Les 1 - 2015 her
Medlemsblad av og for oss i Norges største brukerorganisasjon for LAR-brukere • LAR-Nett Norge 1•2015 årgang 10 HUSK! – å sende inn stemmeseddel Innhold Side 4 Å trappe ned på metadon, er å trappe opp livet. Side 7 15 år med blodprøver avslørte ikke leverskade. Side 8 Metadondebatt på avveier. Side 9 Sier nei til å evaluere LAR-ordningen nå. Side 10 200.000 kroner for rusmedisin. Side 11 Blendet av rødlyspasientene. Side 12 Annehver ruspasient etterlyser bedre behandling. Side 13 En av fire kjøper LAR-medisiner ulovlig. Side 14 «Jeg har gått meg vill og husker ikke veien tilbake». Side 15 Overdose-teamet når ikke de yngste. Side 16 Han vil gjøre glattsella letter å takle. Side 17 Legemiddel-assisterte lausbikkjer. Side 18 Her får du hjelp til å slutte med metadon. Side 20 Kampen for LAR-pasientene er i gang. Side 21 Staten tar regninga for tenne dine. Side 22 Åtte av ti NAV-kontorer bryter loven. Side 23 Den norske narkomodellen er en skamplett i vårt humane samfunn. Side 24 Svake, fattige og skitne narkomane engasjerer ikke. Side 26 Hvem er vi? Leder Hei folkens. Da har det gått et stykke tid siden forrige LARpost, men her er den endelig. Det skal være valg på styremedlemmer til styret vårt her i LAR-Nett Norge og vi har mange flotte kandidater på valg. I konvolutten sammen med LP. ligger det en presentasjon av alle de som er på valg, samt en stemmeseddel, fyll den ut og send tilbake til oss (husk frist)! Vi er inne i en kjempe spennende tid, der brukerorganisasjonene får mer og mer å si i den store sammenhengen! Alle organisasjonene på russiden blir invitert inn til ulike arbeids og styringsgrupper både lokalt og sentralt! Vi er med og lager retningslinjer og skriver høringssvar osv. osv. I Trondheim og LAR-Midt samler LNN’s Siri Getz Sollie journalene til LAR-pasienter som har fått feil behandling, for å få disse inn i rettssystemet og for å få prøvd sakene deres. Vi har invitert de andre organisasjonene på russiden inn for å bidra i dette arbeidet, disse organisasjonene er: RiO, MARBORG, FHN, proLAR samt oss i LAR-Nett Norge! Etter «Brennpunkt» programmet som ble vist på NRK i våres, har det skjedd en del ting i LAR-systemet der. Lederen i LARMidt har sluttet i sitt arbeid, foreløpig er ikke årsaken til dette ikke kjent. Vi velger foreløpig å se dette som en seier for alle LAR-pasientene under Helse-Midt! Ikke at noen forsvinner fra sitt arbeid er et mål i seg selv, men nå er det i hvert fal håp om endring i LAR-systemet der! Ellers så ligger sommeren og ferien snart for døren og vi gleder oss alle til sol og varme, men advarer samtidig om å ikke gå i rus-fellen denne sommeren! Ønsker dere et godt valg og en riktig god sommer! Vennlig hilsen Dag Myhre Redaktør for LARposten Utgiver: LAR-Nett Norge Redaksjonen: Ansvarlig redaktør: Dag Myhre Layout: Lars Kristian Larsen Forsidebilde: Lars Kristian Larsen 2 Pasient- og brukerombudene Finnmark Troms Nordland Nord-Trøndelag Sør-Trøndelag Møre og Romsdal Sogn- og Fjordane Hordaland Rogaland Hedmark Oppland Buskerud Telemark Vest-Agder Aust-Agder Vestfold Østfold Akershus Oslo Tlf.: 78 41 72 40 Tlf.: 77 64 24 33 Tlf.: 75 54 79 10 Tlf.: 74 11 14 60 Tlf.: 73 89 78 00 Tlf.: 71 57 09 00 Tlf.: 90 24 66 78 Tlf.: 55 21 80 90 Tlf.: 95 33 50 50 Tlf.: 62 55 14 90 Tlf.: 61 13 29 44 Tlf.: 32 26 66 00 Tlf.: 35 54 41 70 Tlf.: 38 17 69 20 Tlf.: 37 01 74 91 Tlf.: 33 34 77 90 Tlf.: 69 20 90 90 Tlf.: 22 93 80 90 Tlf.: 23 13 90 20 Bestilling av flere foldere: Helsedirektoratet v/ Trykksaksekspedisjonen E-post: [email protected] • Tlf.: 810 200 50 Hva kan Pasientog brukerombudet gjøre for deg? www.pasientogbrukerombudet.no 3 Å trappe ned på metadon, er å trappe opp i livet Anne Linn Kumano-Ensby I 12 år har Siri Getz Sollie hentet metadon fra apoteket. Nå ønsker hun å bli frisk og metadonfri. Foto: Colorbar TV Siri Getz Sollie (50) levde gjennom årene som småbarnsmor i en metadontåke. Nå har hun ett mål: Å bli helt fri fra metadonet. – Jeg har vært ordentlig sjuk på heroin. Men å kutte ned på metadon er hinsides alt jeg har vært med på tidligere, sier Siri. met. Jeg skal bevise at det går. Siri Getz Sollie er mor til to ungdommer. For tre år siden traff hun ektemannen Rolf. Hun er et vellykket resultat av det som kalles LAR, legemiddelassistert rehabilitering. I tolv år har hun fått metadon, før det var hun rusmisbruker i 15 år. Hvert eneste gang Siri kutter ned på dosene, opplever hun det som en kamp som varer i flere uker. Brennpunkt-dokumentaren «Den siste dosen» følger Siris kamp for å slutte med metadon. – Bare tanken på at jeg skal ned på apoteket som bestemor og hente metadon. Det stemmer ikke med det livet jeg har i dag, sier Siri. 4 – Sjansen for å lykkes er liten I snart tre år har Siri trappet ned metadon-dosene sine. Da hun begynte nedtrappingen fikk hun 140 milligram. – De første milligrammene var lette, men jo lenger ned jeg kommer, jo verre blir abstinensene. Nå tar jeg ett milligram om gangen. I dokumentaren «Den siste dosen» filmer Siri seg selv mens hun kjemper mot metadonabstinensene. Foto: Colorbar TV – LAR fraråder de fleste å slutte. Sjansen for å lykkes er liten, russuget kommer tilbake. Men jeg har bestemt meg: Jeg vil slutte med metadon. Jeg vil ikke være avhengig av noen form for sterk medisin lenger. Jeg vil kunne kjenne på alle følelsene mine igjen. Jeg vil ut av LAR-syste- – Jeg tror alle ønsker å rette opp det de har gjort galt. Vi har en drøm om at vi skal bli helt friske igjen. Det målet har vært veldig dypt forankret i meg, sier Siri. Da barna til Siri var små, gikk hun på høye metadondoser. Hun husker lite fra disse årene. Rørt til tårer på apoteket LAR har kontrollsystemer for å hindre sidemisbruk. Hver uke må dosene hentes på apoteket. For å være sikre på at pasi- enten bruker hele dosen, må ukens første flaske inntas under påsyn. Den dagen Siri skulle ned til en dose på 50 milligram, ble hun rørt til tårer da hun hentet flaskene. – Endelig femti. Tenk deg det, at jeg skal bli glad for så lite. Det er 12 år siden sist jeg så en slik flaske. Da var jeg på opptrapping. Nå er jeg på vei ned. På vei tilbake til meg, uten dette. ling er å hjelpe pasientene med å få et så godt liv som mulig, sier Stein Kaasa, viseadministrerende direktør ved St. Olavs Hospital. Avslutning av substitusjonsbehandling er en kritisk situasjon med stor fare for tilbakefall, overdose og død. Avslutning av substitusjonsbehandling bør frarådes med mindre det er god grunn til å tro at pasienten vil klare seg uten opioider. var verdens beste mamma. Det var ingen andre som lekte så mye som du gjorde med oss. Men når du ikke lekte med oss, eller gjorde noe, så sov du.» Jeg visste ikke at han hadde opplevd barndommen sin sånn. Det er de årene jeg ikke husker, forteller Siri mens tårene renner En av hovedgrunnene til at Siri vil ut av LAR, er det strenge kontrollregimet. Siri mener altfor mye i LAR handler om neste urinprøve. Ifølge Stoltenberg utvalgets narkotikarapport er det uvanlig i andre land å kreve overvåket urinprøve i metadonbehandling. De anslår at 1/3 av kostnadene i LAR går til å gjennomføre disse urinprøvene, 200–250 millioner kroner årlig. Det finnes heller ikke dokumentasjon på at urinprøvekontroller har bedre effekt enn andre tiltak. – Skal jeg som åtti eller nitti år gammel dame gå på overvåka urinprøver? Selv når jeg er inne på aldershjemmet? LAR krever det av deg, sier Siri. I fritt fall som 16-åring med spiseforstyrrelser. Foto: Privat/Colorbar TV Stein Kaasa, viseadministrerende direktør ved St. Olavs Hospital. Foto: NRK – Det å slutte brått kan være farlig fordi kroppen har vendt seg til at man får et opiat, sier Kaasa. Det er rundt 7000 brukere i LAR. Under ti prosent av dem som prøver å slutte, lykkes i å holde seg rusfrie. – Jeg har snakket med noen få som har klart å slutte med metadon. Det gir meg håp, jeg skal klare denne kampen, sier Siri. – Jeg tenker at hennes stemme inn i denne problemstillingen er viktig. De som lager retningslinjene, og vi som behandlende sykehus, bør lytte, sier Kaasa. Mannen Rolf er en viktig støttespiller for Siri. Foto: Colorbar TV Få klarer å slutte – Mitt inntrykk da jeg startet på metadon var at det skulle gjøre meg frisk, og at jeg på sikt kunne slutte i LAR. Det var først da jeg begynte å trappe ned, at det gikk opp meg hvor vanskelig dette kom til å bli, forteller Siri. Det er fem regionale LAR-avdelinger i Norge. LAR i Trondheim holder til på St. Olavs Hospital. – Hovedmålsettingen med LAR-behand- Husker ikke tiden da barna var små Da barna til Siri var små, gikk hun på høye doser med metadon. På det meste var hun oppe i 230 milligram. Hun husker lite fra disse årene. – Jeg ville selv ha de høye dosene, jeg var jo narkoman. Jeg trengte mer og mer. Jeg mistet faren min i den perioden. Jeg opplevde mange bivirkninger. I løpet av de første årene mistet jeg 14 tenner. Jeg gikk rundt i en metadontåke. – Hvis jeg ikke holdt meg i konstant bevegelse, duppa jeg. – Eldstemann på 20 år sa «Mamma, du Å kvitte kroppen sin med metadon er smertefullt. I tillegg må Siri bearbeide følelsene fra et langt og hardt liv, som hun tidligere har undertrykket med narkotika og metadon. – Det føles som å ha napalm i kroppen. Du kan ikke sove. Hver natt kommer disse abstinensene, når metadonet er ute av kroppen og det er timer til jeg kan ta min neste dose. Men verst er minnene. Alt det som jeg vanligvis klarer å holde på avstand, er umulig å verne seg mot om natta. Jeg er 12, vi flytter fra Hamarøy til Oslo. Jeg er 13, mamma og pappa skiller seg, familien min går i oppløsning. Jeg er 14, og flytter inn hos mamma og hennes nye mann i huset bak Frogner parken. Jeg drikker for mye, jeg sulter meg. Jeg er 15, og så redd, så redd inni meg, hele tiden. Jeg er 16, og legges inn på psykiatrisk for spiseforstyrrelsene mine. Siri ble innlagt på Dikemark for spiseforstyrrelsene. Hun var der nesten et år. – I løpet av det året husker jeg ikke at noen ringte meg, eller besøkte meg. Da jeg kom ut derfra var rommet mitt i huset bak Frogner parken blitt gjort om til bibliotek. Jeg var 16 år, og følte meg helt alene i verden. – Jeg hadde begynt å falle som 14-åring, 5 men nå var jeg i fritt fall. Jeg gikk rundt i Oslos gater og håpet at jeg snart kunne få dø. Jeg brydde meg ikke lenger om hva som skjedde med meg. Uverdige, fornedrende, vonde ting lot jeg skje med den lille jenta, som var meg. – Jeg lærte aldri å sette skuddene mine selv, det var det kjæresten min som gjorde. Jeg lurte alltid på hvor bølgen kom fra. Den som begynte et sted inne i meg og visket bort angsten min for noen timer. LAR-brukere mener de ikke blir hørt Siri har i tillegg til sin egen kamp for å bli fri fra metadon, engasjert seg for å hjelpe andre metadonbrukere. Fordi hun blogger om metadon, er det mange som tar kontakt for å få råd og hjelp. – Historiene de forteller gjør et veldig sterkt inntrykk på meg, sier Siri. En av dem som tok kontakt var Rachel, som fikk problemer med hjertet på grunn av metadon. Etter en tid på andre medisiner, ville LAR ha henne tilbake på metadon igjen, selv om hjertelegen hennes forbød det. Også pasientombudet i Trøndelag har mange klagesaker fra LAR-pasienter. – Vi har en konkret sak hvor en pasient fikk vite at han ikke fikk smertelindring, og derfor avlyste operasjonen fordi han fryktet at det ble for smertefullt, forteller hun. Stein Kaasa ved St. Olavs Hospital, sier at LAR-pasienter skal få samme smertelindring som andre pasienter. – Ved akutte smertetilstander, altså postoperativt, skal de få akkurat samme behandlingstilbud som pasienter som blir operert og som ikke bruker metadon, sier Kaasa. – Hvorfor er det slik at noen opplever at de ikke får det, tror du? – Det kan jeg ikke svare på, jeg kan bare si at sånn skal det ikke være. – Verre enn å slutte med heroin Etter hvert som Siri kommer seg ned på mindre doser med metadon, varer abstinensene lengre. – Halve dagen er jeg svett, varm og kald om hverandre. Jeg blir jo aldri helt frisk igjen lenger. – Jeg har vært avruset tidligere og vært ordentlig sjuk på heroin. Men det varer i to- tre uker, så blir det bedre. I to måneder er du shaky, men du kommer på plass igjen. Det jeg opplevde på metadon er hinsides alt jeg har møtt tidligere, sier Siri. – Jeg skylder ikke på noen når det gjelder mitt rusmisbruk, det er mitt ansvar. Jeg begynte med metadon fordi jeg ønsket meg livet. Det er ikke noe mål for alle å slutte med metadon. Men for flere av oss vil det være det, og det må legges til rette for at vi får den muligheten. I 12 år har Siri Getz Sollie hentet metadon fra apoteket. På det meste var dosene på 230 milligram. I dag har hun kjempet seg ned på en dose på 20 milligram. Så mange blindveier, så mange fall. Men nå står jeg her. Jeg har ikke nådd null ennå, men 20 milligram føles som en seier. Alle skrittene hit har jeg selv tatt. Bolig, arbeid, barn. Finne mannen min. Starte nedtrapping. Velge å være mitt beste jeg. Å trappe ned på metadon, er å trappe opp i livet – med alle følelsene. Det å være menneske på godt og vondt. Kanskje må jeg bruke enda et år på trappe ned de siste milligrammene. Det får ta den tiden det tar. NRK Elin Bakken, pasientombud i SørTrøndelag, får mange klager fra LARpasienter. Foto: Tone Iversen / NRK – Vi har brukere som melder at de ikke blir hørt. De blir mistrodd, det er vanskelig for dem å nå gjennom mot LAR, forteller Elin Bakken, pasientombud i SørTrøndelag. – I alle år har vi hørt at det er nærmest umulig å få smertelindring når du er LAR-pasient, både vanlig smertelindring hjemme, eller lindring etter operasjon, sier pasientombudet. 6 Siri Getz Sollie har trappet ned til en dose på 20 milligram metadon, noe som oppleves som en stor seier, selv om det endelige målet er å kutte ut metadonet helt. Foto: Colorbar TV 15 år med blodprøver avslørte ikke alvorlig leverskade AV: Kristine Østvold Foto: Martin Steinholt / NRK Carl Gustav tok blodprøver i 15 år uten av de avslørte sykdom. – Blodverdiene er fine. Du trenger ikke medisiner sa legene og spesialistene til meg. Men da jeg fikk tilbud om å ta en slags ultralyd av levra viste det seg at jeg var meget syk, forteller Carl Gustav Eliassen. C, og etter 15 år med blodprøver, fikk jeg beskjed om at jeg har leverfibrose, som er forstadiet til skrumplever. Det var et sjokk, sier Eliassen. Nå venter han på behandling med de rette medisinene. Rusbrukere Det finnes om lag 30.000 mennesker med Hepatitt C i Norge. Flesteparten er rusbrukere, eller tidligere rusbrukere. – Dette tilbudet bør også pasienter med Hepatitt C i Nord-Norge få. Ellers blir det diskriminering av pasienter som bor her i landsdelen, sier Eliassen. Hepatitt C er en viktig årsak til kronisk leversykdom som oppstår hos en del av pasientene. – 25 år etter at jeg fikk konstatert Hepatitt Marborg og fire andre brukerorganisasjoner innenfor rusfeltet ber nå Helsedirektoratet om å se på saken. Bra for pasientene Overlege, Magnhild Gangsøy Kristiansen, ved Nordlandssykehuset har forsket på Hepatitt C. Hun sier til NRK at de ønsker å anskaffe en fibroscan, men vil ikke si noe om hvor langt de har kommet. – Leverbiopsi er det sikreste for å avdekke sykdom i levra, men det er smertefullt og mer risikofylt. Fibroscan kommer som en god nummer to for å følge utviklingen av sykdommen. Det er få av de store sentrene i Europa som bruker leverbiopsi. I Norge er vi noe akterutseilt på dette området, sier Kristiansen. – Alle hepatitt C-pasienter må få dette tilbudet, sier Eliassen. Foto: Privat – Du trenger ikke medisiner I 1991 fikk Eliassen beskjed om at han hadde Hepatitt C. Ni år senere kom han inn i det som heter LAR, legemiddelassistert rehabilitering. Da begynte han å ta blodprøver to ganger i året for å se hvordan sykdommen utviklet seg. blodprøver for å sjekke leverstatus. De får beskjed om at alt ser bra ut og at de ikke trenger behandling. Så får de, som Carl Gustav Eliassen, beskjed om at de er veldig syke etter å ha tatt fibroscan, sier Hårvik. NRK Troms Vidar Hårvik leder Marborg, en brukerorganisasjon på rusfeltet. Han sier at mange av disse pasientene er tidligere rusbrukere som er i full jobb og lever et normalt familieliv. Men som har sykdommen uten å få behandling. Fem brukerorganisasjoner krever at alle helseforetak får en fibroscanner. – Vi ser at mange går i årevis og tar 7 Metadondebatt på avveier NRK viste tirsdag Brennpunktdokumentaren «Den siste dose» om legemiddelassistert rehabilitering (LAR). Brennpunkt fulgte Siri Getz Sollie som trapper seg ned på metadon, for å slutte. Imens Siri kjemper et av sitt livs tøffeste kamper, bruker hun mye krefter på å hjelpe andre som har problemer med LAR-apparatet. Henteordningene, urinprøvetakingen og den snevre muligheten for brukermedvirkning i LAR tegner et ganske annet bilde av LAR-pasienter enn slike ressurssterke, ansvarsfulle og verdige mennesker som Brennpunkt belyste. Dagsnytt atten bød på debatt dagen etter. Med LARs nestor, professor emeritus Helge Waal, leder i Stortingets Helse- og omsorgskomité Kari Kjønaas Kjos (FrP) og Kristelig Folkepartis Olaug Bollestad. Kjos sier Brennpunktdokumentaren viste at mytene om at LAR har spilt fallitt ikke stemmer. LAR redder liv og gir mange et godt liv. Begge stortingspolitikerne etterlyser R’en i LAR og ønsker på plass et system for å hjelpe ikke bare med medisin, men også til å slutte med medisin. Kjos sier målsetningen må være at LARpasientene får det de selv opplever som et godt liv, men det fremstår slik at medisinfrihet er viktigst når hun sier at varslet opptrappingsplan skal føre til at det kommer på plass et system til å hjelpe flere ut av LAR. Ifølge Kjos eksisterer knapt muligheter til å komme ut av LAR med nedtrappingsbistand. Professor Waal gir et annet inntrykk. Han sier rundt 400 slutter i LAR hvert år. Dette gjelder også de som går tilbake til heroin, det er likevel mange nok til å illustrere at det generelt sett ikke er så vanskelig å få bistand og støtte til å bli medisinfri. Til tross for at overdosefaren da øker betraktelig. Waal påpeker også at det er vanskelig å komme inn i LAR. Man må dokumentere at man er avhengig av opiater, gjennom gode kontrollsystemer. 8 Kritikken mot manglende R i LAR er eldre enn LAR selv, i hvert fall som landsdekkende tilbud. Tradisjonelt har den kommet med krav om høyere terskel inn og lavere terskel ut. Kritikken oppsto blant motstanderne mot bruk av avhengighetsmedisin, de som anser slikt som å ha gitt opp kampen for å bli rusfri. Legemiddelassistansen ble landsdekkende først i 1998. Etter flere år med debatt og deretter forsøksordninger. Den øvrige delen av behandlingsapparatet, den sosialfaglige, har derimot bestått siden slutten av sekstitallet. Siden kort etter at kriminaliseringen tiltok. Noe som forsterket behovene for bistand blant alternative rusmiddelbrukere. Det oppsto behandlingsinstitusjoner og etterhvert rehabiliteringsklinikker og poliklinikker. R’en i LAR er, i tillegg til generelle velferdsgoder, alle spesialtilbudene for de under rehabilitering. Derfor er det et paradoks når politikere i posisjon protesterer mot manglende R i LAR. De sitter selv med ansvaret. Det blir som å ta fram våpen, sikte på legemiddelassistansen, trekke av og skyte seg selv i foten. Rehabiliteringen er de fleste enige i at bør styrkes og varieres. For både medisinerte og andre. Likevel er ikke bildet enkelt. Både rusbehandling og rehabilitering innebærer oftest institusjonalisering og annet som skaper sterk sosial tilknytning til andre brukere og de som jobber der. Det er ikke et mål i seg selv at noen skal bli i rehabilitering. Tvert imot, tilknytningene bør helst skje utenfor. Man skal stå på egne bein. Rehabilitering er gjenopprettelse av verdighet i livet. Verdighet oppnår man ved trygghet og uavhengighet. Og av å oppleve tilhørighet. Rehabilitering er i praksis reintegrering og ja det er en stor utfordring. Særlig er det utfordrende i de land med mest kriminalisering, nulltoleranse og kamp for «rusfrihet». Som eksempelvis Norge. Her er stoffbruk og særlig problembruk svært stigmatiserende og skambelagt. Straffeforfølgningen av alternative rusmiddelbrukere bidrar til at rehabiliteringsmulighetene egentlig blir ganske små. De som har hatt rusproblemer sliter ofte med jobb, bolig, familie- og vennekontakt. Rusproblemene er ofte relevante på listen over årsaker til den elendige situasjonen. På den listen hører kriminaliseringen til uansett. Rehabilitering er i praksis stort sett å gjenopprette de skader man får som følge av å ha vært en kriminalisert rusavhengig. En fikk aldri tilgang på rene varer under trygge forhold. Forbudet tvinger avhengige til å kjøpe sin medisin av kriminelle miljøer under omstendigheter med høy fare for død, virussmitte og skader. En blir svakere på boligmarkedet, arbeidsmarkedet og på det sosiale marked desto lengre kriminelt rulleblad. LAR-apparatet oppsto som de fleste nye tilbud på rusfeltet. Først noen års debatt, deretter spede forsøksordninger og til slutt landsdekkende tilbud. Slik foregår prosessen når LAR skal endres også. Etter flere års debatt om bedre tilgang på medisinene også utenfor LAR, er det nå etablert særskilte storbytiltak i Oslo, Bergen og Trondheim. Der deles daglig ut avhengighetsmedisin utenfor LAR. En av motforestillingene mot heroinassistert rehabilitering var nettopp at det ville blitt urettferdig med slike tilbud bare i storbyene. Siden det finnes heroinavhengige landet rundt. Men når de benytter en mindre kontroversiell avhengighetsmedisin på lavterskelsentrene, da er det ingen som bryr seg om sånt. Sier nei til å evaluere LAR-ordningen nå I erkjennelsen av at det trengs lavterskelsentre for legemiddelassistert stabilisering i Oslo, Bergen og Trondheim utover LAR så bør det nå vurderes om ikke LAR-apparatet bør kunne takle begge deler. De forskjellig stilte pasientene bør da likestilles! Uavhengig av behov for stabilisering eller for rehabilitering. Uten moralisme. Slik at de som trenger stabilisering får særlig oppfølging, det er motsatt i dag, og slik at de som trenger rehabilitering får slippe noen av de kostbare kontrolltiltakene og henteordningene. LAR tilbyr både metadon, Subutex og Suboxone, men ved legemiddelassistert stabilisering på lavterskelsentre tilbys kun Suboxone. Ofte er det vanskeligere å konvertere fra heroin til Suboxone enn til metadon. Derfor er det gjeldende medisintilbudet i dag paradoksalt administrert. De fleste problemene vi i Foreningen for human narkotikapolitikk kontaktes for handler om å komme inn i og tilpasse seg LAR. Særlig sliter de med å få det medikamentet de mener de fungerer best på. Og/eller med forståelse for fortsatt bruk av andre stoffer eller medisiner. Hvilket særlig forekommer blant de i LAR som ikke får den medisinen de egentlig trenger. Kjersti Toppe (Sp) mener det trengs en full gjennomgang av Lar-ordningen i Norge. Helseminister Bent Høie (H) vil vente på Helsedirektoratets nye retningslinjer. Foto: Hallgeir Vågenes (VG) / Erlend Aas (Scanpix) Staten gir eks-narkomane medikamenter, men ikke god nok oppfølging, mener Sp og KrF. De vil ha en bred og uavhengig evaluering av hele LAR-ordningen. Unødvendig, mener helseministeren. Pasienter i legemiddelassistert rehabilitering (Lar) får nok av medikamenter som metadon og Subutex, men for dårlig rehabiliteringstilbud, mener Senterpartiet. Manglende oppfølging av de eks-narkomane i ordningen, økende overdosetall, samt store lekkasjer av Lar-medisiner til det svarte markedet, gjør at de vil ha en uavhengig evaluering av hvordan Lar-ordningen fungerer. I sin uttale til komiteen medgir helseministeren at Lar-medikamenter har vært medvirkende eller direkte årsak til stadig flere overdosedødsfall de siste årene. – Dette er dels rusavhengige som er i Lar og dels rusavhengige som har fått tilgang på Lar-medikamenter på avveie. Vi vet det forekommer at Lar-pasienter som får med seg medikamenter hjem, i noen tilfeller selger dette videre, skriver Høie. Kommer med nye retningslinjer Selv om Høie viser til internasjonal forskning som sier at Lar er den behandlingen for opiatavhengige som redder flest liv, er han enig med Sp i at ordningen kan forbedres. Vi vet det forekommer at LAR-pasienter som får med seg medikamenter hjem, i noen tilfeller selger dette videre. – Derfor skal Helsedirektoratet i 2015 starte arbeidet med å revidere retningslinjene for Lar, der også utleveringstematikken vil bli inkludert, skriver helseministeren. I langt sjeldnere grad kontaktes vi grunnet manglende R i LAR eller manglende mulighet til å komme seg ut av medisinavhengigheten. Selv om det også selvsagt forekommer. – Vi får tilbakemeldinger om manglende hjelp til å forsøke alternativ behandling, og til det å bli rusfri. Dette burde vi gjøre noe med, sier Kjersti Toppe (Sp). Brukerorganisasjoner, spesialisthelsetjenesten, kommunene og forskere blir bedt om å komme med innspill til arbeidet med de nye retningslinjene. Land som Portugal og Nederland har lavterskelsentre der heroinavhengige kan få metadon på dagen. Og storbytiltak med metadonbusser i belastede områder. I disse landene dør under 25 mennesker av overdose hvert år. I Norge er tallet på rundt 250. Jeg er ikke i tvil om hva jeg ville brukt de fleste opptrappingsmidlene på. Årsak til flere overdosedødsfall Som nestleder i helse- og omsorgskomiteen fremmet hun i møtet før helgen forslag om en full gjennomgang av Lar-ordningen. Det fikk kun støtte fra KrF. Høie lover at Lar blir et viktig tema i opptrappingsplanen for rusfeltet, og konkluderer med at det ikke er grunnlag for å gjennomgå Lar utover arbeidet som skal startes i Helsedirektoratet. Regjeringspartiene og Venstre mener det er naturlig å vente med å vurdere rehabiliteringstiltakene til helseminister Bent Høie (H) senere i år kommer med den varslede opptrappingsplanen for rusfeltet. Forslaget til Sp skal debatteres i Stortinget 17. februar, men etter behandlingen i komiteen og uttalelsen til Høie er ingen ting som tyder på at det får flertall. Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk. Simen Sundfjord Otterlei 9 usmedisin har ikke råd til å betale 200.000 kroner årlig per pasient. OTO: RUNE SÆVIG OSTBART: I august var de første dosene med Sevre-long på plass i Bergen. Allerede nå stoppes inntaket av nye pasienter inntil videre. Avdeling for usmedisin har ikke råd til å betale 200.000 kroner årlig per pasient. OTO: RUNE SÆVIG KOSTBART: I august var de første dosene med Sevre-long på plass i Bergen. Allerede nå stoppes inntaket av nye pasienter inntil videre. Avdeling for rusmedisin har ikke råd til å betale 200.000 kroner årlig per pasient. FOTO: Rune Sævig 200.000 kroner for rusmedisin Avdeling for rusmedisin stanser muligheten for behandling med serve-long etter få måneder. Det er for dyrt. AV: Kristin Jansen - Vi har bestemt oss for ikke å ta inn flere pasienter på dette medikamentet inntil videre. Årsaken er at vi må prioritere midlene våre. Serve-Long betales av helseforetaket og er dessverre veldig dyrt, sier overlege Christian Ohldieck ved Avdeling for rusmedisin. Serve-Long har aldri tidligere vært i bruk i Norge før Avdeling for rusmedisin startet opp slik behandling i høst. Medikamentet skulle være et tilbud til en liten gruppe pasienter som ikke tåler ordinær LAR-behandling. To pasienter Klinikkdirektør Ola Jøsendal ønsket i utgangspunktet å behandle disse pasientene med heroin, men da helseministeren satte foten ned, ble alternativet Sevre-long valgt. 10 importkostnader. Serve-Long må importeres fra Sveits. Nå ser vi at vi er nødt til å prioritere annerledes, sier Ohldieck. Han understreker at det uansett er svært få pasienter som ville blitt godkjent for slik type behandling. På grunn av stor fare for overdoser må de ha vært stabilt rusfrie over tid. - Kriteriene er veldig strenge. De to pasientene som er tatt inn blir også fulgt tettere opp enn de ville blitt i vanlig LAR-behandling. Henteordningen er strammere. Dessuten er vi ekstra oppmerksomme på å sjekke at medikamentet virker som det skal fordi det ikke er brukt i Norge tidligere, sier Ohldieck. Forskjellen på de to morfinbaserte stoffene heroin og Sevre-long er at heroin virker mye raskere og mer intenst, samt at heroin har kortere virketid. To pasienter i Bergen bruker medikamentet i dag. Prisen ligger på 200.000 kroner årlig per person. 29 besøkende på nytt russenter Avdeling for rusmedisin tok over ansvaret for utdeling av LAR-medisin og oppfølging av pasientene fra 1. november. Samtidig åpnet det nye lavterskeltilbudet M31 i Møllendalsveien. Målet er å nå ut til flest mulig som i utgangspunktet ikke har et tilstrekkelig tilbud, og som mangler kontakt med hjelpeapparatet. - Den høye prisen er særlig knyttet til Så langt har M31 tatt inn 10 pasienter i LAR-behandling som får daglig oppfølging. - Vi synes dette er et bra tall etter halvannen måneds drift. Disse pasientene er i målgruppen, er bostedsløse og i en forkommen tilstand. Å komme i kontakt med hjelpeapparatet og begynne på LAR betyr enormt mye for dem, sier Ohldieck. Pasientene på M31 får også tettere oppfølging enn mange andre LAR-pasienter. - Den viktigste markedsføringen er jungeltelegrafen i miljøet, og den fungerer. Nå håper vi på å få flere pasienter utover i 2015, sier Ohldieck. Også leder Henriette Blattmann ved M31 er fornøyd med besøkstallet så langt. - Totalt sett har vi hatt 29 unike brukere innom. I tillegg til at ti av disse har startet i LAR, er en del henvist videre i Avdeling for rusmedisin, sier hun. Blendet av rødlyspasientene – Kaos og krise tar mye plass. De kaotiske pasientene skygger for dem det går bra med. LAR holder folk i live, konkluderer overlege Ivar Skeie. Over 7000 tungt rusavhengige er LAR-pasienter ti år etter det ble innført som viktigste behandling av heroinmisbruk. Tallet vokser hvert år, og pasientene blir eldre. Tekst og foto: Eirik Dahl Viggen Kaos – Vi har en iboende tendens til å tro at det som fanges i vårt nærminne er slik verden er, sier Skeie, som er overlege ved Gjøvik distriktspsykiatriske senter og forsker ved Senter for rus- og avhengighetsforskning (SERAF). Redusert dødelighet De kaotiske pasientene skygger for dem det går bra med Dødeligheten synker blant dem som er i LAR. Overdosedødeligheten er redusert med 80 prosent i LAR Norge, sammenliknet med årene før LAR. Selv de som fortsetter å injisere mens de er i LAR har lavere dødelighet enn dem utenfor. Men selv om færre LAR-pasienter dør av overdose, så gir opioidbruken flere dødsfall på grunn av hjerte- og karsykdommer, kreft og ulykker. Klinisk feilslutning Legemiddelassistert rehabilitering (LAR) mottar mye ufortjent dårlig omtale, mener Skeie. – Det skjer en klinisk feilslutning. Behandlerne tror det går dårligere enn det faktisk gjør. Man ser bare dem det går dårligst med. Krisepasientene, eller rødlysgruppa, som Skeie kaller dem, er ganske konstant i antall, men folk beveger seg inn og ut av den. Noen dør mens andre lever stabile liv på LAR-resept. Suboxone og metadon Lekkasje, altså at substisjonspreparater som metadon glipper ut på det illegale markedet, har også flekket til LARs rykte. Det kan aldri hindres 100 prosent, ifølge overlege Skeie. – Vi vet ikke hvem som bruker dem, etablerte rusavhengige eller de som eksperimenterer. Subuxone omsatt illegalt er en større vei inn i opioidavhengighet enn metadon. Lekkasjene gir overdoser og overdødelighet. Forskerne vet ennå ikke hvor mange som får en vei inn i rusavhengighet ved å bruke reseptbelagte opioider. LAR på gamlehjemmet Kun noen få mennesker klarer å bli fri opioidene, enten de er legale eller illegale. Avslutning uten stabil langvarig rusfrihet går sjelden bra, mener Skeie. Selv avslutning etter langvarig rusfrihet og med god rehabilitering i rusfrie miljøer er ikke enkelt. Mange dør eller kommer tilbake i LAR. Det betyr at pasientene blir stadig eldre. Spørsmålet samfunnet må ta stilling til, mener Skeie, er om de skal være i LAR til de er over 80 år gamle, eller om det er et mål at de kommer ut av det. Målet nå er både rehabilitering og skadereduksjon, kort sagt å oppnå den enkeltes optimale mestringsnivå Trippeldiagnose I 2013 hadde rundt halvparten av LAR- pasientene god rusmestring, målt som total rusfrihet de fire siste ukene før undersøkelsen ble gjort. Under 20 prosent av LAR-deltakerne ruset seg ofte. Resten ligger et sted imellom, med såkalt vekslende funksjon. – Det er en vulgarisering å si at det ikke satses nok på rehabilitering. Mange gjør en fantastisk jobb ute i kommunene. Dette er folk som det er veldig vanskelig å hjelpe, sier Skeie. Han vil gjerne bytte ut begrepet dobbeltdiagnose med trippeldiagnose: rus, psykiatri og somatikk. Skeie etterlyser offensiv oppfølging ute i kommunene, gjerne i form det vi skriver om i På jobben på side 28, nemlig ACT – assertive community treatment – en aktivt oppsøkende metode oppfunnet av amerikanerne. FAKTA Opioidmisbruk i Norge 29 80-90 prosent av opioidene injiseres Mest heroin, men et økende innslag legemidler Høy dødelighet, 38 prosent døde i løpet av 20-årsstudie i Oslo (19802000) 2/3 av dødsfallene skyldes overdose 250 døde av overdose hvert år de siste 10 år Over 7000 i LAR-behandling, eller rundt halvparten av målgruppen Fontene 11 Brukernes erfaringer Annenhver ruspasient etterlyser bedre behandling De 1017 pasientene over 16 år som svarte på undersøkelsen har mye positivt å si om oppholdet og personalet, men flertallet etterlyser mer behandling. Foto: Colourbox Halvparten av ruspasientene mener at behandlingen er for lite tilpasset og at tilgangen til psykolog eller lege kunne ha vært bedre, men de fleste opplever at de blir møtt med respekt. Dette kommer frem i en ny rapport fra Kunnskapssenteret. For andre gang har Kunnskapssenteret gjennomført en undersøkelse blant inneliggende pasienter innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB). Nå foreligger den nye rapporten «Pasienterfaringer med døgnopphold innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling – resultater etter en nasjonal undersøkelse i 2014». De 1017 pasientene over 16 år som svarte på undersøkelsen har mye positivt å si om oppholdet og personalet, men flertallet etterlyser mer behandling. – De fleste temaene som undersøkelsen tar for seg, tyder på at det er stort rom for forbedringer innen den spesialiserte rusbehandlingen, sier prosjektleder og forsker Mona Haugum i Kunnskapssenteret. Til sammen 101 offentlige og private døgninstitusjoner som har avtaler med de regionale helseforetakene, ble inkludert i undersøkelsen. Pasienter ved 96 svarte. 12 Åtte av ti føler seg trygge Åtte av ti pasienter (83 prosent) svarte at de i stor eller i svært stor grad har følt seg trygge ved institusjonen. Nesten like mange (79 prosent) svarte at de i stor eller i svært stor grad har blitt møtt med høflighet og respekt av behandlerne og personalet. Nesten like mange svarte at institusjonen tok godt imot dem. – Disse resultatene støttes av pasientenes fritekstkommentarer, hvor gode samtaler og relasjoner med ansatte blir nevnt som positivt og viktig. Men pasientene opplever også at personalet har negative holdninger til dem, sier Haugum. Flertallet etterlyser behandling Mer enn 50 prosent av de spurte svarte at de «ikke i det hele tatt», «i liten grad» eller «i noen grad» har hatt tilfredsstillende tilgang til psykolog eller lege. – Over seks av ti svarte det samme på spørsmålet om de har fått hjelp med sine psykiske eller fysiske plager, forteller prosjektlederen. Rundt halvparten svarte at de «ikke i det hele tatt», «i liten grad» eller «i noen grad» syntes at informasjonen om behandlingen er tilfredsstillende, at de har innflytelse på behandlingen og at den er tilpasset pasientens behov. Synes de fikk for dårlig oppfølging Hele 86 prosent av de som hadde vært innlagt tidligere svarte at de «ikke i det hele tatt», «i liten grad» eller «i noen grad» synes oppfølgingen og ettervernet etter utskrivningen var tilfredsstillende. – De aller fleste pasientene syntes heller ikke at hjelpen fra kommunen er tilfredsstillende. Ifølge Haugum svarte 77 prosent at hjelpen fra kommunen «ikke i det hele tatt», «i liten grad» eller i «noen grad» var tilfredsstillende. I de kvalitative kommentarene som omhandler hjelp fra kommunen, beskrives både positive og negative erfaringer. Mange nevner at de ikke fikk hjelp med bolig og økonomi. Også lokale rapporter Hovedrapporten for denne undersøkelsen inneholder resultater på nasjonalt nivå. I tillegg er det utarbeidet regionale rapporter, rapporter for de ulike helseforetakene, private stiftelser og organisasjoner. Det er også laget institusjonsvise rapporter. Institusjonene som deltok i denne undersøkelsen er små, og ved mange var det færre enn ti pasienter som deltok i undersøkelsen. For å bevare anonymiteten til svarerne, og for å unngå for usikre anslag ble disse reglene utarbeidet for institusjonsrapportene: • Hvis tre eller færre pasienter svarte: ikke institusjonsvise resultater. • Hvis mellom fire og ti pasienter svarte: resultater presentert kun som gjennomsnitt. • Hvis 11 eller flere pasienter svarte: både gjennomsnitt og prosentfordelinger på svarkategorier. Dette er andre år på rad at en nasjonal pasienterfaringsundersøkelse gjennomføres blant pasienter med døgnopphold innen TSB. Årets undersøkelse ble gjennomført i september. Kunnskapssenteret En av fire kjøper LAR-medisiner ulovlig Da NRK besøkte Nygårdsparken i Bergen før stengingen i fjor sommer, ble det åpenlyst omsatt Subutex og metadon som stammet fra LAR-sentrene. Foto: Simen Sundfjord Otterlei / NRK En ny og omfattende rapport tyder på at store mengder statlig utdelte medisiner havner på det illegale narkotikamarkedet. Lederen for helse- og omsorgskomiteen vil likevel ikke stramme inn på Larordningen. hengige, og Rusmisbrukernes interesseorganisasjon har kalt lekkasjeproblematikken en helseskandale. Forskerne bak den ferske Sirus-rapporten mener imidlertid tallene ikke kan brukes som argument for strengere Lar-ordninger. – Undersøkelsen peker heller i retning av at ulovlig bruk av Lar-medisiner er mindre farlig enn tidligere antatt, sier Bretteville-Jensen. Forskningslederen viser til at tallene på overdosedødsfall i Norge har gått ned de siste årene, og mener Lar-ordningen er en viktig bidragsyter. – Mange av dem som dør av overdose, blir funnet med metadon eller andre Larmedisiner i blodet. Men det er ikke sikkert at det hadde vært færre dødsfall uten lekkasje, sier Bretteville-Jensen. FORSKINGSLEDER: Anne Line Bretteville-Jensen ved Sirus. Foto: SIRUS – De som håndterer Lar skal ikke betale prisen – Vi finner klare tegn på at det er lekkasje av Lar-medisiner, sier Anne Line Bretteville-Jensen, forskningsleder i Sirus‘ narkotikagruppe. Tallet på Lar-brukere har eksplodert i Norge på 2000-tallet, og nå er over 7.000 personer på landsbasis knyttet til Lar. Medikamentene som deles ut ved Lar (legemiddelassistert rehabilitering) skal erstatte heroin. Leder i helse- og omsorgskomiteen på Stortinget, Kari Kjønaas Kjos (Frp), mener den store økningen i tallet på Larbrukere de siste årene til en viss grad er bekymringsfull. – For svært mange har Lar-ordningen gitt muligheter og håp, og reddet liv. Men systemene for overgang fra Lar til rusfrihet er ikke gode nok, og noen steder er r-en i Lar (rehabilitering, red.anm.) fullstendig fraværende. Mange ønsker seg ut av ordningen, men får ikke god nok oppfølging, sier Kjos. Nestlederen i komiteen, Kjersti Toppe (Sp), tok i fjor sommer til orde for en full gjennomgang av Lar-ordningen på Stortinget. Komitelederen kaller den ulovlige omsetningen av Lar-medikamenter et stort problem, men tror ikke løsningen er å stramme inn rammene rundt medisinutdelingen. – Vi kan ikke begynne å stramme inn på ordningen for alle fordi det florerer av stoff på gaten. De som håndterer Larordningen skal ikke betale prisen for at vi ikke klarer å håndtere lekkasjene, sier Kjos. Simen Sundfjord Otterlei – Mindre farlig enn antatt Utekontakten frykter at Lar-brukere som selger medikamentene illegalt kan føre til at unge rekrutteres til å bli tunge rusav- KOMITELEDER: Kari Kjønaas Kjos (Frp). Foto: Ingrid Vestre Haram / NRK 13 Kronikk om rusavhengighet: Jeg har gått meg vill og husker ikke veien tilbake Av: Christopher Sølversen Foto: Celine Remen Klarer jeg plutselig å omvende hverdagen min til å stå opp tidlig hver dag, spør Christopher Sølver sen, som nå deltar i på VIPSprosjektet for å komme seg ut i arbeid. Kjæresten min og jeg sitter som oftest inne i vår egen leilighet, alene, og undrer over hva nyktre mennesker gjør. Det er vanskelig å bli rusfri på egen hånd. Uten en masse mennesker du kan lene deg på, uten noen form for kontakt med omverdenen. Jeg føler jeg er kommet til et punkt hvor jeg for evig er fanget i en ond runddans, basert på å lure meg selv gang på gang. Ikke det at jeg lurer meg selv, jeg vet hva jeg går til, jeg bare ender opp på et sted hvor jeg er så desperat, kanskje manisk, kanskje ekstatisk, etter noe – noen, at jeg tyr til rus. Kjæresten min og jeg sitter som oftest inne i vår egen leilighet, alene, og undrer over hva nyktre mennesker gjør. Hvorfor er livet så kjedelig? 14 Sliter med å huske Vi vet jo godt at svaret er å fylle tiden med meningsfulle aktiviteter for en selv, og med andre. Det er bare så vanskelig å se, når siste gang du gjorde noe meningsfullt utenom rus er så mange år siden at du sliter med å huske hva det var. Du sliter med å huske bakover i tid gjennom en tåke, en tåke som tar så stor plass at den fyller hele hjernen din. Sist du hadde kontakt med noen som ikke ruset seg var sist du var i behandling. Disse menneskene ser du nå fra tid til annen, når dere ruser dere sammen. For vi er alle fanget i denne evige runddansen. Vi har hoppet utfor et stup, for lenge siden, og vi daler helt til noe fanger oss. Det kan være døden. Det kan være noe helt annet. Alt du trenger er en hobby, og noen få mennesker rundt deg. Hva skal vi snakke om? For det er her jeg og min kjæres største problem kommer inn. Vi er sosiale mennesker. Som er blitt drevet til å omvende personligheten vår til en asosial, angstfylt liten tenåring igjen – av oss selv. Vi tør ikke snakke med nyktre mennesker – og de er redde for oss. De tør ikke ta tak i oss, fordi de vet vi vil falle, og de har fra før opplevd smerten ved å holde tak i noen som faller. Hva skal vi snakke om? Hvordan snakker man egentlig uten rus i seg? Når man er ruset, går alt på autopilot. Man tenker ikke. Man bare svever igjennom en fredfull tilværelse fylt med alt og ingenting på en gang. Og når vi ikke har en eneste venn, og vi er lei av å se på serier og filmer i ukevis, da tyr vi ofte til rusen. Det er skummelt ikke å være høy Jeg sitter nå og er ruset på marihuana. Det er ingen rus for meg lenger. Ikke det at jeg ikke blir ruset av det – for det gjør jeg jo, helt klart. Det er bare det at selve marihuanarusen har vært så sentral i mitt liv i så mange år, at jeg føler meg mer tilpass når jeg høy enn når jeg ikke er høy. Det er skummelt ikke å være høy, det er unormalt, og det er ekkelt. Jeg liker meg best ikke høy, forresten. Men ikke før det har gått en liten tidsperiode på la oss si to uker. Disse to ukene er de viktigste og vanskeligste ukene jeg noensinne har gått gjennom. Jeg prøver meg på disse to ukene omtrent hver dag. Men feiler på dag én. For jeg har ingenting å gjøre. Nervene skriker etter oppmerksomhet Foruten marihuana, har jeg nettopp hatt ca. en ukes tid med alt mulig du kan forestille deg løpende gjennom blodårene mine. For fire dager siden gikk jeg av alle medikamenter. Nå er hjernen min tømt for både serotonin, dopamin og noradrenalin – nervene skriker etter oppmerksomhet, de er vant til så mye. De får ingenting. De kan smøres med litt THC, kanskje, men det gjør det bare verre på sin måte. Men det lindrer der og da. Litt som å skade seg enda mer på et annet sted enn i selve såret, fordi du kun kan føle den sterkeste smerten der og da. Dette skjer ca. én gang i måneden, kanskje annenhver måned. Jeg blir så ensom at jeg bare må ha kontakt med noen. De eneste jeg kjenner, de eneste jeg er komfortabel med, de eneste jeg slipper å ha konstant angst rundt, er selvfølgelig dem jeg ruser meg med. Mangler noen få rutiner Jeg vurderer virkelig sterkt å dra inn i behandling igjen. Om jeg tyr til denne runddansen atter en gang, løsriver jeg meg fra virkeligheten jeg kjenner – kjæresten min, leiligheten, familie og venner – og drar i behandling i et annet fylke. Ett år? To? Hvem vet. Kanskje jeg blir værende der borte. Jeg klarer bare ikke dette lenger. Jeg er en blid og sosial gutt. Jeg har det egentlig så bra. Alt jeg mangler er noen enkle, få rutiner i hverdagen, og kanskje to-tre mennesker jeg kan dele hva som foregår i mitt hode under disse rutinene med. Helst deler de visse rutiner med meg, slik at det blir enklere å relatere. Overdose-teamet når ikke de yngste Av: Sigrun Hofstad og Ståle Tonning Foto: Colourbox For jeg har virkelig gått meg vill. Jeg kan jo se sivilisasjonen herfra – men jeg husker ikke veien tilbake. Jeg trenger hjelp. Ingen tør, ingen vet hvordan de skal få meg vekk herfra. Bare jeg kan klare dette. Og det skjer med vilje. Min eneste sjanse Jeg er så heldig at jeg er blitt med i noe som heter VIPS-prosjektet. Det er et arbeidsrettet tiltak jeg ble søkt inn i via psykosepsykologen min. For å få folk som sliter med psykoser og rus ut i arbeid. Dette er helt nytt, og jeg får lov til å være med på et av de første forsøkene. De skal kartlegge hva jeg vil jobbe med, hva jeg hadde passet til – og få meg ut i arbeid innenfor disse rammene innen det har gått én måned. Denne måneden begynte i dag. Timeren er satt på. Holder jeg ut denne siste måneden? Klarer jeg plutselig å omvende hverdagen min til å stå opp tidlig hver dag? Jeg bør da klare det. Det blir en gigantisk overgang, inne i hodet mitt kommer det til å skrike som om jeg gikk ut av badstuen og hoppet rett i en isbøtte, men jeg må stå i det. Det er min eneste sjanse til å gripe fatt i det jeg trenger for å bli rusfri. Før jeg må gi opp hele livet mitt og begynne på nytt. Red.anm. Christopher Sølversen skrev denne teksten for at hans psykolog bedre skulle forstå hvor vanskelig det er for ham å kutte ut rusen. Psykologen anbefalte Sølversen å sende den til Aftenposten fordi teksten kanskje kan hjelpe andre der ute med å forstå hvordan det er å ha et rusproblem. Aftenposten Helse- og overdoseteamet i Trondheim har et mål om null overdosedødsfall i kommunen. Samtidig sliter de med å nå de yngste misbrukerne. Trondheim er den kommunen som har færrest overdosedødsfall i forhold til innbyggertallet. Målet til helse- og overdoseteamet er imidlertid null overdoser - Vi har en nedgang i antall overdoser, og vi har en nullvisjon når det gjelder overdosedødsfall, sier fagleder ved Trondheim kommunes helse- og overdoseteam, Jan Erik Skjølås. Skjølås forklarer overdosene med mye heroin i omløp, samt ecstasy og det såkalte supermanndopet. – Rent brukerutstyr er viktig Helse- og overdoseteamet delte ut mer enn 137.000 sprøyter til byens narkomane i fjor. – Det er veldig viktig å dele ut rent brukerutstyr. Det gjør at færre blir smittet av hepatitt og hiv. I tillegg forebygger nytt, sterilt utstyr sår og bomskudd, sier Skjølås. Siden starten i 2000 har teamet på det meste delt ut 180.000 sprøyter og brukerutstyr. Antallet har altså gått ned med over 40.000 sammenliknet med toppåret. – Vi er her også for de som greier seg bra Skjølås skulle gjerne sett at flere av de yngre kom innom og hentet brukerutstyr. – Vi vil dele den kunnskapen vi har med andre, og sammen kanskje finne andre og nye metoder som fungerer enda bedre, sier Jan Erik Skjølås i helse- og overdoseteamet. Han viser til at Trondheim i 2005 ikke hadde et eneste overdosedødsfall, og mener de har muligheten til å greie det igjen. Nullvisjonen for i år er imidlertid allerede uoppnåelig. – Januar var en nedtur med seks overdoser, og vi har hatt et overdosedødsfall. – Da kunne vi vurdert helsetilstanden deres og eventuelt hjulpet dem inn i andre tiltak. Det hadde også gitt oss muligheten til å hjelpe dem som ønsker en rusfri hverdag, sier han. – Hva tror dere er grunnen til at dere ikke får god nok kontakt med de unge? – Det er et godt spørsmål. Ungdommen tror kanskje at det bare er sprøytenarkomane som er skikkelig langt nede som kontakter helseteamet. Mange av dem vil vel heller si at de tar narkotika for festens skyld, og kan greie seg bra på både skole og jobb. Men vi er her for dem også. NRK Trøndelag 15 Han ville gjøre glattcella lettere å takle Dette er kunstverkene du bare må se – hvis du havner på glattcelle. Av: Hilde-Christine Brevik I en malt sofa på ei av glattcellene sitter Steinar Jacobsen. Han er glad for at han valgte å ta tak i prosjektet. Lokale kunstnere har tatt penselen fatt for å gjøre det koseligere på glattcellene hos politiet i Kristiansund. Politiførstebetjent Knut Fugelsnes har sett seg lei på de grønne, upersonlige glattcellene hos politiet. Derfor engasjerte han kunstneren Steinar Jacobsen til å gjøre cellene koseligere. – De som ikke er interessert i kunst, får tilbud om vanlig grønn celle, sier Fugelsnes med mild latter. – Det er et morsomt prosjekt, og jeg er veldig glad for at kunstnerne valgte å stille opp. Avslo - men ombestemte seg Steinar Jacobsen måtte først tenke seg om før han sa ja til prosjektet. – I utgangspunktet sa jeg nei, men da jeg fikk med meg to unge, dyktige og kreative kunstnere ble det mye lettere. Å jobbe med kreative, unge mennesker gir meg så mye, og gjør at jeg også føler meg yngre selv. Beate Thomsen og Anette Thomsen har nå påbegynt den andre cella. – Det er kjempemorsomt å få være med på noe sånt, og noe helt annet enn det vi egentlig er vant med å gjøre. Jeg hadde ikke tenkt tanken på at jeg noensinne skulle stå å male motiver på innsiden av glattceller, sier Beate. – Det hadde vært morsomt å få være flue på veggen når noen skal inn her. Jeg håper det kan gjøre noe med psyken til folk, sier hun. Tidens Krav Mer fornøyde gjester? De som må overnatte i glattcelle er der som regel ikke av egen vilje. Derfor tenkte Fugelsnes at det ville gjøre det litt lettere å sitte på glattcella dersom det var noe å hvile øynene på. – Vi håper at de som bruker cellene er litt mer fornøyde etter dette stuntet. Forhåpentlig letter det også arbeidet vårt, sier han. 16 Han vet at det har blitt malt glattceller i sprekere farger andre steder i landet tidligere, men har aldri hørt at noen har engasjert kunstnere for å «innrede» cellene. Beate Thomsen, Steinar Jacobsen, Anette Thomsen og Knut Fugelsnes står bak prosjektet. Legemiddel-assisterte lausbikkjer Anlov P. Mathiesen er journalist og sosial entreprenør og styreleder i Føniks Ruspolitisk Tenketank. Tidligere redaktør og daglig leder i gatemagasinet =Oslo. LAR-pasientene er en av helse vesenets største ressurser. Bare så synd vi ikke benytter oss av dem. Legemiddelassistert rehabilitering (LAR) er en relativt ny ordning i Norge. Da den ble innført før årtusenskiftet lå Norge som vanlig langt etter andre land. Det var aldri snakk om å teste ut nye løsninger til det beste for syke, avhengige mennesker. Ting måtte diskuteres i årevis, og politikernes moralske magefølelse var langt viktigere enn de narkomanes lidelser. Dessverre er Norge et land som prioriterer sedvane fremfor progresjon, og det var presset fra AIDS-epidemien på 80-tallet og behovet for metadon i stedet for heroin som førte til at vi i hele tatt fikk til en ordning. Etter testing og hard debatt ble ordningen innført nasjonalt i 1998. Idag omfatter den 7000 pasienter (Seraf sin statusrapport 2014.). Tallet er omstridt, men likevel det offisielle anslaget. Med sine tusenvis av pasienter er systemet stort. Over hele landet behandles rusmisbrukere gjennom denne ordningen. Over hele landet er helsepersonell og saksbehandlere tilknyttet systemet. Men dessverre, og svært tragisk: over hele landet misbruker vi mulighetene systemet gir oss. Statsdop. For å si det forsiktig så er LAR en forsømt anledning til å rehabilitere tusenvis av mennesker. Til å skape en forskjell i tusener av enkeltmenneskers liv. Brukerorganisasjoner og LAR-pasientene selv har varslet om systemets baksider i årevis, og listen er lang: ekstreme kontrollregimer, voldsomme regionale variasjoner, nedlatende saksbehandlere, manglende brukermedvirkning og viktigst av alt, manglende reell rehabilitering. For klisjeen om at R-en i LAR mangler er sann. LAR er unikt fordi det gjør en stor andel av landets rusavhengige tilknyttet helsevesenet. Litt enkelt kan man si at halvparten av landets narkomane er implementert i samfunnet gjennom ordningen. Det viser ikke bare at det er mulig å nå frem til de avhengige, men også at viljen til endring i eget liv er stor. Men LAR er også unikt fordi det til de grader illustrerer hvor lite vi verdsetter de rusavhengiges liv. Det som skulle være en nasjonal kilde til rehabilitering er blitt en riksdekkende neddoping og oppbevaring av syke mennesker. Kynisk sett er det helt greit, fordi en narkoman på dop fra staten (metadon, subutex eller suboxone) er langt mindre problematisk enn en trekker i gatene. Slik sett representerer LAR halsbåndet hvormed staten kan tøyle samfunnets lausbikkjene. Offentlig forsømmelse. Stortinget behandlet i februar et representantforslag fra Senterpartiet om en gjennomgang av LAR-systemet. Der var fokus var primært på overdoser ved metadon og lekkasjer av medisiner. Altså at medisiner som gis LAR-pasientene finner veien til gatemarkedet i stedet for inn i pasientens kropp. I høringen til forslaget fremmet mange brukerorganisasjoner ønsker om en bredere gjennomgang. En som både måler resultatene, evaluerer metodene, kontrollregimene og ikke minst vurderer ansvarlighet knyttet til skadelidende pasienter. For det finnes mange anklager mot LAR-systemet, noen legitime, noen konspiratoriske og mange forståelige. Både mot systemet, men også mot deres utøvere og ledere, som oppleves som arrogante og med lav evne til å lytte til brukernes erfaringer. Derfor er det synd at verken storting eller regjering ser behovet for en uavhengig granskning av et system som etter alt å dømme skjuler en stor mengde menneskelige lidelser og systematiske forsømmelser. Men rusfeltet er ikke større enn at det er de samme menneskene som håndterer LAR-systemet, evaluerer det og samtidig rådgir politikerne. Noen av dem er attpåtil de samme som i sin tid satte det hele igang. Det overrasker ingen at de ikke ønsker en uavhengig granskning. Det er ikke desto mindre tragisk. Individuell planløshet. En av nøklene i behandling av rusavhengige er en såkalt individuell plan. Den er ment å koordinere tjenester slik at brukeren skal få en individuelt utviklet oppfølging av sitt behandlingsforløp og sin rehabilitering. I LAR er spesialisthelsetjenesten lovpålagt å gi pasienten en slik plan. Denne skal ifølge forskriften utarbeides «... i nært samarbeid med den kommunale helse- og omsorgstjenesten, allmennlege i primærhelsetjenesten, barneverntjenesten og andre aktuelle instanser. Spesialisthelsetjenesten skal ta initiativ til samarbeidet.» Den årlige statusrapporten om LAR slår fast at andelen som mottar individuell plan i dag er på 34 prosent. Selv om vi tar høyde for at noen narkomane kan være mistenksomme overfor det offentlige og derfor lite samarbeidsvillige, så er dette tallet intet annet enn en voldsom offentlig forsømmelse. Årsaken er sammensatt, men det er ingen hemmelighet at narkomane fortsatt behandles som annenrangs borgere i helsevesenet. Det ligger ingen prestisje i å jobbe med disse skitne, klagende og uhelbredelige avhengige. De kommer langt, langt ned på listen over foretrukne helsefelt. Dette menneskesynet gjenspeiles dessverre i systemet. Vi skal ikke tro at den enkelte behandler eller saksbehandler ikke unner den rusavhengige alt godt, men vi kan trygt fastslå at helsevesenet fortsatt ikke er helt kompatibelt med et moderne menneskesyn. Dagsavisen 17 Her får de hjelp til å slutte med metadon Av: Kari Bu (tekst og foto) LAR medisinerer rusavhengige i Norge. Misnøyen med LAR-systemet kom godt fram i NRKs Brennpunkt nylig. Vi har vært i Belgia, som har en helt annen praksis. Blant annet får ruspasienter hjelp til å trappe ned på medisinen. I Norge frarådes ruspasienter å trappe ned på metadon. Brennpunkt viste Siri Getz Sollies kamp for å redusere medisinbruken på egen hånd. Da hun begynte, gikk hun på 140 milligram om dagen. Siri kritiserer LAR for flere ting. Hun mener altfor mye handler om neste urinprøve, som kan avsløre sidemisbruk. Stoltenberg utvalgets narkotikarapport anslår at 1/3 av kostnadene i LAR går til å gjennomføre disse urinprøvene. Det er over 200 millioner kroner årlig. Men det er ikke dokumentert at urinprøvekontroller har bedre effekt enn andre tiltak. 18 Mange LAR-brukere kontakter Siri Getz Sollie med ulike problemer. En av dem, Rachel, fikk trøbbel med hjertet på grunn av metadon. Etter en tid på andre medisiner, ville LAR ha henne tilbake på metadon igjen, selv om hjertelegen hennes forbød det. I 2010 var =Oslo i Brüssel. Vi møtte psykiateren Marc Reisinger, som har et godt forhold til sine faste ruspasienter. Her følger et utdrag fra vår reportasje. I en toppleilighet i Brüssel sitter Marc Reisinger med katten sin på fanget. Stua er full av bøker og kunst med hjemmelaget preg. Legekontoret er også hjemme. Når vi kommer inn dit, får vi ingen følelse av institusjon. Å skrive ut metadon er hverdagskost for fem hundre belgiske leger, med 10-20 ruspasienter hver. Det dekker behovet, og køer fins ikke, sier Reisinger. Han er visepresident i den europeiske foreningen for medikamentell behandling av opiatavhengige (Europad). I 1990 gikk han og noen kolleger til sak mot Belgias legeforening. De var lei av å bli straffet for å foreskrive erstatningsmedisin til heroinavhengige. Legeforeningen fulgte myndighetenes forbudslinje. Men loven sa at det var opp til den enkelte lege å avgjøre hva som var god og dårlig behandling. Reisinger og kollegene vant fram i retten. I 1993 ble det bestemt at metadon skulle gis på landsbasis i Belgia. Allmennleger skulle spille en viktig rolle, i motsetning til i Norge. En av de få belgiske forskrif- tene sier at legen skal tilpasse behandlingen til hver enkelt pasient. I Norge har Reisinger møtt en kald skulder når han vil holde foredrag. Helsemyndighetene liker ikke at han medisinerer norske rusavhengige. Han skulle gjerne samarbeidet med LAR, men de avslår. De ser ikke behovet. Vi får se en e-post fra en av Reisingers norske ruspasienter, en 32 år gammel mann. Han får medisinen Suboxone. Her er et utdrag (oversatt fra engelsk): Å bli tatt seriøst er noe jeg ikke har opplevd på mange år. Det er jævlig fantastisk! Høyt utdannet helsepersonell fortalte meg alltid at Suboxone var det samme som å ta heroin. At det var å gi opp. Men hva når man har prøvd alt annet? Suboxone ser ut til å virke bedre enn noe annet!! Jeg klarer meg på jobb og skole, jeg betaler ned gjeld og gjør alt som avhengigheten hindret meg i. Norsk helsepersonell sa at Suboxone uten streng kontroll bare ville få meg til å bruke andre stoffer. Jeg føler at de har kastet bort mange år av livet mitt. Før jeg møtte deg, sa legen at jeg ikke lenger var prioritert. Det var på grunn av alderen min, og alle de mislykkede årene i institusjon. Jeg kunne ikke forvente noe særlig mer hjelp. Jeg var nær ved å ta selvmord da jeg fant deg! Og jeg fant deg gjennom en artikkel som beskrev hvor feil det var av deg å hjelpe norske rusavhengige … At du sikkert bare gjorde det for pengenes skyld. Det er ironisk Jeg kan ikke beskrive hvor takknemlig jeg er for at det fins slike som deg der ute. Jeg føler at jeg skylder deg mitt liv! Reisinger blir vekselvis lattermild og oppgitt når han snakker om norsk substitusjonsbehandling. – LAR mener at de vet nok, men pasientene forteller meg at systemet fungerer dårlig. De kan kastes ut fra behandling av ulogiske grunner de ikke forstår. En Oslo-kvinne med AIDS ble kastet ut på dagen. Det er mange kostbare urinprøver for å kontrollere sidemisbruk. I Belgia blir ingen fratatt medisin om de bruker narkotika iblant. De må heller ikke inn til avrusning på sykehus før de kan starte behandling. Når Reisingers pasienter kommer til time, snakker de åpent om seg selv. Har de brukt stoff, får han vite det. Oftest er det spesielle situasjoner som gjør at noen faller utpå. – Når pasientene stoler på legen, har de ingen problemer med å fortelle det samme som urinprøven viser. Det har også forskning dokumentert. – I Norge må LAR-pasienter hente metadon langt oftere enn dine pasienter. Hvorfor skriver du ut medisin for to uker eller en måned ad gangen? – De første par ukene kan jeg foreskrive metadon kun for én dag. Da er behandlingen mest risikabel. Jeg må finne ut hvor mye hver enkelt trenger og tilpasse dosen. Deretter kan pasienten komme sjeldnere. – Du er ikke redd for at pasienter skal selge metadonen på gata? – Når du kan få den medisinen du trenger fra legen, fins det ikke noe svart marked. Det blir umulig å selge medisin til høyere pris på gata. Prisen på det svarte marked sier noe om kvaliteten på behandlingssystemet. Når metadon og Subutex selges dyrt på gata i Oslo, tyder det på at noe er galt. Europeisk overvåkingssenter for narkotika og narkotikamisbruk (EONN) utgir en rapport som viser narkotikarelaterte dødsfall. Den etterlater liten tvil om at situasjonen er verre i Norge enn i Belgia. Vi har 76 dødsfall per million innbyggere årlig, mens Belgia har 17 (tall fra 2014). Bare Estland kommer verre ut enn Norge, blant 30 land i rapporten. Tallene inkluderer også dødsfall fra metadon og lignende, som oftest skjer med medisin omsatt på det svarte markedet. I dagens Norge dør like mange av en overdose metadon som av heroin. Den mest slående forskjellen på Belgia og Norge, er at belgiske leger ikke anser metadon som en livsvarig behandling. – LAR har den fordommen at du må gå på metadon resten av livet. Hvordan vet de det? Alle mine pasienter slutter, etter mellom fem og tjue år. Nå som jeg har mer erfaring, kan jeg trappe dem ned raskere, sier Reisinger. – Føler du at LAR-systemet er mer tilpasset de ansatte enn brukerne? – Ja, og det samme har jeg sett i andre land med slike systemer. Folk er mest opptatt av sin egen stilling og lønn. Ikke av pasientene, som skal forbli pasienter resten av livet. Jo dårligere pasienter, jo viktigere og mer nødvendig fremstår jobben. Han forteller hvordan han traff en av sine egne pasienter. Den heroinavhengige mannen hadde skadet beinet. Han ble innlagt på sykehus, og ville rømme. Sykehuset ringte Reisinger, som ga ham medisin tilsvarende Subutex. Slik ble han i stand til å følge behandlingen på sykehuset. Etterpå gikk han fast hos Reisinger. Han mistet aldri jobb eller bolig, og sluttet med medisinen etter 16 år. Reisinger synes det er meningsløst å samle ruspasienter i sentraliserte systemer. Han har flere norske pasienter som kommer til Brüssel en gang i måneden. – LAR-pasienter forteller meg at de sjelden ser en lege. De møter ulike sosialarbeidere i en upersonlig atmosfære. De spør om de kan komme til meg isteden, og jeg diskriminerer ingen nasjonalitet. Jeg skjønner at problemet i Norge er stort. Reisinger påpeker at flere land anser sine egne rusavhengige som spesielle. Det gjør de ikke med pasienter som har andre sykdommer. Der stoler de på vitenskap og erfaringer fra andre land. Kriminologen Nils Christie har fortalt Reisinger om den norske puritanismen, som preger narkotikapolitikken. – Noe ved kulturen deres undertrykker behov istedenfor å oppfylle dem. Som om ethvert behov var farlig. Undertrykte behov eksploderer fra tid til annen. Men det er veldig lett å behandle problemet på en mer avslappet måte. Avslappet er en god beskrivelse av Reisingers kontor. Lege og pasient sitter i hver sin skinnstol ved et glassbord. Katten får også komme inn hvis den vil. Snart skal vi møte metadonpasienten Bruno. Reisinger viser oss en graf over Brunos medisinbruk. Han kom til behandling som 23-åring. Da hadde han vært ni måneder på en avrusningsklinikk, og gått rett tilbake til heroin etterpå. Etter fire måneder ville han ha medisin. Reisinger ga ham buprenorfin i form av Temgesic, en mild form for Subutex. – Medisinen var såpass lite effektiv at Bruno brukte heroin ved siden av. Det fortalte han meg selv. Da jeg ga ham metadon, ble resultatet mye bedre. Han måtte trappe opp over flere år fordi han forbrant stoffet raskt. Folk har svært ulik forbrenning. Siden Bruno også fikk bivirkninger, ville han trappe ned igjen. I dag bruker han mindre metadon enn noensinne, bare 33 milligram om dagen. Jeg har vært hans faste psykiater i 18 år. Bruno kommer inn på kontoret og veksler noen ord med Reisinger på fransk. De høres ut som gamle venner. Bruno er 42 år og ved godt mot. Han har vært i arbeid helt siden han startet behandlingen. Han eier sitt eget hus og har kone og to barn. – Når du får individuell behandling, tar du avstand fra rusmiljøet. Jeg savner det ikke i det hele tatt. Bare to av vennene mine vet at jeg bruker metadon, forteller han. Han vil ikke ha etternavnet på trykk. Reisinger informerer ham om situasjonen for rusavhengige i Norge. «Veldig dramatisk» er Brunos første reaksjon. – Hvis de ga folk ordentlig behandling, ville kriminaliteten synke. Selv stjal jeg biler og solgte dem til Nord-Afrika. Det var ikke et liv jeg ønsket meg. Ikke fikk 19 jeg noe særlig av fortjenesten heller. Jeg satt i fengsel tre ganger. I dag selger jeg elektriske apparater, og har ikke rørt heroin på 15 år. Selvsagt er det viktig for meg å ha et godt forhold til en fast lege. Bruno betaler 60 Euro for et besøk hos psykiateren. De aller fleste metadonpasienter i Belgia går hos vanlig lege, som koster halvparten. 2/3 av prisen refunderes, både for visitten og medisinen. Brunos metadon koster 30 Euro i måneden. En vanlig ruspasient koster den belgiske stat 5-6000 norske kroner i året. Til sammenligning bruker LAR 600 millioner kroner årlig på 5000 pasienter. Det blir 120 000 per pasient, i et system mange er misfornøyd med, og som slett ikke har plass til alle. Belgisk statistikk viser at metadonpasienter tilbringer 92 prosent mindre tid i fengsel enn aktive heroinavhengige. Heroin brukes ikke i behandling i Belgia. Psykiateren ser heller ikke behov for det. – Heroin som medisin kan være nyttig når folk er veldig dårlige. Da når du de som ikke en gang er klare for metadon. Jeg har vært med å evaluere praksisen i Sveits, og ser at folk får et bedre liv. De skaffer seg rusfrie venner, som kanskje inviterer dem på helgetur. Så innser de selv behovet for metadon, som de kan ta med seg for flere dager. Likevel tror jeg det er katastrofalt å gi heroin i Norge, før dere har fått orden på øvrig medisinsk behandling. Det blir igjen som å gi litt mat til folk som sulter. I 2001 ble skadereduksjon gjort til et overordnet mål for belgisk narkotikapolitikk. Forebygging og behandling skal prioriteres fremfor straff. Stoffbruk alene skal ikke gi fengsel. En koalisjonsregjering av liberale, sosialister og grønne politikere sto bak lovendringen. De var inspirert av nabolandet Nederland. =OSLO 20 Kampen for LARpasientene er igang Av: Siri Getz Sollie Siri Getz Sollie: Vi står foran et viktig arbeid på vegne av tusenvis av mennesker i LAR. Det er nå kampen starter. det nasjonale omfanget av klager på behandling i LAR, i tillegg til alle de klagene som fortsetter å komme i forbindelse med LAR Midt i Trondheim. Responsen etter NRK Brennpunkt-programmet som skildret mitt liv i LAR (Legemiddelassistert rehabilitering) har vært massiv. Det er viktig å vise frem hvordan vi har det, og med 7000 mennesker i LAR er kampen for deres rettigheter ekstremt viktig. Men det er nå jobben begynner. I dag begynner jeg på min livs største oppgave, som kontaktperson for brukerorganisasjonen LAR (LNN). Vi trenger midler til egenandelene på 1800 kroner som mange i denne pasientgruppe ikke har, og i tillegg trenger vi forskudd på fri rettshjelp. Alle som kjenner ordningen med fri rettshjelp, vet at det bare er noen få timer klienten får innvilget. Og siden dette ikke er nok timeantall til en så krevende saksgjennomgang som dette innebærer, trenger vi en pott med midler øremerket til advokatutgifter, der deler ev. beløpet vil bli tilbakebetalt. De neste ukene skal jeg lese cirka 30 journaler. Alle fra LAR Midt i Trondheim. Mens jeg leser skal jeg anføre bemerkninger, og skrive referat fra hver enkelt journal. Med henvisning til de punktene der det kan ha forekommet feil behandling, uverdig behandling, brudd på pasientrettigheter. Eller utskriving av LAR-tilbudet med en nedtrapping av medikamenter som kan ha påført pasienten store lidelser i form av abstinenser og lignende. Jeg skal se etter om pasienter er blitt «behandlet» etter de nasjonale retningslinjene på en god og trygg måte, deretter skal referatene gå videre til Pasientombudet som vurderer dem videre inn i systemet; Pasientskadenemda, eller videre til advokat. Da er vi endelig virkelig i gang, i et team. Om cirka to uker møter jeg representanter fra de største brukerorganisasjonene i Norge, for å diskutere også Kanskje kan vi få til en ordning der vi kan betale en fullmektig til å lese de mange, mange sakene som allerede er mottatt, og alle de vi tenker oss er på vei inn. Så kommer alle de sakene der pasienten ikke lenger lever. Vi står foran et arbeid jeg i dag ikke ser hele omfanget av, og derfor ikke kan si mere om enn det jeg allerede har gjort. Jeg ser frem til å møte og samarbeide med mine kollegaer i brukerorganisasjonene Rusmisbrukernes (RIO), Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN), proLAR, MARBORG og LAR-Nett Norge (LNN) i Oslo om dette viktige arbeidet. Siri Getz Sollie er tidligere rusavhengig som i mange år har kjempet for LAR-pasientenes rettigheter. Jobber for LAR-Nett Norge og har sin egen blogg. Staten tar regninga for tennene dine Av: Per Torbjørn Jystad SKREKK: Ingen liker å bore, men noen liker det mindre enn andre. Fem prosent av Norges befolkning har så alvorlig tannlegeskrekk at de helt eller delvis ikke klarer å gå til tannlegen. Foto: Anb/ill. Vidar Ruud – Vi snakker om en revolusjon, sier tannlege. Staten tar stadig mer av tannlegeregningen. Nå står både utskifting av løse proteser med implantat og såkalte brus-skader på Folketrygdens liste. – Løse proteser er et stort problem for mange. Det er ikke uvanlig med lav selvtillit og at det er ukomfortabelt. Mange er også redde for å gå ut å spise offentlig rett og slett fordi de er redde for at protesen nede skal komme ut, forteller Holt og Normann. – Det snudde vel egentlig rundt 2008, der staten år for år har økt sine bevilgninger av tilskudd til tannbehandling, sier tannlege Rune Normann. En del sliter også med et normalt matinntak fordi protesen nede i munnen ligger løst. – Vi snakker vel egentlig om en aldri så liten revolusjon, mener han om utviklingen. Normann og oralkirurg Tor-Eirik Holt synes nå det er for lite oppmerksomhet rundt at mer tannbehandling får statlig støtte. For ordningene gjennom Folketrygden som trådte i kraft i 2003, er gradvis blitt bygd opp til å dekke mer og mer. Tannproblemer Den økte innsatsen har i første rekke kommet personer med ulike tannsykdommer eller personer med store tannproblemer til gode. Og fra nyttår kom Helse- og omsorgsdepartementet med et nytt viktig punkt når det gjelder dekning av utgifter til tannbehandling. – I det nye rundskrivet har vi nå full statlig dekning for utgifter til dem som har behov for å skifte ut løse tannproteser i kjeven nede med fast implantat, forklarer spesialist Holt. En regning som ligger rundt 40-45.000 kroner, men som staten altså dekker fullt ut. Kan gjøre mer Løsningen Folketrygden dekker består i praksis av at det settes to skruer nede i kjeven som implantatet festes i. Dette er den rimeligste implantatløsningen, men fullgod for de aller fleste som vil skifte fra løs protese. – I det hele tatt er det veldig mye mer Folketrygden dekker enn det folk er klar over, konstaterer Normann. gene nå kan legge på komposittmaterialer på tennene både oppe og nede med nesten full dekning fra Folketrygden. Et unntak er nye kroner på skadede tenner. Der er egenandelen ca. 3.000 kroner per tann. – En ung pasient vi hadde inne slapp med ca. 3.000 kroner i egenandel for å bygge opp tennere med kompositt. Riktig nok måtte han betale ca. 3.000 kroner hver for fire nye kroner, men summen på 15.000 kroner dekker da en full reparasjon etter brus-skader, redegjør Normann. – Staten spør heller ikke om hvorfor tennene er skadet, men de vil i dag at tannlegene skal hjelpe flest mulig mens tennene fortsatt kan reddes, oppsummerer han. Han har ingen problemer med at vanlige folk synes det er dyrt å gå til tannlegen og at pris er sensitivt. – Jeg er ikke ute etter en diskusjon om kjøp av tannhelsetjenester i utlandet. Det er sikkert mye som kan gjøres i andre land, men vi mener det er viktig å få fram at tannlegene i Norge kan gi stadig mer hjelp lokalt, der staten dekker mye av regningen sier Normann. Syreskader Konkret trekker han fram såkalte brus- og syreskader. – Svært mange er ikke klar over at tannle- SPESIALIST: Tor-Eirik Holt og tannlege med spesialkompetanse i implantatprotetikk Rune Normann (t.h.). Begge er opptatt av å få frem at stadig mer av tannhelsen vår dekkes av staten. Foto: Per Torbjørn Jystad 21 Helsetilsynet: Åtte av ti NAV-kontorer bryter loven BRYTER LOVEN: Helsetilsynet har gransket NAV. Foto: Thomas Rasmus Skaug / Dagbladet Mangelfull info, dårlig oppfølging og kvalitet. «Det er alvorlig når kvalifiseringsprogrammer tildeles deltakere som ikke kan nyttiggjøre seg tiltaket, eller når programmet ikke gir mulighet for kvalifisering til arbeidslivet fordi tiltakene ikke er tilpasset deltaker, eller fordi oppfølgingen er for dårlig.» sier Jan Fredrik Andresen, direktør i Statens helsetilsyn. (NTB): Et omfattende tilsyn avdekker lovbrudd i 76 av 92 kommuner som tilbyr kvalifiseringsprogrammet som skal få langtidstrygdede tilbake i arbeid. Statens helsetilsyn la torsdag fram de nedslående resultatene fra et landsomfattende tilsyn, gjennomført av Fylkesmannen i 2013 og 2014. Kvalifiseringsprogrammet (KVP) skal tilbys personer som har vært uten arbeid over tid og kan bare tilbys én gang. Personer må vurderes grundig først, for å kartlegge om de egner seg for KVP og hvilken arbeidsevne de har. Deretter må de følges opp med individuelt tilpasset program og støtte fra saksbehandler i NAV. 22 Tilsynet, som er gjennomført ved 90 NAV-kontorer, viser lovbrudd i form av mangelfull informasjon, feil ved rekruttering og programmer av dårlig kvalitet. Svært mange deltakere får heller ikke den oppfølgingen de har krav på. Alvorlig Direktør Jan Fredrik Andresen i Statens helsetilsyn anbefaler kommunene nå å gå gjennom egen praksis i arbeidet med KVP. konkluderte for under ett år siden med at programmet hadde stor effekt på deltakernes yrkesdeltakelse: Flere sosialklienter kom seg opp om morgenen, på jobb og tjente mer enn før. - Det er alvorlig når kvalifiseringsprogrammer tildeles deltakere som ikke kan nyttiggjøre seg tiltaket, eller når programmet ikke gir mulighet for kvalifisering til arbeidslivet fordi tiltakene ikke er tilpasset deltaker, eller fordi oppfølgingen er for dårlig. Rettigheten til KVP er da brukt opp og kan ikke kreves på et senere tidspunkt. Men siden denne evalueringen ble gjennomført, har færre deltatt i programmet, mens sosialutgifter og arbeidsløshet øker blant unge. I nesten halvparten av kommunene begås feilene helt fra starten: Søkernes situasjon er ikke godt nok kartlagt, de settes inn i program uten at det er undersøkt om de er kvalifisert til KVP og hvilken arbeidsevne de har. I omtrent halvparten av kommunene tilbys det heller ikke tilfredsstillende individuell tilpasning, og programmet består dermed av kurs og tiltak som ikke samsvarer med deltakerens behov. Refs til kommuner KVP var opprinnelig den rødgrønne regjeringens fattigdomssatsing og spesielt knyttet til daværende arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssens utskjelte kommentar om at «sosialklienter må stå opp om morran». Frischsenteret evaluerte programmet og Da de dårlige resultatene fra Helsetilsynet begynte å komme i fjor høst, skrev Kommunal Rapport at kommunene får refs både fra NAV og Statens helsetilsyn for manglende satsing på kvalifiseringsprogrammet. Nåværende arbeids- og sosialminister Robert Eriksson (Frp) har flere ganger tatt til orde for å innføre aktivitetskrav for personer som mottar trygd eller sosialhjelp. Innføring av aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere er med i regjeringens forslag til endringer i arbeidsmiljøloven. Arbeids- og sosialkomiteen på Stortinget behandler forslaget og leverer sin innstilling 17. mars. Innstillingen skal behandles av Stortinget 24. mars. Den norske narko modellen er en skamplett i vårt humane samfunn Av: Geir Ramnefjell ELENDIGHET: Disse menneskene som bokstavelig talt sleper seg rundt i en helt forferdelig helsetilstand, jages av politiet etter følgende premiss som hele narkotikapolitikken hviler på: Narkotikabrukere må straffes med bøter og fengsel, ellers vil folk trekkes mot dette forlokkende syn av elendighet, skriver vår kommentator. Foto: Nina Ruud Russcenen i Oslo har beveget seg rundt om i byen gjennom de siste tiårene. Jaget fra sted til sted. Som en uønsket flokk med måker som skrikes til og oppløses, før de straks slår seg ned et annet sted. Hva ellers skal de gjøre? I Bergen skjer det samme, der debatten om Nygårdsparken får folk til å krype ut av sitt dannede bergenserskinn og omtale behandling av medmennesker som en renovasjonsoppgave. En frekkhet som savner sidestykke. Bare smak på begrepet: «russcenen». Det forteller oss noe helt elementært, nemlig at det er en scene. Og det som spiller seg ut der er helt forferdelig. Disse menneskene som bokstavelig talt sleper seg rundt i en helt forferdelig helsetilstand, jages av politiet etter følgende premiss som hele narkotikapolitikken hviler på: Narkotikabrukere må straffes med bøter og fengsel, ellers vil folk trekkes mot dette forlokkende syn av elendighet. Forfølgelsen er kroneksempelet på en meningsløs narkotikapolitikk. Som ikke forholder seg til anerkjent forskning, og er overmoden for - unnskyld ordspillet - rehabilitering. En ting bør alle kunne være enige om: rus er farlig, i større eller mindre grad. Men måten vi håndterer rus som et samfunnsproblem henger mer sammen med historie, kultur og tradisjoner enn kunnskap om verden i dag. Kartet er fra forrige århundre, og stemmer ikke med terrenget. En så enkel faktaopplysning som at alkohol regnes som et farligere rusmiddel enn cannabis, LSD og MDMA krasjer totalt med alle forutsetninger som norsk ruspolitikk er bygget på. Hva skal vi så gjøre? Ideelt sett burde lettere rusmidler underlegges et reguleringsregime tilsvarende det som eksisterer for alkohol. Men akkurat hvordan det skulle ha fungert, og om alkohol i samme slengen burde ha blitt strengere regulert er en helt egen diskusjon som vi kan la ligge nå. Et skritt av gangen, som det heter. Og det første skrittet vi bør ta er avkriminalisering. Straffelovkommisjonen på begynnelsen av 2000-tallet foreslo avkriminalisering av kjøp, bruk og besittelse til eget bruk. Det må ikke forveksles med legalisering, kriminalisering innebærer fortsatt forbud mot distribusjon og salg. Kommisjonens forslag er ikke blitt fulgt opp av politikerne. Dermed kan alle landets rusbrukere - og særlig de cirka 7000 - 9000 heroinistene, straffeforfølges for avhengigheten sin. Det er en eksepsjonelt dårlig utnyttelse av samfunnets ressurser å kriminalisere syke mennesker og tvinge dem inn i en kriminell løpebane og livsstil - som utløser store kostnader til politi- og rettsvesen som må håndheve galskapen, altså politikken. Ikke overbevist? I dag sitter om lag en tredjedel av fangene i norske fengsler inne for narkotikarelaterte forbrytelser. Hvert år dør rundt 250 personer av overdose i Norge, som er Europas høyeste tall. Når det gjelder overdosedødsfall per innbygger ligger vi på firedobbelt nivå i forhold til EUgjennomsnittet. Det gjøres mye godt arbeid i rusomsorgen. LAR-programmet (legemiddelassistert rehabilitering) har denne uka vært gjenstand for debatt, det er ønske om mer ressurser til å hjelpe dem som vil helt ut av medikamentell behandling. Det er bra, om vi også aksepterer at noen faktisk aldri vil kunne klare å bli rusfrie. Venstre utfordret denne uka regjeringspartiene om heroinassistert behandling, men møter en stengt dør hos helseminister Bent Høie. Han erter i stedet Venstre med at de vil møte samme holdning hos Arbeiderpartiet. Høie ønsker ikke å «eksperimentere» med narkotikapolitikken. Så lite eksperimentell er han, at han nekter folk å bruke sprøyterommene til å røyke heroin. Der skal det bare injiseres. Å være rusavhengig i Norge i dag må være en Kafka-aktig opplevelse. I det ene øyeblikket hives du i fengsel, i det neste får du kanskje helsehjelp og medikamentell hjelp, og i det tredje blir du buret inne igjen for å havne tilbake på kjøret som staten med andre (rus)midler har hjulpet deg med. Er det noen som kan være i tvil om at dette livet kunne blitt lettere å leve, og dermed lettere å håndtere/komme ut av dersom kjøp, bruk og besittelse ikke ble straffeforfulgt? Avrusning og hjelpearbeid hadde blitt enormt mye mer effektivt. I en grundig, etisk gjennomgang konkluderer filosof Lars Fredrik H. Svendsen at vi har den verst tenkelige narkotikapolitikken, og at det er liten grunn til å tro at vi vil se noen endringer med det første. Det er dessverre lett å være enig. Professor i sosiologi Willy Pedersen hadde en forsiktig håpefull kronikk i Aftenposten denne uka, om at Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti kan bli enige om både alkohol- og narkotikapolitikken, og dermed få debatten ut av sitt fastlåste spor. Han serverte dem til og med et slagord for den nye retningen: «Solidaritet med de svake». Kan vi få det? Dagbladet 23 Svake, fattige og skitne narkomane engasjerer ikke Kronikk av: Anlov Peter Mathiesen redaktør av gatemagasinet =Oslo Man kan late som noe annet, men overdoser og narkomani er fortsatt politisk lavstatus. Noen er fortsatt verdt mindre enn andre, s kriver Anlov P. Mathiesen. Bildet viser en mann som har satt en overdose heroin i sommervarmen i Calmeyers gate i Oslo i 2001. FOTO: NTB Scanpix 3000 døde på ti år. Ingen løfter en finger. Årsaken er at det er narkomane vi har mistet, ikke mennesker. Situasjonen er langt verre enn de fleste er klar over. I en hvilken som helst annen form ville en dødsrate av slik art utløse strakstiltak og massiv mobilisering i pressen. Men svake, fattige og skitne narkomane engasjerer ikke. De har ingen tung lobby inn mot hverken storting eller regjering. De har ingen steinrike interesseorganisasjoner som kan ta en telefon til statsrådenes nære rådgivere. Man kan late som noe annet, men overdoser og narkomani er fortsatt politisk lavstatus. Noen er fortsatt verdt mindre enn andre. Kunne reddet dem Dødstallene er ikke bare oppsiktsvekkende og skammelige. De er unødvendig stabile. Eller stabilt unødvendige, om du vil. Når vi vet at det finnes metoder. Når vi ser andre europeiske land oppnå svært gode resultater. 24 Når vi av helsemoralistiske og økonomiske grunner velger å ikke benytte disse metodene. Smak på det: En god del av de 3000 døde kunne vært unngått. Antagelig ganske mange av dem. Om vi ønsket det eller valgte det, så kunne mange av livene blitt reddet. For uansett hvilken del av den helsemoralistiske skalaen du befinner deg så er det enkelt å være enige i at selve innsatsen mot overdoser og syke narkomane har vært oppsiktsvekkende svak. Både i form av fokus og i form av offentlig pengebruk. Og ja, folkevalgte lyver og skuffer. Setter svake grupper opp imot hverandre. Lover en rekke gode tiltak som de ikke har planer om å gjennomføre. Som i de rødgrønnes erklæringer i Soria Moria 1 & 2, der løgnene spirer og gror som den mest fargerike sommereng. Dessverre lynraskt erstattet med den tørreste av virkeligheter, en ørken av «utredninger», utsettelser, bortforklaringer og retoriske sleipheter. På godt norsk: løftebrudd og grov løgn. Skylden deler vi alle Vi i gatemagasin-verdenen har altfor ofte opplevd folkevalgte som lyver. Som ser slitne narkomane rett i øynene og lover ting de ikke engang forsøker å holde. Både lokalt og nasjonalt. De narkomane selv er som oftest de mest likegyldige av alle til slikt oppspinn. De har som oftest gitt opp å lytte. Men vi som jobber med dem eller har dem som kolleger er litt mer naive. Det er rett og slett vår forbannede plikt å være det. Men skylden hører ikke hjemme hos de folkevalgte alene. Den befinner seg ikke i ett enkelt departement, selv om det kan være svært fristende å peke ut enkelte spesielt løgnaktige og spekulative statsråder. Nei, skylden deler vi alle. For se for deg at en dødsrate rammet en annen gruppe. En hvilken som helst annen. Da ville riksmediene kjørt voldsomme kampanjer og hatt en enormt fokus, gjerne i fete og røde typer. Hverken kjendiser eller pupper Statskanalen ville frontet debatter. Valgkampen ville blitt omringet av tematikken. Om partiene ønsket eller ei. I dag finner du en sjelden gang en tabloid spisset artikkel om utdeling av heroin eller andre kjøttfulle temaer. For all del, her finnes det også unntak. Aftenposten hadde selv en uke i juni med et solid fokus på overdoser og nye løsninger. Som vanlig møtt med komplett politisk likegyldighet. Som journalist skammer jeg meg over at feltet ikke har større appell blant mediene. Narkomanes situasjon representerer en opplagt gullgruve av sensasjon, aktualitet, identitet og vesentlighet (de fire klassiske kriteriene for godt nyhetsstoff). Men det er tungt og seriøst. Ei heller har det kjendiser, pupper eller en rund ball folk sparker på. Over kompliserer At vi ikke bryr oss er et faktum. Men hvorfor? For hvordan kan 3000 døde på få år ikke være godt nok redaksjonelt stoff? Hvordan i all verden kan det ikke være godt nok for en partilederdebatt? Eller sagt på en annen måte: Hvordan kan en lidelse som innebærer 300 årlige dødsfall, 15.000 sprøytenarkomane, 6000 hjemløse og flere hundre tusen venner og pårørende ikke være godt stoff? Svaret er enkelt: relativt mange har interesse av at det helst ikke snakkes for mye om. Og i hvert fall ikke under en valgkamp. Myndigheter, forskere frivillige organisasjoner ønsker å få oss til å tro at utfordringene er så fryktelig kompliserte, så vanskelig. Så vrient å gjøre noe med. Det er feil, det vet de også utmerket godt selv. Men de lykkes, dels fordi de er utplassert i de aller fleste organer, organisasjoner, forsyningssteder og institusjoner. Nesten uansett hvor du spør etter svar, så risikerer du å møte på en som har en egeninteresse i å tåkelegge problemstillingen. Nytt truer gammelt Det er enkelt å finne en forsker som forteller hvor komplisert dette feltet er. Eller en fagbyråkrat som bekrefter hvor usikker dokumentasjon det er på resultater av behandlingen. Det er kort sagt enkelt å spore opp mennesker som ønsker å så tvil om effekten av å hjelpe. Svært ofte har de en egeninteresse av å så denne tvilen. Det er en grusom mistanke, men berettiget og korrekt sådan. Jeg nevnte de tusener impliserte. Men det finnes også en tredje part i dette bildet, nemlig de som tjener på rusomsorgen. De som jobber der, drifter organisasjoner eller institusjoner. Tusenvis av arbeidsplasser over hele landet. Som ikke uten videre ønsker å si opp jobbene sine. Nei, jeg mener ikke at det sitter en gjeng med skumle menn i en hemmelig ruskonspirasjon. Tvert imot, det er langt enklere enn som så: Nye metoder, nye måter å behandle på og nye måter å tenke på vil alltid true eksisterende tiltak og behandlingsformer. Står stille Skal vi tenke nytt så må svært ofte noe gammelt vike plass. Og dette gamle, vel det er plassert over alt. Gjennom de kjente frivillige organisasjonene, kjente og kjære institusjoner. Forskere som har gjort karrierer på avleggs kunnskap. Rusfeltet har en enorm motstand mot nye krefter, og som oftest har det enkle, menneskelige årsaker. Forståelig er det også. Ingen ønsker å miste jobben sin eller bli ubrukeliggjort som ledende forsker. Ingen ønsker å miste den enorme offentlige støtten man har mottatt i mange tiår. Men denne motstanden mot endring bidrar i høyeste grad til at rusfeltet står stille. Til at vi fortsatt har monstrøst mange dødsfall fra overdoser, voldsomme behandlingskøer og en uverdig behandling av narkomane. til videre lever 70-tallets kunnskapsløse nulltoleranse og WAR on Drugs i verste velgående. Ja, partilederen i Norges største parti kopierte dette ganske så nylig. Erna Solberg påstår faktisk at hun tror på en «nulltoleranse mot narkotika». Vi får tro det var en forsnakkelse og en kassert tabbe, og prise oss lykkelige over at Høyre har andre aktører med mere innsikt enn henne i akkurat den delen av politikken. På den annen side er det hennes partikolleger som står for den daglige forfølgelsen av narkomane i Oslo. Planlagt og med fullt overlegg. Rystende nok. Arroganse Få andre grupper har et svakere rettsvern enn narkomane. Behandlingen av rusavhengige i sentrum i Oslo har utviklet seg til en sjeldent stygg ordensmakt-skandale. Der kommunen og politiet opptrer med en arroganse man trodde tilhørte en annen tidsalder. Skremmende Det er oppriktig krevende å se noe regjeringsalternativ som kunne bedret situasjonen. Narkomane har blitt holdt for narr i åtte år med den sittende regjeringen, og fire nye år med det samme hjelper ingen. Men en påtroppende statsminister som ønsker å bevege rusomsorgen tilbake til 70-tallet er egnet til å skremme vannet av de fleste på feltet. Og nok en gang: hadde hvilken som helst annen gruppe blitt utsatt for daglige ubegrunnede bortvisninger og ransakelser ville samfunnet reagert med kraftig røst. Men ikke på vegne av denne gruppen. Både SV, Venstre, Krf og Frp har gode tilløp til endringsvilje. Isolert sett og på hver sine vis. Men ingen av dem kommer til hverken å ha makt til å gjennomføre nok eller vilje til å prioritere feltet. OK, så situasjonen er litt kjedelig. Men hva så? Jo, det skal jeg fortelle deg. Over 70 prosent av folk i fengsel har et rusproblem. Men vi har fortsatt ikke startet med omfattende behandlingsregime under soning. Situasjonen har vært helt fryktelig i mange år. Og fortsetter å være det. Ansvaret ligger på det offentlige. Men skylden deler vi alle. De folkevalgtes fordi de later som de bryr seg og lyver om hva de skal gjøre for å hjelpe. Og kommer du ut av fengsel – gjerne for n-te gang – så er det fortsatt med den berømte plastikkposen og null oppfølging. Konsekvensen er at mennesker i rus går ut og inn av både behandling og fengsel. Til en enorm kostand, økonomisk, sosialt og følelsesmessig. Å se syke mennesker i øynene og lyve er ingen god egenskap. Resten av oss deler skyld fordi vi lar dem gjøre det. Kunnskapsløs nulltoleranse Politikere har snakket om rus i mange år, men det koster penger å iverksette. Penger de ikke ønsker bruke. Ikke på dette. Narkomane er redusert til vår tids skoggangsmenn, som samfunnet har dømt til å stå utenfor. Forbrytelsen de har begått er å bli avhengige av et (eller flere) kjemiske stoffer som ødelegger kroppen. Og i stedet for å hjelpe velger vi å straffe, ydmyke og håne. Dette kommer til å endre seg i løpet av ett tiår, men inn- Anlov Peter Mathiesen er ansvarlig redaktør og daglig leder i gatemagasinet =Oslo og =Norge, samt styreleder i Fagpressens redaktørforening. 25 Lokalavdelinger for LAR-Nett Norge Administrasjon Lar-Nett Norge (LNN) Besøksadresse: Stensarmen 3a. 3112 Tønsberg Post adresse: Postboks 1206 Trudvang, 3105 Tønsberg Telefon: 33 36 95 50 / 99 12 41 90 E-post: [email protected] STYRET LNN: E-post: [email protected] Styreleder: Dag Myhre Mobil: 95 78 13 32 e-post: [email protected] Nestleder, styret: Kjersti Bratlien Mobil: 45 29 85 16 e-post: [email protected] Daglig leder: Karen Lise Følling (sykmeldt) Mobil: 95 13 94 61 e-post: [email protected] Organisasjonssekretær: Rita Lund Mobil: 99 12 41 90 e-post: [email protected] Kontaktpersoner: LNN-Asker/Akershus Kirsti Lie Mobil: 47 26 62 22 e-post: [email protected] LNN-Bergen/Hordaland Øystein Jørgensen Mobil: 41 62 82 55 e-post: [email protected] Karen Lise Følling (sykmeldt) Mobil: 95 13 94 61 e-post: [email protected] Postadresse: Postboks 2023, 5004 Bergen LNN-Dokka/Nordreland Cecilie Slåttvik Mobil: 41 25 48 58 e-post: [email protected] LNN-Søndre land Kjersti Bratlien Mobil: 45 29 85 16 e-post: [email protected] 26 LNN-Hamar/Hedemarken Signe Viik Mobil: 90 52 43 72 E-post: [email protected] Kontortid: Hver torsdag kl. 13.00-15.00 på Barmsenteret LNN-Kongsberg/Buskerud Christer Nysæther Mobil: 47 27 62 65 e-post: [email protected] LNN-Larvik Cathrin Larsen Mobil: 46 89 35 34 e-post: [email protected] LNN-Larvik/Sandefjord/Vestfold Kim Norman Lehmann Mobil 97 78 63 32 E-post: [email protected] LNN-Oslo Kontakt administrasjonen: Telefon 33 36 95 50 / 99 12 41 90 e-post: [email protected] LNN-Stavanger Yngve Benning Mobil 40 47 17 66 e-post: [email protected] LNN-Stord Øyvind Eikeland Mobil: 47 27 62 69 e-post: [email protected] LNN- Nord-Trønderlag Ann Heidi Andersson Mobil: 47 24 62 62 e-post: [email protected] LNN- Sør-Trønderlag Siri Getz Sollie Mobil: 45 67 19 96 E-post: [email protected] LNN-Tønsberg/Vestfold Dag Myhre Mobil: 95 78 13 32 e-post: [email protected] Innmeldingsskjema for LAR-Nett Norge (Vær så snill å skrive tydelig, bruk gjerne BLOKKBOKSTAVER. Husk å skrive full adresse med postnr./sted) Navn: Fødselsår: Adresse: Postnr. Sted: E-post: Telefon: LAR/MAR klient Mobil: Ikke LAR klient/støttemedlem Kommentar: Jeg melder meg med dette inn som medlem i LAR-Nett Norge. Medlemskapet er gratis, og medfører ingen forpliktelser. Alle personopplysninger behandles konfidensielt. Dato Sted Signatur Har du spørsmål - ring oss på telefon: 33 36 95 50. Eller send en e-post til: Karen Lise Følling: [email protected] • Dag Myhre: [email protected] Eller besøk vår nettside: www.larnett.no Melding om adresseendring til LAR-Nett Norge Skal du flytte eller har du flyttet? Vil du forsette å motta LARposten? Fyll ut og send til LAR-Nett Norge! Eller ring Rita på hovedkontoret direkte på telefon: 33 36 95 50 / 99 12 41 90. Navn: Gammel adresse: Postnr.: Sted: Ny adresse: Postnr.: Sted: 27 Porto LAR-Nett Norge Postboks 1206 Trudvang 3105 TØNSBERG Porto LAR-Nett Norge Postboks 1206 Trudvang 3105 TØNSBERG
© Copyright 2024