1. No category

97
«Børøysund» – Oslo
«Børøysund»s profil slik den har vært
siden 1969. Skipet hadde samme
profil i perioden 1935–1961.
Tegning: Bård Kolltveit.
Norsk Veteranskibsklub 1964–2008
Etableringsår – «Pelle» og «Børøysund»
Norsk Veteranskibsklub ble etablert av en håndfull unge menn, de fleste
i tjueårsalderen. Initiativet ble tatt av Arne Lannerstedt, som våren 1963
flyttet tilbake til Oslo etter å ha oppholdt seg i Stockholm et års tid, en by
hvor han for øvrig hadde tilbrakt hele sin barndom. Han var fascinert av
byens mange dampbåter og han fulgte nøye med i utviklingen. Han var også
opptatt av gamle tog, busser og trikker, og han begynte så smått å tenke på
muligheten for å ta vare på noen av de gamle kommunikasjonsmidlene som
var i ferd med å forsvinne. Høsten 1963 meldte han seg inn i «Foreningen
til Gamle Skibes Bevarelse – Dansk Veteranskibsklub» Denne foreningen var
blitt etablert i København samme år for å ta vare på den lille passasjerbåten
«Skjelskør». Inspirert av dette begynte Arne Lannerstedt å arbeide for å få til
noe tilsvarende i Oslo. Han tok først kontakt med Trond Salvesen som igjen
kontaktet Carl Wilhelm Bordsenius. Disse tre ble enige om å møtes hjemme
hos Salvesen en høstkveld i 1963 for å se på gamle bilder og på modellene
Salvesen hadde bygd av kjente skip. Etter en stund spurte Lannerstedt om
de ikke skulle forsøke å ta vare på et dampskip i sertifisert stand. Spørsmålet
kom helt overraskende på Bordsenius, men han tente raskt på ideen, kanskje
særlig fordi D/S «Sport» ble nevnt som et aktuelt objekt. Dette var en av
de såkalte «pappabåtene» som det tidligere hadde vært så mange av i indre
Oslofjord, og som Bordsenius hadde benyttet mye i sin barndom til familiens
landsted. Ved nærmere undersøkelse viste det seg imidlertid at «Sport»
allerede var hugd opp.
Trond Salvesen hadde kjennskap til den lille rutebåten «Pelle» fra Arendal
som på dette tidspunkt hadde ligget i opplag et par års tid. Arne Lannerstedt
hadde ikke sett båten, men ut i fra Salvesens beskrivelse ble han vill av begeistring. Bordsenius var noe mer skeptisk fordi han trodde at båten var i for
dårlig forfatning. Ved hjelp av Norsk Sjøfartsmuseums gjestebok kom Arne
Lannerstedt også i kontakt med en annen gruppe som var interessert i å
overta «Pelle». Denne gjengen bestod av Pål Ulsteen, Tore Haugen og Kai
Torkildsen, og det ble raskt enighet om å slå seg sammen. På et møte hjemme
hos Lannerstedt 23. februar 1964 ble det nedsatt et arbeidsutvalg under
navnet «Interessentskapet Pelle» som skulle jobbe videre med saken. Dette
har senere blitt sett på som et stiftelsesmøte for Norsk Veteranskibsklub, men
egentlig skjedde konstitueringen av klubben noe senere.
«Pelle»s eiere forlangte over 10 000 kroner for båten, men det var nok
mulig å presse prisen noe ned. Mens forhandlingene pågikk utover våren, ble
«Pelle» plutselig solgt til en annen interessent som hadde planer om å bygge
den om til slepebåt. Den nye eieren ble umiddelbart kontaktet, og han var
Under et opphold i Arendal i 1962
«oppdaget» Pål Ulsteen den lille
dampbåten «Pelle».
Foto: Pål Ulsteen.
98
Fem av klubbens medlemmer fotografert i 1966 i nedgangen til
salongen på «Pelle». Foran fra
venstre Arne Lannerstedt og Tore
Haugen, i midten Kai Torkildsen
og bak fra venstre Carl Wilhelm
Bordsenius og Reidar A. Berg.
Foto: Per Svensson.
Pål Ulsteen, Arne Lannerstedt og
Tore Haugen dro til Arendal våren
1964 for å se nærmere på «Pelle».
Skipets tilstand var tvilsom, men
befaringen resulterte likevel i at
båten ble kjøpt. Noen dager senere
ble Norsk Veteranskibsklub stiftet.
Foto: Pål Ulsteen.
villig til å selge båten for 5200 kroner. Han hadde da allerede tatt ut og solgt
alt kobberet som var om bord, men ellers var «Pelle» like hel. 3. mai reiste
Lannerstedt, Haugen og Ulsteen ned til Arendal for å se nærmere på båten.
Bordsenius fikk rett i at tilstanden var heller dårlig, men Arne Lannerstedt så
likevel på «Pelle» som et klenodium som det var verdt å satse på. De andre
medlemmene av interessentskapet var kanskje ikke like overbeviste, men de
lot seg overtale. Lannerstedt fikk bestemora si til å gi klubben et rentefritt lån
tilsvarende hele kjøpesummen, og 8. mai ble kjøpekontrakten undertegnet.
Den 14. mai ble så Norsk Veteranskibsklub stiftet. Dette fant sted på uterestauranten Pernille ved Nationalteateret. Klubbens lover ble diskutert, og det
ble valgt et styre med C. W. Bordsenius som formann, Tore Haugen sekretær
og Arne Lannerstedt kasserer. Disse tre samt Pål Ulsteen blir gjerne regnet
som klubbens grunnleggere. Målsettingen var å drive klubben etter museale
prinsipper, og Sjøfartsmuseets direktør, Svein Molaug, ble klubbens rådgiver.
Kontingenten dette første året ble satt til 15 kroner, og ved utgangen av
1964 hadde foreningen 25 medlemmer.
I tillegg til «Pelle» var Arne Lannerstedt også opptatt av en annen redningsaksjon i 1964. Tistedalsvassdragets siste dampbåt «Turisten» skulle bygges
om til motordrift. Da dette var Nyland Verksteds første trippelekspansjonsmaskin, ble den betraktet som absolutt verneverdig. Klubben hadde ikke
selv lagringskapasitet til et slikt maskineri, men Lannerstedt fikk etter hvert
overtalt Norsk Teknisk Museum til å overta klenodiet.
Rektor Harald Jenssen var opptatt
av at «Hyma» skulle bevares som et
maritimt kulturminne. Uten hans
tålmodighet og engasjement ville
trolig båten ha vært spiker i dag.
Sigrid Jenssen
«Pelle» ble i løpet av sommeren 1964 slept til Leangen i Asker. Skipet fikk en
omflakkende tilværelse den første tida: «Kongen», Sætre i Hurum, utstikker
A i Pipervika, Skarpsno, Langviksbukta på Bygdøy og til slutt Gressholmen
hvor skipet ble liggende i fem år. Det ble organisert en rekke dugnadsarbeider
på fartøyet, men frammøte var heller dårlig. Høsten 1965 ble skipet dokksatt
ved Aker for at Skipskontrollen kunne foreta inspeksjon. Dette resulterte i
pålegg om utskifting av sju skrogplater for å få passasjersertifikat. I tillegg var
det pålegg om en rekke andre utbedringer før skipet kunne brukes. Styret i
klubben arbeidet aktivt for å skaffe kapital til de nødvendige reparasjonene,
men arbeidet førte ikke fram. Klubben mottok riktignok mye hjelp i form av
gratis smøreolje, maling og en del andre varer og tjenester, men den lille aktive
dampskipsgjengen klarte aldri å få «Pelle» sertifisert. Hadde klubben hatt en
operativ båt, ville trolig nye medlemmer ha strømmet til, men ved utgangen
av 1968 var det kun 45 registrerte medlemmer.
99
«Pelle» var et lite fartøy som kun målte 45 fot og 11,8 tonn. Parallelt med
«Pelle»-prosjektet var det derfor hele tida et ønske om også å få tak i et
større passasjerdampskip. Bl.a. ble mulighetene for å overta gamle «Oster»
undersøkt, men det viste seg at skipet var solgt i 1964 for å bli ombygd
til lastebåt. Som nevnt deltok «Hyma» på vinterfestuka i Narvik i mars
samme år. Aftenposten dekket begivenheten med både bilder og tekst, og
dette førte til at det gamle dampskipet ble oppdaget av det nye veteranskipsmiljøet i hovedstaden. Lannerstedt ringte Bordsenius om morgenen
samme dag bildet av «Hyma» stod i Aftenposten, men de ble enige om at
skipet kanskje var i største laget. Noe senere ble ulike skipsregistre gjennomgått, og det viste seg at «Hyma» likevel ikke var så avskrekkende stor.
Disse undersøkelsene viste også at det ikke var særlig mange tilsvarende
passasjerdampskip igjen her i landet. Interessen for «Hyma» ble derfor
stadig større, og i januar 1965 tok Norsk Veteranskibsklub kontakt med
Hadsel Yrkesskole med en forespørsel om hvorvidt skolen kunne tenke seg
å selge «Hyma». Dette var begynnelsen på fire års korrespondanse mellom yrkesskolen og veteranskipsklubben. Sjøfartsmuseets direktør, Svein
Molaug, deltok også aktivt i brevvekslingen. Han hadde tro på entusiastene
i klubben, og beklaget at museet ikke selv hadde resurser til å overta båten.
Han gav imidlertid uttrykk for at museet ønsket å bidra med råd og veiledning i arbeidet med bevaringen «av denne siste saltvannsgående dampdrevne
passasjerbåten».
Rektor Harald Jenssen ønsket primært at skipet skulle bevares nordpå, men
det var dessverre ikke tilstrekkelig interesse for det på 1960-tallet. Da han
var i Oslo i 1966, oppfordret han derfor Norsk Veteranskibsklub til å komme
med et pristilbud. Klubben ville gjerne kjøpe «Hyma», men det var på det
tidspunkt helt urealistisk. Klubbens økonomi var meget dårlig. Yrkesskolen
mottok også tilbud fra andre som gjerne ville overta «Hyma», men ingen
av disse ønsket å bevare skipet på samme måte som Norsk Veteranskibsklub.
Rektor Jenssen tok tida til hjelp, men i januar 1968 gjorde yrkesskolen det
klart at de nå måtte selge sitt undervisningsfartøy uansett om det i verste
fall måtte bli til opphugging. Klubbens interesse for «Hyma» var fortsatt
stor, men kapitalressursene var minimale. Rektor Jenssen fikk fylkesskolestyret i Nordland med på at båten kunne selges til Norsk Veteranskibsklub
for et beløp som lå under antatt skrapverdi. Forutsetningen var at skipet
skulle bevares som et kulturminne. Han underrettet klubben om fylkesskolestyrets holdning, og oppfordret klubben nok en gang om å komme
med et tilbud, samt en begrunnelse for hvorfor de ønsket å kjøpe fartøyet.
Klubben forsøkte å skaffe nødvendig kapital, men uten særlig hell. I august
1968 besluttet styret i Norsk Veteranskibsklub likevel å legge inn et bud
på 10 000 kroner for «Hyma». Dette var nøyaktig hva rektor Jenssen
hadde håpet på. Nå måtte det bli handel. Klubben derimot, hadde ikke
regnet med å få båten for en slik pris, så overraskelsen var stor da kjøpekontrakten kom i posten. Dette var i oktober, og beløpet måtte betales innen
1. november. Pengene fantes ikke, så tre av klubbens styremedlemmer
måtte ta opp private banklån. Det var C. W. Bordsenius, Tore Haugen og
Ambjørn Åvik. Sistnevnte var bankmann og sørget for gunstige betingelser,
og Sjøfartsmuseet kausjonerte for lånet. Pengene ble sendt nordover, og
Norsk Veteranskibsklub var dermed eier av «Hyma», men det var fortsatt
mye arbeid som måtte gjøres før skipet kunne legge kursen sørover. Det
viktigste var å skaffe penger. Klubben regnet med utgifter på til sammen 35
000 kroner før skipet lå fortøyd i Oslo. Det ble skrevet en rekke tiggerbrev
til ledende personer innen skipsfart og industri. Responsen var ikke overveldende, men aksjonen gav etter hvert noen kroner i kassa. Da det gjenstod
24 000 kroner besluttet direktøren på Sjøfartsmuseet, informasjonssjefen i
Veritas og formannen i Norsk Veteranskibsklub å kontakte skipsreder Fred
Olsen. Resultatet av dette møtet lot vente på seg, men like før jul kom det
en sjekk på 24 000 kroner. Alle økonomiske bekymringer forsvant som
Da Norsk Veteranskibsklub overtok
«Hyma», var det nærmest en selvfølge
at båten fikk tilbake «Børøysund»navnet og VDS-skorstein. Vesteraalske
hadde ingen innvendinger mot dette.
Her er alt klart for den store
navneseremonien. «Børøysund»bokstavene er skrudd på plass igjen,
men dekket av en presenning hvor
det står «Hyma».
Foto:Alf Fredriksen.
Norsk Veteranskibsklubs første
formann C. W. Bordsenius holder
takketale på Melbu like før
«Børøysund» forlater Vesterålen for
godt.
Foto: Alf Fredriksen.
100
dugg for sola. Nå kunne klubbens medlemmer for alvor begynne å planlegge dampskipstur fra Melbu til Oslo. Turen sørover er skildret av C. W.
Bordsenius i neste kapittel.
Da «Hyma» ble overtatt, forsvant naturlig nok interessen for «Pelle», og båten
ble overlatt til seg selv. På generalforsamlingen i 1970 fikk styret fullmakt til
å selge eller gi bort båten, fortrinnsvis til noen som ønsket å bevare den.
«Pelle» lå på Gressholmen fram til 1972, før den havnet ved Lahellemoloen
på Frognerstranda. Våren 1972 deltok «Børøysund» i opptakene til spillefilmen Når villdyret våkner, og i den forbindelse ble en del materiell lempet
over på «Pelle». Påkjenningen ble for stor, og fartøyet la seg over på styrbord
side. Etter en stund var det bare akterenden og babord side av soltaket som
var over vann. «Pelle» var nå blitt et problem for klubben, men noe senere
tilbød Geir Pedersen seg å heve båten dersom han fikk overta den vederlagsfritt. Styret i Norsk Veteranskibsklub besluttet å akseptere dette tilbudet, da
slapp man i alle fall ytterligere kostnader. Beløpet som klubben hadde lånt
av Arne Lannerstedts bestemor for å kjøpe «Pelle» ble tilbakebetalt senere
på 1970-tallet.
Arnold Lindner har vært medlem av
klubben siden tidlig på 1970-tallet,
og han har hele tida hatt et hovedansvar for maskinen om bord. Her
er han opptatt med å kjøre vinsjen.
Foto: Georg Jensen (1981).
Etter at «Børøysund» ble overtatt økte medlemsmassen raskt, og var i 1970 på
120 personer. To år senere var tallet steget til 350. Etter dette har medlemstallet stort sett ligget et sted mellom 300 og 550 hvorav ca. ti prosent kan
kalles aktive medlemmer. De fleste som var aktive på 1960-tallet forsvant etter
relativt få år, eller i alle fall i løpet av 1970-årene. Tidlig på 1970-tallet var
det imidlertid en avgjørende nyrekruttering til klubben, og mange av disse
er fortsatt aktive. De har alle betydd svært mye for klubben og «Børøysund».
Dersom noen av disse skal trekkes fram, må det være Magne J. Hansen og
Arnold Lindner. De har begge lagt ned utallige årsverk for klubben. Magne
J. Hansen som rederiets ubestridte flaggskipper, men han er også den som
utvilsomt har lengst fartstid i klubbens styre med bl.a. 18 år som formann.
Arnold Lindner har hatt hovedansvaret for maskinen på «Børøysund» i alle
disse årene. Han har meget stor teknisk kompetanse, og han kan til tider
virke helt uerstattelig.
Medlemsmassen i veteransipsklubben har i alle år vært sammensatt av personer
med ulik bakgrunn, både når det gjelder arbeidserfaring, utdanning og
alder. De aller fleste yrkeskategorier har vært representert. Motivene for å
være med i dette miljøet har også variert en del. For mange har det sosiale
miljøet vært det viktigste, mens andre har deltatt mer av kulturhistorisk
interesse. Med så mange forskjellig mennesker blandet sammen har det ikke
Det var utvilsomt Arne Lannerstedt
som tok initiativet til å etablere en
veteranskipsklubb i Oslo. Her er han
fotografert i byssa på «Børøysund» i
1971.
Arne Lannerstedt.
101
Carl Wilhelm Bordsenius var
formann i Norsk Veteranskibsklub
de ti første årene. Han var en dyktig
administrator som la ned et
imponerende arbeid for å redde
både «Pelle» og «Børøysund».
Om bord i «Børøysund» var han
som regel fyrbøter.
Bildet er tatt i 1970 og tilhører
Thorunn Bordsenius.
vært til å unngå at det i perioder har oppstått interne klikker og konflikter. Folk
har hatt sterke meninger både om faglige ting og rent personlige forhold.
Et av klubbens tidligere medlemmer uttalte en gang at «drittsekk eller ikke
drittsekk, alle har vært med å drive prosjektet framover». Det er utvilsomt
en riktig observasjon.
To av dem som etter hvert fikk et noe anstrengt forhold seg imellom var
Arne Lannerstedt og Carl Wilhelm Bordsenius. Dette førte til at Lannerstedt
tidlig på 1970-tallet trakk seg noe tilbake. På midten av 1970-tallet ble han
kjent med Birte Wetlesen og dampskipet «Kysten I» i Tønsberg, og hun
fikk dratt han aktivt med i arbeidet med det fartøyet. I tillegg har han også
betydd mye for en rekke andre kommunikasjonshistoriske foreninger både i
Norge og Sverige.
Selv om det utvilsomt var Arne Lannerstedts ide å etablere en veteranskipsklubb, er det Carl Wilhelm Bordsenius som først og fremst skal ha æren for
å ha bygd opp organisasjonen Norsk Veteranskibsklub. Han var en dyktig
administrator, og han la ned et imponerende arbeid for å redde både «Pelle»
og «Børøysund». Han var en uhyre engasjert formann, men ble av enkelte
oppfattet som autoritær, og mange ble etter hvert noe kritiske til hans lederstil. I 1973 oppstod det en konflikt i klubben som utilsiktet førte til at han
og resten av styret ble kastet av generalforsamlingen. Bordsenius hadde da
vært klubbens formann i nesten ti år.
Årsaken til konflikten var at «Børøysund» var utsatt for et uhell hvor en
propellvinge ble slått av. Som en midlertidig reparasjon ble det motstående
propellblad også fjernet for å oppnå likevekt. Med denne to-blads propellen
fikk skipet midlertidig seilingstilatelse innenfor Drøbak. Den planlagte sommerturen for mannskapet hang i en tynn tråd, men Skipskontrollen skulle
avgjøre dette. Svaret var først negativt, men viseformann Sigurd Trebo og
en av klubbens tekniske begavelser, Oskar Joki, gav ikke opp så lett. Joki var
nemlig ansatt i Veritas, og han fikk der en av landets fremste eksperter på
området til å foreta nødvendige beregninger av propellen. Dette resulterte i
at Veritas anbefalte fartstillatelse under forutsetning av at omdreiningstallet
ikke oversteg 122. På bakgrunn av disse beregningene gav Skipskontrollen
klubben den nødvendige dispensasjon. Sigurd Trebo og en del andre medlemmer la dermed ut på ferietur – den såkalte piratturen – uten at formannen
102
var orientert. Det ble riktignok sendt et brev til Bordsenius, men dette
ble ikke mottatt før turen hadde startet. Dette førte til at et samlet styre
ekskluderte Trebo, både som viseformann og klubbmedlem. På generalforsamlingen i november ble det naturlig nok en voldsom debatt, og det
endte med en avstemning som opphevet eksklusjonen av viseformannen. På
samme generalforsamling ble det også diskusjon omkring en del generelle
formuleringer i årsberetningen, og et flertall av forsamlingen mente at årsberetningen ikke kunne godtas i sin opprinnelige form. Hele styret stilte da
sine plasser til disposisjon, og et nytt styre ble valgt med Sigurd Trebo som
formann. Dette var et voldsomt nederlag for C. W. Bordsenius, som etter
dette forsvant ut i kulissene. Han fortsatte som medlem av klubben, og han
var en periode redaktør av klubbens medlemsblad – Dampskibsposten. Carl
Wilhelm Bordsenius døde i 1988.
I perioden fra etableringen i 1964 og fram til 1971 hadde klubben minimale
økonomiske resurser til rådighet. Så lenge man ikke hadde et dampskip med
passasjersertifikat var det umulig å skaffe inntekter. Klubben var avhengig
av private og offentlige bidrag. «Børøysund» fikk passasjersertifikat i 1971,
og året etter kom det store gjennombruddet for Norsk Veteranskibsklub.
Medlemsmassen økte meget raskt og klubbens egeninntekter likeså.
Tidligere hadde foreningen hatt mer enn nok med sine egne skip og egne
problemer, men etter hvert som situasjonen bedret seg utover på 1970-tallet
ble det naturlig nok en debatt om hvorvidt Norsk Veteranskibsklub også
skulle involvere seg i andre verneverdige fartøyer. Enkelte mente nok at
foreningen kun burde konsentrere seg om «Børøysund», mens andre igjen
fattet interesse for nye objekter som dukket opp. I 1972 ble det foretatt
en inspeksjonstur til Ålesund hvor hvalbåten «Pol XIII» var til salgs, men
styret fant prisen for høy. Året etter ble det gamle svenske passasjerdampskipet «Göteborg» besiktiget i Strømstad, men dette ble funnet for stort
og tilstanden var også dårlig. Begge disse hadde intakte dampmaskiner om
bord. Den vestlandske fjordabåten «Fjordgubben» ble også vurdert, men
interessen for denne store motorbåten i tre var heller ikke stor nok. Det
var særlig Sigurd Trebo som ivret for disse andre fartøyene, men han fikk
ikke flertallet med seg. Høsten 1974 var en av Norges første bilferger i
ferd med å takke for seg. Den lå da i Mastrevik, nord for Bergen. Takket
være bl.a. Sigurd Trebo, var «Bilfergen» året etter på vei til den nyetablerte
Søndeled Veteranskibsklub ved Risør. Her ble dette unike fartøyet tatt vare
på i mange år, men i 1999 ble «Bilfergen» solgt tilbake til sin tidligere eier
Møre og Romsdal fylkesbåtar (Fjord 1 MRF AS).
På generalforsamlingen i 1974 ble Kaare Svendsen valgt til formann, og
Sigurd Trebo fikk tilbake sin gamle plass som viseformann. Kaare Svendsen
satt som formann i tre år, fram til høsten 1977. Da overtok Arne Nik. Rød
som igjen ble avløst av Jon Schrøder i 1979.
Rederiet vokser – «Vegafjord», «Atlet» og «O. T. Moe»
På slutten av 1970-tallet ble det igjen snakk om å utvide flåten. I 1978 forsøkte
klubben å overta fartøyet til Sysselmannen på Svalbard – M/S «Nordsyssel»
– ved å legge inn et bud på båten. Hensikten var å etablere en lokal gruppe
av Norsk Veteranskibsklub i Nord-Norge, men Justisdepartementet valgte å
selge til andre interesser som var villige til å betale mer.
Arne Nik. Rød overtok formannsvervet etter Kaare Svendsen i
1977. Her holder han sin første formannstale på julebordet samme år.
Foto: Arnold Lindner.
I 1979 gjorde Olaf T. Engvig klubben oppmerksom på at Høvding
Skipsopphugging i Sandnessjøen skulle bygge om D/S «Vegafjord» ex.
«Hestmanden» til lekter, og at D/S «Atlet» ex. «Styrbjörn» skulle hugges
opp. Dette var fartøyer med meget interessant historie, men skulle noe reddes,
103
måtte det handles raskt. Tre av klubbens eksperter, Arnold Lindner, Jon
Schrøder og Oskar Joki ble sendt nordover på befaring, og de konkluderte
med at skipene var i en slik forfatning at de lot seg redde. Det ble derfor innkalt til ekstraordinær generalforsamling den 2. juli samme år. Styret fikk det
nødvendige flertall for å kjøpe begge fartøyene. Forutsetningen var at dette
ikke skulle gå ut over klubbens arbeid med «Børøysund», og at kostnadene
ved kjøp og restaurering hovedsakelig ble hentet utenfra ved offentlige og
private midler øremerket formålet. Prisen for «Vegafjord» var opprinnelig
320 000 kroner, og for «Atlet» 180 000 kroner, men etter forhandlinger
med Høvding ble prisene redusert til henholdsvis 290 000 kroner og 90
000 kroner. Dette ble i første omgang finansiert ved hjelp av lån i selskapet
Petter Olsen Trading og i Kredittkassen. Avtalen med Høvding innebar bl.a.
at dersom klubben ikke klarte å bevare skipene slik intensjonen var, skulle de
kjøpes tilbake for samme pris. Da den siste halvparten av lånet i Kredittkassen
måtte betales, var klubbens finansielle stilling elendig på grunn av en meget
omfattende akterskipsreparasjon på «Børøysund». Høvding fikk da beskjed
om å redusere kjøpesummen på «Hestmanden» med ytterligere 85 000
kroner, hvis ikke ble klubben nødt til å gi opp hele prosjektet. Klubben følte
seg temmelig sikker på at Høvding ikke var særlig interessert i å få tilbake
«Hestmanden», så dette var egentlig et rent taktisk utspill for å presse prisen
ned. Og det gikk som planlagt.
Petter Olsen gjorde aldri krav på verken avdrag eller renter på de 200 000
kronene han lånte Norsk Veteranskibsklub, så beløpet ble etter hvert betraktet
som en gave. Det er uansett fullt mulig å hevde at Petter Olsens medvirkning
var helt avgjørende for å få reddet «Hestmanden» på samme måte som hans
bror, Fred Olsen, bidro ti år tidligere da «Børøysund» ble overtatt av klubben.
På den ordinære generalforsamlingen i 1979 ble det vedtatt å anskaffe ytterligere ett skip. Nå var det M/S «O. T. Moe», ex. D/S «Stord» som var til
salgs, og skipet ble overtatt for 80 000 kroner. Intensjonen var i første rekke
å redde båten fra opphugging, for så i neste omgang å føre den tilbake til sitt
opprinelige miljø i Hardanger Sunnhordlandske Dampskipsselskaps ruteområde. Interessen for gamle «Stord» var stor på Vestlandet og et veteranskipslag var på beddingen. Representanter fra Norsk Veteranskibsklub deltok på
etableringsmøter både på Stord og i Bergen for å fortelle om erfaringene
med «Børøysund», og i løpet av 1980 var foreningen Fjordabåten en realitet.
Klubben skiftet noe senere navn til Veteranskipslaget Fjordabåten. På Norsk
Vesteraalens Dampskibsselskab feiret
100-årsjubileum i 1981 og i den
forbindelse ble «Børøysund» invitert
nordover for å kaste glans over
feiringen. På hjemturen ble det
tid til en liten avstikker inn i
Meisfjorden ved Sandnessjøen for
å ta klubbens nyervervelse D/S
«Vegafjord» ex. «Hestmanden»
nærmere i øyesyn. Vedlikeholdsstandarden var ikke helt på topp!
Norsk Veteranskibsklub.
104
Fra generalforsamlingen i 1981.
Fra venstre: Formann Jon Schrøder,
ordstyrer Kaare Svendsen og
viseformann Laila Andresen.
Norsk Veteranskibsklub.
Veteranskibsklubs generalforsamling høsten 1980 ble det tilstrekkelig flertall
for å la den nye likesinnede vestlandsklubben overta gamle «Stord».
I løpet av meget kort tid hadde Norsk Veteranskibsklub utviklet seg fra å
være en liten forening med ett overkommelig fartøy til å bli landets største
veteranskipsrederi. På det meste hadde klubben ansvar for fire skip og fire
antikvariske bygninger. Aktivitetsnivået var meget høyt på alle tenkelige
områder. Klubben arrangerte nordisk veteranskipstreff i 1980 (Nordesteam),
og i 1981 dro «Børøysund» med mannskap til Vesterålen for å delta i 100årsjubileet til VDS. Det var rekordmange charterturer og meget omfattende
verkstedsopp hold. Jon Schrøder var drivkraften bak det hele. Han brukte all
sin tid på dette arbeidet. Arbeidspresset ble stadig større også på de andre
aktive medlemmene, og enkelte følte nok at hobbyen fikk noe preg av «tvangsarbeid». Det oppstod spørsmål om klubben hadde blitt for stor, og om
klubben ble nødt til å ansette lønnet personale. På generalforsamlingen
i 1982 ble klubbens framtidige organisasjonsstruktur heftig diskutert, noe
som endte med at det ble nedsatt et utvalg som skulle se nærmere på ulike
alternativer. Dette var en turbulent tid med store motsetninger. Mange
mente at Jon Schrøder var for dominerende, og på generalforsamlingen
i 1982 ble hans posisjon utfordret. Valget var i realiteten et valg for eller
mot Jon Schrøder og den måten han ledet klubben på. Viseformann Laila
Andresen var blant Schrøders sterkeste kritikere, men det var tidligere formann Kaare Svendsen som stilte som motkandidat på generalforsamlingen.
Det ble et uhyre spennende valg som endte med at Kaare Svendsen fikk 25
stemmer og Jon Schrøder 23 stemmer. På forespørsel sa Jon Schrøder seg
villig til å stille som kandidat til viseformannsvervet, men her seiret Arne Nik.
Rød knepent.
Jon Schrøder sluttet etter dette som aktivt medlem i klubben, men han fant fort
andre prosjekter å engasjere seg i. I 1983 overtok han den tidligere hvalbåten
105
«Forlandet» sammen med Carl Frederik Thorsager, og året etter ble Stiftelsen
Norsk Fartøyvern etablert med Jon Schrøder i spissen. Denne stiftelsen eier i
dag bl.a. restene av «Pelle» ex. «Pippi», som jo var veteranskipsklubbens første
båt. Jon Schrøder har også vært en sentral aktør i interesseorganisasjonen
Norsk Forening for Fartøyvern (NFF) som ble stiftet i 1985.
Organisasjonsutvalget som ble nedsatt i 1982 la fram sin innstilling først tre
år senere. Innstillingen konkluderte med at klubben ville være best tjent med
å være en stiftelse eller en forening. Utvalget hadde ingen betenkeligheter
med å la styret ansette lønnet kontorpersonale dersom det var behov for det,
og de økonomiske forutsetningene var til stede. På generalforsamlingen i
1985 ble det vedtatt at klubben fortsatt skulle organiseres som en forening,
og at lønnet personale var akseptabelt. Styret har aldri benyttet seg av denne
muligheten, ikke fordi det ikke har vært behov, men fordi økonomien alltid
har vært presset.
Kaare Svendsen satt med formannsvervet i to år – fra 1982 til 1984. Deretter
overtok viseformannen Arne Nik. Rød som også ble sittende i to år. Begge
disse hadde også hatt dette vervet på 1970-tallet. I 1986 ble Magne J. Hansen
Magne J. Hansen ble valgt til formann i Norsk Veteranskibsklub i
1986, og dette vervet hadde han helt
til 2004. Han tok kystskippersertifikat
i 1974, og er utvilsomt den av
klubbens kapteiner som har lengst
fartstid på «Børøysund».
Foto: Jan B. Henriksen (1981).
106
formann. Han hadde på det tidspunkt 15 års fartstid i klubben så han visste
hva han gikk til. Magne J. Hansen ble sittende som formann helt til 2004.
«Hestmanden» ligger her ved
den tidligere utrustningskaia og
kjelkrana til Trondhjems mekaniske
Værksted. Skipet lå i Trondheim fra
1982 til 1992. Dette bildet er tatt i
1990.
Foto: Harald Sætre.
«Hestmanden»
På grunn av klubbens dårlige økonomi ble «Hestmanden» liggende i
Meisfjorden. Etter at skipet hadde holdt på å synke et par ganger vinteren
1982, bevilget Miljøverndepartementet 500 000 kroner til bevaring av skipet.
Dette tilskuddet kom som et resultat av iherdig arbeid fra styrets side, og bevilgningen muliggjorde sleping til Trondheim og dokksetting for å kartlegge,
tette og bunnsmøre skipet. Miljøverndepartementet og Norsk kulturråd
skulle bidra med ytterligere 900 000 kroner året etter, men beløpet ble
aldri utbetalt fordi det oppstod uoverensstemmelser om hvordan pengene
skulle brukes. I 1985 ble det bevilget betydelige sysselsettingsmidler til
«Hestmanden», og derfor gjorde ikke klubben ytterligere krav på de 900 000
kronene. I 1983 ble det dannet en egen avdeling av Norsk Veteranskibsklub i
Trondheim som i perioder hadde en del aktive medlemmer. Foruten tilsyn og
vanlig vedlikeholdsarbeid, ble det laget et provisorisk overbygg for å hindre
sjø- og regnvann i å trenge inn i fartøyet. Lasterommene ble sandblåst, og
avdelingen utviklet etter hvert et nært samarbeid med lærere og elever ved
Trondheim Maritime Skole som overhalte en del maskineri. I 1986 ble skipet
dokket igjen for tetting, bunnsmøring, skifting av sinkanoder etc. Imidlertid
så klubben ingen reelle muligheter for fullstendig restaurering uten betydelige
økonomiske bidrag samt tilgang på egnet verksted med nødvendig antikvarisk kompetanse. Interessen for å delta på dugnadsarbeid om bord ble stadig
mindre, og på slutten av 1980-tallet var aktiviteten minimal. Da kaiplassen i
Trondheim ble sagt opp i 1991, ble det nødvendig å finne en ny løsning. På
dette tidspunkt var det reelle planer om å etablere et nasjonalt fartøyvernsenter
for stålfartøyer på Bredalsholmen ved Kristiansand, og «Hestmanden» kunne
kanskje bli senterets første store istandsettingsobjekt. Etter ny dokking i
1992 ble skipet derfor slept til Sørlandet.
I 1994 ble arbeidet med å skaffe midler kraftig intensivert. Frigjøringsjubileet
i 1995 var en ypperlig anledning, og trolig «Hestmanden»s siste sjanse for å
bli oppdaget av myndighetene. Norsk Forening for Fartøyvern, krigsseilerne
og flere andre aktører engasjerte seg sterkt i prosjektet og drev aktiv lobbyvirksomhet på Stortinget. Dette resulterte i en ekstraordinær bevilgning fra
Stortingets presidentskap på 5 millioner kroner til «Hestmanden». I tillegg