1. No category

Strategiske strender
Av Erika Søfting, Nordlandsmuseet
Gunstige havneforhold skapte grunnlag for handel fra Kjerringøy for mange hundre år siden. Langs
begge sider av sundet ligger lange sandstrender med god plass til å trekke opp båter man brukte før motorens tid. Og i januar, før starten på lofotfisket, ble Kjerringøy et samlingssted for fiskere
som kom sørfra.
Seiler du leia nordover mot Lofoten, går
den forbi mange store og små handelssteder, steder som var møteplasser, handelsplasser og maktsentra på 1800-tallet.
I dag ligger noen av dem ensomt til på
holmer i havet som få besøker lenger,
andre er nesten borte blant tettstedbebyggelsen som overtok på 1900-tallet.
Handelsstedene er en viktig del av kystkulturarven, og noen av dem blir også
ivaretatt som det. Men få handelssteder
er så intakte som Kjerringøy handelssted.
Ankommer du Kjerringøy med båt,
og det burde man gjøre, reiser du
gjennom et storslått landskap: Landegode og Bodø i sør, Steigen og Sørfold
mot nord, og Lofoten i vest, på andre
siden av Vestfjorden. Handelsstedet er
omkranset av majestetiske fjell, kritthvite strender og en idyllisk skjærgård.
Når du siger inn i Kjerringøysundet,
finner du den gamle og den nye havna i
Kjerringøy side om side. Og hvilket skue
du kommer til! Kommer du sørfra, fra
Bodø, og seiler inn sørsundet, ser du
den store rødmalte heimbrygga på Kjerringøy handelssted. Og når du runder
den, møter du de hvite fasadene på
hovedbygning og butikk, som konkurrerer med den hvite stranda foran husgruppen. Det var «sjyveien» folk kom,
det var denne fasaden som møtte seilende og roende folk på 1800-tallet, i
handelsstedets storhetstid.
Du føler deg hensatt til en hamsunroman når du kommer til Kjerringøy
handelssted, og det er ikke uten grunn at
så mange av Hamsuns romaner er filmatisert nettopp her. Løytnant Glahn og
8
KYSTEN 1'14
Edvarda eller Mack og post-Benoni, miljøet her er akkurat slik Hamsun beskrev
det, og det er som du ser og hører dem
her fremdeles. Eller helst fru Anna Elisabeth og handelsmann Zahl, historiens
virkelige persongalleri på Kjerringøy.
Handelsstedet er så intakt og uberørt at
du får følelsen av at fruen akkurat forlot
sitt skrivebord, og at kjøkkenjenta bare
er ute et ærend. Krambod og naust, heimbrygge, telegraf, finstue og smie, alt står
her fremdeles. I alt dreier det seg om 15
vernede bygninger og et helt unikt miljø, som i dag drives og ivaretas av Nordlandsmuseet.
Handelsstedet Kjerringøy fikk sine
bevillinger for handel, brennevinssalg
og gjestgiveri i siste halvdel av 1700-tallet. Men stedet ved nordfarleia var sentrum for aktivitet lenge før den tid. I
erkebiskop Aslak Bolts jordebok fra
1432 er Kjerringøy beskrevet som kirkested for ei annekskirke og som tingsted
for regionen her i Salten. På gården ved
Kjerringøysundet bodde det jekteskippere og trondhjemsborgere, og hit kom
allmue og storfolk for å delta på tingforhandlinger, bivåne avrettinger og for
å gå i kirka. Men den perioden i stedets
historie som er mest kjent, er den som
henger sammen med det unike kulturminnet som ligger her i dag, det gamle
handelsstedet.
Siste stopp før Vestfjorden
Grunnen til at Kjerringøy ble et møtested
og sentrum i sitt omland, var knyttet til
havneforholdene. Langs begge sider av
sundet her ligger lange sandstrender.
Strendene og de to øyene som ligger
rett ovenfor handelsstedet og kirka, skapte ei stor naturlig havn med plass for å
trekke opp mange nordlandsbåter og
andre tradisjonsbåter. Det var disse gunstige havneforholdene, med plass til å
samle mange mennesker på ett sted, som
skapte grunnlaget for handel her. I forbindelse med tingsamlingene samlet det
seg kremmere av mange slag. Og i januar, før starten på lofotfisket, ble Kjerringøy et samlingssted for fiskere som
kom sørfra.
Leia nordover mot Lofoten går forbi
her, og Kjerringøy er en av de siste naturlige stoppesteder før man krysser over
den lunefulle Vestfjorden. Hvis været
var kontrari, la fiskeflåten seg på vent på
Kjerringøy eller i Grøtøy og ventet på
bedre vær. Det kunne gjelde både for
spak og for sterk vind, feil vindretning
eller for mye sjø. Vestfjorden er et havstykke man ikke krysser under dårlige
forhold, det har mange seilere erfart.
Videre fra Kjerringøy går leia forbi
dagens Steigen kommune og Grøtøy
handelssted ved Norskot. Derfra bærer
det ut på Vestfjorden i retning Skrova,
Svolvær, Henningsvær eller andre fiskevær ved «Holla», fiskefeltet som dannet sentrum for skreifisket i Lofoten.
Motorbåtenes æra, ei ny tid
Handelsmennene på Kjerringøy tjente
sine penger på handel med fisk, i hovedsak tørrfisk, klippfisk og sild. Mye av fisket foregikk på andre steder enn her,
hovedsakelig i Lofoten og Finnmark
eller i sildefjordene i Salten. Skreien ble
reportasjehistorieartikkel
Havna med de lange sandstrendene, som
hadde vært så gunstig i den tida man trakk
båtene på land, ble etter hvert utdatert.
Kjølbåter kunne ikke gå inn til handelsstedet, og Kjerringøy sovnet langsomt inn
utover på 1900-tallet. Her ser vi artikkelforfatteren Erika Søfting fortelle for deltakere
på Forbundet KYSTENs landsmøte i Bodø.
Foto: Bente Foldvik.
ofte hengt i Lofoten for så å bli tatt ned
på våren og seilt rett til Bergen. Det var
altså ikke nærheten til råvarene som gjorde at dette var et gunstig sted å handle fra.
Men knutepunktfunksjonen var viktig.
Plasseringen i leia og den gode småbåthavna var sentral for det næringseventyret som utspant seg på Kjerringøy på
1800-tallet.
Men havneforholdene, som var så
gunstige fra middelalderen og fram til
1800-tallet, bidro også til å svekke Kjerringøys posisjon som sentrum når vi
runder 1900. For dampskipene var Kjerringøysundet for grunt, og postbåten
måtte legge seg for anker ved utløpet av
sundet og bruke skyssbåt inn. Og når
fiskeflåten etter hvert ble motorisert, ble
behovet for å ligge i Kjerringøy og vente på god bør borte. Med motor i båtene
var man ikke like sårbare for værets
svingninger, reisen til og fra Lofoten tok
kortere tid og hadde færre stopp. Samtidig med motoriseringen av flåten vokste
Bodø by, og ble et sentrum for alvor mot
slutten av 1800-tallet. Etter hvert som
byen vokste, kom Kjerringøy mer og
mer i bakevja. Sammen med manglende
nyskaping og forretningsånd hos de siste eiere på Kjerringøy, ble havna en del
av årsaken til stedets langsomme innsovning utover på 1900-tallet. Havna
som hadde vært så gunstig, var utdatert
og passet ikke i den nye tida.
1'14 KYSTEN
9
Enken Anna Elisabeth Ellingsen eide Kjerringøy handelssted. I 1857 giftet hun seg med handelsfullmektig Erasmus Benedikt Kjerschow
Zahl. Han ble etter hvert Nord-Norges rikeste mann.Seinere generasjoner drev videre etter gammel oppskrift og stedet stagnerte.
Stor rikdom, skandaler og sorg
Tekst av Erika Søfting, Nordlandsmuseet / Foto: Ernst Furuhatt og Nordlandsmuseets samling
Anna Elisabeth arvet et blomstrende handelssted og overtok driften på Kjerringøy i 1830 sammen
med sin mann Jens Nikolai Ellingsen. De to skapte mye av det vi fortsatt kan se. Men mann og
barn døde, og hun overtok driften selv. 56 år gammel sto hun igjen brud, denne gangen med en
mye yngre mann. De forvaltet en formue i milliardærklassen.
Den første med handelsbevilling på Kjerringøy het Johannes
Staaleni Bernhoft. Han kjøpte Kjerringøy kremmerleie i
1752, og drev bygdefarsjekt, lokalhandel og utrustning av fiskere. Bernhoft og hans sønn Adam drev handel her i 28 år, men
drev det aldri til noen store høyder. Rev i seilene for handelsstedet ble det først på starten av 1800-tallet, etter at Christen Sverdrup kjøpte det.
Sverdrup kom fra Sund i Lofoten, men hadde i noen år drevet handel fra Hundholmen, litt sør i leia fra Kjerringøy. I 1803
kom Kjerringøy til salgs, og da solgte Sverdrup Hundholmen
til «det Trondhiemske Handels- og Fiskerie-etablissement» og
flyttet sin virksomhet hit. Det hører med til historien at handelsstedet Hundholmen i dag heter Bodø. Stedet fikk sin
bystatus noen få år etter at Sverdrup solgte seg ut.
Christen Sverdrup hadde tre barn, alle døtre. Den eldste
datteren het Anna Elisabeth, og det var hun som med tida arvet
handelsstedet Sverdrup hadde bygd opp. Da besto stedet av
minst seks bygninger og flere skip. Det hadde en sterk posisjon i handelsnettverkene i Norge.
Anna Elisabeth ble gift med Jens Nikolai Ellingsen, som
kom fra en av Nordlands mest bunnsolide handelsfamilier. Farfaren Jens Ellingsen på Saltnes ved Rognan var en kjent
skikkelse i landsdelens elite. Han hadde sju sønner, som alle
hadde egne jektebruk. Det sies at det var allmennkunnskap hos
10
KYSTEN 1'14
bryggekjøpmennene i Bergen at det gjaldt å være klare til
ellingsene kom til stevne. Man kan bare tenke seg hvilken
makt det representerte når sju brødre kom seilende i sju jekter nordfra, fullastet med tørrfisk. Da var det nok ikke enkelt
for bryggekjøpmannen å overlegent diktere hvilken pris som
skulle gis for varene.
Jens Nikolais karriere startet med handel og jektefart i ung
alder. Allerede 23 år gammel tok han borgerskap og seilte med
egen jekt til vårstevnet i Bergen. Men jekta forliste, og det ville betydd slutten på handelskarrieren for de fleste. Men Jens
Nikolai er å finne i Bergen igjen allerede neste år, med nytt
fartøy. Det lønte seg nok å være fra skipseierslekt.
Forliset på denne første bergensferden var så vidt vi vet
en av de få i Jens Nikolais liv. Da han og Anna Elisabeth overtok driften på Kjerringøy i 1830, hadde han allerede solid økonomi og et oppegående firma. Han hadde drevet handel fra
Skrova, Støtt og hjemgården Skagstad i Steigen før han havnet på Kjerringøy. Da Anna Elisabeth og Jens Nikolai overtok, startet opprustning av bygningsmassen, og Ellingsen er
byggherre for mange av husene som utgjør det fredede handelsstedet i dag. Jens Nikolai Ellingsen var i det hele tatt en
innovativ og dyktig forretningsmann og er framfor noen
gründeren på Kjerringøy.
reportasjehistorieartikkel
Kjerringøy handelssted lå strategisk plassert langs leia og hadde en god havn for datidas båter. Stedet er fortsatt så godt som intakt med
15 bygninger. Fiskeflåten er fotografert i Svolvær havn og på Skrova. Vi ser også Kjerringøy handelssted på 1880-tallet.
Fra lottkar til lønnsarbeider
I tillegg til aktiviteten på Kjerringøy, drev Ellingsen videre på
Risholmen i Skrova i Lofoten, der han hadde brygge, hjeller
og rorbuer. Fra Skrova drev han stort oppkjøp av fisk, produserte tørrfisk og leide ut rorbuer. Rorbuene i Skrova ble viktige i en av Ellingsens innovative prosjekter, da han gjorde fiskerne til lønnsarbeidere.
Det vanlige var at fiskerbonden fisket for lott, det vil si at
han tok hyre på en båt, gjerne en åttring, og fikk sin part i
båtens fangst. Lotten ble fordelt etter en fast fordelingsnøkkel. Det vanlige var manns-lott, at hver mann om bord hadde en lott, også høvedsmannen. Skårunger og andre som
ikke kunne yte full tjeneste kunne ha halv eller trekvart lott.
Det var en overgang til voksenlivet å bli fullotts kar.
Selv om mange fiskere var bundet av væreiere, som leide ut rorbuer og fiskeplasser, mot at fiskeren skulle levere til
ham og handle hos ham, var fiskeren å regne som selvstendig. Han var ikke ansatt av noen, men fisket til egen inntekt.
Det betydde høy risiko ved dårlige sesonger, men også muligheter for å gjøre store penger i gode år. Fiskeren var som regel
økonomisk bundet til en handelsmann der han hadde handlet utstyret sitt «på bok». I tillegg måtte ofte kona krite nødvendige varer gjennom vinteren til han kom hjem med inntekten fra fisket hos samme handelsmann. Dessuten var
mange bundet av en væreier i Lofoten, som leide ut rorbu i
nærhet til fiskefeltet. Det var vanlig at rorbuleia var knyttet
til en avtale om at fiskeren måtte levere fisk til væreierens skip
og brygger og handle sine varer i væreierens butikk. Men selv
om fiskerne ofte var bundet av gjeld og avtaleforhold, var de
altså å regne som selvstendig næringsdrivende når de fisket
på lott.
Jens Nikolai Ellingsen var ikke væreier i ordets rette forstand, i alle fall ikke på Kjerringøy. Væreierbegrepet gjelder
dem som eide buene og fiskeværet som fiskeren var avhengig av som havn og bolig under sesongfisket. Men Jens Nikolai skaffet seg et antall åttringer, og begynte å ansette bygdas
fiskerbønder som leiekarer under fisket. På den måten var han
sikret god tilgang på fisk, og kunne ta store fortjenester selv
i mindre gode sesonger. For fiskeren betydde det en sikker inntekt, men ordningen berøvet dem muligheten for riktig store
inntekter i gode år. Det betydde også mindre frihet til selv å
ta avgjørelser, som for eksempel hvor man skulle fiske fra, og
når man startet og avsluttet fisket, eller tok seg fridager og reiste hjem. Den selvstendige fiskeren ble lønnsarbeider hos
Ellingsen, og Ellingsen hadde tatt kontroll over flere ledd i
næringskjeden. Han fikk sikker leveranse og kunne kontrollere pris. Forutsigbarhet og leveringsevne er som kjent ingen ulempe i forretninger.
I sorg og kjærlighet
Anna Elisabeth på Kjerringøy var svært glad i sin Jens. De var
jo et storartet par, hun med sin farsarv på Kjerringøy, han med
sin forretningsteft, gjennomføringsevne og økonomiske sikkerhet. Etter alt å dømme levde de i et lykkelig ekteskap. I
1838 ble de foreldre til lille Jakob. Men familielykken skulle dessverre ikke vare så lenge. Fem år etter dør deres sønn.
På kirkegården rett ved handelsstedet står hans gravstein,
med en hvit due i marmor på toppen.
Fem år etter dette dør også Jens Nikolai, bare 53 år gammel. Anna Elisabeth var nå en 48 år gammel barnløs enke.
Man kan tenke seg den påkjenningen det har vært for henne.
Hun som tilsynelatende hadde fått de beste kort utdelt, som
1'14 KYSTEN
11
så ut til å stevne mot et langt og lykkelig liv med kjærlighet
og rikdom, sto brått helt alene igjen.
Herfra kunne historien om Kjerringøy gått i mange retninger. Det som var en framgangsrik bedrift og en stor og viktig arbeidsplass i bygda, sto ved et skjebnesvangert veiskille. Enkefru Ellingsen skriver selv brev til handelsforbindelser
i Bergen og Kristiansand, selger sild og spør om de siste
konjunkturer. Og så tilkaller hun Ellingsens høyre hånd, handelsfullmektig Erasmus Benedikt Kjerschow Zahl, for å hjelpe seg med forretningen. Zahl hadde i noen år vært Ellingsens
betrodde betjent og ansvarlig for Ellingsens drift i Skrova. Nå
kom Zahl til Kjerringøy, og her skulle han bli værende. Han
drev handelen for Ellingsens enke i åtte år, før livet tok en ny
vending for både han og Anna Elisabeth.
Så, i 1857, kommer nyheten om at fruen på Kjerringøy har
tenkt å gifte seg på nytt. Og den tilkomne er ingen annen enn
handelsfullmektigen Zahl. Han er nå 31 år gammel, enkefruen
er 56. Bryllupet mellom den enda unge mannen og den ganske så voksne damen blir på ingen måte feiret i stillhet. Det
inviteres til storstilt feiring over flere dager, og fruen selv reiser i forkant ut på tur til Europa for å handle inn til bryllupet.
Gjester innbys, både familie og venner, og handelsforbindelser
som man pleier personlig kontakt med.
Erasmus Benedikt Kjerschow Zahl fikk etter hvert æren
av å bli Nord-Norges rikeste mann. Han ble født inn i en stor
søskenflokk på handelsstedet Nordvika i Herøy på Helgeland,
men hadde flere eldre brødre, og måtte reise ut for å skape sin
egen karriere. Ingen kunne forutse den maktposisjon han
skulle få.
Zahl var på rett sted til rett tid og giftet seg til et handelshus med solid økonomi, gode forretningsforbindelser og god
infrastruktur. På omtrent samme tid som bryllupet sto, startet
et sildeeventyr i Nordland. I perioden fra ca. 1860-1875 var
det eventyrlige innsig av sild i disse områdene, først storsild
og siden feitsild. Med skip, båter og mannskap klare og nøter
hengende på heimbrygga, kunne Zahl kaste seg inn i dette
eventyret fra første dag. Gode konjunkturer i perioden bidro
også til stor fortjeneste for Anna Elisabeth og Zahl, og de forvaltet etter hvert en formue i milliardærklassen.
Anna Elisabeth lyktes altså på tross av livets luner i å drive farsarven videre og ivareta bedriften som hennes far og første ektemann hadde bygget opp fra bunnen. Handelshuset på
Kjerringøy besto i beste velgående i hennes levetid.
Handelsstedet på Kjerringøy ble et sted å søke muligheter i livet for flere enn Zahl selv. I 1879 får Zahl brev av en
17-årig Knut Pedersen fra Hamsund i Hamarøy, som skriver
for å be om et lån, da han skal ut i verden og bli forfatter. I brevet til Zahl skriver han: “Nu mangler jeg som ubemidlet 20
årig yngling resourser til en sådan rejse [til de store forlag i
Kjøbenhavn] og er det derfor jeg i kunstens og udviklingens
värnede navn anråber dem, hr. Zahl, som formentlig er Nordlands kæmpe i økonomisk betydning, om nådig understøttelse
av sekstenhundrede kroner.”
Hamsun vil smigre seg inn hos handelsmannen, men har
rett i at Zahl på Kjerringøy var en mann å regne med i landsdelens, for ikke å si landets økonomiske elite. I tillegg var Zahl
tydeligvis ikke fremmed for å investere ganske betydelige midler i en ukjent forfatterspire. Hamsun fikk sitt lån, en startkapital for forfatterkarrieren.
Starten på slutten
Anna Elisabeth døde i 1879, etter et fall i trappen fra soveromsfløyen. Det var midt på vinteren, og Zahl var i Skrova da
ulykken skjedde. Nærmeste lege var i Lofoten, og Zahl sendte telegram dit med beskjed om å reise til Kjerringøy med første båt. Anna Elisabeth hadde slått skulderen ut av ledd, og i
sitt 78. år, uten legehjelp på sykeleiet,
døde hun av skadene.
Zahl levde siste del av sitt liv som
enkemann og døde i 1900. Etter hans
død var det ingen som var nyskapende
nok til å føre handelshuset inn i den nye
tid. Framtida for mange handelssteder
var industriell utvikling innen blant annet
fiskeindustri og bergverk, og mange ble
liggende som sentrum i tettsteder og
småbyer. Men næringslivet på Kjerringøy ble lite endret utover på 1900-tallet.
De siste eierne fortsatte med krambod,
poståpneri, dampskipsekspedisjon og
gårdsdrift. Fiskehandelen på Kjerringøy avtok utover på 1900-tallet og ble
ikke erstattet med en ny solid pilar i
bedriften. Det store økonomiske eventyret fra Anna Elisabeths tid var ugjenkallelig over.
Interiørbilde fra Anna Elisabeths finstue. Bryllupet mellom den enda unge mannen og den
Men selve handelsstedet står den
ganske så voksne damen blir på ingen måte feiret i stillhet. Det inviteres til storstilt feiring
dag
i
dag,
så godt som intakt med 15
over flere dager, og fruen selv reiser i forkant ut på tur til Europa for å handle inn.
12
KYSTEN 1'14
reportasjehistorieartikkel
Handelsstedet ble fredet av Riksantikvaren i 1942. Nå er det hovedattraksjonen i ei levende bygd der kulturnæring har fått vind i seilene. Teaterlag dramatiserer historiske hendelser, skoleelever får innsyn i sin egen kulturhistorie og turister kommer på besøk.
bygninger. Kjerringøy handelssted ble fredet av Riksantikvaren i 1942, og er i dag et nasjonalt viktig bygningsminne.
Det står som et monument over et stykke kystkultur og handelshistorie, som var veldig viktig for utviklingen av landsdelen. Det eneste som mangler for å gjenskape følelsen av
1800-tallets storhetstid, er skogen av master i Kjerringøysundet, rekkene av åttringer, seksringer og fembøringer langs
stranda, og jekt, jakt og galeas for anker ved innseilingen.
Det moderne Kjerringøy
Handelsstedet er i dag blitt museum og har åpent for publikum i sommerhalvåret og for grupper hele året. Museumsanlegget er hovedattraksjon i ei levende bygd, der innovasjon
og næringsutvikling har fått vind i seilene igjen. Det er også
ei bygd med stor optimisme og tilflytting av både unge og
gamle. Et yrende foreningsliv, kulturliv, skole, barnehage
og butikk vitner om ei levende og aktiv bygd. Kjerringøys opplevelsesnæring er i vekst, og handelsstedet har fått godt selskap. Kjerringøy gård lager økologisk ost og annen kortreist
økologisk mat på jorda som i sin tid var handelsmannens, og
driver kafeen Markens Grøde med steinovnsbakeri og ysteri. I Zahlfjøsen galleri kan man se Karl Erik Harrs Hamsunillustrasjoner, og utstillingen Hamsun og filmen. Mellom
galleriet og Markens Grøde ligger Ulf Mikalsens båtbyggeri, og på Kjerringøy Havn Bryggehotell kan du spise de
deiligste retter av lokal fisk og hvile ut på lekre hotellrom med
utsikt rett ut i den nye flotte småbåt- og gjestehavna og Karlsøyvær. Det skorter ikke på store opplevelser av både natur og
kultur på Kjerringøy, som også svært mange har oppdaget. Det
er bare å komme, til lands eller vanns, og oppleve eventyrlige Kjerringøy.
Erika Søfting er anleggsleder og konservator ved Kjerringøy
handelssted, Nordlandsmuseet. Hun er utdannet cand. philol
i etnologi/kulturvitenskap fra Universitetet i Bergen. Erika sitter
også som vara i Forbundet KYSTENs landsstyre, og er der inne
i sin andre periode.
1'14 KYSTEN
13