Et LitE stYKKE anti

28
samtiden 13 • 2011
2010 et
israel
lite –stykke
hinsides
anti-norge
netanyahu og obama
29
samtiden 1 • 2011 et lite stykke anti-norge
thomas hylland eriksen
& anders høgmoen
ET LITE STYKKE
ANTI-NORGE
30
samtiden 1 • 2011 et lite stykke anti-norge
Groruddalen er det motsatte av Norge: urbant, komplekst,
industrielt og moderne. For tiden er det etnisk mangfold som
skaper bekymringer i offentligheten utenfor dalen, men stigmaet er atskillig eldre.
4. september 2010 sendte Lørdagsrevyen en reportasje fra Groruddalen. I
åpningssekvensen leser journalisten opp
problemstillingen som skal utforskes:
Lørdagsrevyen la ut på en reise for å svare på
noen spørsmål. Er Groruddalen i Oslo en innvandrerghetto eller en multikulturell idyll?
Et skrekkabinett over mislykket integreringspolitikk eller et monument over kulturer som
befrukter hverandre?
Vi er på linje 5 til Vestli, også kalt Color
Line. Vi går av på Stovner stasjon.
Dette medieblikket på Groruddalen, som
langtfra er atypisk, reflekterer en holdning
til dalen som ikke primært har å gjøre med
etnisitet og såkalt fremmedfrykt. Derimot
vil vi hevde at den dels eksotiserende,
dels likegyldige holdningen til Grorud-
hva slags steder Norge består av, og det har
de aldri gjort.
Derfor er det en historisk tilfeldighet at
denne artikkelen handler så mye om etnisitet. Hadde NRKs reportasje vært laget på
1970-tallet, ville gjennomgangstemaene
formodentlig vært limsniffing, hærverk,
fordrukne fedre, dårlig integrerte nordlendinger og analfabetisme blant barn.
Ved å sammenligne dagens medieblikk
på dalføret med gårsdagens, skal vi vise at
stigmatiseringen av Groruddalen grunnleggende sett handler om noe annet enn
flerkulturalitet.
«Jeg er onkli norsk»
Tidlig i NRK-reportasjen møter seerne en
ung familie, og får hilse på førsteklassingen Stian, den eneste på sitt trinn med
Det er nøyaktig to skoler i
Groruddalen som har en så høy
minoritetsandel som journalisten
påstår
dalen som dominerer i de store mediene, henger sammen med drabantbyenes
ulykksalige posisjon i forhold til Norges
nasjonale identitet. Selv om de fire bydelene som utgjør Groruddalen har 160 000
innbyggere, er de et ikke-sted i nasjonal
sammenheng. De er verken en del av det
norrøne Norge – la Norvège profonde, altså
landsbygda og naturen – eller det dansktyske Norge, de gamle byene av typen Oslo
og Bergen. Oslos nyeste og nordøstligste
bydeler passer ikke inn i fortellingene om
etnisk norsk bakgrunn. Journalisten supplerer med opplysningen om at «mange av
skolene i Groruddalen har over 90 % med
innvandrerbakgrunn. Om få år er minoritetselever i flertall i hele Oslo.»
Hva seere i Sykkylven og på Ullern tenker når de hører disse tallene, er et åpent
spørsmål. De er uansett ikke korrekte. Det
er nøyaktig to skoler i Groruddalen som
har en så høy minoritetsandel som journalisten påstår, og de fleste av elevene er
uansett ikke innvandrere, men barn av
dem NRK får. Den eneste innvandreren
som slipper til, er en taxisjåfør, og det i
en del av byen der en tredjedel har minoritetsbakgrunn.
Et par lokalpolitikere fra Fremskrittspartiet hadde uken i forveien skrevet en
kronikk om at innvandringen var i ferd
med å rive norsk kultur i filler.2 Den ble
respektfullt diskutert i en rekke medier,
og sitert innledningsvis i Lørdagsrevyinnslaget.
Reportasjen slutter med følgende setninger, lest med dramatisk tonefall:
Dette er altså Groruddalen. Innvandrer­ghetto
eller flerkulturell idyll? Vi skal ikke konkludere. Vi vet at mange i Groruddalen, både
innvandrere og etnisk norske, ikke liker det
de ser.
– De fokuserer bare på det negative
Etter at NRK-reportasjen var sendt, gikk
debatten livlig på Internett. En etnisk
norsk groruddøl skrev følgende på Facebook-siden sin:
Utrolig trist og ensidig framstilling!
Hva med alle de som faktisk trives i
Groruddalen??
Hva med alle de som stiller opp på frivillig arbeid, fotballkamper, dugnader og
trives med naboene sine???
Trodde NRK holdt seg for god til
dette!
Motvekten er jo oppslaget om ungdomsfylla på Vestkanten i Aftenposten –
hvor foreldrene ikke bryr seg ... Er det så
mye bedre???
Lene
Hun la inn en lenke til reportasjen, og fikk
blant annet disse reaksjonene:
De skaper bare fremmedfrykt og rasisme.
De fokuserer bare på det negative. Gro-
31
samtiden 1 • 2011 et lite stykke anti-norge
innvandrere, eventuelt barn av én innvandrer og én etnisk norsk, og det er noe
ganske annet. Som en liten, svart gutt sier
senere i reportasjen: «Jeg er onkli norsk,
jeg er født her.»
Senere besøker reportasjeteamet
andre lokalsamfunn i dalen. De møter
etnisk norske som «har fått nok av det
flerkulturelle prosjektet» og vil selge,
som ønsker å bo et sted «hvor jeg føler
meg hjemme». De hører om jenter som
blir presset til å farge håret mørkt, og barnehagebarn som knapt vet hva et tre er når
de blir tatt med på tur i Østmarka. Et guttelag i fotball er blitt nedlagt fordi treneren har mottatt trusler, formodentlig fra
spillere som ikke er blitt tatt ut til kamp.
Reportasjen handler om etnisk segregering og tendenser til «white flight» i
deler av Groruddalen. Temaet er interessant og i høy grad aktuelt. Etniske
nordmenn i reportasjen føler seg marginalisert i sin egen by, og innvandrerne
skulle ønske at det bodde flere hvite i
deres nære omgivelser.
På den annen side er kontrasten som
settes opp søkt og tendensiøs. Få av innbyggerne i Groruddalen vil betrakte området enten som innvandrerghetto eller
multikulturell idyll.
Hva som skjer når etnisk norske blir
minoritet i et bomiljø er interessant og lite
utforsket, selv om det finnes noe forskning
på temaet.1 Imidlertid gir reportasjen
ingen innganger til å analysere årsaker.
Det blir ikke spurt etter klasse som faktor,
eller hvilke politiske tiltak som kunne tenkes å dempe tendensene til segregering. I
klassisk populistisk ånd påvises en del sykdomstegn, som kan være reelle nok, men
uten at verken smittekilde eller behandlingsmetoder blir identifisert. Reportasjeteamet har verken snakket med ansatte i
bydelsforvaltningen, fritidsledere, barnehageansatte eller bibliotekarer, for å
nevne noen som ville gitt andre svar enn
32
samtiden 1 • 2011 et lite stykke anti-norge
ruddalen er et fargerikt sted, som en
regnbue.
Abdi
Blir skremt av at NRK fremstiller en i og
for seg interessant problemstilling, så
utrolig endimensjonalt!
Monica
Dokumentaren har noen interessante
poenger.
Steinar
Veldig ensidig fremstilling, men samtidig er det mange etniske nordmenn som
føler det slik, og de stemmene må man ta
på alvor. Realiteten at mange etniske nordmenn flytter fra Groruddalen grunnet at de
føler seg som en minoritet i sitt eget land,
og det er uheldig. Politikere har visst om
denne utviklingen i minst 10 år, men jeg
føler at viljen for å sette inn konkrete tiltak
mangler. Man kan for eksempel gjøre noe
med boligpolitikken, bygge flere rekkehus,
eneboliger, og ikke kun blokker. Høybråten, for eksempel, ligger midt i Groruddalen, og andelen etniske nordmenn som bor
der er betydelig høyere.
Mike
Jeg er helt enig i at temaet er aktuelt – og
bør tas på alvor! Men måten det blir fremstilt på i denne reportasjen derimot ...
Elisabeth
Det er et klasseproblem, også svartinga
flytter fra Furuset når de blir rike.
Darius
Kommentarene tyder på at problemet er
reelt, men vinklingen skjev og misvisende.
To viser dessuten til klasse som forklaring,
og synspunktet om boligpolitikken hadde
fortjent seriøs oppmerksomhet.
Senere diskuterte vi reportasjen med
en gruppe unge mennesker på Furuset.
Også de var enige i deler av diagnosen,
men ikke vinklingen:
Darius: – Jeg synes det er positivt at de
viser det på NRK, for da får man satt lys
på problemet, og kanskje politikerne
gjør noe.
Mette: – OK, men de fokuserer jo bare
på det negative.
Abdi: – Det de kunne ha gjort er å fokusere på helheten, de fleste innvandrere
prøver så godt de kan, de gjør det og det
og det, men det blir aldri lagt merke til
i media. Jeg kjenner meg ikke igjen i at
vi innvandrere ikke er aktive, jeg kjører
barna på trening, og det gjør andre innvandrerforeldre også.
Mette: – Bare se når vi har Rusken,
det er like mange utlendinger som norske som feier.
Fatima: – Jeg jobber på t-banen, og der
er det mer problemer på Østerås enn på
Furuset. Men det er problemene på Furuset som blir slått opp.
Strands Groruddal
Senere møtte vi journalist Tormod
Strand, som var ansvarlig for reportasjen. Han la ikke skjul på at NRK hadde
tatt utgangspunkt i kronikken skrevet av
lokalpolitikeren, og la vekt på at de hadde
brukt mye tid på å undersøke hvordan det
faktisk er «i Groruddalen når det gjelder
integrering».
Strand innrømmet imidlertid at han
ikke hadde noe godt svar på spørsmålet
om at det kunne skyldes økonomi og ikke
høy innvandrerandel at folk flyttet ut.
Dette er relevant, ettersom en problem­
orientert journalistikk faktisk har mange
slags problemer å velge mellom og mange
mulige vinklinger på hvert problem. Ingen
journalist tror vel at han eller hun bare går
ut i verden og så kommer tilbake og forteller hvordan det er der.
ker noen slutninger. Dalens beboere kjemper for retten til å definere seg selv.
I medieoffentligheten blir denne rettigheten generelt bare respektert i dalens lokalpresse, Akers Avis Groruddalen, grunnlagt
For en generasjon siden var
Groruddalen like uglesett som i dag
kjent historie om Oslos drabantbyer som
nettoleverandører av sosiale problemer.
For tiden rettes blikket mot etnisitet og
rase, men for en generasjon siden var Groruddalen like uglesett som i dag. Også før de
etniske minoritetenes inntog var Groruddalen et hyperurbant, komplekst, industrielt og moderne stykke anti-Norge.
«Evig eies kun et dårlig rykte»
Sitatet stammer fra Vidar Noreng, selverklært Furusetbeboer i tredje generasjon og primus motor i flerbrukshallen
og møtestedet Furuset Forum. Noreng er
ildsjel, knutepunkt og edderkopp i mange
av nettverkene som utgjør det sivile samfunn i «bygda vår», som han sier, og han
arbeider særlig med ungdom.
I likhet med mange av innbyggerne i
dalen generelt og på Furuset spesielt, er
Noreng lite imponert over riksmedienes
blanding av likegyldighet og stigmatise-
i 1958, og den nyere gratisavisen Lokalavisen Groruddalen. Begge avisene plasserer
seg i klassisk norsk lokalavistradisjon, og
betrakter seg som talerør for lokalsamfunnets interesser. De skriver om snødeponier
og reguleringsplaner, nye restauranter
og skolefritidsordninger, idrettsstjerner
fra dalen og åttiårsdager. Verken innvandrerghetto eller flerkulturell idyll inngår i
lokalpressens vokabular. De er mer opptatt
av den konsekvente politiske nedprioriteringen av et område som, dersom det var en
selvstendig kommune, ville hatt en befolkning på nivå med Trondheim.
Dårlig omdømme har vært et problem
for drabantbyene helt siden de ble bygget.
I sin reiseskildring fra Groruddalen skriver Øyvind Holen at satellittbyene langs
t-banen var forhåndsdømt og stigmatisert før malingen hadde rukket å tørke.3
Ammerud-rapporten fra 1969 tegnet et
særdeles dystert bilde av livet i høyblokkene.4 Stovner-rapporten fra 1975 (egent-
Stovner-rapporten innleder med at
mange barn på Stovner, helt til de var
11-12 år gamle, ikke kjente navnet på
tommelfingeren
ring i behandlingen av Norges mest folkerike dal. Samtidig oppfordrer han også
forskere fra andre deler av byen til å lytte
grundig til lokalbefolkningen før de trek-
lig bare en lang tidsskriftartikkel av Terje
Gammelsrud) gikk enda lenger. Der ble det
påstått at livet på Stovner førte til fremmedgjøring og depresjon.5 Forvirrede barn
33
samtiden 1 • 2011 et lite stykke anti-norge
Tormod Strand og NRKs reportasje fra
Groruddalen er ikke spesielt kontroversiell
i dagens Norge, selv om den oppleves som
fornærmende av ganske mange av dem
den handler om. Den gjenforteller en vel-
34
samtiden 1 • 2011 et lite stykke anti-norge
som var ute av stand til å gjøre rede for
hvem de var og hvor de bodde ble omtalt,
og rapporten konkluderte med at miljøet
la forholdene til rette for «passivitet, hærverk og nederlag».6
Stovner-rapporten innleder med at
mange barn på Stovner, helt til de var 11–12
år gamle, ikke kjente navnet på tommelfingeren, ukedagene eller årstidene. De var
gion å gjøre. Barna fra Groruddalen var
hvite niggere.
Mot dette massive bakteppet av negativ omtale og stigmatisering ser vi tydelig
radikaliteten i Anne-Cath. Vestlys barnebøker om Aurora, Sokrates og miljøet i drabantbyen Tiriltoppen.7 Mange har snakket
om de uortodokse kjønnsrollene i familien
(Aurora og Sokrates' mor jobber, mens
Barna fra Groruddalen var hvite niggere
uvitende om når de var født, og hadde diffuse begreper om hvor de bodde. En rekke
av disse barna som hadde mistet evnen til
å lære å lese, skrive og regne, ville sannsynligvis komme til å bli analfabeter. Likheten
med Lørdagsrevy-reportasjen er slående.
Der snakker en førskolelærer om barn som
mangler de mest elementære kunnskaper
om naturen.
Stovner-rapporten var nådeløs i sin
dom over skoler, hjemmeforhold, boliger og lekeområder. Aftenposten oppdaget artikkelen, og skrev på lederplass 20.
august 1975 at:
Stovnerrapporten om de menneskelige tragedier som er i ferd med å utvikle seg i en av de
nyeste drabantbyer i Oslo, er blitt den hårdeste
dom over sosialistisk politikk som hittil har
sett dagens lys i hovedstaden.
Senere ble barn fra Stovner nektet å
komme til Mesnalien på leirskole, i et forsøk på å etablere fargeblind apartheid rettet mot urbaniteten.
Så var det Romsås' tur, og Holen har
snakket med mennesker fra denne drabantbyen som forteller at da de, for mange
år siden, var på leirskole, nektet elever fra
andre deler av landet å ha noe med dem
å gjøre.
Dette hadde verken med rase eller reli-
faren studerer filosofi), men Vestlys mest
kulturradikale bidrag var likevel skildringen av livet i drabantbyen som et utmerket norsk liv. Dagliglivet på Tiriltoppen var
dominert av andre fenomener enn sprøytespisser i sandkassen, selvmordere på balkongene og sniffere på T-banestasjonen,
og stikk i strid med hva man skulle tro, kan
Aurora navnet på alle fingrene sine.
Også på 1970-tallet reagerte Groruddalens innbyggere mot den ensidige kritikken av livet i dalen. Et innlegg av Toralv
Trollbu i Akers Avis/Groruddalens Budstikke fra 31. august 1979 minner sterkt om
flere av Furuset-beboernes kommentarer
til Lørdagsrevy-innslaget i september 2010,
men uten snev av minoritetsdebatt:8
Vi som tar avstand fra kritikken mot
drabantbyene generelt og Grorud-dalen
spesielt, gjør det av flere grunner.
La meg kort nevne noen:
1. Kritikken er ofte fremsatt av mennesker
som ikke kjenner vårt miljø, eller kjenner
det for dårlig.
2. Det er gått mote i å snakke nedsettende om
drabantby-miljøet. Dårlig mote.
Kritikken er som regel overdrevet, fortegnet, eller rett og slett gal.
3. Hvis man tilstrekkelig lenge roper «Nå
Groruddalens dårlige rykte blir i dag forbundet med etnisitet, rase, religion og
«mislykket integrering», men også da
minoritetsinnslaget var praktisk talt ikkeeksisterende, reagerte dalens innbyggere
på den negative omtalen omtrent som nå.
Mange husker Wam og Vennerøds første
film, Lasse og Geir fra 1976. De to rotløse
ungdommene bodde i dalen. De hadde
det kjipt hjemme, drev med litt hærverk
på fritiden, og søkte spenning i byen, hvor
de havnet i dårlig selskap (stikkord: hasj
og husokkupasjon). I Christopher Nielsens
uforlignelige tegneserier om «narverne»‚
altså små gjenger av rotløse blandingsmisbrukere i tenårene som henger rundt
den lokale Narvesen-kiosken, videreutvikles dette blikket på en hyperrealistisk,
usentimental måte.9
Groruddalens dårlige rykte har, med
andre ord, dype røtter som går lenger tilbake enn innvandringen.
Av frykt skapes makt
Reportasjen i Lørdagsrevyen handlet om
tiltagende segregering. Ordet ghetto er
særdeles malplassert ettersom en ghetto
er etnisk ensartet, mens Groruddalen er
mindre homogen enn samtlige bydeler i
Oslo vest, og dette vil være tilfellet også
når den siste hvite groruddøl eventuelt
har flyttet ut. Innbyggere på Furuset reagerte negativt på de forenklende og stereo­
type beskrivelsene, selv om de var enige
i at bydelen hadde problemer politikerne
burde gjøre noe med. Generelt har befolkningen i dalen dårlige erfaringer med
mediene. Vårt andre eksempel illustrerer den nedarvede skepsisen til mediene
ytterligere. Det handler om et reportasjeprosjekt som strandet fordi stedets
ungdom fryktet nok en stigmatiserende
reportasje.
Vår erfaring med dette prosjektet
begynte under Furusetfestivalen i august
2010. Mens en av oss filmet under festivalen, ble han oppmerksom på en annen
kameramann som var aktiv i området.
Flere ble irritert ettersom mannen ikke så
ut til å ha spurt om lov til å filme dem, og
én påstod at han brukte skjult mikrofon.
Journalisten viste seg å være Tommy
Gulliksen, som arbeidet med en dokumentar for TV2. Før han kom skikkelig i
gang, ble det imidlertid tatt initiativ til en
underskriftskampanje mot prosjektet, og
det ble vanskelig for ham å fortsette. «Miljøet lukket seg», som han selv uttrykker
det i ettertid.
En nøkkelperson i ungdomsmiljøet
Gulliksen hadde etablert kontakt med, er
driftsleder Sahar Ahzami ved Furuset Ungdomstilbud. Da vi møtte henne, forklarte
hun at en av de ansatte ved senteret hadde
observert noen karer som drev og filmet
mens en gruppe ungdommer oppførte seg
støyende på t-banestasjonen. Senere hadde
de henvendt seg til Gulliksen og spurt ham
hvorfor han ikke kom dit og filmet når det
skjedde noe positivt i stedet.
Senere møttes flere ungdommer på
senteret og diskuterte implikasjonene av et
filmprosjekt av denne typen. Flere husket
den gamle Brennpunkt-dokumentaren «Av
frykt skapes makt» (fra 2007), om gjengkriminalitet blant minoritetsungdom. De
mente også at flere av deltagerne i denne
dokumentaren fremdeles hadde problemer
på ulike arenaer i samfunnet, ikke minst i
arbeidslivet, fordi de ble husket som kriminell og oppviglersk ungdom.
Minnene om Brennpunkt-programmet
skapte bekymring i gjengen på senteret.
Flere hadde bange anelser om hva sjefen
deres ville si hvis han fikk vite at de var med
35
samtiden 1 • 2011 et lite stykke anti-norge
kommer ulven!», (eller «her er det dårlig
miljø»).
4. Så vil ulven komme en dag. Den blir (som
dårlig miljø!) provosert til det.
36
samtiden 1 • 2011 et lite stykke anti-norge
på denne nye filmen, og snart begynte de å
spørre om sine muligheter til å stanse den.
Resultatet ble en underskriftskampanje der
alle som var blitt filmet (og flere til) erklærte
at de ikke ønsket at Tommy Gulliksen skulle
bruke klippene der de var med.
Til tross for at Gulliksen bedyret sine
gode hensikter, var Sahar Ahzami ikke
overbevist. Hun sier at han hadde hatt en
tendens til å konsentrere filmingen om
odde tider på døgnet, som etter midnatt,
når det var lett å komme borti ungdommer
som laget bråk. Ahzami var også skeptisk
til at Gulliksen sammenlignet Furuset med
Rinkeby, en drabantby i Stockholm som er
betydelig mer segregert og isolert fra storsamfunnet enn Furuset.
Day'n'night-gutta er en gjeng i slutten
av tenårene som driver med musikk, og
som var i kontakt med Gulliksen før han
måtte oppgi prosjektet. De uttrykte enda
større skepsis enn Sahar Ahzami. «Faktum
er jo at kriminaliteten på Furuset har gått
ned,» sa de. «Men i stedet for å stille spørsmål om hva dette kan komme av, spurte
han hvorfor guttene hatet politiet.»
Prosjektet på Furuset måtte altså skrinlegges, selv om ungdommene ikke hadde
noe personlig imot Gulliksen. Prosessen
har lært dem noe om deres rettigheter og
om mediesamfunnet. «Dumt at han tapte
så mye tid og penger på dette som det ikke
kom noe ut av,» sier en av dem. «Men vi følte
at vi gjorde det rette og det beste for oss.»
Barndommens grønne dal
En av de eldre på Furuset, som kjenner
til prosjektet, omtaler Tommy Gulliksen
som «en kjekk gutt som gjorde det litt
feil». Hadde han etablert tillit først, tilbrakt en del tid i miljøet uten kamera før
han begynte å filme, og forklart sammenhengen hvert innslag skulle inngå i, kunne
resultatet ha blitt annerledes.
Til oss forklarer Gulliksen at hans
motivasjon for å gjøre dette henger
sammen med at han er fra drabantby
selv og har jobbet på ungdomsklubb.
Han uttrykker en «kjærlighet for den type
miljø, ville tegne tidsbilder og ta med folk
til steder som de kanskje har meninger
om og inntrykk av, uten selv å oppsøke
sånne områder».
Etter de voldsomme demonstrasjonene mot Israels bombing av Gaza i januar
2009, dannet det seg et inntrykk i deler av
norsk offentlighet av at lignende opptøyer
kunne komme igjen når som helst, og at
situasjonen var temmelig eksplosiv hos
frustrert minoritetsungdom i dalen. «Det
stemte veldig dårlig med mitt inntrykk,»
forklarer Gulliksen, «så jeg hadde lyst til
å bli kjent med ungdom som befinner seg
ute i gatemiljøet».
Selv om Gulliksen inviterte ungdommene på Furuset til et oppklaringsmøte
der han forklarte sine intensjoner og hvor
de fikk lufte sine frustrasjoner, kom han
ingen vei der lenger. Han inviterte dem
også til TV2 for å se gjennom råstoffet,
men deres frykt for et nytt program med
lignende stigmatiserende effekt som det
gamle Brennpunkt-programmet, satt for
dypt. I stedet endte Gulliksen med å lage
et dokumentarprogram der rapperen Jessie Jones fra Haugenstua befant seg i forgrunnen, en ung mann med kriminell
bakgrunn som har fått muligheten til et
legitimt liv gjennom musikken.10
Det er mulig at ungdommene på Furuset, godt hjulpet av voksne rådgivere fra
sitt eget nærmiljø, var blitt kloke av skade,
og at Gulliksen ble et uskyldig offer for
deres høyst forståelige, men også dypt
inngrodde skepsis til mediene.
Det motsatte av Norge
En vesentlig dimensjon ved dalens stigmatisering, som verken ungdom eller voksne
på Furuset nevner, har å gjøre med forhol-
elektrisitet fra snorrette rekker av monstermaster ingen har bedt om å få fjernet.
Her er man på innsiden av modernitetens
nervenett.
Groruddalen er urban, og kanskje det
er derfor den egner seg så godt for innflytting. Det er ikke nødvendig med fire
Dalen fremstår som en hvit flekk eller
et svart hull i det nasjonale prosjekt
menneskene som bor i dalen, som langsomt er blitt fylt av lagerbygninger, godsterminaler, motorveier, søppeldynger og
snødeponier, der folk må finne seg i å leve
i et miljø der boliger, gjennomfartsårer og
industri blander seg.
Det arkitektoniske utgangspunktet
er kanskje ikke det beste. Noen av drabantbyene i dalen er bygget i tråd med Le
Corbusiers visjon om byen som hyperrasjonelt uttrykk for industriell effektivitet,
der gater og plasser er avskaffet til fordel
for bomaskiner og store, golde grøntarealer.11 Le Corbusier likte ikke gater. Han
likte høyhus. Det gjør formodentlig også
mange av dem som bor i slike hus, men
uavhengig av beboernes mening, passer
blokkene dårlig inn i den nasjonale norske
generasjoners botid for å bli akseptert som
innbygger på Veitvet eller Hellerud. Mange
av de første innbyggerne i de nye drabantbyene var innflyttere fra andre deler av landet. Dessuten flyttet mange ut fra de gamle
arbeiderbydelene, fra Vika og Enerhaugen
til Grønland og Grünerløkka, etter hvert
som de ble sanert eller ble for små. Det var
med andre ord et stort mangfold, og betydelig flyt i befolkningen, fra første stund.
Slik sett ligner Groruddalen mer på USA
enn på Tønsberg.
Grunnleggeren av Akers Avis Groruddalen Budstikke, Hjalmar Kielland, var
den som i 1960 fikk etablert stedsnavnet
Groruddalen som et ledd i en bevisst identitetsbygging. I et tilbakeskuende intervju i avisen han grunnla, sa Kielland nylig
Slik sett ligner Groruddalen mer på
USA enn på Tønsberg
grammatikken for gode lokalsamfunn.
Groruddalen er Norges mest moderne,
komplekse, urbane sted, og den har aldri
forsøkt å late som noe annet. Industrien
puster ut sine avgasser, tungtransporten drønner forbi, godsterminaler og
lagerbygninger breier seg over tusener
av kvadratmeter, og det synger av fersk
at det er «utrolig at det ikke ble alvorlige
konflikter», og tilføyer at «det var som om
folk tenkte: – La oss se hva vi kan gjøre
i fellesskap».12 Dette perspektivet har vi
ofte møtt i vår forskning, både blant første, annen og tredje generasjons groruddøler, blant bydelsbyråkrater, frivillige
dugnadsarbeidere, ungdom som henger
37
samtiden 1 • 2011 et lite stykke anti-norge
det til norskheten. Dalen fremstår som en
hvit flekk eller et svart hull i det nasjonale
prosjekt. Helt siden T-banen kom og blokkene skjøt i været, har Groruddalen tapt
praktisk talt alle politiske slag. Knapt en
eneste Oslo-politiker (Jan Bøhler er et
unntak) fronter interessene til de 160 000
38
samtiden 1 • 2011 et lite stykke anti-norge
ved Narvesen-kiosken og unge mødre i
barselspermisjon. En slik holdning, som
ikke benekter at det finnes problemer,
men forsøker å håndtere dem i stedet for
å reagere med aggresjon eller likegyldighet, er nesten fraværende i de store medienes dekning av Groruddalen.
vet minst like negative da som nå, selv om
dalen først i de siste tiårene har begynt å
vrimle av folk fra alle verdens hjørner.
Uavhengig av hvem som bor der,
representerer drabantbyene det stikk
motsatte av fjell og fjord. Ingen riksmedier eller kjendiser lager opprop mot
Først og fremst er Groruddalen en
gjennomfartsåre og et veikryss for
mennesker som har brukt sine føtter
for å komme seg bort fra sine røtter
Den mest plausible forklaringen på
skjevheten i medieblikket og politikernes likegyldighet overfor Groruddalen,
er at stedet representerer det motsatte av
Norge, nær sagt uansett hvilket nasjonalt
selvbilde man holder seg med. Selv om
det finnes store skogområder, turstier og
badevann både øst, vest og nord for dalen,
synes de dårlig når man befinner seg i bunnen av dalen eller langs t-banen. En og
annen enslig bondegård – man passerer
Nordre Lindeberg gård langs E6 mellom
IKEA og den nye Ahmaddiya-moskeen
– minner om dalens nære historie som
landsbygd. Men først og fremst er Groruddalen en gjennomfartsåre og et veikryss
for mennesker som har brukt sine føtter
for å komme seg bort fra sine røtter. Slik
var det allerede på 1970-tallet, og som vi
har vist, var stereotypiene om drabantbyli-
monstermaster her. Men det ville de heller ikke ha gjort om befolkningen utelukkende bestod av hvite. Til det er avstanden
til den nasjonale ikonografien for stor.
Som Mala Naveen formulerer det i romanen Desiland: «Høyblokkene på Grorud
strakte seg som grå dominobrikker mot
himmelen, snart ville dalen ligge i mørke
og forgjeves prøve å skinne om kapp
med sentrum.»13 Vel – slik situasjonen er
i dag, når dalen verken bysentrum eller
det nasjonale sentrum til anklene i stråleglans. Det handler om etnisitet og religion
akkurat nå, men på et dypere og mer varig
plan er blindheten overfor Groruddalen et
dobbelt uttrykk for Oslos klassedeling og
landets nasjonale identitet. Med sin kompromissløse urbanitet blir dalen straffet
for å være seg selv, nemlig et lite stykke
anti-Norge.
noter
1 Se for eksempel Anders Vassendens doktoravhandling
Flerkulturelle forståelsesformer : En studie av majoritets­
nordmenn i multietniske boligområder. Oslo: Institutt for
sosiologi og samfunnsgeografi, 2008.
2 Kent Andersen og Christian Tybring-Gjedde: «Drøm fra Disneyland». Aftenposten, 26/8–10.
3 Groruddalen: En reiseskildring. Oslo: Pax 2005.
4 Hansen, Thorbjørn og Anne Sæterdal: Ammerud I. Planlegging
av en ny bydel. Oslo: Norges Byggforskningsinstitutt, 1969.
Se også Hansen og Sæterdal: Ammerud. Oslo: Pax 1970.
5 Gammelsrud, Terje: «Stovnerrapporten». Sinnets helse, nr. 5,
1975.
6 Sitert fra Holen: Groruddalen, s. 110.
7 Den første var Aurora i Blokk Z, Oslo: Tiden 1966.
8 Toralv Trollbu: «Hvorfor tar vi avstand fra kritikken av Groruddalen?» Akers Avis/Groruddalens budstikke 31/8–79
9 Se f.eks. Christopher Nielsen: Homo Norvegicus. Oslo: No
Comprendo Press 2000.
10 Dokument 2: Gategutt, TV2, 22/11–10.
11 For en analyse, se Oddrun Sæter: Stedsblikk, stedsfortellinger
og stedsstrider, s. 124 ff. Doktoravhandling, Institutt for
sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo 2003.
12 Akers Avis Groruddalen 20/9–10.
13 Mala Naveen: Desiland, s. 279. Oslo: Aschehoug 2010.