Download Report

8
KULTUR
FREDAG 6. AUGUST 2010
Kultur
Kontakt kulturredaksjonen på [email protected]
ROMAN OM BRANNDRAMET I FINSLAND
Gjenforteller historien om
Aldri har han gitt så
mye av seg selv i en
bok, aldri har han
vært mer spent på
publikums respons.
Gaute Heivoll håper
leserne tar «Før jeg
brenner ned» som
kjærlighetserklæringen den er ment
som.
Han er kledd i svart, har skygger
under øynene og en mørk historie å fortelle. Til uka kommer
Gaute Heivolls niende bok, som
er basert på en av Norgeshistoriens verste pyromansaker. I
1978 ble ti branner stiftet i Finsland, Gaute Heivolls hjembygd
nord i Songdalen kommune.
Folk unngikk med nød og neppe
å brenne inne, men hendelsen
skapte sår.
– Jeg er spent på reaksjonene.
Men jeg håper leserne tar boka
for det den er ment som, nemlig
en kjærlighetserklæring til mitt
eget opphav – til bygda, folket
og landskapet, sier Heivoll.
Han ønsker ikke å henge ut
folk eller rippe opp i det som er
vondt.
– Mitt ønske er å løfte skjebnene og historiene fram og gi
dem verdighet, ikke å gjøre
vondt verre.
Boka skrev han i løpet av fem
intense måneder i fjor.
– Det var lett, men samtidig
veldig tungt. Da jeg var ferdig,
følte jeg at jeg hadde gitt alt.
Derfor vil det gjøre meg vondt
hvis noen blir såret.
DRAMATIKK. Hun hørte knastringen fra bildekkene der ute.
Den lave motorduren. Lyden fra
en radio. Så stanset bilen helt.
Hun hørte døra gå opp, så stillhet. Hjertet steg i halsen. Hun
kom seg inn igjen på kammerset,
slo på lyset og røsket i mannen.
Denne gangen våknet han, men
han kom seg ikke opp før de begge
hørte et høyt smell og singling i
glass ute på kjøkkenet. Allerede
da hun kom ut i gangen kjente
hun den gjennomtrengende eimen av bensin. Hun røsket opp
kjøkkendøra, og ble møtt av en
vegg av flammer (Utdrag fra boka).
Johanna Vatneli fikk huset
sitt brent ned natt til mandag 5.
juni. Denne natta var den verste,
med tre samtidige branner i den
vesle bygda. To bolighus og låven til domorganist Bjarne
Sløgedal brant ned, mens et hus
ble forsøkt påtent.
– Det var ei dramatisk natt,
nærmest med krigslignende tilstander. Folk satt på trappa med
gevær og holdt vakt, forteller
Heivoll.
Han påpeker at boka er en
blanding av fiksjon og virkelige
hendelser.
– Romanen er basert på virkelige hendelser, men er ingen blåkopi.
Noen av romanfigurene har
virkelige navn, som for eksempel ekteparet Johanna og Olav
Vatneli, andre er oppdiktede.
Brannstifteren i boka er – som
den virkelige gjerningsmannen
var – sønn til bygdas brannmester.
– Men min brannstifter er
ikke identisk med den virkelige
brannstifteren, presiserer forfatteren.
BRANNSTIFTERENS SPOR. Vi
sitter i bilen til Heivoll. Han skal
ta oss med på en reise i brannstifterens spor. Han kjenner disse grusgrå landeveiene ut og
inn, han kunne tatt seg fram her
i blinde. Vi glir opp foran en
enebolig langs veien.
– Dette huset ble forsøkt påtent natt til 5. juni, forteller Heivoll.
Brannstifteren knuste vindusruta og helte inn bensin.
Han tente først en fyrstikk som
sluknet, så en til. Kvinnen i huset så ham gjennom vinduet, og
han så henne. Han kastet fyrstikken mot ruta, men bommet.
Så kjørte han videre. Det gjør vi
også.
– Han svingte ned her, sier
Heivoll, og tar en krapp sving til
venstre.
Etter brannforsøket hos ekteparet Fjeldsgård, dro brannstifteren til nabokona
– Nå har brannstifteren forsøkt å tenne på der oppe, sa han
til henne. Hun har fortalt meg at
hun fryser på ryggen hver gang
hun tenker på episoden, forteller Heivoll.
Brannstifteren dro videre. En
liten bakke unna ligger gården
og gårdshuset til daværende
domorganist i Kristiansand,
Bjarne Sløgedal. Hele låven
brant opp den juninatta. I ettertid ble en ny låve oppført, men
gapet mellom låvebroa av stein
og det nye bygget vitner fortsatt
om hendelsen.
– Det er nærmest noe symbolsk over det, at det er noe som
ikke stemmer eller passer, sier
Heivoll.
SKJØR BALANSEGANG. Vi parkerer foran Finsland kyrkje, trekirka fra 1803 har et av Norges
best bevarte treinteriør. Søndag
4. juni ble Gaute Heivoll døpt
her, dagen før den verste brannatta. Da hadde folk holdt vakt
ved kirka i flere dager.
– Folks største frykt var at kirka skulle bli påtent. Det var det
verste som kunne skje, forteller
Heivoll.
Kirka besto. På dagtid mandag 5. juni ble gjerningsmannen
tatt. Den 21-årige sønnen til
brannmesteren hadde selv deltatt i slukningsarbeidet. Han
hadde brukt brannvesenets
bensin i ildspåsettelsene. Mannen ble erklært ikke strafferettslig tilregnelig og fikk en
dom på fem års sikring. I romanen forteller Gaute Heivoll parallellhistoriene om brannstifterens liv og sitt eget liv. De hadde ganske like utgangspunkt,
kom fra samme sted, var begge
flinke på skolen og var godt likt.
Med en av dem gikk det veldig
galt. Det kunne det ha gjort med
begge, mener Heivoll.
– Marginene i livet er små.
Heivoll mistet faren som 19åring og avbrøt jusstudiene. Selv
mener han skrivingen ble redningen.
– Jeg fant fram til meg selv og
hva jeg ville gjøre.
Vi er tilbake på tunet foran
barndomshjemmet til Heivoll.
Her satt faren med gevær på
trappa og beskyttet huset mot
brann sommeren 1978. Her ble
«Før jeg brenner ned» skrevet
32 år senere.
– Lykke til med boklanseringen!
– Takk. Det trenger jeg, sier
han og rusler inn med romanen
i neven.
BRANNSTASJONEN: Dette var, og er fortsatt, Finslands brannstasjon.
– Brannstifteren var sønn av bygdas brannmester, og brukte bensin herfra til
ildspåsettelsene., forteller forfatter Gaute Heivoll. FOTO: TORSTEIN ØEN
Tekst: Ingrid Anthonsen
[email protected] – 90 87 00 91
FAKTA
Gaute Heivoll
쑺 Alder: 32
쑺 Yrke: Forfatter
쑺 Bosted: i Finsland
med kona Anita og sønnen Vetle
쑺 Aktuell: Gir ut sin niende bok
«Før jeg brenner ned» neste uke.
Den handler om de ti brannene
som rystet Finsland i 1978.
Boka «Himmelen bak huset»
(2008) blir film i 2011.
BRANT TIL GRUNNEN: Huset til Johanna og Olav Vatneli brant til grunnen
natt til 5. juni, som var den verste brann-natta. ARKIVFOTO