Forord
Fortellingens kraft
M
IDT I VERDENS BY står en fortelling. Midt
på hovedgaten, Via del Corso, i Roma ligger
Piazza Colonna der statsministerens bolig er.
Midt på Piazza Colonna reiser en 30 meter høy marmorsøyle seg. Tvunnet rundt denne søylen finner du
fortellingen.
Som et bånd, drøye 200 meter langt, er det hogget inn
en historie om keiseren Marcus Aurelius som regjerte
161−180 e.Kr. Du kjenner ham fra filmen Gladiator, den
hvithårede, vise keiseren ved filmens begynnelse som
hvisker til Maximus: «How will the world speak my name
in years to come? Will I be known as the philosopher?
The warrior? The tyrant?» Hvordan vil folk huske meg?
Et av svarene på spørsmålet står midt i verdens by. Her
brettes eventyret ut om krigeren Marcus Aurelius. Krigeren krysser Donau for å nedkjempe barbarene i nordøst.
Søylens relieffer viser klart og tydelig at barbarene ikke
hadde en sjanse. Romerne feide over all motstand.
Aurelius-søylen med Paulus på toppen (Foto: Unique Photographs/Bodil Perkins)
t
Hvordan vil de nevne mitt navn? Som filosofen? Midt i
søylens fortelling trer et annet bilde frem. Aurelius står
alene, opphøyd, tilbaketrukket, med en behersket ro
over seg. Han moser ikke rett inn på slagmarken. Hånden
beveger seg tvert imot ydmykt i en tilgivende gest overfor slagne fiender. Du kjenner Aurelius fra dagboken hans,
Til meg selv, betraktninger oppført i kveldstimene ute i
felten. Mange mener dette er den beste ledelsesbok som
noensinne er skrevet: «Er det ønsket om berømmelse
som distraherer deg? Se da hvor hurtig alle mennesker
glemmer, veldige avgrunner av uendelig tid før deg og
etter at du er glemt.» Få ledere evner slike betraktninger.
Selvfølgelig er heltehistoriene om krigeren og filosofen
litt ljug. Også lysets engler har sine skyggesider. Gladiator
skylder på Commodus, Aurelius’ sønn. Han ødelegger
farens møysommelige oppbygde mesterverk og begynner
Romas forfall. Mange har skyldt på Commodus. Folk
flest liker denne fortellingen. Men tyrannen Aurelius
slipper unna. For det er også en fortelling. Aurelius etterlot ingen tvil om at sønnen skulle følge ham. Commodus
fulgte faren i krig og på reiser. I Aurelius’ siste leveår styrte
Commodus Romerriket sammen med faren. Og det var
Forord
• Fortellingens
kraft
7
aldri snakk om å gi styringen tilbake til folket, verken
fra far eller sønn. Men slike fortellinger passer ikke helt
inn i det moderne Hollywood. Svart gjør seg best beksvart,
og hvitt forstyrres av gråtoner. Uansett, midt i Roma, på
toppen av Aurelius-søylen, tronte kun én skikkelse: statuen til Aurelius. All makt var samlet ett sted.
Dette er en bok om fortellinger: Hvem er du? Prøv å svare,
og du blir veldig fort fortellende. Bakgrunn, slekt fra gamle
dager, flytting, oppvekst, foreldre som kanskje skilles, skole,
utdannelse, jobb, kjærester, barn, sivil status akkurat nå. Alt
elegant sammenvevd på to minutter. Bruddene i historien
gir den bare mer fart og dramatikk. Biografisk innhold, kulturelle temaer, kausalrekker. Enhver sosial sammenkomst
med nye mennesker er et badekar av livshistorier. Du kan
høre dem manifestere seg mellom menneskene som er til
stede. Mening servert på et fat. Uten dem kunne vi ikke
snakket videre eller funnet noe å snakke om. Vi er avhengige
av dem. Kunnskap om andres historie er viktig for å utvikle
vår evne til humanitet. Foruten dem blir vi fremmede. Derfor er enhver sosial omgang preget av historieskrivning, omskrivning og fortolkning. Cocktailpartyer er biografiske små
snutter. Fortid, nåtid, håp og drømmer bundet sammen. Og
mer stabile og varige relasjoner er helt avhengige av en felles historie. Ikke minst er du avhengig av din egen for å leve.
Så hvem er du?
Så lenge vi har hatt språk, har mennesket fortalt hverandre historier. Barna får dem hver kveld på sengekanten.
Vi kan skremme, vekke latter, avsky, håp og drømmer.
Sammenhenger skapes ved å forklare hva som har ført til
hva, der temaer kommer opp som handlinger på en scene.
Under ligger det tungt kulturelt innhold. Ta en versjon
mange kjenner: Du har vokst opp i en familie på et sted,
i en venneflokk, men før eller senere skal overgangen
og forandringen komme: Du skal flytte hjemmefra. Finne
deg et sted å bo. Velge deg en utdannelse, på egen hånd,
og begynne å jobbe. Alt sammen er en vekst fra avhengighet til uavhengighet. Etter å ha blitt ivaretatt i nesten to
tiår skal du plutselig klare deg selv. «Tenke sjæl» og mene.
Hvordan bør det fortsette? Bor du hos mamma som
40-åring bør historien være god. Men alene skal du ikke
8
Roma Victrix
være for lenge, for du skal finne deg en livsledsager, smak
på ordet, hvis ikke vanker pepperbøssen. Til og med
prinsesser kan risikere å få den, det er ingen bønn. Og
sånn fortsetter det. Kulturen har krav, og du må tilfredsstille dem. Men kulturer endres, som historier gjør det.
Dette er en bok om fortellinger og lederskap. For å ha
det sagt med en gang: Fortellingens kunst er like sentral
for organisasjoner og fellesskap som for individer. Organisasjoner, institusjoner og samfunn er like avhengige av
historier som andre er det. Tro ikke at organisasjoner
ikke har dem. Ledere som tror at de skaper mening gjennom å finpusse på et ord eller tre i tilbaketrukkede strategimøter, bommer totalt. Mens de er fraværende i sine
konfidensielle samtaler, maler resten av organisasjonen
et bilde av fakta, rykter, forklaringer og forenklinger
gjennom dialoger. Den pensles opp på alle vegger med
en usynlig kost. Når ledelsen til slutt skal beskrive sin
ønskede fremtid, bommer de med en hel verden. For
dialogen er sosial, ikke lukket. Mening er hele tiden en
pågående prosess, og sosialt bestemt. Den skapes gjennom
fortellinger. Å undervurdere dette er dumskap. Når det
blir kamp om fortellingene, er det en kamp om hvordan
virkeligheten skal forstås, og med ett står alt på spill.
Organisasjoner kan oppleve et slikt helvete. Når media
eller andre overtar som fortellere, når ledere opplever
seg beskrevet på en måte de ikke kjenner seg igjen i, ja,
da er de der. Det skjer hver eneste dag. Den sterkeste
kampen utkjempes om fortellingen, om hva som er sant.
En fortelling binder sammen enkelthendelser til en helhet.
Den fanger opp fragmenterte bruddstykker. Den forener
fortid, nåtid og fremtid. Meningen får forrang i fortellingen, nøyaktigheten må vike. Retorikk er tilbake som et
ledelsesfag, og talene til presidenter og statsmenn analyseres, evalueres og diskuteres. Det er et gammelt fag, det
tilhører antikkens ledere. I Roma visste de hvor mektig
ordet kunne være, hvordan du kunne bevege folk med
tale. For historier trollbinder, og mening skapes. Historiene bestemmer hvordan vi ser oss selv og forholdet til våre
omgivelser. De gir rammer for erfaringen og organiserer
opplevelsene våre. Dette er ledelse, mer enn noe annet.
Ledelse handler om å tilby en fortelling og ramme inn
det som skjer. Hvordan skal du ellers begrunne ditt
ståsted? Det å bygge en fortelling gir mening for å vise
hvem du er, hva du kan gi, og hva andre kan forvente
av deg. Ledelse er å stå med en fot i fortiden og en fot i
fremtiden. Vi konstruerer alle historier om oss selv, ledere
også. Men hvis vi trenger en historie, hvor får vi den?
Kan den kjøpes? Stjeles? Kan en informasjonskonsulent
eller et reklamebyrå finne den opp? Storytelling i næringslivet har også blitt en vare. Men det er fåfengt, beklager.
Det går ikke. Hvis historien er kjøpt eller kopiert, vil
folk merke det med en gang. Når du åpner munnen og
taler et program du ikke tror på selv, og som ikke angår
ditt eget liv, ja, da faller troverdigheten som sten til bakken. Det er ikke din fortelling.
Det holder heller ikke med at det kun er din fortelling.
Den må også eies av fellesskapet. Først da skaper du mening, og da er fortellingen langt sterkere enn fortelleren
selv. På dette vis bærer lederen fellesskapets verdier og
håp. Her ligger makten, legitimeringen og fremtidstroen.
Fortelleren og tilhøreren eier fortellingen sammen. Enhver
historie er et fellesskapsprosjekt. For fortellinger er ikke
bare søte folkeeventyr med happy ending eller gripende
historier om blå fjær, flygende elefanter eller rullende
pannekaker, men like mye om organisasjoners og sivilisasjoners fortid, nåtid og fremtid. Marcus Tullius Cicero
sa det rett ut: «Den som ikke kjenner tiden før sin egen
fødsel, vil for alltid forbli et barn.» Fortiden må brukes, og
fremtiden må stakes ut fra en urolig nåtid. Dette er ledelse.
Skal du forstå noe, må du se bakover, for du står alltid på
andres skuldre. Skal du utrette noe, må du se fremover og
ta stilling til hva du skal bryte med, og hva du skal bevare.
Begge deler krever finesse. I en leders valg ligger både det
vi er, og det vi skal bli. Ingenting er gitt. I retorikkens
kjerne ligger en viktig påpekning: Like viktig som sannhet
er det som kan sannsynliggjøres, det som kan skje. Virkeligheten ligger hos dem som kan definere den, og intet
grep er sterkere enn fortellingens kunst. Legitimering av
makt gjøres alltid med bakgrunn i fortidens skygger og
fremtidens håp. Romerske ledere visste hva de gjorde.
Dette er en bok om Roma i storhetstiden da fortellingene
sto mot hverandre i kamp. Fortellingen om Roma er
egentlig en fortelling om flere fortellinger som sloss mot
hverandre for herredømme. Scenen er en hektisk 50-årsperiode, fra 80-tallet til 30 f.Kr., i overgangen fra republikk til keiserdømme. Historien var i endring, og lederne
gjorde seg til talsmenn for endringene. Folk leter etter
mening, og de som gir den, blir ledere. Det dreier seg
ikke om det som skjer, mye mer om hvordan det som
skjer, skal forstås. Roma ble forandret for alltid av disse
lederne og deres fortellinger. I denne perioden finner du
de mest kjente navnene i romersk historie, folk som
Julius Cæsar, Cicero, Brutus og Octavianus. Disse romerske lederne forsto at lederskap er å skape mening på
bakgrunn av det som har vært, men med en fot inn i
fremtiden. Det er her de sterkeste fortellingene ligger,
der ledere står opp imot hverandre og representerer ulike
fortellinger om Roma. Lederne står for forskjellige sannheter, strategiske valg og, ikke minst, verdier.
Du kan følge boken som en historie. Skjønt, det blir feil.
Boken rommer mange historier, akkurat som Roma kryr
av fortellinger i denne perioden. Hvert kapittel er en
fortelling. Hvert kapittel presenterer en mening. Hvert
kapittel har sitt perspektiv på ledelse. Selvfølgelig henger
ikke disse kapitlene sammen. Et kapittel avløses av et
annet som tar klar avstand fra hva det forrige kapitlet sto
for. Forståelse og fortolkning bølger frem og tilbake.
Boken er en mangesidig kamp om sannhet og mening.
Hvordan skulle det ellers være?
Kapitlene har også ulik form. Hvilken genre som brukes,
er bestemmende for hvordan en fortelling forstås. Det
har stor betydning om en leders liv leses som en tragedie
eller en ufrivillig komedie. Derfor benytter vi ulike genre
i kapitlene. Aeneas følger en arketypisk heltereise, Ciceros
oppgjør mot Catilina skrives som dreieboken til en kritisk
dokumentar, Cæsars krig i Gallia følger pionerberetningene om kampen mot villmenn i ukjent land, drapet på
Cæsar blir en krimhistorie, og fortellingen om Pompeius
må selvfølgelig være en tragedie. Fortolkningene er våre,
Forord
• Fortellingens
kraft
9
de er skjeve og ikke sanne, men de gir mening. Vi har
tatt oss flere anakronistiske friheter og blander fortid og
nåtid sammen. Så talene Brutus holder, er dels avskrift
fra Shakespeares stykke, men fremfor alt omskrivninger
av Barack Obamas kjente taler. Catullus og hans venner
siterer i sine samtaler flere ganger Ari Behn slik han har
uttalt seg i avisintervjuer. Cato bruker ofte Aurelius’
tanker i sin argumentrekke. Marcus Antonius’ stil er
rølpete, postmoderne og harry. Dette er naturligvis feil,
men for oss ga det mening.
I kapitlene finnes bokser som utdyper med henblikk på
ledelsesteori og romersk historie. Boksene er ment å gi
både bredere overblikk og større forståelse. En del ting
passer bedre å si her enn i selve teksten. Derfor er boksene
plassert der vi mener de har best relevans. Likevel står
boksene for seg selv og kan leses uavhengig av teksten i
kapitlet. De kan godt leses etter at kapitlet er lest.
Romas fortellinger har alltid lokket fremmede til byen.
Nesten som om byen og dens historier har noe vidunderlig viktig å si oss. «Endelig kan jeg åpne munnen og
hilse mine venner med lyst sinn», sa Goethe i sin første
dag i Roma. Han trakk sine sukk og kalte Roma for det
sted han alltid hadde lengtet til, som han måtte møte for
å møte seg selv. Alle har valfartet til Roma. Norske
diktere tok byen til sitt bryst. Henrik Ibsen og den skandinaviske elite har gått på fylla og diskutert livet, døden
og kjærligheten på Café Greco. De britiske romantikerne
dro det lenger, Keats endte livet ved Spansketrappen.
Selv Olav den Hellige har sin egen altertavle i en kirke
på Via del Corso. Alle sjeler samles i Roma. For som
Goethe påsto: «… å søke det midtpunkt som et uimotståelig behov trakk meg mot». Fortellingene lokker.
Midt i verdens by fortsetter en fortelling. Midt på Via
del Corso, midt på Piazza Colonna, på toppen av Aurelius-søylen har en annen fortelling bygd videre på den
forrige. For da Roma falt, og en annen fortelling erobret
byen, fant den det for godt å bruke det beste fra den
gamle fortellingen. Kirken bygde bokstavelig talt på
ruinene fra Romerriket. Så hva er bedre enn å bruke
den mest dypsindige og omsorgsfulle keiseren av alle?
Hvordan vil de nevne mitt navn i årene som kommer?
På toppen av Aurelius-søylen står ikke lenger en statue
av Marcus Aurelius. Han er byttet ut med en statue av
Paulus. Fremdeles beveger han hånden i Aurelius’ tilgivende gest. Fremdeles troner han høyest av alle midt i
Roma. Men blikket vender vestover, mot Vatikanet.
Fremtiden tar alltid sats og anvender fortiden som ståsted.
En stor takk til Hilde i Fagbokforlaget. Og en fantastisk
takk til fortellingene i våre liv: Laura, Cecilie og Ragna,
Mattias og Filip, Lea, August og Viktor, Ingeborg, Simen
og Sigurd.
Roma, Jonathan’s Angels, 2012.
Utsnitt av Aurelius-søylen med Paulus på toppen
(Foto: Unique Photographs/Bodil Perkins)
t
Forord
• Fortellingens
kraft
11