Det dumme kommer som

16
Østlands-Posten – lørdag 20. juli 2013
BØK
1
2
Det dumme kommer som
Han skynder seg bort til det gamle skrivebordet når han våkner, Gaute Heivoll (35). Der skriver han i drømmens
kjølvann, før den kritiske sansen våkner presis klokka ti. Utenfor hyttevinduet glitrer Viksfjord. En tomhet har likevel sneket seg inn etter den nye romanen «Over det kinesiske hav».
FORFATTERLIV
Hytta ligger lent på en knaus mot sjøen. På
verandaen står kaffekanna. Det er den åttende sommeren Gaute Heivoll nyter i
Viksfjord.
– Kona mi er herfra, smiler han avslappet og nikker mot Anita Berge Heivoll.
Det var hennes bestefar, byggmesteren
Anton Berge, som bygde hytta under krigen. Og det var han som ville at Gaute Heivoll skulle ha det gamle skrivebordet som
står under vinduet.
– Han tok meg med på båtturer til Svenner og rundt i Viksfjord. I april døde han,
96 år gammel.
Gaute Heivoll iakttar den røde hytta.
– Anitas bestefar var en mann med
mange historier.
Selv ble Heivoll for alvor kjent for sin
fjerde roman «Før jeg brenner ned» i 2010.
Boka som bygger på den virkelige historien
om brannsjefens sønn som satte fyr på flere
hus i den lille hjembygda Finsland.
– Midt mellom Kristiansand og Mandal,
rett inn i skogen, der ligger Finsland. Ei så
anonym bygd at den ikke er merket på
GPS. Ennå.
Han humrer. Forteller om romanturister som har kommet i kjølvannet av «Før
jeg brenner ned». Boka som er oversatt til
22 land.
– Finsland har på en måte blitt noe allment og universelt.
Gaute Heivoll er en lavmælt mann. Han
har klart mesterstykket å skrive om en tragedie som angikk mange på sitt lille hjemsted uten å bli upopulær. Uten at folk fra
bygda føler seg uthengt.
Den nye romanen, som kommer i begynnelsen av august, heter «Over det kinesiske
hav». Historien fikk han mens han jobbet
med «Før jeg brenner ned».
– Vi møter et ektepar fra Finsland som
bygde et forpleiningshjem for psykisk syke
og vanføre rett før krigen. Han var diakon
og hun sykepleier. Huset ble raskt fylt opp,
og i 1945 kom fem søsken fra Stavanger, alle
var betegnet som åndssvake.
Heivoll har intervjuet parets biologiske
sønn, som vokste opp blant de åndssvake
som i en stor familie.
– Jeg ble nysgjerrig på historien, på paret
som ville sette Kristi kjærlighetsånd ut i
livet, på de fem åndssvake søsknene og
hvordan det var for sønnen og vokse opp i
dette. Mange bodde i forpleiningshjemmet
i over 30 år.
Sønnen ga Gaute Heivoll skjelettet til
historien. Personene diktet han delvis opp
fra bunnen.
– Det skjedde en stor tragedie i familien
rett etter krigen som påvirket livet der videre, antyder forfatteren.
Boka følger beboerne i forpleiningshjemmet i Finsland fram til rundt år 2000.
Helt inn i vår veldig nære samtid. Det gjør
historien mer spennende.
Mens Gaute Heivoll forteller, kjenner
jeg hvordan min egen nysgjerrighet blir
vekket. Hvordan kan det være å dele
mamma og pappa med åndssvake og pleietrengende? Hva slags foreldre har fått fem
psykisk handikappede barn som tas fra
dem?
– På hjemmet bor også en bygdeoriginal
som har lest hele bygdas bibliotek 7 8
ganger. Han er likevel som et stort barn.
I dag er alle borte. Heivoll har brukt det
siste året på å sette seg inn i de forskjellige
skjebnene.
– Jeg har problemer med å sammenfatte
handlingen, sier han og snurrer på kaffekoppen.
Bak ham glitrer Viksfjord forlokkende.
Lille Tomine (2) stabber på fjellknausen
bak og sier strålende: Se båtene!
To-tre tusen sider har han skrevet før
han fikk bearbeidet bokmanuskriptet til
det ferdige resultatet.
– Det har vært ekstremt tungt å skrive
denne romanen. En påkjenning for meg og
familien. Likevel er det sånn at en kan
humre litt når en leser.
Heivoll sier at redaktøren hans i Tiden
forlag mener romanen handler om selve
livet. Alt det har i seg av glede og smerte,
søskenkjærlighet og morskjærlighet, åndssvake og normale, om å miste og f igjen.
– Jeg ønsker å gi sårbare mennesker en
verdighet.
Han smiler oppriktig.
Nettopp det gjorde «Før jeg brenner
ned» til en så vakker roman. Forfatterens
tilnærming til personene der selv pyromanen ikke ble dømt.
– Hvis jeg har et litterært program, er det
basert på et humanistisk grunnsyn, sier
han ettertenksomt.
Sommerferie eller ikke, Gaute Heivoll skriver. Ikke hele dagen. Men før den riktig begynner.
– Det viktigste for en forfatter er å tørre
å være dum.
Han ser opp med blått blikk, og legger
til:
– Det dumme kommer som regel tidlig
på morgenen.
Derfor blir det gjerne intense økter før