2•2014 årgang 9 - LAR
Medlemsblad av og for oss i Norges største brukerorganisasjon for LAR-brukere • LAR-Nett Norge 2•2014 årgang 9 Innhold Side 4 Erfaringskonsulent – en tålmodighetsprøve Side 5 Unødvendig å trekke Martindale metadon fra markedet Side 6 Nytt metadonprodukt på markedet i Norge Side 7 Narkotikaondet stikker for dypt Side 8 Hva må være tilstede i god rehabilitering? Side 10 Sju av ti LAR-mødre blir psykisk syke Side 11 Helseminister vil dele ut nesespray Side 12 Tannlege i Budapest Side 14 LARs suksess Side 15 Vi har ikke tid eller råd til å hjelpe de rusavhengige Side 16 Med en idé om drivkraft Side 18 Oslo bygger til de sykeste Side 19 Leserbrev Side 22 Hvem er vi? Utgiver: LAR-Nett Norge Redaksjonen: Ansvarlig redaktør: Dag Myhre Layout: Lars Kristian Larsen 2 Leder Hei alle sammen. Nå er sommeren her og ferien står for dør, men før vi kan ta ferie er det en del ting som må gjøres. Vi har nylig kjørt kurs for nesten samtlige LAR-Nett Norge kontaktpersoner som snart er godkjente Likepersoner, det er bare styret som skal godkjenne kursdeltagerne igjen! Ellers så er det noen møter vi skal i både sentralt og lokalt før sommerferien endelig er her. Når dette bladet kommer ut er nok de fleste av disse oppgavene gjort og alt er på stell! Til høsten er det den 10. LAR-konferansen, som også i år holdes på Oslo Kongressenter den 16. og 17. oktober. LAR-Nett Norge har sitt 10 års jubileum den 4. oktober og vi vil gjerne gjøre noe ekstra i forbindelse med dette! Vi kommer tilbake til hva vi skal finne på i den anledning siden! Videre ønsker vi å høre fra oppegående LAR-brukere som ønsker å gjøre en innsats i en frivillig organisasjon og som er godt innsatt i samfunnsmessige problemer knyttet til rus/psykiatri og som også helst også er PC kyndige Fortsett å sende inn leserinnlegg, historier dikt osv. Kanskje det er nettopp du som får komme på trykk neste gang! LAR-Nett Norge ønsker dere alle en riktig god sommer! Hilsen styreleder Dag Myhre Pasient- og brukerombudene Finnmark Troms Nordland Nord-Trøndelag Sør-Trøndelag Møre og Romsdal Sogn- og Fjordane Hordaland Rogaland Hedmark Oppland Buskerud Telemark Vest-Agder Aust-Agder Vestfold Østfold Akershus Oslo Tlf.: 78 41 72 40 Tlf.: 77 64 24 33 Tlf.: 75 54 79 10 Tlf.: 74 11 14 60 Tlf.: 73 89 78 00 Tlf.: 71 57 09 00 Tlf.: 90 24 66 78 Tlf.: 55 21 80 90 Tlf.: 95 33 50 50 Tlf.: 62 55 14 90 Tlf.: 61 13 29 44 Tlf.: 32 26 66 00 Tlf.: 35 54 41 70 Tlf.: 38 17 69 20 Tlf.: 37 01 74 91 Tlf.: 33 34 77 90 Tlf.: 69 20 90 90 Tlf.: 22 93 80 90 Tlf.: 23 13 90 20 Bestilling av flere foldere: Helsedirektoratet v/ Trykksaksekspedisjonen E-post: [email protected] • Tlf.: 810 200 50 Hva kan Pasientog brukerombudet gjøre for deg? www.pasientogbrukerombudet.no 3 Erfaringskonsulent – en tålmodighetsprøve nesten. Men også for å dokumentere for å måle det man gjør. - Det er systemet som er bygd opp på en måte som tvinger behandlere til å jobbe på den måten de gjør. Men det betyr ikke at man skal slutte å peke på og sette søkelyset på holdninger og fokus hos behandlerne – det er noe vi brukere må jobbe med kontinuerlig. Vi må heller ikke glemme at det er masse brukererfaring i fagmiljøet også – som sitter med to hatter, men der det ikke er uttalt. «Alle» er enige i at brukermedvirkning er viktig, men når det kommer til handling er det verre, opplever erfaringskonsulent Carina Jørgensen. I to og et halvt år har hun vært prosjektansatt ved Søndre og Nordre Vestfold DPS, Klinikk for psykisk helse og rusbehandling. (FOTO: Birgitte Finne Høifødt) «Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg vet det er stor vilje og engasjement for brukerperspektivet i det fagmiljøet jeg jobber.» Dette skrev Carina for noen måneder siden i SEPREP sitt tidsskrift Dialog. - Som ny i jobben var jeg utålmodig. Jeg måtte lære meg til at forandring tar tid, sier Carina Mandatet til en erfaringskonsulent er å gi fagmiljøet et større tilfang av kunnskap fra et bruker- og pårørende perspektiv. Han eller hun skal også bidra til økt og mer systematisk bruk av erfaringskunnskap inn i klinikken. For å få jobb som erfaringskonsulent må man ha en bakgrunn med bruker eller pårørendeerfaring. 4 Carina har bakgrunn som rusmisbruker og bruker av hjelpeapparatet i mange år. Hun sluttet å ruse seg for seks år siden, etter mange år ved ulike behandlingsinstitusjoner. Siden utdannet hun seg, og har en bachelor i sosiologi. Stein i skoen - Som vaktbikkje, eller en «stein i skoen» kan det av og til oppleves som frustrerende å være alene, medgir hun. Et eksempel på at ting tar tid er innføring av barnesamtaler, en lovbestemmelsene kom for snart fire år siden. De har kommet i gang med barneansvarlige og barnesamtaler, men det er fortsatt ikke ordentlig i ryggmargen til alle ansatte. Det er ennå alt for mange barn som glipper, og som ikke får den ivaretakelse som er intensjonen i dette lovverket mener hun. - Å implementere er selve problemet. Ofte er det mye prat og planlegging, men lite handling. Hender det du tenker at folk for lett kritiserer de som har utdannet seg til å hjelpe folk med psykiske lidelser? - Ja, det tror jeg. Det jeg har lært, som jeg ikke hadde forståelse for i forkant, var all kravet til dokumentasjon som tar tid. Det henger sammen med tilsyn av helsetje- Vi må høyere opp i systemet I en-til-en samtale med kollegaer opplever Carina masse kreativitet og ønske om å jobbe på en annen måte. Men for å gjøre slike endringer må man høyere opp i systemet. Hun tenker derfor at man kunne trenge erfaringskonsulenter i flere ledd, også de som er med på å utforme retningslinjer og systemene. - Å rette kritikk mot systemet innenfor psykisk helsevern, heller enn menneskene som jobber der, tror jeg derfor er mer konstruktivt. Tydelighet og synlighet er viktig i jobben som erfaringskonsulent mener Carina. Brukere må bli flinkere med doku mentasjon - For å få «hodene til å snu seg» må vi bli enda mer tydelig når vi bringer inn kunnskap fra brukerperspektivet. Folk lytter når vi kommer med forskning som handler om tall. - IPS-modellen, med den overordnede filosofien at alle mennesker med en alvorlig psykisk lidelse kan ha vanlig jobb, er et eksempel på det. Dette kan dokumenteres med tall, og har en recovery-tankegang jeg mener psykiatrien trenger. Carina opplever at recovery, ofte omtalt som brukernes syn på hva som skal til for å bli bedre, ikke er en tankegang innenfor helsevesenet. - Psykiatrien en veldig symptomfokusert, med fokus på å hjelpe og verne. Dette er selvfølgelig også nødvendig, og jeg tror vi i visse tilfeller ikke kommer utenom bruk av tvang. - Det handler ikke om enten eller, det handler om å se hele mennesket og med respekt Holdninger viktig - Respekt og holdninger kan vi aldri snakke nok om. For eksempel opplever jeg det som viktig hvordan man snakker om pasienter – også på pauserommet. Når noen klager over at «å, så syke pasienter vi har nå» blir jeg provosert, sier Carina. Unødvendig drastisk å trekke Martindale metadon fra markedet «Den viktigste kompetansen, spisskompetansen, er likevel evnen til å ta på seg bruker- og pårørendebriller i saker og tema, det er det DPS‘ene virkelig har behov for. Jeg anså meg selv som en sterk og reflektert person og var ikke i tvil om at jeg ville håndtere denne rollen bra.» Skriver Carina i tidsskriftet Dialog. Synlighet - Folk får en påminnelse når de ser meg, min synlighet er avgjørende for hele tiden bli minnet om brukerperspektivet, sier Carina Jørgensen. Tidsskriftet Dialog Som følge av at tre er døde og 13 alvorlig skadet, sannsynligvis som følge av å ha injisert Martindale metadon, velger Statens Legemiddelverk å trekke medikamentet fullstendig fra markedet. Martindale metadon kan være særlig skadelig å injisere, men skulle man trukket tilbake alle legemidler som er farlig å innta på feil måte, ville svært få gjenstått. Mange metadonpasienter foretrekker Martindale, disse vil rammes i varierende grad av å måtte overføres til et annet metadonpreparat. Det er tross alt ingen fare ved oralt inntak av Martindale metadon. Når Legemiddelverket trekker medikamentet tilbake, gir dette inntrykk av at det er farlig å innta medikamentet som sådan. Eller at noe annet ligger bak avgjørelsen. Det skaper uansett unødvendig frykt. Andre metadonmiksturer på markedet er dessuten langt mer konsentrert. De som er vant til å injisere Martindale, risikerer med andre ord større overdosefare ved injisering av andre metadonmiksturer. I Danmark har de begynt å tilby injiserbar metadon og metadontabletter som tiltak mot skadene. Og dessuten utvidet spekteret av medikamenter. Basert på åpne, tilgjengelige og respektfulle samtaler mellom fagfolk og brukere, slike man bare kunne drømt om her, når det kommer til temaet medisin- og dosevalg. Danmarks retning er snarere veien å gå. Snakk med dem det gjelder, fremfor det som oppfattes som kollektiv avstraffelse. Fredag 21. mars ble landets brukerorganisasjoner på rusfeltet informert om situasjonen av Helsedirektoratet og Statens Legemiddelverk. Ingen av brukerrepresentantene støttet Legemiddelverkets radikale vedtak. Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk. 5 Nytt metadonprodukt på markedet i Norge sin apotekfremstilte metadon. Men der vi i Norge gjerne brukte solbærsaft som smakstilsetning, brukte svenskene en kunstig bringebærsmak. Denne forskjellen gjorde den svenske oppløsningen mye bedre holdbar enn den norske og det var derfor mulig å søke markedsføringstillatelse for et produkt som var ganske likt det apotekfremstilte. Rett før påske kom det et nytt metadonprodukt på markedet i Norge. LAR-Nett Norge tok kontakt med den norske importøren, Pharmadone AS, for å høre litt nærmere om produktet. – Dere kom på markedet med det nye produktet omtrent samtidig med at Metadon «Martindale» ble trukket tilbake. Det var kanskje ikke helt tilfeldig? – Vel, ikke helt, men nesten. Metadon «Pharmadone» har vært på markedet i Sverige i en fem års tid og fikk markedsføringstillatelse i Norge sist høst. Planen var å introdusere produktet i løpet av mai 2014, men i forbindelse med tilbaketrekkingen av Martindales metadon tok Legemiddelverket kontakt med oss og spurte om det var mulig å fremskynde lanseringen. Det fikk vi til ved hjelp av varer som egentlig var beregnet for det svenske markedet. Legemiddelverket godkjente derfor at vi i en introduksjonsfase fikk selge flasker med svensk tekst. Fra mai er det imidlertid de «norske» flaskene som blir å få på apotekene, dvs. flasker med både norsk og svensk tekst på etiketten. Men innholdet er det samme, uavhengig av språket. – Fem år på markedet i Sverige, sier du. Kan du si noe mer om det? – Egentlig er historien enda lengre. På samme måte som metadonoppløsninger kun ble tilberedt på apotek i Norge inntil for noen år siden, hadde svenskene også 6 – Men brukerne da – hva mener de om produktet? – Metadon «Pharmadone» var lenge det mest foretrukne metadonproduktet i Sverige. Men innkjøpsordningene for legemidler som brukerne får dekket over trygdebudsjettet er annerledes i Sverige enn i Norge og takket være priskonkurranse har våre svenske kolleger måttet se seg slått av andre produkter i det siste. Midlertidig slått, håper jeg, for smaksmessig tror vi at vi ligger et lite hestehode foran konkurrentene. – Ja, vel? – Du vet jo at metadon ikke smaker spesielt godt. Et gammelt apotekerknep for å kamuflere bitre og beske smaker er å bruke ordentlig sukker i oppløsningen istedenfor kunstige søtningsstoffer. Det betyr selvsagt at vårt produkt ikke passer for alle, men vi har likevel valgt dette, i håp om å kunne tilby en smak som de aller fleste kan akseptere. En annen ting er at Metadon «Pharmadone» alltid kommer i samme volum, 50 ml. Det betyr f eks at en 100 mg dose inneholder 2 mg metadon pr milliliter, og det sier seg selv at den beske metadonsmaken blir mindre gjennomtrengende da enn når konsentrasjonen er 5 mg pr milliliter, slik den er hos de konkurrerende produktene. Ulempen er at man må drikke en større mengde for å få i seg dagsdosen. – Det høres jo rimelig ut. Vet du hvorfor dere har gjort dette forskjellig i Norge og Sverige? – Akkurat hvorfor vi har landet på 5 mg/ ml her i Norge, vet jeg ikke helt. Men jeg har fått en forklaring på hvorfor svenskene ville ha samme volum uansett dose. Substitusjons¬behandling har jo vært mye mer i bruk i Norge enn i Sverige og selv om Sverige har nesten dobbelt så mange innbyggere som Norge, har de færre metadon- og buprenorfin brukere enn Norge, så vidt jeg forstår. Personlig tror jeg vel det mer skyldes svensk rusmiddelpolitikk enn det reelle behandlingsbehovet. Men for lenge siden hadde svenskene en idé om at brukerne ikke skulle få vite hvilken dose de stod på. På den måten tenkte de det skulle det være lettere å trappe ned dagsdosen uten at brukerne forstod hva som foregikk. Det viste seg nokså fort at denne fremgangsmåten ikke var så vellykket, men likevel beholdt de ordningen med fast volum pr dagsdose. Og, som sagt, smaksmessig kan det jo være en fordel. – Ok, og hvordan kan de norske metadonbrukerne få prøvesmake? – Der har vi en liten utfordring. Selv om dagsdosen er den samme uavhengig av om styrken er 2 mg pr milliliter eller 5 mg pr milliliter, er reglene i Norge slik at brukerne ikke bare kan be apoteket bytte til et nytt produkt. For at alt skal gå riktig for seg, må de gå veien om legen, eventuelt be apoteket avklare med legen at det er ok å bytte produkt så lenge dagsdosen er den samme. Men vi har også smaksprøver på oppløsningsvæsken uten metadon, så apotek eller LAR-sentre som måtte være interessert, kan få det tilsendt. Hvor godt inntrykk en slik smaksprøve gir, er ikke så godt å si – vi har fått tilbakemeldinger om at smaksprøven uten metadon kan være i søteste laget, mens det blir ok i «ekte» vare. Og siden jeg selv ikke har smakt på «ekte» vare, så tror jeg vi må overlate prøvesmakingen til brukerne… Vi takker for samtalen og ønsker Pharmadone lykke til videre. Narkotikaondet stikker for dypt Man kan tenke at dette er bortforklaringer fra folk som med vitende og vilje har brutt loven. Men tankene deres, som springer ut av førstehånds erfaring, blir stadig vekk bekreftet av sosiologisk forskning. Den norske sosiologen Willy Pedersen gikk for få år siden fra å være glødende tilhenger av forbudslinja, til å bli en klar kritiker. Ikke fordi han plutselig var blitt begeistret for rus, men fordi han så at nulltoleransen fører med seg menneskelige kostnader. Hvor dyktige våre politifolk enn er, bør vi som borgere tenke nøye over hvilken rolle vi ønsker å gi dem. Illustrasjonsfoto: GUSTAV P. JENSEN «Politi og fengselsvesen kan ikke komme det til livs på egen hånd», skriver Bjarne Benjaminsen i denne kommentaren. Lofotposten har det siste halvåret belyst Lofotens narkotikaproblem. Brukere og tidligere misbrukere, foreldre, selgere, og politi har alle bidratt med sine perspektiver. De personlige fortellingene er sterke. Mennesker faller om av sjelelig utmattelse midt iblant oss. Noen av dem reiser seg aldri. Hva enn mennesket får ut av rusen, som gjør at man hengir seg til den, så truer en skremmende skygge like bak. Kald og kjærlighetsløs senker Skyggen seg, vislende til det slitne mennesket om selvmordets fristelse. For alle som har opplevd noe slikt på kroppen, i den nære familien, hos sine egne barn, er det ikke å undres over at man vil bekjempe narkotikaondet. For mange virker det logisk å ta sterke midler i bruk. Man forstår ikke hvorfor politiet ikke tar seg inn på skolene og ransaker elevene, for eksempel. Men at alle midler bør tas i bruk for å bekjempe rusmidlene, er ikke så opplagt. Hvor dyktige våre politifolk enn er, bør vi som borgere tenke nøye over hvilken rolle vi ønsker å gi dem. En av mine informanter sa det slik: «Har du først fått forelegg, er du stemplet som narkoman. Da får du masse problemer senere i livet. Det er ikke bare narkotikaen, men folk rundt som psyker deg ned, og driver folk til selvmord.» Dette var ikke sagt for å bagatellisere stoffene i seg selv, men for å minne om at stoffmisbruk inngår i et større menneskelig bilde. Å få stempelet «narkoman» på seg tidlig i livet, og å oppleve storsamfunnets harde fordømmelse, kan drive en ungdom lenger inn i skrekk og ansvarsfraskrivelse. For informanten var selve redselen for straffevesenet det største hinderet for å bygge et godt liv. Intervjuobjektene reflekterte videre: Veien fra mildere til hardere stoffer, fra lett bruk til kjøp og salg, utgikk fra livssituasjonen. Den strenge forbudslinja overfor cannabisplanten gjør i realiteten skade, mente de. Ved å kriminalisere unge mennesker som eksperimenterer med hasj og marihuana, leder loven disse folkene mot en kriminell løpebane. I praksis blir det vanskeligere å hente seg inn, og å unngå misbruk. I Portugal har man valgt å gå bort fra fengsel og forelegg ved besittelse av cannabis, og i stedet tilby frivillige avvenningskurs. Dette har gitt gode resultater. Flere delstater i USA følger nå opp. Ved første blikk kan det virke kontraintuitivt, men en mer liberal narkotikapolitikk kan faktisk være mer effektiv enn dagens forbudslinje. Forbudet har skapt grobunn for en lukrativ illegal økonomi, hvor de mest hensynsløse stikker av med enorm fortjeneste. Parallellen til spritforbudet i USA på tidlig 1900-tall, som gangsterveldet vokste ut av, er tydelig – for den som makter å holde hodet kaldt - og hjertet varmt - stilt overfor Skyggen. Lofotposten 7 Hva må være tilstede i god rehabilitering? Når jeg tenker meg tilbake til min tid i rus så hadde jeg lenge et sterkt ønske om å komme ut og bort fra rusen. Jeg visste ikke når og jeg visste heller ikke hvordan. Min første behandling gikk med til å bearbeide både mitt brudd med rusen og bruddet med min samboer på den tiden. Vi vokste fort bort fra hverandre når rusen ikke lenger var bindeleddet mellom oss. 8 Jeg visste faktisk ikke at man kunne bli så fysisk og psykisk avhengig av et stoff så lenge etter abstinensene var borte. Jeg satt igjen med et savn så stort at kjærlighetssorg bare var blåbær i forhold! Jeg sleit med dette savnet og denne sorgen resten av mitt første opphold på en behandlings institusjon og fikk egentlig ikke med meg så mye annet. Det samme gjentok seg mer eller mindre på mitt andre forsøk! Noen år gikk og jeg fikk muligheten til å reise til Sverige for å få behandling. Jeg befant meg plutselig i Sverige hos våre naboer som jeg trodde i mitt stille sin var ganske lik oss nordmenn på mange måter, til og med språket var nesten likt tenkte jeg. Oj, så feil man kan ta! Måten jeg ble møtt på var åpen og hjertelig og ikke som hjemme: fulle av mistanke, redsel og avsky. De var nysgjerrige og hadde en ekthet jeg aldri har sett i det norske hjelpeapparatet. Jeg kunne ikke tro mine egne øyner og ører, dette var jeg ikke bortskjemt på akkurat! Det stoppet ikke der, jeg fikk være med å jobbe og de ville høre min mening om ting, helt fantastisk, hjemme var det bare behandleren som viste hva som hjalp og hva som var best for meg! Jeg fikk fort tillit fra sjefer og andre, noe jeg aldri har følt i det Norske behandlingsapparatet. De spurte meg om hva mitt største ønske var her og nå. Jeg svarte som sant var at jeg skulle ønske jeg klarte å spare sammen til å begynne med å få mitt førerkort tilbake. Hm, sa sjefen og en uke etter ble alle ansatte som ikke hadde lappen sendt på intensivkurs inkludert meg. Jeg trodde ikke det var sant, og riktignok så var det ikke så lett dette med lappen. Jeg hadde ikke noen problemer med svenske myndigheter, jeg hadde heller ikke noen utsettelse på lappen, men norske myndigheter mente at siden jeg var på et behandlingssted så måtte jeg vente to år etter endt behandling med å få førerkort. Hm, igjen fra sjefen, men om det nå er slik at han ikke bare er innlagt her, men jobber her som snekker og som medlever? Ja, da kunne norske myndigheter ikke lenger se noe problem med at jeg fikk ta lappen, så lenge jeg hadde jobb og bodde i Sverige! Etter at jeg fikk lappen fikk jeg bare mer og mer tillit og ansvar, noe jeg vokste forferdelig mye på! Jeg ble ansvarlig for et hus med fem andre elever (legg merke til ordet elever og ikke pasienter) og jeg fikk ansvar for at over 100 mann fikk to varme måltider om dagen. Dette var svensker med vanlig mat, muslimer med deres mat, veganer og vegetarianere med deres mat og også folk med ulike allergier osv. Så hvis du spør meg om hva som hjelper så er det tre små ord: Tillit, respekt og ansvar. Det er de tre tingene som absolutt må være tilstede for at noen i det helte tatt skal få en god rehabilitering! I tillegg skader det ikke å komme i kontakt med blide nysgjerrige (på en god måte) åpne og rettferdige behandlere og personale. For meg så var det første møtet med et nytt sted og hvordan man ble møtt et Alfa og Omega. Det var også utrolig viktig for meg, at jeg selv fikk være med på å bestemme i min egen rehabilitering også det å bli hørt. Jeg fikk kjenne på hvordan det faktisk var å få være aktivt med i min egen behandling. Jeg kjente at jeg til enhver tid ble behandlet som et hvilket som helst annet menneske i samfunnet, noe som gjorde utrolig mye godt for oppbyggingen av selvtilliten min. På dette rehabiliteringsstedet fikk ikke de som jobbet med elevene lese rapporter fra andre steder, da man trodde på å gi alle en ny sjans uten forutinntatthet. Disse papirene var det bare de øverste lederne som leste, og de lekket nødvendige opplysninger som sykdomsbilder medisineringer ol. til de andre. Bolig er også noe som er veldig viktig å jobbe for fra dag en, også det å få boligen før du er ferdig med din behandling. Da kan du prøve ut å bo mens du enda er innskrevet. Jeg har også en formening om at man ikke skal sy puter under armene på folk men heller sette de i stand til å hjelpe seg selv. Folk må få en sjans til å prøve å feile når det gjelder å finne en aktivitet eller et arbeid, man skal ikke nødvendigvis måtte ta det første og beste alternativet som blir fremlagt. Alle behandlingssteder må ha lege tilknyttet stedet. Jeg har sett noen ordentlige brølere de har gjort rundt om kring når det gjelder Diabetes f.eks. Noe annet som også har forundret meg i mange år er uviljen til å belønne ærlighet, alle er redde for å si sannheten pga. frykten for å bli staffet, dette bør det gjøres noe med! Alle disse påstandene over ting jeg mener bør være til stede i en behandling er ting jeg over tid har kommet fram til både som pasient. Egentlig hadde jeg lyst til å ramse opp alle faktorene jeg mener er viktig i en behandling i en liste, men det ble ikke bra. Jeg vet ikke helt om det blir bra på denne måten heller, men det får dere leserne avgjøre. Etter fem år flyttet jeg tilbake til Norge og begynte å jobbe i et Norsk Ungdoms kollektiv som hadde headhuntet meg fra Sverige. Problemet med å flytte tilbake kom som et sjokk på meg, ingen behandlet meg som jeg var vant til, de fortsatte og behandle meg som de gjorde før jeg flyttet til Sverige. Etter hvert så ble livet så vanskelig her hjemme at jeg begynte å ruse meg. Dette holdt på i ca. 1,5 år og i den perioden var det som om alt jeg hadde lært og alt jeg hadde jobbet for bare rant ut mellom fingrene mine. Etter hvert så ble jeg jeg så fortvilet at jeg søkte LAR-behandling. Det tok litt tid før jeg fikk denne behandlingen! Behandling? Hm, jeg vil vel heller kalle det bare medisinering, behandlingen hører til under kommunene og er så godt som ikke eksisterende. Heldigvis for meg så hadde jeg mye av det grunnleggende for å gjennomføre en rehabilitering i ryggmargen fra før. Og kunne derfor fort begynne å bruke alt det jeg tidligere hadde lært i de forskjellige behandlingene jeg hadde tatt. Jeg kom ganske fort i kontakt med en gjeng LAR-brukere som holdt på å etablere et LAR- nettverk i min hjemby. (Siden kalt LAR-Nett Norge) Det var ikke mange ting man kunne gjøre lenger og de fleste av mine gamle venner måtte jeg si farvel til for godt. Nettverket jeg hadde rundt meg var ikke stort, jeg kunne telle de på en hånd! Derfor ble LNN så utrolig viktig for meg og er det fortsatt den dag i dag! Nå har jeg vært med i LNN i snart 9 år og har fått være med på utrolig mange kule ting på denne tiden. Det å ha noe fast å gå til som jeg selv syntes var givende, har betydd utrolig mye for meg. Jeg tror det må til i alle gode rehabiliterings forløp, dette å ha noe å gå til, noe å være stolt av og å være en del av noe. På denne tiden har jeg blitt godt etablert, jeg har kjøpt meg egen bil og leilighet. For å få det til har jeg benyttet meg av de ordningene som finnes som f.eks. Husbanken og gunstig lån i vanlig bank. Tøft å få endene til å møtes, men vil man, så går det. Mitt liv er nå blitt så godt at kan sammenlignes med hvilken som helst annen persons. Dette med unntak av medisiner og tilleggs sykdommer man har fått som diabetes, søvnapne og tinnitus, men det er det jo også 1000 vis av «vanlige» mennesker som har. Alle disse sykdommene kan man lære seg å leve med, det finnes hjelpemidler for søvnapne. Det finnes også veldig gode diabetes medisiner som hjelper kroppen med å opprettholde rett blodsukker. Da er det verre med tinnitus, den må man bare helt enkelt lære seg å leve med. Alt i alt så er jeg veldig fornøyd med tilværelsen om dagen og det er takket være alle disse tingene jeg gjennom årene har lært meg ved ulike institusjoner og i organisasjonene! Samt de 100 vis av konferansene og opplæringene jeg har deltatt på gjennom hele denne tiden! Med vennlig hilsen Dag Myhre 9 Sju av ti LAR-mødre blir psykisk syke – Dette gjelder sannsynligvis i enda større grad for kvinner som har en historikk med rus og psykiske problemer. Den største økningen innen psykiske problemer omhandler” problemer med å konsentrere seg, forstå og huske”. Det er lite endring i andre typiske psykiske symptomer. Lite illegale rusmidler Andre studier som har fulgt mødre i LAR, har gjerne fulgt kvinnene gjennom graviditet, fødsel og mens barnet er spedbarn. Forskerne se er hvordan det går Når naboenønsket ruser åseg, det vanskelimed disse kvinnene også lengre tid etter gere å la være selv. at barnet ble født. Colourbox) (Illustrasjonsfoto: FANT FORSKJELLER: Forsker Ingunn Olea Lund ved SIRUS har sett på mødre i LAR i et lengre perspektiv enn det som har vært vanlig tidligere Fire år etter fødsel er nær 70 prosent av mødre som går på legemiddelassistert rehabilitering psykisk syke, viser studie fra SERAF. I studien så man også på hvorvidt barna gikk i barnehage og om familien hadde kontakt med barnevernet. Det viser seg at ni av ti barn med mødre i LAR går i barnehage og rundt tre av fire familier følges opp av barnevernet. Forskerne har fulgt gravide kvinner som går på legemiddelassistert rehabilitering (LAR) fra graviditet og frem til fire år etter fødsel. Artikkelen ble publisert i tidsskriftet Substance Abuse Research and Treatment i mai, og er et samarbeid mellom forskere ved Senter for rus og avhengighetsforskning (SERAF) og Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS). – Det er her hovedsakelig snakk om at familie får støtte og veiledning fra barnevernet, sier Lund. – Vi ser at det er en økning i antall mødre som rapporterer psykiske problemer når barna er fire år gamle sammenlignet med når barna er ett år, sier forsker Ingunn Olea Lund ved SIRUS. Mens 39 prosent av kvinnene hadde psykiske problemer da barnet var ett år, var det steget til 69 prosent da barna var fire år. 10 I tillegg til økningen i psykiske problemer, viser studien at det var en stabil lav bruk av illegale rusmidler i denne gruppen. Rundt fire prosent bruker dette. Dette gjelder både under svangerskapet, og når barna var ett og fire år gamle. Lund peker på at en mulig forklaring til de økte psykiske problemene, kan være at det å være omsorgsperson er krevende for enhver forelder. Brukt i femti år – Hvorfor velger dere å følge disse mødrene over et lengre tidsperspektiv utover spedbarnsalderen? – Selv om LAR har blitt brukt i cirka 50 år internasjonalt og WHO anbefaler denne behandlingen for gravide kvinner med opiatavhengighet, har det blitt reist bekymringer fra enkelte politikere og enkelte helsepersonell. Temaet har også fått mye oppmerksomhet i media. I Norge har forskriving av LAR til gravide kvinner og mødre vært kontroversielt. Tidligere forskning har fokusert på svangerskap og kort tid etter at barnet er født. For å kunne utforme en politikk som støtter mødre i LAR og barna deres mens de vokser opp, er et lengre perspektiv nødvendig. Kunnskap om hvordan mødrene klarer seg med tanke på rus og psykiske problemer er viktig i denne sammenheng. Studien konkluderer med at LAR og det å være mor kan være forenlig forutsatt at mødrene og barna får tilrettelagt støtte og oppfølging. – Flertallet gravide i LAR i Norge har vært i LAR et par år før de blir gravide og er mer stabile enn de som nylig har sluttet å bruke heroin. Mange klarer seg bra, men om kvinnene ikke klarer å ta tak i egne problemer, kan det øke faren for tilbakefall og at barna ikke får den oppfølgingen de fortjener. Kartlegging av hva slags behov for oppfølging som er nødvendig gjøres for hvert enkelttilfelle, og starter mens kvinnen er gravid. Etter fødsel vurderes også barnets behov, fungering og samspill mellom foreldre og barn, sier Lund. Retningslinjer Hva slags tilbud den enkelte får, kan være avhengig av hvor i landet man holder til. – Inntil nylig har kvinner i denne gruppen fått svært ulik oppfølgingstilbud og behandling. Helsepersonell som jobber med pasienter i denne gruppen bør gjøre seg kjent med de norske retningslinjene for gravide i LAR og oppfølging av familiene frem til barna når skolealder, sier Lund. Hun viser også til WHOs retningslinjer innen temaet, som norske forskningsmiljø har bidratt til å utvikle. Disse ble utgitt nå i vår. Kristine Askvik [email protected] Helseministeren vil dele ut nesespray rusavhengige. Det vi gjør er å nå bredt ut gjennom å tilby røykeutstyr og motivere til å bytte bruksmønster gjennom helsestasjoner. Høie bekrefter at regjeringen heller ikke vil gå inn for etablering av flere sprøyterom i landet som et tiltak for å forebygge overdoser. Helsepolitisk talsmann i Arbeiderpartiet, Torgeir Micaelsen, er litt lunken: Helse- og omsorgsminister Bent Høie (H) presenterer torsdag sine tiltak for å få ned dødstallene. Foto: Terje Pedersen, ANB. Norge har svært mange overdosedødsfall hvert år. Helse- og omsorgsminister Bent Høie (H) la onsdag fram tiltak for å få ned dødstallene. I første omgang skal nesesprayen deles ut gjennom et forskningsprosjekt i regi av SERAF i Oslo og Bergen. Prosjektet skal evalueres i 2016. – Vi er skuffet over at helseministeren fortsatt, tross faglige råd og at strategien omtaler betydningen av å gå fra injisering til røyking, ikke vil tillate røyking i stedet for injisering av heroin i sprøyterom. Vi tror det også vil kunne bidra til å få ned overdosedødsfallene, sier han. – Alternativet til å dele ut nesespray er å dele ut sprøyter med Naloksone. I en presset situasjon vil det være mye lettere for pårørende eller andre å bruke en nesespray enn å sette en sprøyte, sier Gjersing. De siste ti årene har omkring 260 personer dødd av narkotikaoverdose hvert år i Norge. Forrige regjering forslo en årlig bevilgning på 10 millioner kroner for å få ned tallene, noe som nå er bevilget til Nasjonal overdosestrategi i fire år framover. Hun har også stor tro på å få brukerne til å gå fra å injisere til å røyke heroin: Blant de andre tiltakene er tilskudd til lokale handlingsplaner i de ni kommunene som er hardest rammet: Oslo, Bergen, Drammen, Fredrikstad, Asker, Porsgrunn, Arendal, Stavanger og Trondheim. Dessuten vil det jobbes for mer informasjon til brukere og folk generelt, i tillegg til å styrke pågående tiltak. De to grepene som får mest oppmerksomhet er Switch og utdeling av nesespray. Switch-prosjektet innebærer at man skal stimulere de heroinavhengige til å røyke heroin fremfor å injisere, fordi inhalering gir langt lavere overdoserisiko. I tillegg skal nesespray med heroinmotgiften Naloksone nå deles bredt ut i Bergen og Oslo, som topper versting statistikken for overdosedødsfall. – Vi vet at overdosefaren er betydelig redusert da. Det høres kanskje kontroversielt ut å få folk til å røyke heroin, men det er ikke snakk om å reise rundt på skolene og promotere det. Naloksone er i dag standard motgift og brukes verden over av ambulansepersonell og annet helsepersonell. Planene er at også brukere, pårørende, ansatte i botilbud og gatenære tiltak og personale i fengsel skal ha nesesprayen tilgjengelig ved overdoser. – Det er ironisk at vi ikke tillater det når det er mindre risikabelt enn å sette sprøyter, sier Gjersing. – Det er ikke tvil om at disse tiltakene, hvis de når ut i tilstrekkelig grad, vil ha en effekt på overdosedødsfallene, sier forsker Linn Gjersing ved Sirus til NTB. Sirus slutter seg til fagmiljøene som oppfordrer politikerne til å få flere sprøyterom enn det ene som finnes i Oslo, og å slå et slag for å tillate røyking på sprøyterom. (ANB-NTB) Helseminister Høie er imidlertid klar på at det ikke skal røykes heroin på sprøyterommet: – Nei, det er ikke aktuelt, det har vi allerede sagt nei til. For det første ville det innebære en legalisering av bruk av et illegalt rusmiddel. Dessuten ville det ha en svært liten effekt fordi det sprøyterommet brukes av en ekstremt liten andel av de 11 Tannlege i Budapest - her får du nye tenner til under halv pris løsning opp i den tomme gommen til Sivertsen for at limet skal feste seg. Broen er laget på samme tannlegeklinikk, støpt for å passe nøyaktig inn i Sivertsens gap. Endelig kan han lukke munnen igjen. - Hvordan føles det, spør tannlege Zalan. Sivertsen sitter et øyeblikk og kjenner etter. Tenker. - Annerledes, sier han, og smiler bredt. Vel ute av tannlegestolen skryter han av tannlegeoppholdet i Budapest. - De er utrolig nøye og flinke. Steinar Sivertsen fra Trondheim gjorde unna omfattende tannlegebehandling på fem dager i Budapest. Av: Kjersti Blehr Lånkan Hvem kan få støtte? Hovedregelen er at alle over 20 år må betale utgiftene til tannbehandling i Norge selv. Men det finnes unntak. Det er tannlegen som tar stilling til om du har rett på støtte fra folketrygden. HELFO utbetaler støtten. Tilstandene som gir rett til støtte er: - Sjelden medisinsk tilstand (se helfo.no for egen diagnoseliste, eller spør tannlegen) - Leppe-kjeve-ganespalte - Svulster i munnhulen, tilgrensende vev eller i hoderegionen for øvrig - Infeksjonsforebyggende behandling ved særlige medisinske tilstander (organtransplantasjon, ulike krefttilstander, hiv/aids) 12 - Sykdommer og anomalier i munn og kjeve (tann- og kjevekirurgisk behandling) - Periodontitt (tannkjøttsykdom) - Tannutviklingsforstyrrelser (medfødte tilstander) - Bittanomalier (tannregulering/kjeveortopedi) - Patologisk tap av tannsubstans ved attrisjon/erosjon (alvorlig tannslitasje) - Hyposalivasjon (munntørrhet) - Allergiske reaksjoner mot tannrestaureringsmaterialer (i munnhule eller på hud) - Tannskade ved godkjent yrkesskade - Tannskade ved ulykke, som ikke er yrkesskade (fritidsulykker) - Sterkt nedsatt evne til egenomsorg ved varig sykdom eller ved varig nedsatt funksjonsevne Kilde: Helfo.no Hvis tennene virkelig er blitt dårlige, er gode råd dyre. Å få behandling for tannplager i utlandet, er blitt populært for mange nordmenn. Steinar Sivertsen (55) fra Trondheim sitter i tannlegestolen på en topp moderne tannlegeklinikk i Budapest og gaper. Tannlege Guoth Zalan presser en bro Klinikken, ved navn Kreativ Dental, har mange rom. Første skritt er røntgenrommet, der det tas røntgen av tennene. Deretter kan du sette deg å vente i behagelige stoler, med tilgang til datamaskiner med internett og høretelefoner med musikk, samt et stort akvarium i midten av rommet. Etter en liten stund blir du kalt inn til tannlegen, og behandlingen fremover planlegges. Kanskje rekker du å gjøre unna hele behandlingen på samme turen, eller du må komme tilbake senere. For Sivertsen holdt det med en femdagers tur i denne omgang. Da fikk han slipt ned to tenner, støpt ny bro løsning og satt den inn. - Suksessfaktoren er kombinasjonen tannleger og tannteknikere på samme sted, mener han. I Norge fikk han et overslag på at det ville koste 25.000 kroner å sette inn det ene tannimplantatet han trengte. Prisene i Norge varierer imidlertid, og kan være rimeligere enn dette. Klinikken i Budapest har tre ulike priser pr tannimplantat (pr tann): 300 euro, 500 euro og 550 euro, avhengig av kvalitet. I Budapest har Steinar betalt 11500 kroner for en bro løsning som erstatter tannimplantatet han ikke kunne ha fordi benstrukturen var for dårlig. Tannlegefabrikk - Noen sier det er en fabrikk. Ja! Det kan godt være en fabrikk, men det må være en god fabrikk, sier eier og daglig leder Attila B. Knott ved Kreativ Dental. Han viser stolt og energisk frem alle rommene. - Her sitter kunstnerne, sier han, og pe- ker mot en gruppe menn og kvinner som sitter dypt konsentrert for å påføre tannimplantatene akkurat den rette fargen, de rette små gropene og hakkene som gjør at de ser ekte ut. I hyllene ligger bokser fulle av kunstige tenner og gebisser. Av de som bruker klinikken, er omtrent halvparten nordmenn. - Ca. 300 nordmenn kommer hit i måneden, anslår han. I tillegg høres fransk, dansk og irsk i venterommet, og klinikken markedsfører seg også i blant annet Sveits, Tyskland, Italia, England og USA. 90 prosent av behandlingene er store behandlinger, folk som må gjøre omfattende inngrep i munnen. Global tannlegebehandling er blitt big business for Hr. Knott og en rekke andre tannklinikker som har dukket opp i Ungarn og andre land som kan gi rimelige priser. Billig tannlege i Tyrkia, men... På flyet til Ungarn sitter også Hasan Karabag. Han har reist fra Mo i Rana, via Budapest Klinikken AS. Karabag gikk først til sin norske tannlege og undersøkte deretter mulighetene i både Polen og Tyrkia før han landet på Ungarn. - I Tyrkia kunne jeg fått det helt utrolig billig. Men der har jeg ikke de samme rettighetene som i Europa, sier han. Norske statsborgere har nemlig rett til refusjon fra Helfo for behandling innen EU, for de samme behandlingene som Helfo dekker i Norge. Behandling for periodontitt (tannkjøttbetennelse) er en av de vanligste behandlingene med egenandel. Bare vær sikker på at behandlingen oppfyller alle Helfos krav for refusjon, og at du er innforstått med hva som refunderes og ikke. Husk å få med deg avstøping av tennene tilbake fra Ungarn når du skal be om refusjon. Flyreisen og hotellopphold inngår ikke i refusjonen. 100.000 kroner, nøyaktig pris i Ungarn får han ikke greie på i denne omgang. Han må reise hjem igjen til Norge fordi tannkjøtts problemene er der fortsatt, og implantatinnsettingen må utsettes. Huskeliste hvis du søker om refusjon Tannbehandling som dekkes i Norge, kan også som utgangspunkt dekkes dersom behandlingen finner sted i et annet EU/ EØS-land. Men vær oppmerksom på følgende: Tannlegen som behandler deg, må fylle ut og underskrive på et eget kravskjema, hvis din tilstand omfattes av folketrygdloven. Du bør derfor ta med deg dette skjemaet når du reiser ut fra Norge for å få tannbehandling. Når henvisning er et vilkår i Norge, gjelder dette også for helsehjelp mottatt i et annet EU/EØS-land. Når det gjelder tannbehandling, er det kun vilkår om henvisning ved kjeveortopedisk behandling. Tannbehandlingen skal være utført av helsepersonell med gyldig offentlig autorisasjon i det aktuelle landet. Dersom spesialistgodkjenning er et vilkår for å dekke tannbehandling i Norge, gjelder det samme vilkåret for tannbehandlingen i øvrige EU/EØS-land. For å kunne få stønad til blant annet implantatbasert protetikk og implantatkirurgi, må både tannlegen som setter inn implantatene (kirurgen) og tannlegen som utfører det protetiske arbeidet, ha en nærmere angitt spesialistgodkjenning. Følgende dokumentasjon kan være nød- vendig når du søker om refusjon av utgifter til tannbehandling: Røntgenbilder Gipsavstøpninger Journal Dokumentasjon fra lege (ved sykdom) Autorisasjons- og spesialistgodkjenning Henvisning der dette er et vilkår I tillegg skal følgende dokumentasjon være vedlagt: Originale kvitteringer for alle utgifter. Dokumentasjon på at helsetjenestene er betalt. Kravskjema utfylt og undertegnet av behandler. Frist for å fremme krav er seks måneder fra behandlingsdato. Kilde: Helfo.no - Ingen mulighet til å konkurrere om pris Både Karabag og Sivertsen har arrangert turen via Norge, henholdsvis via Budapest Klinikken AS og Tannreiser. Det finnes også andre tilbydere av tannbehandling i landet. Budapest Klinikken er en norsk tannklinikk i Budapest, med norsk helsepersonell. På Kreativ Dental (som samarbeider med Tannreiser) finnes norske tolker, og papirer fylles ut på norsk. Tannlegene snakker også engelsk. Når du arrangerer turen via Norge, får du gjerne tilbud om hotell og skyss til og fra flyplassen. Instituttleder ved institutt for klinisk odontologi, Universitetet i Oslo, Jan Eirik Karabag er i Budapest for andre gang. Forrige gang trakk han en tann, så måtte han vente seks uker før behandlingen kunne fortsette. Han skal ha bru over det hele og nye tenner. Karabag er bare lykkelig for at det ikke skal gjøre vondt i munnen lenger. - Jeg kunne ikke spise mat. Med en gang det var noe hardt, fikk jeg vondt. Jeg prøvde å spise mat en uke på venstre side av munnen og en uke på høyre side. I Norge ville behandlingen kostet mer enn 13 Ellingsen, som også er professor i protetikk, kan forstå at nordmenn ser på mulighetene for tannbehandling i utlandet. - Norske tannleger har ikke noen mulighet til å konkurrere på prisene der, da det generelle prisnivået er mye lavere. Likevel er det ikke alltid behandlingen er så mye billigere, sier han. Han trekker frem at Norge gjennomgående har høy kvalitet på utdanningen i Norge sett i forhold til resten av Europa, og han har noen bekymringer knyttet til at så mange nordmenn får tannbehandling utenfor landets grenser. - I Norge har tannlegen som regel røntgenbilder og historiske data av pasienten over flere år, kjenner pasientens historie med tannproblemer, kan følge opp over lang tid og kan planlegge behandlingen. Jeg har fått tilbakemeldinger fra kolleger som har sett at pasienter har fått utført unødvendig store behandlinger i utlandet, hvor det ikke er utført nødvendig forarbeid, og hvor pasienten heller ikke har fått nødvendig etterkontroll, sier han. Ellingsen har selv bekjente som ble møtt av en tannlege i foajeen på hotellet de ferierte på i Kroatia Flere i reisefølge takket ja til billig behandling hos den kroatiske tannlegen, som medførte trekking av tenner og innsetting av implantater, alt utført i løpet av en uke før pensjonistene reiste tilbake til Norge. - Det er langt utenfor det vi ser som forsvarlig behandling, de får inn en pasient fra gaten, tar røntgenbilder og utfører behandlingen umiddelbart. Det kreves ganske mye planlegging før en behandling starter, man skal vurdere hva som er egnet for den enkelte pasienten. Vi har en viss følelse av at det kan bli litt mer salg i utlandet enn vi liker at norske tannleger skal ha. Vi skal behandle pasienter med et sykdomsbehov, ikke selge inn behandling til de som ikke trenger det. Det er etikk vi vektlegger for våre studenter. Han oppfordrer pasienter til først å forhøre seg med sin norske tannlege om hva som må gjøres, og å bruke tiden som trengs for å få behandlingen gjort skikkelig. De som vil få satt inn tannimplantater i utlandet bør undersøke at de får implantater som finnes på det norske markedet, som har best vitenskapelig dokumentasjon. - Det er ikke alltid tilfelle med alt som settes inn i utlandet, sier han. - Forsikringsordningen nordmenn har gjennom Norsk Pasientskadeerstatning gjelder ikke for tannlegebehandling i utlandet. Klageregler gjelder for det landet behandlingen er utført i. Store restaureringer vil det skje noe med over tid. Hvis det da er brukt et system som ikke finnes i Norge, har pasienten et problem. En annen ting er om den norske tannlegen ønsker å gå inn og gjøre reparasjonsarbeid for utenlands behandling, det kan etter hvert bli spørsmål om hvem som har ansvaret for tannerstatningen pasienten har fått. Mange tannleger kvier seg. Ellingsen trekker frem at Norge har et grundig kvalitetssystem gjennom utdannelsen av tannleger samt pålagt etterutdannelse. Likevel understreker han at problemene er mer knyttet til såkalt «tannlegeturisme» generelt, enn nivået på tannleger i de enkelte land, og påpeker at norske tannleger også utdannes i for eksempel Polen. - Vi skal ikke si at bare norske tannleger er flinke, sier han. KLIKK.NO - Norsk Pasientskadeerstatning gjelder ikke i utlandet Og hvis noe går galt, er det verre å være norsk i Ungarn enn i Norge. LARs suksess Legemiddelassistert rehabilitering er vi glad at vi har. Min mann og hans hund fikk beskjed-din Subutex er ikke De som var på kjøret, får annet å gjøre når heroinet dankes ut av LAR lenger fortjent og ut av rekka du må gå.... som har blitt vår far!! LAR er streng, men rettferdig, du må være iherdig om lykken skal bli din.... Din angst må du gjemme, for LAR vil bestemme hva du har lov til å ta, for å ha det bra... Benzoider er bannlyst i LAR, dette er noe nå!! Regler må følges, vettet får vike. Nei alle er like... Nå blir det lua i handa og eller brekkjern og brekk. Gamle livet er tilbake-o skrekk. vi ikke skal ta for å ha det bra... Er det en lege som kan hjelpe i denne by som kan forbarme seg og gi ham livet på Når uroen gnager og alkohol du får tak i ny???? er LAR harnisk. Man utsetter seg for veldig risk... 14 Du trappes ned på 3 uker, fra og med Metadon og Subutex er lykken for deg.... Martin Haraldsen lege. Vi har ikke tid eller råd til å hjelpe de rusavhengige Frivillige brukerorganisasjoner bruker mer tid på rapportering og søknadsskriving enn rusarbeid. FOTO: TINA SLETBAK-AKERØ / NRK Marborg hadde i fjor 140.000 kroner i regnskapsutgifter. Det er like mye som de fikk i tilskudd fra Tromsø kommune og fylkesmann i Finnmark til sammen. Av: Turi Enoksen og Kristine Østvold Det forteller lederen Vidar Hårvik. Fredag skal han møte lederne for de andre fire frivillige brukerorganisasjonene her i landet. Nå vil de se hva de kan gjøre med problemet. Får ikke dekket utgiftene – Vi bruker så mye tid på søknader, byråkrati, rapporteringer og administrering at vi ikke har råd eller tid til brukerne, sier Hårvik. Konsekvensene for brukerne er at de får færre besøk av brukerorganisasjonene. Rekrutteringa til frivillig rusarbeid svekkes, og etterverntilbudene svekkes. Hårvik mener også at de som egentlig skulle finansiere brukerorganisasjonene, Helsedirektoratet, i dag gir tilskudd som ikke dekker utgiftene til dette arbeidet. LAR-Nett Norge er brukerorganisasjon for de som får legemiddelassistert rehabilitering. Det er bred politisk enighet om at brukermedvirkning er svært viktig i dagens rusomsorg, påpeker Vidar Hårvik. Leder Karen Lise Følling, sier til NRK at arbeidet de gjør lider under uforutsigbare tilskuddsordninger. Hun er også skeptisk til at mye er basert på prosjektarbeid og ikke permanente tiltak. – Vi hadde jo store forhåpninger til de «blå-blå» når de kom til makta. De var stor i kjeften under valgkampen, men vi ser lite til endringene innenfor rus og psykiatri nå, sier Hårvik. Jon Storaas, leder av Rusmisbrukernes interesseorganisasjon, RIO er spesielt bekymra for situasjonen i Nord-Norge. Her har de allerede måttet redusere en hel stilling til halv. Går for sakte NRK tok denne saken opp også i fjor, for problemet er ikke av nyere dato. Da lovet Helse og omsorgskomiteen på Stortinget å se på saken. Så langt har lite skjedd. – Vi har tro på at det skal bli bedre med den nye regjeringa, men det går for sakte, sier Jon Storaas. Det er vi som vet hvor skoen trykker, det er vi som har kunnskap om hva som kan gjøres for å bedre forholdene for rusavhengige eller tidligere rusbrukere, det er vi som kan være støttespillere for kommunene, sier han. De fem brukerorganisasjonene - «Riktig retning» består av RIO, Marborg, LarNett Norge, og pro-LAR. – Vi har stor forståelse for at organisasjonene ønsker forutsigbare rammer for sitt arbeid. Regjeringen er opptatt av å bedre vilkårene for frivillige organisasjoner og sikre at reglene blir enklere og byråkratiet mindre. Vi vil derfor se på muligheter for forenklinger av dagens tilskuddsordninger på rusfeltet. Det sier statssekretær Cecilie Brein-Karlsen i Helsedepartementet. NRK 15 Med en idé som drivkraft De fleste av oss har på et eller annet tidspunkt opplevd å gi ting mening for å komme oss lettere gjennom hverdagen. Kanskje i form av en jobb var viktigere for sjefen enn oss selv. Eller troen på at det vi gjør for noen i livet vårt vil komme til å tjene dem på sikt. Det finnes ideer som kan komme og gå uten å ha noen større betydning. Andre som ligger innprentet i livsløpet kan være tyngre å takle når grunnlaget forsvinner. Toneskifter i hovedkulturen, barndomstro, forhold som viser seg å være noe annet enn det man trodde. Kanskje fører tomrommet til en søken etter nytt innhold, men for noen vil veien alltid være for lang til å snu. 16 Dette er situasjonen for rundt 7000 rusavhengige i dagens Norge. Da myndighetene laget retningslinjer for behandling med medikamenter som Metadon og Subutex, fant de etter hvert et grunnlag for å kalle pasientene rusfrie. Subutex fikk enkelte i fagmiljøet til å trekke linjer mot insulin og diabetes, da det handlet om å stimulere en mangel. Med mettede reseptorer ville endorfinnivået kunne ligge stabilt. Det skulle forhindre misbruk, og gjøre pasienten i stand til å fungere både kognitivt og fysisk. Med pasientstatus og diagnose, var det en pakke som skulle bringe folk tilbake til samfunnet. I praksis gikk mye galt. Man fikk massiv respons fra en samfunnsgruppe man ikke hadde nok kjennskap til. Pakken var dessuten beregnet på èn type mennesker, mens gruppen var delt opp i flere. Noen grep sjansen til å leve normalt. Andre var ute etter å dekke ett av mange behov. Enkelte var motiverte, men fant ikke noen plass i systemet, og ble raskt dratt ned av andre som allerede hadde gitt opp. Man fikk begrep som sidemisbruk, et ord som etterlot mye mellom linjene, deriblant det opprinnelige håpet. Det var tydelig at ideen om medisinering hadde blitt svekket, og mens LAR-apparatet ble splittet i ulike tolkninger av retningslinjene, ble det største problemet at ingen informerte brukerne om hvilke kommuner som trodde på saken. Der noen satte nulltoleranse for å få alle heroinavhengige ut i arbeid, kastet andre inn håndkleet og fokuserte på antall overdoser. Det er en vesentlig forskjell på disse ideene, og dersom drivkreftene ikke er klare på egne ambisjoner, sier det seg selv at det er vanskelig å overbevise andre om å bruke dem som drivkraft i livet. Det er en smitteeffekt som brer seg i LAR systemet. Regionene fremstår som ytterpunkter som ikke bidrar til noe gjennomsnitt, men drar øyet dit det ønsker å se. Man kan tenke seg nord som konservativ og sør som liberal, og når splittelsen pågår etter så mange år sier det noe om politikken. Sakene som synes i media handler nesten utelukkende om negative resultater, og lite løsningsorientert debatt. Derfor er det også grunn til å undres over hva man ønsker å oppnå med en eventuell heroinassistert behandling, og hva som er ideen bak LAR slik det fremstår nå i dag. Jeg vet at jeg ble pasient for å bli rusfri. Men jeg møter stadig holdninger og formuleringer som får meg til å stille spørsmålstegn ved om vi egentlig er rusfrie i samfunnets øyne. Stadig ser man uttrykk som at “rusvirkningen er mindre akutt”, man er rusavhengig, men ikke rusmisbruker. Det vi ble lovet var å bli behandlet med et medikament mot en sykdom som pasienter. Og jeg spør meg: vil de som eventuelt mottar heroin være å regne som rusfrie mennesker? Tenker helsevesenet å følge opp med urinprøver og arbeidsrettede tiltak der? Eller er målet kun en reduksjon i antall overdoser, og kan vi da være ærlige på at vi nøyer oss med å berge liv i enkelte tilfeller? Å sette mennesker i bås har sjelden noe for seg, men her er man nødt til å få på plass et skille. Om ikke annet, så for å tydeliggjøre ovenfor konsulenter og brukere hva målet bak ideen skal være. Det hjelper ingen å tvinge noen som ikke ønsker hjelp. Like lite som du motiverer noen som ønsker det ved å undergrave målet underveis. Rusavhengige har levd hele livet på sideveier gjennom systemet, og det har ingen hensikt å gjøre endestasjonen til nok en slik arena. Det er også her vi finner lekkasjene til det illegale markedet. Selv om de som utnytter systemet egentlig ikke gjør noe annet enn det som er naturlig, så kaster det mørke skygger over de delene som er ment å skulle fungere annerledes. Over de siste tiårene har brukerne bidratt til et skille, som ingen kan unngå å merke. Selv om det ikke er noen fasit, er det gjerne slik at de minst motiverte ønsker seg Metadon. Konsulentene sier selv at det er to forskjellige legemidler til to forskjellige bruk. Så hvorfor alle da samles under samme paraply, og forventes å følge det samme løpet, er og forblir et mysterium. Satt på spissen så er det som å legge opp like behandlingsforløp for kreftpasienter i palliativ og rekuperativ fase, for deretter å sverte både behandlingen og pasientene fordi så få blir friske. Heroin er både mer egnet til rus og mindre skadelig enn Metadon, og et gunstig alternativ dersom nedgang i dødsfall er målet. Det er viktig å skille mellom disse målsettingene. De fleste som får Metadon, går senere over til Subutex når de er klare for å ta steget. De som ikke er klare, kvitter seg med Subutexen, og kjøper seg heroin. Det er også sånn at de som har klart seg godt synes også å ha noen ting til felles. De ønsker så lav effekt og dosering som mulig, og har på tross av den vage ideen, opprettholdt et syn på medikamentet som et middel mot en sykdom, og ikke minst troen på den rusfrie pasienten. Dersom tiltaket skal ha noen hensikt, er man nødt til å ha denne troen. En kraftfull idé kan være alt som trengs for å snu negative tendenser, og ikke minst motivere. Dette handler ikke om å bygge noe nytt fra bunnen, men når skillene allerede eksisterer, er det kanskje på tide med en revurdering av målene for de totalt 7000 LAR pasientene i landet. Tallet er høyt nok til å kalles en helt ny underklasse i Norge dersom de ikke blir inkludert som fullverdige borgere. Det et nytt tilfelle av en gruppe som ble lovet innpass, men som endte opp som nordmenn med anførselstegn, og akkurat som med integreringspolitikken for innvandrere, så handler det også om økonomi. Det er troen på ideen som skjermer mot tilbakefall. Det er drivkraften til å ta utdanning og arbeid for å kunne bidra i det store fellesskapet. Staten bruker blant annet over 200 millioner i året på kontrollerte urinprøver, og mange av disse pengene kunne vært bedre brukt andre steder. LAR er bare en liten del av behandlingssystemet i Norge, men det er en lite effektiv del med svake ledd. Problematikken med regions forskjeller kommer også til uttrykk her. En av de mer konservative regionene, LAR Midt-Norge, har forsøkt å lage et skille for å effektivisere og sikre realistiske tall. Nulltoleransen som danner grunnlaget bidrar til en høy andel av disse utgiftene. Nulltoleransen er et godt mål i seg selv, men problemet er at skillet har oppstått uten noen dialog med brukerne. Mange føler seg diskriminert, og flere nærer mistro og frykt ovenfor systemet etter dødsfall blant nære venner. Der pasienter har hatt tilbakefall, kan man bli tvangsflyttet over i neste bås, eller fratatt medikamentet uten oppfølgning. Det har ført til flere abstinensutløste dødsfall, og selvmord i tiden mot siste dag i samfunnet. Det har også ført til frivillige utskrivelser til et miljø hvor man kjenner reglene. Dette er en effekt av skiller uten fokus på klare mål. Ideene har blitt blandet, og det er ikke lenger mulig å vinne. Om man skal tillate misbruk innenfor substitusjonsbehandling, er man nødt til å legge frem en tydelig holdning som tilsier at vi skal ikke ha et marked for heroin i Norge, vi nekter å la våre medmennesker leve i tortur, og for det, er vi villige til å gjøre hva som helst. Vi vil til og med la dem gjøre som de vil. Men samtidig må vi også si at vi har tilbud om en fullverdig plass i samfunnet for de som er motiverte til å gjøre en innsats. Situasjonen nå i dag er at løftene og ideen om LAR ligger og råtner i stille rom. Brukerne er stilnet. Diskusjonen om hva som egentlig foregår når ikke frem i de store mediene. Alt er likevel ikke ille. Noen greier å ignorere samfunnets holdnin- ger, andre finner seg i dem og lever godt. Disse befinner seg likevel i et skyggeland etter å ha brutt med ideen om “sine egne”. Er man nå bare en del av de 7000? Eller de 5 millionene? Sosialisering er kanskje noe av det vanskeligste å lære som voksen, og å bli tolket som rusavhengig på grensen til samfunnet er en terskel i seg selv, men den blir høy når brukeren i tillegg må stå som representant for systemets mangler. LAR har ikke noe ansikt. Det er ikke engang et konkret system. Resultatet blir at de som reiser seg står alene, og dersom de faller, er det på toppen av andre. Alle ideer er avhengige av å få leve i en atmosfære med støtte ovenfra, og her finnes det ingen tydelige krefter. Jeg har igjen lyst til å vise til innvandringsspørsmålet som viser oss betydningen av integrering på alle plan. Den flerkulturelle tanken måtte bygges fra toppen og ned. Det måtte holdningkampanjer og politisk innsats til, før man skjønte at innvandrere trengte å bli akseptert som fullverdige nordmenn. Nå i dag er de en del av samfunnet vårt på alle områder. De har blitt en del av ideen om oss. Derfor må det også politiske holdningsendringer til for å slippe LAR pasientene frem, men først må man bli enige om hvem de er. Løftet om LAR er gitt oss, og med 7000 mennesker som baserer livet sitt på et medikament som holder sykdommen deres i sjakk, vil det bli et mørkt kapittel i norgeshistorien dersom noe skulle føre til kollaps. Den norske velferdsstaten er basert på inkludering og fordeling av goder. Derfor bør det også være håp for en endring, men som med alle livsløgner må problemet anerkjennes, før man kan få på plass en ny ide. Den trenger å være klar og fokusert. Sånn som det er nå, fungerer LAR som en stor mental kommunal bolig. Samlingen bryter ned motivasjonen for den enkelte, skjemmer ryktet til alle inkluderte, og gjør det umulig å skille ut problemene som noe annet enn generell støy. Fokuset må bort fra ønsket om å leve i rus, og over på det som faktisk fungerer. Motivasjonen om å kunne lykkes i et fellesskap hvor vi føler oss hjemme, er vel en av de sterkeste ideene i oss mennesker. Så hvor er det de enkelte av oss hører hjemme? Og hva kan vi gjøre for å komme oss dit? Anders Grønning 17 Oslo bygger til de sykeste Av: Eva Holte Oslo kommune har bevilget nesten 2,5 milliarder kroner til boliger for vanskeligstilte de nærmeste årene. Det er behov for 380 boliger til personer med ROP-lidelser, og sosialbyråden vil spre dem rundt om i byen. Velferdsetaten gjennomførte i fjor en systematisk kartlegging i alle bydeler av behovet for boliger til vanskeligstilte og mennesker med nedsatt funksjonsevne. – De sykeste av disse trenger spesielt tilrettelagte boliger med bo oppfølging, sier helse- og sosialbyråd Øystein Eriksen Søreide. Han forteller at Oslo kommune har laget en ny boligbehovsplan. Alle har krav på et sted å sove – Vi jobber med flere nye prosjekter og håper selvfølgelig å komme dit at alle i kommunen har en verdig bosituasjon, sier han. – Alle mennesker i Norge har krav på et sted å sove, men ikke alle fikser å bo i vanlige, kommunale leiligheter. For mennesker med dobbeltdiagnose innen rus og psykiatri kan det være nødvendig å bygge boliger som tar hensyn til at mange av dem er svært sårbare. Merete HanchHansen, avdelingsdirektør i Velferdsetaten, samtykker: – Noen av våre tilbud passer ikke så godt for de sykeste brukerne med en kombinasjon av psykiske lidelser og rusproblemer. Det er fint at Oslo bygger boliger som tåler svært utagerende atferd, sier hun. Ingen i Oslo skal være nødt til å sove ute. – Alle som oppsøker kommunen og ber om det, får en seng å sove i. Det innebærer at så og si samtlige har et sted hvor de kan bo i kortere eller lengre perioder, men ikke alle har et hjem, påpeker Merete Hanch-Hansen. 18 – Hva betyr det for beboerne og for hjelpeapparatet at klientene har en god bosituasjon? TÅLER UTAGERENDE ATFERD: – Det er fint at Oslo nå tar hensyn til de mest sårbare og bygger flere boliger som tåler svært utagerende atferd, sier Merete Hanch-Hansen, avdelingsdirektør i Velferdsetaten. Helse- og sosialbyråd Øystein Eriksen Søreide (H) håper de snart kommer dit at alle i Oslo har en verdig bosituasjon. – Å ha et trygt og stabilt sted å bo betyr et holdepunkt for alle mennesker. For oss i hjelpeapparatet er ofte tildeling av bolig første steg til å kunne være i stand til å gi hjelp. De store bevilgningene fra Oslo kommune til alle grupper av vanskeligstilte er en bekreftelse på at dette prioriteres. På sikt kan de spesialtilpassede boligene til personer med dobbeltdiagnose også sees på som en lønnsom investering fordi vi unngår de kostbare konsekvensene mangelfull bo evne i et ordinært bomiljø kan ha. At brukerne har en permanent bolig sparer også hjelpeapparatet for mye arbeid. Det er rett og slett lettere å få tak i brukerne og dermed hjelpe dem, sier Merete Hanch-Hansen. Protester fra naboer Oslo har satt i gang flere prosjekter for å bygge spesialboliger til personer med ROP-lidelser. På Alfaset skal 15 såkalte modul hus være klare til innflytting i vår, i Skogvollvegen og på Nedre Skøyen skal henholdsvis seks og 12 boliger være ferdige innen 2016 og 2015. Det er også satt i gang prosjekter for å utrede muligheten for å utnytte spredte tomter til modul hus på Østensjø, Nordstrand og Søndre Nordstrand. – Vi ønsker ikke en opphop- ning av boliger for vanskeligstilte. Vi går inn for å spre boligene rundt om i byen ut fra eksisterende boligmasse og bydelenes behov, sier byråd Eriksen Søreide. PERSPONALBASE: Spesialkonsulent Anna-Sabina Soggiu ved NAV på Grünerløkka forteller at de har begynt å bruke leiligheter i kommunale boligblokker som personalbase. I en av gårdene er ansatte fra sosialtjenesten til stede tre ganger i uka. Foto: Privat Modul husene på Alfaset har uknuselig inventar og sluk i flere rom. De små boenhetene ligger skjermet til. Hanch-Han- sen har erfart at dette er lurt: – Dessverre blir vi ofte møtt med protester fra naboene når vi skal bygge opp nye kommunale tiltak til denne brukergruppen, beklager hun, men forstår engstelsen: – Mange av brukerne er svært syke og grenseløse i sin atferd og kan i perioder være utagerende. Fellesskap på Grünerløkka Sosialtjenestene ved NAV på Grünerløkka har jobbet mye med å organisere et godt oppfølgingstilbud til denne brukergruppa. Spesialkonsulent Anna-Sabina Soggiu forteller at bydelen har egne medarbeidere som er dedikert til personer med problemer innen rus og psykiatri. De hjelper dem med alle tjenestene kommunen tilbyr. – Vi sørger også for fellesaktiviteter i boliger der det bor flere personer med dobbeltdiagnose slik at de har noe sosialt og meningsfylt å gjøre, sier hun. Sammen med bydelene St.Hanshaugen og Gamle Oslo har Grünerløkka også et boligtiltak som heter Østerdalsgata boliger. Der driver de ansatte fra de tre bydelene samt fra Distriktspsykiatrisk senter et oppfølgingsarbeid knyttet til boligen. I tillegg er det etablert en personalbase med mål om å drive nærmiljøarbeid og bidra til positiv aktivisering i eget bomiljø. Sosialarbeidere jobber i boligblokkene Siste nytt fra Grünerløkka er at de har begynt å bruke leiligheter i kommunale boligblokker som personalbase. I en av gårdene er ansatte fra sosialtjenesten til stede tre dager i uka. De hilser på brukerne, banker på dører og spør hvordan de har det. – Vi samarbeider med Boligbygg og politiet og har satt inn en ekstra vektertjeneste. Vi opplever at brukerne synes dette gir stedet en ekstra trygghet, sier Anna-Sabina Soggiu. Noen personer med ROP-lidelser er imidlertid for syke til å bo for seg selv. Merete Hanch-Hansen forteller at Velferdsetaten i 2013 kartla de mest ustabile brukerne av Oslo kommunes lavterskeltilbud: – Det viste seg at 30-40 personer til enhver tid er periodevis utestengt fra tilbudene på grunn av trusler og vold. Disse lever i en evig «runddans» mellom tiltakene. Ni av disse personene blir vurdert som personer med alvorlig psykisk sykdom og er ikke målgruppa for tiltakene. De kan ikke bo alene og burde bo på en bemannet institusjon, sier Merete Hanch-Hansen. Sykehuset Innlandet 19 en relativt kort kjøretur. Jeg pratet nervøst i vei på engelsk. Mannen smilte og nikket men sa ingenting. «Taus fyr», tenkte jeg. Men det viste seg at han ikke snakket ett ord engelsk. Yes og no kanskje … thats it! Uroen begynte å vokse i meg. LESERBREV Dette er et land som kun har hatt fred i 4 år etter 14 år med sønder bombing. Alt rundt oss. Biler, veier, bygninger og generelt hele infrastrukturen var helt lik Norge, slik det var for 30 år siden! Vel framme på klinikken fikk jeg bekreftet min skepsis. Bygget var noe bombeskadet på den ene siden. De eksotiske plantene var borte. Antagelig på grunn av årstiden. Det var en typisk smal bygning på tre etasjer. Alle vinduene var sveiset igjen med et sterkt gitter. Stedet minnet om Horten fengsel. Jeg ble videre geleidet inn i en flott resepsjon med marmor og mahogni. Det eneste rommet med gitterfrie vinduer. Et godt førsteinntrykk gav det hvert fall. Så det er nevnt. - fortsettelse fra forrige utgave av LAR-Posten. … Jeg ble invitert til Serbia for en avrusning, skånsom og uten ubehag. Med flybillettene og pass på innerlomma reiste jeg avsted inn i det ukjente. Det hadde falt en halv meter snø den natta. Jeg drasset nedover mot buss og flytog i nysnøen klokka 04:00 på morgenen med en proppfull large trillekoffert. Jeg hadde jo forestilt meg at stedet så ut som det gjorde på fotografiene jeg hadde sett på nettet, derfor pakket jeg tidsfordriv i stor skala. Regnet med endel dødtid. På grunn av mengden stoffer jeg brukte ønsket de å gjøre dette over to uker. Dette skulle koste meg 44000 kroner. 22000 per uke. 20 Fotografiene av klinikken oset ikke av luksus, men rommene var store, hadde skrivebord, tv og en Queensize seng som så behagelig nok ut. Bildene av klinikkfasaden var knipset fra sin beste vinkel. Det var eksotiske ved hovedinngangen, fliser med nydelige mønster i oker og rommene igjen var møblert med store komfortable stoler i skinn. Kort sagt: Det så ganske flott ut for meg. En tid i forveien korresponderte jeg ofte med sjefslege Igor. Deres engelsk var uklanderlig i mailene jeg mottok. Jeg stilte svært mange spørsmål rundt det som skulle skje. Jeg måtte bare stole på inntrykket jeg satt igjen med etter dette. Jeg er ikke en fyr det vanligvis er lett å lure, og intuisjonen min fortalte meg at dette var noe jeg skulle gå for. Så tilbake til den tunge kofferten og meg mutters alene på Beograd flyplass. Ved ankomst stod en lutrygget mørk mann i 30-årene å ventet på meg. Han hadde en plakat i hendene med navnet mitt feil skrevet på. Han var sjåfør/sikkerhetsvakt og altmuligmann. Han opptrådte serviceinnstilt og løftet min tunge koffert lettvint inn i bilens bagasje. Han smilte og virket som en blid og grei kar. Da jeg først begynte å ane uråd, var da jeg så bilen. Ikke ett klistremerke eller noen indikasjon på hvor bilen tilhørte. Det var Jeg fikk ikke satt fra meg kofferten før de kom drassende med en analog betalingsterminal på størrelse med et barnehode. Der skulle de ha pengene sine så raskt som mulig forstod jeg. Dette har jeg nå skjønt, at de ønsket betaling før jeg fikk oppleve resten av bygget og inntaksprosedyrene. For om jeg ikke hadde betalt først, ville jeg tatt min tunge koffert og reist hjem igjen. Kun noen få prosent av de ansatte snakket engelsk. Veldig vanskelig å kommunisere da. Spesielt siden jeg ikke snakker Serbisk. Etter prisen for hele moroa tok jeg det for gitt at jeg ikke skulle måtte forholde meg til stigma på en slik plass. Men de var hardhendte og tause. De bare pekte og gryntet utålmodig når jeg ikke forstod umiddelbart hva de mente. Jeg begynte å angre. Virkelig. Jeg har en god ting å si om stedet. Det var vaskehjelper der hele dagene og til langt ut over kvelden. Så, sterilt … eller rent var det hvert fall. Så var det tid for ... overraskende nok, full stripping. Det foregikk inne i et rom på størrelse med et bøttekott. Den lutryggede mannen smilte ikke lenger. Han bare snøvlet i vei på Serbisk hva jeg skulle gjøre. De tok fra meg alt. Private klær, kofferten min og selv min verdighet tok de. Jeg ble sjekket i hue og ræva for å sikre seg at jeg ikke smuglet narkotika med inn. Det skal være sagt at de ikke sjekket andre av kroppens hulrom enn munnen. Så bar det inn i dusjen som syntes å inneholde kun kaldtvann. Da hadde jeg fått utdelt «uniformen» min. Den største de hadde var altfor liten, så jeg var vel et syn for såre øyne der jeg slentret inn i fellesrommet for å hilse på de andre pasientene. Et fellesrom på 25 kvm og et røykerom på 4 kvm. Jeg gikk for å ta meg en røyk før jeg skulle få tildelt rom. Noe jeg gledet meg til. Jeg var jo så sikker på at kofferten lå på sengen så jeg få litt privatliv, titte litt på Facebook og sende noen mailer. Inne på røykerommet som var fylt opp av mennesker til taket. Dette var folk fra hele verden. Svært få snakket sammen. Det var da jeg skjønte at engelsk ikke var så vanlig likevel. Hvert fall ikke der. Et par karer fra Dublin snakket sammen. Ingen forstod et tøddel. Det samme gjaldt flere. Heldigvis snakker jeg litt spansk, så jeg fikk snakket noe med alle italienerne der. Soverommene lå i 3. etasje. Det var dører tett i tett innover en lengre gang. Det var rent og pent og sengen var sirlig oppredd. Da jeg fikk se at rommet minnet om en fengselscelle, uten ett bilde på veggene begynte jeg å svette litt. Har aldri taklet små ukoselige rom. Dessuten var det et dobbeltrom. Kreative hadde de vært da de møblerte kunne jeg se. At de hadde fått til å plassere to senger inn på dette rommet. Om det ennå hadde vært køyesenger – men nei da. Sengene var smale og altfor korte plankesenger. Jeg var heldig, siden jeg likevel måtte dele rom, å få dele det med en gutt fra London. Så vi fikk snakket sammen hvert fall. Men om vi skulle på toalettet måtte vi krabbe over hverandres senger for å komme dit. Begredelig. Så dukket det opp en mer eller mindre korpulent søster med medisiner til meg. Jeg spurte hva hun gav meg. Men hun bare gryntet hun også. Det var uten å overdrive 5-7 tabletter av forskjellig slag i koppen. Jeg svelget unna. Dette gjentok seg cirka hver 3. time. Til slutt hadde jeg store problemer med å gå. Jeg så dobbelt, om ikke trippelt. Etterhvert fikk jeg beskjed om å bli med ned i 2. etasje og inn på sykestua. Der var to rom på størrelse med soverommet. En dør stod åpen mellom rommene og det satt en lege på en pinnestol med to ben i hvert rom for å ha oversikt over de som lå til avrusing. Det var tid for å sette inn et veneflon. De fant ingen blodårer på armene mine. Dette var ren inkompetanse. For dette har jeg opplevet før. Da har det gått veldig bra. Inkompetansen var et faktum da de bestemte seg for å finne hovedpulsåren som ligger under og innenfor kragebenet. De benyttet en 10-15 cm lang fleksibel nål med et slags plastrør utenpå. Da var jeg faktisk veldig redd. De rengjorde stikkstedet og kranglet litt på Serbisk om akkurat hvor de skulle penetrere meg. Da de var enige, startet de å føre den lange nålen inn i kroppen min. Plutselig følte jeg et vanvittig stikk i brystet, og videre en enda verre smerte oppover i halsen. De hadde truffet et ben så nålen bøyet seg oppover i halsen. Jeg skrek. De trakk ut nålen, fant en ny og begynte å rengjøre på min venstre side. De skulle prøve igjen!!!! Denne gangen gikk det smertefritt ... heldige meg. Så troppet det et tredje menneske opp med to proppfulle 20 milligrams pumper og sprutet det inn i veneflonen min. Jeg ble helt ør og rar i hodet og kroppen. Vanskelig å forklare, men det var litt behagelig. Uten å vite hva de gav meg sovnet jeg raskt, og sov til neste dag. Før frokost ... mer tabletter fra den korpulente søsteren. Slik gikk det kast i kast noen dager. De forsøkte også med små doser motgift for å observere hvordan jeg reagerte på stoffet. Etter 4 døgn var det dags for å kjøre på med motgift. Drive avfallet fra metadon ut av kroppen min. Jeg ble plassert i en av sengene på «sykestua». Først gav de meg noe som bedøvet meg så jeg sovnet. Så må de ha sprutet inn noe alvorlig med denne magiske eliksiren sin, for jeg havnet direkte i de villeste abstinenser. Jeg husker jeg bråvåknet og kastet opp rundt meg. Totalt uten kontroll. De hadde tredd på meg en voksenbleie. Den var full av mig. Så kjørte de på med mer bedøvende middel og gjentok prosedyren. Hva skjedde så? Jo, akkurat det samme. Jeg bråvåknet fra drømmeland i enda verre abstinenser. Jeg pissa mer i bleia og kastet opp enda mer. Så klarte jeg å uttrykke at jeg hadde behov for ny bleie. Men de gav vel faen tenkte jeg. Jeg hadde aldri før opplevet en psykose, men forstod i ørska at dette måtte være det. Jeg skulle til å reise meg for å gå inn på do å få ny bleie. Men legen og sykepleierne holdt med fast ned i sengen i et jerngrep. Jeg sloss for livet der jeg lå. Dette er ikke forsvarlig praksis. Jeg ville ikke mer så jeg forsøkte igjen så godt jeg kunne å komme meg inn på do for å skifte bleie. I tumultene falt jeg pladask i gulvet, bleia revnet og falt av og jeg startet å krabbe inn mot toalettet for å pisse og bytte bleie. Men de holdt meg tilbake. Jeg prøvde å reise meg, men falt. Så løftet de meg opp for å legge meg tilbake oppi senga som var full av oppkast og piss. Da var jeg ikke lenger ved bevissthet. Instinktet for å overleve hadde overtatt. Da begynte jeg virkelig å sloss for verdigheten min. ... det lille jeg hadde igjen. De ville kjøre på med en ny dose. Det var da jeg røsket ut veneflonen min. Jeg skulle reise meg igjen, for jeg kunne ikke forstå at jeg ikke klarte å gå. Men jeg fikk mobilisert alt jeg hadde av styrke i kroppen, holdt meg fast i alt jeg nådde og fikk karet meg inn på do. Der satte jeg meg ned. Så sovnet jeg bort litt igjen. Noe jeg gjorde til stadighet. Jeg snakket ikke lenger engelsk, men Norsk. Visste jeg ikke hvor jeg var. Geografisk så forstod jeg det. Men hvor jeg var inne i hodet mitt ble en helt annen sak. Så buset det tre menn inn på doen og tok tak i armer og ben på meg. De skulle ha meg inn i senga igjen. Galskap. Jeg sloss virkelig for livet. De klarte selvfølgelig å legge meg igjen og jeg kjempet og kjempet. Så kjente jeg et stikk i skinka. Det sprengte som pokker. Hva er det har sprøytet i meg nå da? Helt utmattet, sovnet jeg. Da jeg våknet en times tid etterpå var jeg relativt balansert i kroppen. Men hodet var jo far out fortsatt. De hadde fått på meg noen klær og tørket spy og piss. Da jeg satte meg opp i sengen var det ingen som protesterte. Legen satte seg ved sengen på en stol og snakket til meg. Jeg fikk med meg at de hadde gitt opp avrusingen min. Jeg hadde altfor store mengder metadon i kroppen, så de klarte ikke hjelpe meg. Så kl. 23:00 på kvelden, halvveis i psykose fikk jeg skiftet til mine egne klær og fått alle mine personlige eiendeler. Der stod jeg da. I Beograd, uten gatelys, med en tung koffert, psykotisk og rådvill. På et vis kom jeg meg til flyplassen. Den sprøyta de satte i skinka mi, var 200 milligram metadon. Ikke rart jeg kom sånn passe til meg selv igjen… Fortsettelse neste nummer! 21 Lokalavdelinger for LAR-Nett Norge Administrasjon Lar-Nett Norge (LNN) Kontor: Stensarmen 3a. 3110 Tønsberg Postadr.:Postboks 1206 Trudvang, 3105 Tønsberg Telefon:33 36 95 50 / 99 12 41 90 Faks: 33 36 95 51 e-post: [email protected] Daglig leder: Karen Lise Følling Mobil: 95 13 94 61 e-post: [email protected] Styreleder: Dag Myhre Mobil: 95 78 13 32 e-post: [email protected] Nestleder, styret: Kjersti Bratlien Mobil: 45 29 85 16 e-post: [email protected] Organisasjonssekretær: Rita Lund Mobil: 99 12 41 90 e-post: [email protected] Kontaktpersoner: LNN-Larvik Cathrin Larsen Mobil: 46 89 35 34 e-post: [email protected] LNN-Sandefjord Kim Norman Lehmann Mobil 97 78 63 32 E-post: [email protected] LNN-Oslo Kontakt administrasjonen: Telefon 33 36 95 50 / 99 12 41 90 e-post: [email protected] LNN-Stavanger Yngve Benning Mobil 40 47 17 66 e-post: [email protected] LNN-Asker/Akershus Kirsti Lie Mobil: 47 26 62 22 e-post: [email protected] LNN-Stord Øyvind Eikeland Mobil: 47 27 62 69 e-post: [email protected] LNN-Bergen/Hordaland Øystein Jørgensen Mobil: 41 62 82 55 e-post: [email protected] LNN-Trønderlag Ann Heidi Andersson Mobil: 47 24 62 62 e-post: [email protected] Karen Lise Følling Mobil: 95 13 94 61 e-post: [email protected] Besøksadresse: Strandgaten 203 Postadresse: 5004 Bergen LNN-Tønsberg/Vestfold Dag Myhre Mobil: 95 78 13 32 e-post: [email protected] Besøksadresse: Stensarmen 3a. 3112 Tønsberg Postadresse: Postboks 1206 Trudvang, 3105 Tønsberg LNN-Dokka/Nordreland Cecilie Slåttvik Mobil: 41 25 48 58 e-post: [email protected] LNN-Søndre land Kjersti Bratlien Mobil: 45 29 85 16 e-post: [email protected] 22 LNN-Kongsberg/Buskerud Christer Nysæther Mobil: 47 27 62 65 e-post: [email protected] Innmeldingsskjema for LAR-Nett Norge (Vær så snill å skrive tydelig, bruk gjerne BLOKKBOKSTAVER. Husk å skrive full adresse med postnr./sted) Navn: Fødselsår: Adresse: Postnr. Sted: E-post: Telefon: LAR/MAR klient Mobil: Ikke LAR klient/støttemedlem Kommentar: Jeg melder meg med dette inn som medlem i LAR-Nett Norge. Medlemskapet er gratis, og medfører ingen forpliktelser. Alle personopplysninger behandles konfidensielt. Dato Sted Signatur Har du spørsmål - ring oss på telefon: 33 36 95 50. Eller send en e-post til: Karen Lise Følling: [email protected] • Dag Myhre: [email protected] Eller besøk vår nettside: www.larnett.no Melding om adresseendring til LAR-Nett Norge Skal du flytte eller har du flyttet? Vil du forsette å motta LARposten? Fyll ut og send til LAR-Nett Norge! Eller ring Rita på hovedkontoret direkte på telefon: 33 36 95 50 / 99 12 41 90. Navn: Gammel adresse: Postnr.: Sted: Ny adresse: Postnr.: Sted: 23 Porto LAR-Nett Norge Postboks 1206 Trudvang 3105 TØNSBERG Porto LAR-Nett Norge Postboks 1206 Trudvang 3105 TØNSBERG
© Copyright 2024