28 samtiden 13 • 2011 2010 et israel lite –stykke hinsides anti-norge netanyahu og obama 29 samtiden 1 • 2011 et lite stykke anti-norge thomas hylland eriksen & anders høgmoen ET LITE STYKKE ANTI-NORGE 30 samtiden 1 • 2011 et lite stykke anti-norge Groruddalen er det motsatte av Norge: urbant, komplekst, industrielt og moderne. For tiden er det etnisk mangfold som skaper bekymringer i offentligheten utenfor dalen, men stigmaet er atskillig eldre. 4. september 2010 sendte Lørdagsrevyen en reportasje fra Groruddalen. I åpningssekvensen leser journalisten opp problemstillingen som skal utforskes: Lørdagsrevyen la ut på en reise for å svare på noen spørsmål. Er Groruddalen i Oslo en innvandrerghetto eller en multikulturell idyll? Et skrekkabinett over mislykket integreringspolitikk eller et monument over kulturer som befrukter hverandre? Vi er på linje 5 til Vestli, også kalt Color Line. Vi går av på Stovner stasjon. Dette medieblikket på Groruddalen, som langtfra er atypisk, reflekterer en holdning til dalen som ikke primært har å gjøre med etnisitet og såkalt fremmedfrykt. Derimot vil vi hevde at den dels eksotiserende, dels likegyldige holdningen til Grorud- hva slags steder Norge består av, og det har de aldri gjort. Derfor er det en historisk tilfeldighet at denne artikkelen handler så mye om etnisitet. Hadde NRKs reportasje vært laget på 1970-tallet, ville gjennomgangstemaene formodentlig vært limsniffing, hærverk, fordrukne fedre, dårlig integrerte nordlendinger og analfabetisme blant barn. Ved å sammenligne dagens medieblikk på dalføret med gårsdagens, skal vi vise at stigmatiseringen av Groruddalen grunnleggende sett handler om noe annet enn flerkulturalitet. «Jeg er onkli norsk» Tidlig i NRK-reportasjen møter seerne en ung familie, og får hilse på førsteklassingen Stian, den eneste på sitt trinn med Det er nøyaktig to skoler i Groruddalen som har en så høy minoritetsandel som journalisten påstår dalen som dominerer i de store mediene, henger sammen med drabantbyenes ulykksalige posisjon i forhold til Norges nasjonale identitet. Selv om de fire bydelene som utgjør Groruddalen har 160 000 innbyggere, er de et ikke-sted i nasjonal sammenheng. De er verken en del av det norrøne Norge – la Norvège profonde, altså landsbygda og naturen – eller det dansktyske Norge, de gamle byene av typen Oslo og Bergen. Oslos nyeste og nordøstligste bydeler passer ikke inn i fortellingene om etnisk norsk bakgrunn. Journalisten supplerer med opplysningen om at «mange av skolene i Groruddalen har over 90 % med innvandrerbakgrunn. Om få år er minoritetselever i flertall i hele Oslo.» Hva seere i Sykkylven og på Ullern tenker når de hører disse tallene, er et åpent spørsmål. De er uansett ikke korrekte. Det er nøyaktig to skoler i Groruddalen som har en så høy minoritetsandel som journalisten påstår, og de fleste av elevene er uansett ikke innvandrere, men barn av dem NRK får. Den eneste innvandreren som slipper til, er en taxisjåfør, og det i en del av byen der en tredjedel har minoritetsbakgrunn. Et par lokalpolitikere fra Fremskrittspartiet hadde uken i forveien skrevet en kronikk om at innvandringen var i ferd med å rive norsk kultur i filler.2 Den ble respektfullt diskutert i en rekke medier, og sitert innledningsvis i Lørdagsrevyinnslaget. Reportasjen slutter med følgende setninger, lest med dramatisk tonefall: Dette er altså Groruddalen. Innvandrerghetto eller flerkulturell idyll? Vi skal ikke konkludere. Vi vet at mange i Groruddalen, både innvandrere og etnisk norske, ikke liker det de ser. – De fokuserer bare på det negative Etter at NRK-reportasjen var sendt, gikk debatten livlig på Internett. En etnisk norsk groruddøl skrev følgende på Facebook-siden sin: Utrolig trist og ensidig framstilling! Hva med alle de som faktisk trives i Groruddalen?? Hva med alle de som stiller opp på frivillig arbeid, fotballkamper, dugnader og trives med naboene sine??? Trodde NRK holdt seg for god til dette! Motvekten er jo oppslaget om ungdomsfylla på Vestkanten i Aftenposten – hvor foreldrene ikke bryr seg ... Er det så mye bedre??? Lene Hun la inn en lenke til reportasjen, og fikk blant annet disse reaksjonene: De skaper bare fremmedfrykt og rasisme. De fokuserer bare på det negative. Gro- 31 samtiden 1 • 2011 et lite stykke anti-norge innvandrere, eventuelt barn av én innvandrer og én etnisk norsk, og det er noe ganske annet. Som en liten, svart gutt sier senere i reportasjen: «Jeg er onkli norsk, jeg er født her.» Senere besøker reportasjeteamet andre lokalsamfunn i dalen. De møter etnisk norske som «har fått nok av det flerkulturelle prosjektet» og vil selge, som ønsker å bo et sted «hvor jeg føler meg hjemme». De hører om jenter som blir presset til å farge håret mørkt, og barnehagebarn som knapt vet hva et tre er når de blir tatt med på tur i Østmarka. Et guttelag i fotball er blitt nedlagt fordi treneren har mottatt trusler, formodentlig fra spillere som ikke er blitt tatt ut til kamp. Reportasjen handler om etnisk segregering og tendenser til «white flight» i deler av Groruddalen. Temaet er interessant og i høy grad aktuelt. Etniske nordmenn i reportasjen føler seg marginalisert i sin egen by, og innvandrerne skulle ønske at det bodde flere hvite i deres nære omgivelser. På den annen side er kontrasten som settes opp søkt og tendensiøs. Få av innbyggerne i Groruddalen vil betrakte området enten som innvandrerghetto eller multikulturell idyll. Hva som skjer når etnisk norske blir minoritet i et bomiljø er interessant og lite utforsket, selv om det finnes noe forskning på temaet.1 Imidlertid gir reportasjen ingen innganger til å analysere årsaker. Det blir ikke spurt etter klasse som faktor, eller hvilke politiske tiltak som kunne tenkes å dempe tendensene til segregering. I klassisk populistisk ånd påvises en del sykdomstegn, som kan være reelle nok, men uten at verken smittekilde eller behandlingsmetoder blir identifisert. Reportasjeteamet har verken snakket med ansatte i bydelsforvaltningen, fritidsledere, barnehageansatte eller bibliotekarer, for å nevne noen som ville gitt andre svar enn 32 samtiden 1 • 2011 et lite stykke anti-norge ruddalen er et fargerikt sted, som en regnbue. Abdi Blir skremt av at NRK fremstiller en i og for seg interessant problemstilling, så utrolig endimensjonalt! Monica Dokumentaren har noen interessante poenger. Steinar Veldig ensidig fremstilling, men samtidig er det mange etniske nordmenn som føler det slik, og de stemmene må man ta på alvor. Realiteten at mange etniske nordmenn flytter fra Groruddalen grunnet at de føler seg som en minoritet i sitt eget land, og det er uheldig. Politikere har visst om denne utviklingen i minst 10 år, men jeg føler at viljen for å sette inn konkrete tiltak mangler. Man kan for eksempel gjøre noe med boligpolitikken, bygge flere rekkehus, eneboliger, og ikke kun blokker. Høybråten, for eksempel, ligger midt i Groruddalen, og andelen etniske nordmenn som bor der er betydelig høyere. Mike Jeg er helt enig i at temaet er aktuelt – og bør tas på alvor! Men måten det blir fremstilt på i denne reportasjen derimot ... Elisabeth Det er et klasseproblem, også svartinga flytter fra Furuset når de blir rike. Darius Kommentarene tyder på at problemet er reelt, men vinklingen skjev og misvisende. To viser dessuten til klasse som forklaring, og synspunktet om boligpolitikken hadde fortjent seriøs oppmerksomhet. Senere diskuterte vi reportasjen med en gruppe unge mennesker på Furuset. Også de var enige i deler av diagnosen, men ikke vinklingen: Darius: – Jeg synes det er positivt at de viser det på NRK, for da får man satt lys på problemet, og kanskje politikerne gjør noe. Mette: – OK, men de fokuserer jo bare på det negative. Abdi: – Det de kunne ha gjort er å fokusere på helheten, de fleste innvandrere prøver så godt de kan, de gjør det og det og det, men det blir aldri lagt merke til i media. Jeg kjenner meg ikke igjen i at vi innvandrere ikke er aktive, jeg kjører barna på trening, og det gjør andre innvandrerforeldre også. Mette: – Bare se når vi har Rusken, det er like mange utlendinger som norske som feier. Fatima: – Jeg jobber på t-banen, og der er det mer problemer på Østerås enn på Furuset. Men det er problemene på Furuset som blir slått opp. Strands Groruddal Senere møtte vi journalist Tormod Strand, som var ansvarlig for reportasjen. Han la ikke skjul på at NRK hadde tatt utgangspunkt i kronikken skrevet av lokalpolitikeren, og la vekt på at de hadde brukt mye tid på å undersøke hvordan det faktisk er «i Groruddalen når det gjelder integrering». Strand innrømmet imidlertid at han ikke hadde noe godt svar på spørsmålet om at det kunne skyldes økonomi og ikke høy innvandrerandel at folk flyttet ut. Dette er relevant, ettersom en problem orientert journalistikk faktisk har mange slags problemer å velge mellom og mange mulige vinklinger på hvert problem. Ingen journalist tror vel at han eller hun bare går ut i verden og så kommer tilbake og forteller hvordan det er der. ker noen slutninger. Dalens beboere kjemper for retten til å definere seg selv. I medieoffentligheten blir denne rettigheten generelt bare respektert i dalens lokalpresse, Akers Avis Groruddalen, grunnlagt For en generasjon siden var Groruddalen like uglesett som i dag kjent historie om Oslos drabantbyer som nettoleverandører av sosiale problemer. For tiden rettes blikket mot etnisitet og rase, men for en generasjon siden var Groruddalen like uglesett som i dag. Også før de etniske minoritetenes inntog var Groruddalen et hyperurbant, komplekst, industrielt og moderne stykke anti-Norge. «Evig eies kun et dårlig rykte» Sitatet stammer fra Vidar Noreng, selverklært Furusetbeboer i tredje generasjon og primus motor i flerbrukshallen og møtestedet Furuset Forum. Noreng er ildsjel, knutepunkt og edderkopp i mange av nettverkene som utgjør det sivile samfunn i «bygda vår», som han sier, og han arbeider særlig med ungdom. I likhet med mange av innbyggerne i dalen generelt og på Furuset spesielt, er Noreng lite imponert over riksmedienes blanding av likegyldighet og stigmatise- i 1958, og den nyere gratisavisen Lokalavisen Groruddalen. Begge avisene plasserer seg i klassisk norsk lokalavistradisjon, og betrakter seg som talerør for lokalsamfunnets interesser. De skriver om snødeponier og reguleringsplaner, nye restauranter og skolefritidsordninger, idrettsstjerner fra dalen og åttiårsdager. Verken innvandrerghetto eller flerkulturell idyll inngår i lokalpressens vokabular. De er mer opptatt av den konsekvente politiske nedprioriteringen av et område som, dersom det var en selvstendig kommune, ville hatt en befolkning på nivå med Trondheim. Dårlig omdømme har vært et problem for drabantbyene helt siden de ble bygget. I sin reiseskildring fra Groruddalen skriver Øyvind Holen at satellittbyene langs t-banen var forhåndsdømt og stigmatisert før malingen hadde rukket å tørke.3 Ammerud-rapporten fra 1969 tegnet et særdeles dystert bilde av livet i høyblokkene.4 Stovner-rapporten fra 1975 (egent- Stovner-rapporten innleder med at mange barn på Stovner, helt til de var 11-12 år gamle, ikke kjente navnet på tommelfingeren ring i behandlingen av Norges mest folkerike dal. Samtidig oppfordrer han også forskere fra andre deler av byen til å lytte grundig til lokalbefolkningen før de trek- lig bare en lang tidsskriftartikkel av Terje Gammelsrud) gikk enda lenger. Der ble det påstått at livet på Stovner førte til fremmedgjøring og depresjon.5 Forvirrede barn 33 samtiden 1 • 2011 et lite stykke anti-norge Tormod Strand og NRKs reportasje fra Groruddalen er ikke spesielt kontroversiell i dagens Norge, selv om den oppleves som fornærmende av ganske mange av dem den handler om. Den gjenforteller en vel- 34 samtiden 1 • 2011 et lite stykke anti-norge som var ute av stand til å gjøre rede for hvem de var og hvor de bodde ble omtalt, og rapporten konkluderte med at miljøet la forholdene til rette for «passivitet, hærverk og nederlag».6 Stovner-rapporten innleder med at mange barn på Stovner, helt til de var 11–12 år gamle, ikke kjente navnet på tommelfingeren, ukedagene eller årstidene. De var gion å gjøre. Barna fra Groruddalen var hvite niggere. Mot dette massive bakteppet av negativ omtale og stigmatisering ser vi tydelig radikaliteten i Anne-Cath. Vestlys barnebøker om Aurora, Sokrates og miljøet i drabantbyen Tiriltoppen.7 Mange har snakket om de uortodokse kjønnsrollene i familien (Aurora og Sokrates' mor jobber, mens Barna fra Groruddalen var hvite niggere uvitende om når de var født, og hadde diffuse begreper om hvor de bodde. En rekke av disse barna som hadde mistet evnen til å lære å lese, skrive og regne, ville sannsynligvis komme til å bli analfabeter. Likheten med Lørdagsrevy-reportasjen er slående. Der snakker en førskolelærer om barn som mangler de mest elementære kunnskaper om naturen. Stovner-rapporten var nådeløs i sin dom over skoler, hjemmeforhold, boliger og lekeområder. Aftenposten oppdaget artikkelen, og skrev på lederplass 20. august 1975 at: Stovnerrapporten om de menneskelige tragedier som er i ferd med å utvikle seg i en av de nyeste drabantbyer i Oslo, er blitt den hårdeste dom over sosialistisk politikk som hittil har sett dagens lys i hovedstaden. Senere ble barn fra Stovner nektet å komme til Mesnalien på leirskole, i et forsøk på å etablere fargeblind apartheid rettet mot urbaniteten. Så var det Romsås' tur, og Holen har snakket med mennesker fra denne drabantbyen som forteller at da de, for mange år siden, var på leirskole, nektet elever fra andre deler av landet å ha noe med dem å gjøre. Dette hadde verken med rase eller reli- faren studerer filosofi), men Vestlys mest kulturradikale bidrag var likevel skildringen av livet i drabantbyen som et utmerket norsk liv. Dagliglivet på Tiriltoppen var dominert av andre fenomener enn sprøytespisser i sandkassen, selvmordere på balkongene og sniffere på T-banestasjonen, og stikk i strid med hva man skulle tro, kan Aurora navnet på alle fingrene sine. Også på 1970-tallet reagerte Groruddalens innbyggere mot den ensidige kritikken av livet i dalen. Et innlegg av Toralv Trollbu i Akers Avis/Groruddalens Budstikke fra 31. august 1979 minner sterkt om flere av Furuset-beboernes kommentarer til Lørdagsrevy-innslaget i september 2010, men uten snev av minoritetsdebatt:8 Vi som tar avstand fra kritikken mot drabantbyene generelt og Grorud-dalen spesielt, gjør det av flere grunner. La meg kort nevne noen: 1. Kritikken er ofte fremsatt av mennesker som ikke kjenner vårt miljø, eller kjenner det for dårlig. 2. Det er gått mote i å snakke nedsettende om drabantby-miljøet. Dårlig mote. Kritikken er som regel overdrevet, fortegnet, eller rett og slett gal. 3. Hvis man tilstrekkelig lenge roper «Nå Groruddalens dårlige rykte blir i dag forbundet med etnisitet, rase, religion og «mislykket integrering», men også da minoritetsinnslaget var praktisk talt ikkeeksisterende, reagerte dalens innbyggere på den negative omtalen omtrent som nå. Mange husker Wam og Vennerøds første film, Lasse og Geir fra 1976. De to rotløse ungdommene bodde i dalen. De hadde det kjipt hjemme, drev med litt hærverk på fritiden, og søkte spenning i byen, hvor de havnet i dårlig selskap (stikkord: hasj og husokkupasjon). I Christopher Nielsens uforlignelige tegneserier om «narverne»‚ altså små gjenger av rotløse blandingsmisbrukere i tenårene som henger rundt den lokale Narvesen-kiosken, videreutvikles dette blikket på en hyperrealistisk, usentimental måte.9 Groruddalens dårlige rykte har, med andre ord, dype røtter som går lenger tilbake enn innvandringen. Av frykt skapes makt Reportasjen i Lørdagsrevyen handlet om tiltagende segregering. Ordet ghetto er særdeles malplassert ettersom en ghetto er etnisk ensartet, mens Groruddalen er mindre homogen enn samtlige bydeler i Oslo vest, og dette vil være tilfellet også når den siste hvite groruddøl eventuelt har flyttet ut. Innbyggere på Furuset reagerte negativt på de forenklende og stereo type beskrivelsene, selv om de var enige i at bydelen hadde problemer politikerne burde gjøre noe med. Generelt har befolkningen i dalen dårlige erfaringer med mediene. Vårt andre eksempel illustrerer den nedarvede skepsisen til mediene ytterligere. Det handler om et reportasjeprosjekt som strandet fordi stedets ungdom fryktet nok en stigmatiserende reportasje. Vår erfaring med dette prosjektet begynte under Furusetfestivalen i august 2010. Mens en av oss filmet under festivalen, ble han oppmerksom på en annen kameramann som var aktiv i området. Flere ble irritert ettersom mannen ikke så ut til å ha spurt om lov til å filme dem, og én påstod at han brukte skjult mikrofon. Journalisten viste seg å være Tommy Gulliksen, som arbeidet med en dokumentar for TV2. Før han kom skikkelig i gang, ble det imidlertid tatt initiativ til en underskriftskampanje mot prosjektet, og det ble vanskelig for ham å fortsette. «Miljøet lukket seg», som han selv uttrykker det i ettertid. En nøkkelperson i ungdomsmiljøet Gulliksen hadde etablert kontakt med, er driftsleder Sahar Ahzami ved Furuset Ungdomstilbud. Da vi møtte henne, forklarte hun at en av de ansatte ved senteret hadde observert noen karer som drev og filmet mens en gruppe ungdommer oppførte seg støyende på t-banestasjonen. Senere hadde de henvendt seg til Gulliksen og spurt ham hvorfor han ikke kom dit og filmet når det skjedde noe positivt i stedet. Senere møttes flere ungdommer på senteret og diskuterte implikasjonene av et filmprosjekt av denne typen. Flere husket den gamle Brennpunkt-dokumentaren «Av frykt skapes makt» (fra 2007), om gjengkriminalitet blant minoritetsungdom. De mente også at flere av deltagerne i denne dokumentaren fremdeles hadde problemer på ulike arenaer i samfunnet, ikke minst i arbeidslivet, fordi de ble husket som kriminell og oppviglersk ungdom. Minnene om Brennpunkt-programmet skapte bekymring i gjengen på senteret. Flere hadde bange anelser om hva sjefen deres ville si hvis han fikk vite at de var med 35 samtiden 1 • 2011 et lite stykke anti-norge kommer ulven!», (eller «her er det dårlig miljø»). 4. Så vil ulven komme en dag. Den blir (som dårlig miljø!) provosert til det. 36 samtiden 1 • 2011 et lite stykke anti-norge på denne nye filmen, og snart begynte de å spørre om sine muligheter til å stanse den. Resultatet ble en underskriftskampanje der alle som var blitt filmet (og flere til) erklærte at de ikke ønsket at Tommy Gulliksen skulle bruke klippene der de var med. Til tross for at Gulliksen bedyret sine gode hensikter, var Sahar Ahzami ikke overbevist. Hun sier at han hadde hatt en tendens til å konsentrere filmingen om odde tider på døgnet, som etter midnatt, når det var lett å komme borti ungdommer som laget bråk. Ahzami var også skeptisk til at Gulliksen sammenlignet Furuset med Rinkeby, en drabantby i Stockholm som er betydelig mer segregert og isolert fra storsamfunnet enn Furuset. Day'n'night-gutta er en gjeng i slutten av tenårene som driver med musikk, og som var i kontakt med Gulliksen før han måtte oppgi prosjektet. De uttrykte enda større skepsis enn Sahar Ahzami. «Faktum er jo at kriminaliteten på Furuset har gått ned,» sa de. «Men i stedet for å stille spørsmål om hva dette kan komme av, spurte han hvorfor guttene hatet politiet.» Prosjektet på Furuset måtte altså skrinlegges, selv om ungdommene ikke hadde noe personlig imot Gulliksen. Prosessen har lært dem noe om deres rettigheter og om mediesamfunnet. «Dumt at han tapte så mye tid og penger på dette som det ikke kom noe ut av,» sier en av dem. «Men vi følte at vi gjorde det rette og det beste for oss.» Barndommens grønne dal En av de eldre på Furuset, som kjenner til prosjektet, omtaler Tommy Gulliksen som «en kjekk gutt som gjorde det litt feil». Hadde han etablert tillit først, tilbrakt en del tid i miljøet uten kamera før han begynte å filme, og forklart sammenhengen hvert innslag skulle inngå i, kunne resultatet ha blitt annerledes. Til oss forklarer Gulliksen at hans motivasjon for å gjøre dette henger sammen med at han er fra drabantby selv og har jobbet på ungdomsklubb. Han uttrykker en «kjærlighet for den type miljø, ville tegne tidsbilder og ta med folk til steder som de kanskje har meninger om og inntrykk av, uten selv å oppsøke sånne områder». Etter de voldsomme demonstrasjonene mot Israels bombing av Gaza i januar 2009, dannet det seg et inntrykk i deler av norsk offentlighet av at lignende opptøyer kunne komme igjen når som helst, og at situasjonen var temmelig eksplosiv hos frustrert minoritetsungdom i dalen. «Det stemte veldig dårlig med mitt inntrykk,» forklarer Gulliksen, «så jeg hadde lyst til å bli kjent med ungdom som befinner seg ute i gatemiljøet». Selv om Gulliksen inviterte ungdommene på Furuset til et oppklaringsmøte der han forklarte sine intensjoner og hvor de fikk lufte sine frustrasjoner, kom han ingen vei der lenger. Han inviterte dem også til TV2 for å se gjennom råstoffet, men deres frykt for et nytt program med lignende stigmatiserende effekt som det gamle Brennpunkt-programmet, satt for dypt. I stedet endte Gulliksen med å lage et dokumentarprogram der rapperen Jessie Jones fra Haugenstua befant seg i forgrunnen, en ung mann med kriminell bakgrunn som har fått muligheten til et legitimt liv gjennom musikken.10 Det er mulig at ungdommene på Furuset, godt hjulpet av voksne rådgivere fra sitt eget nærmiljø, var blitt kloke av skade, og at Gulliksen ble et uskyldig offer for deres høyst forståelige, men også dypt inngrodde skepsis til mediene. Det motsatte av Norge En vesentlig dimensjon ved dalens stigmatisering, som verken ungdom eller voksne på Furuset nevner, har å gjøre med forhol- elektrisitet fra snorrette rekker av monstermaster ingen har bedt om å få fjernet. Her er man på innsiden av modernitetens nervenett. Groruddalen er urban, og kanskje det er derfor den egner seg så godt for innflytting. Det er ikke nødvendig med fire Dalen fremstår som en hvit flekk eller et svart hull i det nasjonale prosjekt menneskene som bor i dalen, som langsomt er blitt fylt av lagerbygninger, godsterminaler, motorveier, søppeldynger og snødeponier, der folk må finne seg i å leve i et miljø der boliger, gjennomfartsårer og industri blander seg. Det arkitektoniske utgangspunktet er kanskje ikke det beste. Noen av drabantbyene i dalen er bygget i tråd med Le Corbusiers visjon om byen som hyperrasjonelt uttrykk for industriell effektivitet, der gater og plasser er avskaffet til fordel for bomaskiner og store, golde grøntarealer.11 Le Corbusier likte ikke gater. Han likte høyhus. Det gjør formodentlig også mange av dem som bor i slike hus, men uavhengig av beboernes mening, passer blokkene dårlig inn i den nasjonale norske generasjoners botid for å bli akseptert som innbygger på Veitvet eller Hellerud. Mange av de første innbyggerne i de nye drabantbyene var innflyttere fra andre deler av landet. Dessuten flyttet mange ut fra de gamle arbeiderbydelene, fra Vika og Enerhaugen til Grønland og Grünerløkka, etter hvert som de ble sanert eller ble for små. Det var med andre ord et stort mangfold, og betydelig flyt i befolkningen, fra første stund. Slik sett ligner Groruddalen mer på USA enn på Tønsberg. Grunnleggeren av Akers Avis Groruddalen Budstikke, Hjalmar Kielland, var den som i 1960 fikk etablert stedsnavnet Groruddalen som et ledd i en bevisst identitetsbygging. I et tilbakeskuende intervju i avisen han grunnla, sa Kielland nylig Slik sett ligner Groruddalen mer på USA enn på Tønsberg grammatikken for gode lokalsamfunn. Groruddalen er Norges mest moderne, komplekse, urbane sted, og den har aldri forsøkt å late som noe annet. Industrien puster ut sine avgasser, tungtransporten drønner forbi, godsterminaler og lagerbygninger breier seg over tusener av kvadratmeter, og det synger av fersk at det er «utrolig at det ikke ble alvorlige konflikter», og tilføyer at «det var som om folk tenkte: – La oss se hva vi kan gjøre i fellesskap».12 Dette perspektivet har vi ofte møtt i vår forskning, både blant første, annen og tredje generasjons groruddøler, blant bydelsbyråkrater, frivillige dugnadsarbeidere, ungdom som henger 37 samtiden 1 • 2011 et lite stykke anti-norge det til norskheten. Dalen fremstår som en hvit flekk eller et svart hull i det nasjonale prosjekt. Helt siden T-banen kom og blokkene skjøt i været, har Groruddalen tapt praktisk talt alle politiske slag. Knapt en eneste Oslo-politiker (Jan Bøhler er et unntak) fronter interessene til de 160 000 38 samtiden 1 • 2011 et lite stykke anti-norge ved Narvesen-kiosken og unge mødre i barselspermisjon. En slik holdning, som ikke benekter at det finnes problemer, men forsøker å håndtere dem i stedet for å reagere med aggresjon eller likegyldighet, er nesten fraværende i de store medienes dekning av Groruddalen. vet minst like negative da som nå, selv om dalen først i de siste tiårene har begynt å vrimle av folk fra alle verdens hjørner. Uavhengig av hvem som bor der, representerer drabantbyene det stikk motsatte av fjell og fjord. Ingen riksmedier eller kjendiser lager opprop mot Først og fremst er Groruddalen en gjennomfartsåre og et veikryss for mennesker som har brukt sine føtter for å komme seg bort fra sine røtter Den mest plausible forklaringen på skjevheten i medieblikket og politikernes likegyldighet overfor Groruddalen, er at stedet representerer det motsatte av Norge, nær sagt uansett hvilket nasjonalt selvbilde man holder seg med. Selv om det finnes store skogområder, turstier og badevann både øst, vest og nord for dalen, synes de dårlig når man befinner seg i bunnen av dalen eller langs t-banen. En og annen enslig bondegård – man passerer Nordre Lindeberg gård langs E6 mellom IKEA og den nye Ahmaddiya-moskeen – minner om dalens nære historie som landsbygd. Men først og fremst er Groruddalen en gjennomfartsåre og et veikryss for mennesker som har brukt sine føtter for å komme seg bort fra sine røtter. Slik var det allerede på 1970-tallet, og som vi har vist, var stereotypiene om drabantbyli- monstermaster her. Men det ville de heller ikke ha gjort om befolkningen utelukkende bestod av hvite. Til det er avstanden til den nasjonale ikonografien for stor. Som Mala Naveen formulerer det i romanen Desiland: «Høyblokkene på Grorud strakte seg som grå dominobrikker mot himmelen, snart ville dalen ligge i mørke og forgjeves prøve å skinne om kapp med sentrum.»13 Vel – slik situasjonen er i dag, når dalen verken bysentrum eller det nasjonale sentrum til anklene i stråleglans. Det handler om etnisitet og religion akkurat nå, men på et dypere og mer varig plan er blindheten overfor Groruddalen et dobbelt uttrykk for Oslos klassedeling og landets nasjonale identitet. Med sin kompromissløse urbanitet blir dalen straffet for å være seg selv, nemlig et lite stykke anti-Norge. noter 1 Se for eksempel Anders Vassendens doktoravhandling Flerkulturelle forståelsesformer : En studie av majoritets nordmenn i multietniske boligområder. Oslo: Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, 2008. 2 Kent Andersen og Christian Tybring-Gjedde: «Drøm fra Disneyland». Aftenposten, 26/8–10. 3 Groruddalen: En reiseskildring. Oslo: Pax 2005. 4 Hansen, Thorbjørn og Anne Sæterdal: Ammerud I. Planlegging av en ny bydel. Oslo: Norges Byggforskningsinstitutt, 1969. Se også Hansen og Sæterdal: Ammerud. Oslo: Pax 1970. 5 Gammelsrud, Terje: «Stovnerrapporten». Sinnets helse, nr. 5, 1975. 6 Sitert fra Holen: Groruddalen, s. 110. 7 Den første var Aurora i Blokk Z, Oslo: Tiden 1966. 8 Toralv Trollbu: «Hvorfor tar vi avstand fra kritikken av Groruddalen?» Akers Avis/Groruddalens budstikke 31/8–79 9 Se f.eks. Christopher Nielsen: Homo Norvegicus. Oslo: No Comprendo Press 2000. 10 Dokument 2: Gategutt, TV2, 22/11–10. 11 For en analyse, se Oddrun Sæter: Stedsblikk, stedsfortellinger og stedsstrider, s. 124 ff. Doktoravhandling, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo 2003. 12 Akers Avis Groruddalen 20/9–10. 13 Mala Naveen: Desiland, s. 279. Oslo: Aschehoug 2010.