Livsforlengelse – til hvilken
dagens sitat «Jeg vil oppfordre bankens ledelse til å se positivt på at DN og deres kilder ønsker å avsløre det som ser ut som en ponzi-svindel» • debattredaktør Johannes Morken • epost: [email protected], telefon: 22 310 394 • post: Vårt Land, pb.1180, sentrum, 0107 Oslo • verdidebatt.no verdidebatt Johs. Ensby Livsforlengels Mor har sagt mer enn en gang denne høsten at det jammen var godt hun sa nei til cellegiftbehandling. Bønnefellesskap, som her på Gardermoen den 12. mars i 2002, var en naturlig del av drøftingene som ledet til etableringen av Verdibanken. Målet var ikke å bli rike i en fart, men å bidra langsiktig til utviklingen av menighetsliv og annen frivillige virksomhet, skriver Johs. Ensby. Foto: Johs Ensby Langt fra Verdibankens mandat Når Verdibanken blir forbundet med jakten på rask profitt gjennom uregulerte kanaler, er dette så langt fra stifternes opprinnelige mandat som det er mulig å komme. Johs. Ensby ●● Oslo Verdibanken Dagens Næringsliv (DN) er i ferd med å avdekke en sak der en IT-gründer skal ha opptrådt som fondsforvalter og valutamegler uten konsesjon. Hans tilbud om rask fortjeneste er for godt til å være sant, likevel har han fått Verdibanken på kroken. Dermed kan det se ut som ledelse og styre i banken mangler nødvendig kompetanse til å håndtere det mandat de har fra stiftere, myndigheter, aksjonærer og kunder. Hårsåre. I stedet for å oppklare dette forholdet, tilbakeviser styreleder i Verdibanken, Kjell Hande, påstandene som grunnløse i sitt innlegg i Vårt Land 30.11.12. En rapport som bankens advokatfirma har laget, er ifølge Hande beviset på at DN tar feil og at Verdibanken i alt vesentlig har handlet rett. Dette får jeg ikke til å stemme, i og med side 20 – at konklusjonene i saken enda ikke foreligger. At ikke alt er prikkfritt tar ikke fra styreleder Hande og banksjef Toralf Østli æren av å ha ledet Verdibanken fra en frikirkelig visjon til en veldrevet bank. Det sto ikke velutdannede og erfarne banksjefer i kø da Sigmund Thorsell ønsket å gi stafettpinnen videre. Til det gjensto altfor mye gründerarbeid. Derfor bør heller ikke Verdi bankens ledelse være så hårsåre når landets desidert dyktigste næringslivsredaksjon vier dem oppmerksomhet i en sak som handler om jakten på rask profitt. Behov. Her har banken en mulighet til å posisjonere seg på nytt. Jeg har fulgt banken fra første prosjektbeskrivelse i rollen som kommunikasjonsråd giver og vært med på å formulere strategier og budskap helt fram til banken fikk egne medarbeidere som tar seg av dette. Aldri har jeg sett at valutaspekulasjon har ligget i bankens mandat fra stifterne, og denne jobben trenger vi da heller ikke Verdibanken for å få gjort. Verdibanken ble til for å dekke behov som andre banker overså eller manglet kompetanse til å håndtere seriøst. Frivillig virksomhet uten kommersiell forretningsmodell har behov for å gjøre langsiktige investeringer, men er ikke en prioritert målgruppe hos større banker. Menighetene som stilte seg bak etableringen av Verdibanken, hadde erfart at det ikke alltid var like lett å presentere VÅRT LAND – mandag 3. desember 2012 gaveinntekter som grunnlag for lånefinansiering av for eksempel nye lokaler. Ideen om en forretningsbank som kunne delta aktivt i utviklingen av frivillig sektor bygget på et solid fundament: Denne sektoren er i sum en stor netto innskyter i norske banker, og gaveinntekter er altså med på å finansiere kommersiell virksomhet, ikke omvendt. I tillegg har de frivillige organisasjonene et stort «oppland» av privatpersoner som driver med lite tull og fanteri og derfor er attraktive bank- og forsikringskunder. Nettolikviditeten hos organisasjonene og kvaliteten på kundegrunnlaget i det verdifellesskapet de skaper tilsa at det her var behov og grunnlag for en ny bank. Ødeleggende. Forutsetningen var, og er selvfølgelig fortsatt, at Verdibanken når ut med sine tjenester og sitt budskap til de målgruppene som ble definert i bankens forretningskonsept. Og det er her at bildet som tegnes av banken i disse dager blir svært ødeleggende. Når Verdibanken blir forbundet med jakten på rask profitt gjennom uregulerte kanaler, så er dette så langt fra stifternes opprinnelige mandat som det er mulig å komme. Jeg vil oppfordre bankens ledelse til å se positivt på at DN og deres kilder ønsker å avsløre det som ser ut som en ponzisvindel. Om det til slutt skulle komme selvkritikk ut av dette, vil ikke det rokke ved bankens berettigelse. Astrid Rønsen ●●Førstelektor ved Høgskolen i Gjøvik og leder Hospiceforum Norge Før døden Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helse- og omsorgstjenesten diskuterer om vi skal innføre en grense for hvor mye penger hver og en av oss skal koste samfunnet i siste leveår. Vi lever i et spesielt samfunn med fokus på yttergrensene; livsforlengelse og kampen for mirakler på den ene siden og ønske om dødshjelp og selvbestemmelsepå den andre siden. Det er noen sannheter som har fått feste seg i begge ender av skalaen. Eksempler på detteer «at alle ønsker å leve lengst mulig», koste hva det koste vil. Og i motsatt ende: Retten til å velge seg ut av livet etter eget ønske (eutanasi)blir av enkelte ansett som et gode og en menneskerett. vært svært mange bidrag, tyder på det. Men er det blitt enklere for de fleste av oss å leve inntil vi dør? Og hva består i så fall utfordringene i? Mor takket nei. For kort tid s iden fulgte jeg min mor til undersøkelser, operasjon og konsultasjon i forbindelse med en kreftsykdom. Spørsmålet ble etter hvert etterbehandling eller ikke. Hun hadde ikke utsikter til å bli frisk. Det var i så fall snakk om livsforlengende behandling. Mor, som nærmer seg 85 år, anstrengte seg for å høre hva spesialisten ville fortelle henne. Hun hadde uttrykt flere ganger underveis til ulike leger på de ulike sykehusene at hun var skeptisk til cellegiftbehandling. Overraskelsen ble derfor stor da denne legen ikke inviterte til en samtale om nettopp disse spørsmålene, men informerte om hva og hvordan og når «planlagt behandling» skulle starte. Urolig og opprørt. Da mor spurte og fikk svar om forventede plager av behandling tok det ikke lang tid før hun «takket nei». Mor var fornøyd med tingenes tilstand, «..og jeg har da ikke tenkt å bli hundre år heller!» var hennes svar. Ytterpunkter. Begge ytter- Denne gang var jeg pårørende, punkter har, slik jeg oppfatter men kjenner godt helsevesenet det, flere ting felles: Frykten fra innsiden blant annet som for å bli avhengig og hjelpeløs sykepleier ved et hospice. Jeg og manglende aksept av døden ble sammen med mor overrassom en uunngåelig hendelse i ket, urolig og etter hvert ganske livet. Mellom disse ytterpunkt opprørt over reaksjonene denne ene lever de fleste av oss våre liv beslutningenfikk fra legespesiamed mer eller mindre mening listen på andre siden av bordet. og livskvalitet. Hennes avgjørelse ble møtt med Jeg har i nærmere 30 år som kraftig motstand. sykepleier møtt alvorlig syke og døende og deres nærstående. ErVanskelig. Når det er vanskelig faringene mine er at det både å ta disse beslutningene som det har blitt vanskeligereog lettere refereres til i Aftenpostens artikå forholde seg til spørsmål knyt- kel, handler det om at disse betet til å dø. slutningene ikke tas i et vakuum. Utvilsomt er det en større Det er et samspill hvor pasienåpenhet rundt døden og om ter, pårørende og helsearbeidere sorgen for døende. Det siste gjensidig påvirker hverandre. årets mediedebatter, hvor det har Mors spørsmål i etterkant av
© Copyright 2024