Lærerveiledning Utstillingen Skråblikk Anno museum 2014 Skråblikk Kjære lærer! Anno museum ønsker deg og elevene velkommen til et møte med Alf Prøysens tekst univers! «Skråblikk» byr på et lite utvalg av tekster fra forfattergjerningen som kan gi innblikk i noen av de budskapene, temaene og utfordringene Prøysen presenterer oss for. Samtidig utfordrer vi dere som gjester til å tenke over hva dette betyr for oss i dag. Kort fortalt er opplegget for skolene lagt opp i tre trinn: 1.Før besøket forbereder elevene seg ved å lese en av tre tekster. 2.Gjennom utstillingen presenteres elevene for tematikk, symbol- og metaforbruk i tekstene. De presenteres også for hva dette kan bety for oss i dag og hvordan vi alle observerer verden med vårt eget utgangspunkt. 3.Til slutt skal elevene utforme et oppslag på oppslagstavlen der de setter tematikken de har blitt presentert for, inn i situasjoner som er aktuelle for dem i dag. Hver enkelt gruppe skal begrunne sine valg av oppslag. Målgruppe og kompetansemål Målgruppen for skoleopplegget er ungdomsskole og videregående VG1. Dette er en tolkningsbasert aktivitet som inviterer til diskusjon blant elevene. Det er tilpasset skolens læreplan for ungdomsskolen, men diskusjonene og tolkningsoppgavene vil fint kunne overføres til nivået for VG1. «Skråblikk» treffer kompetansemål i flere fag, da spesielt innenfor norsk og filosofi og etikk innen RLE. Du vil også finne igjen kompetansemål fra samfunnsfag. Noen av de mest sentrale kompetansemålene er: Norsk • Samtale om form, innhold og formål i litteratur, teater og film og framføre tolkende opplesing og dramatisering • Delta i diskusjoner med begrunnede meninger og saklig argumentasjon • Gjenkjenne virkemidlene humor, ironi, kontraster og sammenligninger, symboler og språklige bilder og bruke noen av dem i egne tekster • Drøfte hvordan språkbruk kan virke diskriminerende og trakasserende • Presentere tema og uttrykksmåter i et utvalg sentrale samtidstekster og noen k lassiske tekster i norsk litteratur Religion, livssyn og etikk: • Reflektere over filosofiske temaer knyttet til identitet og livstolkning, natur og kultur, liv og død, rett og galt • Drøfte etiske spørsmål knyttet til menneskeverd og menneskerettigheter, likeverd og likestilling, blant annet ved å ta utgangspunkt i kjente forbilder • Reflektere over etiske spørsmål knyttet til mellommenneskelige relasjoner, familie og venner, samliv, heterofili og homofili, ungdomskultur og kroppskultur Samfunnsfag: • vise korleis hendingar kan framstillast ulikt, og drøfte korleis interesser og ideologi kan prege synet på kva som blir opplevd som fakta og sanning • skape forteljingar om menneske frå ulike samfunn i fortid og notid og vise korleis livs vilkår og verdiar påverkar tankar og handlingar • drøfte ideal om menneskeverd, diskriminering og utvikling av rasisme i eit historisk og notidig perspektiv Oppgaven til elevene Før besøk i utstillingen: Tre tekster er tilgjengelig for nedlastning via våre nettsider. Disse finner du her: Blåklokka Slipsteinsvæilsen Saksa og taterjinta Del klassen inn i tre grupper, der hver av gruppene får i oppgave å lese igjennom sin tekst før besøket. Blir gruppene veldig store, kan det være en idé å dele klassen i fl ere grupper og fordele de tre tekstene utover. Det gjør ikke noe om to grupper har lest samme teksten. Det er et poeng at det ikke skal være noen flere forberedelser før besøket. Gjennom utstillingen og ikke minst i etterarbeidet på utstillingen, skal elevene vise at de har forstått metaforene, symbolbruken og budskapet i teksten. Dersom dette diskuteres på forhånd i klassen, vil det fort bli lagt føringer på hva de skal se etter når de kommer til museet. Elever som måtte ønske det, kan gjerne lese igjennom de to andre tekstene som ikke er «deres». Utstillingsområdet er ikke så veldig stort, så dersom det er en stor klasse/gruppe bør du på forhånd tenke litt igjennom hvordan du kan organisere at elevene slippes inn litt i puljer. Mye av refleksjonen og diskusjonen som elevene skal gjøre underveis i utstillin gen kan også skje utenfor selve utstillingsområdet. 2 Under besøket i utstillingen: Selve utstillingen fungerer i tre lag: 1.Eleven introduseres i utstillingen for de samme tekstene og får gjennom utstillings tekstene litt bakgrunnsinformasjon om tematikk, symbolbruk og metaforer i tekstene. 2.Eleven blir gjennom bilder og utsagn utfordret på hva dette betyr for oss i dag. Og ikke minst til å tenke over hva dette betyr for deg direkte. 3.I den tredje delen av utstillingen presenteres de for en forfatters observatørplass. Både hvordan Alf Prøysen betraktet seg selv og sine omgivelser, og hvordan vi alle ser på verden med utgangspunkt i oss selv og våre verdier Elevene skal få oppleve utstillingen uten at det legges føringer på hva de skal være opp merksom på. La dem lete og finne inspirasjonen og de elementene som starter refleksjo nen rundt temaene. Hva du som lærer må ta initiativ til Først etter at elevene er ferdige inne i utstillingsområdet, er det viktig at du som lærer tar initiativ til at elevene setter i gang bearbeidelsen av det de har opplevd. På baksiden av sølvbygget henger en oppslagstavle. Her er også papir, blyanter og tegneblyanter tilgjengelig. På oppslagstavla henger allerede noen eksempler på mulige oppslag som inspirasjon til elevene. På ett A5-ark skal hver av gruppene enten gjennom tegning, tekst, eller en kombinasjon av begge, bli enige om hva slags oppslag de ønsker å lage. Her er det viktig at du som lærer sørger for at elevene jobber sammen om oppgaven slik at alle får anledning til å delta i diskusjonen og utformingen av oppslaget. Når alle gruppene har hengt opp sitt oppslag, skal de presentere for de andre hvorfor de har valgt å lage nettopp dette oppslaget. Eventuelle diskusjoner og uenigheter som gruppen har hatt på veien fram til sitt valg, skal gjengis i presentasjonen. Gjennom denne presentasjonen er det viktig at elevene blir utfordret av de andre elevene og av deg som lærer på sine begrunnelser og valg av tematikk. Målsetningen med denne diskusjonsoppgaven er å få elevene til å bruke den innsikten Alf Prøysens tekster gir til å skape ettertanke, refleksjon og samtale om hvordan vi lever sammen. Kort om tekstene – hva du som lærer bør være forberedt på Her skal vi i hovedsak konsentrere oss om de tre tekstene som danner grunnlaget for forberedelsene og for den ene delen av utstillingen. To av tekstene – Blåklokka og Saksa og taterjinta – er fra Alf Prøysens «Lørdagsstubber». I perioden fra 1951 til rett før sin død i 1970 leverte Prøysen nesten hver uke en tekst til Arbeiderbladet. Alt i alt er det 753 proastubber og ca 100 dikt og visetekster som ble trykket som Lørdagsstubb. Alle tekstene, med unntak av én, ble illustrert av kunstneren Borghild Rud. Den ene som hun ikke illustrerte, ble tegnet av Kjell Aukrust. Stubben ble en kort novelle-aktig form som Prøysen selv utviklet til det formatet han hadde tilgjengelig i Arbeiderbladet. Den bærer mange likhetstrekk med novellen i komposisjon, form og i bruk av metaforer og symbolikk, men er ofte noe kortere enn novelleformatet. Stubben har også mange likhetstrekk med sjangeren «flash fiction». Til sin datter, Elin Prøysen, uttalte han at «Stubben skal bite seg sjøl i halen», dvs. den skal alltid ha et sluttpoeng – og ofte et overraskende sluttpoeng som gir leseren noe å tenke over. 3 Blåklokka (Arbeidermagasinet 28. september 1968) Blåklokkene går igjen i mange forskjellige sammenhenger i Alf Prøysens forfatterskap. Kanskje mest kjent i form av Blåklokkevikua – den korte perioden om sommeren m ellom to onner. En periode som er mest kjent for at arbeidsbelastningen i landbruket var mindre, og at byfolket hadde ferie. I Prøysens tekster finner vi derfor ofte at det er blåklokkene som ringer høysommeren inn. Ved å beskrive ei blåklokke som står rak i blomst om høsten, angir dermed Prøysen allerede i den første linjen at tematikken i stubben er det som oppleves som utenfor og annerledes. Kanskje også litt ubehagelig. «På seg selv kjenner man andre», heter det. Men det Prøysen prøver å fortelle oss i tekster som «Blåklokka» er at dersom vi tar oss tid til å sette oss inn i andres situasjon, så kan vi også utvikle en respekt og kjærlighet til det som er annerledes enn oss selv. Toleranse er derfor et viktig stikkord når man skal analysere metaforene og symbolikken i teksten «Blåklokka». Da blir det også naturlig å spørre: hva betyr toleranse for oss i dag? Hvorfor har det blitt et viktig begrep for oss i dag? Hvordan arter toleranse seg - hva gjør at en person kan sies å være tolerant? Har vi noen plikt til å se dem som sliter med å høre til? Hva betyr det å se andre – og hva er det du egentlig ser? Bør det være grenser for hva vi skal tolerere? Og hvor går grensen mellom toleranse og likegyldighet? Slipsteinsvæilsen («Hu Dagmar», 1964) Slipsteinsvæilsen er skrevet til teaterstykket «Hu Dagmar». Manuset er skrevet av Ove Ansteinsson i 1925, det ble filmatisert i 1939, og i 1964 skrev Alf Prøysen og Bjarne Amdahl nye sanger til en musikalversjon. Nora Brochstedt spilte hovedrollen som «Hu Dagmar», jenta som kommer fra byen og endevender hodene på mannfolka og irriterer kvinnene i bygda. Selv om sangen er skrevet til et manus som allerede forelå, så står teksten til Slipsteinsvæilsen godt på egne bein og kan leses og tolkes uten at man kjenner historien i teaterstykket. Selv uttalte Prøysen at denne teksten var noe av det mørkeste han hadde skrevet. Det gjør også at metaforbruken i denne teksten blir mer omfattende å forklare. I Slipsteinsvæilsen serverer Prøysen oss hele blomsterenga – i form av å gjøre den til et symbol for en ungdomstid der det myldrende liv vokser fram. Men når ljåen og brynet synger over engene blir du minnet om at blomstringstiden i livet kan være kort og at du fort kvestes ned av dine egne. For ljåen er ikke selektiv, den meier alt og alle. Med andre ord, vi opplever alle en eller annen gang i livet at våre muligheter begrenses av andre. Du blir sjelden voksen uten å ha gått på en smell eller to i livet. Ljåen symboliserer den største maktskikkelsen i Alf Prøysens forfatterskap, nemlig sladrekjerringene. Men Prøysens sladrekjerringer er ikke nødvendigvis stereotypen av nabokjerringa med utsikt til alt som skjer i gata, med oversikt over hva alle til enhver tid bedriver og med en trang til å fortelle alt om alle til enhver som orker å høre på. Prøysens sladrekjerringer kan like gjerne være deg og meg - alle som på et eller annet tidspunkt opplever et stikk av misunnelse, et behov for å snakke litt nedsettende om andre. Det kan være bevisst eller ubevisst, men i bunn ligger et behov for å verne om egne grenser. Til sammen blir Prøysens sladrekjerringer til bygdedyret som definerer grensene for hva man kan tolerere og hva som faller utenfor fellesskapet. Det er liten tvil om at det å være del av at fellesskapene koster, og av og til koster det dyrt. Det krever at du er villig til å innordne deg samfunnets uskrevne regler. Maktmiddelet som holder deg i sjakk er skammen. For skam fungerer som kontrollmekanisme nettopp fordi vi som mennesker alltid kjemper så hardt for å unngå det. 4 Vanligvis var det barna og de unge som ble satt til å trekke slipesteinen mens de voksne sto for selve slipingen av ljåbladet. Men på bygdene i Ringsaker fortelles det også om at det var vanlig at jentene som hadde havnet i «ulykka» - de som var blitt gravide uten å være gift – ble satt til spott og spe ved sveiva til den tunge jobben det er å trekke slipe steinen. Tenk derfor over denne «jeg-personen» i Slipsteinsvæilsen. Hva er hennes historie? Hvorfor er hun ikke ute og løper på enga sammen med de andre jentene? Hvilken innsikt er det hun har som «blommer og jinter» ikke har? Hvorfor trekker denne «jeg» slipestei nen når hun vet hva som kommer? Trekker hun slipesteinen av egen fri vilje? Overført til vår egen tid – hva kan representere den samme funksjonen som slipesteinen og ljåen har i denne teksten? Her kan det være naturlig å tenke hvilken rolle ulike sosiale medier har i livene våre, og hvordan det som foregår der i stor grad kan regulere hva som oppfattes som «korrekt» og «ukorrekt» oppførsel. Saksa og taterjinta (Arbeidermagasinet 23. november 1963) Taterne går igjen i mange av Alf Prøysens fortellinger. Selv da han skulle skrive manuset til «Det var da det og itte nå», radioserien og senere boka som ble en slags selvbiografi, så starter han første kapittel med å fortelle om «Væillers-Marja» som «gikk ifrå bygd tel bygd og solgte levnetsløpet sitt for ti øre». Prøysen beskriver inngående den rollen taterne hadde langs Præstvægen, og hvordan de til stadighet ble utstøtt av storsamfunnet. Han beskriver også ved flere tilfeller stigma tiseringen han selv opplevde fra kameratene fordi han som danseglad ung gutt danset med ei taterjente. Samtidig beskriver han den respekten han opplevde fra taterne nett opp fordi han hadde valgt å delta i dansen. «Saksa og taterjinta» presenterer oss for to hovedproblemstillinger. Den ene handler om stigmatisering, hvordan stereotyper skapes og lever videre fra generasjon til generasjon. Når Sveomsgutta snakker nedsettende om taterne, så går det tydelig fram av historien at dette ikke er ideer de selv har skapt. Den andre problemstillingen handler om Ragnar som ikke tør å følge sin egen samvittig het. Presset om å være en del av vennegjengen blir større enn behovet for ikke å tråkke på taterjenta. «Hu har itte gjort meg noe», sier han. Likevel deltar han i trakasseringen av jenta. Og til slutt blir det Ragnar som må ta den største støyten, da han blir den som får i oppgave å si unnskyld og levere tilbake saksa. Men motet til Ragnar svikter når han blir konfrontert med sin egen samvittighet, og han kaster saksa fra seg. Hvorfor tør han ikke gå til taterleieren og levere tilbake saksa? Og hvorfor tror du han oppsøker teltplassen dagen etterpå på vei hjem fra skolen? Prøysen snakker i store deler av sitt forfatterskap om annerledesheten. Om de som f rivillig eller ufrivillig blir stående litt utenfor den etablerte «normalen». Han forteller også i flere intervjuer om hvordan han selv trives best sammen med mennesker som «ikke er akkurat som andre folk… gjerne noen som andre ler av, for der bruker det være så mye rart». Vi vil alltid være avhengig av andre, vi trenger følelsen av å høre til. Ved at vi blir likt og akseptert av «de andre» får vi en bekreftelse av at vi er verdt noe. For menneskene rundt deg fungerer som et speil som viser hvem du er, og hvis ingen bekrefter deg, blir du en fremmed. 5 Fellesskap handler derfor om å klare å knekke de ubevisste og uskrevne kodene som styrer hvordan vi forholder oss til hverandre. Så hva skjer dersom den lille stillferdige stemmen inne i deg som er samvittigheten din forteller deg at å følge fellesskapets regler føles galt? Vi vet ofte hva som er greit og ikke greit å gjøre, men likevel havner vi til stadighet i situasjoner som kan føles ubehagelige. Ofte kan det være vanskelig å vite hva vi skal gjøre når vi opplever at andre utsettes for urettferdighet. Å gripe inn kan være en risiko for selv å bli en utstøtt. Frykten for selv å bli plaget kan være så stor at man kan la andre i stikken. Betyr det nødvendigvis at vi dermed er «onde»? Eller kan det like gjerne si noe om hvor alvorlig det er å bli ekskludert? 6 Alf Prøysen Ønsker du mer biografisk informasjon om Alf Prøysen så kan vi anbefale disse sidene: Prøysenhuset har en kort biografi, en enkel bibliografi og en enkel diskografi tilgjengelig. På Wikipedia finnes også en god oversikt over hans historie En fullstendig bibliografi er utarbeidet av Høgskolen i Hedmark.