Forord
Forord Fortellingens kraft M IDT I VERDENS BY står en fortelling. Midt på hovedgaten, Via del Corso, i Roma ligger Piazza Colonna der statsministerens bolig er. Midt på Piazza Colonna reiser en 30 meter høy marmorsøyle seg. Tvunnet rundt denne søylen finner du fortellingen. Som et bånd, drøye 200 meter langt, er det hogget inn en historie om keiseren Marcus Aurelius som regjerte 161−180 e.Kr. Du kjenner ham fra filmen Gladiator, den hvithårede, vise keiseren ved filmens begynnelse som hvisker til Maximus: «How will the world speak my name in years to come? Will I be known as the philosopher? The warrior? The tyrant?» Hvordan vil folk huske meg? Et av svarene på spørsmålet står midt i verdens by. Her brettes eventyret ut om krigeren Marcus Aurelius. Krigeren krysser Donau for å nedkjempe barbarene i nordøst. Søylens relieffer viser klart og tydelig at barbarene ikke hadde en sjanse. Romerne feide over all motstand. Aurelius-søylen med Paulus på toppen (Foto: Unique Photographs/Bodil Perkins) t Hvordan vil de nevne mitt navn? Som filosofen? Midt i søylens fortelling trer et annet bilde frem. Aurelius står alene, opphøyd, tilbaketrukket, med en behersket ro over seg. Han moser ikke rett inn på slagmarken. Hånden beveger seg tvert imot ydmykt i en tilgivende gest overfor slagne fiender. Du kjenner Aurelius fra dagboken hans, Til meg selv, betraktninger oppført i kveldstimene ute i felten. Mange mener dette er den beste ledelsesbok som noensinne er skrevet: «Er det ønsket om berømmelse som distraherer deg? Se da hvor hurtig alle mennesker glemmer, veldige avgrunner av uendelig tid før deg og etter at du er glemt.» Få ledere evner slike betraktninger. Selvfølgelig er heltehistoriene om krigeren og filosofen litt ljug. Også lysets engler har sine skyggesider. Gladiator skylder på Commodus, Aurelius’ sønn. Han ødelegger farens møysommelige oppbygde mesterverk og begynner Romas forfall. Mange har skyldt på Commodus. Folk flest liker denne fortellingen. Men tyrannen Aurelius slipper unna. For det er også en fortelling. Aurelius etterlot ingen tvil om at sønnen skulle følge ham. Commodus fulgte faren i krig og på reiser. I Aurelius’ siste leveår styrte Commodus Romerriket sammen med faren. Og det var Forord • Fortellingens kraft 7 aldri snakk om å gi styringen tilbake til folket, verken fra far eller sønn. Men slike fortellinger passer ikke helt inn i det moderne Hollywood. Svart gjør seg best beksvart, og hvitt forstyrres av gråtoner. Uansett, midt i Roma, på toppen av Aurelius-søylen, tronte kun én skikkelse: statuen til Aurelius. All makt var samlet ett sted. Dette er en bok om fortellinger: Hvem er du? Prøv å svare, og du blir veldig fort fortellende. Bakgrunn, slekt fra gamle dager, flytting, oppvekst, foreldre som kanskje skilles, skole, utdannelse, jobb, kjærester, barn, sivil status akkurat nå. Alt elegant sammenvevd på to minutter. Bruddene i historien gir den bare mer fart og dramatikk. Biografisk innhold, kulturelle temaer, kausalrekker. Enhver sosial sammenkomst med nye mennesker er et badekar av livshistorier. Du kan høre dem manifestere seg mellom menneskene som er til stede. Mening servert på et fat. Uten dem kunne vi ikke snakket videre eller funnet noe å snakke om. Vi er avhengige av dem. Kunnskap om andres historie er viktig for å utvikle vår evne til humanitet. Foruten dem blir vi fremmede. Derfor er enhver sosial omgang preget av historieskrivning, omskrivning og fortolkning. Cocktailpartyer er biografiske små snutter. Fortid, nåtid, håp og drømmer bundet sammen. Og mer stabile og varige relasjoner er helt avhengige av en felles historie. Ikke minst er du avhengig av din egen for å leve. Så hvem er du? Så lenge vi har hatt språk, har mennesket fortalt hverandre historier. Barna får dem hver kveld på sengekanten. Vi kan skremme, vekke latter, avsky, håp og drømmer. Sammenhenger skapes ved å forklare hva som har ført til hva, der temaer kommer opp som handlinger på en scene. Under ligger det tungt kulturelt innhold. Ta en versjon mange kjenner: Du har vokst opp i en familie på et sted, i en venneflokk, men før eller senere skal overgangen og forandringen komme: Du skal flytte hjemmefra. Finne deg et sted å bo. Velge deg en utdannelse, på egen hånd, og begynne å jobbe. Alt sammen er en vekst fra avhengighet til uavhengighet. Etter å ha blitt ivaretatt i nesten to tiår skal du plutselig klare deg selv. «Tenke sjæl» og mene. Hvordan bør det fortsette? Bor du hos mamma som 40-åring bør historien være god. Men alene skal du ikke 8 Roma Victrix være for lenge, for du skal finne deg en livsledsager, smak på ordet, hvis ikke vanker pepperbøssen. Til og med prinsesser kan risikere å få den, det er ingen bønn. Og sånn fortsetter det. Kulturen har krav, og du må tilfredsstille dem. Men kulturer endres, som historier gjør det. Dette er en bok om fortellinger og lederskap. For å ha det sagt med en gang: Fortellingens kunst er like sentral for organisasjoner og fellesskap som for individer. Organisasjoner, institusjoner og samfunn er like avhengige av historier som andre er det. Tro ikke at organisasjoner ikke har dem. Ledere som tror at de skaper mening gjennom å finpusse på et ord eller tre i tilbaketrukkede strategimøter, bommer totalt. Mens de er fraværende i sine konfidensielle samtaler, maler resten av organisasjonen et bilde av fakta, rykter, forklaringer og forenklinger gjennom dialoger. Den pensles opp på alle vegger med en usynlig kost. Når ledelsen til slutt skal beskrive sin ønskede fremtid, bommer de med en hel verden. For dialogen er sosial, ikke lukket. Mening er hele tiden en pågående prosess, og sosialt bestemt. Den skapes gjennom fortellinger. Å undervurdere dette er dumskap. Når det blir kamp om fortellingene, er det en kamp om hvordan virkeligheten skal forstås, og med ett står alt på spill. Organisasjoner kan oppleve et slikt helvete. Når media eller andre overtar som fortellere, når ledere opplever seg beskrevet på en måte de ikke kjenner seg igjen i, ja, da er de der. Det skjer hver eneste dag. Den sterkeste kampen utkjempes om fortellingen, om hva som er sant. En fortelling binder sammen enkelthendelser til en helhet. Den fanger opp fragmenterte bruddstykker. Den forener fortid, nåtid og fremtid. Meningen får forrang i fortellingen, nøyaktigheten må vike. Retorikk er tilbake som et ledelsesfag, og talene til presidenter og statsmenn analyseres, evalueres og diskuteres. Det er et gammelt fag, det tilhører antikkens ledere. I Roma visste de hvor mektig ordet kunne være, hvordan du kunne bevege folk med tale. For historier trollbinder, og mening skapes. Historiene bestemmer hvordan vi ser oss selv og forholdet til våre omgivelser. De gir rammer for erfaringen og organiserer opplevelsene våre. Dette er ledelse, mer enn noe annet. Ledelse handler om å tilby en fortelling og ramme inn det som skjer. Hvordan skal du ellers begrunne ditt ståsted? Det å bygge en fortelling gir mening for å vise hvem du er, hva du kan gi, og hva andre kan forvente av deg. Ledelse er å stå med en fot i fortiden og en fot i fremtiden. Vi konstruerer alle historier om oss selv, ledere også. Men hvis vi trenger en historie, hvor får vi den? Kan den kjøpes? Stjeles? Kan en informasjonskonsulent eller et reklamebyrå finne den opp? Storytelling i næringslivet har også blitt en vare. Men det er fåfengt, beklager. Det går ikke. Hvis historien er kjøpt eller kopiert, vil folk merke det med en gang. Når du åpner munnen og taler et program du ikke tror på selv, og som ikke angår ditt eget liv, ja, da faller troverdigheten som sten til bakken. Det er ikke din fortelling. Det holder heller ikke med at det kun er din fortelling. Den må også eies av fellesskapet. Først da skaper du mening, og da er fortellingen langt sterkere enn fortelleren selv. På dette vis bærer lederen fellesskapets verdier og håp. Her ligger makten, legitimeringen og fremtidstroen. Fortelleren og tilhøreren eier fortellingen sammen. Enhver historie er et fellesskapsprosjekt. For fortellinger er ikke bare søte folkeeventyr med happy ending eller gripende historier om blå fjær, flygende elefanter eller rullende pannekaker, men like mye om organisasjoners og sivilisasjoners fortid, nåtid og fremtid. Marcus Tullius Cicero sa det rett ut: «Den som ikke kjenner tiden før sin egen fødsel, vil for alltid forbli et barn.» Fortiden må brukes, og fremtiden må stakes ut fra en urolig nåtid. Dette er ledelse. Skal du forstå noe, må du se bakover, for du står alltid på andres skuldre. Skal du utrette noe, må du se fremover og ta stilling til hva du skal bryte med, og hva du skal bevare. Begge deler krever finesse. I en leders valg ligger både det vi er, og det vi skal bli. Ingenting er gitt. I retorikkens kjerne ligger en viktig påpekning: Like viktig som sannhet er det som kan sannsynliggjøres, det som kan skje. Virkeligheten ligger hos dem som kan definere den, og intet grep er sterkere enn fortellingens kunst. Legitimering av makt gjøres alltid med bakgrunn i fortidens skygger og fremtidens håp. Romerske ledere visste hva de gjorde. Dette er en bok om Roma i storhetstiden da fortellingene sto mot hverandre i kamp. Fortellingen om Roma er egentlig en fortelling om flere fortellinger som sloss mot hverandre for herredømme. Scenen er en hektisk 50-årsperiode, fra 80-tallet til 30 f.Kr., i overgangen fra republikk til keiserdømme. Historien var i endring, og lederne gjorde seg til talsmenn for endringene. Folk leter etter mening, og de som gir den, blir ledere. Det dreier seg ikke om det som skjer, mye mer om hvordan det som skjer, skal forstås. Roma ble forandret for alltid av disse lederne og deres fortellinger. I denne perioden finner du de mest kjente navnene i romersk historie, folk som Julius Cæsar, Cicero, Brutus og Octavianus. Disse romerske lederne forsto at lederskap er å skape mening på bakgrunn av det som har vært, men med en fot inn i fremtiden. Det er her de sterkeste fortellingene ligger, der ledere står opp imot hverandre og representerer ulike fortellinger om Roma. Lederne står for forskjellige sannheter, strategiske valg og, ikke minst, verdier. Du kan følge boken som en historie. Skjønt, det blir feil. Boken rommer mange historier, akkurat som Roma kryr av fortellinger i denne perioden. Hvert kapittel er en fortelling. Hvert kapittel presenterer en mening. Hvert kapittel har sitt perspektiv på ledelse. Selvfølgelig henger ikke disse kapitlene sammen. Et kapittel avløses av et annet som tar klar avstand fra hva det forrige kapitlet sto for. Forståelse og fortolkning bølger frem og tilbake. Boken er en mangesidig kamp om sannhet og mening. Hvordan skulle det ellers være? Kapitlene har også ulik form. Hvilken genre som brukes, er bestemmende for hvordan en fortelling forstås. Det har stor betydning om en leders liv leses som en tragedie eller en ufrivillig komedie. Derfor benytter vi ulike genre i kapitlene. Aeneas følger en arketypisk heltereise, Ciceros oppgjør mot Catilina skrives som dreieboken til en kritisk dokumentar, Cæsars krig i Gallia følger pionerberetningene om kampen mot villmenn i ukjent land, drapet på Cæsar blir en krimhistorie, og fortellingen om Pompeius må selvfølgelig være en tragedie. Fortolkningene er våre, Forord • Fortellingens kraft 9 de er skjeve og ikke sanne, men de gir mening. Vi har tatt oss flere anakronistiske friheter og blander fortid og nåtid sammen. Så talene Brutus holder, er dels avskrift fra Shakespeares stykke, men fremfor alt omskrivninger av Barack Obamas kjente taler. Catullus og hans venner siterer i sine samtaler flere ganger Ari Behn slik han har uttalt seg i avisintervjuer. Cato bruker ofte Aurelius’ tanker i sin argumentrekke. Marcus Antonius’ stil er rølpete, postmoderne og harry. Dette er naturligvis feil, men for oss ga det mening. I kapitlene finnes bokser som utdyper med henblikk på ledelsesteori og romersk historie. Boksene er ment å gi både bredere overblikk og større forståelse. En del ting passer bedre å si her enn i selve teksten. Derfor er boksene plassert der vi mener de har best relevans. Likevel står boksene for seg selv og kan leses uavhengig av teksten i kapitlet. De kan godt leses etter at kapitlet er lest. Romas fortellinger har alltid lokket fremmede til byen. Nesten som om byen og dens historier har noe vidunderlig viktig å si oss. «Endelig kan jeg åpne munnen og hilse mine venner med lyst sinn», sa Goethe i sin første dag i Roma. Han trakk sine sukk og kalte Roma for det sted han alltid hadde lengtet til, som han måtte møte for å møte seg selv. Alle har valfartet til Roma. Norske diktere tok byen til sitt bryst. Henrik Ibsen og den skandinaviske elite har gått på fylla og diskutert livet, døden og kjærligheten på Café Greco. De britiske romantikerne dro det lenger, Keats endte livet ved Spansketrappen. Selv Olav den Hellige har sin egen altertavle i en kirke på Via del Corso. Alle sjeler samles i Roma. For som Goethe påsto: «… å søke det midtpunkt som et uimotståelig behov trakk meg mot». Fortellingene lokker. Midt i verdens by fortsetter en fortelling. Midt på Via del Corso, midt på Piazza Colonna, på toppen av Aurelius-søylen har en annen fortelling bygd videre på den forrige. For da Roma falt, og en annen fortelling erobret byen, fant den det for godt å bruke det beste fra den gamle fortellingen. Kirken bygde bokstavelig talt på ruinene fra Romerriket. Så hva er bedre enn å bruke den mest dypsindige og omsorgsfulle keiseren av alle? Hvordan vil de nevne mitt navn i årene som kommer? På toppen av Aurelius-søylen står ikke lenger en statue av Marcus Aurelius. Han er byttet ut med en statue av Paulus. Fremdeles beveger han hånden i Aurelius’ tilgivende gest. Fremdeles troner han høyest av alle midt i Roma. Men blikket vender vestover, mot Vatikanet. Fremtiden tar alltid sats og anvender fortiden som ståsted. En stor takk til Hilde i Fagbokforlaget. Og en fantastisk takk til fortellingene i våre liv: Laura, Cecilie og Ragna, Mattias og Filip, Lea, August og Viktor, Ingeborg, Simen og Sigurd. Roma, Jonathan’s Angels, 2012. Utsnitt av Aurelius-søylen med Paulus på toppen (Foto: Unique Photographs/Bodil Perkins) t Forord • Fortellingens kraft 11
© Copyright 2024