1. No category

Skandinavisk High-End magasin
Høst 2013
11. årgang
62
Fly me to the
Muon...
Hva koster god lyd?
stereoanlegg fra
basis til millionen...
Sensasjonell Dac/pre fra
Parasound
To superforsterkere:
•D’Agostino
NOK 119 / DKK 98 / SEK 119
NOK 245 000
•Clones Audio NOK 5 700
INTERPRESS NORGE
Vinyl: Roxanne Xerxes
returuke: 02
Mitsui eller Muon?
Skribenter i dette nummer
Jan Myrvold
Stein Arne Nistad
Håkon Rognlien
Anders Rosness
Trond Torgnesskar
Knut Vadseth
Foto
Knut Vadseth
Grafisk design
Idéverkstedet AS, tlf: 32 11 70 80
www.ideverkstedet.no
Trykk
Printall
Annonseavdeling
Tlf: 32 76 88 39
Annonsemateriell
[email protected]
Kontakt redaksjon
[email protected]
www.audiofidelity.no
Jeg våknet for en halvtime siden og skrudde
på nyhetene. Og reagerte surt på den
utrolige skarpe og metalliske lyden selv fra
hallomannen, men husket at jeg hadde funnet en billig Mitsui klokkeradio i roteskuffen
fordi jeg hadde glemt å koble laderen til
min trofaste PAL. Og moret meg over at alt
er relativt; i forhold blir Tivoli-radioen skikkelig high-end!
Og nettopp i dette nummeret har jeg
våget meg på en anbefaling av ulikt prisede
anlegg samtidig som jeg sammen med
resten av redaksjonen prøver å formidle
hva man kan forvente av godlyd fra disse
anleggene. Dette er selvsagt ingen fasit, og jeg innrømmer gjerne at vi
kunne satt sammen mange andre anlegg som kunne fungere omtrent
like godt til omtrent samme pris. Men dette er uansett forslag på dyre,
men likevel prisgunstige anlegg som vi med vår samlede erfaring og
prioritering ville anbefalt våre beste venner!
At vi har omtalt mange av de anbefalte produktene fra før, sier seg
selv, men jeg håper at matchingen og den smule fugleperspektiv vi
i mellomtiden har fått på dette utstyret, likevel kan være interessant
lesning. Og legg merke til hvor ofte våre antagelser er feil før vi prøver i
praksis! Og jeg skjønner etter dette hvorfor så få hi-fi magasiner prøver
seg på noe liknende. Selv tar jeg kritikk for at jeg kanskje ikke har maktet å spisse det hele så godt som tenkt.
Så den virkelig dårlige nyheten; Dette ser ut til å bli det siste Fidelity
slik som du holder det i hånden akkurat nå. Jeg har så langt ikke funnet noen som er interessert i å forsette i noenlunde samme spor etter at
jeg selv runder de 70.
Den litt bedre nyheten kan være at vi derfor lanserer en nettside basert på en sterkt utvidet audiofidelity.no. Det vil nok ta noen dager før
vi får alt på plass, men alle tidligere utgivelser gjennom 11 år er allerede
klare for gratis nedslasting, samtidig som vi publiserer en oppdatert
Index for samtlige 62 utgaver. Og både musikkstoff og annet som vi
ikke fikk plass til i dette bladet, legges umiddelbart ut på audiofidelity.
no, også dette for gratis nedlasting. Planen er etter hvert å komme med
nytt Fidelity stoff minst en gang uken. Mer om dette bakerst i bladet…
Men tilbake til forholdet mellom pris og kvalitet: Det er ikke få
containere med Matsui klokkeradioer som går med for å bytte med et
komplett anlegg med Muon. Eller med vårt anbefalte referanseanlegg
som du kan bla frem til allerede på side 8. Det er graden av musikkinteresse og totaliteten av din livssituasjon som kan indikere hvor på denne
kvalitetsskalen fra Matsui klokkeradio til et komplett Muon anlegg du
kan og bør peile deg inn på.
Hittil har det vært betydelig skepsis i hi-fi miljøet hvorvidt fremtiden, les ungdommen, helt har falt av lasset og synes det er helt greit
med Matsui, eller iPhone som det lydmessig marginalt bedre alt-i-ett
produktet heter. Vi vet likevel at fremtiden ikke kan spåes ved å trekke
en rett strek fra fortiden. I så fall hadde noen av oss planlagt vinterferien på månen!
Jeg mener at musikk og fremføringen av denne, er noe av det
mest fantastiske vi mennesker har fått til. Jeg nekter derfor å tro at vi
noensinne vil snu ryggen til denne magien. Samtidig vet jeg at bare de
beste anlegg makter å ta vare på alle de komplekse følelsesmessige og
intellektuelle aspekter ved musikken.
Ansvarlig redaktør
Knut Vadseth
[email protected]
Tlf: 22 55 25 75/ 90 18 80 24
Diskusjonsforum
www.audiofidelity.no
Abonnement service:
MediaConnect AS
Postboks 265 Økern, 0510 Oslo
Tlf: 23 36 19 38, faks: 23 36 19 01
[email protected]
Etterbestilling av artikler som PDF:
Pris: Kr. 50 pr side – sendt på e-post
Oppstart kr. 100 pr. blad.
[email protected]
Utgiver
Forlaget Fidelity AS
Halvdan Svartesgt. 8, 0268 Oslo
ISSN 1503 4291
Så derfor; LEV VEL!
Og takk for meg…
Knut V
Det må ikke kopieres fra dette bladet uten tillatelse fra rettighetshaver. Denne bestemmelse gjelder også enhver form for
elektronisk, mekanisk eller annen type gjengivelse. Brudd på
bestemmelsene vil bli anmeldt og medfører erstatningskrav.
3
Innhold
62
nr 4/2013
6
16
30
Duell forsterkere:
Adyton/D’Agostino
Testpanelet: sec. op
22
32
Musikk: Godt norsk!
RIAA-duell: transistor eller rør?
Adyton Imagic 1,5 linjehøyttaler
8
26
36
Musikkens vinger
D’Agostino Momentum
stereo forsterker
Muon i Maidstone
40
AMR 777 integrert forsterker
14
Referanseanlegget
42
High-End på budsjett
48
64
76
Forsterkerduell:
Rør eller transistor?
Budsjett:
Clones Audio miniforsterker
Roksan Xerxes platespiller
50
66
82
Budsjett:
Marantz UD 7007 CD/SACD
Budsjett: Usher Dancer Mini-X
stativhøyttaler
52
86
Budsjett:
Tannoy Precision 6.2 høyttalere
56
Cary Cinema 12 prosessor
TUNG hi-fi: kr.100.000
70
92
Budsjett: Naim dac/forsterkerkombo V1/NHP 100
Luksus budsjettanlegg
ca. kr. 35.000
Sec. op.
100.000 kroners anlegget
60
74
96
Budsjett:
Parasound P5 dac/pre++
Budsjett:
Duell Hegel/Exposure
Lenge leve
audiofidelity.no!
333 Musikkomtaler: Nesten bare Godt Norsk
The last Waltz?
Av [email protected]
Spre ditt guld
Mari Boine & Kringkastingsorkesteret
Heimafrå
Ingebjørg Bratland og Odd Nordstoga
Nå når jeg på sett og vis er
ved reisens ende og Fidelity
62 kanskje blir det siste, er det
naturlig å begynne med noe
viktig. Og trolig en av Norges
mest anerkjente internasjonale
musikere. Det er få artister
jeg setter høyere enn Mari
Boine. Fra første gang jeg hørte
henne på konsert, gjennom to
intervjuer og flere andre møter
har jeg blitt kjent både med
artisten, personen og den samiske kulturen hun bærer med
seg. Boine har en musikalsk kraft og aura rundt seg som er
uimotståelig hvis en våger å lytte og å bli med på hennes
reiser. For meg har det ikke engang vært et valg. Hver gang
hun kommer inn på scenen, er jeg i hennes grep. Nå er hun
ute med en liveplate hvor”live” magien også er høyst tilstedeværende. Platen ble spilt inn ved en konsert i Kautokeino
sammen med Kringkastingsorkesteret. Dette var i og for seg
et dristig prosjekt: For hvordan ville Mari Boines musikk
klare seg i møtet med mer klassiske uttrykksformer?
Desto gledeligere er det at resultatet er svært overbevisende. Riktignok er det musikalske utrykket og arrangementene annerledes, men det hindrer ikke på noen måte
at Boines musikalske intensjoner lider eller blir utydelige.
Snarere tvert i mot. En mer mangfoldig instrumentering
skaper en ny og spannede dynamikk. Boines vokal utfordres
av en ny type musikalsk fundament, som både demonstrerer
sangenes uomtvistelige kvaliteter og Boines evne som
formidler. Slike hybridprosjekter kan ofte bli for sprikende,
men her skjer det motsatte. Helheten og totaliteten gjør
utgivelsen særpreget og sjeldent vakker. Noe av æren må Per
Ekdahl, Frode Fjellheim, Øyvind Westby og Roger Ludvigsen
få. De har skrevet svært gode orkesterarrangementer som
yter Mari Boines sanger full rettferdighet og bringer dem
videre og utvikler dem.
“Spre ditt Guld” er definitivt et av de mest vellykkede
album jeg kan huske å ha hørt innen denne vanskelig hybrid
sjangeren. Jeg mangler ord. “Takk” er nok mest dekkende!
Odd Nordstoga er
også en av de norske
musikerne jeg setter
høyest. Han har en
genuin musikalsk forståelse og en grunnleggende respekt
for den musikalske
tradisjonen han står
i og forvalter. Han er
en som reformulerer
den norske tradisjonsmusikken, litt på
samme måten som
Dylan gjør det.
“Heimafrå” kom i
våres og er en maktdemonstrasjon både musikalsk og vokalt.
På utgivelsen handler det ikke bare om Nordstoga, men
også om fagre og unge Ingebjørg Bratland, som til tross for
alderen besitter noe av den samme musikalske forståelsen.
I tillegg har hun en oppsiktsvekkende vakker stemme,
som rommer både blåtoner og utrykk som kompletterer
og utfordrer Norstogas vokale uttrykk. Utgangspunktet for
albumet er tradisjonelle sanger og tekster som konsekvent
omtales som “Fritt etter …” på omslaget. Det er akkurat slik
det skal være. Duoen Nordstoga/Bratland tilfører uttrykk
og modernitet som gjør at sangene fremstår som både tidsaktuelle og tradisjonelle på samme tid. Kløktig og respektfullt gjort. Og det fungerer! Det samme må sies om produksjonen som Bjørn Nessjø har ansvaret for. Åpne og troverdige
lydbilder hvor instrumentenes klang og detaljrikdom kommer til uttrykk.
Arrangementene er enkle og utsøkt musikalske. Bratland
bidrar med gitar mens Nordstoga trakterer gitar, munnspill,
banjo og noen andre instrumenter mens Gjermund Silseth
tilfører utsøkt musikalsk bass. Likevel er det vokalen som
står fremst i lydbildet med et sjeldent nærvær og uttrykk.
I mine ører er dette et av årets fineste utgivelser. Vakkert,
respektfullt og hørverdig. Jeg gir en haug med stjernere og
seksere. Et oppsiktsvekkende flott album!
Ville Ord
Frida Ånnevik
For to år siden klarte Frida Ånnevik med debutalbumet “Synlige
hjerteslag” å markere seg som en habil artist og tekstformidler.
Debuten var langt mer lavmælt enn oppfølgeren, som på mange
måter har fått et helt annet uttrykk. Her krydres de fleste låtene med
til dels overveldende og smått utagerende synth-arrangementer. På
litt mystisk vis viser det seg at dette fungerer godt sammen med
Ånneviks særegne, uttrykksfulle og hese stemme. Her er det med
andre ord snakk om en artist som utvikler og fornyer sitt eget musikalske uttrykk. Og hun lykkes, for de musikalske valgene støtter opp
under hennes underfundige og velformulerte lyriske tekster. Selv
om albumet ikke holder like høy kvalitet hele veien, bærer det. Det
er befriende at Ånnevik er modig og utfordrende nok til å skape noe
nytt og spennende og ikke å tråkke videre i trygge spor. Personlig
liker jeg definitivt dette albumet bedre enn debuten. Ånnevik er i
ferd med å etablere seg som en ny og viktig artist helt på sine egen
premisser. Imponerende!
6
La Høsten komme som den er
Anita Skorgan
Anita Skorgans musikalske og vokale kvaliteter har det
aldri vært noe tvil om. Det demonstrere hun på siste album,
som er en høstlig men dog så velprodusert affære. Skorgan
synger perfekt, arrangementene er fiffige og produksjonen
strøken. Tekstene står Terje Nordby for og handler om livet
i alt sitt mangfold – fra det åndelige til det dagligdagse – fra
kjærlighet til oppbrudd. Noen vil nok anføre at dette kanskje
ikke er så engasjerende og spennende som en kunne ønske.
Jeg for min del synker med glede ned i stolen og lytter til
Skorgans vakre og perfekte univers. Men så har jeg da også
vært svak for dama helt fra da hun slo igjennom for en
liten mannsalder siden. Likevel ser jeg frem til at hun tørr å
utfordre sine musikalske og vokale grenser. Jeg håper hun en
gang våger å gå enda nærmere inn i det livet er laget av. Og
jeg vet hun kan. Hennes versjon av Ole Paus “Det begynner
å ligne et liv” fra vårens utgave av “Hver gang vi møtes” var
kraftfull, nær, sår og minneverdig. Våg deg dit igjen Anita!
The Diving Board
Elton John
The Last Ship
Sting
Med noen hederlige unntak sluttet Elton John etter min
mening å være særlig musikalsk nyskapende en gang på
midten av syttitallet. Hans prosjekt med Leon Russel “The
Union” var dog oppløftende. Nå er Elton John tilbake med et
nytt soloprosjekt. At han forsøker å finne frem til fordums
storhet er tydelig. Visstnok skal Dylans “Modern times” ha
vært en viktig inspirasjon. Elton John skal ha uttalt noe i
retning av at: “Hvis Dylan kan lage så bra musikk i moden
alder, så bør jeg også kunne klare det”. Og “The Diving Board”
er intet dårlig forsøk. Elton Johns piano står i sentrum. Dette
er virkelig et “Piano man” album, dog ispedd ganske mørke
undertoner både musikalsk og vokalt. Beste sang av i alt
femten, er etter min mening “Home Again” som er en vakker
og potent sang hvor Elton John virkelig er på høyden med
seg selv. Sangen kunne passet inn på flere av Elton Johns
tidlig syttitalls album og det sier ikke rent lite om kvaliteten.
Sting har ikke vært spesielt produktiv de senere årene, og
det er årevis siden han kom med nytt eget stoff. Nå er han
ute med en tematisk plate som er skrevet for teater og det
skal settes opp en forestilling i 2014 basert på “The last
ship”. Temaet for utgivelsen er barndom og nedbyggingen av
skipsindustrien i Newcastle. Utgivelsen er riktig så ambisiøs
og Sting spenner buen høyt – og han innfrir bare delvis. Det
føles av og til litt klamt og selvsentrert. På den annen side
er produksjonen og arrangementene svært så sofistikerte.
Utgivelsen har definitivt sine audiofile øyeblikk. Noen av
sangene står også ut. Blant dem er “Practical Arrangements”
som er en nydelig og stillferdig ballade, pakket inn i et riktig
så sobert musikalske arrangement. I mine ører fungerer
“The Last ship”
bedre enn forventet
siden jeg definitivt
ikke er Sting fan
i utgangspunktet.
Jeg faller for den
produksjonsmessige kvaliteten og
Stings kvaliteter
som musikalsk
håndverker. Det er
rett og slett godt å
høre på godt produsert og arrangert
musikk.
Likevel matcher albumet som helhet ikke hans tidligere
mesterverk. For min del holder det imidlertid i massevis.
“The Diving Board” demonstrerer at Elton John fortsatt kan
og vil. Han prøver å finne tilbake til sin egen storhet og
lykkes langt på vei.
Til slutt...
Hvis nå denne omtalen skulle bli “The Last Waltz” fra
min hånd, siden Fidelity nå glir over fra det fysiske
til det digitale rom, så er det med verdighet. Denne
musikkspalten rommer for meg grunnen til at jeg har
holdt det gående i nesten tjue år med Audio og Fidelity.
Kjærligheten til musikken og den kraften hos dem som
skaper dem. Det er det det handler om og det denne
reisen har handlet om. Og forhåpentlig vis er ikke dette
bare “The last Waltz “ – men kanskje også begynnelsen
på en ny dans, med et Fidelity i digital utgave.
På gjensyn på audiofidelity.no, der jeg allerede har
lagt ut omtale av “Another self Portrait” med min
favoritt, Bob Dylan!
7
333 Hva bør stereoen koste?:
Musikkens vinger!
Lydkvalitet og musikkglede henger tett sammen, men
selv den enkleste reiseradio kan berike tilværelsen
med din favorittmusikk. Et påkostet musikkanlegg vil
imidlertid gi deg langt mer av det komponist og utøver
ønsker å formidle. Bedre lyd gir musikken din vinger!
Tekst og foto: Knut Vadseth
8
E
t av de store løgnene på folkemunne er påstanden
om at et mer enn middels godt stereoanlegg er bortkastede penger da det bare er et mindretall ”gullører”
som hører forskjell! Det blir ikke noe bedre av at
sentrale aktører i det såkalte elektronikkmarkedet
går ut både i radio, tv og aviser og forteller at det knapt er noe
mer lydkvalitet å hente etter omtrent tredve tusen kroner. Det
er omtrent som det billigste av fire anlegg i dette bladet.
For noe sprøyt også dette; praktisk talt alle vil med de fleste
musikkformer lett høre forskjell mellom en ghettoblaster og
et hi-fi budsjettanlegg. Men også mellom et typisk tretti tusen
kroners anlegg og et hundretusen kroners anlegg. Og de alle
fleste vil også medgi at det skjer noe med musikkopplevelsen
når man dobler eller flerdobler denne da allerede noe heftige
prisen. Nesten alle musikkelskere vil oppleve større musikkglede med bedre lydanlegg selv om hifi folkloren skal ha det
til at musikere selv gir blaffen i lyd. Å ja? Hørt om Stradivari,
Gibson og Steinway?
Dette minner om de mange som kritiserer Fidelity for stadig
å snakke om tredimensjonalitet og holografi. Siden de selv
ikke har opplevd 3D på sitt 40 år gamle Tandberg anlegg med
lampettledninger må da dette bare være noe sprøyt?
9
333 Hva bør stereoen koste?:
Men sant nok; prisen øker etter manges mening langt
raskere her oppe i high-end land enn lydkvaliteten. Men vår
erfaring med for eksempel Marten Coltrane 2 og Adyton
Cordis 1.8, APL, og D’Agostino Master Series er entydige;
det blir enda litt bedre med økt innlevelse, mer liv, sterkere
klangfarger og bedre oversikt når man har råd til og er villig
til å betale like mye pr. komponent som et komplett anlegg
i toppklasse koster. Men om det er verd pengene fremfor å
kjøpe en ny bil eller båt, er det bare du som kan avgjøre…
Ditt personlige G-punkt
Om man så hører forskjell og er enige om at forskjellen gir
større musikkglede, så er det selvsagt høyst ulikt hvor vi
finner den optimale balansen mellom økonomi og musikkinteressen. Og vi vil med det samme hevde at desto mindre
penger du har til rådighet, desto flinkere må du være til å
finne de kompromisser du
lett kan leve med, og de som
kan ødelegge mye av musikkgleden din.
De fleste vil vel tro at
klassisk musikk og opera er
spesielt krevende, mens en
akustisk gitarsolo eller et
munnspill er lekende lett å
gjengi. Og har selvsagt noe
rett i det. Men en jazztrio i
næropptak, kan være ekstremt dynamisk med krav til
betydelig kraftreserver.
Og det er en musikkform
som pussig nok er særlig
undervurdert, og det enda
musikkformen er absolutt avhengig av sylskarpe
transienter, stram og presis
dypbass pluss betydelig
dynamisk kontrast for å fungere godt. Alt dette krever mye
av anlegget som derfor aldri kan bli helt billig. Gjett hva som
er skikkelig krevende for et stereoanlegg? Rock! Og jo tyngre
desto verre…
Rock er derfor etter min mening noe av det aller vanskeligste
å gjengi på hi-fi anlegget med et noenlunde tilfredsstillende
resultat! Og jo mer overstyrt og forvrengt opptaket er – og
jo mer komprimert miksen er – desto vanskeligere er det å
gjengi noe annet enn et unyansert skyggebilde av konserten
eller opptaket. For i rocken er dynamikken, trøkket og kjapphet helt vesentlige elementer om ikke det hele skal bli til en
lunken graut uten rytmisk driv.
Sløve transientskuldre, et resultatet av billige strømforsyning, gjør denne grauten ganske smakløs. Og selvsagt må man
kunne spille ganske høyt, om man skal gjenskape noen av
opplevelsen fra konsertsalen. Også det krever mye strøm!
Og bassen skal ikke bare gå dypt, den må også være hardtslående med en dynamisk presisjon og hurtighet om man
skal sikre den rytmiske fremdriften, noe man bare finner på
topp utstyr.
Også de andre kravene er typisk for hva bare det eller
beste utstyret kan makte. Så stakkars de som går glipp av
noen av de viktigste elementer i rocken ved på spille på en
gammel reiseradio!
Men selv det enkleste stereoanlegg vil fungere overraskende
godt sammen med et stort bilde i forhold til den elendige
innebygde lydkvaliteten de fleste flatskjermer og TV’er
tilbyr til vanlig. Samtlige musikkanlegg som vi omtaler i
denne artikkelen, er derfor også relevante sammen med et
stort videobilde; en fabelaktig kombinasjon for de helt store
totalopplevelser fra spillefilmer, orkesterkonserter, musicals
og operaer. Og ikke å forglemme noen av de fantastiske rockekonsertene som finnes.
Men selv om vi også trekker bildet inn i den gode musikkopplevelsen, så snakker vi stort sett om kun 2 lydkanaler
også til film. Som mange har oppfattet mener vi at et godt
stereoanlegg er et langt mindre kompromiss for filmopplevelsen enn det et tilsvarende priset surround anlegg er for
musikken din. Vi har fått litt kjeft fordi vi i nr. 60 stilte oss
skeptiske til billige surroundrecievere. Selvsagt var dette satt
på spissen på samme måte som
en vinylfrik ville omtale MP-3
datalyd.
Men det synes faktisk som
at mange som bytter fra stereo
til surround i omtrent samme
prisklasse, ganske raskt mister
interessen for musikkbiten. Dette
gjelder forøvrig også om du kvitter deg med en god plate- eller
cd-spiller og satser på en enkel
USB-dac sammen med PC’en.
Svært ofte reduseres da musikken til å bli en slags lydtapet. Blir
det da en tanke uten ettertanke?
I dette siste Fidelity med undertegnede som redaktør, har vi gjort
en kraftanstrengelse for å sette
sammen de aller beste anlegg vi
kan drømme om i ulike priskategorier. Og vi starter for sikkerhets skyld med et millionanlegg som likevel er ganske ujålete
og lettplassert i de fleste møblerte hjem, men som lydmessig
er det aller beste vi makter å sette sammen! Og selv til denne
prisen er valgene nøkterne, uten å betale ekstra forglitter
og stas. Uten at det forøvrig er noe galt i det. Men i vårt
referanseanlegg er altså lyden det avgjørende. Undertegnede
har jobbet med grovsorteringen til dette anlegget over lang
tid, mens hele redaksjonen har vært med på å velge mellom
ulike alternativer (les rammer om disse duellene) til vi med
hånden på hjerte kan si at dette er det ypperste hva 5 hi-fi
entuasiaster med mer enn 150 års erfaring kan få til!
Dessverre og heldigvis blir det mange kjenninger for våre
lesere; dette blir jo nærmest en kavalkade over det beste
utstyret i ulike prisklassere, selv om det må presiseres at
matcing av komponenter er minst like viktig som individuell kvalitet. Utover i bladet presenterer vi vårt beste forslag
til et tredvetusen kroners luksus ”budsjett” anlegg via er
stort kombi anlegg for grandiose opplevelser både med og
uten bilde til mer enn det dobbelte av dette, før vi avslutter
med vårt forslag til et meget anvendelig high-end anlegg
med ytterst få kompromisser til rundt 250 tusen. Og vi gjør
altså oppmerksom på at alle forslag er prøvd ut i praksis og
over til dels lang tid. Det tok altså tredve års fartstid som
hi-fi skribent før jeg skjønte hvorfor så få prøver seg på noe
liknende! Puh…
Vi håper uansett at du som leser får noen aha opplevelser
som du kan utnytte praktisk samtidig som du ved lesingen
kan være med på litt av våre gleder – og frustrasjoner – over
denne umulige hobbyen som har det altoverskyggende mål å
oppnå maksimal glede av musikken. Vi ønsker også med vårt
siste blad å gi musikken et ekstra løft. Vi ønsker simpelthen
å gi musikken vinger! 3
«Vi vil med det samme
hevde at desto mindre
penger du har til rådighet, desto flinkere må
du være til å finne de
kompromisser du lett
kan leve med.
ALL musikk er krevende
Det er uansett musikksmak neppe mulig å definere hva som
er det ”beste” kjøpet for deg og din musikk Men vi kan kanskje hjelpe til med en vurdering av hva man kan forvente av
lydkvalitet i ulike prisklasser til ulike hjemmemiljøer. Og selv
dette blir en helt subjektiv greie som vil bestrides av minst
like mange som de som er enige.
10
»
VIVID AUDIO - INNOVATIVE HIGH END HØYTTALERE
Hifi-Choice - “K1 - undoubtedly one of
the finest loudspeakers on the planet”
Stereophile - “Is Vivid Audio’s GIYA G1
the best loudspeaker I’ve heard? yes!”
DEVIALET - EN DAG VIL ALLE EIE EN DEVIALET
Hifi News & Record - “The best just became more affordable”
Distributør Skandinavia:
Agent Norge:
Audionord AB
TEL 0046 836 22 40
www.audionord.se
[email protected]
Acoustic Tuning
TEL 0047 980 87678
www.acoustictuning.com
[email protected]
333 Hva bør stereoen koste?
Fire fine Fidelity-anlegg:
Luksus budsjett kr. 35 000:
Dette regner vi som det rimeligste anlegget hvor man kan
oppnå en viss holografisk tredimesjonalitet med en lyd som
fyller et mindre eller mellomstort rom med en gjenskapelse
av opptaket som virker troverdig for de fleste. Lyden synes
ikke å komme fra høyttalerne, men strekker seg langt utover
disse i bredden med solisten tydelig i midten og orkesteret
som en halvsirkel bak høyttalerne. Vi kom litt skeivt ut på
grunn av dårlig matcinng, ikke på grunn av dårlige produkter,
men hanket oss inn igjen og fikk til et anlegg som vi mener
kan konkurrere med langt dyrere greier. Side 54
Tung hi-fi kr. 100.000:
Her var tanken å lage stor og fyldig lyd for større rom, og
godt tilpasset både storskjerm og utbygging til multikanal,
men innefor en streng prisramme.
Utgangspunktet var den fremragende multispilleren Oppo
BDP 105 som kan avspille det meste i både stereo og multikanal og med både digitale og analoge utganger, sistnevnte
til og med med volumstyring. Vi håpet derfor å kunne spare
penger på en dyr kontrollforsterker, men opplevde overraskende store forbedringer med en slik (men altfor dyr)
sammen med Parasound Halo 250 watter og de store XTZ
Divine 100 høyttalerne. Heldigvis hadde Parasound nyss
kommet med en fremragende forforsterker med innebygget dac til mindre enn 10 høvdinger, og dermed funket
det hele optimalt med stor lyd og relativt beskjedne kompromisser. Og mer enn halvparten av prisen på Parasound P-5,
finansierer du ved å kunne kjøpe en rimeligere spiller, eller
benytte den du har, da du nå kun trenger digitalutgangen
på spilleren. Dette er virkelig tung hi-fi som kan spille både
høyt og med fremragende dypbass i ganske store rom. Også
oppløsningen er en anelse bedre enn på budsjettanlegget,
men det er evnen til å spille høyt og gå dypt som er den
store forskjellen. Og det er perfekt til de store musikkfilmene
og konserten som venter på deg i Blu-ray! Side 84
High-End Light kr. 250.000
Her skapes et enormt stort lydbilde sammen med en betydelig høyere oppløsning og detaljrikdom som simpelthen
gir mer mat til hjernen og som derfor setter enda mer pris
på musikken, særlig av det mer komplekse slaget. Pussig
nok er det i dette anlegget mindre fokus på ”diskant”, da
klangbalansen er varmere og mykere enn på forrige anlegg.
Men artistene er større, rommet er større og bedre belyst
og opplevelsen av musikken gjør at munnviken trekker seg
uvilkårlig tilbake til et smil. Det mest fabelaktige er det å
oppleve den generelt varme klangbalansen samtidig som
krispe og utklingende detaljer krydrer det hele.
Anlegget er satt sammen av noen av våre mest kjente og
kjære produkter i toppklassen, men her er likevel så absolutt
sjelet til pris. En stor del av budsjettet er likevel gått til de
fremragende svenske høyttalerne fra Respons som et enstemmig testpanel mener skiller seg positivt ut fra de mange
andre gode storhøyttalere i prisklassen. Her er en fyldig bass
og ekstremt lite resonnsstøy og annen forvengning som
mange ellers tror er ”diskant”. Matchingen av Electrocompaniets topplader med Companiets velkjente 180-watts
monoblokker er et glimrende eksempel på nesten perfekt
symbiose, men toppladeren fungere glimrenede også med
12
den uhyre prisgunstige amerikanske rørforsterkere fra Rogue
for de som måtte foretrekke det. Vår duell mellom rør og
transistor ble vel uventet jevn? Side 46
Referanseanlegget rundt 1 mill!
Hva er det som gjør musikk levende? Dynamikk, selvfølgelig.
Og det er den fremragende detaljeringen sammen med en
nesten utrolig dynamikk både i diskant og bass som gjør
dette anlegget unikt. Hvor i himnmelens rike forsvant denne
dynamikken på rimeligere anlegg? Studio og kompressorer
får gjerne skylda, men dette anlegget viser at det er mye
mer på platene enn du tror!
Men med en pris på over millionen, er dette dessverre et
anlegg som de fleste bare har en slags akademisk interesse for, samtidig som denne prisen er langt mindre enn
hva mange av oss betaler for den båten som selv etter en
fantastisk sommer bare ble brukt i noen få uker. Hvorfor
har high-end lyd så lav status i forhold til bil, båt og for den
slags skyld damevesker?
Også i dette anlegget har vi brukt mye av budsjettet til
kostbare høyttalere. Og dette selv om vi både sier og mener
at høyttaleren får altfor stor oppmerksomhet som siste ledd
i den komplekse lydveien fra opptaksstudio eller konsertsal.
Den svenske Marten Coltrane 2 er den ”beste” høyttaleren
vi noensinne har hørt blant annet fordi den også har både
dynamikk og detaljeringsecvne nedover i bassområdet. Men
på godt og vondt er den også ekstremt kritisk på hva du
putter inn på de kostbare terminalene. Men ”hi-fi” låter det
uansett ikke da høyttalerne fullstendig fosvinner i rommet
og ettelater seg et enormt tredimensjonalt lydbilde med et
fantastisk driv og attakk. Jeg kommer rett fra en opplevelse
med filmmusikk spilt på APL-riggen, inkludert lydeffekter
fra ”Tornado” og kan sverge at lydeffektene fylte hele
rommet, også på sidene samt bak og over meg. Og det
fra kun to kanaler. Sinnsykt realistisk! Likevel er det presisjonen av klangstrukturen i stemmer og de enkelte instrumenter som imponerer mest i tillegg til makro- og mikrodynamikken.
Om vi har vært generøse med budsjett til høyttalerne, har
vi til gjengjeld vært så nøkterne med forforsterker at vi
simpelthen har droppet denne. Også dette mot normalt.
Men den innebygde volumkontrollen på APL-riggen (det
er faktisk en komplett analog forforsterker, ifølge konstruktøren) fungere så bra at vi føler at vi kan kutte ut den
fantastiske forforsterkeren til D’Agostino som ellers virkelig
lager vin av vann. Og som sammen med en enda bedre
spiller enn vår gamle Krell nok kan konkurrere med APLriggen samtidig som fleksibiliteten er noe større.
At norske Adyton klarer seg så bra mot det som er kåret
som en av verdens beste forsterker, signaturversjonen til Dan
D’Agostino, forbauser egentlig ikke så mye. Vi er rasende
gode på effektfrsterkere i lille Norge. Men med 2 monoblokker fra samme produsent, hadde nok den lille smule tvil
blitt feid til side. Men da hadde det også kostet ytterligere
mer penger. Så selv et millionanlegg er altså et kompromiss!
Side 8
Life`s simply Qute!
Naim UnitiQute 2
Klassisk Naim superforsterker med DAC, 32/192 nettverksspiller, DAB+/FM og iRadio, iOS og minnepenn
tilkobling, synkronisert multirom og suveren styring fra N-Stream app for iPad/iPhone. Veil. 12.000 kr
333 Refranseanlegget: High End
Grenseløst?
Dette anlegget har kun et viktig kriterium; det skal kunne passe inn i en ”vanlig” norsk
stue. Men uansett pris skal det være en lett hørbar forbedring i lydkvalitet i forhold til
rimeligere alternativer. Det er musikken som skal vinne, ikke prestisjen.
Tekst og foto: Knut Vadseth
For bare få år siden ville jeg antatt at
et anlegg til mer enn om lag en halv
million kroner skyldes større rom enn
en vanlig norsk stue. Og som dermed
krevde ekstra store høyttalere og ditto
forsterkeri. Eller at det simpelthen var
et spørsmål om prestisje og status og
hadde mindre med musikkopplevelsen
å gjøre. Jeg hadde simpelthen ikke
fantasi til å forestille meg hvordan man
kunne forbedre lyden fra for eksempel
en B&W 800, et par Dynamic Precision
A-5, en ARC Ref 3 pre og en CD-spiller
fra Electrocompaniet. I hvert fall ikke i
nevneverdig grad og i hvert fall ikke i
en i en ganske vanlig norsk stue.
Årsaken til denne fordommen, var
selvsagt at jeg totalt aldri hadde hørt
noe bedre lyd i en vanlig stue, i hvert
fall ikke i egen. Dette tross mange
forvarsler om at det var mer å hente
utenfor kjente grenser. Allerede i
stereoens barndom oppfattet jeg at selv
datidens norske ”high-end”, Tandberg
Huldra med rør, ikke nødvendigvis
var ”verdens beste” etter at lydguruen
Svein Erik Børja hadde satt inn en
amerikanske Berning rørpre i anlegget. Alt låt plutselig bedre på samtlige
kriterier, en helt uventet erfaring jeg
aldri glemmer…
Mannen Mark Levinson
Senere har jeg også opplevd et par
enorme Beveridge elektrostater med
nærmest rundstrålende spredningsegenskaper som skapte en utrolig
holografi, og det allerede på 70-80
tallet. Dette samtidig som Mark
Levinson, mannen selv, demonstrerte
sitt fantastiske høyttalersystem med
24” basshøyttalere sammen med doble
Quad’er pluss bånddiskant på Arken i
Gøteborg. Senere har også amerikanske
14
Infinity og de største Wilson Audio
høyttalerne imponert bokstavelig talt
stort. Men stuevennlig var disse høyttalerne ikke…
Men så begynner jeg også å huske
hakesleppet med den rådyre CD-riggen
fra Krell som jeg også omtalte i siste
Fidelity. Den var ikke den mest imponerende jeg hadde hørt, men spesielt
stemmer fremkom så naturlig at jeg
aldri før hadde opplevd noe liknende,
heller ikke på vinyl. Og de store monoblokkene fra samme D’Agostino, de
hadde da en usedvanlig potent dypbass
sammen med uventet mye raffinement, helt annerledes enn hva de fleste
trodde var den typisk amerikanske
”Krell”-lyden?
Men det største forvarselet om at
her virkelig var enda mer å hente, fikk
vi i Fidelity-gjengen da vi fikk til test
den store, 5 boks Esoteric/Teac riggen
0-1 med innebygd pre og ekstra klokke
som i et moderat anlegg med Respons
høyttalere, og DP A-1 forsterkeri gav
hele redaksjonen et lydsjokk vi fremdeles snakker om. Så var da prisen
på riggen langt høyere enn resten av
utstyret til sammen.
Men denne skeivdelingen funket
der og da oppsiktsvekkende bra. Og
dette bekrefter påstanden fra Linn og
Tiefenbrun om at signalkilden er mer
dominerende for sluttresultatet enn
de fleste tror. Men nå lurer vi også på
om det ikke like mye var den kritiske
forforsterkerdelen som var minst like
viktig for lydsjokket?
Finnes ingen grenser?
Det viktigste med alt dette er at vi
fikk klare signaler fra markedet om at
pris og kvalitet stort sett henger bra
sammen, selv om det, som med andre
”high-end” produkter som biler og vin,
for ikke å snakke om designer vesker,
gir stadig mindre tilbake i forhold til
den ofte heftig økende priskurven.
Og vi i Fidelity, også jeg, måtte innrømme at lydkvaliteten ikke stopper
der vårt puritanske sosialdemokrati
mener at nok for være nok. Men et hi-fi
anlegg kan da umulig koste mer enn
for eksempel en ny Volvo med norske
avgifter?
Når jeg skriver dette her blir jeg
beskyldt for svindel og bedrag på ”hi-fi
sentralen” fordi jeg brukte noen ord
på å fortelle hva som måtte til for å få
Kef Blade til virkelig å synge i egen
stue. Innsender hisser seg mer og mer
opp, og til slutt kommer den verste
ærsskjellingen han tydeligvis kan finne
på; han snakker om utprøvingen av
kostbart utstyr som ”lekegrinda” til
Fidelityredaktøren. For et kompliment!
For livsbejaeende entusiasme må da
bare være et gode? (Se forøvrig Fidelity
nr.60 hvor det sentrale var at vi skiftet
ut en dyr spesialkabel med en eldre
Valhalla, for øvrig til lavere pris.)
Det er et trist faktum at norske
elektronikkblader nødig skriver om
kabler og underlag. Ikke fordi de ikke
hører forskjellen, men simpelthen fordi
det bare skaper rabalder og en masse
negativ omtale fra ekstremt aggressive
kabelhatere. Feigt, men forståelig om
man tenker butikk. Det er altfor mange
der ute som kan ”bevise” at jorden er
flat. For de har da øyne i skolten og
vettet i behold? Hadde jorden vært
rund hadde jo halvparten av populasen
ramlet av…
Men det finnes, etter redaktør og hele
redaksjonen i Fidelity sin mening, både
hjelpemidler som påvirker lydkvaliteten
og altså super high-end utstyr som
riktignok bare få kan ta seg råd til,
men som absolutt kan berike livet
til disse heldige få. Er dette mer
umoralsk enn 40 fots cabincruiser,
hytte ved strandkanten i Blindleia
eller import av den italienske Pagani
sportsbilen som vi viste fra HIGH
END 2013 messa i forrige blad?
Vi vil som vanlig så godt vi kan
formidle de lytteinntrykkene disse
superkomponentene kan gi oss direkte
sammenliknet med noe mer moderat
priset utstyr som uansett oppleves
ubegripelig dyrt for folk flest. Selvsagt
blir det ingen ”løp og kjøp” anbefaling
i denne prisklassen, men for de få kan
det uansett være særdeles kjøpsverdige
duppeditter også i denne ekstreme
prisklassen. Og for mange andre håper
jeg det uansett er interessant lesning…
Grensetesting
I mitt siste blad som redaktør, har jeg i
samarbeid med testpanelet i Fidelity satt
sammen et anlegg som faktisk er det langt
beste jeg har hørt i en vanlig akustisk
ubehandlet stue. Og stua til komponist
Johan Halvorsen, opprinnelig med Griegs
eget konsertflygel i hjørnet, er den samme
som klassiske storheter som Nielsen, Sibelius
og Rachmaninoff har besøkt flere ganger.
Dette gir en ekstra dimensjon til opplevelsen
av å høre nettopp deres orkestermusikk gjengitt så realistisk som vi noensinne før har hørt
det via elektronikk og høyttalere. Men siden
dynamikk er et av våre viktigste kriterier i
jakten på det ultimate stueanlegget, kan jeg
forsikre at rockefoten også får sitt.
Også jazzen blir behandlet med ærbødig
respekt, ikke minst fra de svenske Marten
høyttalerne som bærer æresnavnet Coltrane og
har i seg mer oppløsning og dynamikk– også
nedover i frekvensgangen– enn noen annen
dynamisk høyttalerkonstruksjon vi har hørt… 3
har
Det beste vi
n Coltrane II.
hørt: Marte
15
333 Referanseanlegget: High End
1+1=3:
Det beste av det beste!
Fidelity finner noe av det aller beste utstyret penger kan kjøpe, men passer
på at enhetene også kler hverandre slik at én pluss én blir mer enn to…
Marten Coltrane 2
O
ppløsningen og de dynamiske
egenskaper er særdeles
viktige egenskaper som også
skaper stor og presis holografi med storslagen tredimensjonalitet.
Og med en nesten utrolig evne til å
spille høyt med en bred og homogen
frekvensgang, har Fidelity funnet den
”beste” høyttaler vi vet om for vanlig
stuebruk. Og så ser den faktisk også
ganske kul ut!
Den nye og litt større Coltrane 2 er
vår faste referanse, og ble enstemmig
valgt av testpanelet til å representere
det aller ypperste av det vi med noe rett
kan kalle en ”stuehøyttaler”.
Kombinasjonen av kullfiberkabinett
med de meget kostbare og eksotiske
elementene til Accutron (tidligere kalt
tyske Thiel) gir en oppløsning og mangel på farging som på en elektrostat,
men med langt mer trøkk. Problemet
er prisen; et glitrende eksempel på at
det lille ekstra er forbeholdt de aller
rikeste eller de aller mest kritiske. Da
Fidelity fikk den første Coltrane til test,
visste vi ikke prisen. Da jeg fikk høre
at den kostet tre ganger så mye som
tilsvarende glimrende lydgivere fra bl.a.
B&W, Kef, Wilson og Respons, fikk jeg
16
kvaler. Tre ganger bedre enn andre highendere kunne den da umulig være?
Og selvfølgelig var og er den ikke det!
Men først og fremst er den dynamiske
kontrasten og oppløsning i nedre
halvdel av frekvensgangen noe nytt og
enestående fra en dynamisk konstruksjon, og hele redaksjonen var samstemte i at dette var en perfekt testhøyttaler som ville skille klint og hvete
av alt annet high-end utstyr.
Noe senere fikk vi også byttet den
mot siste modell som med litt større
kabinett og større basselementer (2x11
tommere istedenfor 9) og med en anelse mer betoning av nedre istedenfor
øvre mellomtone. Og dessverre enda
høyere pris. Men selv om vi vet om
og har testet mange high-end høyttalere – som nesten alle er rimeligere
og som har en eller flere egenskaper
som tangerer eller passerer de svenske
håndbygde Marten Coltrane 2 – så har
vi enda ikke hørt en ”bedre” allrounder
som er like strålende på samtlige parametre. At Coltrane 2 også kan plasseres
i en stue uten å gi inntrykk av gutterommet til en forvokst teknofreak, er
et viktig kriterium. Og selv om prisen
synes noe drøy, så er vi altså nå helt i
grenselandet for hva som lydmessig er
mulig …
Duell?
Med flere andre produkter som vi
prøver å sette sammen til et komplett
anlegg, har vi alternativer som redaktør
og testpanelet i praksis prøver ut før de
bestemmer seg. Når det gjelder store
høyttalere, er dette særdeles krevende,
også fordi man knapt kan bytte mellom to ulike modeller uten samtidig å
prøve ut flere ulike plasseringer, men
selvfølgelig også fordi disse beistene
krever både lagringsplass, flyttemannskap og en logistikk som gjør
det vanskelig nok å teste en av gangen
under noenlunde betryggende forhold.
Bare det å ha 4-5 store høyttalere i ulike
prisklasser samtidig til denne utgaven,
er nærmest skilsmissegrunn.
Vi kan derfor ikke hevde med 100%
rett at ikke totallyden kunne bli enda
bedre med en tilsvarende priset høyttaler fra for eksempel Magico Q-5. Vi
vet riktignok at bassen da kunne være
enda mer ”imponerende”, kraftige og
med mer pondus der nederst, men vi er
sikre på at oppløsningen i hele mellomtonen er enda bedre på Coltrane. Det
samme er lyden fra diamant domen på
Coltrane, selv om denne gjør lite av seg.
Coltrane har også en litt forsiktig øvre
mellomtone hvor Magico er litt mer stå
på, uten at jeg våger å antyde hva som
er best i vår stue.
Wilson Sasha har også ”flottere” bass
enn Coltrane med sin engasjerende festkul der nede, men er ellers ikke like oppløst og mikrodynamisk i hele mellomtonen. Respons kommer vi tilbake til,
men heller ikke denne er så oppløst
nedover, selv om den har enda litt
mer bass og fyldigere stemmekvalitet
(mer brøst) sammen med sin deilige
A-lyd. Og Berylliumdiskanten har lite
å skjemmes over, selv i forhold til de
rådyre diamantvariantene på Coltrane.
Kef Blade fra forrige blad, var en tøff
utfordrer, også denne til langt lavere
pris. Men selv om fokus og presis holografi var i overkant, var mellombassen
antydningsvis litt ujevn og litt farget av
kantresonanser.
Selv elektrostater og magnestater i
dipolkonfigurasjon har neppe noe
særlig mer mikrodetaljer enn Coltrane,
mens sistnevnte uansett er overlegen
på cresendoer og større transient
eksplosjoner. (OK, de største Magnepan
og de største linjekildehøyttalere fra
OHC hadde det vært moro å sjekke ut).
Uansett; redaksjonen er samstemte
i at Coltrane 2 er et selvfølgelig sted å
begynne for å teste grensene for lydreproduksjon i 2013. Så får man godta
at resten av utstyret ikke bare skal være
noe av det beste på planeten, men at
det også bør styrke høyttalerens gode
egenskaper og minimisere de ikke fullt
så sterke sider…
Adyton Cordis 1.8 /
D’Agostino Momentum
Så lenge jeg kan huske, har mine favorittforsterkere kommet fra USA, særlig
Krell og ARC. Eller fra lille Norge!
Norske forsterkere har alltid vært fremragende kjøp her hjemme, og når de
nesten konsekvent også får topptester
i utlandet, er det vel en indikasjon på
at norske hi-fi journalister– undertegnede inkludert, ikke nødvendigvis er
sjåvinister når vi applauderer lyden fra
Electrocomapniet, Doxa, Hegel og ikke
minst Dynamic Precision. Sistnevnte
har jeg hatt som referanse i minst 10 år.
Og jeg fikk virkelig mange kvaler da
jeg valgte å selge min DP A-5 fordi jeg
innså at den aldri ville komme i vanlig
produksjon og derfor knapt var noen
aktuell ”referanse”. Den eneste norske
forsterkeren jeg ikke hadde noe forhold
til var Adyton som ble markedsført av
Oslo Hi-Fi Center, faktisk en av verdens
største spesialistforretninger for seriøs
hi-fi. Men sjefen Geir Tømmervik,
hadde millioner av unnskyldninger
for ikke å sende oss en modell til test,
så jeg visste simpelthen ikke sikkert
hvordan den låt. Jeg begynte å lure på
om det hele var en overpriset bløff?
Men da vi endelig fikk den minste
Adyton Cordis 1.7 av en helt nye serie,
fikk jeg og testpanelet bakoversveis.
Dette var da lydmessig som noe av det
beste fra DP med en utrolig soliditet,
renhet, kjapphet og gedigen tredimensjonalitet, men med enda litt luftigere
topp enn hva DP hadde? Og den større
Cordis 1,8 hadde enda mer krefter og
enda mer stålkontroll nedover samtidig som hele lydbildet ble roet enda
litt mer ned med bedre totaloversikt
av musikken. Den var etter samtliges
mening et selvsagt valg som vår nye
referanse. Men billig?
Og igjen dukker en amerikaner opp
med en ny forsterker med toppvurderinger fra folk jeg har respekt for. Den
gamle Krell-sjefen, Dan D’Agostino,
lanserte for et par år siden rådyre
monoforsterkere som låt fantastisk da
jeg fikk høre dem i messesammenheng
i Sverige. Jeg ventet på å få disse til test
da jeg isteden ble tilbudt en helt ny
stereoversjon som med små kompromisser kostet halvparten. Testen står
lenger bak i dette bladet.
Dere vil finne at spillestilen er litt
annerledes enn på Adyton. Sistnevnte
har litt mer kontroll og krefter, men er
knapt like deilig, romantisk og med like
lettflytende musikalitet som D’Agostino
Momentum. Men denne er også
klangmessig noe varmere og fyldigere
enn Adyton, og med en anelse
fremheving av øvre mellomtone.
På den ”beste” CD-riggen vi så langt
har hørt, ALP/Esoteric, vil da Momentum teoretisk være en enda bedre
match? Og det var den i praksis.
Inntil APL-riggen ble oppgradert…
17
333 Referanseanlegget: High End
ALP/Esoteric
Fidelity var tidlig ute med å teste ut
de nyeste strømmetjenestene med
tilhørende usbdac’er som kunne
opereres direkte fra harddisc eller PC.
Og vi mente å høre ”forbedringer” i
forhold til liktprisede CD/SACD spillere
på grunn av eliminering av drivverket
med tilhørende feilkorreksjonskretser og jitter. Men
etter hvert opplevde vi at her
manglet noe; ikke bare utvilsomt hørbar forvregning, men
også trøkket! Vi opplevde også
i praksis at de tilsynelatende
store fordelene med platesamlingen på harddisc slett ikke
førte til større musikkinteresse.
Tvert imot! Både vi og mange
lesere fortalte at musikken ble
forvandlet til en slags musikktapet som holdt interessen bare
kort tid av gangen.
En rekke testede vinylrigger
låt besnærende bra, og den
tungvinte betjeningen hadde
også mye positivt i seg. Men
det må innrømmes at de virkelig gode spillerne da også kostet penger,
mye penger. Og selv om de beste vinylplatene låt fantastisk, var det lenger
mellom drammene enn vi håpet. Og
en platesamling med noen av de beste
Living Stereo utgivelsene fra 60-tallet,
ville koste en formue, mens hele samlingen utgitt på 60 CD’er med innholdet
av 2 LP’er på hver, kostet 5 – fem –
kroner pr. opprinnelig LP-plate! Det er
ikke tilfeldig at vi i Fidelity betrakter
CD-mediet som absolutt verneverdig!
Og så skjedde akkurat det samme
med CD-mediet som med vinylen
for 30 år siden; kvaliteten økte med
tigersprang akkurat da de fleste trodde
at CD’ene var ute av historien. Selv de
håpløse platene fra 80-tallet begynner å
låte brukbart med de beste cd-spillerne
som etter hvert dukket opp, og Fidelity
tok på alvor det å finne frem til de aller
beste. Koste hva det koste vil! Og etter
å ha vært med på å lansere oppdatert
versjon av Krell KPS pluss ulike
varianter fra Linn, Forsell, EMMLabs,
Audio Research, Sound Design og
Esoteric’s referansekombo, har vi til
slutt funnet frem til APL rør DAC med
ombygd Esoteric CD/SACD-spiller!
Vi var det første bladet som fikk
prøve ut denne APL-komboen som var
utrolig dynamisk, men låt en anelse
lyst, uten at vi kunne påstå at dette var
”feil”. Men samtidig fikk vi reparert og
oppgradert vår Krell KPS 25sc rigg,
som ble sjokkerende bra, men med en
helt ulik tilnærming til ”den perfekte
lyd”. Den låt også flott via innebygget
forforsterker, men ble helt magisk sammen med D’Agostino pre. Yes!
Selv med nesten gratis CD-rigg
(denne var bokstavelig talt helt avskrevet og med mindre enn 20k for service
og frakt), ble dette uansett en veldig
kostbar løsning, og jeg savnet en anelse
luft i toppen; spilleren var tross alt 13
år gammel selv om forforsterkeren var
det langt beste jeg har hørt av arten!
Men så fikk vi tilbud om en enkel
og rimelig ”oppgradering” basert på
«Siste APL er det
det lange løp blir like spennende som
rødgrøt med skumma melk! Er det derfor rebellen blant oss sverger til vinyl,
tross elendige tekniske data!
Men nettopp dynamikken er blitt
stadig bedre på de senere CD referansespillerne vi har opplevd, og med
EMMLabs syntes vi at disse to mediene
var sånn noenlunde likeverdige, i hvert
fall i toppklassen. Men også vinylspillerne ble stadig bedre– og
dyrere – men det gjorde
såvisst også CD-riggene. Siste
APL er det langt beste vi har
hørt, og mye av dette har med
dynamikk å gjøre. Hvor i hule
har denne dynamikken gjemt
seg tidligere?
Men en bi-effekt av mindre jitter og større dynamisk
kontrast, er også at lydbildet
virker noe lysere. Med ALP
er her mindre fedme i nedre
mellomtone og tydelig mer
utklinging med krispere
transienter også oppover.
Dette krever en viss tilvenning, men fungerer utmerket
for mavefølelsen med levende
musikk som referanse mens et
”fett” stereoanlegg kan føre deg på ville
veier. Men igjen; det er hva som gir deg
mest glede av musikken som er målsettingen. For lyd er noe skumle greier;
det er ofte først når du hører noe som
er bedre at du oppfatter ”feilene” i ditt
eksisterende...
langt beste vi har hørt,
og mye av dette har
med dynamikk å gjøre.
Hvor i hule har denne
dynamikken gjemt seg
tidligere?
18
»
endelig produksjonsmodellen av ALP
Dac’en. Og hele riggen ble entydig
bedre med litt mer fokus på nedre
mellomtone (eller er det bare en forsiktig nedtoning av øvre mellomtone?).
Dette er uten særlig tvil den beste
signalkilden vi har hørt i stua, inkludert
vinylrigger til minst samme eskalerte
pris. Men APL Dac’en har også en så
bra forforsterker innebygget, at du kan
spare minst hundre tusen kroner på en
tilsvarende god pre.
Faktisk syntes vi lyden ble mer
annerledes enn bedre selv ved å gå
via den fenomenale D’Agostino
Momentum forforsterker, som jo koster
langt mer enn den komplette APLriggen. Så klarer du deg med to, tre
digitalinnganger og en analog (som blir
digitalisert med ekstrem oppløsning),
fungerer uventet fint også med vinyl.
Så du burde sette denne riggen på
ønskelista…
Dynamikk
Det som skiller et brukbart stereoanlegg fra et nær livet opplevelse, er
etter min mening dynamikken! Og
mens vinylforvrengning gjerne fører
til en opplevelse av økt dynamikk, men
gjerne da også til betydelig lyttetretthet,
så går typisk digital jitterforvrengning
den motsatte veien og legger gjerne
et mykt teppe på transientene, ikke
minst i nedre mellomtone som får flott
pondus, men med mer fett enn akkurat
muskler. Den deilige, småfeite, varme
og absolutt behagelige CD-lyden skyldes altså forvrengning som riktignok
oppleves svært så sivilisert, men som i
Kabler
Tross påstander om det motsatte,
mener jeg at vi i Fidelity har et ganske
avslappet forhold til kabler og andre
remedier som påvirker lyden. Det
viktigste budskapet er likevel nettopp
dette; at alt dette påvirker lyden! Ofte
i betydelig grad, andre ganger i bare
mindre grad.
Uansett er det en helt umulig oppgave å teste alt det som finnes på markedet, også fordi det hele dreier seg om
matching. Kabler og underlag utgjør
den siste fintrimming av en allerede
velvalgt sammensetning. Likevel er
det langt mer enn tonalbalansen som
påvirkes; minst like viktig er nettopp
dynamiske egenskaper og tredimensjonaliteten i lydbildet.
Vi i Fidelity er absolutt enig om at
enkelte kabler kan være overpriset.
Like sikre er vi på at prisen likevel
følger kvaliteten i betydelig grad. Vi
har så langt aldri kommet over en billig
kabel som ikke overgås av en dyrere!
Men selvsagt er det grenser for hvor
mye man betaler før spørsmålet melder
seg om man ikke kan komme lenger
med dyrere komponenter og billigere
kabler? Her finnes slett ingen fasitsvar,
så stol på ørene!
Esoteric + APL Dac-M
er den bestlydende
spiller/pre vi har hørt.
19
333 Referanseanlegget: High End
I ”gamle” dager hadde vi to favorittkabler, begge dessverre rådyre, men
også begge så gode at vi nærmest
kunne ”nulle ut” kablene i testoppsettet.
For ofte låt det flott med Transparent
Audio Reference som skapte en varm,
mørk klang; men med spretne detaljer
og bisvermende overtonestruktur.
Fungerte dette mindre bra, så var det
å koble opp Nordost Valhalla som låt
lysere, men også hurtigere og med mer
detaljer hele veien. Denne høyttalerkabelens akilleshæl var en litt for slank
øvre bass, noe som forøvrig ikke gjelder
signal og strømkablene fra Vahalla.
Men skulle vi ha tak i en ”billig”
kabel som garantert gjorde lite galt, så
kjøpte vi noen meter med flettekabel
fra Kimber.
At vi i det siste har gått tilbake til
komplett Valhalla-pakke på referanseutstyret, skyldes antagelig at vi har fått
bort mye forvrengning som vi tidligere
ønsket å gjemme bort. Og at anlegget
er såpass potent nedover at en forsiktig
dip ved 100 Hz kan være en like stor
velsignelse som problem. Og det er derfor Valhalla etter nitid utprøving sitter i
vårt super HighEnd anlegg.
Konefaktor
Vi er også veldig fornøyd også med
Nordost BD koner (OHC) som gir et løft
med større luftighet og dynamisk kontrast under elektronikk og CD spiller,
mens tilsvarende isolasjonsføtter fra
TAOC (Tite -3569 fra Planet Snapa)
også gir mer dynamikk, men sammen
med mer ro og tyngde i lydbildet.
Vi benytter konsekvent bra strømkabler (og dessverre dyre) og hører
også forbedringer med diverse skilletrafoer og strømrensere. Men dette er
individuelt i forhold til strømnettet,
samtidig som vi mener at testproduktene ikke skal skjemmes bort, men
evalueres uten alt dette, og med
plusspoeng om de låter greit uten alt
for mye remedier.
Fidelity high-end forslag:
• Høyttaler: Marten Coltrane 2,
ca. kr. 600 000
• Forsterker: Adyton Cordis 1.8,
kr. 195 000
eller
• D’Agostino Momentum stereo,
kr. 245 000
• Signalkilde/pre: APL M-dac/
brukt Esoteric, ca. kr. 260 000
• Forforsterker:
D’Agostino Momentum
referansepre, kr. 315 000
• Vinyl: Magne Bergman
eller
• Wilson Benesch Circle,
se neste side
20
«Selvsagt er det grenser for
hvor mye man betaler før
spørsmålet melder seg om
man ikke kan komme lenger
med dyrere komponenter
og billigere kabler?
»
I referanseanlegget
kjører vi nå hele veien
Valhalla kabler fra
Nordost
Annonse bruktutstyr
Fidelity referanseutstyr
I arbeid med dette bladet og et planlagt bokprosjekt, har Forlaget Fidelity
AS kjøpt inn referanseutstyr for å teste
grenser. Når vi nå går på nett, roer vi
litt ned og selger videre noe av det
absolutt beste hi-fi utstyret i verden,
lett demobrukt og til nærmere halv
pris inkl. mva. Heldiggris!
INTEGRERT:
darTZeel 8550 integrert
med MC Riaa
Nypris: kr.170.000
Selges: kr. 85.000
HØYTTALERE:
Marten Coltrane 2,
2 år gammel.
Nypris: ca. kr. 600.000
Selges: kr. 285.000
SIGNALKILDE/FORFORSTERKER:
D’Agostino Momentum
referansepre.
Nypris: kr. 315.000
Selges: kr. 175.000
eller
APL M-Dac m/modifisert
Esoteric CD/SACD
Nypris: ca. kr. 300.00
Selges: kr. 165.000
EFFEKTFORSTERKER:
Adyton Cordis 1.8
Nypris: kr.195.000
Selges: kr.105.000
eller
D’Agostino
Momentum stereo
Nypris: kr. 245.000
Selges: kr.145.000
Kun seriøse henvendelser:
Knut Vadseth, tlf. 901 88 024 eller [email protected]
333 Referanseanlegget: High End
Våre to favorittspillere låter ganske likt klangmessig og begge er
utstyrt med Dynavector xx-2. Men hvilke RIAA – rør eller transistor?
Wilson Benesch The Circle er vår favoritt i prisklassen – god nok til
alle anlegg, og kanskje rimelig nok i mindre systemer.
RIAA duellen
Fidelitys redaksjon møtes sjelden for å høre på god
gammel vinyl, men til en forandring hadde vi et
realt plateselskap, der Wilson Benesch The Circle
underholdt, en glitrende god spiller
til en veldig anstendig
pris, må jeg si.
Av Håkon Rognlien
Pickup’en er Dynavector xx-2, er en av
de aller beste og livligste med praktfull sporingsevne – og en glimrende
match til karbon armen.
I ringen denne aftenen møttes også
to svært så oppegående RIAA-trinn,
Rogue Ares (rørbestykket), og Parasound JC 3. Som det seg hør og bør
var JC 3 stille som graven, mens Rogue
hadde litt lyd å by på også når den
ikke hadde noe å si.
Akkurat nå, som jeg hadde rukket
overbevise meg selv om at digital
låter like naturlig og avslappet som
vinyl, måtte jeg altså oppleve dette
på redaktørens ultra-high-end-anlegg.
Atter satt jeg der som et oppgitt
spørsmålstegn, for vinylen har fortsatt
22
en hel masse å melde! Klangpaletten,
som etterhvert har blitt svært så fargerik også fra digitale medier, viser fra
vinyl atter en gang dypere, varmere,
og tydeligere klangfarger, kontante og
helt absurde dynamiske utsving, og en
tilstedeværelse av nær skremmende
dimensjoner. Men rett skal være rett;
det er noe med presisjonen fra digitale
medier som er vanskelig å gjengi fra
vinyl. En av måtene dette viser seg
på er spesielt i selve miksen, i dette
konkrete tilfellet ved at med Rogue
RIAA var stemmen noe gjemt bak en
del av instrumentene, mens den på
Parasound sto tindrende klart frem
som solisten i orkesteret. Forvirrende,
men også fascinerende. Fra de digitale
medier har jeg aldri opplevd slike store endringer
i selve grunnoppsettet av
musikken, selv om også de
beste digitale enheter er bedre
enn de mindre gode, er forskjellene klart mer subtile enn ved
avspilling av vinyl.
Rogue Ares leverer musikk med
en skamløs forførerisk mine, det
swinger og lever, syder og bobler av
musikalsk glede. Stemmen befinner
seg som nevnt noe i bakgrunnen,
og hele gjengivelsen har en viss
romantisk egenfarging. Den kraftige,
malmfulle dynamikken bygger en
solid grunnmur, det hele fremstår
solid og svært tiltalende.
Parasound JC 3 på sin side har
total kontroll på stemme og samtlige
detaljer, på den annen side oppleves
ikke her like mye av et levet liv som
det Rogue Ares er mester for. Åpenheten i mellomtonen i JC 3 er nesten
vanskelig å tro på, så glassklart er
det. Enkelthetene i musikken slynges
med sjokkartet hastighet på lytteren,
dette er overraskelsens mester!
Hvem som er best av dem? Umulig
spørsmål. De er begge vidunderlige,
følelser fra den ene kanten, kontroll
fra den andre. Kanskje er JC 3 den
objektivt beste, mens Ares er den
som besørger at du glemmer å legge
deg om kvelden. Jeg elsker begge to.
Sec. op:
Hva skjer’a?
Ja – hva har egentlig skjedd med selveste redaktøren?
Har han gått i barndommen? Eller er han bare lett angrepet
av tidsriktig, retrokorrekt nostalgi?
Magne Bergmann er platespilleren vi ønsker
oss i high-end anlegget om viny er primærkilden.
Av: Jan Myrvold
Uansett diagnose – det står i aften en
vinylsnurrer parkert på toppen av racket
i det Halvorsianske hus. Har øvrige
redaksjonsmedlemmer muligens uttrykt
seg litt for unisont og panegyrisk om utviklingen på den digitale programkildefronten? Dermed kanskje på tide med
en liten realitetskonfrontasjon!
Vel, nå er det strengt tatt ikke mange
måneder siden Magne Bergmann var
på besøk i samme stue. Et besøk som
vel avfødte destruktive tankerekker
som i praktisk gjennomføring ville
medført alvorlige – for ikke å si direkte
livstruende – anslag mot sparegrisens
legemlige helbred.
Kveldens gjest Wilson Benesch Circle
– som vel egentlig har hatt permanent
opphold en stund – for anledningen
nystriglet av vår egen vinylnestor
Torgnesskar – kommer faktisk hele
veien fra England. Likevel en langt mer
beskjeden en, både i pris og plasskreving. Sånt kan vi like!
Fra USA kommer begge «assistentene», altså de respektive RIAA-trinn.
Først ut er den rørbaserte versjonen fra
Rogue. En relativt massiv innretning og
designmessig krysning mellom art deco
og gotikk. Som vi fra sofaen kan høre
generere spede tendenser til brum. Det
skal i rettferdighetens navn sies at det
ikke har vært mye tid til å optimalisere
plassering eller prøve ut forskjellige
lastalternativer, jordkabling etc., etc.
dessuten – vi er ikke mest kjent for å
spille med pinglevolum når et produkt
skal til pers, og i kveld råder mantraet
«plug and Play». Uansett en liten påminnelse om at det ofte medfører litt mer
detaljkjæling (og bekymringer) med
rørbaserte løsninger. Men så kan jo ofte
belønningen også bli desto høyere.
Storslagen Rogue
Potent Parasound
Lytterpanelet får eksponert et definitivt
fullsize panorama, hvor det orkestrale
bakteppet spennes opp så det dekker
hele veggen. Utmerket dybdeinformasjon følger med på kjøpet, slik at hele
rommet frem til lytterposisjon blir
fysisk okkupert av informasjonen som
ligger i fonogrammets riller. Vi snakker
videre om bortimot uangripelig orden
i lydbildet, hvor alle utøvere er tydelig
definert på sine respektive plasser. Vi
må helt definitivt opp i de direkte ublu
prissfærer for å kunne oppleve samme
skala og drama gjennom en digital
frontende.
Klangen må i klisjeinfisert språkbruk
bare omtales som utpreget organisk.
Spesielt kvinnestemmer blir gjengitt
med et hav av nyanser, og tenderer
aldri til å bli harde eller tilsmusset av
skarpe sibilanter. Likevel ikke antydning til avrundingstendenser i toppfrekvensene. Ikke like fast i kantene
helt nederst kanskje, men på ingen
måte puddingtendenser. Grunnvollen
er der, makro- og mikrodynamikken
likeså, men det hele blir kanskje en
liten anelse «snilt» innimellom?
Mangler det kanskje bare ørlite litt
skyv i mellombassen her for at det
skal føles komplett?
Sannsynligvis lar jeg meg bare
narres til å tro det, da det hele lydbildet oppleves som uhyre transparent
og «rent». Eller kanskje har man bare
blitt så forbannet blasert og snobbete etter utallige opplevelser fra den
samme sofa de siste åra. Og kanskje
trenger disse rørene å bli enda litt
varmere og få noen flere timer på
baken før de yter sitt fulle potensiale.
Hvem vet?
Når den transistorbaserte mastodonten
fra Parasound kobles opp, så er det
dørgende stille før musikken slippes løs.
Absolutt tyst, ingen unoter. Like imponerende som beroligende. Og når den så
skrider til praktisk arbeid opplever jeg
helt umiddelbart den lille oppstrammingen i mellombassen som jeg altså hadde
som eneste lille spørsmåltegn med
Rogue. I det store og hele nesten umerkelig strammere regi, med noe klarere
definerte kanter. Samtidig oppleves
solistene – spesielt vokalistene – noen
få centimeter lenger bak på scenen.
Med Parasound er dynamikken – ikke
minst kontrastene – som forventet intet
mindre enn gnistrende. Uhyre potent,
med lynraske transienter. Også denne
forbløffende organisk i klangen, og også
her er det totale lydbildet i fullskala, et
ytterst homogent sådan.
Forskjeller?
Forskjellene er der, men de oppleves
ikke som voldsomme. Begge disse linjetrinn begrenses kun av øvrige forhold.
Her formidles alt det øvrige komponenter og omgivelser tillater. Selvsagt
usaklig kategorisk å påstå at det ene av
disse produkt er bedre enn det andre,
rent lydmessig. Det har heller ikke
vært problemstillingen her. Det hele
dreier seg egentlig bare om at det stadig
finnes mange veier til Rom. Samtidig en
kraftig påminnelse om at vinylformatet
fortsatt er en av dem. Definitivt ikke den
raskeste veien, men helt klart en med
atskillig mer drama og større skala per
krone enn de heldigitale!
Parasound eller Rogue?
Begge er i toppsjiktet, men låter ulikt.
23
333 Referanseanlegget: High End
Fidelity referanseanlegg
Hva er det som gjør at oppsettet til Fidelity, som vi har brukt så mye tid på å bygge
opp, lytte til, vurdere og omtale i alle trinnene frem til det endelige resultatet, fortjener
referansestatus? Og hva er det som skiller et anlegg i denne klassen fra alt det andre?
Av: Trond Torgnesskar
Det er de som argumenterer med at forskjellene er små. At de siste forbedringene
ikke betyr så mye. Men summen av alle
forbedringene utgjør likevel en betydelig
lydmessig forskjell.
Hvorfor skal musikk og Hi-fi være billig,
når prisen på bil, båt og hytte synes å kunne
væreubegrenset.
24
Anlegget slik det fremstår nå låter mye
større enn noe annet vi har lyttet til.
Det skalerer overlegent, og det betyr at
det som er stort virkelig er enormt, har
tyngde, proposjomer og en maktfull
tilstedeværelse og nesten fryktinngydende
dynamikk. Et fullt symfoniorkester på
nærmest full spiker er både vanedannende
og ekstremt å høre på. Det er ikke noe
man glemmer med det første. Samtidig
er de mindre detaljene der i en så enorm
grad, nennsomt utpenslet, tredimensjonalt
og vakkert, vektløst og elegant. Lyden
aksellererer med en hurtighet som er befriende naturlig, og det dynamiske spennet
er nesten skremmende fordi det aldri virker
som om lyden bremses fordi forsterkeriet
slipper opp for kraft.
Tredimensjonaliteten er nesten ikke til
å tro. Å lytte innover i komplese opptak
er en betimelig leksjon i hvilke myriader
av detaljer, informasjon, stoffelighet og
klang som ligger i rillene eller andre steder.
Det er så uendelig lett å høre hvordan en
tone bygger seg opp, hvordan timing og
intonasjon påvirker, hvor ekstremt mye
som bygger opp lyden av hvert instrument
vi lytter til.Klangene har farger og strukturer som en rett og slett ikke forventer å
høre fra et anlegg. Det låter nærere, mer
nakent og mer intenst. det er åpenhet og
luftighet her som gir et ekstemt innsyn.
Samtidig er kroppsligheten avsindig
når det kreves. Det skaper rikere lytteopplevelser og kobler sanseapparatet til
musikken på en annen og sterkere måte
enn det meste andre jeg har lyttet til. Det
låter ekte, virkelig og plutselig. Musikken
er ikke hermetisk, men oppstår der og
da. Vel, det virker i alle fall sånn. Dette
anlegget levendegjør musikk som få andre
jeg har hørt. Om noen.Det er en mye mer
sanselig opplevelse å lytte til musikk via et
anlegg i denne kategorien, det involverer
rett og slett mer av en som lytter. Du er
uendelig mye mer «påkoblet», eller mer
tilstede i opplevelsen. Om du evner en slik
sanselig tilstedeværelse.
Å bli utsatt for en slik opplevelse av innspilt musikk ville gjort musikkelskere av de
fleste. Kanskje med unntak av Drillo. Men
bare kanskje. Det er mer involverende, mer
fysisk og mer ekte. Men også mer krevende, fordi det ikke lar seg gjøre å stille
seg likegyldig til musikken, nesten uansett
hva som spilles.
Ingen stiller spørsmål ved viktigheten
av kvaliteten på Arve Tellefsens fiolin eller
flygelet til Andsnes. Det ligger i kortene
at kvalitetern må være strålende for ikke
å stå i veien for uttrykket og musikken. På
en måte er det på det nivået vi er. Elsker
man musikk, er det vanskelig å komme
nærmere. Her står ingen ting i veien.
De fleste skalaer stoppert på ti.
Denne går til tolv. Definitivt.
Gjesteskribenten:
Expansiv dynamik
Vår danske leser, Bent Johannesen har spilt i band og hatt hi-fi som hobby siden
ungdommen med danske High-fidelity og norske Audio som favorittlektyre, senere
også Fidelity. Her er hans rapport:
En ting er det man selv kan høre hos hinanden, i butikker og
på messer. Men tanken om at høre lige præcis det der bliver
skrevet om, det har altid rumsteret i mit indre. Og hvor ofte
har vellyden fra Knut Vadseths stue ikke været nævnt?
Knut spillede et nummer med Joni Mitchell. Jeg kendte ikke
nummeret og synes egentlig det er for jazzed efter min smag,
men viskerne! Det var muligt at høre præcis hvor på hihat og
lilletromme viskerne befandt sig. Meget overbevisende.
Anlægget vi lyttede til bestod af:
• Esoteric drev og dac m. volume.
• D`Agostino effekttrin.
• Marten Coltrane speakere.
Herefter spillede Knut et stykke af Rachmaninov. Det var
utrolig pompøst. Ligeledes var der en utrolig expansiv dynamik.
Næste musikeksempel var noget koropførelse. Her var en
utrolig 3-d effekt. Flere gange tog jeg mig selv i at se mig omkring, da der foregik en masse i de dybeste oktaver, der gav
oplevelser af personer i rummet, døre der åbnedes m.m. Flot.
Så forberedte Knut mig på noget heftigt. Det var vel
i virkeligheden mere en advarsel. DYNAMIKKEN var
enorm. Ikke noget for sarte sjæle, da blæserensamblet brød
stilheden. Mindedes et kort øjeblik mine gamle Cabassehøjtalere. De havde også en heftig dynamig, men manglede
til gengæld finesse. Sådan var det ikke her.
Nu blev det min tur til at spille medbragt musik:
Anna-Lotta Larsson: The end. Fantastisk stemme. Kun
akkompagneret af flygel og orgel.
Teksten handler om den nat da Marilyn Monroe døde. Det
giver altid en efterfølgende stilhed– også her hos Knut.
Næste: GRP. Diana Schuur i særdeleshed. Reverend Lee
hedder sangen. Har du ikke hørt den, så hør den og prøv at
synge med eller i det mindste bare at hænge på… Den kvinde
har så meget luft at det er helt surrealistisk og akkompagnementet er så knivskarpt, at man sandsynligvis kan kalibrere
et metronom efter det!
Da nummeret er til ende, foreslår Knut at vi skifter effekttrinnet ud til en Adyton, da den sandsynligvis vil være
endnu mere viril! Lilletrommen står nu endnu mere viril.
Det er som om bundskindet er strammet yderligere. Mere
organisk? Der er ingen tvivl om at dette set-up, ville være
perfekt til at demonstrere forskelle på trommeskind, såvel
materiale som fabrikat!
Efter at have hørt noget mere via Adytontrinnet, kan Knut
ikke dy sig længere og spørger ”hvad er bedst”? Joh… det
kommer an på...
Personligt ville jeg foretrække at gå i kompagniskab med
D`Agostino forstærkeren, da den er lidt mere rund og tilgivende. Det er også som om den helhedsorintere mere, fx
høres et blæseinstument hele vejen fra mundstykke til tragt,
hvor Adyton har mere focus på det der kommer ud af instrumentets munding. To forskellige måder at reproducere på,
men jeg tror nu nok jeg for år tilbage havde valgt den mere
virile Adytonlyd.
Den synergiramte dansker. 3
25
333 D’Agostino Momentum stereo effektforsterker, Master Series:
26
Ypperste klasse!
Dette låter ikke bare som en typisk klasse Aforsterker med mye av det positive vi kjenner
fra rør, inkludert mye A-lyd med en fyldig nedre
mellomtone. Men her er også en holografisk
presisjon og oppløsning av beste klasse, og så
deilig klang at man får bare lyst til å skru opp
volumet enda litt til...
Tekst og foto: Knut Vadseth
27
333 D’Agostino Momentum stereo effektforsterker, Master Series:
Momentum stereo forsterker
leveres også i sort.
D
en kanskje beste forsterker jeg har hatt i hus,
var de store D’Agostino
konstruerte Krell monoblokkene fra årtusenskiftet med oppgitte 350
watt i 8 ohm og med en betydelig del
av løpende kraftbehov i ren klasse A.
Som mange vet, ble disse monoblokkene solgt for å betale den aller første
trykkeregningen til Fidelity nr.1 for
snart 11 år siden! Og selv om vi ikke
finner noe skriftelig om klasse A-drift
på den nesten like tunge, men fysisk
langt mindre stereoversjonen av guruens siste kreasjon, er det den typiske
klasse A-lyden som er førsteinntrykket
når man famler seg frem til på-knappen, snedig gjemt på undersiden av
det doble wattmeteret; dette designuttrykket a la kaptein Nemo som er
sentralt plassert på fronten og lyser
opp i irrgrønt.
Ingen “boks”.
Også den betydelige varmeutviklingen
på det ekstremt solide og velbygde
kabinettet– langt fra noen “boks”–
indikerer betydelig klasse A-drift selv
om de største musikalske eksplosjoner
muigens trekker på det mer effektive
A-B prinsippet. Forøvrig er vi litt i stuss
over at konstruktøren legger såpass
mye vekt på at han i disse miljøbevisste
tider har lagt stor vekt på å redusere
tomgangsstrømmen til et minimum,
mindre enn 1 watt etter spesifikasjonene. Vel, men man kan likevel
nesten bruke Momentum til å steke
speilegg på...
Det vi likevel er helt enig med
28
D’Agostino om, er at dette er det teknisk
mest fantastiske byggverk våre vassblå
har beskuet på årtier; så kompakt
og så gedigent som det vel er mulig å
få det. Å prøve å løfte dette vidunderet
er som å løfte på en kompakt stålblokk
i samme størrelse, ansiktet forvandles
fra smil til grin når tyngdeloven nekter
å slippe taket.
Selv synes jeg designet er velkomment orginalt og morsomt, men registrerer at noen synes det blir litt mye
glitter og stas, noe jeg hadde vært enig
i om ikke kvaliteten på alt det mekaniske, inkludert samspillet mellom
gedigen kopper og aluminium, er av
ypperste klasse. Designet uttrykker derfor noe langt mer enn de vanlig svarte
boksene som står i de fleste rack, etter
min mening. For meg betyr dette økt
eiereglede! Men titt på bildene, og ha
meg unnskyldt for at jeg ikke viser innmaten. Her var det ikke bare å få ut et
dusin umbraco skruer på topplokket...
du får lyst til å skru opp enda litt til.
Selv opplevde jeg likevel ikke dette som
et “problem” selv om vi rett som det er
spilte så høyt at det hørbart klippet.
Men samtidig var likevel ønsket om
enda litt mer kraft og kontroll tilbakevendene fra testpanelet i sammenlikningen med vår egne, glimrende Adyton
Cordis 1,8 som hadde enda litt mer å gå
på når det gjelder dette. Det er like mye
et kompliment som en innvending at vi
så absolutt kunne tenke oss de akkurat
dobbelt så dyre monoblokken med
akkurat dobbelt så mye krefter på grunn
den ekstremt ustressede lyden som får
oss til å skru lyden uvanlig høyt.
Heldigvis har D’Agostino et konsept
som gjør det enkelt å bygge om din
stereoversjon til mono om du på et
senere tidspunkt bestiller en monoblokk til.
Men da begynner det uansett å koste
litt...
Nok krefter?
Da jeg begynte evalueringen av denne
USA produserte forsterkeren, var jeg
veldig forberedt på at denne konstruksjonen– tross alt– knapt var like eksepsjonell som D’Agostino forforsterkeren
fra forrige blad. Dette ikke minst sammenliknet med den glimrende lyden
vi til daglig oppnår med vår Adyton
Cordis 1,8, en formidabel konkurrent
som målemessig, men også i praksis,
kunne stille med enda mer krefter og
basskontroll enn D’Agostino.
Etter hvert som tiden gikk, ble jeg
likevel stadig mer forført av den særdeles musikalske lyden med massevis
av assosiasjoner til noen av de beste
Jeg har allerede røpet litt om lyden fra
denne stereovarianten av de tidligere
lanserte monoblokkene i samme
serie. Og jeg vil før vi kommer skikkelig igang med spilling røpe litt til da
hele ekistensgrunnlaget for denne
200-watteren ligger i tilgjengelig effekt.
Normalt vil jeg hevde at 200 solide watt
i 8 ohm er mer enn nok for de fleste av
oss med noenlunde normale rom og
normale høyttalere i noenlunde samme
prisklasse som forsterkeren. Samtidig
er her så lite “sint” forvrengning og såpass “musikalsk” og deilig lyd med høy
oppløsning– helt uten harde kanter– at
Forførende
rørforsterkere jeg har hørt, bare mye
mer oppløst og med langt større båndbredde og mindre forvrengning. Om
D’Agostino er “bedre” eller “dårligere”
enn vår referanse, blir en uhyre vanskelig avveing. Som arbeidsredskap er
Adyton fremragende. Men skulle jeg ha
en forsterker bare til personlig musikalsk glede, ville jeg med min prefranse
for klassisk musikk sannsynligvis valgt
D’Agostino. (Om jeg da ikke hadde
benyttet D’Agostino forforsterker
sammen med Adyton for å oppnå det
kanskje “perfekte” komromiss?).
Utseendemessig ville jeg syntes
det var mer gøy å ha amerikaneren i
stua, det er noe her med store gutters
leketøy...
Også lydmessig er dette er deilig fargerik sak, om ikke akkurat 100% nøytral,
også uten nødvendigvis å matche med
forforsterkeren. Snarere tvert
imot; de tar begge og hver for
seg bort antydning til kjølighet
og elektronisk klang i lydbildet,
og tilfører begge en absolutt
naturlig organisk varme uten
fedme. Men for de fleste av oss
er det vel vanskelig nok til å
skrape sammen nok kronasjer
til et av produktene?
Importøren mente riktignok
at kombinasjonen D’Agostino
pre – og effekt var eksepsjonell
– som hånd i hanske – men
dette var bare delvis riktig
da begge produktene i den
lange testperioden viser seg
like strålende med noe mer
tilfeldige samarbeidspartnere.
Også alene sammen med APLriggen, den beste CD-riggen vi vet om
og med innebygget volumkontroll, låt
det fantastisk bra med effekttrinnet
med akkurat den dæsj med deilig
romantikk som i det minste kler stemmer og klassisk musikk veldig bra.
da en sonoritet og organisk stemmegjengivelse som jeg aldri har hørt mer
besnærende, selv om man sikkert kan
diskutere om Aditon er minst like “korrekt” i forhold til opptaket.
Også rommet er som på de bedre
rørforsterkere, gedigent og med et
storslagent lydbilde, men med et ikke
fullt så presist avgrenset rom som hos
Adyton. Sistnevnte presenterer rommet
gjerne noe mindre, men med større
forskjeller fra ulike innspillinger. Begge
kan fremkalle et gisp når vi setter på
Ravel...
Lydbildet er generelt kanskje litt
mer parfymert hos D’Agostino, men
som på en vakker kvinne lett å like, og
klangfargene er enda sterkere og mer
sensuelle enn på Adyton. Jeg tror at
akkurat dette viktige punktet, det
som på engelsk kalles “timbre”, er helt
«Selv om D’Agostino
var en deilig varme i grunntonen og så
raffinerte detaljer i overtonestruktuen
at jeg begynte å undres om den alternative løsningen ble litt for “flink”, selv
om klangbalansen etter siste modifikasjon på ALP Dac’en etter alles mening
var helt nøytral, også da med en anelse
slanktlydende Valhalla kabler.
Jeg har tidligere prøvet Krell-riggen
med innebygget forforsterker på Adyton
Cordis som da “avslørte” denne forforsterkeren som en smule tynn, trang og
litt puslete i lydbildet.Vel og merke i
forhold til APL-riggen og Krell’en via
D’Agostino Momentum forforsterker.
Men sammen med den tydeligvis mer
tilgivende D’Agostino effektforsterker,
ble forskjellen såpass mye mindre at
jeg begynte å fable om denne kombinasjonen som min egen private rigg
når jeg ikke lenger er ansvarlig for
Fidelity? For fint låt det, virkelig!
Men så satt jeg inn Momentum
pre igjen, og lydbildet doblet seg
i størrelse samtidig som frekvensfløyene ble langt bedre belyst
og integrert i totalopplevelsen.
Uansett; om Momentum ikke
nødvendigvis er noe “bedre” enn
Adyton Cordis 1,8 klangmessig
og holografisk, så er den med sin
noe mørkere klang, men med sin
nydelig integrerte overtonestruktur, tilsynelatende enklere å få til.
I hvert fall til klassisk orkestermusikk og kor.
er en smule “feitere”,
men med himmelsk
finkornet topp, er her
også glimrende kontroll.
Og en dynamikk som
er nesten like bra som
på Adyton.
A-lyden
Og dermed har jeg mer enn indikerte
at klangbalansen er varmere og spillestilen noe mykere og deiligere enn
den mer nøkterne, men også strammere og noe mer dyptpløyende Cordis
1.8. Mange vil nok mene at den klart
varmere D’Agostino har mer bass enn
Adyton, men det er en feiltolkning
da Adyton går dypere, men uten den
smule festpukkel en oktav høyere som
gir D’Agostino et glimrende fundament
for særlig den klassiske musikken.
For selv om D’Agostino er en smule
“feitere”, men med himmelsk finkornet
topp, er her også glimrende kontroll.
Og en dynamikk som er nesten like
bra som på Adyton. Og på stemmer og
kor er amerikaneren helt fantastisk,
det beste jeg kan huske å ha hørt selv
i forhold til de beste rørforsterkere, og
det uten å sminke for mye. Men her er
»
usedvanlig bra på denne transistorforsterkeren, igjen langt inne på
rørforsterkerens frodigste territorium.
Og diskanten er, i forhold til den tilnærmede rørlyden, overraskende sprek og
dynamisk med betydelig båndbredde.
Og det helt uten hardhet eller annen
hørbar forvrengning ved overgangen
fra øvre mellomtone i presensområdet.
Delikat som bare det!
Matchmaker
Jeg har tidligere nevnt at D’Agostino
pre– og effekt ikke nødvendigvis må
matches for å oppnå fantastisk lyd. På
slutten av jobben med å finne det aller
beste super high-end anlegget til en
“fornuftig” pris, kom disse D’Agostino
konstruksjonene sammen igjen med
Krell KPS 25sc som signalkilde. Og
uansett lydsmak; man må gi seg over
hvordan den gamle hi-fu guru har maktet å skape en fantastisk magi når alle
disse produktene spiller sammen, selv
med en såpass lite romantisk kabel som
Valhalla. Mest på grunn av den gamle
CD-spilleren, manglet det en anelse dynamikk og luftighet i toppen i forhold
til ALP direkte ut til Adyton, men her
Samlet konklusjon:
Det både undertegede og testpanelet er absolutt enige om,
er at dette er en deilig, romantisk, varm og røraktig forsterker med
mye typisk klasse A-lyd, storslagent
og holografisk lydbilde og suveren på
stemmekvaliteter både fra solister og
kor. Testpanelet ønsker seg enda litt
mer krefter og kontroll, mens undertegnede registrerer dette bare som et
mindre handicap i forhold til vår litt
mer nøkterne kontrollfrik fra Adyton.
Testpanelet fleiper også litt med det
spesielle “Kaptein Nemo” utseende,
mens undertegnede opplever designet
utelukkende positivt i forhold til mer
kjedelige bokser.
Ikke fullt så stram og dynamisk som
Adyton Cordis 1.8 og kanskje ikke like
velegnet som testredskap, konkluderer
vi; men med en nærmest uforklarlig
lettflytende musikalitet og frodig klang
som med min favorittmusikk og lydsmak gjør D’Agostino Momentum
effektforsterker til en personlig favoritt!
“Momento er en fantastisk musikalsk
gjengiver med masser av sjelfullhet og
mengder av både hjerte og smerte!”,
applauderer testpanelet.
Pris: NOK 245 000
Importør: Audionord, Sverige
29
333 D’Agostino Momentum stereo effektforsterker, Master Series:
Testpanelet:
Klasse A fra
D´Agostino!
Kjempehøy blingfakto, tung
som bly og med en stamtavle
det står respekt av, hvordan
låter denne kraftpluggen fra
den gamle Krellsjefens hånd?
Norsk agent: Acoustic Tuning
Av: Trond Torgnesskar
Det er liten tvil om at synergieffekten
med forforsterkeren er relativt voldsom.
Det låter i korte trekk uhyre avslappet, men samtidig kraftfult. Lydbildet
er nærmest vanvittig bredt, og med
opprinnelseslandet i tankene er det
fristende å dra «Widescreen»-kortet.
Jeg tror aldri jeg har hørt et lydbilde
folde seg så til de grader ut i Knuts
lytterom. Det er som om man blir sugd
inn i opptaksrommet. Plasseringen er
generøs, instrumentene har enorme
mengder plass å boltre seg på, og de
avtegnes med betydelig varme og
befriende mye klangfarger. Det låter
veldig innsmigrende, svært naturlig, og
ikke minst med en slags myk autoritet
som er så langt fra mekanisk som det
er mulig å komme på denne siden av
en transistor.
Lydbildet innehar den klassiske
«klasse A med krefter»-naturligheten
som oser klasse, sannferdighet, uanstrengt musikalitet og en avslappet og
nærmest grenseløs innsikt i det som
skjer; sånne opplevelser som man faktisk bare finner når musikken presenteres gjennom vellykede og som oftest
ubehagelig dyre statementprodukter.
30
Ingenting nytt under sola der, altså.
Fidelitys Adyton Cordis referanse
tegner ikke like bredt, men den har
likevel en dypere og kanskje enda
tydeligere presentasjon av akustikken.
Den sier mer om rommets oppbygning og beskaffenhet. Den er ikke like
generøs mht kroppslighet og klang, og
gjengir for eksempel Andsnes´flygel
med mindre kasse, men mer tangentlyd. Det låter mer som et perkusjonsinstrument. Som hammer på filt. Og
det er jo det det er. To tolkninger, altså.
Adyton er skremmende god på klang,
den. Dan’s nye kunststykke er likevel
et hårstrå bedre. Den norske kjempen
er også avslappet, men den lar i større
grad lytteren ane kraftressursene. Den
blir litt mer insisterende og plutselig i
spillestilen. Dessuten har den ganske
betydelig mye mer kontroll nedover,
og er mer nøktern i mellombassen, der
Krell flørter litt med kamelkameratene.
De som liker en liten pukkel, altså.
Knuts Coltrane 2 høyttalere er ingen
enkel last, og her viser vel egentlig
amerikaneren at det kan trenges enda
litt mer krefter å øse av. Adyton holder
de avgrunnsdype basspulsene i en så
avsindig skruestikke at det rister i jekslene, mens den amerikanske konkurrenten må nøye seg med å antyde de
seismiske utslagene aller nederst i
avgrunnen. Det er nesten arrogant å si
det, men om D´Agostinos smykkeskrin
ble konfigurert som monoblokk, altså
fikk selskap av en til, tror jeg utfallet
hadde blitt et annet. Kanskje. Men
gudene skal vite at det hadde kostet!
Hjerte og smerte!
Av: Anders Rossnes
Dette er en følelsesmessig formidler av
høy klasse, faktisk typisk klasse A-lyd
for å spesifisere det nærmere. Her er
strammere pauker, og renere anslag
med formidabel oppløsning og klarhet.
Her oppleves likevel mindre dramadynamisk kontrast med
voldsomme utblåsinger
– enn med vår referanse.
Til gjengjeld oppleves
enda litt mer hjerte og
smerte og ikke minst
en fabelaktig gjengivelse av stemmer; ikke
minst mange stemmer, nemlig kor. Selv i
store kor oppleves hver
enkelt stemme klart og
tydelig og med naturlig
organisk klang. Fantastisk bra!
Her er litt mer snert i
bassen enn på Adyton,
men det er ikke like
mye stålkontroll helt der
nede selv om det musi-
kalske fundamentet er solid og langt
mer enn godkjent. Men også antydning
til klipping på særlig sterke partier
antyder at det sammen med Coltrane
2 godt kunne være enda mer krefter
til disposisjon, slik som de dobbelt så
kraftige – og dobbelt så dyre monoblokkene tilbyr. Men her er nydelig
musikalsk flyt og absolutt overbevisende naturtrohet, men litt mer
tilbakelent enn på Adyton som oppleves strammere og altså med mer
krefter.
D’Agostino Momentum er ikke noen
typisk rock’n roll forsterker, men en
glimrende formidler av det meste
annet med deilig A-lyd og betydelig
fargerikdom i klangstrukturene. Dette
gir tilsammen en fantastisk musikalsk
gjengiver med masser av sjelfullhet og
mengder av både hjerte og smerte!
Romantikeren
D’Agostino
Av: Jan Myrvold
Forforsterkeren til D’Agostino som vi
testet i forrige blad, er etter min mening et av de råeste produktene innen
high-end, og etter det vi erfarer med
forbløffende stor avstand til noen av
de mest kjente konkurrentene. Også
effektforsterkeren oser av kvalitet, men
her er ikke avstanden like stor til vår
referanseforsterker fra Adyton som
har betydelig mer krefter, men også en
noe strammere spillestill og enda bedre
kontroll nedover.
Likevel må det sies at også stereoversjonen på 2x200 watt er et formidabelt
musikalsk redskap som vil gi mange
akkurat den fyldige klangen og den
innsmigrende lyden som typisk klasse
A-forsterkere er så gode på. D’Agostino
Momentum har en noe varmere klangprofil og en noe mer tilbakelent spillestil enn den strammere og noe lysere
og luftigere Adyton Cordis. Særlig fløyene er litt “snillere” på amerikaneren,
men til gjengjeld gjengis musikken så
homogent og lettflytene – sammen med
en ekstremt frodig klang fra instrumentene – som virkelig imponerer. Og
skulle man tro noe annet, så presiserer
jeg at transientresponsen faktisk er
glimrende. Dette er ingen sløving selv
om gjengivelsen er entydig noe mer
romantisk enn på vår referanse.
Særlig mellomtonen er altså frodigere enn på Adyton, og korverk låter
mest overbevisende naturlig på Momentum. Lyden fra Adyton oppleves
likevel mer som “hugget i granitt”. Det
er altså mer snakk om spillestil enn
hvilken som er “best” etter min mening,
men jeg favoriserer likevel Adyton knepent på grunn av de ekstra kreftene.
Men hva med 2x monoblokker? 3
å
n
r
e
r
e
t
e
t
n
n
e
ø
l
C
i
e
F
b
!
i
s
k
i
r
H
e
t
p
o
l
o
e
s
s
I
d
O
v
ra
f
a
r
e
e
n
l
e
d
t
n
k
u
a
h
d
r
fo
pro
lyd
d
o
G
med
d
i
t
l
l
ra
starte strøm!
ren
2007 Hi-F i Choice
Category Winner
IsoTek S igmas
2007 S ound & Vis ion
Category Winner
Hungary
IsoTek GII Mini S ub
2007 Hi-F i Choice
Category Winner
IsoTek S igmas
IsoTek S irius
2008 Hi-F i Choice
S ilver Category Award
IsoTek S irius
2010 Hi-F i World
IsoTek Aquarius
2007 Hi-F i Choice
Category Winner
IsoTek S igmas
2005 What Hi-F i?
IsoTek Gemini-6-Way
2006 What Hi-F i?
IsoTek Full S ystem
Enhancer CD
2006 T.A.S .
Editors Choice
2006 Hi-F i News
Category Winner
2006 Hi-F i News
Product of the Year
2007 S ound & Vis ion
Category Winner
Hungary
2008 Hi-F i Choice
Best Buy
2008 Hi-F i Choice
S ilver Category Award
2005 Hi-F i Choice
Editors Choice
2005 What Hi-F i?
2006 T.A.S .
Editors Choice
2006 Hi-F i News
Category Winner
Nordost T hor by IsoTek
IsoTek GII Mini S ub
Nordost T hor by IsoTek
Nordost T hor by IsoTek
2003 Hi-F i News
Category Winner
2004 What Hi-F i?
2005 What Hi-F i?
2005 Hi-F i Choice
Editors Choice
IsoTek Mini S ub [Mk1]
IsoTek Gemini-6-Way
IsoTek GII Vision
Nordost T hor by IsoTek
2008 Hi-F i Choice
Best Buy
IsoTek S irius
IsoTek S igmas
IsoTek S irius
IsoTek T itan
IsoTek S igmas
IsoTek S igmas
IsoTek S irius
2006 Hi-F i Choice
Category Winner
IsoTek Aquarius
2005 Hi-F i News
Category Winner
2005 What Hi-F i?
Product of the Year
Hong Kong
2006 Hi-F i News
Product of the Year
2006 Hi-F i Choice
Category Winner
IsoTek T itan
IsoTek S igmas
2006 Hi-F i Choice
Category Winner
2007 S ound & Vis ion
Category Winner
Hungary
2008 Hi-F i Choice
Best Buy
2008 Hi-F i Choice
S ilver Category Award
2010 Hi-F i World
2005 Hi-F i Choice
Editors Choice
2005 What Hi-F i?
IsoTek T itan
2005 Hi-F i News
Category Winner
IsoTek T itan
2005 What Hi-F i?
Product of the Year
Hong Kong
2006 T.A.S .
Editors Choice
2006 Hi-F i News
Category Winner
2006 Hi-F i News
Product of the Year
2006 Hi-F i Choice
Category Winner
2003 Hi-F i News
Category Winner
2004 What Hi-F i?
2004 Hi-F i Choice
Category Winner
2004 What Hi-F i?
Category Winner
2004 Hi-F i Plus
Category Winner
2005 What Hi-F i?
2005 Hi-F i Choice
Editors Choice
2005 What Hi-F i?
IsoTek T itan
2005 Hi-F i News
Category Winner
IsoTek T itan
2005 What Hi-F i?
Product of the Year
Hong Kong
2003 What Hi-F i?
2003 Hi-F i Choice
Editors Choice
2003 What Hi-F i?
Category Winner
2003 Hi-F i Choice
Category Winner
2004 What Hi-F i?
2004 Hi-F i Choice
Category Winner
2004 What Hi-F i?
Category Winner
2004 Hi-F i Plus
Category Winner
2005 What Hi-F i?
IsoTek Gemini-6-Way
2006 What Hi-F i?
IsoTek Full S ystem
Enhancer CD
IsoTek Mini S ub [Mk1]
IsoTek S igmas
IsoTek Gemini-6-Way
2004 What Hi-F i?
Category Winner
2004 Hi-F i Plus
Category Winner
2005 What Hi-F i?
2005 Hi-F i News
Category Winner
2005 What Hi-F i?
Product of the Year
Hong Kong
2003 Hi-F i News
Category Winner
IsoTek T itan
IsoTek T itan
Nordost T hor by IsoTek
IsoTek GII Mini S ub
Nordost T hor by IsoTek
Nordost T hor by IsoTek
IsoTek GII Vision
IsoTek S igmas
IsoTek S irius
IsoTek S igmas
IsoTek GII Mini S ub
IsoTek S igmas
IsoTek S irius
IsoTek S igmas
IsoTek GII Vision
IsoTek S igmas
IsoTek Aquarius
IsoTek T itan
IsoTek S igmas
Nordost T hor by IsoTek
IsoTek T itan
2004 Hi-F i Choice
Category Winner
IsoTek GII Vision
IsoTek Aquarius
2006 Hi-F i News
Product of the Year
2002 Hi-F i News
Category Winner
IsoTek GII Mini S ub
2010 Hi-F i World
IsoTek S irius
2006 Hi-F i News
Category Winner
IsoTek Full S ystem
Enhancer CD
IsoTek S igmas
2010 Hi-F i World
2008 Hi-F i Choice
S ilver Category Award
2006 T.A.S .
Editors Choice
2006 What Hi-F i?
IsoTek S igmas
IsoTek Full S ystem
Enhancer CD
IsoTek GII Mini S ub
“IsoTek is the leader in mains
conditioning products” Hi-Fi News
2008 Hi-F i Choice
Best Buy
2007 Hi-F i Choice
Category Winner
2006 What Hi-F i?
2007 S ound & Vis ion
Category Winner
Hungary
Nordost T hor by IsoTek
IsoTek T itan
IsoTek S ubS tation
IsoTek Mini S ub [Mk1]
Nordost T hor by IsoTek
IsoTek Mini S ub [Mk1]
IsoTek GII Vision
IsoTek Mini S ub [Mk1]
IsoTek GII Mini S ub
IsoTek Mini S ub [Mk1]
IsoTek GII Vision
IsoTek T itan
IsoTek Mini S ub [Mk1]
Nordost T hor by IsoTek
333 Adyton Imagic 1,5 fullfrekvens linjehøyttaler
Grandiosa
Denne linjehøyttaleren med 10 x 7,5 cm elementer, dekker sammen med 2x 8 tommers
basshøyttalere og en superdiskant, hele frekvensområdet fra under 30Hz til 100 kHz.
Og den holografiske og detaljrike lyden gjenspeiler presist karakteristikken fra
signalkilde og forsterkeri, på godt og vondt…
Tekst og foto: Knut Vadseth
D
et tok bare minutter å bekrefte en forventning og
å knuse en fordom. Jo. linjekilde høyttalere har
noen ekstraordinære egenskaper som er særdeles
og entydig positive. Og nei, mange tretommers
elementer låter sammenlagt helt annerledes enn
det man gjerne forventer og frykter av en 3-tommer, nemlig
tynt og skrikete.
Og med drahjelp av sidemonterte 8 tommere fra Seas i en
uhyre fiks felles transmisjonslinje konfigurasjon, var det en helt
uventet solid og dyptgående bassgjengivelse i disse halvannen
meter supertynne høyttalere med usedvanlig slank frontplate.
De spilte i testrommet flott og forvrengningsfritt til under 30Hz
og med uventet lite problem i overgangen til de 8x ”mellomtone” elementene som i praksis nærmest er fullrange.
luftig topp til 100.000 Hz. Her er altså ingen naturlige grunner
til å la det bli en kontrollert dip i den typiske overgangen
ved rundt 3 kHz, da det ikke finnes noen deling her. Mellomtonen ruller av mekanisk mens bånddiskanten setter inn for
fullt først ved 10 kHz. Dette gir en særdeles ”ærlig” høyttaler,
men helt uten søtningsstoffer!
Og før vi forlater det tekniske må det nevnes at driftseffekt
eller følsomhet er oppgitt til 88db/2,83V hvilket jo er sånn
midt på treet, men antagelig vil virke enda bedre på grunn
av at lydtrykket mellom høyttaler og sitteposisjon synker
med kvadratet på en linjekilde, men langt raskere med
kubikken på en punktformet høyttaler. Impedansen oppgis
for øvrig til 5 ohm og maks trykk til 300 Watt.
Rockehøyttaler?
Lite å gjemme seg bak
Det var heller ikke større avvik i frekvensgangen oppover
slik at klangbalansen så absolutt må betegnes som ganske så
nøytral og klangmessig temmelig tett på andre storhøyttalere
vi har hatt i stua.
Likevel var det noen ekstra utfordringer med hensyn til
optimal plassering. Men dette var bare gøy da høyttalerne på
sine solide og stødige aluminiums ben, er lette å flytte. Og
fokus er så presis når alt er noenlunde på plass, at det blir
som å fokusere med en god speilrefleks; man er ikke i tvil
når det ”sitter”.
Problemet, om det kan sies å være noe problem, er også
at detaljeringsevne og dynamiske kontraster er skyhøy,
men det betyr også at her ikke er noe å gjemme seg bak,
slik at tilkoblet utstyr blir avkledd alle mulige skavanker.
Også kasseresonans var minimalisert i det solide kabinettet
noe som medfører ytterligere klarhet i lydbildet. Selv om
bassgangen er stram og ganske så nøytral, må man være
forsiktig med avstanden til side/bakvegg for ikke å få noen
”pukkel” ved øvre bass/nedre mellomtone, samtidig som her
ikke høres noen mer vanlig festpukkel rundt 60-70 Hz som
gjerne kamuflerer mindre feil andre steder i frekvensgangen.
Heller ikke ”trikset” med en typisk ”dip” i overgangen
mellom en typisk mellomtone og domediskanten, oppleves
på denne Geir Fredriksen-konstruksjonen. Dette simpelthen
fordi elementene nærmest er fullrange fra omtrent 100 Hz,
og så vidt jeg kan tyde dataene, bare får en smule drahjelp av
en båndiskant med et ekstremt lett membran som gir en
32
Ikke helt tilfeldig var ”problemene” små og imponatoreffektene store på det meste av såkalt populærmusikk som uten
nærmere fintuning låt grandiost, tredimensjonalt og med
superb attakk av sylskarpe transienter. Og dette på en grunnmur av storslagen, men rimelig presis bassgjengivelse. Det
som ble utfordringen, var å få like god gjengivelse av stor
klassisk musikk med krav om kritiske gjengivelse av feleskogen som avslørte tendenser til mindre ujevnheter i
frekvensgangen som neppe skyldes høyttalerne alene, men
heller et interaksjonsproblem med rommet som forandret
seg hørbart med bare små justeringer av plasseringen.
Mens det meste av pop låt glimrende fra nøyaktig den
plasseringen i stua hvor vi gjerne først prøver testhøyttalerne, og hvor 90% låter ganske optimalt, måtte vi sette
høyttalerne en meter lenger bak for klassisk musikk. Dette
for å dempe tendensen til en litt aggressiv frekvensgang i
øvre mellomtone. Eller om man heller vil; på mye klassisk
orkestermusikk kan her oppleves en litt for lett bass/nedre
mellomtone i forhold til øverste halvdel av frekvensgangen.
En bassforsterkende bakvegg kan nok gjøre underverker
med dette, selv om det hele altså fungerte mer enn greit på
både pop og klassisk med den nye plasseringen i vår stue.
Fokus var omtrent som før med denne plasseringen, men det
ble litt mindre av den tredimensjonale holografiske opplevelsen som en ekte linjekilde tilbyr. Så har vi også et relativt
stort rom med takhøyde 3-4 ganger så høyt som ”linjen” på
disse minste Adyton Imagic kan oppvise, og som derfor vil
ha større effekt i et litt mindre rom med mindre takhøyde.
33
333 Adyton Imagic 1,5 fullfrekvens linjehøyttaler
Linjekilde
Ideen med linjekilde er særdeles
besnærende og prinsippet har noen
betydelige akustiske fordeler ved at
lyden taper seg betydelig mindre med
avstand enn den mer typiske punktkilde. Mange sammenlikner effekten
som med et langt neonlys i motsetning
til en skarp lyspære. Neonlyset er mye
bløtere og jevnere i forhold til det grellere lyset lyset fra en naken pære.
Noe av det flotteste jeg har hørt her
hjemme, er Megaline fra Dali, som
nærmest svøpet deg inn i gloriøs lyd
med fremragende holografi. En smule
kabinettresonanser trakk likevel litt
ned, og hele sulamitten tok veldig
mye mer plass enn Geir Fredriksens
elegante løsning med flere, men mindre
”fullrange” mellomtoner. Og Megaline
måtte ha egen forsterker til sub’en, noe
som gjorde oppsettet langt mer komplisert enn på Imagic 1.5.
Fokus er som nevnt et av de store
fordelene med linjekilde, ikke minst
fordi den såkalte ”hot spot” er betydelig
mindre kritisk. Med Imagic opplevde
jeg glimrende stereoperspektiv selv når
jeg satt helt ut på den ene siden. Og
istedenfor å oppleve lydbildet som fra
en ganske tynn linje mellom høyttalerne, oppleves nå tydelig et lydlerret
som går helt jevnt mellom høyttalerne
og betydelig utenfor i et bånd bredt
som høyden på kabinettene – og uten
som vanlig å tynnes på midten.
Både på grunn av det mindre lydtapet frem til sitteposisjon, samt det
faktum at det går mindre reflektert lyd
via vegger og ikke minst tak, skal lyden
bli noe mindre farget av romakustikken,
ifølge teorien. I vårt rom var altså ikke
effekten av dette utvetydig da linjekilden var såpass beskjeden i forhold
til takhøyden.
tok bort teipen. I mitt rom kunne jeg
faktisk ønsket å skru opp en db eller
noe sånn, da dette ikke skaper hardhet eller ”diskant”, men gjerne gir en
dæsj romantisk finesse og mykhet til
lydbildet ; helt motsatt av hva de fleste
forventer. Dette er igjen rom avhengig,
og skyldes nok at taket i testrommet er
spesielt høyt med lite reflekterende lyd
som resultat.
Likevel kunne jeg bli fjetret og få
gåsehud av triangler som eksploderer
i lykkerus og stiger opp mot bølgelengder som nærmer seg lys; så dynamisk, så rent og så deilig…
Glitrende diskant
Kamelon
De benyttede danske råelementene er
av såkalt ”militær” type som tåler ekstra
mye juling, hvilket gjør at man ikke
har noe problem med å spille svært
høyt. Også bassen følger forbløffende
langt med når man skrur opp, og uten
å ”bunne”.
Det var relativt liten lydforskjell når
man teipet over bånddiskanten og
dermed nullet ut denne. Hadde denne
vært defekt, ville nok få klaget. Men
man hørte likevel tydelig den økte
definisjonen og luftigheten når man
Det er både særdeles positivt, men også
litt urovekkende, at testobjektet så til
de grader tar farve av lydveiene fra
opptak via signalkilde og forsterkeri til
de single terminalene. Vi gjorde ikke
større anstrengelser for å sjekke ulike
forsterkere da vår referanse Adyton
fra samme produsent og leverandør
er den vanligste kombinasjonen fra
leverandøren. Vi prøvde også en
Burmester CD-spiller med USB inngang og volumkontroll som med Nordost Valhalla til sammen er en ”typisk”
high-end pakke fra Oslo Hi-Fi Center.
Spesielt på disco og pop låt dette
fremragende med tette og krispe
transienter med imponerende kontroll
tross uventet store dynamiske kontraster både på mikro og makro nivå.
På klassisk orkester musikk, opplevde
jeg at vår egen Krell KPS 25sc roet det
hele litt ned, slik at man fikk bort en
antydning til en noe aggressiv øvre
mellomtone. APL-riggen sammen med
de høyoppløste, men litt slanke Valhalla
kabler ble derimot en anelse for ”stå på”
på klassisk med mine ører, selv om den
enestående dynamikken ble glimrende
videreformidlet av Imagic 1.5.
Høyttaleren forlanger altså ikke bare
topp kvalitet, men også en god match
blant annet for å få god ”kropp” på
stemmer om man ikke har en bakvegg
til å heve bassen en smule. Men igjen
var det først og fremst med klassisk
orkestermusikk vi måtte jobbe litt;
høyttaleren var betydelig mindre
kilen på rytmisk musikk som med en
stram og ganske nøytral bass med god
dynamikk nesten alltid fikk en særdeles
overbevisende rytmisk fremdrift med
skikkelig snap i trommer, cymbaler
og visper. På næropptak av stemmer
låt også denne helt flott, selv om jeg
undret meg noe på at solisten ofte
forsvant litt i miksen i forhold til det
tilvente.
Vi prøvde også ulike strømrensere,
kabler etc., og fikk resultater helt etter
forventningene fra tidligere forsøk med
andre høyttalere og komponenter. Intet
nytt her. Derimot må vi igjen berømme
de såkalte ”konene” fra Nordost som
gjorde en god jobb med å rydde opp
Nærmest konserthuset?
Da vi erkjente at testrommet var i største laget for å oppleve noen av fordelene
med linjekilde, tok vi imot en invitasjon på også å høre høyttaleren i et mindre
rom og med noe rimeligere elektronikk og signalkilde fra tyske T+A enn vårt
referanseioppsett. Dette fordi at all verdens erfaring og ekstrapolering av
virkeligheten, knapt kan gjenskape den begeistring som oppstår når alt funker
optimalt.
Med en lytteposisjon hos OHC rundt 2 meter fra høyttalerene i det ca. 20
kvadratmeter studioet, ble nesten all egenlyd fra rommet nullet ut, og man satt
igjen med et helt fabelaktig holografisk lydbilde som om lyden kom fra et par
store hodetelefoner, men uten at lyden oppsto midt mellom ørene. Også det
fantastiske trøkket i bunn som treffer kroppen med stor virkning, er noe man
aldri kan oppleve med hodetelefoner. Lydbildet er ekstremt solid og fast med
nærmest enn opplevelse av en ekstra senterhøyttaler som selvsagt ikke er der.
Men spillelisten var litt spesiell, med manipulert fasetriks og mangedoblede
stemmer som et øyeblikk fikk meg til å tro at her var noe alvorlig feil med
høyttalerne. Men så kom gode akustiske opptak som ryddet all tvil av veien;
kreasjonene til Geir Fredriksen ga tilbake temmelig presist det som kom inn
på terminalene. Og altså med en kraft, soliditet og fundament som på de aller
største og flotteste anlegg jeg har hørt. Spesielt bassen var faktisk eventyrlig
bra, samtidig som tredimensjonaliteten og fokuset var enestående. Men fremdeles opplevde jeg en anelse hardhet i presensområdet, enten nå dette skyldtes
at her var litt mye nivå fra de delefilterløse mellomtonene, eller at de fleste mer
vanlige konstruksjoner jeg sammenlikner med feiger ut en anelse i overgangen
mellomtone/diskant ved ca. 3 kHz. På disco og pop låt det imidlertid nesten litt
tøfft med en noe aggressiv øvre mellomtone på Adyton.
Men hvordan gikk det da med typisk klassisk orkestermusikk som jeg var litt
usikker på hjemme i egen stue? Nå var jeg tross alt nærmeste nabo til Konserthuset...
Dessverre fikk jeg ikke høre noe orkester i fri utfoldelse på anlegget, men det ble
hevdet at de skulle ha noen klassiske innspillinger liggende et eller annet sted.
34
lyden fra de ulike Cd-spillere. Disse var også
hele tiden under Adyton Cordis 1.8 da de også
leveres med forsterkeren fra OHC.
Konklusjon
Jeg forventet at denne testen av Adyton Imacic
1.5 skulle bli krevende da jeg gjennom mange
år har hørt ulike versjoner av denne Geir
Fredriksen konstruksjonen både hos OHC og i
ulike messesammenheng. Jeg må innrømme at
jeg tross de iørefallende holografiske fordelene
med linjekilde ofte har opplevd lyden litt tynn
og aggressiv, gjerne kompensert med en imponerende dypbass fra rådyre sub’er som likevel
ikke alltid henger helt med i et homogent hele.
Dette er knapt sjokkerende, en integrasjon
mellom sub og hovedhøyttaler er særdeles krevende selv for viderekommende. Men når man
endelig får det til…
Denne modellen med innebygget bass er
verken særlig tynn eller særlig aggressiv på
brorparten av musikken, og sparer deg for
mange problemer og atskillige kroner! Og
bassen er faktisk det mest overraskende; den
er forbausende godt integrert, går dypt og er
rimelig stram, dynamisk og lineær. Dette selv
om sideplasseringen av de 2 8-tommere gjør
avstanden til side/ bakvegg viktig, men knapt
mer dramatisk enn på mange andre systemer. Problemet er at den beste plasseringen
for bassgjengivelse ikke nødvendigvis er den
optimale for resten av systemet. Også dette
er velkjent fra andre høyttalere, men spesielt
viktig på Imagic 1.5.
Dette skyldes likevel ikke bare konstruksjonsprinsippene, men også at 1.5 er usedvanlig
detaljert og avslørende generelt, og formidler
nyanser i miksen man knapt har opplevd før.
Og i motsetning til enkelte kommentarer på
Nettet, må jeg påpeke at det er de beste og
mest detaljerte høyttalere og andre hi-fi komponenter som gjerne krever mest tilpasning.
Dette er knapt noen tegn på feilkonstruksjon.
Tvert imot!
Og fremdeles er jeg overbevist, ved litt
mental interpolering mellom de to plasseringene jeg prøvde ut, at man med litt ”filing” kan
oppnå en plassering som er optimal BÅDE for
klassisk og populærrytmisk musikk. Dette selv
om vi ikke kom 100% i mål på den tiden vi
hadde til disposisjon.
Men for dere som sjelden eller aldri spiller
stor orkestermusikk, er de fleste av mine smule
motforestillinger totalt irrelevant. For dette er
en av de ”ærligste” høyttalere på markedet med
et enormt potensiale, fantastisk dynamikk og
holografi, og med mer trøkk og fart enn bare
koselig pusing med musikken. Uansett krever
Adyton Imagic 1.5 mye hi-fi hår på brøstet,
eventuelt konsulentbistand (gratis?) fra leverandøren.
Men prøv dem først; høyttalerne er lette å
frakte og lette å få til å yte 90% av potentialet.
Men det er kunsten å få ut også de siste 10%
som gjør Imagic 1.5 særlig spennende… 3
Pris: NOK 179 000
Forhandler: Oslo Hi-Fi Center
35
333 Kef Muon prosjekt i Maidstone:
Fly me to the Muon!
Muon er en av verdens mest ekslusive høyttalekonstruksjoner med sin
fantastiske skulpturelle design som grunnet lange ventelister har bruktpriser som langt overstiger den saftige nyprisen. Nå er det bare 2 par
igjen og det ene går til Norge! Vi fløy til engelske Kef for å høre dem.
Tekst og foto: Knut Vadseth
D
en vesle støperibedriften
Kent Egineering and
Foundry ble kjøpt opp av
høyttalerkonstruktøren
Raymond Cooke samtidig
som Kennedy lovet en snarlig månelanding på begynnelsen av 60 tallet.
Dette nøyaktig hundre etter at verdens
første elektriuske høyttaler ble laget.
Den nå mer enn et halvt hundre
år gamle bedriften Kef utviklet seg
raskt til å bli en av verdens ledende
høyttalerprodusenter med tette bånd
til BBC og med klassikere som LS3
5/A, og Kef 104 på den imponerende
merittlisten. Senere kom en rekke
nyvinninger med coax konstruksjoner
og nå sist Blade og Muon som begge
er designikoner absolutt på linje med
sneglehuset til B&W.
I de økonomisk turbulente 90 årene
ble den engelske fabrikken – dessverre
36
– kjøpt opp av kinesere som bygget
en hypermoderne fabrikk for større
serieproduksjoner sør i Kina. Men
konstruksjonsavdelingen og spesialproduksjonen for high-end forble
– heldigvis – i industriområdet Maidstone like utenfor London.
Besøk på Kef
Og det er her en liten gruppe fra Norge
blir mottatt for en eksklusiv tur i det
private museet, og for å overvåke
sluttproduksjonen av det nest siste av i
alt 100 par Muon som er planlagt solgt
siden introduksjonen i 2007. Og fra
første øyeblikk var 100 par det antallet
man skulle produsere.
Selv med en pris på NOK 1,6 mill for
paret, er samtidig produksjonsprisen
blitt så høy på grunn av den eksklusive aluminiumsteknologien at videre
produksjon uansett ikke er lønnsom.
Men PR-effekten er betydelig. Vi finner
et par på nesten alle internasjonale
hi-fi utstillinger over en viss størrelse.
Og på bruktmarkedene i Hong-Kong,
Singapore, Moskva og Los Angeles er
det stadig tegn på at mange er villig til
å betale langt mer enn utsalgsprisen
for en slik fantastisk lydskulptur tegnet
av Ross Lovegrove. Muon er simpelthen
blitt et designikon med betydelig samlerverdig, ikke minst i Holywood hvor 3
kjente filmstjerner og naboer høylytt
skryter av sitt høyttalertrofee.
Men Muon er noe langt mer enn bare
et flott utseende. Innmaten i det store
og blanke aluminiumskabinettet er
konstruert av Andrew Watson som vi
idag kjenner fra TAD, og med hele 8
avanserte coax- og basselementer som
får optimale arbeidsbetingelser ved
bruk av såkalt ”frigjort” carbon inn-
De siste Muon er klar til sluttmontering og blankpussing.
”High-end” fra tidlig Kef-historie med den berømte basselementet B-139 som i en mannsalder
satt i en rekke toppsystemer også fra andre produsenter. Og legg merke til det uendelig lange
bakkammeret til domediskanten som en annen produsent senere gjorde mye ut av med egne
produkter.
vendig. Hm, så dette var de mystiske
pølsene vi så ble stappet inn i kabinettet og som det ble hevdet senket
nedre grensefrekvens og samtidig
reduserte resonanser i betydelig grad…
MusÉet
Det lille muséet i forbindelse med
salgsavdelingen og demorommene,
ble scenen for en nostalgisk vandring
gjennom egen mangeårig hi-fi interesse som er mye sammenfallende
med Raymond Cooke og historien om
Kef. Og også om Wharfedale og den
legendariske Mr. Btiggs hvor Raymond
fikk sin videreutdannelse etter flere
år hos BBC. Jeg husker enda hvordan
jeg slet med å bygge kjempekabinetter
etter tegning av Brigg til min første
”high-end” Tannoy concentriske 15
tommer med sandfylt dobbeltkabinett
og slisser istedenfor bassreflekshull…
Det første par Muon som skipes til Norge er også det nest siste paret som produseres av i alt
100 som alle nå også har betydelig verdi hos kunstsamlere, designikoner som de er.
37
333 Kef Muon prosjekt i Maidstone:
En gjennomskåret Kef Reference 207/2 er et
imponerende skue i resepsjonen i Maidenstone.
Ikke minst kjenner vi på vår vandring
igjen den flate og ovale Kef-bassen
sammen med de uavhengige kabinetter
fra 104 og 105 for respektivt bass,
mellomtone og diskant som vitner
om en påvirkning av moderne hi-fi
som bare det like engelske B&W er i
nærheten av. Og Kef var visstnok enda
tidligere ute med å utnytte datateknologi i sitt forsknings- og utviklingsarbeid.
Come fly with me?
Raymond Cook skapte et veiskille for utviklingen av hi-fi da Kef 104 ble introdusert i 1973
basert på store monitorhøyttalerne fra BBC. Salgssjef Maichael Johnson viser oss rundt.
Kef-sjefen Raymond Cooke jobbet i mange år i utvikingsavdelingen i ærverdige BBC,
og bygget raskt ut en forsknings- og utviklingsvadeling med markedets mest avanserte
utstyr, inklusive ekkofritt rom og datateknologi.
38
Fidelity ble med til England først og
fremst for å lytte på disse fantastiske
lydskulpturene med så mye high-end
høyttalerteknologi bakt inn av en mann
som er blant de aller beste. Forventningene var simpelthen skyhøye, ikke
minst etter å ha testet de mindre Blade
i nr. 60. Kunne vi oppleve mye av
denne kvaliteten med enda dypere bass
og generelt enda større lyd?
Men som jeg har beklaget meg over
tidligere; slike fabrikkdemonstrasjoner
er som oftest skuffende. Det synes som
om salgsvdelingen urovekkende mange
steder utelukkende stoler på utseende
og tekniske data. Hva med lyden? Få
gjør noen særlig for å få eget produkt
til å låte makismalt. Og de fleste høyttalerfabrikanter nekter plent å bruke
særlig mye penger på forsterkeri for å
optimalisere sine egne lydkreasjoner.
Helt dust!
Og ganske riktig: Først fikk vi høre
Blade med en lyd så kjedelig at man
kunne sovne. Men da vi forventet at
man endelig skulle trille inn et par
Muon, fikk vi bare beskjed om at de
ikke hadde noen demomodell utenom
de som i øyeblikket ble pakket ned i
monteringshallen…
Så etter alt dette styret får vi da
kanskje endelig høre Muon på utlån til
Oslo Hi-Fi senter en kortere periode i
høst. Lytteinntrykkene derfra kommer
først på nettet: audiofidelity.no 3
39
333 AMR 777 2x60 watt integrertt:
Trippel syv
Abbingdon? Det høres vel mest ut som navnet på en god, erkebritisk ale,
manuelt pumpet på en pub på den engelske landsbygda? Men føy til
“Music Research”, glem puben, og nyt lyden, AMR har besøkt Fidelity!
Av Håkon Rognlien
Vi ser 14 kilo integrert forsterker,
rundt 2 x 60 Watt, det er så man kunne
forledes til å tro at det kun er enda
et typisk masseprodukt fra en eller
annen tilfeldig valgt fabrikk, men det
ville være om lag så feil som det går
an. Dette er nemlig alt annet enn kun
enda en sak som til forveksling er lik
alt annet. Rett nok er den fjernstyrt, har
noen normale single ended innganger
og en XLR, muligheter for theatre
trhoughput, og dessuten pre out og
main in, så den kan benyttes til det
meste. Dessuten har den en finfin USBinngang for PC’n din, fordømt praktisk
til Spotify, bare for å nevne det.
Og så begynner selve moroa. Den
har en fornuftig 380 VA strømforsyning, som først av alt mater et renraset
rør forforsterkertrinn, dette benytter
stereorøret ECC88 eller ekvivalenter
(leveres med EV 6H1N) med stort hell.
Effektdelen leverer som nevnt ikke
mer enn 60 Watt / kanal i stereo, den
kan med bryter kobles om til å bli
monoblokk, og da stiger effekten til
formidable 70 Watt. Ingen brokopling
her, nei! Allerede her peker det mot
at et eller annet er helt annerledes
fundert denne gangen. Sjekk dempefaktoren her: 11. Elleve?! Altså
ingen negativ feedback. Ingen brutal
kar, dette, det har vært andre drivere
for denne konstruktøren, tydeligvis.
Dermed ligner den på mange måter
litt på rørforsterkere i måten å oppføre
seg på, og visst finnes en bryter for
valg mellom 4 og 8 Ohm høyttalerimpedans på baksiden. Hint: Bruk
lettstyrte høyttalere med jevn, høy
impedanskurve for fullt utbytte.
Det bør nevnes at dette er et moderne apparat, mange settinger for bl.a.
throughput, navngiving av innganger,
impedansvalg, operasjonsmodus og
mere til, så selv om visse sider kan virke
noe anakronistiske som ide, foreslår jeg
en ganske enkel resept: bruk øra!
Musikkens mysterier
På mange måter minner opplevelsen
med AMR 777 om mitt førsteinntrykk
med Kudos høyttalere, man blir uvegerlig sittende og fundere over hvordan
selgeren skal bære seg ad for å selge
inn dette produktet til prisforlangende.
Men så skjer det mystiske at etter tre
timer sitter man der fortsatt og lytter
til musikken sin, mens et stadig breiere
glis overtar trynet fullstendig. Hvorfor?
Spør man seg selv om og om igjen. Hva
er det denne boksen makter, som så få
andre får til, uansett hvor forbannet
mye de koster, og hvor impo-jævelignerende de låter fra første anslag? Det
tok i sannhet sin tid før jeg fattet det,
og jeg måtte innom en klassisk skive
før polletten ramlet ned. Det AMR 777
leverer er nemlig ren kjærlighet til
musikkens jævla sjel!! Det er en så elegant balanse mellom klang og “musikalitet” her at musikken blir hel, holistisk,
levende, magisk. Legg til at det den er
suveren klanglig sett, og kanskje forstår
du at AMR er inne på noe med sin rett
så annerledes konstruksjonsfilosofi.
I praksis, da?
Innledningsvis undret jeg meg, som
sagt. Ved avspilling av “NJ Turnpike”
med Candy Dulfer, oppfattet jeg kun
at det var litt frempå øverst, dog ikke
pågående, det var veldig åpent og avslappet, supplert med god klangstruktur.
Videre var den litt bakpå nedover, lite
eller ingen imponatorfakter kunne detekteres. Jo, den går forsåvidt helt ned,
og med veldig fin orden, men samtidig
veldig behersket. Behersket, merk deg
ordet. Neppe det vi heavyelskere søker
40
etter som første og største
egenskap.
Men hør på innspillinger fra Stockfisch, og tankene begynner å kommet.
Her finnes nemlig en fantastisk begivenhetsstyring og “selvbeherskelse”,
en slags magisk tilbakeholden og
elegant fremførelse som er fullstendig
forførende. Forsiktigheten oppleves
ikke problematisk på noen måte, bare
spennende, og intens, man vil bare ha
mer og mer!
Så, endelig setter jeg på klassisk
musikk, og det er fullbragt.: Ah, dette
er forsterkeren for klassiske verker,
selvfølgelig! Her er den leken og suveren, klangmessig direkte vakker, og
den fyller på med elegant kontroll på
begivenhetene i orkesteret. Den spiller
florlett, sprettent, luftig, silkeglatt. Og
den er snill å lytte til. Vidunderlig snill.
Vanedannende vakker. Og når jeg setter
på Maria Kristina Kiehr smelter jeg
fullstendig, for dette er totalt bergtagende nydelig. Strykerne flyter elegant
avsted, stemmen svever, og jeg svever
med den. Musikk blir ikke bedre enn
dette, vet dere. Livskvalitet er ordet, det
er ikke så mye mer å si.
Med store høyttalere (men fortsatt
lett last, altså) holder AMR 777 på sin
fantastiske klang, likeledes sin beherskelse. Det blir mer fylde og balanse
i lydbildet, med en viss økning av
vekten i nedre mellombass. Klanglig
utbytte er faktisk unikt for transistorforsterkere, og selv om brutalitet er
mangelvare, er dette på mange måter
en unikt innjustert forsterker for den
voksne lytter. En hver musikkelsker
skylder seg selv en lytt, vet dere.
Pre
Forforsterkerdelen setter standarden,
uten denne klanglige og innsiktsfulle
starten, ville vi ikke hatt noe å skrive
hjem om. I prisklassen er ikke slike
kvaliteter selvsagte, må bare ha det
poengtert. Jeg finner det muligens enda
et hakk mer fascinerende at effekttrinnet makter det kunststykket det er å
ta kvalitetene med seg igjennom, og få
de såvidt uskadd frem til høyttalerne.
Testing med litt forskjellige effektforsterkere satte med all mulig tydelighet
fokus på forskjellene i tankegang
mellom Abbington og verden ellers.
Joda, de andre trøkte tel, og hadde
baller og myndighet, men de lukket
samtidig døra inn til magien. Helt til vi
satte Doxa 74 inn bak denne dugelige
forforsterkerdelen, det er noen som har
tenkt litt i de samme baner her! For
øvrig synes jeg å gjenkjenne noen av
egenskapene også fra de dyrere Naimsettene i klang, ro og orden, og akkurat
det er ikke noe lite kompliment, akkurat. Et aspekt som åpenbart starter
i forforsterkerdelen er den nevnte
mangel på eksplosivitet og brutalitet;
det kan synes som om AMR bevisst har
valgt denne beherskelsen som en del av
klangfilosofien. For eiere av stativhøyttalere og fokus på klang og musikalsk
nerve, har dette liten eller ingen betydning, dere får det dere ber om i bøtter
og spann. For barnslige sjeler med
smell og jordskjelv på menyen, finnes
andre valg og dessuten større effekter
å velge i.
Finale
AM 777 presenterer musikken “en
bloc” på magisk vis. Gode, single ended
(rør)forsterkere arbeider musikalsk
sett mye på samme måte, men jeg
skal innrømme at jeg allikevel falt
tungt nesegrus for den rent unike
musikkfremstillingen AMR er mester
for. Det er som om den har et ekstra
“musikalsk gir” når nerve og sjel skal
fram! Musikken oppleves på mange
måter mer som en logisk helhet, enn
man tidligere har oppfattet, og sånt er
svært fascinerende. Det kan for enkelte
musikkelskere være den åpenbare
snarveien til high-end, for, selv om
denne forsterkeren ikke kan alt, er det
den kan så til de grader innsmigrende,
at det er vanskelig å se for seg at man
kan finne veien så nær til Nirvana, uten
å bla opp betydelig større summer. For
de som liksom ikke helt finner veien
fram, er AM 777 en rent ut sagt magisk
boks. Jeg er dypt imponert!
Pris: Abbington Music Research
AM 777, integrert (pre/power)
forsterker, NOK 32 900
Importør: Audioaktøren/
Norsk Hi-Fi Center
41
333 High-end på budsjett: ca.kr. 250 000
Selv om ”high-end” i seg selv skal uttrykke
det aller beste, så er det fremdeles små kompromisser
i dette anlegget. Men musikalsk er det en livsbejaende opplevelse…
Tekst og foto: Knut Vadseth
Livet er herlig!
I
denne noe eksalterte prisklassen
befinner vi oss på et nivå de færreste av oss kan drømme om å
oppnå før vi er blitt så gamle at vi
ikke lenger hører den fabelaktige
overtonestrukturen fra de mer raffinerte diskantelementene! På samme
måte som vi ikke hverken har tid eller
råd til de lange, eksotiske reisene før vi
er blitt såpass giktbrudne og avhengige
av hjertemedisiner at vi burde holde
42
oss hjemme ved peisen med nødnummeret for hånden.
Men nå er vi uansett i det helt
magiske toneland, det forgjettede
musikalske rike som bare noen få
promiller av landets befolkning har
fått anledning til å høre, på samme
måte som de færreste vet hvordan den
”perfekte” årgangsvin smaker. (Vi snakket jo allerede om promiller…) At så få
noensinne har fått oppleve et ekte high-
end anlegg på sitt beste skyldes at det
ligger den norske folkesjelene nærmere
å investere sparepengene i hytte og båt
fremfor et godt musikkanlegg. Det er
derfor altfor få av oss ”gærninger” som
uansett bare bruker brøkdelen av det
typiske båtbudsjettet og har utmerket
hi-fi vær 365 dager i året!
Men vi er kanskje heller ikke flinke
nok til å vise hva vi har fått til av godlyd for venner og familie? Og sjansene
Den langlevde EC MC-1UP
er knapt verdens beste cdspiller, men en av de totalt
mest dynamiske og et
drømmekjøp i prisklassen.
å gjengi holografi like presist som et
glitrende godt stereoanlegg!
Mange er også forbløffet over den
uventede kombinasjonen av ganske
mørk og varm klang fra opptaksrommet sammen med den uhyre krispe
og detaljerte overtonestrukturen som
pirrer øregangene. Likevel, det er den
dynamiske kontrasten som uventet gir
deg det store kicket. Og det svarteste
svarte i stillheten og det eksplosive
hvite i de gnistrende transientene.
Lite klirr
til å oppleve virkelig magisk lyd på en
messe hvor utstilleren har hatt noen
timer på seg for å trimme anlegget, er
knapt nok tilstede. Derfor; de færreste
har noen anelse om hva et godt highend anlegg virkelig kan tilby av store
musikkopplevelser i egen stue.
Lyden av high-end
Det som overrasker de fleste ved et
godt high-end anlegg, er storheten av
lydbildet som oppstår som en boble
langt utenfor, over og bak høyttalerne.
Istedenfor å oppleve at musikken blir
stadig kraftigere når man skrur opp,
opplever de fleste til sin store overraskelse at instrumenter og artister
isteden vokser i størrelse og nærmest
uavhengig av høyttalerplasseringen tar
hele rommet i besittelse. Og vi snakker
om 2 kanals stereo. Jeg har enda ikke
hørt et multikanal anlegg som makter
Det store sjokket er likevel at stemmer
låter så utrolig mye mer nærværende.
Rart at denne biten skal være så vanskelig å få til, men slik er det. Vi er alle
autoriteter på stemmegjenkjennelse da
dette er den viktigste lyden i vårt liv.
Og ikke bare kan man nå oppleve en
stemmegjengivelse med naturlig brystkasseresonans, man kan også oppnå
et sylskarp fokus som når man vrir
avstandsknappen på fotoapparatet til
bildet blir skarpt og tydelig. Nå er tiden
kommet for å bevege deg inn i det
tredimensjonale lydbildet som gir en
holografisk opplevelse som gjør at du
lettere ”ser” hele rommet med artister
og det hele med ørene.
Noen synes nok først at det mangler
litt ”diskant” i et godt high-end anlegg,
men opplever samtdig at her er en
luftighet og detaljering som i betydelig
grad reduserer opplevelsen av hermetisk musikk ved å gi hjernen et vell av
nye musikalske farvenyanser (timbre)
å dvele ved.
Og langsomt går det opp for mange
at denne mangel på ”diskant” simpelthen er mangel på utallige forvrengningsfenomener som er så alminnelige
ved reprodusert musikk at man har
oppfattet det som en del av musikken.
Det er simpelthen fraværet eller i det
minste reduksjonen av mekaniske resonanser, støy og elektronisk forvrengning
som gjør at man plutselig opplever at
skuldrene senkes samtidig som man
forførerisk blir sugd inn i den holografiske magien som omfavner deg.
Ahh, livet er herlig, dere!
43
333 High-end på budsjett: ca.kr. 250 000
Redaktørens
High-End forslag
I
denne prisklassen er det heldigvis
mye å velge imellom, og det meste
er virkelig bra! Men selv om vi er
oppe i det alle vel er enige om er
”ekte” high-end – det aller beste
– prøver vi å velge det rimeligste når
avstanden til alternativene er veldig
liten i kvalitet og veldig stor i pris.
Respons Grand Dimension B
Høyttaleren blir uansett vår gamle
favoritt som har fulgt redaktøren i flere
utgaver gjennom 40 år, og som i Artistversjon også eies av 2 andre medlemmer av redaksjonen. Og det skyldes
slett ikke favorable rabatter, for å si det
sånn. Men den svenske konstruktøren
Reidar Persson var av de første som på
bekostning av oppgitt følsomhet valgte
en fyldig grunntone i sine konstruksjoner, samtidig som han reduserte
kasseresonanser og tidligrefleksjoner
ved sitt doble pyramideformede kabinett med akustisk dempning imellom.
Pyramideformen gjør også at mellomtone og domediskant får minimalt med
tidligrefleksjon, samtidig som Persson
benytter filt for å fjerne ytterligere
”fnidder” i toppen.
Resultatet er en høyttaler som låter
til dels betydelig mørkere enn de fleste,
men vi elskere av klassisk orkestermusikk gjenkjenner tydelig lyden fra
konsertsalen. Det synes uansett for meg
noe underlig at enkelte mener at Respons ikke fungerer mer enn greit også
på all annen musikk da frekvenskurven
er blant de retteste og mest nøytrale på
markedet, men altså uten en dæsj ukontrollert tidligrefleksjon i toppen. Men
det må innrømmes at bassen kan bli et
problem om rommet forsterker 50-80
Hz området i betydelig grad. Da kan en
sokk i bassreflekshullet være et gode.
Uansett er siste modeller uten den
vanlige diskantpiggen, og for Grand’s
vedkommende med dome i Beryllium,
betydelig kjappere og mer utagerende i
presensområdet enn tidligere. Respons
har derfor mer ”sprut” enn for eksempel XTZ Divine 100. Og diskanten er
bedre integrert med mellomtonen.
Det er på markedet mange knallgode
høyttalere i prisklassen rundt 130.000
kroner fra Kef, B&W, Dynaudio, Wilson, Revel, Marten og mange andre,
men Respons ble enstemmig innstilt av
både redaktør og testpanel som anker
i vårt dedikerte high-end anlegg. En
pussighet er det at det er at vi har valgt
svenske høyttalere i tre av fire forslag
til komplette anlegg…
AW 180?
Mitt valg av transistor effektforsterker
vil muligens forbause enkelte; Electrocompaniets AW 180 monoblokker,
denne norske tyve år gamle konstruksjonen, er riktignok populær fremdeles
både i Norge og i utlandet (hvor den
også er til dels mye dyrere). Men ekte
high-end i konkurranse med verdens
aller beste til dobbelt eller tredobbelt
pris? Vel, det er den kanskje ikke, og
storebror NEMO, en brokoblet versjon
aa AW 180 med 4-5 ganger så mye
målte krefter, er enda strammere i
mellombassen og med (så vidt) hørbart
enda mindre forvrengning i diskantområdet.
Men AW 180 er etter min mening så
tett på det aller beste– og en så fenomenal match til den digitale toppladeren
fra samme firma– at jeg gladelig legger
hodet på blokka ved å nominere denne
forsterkeren til vårt anbefalte high-end
anlegg. Dette selv om integrerte løsninger fra danske Gryphon (Diablo) og
sveitsiske darTZeel (8550) er ypperlige
alternativer med særdeles beskjedne
kompromisser. Man må velge en virkelig god pre for at AW 180 skal fungere
noe særlig bedre enn disse.
Om man orker den smule mer vedlikehold som rør gir, og også er villig til å
betale en smule ekstra, kan vi heller ikke
underslå det kanskje beste rørkjøpet
vi vet om; amerikanske Rogue med
sine tilsvarende 180 watts monoblokker. Her er det noe mer utklinging
= fest og moro i øvre mellomtone uten
at klangbalansen generelt er særlig
annerledes. Selv om matchen med
vår favoritt CD-spiller (og CD-mediet
er også med denne fremdeles vårt
foretrukne kompromiss om man må
velge programkilde) ikke er den samme
hånd-i-hanske-opplevelsen. Men dette
blir altså de utvalgte effektforsterkere
som testpanelet skal vurdere for å
bygge et komplett anlegg…
Respons Grand Dimension B
Det er så man i et kort øyeblikk ønsker redaktøren dit
en viss belgfrukt gror. Hvorfor må han hele tiden minne
oss på at det stadig finnes et noenlunde stabilt forhold
mellom pris og kvalitet? Nå hadde jo allerede Respons
GD fra tidligere etablert seg som undertegnedes kanskje største sikleobjekt. Fordi jeg ikke kan skjønne annet
enn at det er et av highend-verdens aller mest fornuftige kjøp. Jeg har vel dessuten neppe hørt en mer homogen og harmonisk høyttaler, uansett prisklasse. Her
og nå kommer jeg ikke på noen høyttaler i hele verden
som kan få frem det organiske i et stort symfoniorkester
på en mer delikat og forlokkende måte. Beryllium er
etter mitt syn uovertruffen som høyfrekvensformidler.
En ren forfører, totalt strippet for heftig sminke, botox
eller silikon. Et blunk fra disse, og jeg smelter.
Jan Myrvold
44
Parasound JC3 (John Curl) er et
“best buy” innen high-end elektronikk.
45
333 High-end på budsjett: ca.kr. 250 000
Electrocompaniet MC1 Up CD-spiller
Electrocompaniets mer enn 15 år gamle
konstruksjon av en gedigen CD-spiller,
er knapt den beste på markedet; bl.a.
EMMLabs, Wadia, Burmester, Audio
Research og APL/Esoteric er ende hakket ”bedre”– og mye dyrere. Men her
i Norge, i det minste, er MC-Up etter
vår mening et bestekjøp med meget
gunstig pris i forhold til den gedigne
konstruksjonen med glitrende dynamikk. Den eneste virkelig alvorlige
konkurrenten vi kan finne, er SA11 S3
fra Marantz som har en noe fyldigere
klang, men lydmessig ikke fullt så
kontrastrik, spesielt i bassområdet.
Men sistnevnte avspiller også SACD
i to kanaler samt har usb inngang for
datalyd og strømningstjenester. Med
MC Up må du i tilfelle rippe CD’er på
egen datamaskin.
Vi har her i Fidelity jublet over den
glitrende gode lydkvaliteten fra de siste
Oppo multispillere som sammen med
et utrolig bra blu-ray (og dvd)bilde
avspiller alt som finnes på 7 toms sølvplater i både stereo og multikanal. At
en slik til lands, til vanns – og i luften
amfibium også spiller 16 bits CD med
like god kvalitet som tilsvarende CDspillere i samme prisklasse, er nesten
for godt til å være sant. Men for en
gangs skyld er det sant!
MEN, dette betyr ikke at det ikke
finnes bedre cd-avspillere der ute. Selv
en gammel og sliten EC MC 1 uten
oppgradering (Up) på bruktmarkedet
spiller ringer rundt alle Oppo-variantene, også den oppgraderte varianten til
nærmere 30 k som vi omtalte i forrige
blad. Men så er altså denne supertunge
og solide toppladeren fra EC fra cd’ens
barndom det beste vi har hørt på denne
siden av 100 tusen lapper.
Det er knapt tilfeldig at norske Electrocompaniet i utlandet er vel så kjent
for denne eksepsjonelle CD-spilleren
som for sine klassiske forsterkere. Den
norske nyprisen er rundt det halve
av hva tilsvarende high-end markedsledere forlanger for varene. Og selv
om her ikke er muligheter for highrez som SACD, avspilles 16 bits laget
på hybridskivene så godt at savnet er
ubetydelig. Selv om transientene nok
er litt røffere og tøffere enn på de beste
SACD-platene, så er til gjengjeld dynamikken overlegen de fleste uansett pris
og oppløsning, ikke minst nedover mot
den kjellerdype bassen.
Gjengivelsen er dog ikke fullt så
organisk og naturlig som på min egen
Krell KPS 25 i oppgardert versjon og
for eksempel Audio Research. EC har
mer muskler en fett, noe som skaper
en litt slankere, men også et noe fastere
lydbilde enn hva disse formidler. MC-1
er enda litt mer rocka og dynamisk og
er en perfekt match til de like klassiske
AW 180 med sin småfeite bass og litt
tilbakelente mellomtone og topp. Selv
46
om MC-1 kun selges i ”Up” versjon
med litt større oppløsning og enda
bedre utklinging oppover, er likevel
standardversjonen bare en anelse mer
sedat, men også noe varmere og mer
organisk; faktisk litt nærmere Krell og
ARC klangmessig. Men begge gir deg et
fabelaktig stort og presist rom!
Så løp og kjøp på bruktbørsen! Eller
få enda mer pønsj og livslang glede av
en ny MC-1 Up!
«De fleste
Cd-spillere med
volumkontroll låter
som regel en klasse
bedre med fyldigere
klang, større rom
og flere detaljer via
en god pre.
»
John Curl forforsterker
Selv om vi enkelte ganger så inderlig
gjerne vil tro at vi kan klare oss uten
den ”blindtarmen” som en god– og
dyr – forforsterker er, så får vi gjerne
en klask på lanken av et bortskjemt
testpanel når vi prøver en snarvei
(se testpanelet bakerst i bladet). De
fleste Cd-spillere med volumkontroll
låter som regel en klasse bedre med
fyldigere klang, større rom og flere
detaljer via en god pre.
Dessverre vet vi om meget få virkelig
topp forforsterkere noe særlig under
100k, bortsett da fra Parasound JC 2
konstruert av legendariske John Curl.
Og til langt under halve prisen av de
virkelig gode fra Mark Levinson og
Audio Research, mener jeg JC-2 er helt
på høyden, selv om jeg i sin tid kritiserte den for en litt for slank bass, noe
som knapt stemmer med nyss utlånte
modell. Enten har jeg gjort en tabbe,
eller så har Parasound gjort visse oppgraderinger uten noe fuss.
Nå opplever jeg utlånsmodellen av
JC 2 som heller fyldig og storslagen,
men med en anelse fedme der my
dyrere varianter fra ML, ARC og
D’Agostino har litt mer muskler.
Men om Parasound JC i det hele tatt
kan oppfattes som ”dårligere” enn
de mer enn dobbelt så dyre på noen
punkter, så er det i tilfelle med særdeles
beskjedne marginer på alle parameter.
For både oppløsning, klangfarger,
impulsvillighet og holografi er så tett
på de aller beste at forskjellen like
gjerne kunne skyldes ulike kabler i
toppklassen.
Både vekt, størrelse og terminaler viser
for øvrig at både Parasound og Curl
mener alvor. Og sammen med CD toppladeren fra Electrocompaniet spiller
kombinasjonen forrykende med denne
”magien” som gjør at man oppfatter
at her skjer noe helt ekstraordinært
med lyden; det låter friskt og levende
samtidig som her ikke finnes snev av
metallisk fnidder, bare den deiligste
stemmekvalitet som tenkes kan. Og lydbildet er enormt med denne enestående
kombinasjon av ro og varme sammen
med krispe detaljer i samme nå.
Ja, livet er herlig…
Parasound P5
Men idet vi går i trykken dukker det
opp et produkt som setter oss alle i
stuss og truer med å forrykke hele
prishierarkiet i hi-fi bransjen; billigversjonen av JC 2, denne til og med
inkludert en råbra dac. Totalt koster
dette bare fjerdeparten av den allerede
prisgunstige storebroren. Vi snakker
selvsagt om den sensasjonelle Parasound Halo P-5 som får tilbørlig oppmerksomhet andre steder i bladet. Vel;
denne er kanskje ikke helt der oppe
med JC2, og den innebygde dac’en er
knapt bedre enn verken den gamle eller
nye (Up) versjonen på MC-1, så den
biten trenger du ikke om du kjøper EC
MC-1 Up. (Men T-5 kan få langt mer
musikk ut av din DVD eller Blu-ray
spiller)
Men via den balanserte analoginngangen er det faktisk enda litt mer
sting og fokus på den litt slankere Parasound Halo P-5. Helt likt låter de altså
ikke, men det er i begynnelsen ikke
lett å avgjøre om det er JC 2 som er en
anelse for tilbakelent og salrygget, eller
P-5 som mangler en anelse pondus. Om
jeg var i tvil om kvalitetsforskjellen
gjennom 100-tusen kroners anlegget
på loftet, så var det enkelt å høre at det
var langt mer ro og oversikt på JC-2 i
referanseanlegget, og at den litt mer
aggressive øvre mellomtone på P-5 ble
her slitsom med bedre høyttalere.
Prisforskjellen er uansett helt skrullete,
og da holder vi fremdeles fast på at JC-2
fremdeles er særdeles prisgunstig i
forhold til de aller fleste konkurrentene…
Redaktørens High-End forslag:
• Respons Grand Dimension
(Beryllium): NOK 130 000
• Rogue M-180 NOK 54 900
eller
• EC AW 180 M NOK 57 000
• Parasound Halo JC-3 pre:
NOK 40 000
• EC MC-1 UP: NOK 44 000
MOET
AUDIO
www.moetaudio.com
[email protected]
Less is more...
Hi-Fi simplicity
Vi spiller på dette til
Hi Fi Messen Horten 2013
[email protected]
Exotic Audio http://www.exoticaudio.dk
333 High-end på budsjett: ca.kr. 250 000
48
Rør mot transistor:
EC AW180 mot Rogue M180
De gamle, men stadig gode
AW180, løfter det hele enda
noen hakk i forhold til
Parasound A21.
Av jan myrvold
Rommet ekspanderer påtagelig i alle
retninger, og det virker faktisk som det
er enda mer krefter på lager. Selv om
tekniske data konkluderer ganske så
motsatt på papiret!
Komboen AW180/Respons GD bør
oppleves av alle som mener gammel
EC-elektronikk låter pudding. Men for
ordens skyld – sørg for å ha en like god
preamp og programkilde som Krell
KPS 25. For trolig ligger nok mye av
hemmeligheten der, slik vi nettopp
opplevde det med Oppo.
Kanskje ikke spesielt overraskende
at de rørbaserte monoblokkene med
nesten samme modellbetegnelse – altså
180 – fra Rogue også overbeviser.
Umiddelbart og «rett ut av esken»
som forventet en anelse rundere helt
nederst. Men server meg ingen gammel
overtro om at rørforsterkere ikke kan
formidle bass. Rogue 180 stortrives
med disse ikke altfor lettdrevne svenskene, så man skulle tro de hadde gått
på danseskolen sammen. Det aller mest
innsmigrende er dog den overjordisk
vakre gjengivelsen av det tidligere
nevnte Mitchell-stykket. Nå forstår
jeg endelig hvorfor det er en tidløs
klassiker.
Electrocompaniet eller Rogue?
Med Respons på plass låt det veldig mye mer naturlig, rolig og detaljert.
Så kommer vår gamle favoritt
Electrocompaniet AW180 inn på effektsiden istedenfor Parasound Halo.
Klangfarger, mellomtoneartikulasjon
og driv ble klart bedre. Nå låter dette
oppsettet virkelig skremmende bra,
men prisen er også noe helt annet
enn utgangspunktet. 180 spiller fritt,
den har både varme og gjennomsiktighet, en svært kommuniserende
spillestil, glimrende mellomtone,
rom og tredimensjonalitet og kontroll i massevis. Det er tydelig at det
den trenger for å virkelig skinne, er
en preamp i høyere klasse enn ECs
egne, som den altfor ofte vurderes
sammen med. Jeg tror ikke det har
gjort den noen tjenester i årenes løp.
Desverre.
I siste runde kom Rogues monoblokker inn, og de akustiske forholdene på opptakene fikk klart mer
fokus. Musikere og instrumenter var
i enda større grad «i rommet», det låt
mer avslappet, men også med mer
kontroll. Mellomtonen brillierte med
mer informasjon, klart flere farger og
en større evne til å la oss lytte innover i opptaket. Litt mer varme, men
også mer artikulasjon. EC var veldig
bra her, Rogue fantastisk. Overraskelsen var at det var en større grad av
oppløsning og definisjon nedover.
Ikke så svulstig og maktfullt som EC,
men dypere, med mer detaljer, pitch
og kontroll. Dette er en rørforsterker
med både eleganse og baller.
Trond Torgnesskar
49
333 Budsjettreferansen: Marantz UD 7007 SACD/Blu-ray Disc
Marantz UD 7007 er et råskinn på Blu-ray.
Her er den en generasjon foran Oppo,
som heller ikke er noen sinke.
50
Musikalsk
multispinner
Oppo har besteget tronen, og sittet på den temmelig lenge nå.
Ja, vi snakker om budsjettreferansen BDP-95EU og senere modeller
som spiller alt, også CD – på et musikalsk, høyt nivå. Hvem andre enn
Marantz, med sin nye UD 7007, burde kunne vippe Oppo ned av tronen?
Av Anders Rosness
M
arantz har alltid hatt et godt tak på budsjettmarkedet helt fra CD-spillernes barndom på
80-tallet. Med sin europeiske tilnærming, og
med bidrag fra den trofaste audiofile Ken
Ishiwata, har de alltid levert ørevennlige og
musikalske CD-spinnere med god utrustning. Marantz DU
7007 kan det meste, og minst like mye som min (gamle)
Oppo BDP-95EU. Ja, den kan til og med avspille Blu-ray i
3D, noe jeg plutselig oppdaget at Oppos budsjettreferanse
ikke kan. (De nye BDP 103/105 kan derimot avspille 3D).
For meg er det til å leve med – først og fremst er det
CD-avspilling som er Fidelitys og mitt første kriterie.
Og her får du både SACD og DVD Audio avspilling samt
balansert to-kanal ut. 2 HDMI kontakter merket AV Pure
direct (hhv Video og Audio), digital ut (kun koaxialt)
samt nettverktilkopling og flere
fjernstyringsopsjoner samt RS232
og standard nettkopling. Alt du
trenger (unntatt optisk kabel), men
ikke mer – eh – jo da, den har også
USB tilkopling på fronten – praktisk og nyttig. Med Netflix logo er
brukeren gjort oppmerksom på
at film via nettverk også er mulig
med denne DU 7007. Marantz har
utrustet den som en nettverkspiller, og den tar alle lydformater jeg
bruker, som AAC, FLAC og WAV.
Byggekvaliteten på UD7007 er
førsteklasses, og vekten går opp i
nesten 7 kg. Den utstråler generelt
en høy grad av pålitelighet, og er
lett forståelig og intuitiv i bruk.
Kanskje litt treg, men det er en sykdom få spillere i dag
ikke lider av. Tålmodighet er en dyd, og her er ikke Oppo
det grann bedre. Fjernkontrollen er selvforklarende og godt
merket – du vil ikke få problemer med betjeningen her.
Pure Direct (via fjernkontrollen) er en feature den deler
med Oppo, og jeg mener å oppfatte en liten lydforbedring
med denne funksjonen på begge disse spillerene.
det bra, men med Marantz får du enda mer klarhet og
dybdeskarphet rent visuelt sett. Også vanlig DVD er av
høy klasse, så rent bildemessig er dette den beste budsjettspilleren vi har sett film på så langt.
Lyden er også meget bra. Det er faktisk til å gråte av at
SACD aldri tok av. Prøv bare denne spilleren, så skjønner
du hva vi mener. Miles Davis ”Kind of Blue” på SACD
har en intimitet og utstråler en spilleglede som man
trenger en særdeles kompetent platespiller rigg (og et
strøkent eksemplar av vinylutgaven) for bare å komme
i nærheten av. Oppo topper heller ikke lyden på denne
innspillingen – selv om marginene er små. Derimot blir
det litt skuffende når den første CD-plata skal smelle i
vei. Det er noe sedat og nesten kjedelig over gjengivelsen,
et lite slør som man er vant med fra rimeligere spillere
enn dette. Også i forhold til Oppo
mister den noen viktige gram liv
og røre. Dermed griper ikke musikken helt som den skal. Chopin
lyder svært pent og pyntelig, men
orkesteret mangler livet som
Oppo viser at de vitterlig har. Nå
skal det tillegges at Parasound
Zdac har gitt oss noen aha opplevelser på dette området i det siste,
så lista er lagt flere høyder opp.
Så, med digitalt koax ut, via Zdac,
er lyden på UD7007 til de grader
på plass med vanlig CD! Jeff Beck
svinger så stua nesten ramler ned,
og gamle gode Kari Bremnes trer
frem som den diva hun er.
«Det er faktisk
til å gråte av at
SACD aldri tok av.
Prøv bare denne
spilleren, så skjønner
du hva vi mener.
Lyden
Marantz UD 7007 er et råskinn på Blu-ray. Her er den en
generasjon foran Oppo, som heller ikke er noen sinke.
Etter at jeg fikk meg Samsung 8000 Serie TV har bildet
fått en ny dimensjon i heimen. Kombinert med Oppo var
»
Konklusjon
Det er jo litt rart at det faktisk er normal CD avspilling
som skuffer mest med Marantz UD7007. For alle som har
lagt dette bak seg, og som bruker DVD/Blu-ray primært,
er dette den beste spilleren vi har testet i budsjettklassen
så langt. Men, har du en stor CD-samling du fremdeles vil
lytte til, eller streamer musikk, vil vi på det sterkeste anbefale en utvendig Dac. Og er du som oss – musikkelsker
primært – vil en Parasound Zdac gi deg det beste du kan
håpe på til prisen – fabelaktig SACD via balansert ut, og
vanlig CD-avspilling via digitalt ut samt bilder i toppklasse
uansett format. Denne spilleren vil nok bli den siste du
kjøper i så tilfelle! 3
51
333 Budsjett: Tannoy Precision 6.2
52
Tøff presisjon
I en verden fylt med helt standardiserte høyttalerløsninger, er Tannoy et friskt pust.
Trofast holder de på sitt, og med gode grunner kan det se ut til. Tannoy Precision
6.2 tas i mot i stua med glede!
Av Håkon Rognlien
I
innledningen sikter jeg til det
faktum at dagens høyttalere stort
sett består av diskantdome, 2 eller 3
bass/mellomtoneenheter, firkantet
kasse med 90 cm høyde, gjerne i
pianolakk. Og de er gjerne laget i Kina
av et utvalg standardelementer. Tannoy
har også et par slike i de billigste seriene, og de er helt i tetsjiktet blant de
rimeligste stativhøyttalerne. Oppover
i klassene slår de også bra fra seg,
dagens spenningsmoment er hvorvidt
de har noe å melde i prisklassen rundt
20 tusenlapper. Her møter de fryktelig
konkurranse!
Tannoy’s signatur DC-elementene
(Dual Concentric) er i denne klassen
det naturlige tyngdepunktet i konstruksjonen, så også på Precision 6.2.
Teknikk
Selv om Tannoy selv kaller det «waveguide», er det min oppfatning at
Tannoy hornlader store deler av sitt
frekvensområde ved hjelp av det
nevnte DC-elementet. Ettersom diskanten er montert i senter av mellomtonen, benyttes altså selve mellomtoneelementet som en ren hornløsning.
Driveren er en såkalt kompresjonsdriver som fyrer inn i en fast, liten
hornformet «trut», som svinger over
mot den nokså dype trakten som utgjør
mellomtoneelementet. På denne måten
skaffer de seg en oppførsel som ligner
rimelig mye på fulltoneelementer, men
de bytter ut noen av utfordringene fra
fulltonene med noen andre utfordringer.
Nå, som de har benyttet en mannsalder
på å løse disse utfordringene, har de da
også kommet svært langt med denne
løsningen.
Diskantdriveren jobber etter sigende
helt opp til 35 kHz, for oss over 50
spiller de siste 20 kHz liten rolle er jeg
redd, men uavhengig av dette, er en av
utfordringene hørbar allerede her. Rett
nok skal jeg ile til å innrømme at jeg
er i tvil hvorvidt dette er en utfordring
eller rett og slett slik at Tannoy har
funnet selveste sannheten ved hjelp av
denne løsningen, mer om dette underveis. I første omgang er opplevelsen at
diskantelementet ruller av unormalt
mye, slik at gjengivelsen mangler noe
piff oppover i frekvensområdet. Men
ved nøyere ettertanke kan det faktisk
være at dette er en ren effekt av manglende forvrengingsfenomener vi har
tilvent oss fra diskantelementene de
siste 50 år. Hvordan jeg kan komme på
noe så absurd? Hør hvordan klassisk
musikk låter i virkeligheten, så skal du
se du kommer på sporet av noe viktig!
Bassen, hornet og alt det andre
Helt nederst jobber et 150 mm rent
basselement, akkurat som på storebror
DC 10t, som undertegnede nå benytter med stor innlevelse i hovedanlegget. Ved oppgitte -6dB leverer dette
elementet ned til 34 Hz, dette oppleves
som vanlig er fra Tannoy, som nokså
konservativt oppgitt, Precision 6.2
kan virkelig slå fra seg når det gjelder.
Allerede ved 170 Hz overtar mellomtoneelementet (også dette 150 mm
behandlet papp), her er det et poeng at
det ikke kan være for dypt i frekvens
heller, for vi ønsker oss tross alt ikke
et horn som står og skjelver for mye,
med de effekter det kan få når pinglefrekvensene over 15 kHz passerer
over det. Mellomtoneelementet legger
av allerede ved 1,6 kHz, og overlater
hele moroa til et 1-toms element som
sitter montert i midten, altså. Det hele
foregår fantastisk sømløst, dette til
tross for at Tannoy til undertegnedes
store glede benytter seg av et slakt
1.-ordens filter mot toppen. Hvorfor
jeg gleder meg over dette, vil en hver
høre om de lar bikkja til Waters bjeffe
litt, for den er nemlig så skarpt plassert
og så langt utenfor vett og forstand, at
det er bare til å le seg i hjel av. Ja, ja, så
vil sikkert mange debattere dette med
1.-ordens filtre, da, la meg bare si at så
å si uten unntak lager de større og mer
presise lydbilder enn 2. og 3.-ordens,
dersom de er riktig gjort. Og dette er
noe Tannoy vet litt om, ferdig pratet.
I lag produserer elementene 89 dB
ut for 1 Watt inn, mens de i henhold
til Tannoy’s anbefalinger behøver over
20 Watts forsterker før de trives sånn
passe. Nå prøvde jeg med 15 kramgoda
Watt fra Audio Note, og tro meg når
jeg sier at trivselsfaktoren var skyhøy.
Ellers takler de peaker på opp til 350
Watt, tror sånne eksesser blir mer enn
høyt nok for de fleste norske menn,
men spiller du kontinuerlig med 80
Watt, ligger du omtrent på det nivået
høyttalerne makter over lengre tid.
Kabinettet er flott laget, kurvet og
elegant, med flott finish. Det er meteren
høyt, og selv om frontplata er nokså
smal er målene i bredden noe over 30
cm, mens dybden er noe under. Hele
sulamitten veier inn med drøye 18 kilo,
i fotenden kan du sette på de medfølgende spikes om du føler for det, ellers
står de også fint på plattføttene slik de er.
Skal vi danse?
Allerede i det vi setter i gang N. J.
Turnpike med Candy Dulfer, blir vi noe
undrende vitne til de tidligere nevnte
bassfrekvenser. Selv om det rulles pent
av, går de grusomt mye dypere enn
utseendet på høyttalerne skulle tilsi, i
hvert fall. Dette er tøft! Og ellers er det
utrolig harmonisk og elegant, rettlinjet
så det holder, jeg er faktisk nokså imponert, når sannheten skal fram.
Da tester vi hvordan de takler
elendige innspillinger (og slike finnes
det utrolig mange av!), ved å sette i
gang «Shake my tree» med Coverdale /
Page. Dette er slett ikke verst! Klanglig
elegante gitarstrenger, teksten er unormalt lett å få med seg, sånt får absolutt
tankene over på fulltoneelementer.
Rett nok oppleves helheten noe lukket
totalt sett, men absolutt ikke skarp og
ubehagelig, slik denne innspillingen
53
333 Budsjett: Tannoy Precision 6.2
fort blir. Noe i slankeste laget er den
vel, men klar og kontant. La oss ta
den andre enden av skalaen med det
samme; «No sanctuary here» Chris
Jones, denne innspillingen fra tyske
Stockfisch er varm, dyp og kraftfull.
Her kvitter 6.2 med kraft og eleganse,
de går fryktløst dypt og bestemt til ver-
ket. På den annen side er utklingningen
ikke det beste jeg har hørt, samtidig
som jeg blir en anelse overrasket over
at de oppleves å være noe vel mye “på” i
gitar og mellomtone generelt. Ettersom
de taklet Coverdale/Page så vidt greit,
var ikke dette akkurat det jeg forventet
meg. Selv om de er noe lukket nedover,
gir de uansett et fantastisk innsyn i
innspillingens sjel, og noe mer forventer jeg ikke, faktisk. Og bare for å
ha det klinkende klart: Sett på en god
heavy-innspilling (Dream Theater), og
du skal i sannhet få din lønn i helvete,
for med rett forsterkerkraft spiller dette
så overbevisende rasende brutalt, at du
skal lete både høyt og lavt i prisklassen
for å finne noen høyttalere som slår
knock-out på dette her.
Skal vi klinge?
Som oftest gir gjengivelse av klassiske
verker andre utfordringer, så vi setter i
gang Dvorak’s «Pesante», der vi får en
oversiktlig gjengivelse, men med visse
mangler på skyv og størrelse for å få
dette verket til å “fly”. Det blir liksom
litt halvhjertet, og det er ikke helt på
merket klanglig sett i de kraftigste partiene. På den positive siden bemerkes
kontroll over alle begivenhetene, så
det blir brukbart engasjerende, selv
om det altså må nevnes at helheten
fremstilles nokså anemisk og litt
pistrete når orkesteret tar av. Klangene
fungerer dog helt strålende når musikken roer seg ned. Noe enklere er ofte
vokalmusikk, men også dette kan være
utfordrende nok. «Finale» med Maria
Kristina Kiehr på en innspilling fra
Harmonia Mundi har vist seg å være en
nøtt, og ganske riktig: Her får fiolinene
den “kanten” jeg er vant til, mens stemmen også kan oppleves litt pistrete.
Det sagt, så er det langt fra helt galt,
har da hørt det mye verre enn dette!
Er kilde og forsterker det rette valget,
har høyttaleren absolutt evner til å
gjøre det hele innsmigrende og fint, ved
at de trekker med seg bra med klanger
og struktur fram til lytteren.
Skal vi konkludere?
Dette er høyttalere som er forbannet
gode på helhet og musikalsk sammenheng. De er videre veldig gode på lydbilder og presisjon, mens de kanskje er
svakere på oppløsning oppover. Jeg sier
kanskje, fordi jeg som nevnt faktisk er
usikker på om jeg lar meg lure av den
noe tilbakelente og tross alt naturlige
klangbalansen. Alt i alt er Tannoy
Precision 6.2 fabelaktige allroundere,
mens rå heavy muligens er favoritten
blant mange stilarter de er fordømt
gode på. Dette er høyttalere som alltid
har brukbar kontroll på begivenhetene,
og dermed kan jeg trygt hevde at de
er beinharde utfordrere til høyttalere
som PSB og Paradigm i klassen rundt
20 tusenlapper. Dette er prisklassen
allmuen burde høre, for dette er nemlig
irriterende bra! 3
Pris NOK 18 995 (satin walnut)
+ 2 000 for high gloss
Importør: Stereofil
54
NEBY HI-FI CONCEP T AS
w w w.NEBY HIFI.NO
333 Naim DAC V1
Mini mesterverk!
Ny vei inn i Naims univers! Halv størrelse, hel lyd, mengder av muligheter,
kort sagt innstegsmodeller par exellence! Og, best av alt, dette har du råd til!
Av Håkon Rognlien
J
eg tror ikke det finnes en mer
kreativ og aktiv produsent på
verdenskartet i disse dager enn
nettopp Naim. Og nå, med disse
halvstørrelsesboksene, nye modeller i den såkalte Classic-serien, ser de
både frem og tilbake på samme tid,
for det er liten tvil om at de bringer
minner fra en svunnen tid, samtidig
som de er absolutt klare for fremtiden.
Minnene går tilbake til enkelte av
modellene i den sagnomsuste Oliveserien, det er både diskresjon og klasse
over dette, fornuft og eleganse i samme
boks. Spørsmålet som naturlig reiser
seg i kretser som våre, er jo hvorvidt
dette spiller like bra som det ser ut,
eller om det er livsstil og lite annet?
V1
Akkurat navnet på dette produktet
kunne komme til å vekke svært ugreie
minner i produsentens hjemtrakter;
56
den opprinnelige V1, forgjengeren for
dagens cruise-missiler, lagde unektelig
helvete i UK for snart 70 år siden. Vel,
på tide å glemme akkurat det, lyden
som var så skremmende fra den originale V1, er nå noe helt, helt annet.
Naim DAC V1 har 6 digitale innganger på baksiden, 2 coax, 2 optiske, 1 BNC
bajonettkobling, og en asynkron USB.
I tillegg finner vi en IEC strømkontakt,
bryter for ground lift (fjerner mulig
brum i lag med PC), samt to analoge
utganger. De analoge utgangene består
av en “normal” variant for phonokabler,
og en Naim-DIN plugg. På fremsiden
finnes også en 6 mm hodetelefonutgang, denne muter pre out om man
plugger inn en hodetelefon. Boksen er
i god, solid Naim-kvalitet, og veier inn
med drøyt 4 kilo. Selvsagt har den full
fjernstyring, denne kontroller for øvrig
også PC’n din om du kobler den til via
USB og spiller fra Spotify.
NAP 100
Dette diskrete effekttrinnet er et typisk
no-nonsens-produkt, 2 x 50 Watt i
8 Ohm, 2 x 75 i 4 Ohm, inngang for
Naim-DIN og RCA phono-plugger.
Naim har jevnt og trutt tilpasset seg det
faktum at enkelte velger mix’n’match,
og det er faktisk ingen dum ide og
benytte Naim også i lag med andre
merker. Visse begrensninger er det nok
i strømforsyningen på NAP 100, selv
kjøkkenvekta makter de drøyt 5 kilo
denne boksen har å slå i bordet med.
Nå har det aldri skremt meg at mange
britiske produsenter begrenser seg på
rå makt, lyden taler uansett for seg,
selv om den som oftest er blottet for
imponatorfaktorer, og dermed behøver
litt tid for å vise hva forsterkeren
holder på med. Naim tviholder ellers på
en idiotisk liten sak på baksiden av sine
apparater, høyre høyttalerutgang går til
venstre høyttaler, og vice versa. Sludder
fra ende til annen å måtte krysse høyttalerkablene, men sånn vil de ha det, de
forbannede venstrekjørerne!
For å understreke poenget om blanding av merker, har jeg benyttet flere
forforsterkere på NAP 100, og det har
det kommet mye godt ut av. Allikevel
er det verdt å merke seg at V1 / NAP
100-kombinasjonen virkelig er en perfekt match. En liten positiv sak er det
at NAP 100 er den første Naim-boks jeg
har hatt i hus som spiller nydelig selv
om den ikke har stått påslått i omtrent
en uke, NAP 100 er oppe og går direkte
fra start.
Et lite hjertesukk...
...fra en middelaldrende mann: Digitale
enheter ser liksom ikke ut til å forenkle
seg! Hvor lenge har vi holdt på med
disse greiene nå, tro? 30 år? Allikevel
ser det ut til å være totalt umulig å
lage et ekte “plug&play”-produkt,
altså. Naim DAC V1 er nær, det skal
med glede formidles, men også her
må det til nedlasting og installering
av programvare for å kunne benytte
alle mulighetene. Jeg kan tilføye at det
er vel verdt jobben, men det irriterer
meg uansett at ikke PC’n og V1 har full
kontroll på hverandre fra start. Når vi
vel er oppe og går, har DAC V1 oppført
seg mer lytefritt enn noe annet digitalt
fiksfakseri jeg har hatt i hus, så det taler
i det minste til fordel for Naim.
Jeg kunne videre tenke meg i hvert
fall en analog inngang også, glem ikke
at DAC V1 ikke bare bedriver digitalt
arbeide, den inneholder også en fullblods klasse A forforsterker, og den
driver hodetelefoner, så hvorfor kan
jeg ikke plugge inn signalet fra RIAA’n
min? Og med det samme jeg er i gang,
det hadde jo vært ekstra deilig med en
docking for i-pod’en, da!
Musikken fra V1
Vi har kjørt signaler fra TV, CD og PC,
sistnevnte både med hi-rez og Spotifykvalitet. Marantz SA11S3 har vært driv-
verk for CD, for dere som mener noe
om drivverkets kvaliteter, er det altså
å si at dette er ivaretatt. Forforsterkerutgangene har matet NAP 100 selvsagt,
men også Audio Note P2 SE Signature
(rørforsterker), samt Doxa 74.
Resultatene er herlig konsistente
denne gangen, heldigvis. Dette er Naimlyd! Leken, livlig, homogen, kontant.
Den er stemt en anelse mørkt, bra med
vekt i mellombassen, og når denne mellombassen også er hurtig og bestemt,
får vi Naim’s velkjente “PRAT” (pace,
rythm and timing)-faktor, som gir oss
lyst til å trampe takten ustanselig. For
undertegnede gir faktisk lyden fra
V1 klare assosiasjoner til gode, gamle
Olive-serien, bare at vi nå slipper alle
de kompliserende faktorer fra den
gang da. Nå spiller det nydelig med
det meste, selv om jeg vil si at effekttrinnet fra Audio Note ikke var spesielt
glad i V1. Noen skal da alltid være så
sære på det!
Selvsagt kan man høre at det finnes
mer detaljer og luft å få fatt i, det er da
også helt i sin orden, dette fleksible vidunder koster da ikke mer enn 13 000,
– vi kan ikke få alt i denne prisklassen.
Men musikkens viktigste aspekter,
dynamikk, klang og “nerve” finner vi,
det er og blir deilig å la musikken
skylle over seg når Naim DAC V1 står
først i kjeden. Om jeg noensinne trer
ut av denne hobbyen, da blir det en
V1 som overtar ballet der rør og megaforsterkere råder grunnen i dag, så
forbannet lytefri og vellydende er den!
Gjennomsiktigheten er som nevnt
ikke den endelige, men når jeg har sagt
det, er det samtidig viktig å bemerke at
den så absolutt konkurrerer med rene
forforsterkere i prisklassen, hvilket i
seg selv er rent ut sagt fantastisk. Her
får man altså en herlig vellydende
DAC med volumkontroll, men vi slipper unna disse digitale “mikke-musløsningene” som låter mer og mindre
brukbart. DAC V1 er nemlig også en
100% ekte forforsterker.
Hodetelefon
Som om det ikke er nok at V1 er en
sterk konkurrent til alle DAC’er opp til
godt og vel 10 000, alle forforsterkere
opp til om lag samme sum, ja så står
den seg også i konkurranse med hodetelefonforsterkerne i samme prisklasse!
Om ikke dette er det ultimate hi-fiKinderegg, så vet ikke jeg. Naim påstår
i sin lektyre at hodetelefonutgangen
driver alle impedanser, tillat meg å tvile
litt på det. Jeg er langt fra fornøyd med
måten den ter seg på når jeg bruker
mine Beyerdynamic T1 (800 Ohm),
nemlig, det som kommer ut er middels
bra, nokså dødt og tilbakelent. Men på
lavimpedante! Jeg er nesten sjokkskadet
over kvaliteten som åpenbarte seg fra
mine Klipsch M40, at de faktisk var så
gode har jeg ikke oppdaget tidligere.
Med PSB M4U2 har jeg samme opplevelse, de strammes opp og får en
naturlig, lettflytende mellomtone som
toppes av en luftighet av utrolige
dimensjoner. Den trekker også med seg
de smått utrolige v-Jays til nye høyder,
disse knapt 400-kroners plastbøylene
feier brettet rent for konkurrenter, og
tar nå også steget inn i hjemmets lune
rede, dette er ufattelig bra! Jeg tenker
det er bare å ta med seg et par Sennheiser Momentum ved neste korsvei,
skal nok litt til å knocke en slik kombinasjon uten å gjøre seg til fant.
Musikken fra NAP 100
Effekttrinnet er løselig basert på
Superunity-topologi, bygget som dual
mono, men som nenvt med liten
strømforsyning. Naim gjør derfor klokt
i å sette grenser for brutaliteten helt
nederst, den ruller pent av nedover,og
spiller du den på fulltonehøyttalere, er
det åpenbart at den ikke rister blokka.
Det gjør ikke noe, bare for å ha det
klart, for den spiller musikk som det
høver seg en engelsk gentleman. Dette
tross alt rimelige effekttrinet minner
meg egentlig ikke så rent lite om lyden
fra Exposure, vi finner liten eller ingen
57
333 Naim DAC V1
evne til sjokkleveranser, derimot en
stedig overbevisning overfor lytteren
om at musikk er laget for å lyttes til.
Dette er enda et sånt “hvorfor-betalemer?-produkt”, et som gjør musikklyttingen frustrasjonsfri, og det er
faktisk ikke så vanlig som det burde i
vår bransje. Personlig foretrekker jeg
stativhøyttalere med dette effekttrinnet, da klangbalansen har det med å
gjøre småtasser levende og særdeles
behagelige å lytte til. At den lille, enkle
konstruksjonen Audio Note AX1 har
slike kvaliteter på lur er knapt til å
tro! Atter en gang synger min favorittkombinasjon Naim/Audio Note med
en stemme så sonor og elegant at det
er den rene livseliksir.
Også dette trinnet innehar kvaliteter
man ikke uten videre tiltenker forsterkere i prisklassen, mens kompromissene er fornuftige og lite plagsomme.
Klang og innsyn er i toppklasse i
prissegmentet, og gitt at man benytter
V1 som pre, er overgangen til Doxa 74
faktisk ikke sjokkerende. I sannhetens
navn er Doxa’s strømforsyning, og
dermed kontroll, i en annen liga, men
resten? Jo, det er igjen mulig å finne
mer innsyn, mer detaljer, og mer kraft,
som nevnt, men med et par gode stativhøyttalere er det nesten så man ikke
bryr seg. Man blir så opptatt av å nyte!
Igjen er den stemt en liten anelse mot
det mørke, men så rent og pent at intet
savnes oppover i hvert fall. NAP 100
gir musikken vinger, Naim har fått det
til. Igjen.
58
Sammen for evig
Kombinasjonen av Naim V1 DAC og
NAP 100 er en så åpenbar no-brainer,
at det er liten vits i å lete andre steder.
I lag spiller de musikk med svært
god klangstruktur, mykt og intenst
behagelig. Til tross for denne svake
tendensen til mykhet, er det en herlig
livlighet til stede også, alt i alt meget
medrivende på alle musikkstilarter.
Eller..., jeg begynner ikke med headbanging rett nok, men alt annet er jo
helt vidunderlig. Høyoppløste filer
fra Linn og Naim Records er soleklare
innertiere, vil du ha med absolutt alt
denne kombinasjonen kan levere, sett
gjerne inn et par høyttalere fra Kudos,
nå snakker vi lyd av høy klasse her!
Claire Martin’s “The meaning of the
blues” får virkelig mening, en anelse
fortykket mellomtone, varme kvinnestemmer er vanskelige, men dette er
pirk, altså. Innsynet er formidabelt,
prisklassen tatt i betraktning, det er
bare å la seg flyte med. Apropos flyte,
Dvorak’s “Czech suite” spilt av Scottish
chamber orchestra, viser igjen hvilke
kvaliteter disse komponentene er i besittelse av. Her, hvor det er litt av hvert
å holde styr på, aner vi en viss tendens
til tåkelegging, men klanglig sett er det
helt sanseløst bra. Det flyter så utrolig
fritt, det puster og lever, som havets
bølger slår det mot lytteren, utrolig
behagelig og vakkert, er det.
Opera, da i form av Händels arie
“Orrida a gl’occhi miei” sunget av
Emma Bell, viser at det (heldigvis)
går an å få enda mer klangkorrekt og
luftig gjengivelse om du legger større
summer i potten. Til tross for lekenhet
og mye luft også i denne gjengivelsen,
mangler siste klangstruktur og stofflighet for å føle at du er der.
Alt i alt
Dette settet er et fordømt mesterverk!
Naim ser seg tilbake og fosser fram,
lydmessig er kombinasjonen av V1 og
NAP 100 noe av det mest vellykkede jeg
har hørt av innstegsmodeller noensinne.
Om jeg har vært over meg av begeistring
underveis, er det vel på tide å presisere
at til tross for de fantastiske kvaliteter
som her finnes, så er det selvsagt ikke
som å høre Fidelitys referanseanlegg.
På den annen side er det et anlegg som
oser av kvalitet og formidler musikalsk
innlevelse for en sum mange har råd til.
Legg til et par gode stativhøyttalere med
rettlinjet, høy impedanskurve, og det er
i grunn ikke mye mer å lete etter. Det
vil si, dersom du ikke behøver en masse
dunder og brak for pengene, da. Det er
ikke braking dette anlegget bedriver. Det
leverer derimot livskvalitet, og det får
jeg faktisk aldri nok av. Strålende Naim!
Naim DAC V1, DA-omvandler,
forforsterker og hodetelefonforsterker, NOK 13 000
Naim NAP 100, 2 x 50 W
effektforsterker, NOK 7000
Importør: Ljudtema
Verdenspremiere USHER X HIGH-End System, Hi-Fi Messen Horten!
USHER etablert 1972, Taiwan. Mr. Lien-Shui Tsai mener at kompromissløse hifi komponenter kan og bør
prises slik alle musikk elskere og audiofile får del i denne luxsus. Til en pris de kan betale!
Forskning, utvikling og produksjon i store antall, i lavkostland, har gjort dette mulig!
Du kan nå kjøpe de utmerkede DANCER MINI X. Skulle senere behov og ønske om å oppgradere til ett
fulltone high end system komme, kan du supplere med MINI X SUB System.
OBS; For de aller fleste vil USHER MINI X, som spiller rent ned til 41hz, lyde serdeles tilfredstillende,
selv i mellomstore og større rom!
Skandinavisk importør av USHER høyttalere
Etablert 1989
www.dacapohifi.no
Spec MINI X combine with MINI X SUB;
3 way 3 drivers - Diamond DMD dome tweeter 1.25",
Mid-low woofer 7" (8948A)
Low-bass woofer 11" (ETON 11-584)
Frequency response (-3 dB): 24hz ~40kHz
Sensitivity: 87db
Nominal impedance: 8 ohms - Power handling: 180w
Weight: 83.5kg - Size: (w x d x h): 37 cm x 62 cm x 113 cm
333 Parasound Halo P-5 stereo dac/pre:
Champagne
til bruspris?
Dette er gavepakken til frustrerte eiere av mellomdyre og kostbare hi-fi anlegg
– og også rådyre kinoanlegg – som ikke lenger gleder seg like mye som før til
å sette seg foran høyttalerne og fryde seg over favorittmusikken…
Tekst og foto: Knut Vadseth
Mens særlig høyttaleren, men også
effektforsterkeren, får det meste av
oppmerksomheten i et stereoanlegg,
er min erfaring en helt annen; det
er signalkilde og forforsterker som
påvirker lyden mest. Og på grunn av
manglende forståelse for dette, er det
også her det svikter mest i de fleste
anlegg. Og resultatet er ikke bare
tynnere og mer ”metallisk” lyd, men
også at størrelsen på lydbildet og
artisten samt dypbassen, tredimensjonalitet og alt det andre som man
gjerne tiltroes høyttalerne, blir langt
dårligere enn potensialet.
Og selv når det låter greit med
brukbar fokus, klangbalanse og
dynamikk, så mangler gjerne
mye av livet. Det er som du nyter
favorittdrinken din; øl, cola eller
champagne etter at all kullsyren har
forsvunnet. For musikken betyr det
60
at det gjerne låter sterilt og ganske
fargeløst og uten de mange detaljer
som krydrer den musikalske opplevelsen.
Med en god og relativt prisgunstig
kombinasjon av dac og balansert pre
med kinoinngang og presis kontroll av eventuell sub, ville en rekke
utmerkede stereo og kinoanlegg
kunne oppgraderes betydelig med
denne ene boksen fra Parasound som
både sparker liv i din gamle Cd- og
multispiller, og som gir ikke minst de
mange gode norske effektforsterkere
som sitter i de tusen hjem et langt
bedre liv. De får endelig vist hva
de egentlig er gode for. For ikke å
snakke om de mange Parasound forsterkere som nok er kapable til enda
bedre lyd enn hva de fleste hittil har
hørt. Men da må det altså være kanel
på inngangene, ikke skitt…
Fantastisk dac
Da vi hørte rykter om denne nye
superboksen med både dac, balansert
pre, inngang for kinolyd, balansert
basskontroll (2.1) med kontroll både
av hovedhøyttalere og sub pluss MC
Riaa med overbevisende tekniske
data, hadde vi allerede hørt Parasounds dedikerte high-end CD-spiller
til en pris av nærmere 50 høvdinger
spille som en drøm. Den var lydmessig verd hver eneste krone. Men med
sin CD-sprekk foran og lette konstruksjon med typisk Halo-design,
lekker nok men knapt high-end,
ville den neppe rokke noe særlig ved
markedssegmentet for CD spillere i
toppklassen.
Men den veldig gode dac’en i denne
spilleren, fikk en strålende sekundærbruk med den råbillige Parasound
Z-dac (5 k) som vi lot oss begeistre
førsteinntrykket av den analoge forforsterkerdelen med Electrocompaniet MC-1 cd-spiller nesten sjokkartet
på et hundretusen kroners anlegg!
Her var det et tydelig slektskap også
lydmessig med den mye dyrere JC 2.
Det var likevel først da vi fikk høre
den endelig prisen med fulle garantier
gjennom faghandelen, inkludert en
fjerdepart av denne summen direkte
til staten, at vi fikk hakeslepp! Under
10.000 kroner for alt dette, hvordan er
det mulig?
Ferten av high-end
«Parasound P-5 dac/2.1pre/Riaa
minner oss veldig om de relative
kvaliteter og betydningen av NAD
3020 da denne forsterkeren ble
lansert for en generasjon siden.
»
over i forrige blad. Og så var det
selvfølgelig også usb inngang for
strømninger og liknende programtilbud. Det eneste vi kunne være litt
skuffet over, var at her ikke var noen
volumkontroll.
Det var da den norske importøren
røpet at denne dac’en i en marginalt
forenklet variant skulle finnes i den
nye forforsterkeren som skulle etterfølge det vi mener har vært det beste
prekjøpet vi vet om; den balanserte
Halo P-3 til rundt 10 tusen kroner.
Men prisen for all denne nye herligheten med så mange ekstra fiduser,
faktisk også bass og diskant(!), var
hittil ukjent selv om målsettingen
fra starten av var at den skulle koste
mindre enn tyve lapper.
Første produksjonsmodell
Da vi fikk den aller første produksjonsmodellen til vurdering, visste vi
fremdeles ikke noe om prisen. Men
en rask vurdering av alle funksjoner
tydelig markert både på front- og
bakside indikerte en kompleksitet
som gjorde den beskjedne vekten (6,3
kg) noe tvilsom, som for øvrig også innmaten gjorde det.
Her er innvendig forbløffende
god plass, noe som selvfølgelig gir
designeren muligheter til på separere
elektroniske komponenter som kan
påvirke hverandre, men samtidig
virker begge deler mindre overbevisende sett fra et high-end ståsted.
Firmaets signatur pre, JC2 veier mer
enn det dobbelte, har det dobbelte innvendige volum og er i forhold stappende full av elektronikk selv om her
verken er RIAA, subkontroll eller dac.
Og hjemmekino inngangen koster
alene fem tusen kroner ekstra mens
den er standard på P-5. Men hva skjer
da med lyden?
Om P-5 ser klart billigere ut
enn storebroren, så var likevel
Nevnte jeg at den kritiske volumkontrollen på P-5 er en ekte ALPS konstruksjon med fjernkontroll? Dette
lukter faktisk high-end! Og det låter
også high-end utrolig langt på vei. Det
er først ved direkte sammenlikning
med våre referanse APL M-Dac til
mer en tidobbel pris, at vi hører begrensninger i fylde og klangstruktur,
og at den distinkte øvre mellomtonen
som oppleves som krisphet på rimelig
utstyr, gir en litt slitsom hardhet til
feleklangen på referanseutstyret. Men
her er et stort tredimensjonalt rom
på gode opptak, glimrende fokus og
en ærlig, naturlig lydsignatur uten
parfyme. Likevel er lydbildet storslagent, lite øretrettende og generelt
veldig tiltrekkende på all musikk.
Men i et mangehundrekroners
anlegg er her altså – tross fremdeles
imponerende lyd– visse begrensninger i forhold til det aller beste. Det
skulle bare mangle. Men i vårt 100
tusen kroners storanlegg bakerst i
bladet, finner vi Parasound Halo P-5
som en nærmest perfekt følgesvenn
som muliggjør en besparelse på mer
enn halve prisen av P-5 ved å kunne
kjøpe den rimelige multispiller Oppo
103 istedenfor den dyrere 105 som
har bedre analogutganger, noe du
ikke lenger trenger.
Og selv i vårt ”high-end budsjett”
anlegg (totalpris drøye kr. 200.000)
som vi beskriver noen sider lenger
bak i bladet, er vi åpne for at P-5
kan være en ganske optimal komponent om det betyr at du kan frigjøre
noen kroner til bedre Cd-spiller som
EC MC-1 Up, Marantz SA11S3 eller
Parasounds nye CD. Alle disse koster
rundt 40 k, men hvor spesielt den
eldre konstruksjonen MC-1 også
finnes på bruktmarkedet. Alle disse
utnyttes sannsynligvis best via den
balanserte analoginngangen på P-5
da den innebygde konverteren på
disse er minst på høyde med P-5
sin, mens rimeligere CD-spillere og
alle DVD/Blu-ray spillere utvilsomt
vil låte bedre med den gode digitalkonverteren i P-5 via en god coax
digitalkabel. Også de fleste eldre
CD-spillere, selv i høyere prisklasse,
vil kunne få nytt liv med P-5, selv om
61
333 Parasound Halo P-5 stereo dac/pre:
Superb basskontroll.
USB og coax digitalinngang.
MC og MM riaa.
man her må prøve seg frem om det
blir best lyd med digital eller balansert
analoginngang.
Mer om lyden
Å beskrive lyden fra denne prisgunstige pre/dac kombinasjonen er like
vanskelig som å beskrive et glass
som er 50% fylt med vann. Er glasset
halvfullt eller halvtomt? Også ordet
”nesten” får ny betydning da ”nesten”
her i flere sammenhenger kan oversettes med ”praktisk talt likt”. Som
Trond Torgnesskar uttrykte det da vi
koblet en gammel MC-1 (nylig kjøpt for
kr. 9 000!) på analoginngangen, koblet
til et par nøkterne Parasound Halo A-21
og via Chord høyttalerkabler ut til de
store, men forbausende rimelige XTZ
62
Divine 100 høyttaler: ” Jeg har knapt
hørt bedre lyd til denne prisen, og med
en tyngde og dypbass som de fleste
tilsvarende anlegg ikke er i nærheten
av.” Halvfullt– og vel så det.
Og selv i referanseanlegget med det
beste lydutstyret vi har maktet å samle,
låt det så bra med P-5 ved denne norske
”verdenspremieren” hos Fidelity at jeg
simpelthen ikke våget å teste forskjellen til den tyve ganger så kostbare
APL M-Dac. Jeg var alvorlig redd for at
besøkende journalister og Parasound
importøren i forhold ville latterliggjøre
den kostbare high-end dac’en.
Men da jeg i freden og roen etterpå
faktisk prøvde, oppdaget jeg at her med
APL nå var en helt ny verden av klangfarger, varmere og krispere transienter,
større dynamikk og enda dypere og fyldigere bass enn hva vi hørte med P-5.
Og som sagt; den ”krispheten” som
jeg i presensområdet opplevde nærmest positivt på rimeligere utstyr, opplevde jeg nå ved direkte sammenlikning
enten som en anelse topp i frekvensgangen, eller en dæsj forvrengning.
Frekvensgangen på APL’en var nemlig
betydelig mer homogen samtidig som
den var en anelse varmere og med
enda bedre oppløsning og dynamisk
kontrast. Men dette betyr slett ikke at
P-5 med sine kvaliteter og gunstige pris
bare er halvtom?
problemer da denne knapt er tilstrekkelig god til vinylentusiater med rigg
langt over hva denne boksen koster,
men som jeg antar er minst på høyde
med de to/tre tusen kroners Riaaboksene som er optimal til en rimelig
Rega eller Project for å få liv i den
nedstøvete vinylsamlingen.
Basskontrollen til en eventuell
subwoofer (eller 2) er spesielt fiks, ikke
bare for kinoentusiaster, men også for
lydentusiaster som vil ha små høyttalere med bortgjemt sub, men som i
praksis sliter med å få dette til. På P-5
er det valgfrie grensefrekvenser både
for satellitt og sub, slik at man også kan
få bort et frekvensavvik i bassen ved å
justere slik at det blir en passende hull
eller overlapp for å redusere problemet.
For kinoentusiasten som har sluttet
å spille musikk er også denne boksen
snarveien til fornyet musikkinteresse
både fordi den sparker liv i eldre CDspillere med digitalutgang og noenlunde fornuftige drivverk, og også fordi
den lager et langt større og fyldigere
lydbilde (i stereo) fra de fleste dvd/
multispillere. Man skal også svært høyt
opp i pris for at en multikanal receiver
er i nærheten av kvaliteten på P-5. Og
via kinoinngangen på P-5, er det lett å
fortsatt bruke receiveren uten stadige
omkoblinger.
Dilemma
Richard Schram og Parasound har
selvfølgelig ikke laget vin av vann med
dette elegante, praktiske og rimelige
nøkkelproduktet som likevel kan – og
bør – kunne oppgradere tusenvis av
eksisterende hi-fi anlegg og gi eierne
betydelig større musikkglede.
Men Parasound P-5 dac/2.1pre/Riaa
minner oss veldig mye om de relative
kvaliteter og betydningen av NAD 3020
da denne berømte integrerte forsterkeren ble lansert for en generasjon
siden. ”Champagne til ølpris”, mente
importøren den gangen.
Vel, her får du etter min mening
en grei musserende nærmest til
bruspris… 3
Poenget er at det er et dilemma å fortelle hvor fantastisk bra denne boksen
er i selv ganske dyre anlegg, men også
at her selvfølgelig er begrensninger.
Verken dac eller forforsterkerdel er noe
sensasjon i seg selv. Men de er begge
oppsiktvekkende gode og fungerer
glimrende sammen, slik at P-5 langt
har det beste pris/kvalitet forholdet vi
har hørt til den meget moderate prisen!
Dessuten er denne prisen såpass lav at
Parasound P-5 er innen rekkevidde for
veldig mange musikkelskere, samtidig
som den faktisk er så god at den vil
forbedre – og dermed gi større opplevelser av favorittmusikken – i selv
allerede veldig gode anlegg
At man i tillegg har fått en meget
brukbar MC-Riaa på kjøpet, skaper litt
Konklusjon
Pris: NOK 9 990
Importør: NCMS
Edited by Foxit PDF Editor
Copyright (c) by Foxit Software Com
For Evaluation Only.
dynaBel
engros
Tvetenveien 32, 0666 OSLO. Tlf. 22 65 80 70. www.dynabel.no
333 Clones Audio 25i integrert forsterker:
Den musikalske lunchboksen
Chip? Er det hifi,da? Og vi får frysninger når noen snakker om kloning.
Men vi som elsker musikk og hifi kan juble!
Av: Trond Torgnesskar
F
or en god del år siden
kom hyperminimalistiske,
japanske 47labs på markedet med sin etterhvert
berømte Gaincard, en liten
forsterker basert på en chip
fra National Semiconductor, en solid
ringkjernetrafo, noen svært få, men
kresent utvalgte komponenter og et
lite aluminiumskabinett. Den ble raskt
hyllet for sin åpne og svært musikalske
måte å spille på. Men den fikk kritikk
for prisen, som på det tidspunktet lå på
tre tusen dollar. Det er mye penger
for en så himmelropende enkel konstruksjon.
Uansett satte den 47labs og Kimurasan på kartet. Vel, ikke bare det. Den
snudde opp-ned på de flestes forestillinger om hva en virkelig musikalsk forsterker skulle inneholde. En chip som
hjerte i forsterkerkonstruksjonen? De
fleste trodde ikke sine egne ører. Men
det skulle vise seg at det kan bo magi i
en chip når den brukes riktig. Den ble
kanskje det mest mytiske japanske hifiproduktet siden Ongaku-forsterkeren
og den første Koetsu. Det sier ikke lite.
Klone
Mannen bak selskapet med det sjokkerende selvforklarende navnet Clones Audio (Snakk om å spille med åpne kort!)
eide i sin tid en 47labs Shigasaki (det
opprinnelige navnet på den første versjonen som skiller seg litt fra den som
finnes i dag), og var svært imponert.
Da hans far også ønsket seg en, og den
var blitt både dyrere og vanskeligere
å få tak i, bygget den foretaksomme
grafiske designeren like godt sin egen
kopi, tro mot orginalen både med hensyn til komponentkvalitet, innvendig
kabling og selvfølgelig konstruksjon.
Og sånn ble dagens testobjekt, den
lille integrerte Clones Audio 25i, født.
En boks uten bokslyd!
Den ankom huset mitt via vårt ikke
alltid like eminente postvesen, og var
både godt pakket og imponerende
bygget. Utseendet går vel kanskje ikke
hjem over alt med sin litt dystre svarte
fremtoning med grønn lysdiode, volumpot og inngangsvelger, men den har
en industriell eleganse over seg som
burde appellere til alle som misliker
audiofil bling.
64
Strømbryteren finnes på baksiden,
sammen med tre innganger og to
høyttalerutganger med terminaler som
likner mistenkelig på WBT. For meg
er det et sterkt signal om å la boksen
stå på nærmest konstant, og etter fire
dager på strøm tok lyttingen til. Tre
innganger holder til de fleste, og et
passivt alps volumpot er en god og
gjennosiktig vei å gå. For de som ikke
orker å reise seg, kan 25i leveres med
fjernkontroll etterhvert. En solid liten
sak i aluminium. Da koster herligheten
ca. to tusen til.
Denne lille sorte ble forøvrig koblet
til mine Impulse H2 hornhøyttalere og
min TentLabs/APL CD-rigg.All kabling
var fra Oblivion, så også nettfiltreringen. Kostbare greier, men Clones viste
seg å kunne takle dyre medspillere.
Sjokkerende åpen
Det er ikke ofte jeg har såkalte budsjettprodukter innom, men jeg har da hørt
noen likevel. Også i eget anlegg. Prisen
på Clones 25i forteller meg at dette er
et sånt produkt. Men det er jaggu det
eneste også. Når konstruksjonen er så
enkel, blir det kritisk hvilke deler man
bruker, og her er det gjennomført etter
boka.
Med Joni Mitchells nesten litt
monumentale tilbakeblikk «Both sides
now»tonende ut i lytterommet var
det helt klart at vi har med et ganske
spesielt produkt å gjøre.
Lyden har en ganske sjokkerende
åpenhet,samtidig som instrumentene
har både kropp og stoffelighet som ikke
på noen måte hører hjemme i denne
prisklassen. Som om ikke det var nok,
er størrelsen på lydbildet imponerende,
og evnen til å gjengi akustikk og rom
ville vært imponerende fra en forsterker til fire ganger prisen. Makan!
Musikken har en sammenheng
og en organisk måte å flyte på som
gjør det veldig lett å lytte innover og
følge instrumenter og forløp,og dette
innsynet fører tankene mot vellykkede
rørkonstruksjoner, kanskje særlig av
SET-typen. Å si det om en transistorforsterker til i overkant av fem tusen
er oppsiktsvekkende nok, men sånn er
det. Tjuefem watt rekker langt når det
gjøres som her.
Mellomtonen var virkelig finkornet
og ekspressiv, kanskje litt fokusert
på. Denne lille boksen har et rytmisk
driv og en imponerende hastighet, noe
som fører til at det blir virkelig morro
å spille plater. Oppløsningen er igjen
imponerende, og av en så åpenbar
kvalitet at det nok setter høyere krav
til komponentene Clones 25i brukes
med. I alle fall om målet er å få ut mest
mulig kvalitetslyd, og det er det jo som
regel. Mantraet her må være å ikke la
seg lure av prisen. Sånn er det ofte med
virkelig gode ting. De tåler å matches
ambisiøst, men det er ikke nødvendig.
De er vanskelige å vokse ifra.
Leker med de store
Måten denne forsterkeren lekte med
større orkesterverk klangstrukturer
og rent drama var en fryd å høre på,
og denne boksen er virkelig i stand
til å gi en sjokkerende god innføring
i begrepet «betalbar high end»
Andsnes´piano på hans ufattelig fine
Haydn-skive er mer pågående og lysere
i uttrykket enn det jeg bruker til vanlig,
men det skulle bare mangle. Sett
opp Clones med en klanglig kompetent kilde, som for eksempel Halides
nydelige HD-dac, finn et par musikalsk
troverdige og ikke altfor tungdrevne
høyttaler, for eksempel klassiske små
Tannoy, og du kan være en lykkelig
musikkelsker i årevis.
Nøkternt vurdert har nok mellombassen også fått litt fokus, og dette gir
selvfølgelig inntrykk av at kreftene
har et stødigere grep om musikken
enn tilfelle er. Det gir snert og timing,
og sånt får foten til å gå. Clones 25i er
såpass rytmisk våken at den glatt går
Naim i næringa, for å si det sånn.
Lenger ned i den soniske avgrunnen
er det forsåvidt brukbart med kontroll
og oppløsning, men det blir samtidig
tydelig at et sted stopper det opp. Det
gode er at bassen er uttrykksfull og
pulserende så lenge kreftene rekker til,
den blir aldri overdempet og buldrete.
Grensesprengende
Så er da en Clones 25 alt man trenger?
Det kommer jo an på hvor man er i
loop´en, på et vis. Den spiller rett og
slett forførende bra, og helt grensesprengende straks prisen kommer inn
i regnestykket. Det er sånne produkter
som dette bransjen trenger for å få
en uoppmerksom musikkelsker til å
Pris: kr. 5 700
importør: Hagto Audio
begripe poenget med hifi, adiofili og
trangen til å få musikken til å låte så
overbevisende som mulig. En springskalle til alle som priser hifi med gaffel.
Jeg tar av meg hatten. Det er håp for
oss og subkulturen vår. Når audiofilien
har tatt nakkegrep og du føler du bare
må ha noe større og med rør eller noe,
kan lunchboksen fra Hong Kong bli
den åpenbare backup-forsterkeren.
Jeg har nevnt at den har kvaliteter
man vanligvis må til en single ended
rørforsterker for å finne, og det står jeg
ved. Det skorter riktignok litt på klangfarger, oppløsning og tonal innsikt
sammenlignet med virkelig dyrt utstyr,
og min private forsterker er ganske
overlegen når det gjelder å flytte musikken ut av høyttalerne og inn i rommet.
Der sliter Clones litt, men det den gjør,
gjør den likevel helt strålende. Den
kommuniserer musikkens sjel som om
den kostet flerfoldige ganger mer. Den
gjør det den kan så nydelig og overbevisende at det er lett å ikke henge seg
opp i det den ikke er dimensjonert for.
En dverg både størrelses- og prismessig,
men en musikalsk gigant.
Inntil noen kommer trekkende med
noe bedre, og det tror jeg kan ta lang
tid, er Clones Audio 25i min personlige
referanse i prisklassen. 3
65
333 Budsjett: Usher Dancer Mini-X
Dansende
diamanter
66
Usher går fortsatt for diamant. Fryd for ørene?
Av Jan Myrvold
D
et finnes flere typer
høyttalerprodusenter.
De mest kompromissløse
som med «cutting edgeteknologi» i alle ledd
sikter seg inn på highend-segmentet, som legger ned store
ressurser i forskning og utvikling, og
gjerne produserer alt av enkeltkomponenter selv. I andre enden har vi dem
som baserer driften på å sette sammen
noe med standard OEM-komponenter
som utgangspunkt. Andre igjen – den
største gruppen – har en mellomløsning, hvor de gjerne benytter anerkjente
OEM-komponenter som de får modifisert etter helt spesifikke krav. Også har
man Usher.
Da taiwanske Usher feiet inn på
den vestlige hifi-scenen ble de først
møtt med en solid dose skepsis. Nok
et «kinaprodukt» som med «billige»
kopielementer og lavtlønnet arbeidskraft bomber markedet med prisgunstige etterligninger av de europeiske og
amerikanske originaler, liksom?
Så er det vel kanskje også slik at Usher benytter samme underleverandører
som produsentene de «kopierer». Som
i det 7’’ bass/mellomtoneelementet
som sitter i det her omtalte produkt,
som ligner mistenkelig mye på en
modell vi kjenner fra en herværende
skandinavisk storprodusent. Om min
hukommelse ikke faller meg i ryggen,
har redaksjonen i Fidelity ved en anledning mottatt telefonhenvendelse fra
de gamle travere ScanSpeak i sakens
anledning. Slik jeg tolker det mener
de utflaggede danskene seg kopiert av
Usher, og på den bakgrunn bør ikke
sistnevnte få slippe til med omtale av
sine produkter i den frie uavhengige
presse!
Usher hadde uansett et ess gjemt
i ermet i form av den amerikanske
bransjenestor Dr. Joseph D’Appolito,
en mann med den aller tyngste faglige
pondus på området. De fleste kjenner vel konfigurasjonsprinsippet som
fortsatt bærer hans navn, første gang
beskrevet i avhandlingen «A Geometric
Approach to Eliminating Lobing Error
in Multiway Loudspeakers», offentligjort under AES 74. kongress, 1983. Han
fungerer visstnok som Ushers tekniske
konsulent og veileder på delefilterdesign. Han har også i de senere år vært
knyttet til Snell. Og hvem vet, kanskje
blir han en dag hifi-bransjens første
«John Fogerty», altså saksøkt for å
kopiere seg selv!
Publikums skepsis forsvant uansett
relativt raskt da de velbygde og finish-
messig lytefrie konstruksjonene fra
Taiwan først fikk vist seg frem. Et utall
«best-buy» nominasjoner fulgte, ikke
bare fordi de var priset flere vektklasser
under de fleste av produktene de hadde
ambisjoner om å konkurrere mot. De
låt faktisk også bra!
Nå er de igjen på banen med en
helt ny modell, denne gang altså en
stativvariant, hvor selve møbelaspektet
er dratt enda et hakk nærmere den
endelige perfeksjon.
Mini
Dancer Mini-x Diamond er som vi
skjønner firmaets siste nyvinning av
stativhøyttalermodeller, helt presist
en to-veis bassreflekskonstruksjon.
Selvsagt er den bestykket med Ushers allerede omtalte egenproduserte
elementer. Som antydet et papirbasert
7’’ bass/mellomtone, og firmaets 28mm
DMD-diskant. En konstruksjon som
Usher med atskillig bedre samvittighet
kan kalle sin egen. Ikke at de på noen
som helst måte er først eller alene
om å benytte det nye motematerialet
«diamant». Som i denne sammenhengen selvsagt er en syntetisk variant,
men fortsatt med de egenskaper som
i utgangspunktet er gunstig for et element som skal bevege seg med flere
titalls tusen svingninger i sekundet. Vi
snakker da først og fremst om å tåle
den enorme varmeutviklingen som er
en naturlig følge av dette. Mer tveegget er rigiditeten dette materialet har.
Noen konstruktører har vel da også
erfart at det kan bli for stivt, og da låter
det slettes ikke bra når det begynner å
«brekke» opp.
Usher mener å ha funnet en løsning
på dette problemet. Rett og slett ved å
dele opp massen. Selve membranen er
derfor sammensatt etter et «sandwichprinsipp», med to separate ytre lag av
det syntetiske diamantmaterialet, og et
mellomliggende membran av metall i
mellom.
Et par av diskantelementene som
her er benyttet koster i løsvekt alene
omtrent nøyaktig halvparten av veiledende utropspris for et par komplette
Dancer Mini-X!
Som en liten digresjon tillater jeg
meg selv å stille et lite spørsmål om
hvorvidt disse «diamantene» egentlig er bryet (og pengene) verd for de
som vurderer en «oppgradering» fra
Beryllium, slik Usher-importøren tilbyr
eiere av andre og eldre Usher-modeller?
Beryllium høres da vitterlig ut til å
fungere svært bra i de fleste konstruksjoner, og har i undertegnedes ører en
noe varmere, mykere mer organisk
signatur. Men smaken er som kjent
forskjellig fra lytter til lytter. Det er
uansett grunn til å tro ingeniørene – og
muligens økonomene og markedssjefen
også – hos Usher selv har finregnet på
dette.
Men det er mer enn bare diskantelementene som virker påkostet på
denne høyttaleren. Som terminalene.
Ligner veldig mye på WBT. Men er
muligens egenproduserte de også? Og
det er fortsatt selve kabinettene som
imponerer aller mest. Usher har jo en
viss tradisjon å følge her, men det er
uansett ikke helt dagligdags å oppleve
denne kvaliteten i denne prisklassen.
Ekte treverk, et limtreprinsipp av hele
25mm tykkelse, i den velkjente buede
form. Omtrent like stive som hovmesteren i en engelsk herreklubb. Frontbaffelen med de gjenkjennelige «stealthlinjene» álá Avalon, drapert i blank,
svart pianolakk, er faktisk dobbelt så
tykk! Ikke å undres over at disse kompakte boksene veier over 15kg pr stk.
Delefrekvensen er satt til 2300Hz,
altså litt over der våre ører er aller mest
følsomme. Effektivitet oppgis til 87db
for første Watt inn, og nominell impedans ligger på 8 Ohm. Altså ganske konvensjonelt, og Dancer Mini-X bør utfra
disse verdiene anslås å være en relativt
overkommelig last for de aller fleste
forsterkere av en viss kvalitetsklasse.
Selv har jeg stor tro på at en forsterker
med høy klasse A-drift kan være en interessant partner. Eller hvorfor ikke en
litt kraftig rørforsterket, bestykket med
KT88, KT90, KT120, 6550C eller EL34?
Selv om de aller fleste trekk både hva
formspråk og tekniske aspekter angår
aldri så mye er «lånt» eller «imitert»
fra vesten, er den utførte håndverksmessige finish gjennomgående på aller
høyeste nivå. Absolutt lytefri. Velg mellom lys bjørk eller mørk valnøtt.
Oppsett
Disse høyttalerne viser seg gjennom
testen å virke fornuftig dimensjonert
for et lytterom av den størrelsen undertegnede disponerer. Altså ca. 20kvm
(4x5) gulvflate og takhøyde temmelig
nøyaktig 3m. Høyttalerne fungerte veldig bra med omtrent 2.5 m mellomrom
og frontene ca. 80cm ut foran vegg.
I dette tilfelle spillende på tvers av
rommets lengderetning. Dancer Mini-x
tåler godt å stilles tett mot bakveggen,
da bassen ventileres ut via fronten.
All elektronikk er oppstilt langs den
ene kortveggen. Slikt krever lengre
høyttalerkabler, men jeg opplever alltid
67
333 Budsjett: Usher Dancer Mini-X
en gevinst ved ikke å plassere elektronikken stående mellom høyttalerne.
Her spiller kanskje også psykoakustikken en viss rolle, men man reduserer
garantert også mekaniske tilbakekoblinger, spesielt i form av vibrasjoner fra
stående bølger. Videre er det ofte en stor
fordel med god avstand til sidevegger.
Denne omtalen er hovedsakelig basert på et oppsett hvor programkilde
har vært en klassisk EMC1 16/44.1, og
forsterkerelektronikk den integrerte
dynamikkbomben DarTZeel CTH8550.
Altså to spillekåte villbasser, hvor
kanskje førstnevnte kanskje mangler
en smule «raffinement», men samtidig har en varme i mellomtonen som
matcher godt med disse høyttalerne.
Dessverre er min referansespiller fra
EmmLabs på vei til Canada for en
liten makeover.
Musikk
Den franske stjernesopran Veronique
Gens kan vel på mer enn én måte
matche Ushers iboende eleganse.
Uansett blir en gjennomspilling av
hennes «Les Héroïnes Romantiques
-Tragédiennes 3» en absolutt estetisk
opplevelse. Hennes distinkte stemme
skinner med polert glans, uten tendenser i retning av mot flising eller
hissige sibilantlyder, samtidig som
Mini Dancer-X overstrør lytteren med
en superdefinert detaljrikdom over
hele frekvensspennet hele veien opp
fra bunn til en frigjørende utstrakt og
luftig topp, alt gjennomført i en ytterst
homogen vending.
Opptaksrommets dimensjoner blir
trukket opp for lytterens indre øye, og
det er intet mindre enn forbløffende
måten man kan følge det svake,
hviskende ekkoet av luft i bevegelse
som ligger som en skygge bak selve
strupelyden flytte seg i én og sammenhengende bevegelse fra den venstre
høyttaleren på skrått innover og
deretter dø ut et sted bak den høyre.
Transparens og dybdeinformasjon som
absolutt aspirerer til highend-nivå. Er
dette kanskje en trend i tiden? Altså eksepsjonell transparens og holografi fra
en konvensjonell, dynamisk høyttaler?
Jeg mener å kjenne igjen noe av det
samme som jeg i den senere tid også
har hørt fra Marten Coltrane, Dali Epicon og KEF Blade. For ikke å glemme
Avalon Idea. I «gamledager» var det vel
nesten bare elektrostater og andre panelvarianter som kunne vise til maken?
Men med Usher og de ovennevnte
trenger man ikke sitte i den definitive
sweetspot for å oppleve magien!
Fullt så velsmurt er det dessverre
ikke når man legger Beethovens «Missa
Solemis» i regi av Otto Klemperer for
EMI, en bejublet innspilling fra 1966,
innlemmet i selskapets serie av «Great
Recordings of the Century». Usherne
68
sliter her litt med å separere stemmene
i koret og holde den totale orden i presensområdet når det skjer mye på en
gang. Samtidig klart mer antydning til
«glare», spesielt rundt mannsstemmene
i det samme koret. Overgangen mellom presens- og diskantområdet får
totalt sett litt mer «kant». Men jeg
skynder meg å legge til at akkurat det
samme fenomen vil nok også mange
andre høyttalere i noenlunde samme
prisklasse også slite med, fordi dette er
egentlig den definitive syretesten, som
bare relativt få og til dels langt dyrere
konstruksjoner har passert. Her er det
sikkert mange faktorer som spiller inn.
Ikke minst matching. Uansett – akkurat med dette fonogrammet løser både
mine Respons Grand Artist mkll og de
femten år gamle Revel Ultima Gem oppgaven på en mer overbevisende måte.
Glattere struktur og mer luft både i og
rundt utøverne kan stå som stikkord.
For så vidt urimelig å forvente noe
annet, spesielt tatt prisforskjellen med
i betraktning. Jeg vet dette kan virke
som en usaklig sammenligning, men
bare bruker dette som koordinater for
å plassere Mini Dancer-X sånn noenlunde i terrenget.
På grunnlag av gjennomspilling av
en lang rekke album med vid sjangervariasjon finner jeg uansett at Usher
Dancer Mini-X beveger seg i et landskap veldig tett på enkeltutøverne,
uten noe støydempende filter imellom.
Muligens nettopp derfor balanserer
de av og til helt på grensen til det vel
intense når det er harde stålstrenger
og annet metall som skal gjengis. Igjen
er vi inne på systemmatching. Kanskje
snakker vi også litt om delefrekvens.
Kanskje til og med innbrenning av
høyttalerne. Jeg vet lite om hvor mye
spilletid testeksemplarene hadde på
forhånd, men produsenten sier de skal
være fullt innkjørt etter ca. 160 timer.
De fikk uansett mer enn det i undertegnedes varetekt. Men fortsatt skulle
jeg så gjerne hørt hvordan resultatet
hadde blitt med Beryllium i toppen.
Driv
Det meste av dette er glemt etter
relativt få takter av Carlos Santanas
«Shaman». Dancer Mini spenner opp et
stort lerret med en behagelig substans
og markant, organisk stofflighet i
klangfargene. Behagelig mykt gjennom
mellomtoneleddet, som sammen med
de knivskarpe soli fra hovedmannen
surfer på overflaten av et solid fundament, med skikkelig snert og rytmisk
driv og treffsikker timing. Mye av det
samme – dog i langt sløyere og variert
tempo – oppleves gjennom (foreløpig)
siste remastering av Pink Floyds «Animals», hvor det spesielt legges merke
til en fast og kjøttfull kropp i Gilmours
gitar. Disse Usherne virker rett og slett
veldig komfortable med oppgaven.
La gå – de med litt større stuer og
som ønsker en mer overveldende
makrodynamikk, bør kanskje kikke
i en litt annen retning. Dog kanskje
ikke lenger enn en modellstørrelse opp
– den gulvstående Dancer Mini-One,
som hverken vil opptå mer gulvplass
eller loppe kjøpere for avsindig mange
flere kroner. For selv om det via Mini-X
både gjaller godt i basuner og skraller i
paukene under nok en EMI-innspilling
– Holsts «The Planets». Her er både
drama og nerve hele veien mot det
endelige crescendo. Saftig nok, uten at
man direkte skremmes ut av godstolen.
Dancer Mini-X er og blir en stativhøyttaler, med de fordeler og utfordringer
som følger. Som nevnt – for et rom på
ca. 20 kvm savner jeg ytterst sjelden
noe særlig dypbass. Disse høyttalerne
er oppgitt å ha sitt -3Db-punkt såpass
langt nede som 41Hz. Det som foregår
lengre ned enn dette, er som regel kun
av akademisk interesse. Det er mulig
man ikke føler Bachs D-mollfuger
presse like tungt i mellomgølvet hele
veien, men det meste man eventuelt
går glipp av, er i mange tilfeller mest
for dårlig artikulert rumling å regne.
Mini-X spiller i det store og hele med
god orden og kontroll også i denne
enden av frekvensskalen. Fast og fin
hele så langt det rekker nedover.
Uansett nok til at jeg får lyst til å
høre mer gitarbasert rock. Deer Tick
med «Born on a Flag Day» og The Black
Keys’ «The Big Come Up» er begge
særdeles røffe LoFi-produksjoner som
byr på ekstravagante doser den slags.
Nok en gang tar disse monitorene oss
helt inn i de små rommene mellom
hver enkelt av stålstrengene, og gir oss
et tydelig avtrykk av plektrene der de
treffer og sklir av. Imponerende klarhet
hele veien, hvor man absolutt får den
autentiske følelsen av garasjerock i
ordets direkte betydning.
Oppsummert
Usher Dancer Mini-X må først og
fremst sies å være en veldig god «allrounder», som i kraft av sin åpne og
ærlige, ufargede spillestil evner å gjengi
alle typer musikk på en utpreget livsbejaende og engasjerende måte. Dette selv
om den som ekte kvalitetsprodukter
skal, nådeløst vil avsløre alle lurvete
innspillinger. Videre er den et produkt
som kombinerer avansert, fremtidsrettet komponentteknologi og klassisk
møbelkunst på høyt nivå. Derfor bør
den ha de fleste forutsetninger for å
lykkes på et knalltøft skandinavisk
marked. Diamanter er jo den mest
eksklusive fryd for ørene? 3
Pris: NOK 21 995
Importør: DaCapo
69
333 Luksus budsjett kr. 30.000-40.000:
Litt dyrere
– mye bedre
Dette prisgunstige og tilsynelatende enkle anlegget med sin
sofistikerte lyd er bestekjøpet for svært mange av våre typiske
lesere. Og det er låter så fint i et middels stort rom at mange vil
betvile at reprodusert lyd kan bli særlig mye bedre…
Tekst og foto: Knut Vadseth
Et leserbrev i Fidelity beskriver et
bruktkjøpt basisanlegg som har kostet
leseren bare noen få hundre kroner,
men som låter helt utmerket. Selv sitter
vi på hytta 1000 meter over havet og
undres på om det er rikelig med rødvin
eller tynn luft og okygenmangel som
gjør at hytteanlegget med eldgamle
NAD L-40 og de billigste JPW høyttalerene låter så uventet bra, spesielt på
FM fra P-2, tross litt sus.
Selvfølgelig har dette ”lykketreffet”
med forventninger å gjøre, (eller mangel på forventninger), men også ved at
det bare moderat store hytterommet
gir glimrende lydbetingelser med god
dempning og lite flutterekko på grunn
av få parallelle flater. Men i vårt etter
hvert ganske lange liv, har vi dessverre
erfart at det er en betydelig sammenheng mellom pris og kvalitet!
Grei stereo
Og når det gjelder et mer ”vanlig”
stereoanlegg til et moderat stort rom, er
det vanskelig å oppnå musikalsk ”magi”
på denne siden av drøye tyve tusen kroner. Dette selv om vi så gjerne vil tro på
det motsatte. Selv om NAD 3020 jo er
et hi-fi eventyr som vi mer enn gjerne
håper kan gjenta seg (Og gjør det nesten med firmaets nyeste digitale forsterker!), så har vi knapt hørt forsterkere,
CD-spillere eller høyttalere i 3-5 tusen
kroners klassen som ikke forbedres betydelig med bare litt mer penger. Husk
likevel på at disse betrakningene er fra
et tilnærmet high-end ståsted. I forhold
til en billig klokkeradio vil selv et ”best
buy” basisanlegg låte fantastisk.
Det avgjørende problemet med et
70
typisk basisanlegg, er at det ikke kan
fylle større rom og uansett ikke spiller
særlig høyt og samtidig rent. Spesielt
gjelder dette i bassområdet, særlig for
høyttalere, selvfølgelig, men også når
det gjelder elektronikk. Den tradisjonelle tynne ”japanske” klangbalansen
uten skikkelig fundament nedover
er heldigvis etterhvert overtatt av en
mørkere klangbalanse (etter NADsuksessen) som til gjengjeld ofte er
litt”pudding” uten stramhet, trøkk og
detaljer. Til gjengjeld gjerne med en
eller flere ”kanter” i øvre mellomtone
som kan minne om et TV-bilde med
antenneproblemer, eller i beste fall som
om man har skrudd opp med altfor
mye ”sharpness”.
Støy og forvrengning
Et billig anlegg tenderer til å fremheve elektronisk støy og forvrengning
(”knust glass”), og klarer ikke å gjengi
litt mer kompleks musikkinstrumenter
uten en elektronisk ”snerr” over det
hele. Fioliner i et orkster er spesielt
avlørende da typisk forvrenging i dette
for øret særdeles følsomme området
blir mye skarpere og mer metallisk
enn i virkeligheten. Det er knapt mulig
å lukke øynene og ”tro” på det man
hører. Ikke minst gjelder dette stemmekvaliteter som vi alle er veldig kritiske
på. Stemmer skal da låte organisk, ikke
metallisk?
Det kan likevel finnes enkelte
komponenenter i prisklassen som kan
låte overraskende bra. Men når all
forvrengning og feil adderes, har vi
problemer med å skape et virkelig bra
hele. Og noe særlig tredimensjonalitet
og rytmisk fremdrift på grunn av grei
dynamikk, kan man stort sett glemme…
Likevel er det verd å nevne noen av
de beste produktene vi har kommet
over i denne prisklassen. Selv om de
rimeligste NAD-produktene ikke lenger
er noe selvsagt valg i de rimeligste
prisklasser, importerer Hi-Fi Klubben
også elektronikk fra engelske Cambridge som tross en anelse ”råhet” tar
igjen med solid lyd med flott dynamisk
kontrast både fra forsterkere og CDspillere.
Klangmessig opplever jeg at her
finnes tre-fire ulike kategorier. Først
den litt røffe og tøffe Cambridge-lyden
med tilsynelatende bra dynamisk
Dette spontane bildet fra
Stockholmsmessen sier mer
enn ord om musikkens gleder.
kontrast, ofte også med et imponerende
solid bassfundament, men med litt
piggtråd i presensområdet og gjerne litt
skarpe kanter. Generelt imponerende
bra til mye pop – og rock (tross min
beskrivelse tidligere), men kan bli litt
skarp og unyansert i overtonestrukturen på klassisk.
Da er ”NAD” lyden bedre for
orkesterklang, og det var vel dette som
gjorde at nordmannen Bjørn Erik Edvardsen ble så helt sanseløst populær
med sin 3020 forsterker som hadde en
fyldig klang som gjemte bort forvrengning oppover, og som forvrengte på
en ”musikalsk” måte uten å irritere
øregangene for mye. Litt tilbakelent
og snilt låt det, og bassen var en smule
”pudding”. Overtonestrukturen er også
noe innelukket uten særlig med ”luft”.
Likevel opplever mange dette som
margarinversjonen av et langt større og
dyrere forsterkeranlegg. Og mange er
det som har prøvd, noen har også lykkes,
med å kopiere denne oppskriften.
Den tredje generelle type lyd, er den
tilsynelatende superoppløste lyden som
tross all sin super finkornethet synes å
mangle noe av det viktigste; dynamikk.
Transientene kan høres ut som de hopper uten sats fra en trampoline. Eller
det blir som å kaste langt med en neve
potetmel. Og den deilige diskanttoppen
smaker vel mer melis enn ekte marsi-
pan? Selvsagt overdriver jeg, men dette
er altså den noe negative tendensen på
en lydfilosofi som uansett blir foretrukket av mange, og som knapt er verken
verre eller bedre enn andre rimelige
løsninger som må kompromisse med
en eller flere parametre.
Men dette er resultatet ved å prøve
å lage vin av vann, eller om du vil; å
utvinne gull av bly. Den ”verste” lyden
er likevel etter min mening den tynne,
prektige, kjedelige og absolutt blodfattige billigforsterkeren som burde ha
som eneste misjon å være ”stepstone”
for noe som er bedre – og dessverre
også dyrere…
71
333 Luksus budsjett kr. 30.000-40.000:
Tredimensjonal lyd
I denne prisklassen over typisk budsjett vokser artistene i størrelse, og man forflyttes
magisk til selve opptaksrommet med betydelig opplevelse av 3D. Dynamikken er fremdeles litt sløv, men bare ved sammenligning med mange ganger så dyre anlegg.
Tekst og foto: Knut Vadseth
Siden våre lesere består av mer enn
vanlig interesserte musikkelskere, er
det først i gruppen over 30.000 kroner,
at vi begynner å oppleve en nærmest
magisk tilstedeværelse, og en opplevelse av tredimensjonalitet i ikke altfor
store rom. Vi snakker ikke om det magiske lydrommet man kan gå inn i med
ørene som øyne, men uansett at det noe
større lydbilde også oppleves å gi en
opplevelse av opptaksrommet tydelig
plassert i en halvsirkel bak høyttalerne.
Et godt tegn på vellykket sammensetning og høyttalerplassering er at lyden
IKKE synes å komme fra høyttalerne,
men langt utenfor på begge sider og
også noe bak disse. For å få til dette
dybdeperspektivet er det er viktig at
høyttalerne er symmetrisk plassert i
forhold til rommet slik at klangkarakteristikken blir lik for begge. Også
naturlig fokus på blant annet solisten
midt mellom høyttalerne, er avhengig
av dette.
Kompromisser
Også i denne prisklassen er det klare
kompromisser i forhold til maks lydstyrke og evne til å fylle et større lokale.
Og den virkelig dypbassen er ikkeeksisterende uansett om man velger en
stativhøyttaler eller en stativhøyttaler.
Mye bass behøver forøvrig ikke å bety
så veldig dyp bass, bare man opplever
en god balanse mellom mørkt og lyst!
I denne prisklassen mener Fidelity at stativhøyttaleren er et fornuftig
kompromiss da de samme pengene
normalt gir en langt mer avansert
lydgjengiver som faktisk skaper
et større rom og tilsvarende større
lydbilde, tross en smule slankere bass.
Det siste er forøvrig en påstand med
modifikasjoner da mange konstruktører kompenserer mangel på dypbass i
stativhøyttaleren med en noe korpulent
mellombass som gir en ”varm” klangbalanse, men gjerne med litt mangel på
dynamisk kontrast.
En multispiller fra Oppo (105 eller 103) er en meget anvendelig
signalkilde også i det påkostede budsjettanlegget.
72
Men en type 2 ½ veis høyttaler
med gulvstående kabinett og doble
basser, hvorav den nederste ruller av
ganske raskt oppover, kan gi større
virkningsgrad, dypere bass og større ro
på bekostning av en – i det minste teoretisk– dårligere holografi og mer kasselyd. Merprisen kan være beskjeden,
spesielt om du også sparer utgifter til
solide stativer, som for øvrig tar nesten
like mye plass som tilsvarende større
gulvkabinett.
Selv om frekvensgangen ikke er
så veldig forskjellig fra basisanlegget
med et forsiktig frekvensfall både i
topp og bunn, kan man nå med litt
dyrere produkter kunne forvente et
bedre definert grunntoneområde rundt
200-500 Hz og en generelt noe strammere lydgjengivelse med tydeligere
attakk av bedre definerte transienter.
Og opplevelsen av ”knust glass” i øvre
mellomtone– en typisk forvrengningsform – er betydelig redusert. Og den
økte utklingingen og luftighet gir mer
rytmisk fremdrift og så absolutt en
høyere gøyfaktor.
Denne priskategorien er ganske spennende da man med mer eller mindre
vellykket matching i et størrelsesmessig
moderat stort rom kan gi uventet flott
lyd i en ganske overbevisende tredimensjonal akustisk ramme.
Et glimrende eksempel på et slikt
”luksus” budsjettanelegg er for eksempel den elegante alt-i-ett boksen fra
April Aura Note som sammen med
PSB Imagine B for kort tid siden var
vår referanse i prisklassen. Og med
denne som målestokk, har vi sjekket
markedet for å se om det er mulig å
sette sammen et enda bedre anlegg fra
rundt 20-30 tusen kroner. Og det er det,
inkludert mer effekt, men da blir det
også et større og noe mer dominerende
anlegg basert på vanlige prinsipper om
signalkilde, integrert forsterker og 2
høyttalere, gjerne med litt ekstra bass.
Og desto kraftigere forsterker, desto
større lydbilde og dypbass -uansett
høyttalertype!
Men en liten, nesten ukjent forsterker fra England, er vår favoritt i den litt
mer påkostede budsjettkategorien. Og
ikke bare vår; det amerikanske bladet
Stereophile har ”Exposure” på listen
over verdens ”beste” forsterkere tross at
den koster brøkdelen av de fleste andre
på den lista. Men den får etter vår
mening skikkelig konkurranse fra den
norske Hegel som riktignok produserer
i lavkostlandet Kina, men altså er
utviklet og markedsført i store deler av
verden fra Norge! Den minste integrerte fra Hegel har også innebygget usb
dac som kan blåse nytt liv i din litt eldre
CD-spiller samtidig som den konverterer
digitalsignalet fra Internett og PC.
Hvilke som er best?
Begge de valgte forsterkere er glimrende; men vår egen referanse, den
minste fra H-70 fra Hegel som med
sine oppgitte 70 Watt skal være nøyaktig like kraftig– eller om du vil; like lite
kraftig som den engelske. Men H-70
er nesten dobbelt så tung, en gammel
tommelfingerregel som gjerne gir bedre
indikasjoner på strømstyrke enn databladet. Hegel har også en meget god
innebygget usbdac, noe som altså gir
nytt liv i eldre CD-spillere samt utnytter
strømmelyd med optimalt resultat. I
vårt tilfelle kan denne spare deg for
flere tusen kroner ved at du kjøper den
billigste Oppo multispiller og utnytter
digitalutgangen. Men er den norskkonstruerte, men kinaproduserte Hegel
H-70 lydmessig på høyde med den
genierklærte engelskmannen?
Med den rimeligste multimaskinen
fra Oppo (og med fabelaktig bilde) eller
Exposure med vår absolutte favoritt
USB-dac i prisklassen, Z-dac fra Parasound, trenger vi bare et par gode høyt73
333 Luksus budsjett kr. 30.000-40.000:
Innmaten av Hegel H-70 viser
hvorfor det her er mye krefter.
74
talere for å få det til å spille. Vi velger
som vårt beste håp jubileumsmodellen
LS50 fra Kef som vi vet låter himmelsk
fint med store og gode forsterkere, men
sikrer oss med vår budsjettfavoritt Paul
Barton, PSB Imagine, som etter vår
erfaring spiller fint med det meste.
Men hva så med en liten gulvstående
for å se om vi kan få litt dypere bass og
større lydstyrke – uten alvorlige konsekvenser med hensyn til holografien,
stativhøyttalerens sterke side?
En ny CD-spiller er altså ikke helt
nødvendig i dette anlegget, og din
gamle vil med ny dac antagelig låter
mye bedre enn du forventer. Når vi
velger den rimeligste (103) fra Oppo,
hvor vi grunnet digitalbehandlingen
unngår kompromisset med dårligere
analogutganger, så gir vi deg også en
betydelig bonus med full kinomulighet
i gloriøs Blu-ray! En billig flatskjerm og
du har en langt bedre ”hjemmekino”
enn de aller fleste.
For dette kan bli en helt fabelaktig
fin underholdningspakke, etter vår
mening!
Lytting
Det begynte med en nesten uforklarlig
nedtur; kombinasjonen av Exposure
og vår favoritt fra Kef låt så utrolig
ufokusert og dafft at vi begynte å lure
på hva vi hadde begitt oss ut på. Men
igjen; lyd er komplekse greier og må
prøves i praksis!
For dette kan vi da simpelthen ikke
anbefale våre verste fiender! Særlig
vår konsertinnspilling av Rachmanioff
låt skrekkelig, mens Frankie boy låt
passabelt.
Skifte til vår trofaste og særdeles
rimelige PSB hjalp betydelig med bedre
mellomtone og fokus og helt greit
frekvensområde. Men det var først da
vi prøvde den rimelige 2 ½-veis’eren, at
vi syntes det låt mer enn greit.
MEN, så skiftet vi forsterker til
Hegel og opplevde et massivt løfte av
lydkvaliteten fra Kef LS 50. Et viktig poeng er at bassen gikk dypt og
lydbildet var langt større enn hva de
fleste tror kan komme fra en beskjeden
stativhøyttaler. Likevel var det klart
at denne kresne kvalitetshøyttaleren
kunne trenge enda litt mer krefter.
Holografien var for øvrig helt som
forventet; veldig bra.
Også den rimeligere PSB Imagine B
stativhøyttaler klarte seg imidlertid bra
sammen med Hegel og med volumknappen betydelig under tolvtallet
for tilsvarende noenlunde optimale
lydnivå. Her var nå plutselig krefter i
overflod!
Og igjen viste Paul Barton at han
er en mester i å lage rimelige høyttalere med tilnærmet high-end lyd.
Den større, men fremdeles rimelige
Imagine T sammen med Hegel H-70
fikk oss til å måpe; hvilke enorm
Engelske Exposure låter deilig
“engelsk”, men mangler baller.
forskjell fra utgangspunktet med Kef/
Exposure. Det låt stort, oppløst, rent og
med et veldig bredt frekvensområde
med forbløffende god bass og flott
overtonestruktur. Selv dynamikken var
tilsynelatende ok så lenge man ikke
sammenliknet med referanseanlegget –
eller virkeligheten!
Men selv vår klassiske torturinnspilling låt nå imponerende stort og flott,
absolutt i slekt med det vi vanligvis
hører på referanseanlegget. Og det
meste av jazz og pop var bokstavelig
talt en sang og en dans…
Dette var et altfor godt eksempel på
at det ikke bare er å hanke inn ulike
produkter med topptester for så å få det
beste resultatet; alt må prøves sammen!
Og det stoppet ikke der. For selv om vår
Oppo har langt bedre analogutganger
enn på lillebroren 103, var det nå på tide
å sjekke digitalutgangen med den innebygde gratisdac’en på Hegel H-70.
Og med vår Kimber Illuminati digi-
talkabel ble ytterkantene av frekvensområdet betydelig utvidet samtidig
som det ble tydeligere skille mellom
direktlyd og romklang fra opptaket. Det
hele låt enda en klasse bedre og gir Hegel ytterligere et forsprang på mange
konkurrenter i en forbløffende rimelige
prisklasse.
At vi til slutt fikk enda bedre lyd
med Z-Dac’en fra Parasound, er vel en
kuriositet for mange, men selv ville vi
gladelig betalte snaue fem tusen kroner
for å få med siste trevl av potensiale i
et anlegg som allerede overstiger alle
våre forventninger!
Hadde ekspertene fra Elektronikkforbundet hørt dette her i vår stue, så kan
vi bedre skjønne at de ville ha vanskeligheter med å fatte at man får enda
bedre lyd og musikkopplevelser med
enda mer penger. Mer godlyd pr. krone
er det uansett knapt mulig å få. Og
enda større musikkopplevelser i egen
stue koster veldig mye mer…
Second opinion:
Exposure sammen med Kef LS50 var uventet dårlig. Lyden kom rett
og slett ikke ut av de lekre boksene. Med den lille PSB på stativ gikk
det klart bedre, men det var først med den større gulvstående at det låt
mer enn greit.
Men alt gikk mye bedre med 70 watteren til Hegel som bokstavelig talt
hadde langt mer tyngde bak sine wattanslag. Særlig Kef’ene fikk vist seg
fra en langt bedre side, men også PSB Imagine Bookshelf blomstret opp i
både størrelse på lyden, dypere bass og mer lettflytende lyd med krispere
transienter. Men det var den fremdeles rimelige 2 ½ veis’eren som ble
partyløve, og som også imponerte med klassisk lydgjengivelse som så
absolutt var til å kjenne igjen fra vårt high-end referanseanlegg. Særlig
ved å benytte digitalutgangen på Oppo’en, låt dette utrolig fint og med
ytterligere viktige forbedringer med Parasound Z-Dac.
Anders Rossnes
75
333 Luksus budsjett kr. 30.000-40.000:
Sec.op.:
Budsjettkonferanse
På toppen troner altså Oppo 105, noe den skal gjøre gjennom hele seansen. Helt udiskutabelt et produkt av meget høy klasse. Og for all del – ikke bare sett i forhold til prisen.
Av: Jan Myrvold
V
i har alle erfart at denne
særdeles velutstyrte multiformatspilleren kan spise de
berømte kirsebær i meget
celebert selskap. Noe av det
viktigste vi skal sjekke ut, er hvorvidt ekstern dac kan dra lyden enda
lenger samtidig som man kan spare
tilsvarende sum på lillebror Oppo 103.
I denne kveldens åpningsnummer
skal den spille med absolutt overkommelig prisede makkere fra Exposure
og Kef. Og jeg får helt umiddelbart
følelsen av at noe helt vesentlig mangler, spesielt i de krevende Rachmaninov-verkene.
Vi bytter ut Kef med kanadiske PSB,
stativvariant. Disse små moroklumpene
har jo imponert oss kraftig ved flere
tidligere anledninger, så forventningene er ganske høye. Jeg opplever
også umiddelbart en noe bedre match
klangmessig, der kanadierne definitivt
får frem mer kropp og annen organisk
materie fra de rikt orkestrerte Rachmaninov-symfoniene, men noe av dette
går helt klart på bekostning av mikrodetaljering.
Størrelse teller
Da er det på tide å skalere opp et hakk
på høytalersiden. Inn i manesjen
kommer gulvstående storebrødre fra
samme produsent. Og nå skjer det
plutselig saker og ting! Som ved et
trylleslag virker lydpanoramaet mer
enn dobbelt så stort. Vel, man har jo
plutselig fått dobbelt så mye masse
til å skyve luftpartikler med, så det er
nok også forklaringen. Atskillig høyere
virkningsgrad er jo den naturlige
konsekvens av dette, og det merkes til
fulle. Nå åpner musikken seg på en helt
annen måte, og man får en helt annen
sikt innover i orkesteret, hvor det nå
plutselig er et tydeligere og mer detaljert dybdeperspektiv foran lytteren.
Filosofien
På tide å dra litt filosofi inn i eksperimentet. Helt bestemt i form av den
gamle traveren Hegel H70, hvor den
innebygde DAC hele veien forbedrer
enn utmerket gjenngivelse via analogutgangene på Oppo når vi skifter til
76
den digitale motorvei. Det er da klart
for kveldens hittil tydeligste «oppgradering» av totalopplevelsen med gulvstående PSB. Her er tydelig en forsterker
som kan legge mer kraft og tyngde bak
kravene, selv om den på papiret måler
temmelig likt Exposure hva effektytelse angår. Men forskjellene er uansett
svært så tydelige.
Vi opplever også nå en mellomtone
med mer kropp, samtidig en anelse
mindre rom og luft oppover, spesielt
rundt croonerens vokal. Men totalt sett
er det ingen tvil om at Hegel behersker
utfordringene i makrodynamikken
spesielt, noe som også gjør seg utslag
i generelt mer ro og homogenitet over
hele frekvensskalaen. Med mørkere
bakgrunn og mer kontant avlevering
av transienter får undertegnede nå definitivt en mer «musikalsk» opplevelse.
Totalt sett kan man nå tillate seg å konsentrere seg mer om nettopp musikken,
og mindre på hifi. Joda, dette begynner
så absolutt å smake av fugl. Dette er
isolert sett veldig lite som «mangler»
nå for at det hele faller helt på plass.
Hegel H70 må være en av den nyere
hjemmeelektronikkindustriens aller
mest fornuftige kjøp, i hvert fall her
til lands? Et helt utmerket «hjerte» i
et oppsett som helst ikke skal belaste
kjøperens konto mer enn en gjennomsnitts månedslønn.
Med sin innebygde DAC vil jo definitivt denne være en solid lydmessig oppgradering for alle med litt tilårskomne
CD- eller DVD-spillere, og i tillegg et
supert alternativ for alle som helst
benytter strømmetjenester eller har
musikksamlingen lagret på harddisk.
Sjokket
Hva om vi så tenker en ekstern DAC
som budsjettredaktøren skamroste i
forrige blad.? Som tenkt, så gjort. Parasounds lille kompakte Z-modell blir
koblet opp. Og det er klart for et aldri
så ørlite sjokk!
Hva skjedde, egentlig? Som ved et
intergalaktisk supernova er nå alt dratt
lysår i retning av vaskeekte highend!
Rommet er plutselig nå bortimot dobbelt så stort. Roen – og stillheten – mellom og rundt transientene er nå total,
og musikken får virkelig puste, totalt
løsrevet fra høyttalerne. Jeg lukker
øynene, og de forsvinner totalt ut av
bevisstheten. Vi snakker om ren, skjær
nytelse. Nå er egentlig alt på plass – jeg
siterer Lillebjørn (altså trubaduren,
ikke stjernebildet); «– kan man ønske
mere?».
Alt kan selvsagt bli bedre. Likevel
føler jeg nå at dette er et oppsett som
bør kunne tilfredsstille mang en blasert
musikknyter. Her er for første gang i
kveld fullverdig drama, rytmisk attakk,
og ikke minst et perspektiv og panorama som nesten fyller absolutt hele det
Halvorsianske univers, altså redaktørens stue…
Det hele henger vidunderlig glatt
og homogent sammen, og akkurat nå
føles det totalt meningsløst å svi av en
årslønn eller to for å få de få prosentene dette kan bli bedre.
Konfrontasjonen
Vel. Innerst inne «vet» man selvsagt at
det er et solid stykke igjen til referanseoppsettet, som denne kvelden
består av nylig oppgradert APL-rigg fra
Peychev direkte inn i D’Agostinos massive sluttrinn, som igjen forer Marten
Coltrane II. Vi trenger vel egentlig ikke
engang høre på det. Vi gjør det like vel.
Og det oppleves som den innlednings
nevnte realitetssjekken. Det er rett og
slett et helt annet nivå. Som på sin
side like selvsagt heller aldri vil kunne
gjengi den ene og rene sannhet, som
altså er musikken slik den er født i
levende live. Men du verden så tett på
man faktisk kan komme. Og har vi i
Fidelity noen sinne følt oss nærmere?
Neppe.
Dette forholdet forstyrrer uansett
ikke den sinnsro og pur begeistring
undertegnede fylles med av at man kan
få så meget for såpass «lite» som kombinasjonen av Oppo 103/Parasound
Z-DAC, Hegel H70/ PSB Imagine T kan
gjøre. Og det skyldes definitivt ikke
vitaminmangel!
Men da min D-vitaminkilde var gått
under horisonten, sikret jeg meg på
Herrgårdskroen noen ekstra B-vitaminer
på hjemveien… 3
Xeo er trådløs, revolusjonerende og
gir deg friheten du alltid har ventet på
NYHET!
Dynaudio Xeo-serien
Den nye og banebrytende Xeo-serien fra Dynaudio finnes som stativ- og gulvstående
høyttalermodell. Du kobler enkelt og greit dine lydkilder, enten analogt eller digitalt,
til Xeo-senderen. Lyden overføres trådløst og tapsfritt til de aktive høyttalerne og
styres via fjernkontrollen. Dynaudio Xeo kan bygges ut med trådløs lyd i flere rom.
Genialt enkelt og med en lydkvalitet du ikke skulle tro var mulig. Fås i hvit eller sort
høyglansutførelse.
Velkommen til en av våre butikker for demonstrasjon!
Spesielt
anbefalt
Nr. 05/12
HHHHHH
Dynaudio Xeo 3
Stativhøyttaler
Dynaudio Xeo 3 med sender
Gulvstående høyttaler
Dynaudio Xeo 5 med sender
12 595,-
23 995,-
Dyrk lydenskapen
BERGEN Strandgaten 18 • BODØ Storgata 17 • DRAMMEN Rådhusgt. 35 • HAUGESUND Haraldsgaten 183 • KRISTIANSAND Henrik Wergelandsgate 5
LILLESTRØM Storgata 1b • OSLO CENTRUM Hammersborggata 2 • OSLO MAJORSTUEN Kirkeveien 43 • OSLO FROGNER Niels Juels gate 40
PORSGRUNN Hammondgården Storgata 125 • SANDNES Storgaten 61 • FORUS Luramyrveien 1 • TROMSØ Storgata 41 • TRONDHEIM Fjordgata 34
TØNSBERG Nedre Langgate 20 • ÅLESUND Keiser Wilhelmsgt. 22
www.soundgarden.no
333 Roxan Xerxes
Tidløs referanse
Jeg opplevde Roxan Xerxes første gang i London i 1987, og
ble så imponert at jeg satte meg på en pub i South Kensington
for å regne ut om jeg hadde råd til en. Det hadde jeg ikke...
Trond Torgnesskar
N
å, ganske nøyaktig tjueseks
år senere, står 2013-utgaven og spiller i anlegget.
Riktignok bare på besøk,
men likevel.
Roksan Xerxes ble lansert allerede i
1985 av den nyutdannede ingeniøren
Toraj Moghaddam og kameraten
Tufan Hashemi. Ideen bak spilleren
var å isolere selve vinylplaten fra alt
som kunne tenkes å influere på lyden.
Vibrasjoner, motor-og lagerstøy og det
konstruktøren kalte «groove drag».,
støy overført fra motoren via remmen, særlig ved avspilling av kraftig
modulerte partier. Selve platen skulle
holdes så stabil som overhode mulig
for å få ut maksimalt med informas-
78
jon. Det innebar et avkoblingssystem
svært forskjellig fra det som var vanlig,
nemlig det flytende, basert på fjærer. I
Xerxes brukes det kraftige gummiforinger og et tredelt plint, blant annet.
Motoren er avkoblet via et fjærsystem
og gis begrenset mulighet til å rotere
runt sin egen akse for å motvirke overføring av vibrasjoner. Av samme grunn
er spindelen avtagbar, slik at lagerstøy
ikke skal nå platen, og den todelte tallerkenen har mest vekt i ytterkant for
å øke inerti og stabilitet uten å belaste
lageret nødvendig. Roksanfolket har
også alltid hevdet at hastighetsstabilitet
er ekstremt viktig for en spilllers evne
til å gjengi virkeligheten overbevisende.
Det høres sikkert logisk ut, men det er
ikke alle som bruker nok kalorier her.
Roksan har heldigvis ikke kuttet noen
hjørner i så måte.
Netopp fordi det er brukt så mye
tid, tanker og energi på vibrasjons-og
støyproblematikken,og ikke minst oppnådd så forbilledlige resultater når det
gjelder å bli kvitt disse ulumskhetene
som står i veien for musikkopplevelsen,
anbefaler ikke Roksan at man bruker
platestrammer/vekt. Det vil bare føre til
at støyen får hjelp til å nå vinylen, og
sånt driver vi vel ikke med?
Vekk med platestrammeren, altså. Vekk
med hele spindelen, faktisk!
Roksan Xerxes 20plus er såvisst ingen
dusinspiller.
Fint navn, langt liv
Spilleren har forøvrig fått nevnet sitt
etter en persisk prins. Fint skal det som
kjent være.
Det er befriende med utstyr som har
en så imponerende livssyklus. Paralellen til Linns nesten enda mer ikoniske
LP12 er åpenbar. Roksans Xerxes ble av
mange vurdert som den kanskje største
utfordreren til Linns nærmest totale
hegemoni i klassen for britiske referanseplatespillere. Den var klassisk å se på,
men basert på nytenkning.
Min gamle krimhelt, den musikkelskende inspektør Morse, brukte en
Roxan Xerxes. Den aller første episoden
i serien, «The dead of Jericho», hentet
forøvrig handlingen fra en platespillerfabrikant, den fiktive «Roberts Audio
Research». Man kunne endog høre
Morse uttale seg om viktigheten av en
virkelig god platespiller. Men så var
også skuespilleren John Thaw litt av en
audiofil. Det var tider!
Det sier vel også sitt om at musikk
og kultur er mer integrert i den britiske
folkesjela enn i den norske. Vi er som
kjent en skinasjon.
2013-versjonen av Xerxes heter
«20plus», og er vel et elegant ordspill
på vårt eget århundre og den presumptivt ubegrensede levetiden til spilleren.
«Min» (I wish!) spiller var i pianolakkfinish, og ble levert med Roksans
referansearm Tabriz og ypperste MCpickup Shiraz, samt motorstyring og
riaa i samme referanseklasse. Videre
var den satt opp med referanseplint,
noe som betød en ekstra «dempeplattform» under det vanlige plintet. Jeg
har derfor, på grunn av både tids- og
plassbegrensninger, valgt å vurdere
platespillere før man gir seg i kast med
alt sammen. Plintdelenes innbyrdes
forhold til hverandre skal justeres, og
armen har noen egne løsninger både
med hensyn til kontravekt og antiskating som kanskje ikke er helt åpenbare
for en vinylnovise. Alt forklares greit
i den medfølgende litteraturen, men
likevel, noen runder på vinylkarusellen
er nok å foretrekke. Men så er vel ikke
en Xerxes noen innstegsmodell heller,
akkurat.
Roksan leverte et dedikert platespillerbord en gang i tiden, men det er gått
ut. Nå har jo jeg et det står «Wilson
Benesch» på, så det fikk duge. Utstyret
ellers i testperioden var mitt sedvanlige
referanseoppsett med Hovland preamp,
Triodemonoblokker som best kan
beskrives som et hyperpimpa DIY-prosjekt med Western Electric 300B-rør, Impulse H2 hornhøyttalere og kabling og
nettfiltrering fra Oblivion/Celius. Min
vanlige WB ACT Turntable med Koetsu
Urushi måtte vike for den nyankomne
riggen fra nordvestre London.
Lyden, mekanikken og og musikken
Hele faderuttan fikk noen dager med
strøm på før jeg i det hele tatt begynte
å vurdere lyden, men da jeg først satte
meg ned, var Karl Seglems «Ossicles»
først ut. Et intenst og komplekst brygg
av klanger og rytmer som krever sitt å
få grep på.
Xerxes 20 tok bokstavelig talt kommandoen fra første taktanslag. Den
spente opp et voldsomt stort og uhyre
dypt lydbilde hvor hvert enkelt instrument fikk langt mer luft rundt seg
enn jeg er vant til fra min egen spiller.
Åpenheten og oppløsningen var ganske
For ikke å snakke om bassen. Seglems
plater mastres av Audun Strype hos
Strype Audio, og er ikke akkurat kjent
for å være magre i bånn, for å si det
sånn. Xerxses tok så til de grader
kontroll nedover, og avdekket detaljer
også i suboktavene med en kirurgisk
presisjon.Det er mer lengst nede i bassen på mange plater enn de fleste er
klar over. Det er bare synd det koster
litt med slik seismisk presisjon. Roksan
Xerxes lodder virkelig helt ned, og
gjengir det den finner med oppløsning
og sanseløs punch. Dette hører også til
blant min egen spillers sterkere sider,
men Xerxes var et hestehode foran.
For ikke å si «lavere nede». Bassen er
autoritær og potent uten å inneha det
minste av valpefett. Noe mer kontant
enn det Roksankomboen varter opp
med, kan jeg ikke si å ha opplevd fra en
platespiller, rett og slett. Den gir utslag
på Richtrs skala, og innsyn som en
nyutdannet kirurg. Det er nok dem som
ønsker seg mer udefinert buldring, men
de er rett og slett ikke modne for dette
nivået enda.
Xerxes hører også med i den definitive toppdivisjonen når det gjelder å
flytte musikken ut i rommet og presentere lytteren for ekstremt overbevisende tredimensjonalitet. Musikere og
instrumenter ER bare der. Levende og
kroppslig avtegnet, med et befriende
driv og en både rytmisk og dynamisk
autoritet som gjør at musikken blir
fysisk. Sånt får man fot av, rett og slett.
Det er ikke så ofte jeg velger å bruke
akkurat det uttrykket når jeg beskriver
en opplevelse, og det sier nok litt om at
det virkelig får fokus her.
Jeg har etterhvert tre utgaver av
«Xerxes 20 tok bokstavelig talt kommandoen fra første
taktanslag. Den spente opp et voldsomt stort og uhyre
dypt lydbilde hvor hvert enkelt instrument fikk langt mer
luft rundt seg enn jeg er vant til fra min egen spiller.
»
hele oppsettet som en pakke, referanseversjonen av Roksan Xerxes 20plus.
Moghaddam har forlatt Roksan for
en tid siden, og vier nå talentene sine
til kabelproduksjon. Dermed var det
kanskje ikke så lurt å ha en toppmodell
i programmet som bærer den tidligere
sjefens navn. Så nå er mange av de
beste trekkene ved den grisedyre referansemodellen TMS Signature inkorporert i Xerxses i stedet. Det gjelder blant
annet avkobling, lager og motor med
oppheng.
Oppsett
Å sette opp selve spilleren viste seg
å være relativt greitt, selv om det er
en klar fordel å ha litt erfaring med
ekstrem, og detaljeringsnivået kanskje
det mest overbevisende jeg har hørt fra
vinylmediet i min stue. Her er det en
oversikt og et innsyn jeg rett og slett
ble tatt på senga av, Det virker umiddelbart som om Xerxes har en nesten
ubegripelig evne til å hente ut detaljer,
samtidig som det ikke fragmenterer
helheten. Seglems sax låt skremmende
nært og tilstede, mens timing, rytme og
samspillselementene ved opplevelsen
hadde et sterkere fokus enn jeg vanligvis opplever hjemme. Jeg er ganske
bortskjemt der, men dette var hakket
bedre, må jeg si. Musikken fikk mer
spennvidde, dynamikken var nesten
overveldende. Hurtighet, detaljer og
rytme er åpenbart Xerxses´sterke sider.
Beatles´»Abby Road», en fransk fra
´78, en engelsk fra utgivelsesåret og
den sist ankomne fra den digitaliserte
Beatlesboksen. Xerxes overlegent gode
evne til innsyn og oppløsning avslørte
at orginalutgaven var klart mer naturlig
i sin omgang med instrumenter og
klang, samt at den låt som om alle
spilte i samme rom. det var klart fokus
på samspill og bidrag til helheten.
En annen gammel klassiker, Elton
Johns «Captain Fantastic....», ble gjengitt med så mye innsyn at det gav en
følelse av å være der det ble spilt som
jeg ikke kan si å ha opplevd før.
Nigel Olssons trommesett var større,
mer fysisk og gjorde et mer bastant
inntrykk enn noengang før.
79
333 Roxan Xerxes
Samtidigvar detaljeringsnivået så frapperende høyt at det ikke var særlig tvil
om at han nok er en av de mest undervurderte batteristene i engelsk rock.
Så var det gamle Alfred Brendel.
Slett ingen undervurdert musiker,
og en mester ved flygelet. En times
gjennomspilling av Mozarts forskjellige pianokonserter gav et fastmeislet
inntykk av en spiller som har et så ufravikelig grep om lyden, om klangene,
timingen, plasseringen, luftigheten og
dynamikken at alt du spiller får enslags
fremdrift, et insisterende driv, en evne
til å aksellerere ut av høyttalerne og inn
i rommet ditt som gjør at det blir veldig
vanskelig å slutte å spille plater for å
konsentrere seg om andre ting. Dette
er en platespiller som kan få en lettere
overarbeidet sjel til å ljuge på seg en
prolaps for å få en uke å bare spille
musikk på.
Forresten vil det nok glede de fleste
Roksanspekulanter, enten de har prolaps eller ikke, at ingenting av denne
presisjonen og overblikket betyr at
den låter sterilt og kjølig. Tvert imot.
Det er varme og strukturer, klanger
og utklingning, rom og akustikkinformasjon her som plasserer den blant de
mest innsiktsfulle av kilder, og det låter
varmt, men åpent, klanglig mettet, men
lynraskt. Det er ingen lett balansegang
å få til, men resultatet blir desto mer
musikalsk når det sitter. Som her. Og
for de som får meslinger og blomkålører av ordbruken, jeg bruker altså uttrykket «musikalsk» om komponenter
som evner å komme nærmere uttrykket
og fremførelsen enn andre. Jeg tror alså
ikke at spilleren har gehør, bare så det
er sagt.
80
Eliteserien
«On a personal note» som det heter i
Roksans hjemby; Xerxes ser ut som en
platespiller. En klassisk en. Ikke et forkrommet boretårn.Selv om den er eksepsjonelt gjennomtenkt og godt bygget,
med tankegods og løsninger som ikke
gjør den til noe hverdagsprodukt. I min
bok er det et ikke ubetydelig pluss.
Hele denne imponerende
Roksankombinasjonen virker ufattelig sammenhengende og homogen.
Den bringer lytteren så langt inn i og
så nære musikken at den hører med i
min personlege toppdivisjon. Rimelig
er den slett ikke, men perfeksjon har
aldri vært forbundet med små utlegg,
uansett hva det er snakk om. En annen
ting er selvfølgelig at den slett ikke er
dyr. Den er kostbar, javisst. Men den
leverer varene så til de grader at det er
et musikalsk presisjonsinstrumet for
avspilling av vinylplater. Samtidig som
det er en tidsmaskin. Du kan oppholde
deg i samme rom som Hendrix, DuPre
eller JJ Cale, og det må vel kunne sies å
være en ganske ubetalelig opplevelse.
Om man har nok av midler til å
betale for den, selvfølgelig.
Roksan Xerxes er en av de aller beste
platespillerkombinasjonene jeg har
lyttet til noen gang.
Den understreker at vinylmediet har
kommet et stykke de siste årene, det
også. Den er ekstremt imponerende
lydmessig, og en platespiller jeg ikke
har det minste problem med å anbefale
helhjertet. Jeg har hatt noen av mine
beste opplevelser med musikk og lyd i
selskap med Roksan Xerxes. Men sånn
helt på slutten skal det jo pirkes.
Personlig har jeg litt trøbbel med en
armkonstruksjon som helt mangler
fingerlift. Hva er problemet med å integrere det? Med en pickup til nærmere
30.000 påmontert, vil en jo begrense
mulighetene for knekt nålefane. Da
trengs, «in my humble opinion», en
fingerlift.
Spiller og medhørende elektronikk
har en svært høy finish og byggkvalitet.
Med unntak av siste del av referanseplintet, den nederste og integrerte
dempeplattformen. Den kan ikke sies å
se ut som om den hører sammen med
resten av spilleren, med sitt tilløp til
britisk garasjefinish. Her er det definitivt rom for forbedring.
Hva skjedde egentlig? Gikk de tomme
for pianolakk sånn helt plutselig?
Det er sikkert ingen stor sak, men
med en slik «attention to detail» og
finish forøvrig, virker det lite gjennomtenkt.
På tross av den pussige mangelen
på lakk, Roksan Xerxes hører fra nå av
med på min liste over virkelig strålende
komponenter til avspilling av plater.
Den lista er kortere enn du tror, faktisk.
Elstremt godt gjort, Roksan. Men kjøp
for all del mere lakk neste gang.
Bergmann eller Roksan?
Jeg har vært utsatt for endel virkelig
gode platespillere i det siste, kanskje
først og fremst Bergmanns eminente
Magne, omtalt i forrige nummer. Noen
spør seg muligens hvordan jeg kan
være så entusiastisk overfor begge to,
så jeg skal prøve å diversifisere litt.
Her er det viktig å huske på at begge
er lyttet på i hvert sitt oppsett, og med
forskjellig «infrastruktur».Dermed
begrenser dette seg til å være tanker
om inntrykk. Ingenting annet. Begge
spillerne er ekstremt gode på oppløsning, naturlighet, nærvær og musikalitet.
Bergmann er formmessig overlegen,
tross alt. Den har en renhet og en ro
som Roksan ikke helt matcher, mens
Xerxes subjektivt spiller med enda litt
mer baller og dynamikk. Den er litt mer
insisterende. Hva jeg ville valgt, sier
du? Begge to, selvfølgelig. Vi snakker
tross alt om stereo, gjør vi ikke?? 3
Pris på komplett Roksan Xerxes:
Roksan Xerxes 20plus
platespillerverk: NOK 28 887
• Speed Control strømforsyning:
NOK 14 433
• Shiraz MC pickup: NOK 28 887
• Artemiz tonearm: NOK 22 211
• Caspian Reference Riaa:
NOK 16 944
• TMS Xerxes upgrade plinth:
NOK 4 166
•
Importør: Moet Audio
KEF ”The Blade”
333 Cary Cinema 12
Kinomaskinen
D
et sier seg selv at en såpass
påkostet kinomaskin som
Cary Cinema 12 har et
vell av inn- og utganger.
Jeg skal ikke ramse opp
alle her, ei heller skal jeg gå gjennom
alle mulighetene og de teknologiske
triks denne boksen kan utføre, men vil
sviepe innom de viktigste underveis.
Som at den har 4 HDMI-innganger og
1 ut, 7 digitale innganger i tillegg, en
rekke analoge stereoinnganger, hvorav
en balansert XLR, samt en komplett
analog 7.1-inngang, denne er dog kun
single ended.
På utgangssiden skiltes det også med
komplett 7.1 ut i både balansert og SE.
Det er lovlig tett møblert på baksiden
av dette multiapparatet, kan jeg love,
men allikevel oversiktlig og greit. Forsiden har en 6 mm hodetelefonutgang,
i all hovedsak kan daglig drift skjøttes
både fra fronten og den avanserte
fjernkontrollen. Sistnevnte kan for
øvrig programmeres til å lære seg også
andre apprater enn Cinema 12. Alltid
kjekt å kunne styre alle apparatene fra
samme sted.
Boksen veier inn med nær 13 kilo,
82
dette tyder på en fornuftig strømforsyning, det er tross alt kun forforsterker vi snakker om her. (For mer utførlig
informasjon se www.caryaudio.com)
Oppsettet
Mulighetene dette apparatet har er som
nevnt nesten ubegrensede. De fleste
oppsett gjøres greit fra fjernkontrollen,
enten du nå velger å gå manuelt eller
full auto. (Rett nok er det mulig også
å gå inn i menyene fra frontpanelet,
men dette har jeg ikke forsøkt). Det kan
uansett være smart å gå gjennom for å
se hva maskinen selv har valgt, dersom
du kjører et fullt automatisert oppsett
med medfølgende mikrofon. Det er
fort gjort å gå av seg skoene, spesielt vil
valgene av høyttalerinnstillinger kunne
være en seriøs show-stopper. Dersom
du velger posisjon “Full” på frontene,
vil altså hele frekvensområdet rutes
til frontene. Det er dog litt diskutablet
om det er smart at de samtidig stenger
signalutgangen for subwooferen, sånt
kan fort sette grå hår i huet på folk.
Samtidig er det slik at om du setter inn
delefrekvens på f.eks. 60 Hz, vil ikke
frontene få noe signal under denne
frekvensen. Glemmer du da sub, blir
det pistrete nedover, så det er viktig å
ha tunga rett i munnen ved oppsett her.
Selve oppsettet med målemikrofonen
var såre enkelt, og ga svært fornuftige
resultater, jeg kommer tilbake til dette
underlyttetestene. Cary Cinema 12 har
vært satt opp i 2 forskjellige lytterom
og i to svært forskjellige anlegg, og har
vært benyttet både til film og musikk.
Videre har vi testet med både analoge
og forskjellige digitale innganger, med
forståelige resultater i samtlige forsøk,
heldigvis.
Innledningsvis
Som jeg dessverre har fått erfare med
de fleste komplekse digitalenheter, er
det ikke plug & play som gjelder. Det er
som oftest noe som ikke funker 100 %,
så også i dette tilfellet. Men i all hovedsak har Cary Cinema 12 vært svært grei
å jobbe med, og det lille irritasjonsmomentet lar seg omgå i praktisk bruk.
Spiller man rene musikkskiver
fra CD / SACD via HDMI muter ofte
spilleren mellom låtene, og dette takler
ikke Cinema 12 særlig bra. Da oppfatter den at signalet forsvinner, dermed
Cary Cinema 12 gaper høyt. Enormt høyt. Spørsmålet en
må stille seg når man ser alle mulighetene denne kinomaskinen har, er: Gaper Cary for høyt med Cinema 12?
Av Håkon Rognlien
mikken er stor, mens eksplosiviteten
er middels. Det er en viss fokus i nedre
mellomtone, denne fargingen er også
nokså påståelig, slik at det gir en viss
fokus på spesielle enkeltdeler i musikken. Dette er ikke problematisk, snarere
er det med på å gi en nesten unormal
taletydelighet, igjen ingen dum ide,
med tanke på hvor hovedbudskapet i
filmlyd oftest er å finne, nemlig dialogen. I det hele tatt er mellomtonen fra
testobjektet utrolig innsmigrende, her
er lyttetretthet kun et fjernt minne!
Klassisk musikk låter smørglatt og
inntagende, mørke kvelder forsvinner i
Mozarts vakre konsterter, stort deiligere
blir det ikke.
Det lille unntaket
går den selv i mute, og gir ingen lyd
før du har byttet kilde. Men bytter
man tilbake til HDMI, spiller den igjen.
Håpløst. Dette skjer dog ikke på film,
så anbefalingen er å benytte en annen
inngang enn HDMI ved musikkavspilling. Nå er ikke det nødvendigvis ikke
bare greit, heller, all den tid spillerne
der ute ikke leverer hi-rez filer fra de
andre digitale utgangene. Ergo blire
det spillerens analoge utganger som
gjelder. Har du en rimelig blu-rayspiller er dette litt dumt, for kvalitativt
spiller Cinema 12 forbannet bra med
eksempelvis SACD via HDMI; helt
på høyde med gode 10 000-kroners
spillere. Dessuten har ikke rimelige
SACD-spillere spesielt gode analogutganger, heller, så her er man litt låst.
Det skal tas høyde for at dette problemet kun gjelder testeksemplaret, men
om musikk via HDMI er aktuelt for
deg, bør dette sjekkes ut.
Analogt (musikk)
Beskrivelsene i dette avsnittet relaterer
seg til nøytralt innstilt oppsett, uten
romkorreksjon.
Det er liten tvil om at Cary Cinema
12 er et svært gjennomtenkt produkt
såvel teknisk som lydmessig. Dog er
det et spørsmål om det er mulig å
tune avspillingsutstyret perfekt for
både filmlyd og musikk. Grunnen til
denne tvil fra undertegnede, er å finne
i en viss forskjell i fokus fra disse to
leverandører av lyd. Filmlyden briljerer
med en litt myk gjengivelse uten
skarpe kanter, samt voldsom dynamikk,
mens musikk ofte er innspilt detaljfokusert og tidvis nokså “på” i enkelte
frekvensområder. Opplevelsen med
Cinema 12 er, noe overraskende for
undertegnede, at den er tunet i retning
filmlyd i seg selv også. Med dette mener jeg at den låter mykt, behagelig og
elegant, samtidig som den svinger seg
med et voldsomt dynamisk uttrykk. Det
finnes rett nok et lite unntak fra dette
hovedinntrykket, kommer tilbake til
dette senere.
Med SE-inngangen, det være seg fra
Marantz UD 7005 eller den fabelaktige
SA11S3, gir Cinema 12 et svært tiltalende og homogent lydbilde. Det heller
mot det myke, nokså mørkt stemt, men
noter at dette også er knyttet til lav
forvregning oppover i frekvens. Dyna-
Jeg ble positivt forbauset ved innkobling av den analoge XLR-inngangen,
ettersom denne faktisk er stemt lysere
enn SE inngangen! Her finner vi en
tuning med et tydelig steg mot hi-fi, på
denne måten opplever jeg at fleksibiliteten i et allerede utrolig anvendelig
produkt øket enda et par snepp. Vi
opplever også nå at musikken flott
endrer karakter etter inspillingens
natur. Det blir særdeles tydelig, faktisk
i så stor grad at det blir klart sagt i fra
om noe ikke er helt på merket. Rommet blir enormt, det er enda åpnere
og mer elegant, men samtidig noe
kjøligere, faktum er vel at jeg følte
enkelte innspillinger litt i overkant i
den retningen, overraskende nok. Av og
til opplevde jeg derfor å fortrekke den
klangige stofflighet fra SE-inngangen,
selv om denne også maskerer noe mer.
Til tross for så vel egen skepsis som
vitenskapens avvisning av kablenes
påvirkning, opplevde jeg forskjeller ved
bytte av signalkabler, fant et rimelig
par fra proffmarkedet som passet som
hånd i hanske, og fikk frekvensområdet til å balansere perfekt. Sølv er som
kjent nederlag!
Klangen i presensområdet, der de
organiske klanger råder, er bare helt
strålende! Strykere, pianoer, stemmer.... Som nevnt er mellomtonen
så bra at den er rent ut sagt magisk,
med en slags evig ro, her finner vi
følelsen av high end, av å virkelig
være der. Dermed flyter andre sats
fra Beethovens pianokonsert nr. 4 i G,
“Adante con moto”, innspilt på Wembley 1974, med BBC Sympony orchestra,
utrolig autentisk fra høyttalerne. I
skuffen på SA 11S3 ligger en SACD,
kjørt analogt ut, da denne spilleren
ikke overraskende har enda bedre DAC
og analogutgang enn kinomaskinen.
På den annen side bremser det litt på
utklingningen, denne er vel kun middels bra, jeg finner det litt underlig,
ettersom det meste andre peker i mot
så vel åpenhet og detaljering som burde
slippe det meste igjennom.
Grunnet det totale klangbildet fra
83
333 Cary Cinema 12
Romkorreksjon med medfølgende mikrofon fungerer
fint, men spiser dynamikk!
Cinema 12 opplevde jeg for øvrig at jeg
absolutt koste meg mest med klassisk
musikk i testperioden.
Digitalt
Jeg nevnte HDMI inngangen, grunnet
litt trøbbel med denne ved avspilling
av musikk, kan det derfor bli nødvendig å kjøre med optisk eller S/PDIF
inn, dette ekskluderer som kjent SACD,
for de som måtte bry seg om sånne
særheter. DAC’en i Cary Cinema 12
er en Burr Brown 32/196, altså klar
for det meste. Igjen oppleves den å
konkurrere med universalspillere i 10
000-kroners klassen, jeg synes dette
er absolutt brukbart, for, som jeg har
gjentatt til det kjedsommelige, forskjellene på digitalavspillerne er en god
del mindre enn prisgaloppen kan tyde
på. Grunntrekkene er som før, varm,
elegant, noe fokus nedover i mellomtone og øvre bass, en viss mangel
på presisjon i bassområdet. Særdeles
lyttevennlig lyd, voldsom kraft, men
litt mangel på transienthastighet. Eiere
av fullblods hornhøyttalere vil merke
dette tydeligst.
Jeg kan nevne et svakt punkt, det har
forsåvidt vært litt omtalt underveis,
men bare for å ha det klart, mellombassen tiltrekker seg oppmerksomheten,
og er relativt monoton klanglig sett;
dette peker mot heving av et relativt
spesifikt frekvensområde. Ikke nødvendigvis feil når man spiller film, skal det
vise seg...
Film
Jeg har vel vært innom det allerede,
Cary Cinema 12 er tunet for film, og
det høres! Enten vi kjører James Bond,
Woody Allen eller Joe Bonamassa, er
dette dundrende hjemmebane for dette
multiapparatet.
For det første tilføres en aldeles grusomt brutal kraft nedover ved behov,
jeg har da knapt hørt makan. Selv
om vi nok har å gjøre med litt deilig
84
film-overdriv, er det så elegant gjort at
det bare er å nyte hvert sekund. James
Bond får fantastisk slagkraft i actionscenene, “Quantum of solace” har aldri
vært mørkere, kraftigere og voldsommere. Gjett om jeg liker det!
Om vi ønsker en rolig kveld foran
lerretet kan Woody Allen gjøre jobben, stemmenes sonore klang og den
ubeskrivelige taletydeligheten gjør
sånne funderende filmer store tjenester. De underbygges med klar diksjon
og vakre lydkulisser, jeg synes det
alene er verdt investeringen i en slik
maskin. På den andre enden av skalaen
dundrer konsertopptakene avsted med
godstogenes ustoppelighet, igjen er
mellomtonen fantastisk, og gjør opplevelsen enda mer grandios. Samtidig underbygges dette av en noe overdrevet
voldsomhet i bunn, hvliket bare gjør
opplevelsen større enn virkeligheten,
og Joe Bonamassa fyller Royal Albert
Hall med en lyd så diger at jeg banner
på at han hadde blitt imponert selv, om
han visste om det!
Korrigere rommet?
Det er som nevnt svært enkelt å kjøre
en automatisk romkorreksjon, og
virkningen er formidabel. På godt og
vondt, må jeg få tilføye. For utvilsomt
ryddes det opp i alle områder, det blir
klart mer lytefritt, alt har en fabelaktig
kontroll og ufeilbarlighet som er... drit
kjedelig.
Jo visst blir det tydeligere og renere,
det er lite uønsket klang fra harde flater
og ymse møblement, men hvor pokker
ble livet av?
Nå bremses alt ned, akkurat det
er krise, da hurtighet ikke er denne
preceiverens sterkeste området fra
start, heller. Videre forsvinner for en
stor del skyvet og brutaliteten, til fordel
for en høflighet av episke dimensjoner.
Sånn kan vi ikke ha det, vi med horn!
Og egentlig kan ikke Cary Cinema 12
ha det sånn heller. Når jeg har vært
så tydelig på dette, er det dog viktig å
forklare det følgende: Cary Cinema 12
har en av de mest avanserte og vellykkede romkorreksjonssystemene jeg har
hatt den tvilsomme glede å lytte til. For
selv om denne også tar vekk en masse
liv, er så å si alle andre enda verre. Cary
beholder i det minste sin egen særdeles
gode klangbalanse og taletydelighet,
samt store mengder eleganse og oppløsning. Så om du absolutt føler for å
drepe dynamikken din, er kanskje Cary
Cinema 12 den beste enheten du kan
bruke til å gjøre det!
Totalt
Cary Cinema 12 er en absolutt medrivende og forførende forforsterker /
AV-prosessor. Skal du kjøre ren stereo,
finnes nok tung konkurranse der ute,
men tenker du kombinasjon av kino
og stereo, er dette virkelig et utrolig
spennende produkt. Voldsomhet og
eleganse er paret på intelligent vis til
en svært behagelig lytteopplevelse, jeg
har hatt stor glede av så vel musikk
i stua som film i hjemmekinoen i de
ukene jeg har hatt gleden av å ha Cary
på besøk.
Har du ønsker i alle mulige retninger,
er dette definitivt en alt-i-ett kinomaskin du bør sjekke ut. Stygt kommer
den i hvert fall ikke til å spille! 3
Cary Cinema 12 7.1
preciever / AV-prosessor
Pris: NOK 34 990
Import: Lsound
Møt oss på HI-FI MESSEN i Horten!
Den 26. og 27 oktober
Vi er spesialister på platespillere, rørforsterkere,
kl. A forsterkere og kabler.
Les mer på våre to nettsider:
www.norskhificenter.no og www.audioakt.no
Tilbud på Chord og Organic Audio kabler også hos våre forhandlere!
Vi selger 3.000 vinylplater fra butikken vår
i Storgt. 22 i Horten
Pickuper: Vi forhandler bl.a. Ortofon, Koetsu og
Soundsmith. Be oss om råd!
Rørforsterkere: Vi er nå godkjent som eneimportør for PrimaLuna i Norge. Ingen rørforsterkere
i denne prisklassen har fått flere utmerkelser for
lyd og kvalitet enn PrimaLuna. Vi forhandler også
AMR, Air Tight, Ancient Audio, Audio Valve, EAR,
JAS Audio, Unison Research og Viva Audio.
Klasse A forsterkere: Vi låner ut Sugden klasse A
forsterkere, slik at flere skal oppdage hvor mye
bedre lyd en klasse A forsterker har.
Kabler: Vi hjelper deg å velge RIKTIGE kabler.
AUDIO AKTØREN og Norsk Hi-Fi Center har slått seg sammen
Tlf 33 07 44 11 el. 92 89 57 73 E-post: [email protected]
333 Tung hi-fi: ca. kr. 100.000
Fysikk på roteloftet
D
ette anlegget er vi ganske
stolte av da det i utgangspunktet spiller bra med
akseptable kompromisser, har klart definert
forbedringspotensiale samtidig som
det er glimrende til hjemmekino i 2
kanaler – og med enkel utbygging til
multikanal. Men multispilleren Oppo
med innebygd volumkontroll ble tross
alt et lite problem...
Et godt hi-fi anlegg til rundt 100.000
kroner er vel selve drømmen for de
aller fleste av oss. Med 3 noenlunde
liktprisede hovedkomponenter til kr.
30.000 pr stykk, er vi i grenselandet
mot ekte high-end, et begrep som skal
uttrykke en forestilling om det aller
beste praktisk talt uten kompromisser,
hverken teknisk eller økonomisk. Men
selv et 100 tusen kroners anlegg har
altså mindre kompromisser som man
forsøker å kamuflere så raffinert som
mulig med optimal matching.
Men en god match vil uansett mest
bli teori da de færreste av oss, inkludert fagbladene, knapt har tilstrekkelig
oversikt og kunnskap til å kunne sette
sammen et anlegg som garantert gir en
totallyd som er bedre enn hva summen av de enkelte komponenter kunne
indikere. Men det er likevel drømmen
om denne magiske kombinasjonen
som gjør vår hobby så utrolig morsom
og spennende. Og det som gjør at en
fornuftig omtale av et produkt ikke er
”Seriøs” hi-fi i stereo med muligheter for multikanal: ca. kr. 100 000:
Dypbass, stort lydbilde og betydelig detaljerikdom.
Tekst og foto: Knut Vadseth
86
noen facit, men likevel bør gi grunnlag
for en grovsortering av aktuelle ”må
høre” komponenter.
Det beste anlegget er derfor knapt
noen tilfeldig sammensetning av
terningkast seks-komponenter, for de
som tror på en slik tabloid tilnærming til den største musikalsk opplevelse. Det er heller en prosess med å
finne ut hvordan eventuelle sterke og
svake sider ved det testede produktet
forsterker eller i beste fall minimiserer
hverandres svakere sider.
Men først og fremst er det å finne
ut om lydkvaliteten stemmer overens
med dine musikalske preferanser og
lydsmak. Og en – eller helst flere hi-fi
publikasjoner – kan altså være en god
hjelp til grovsorteringen. Men husk
at alle bladene har sine helt subjektive vurderinger, og ingenting er mer
subejektivt enn tekniske målinger som
sjelden gir noe klart bilde av den total
lydkvaliteten! Det er virkelig gøyalt
å sammenlikne de såkalte subjektive
vurderingen av lyden i f.eks. Sterophile
med de tekniske målinger som står under eller ved siden av med liten skrift…
Man skal heller ikke ukritisk godta
testerens subjektive vurdering og mer
eller mindre ærlige begeistring over det
testede produktet, men heller finne ut
om hvorfor testeren er begeistret. Eller
ikke! Virker argumentasjon for eller imot
fonuftig i forhold til dine erfaringer?
Og hvordan låter så det typiske 100
tusen kroners anlegget?
Større og mer detaljert
Den viktigste forskjellen fremfor et
mindre og rimeligere anlegg er selvsagt at man kan spille høyere og med
dypere og bedre definert bass. Her er
også utvilsomt mye bedre dynamisk
kontrast og mindre forvrengning, men
fordelene med dette kan lett overhøres
Uten pre:
fordi man også gjerne spiller høyere.
Kattene er ikke lenger grå, men begynner både å få mer presis form og farge.
Og størrelsen på lydbildet har vokst
dramatisk! Dette selv om det holografiske ikke nødvendigvis er særlig
mye bedre, men fordi man ofte spiller
noe høyere og opplever et mer solid
grunnfjell av bass.
Med høyere lyd, hører man selvsagt
også flere detaljer selv om oppløsningen ikke nødvendigvis er særlig mye
bedre, selv om også denne biten er
mer på plass. Og ved å spille høyere får
man automatisk bedre gjengivelse av
bass og diskant fordi hjernen din ikke
lenger favoriserer mellomtonene, noe
den automtisk gjør ved lavere nivåer.
(Fletcher Munson hørekurve)
Større lydbilde, større feil
Et større problem er at høyere lyd og
et større lydbilde også forstørrer FEIL
Oppo/Parasound/XTZ
Greit nok, men heller ikke mer. Relativt stort lydbilde, men for
flatt. Lyden mangler ekspansjonsvilje, og høyttalerne har en
resonant karakter i mellomtonen. Det virker som om lyden
mangler homogenitet. Slett ikke min kopp med te, dette her.
Med «Gamle Krell» som kilde og preamp kom klangfargene,
ekspansjonsviljen og spillegleden. At kilden og forforsterkeren
har mye å si, er det ikke tvil om. Digitale volumkontroller på
Opponivå blir aldri annet enn en nødløsning i forhold.Men uansett forbedringer, noen komponenter kommer til kort.Den litt
hule mellomtoneklangen i XTZ ble ikke så aksentuert, men den
er der. Som alltid er det ingen trær som vokser inn i himmelen.
Anders Rossnes
87
333 Tung hi-fi: ca. kr. 100.000
88
XTZ divine 100 er et av de beste høyttalerkjøpene
om du forlanger virkelig “tung” hi-fi.
Oppo 105 (og 103) er et fantastisk kjøp med muligheter
for det meste med 7 toms sølvplater både til lyd og
bilde. Men den innebygde volumkontrollen er et tveegget sverd.
i lyden, ikke minst i det sensitive området rundt øvre mellomtone. Og det
er nettopp her mange sliter med denne
”knust glass” lyden som kan skyldes en
problematisk overgang mellom bass/
mellomtone og den typiske dome eller
en litt for billig diskanthøyttaler som
”brekker opp” eller overstyrer ved de
laveste frekvenser (ca.2,5 kHz). Pluss
jitter fra CD-spilleren som skyldes
unøyaktigheter med den interne klokken, generell støy fra strømnettet samt
påvirkning av radiobølger. Og masser
av andre ting…
Alle disse ”problemene” er mindre
enn på rimeligere utstyr, selvfølgelig,
men siden lydbildet er større vil det
likevel kunne forstyrre like mye eller
mer for musikkopplevelsen. Men glem
altså ikke at her også er betydelig større
innlevelse og begeistring som motvekt
mot en smule frustrasjon for de umusikaliteter som også dukker opp. Og det
hele er som så mye annet i det levende
livet av holdningsmessig art; man
kan velge om man skal glede seg over
den glimrende lydkvaliteten som de
færreste i kongeriket har hørt maken
til utenom konsertsalen og de beste
kinoene, eller man irriterer seg over de
mindre artifakter som ødelegger for
den ”perfekte” lyd.
Det er likevel liten tvil om at vi nettopp i denne gruppen opplever størst
forskjeller mellom grei lyd som man
like gjerne kan oppnå med et godt sammensatt budsjettanlegg, og strålende
bra nær livet musikkoplevelser som
virkelig beriker din sjel om det meste
stemmer.
Så hvordan sette sammen et seriøst
hi-fi anlegg som skal kunne klare seg
greit mot et flere ganger så kostbart
high-end anlegg?
Integrert eller delt forsterker
Mens budsjettanlegget med ytterst få
unntak baseres på en integrert forsterker i ti-tusen kroners klassen, finnes
det både fra Parasound og andre delte
løsninger som kommer innenfor prisrammen i den dyre ende av totalt
100 tusen kroner. Med en moderat
skeivfordeling har også hjemlige storheter som Hegel og Electrocomapniet
glimrende tilbud til rundt femti tusen.
Likevel vil de fleste godta en forsiktig reduksjon i effekt og den kritiske
strømforsyningen ved å prioritere en
integrert forsterker hvor forforsterkerdelen er montert i samme kabinett
som effektdelen. Mange produsenter
leverer tilsynelatende en integrert
forsterker til prisen av effektforsterkeren alene, men disse gratis lunsjene
eksisterer som kjent ikke, og både
effektforsterker og forforsterker er en
smule nedsdkalerte versjoner av den
dyrere løsningen med effekt– og pre i
2 bokser.
Ofte er likevel den integrerte løsningen likevel et bedre kjøp pr. krone
samtidig som den tar mindre plass og
med mindre kabelsøl. Også sistnevnte
en fordyrende detalj. I de fleste tilfeller
vil vi anbefale en god integrert forsterker i dette drømmeanlegget til rundt
100-tusen kroner, men som du vil finne
ut, hører vi ikke engang på oss selv …
Stativ eller gulvstående
Mens de fleste av oss i Fidelity generelt foretrekker en god stativhøyttaler
fremfor en noe dårligere gulvstående
med en smule mer bass i de lavere
prisklasser, vil et budsjett på 20-30
tusen kroner OGSÅ gi deg en meget akseptabel lydgjengivelse i for eksempel
en typisk 2 1/2 veiser, en kosteffektiv
løsning i et typisk bassreflekskabinett.
Dette er en gulvstående toveishøyttaler
med doble basser hvorav den nederste
bare hjelper til i dypbassen, mens den
øverste også deler til den sedvanlige
domen.
Men også en større stativhøyttaler i
denne prisklassen har atskillig bedre
og dypere bass enn sine rimeligere
brødre, og er samtidig både mer lineær
og oppløst med et generelt ”glattere” og
mer finkornet lydbilde enn disse. Vi får
gjerne også mindre ”kasselyd”, noe som
blant annet skaper bedre dynamikk og
mindre grums i lydbildet. Og igjen må
det presiseres at ”stor” lyd bare i mindre grad skyldes dyp bass, men heller
god dynamikk i et gjerne mindre, men
solid kabinett.
Vi vil derfor være veldig forsiktig med å anbefale en billig ”rocka”
storhøyttaler som spiller høyt, men
med mye rummel, kasseresonans og
annet grums. Noen har spesialisert seg
i nettopp slike upresise bokser med
mange og store elementer, men la deg
ikke lure. At vi likevel ender opp med
en virkelig stor høyttaler, skyldes at det
også her finnes unntak. Og XTZ har
vunnet våre hjerter i en glimrende balanse mellom stor lyd og rimelig presis
lyd, selv om den da rasper med seg en
uforholdsmessig stor del av budsjettet.
Imponerende er den uansett til prisen–
også utseendemessig…
Signalkilde
Signalkilden er selvsagt avgjørende viktig for den lydkvaliteten– og ikke minst
størrelsen av dette lydbildet– som til
slutt høyttaleren får mesteparten av
skylda/rosen for. Det lar seg knapt gjør
å reparere lyd som i utgangspunktet er
ødelagt. Vinyl er et interessant alter89
333 Tung hi-fi: ca. kr. 100.000
nativ til den tradisjonelle CD-spilleren
som nå er like mye for nedadgående
som vinyl var det for 30 år siden. Eller
en mer fremtidsrettet digitalkonverter
som kan utnytte Nettlyd og CDplater
lastet ned på harddiscen…
Men fremdeles er vel en god CDspiller en anvendelig og og praktisk
signalkilde, tross alt pepperet. Og en av
de aller beste er norsk! Så scoopet gjør
du om du får tak i en Electrocompaniet
MC-1 (up) på bruktmarkedet; en perfekt match til både forsterkere og høyttalere. Dette ikke minst for sistnevnte
som trenger litt mer dynamisk kontrast
i bass og mellomtone for å låte akkurat
så bra som de ser ut!
Men selv til dagens nypris (kr.
38.990)anbefales denne spilleren da
den sparker nytt liv i alle
CD-platene dine! Og kombinasjonen med resten
av dette anlegget er altså
bare fantastisk!
multikanalutgave mot et pristillegg
på kun kr. 5000 pr ekstra likeverdige
kanal i samme kabinett! (3 kanal og 5
kanal) For en liten merutgift kan man
altså gjøre seg klar til en utvidelse til
senterkanal og senter pluss bakkanaler.
Vi valgte det første og benyttet et aktivt
høyttalersystem til bakkanalene.
Selv med bare 2 kanaler har vi knapt
med budsjett til stereo forforsterkere,
for ikke å snakke om en dyr multikanaldekoder. Heldigvis er analogutgangene på Oppo 105 uventet gode
i samtlige kanaler, men særlig via
balanserte utganger i stereokanalene.
Også den innebygde volumkontrollen
fungerer uventet bra. Men da den er
digital ”stjeler” den oppløsning om du
må dempe mye. Men her har vi altså
tradisjonell plassering – mer etter boka
– om man etterhvert mener at denne
plasseringen ble mer en forandring enn
en forbedring…
Skal du også ta hensyn til videobildet, er det mindre spillerom for
plasseringen, og dermed viktigere med
reguleringsmulighetene på XTZ Divine.
Lyden av multianlegget
Med Oppo 105 som signalkilde direkte
inn på Parasound’s prisgunstige 250
watter i Halo-serien, opplevde vi
umiddelbart en veldig godt ”hjemmekinoanlegg” med fantastisk dypbass og
massevis av krefter, men med en smule
mangel på klangfarger og homogenitet
i forhold til et typisk high-end anlegg.
”Jævla bra kinolyd”, som flere i testpanelet uttrykte det. Og
det lå vel litt kritikk
her? Flere mente
at XTZ-høyttalerne
hadde mye av
Oppo BDP 103 multispiller:
skylda for en smule
NOK 5 900 (+ NOK 1 000 for sonefri Blu-ray)
Multispiller med pre!
mangel på homogHeldigvis finnes det en
enitet (høyttaleren
(Alt: Electrocompaniet MC 1 UP: NOK 38 990
langt billigere løsning
for alltid skylda),
(brukt ca. NOK 8-15 k.)
som er NESTEN like bra,
men et raskt skifte
men som også gjør så mye
av signalkilde til vår
mer. Og som uansett kan
gamle, trofaste Krell
Parasound Halo A21 2x250 w:
være et første trinn mot et
KPS 25 med inneNOK 24 990 (for snaue NOK 5 000 ekstra
strålende bra multianlegg.
bygget pre, viste at
pr. kanal kan du få en 3- eller 5 kanal versjon)
Igjen er EC på banen
dette var feil.
med sin nyeste multiKompromisset lå,
spiller basert på et Oppo
som forventet, helt
XTZ Divine 100: NOK 47 990
drivverk, men med
klart i Oppo’en som
(leveres også med mindre, men matchende
EC-elektronikk på den
jo også i forhold til
balanserte stereoutganden vanlige ”tomhøyttalere for senter og surround)
gen. Men dermed dobles
melfingerregel” er
prisen i forhold til Oppo’s
råbra til prisen, men
Parasound Halo P5 stereo dac/pre: NOK 9 990
egen luksusversjon som
som uansett kan
i tillegg til å ha meget
låte enda bedre via
(se artikkel foran i bladet)
gode analogutganger på
en dedikert forforsamtlige kanaler, også
sterker. Personlig
har usb-inngang, ørten
kjører jeg dette
internettadresser for film,
anlegget i både 2 og
musikk og nyheter pluss
5 kanaler via den
råflaks da Halo-forsterkerne har noen
avspilling av det meste som er lagret
meget gode Krell multikanaldekoder
pinglete potmetre på inngangen som
på sølvplater, selvfølgelig også SACD
omtalt med en ”sec. op.” lagt ut på våre
faktisk virker glimrende, og som gjør at nettsider. Da låter hele anlegget en hel
og Blu-ray. Pluss volumkontroll av
du kan balansere lydvolumet slik at du
samtlige analogutganger!!!!!!!
klasse bedre da både dac og analogdeikke behøver å dempe så mye digitalt
Jeg vet simpelthen ikke om Oppo
len er langt bedre enn hva man kunne
for ”normalt” stuenivå. At også høyter like god på de balanserte stereoutforvente til prisen av Oppo’en. Imidlertalerne kan finjusteres på klangbalanse, tid koster denne dekoderen like mye
gangene som EC, jeg har aldri hørt de
kan være et pluss selv om jeg konsamtidig, men forskjellen er uansett
som resten av dette anlegget, men viser
sekvent opplevde ”flat” frekvens som
ikke dramatisk.
uansett hvilket potensiale som ligger
den mest vellydene i dette oppsettet.
Men Oppo er faktisk strået hvassere
i valgte drivverk, effektforsterker og
Jeg vil heller bruke mer tid på ulike
på multikanal, og har altså en innebygd
høyttalere.
plasseringer av høyttalerne. Og jo drisvolumkontroll som er langt bedre enn
Like før vi går i trykken, fikk vi imitigere desto bedre! Selv har jeg fått atbare en nødløsning om du i første
dlertid – som første blad i verden – tak
skillig pepper for min plassering 1/3 fra i den nye forforsterkeren til Parasound
omgang ikke har råd til en god forforlengderetning og vinklet innover med
sterker. Og dermed er du også langt
som sammen med Oppo, makter mye
en plassering ganske nær sidevegg. Alt
på vei mot et multikanalanlegg uten
av det samme som Krellen i to kanaler,
er ”egentlig” feil, men det vet antagelig
særlige kompromisser …
men som koster tiendeparten! Og den
ikke høyttalerne som i 90% av tilfellet
historien er så god at den er skrevet
Vinn, vinn!
låter det jeg vil påstå er ”best” akkurat
som en egen sak foran i bladet! Hvis
Vi valgte tidlig i prosessen Parasound
der du sikkert har sett det på ulike
du i tillegg får tak i en brukt Electroforsterkeren A-21 som til mindre enn
bilder hos Fidelity.
companiet topplader, har du ytterligere
kr. 25.000 leverer solide 250 watt pr.
Det koster uansett ingenting å prøve,
hevet den totale lydkvaliteten mot ekte
kanal i 8 ohm, og som også leveres i
og man kan alltids gå tilbake til en mer
high-end!
90
91
333 Tung hi-fi: ca. kr. 100.000
Innmaten på
Parasound Halo A31,
3-kanalversjonen av
den mer kjente A21.
Sec.op:
Hundre høvdinger
Etter å ha hørt på toppen av lykke for ublu summer i form av Fidelitys referanseanegg,
tar vi turen inn de nesten normale, og sjekker ut hvor langt vi kan komme med hundre
høvdinger til virkelig tung hi-fi. Det kan vel ikke annet enn å gå galt?
Av Håkon Rognlien
I
deen er altså å la en Oppo universalspiller levere det hele,
volumkontrollen inkludert. Naturlig nok, og heldigvis, vil
jeg nesten si, er nedturen fra referanseanlegget til et godt
100 000-anlegg formidabel. Og etter å ha fordøyet det
hele en stund kjenner jeg fortsatt en klar skepsis overfor den
digitale volumkontrollen. Dette til tross for at fiffig innstilling av inngangsfølsomheten på effekttrinnet muliggjør kreativ bruk av kun det øverste spekter i det digitale domenet.
På denne måten minimerer vi tapet, men låter det bra?
Jeg får ikke fot for dette, det blir for kunstig og summarisk, klangfargene blir for få og enkle til at dette tar helt av.
Jeg har faktisk hørt enklere anlegg låte mer virkelighetsnært.
Nedover låter det digert og kraftfullt, det skal sies, og
dermed fungerer det supert til film, som oftest er jo også
kuløren på filmlyd noe mer pastell, og dermed lettere å få til.
Litt parlamentering, og redaktøren setter inn en veldig
god pre.
Dermed er ballet i gang. Klangfargene finner frem, høyttalerne viser hva de er laget av. Og mastodontene fra XTZ er
da også noe av det heftigste man kan kjøpe til et allroundan-
92
legg med film som en av aktivitetene! Med en bedre DAC
enn den som er innebygget i Oppo’en blir de hele enda mer
homogent og klangrikt, og vi er da også på vei oppover i pris
med skremmende hastighet. Dog er sannheten at verden
etterhvert bugner av strålende DAC / pre-kombinasjoner, og
vi aner store muligheter.
Setter vi inn flere kombinasjoner fra mer og mindre
avdankede referanseprodukter livnar det i lundar så det
holder på redaktørens kinoloft, Electrocompaniets tilårskomne AW 180 får igjen lov å drive de beste Responshøyttalerne så vi måper, og vi må bare innse at noen ganger
er de gamle bare eldst. Men dette tilhører avdelingen for
high-end!
Men et totalt allroundanlegg for film og lyd i hundretusenkronersklassen med fantastiske resultater er absolutt mulig,
men løsningen med digital volumkontroll finner jeg ikke
optimal, må jeg innrømme. Det finnes i sannhetens navn
enda bedre veier helt fram, selv om de relativt sett kostbare
XTZ som fronthøyttalere, sammen med 250 watteren til
Parasound, får lov til å sjokkere deg totalt!
Skitt inn er skitt ut!
Av Jan Myrvold
Når redaktøren kaller troppene til
kinoloftet, inneholder det gjerne
økt risiko for tunge løft i ulendt terreng. Har ikke tall på hvor mange
høyttalere av middels amerikansk
kjøleskapsstørrelse en har ekspedert opp eller ned de stupbratte
trappene. Men stolene på loftet er
gode. Og redaktøren har på forhånd
fått alt av nødvendig infrastruktur
på plass. Vi er altså på kinoloftet,
men skal danne levende bilder
utelukkende i vår egne mørklagte
hoder. Musikken skal få utfolde seg
uten forstyrrende flimringer over
sølvduken. Settingen kan ikke bli
stort bedre.
Oppo 105/Parasound
A21/XTZ Divine
Uff. Rett fra den magiske stunden
med vinyl to etasjer lavere, føles
den mentale nedturen like bratt
som den oven nevnte trapp. Det
låter rett og slett lite homogent,
hvor det spesielt rotes til i øvre
mellomtone. Joni Mitchell med
fullt symfoniorkester gjør så godt
hun kan, men budskapet «Both
Sides Now» blir direkte ullent, både
i direkte og overført betydning.
Opplever mye støy, eller «fnitter»
rundt stemmen hennes, samtidig
som jeg savner både fokus, drama
og dimensjonering. I rettferdighetens navn skal det nevnes at
det går noe mer kontant til verks i
Griegs A-moll med Andsnes. Men
det males med vel brede og tykke
strøk, og mikrodetaljering fra
strykerne uteblir i stor grad. Alt i
alt brukbart til litt mørkere klanger,
men totalt sett en smule uinspirerende.
Undertegnede kaster alle beskyldninger i retning av de svenske
sarkofagene av noen høyttalere.
Altså XTZ. Ha, visste det nok! Kinagreier. Vet jo tross alt fra kort tid
tilbake hva Oppo og A21 er i stand
til på sine respektive områder.
Krell/Parasound A21/XTZ
Eeeeeh – hva skjedde? Det meste er
plutselig på plass! Og høyttalerne er
fortsatt de samme! Hmm. Jeg begynner å se meg om i rommet. Hvor
har redaktøren gjemt Magica fra
Tryll? For på magisk vis presenteres
musikken langt glattere og friere,
med større skala og en helt annen
homogenitet. Glemte jeg dynamikken?
Mikrodetaljeringen er også betydelig bedret, helt uten at de kommer i fokus. Bare elegant krydder,
som også betyr mer luft og bedre
sikt innover i lydbildet. Mer fokus
nå, og gode gamle Mitchell låter
som seg selv igjen. Altså guddommelig. Altså – vi kan forkaste alle
anklagene mot XTZ, saken avsluttet.
Men der ser man altså nok en gang
hvordan liten tue kan velte stort
lass. Bare så synd at «lasset» nå
plutselig har fått triplet prisen….
For ordens skyld prøver vi å
kjøre Oppo-signalet ikke bare
utenom volumkontroller men også
utenom dac, og heller rute den
gjennom Krell. Vi snakker fortsatt
om divisjonsforskjeller fra Oppos
analogutganger. Totalt sett med
litt mindre rom og luft enn å kjøre
«ren» Krell. Ellers meget organisk
i klangen, med fyldig struktur, som
spesielt gjør seg godt på de massive
strykepartiene i Grieg-klassikeren.
Faktisk litt mer avslappet også.
Påstand
Ok, så har vi i dunkle omgivelser
fått skjermet oss nok noen timer fra
sommerens skumle strålinger, og
dermed fått manifestert både gamle
og nye påstander. Vi forventer likevel ingen Nobel-pris i fysikk. Vi er
da beskjedne.
De gamle påstandene dreier seg
om vinylens fortreffelighet og at
kvalitet ofte står i et slags stabilt
forhold til pris. Heldigvis med
enkelte unntak, som jo bekrefter
regelen. Den ferske påstand er at
programkilde og forforsterkere er
av enda større betydning enn hva vi
har likt å innrømme. Shit in = shit
out, var det visst noen som sa…
93
333 Tung hi-fi: ca. kr. 100.000
Dovent øl?
Hva skjer med rimelige digitalpotmetre på CD-utgangen? Ingenting, bortsett fra at musikken
blir like oppkvikkende og friskt som et glass nytappet pils etter noen timer i sola…
Av: Knut Vadseth
Den glupe ideen med dette storslagne
stereoanlegget med rimelige potensiale
for utbygging til multikanal, er oppdagelsen av at den glimrende multispiller Oppo 105 faktisk har volumkontroll på samtlige utganger, en heller
underkommunisert kjempefordel. Nå er
riktignok ulempen med de aller fleste
digitalpotmetre at de stjeler oppløsning
jo mer de aktiveres, men når jeg oppdager at den tiltenke effektforsterker fra
Parasound har muligheter for en analog
volumkontroll av inngangene, så er det
jo mulig å justere kombinasjonen slik
at man på ”normalt” høyt lydnivå demper Oppo’en lite eller ingenting. Hah!
Tynn lyd
Selvsagt har jeg i erindring de mange
dårlige opplevelser med den tynne,
triste og todimensjonale lyden som ofte
blir resultatet uten en god forforsterker.
Men som et første skritt på veien til et
tilnærmet high-end anlegg med STOR
lyd, syntes jeg det hele fungerte ganske
greit. Så gjør som jeg sier, ikke nødvendigvis som jeg gjør. For selv spilte
jeg det samme anlegget sammen med
en Krell multikanal dekoder med både
bedre dac’er og en glimrende forforsterkerdel. Og det må innrømmes at det
totale lydnivået da vokste fra grei hi-fi
til tilnærmet high-end. Men så koster
denne Krellboksen (les sec. op. andre
steder i bladet) mer enn resten av dette
anlegget til sammen!
94
Mobbing
Første test
Jeg syntes uansett at mitt forslag til
100-tusen kroners anlegget låt mer
enn greit selv uten pre, og inviterte
redaksjonen i Fidelity for å få applaus
for mine gode analytiske vurderinger
og kritiske ører! Igjen; Hah! For makan
til urettferdig mobbing fra en gjeng
bortskjemte high-endere. Les selv!
Men det satte i gang en prosess hvor
vi oppgraderte de enkelte komponenter
for å sjekke hvor de største problemene
lå. Alle ga i begynnelsen de råbillige
XYZ høyttalerne skylda for alt som var
galt, men da vi satte inn en langt bedre
signalkilde med dedikert forforsterker
(Krell KPS 25sc), skjønte alle – til og
med redaktøren – hvor skoen trykket!
Heldigvis hadde vi tidligere testet en
forbusende rimelig pre, også denne fra
Parasound, som kostet under 10 tusen
i balansert utgave, og som opplagt ville
kunne bli et naturlig forbedringspotensiale i 100-tusen kroners anlegget,
eventuelt for senere innkjøp. Men da vi
bestilte denne for fornyet evaluering,
fikk vi beskjed om at de akkurat hadde
fått et tidlig produksjonseksemplar av
etterfølgeren i hus. Ville vi som første
blad i verden låne den nye Parasound
Halo P5 noen dager? Ikke bare skulle
dette være en langt bedre pre enn den
gamle P-3; den hadde også innebygget
omtrent den samme dac’en som fikk
Anders Rossnes til å gå bananas i forrige Fidelity. Og da denne dac’en utvilsomt er enda bedre enn de som sitter
i Oppo 105, kan man derfor spare 5-6
tusen kroner ved å velge den rimeligere
Oppo 103 med samme drivverk. Men
da med mindre kostbare dac’er og analogutganger, men som du nå altså ikke
lenger trenger.
Hva skulle så hele herligheten,
inkludert også en mer enn brukbar
Riaa, så koste? Den nærmest sensasjonelt gunstige prisen er altså en helt
egen historie som du kan lese foran i
bladet…
Forforsterker
Og selv om Krell også som drivverk låt
betydelig bedre enn digitalutgangen
fra Oppo (det er nonsens at det ikke er
forskjell på drivverk), så var det først og
fremst forforsterkerdelen på Krell’en
som dro opp lydkvaliteten ganske så
dramatisk. Enda en gang viser det seg at
forforsterkeren er veldig kritisk for sluttresultatet i de fleste anlegg. Forforsterkeren JC-2 fra Parasound var hanket inn
som aktuell for vårt forslag til high-end
anlegg, og ga tett på samme gode resultater som vår egen Krell. Men prisen på
nærmere et halvt hundre tusen kroner
stemte dårlig med budsjettprofilen i
dette ellers nøkterne storanlegget.
Virkningen på 100 tusen kroners
anlegget kan du lese om på den neste
siden.
100 tusen kroners anlegget med Parasound P5 PRE:
Nyanser og naturtrohet
Testpaanelet hoiet av begeistring da vi fikk satt inn Parasound P-5 mellom Oppo-spilleren
og forsterker. Lydkvaliteten ble dramatisk bedre og musikkoplevelsene veldig mye større:
”Årets definitive budsjettpreamp!”, mener de ...
Genistrek!
Så hva skjer når vi setter inn Parasounds hysterisk ferske
(Fidelity er første publikasjon i verden som får låne den..)
budsjettpreamp i oppsettet? Den har dac, riaa, subwooferkontroll og USB inn, og er et utrolig fleksibelt produkt, men
akkurat nå er det preampfunksjonen som gjelder.
Det er et hav av forskjell kontra digital volumkontrtoll, i
alle fall. Det låter mye mer fritt, oppløst og naturlig. Det er
langt mer avslappet, større og mye mer armslag rundt alle
musikere og instrumenter.Det er en homogenitet her som er
ganske bemerkelsesverdig til denne prisen. Og nå uttaler jeg
meg forsiktig! Lyden blir påfallende mer ekspansiv og i rommet, mens den med digitalt volum virket mer tilbakeholden
og nølende. Digitalt volum er som dovent lettøl der Parasounds lille smykke spiller som årgangschampagne.
Når en så stor forbedring kan oppnås for «små» 10.000. er
et en solid audiofil lårhøne til alle som påstår at en preamp
er unødvendig, og at man kommer i mål med en rimelig
volumkontrollløsning. I min bok er kanskje ikke forforsterkeren selve hjertet i anlegget, men om ikke annet er et et
høyst nødvendig hjertekammer. Man kommer ikke utenom,
og det beviser Parasounds nye baby med bravur her. Årets
definitive budsjettpreamp! (Og det sier jeg før jeg har testet
ut alle mulighetene den har.)
Trond Torgnesskar
Sensasjonelt bra!
Jeg kalte Parasound ZDac for sensasjonelt bra i forrige Fidelity – løp og kjøp! Men i denne nye preampen fra samme
leverandør får du enda mer for pengene. Etter å ha klatret
alle trappene til redaktørens loft/hjemmekino/high end rom
var det bare å spisse ørene – er dette lyden av budsjett high
end for folket? Er dette lyden av de beste analogkildene fra
en digital avspiller/hard disc? Svaret er, etter min mening,
ja. Digitallyd med alt liv og all spilleglede inntakt: dette er
lydgjengivelse som får deg til å reflektere over musikernes
og solistenes innsats – over komponistens intensjoner eller
verkenes og musikkens oppbygging. Produsentens små justeringer og bruk av klang blir åpenbar, og parametre som rom
og perspektiv kan defineres uten fnugg av tvil. Og, dårlige
musikkproduksjoner avsløres nådeløst – men blir akseptable
så lenge innholdet er bra nok. Svinger gjør det også – som
bare pokker! Altså – ekte high end lyd. Selv vektløshet som
jeg etterlyste i Zdac testen – her er den i fulle monn. Både
høyttalerne og forsterkeren skal nok ha sin del av æren for
det – i forhold til mitt budsjettalternativ til ca kr. 40 000.
Men lyden er i samme familie – men her altså minst et hakk
mer troverdig og svært nær det beste jeg/vi har hørt.
Et high end anlegg skal gi full skala, naturtro dimensjoner. Og her skiller man klinten fra hveten – det finns
ingen budsjettanlegg som gir deg hele symfoniorkesteret
– hele kirkeorgelet eller den fulle og hele live-feelingen uten
unoter og i all sin velde og prakt. Men dette er nettopp hva
kombinasjonen Parasound/XTZ gjør der oppe på loftet til
redaktøren. Samtidig får det fram nyansene og detaljene
som hever lytteopplevelsen til full naturtrohet. Selv en Frank
Sinatra i 50talls monoutgave er utstyrt med den smektende
røsten som er så lett gjenkjennelig, og som man kan nyte
i all sin prakt til tross for primitivt opptaksutstyr. Faktum
er at det nettopp på denne innspillingen ble klart for oss i
testpanelet at dette anlegget er noe helt uten om det vanlige
i prisklassen! Og for mange av dere der ute: fullt oppnåelig
selv med digitale kilder.
Anders Rosness
95
Neste nummer kommer fortløpende som
Full test av den nye hybridforsterkeren fra APL kommer snart på audiofidelity.no
Lenge leve
audiofidelity.no
Dette Fidelity nr. 62 er det fjerde og siste bladet for i år.
Dessverre er det sannsynligvis også det siste totalt da vi ikke har funnet
noen ny redaktør/utgiver som er villig til å fortsette i noenlunde samme spor.
V
i har ikke villet selge Fidelity
til andre magasiner, da vi var
usikre på den videre skjebne
i et stadig mer krevende
marked. Vi kunne tjene en
håndfull penger på dette, men det
ville stå i veien for vår plan B som er
nettdrift. Og som fra å være en kriseløsning nå synes like spennende som
da vi startet opp Fidelity med to tomme
hender og salg av et par forsterkere
for 11 år siden. Og det gikk jo over
all forventning. Nå selger vi deler av
referanseanlegget for å komme på nett!
Vi vil prøve en fremtid som en blogg/
nettavis på vårt allerede kjente adresse
96
audiofidelity.no. Det er ikke tilfeldig at
navnet er satt sammen av to av de mest
respekterte og seriøse hi-fi bladene her
i nord. For at den snart 70 år gamle
redaktøren, altså jeg, skal få litt mer
fritid, vil dette bli et teamarbeid med
gamle – og forhåpentligvis nye medarbeidere med større individelt ansvar og
litt løsere snipp. Redaktøreansvaret vil
gå på omgang, mens utgiveransvaret
fortsatt blir hos Forlaget Fidelity AS.
Har vi altså tenkt så langt…
Gratis nedlasting!
Nettstedet audiofidelity.no skal altså
bli et Fidelity som på nett vil prøve
å ivareta de idealer og de ideer som
Fidelity (og Audio) bygget på, hvorav
uavhengighet fra sterke pressgrupper
fra både lesere og annonsører er krevende og samtidig helt vesentlig.
Klarer vi å lage en spennende og
troverdig nettside, håper jeg å ha et
betydelig antall lesere som igjen vil
gjøre det formålstjenelig å annonsere
hos oss. Slik kan vi betale for nettleie
og teknisk drift. Men vi har en enda
viktigere ressurs bak oss; en nesten
ubegrenset entusiasme! Og vi planlegger at all nedlasting skal være enklest mulig. Og derfor absolutt gratis!
nettavis/blogg på audiofidelity.no
Vi har derfor ikke, i hvert fall ikke
starten, økonomi til særlig avansert layout og store bilder slik som vi til nå har
vært kjent for. Men vi skal gjøre så godt
vi kan å presentere stoffet på en delikat
måte og med den vanlige miksen av
musikkstoff og utstyrstester, spesielt i
den tyngre kategorien. Som du kanskje
har registrert, har vi allerede valgt å la
det meste av musikkstoffet beregnet til
dette nummeret gå rett på nett. Dette
som en forløper til et forhåpentliugvis
aktivt high-end forum med ukentlig
fornyelse. Men Stein Arne Nistad med
sin ”Godt Norsk” ville vi ikke unnvære
i vårt siste glansede magasin! Han
åpner hele blekka med sin siste vals!
Men omtale av siste plata til Bod Dylan,
finner du allerede på
www.audiofidelity.no.
Ja, vi har da lange tradisjoner å ta
vare på. Og de fleste av disse tar vi
selvfølgelig med oss til den elektroniske kommunikasjonshimmelen.
i mellom, men må da ta til takke med
A-magasinet?
Kunne vi dra audiofidelity litt mot
bare fidelity-troskap – også på andre
områder som foto, film, reiser og
morsomme high-end dupeditter som
gjør livet så mye gladere? Flere i redaksjonen har betydelig kunnskaper om
ting utenom hi-fi’en, og vil utvilsomt
være villig til å dele denne med oss
andre. Og dette gjelder sikkert også
mange av dere?
Den økte muligheten for to-veis kommunikasjon blir uansett en spennenede
og nyttig greie. Og i motsetning i bladet
hvor vi hadde et begrenset antall sider
til disposisjon, er det knapt noen faktske grenser på nettet. Og null problem
for leseren til å kutte om de synes pølsa
blir for lang.
Vi tenker også at vi i den gamle
Fidelity redaksjon– pluss mange nye
med stor erfaring – skal ha faste tider
på nettstedet vårt slik at man kan
utveksle erfaringer i nåtid.
Bilde?
Flere high-end tester
Som enkelte vet, er jeg i utgangspunktet fotograf og filmprodusent,
men måtte etterhvert legge dette bak
meg da jeg ikke maktet flere hatter
etter oppstarten av Fidelity.
Jeg håper å få lov og anledning til å
skrive litt om bilder og reiser og slikt
på det nye forumet? Min urealiserte
drøm har vært å lage et ”ekte” mannfolkblad i motsetning til de nesten
komiske karikaturen av mannen vi
finner i enten de tøffe machobladene
med pupper og jakt, eller den motsatte
ytterlighet med mannemanikyr og
moter. De jeg kjenner er vel mest midt
Og så minner vi om at vi allerede har
mer enn et tiårs hi-fi historie liggende
tilgjengelig på aufiofil.no, tilsammen
mer enn 6000 sider frem til forrige
nummer 61. Og nå også med oppdatert
Index.
Men først og fremst vil vi fortsette
å teste de beste high-end produktene
på markedet og har allerede en uhyre
spennede hybrid rør/transistorforsteker
i kikkerten. Denne er laget av Alex
Peychev, mannen bak vår absolutte
favoritt CD-rigg. Han vil forøvrig også
være tilstede med komplett anlegg på
årets high-end messe i Horten.
Vi kjenner så absolutt igjen lydfilsofien
fra CD-riggen med ekstrem oppløsning
og både stor og uhyre presis holografi
og romopplevelse. Og den tredelte
effektforsterkeren med innebygget
pre-spiller både stort og med skikkelige
baller via Coltrane-høyttalerne i finstua.
Jeg har da også akkurat hørt den
råeste holografiske opplevelse i hele
mitt liv fra to kanaler med opptak
fra filmen ”Twister” med lydeffekter i
tillegg til musikken som varierer med
sølvklangen fra vindklokker mot et
angripene uvær som tygger og spytter
ut gamle herskapshus som knekkebrød.
Det er full gåsehud når tordenen ruller
rundt deg på alle sider, også bak, selv
om høyttalerne vitterlig står 3 meter
foran.
Men det er faktisk klassisk orkestermusikk, og ikke minst den vanskelig
balansegangen med kammemusikk
som verken må bli for tynn eller feit for
å fungere overbevisende, som er indrefileten. Og APL 3-boks forsterkeren er
klangmessig ganske nøytral, men med
en anelse fokus på frekvensfløyene.
Men med så lite forvrengning i det vanskelige presensområdet, at de tandre
overtonene for en gansg skyld kommer
helskinnet gjennom elektronhelvete.
For en full test må du altså titte innom audiofidelity.no litt nærmere jul.
Hvor du da også vil finne andre tester
og musikkstoff.
Ha en fin høst!
Knut V.
avtroppende redaktør i Fidelity
Abonnement
Ved eventuelt å legge ned ved årsskiftet, samtidig
som vi tydelig flagget usikkerhet om videre drift i
forrige blad, vil Forlaget Fidelity AS ha oppfylt sine
forpliktelser ovenfor langt de fleste abonnentene.
Noen få vil ha et blad til gode, mens abonnenter vi
skylder mer enn to utgaver er svært få.
abonnenter som IKKE ha betalt portotillegg (kr. 50)
eller har latt banken kreve oss for utgifter ved overførselen, må regne med å bli trukket for dette. Vårt
største problem med å rydde opp i dette, er forøvrig
at porto og ekspedisjonsutgiftene blir like store
eller større enn gjelden.
Vi kunne ha solgt denne abbonnementsgjelden til
andre magasiner med forjeneste, men tror de fleste
opplever det bedre at vi prøver å komme på nett,
selv om dette også kommer andre like mye til gode.
Men vi vil uansett gjøre vårt beste for alle som vil
ha penger tilbake dersom ingen overtar driften av
Fidelity innen årsskiftet.
Dersom du vil forfølge krav på ikke leverte blad, er
vi selvsagt klare til å imøtekomme dette, men håper
du da sender oss et brev eller en mail. Utenlandske
Mvh
Knut Vadseth,
Forlaget Fidelity AS
97
Gratis nedlasting av
ALLE tidligere utgivelser!
Bladene ligger som gratis nedlastbare PDF-filer.
www.audiofidelity.no
99