!
Det at man ikke kan stole på sine egne ører er
et hyppig brukt argument. Faktum er at øret er
et pålitelig instrument. Det har ikke super-følsomhet sammenlignet med sofistikert laboratori-
1/2006
105
E d g e G 8 e f f e k t f o r s t e r ke r :
No Edge
Navnet skjemmer ingen, heter
det. I dette tilfellet stemmer
det dog ikke særlig bra. Edge
forsterkeren er nemlig ikke
snev av "Edgy" i lyden, og
beveger seg dessuten på trygg
avstand av noen som helst egg
både lyd- og brukermessig.
av Vidar Mørch
å skal jeg ikke trekke navne- og ordspillet i det kjedsommelige, men heller
konstatere at forsterkeren med det
skarpe navnet faktisk er noe av det
mest nøytrale jeg noen gang har testet. Og for
først som sist å avverge et hvert tilløp til ordkløveri: Jeg sa nøytral – ikke kjedelig.
N
Sånn rent teknisk
- dreier det seg om en nett, om enn litt spesielt
designet, forsterker i tilnærmet vanlig størrelse,
med tilnærmet vanlig effekt på 2 x 175 watt i 8
ohm, uvanlig feilfritt chassis i børstet stål og en
solid matchvekt et sted i øvre halvdel av tyvekilos klassen.
Kvaliteten på chassiset kan ikke diskuteres –
den er så presis og solid som man kan ønske
seg i denne klassen. Og klassen er altså en gan-
ske elevert sådan, selv om vi snakker om en
rimeligere modell i Edge terminologi. Designet
derimot, kan helt sikkert diskuteres. Selv kan jeg
styre meg, men la nå Knuts vanligvis så lekre
bilder fortelle sitt om det.
Baksiden skjuler ikke de helt store hemmelighetene. Her finner du et par RCA innganger
(altså ingen balanserte kretser her), en nettbrønn, ett par høyttalertilslutninger og strømbryteren. Enkelt og greit og akkurat sånn jeg liker
det. Ingenting gir meg så negative vibber, som
en overlesset hjemmekinoreceivers tettpakkede
bakplate.
Teknisk overinteressert kan jeg vel neppe kalles, men faktum er at noe av det deilige med
Edge G8, er at den brukermessig rett og slett er
sinnsykt enkel å eie – og ditto lett å like.
Edge har gjort seg bemerket i hi-fi pressen
PS! Litt selvransakelse
hobby preget av vanvittig mange variabler, både på komponentsiden,
strømnett, boligstandard, preferanser og Gud-vet-hva.
ettertid har det slått både Hr. Redakteur Vadseth og meg selv at
dette ikke er første gang vi ender opp med noe mindre hallelujastemning enn særlig den amerikanske pressen, over et produkt som
lovprises "over there".
High-End guruen Harry Pearson i Absolute Sound har utropt blant
annet Edge forsterkeren til et av verdens større mirakler. Jeg mener
den er fantastisk korrekt, men også litt tam i uheldige øyeblikk. Det
samme gjelder ett eller to andre produkter vi i tidligere utgaver av
Fidelity har omtalt i positive, men dog noe mindre ekstatiske ordelag.
Vi har forsøkt å gå i oss selv, og stusset litt på hva dette kan
komme av, og jeg skal forsøke å komme med noen bud på hva jeg
tror kan være en forklaring.
Strengt tatt er det en ganske håpløs ransakelse å gjennomgå, i en
Noen forklaringer kan
(i ikke-prioritert rekkefølge) være:
I
106
6/2005
• Fidelitys her pågjeldende skribent(er) er stokk døv(e), emosjonelt
avstumpet - eller begge deler.
• Harry P har blitt for gammel, og hører dermed enda dårligere enn
en norsk ex-tungrockgitarist i Fidelityredaksjonen.
• Det er fysiske variabler som avviker markant fra HP’s amerikanske
verden (det er nok litt mindre fare for å gå seg bort i mitt noe mindre
lytterom enn på HP’s Seacliff, for eksempel).
• Tilgangen til annet referanseutstyr har gjort at man ikke fant optimal utstyrskombinasjon (det gjelder nok Fidelity i høyere grad enn HP,
tenker jeg).
• Preferanseforskjeller gjør at en aldrende amerikaner og en ex- roc-
som innbitt og vellykket bekjemper av forvrengning i sine forsterkerkretser. Presisjon er en rød
tråd som går igjen i omtalene, så navnet Edge
er vel likevel ikke helt på viddene. Så også med
G serien, selv om det både teknisk og prismessig skiller en del til de mer fasjonable NL
Reference pyramidene. Jeg overlater til de interesserte å lese mer om teknologien bak produktene på nettsidene (edgeamp.com).
Det jeg, som vanlig, er mest opptatt av er
nemlig:
Nå skal jeg være den første til å innrømme at
det å pusse opp hjemmekontoret og samtidig
ikke sikre notatene fra noen kvelder med lytting,
ikke er en god kombinasjon. Notatene dukker
helt sikkert ikke opp før denne artikkelen står på
trykk, og alle glemte stikkord for lengst er tapt.
Derfor blir det ikke så mange av de musikkeksemplene jeg denne gang hadde tatt høyde for
å bruke som illustrasjon av synergien mellom
radarparet G8 og VR-4jr (sånne navn kan vel
Lyden
Jeg koblet først opp G8 mellom Bladelius
Gondul 3 og mine Audio Physic Avanti III.
Kablene var også de vanlige No.1 fra
Jormadesign og strømmen går via Shunyata
Research Hydra 8. Alt sammen supernøytralt
utstyr og det skulle vise seg at Edge forsterkeren meldte seg glatt inn i det selskapet. Faktisk
litt for glatt! Jeg har valgt meg utstyr i eget
referanseoppsett, som ikke stikker seg ut i noen
retning, hva angår farging av lyden. Likevel er
komponentene valgt og matchet med omhu, for
å opprettholde den dynamikken og nerven som
tross alt er altavgjørende for å gjengi musikk
med engasjement. Ved å skifte ut mine rørmonoblokker med en ekstremt nøytral transistorforsterker, forsvant litt av gløden og magien.
Derimot satt presisjonen som et skudd! Det er
faktisk lenge siden jeg har hørt en så tight og
presis bass fra en enkel tokanals forsterkere,
som samtidig opprettholder et realistisk klangbilde og en fin overtonestruktur.
Bassen er rett og slett veldig lett å bli glad i!
Litt leking med Silk kabler og noen innlånte
Kimber Select hjalp langt på vei. Sistnevnte er
forresten et gjensyn jeg kunne tenke meg å ta
en nærmere kikk på. Det renner stadig inn nye
kabler på markedet, men noen av de etablerte
storhetene holder tilsynelatende fortsatt stand.
Ordentlig morsomt ble det dog først, når jeg
fikk Von Schweikert Vr-4 jr. i hus til test. Disse
og Edge G8 er rett og slett en fantastisk vellykket kombinasjon. De forførende myke og smektende VS høyttalerne kler kontrollen og renheten fra G8. Samtidig klarer de å formidle både
jerngrepet i bassen, og alle nyansene oppover i
registeret.
Troverdige samlivshistorier fra Bjørn
Eidsvåg, rustne og såre
Ole Paus melodier og
smektende og sensuelle
toner fra Kari Bremnes
gled som kniv i varmt
smør gjennom natten.
forresten bare komme fra en dedikert tekniker!).
Det jeg derimot med letthet husker fra noen
sene kvelder og netter med Edge G8 ved roret,
er at jeg gjenoppdaget en rekke norske visesangere og deres nakne livsbetraktninger.
Troverdige samlivshistorier fra Bjørn Eidsvåg,
rustne og såre Ole Paus melodier og smektende
og sensuelle toner fra Kari Bremnes gled som
kniv i varmt smør gjennom natten. Elegansen,
presisjonen og luftigheten var et speilbilde av
alt det Norges mest sexy visesangerinne står for.
Jeg vurderer forresten fortsatt en personlig vendetta rettet mot Bård Tufte og Harald Eia, som
fikk seg til å harselere med den dama!
Sånn – nå er det sagt!
For å pense litt tilbake på rett spor, skal jeg heller forsøke å beskrive hva G8 ikke er fullt så bra
på i mine ører. Det er nå vi beveger oss ut i en
hengemyr av lite objektive argumenter, og jeg
poengterer derfor mer enn gjerne at det dreier
seg om:
a) min subjektive vurdering
ker i sin beste alder ikke ser verden med samme lyttebrille.
• Kombinasjoner av ovenstående.
For å være litt seriøs et øyeblikk, er det naturligvis litt sannhet i flere
av punktene ovenfor. Jeg tror helt enkelt man skal innse at både fysiske variabler og subjektive preferanser gjør vår type journalistikk til en
farget form for rådgivning. Det tar oss litt tilbake til hva jeg har påstått
i flere år: Det er en stor fordel å kjenne skribentens preferanser og
anlegg, for å kunne bruke det han (eller hun, i en optimal verden) skriver som en slags inspirasjon eller veiledning. Jeg tror en journalist som
med hånden på hjertet påstår at han (det er en han, la oss bare innse
det) kan gi objektiv og ufarget forbrukerveiledning på noe så følelsesmotivert som musikkgjengivelse, bør ta en omfattende "realitycheck".
b) at punkt a) er basert på et begrenset antall
variabler i mitt hjemlig oppsett, på mitt strømnett og i mitt lytterom
Som jeg forsøker å antyde ovenfor, er lyden
fra G8 like ren og lytefri som CV’en til selveste
Paven. Det er også det som fort kan bli hele
svakheten. Det er liksom ikke mye sexy over
Paven, og matchet med andre jomfruelige komponenter, kan det fort bli litt for mye
Sølvguttene over det med G8 også. Litt varme
preg fra rør, en høyttaler som bare svulmer litegrann eller kabler som kanskje legger på en
dæsj med romantikk, blir ikke helt fei herl. Bare
ikke overdriv, for da tilsløres alle de ekstremegenskapene som tross alt gjør G8 til noe mer
enn bare nok en kvalitetsforsterker.
Litt "rosa" matching vil også kunne temme
diskanten, som faktisk kan bli litt vel sølvskimrende. Litt som å puste ren oksygen, for de som
måtte ha prøvd det. Det er en ekstremt luftig og
ren opplevelse, men blir litt vel tørt for slimhinnene i lengden.
Og da har jeg vel nok en gang egentlig ikke
sagt annet enn jeg pleier å si: Hi-Fi er en ekstremsport, hvor bare de som tester ut mange
nok variabler kommer helt til mål. Litt slurv i
kombinasjonene, og det ender bare med en
rekke perler for svin, koblet sammen med dyre
snorer. Altså: Prøv før du kjøper!
Konklusjonen kommer
- ikke.
Denne gangen klarer jeg faktisk ikke å bli enig
med meg selv om testobjektet egentlig er perfekt eller litt for perfekt. Kanskje en lengre testperiode og enda flere kombinasjoner ville
avslørt ytterligere sterke sider, og kanskje det
motsatte. Det jeg hørte i heldige øyeblikk var en
lyd så perfekt, så perfekt, men akk så sart for
endringer i omgivelsene. Feil match, og det ble
rett og slett bare for snilt.
Så kanskje likevel: Konklusjonen får bli at
dette er en anbefaling som helt og fullt betinger
at du kan trikse med hele hi-fi oppsettet ditt, så
Edgen kan få de rammer den fortjener – og krever.
Pris: 66 000,Importør: Audiofreaks
1) Ikke tro et ord av det jeg skriver
2) Test selv før du kjøper, eller sørg for en god retrettmulighet
3) Skulle du likevel velge å ignorere punkt 1, så ta deg ihvertfall jobben med å lese det jeg skriver over tid. Kan hende et lite innblikk i
skribentens mer eller mindre sunne sinnstilstand, bidrar til en bedre
fornemmelse av om det omtalte produktet kan passe deg. Det jeg
hater, det elsker garantert en tilnærmet halvpart av våre lesere. Er jeg
heldig, stiller det seg forhåpentlig også motsatt innimellom.
Summa summarum:
Det finnes ingen fasit.
Vidar M
(Men det er også kjent at strømnettet i Norge og ulik spenning KAN forandre lydkvaliteten i uforutsigbar retning. - red)
Derfor må jeg bare gjenta noen av mine oppfordringer fra tidligere år:
6/2005
107