Fetvisa -En gammel bygdebeskrivelse på vers om Fet prestegjeld fra 1740-årene Meddelt med opplysninger om forfatteren og miljøet av lagdommer Helge Refsum. Artikkelen er publisert i Rælingen –Trekk av bygdehistorien. Avskriften her er ved Hans Kristian Halvorsen-Monsrud I Nu taer jeg min Pen, Og sætter mig hen Med hannem en Stund at fordrive I Tanke han kand Med Heli’cons Vand Mit Sind en Forfriskelse give! II Jeg tænker mig om i Aarene som Gud har ladet for mig hendrive. Guds Forsyn mig tog Paa Armen og drog Fra første jeg kom til Live. Fra første jeg randt Af Rode jeg fandt, Guds Forsyn mig førte og ledte; Jeg skrøbleig Barn, Faldt tidt vel i Skarn, Men Gud mig dog Veien beredte. III Til Ære jeg gikk, Et Embede jeg fik, At jeg skulde Lammene føde. Gud selv mig det gav, Ey hadernes Stav, Til Hinder meg her torde møde Den Tid gikk forbi, De Aar vare ni, Som Jakobs ret sure og slemme, Da lod Gud mig see, at han dog min Vee Og Møie ei vilde forglemme. IV Gud skikked mig Bud, Jeg skulde gaa du Som Abram fra Ur i Chaldæa, Jeg skulde hengaae Med Jacob og faae En Rachel istedenfor Lea; Gud skyndede paa, Og bød mig at gaae, Før Hevnen sig der skulde vise; Til Zoar jeg gikk, Et Frelsested fik, Hvorfor jeg Gud evig skal prise! V I Østerlands Kant, Det Sted jeg da fandt Som skulde et Tilflugtssted være, For mine og mig, Som og redelig Os skulde og kunde ernære. Blant Floder og Fjeld, Der ligger det Gjeld Som Navnet af Feet monne bære; Jeg skulde did gaae, Som Hyrde og staae, For Gud, og hans Menighed lære. VI Jeg takker Dig, Gud! Som førte mig du Fra Kedars de mørke Pauluner; Din Ære jeg vil, Imens jeg er til, Udtone med Frydens Basuner! Lad Lykke og Roe, I Bøygde og Boe Formeres og daglig tiltage! Giv Ordet sin Kraft, Dets ædele Saft At vi udi Hjertet kan smage! VII O deilige Feet! Hvo dig haver seet Maa sig vel fornøiet befinde; Din deilig Prospect, Den har Overvægt, Og Prisen alene maa vinde! Naturen har lagt, Paa dig al sin Pragt, Da hun dig til Verden vil’ føde; Blant Rommerigs Gjeld, du haver det Held, At du er som Kjernen den Søde! VIII Dit agerfuld Land, dit løbende Vand, De grønne og lystige Fjelde Kan opvække Lyst I sorrigfuld Bryst Og aarsage Dagenes Ælde Hvor Øyet henseer, Naturen selv leer Og smiler med yndigste Mine. Hvo herved ey kand Forglemme paa Stand Den Sorrig, Som Hjertet kan Pine? IX Kand Fugle i Flok, Vel Snese og Skok, Naar de fare frem og tilbage To Ganger hvert Aar, om Høsten og Vaar Sig saa lade av dig indtage, At de ikke kand Omfare dit Land Hvor hastig de ene monne ile; Hva Under at man, Som Menniske, Kand I dine Fornøielser hvile? X Din Yndigheds Pragt, Naturen har lagt Imellem to rindende Floder, Som vander dit Land, Og pryder din Strand Med Tømmer av Østerdahls Poder. Naar deilige Vaar Udkjemmer sit Haar, Dig herlig begynder at male, Din blomstrende Eng, Som udpyntet Seng, Af mange Coleurer kand prale. XI Da Plovmanden gaaer Og Sæden udsaaer Af Bygget og Kornet det blanke, I Hjertet han leer, I Haabet han seer, Han Høsten mangfoldig skal sanke. Han ventr oppaa, At Elven skal gaae Og vande de tørstige Enge, At Græsset kand groe, Og fylde hans Loe, Det giver han Føde og Penge. XII Hva Glæde det er, At være saa nær, Naar Fisken av Elven opdrages, Naar Strømmen er streng, og Fisken i Fleng I Rysen og Mjæren indjages, Det giver jeg hver, Som Fiske har kjær, I Sindet ved sig at betragte! Af dybeste Vand Gaaer Fisken til Land Og fanges saa stille og sagte. XIII Den hvasse Abor Med Gjedden vel stor Tør kappes mot Strømmen at ile; Rødfjæring og Siig Opleder den Viig Hvor de sig paa Grunden kand hvile Den Baaspur saa fed, At fange vi veed Og sende til Herrernes Borde; Den Kongelig Mad vi har paa vort Fad Trods alle de salte Vands Fjorde! XIV Vel flere jeg kand Opregne paa Stand Som Glommen til os monne yde, Fra Øyeren op De løbe i Trop, Naar Strømmen begynner at flyde Naar Strømling og Fliir De samlede bliir Med Løver og Ruster at stimle, Naar Gørtz, Røyer og Mort Mod Strømmen gaaer fort Da Vandet af Fiske mon vrimle. XV Naar Braseb i Leeg Fremløber sin Streeg Og stimler til lønlige Stæder Er Rysen da sat, Og faaer den kun fat, Den vistnok sin Eiermand glæder, Blant Hundred i Tal, Han gaaer da i Val, Udleder de største og bedste I Ilen de gaaer Til han engang faaer De Gilde fra Byen til Gjæste. XVI Jeg nær havde stemt For flere og glemt At tale og skrive om Lagen; Den nydelig Fisk, Vi har paa vor Disk, Som kjæmper med Østers i Smagen. Den fede Karuds I Parker og Puds Fornøielig leger og spiller; Mon dette ey kand Bortdrive paa Stand De Sindet betyngede Griller? XVII Nu aabnes vor Fart Saa det har god Art Paa Glommens de stidige Vande; Nuy Elven bliir stor Som videste Hjord Og skjuler Lerbakker og Sande. Vi daglig kand see Paa Vandet sig tee Den seylende norske Sølvflaade. Den Guld i sig har, Og Sølvet vel klar, Som kommer vor Bymand til Gode. XVIII Her flyder i Tal Det Tømmer som skal Ved Strømmen og Øyeren lande, De Seyl hidser op For Vinden i Top Og føres igjennem de Vande; Bordbaader i Fleng Mod Elven saa streng Med Seylet og Aaren mon stride, Indtil de opnaaer Det Land de attraaer: Vor Sømand har Ondt nok at lide. XIX I Øyerens Vand, Adskilte fra Land Syv Øer vi tæller og fleere, Hvor Flora sin Seng I grønneste Eng Udpynter og herlig staferer. Naar Glommen ey vil For tidt tage til Men bliver ved Bredden at spille Lemfeldig og mat, Det blir da en Skat, Som mange Udgifter kand stille. XX Før Engen bliir bleeg, Naar Blomstret er veed Man Jaen er ferdig at lave, Hver passer da paa Sit Græs at nedslaae Og berge den herlige Gave Storr-Stakker i Fleng Paa høieste Eng Som spidsede Taarne ma n sætter Fornøie det kand Den seylende mand Og Koen om Vintren det mætter. XXI Da kjendes det bedst Paa Ko og paa Hest, Hva Fedmen ved Feet monne være, Naar Koen hvert Maal Kand fylde sn Skaal Sin Melk, Smør og Myse frembære. Er Hesten kjørt træt, Og udmattet stedet, Giv ham kun av Storren den fede, Han stille ey staaer, Naar andre de gaaer. At trække er han da tilrede. XXII Naaer Jaen er lagt Med Skjørua sagt Man Kornet i Hobetal fælder, Naar Ageren staaer Og bier paa Saar Naar Axet med Hovedet helder Med Glæde hvert Baand Optages i Haand Thi Toppen af Kornet mon bruse; Vor Høstmand han leer, Thi viastnok han seet At det udi Laden vil’ ruse. XXIII Naar Marken er tom, man seer da sig om Om Skoven og noget vil yde Af Ferskamad og Vilt; Dermed veed vi snilt Vor Stolpebods Væg at beepryde. Skjønt Rensdyret ey Vi seer i vpr Vey Ey Hjorter og Hinder her næres, En stegt Hare lell, Den smager os vel, Som tidt paa vort Bord kand frembæres. XXIV Den Tiur saa frek Med Riflen faaer Knek I Tæernes høieste Toppe. Urhanen sin Streg Med Hønen i Leeg I Stokker og Snarer mon hoppe. Den Jærpe saa snil, Graagaasen sa avild, Ja Brokfugl og Kramsfugler mange Vildanden saa vaer Og Rugden sa araer Med Skovduen veed vi at fange. XXV Naar Solen gaar bort Og Dagen blir Kort Naar Vintren Høsten bortjager Med Frost, Snee og Suus, Baghonen ved Huus Af Hoven til Ovnen vi drager. Da Samles vi smugt i Ære og Tugt Og os med hinanden mon fryde. For det Gud os gav Af Land, vand og Hav, Vor Tak vi til Skaberen yde. XXVI Bliir Kulden nu streng, Isflager i Fleng Vi seer da med Strømmen at føres, Som samler i Hast En Iisbro saa fast, Hvor baade kand rides og kjøres. Da Hesten maa frem For Slæden i Rem, Vi turer og farer til sammen, Enhver til sin Ven at samles egjen; Er det ikke Glæde og Gammen? XXVII Hver Bonde som vil Sin Hest lade til At kjøre Bord, Tømmer og Planker Mens Elven er fast, Han udi en Hast En Daler, tre, fire da sanker Hver kappes da om Sin Hov at faae tom Og den ind til Byen at føre. Fornøielig at See En Snes to a tre Paa Elven i Rader at kjøre! XXVIII Nu har jeg med Fliid Ved hver Aarets Tid Din Pragt og din Ynde afmalet, Og Deylige Feet! Jeg dig haver seet, Men dog ikke nok om dig talet. Det sidste jeg vil, Endnu lægge til, Som al din Lyksalighet pryder: Du altid har haft Guds Ords rene Saft, Som i dine Templer udflyder. XXIX O deylige Feet! Jeg dig haver seet Og dine Fornøielser fundet. Men Tiden var kort, jeg maatte gaae bort, Dit, hvor hen jeg aldrig har stundet. Men hvor jeg end er, Har jeg Dig dog kjær Jeg dig paa mit Hjerte dog bærer: Gud være din Løn, Det bliver min Bøn Til Graven mit Legem fortærer. XXX Og deylige Feet! Jeg Dig haver seet Man kand dig dog aldrig forglemme, Før Øyet blir lukt, Og Livet udslukt, Dit Minde min Længsel forfremmer! Derfore, min Pen! Føy dig nu kun hen! Lad Sindet om mulig nu hvile! At al min Attraa Kand derpaa udgaae Til Gud med min Forbøn at ile. XXX! Gud være din Soel! Gid Lærernes Stoel Ved Ordet lyksalig maa skattes! Gud lade dit Land, Dit Vand og din Strand Ey sine Velsignelser fattes! Gud lade hver Sjæl I dig leve vel Og Herrens Velgjerninger nyde, Indtil at de skal Blant Englenes Tal I Himmelen evig sig fryde! Amen. 2. Forfatteren ”Fetvisa” som den blir kalt i bygda er skrevet ned1 I Kallsboken for Fet og Rælingen av prost Bendix Christian Blom, som var sokneprest i Fet fra 1906 til 1919. Da Blom ble innsatt som prest i Fet Kirke den 14. oktober 1906 fikk han viseavskriften av den fungerende prost i Nedre Romerike, sokneprest i Skedsmo, Otto Ottesen, f. 1830 i Fet, sønn av sokneprest Otto Christian Ottesen, hvis far og bestefar hadde vært prester i Fet. Bestefaren, Otto Ottesen, som var født på Rødby i Lolland, var sokneprest i Fet fra 1791 til 1818. Bygdetradisjonen i Fet legger ut som forfatter til visa magister Peder Hjort som var sokneprest i Fet fra 1734-1738. Hjort var født i landsbyen Stenstrup på Fyen og sønn av 1 Gjengivelsen foran er nøyaktig etter Kallsbokens. presten Hans Gregersen Hjort og Helene Paulsdatter Boesen.2 Til sitt 12. år fikk han undervisning av ”brav Lærer” i sitt hjem, men kom deretter i 1713 inn på Nyborg skole og senere på Odense Latinskole. Han ble student da han var17 år gammel og tok like etterpå”Baccalaurie-Graden”, og teologisk attestas alt 26. september med karakteren laudabilis. I noen tidfortsatte han sitt opphold ved universitetet, men reiste så hjem for å øve seg i ”homiletikk”, samtidig som han ”gav undervisning til unge mennesker”. I 1721 drog han til Norge som huslærer i Kristiansand S. for stiftamtmann Lillienpalms barn. Hans svoger biskop Nyrop, som var gift med Elisabeth Kristine Hjort, kalte ham i 1725 til rektor ved Kristiansands Katedralskole, som den gang skal ha vært i et utrolig forfall. Og hjort har ikke hatt noen god tid der. Det kan være denne tid han sikter til når han i vers III sier: ”De Aar vare ni, Som Jacobs ret sure og semme”. Og strofen: ”Før Hevnen sig der skulde vise” er det vel ikke usannsynlig å tenke sig som myntet på den store ildebrannen i Kristiansand i 1734. I 1733 ble Hjort beskikket til sokneprest i Fet og ordinert av sin annen svoger, biskop Peder Hersleb den 26. februar 1734; jfr. vers IV-IV (sic.) I 1737 ble han sokneprest i Ullensaker i Øvre Romerike prosti, der han døde 15. juni 1765 og ble gravlagt ved Hovin kirke. Hjort hadde tatt avskjed fra sitt embete i Ullensaker 1 april 1762. Han hadde siden 1748 fått sin huslærer og svigersønn Johan Rasmus Brandt (1719-1795) til personell kapellan på grunn av stor og tiltagende skrøpelighet. Alt i 1761 var Brandt blitt utnevnt til sin svigerfars ettermann, men tiltrådte først i 1762. Fetsokningene vet å fortelle at Hjort likte seg dårlig i Ullensaker, enda kallet var økonomisk langt bedre og større enn Fet. Han lengtet tilbake til Fet som han ofte besøkte; jfr. vers XXIX-XXX. I 1745 avga Hjort den beretning om sitt embetsdistrikt som kanselliet hadde oppfordret til. En avskrift av denne finnes i Historisk Kjeldeskrift-Institutt i Oslo. Den ånder ikke av noen begeistring for Ullensaker tilnærmelsesvis den hyllest til Fet som visa er; men den vitner om god iakttagelsesevne. Men heller ikke sokneprest Peder Blegrafs svar på de 43 poster gir et så lystelig bilde av forholdene i Fet som Hjorts dikt. Som nærmeste granne til Prestegården, bosatt på Hov i Fet, hadde Hjort sorenskriver i Nedre Romerike Nils Lembach (1693-1750), som flyttet il Hemnes i Høland i 1748. Holbergs venn og beundrer Lembach var ikke bare selv en fremragende jordbruker og hagedyrker, og en inspirerende foregangsmann; men han ivret også for å spre praktisk opplysning og interesse for husflid mellom bøndene. Ove Malling forteller om Lembach i ”Store og gode Handlinger”, Kjøbenhavn 1783: ”tillige digtede han selv tvende simple og for alle fattelige Sange til Bondestandens Berømmelse og Vindskibeligheds Opmuntring”. 3. Fetvisa og bygdetradisjonen. Visa er trykt i bladet ”Romerike” 1922 nr. 19 og 25 (med en innledning av S.B. Refsum junior – nå professor i medisin ved Oslo Universitet, - og i ”Akershus” nr. 132, 12. november 1903 2 I et brev fra redaktøren av ”Fynsk Hjemstavn”, H.C. Frydendahl, Krarup, har jeg fått følgende opplysninger fra soknepresten i Stenstrup”- men mon det passer at Peder Hjort var søn af sogneprest Hans Gregersen Hjort og Helene Paulsdatter Boesen? I hvert Fald siger Embedsbogen her at Hans Gregersen Hjort var Dr. Peder Jespersens Svigersøn og i saa Fald kan Datteren jo ikke have heddet saaledes.”—Er det så, da er opplysningene om Peder Hjorts foreldre i Fets kallsbok, Ullensaker bygdebok og hos klokker Svendsen, som trolig er urkjelda for de to første, ikke helt sikre. ifølge opplysninger fra sokneprest V. Fliflet i Fet. Opptrykket i ”Romerike” er tatt fra Kallsboka. Derimot har det en viss interesse å jamføre viseteksten i Kallsboka med den som står i ”Akershus” i 1903. Stykket har overskriften ”Fets Yndigheder”. I den kortfattede innledningen opplyser den anonyme innsenderen at visa er skrevet for ”over hundrede aar siden af en Sogneprest til Fet, Egede”. ”I Selskaber hørtes denne Sang med malmfuld Klang fra de hærdede Bondestruber, og fra Børneflokken paa Legepladsen hørtes spæde og ubevidste strofer ”om det deilige Fet, hvo dig haver set”. Den vides kun opskrevet i en eneste Afskrift hos en Mand, der er udvandret fra Fet, hos hvem Nedskriveren haver været saa heldig at erholde den”. Det er flere trykkfeil i gjengivelsen i ”Akershus”. Versene III og IV har byttet plass, vers X mangler. Variantene har i det hele knapt større verd for tekstkritikken. Jeg tror at alt taler for at den avskriften som fins i Kallsboka er den beste vi har. Vers I og II har dog en form i Akershus-gjengivelsen som viker an del av fra Kallsboka: I. ”Nu taer jeg min Pen, Og setter mig hen For Tiden en stund at fordrive. I Tanker man kan med Guds Aands Bistand, Sit Sind en Forfriskelse give.3 Hva har du nu Lyst at beskrive? Løft Tankerne op til Himmelens Top. Lad Himlen dit Alting kun vide. II. Jeg tenker mig om i Aarene som Gud har ladet for mig henrinde. Guds Forsyn mig tog paa Armen og drog Fra første jeg da kom til Live. Fra første jeg randt min Føde jeg fandt, Guds Fingre mig førte og ledte. Jeg skrøbelig Barn, Faldt tidt udi skarn, Men Gud mig paa Veien forberedte”. (Visa kan synges på tonen ”Seterjentens søndag” av Ole Bull.) I vers 3=IV, linje 7, har Akershus-gjengivelsen ”Fristed”, Kallsboka ”Frelsessted”; vers XI, linje 7 ”Bo”, mens Kallsboka har ”Loe” t. eks. Likevel er det i vers XIV, linje 6, det riktige når det i Akershus-gjengivelsen står ”Lauer og Ruskler” mot ”Løver og Ruster” i Kallsboka. Her tror jeg en ubetinget må godta gjengivelsen i ”Akershus” som gir mening og stemmer med bygdemålet i Enebakk og Rælingen. ”Ruskle” = fisken acerina cernua. Visa skal også ha funnes i gamle håndskrevne visebøker, og ble sunget i selskaper helt til 1870-årene. Dvs. så lenge fetsokningene enda dyrket den tradisjonelle kakseselskapelighet med store lag etter de gamle nesten rituelle former. Tross mange forsøk har det ikke lykkes 3 Den etterfølgende linje: ”hva falder dig ind? Mit udmattet Sind!” må være falt ut under trykningen i Akershus. Red. anm. meg å få tak i noen av disse visebøkene eller den melodien sangen ble sunget på. 4 Høydepunktet i gildene skal ha vært når musikken, fele, klanett (klarinett) og håbøje (obo) satte inn med Fetvisa. Lærer Kr. Kvaal i Åkre krets i fet opplyser i et brev til meg: ”Et av de første årene (1878?) jeg var her i Fet, var jeg i et selskap med nogle ”fetgubber” og der sang de blant annet ”O, deilige Fet”. Disse gubber blev borte og jeg kunde ikke få spor på Fetvisa”. Kval husker at han har skrevet av visa i 1880-årene etter viseboka til gamle bruksfullmektig Otto Løchen i Lillestrøm. Men avskriften er kommet bort og viseboka som inneholdt flere viser på bygdemål også. Lærer Kvaal mener at prost Peder Egede som var sokneprest i Fet fra 1760-1780 kan mistenkes for forfatterskapet til visa. Egede hadde vært Grønlandsmisjonær og har diktet salmer. I følge et notat i Fet kallsbok av prost Blom, så slutter biskop Anton Christian Bang seg helt til den oppfatning at folkesagnet har rett når det tilskriver Hjort forfatterskapet. De faktiske holdepunkter i livsskildringene stemmer da også best på Hjort. De nokså generelle opplysninger om dikterens livsbane må presses en del for å passe på Egede, som folketradisjonen kjenner til, som den der bygde den store prestebolig på 20 rom. Det er ikkeutenkelig at Hjkort har skrevet visa etter at han kom til Ullensaker. Sammenlign versene XXIX-XXXI. 4. Fet i Hjorts tid. Til selve visa er det ikke så mange merknadene å gjøre. Den taler for seg selv om dikterens kjærlighet til bygda. Bygdemålet i Fet har satt så pass merker i visa at en får et føørstehånds inntrykk av umiddelbarhet tross det snørklete versemål. Dikteren selv er oppmerksom på at det nok kunne være mer å fortelle om Fet, som sant er; jfr. vers XXVIII. Versene VIII-XXI er vigd skildringen av det vakre og særmerkte landskap som det ses fra prestegården. De årlige oversvømmelsene i Øyeren er ennå av betydning for slåttebruket på de mange tusen mål ”øiland” som også i våre dager delvis ligger i sameie. De styres etter gamle bonderettsvedtekter. (Se dr. juris Kristian Østbergs artikkel).# Gårdene eier med ideelle andeler hver sine ”øierdeler”, som oppsitterne får bruksretten til hvert år i omgang etter at ”grannestemne” og oppmåling er holdt ute på øyene. Storren fra øyene er utmerket fôr, og denne slått gjør at selv de mindre gårdene i Fet og Rælingen som har ”øierdel” kan vinterfø en forholdsvis stor bøling. Her på øyene, som på grunn av oversvømmelsene er ubodde og ”husøie”, har mange levninger fra det gamle organiserte arbeidsliv i flokk holdt seg opp til vår tid. I hvileøktene kom ofte de gamle nesten glemte leiker og idretter til heder og verdighet. Storren blir som regel enten fraktet hjem på flåter eller i båter, eller kjørt til gårds på vinterføre, dersom øyene ikke hadde ”landbru”, dvs. 4 (Her er angitt en fotnote med tallet 1 i teksten, for øvrig den andre fotnoten med dette tallet på denne siden (17). Imidlertid mangler den i noteapparatet nederst på siden. Hans Kr.). # Artikkel i Rælingen Bygdebok bd. 1 om teigskifte på Rælingsøya og Fautøya. Artikkelen vil bli lagt ut på Historielagets hjemmeside sammen med en innledning og en oversikt over hvordan øyene dyrkes og drives i dag. Hans Kr. forbindelse med land. Storren ble satt opp ved fjøset i de ofte mønshøge ”storrjælma” (stakkene) ”raukene” som den dag i dag er så karakteristiske for Fet og Rælingen. Bestemmelsene i Eidsivatings-kristenrett om ”undir starru eða stràe” viser at bruken av storr (carex) som fôr er et gammelt trekk i gårdsbruket på Romrike. ”På feta” sies det om det grønne strandbeitet langs Øyeren. Versene XII-XVI gir et innblikk i den betydning ferskvannsfiskeriet hadde i eldre tider for Romerike. Enkelte gårder svarte sine offentlige avgifter i fisk. Fiskerettighetene var ofte skilt fra modereiendommene, og stundom tillagt utenbygds gårder, og ordningene ble fra og til tinglyste. Jakt og fangst har i eldre tid betydd en del mer enn nå er tilfeller for Romeriksbygdene. Sammenlign de meget utførlige opplysninger om jakt og fiske som Reier Gjellebøl gir i ”Naturlig og oeconomisk Beskrivelse om Høland Præsteield”, Kjøbenhavn 1771 og det Anders Heyerdahl forteller i ”Urskogs Beskrivelse”, Kristiania 1882. Saltvannsfisken og de moderne samferdsselsmidler har gjort den lokale fiskerikultur med ”fiskebrynner” og karussdammer, jfr. vers XV og CVI, til en sjeldenhet. Men enda har mange Romeriksgårder sine forfalne ”fiskebrynner” og karussdammer. Karussen (Cyprinus carassius) ble dog helst brukt som levende agn ved ”linefiske”. Denne kunne nemlig leve i mange dager i vannet med kroken i den store ryggfinnen. Øyeren er den av våre innsjøer som har den mest artsrike fiskefauna. Denne mengde av fiskearter har virket en likeså broket mangfoldighet av fiskeredskaper og fangstmåter. Med hensyn til den allsidige redskapskulturen på dette området tør det ha spilt inn at Romerike har stått i nært samband med kulturområdene både i nord, syd, øst og vest. Landskapet har også vært under innflytelse av fiskeriteknikken fra saltvannsfisket i Oslofjorden. Hjørt regner opp bare en brøkdel av alle de fiskemåter som har vært i bruk, verken ”katise”, ”vad” eller ”line” blir nevnt f. eks. Det ville vært helt uforsvarlig å bygge noe på at dikteren nevner så få fangstmåter og beskriver dem så lite utførlig. Fiskene har i visa de navn som ennå brukes i Fet, tillempet etter dansk rettskrivning. T. eks. rødfjæring = raufjøring = vederbuk, id, leuciscus idus; sik, coregonus lavaretus; blåspur = blåspol = asp, aspius aspius; løver = laue, aspius alburnus, jfr. ”laueleik”; røyer = røye, salmo alpinus; fliir = flire, abramis blica, gørtz = gjørs, lucioperca lucioperca; mort = murt, leucsius rutilus; brasen = brasme, abramis brama. Ferskvannsbiolog dr. philos. Hartvig Huitfeldt-Kaas har i et brev av 19. april 1932 velvilligs opplyst: ”ruster er vel muligens skrive- eller trykkfeil for ruskleholk = steinpurke (Mjøsa) = steinbit = acerina cernua”. Denne lille åbborfisk blir nå i Fet kalt ”ryssul”, ryssill eller ”rysskule”. Videre opplyser dr. Huitfeldt-Kaas: ”Strømling er et mig helt ukjendt navn. Da det vel betyr en fisk som opholder sig i strøm, ligger det nær å gjette på leusiscus grislagine = haslong = træl. Den ligner meget en liten smal mort”. – I så fall skulle dette være den fisk som i Øyerendistriktet vanligst blir kalt ”slomme”, ikke å forveksle med ”slom” = osmerus eperlanus, en laksefisk. Vers XVI har en lovsang til lagen = lakan, lota lota, som viser hvor nøye Hjorty har levd seg inn i bygdens matkultur. Vinterfanget laka anses fremdeles av de lokale skjønnere for den aller største delikatesse; sammenlign ordtaket ”legge lauk på lakan” = gjøre det som er godt enda bedre. ”Klubbefiske” laka er en yndet vintersport, og den blir fanget på mange måter; men utenfor det sentrale østland har lakan knapt mange beundrere før en kommer til Sverige. Sommerfisket laka derimot er ”blaut, gurmesmakin” og uspiselig. Derav skjellsordet ”laka”? (Sic). Lakarogn er god til kaviar. Oljen av lakaleveren hadde sin sikre plass som frost- og øyesalve m.v. i signekjerringapoteket. Lakan er vår eneste torskefisk i ferskvann. Skildringen av jakten, vers XXII-XXV, er mer snau. Haran (haren) har nok vært fanget i ”snuru” eller med stokk. Den spilljakt som er nevnt i vers XXIV har nok vært en herremannssport. Et bøsseskott har kostet for mye til at en bondejeger ville spandere det på en tiur. Og selv i de mer fremskredne Romeriksbygder har geværet neppe vært allemannseie på Hjorts tid. I 1810-11 var det en vond vargvinter på Romerike. Bøndene der sendte da flere henstillinger til Akershus amt om hjelp mot landeplagen. Dette resulterte i at amtet i en skrivelse av 24. november 1810 i samsvar med forslaget fra fogd Laurentius Borch i Øvre Romerike søkte Commissariats Collegiet om ”at foranstalte udsolgt blant Almuen en Quantitet Krudt og Blye for derved at afhjælpe den i Fogderiet herskende Mangel paa disse Articler”. Den 30. november meddelte Collegiet at det måtte ”ansees som rettest at de 8000 skarpe Patroner som ligge opbevarede paa det Ullensagerske Dragoncompagnies Telthuus, forblive der indtil videre til Militair Etatens Tienste; ligesom de ei heller i den nuværende Tilstand ville være brugbare for at anvendes af Almuen til den af velbemelte Amt anførte Hensigt, nemlig Udryddelsen af den betydelig Mængde Ulve som findes på Øvre Rommerige. Derimod er Collegiet villig til at foranstalte Udleveringen av n Quantitet Krudt av Aggershus Arsenal til bemeldte Brug, imod en moderat Betaling”. Det kan være litt underlig at Hjort slett ikke nevner rovdyrfangsten. De mange jaktmåter og redskap som ble brukt her, t. eks. taner, ulvestuer (jfr. P. Chr. Asbjørnsen: ”Han far sjøl i stua”), bjønnstokker, bjønnspjut, ulvekroker, sakser, drivjakter m. fl. syns å måtte være egnet til å friste en dikter til noen strofer. Reier Gjellebøl skriver da nokså utførlig om denne jakten. Men det høvde vel ikke å nevne rovdyrene i den idylliske skildringen som Hjort gir av Fet. Nå, Hjort nevner ikke elgjakten; og av vannenes herlighet glemmer han endog ”krævsen” = krepsen = potamobius astacus, som P.Chr. Asbjørnsen var den første til å føre inn i de norske kokebøker. P. Chr. Asbjørnsen er også den som først i en kokebok (Clemens Bonifatius: Fornuftig matstell) sysler videre med sørøstlandets fisker, dem også Hjort lovtaler. De hører jo hjemme opphvalig bare innen ”bondekulturen” i det sentraløstlandske område. Men tilbake til tiuren, den ble nok også på Hjorts tid gjerne fanget i ”fuglestokk” (sammenlign P. Chr. Asbjørnsen i ”Mathias Skytters Historier”, som er lagt til Romeriksbygdene Nittedal og Gjerdrum), ”snuru”, ”nett”, ”vippsnuru”, ”toppsnaru”, ”done”, ”bur” eller ”hov”. Hjerpen tør vel være blitt narret med ”lokkpipe”, som før var mye brukt. Bågå og pil har vel heller ikke vært helt lagt bort som jaktredskaper da Hjort bodde i Fet. Reier Gjellebøl vet så sent som i 1789 å nevne opp bågåemner. Jakten på ”ikkønn” (ekorn) bed ”butte” piler for ikke å ska skinnet til dyret, holdt seg jo helt til 1800-tallet på Romerike. Det var jakt eller kanskje helst guttesport med ”flissbågå”. Et par ordtak som er allkjente på Romerike i dag viser til bågån. De siste strofene i vers XXIV forteller at den nå så attrådde jakt på svømme- og vadfugl5på Øyene i Fet den gang og var kjent. Denne jakten som i våre dager er så populær mellom 5 Se Johan Vibe: ”Akershus Amt (1897) s. 57: ”Som en hvileplads, hvor adskillige af de rent arctiske vadere og svømmefugle standse, især om høsten, kunne nævnes de flade og græsbevoxede øer og halvøer i Øieren. Her byjegerne og har avfødt så bitre stridigheter om jaktrettighetene, ble i 1860-årene stundom drevet med kunstig ”lokkefaul” eller levende tamand i band i evjuene mellom øyene. Vers XXVI gir et lite bilde av den betydning vinteren hadde for samferdselen i Opplandsbygdene. Og vers XXVII viser den trelasttransport på vinterføre som senere har fått sitt varige litterære minnesmerke så realistisk i P. Chr. Asbjørnsens ”Plankekjørerne” og Øivin Ribsskogs ”Bønder i byvegen”. I vers XXVIII har Hjort skildret for oss tømmertransporten som den gikk for seg på Øyeren før dampskipene (”hjulbåta”) kom. Litteratur: Halvor Hovelmo: ”Skedsmo” I. H. Nesten: ”Ullensaker” I. ”Norsk Slektshistorisk Tidsskrift.” Anders Bugge: ”Gamle Norske Prestegårde”. Hartvig Huitfeldt Kaas: ”Ferskvandsfiskenes utbredelse og innvandring i Norge.” Professor A. W. Brøgger: ”Bidrag til bondesamfundets historie”. Romerike ættehistorielags årbøker. Dr. kuris Kristian Østberg: ”Norsk Bonderett”, bind II (1936), s. 72-77. H. Østermann: ”Nordmænd på Grønland”, bind 1-2. Kort biografi over Helge Refsum Født 1897 i Farsund, oppvokst på Romerike, død 1976. Norsk jurist og politiker fra Senterpartiet. Løytnant i Marinens indanturkorps 1919. Cand. jur. 1921. Sekretær i sosialdepartementet 1921-1926. En rekke stillinger som lærer Statens politiskole 1928-1939, ekstraordinær protokollfører i Høyesterett, dommer i Oslo byrett, statsadvokat i Nordland, Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane. Lagdommer Gulating lagmannsrett 1949-1966. indfinde sig jevnlig i august og september flokke af strandviber (især Tringa subarquata, Tr. Minuta og Tr. Alpina), samt sneppearter (af slægten Totanus), fremdeles Brushanen (Machetes), Sandløberen (Calidris), Strand-loen (Squatarola helvetica) og Langnæbben (Limosa lapponica), foruden mange andre vadere, samt flokke af forskjellige arter graagjæs og ænder. Øerne er ligeledes opholdssted for de forskjellige slags bekkasiner, og afgive et søgt jagtterrain, hvor blant andre den lille ”halv-enkelte bekkasin” (Gallinago gallinula) om høsten er talrig”. – Øyene ble den tid da gås og gåsefjær etter måten stod i pris brukt mye til gåsebeite. Fra 70-årene og utover var ”Øyerngjess” en ekstra fristelse på matseddelen på Oslo-kaféene. De mentes å ha viltsmaken. Denne ekstensive gåseoppdrett er nå forsvunnet fra de fleste bygdene på Romerike. Og gåsegjeterne (”Gåsehølingen”) med den, fast denne trolig gamle oppdrett på storgårdene i Romeriks-bygdene ennå forekommer sporadisk, men i andre former. Nobelkomiteens første varamedlem 1. januar 1952 - 27. juli 1965, deretter medlem 27. juli 1965 - 31. desember 1972. Ved siden av sine ansvarsfulle stillinger fant Refsum tid til å dyrke sine omfattende kulturhistoriske interesser. Han skrev en rekke artikler i norske og utenlandske aviser og tidsskrifter. Medforfatter i Sørum og Rælingen bygdebøker. I 1935 tok Refsum initiativet til Skigranskningsnevden der han var formann i ti år og aktiviserte lensmann landet rundt til å samle inn ski til skimuseet. Refsum var tildelt den svenske skiforenings gullmedalje, han var æresmedlem av The Ski Club of Great Britain og av Romerike historielag. I 1967 fikk han Skiforeningens æresplakett og i 1971 ble han tildelt Den islandske falkeorden og utnevnt til korresponderende medlem av Kungliga Gustav akademi. (Kilde Wikipedia)