Det dumme kommer som
16 Østlands-Posten – lørdag 20. juli 2013 BØK 1 2 Det dumme kommer som Han skynder seg bort til det gamle skrivebordet når han våkner, Gaute Heivoll (35). Der skriver han i drømmens kjølvann, før den kritiske sansen våkner presis klokka ti. Utenfor hyttevinduet glitrer Viksfjord. En tomhet har likevel sneket seg inn etter den nye romanen «Over det kinesiske hav». FORFATTERLIV Hytta ligger lent på en knaus mot sjøen. På verandaen står kaffekanna. Det er den åttende sommeren Gaute Heivoll nyter i Viksfjord. – Kona mi er herfra, smiler han avslappet og nikker mot Anita Berge Heivoll. Det var hennes bestefar, byggmesteren Anton Berge, som bygde hytta under krigen. Og det var han som ville at Gaute Heivoll skulle ha det gamle skrivebordet som står under vinduet. – Han tok meg med på båtturer til Svenner og rundt i Viksfjord. I april døde han, 96 år gammel. Gaute Heivoll iakttar den røde hytta. – Anitas bestefar var en mann med mange historier. Selv ble Heivoll for alvor kjent for sin fjerde roman «Før jeg brenner ned» i 2010. Boka som bygger på den virkelige historien om brannsjefens sønn som satte fyr på flere hus i den lille hjembygda Finsland. – Midt mellom Kristiansand og Mandal, rett inn i skogen, der ligger Finsland. Ei så anonym bygd at den ikke er merket på GPS. Ennå. Han humrer. Forteller om romanturister som har kommet i kjølvannet av «Før jeg brenner ned». Boka som er oversatt til 22 land. – Finsland har på en måte blitt noe allment og universelt. Gaute Heivoll er en lavmælt mann. Han har klart mesterstykket å skrive om en tragedie som angikk mange på sitt lille hjemsted uten å bli upopulær. Uten at folk fra bygda føler seg uthengt. Den nye romanen, som kommer i begynnelsen av august, heter «Over det kinesiske hav». Historien fikk han mens han jobbet med «Før jeg brenner ned». – Vi møter et ektepar fra Finsland som bygde et forpleiningshjem for psykisk syke og vanføre rett før krigen. Han var diakon og hun sykepleier. Huset ble raskt fylt opp, og i 1945 kom fem søsken fra Stavanger, alle var betegnet som åndssvake. Heivoll har intervjuet parets biologiske sønn, som vokste opp blant de åndssvake som i en stor familie. – Jeg ble nysgjerrig på historien, på paret som ville sette Kristi kjærlighetsånd ut i livet, på de fem åndssvake søsknene og hvordan det var for sønnen og vokse opp i dette. Mange bodde i forpleiningshjemmet i over 30 år. Sønnen ga Gaute Heivoll skjelettet til historien. Personene diktet han delvis opp fra bunnen. – Det skjedde en stor tragedie i familien rett etter krigen som påvirket livet der videre, antyder forfatteren. Boka følger beboerne i forpleiningshjemmet i Finsland fram til rundt år 2000. Helt inn i vår veldig nære samtid. Det gjør historien mer spennende. Mens Gaute Heivoll forteller, kjenner jeg hvordan min egen nysgjerrighet blir vekket. Hvordan kan det være å dele mamma og pappa med åndssvake og pleietrengende? Hva slags foreldre har fått fem psykisk handikappede barn som tas fra dem? – På hjemmet bor også en bygdeoriginal som har lest hele bygdas bibliotek 7 8 ganger. Han er likevel som et stort barn. I dag er alle borte. Heivoll har brukt det siste året på å sette seg inn i de forskjellige skjebnene. – Jeg har problemer med å sammenfatte handlingen, sier han og snurrer på kaffekoppen. Bak ham glitrer Viksfjord forlokkende. Lille Tomine (2) stabber på fjellknausen bak og sier strålende: Se båtene! To-tre tusen sider har han skrevet før han fikk bearbeidet bokmanuskriptet til det ferdige resultatet. – Det har vært ekstremt tungt å skrive denne romanen. En påkjenning for meg og familien. Likevel er det sånn at en kan humre litt når en leser. Heivoll sier at redaktøren hans i Tiden forlag mener romanen handler om selve livet. Alt det har i seg av glede og smerte, søskenkjærlighet og morskjærlighet, åndssvake og normale, om å miste og f igjen. – Jeg ønsker å gi sårbare mennesker en verdighet. Han smiler oppriktig. Nettopp det gjorde «Før jeg brenner ned» til en så vakker roman. Forfatterens tilnærming til personene der selv pyromanen ikke ble dømt. – Hvis jeg har et litterært program, er det basert på et humanistisk grunnsyn, sier han ettertenksomt. Sommerferie eller ikke, Gaute Heivoll skriver. Ikke hele dagen. Men før den riktig begynner. – Det viktigste for en forfatter er å tørre å være dum. Han ser opp med blått blikk, og legger til: – Det dumme kommer som regel tidlig på morgenen. Derfor blir det gjerne intense økter før
© Copyright 2024