Galskapens fengsel - Kompetansesenter for sikkerhets
Galskapens fengsel Skisse til utstilling laget av arbeidsgruppe GALSKAPENS FENGSEL Norsk rettsmuseum Samarbeidspartnere: Kriminalasylet Norsk rettsmuseum, Brøset kompetansesenter for fengsels‐, sikkerhets‐ og rettspsykiatri, Museene i Sør‐Trøndelag NTNU, Institutt for tverrfaglige kulturstudier Plan for utstilling utarbeidet av Hilde Olsø, Johan Helberg, Hanna Mellemseter og Øyvind Thomassen Reitgjerdet sykehus En utstilling i regi av Norsk rettsmuseum Hvorfor er dette en viktig utstilling? Norsk rettsmuseum er det nasjonale museet for justissektoren. En hovedidé bak all formidling vi driver, er å vise hvordan lov og rett alltid har vært ‐ og alltid vil være ‐ nødvendig for at et samfunn skal kunne fungere. Derfor forteller vi ikke bare om fortiden, men også om lov og rett i vår tid. Norsk Rettsmuseum er i dag lokalisert i det tidligere Kriminalasylet i Trondheim. Dette er en viktig utstilling fordi den vil formidle noe som fins også i dag, men som vi ikke lenger ser og opplever på samme måten som for 50 eller 100 år siden. Ny teknologi har ført oss til månen, gjort oss enormt mobile og friskere enn noen gang. Apollo 13 er på museum, biler og tog er på museum, men i liten grad kriminaliteten og galskapen. Alle disse fenomenene er ”grensefenomener” i moderne sivilisasjon. De symboliserer grensene mellom det mulige og umulige, og det normale og unormale. I 2009 startet Norsk rettsmuseum et samarbeidsprosjekt med Regional sikkerhetsavdeling Brøset, MiST/Sverresborg Trøndelag folkemuseum og forskningsmiljøer ved NTNU. Prosjektet har til hensikt å fremskaffe og formidle ny kunnskap om sikkerhetspsykiatriens historie i Norge, gjennom dokumentasjon av historien til institusjonene Kriminalasylet og Reitgjerdet psykiatriske sykehus i perioden 1895 til 1987. Rundt prosjektet er det utviklet et nettverk av partnere knyttet til norsk retts‐ og helseforvaltning nasjonalt, regionalt og lokalt. Vi har jobbet målbevisst med å forankre prosjektet i fag‐ og brukergrupper som vi mener bør ha interesse av utstillingen. Et av prosjektets frukter vil bli vandreutstillingen Galskapens fengsel produsert i regi av Norsk rettsmuseum, med planlagt åpning i juni 2013. Utstillingen vil kunne realiseres blant annet ved hjelp av midler fra Norsk Kulturråd. Hovedtyngden av den totale kunnskaps‐ og formidlingsutviklingen som prosjektet er en del av er finansiert gjennom forskningsaktiviteter og forskningsbevilgninger. Denne brosjyren presenterer våre planer for utstillingen slik de foreligger på nåværende tidspunkt, oktober 2011. Hvem var de kriminelle sinnssyke? Pasientene ved Kriminalasylet og Reitgjerdet var enten sinnssyke med straffedommer eller andre fra fengslene og asylene som ble opplevd som farlige. Formålet med institusjonene var først og fremst hensynet til den offentlige sikkerhet. Fram til etter 2 verdenskrig var det få behandlingsmetoder som hadde særlig virkning og behandling var derfor i praksis en sekundær målsetting. Kriminalasylet og Reitgjerdet må sees i lys av den generelle institusjonaliseringen av samfunnet. Fra midten av 1800‐tallet tok det offentlige i stigende grad over omsorgen for de sinnssyke fra lokalsamfunnene de levde i. Kriminalasylet og Reitgjerdet ble til i en siste fase av denne utviklingen. Norsk rettsmuseum, Brøset kompetansesenter, NTNU, Institutt for tverrfaglige kulturstudier, MiST Galskapens fengsel Page 3 Sinnssykdom og kriminalitet Kriminelle og vanskelige sinnssyke har alltid blitt opplevd som et samfunnsproblem. Mennesker som på grunn av psykisk sykdom er vanskelige og/eller begår kriminelle handlinger oppleves som utilregnelige og ikke ansvarlige for sine handlinger. De kan derfor ikke dømmes til straff på samme måten som friske som begår kriminelle handlinger. Sinnssykdommene er mange og varierte sykelige tilstander i menneskesinnet. I dag kjenner vi denne variasjonen gjennom de vitenskaplige diagnosene. Hva som er kriminelle handlinger og hvordan sinnssykdom forstås er imidlertid avhengig av samfunnet omkring. Behovet for å klassifisere sykdommer i diagnoser, og å gruppere ulike forbrytelser på, er et moderne fenomen som tok form i Europa gjennom 1800‐tallet. Fordi samfunnet stadig endrer seg, endres og stadig oppfatningene om hva som er sinnssykdom og sykdommenes innhold (diagnosene), og hva som er kriminalitet og straffbare handlinger. Samtidig endres også de virkemidlene samfunnet setter i verk for å behandle, ”avkriminalisere”, oppbevare og straffe mennesker som oppleves som farlige for samfunnssikerheten. Den store utfordringen innenfor sikkerhetspsykiatrien gjennom 1900‐ tallet ble opprettholdelsen av et asylsystem som var formet på 1800‐ tallets idealer. Etter 2. verdenskrig skjøt utviklingen av velferdsstaten fart. Spriket mellom to tidsaldre ble til slutt uutholdelig og utløste den såkalte Reitgjerdet‐saken. Norsk rettsmuseum, Brøset kompetansesenter, NTNU, Institutt for tverrfaglige kulturstudier, MiST Galskapens fengsel Page 4 Brudd og utenforskap Alle samfunn har til alle tider hatt behov for å beskytte seg mot farlige sinnssyke personer. Det at sinnssyke ble vurdert som utilregnelige finner vi eksempler på tilbake til middelalderen. Fra midten av 1800‐tallet ble vurderingene av en persons tilregnelighet i økende grad gjort til et vitenskaplig spørsmål. Først var det medisinerne som vurderte og senere med etableringen av psykiatrien som fagfelt mot slutten av 1800‐ tallet ble det psykiaterne. I det 20 århundret ble sikkerheten opprettholdt hovedsakelig på en måte, ved opprettelsen av ”kriminalasylene” Kriminalasylet og Reitgjerdet sykehus. Utstillingen Galskapens fengsel handler om de kriminelle sinnssyke i Norge og behandlingen av dem i perioden 1895‐1987. På slutten av 1990‐tallet satte museumssektoren fokuset på den kritiske dimensjonen i virksomhetene sine som en motvekt til kritikkløs kulturell selvdyrkelse. I 2003 startet ABM‐utvikling prosjektet BRUDD. Målet var å få museene til å formidle vanskelige historier. Dette ble både sett på som en veg til større selvrefleksjon og som et verktøy for å skape mer refleksjon blant de som oppsøkte museene. Sikkerhetspsykiatrien har mange sår og mange vanskelige historier, både for enkeltindivider og for samfunnet. Problematiseringen av temaet handler dels om forsoning ved hjelp av økt kunnskap og dels om å unngå at liknende situasjoner igjen kan oppstå. Sikkerhetspsykiatrien har mange bruddflater. Det handler f.eks. om innenforskap og utenforskap, og det handler om brudd i endringer i synet på mennesket, som for eksempel i synet på hva en kropp er, hva kriminalitet er og hva god moral er. Dette er spørsmål som ikke bare konstituerer individet, men hele samfunnet. Norsk rettsmuseum, Brøset kompetansesenter, NTNU, Institutt for tverrfaglige kulturstudier, MiST Galskapens fengsel Page 5 Målgrupper Denne utstillingen vil være av allmenn interesse fordi den avdekker ny kunnskap om deler av det norske velferdssamfunnets utvikling, et samfunn som alle har et forhold til. Målgruppene nedenfor er viktige for Norsk rettsmuseum, og vi ønsker å legge til rette for at utstillingen skal kunne fungere godt på flere nivå, slik at den har attraktiv for alle målgruppene. Det kan være hele spekteret fra skoleungdom, studenter, generelt interesserte uten bakgrunnskunnskap, de som er gamle nok til å huske at Kriminalasylet og Reitgjerdet var i drift til psykiatere og andre fagfolk. Målgruppene vi har definert er derfor: 1. Generelt interesserte og nysgjerrige. 2. Grupper under utdanning og etterutdanning. 3. Forskere og studenter som ønsker å bruke Norsk rettsmuseum som kunnskapsbase for egen forskning. 4. Pasienter og pasientorganisasjoner i dag. 5. Retts‐ og helseforvaltning som ønsker å sette egne saksområder i et videre perspektiv og tematisere samtidsaktuelle problemstillinger. 6. Media som ønsker bakgrunnsinformasjon og tematiseringer. Norsk rettsmuseum, Brøset kompetansesenter, NTNU, Institutt for tverrfaglige kulturstudier, MiST Galskapens fengsel Page 6 Måter å formidle på Utstillingen vil bruke fortolkende og forklarende tekster og filmer produsert av museet i samarbeid med forskningsmiljøene på NTNU og Brøset. Sammen med dette vil vi bruke autentiske gjenstander, bildemateriale, lydopptak og ulike typer tekster fra arkivmaterialet fra institusjonene. Bygningen slik den framstår i dag er også et viktig formidlingsredskap når utstillingen er satt opp i det tidligere Kriminalasylet. Gjenstandsmaterialet vil bli brukt i utstillingen lånes fra andre samlinger. Her dreier det seg stort sett om tvangsmidler i form av fotlenker, seler, transportbelter og reimsenger, men også medisinsk utstyr brukt i diagnostikk eller medisinsk behandling og medisiner. Også utstyr brukt av pleierne, som nøkleknipper og vaktur, og personlige gjenstander som har tilhørt tidligere fanger vil bli vist på utstillingen. Kunstverk av tidligere fanger vil også få sin plass. I formidlingen av bildemateriale, film og lydklipp vil det bli aktuelt å bruke ulike former for audiovisuell teknologi. Vi har også lagt opp til at publikum skal tilbys muligheter for fordypning i utstillingens tematikk gjennom to PC‐stasjoner med berøringsskjermer. Det vil produseres et eget formidlingsopplegg for skoleklasser og guidemanuskript for muntlig formidling av utstillingen. Vi legger vekt på at utstillingen skal kunne fungere godt både med og uten guide. Vi vil produsere en gratis utstillingskatalog på norsk og engelsk til støtte for publikum som besøker utstillingen. Realistisk sett er det umulig å formidle alle sider av sikkerhetspsykiatriens historie ved hjelp av museale virkemidler alene. Publikasjoner fra forskningsprosjektet og internettnettutstilling vil kunne tilbys de som ønsker mer informasjon etter å ha besøkt utstillingen. Norsk rettsmuseum, Brøset kompetansesenter, NTNU, Institutt for tverrfaglige kulturstudier, MiST Galskapens fengsel Page 7 Utstillingens rom og form Avd. 1: Pasientrommet I utstillingens første avdeling, pasientrommet, vil vi gi publikum et sted å reflektere over spørsmålene: Hvem var egentlig pasientene ved de sikkerhetspsykiatriske institusjonene – og hvorfor havnet de der? Hele utstillingen bygger på studier av arkivmateriale fra Kriminalasylet og Reitgjerdet, og vi håper at vi her i utstillingens første rom kan tilby ny innsikt og utfordre fordommer og myter om kriminelle og vanskelige psykisk syke ved å vise pasientene som sammensatte individer med nyanserte bakgrunnshistorier, ikke som endimensjonale figurer. Kombinasjonen av sykdom og risikoen for samfunnssikkerheten var hovedårsaken til at pasientene ble innlagt på de sikkerhetspsykiatriske institusjonene. Pasientenes kriminalitet skal behandles aller først i utstillingen. Før publikum blir kjent med pasientene, vil de få en innføring i årsakene til at de ble opplevd som syke og farlige. Her vil vi dra nytte av levningsverdien til selve bygningen som, som aktivt element i formidlingen. Ved å avdekke et av de store gittervinduene i utstillingsrommet, og la det inngå som en del av utstillingen, kan vi enkelt formidle at publikum befinner seg på samme fysiske sted som pasientene en gang gjorde, nemlig innenfor gitteret på Kriminalasylet. Bygningen, her representert ved gittervinduet, er den viktigste materielle kilden vi har, et fysisk vitne som knytter fortidens hendelser til et her og et nå, et sted der vi kan sanse fortiden. Opplevelsen av et autentisk møte med et historisk sted vil altså danne innledningen til utstillingen. I forbindelse med gittervinduet vil vi presentere en liten gjenstandsutstilling som forteller om pasientenes kriminalitet. Gjenstandene er bevismateriale fra kriminalsaker som pasienter ved Kriminalasylet og Reitgjerdet var involvert i. Vi vil skape en sammenheng mellom forbrytelse, farlighet og frihetsberøvelse ved å stille gjenstandene ut sammen med gittervinduet. Gamle nyhetsoppslag og andre originale dokumenter om forbrytelsene, vil stilles ut sammen med gjenstandene og dermed bidra til å sette dem inn i en historisk og samfunnsmessig kontekst. Det er viktig at kriminelle og sinnssyke framstilles som sammensatte og helhetlige mennesker. Respekten for menneskeverdet må styre måten de presenteres på. Pasientenes sykdom og kriminalitet er helt klart en del av dem, men de må presenteres med verdighet og respekt, og ikke først og fremst som ”annerledesmennesker” i et ”utenforsamfunn”. Ambisjonen er å bryte ned skillet mellom betrakteren og de betraktede. Publikum skal ha mulighet til identifisere seg med pasientene så konkret som mulig. Pasientene selv får derfor komme til orde i Pasientrommet. Pasientenes egne historier er i liten grad offentliggjort tidligere, og det er et poeng for oss å gi stemme til de stemmeløse, altså la pasientenes egne historier, perspektiver og vurderinger om seg selv og sin situasjon få komme frem, f.eks gjennom sitater fra personlige brev. Utstillingen i Pasientrommet vil inneholde mange bilder. To av portrettene vil suppleres med autentiske lydklipp, der pasientene forteller om seg selv. Vi ønsker også å gi innsikt i pasientene som demografisk gruppe. Hvilke fellestrekk hadde de med hensyn til alder, levekår, oppvekst osv. Forskningsdelen av prosjektet Galskapens fengsel har utviklet ny kunnskap om pasientenes demografi og bakgrunn. Ved å presentere enkle fakta, uten fortolkning om årsakssammenhenger, vil vi skape et utgangspunkt for refleksjon blant publikum omkring pasientenes identitet og årsakene til at de ble sikkerhetspsykiatriske pasienter. En stor collage av anonyme pasientportretter danner bakgrunnen for en skjerm der demografiske fakta om pasientene ruller og går. Norsk rettsmuseum, Brøset kompetansesenter, NTNU, Institutt for tverrfaglige kulturstudier, MiST Galskapens fengsel Page 8 Avd. 2 Institusjonaliseringskorridoren Institusjonaliseringskorridoren er først og fremst et opplevelsesrom, der vi gjennom bildemateriale og gjenstander ønsker å formidle overgangen fra frihet til institusjonalisering, og tydeliggjøre hvordan innesperringen og den nye rollen som pasient ved en sikkerhetspsykiatrisk avdeling kunne oppleves for pasientene. De viktigste kontrastene mellom livet i frihet og livet i institusjon er den strenge kontrollen, isolasjonen og tvangsbruken, og det er disse aspektene vil vi synliggjøre i korridoren. Korridoren er trang og mørk, og publikum vil få kjenne litt på en klaustrofobisk og usikker følelse fordi de ikke kan se utgangen. Korridoren symboliserer på den måten følelsen av å være innestengt på ubestemt tid. Følelsen forsterkes ved at lyden av tunge dører som slår igjen, nøkler som vris om og vokternes tunge skritt lyder i korridoren. Fokuset i denne mørke korridoren vil være et møte med de mørke sidene ved livet som pasient på en sikkerhetspsykiatrisk institusjon. Bilder og gjenstander vil få tale for seg selv. Korridoren vil ha bilder på begge sider, som lyser i mørket. Gjenstander som kan knyttes til den samme tematikken vil kunne stilles ut i opplyste nisjer i veggen. brutale mordere og overgripere, som riktig nok ikke kunne stå til ansvar for sine handlinger, men som like fullt utgjorde betydelige fare for sine omgivelser. Installasjonen ”Levd liv bak murene” avslutter Institusjonaliseringskorridoren. Alle pasientene ved Kriminalasylet og Reitgjerdet ble innlagt på ubestemt tid. For mange av pasientene er perioden som pasient ved Kriminalasylet en stor del av deres livshistorie, mange endte sitt liv bak murene, og i praksis ble de nesten alle institusjonalisert på livstid. Dette kan blant annet dokumenteres og visualiseres gjennom arkivert billedmateriale. Noen av pasientene ble fotografert mange ganger gjennom livet på institusjonen. En bildeserie som viser hvordan en pasient eldes mer og mer vil stilles ut sammen med mengder av pasientenes gamle lommeur, og til sammen vil bildene og urene symbolisere levd liv bak murene. Den pasienten som var innlagt lengst var Ludvig Vang, med en liggetid på hele 66 år. Tematikken i korridoren er ikke et avsluttet kapittel. For eksempel er tvangsmidler fortsatt i bruk på norske psykiatriske behandlingsinstitusjoner. Således blir korridoren et sted for refleksjon og ettertanke omkring de vanskelige sidene ved sikkerhetspsykiatrien, både i fortid og nåtid. I visse tilfeller er både tvangsbruk og sterke sikkerhetstiltak svært nødvendig, og vi ønsker at avdeling 1 og avdeling 2 til sammen skal gi publikum et nyansert bilde av pasientene og pasientrollen. De var mennesker av kjøtt og blod, offer for sosiale og samfunnsmessige forhold i sin samtid, offer for sykdom som ble utsatt for tøff behandling, kontroll og isolasjon, men samtidig var de også Norsk rettsmuseum, Brøset kompetansesenter, NTNU, Institutt for tverrfaglige kulturstudier, MiST Galskapens fengsel Page 9 Avd. 3. Kunnskapsrommet Den mørke og klaustrofobiske korridoren åpner seg i et åpent og lyst rom. Tanken er at utstillingens samlede uttrykk skal være at den åpner seg mer og mer. Etter hvert som publikum beveger seg gjennom utstillingen, vil forståelsen for tematikken øke samtidig som de rent fysisk beveger oss mot stadig mer lys, luft og åpenhet. Kunnskapsrommet tar for seg kunnskapen og de ulike forståelsene om de kriminelle sinnssyke. I de to første avdelingene er det lagt vekt på et innenfra‐perspektiv. I Kunnskapsrommet tar utstillingen for seg pasientene sett utenfra, med fokus på den juridiske, psykiatriske og teologiske forståelsen av de kriminelle sinnssyke fra midten av 1800‐ tallet. I krysningspunktet mellom juss, psykiatri og teologi finner vi begrepet strafferettslig tilregnelighet, et svært viktig begrep som vil stå sentralt i Kunnskapsrommet. Publikum vil møte igjen dette begrepet i utstillingens siste rom som handler om dagens sikkerhetspsykiatri. Mange aspekter ved tematikken i dette rommet er vanskelige å formidle ved hjelp av museale virkemidler alene, og det finnes få gjenstander som kan knyttes til dette rommet, så denne avdelingen vil bli den mest teksttunge i utstillingen. Vi vil derfor fokusere på å bryte opp teksten med mange store illustrasjoner og skape ulike nivåer av tekst, slik at hovedpunktene i fremstillingen blir oversiktlige og lett tilgjengelige, samtidig som vi gir mulighet for videre fordypning for de som ønsker det. Siden vi ønsker å begrense tekstmengden så langt det er mulig i selve utstillingen, vil vi tilby PC‐stasjon med touchscreen‐teknologi midt i rommet med lett tilgjengelig fordypningsstoff. Informasjon som blir for omfattende å formidle i andre deler av utstillingen kan gjøres tilgjengelig her. Denne formidlingsmåten gir utstillingen et element av interaktivitet ved at publikum selv velger hvilke tema de ønsker å fordype seg i. Bestyrer og psykiater Valdemar Bødtker (1895‐1901) Norsk rettsmuseum, Brøset kompetansesenter, NTNU, Institutt for tverrfaglige kulturstudier, MiST Galskapens fengsel Page 10 Avd. 4. Behandlings‐ og forvaringsrommet Dette er en avdeling for kunnskap og refleksjon omkring praksisfeltet sikkerhetspsykiatri en– eksemplifisert gjennom behandlings‐ og forvaringsinstitusjonene Kriminalasylet og Reitgjerdet psykiatriske sykehus 1895‐1987. Fra Kunnskapsrommet der tekst og bilder dominerer, kommer vi over i en avdeling som tar i bruk andre formidlingsteknikker, som film og gjenstandsutstilling. I behandlings‐ og forvaringsrommet starter vi med å gi en oversikt over de viktigste utviklingstrekkene i historien til Kriminalasylet og Reitgjerdet. Denne presenteres i form av en innledende tekst og en tidslinje. Institusjonenes funksjon og legitimering vil stå sentralt her. I dette rommet forklares noen grunnleggende begrep. Hva er et asyl? Hva er et kriminalasyl? Hva er forskjellen på et asyl, et kriminalasyl og et ordinært fengsel? Her vil nyansene i asylbegrepet komme frem. Hvordan var egentlig situasjonen for de sinnssyke og deres omgivelser før asylene ble en realitet? Asylet skulle løse et viktig samfunnsproblem knyttet til sikkerhet, og samtidig ivareta de sinnssykes behov for hjelp og behandling. Men var det et vellykket prosjekt? I tillegg til tidslinje, tekst og bilder, ønsker vi her å bruke den viktigste materielle levningen som vitner om denne historien, nemlig utstillingens tilholdssted, bygningen Kriminalasylet, selve det autentiske stedet der deler av historien utspant seg. Så lenge utstillingen befinner seg i bygningen, byr det ikke på store utfordringer å inkorporere den i utstillingen. En guide kan gi god informasjon om bygningens historie og ta med de besøkende på en runde i huset enten før eller etter omvisningen i selve utstillingen. Her kan man oppleve de autentiske cellene hvor pasientene satt sammen med guiden, og guiden kan peke ut de institusjonelle særtrekkene som gittervinduer, inngitrede varmeovner og kraftige dører med kikkehull. Men vi ønsker at utstillingen også skal kunne fungere uten guide, og siden dette i tillegg er en vandreutstilling, må den kunne fungere godt også løsrevet fra bygningen. Derfor ønsker vi å produsere en 5 minutters film der en engasjert formidler tar publikum med på en liten runde i bygningen, forteller om hovedtrekkene i Kriminalasylets historie, og peker ut spor fra den tiden huset fungerte som Kriminalasyl. Det er ingen hemmelighet at publikums teksttretthet er et stort problem i utstillingssammenheng, men gjennom en film vil publikum få mulighet til å tilegne seg informasjon på andre måter enn gjennom lesing. Tanken er at publikum ser filmen i utstillingen først, og dermed få lyst til å ta en runde i bygningen for å oppleve den på egen hånd etter utstillingsbesøket, utrustet med den bakgrunnsinformasjonen filmen har gitt dem. Når utstillingen senere skal ut og vandre, og dermed løsrives fra den fysiske konteksten bygningen skaper, vil filmen kunne fungere som en erstatning for bygningen, i hvert fall til en viss grad. Livet på sikkerhetspsykiatrisk institusjon vil bli et viktig tema i Behandlings‐ og forvaringsrommet, først og fremst fra pasientenes perspektiv. Dette er en historie som i stor grad kan understøttes av bildemateriale. Bildene og tegninger forteller mye om hvordan livet var innenfor murene, og viser bl.a pasienter under arbeid på arbeidsstua eller utendørs på Reitgjerdets gårdsbruk, sittende på cella eller under lufting i luftegårdene. I tillegg til daglige rutiner, vil vi ta opp temaer som religiøsitet, seksualitet, rømmingsforsøk og kontakt med omverdenen. Kunstverk av tidligere pasienter, som viser livet på institusjonen, vil også få sin plass her. Sikkerhetspsykiatrien som praksisfelt vil også bli et viktig tema i dette rommet. Psykiatriens mål har alltid vært å lindre symptomer og om mulig helbrede sinnssykdom gjennom vitenskapelige metoder. I Norsk rettsmuseum, Brøset kompetansesenter, NTNU, Institutt for tverrfaglige kulturstudier, MiST Galskapens fengsel Page 11 Kunnskapsrommet tok vi for oss sikkerhetspsykiatriens utvikling som teoretisk felt, og her i Behandlings‐ og forvaringsrommet tar vi opp temaet på nytt, men viser sikkerhetspsykiatrien som praksisfelt på institusjonene Kriminalasylet og Reitgjerdet, et felt som hittil har vært uutforsket. Her vil vi gi en innføring i hvordan vitenskapelige teorier om sinnssykdom fikk eller ikke fikk praktiske konsekvenser gjennom diagnostisering og behandling av de kriminelle sinnssyke, til tider svært preget av eksperimentelle og farlige metoder. I tillegg til tekst vil vi her stille ut ulike diagnostiserings‐ og behandlingsredskaper. Det dreier seg om medisinske plansjer, lobotomeringsutstyr, elektrosjokkmaskiner, kastreringsutstyr og medisiner. Fra temaet behandling, er veien kort til temaet tvang, for en stor del av behandlingen pasientene ble utsatt for var tvangsbehandling. Slik sett er ikke tvangsbruken bare assosiert med sikkerhetspsykiatriske institusjoners funksjon som forvaringssted med den frihetsberøvelse, isolasjon og sikkerhetstiltak dette medfører, men også den psykiatriske behandlingen pasientene mottok på institusjonen. Selv om vi kan se en utvikling i livet på institusjonene, er det tydeligste utviklingstrekket nettopp at det skjedde lite utvikling, i hvert fall i forhold til samfunnet på utsiden. Institusjonene var isolerte verdener der tiden nærmest stod stille, mens det moderne norske velferdssamfunnet vokste fram på utsiden. Forskningsresultater fra NTNU viser at tvang er blitt brukt i ulik og stadig tiltakende grad på institusjonene Kriminalasylet og Reitgjerdets gjennom historien. Historien om tvangsbruken peker frem mot dagens tvangsdebatt. Her vil det bli naturlig å ta opp tematikk knyttet til pasientrettigheter og regelverk, f.eks forskjellen på lovlig og ulovlig tvang. Normative lover forteller mye om menneskesyn og rettsoppfattelse i ulike tider i ulike samfunn, og en bevissthet om at disse er relative, vil kunne hjelpe oss til å reflektere over hva slags menneskesyn som har vært og er styrende i den sikkerhetspsykiatriske praksis i Norge. Noen ganger kan det virke kunstig å sette et skille mellom behandlingsutstyr og tvangsmidler fordi tvangsmidlene er brukt som en del av behandlingen, eller behandlingsutstyret er brukt til tvangsbehandling. En utstilling av tvangsmidler vil således bli en forlengelse av gjenstandsutstillingen fra forrige tema, samtidig som den peker tilbake på tematikken i Institusjonaliseringskorridoren. En autentisk reimseng fra Reitgjerdet vil bli ”hovedattraksjonen” i denne delen av utstillingen. Også fotlenker fra Kriminalasylet og gjenstander som transportbelter, tvangshansker kan stilles ut sammen med tvangsprotokoller. Ved å stille ut disse ubehagelige kulturminnene ønsker vi å gi publikum en følelsesmessig opplevelse, men også å appellere til intellektet. Gjenstandene fungerer som beviser for en praksis som har eksistert, og ved å stille dem ut på denne måten ber vi publikum om å forholde seg til dette faktumet. Møtet med gjenstandene vil forhåpentligvis fremprovosere noen viktige og svært relevante spørsmål i publikums bevissthet; Hvorfor har tvang og tvangsbehandling vært oppfattet som nødvendig? Hva eller hvem regulerer tvangsbruken? Hva slags rettigheter har pasienter som blir utsatt for tvang og tvangsbehandling? Hvor står psykiatrien i dag når det gjelder spørsmål omkring tvang og tvangsbehandling? Sistnevnte spørsmål peker frem mot neste rom, Samtidstidsrommet. Norsk rettsmuseum, Brøset kompetansesenter, NTNU, Institutt for tverrfaglige kulturstudier, MiST Galskapens fengsel Page 12 Avd. 5 Samtidsrommet Både avd. 3 og avd. 4 er en slags oppklarings‐ og kunnskapsrom, mens det siste rommet i utstillingen er viet refleksjon og debatt omkring dagens sikkerhetspsykiatri, der de åpne spørsmål skal stå i fokus. Kunnskapen publikum har tilegnet seg tidligere i utstillingen vil sette dem i stand til å sette dagens situasjon inn i en historisk kontekst, og derigjennom kunne se dagens norske velferdssamfunn som resultat av en lang utvikling. Vi ønsker å gi publikum innsikt i problemstillingene som diskuteres i den pågående psykiatridebatten, gi dem rom til egen refleksjon omkring disse spørsmålene og oppfordre dem til aktiv deltakelse i debatten. Etter en kort innledende tekst vil publikum se en film der en av psykiaterne fra Brøset (tidligere Reitgjerdet) besvarer sentrale spørsmål omkring dagens sikkerhetspsykiatriske praksis fra et faglig perspektiv. Det er en lang utvikling som har ført frem til at vi i dag har et psykiatrivesen som langt på vei makter å ivareta både samfunnets behov for skjerming og avlastning og pasientenes behov for behandling og omsorg. Uten at vi problematiserer det her så kan det stilles spørsmål ved om de sinnssykes situasjon, relativt sett, har blitt særlig bedre de siste hundre årene. Det finnes fortsatt kritikkverdige og omdiskuterte forhold i psykiatrien og livet i en sikkerhetsinstitusjon er fortsatt svært forskjellig fra livet på utsiden. Kritikken mot psykiatrien i dag dreier seg ofte om tvangsbruk og om manglende ressurser. Det er et paradoks at tvangsbruken ved Kriminalasylet og Reitgjerdet økte gjennom hele perioden 1895‐1987, til tross for at medisinene skulle dempe bruke av tvang. I dag jobbes fra mange hold med å redusere bruken av tvang. Samtidig har vi den siste tiden sett mange eksempler på hva som kan skje når psykiatrien svikter. Når alvorlig syke og utilregnelige mennesker løslates for tidlig, eller ikke får den oppfølgingen de trenger, kan det føre til alvorlige hendelser. Ved slike tilfeller uttrykker kritikerne ofte et ønske om mer kontroll og tvang i psykiatrien, ikke mindre. Vi tror at et direkte møte med en nålevende pasient ved en sikkerhetspsykiatrisk avdeling vil kunne bidra til en personliggjøring som vil gjøre det lettere for publikum å forholde seg til og identifisere seg med problematikken i Samtidsrommet. Vi ønsker å produsere nok en film der en pasientene ved Brøset kommer til orde, selvfølgelig anonymisert om ønskelig. Filmen vil gi publikum inntrykk av hvordan dagens sikkerhetspsykiatriske praksis oppleves innenfra. Filmen vil fokusere på hvordan pasienten opplever seg selv og den forvarings‐ og behandlingssituasjonen han befinner seg i, og spørsmål omkring tvangsbruk og tvangsmedisinering vil få spesiell oppmerksomhet, fordi disse temaene er svært aktuelle i dagens samfunnsdebatt. Det er i hovedsak to diskusjoner vi vil komme inn på, men disse henger sammen med hverandre. For det første vil vi problematisere tvangsbruken innen norsk sikkerhetspsykiatri og stimulere til refleksjon omkring menneskerettigheter og etiske dilemma i behandlingssituasjoner. For det andre ønsker vi å utfordre noen av dagens fordommer om de kriminelle sinnssyke ved å sammenstille det medieskapte skrekkbildet av denne gruppen med statiske fakta slik, vi f.eks kjenner dem fra den offentlige utredningen Drap i Norge fra 2010. For å gi et bilde av samfunnsdebatten tar vi i bruk media. Overskrifter og forsider og statisktiske fakta ruller vekselsvis over en skjerm. Her vil publikum lett kjenne igjen nyhetssaker fra de senere år der sinnsforvirrede personer har begått alvorlige lovbrudd. Her kan blant annet nevnes trikkedrapet i Oslo i 2004, trippeldrapet i Tromsø i 2009, Norsk rettsmuseum, Brøset kompetansesenter, NTNU, Institutt for tverrfaglige kulturstudier, MiST Galskapens fengsel Page 13 bussjåførdrapet i 2003 og økseangrepet på et fly i Bodø i 2004. Overskrifter og forsider vil sammenlignes med statistiske fakta om kriminalitet og sinnssykdom, med den effekten at medias fremstilling av utilregnelige pasienter som en alvorlig samfunnsrisiko nyanseres, noe som igjen vil utfordre holdninger og stimulere til egenrefleksjon blant publikum. Vi vil tilby publikum mulighet for fordypning gjennom en PC‐stasjon med berøringsskjerm på samme måte som i Kunnskapsrommet. Her vil publikum få tilgang til tekster, mediesaker og klipp fra debattprogrammer, stortingsdebatter og dokumentarfilmer. Stoffet gir en dybdeinnføring i debattene omkring tvangsbruk og risiko i sikkerhetspsykiatrien som er vanskelig å oppnå gjennom tradisjonelle museale virkemidler alene. Bortsett fra de tekstlige fremstillingene i PC‐ stasjonen vil denne avdelingen være så å si fri for tekst. Helt til slutt i utstillingen skal vi gi publikum en mulighet for tilbakemelding, noe som er et svært viktig element i en utstilling som søker å stimulere til egenrefleksjon og debatt, men som dessverre alt for ofte nedprioriteres, overses eller glemmes av oss museumsfolk. Målet med denne utstillingen er ikke enveiskommunikasjon, men dialog. Publikums tanker og reaksjoner blir gjennom reaksjonsveggen en del av utstillingen. Publikum deltar aktivt i utstillingen, setter sitt preg på den, og deltar i en videre dialog gjennom å sette ord på reaksjoner, tanker og meninger. Denne veggen vil på sitt vis representere den pågående samfunnsdebatten og være et spennende, ukontrollert og usensurert element, en installasjon som forandrer seg fra dag til dag og gir liv til utstillingen. Norsk rettsmuseum, Brøset kompetansesenter, NTNU, Institutt for tverrfaglige kulturstudier, MiST Galskapens fengsel Page 14 Prosjektutvikling som samarbeid Prosjektet har siden oppstarten lagt vekt på å involvere aktuelle brukergrupper i utviklingen av prosjektet. Fagmiljøer innen psykiatri og kriminologi har vært involvert, kunnskapen i prosjektet har vært undervist for studenter ved høyskoler og universiteter, master‐ og phd‐studenter er involvert i kunnskapsutviklingen, og samarbeid med organisasjonen Mental helse har startet. Prosjektet har også generert interesse for gruppeomvisninger i Norsk rettsmuseum. Fag‐ og studentgrupper som ønsker å høre og lære om stedet (bygningen Kriminalasylet) i egen fagutvikling og som en del av undervisningsopplegg i historie og samfunnsfag. Utstillingen vil først settes opp i Norsk rettsmuseum (kriminalasylbygningen). Senere vil den sendes rundt som vandreutstilling til museer, fagmiljøer, universiteter, skoler osv. som ønsker å ha den i sine lokaler for en periode. Utstillingen er allerede forhåndsbestilt av flere museer og institusjoner. Sikkerhetspsykiatri i dag – er den annerledes? Reitgjerdet sykehus ble nedlagt 1.juli 1987. Samtidig ble det nye Regional sikkerhetsavdeling, avd. Brøset opprettet. Ansvaret for de fleste av pasientene fra det tidligere Reitgjerdet ble lagt til hjemstedskommunene deres og den institusjonaliserte sikkerhetspsykiatrien som ble desentralisert. I dag er sikkerhetspsykiatrien organisert i regionale avdelinger med langt færre pasienter enn før 1987. I dag er det igjen stemmer i den offentlige debatten som etterspør de tidligere sentralinstitusjonene for disse pasientene. I denne debatten vil utstillingen Galskapens fengsel være høyaktuell for å sette slike forslag i perspektiv. Norsk rettsmuseum, Brøset kompetansesenter, NTNU, Institutt for tverrfaglige kulturstudier, MiST Galskapens fengsel Page 15
© Copyright 2024