Den norske stats medvirkning til bygging av fullskala CCS-anlegg
Notat fra ZERO om innhold og framdrift i arbeidet med snarlig realisering av et fullskala CCS- anlegg.
Dato: 1.4.14
Kontaktperson:
Gøril L. Andreassen, avdelingsleder petroleum og industri, [email protected], tlf. 99562669
0. Sammendrag
ZEROs forslag er at regjeringen utlyser en konkurranse om å få statsstøtte til å bygge et fullskala
CCS-anlegg innen 2020. Dette bør varsles i revidert nasjonalbudsjett og konkurransen bør lyses ut i
løpet av høsten 2014.
Det står et samstemt politisk miljø bak intensjonen om at den norske stat skal bidra med nødvendig
støtte slik at det blir realisert et fullskala CCS-anlegg innen 2020. Erfaringene fra de seneste årene gir
imidlertid grunn til bekymring for framdrift og gjennomføringsevne. På denne bakgrunn foreslår
ZERO et konkret opplegg som sikrer bygging av et fullskala CCS-anlegg innen den målsatte tidsfrist.
Formålet med et slikt fullskalaanlegg er både å gi direkte reduksjon i globale klimagassutslipp og det
er å bekrefte og videreutvikle relevant teknologi som kan anvendes for framtidige renseprosjekter.
Nødvendig støtte for å realisere et slikt prosjekt gis på bakgrunn av konkurranse mellom aktuelle
virksomheter.
Det skal ikke være avgjørende hvor et slikt anlegg bygges, men det er et selvstendig poeng at dette
gir grunnlag for videreutvikling av norske teknologimiljøer. Det er viktig at det globale arbeidet med
utvikling og bygging av CCS-anlegg mobiliserer teknologi- og utstyrsleverandører fra mange land. Et
fullskalaanlegg, finansiert av den norske staten, må betraktes som et avgjørende ledd i statlig støtte
til norsk utvikling av en teknologikjede for CO2-håndtering.
I dette notatet gir ZERO begrunnelse for at den norske stat forsterker og målretter sitt engasjement i
CCS-arbeidet. En peker på relevante kriterier som må legges til grunn for valg av utbyggingsprosjekt.
Foruten kostnadseffektiv CO2-fangst, må prosjektet ha størst mulig overføringsverdi til andre
framtidige renseobjekter.
Staten må ta et totalansvar for å utvikle transport- og lagerløsning. Dette innebærer behov for
innsats for å skape et internasjonalt lovverk som legger grunnlag for rasjonelle framtidsrettede
opplegg.
1. Enighet om at det skal bygges fullskala CCS
CO2-håndtering (CCS) er av flere, blant annet FNs klimapanel, trukket fram som en viktig
klimaløsning. For at CO2-håndtering skal lykkes som teknologi, forutsettes det at en rekke land satser
aktivt på teknologi- og kompetanseutvikling og utvikler prosjekter for CO2-håndtering.
Klimaforliket som ble inngått i Stortinget i 2012 markerer bred politisk enighet om at Norge skal satse
på slik utvikling av CCS.
2
Den nåværende regjerings mål, slik det kommer til uttrykk i regjeringsplattformen, er å satse bredt
på å utvikle en kostnadseffektiv teknologi for fangst og lagring av CO2, og ha en ambisjon om å
realisere minst ett fullskala demonstrasjonsanlegg for CO2-fangst innen 2020.
Et CCS-anlegg bidrar også til å støtte opp under regjeringens satsing på å sikre norsk
konkurransekraft (første satsingsområde i regjeringsplattformen).
Den forrige regjering understreket at ambisjonen om å bygge minst ett fullskalaanlegg innen 2020
skulle ligge fast selv om en skrinla det planlagte renseprosjektet på Mongstad.
Selv om de politiske ambisjonene har vært klart uttrykt og bredt forankret, har framdriften i
realisering av disse ambisjonene vært betydelig svakere enn en kunne ha grunn til å vente. Først ble
planene for å rense Kårstø skrinlagt, så ble tidsplan for fullskalarensing Mongstad forskjøvet – og til
slutt ble prosjektet skrinlagt. Testsenteret på Mongstad er i drift, og gir verdifull kunnskap, og nå er
det behov for å bygge fullskala CCS.
Gjennom høringene i Stortinget i januar og februar 2014 er det kommet fram mange synspunkter på
kostnadsanslag og framdrift i arbeidet med CCS i Norge så langt. ZERO er i denne forbindelse mest
opptatt av at en nå lærer av de feil som har vært gjort, slik at framdrift og kostnadskontroll med nye
prosjekter blir best mulig.
2. Ambisjonene må stå fast og tiltak for realisering må snarest settes i verk
Selv om Norge, på grunn av høy andel av fornybar energi i det totale energiforbruket, har relativt
lave klimagassutslipp fra energiproduksjon og industri, så er det viktig å understreke at Norge har
helt spesielle forutsetninger, interesser og forpliktelser til å stille seg i første rekke for utvikling og
bruk av CCS.
Norge har teknologiske og ikke minst økonomiske forutsetninger for å ta en ledende rolle på dette
området. De etiske og økonomiske aspektene ved framtidig produksjon av olje og gass på norsk
sokkel vil også avhenge av at man utvikler og tar i bruk forsvarlige løsninger for håndtering av de
klimagassutslippene som er forbundet med fossil energi. Det er naturlig at disse forutsetningene sees
som en forpliktelse til å bidra til løsning på en av vår tids største utfordringer.
Det er viktig at dagens politiske konsensus om ønskeligheten av norsk støtte til fullskala renseanlegg
ikke ”koker bort” i nye utsettelser og nye blindgater. Nå må intensjonene realiseres i samsvar med de
utsagn som er gitt. Noe annet vil være svært negativt for det globale klimaarbeidet og det vil stille
norske politikk i vanry.
3. Veien videre for CCS i Norge
Selv om Norge i utgangspunktet har gode forutsetninger for teknologiutvikling og finansiering av CCS,
er det et begrenset antall objekter som egner seg for bygging av slike fullskala anlegg her i landet.
For å sikre nødvendig framdrift og for å ha tilstrekkelig antall relevante prosjekter å velge mellom, må
man legge opp til en statlig støtte som gjør det attraktivt å melde sin interesse for å bygge et slikt
anlegg. En må også holde åpent for at det på bestemte vilkår kan være mest hensiktsmessig å bygge
det første anlegget utenfor Norge.
3
Formålet med støtte av et fullskala CCS-anlegg er selvsagt at dette skal bidra til reduksjon i globale
utslipp av klimagasser. Men enda viktigere for et fullskalaanlegg nå er at en tar i bruk og bekrefter
tilgjengelig teknologi på en slik måte at det fører til ytterligere forbedring av teknologien og at det
sannsynliggjør at det bygges flere fullskala renseanlegg i årene framover.
4. Tilstrekkelig støtte til det mest hensiktsmessige prosjektet
Dersom en skal nå målet om at den norske stat skal medvirke til at minst ett fullskalaanlegg blir
bygget innen 2020, må man ganske enkelt betale det som er nødvendig for at et slikt mål skal kunne
la seg realisere. Den mest kostnadseffektive måten å gjøre det på er å invitere potensielle prosjekter
til å beskrive hva de kan gjøre og hva det vil koste – og så velge det prosjektet som gir mest
utslippsreduksjon, har størst overføringsverdi til andre bedrifter og som gir mest relevant
teknologiutvikling i forhold til nødvendig støttebehov. Støtten må kunne inkludere både
investeringskostnader og driftskostnader. Det vil være fornuftig at utslippseier betaler en egenandel
for å sikre eierskap til prosjektet. Støtten til prosjektet må være tilstrekkelig til at utslippseiere ønsker
å gjennomføre et CCS-prosjekt.
Prosjekter som ønsker å delta i en konkurranse om statlig støtte kan først motta en begrenset støtte
til prosjektbeskrivelse og dokumentasjon av planene for bygging og framtidig drift av det aktuelle
anlegget. Slik ”forprosjektstøtte” bør gis til mer enn ett anlegg. Da vil myndighetene kunne sikre seg
et visst antall potensielle utbyggere/prosjekter som tar arbeidet med å utarbeide og levere en
gjennomarbeidet plan for realisering av et fullskalaprosjekt. Uten en slik to-faseprosess risikerer en
enten at få tar seg bryderiet med å utvikle et prosjekt, eller at man får dårlig gjennomarbeidede
prosjekter som innebærer risiko for stopp før de kommer til gjennomføring og drift.
Staten må ta et totalansvar for å utvikle transport- og lagringsmuligheter for CO2. Dermed er det ikke
sagt at staten skal drive eller eie alle bitene i et slikt system, men det er neppe påregnelig at andre
enn staten vil ta ansvar og kostnad med å få en løsning på plass. Transport- og lagerløsning bør kunne
gi mulighet for at også framtidige CCS-prosjekter i Norge og andre land kan ha mulighet til å benytte
seg av den. Staten bør ta det langsiktige ansvaret for CO2-lageret, dersom visse kriterier er oppfylt,
slik det er gjort i Canada.
5. Forslag til tidsplan
Det videre arbeid med å realisere fullskala CCS etter det opplegget som er beskrevet må sikres
framdrift gjennom en konkret timeplan. Først må regjeringen i revidert nasjonalbudsjett (RNB), som
legges fram i mai, varsle den prinsipielle framgangsmåten. I løpet av høsten 2014 må det utlyses
invitasjon til aktuelle virksomheter om å melde sin interesse og gi beskrivelse av sitt aktuelle
prosjekt. Endelig valg av et fullskala CCS-prosjekt som skal motta støtte bør kunne foretas innen
utgangen av 2015. CCS-prosjektet Boundary Dam i Canada ble planlagt og bygget i løpet av fem år,
hvorav selve byggingen tok tre år. Det viser at målet om et CCS-anlegg innen 2020 er mulig å nå med
denne tidsplanen.
6. Kriterier for konkurransen
Det må utarbeides et sett av kriterier for at et prosjekt skal være støtteverdig. Slike kriterier må være
bredt politisk forankret slik at rammebetingelsene er sikret langsiktighet og forutsigbarhet. Det er en
4
forutsetning for private investorer i inn- og utland at vilkår og støttenivå er forutsigbare uavhengig av
skiftende partipolitiske ”vinddrag”.
Nedenfor følger noen aktuelle kriterier og forutsetninger for norsk statsstøtte til et fullskala CO2
renseanlegg:
Det skal bygges et fullskala renseanlegg på basis av best tilgjengelig og relevante teknologi .
Anlegget må rense minst 300 000 tonn innen forpliktende tidsfrist.
Det skal legges vekt på at erfaringene fra det aktuelle anlegget skal kunne nyttiggjøres til
andre anlegg i lignende ”bransje”/type virksomhet - slik at erfaringene fra dette fullskalaanlegget har
størst mulig overføringsverdi til senere prosjekter.
Utbygger som kan dokumentere deltakelse fra norske teknologimiljøer/leverandører vil bli
foretrukket. Statlig støtte til et slikt anlegg må sees på som siste ledd i en norsk
teknologiutviklingskjede. CCS-arbeidet er tjent med at flere land og fagmiljøer arbeider parallelt. En
slik intensjon om norsk deltakelse gir en stimulans til norske fag- og teknologimiljøer om å forsøke å
være kvalifiserte bidragsytere blant flere internasjonale deltakere i CCS-arbeidet.
Det gis prioritet til anlegg som har eksisterende utslipp, eller til utslippskilder som vil bli
etablert uavhengig av støtte til renseanlegg. En bør ikke bygge en utslippskilde som ellers ikke ville bli
bygd for å få et hensiktsmessig renseobjekt.
Industrielle prosessutslipp som ikke kan elimineres gjennom overgang til fornybar energi bør
vies spesiell oppmerksomhet ved valg av renseobjekt som skal motta støtte.
Norsk statsstøtte til etablering av et fullskalaanlegg, enten det bygges i Norge eller i utlandet
skal ha et slikt nivå at anlegget blir realisert, men det skal ikke gi slike fordeler til utbygger at det
framstår som ulovlig statsstøtte.
Det må sannsynliggjøres at CO2 fra anlegget kan transporteres i rør eller på annen måte fram
til en varig lagerplass.
Under ellers like forutsetninger vil den som klarer å realisere prosjektet med lavest mulig
støttebehov fra den norske stat raskest mulig, bli valgt som første prosjekt.
Utbygger er ansvarlig for planlegging, bygging og drift av fangstanlegg. Det settes
milepælskrav for gjennomføring av prosjektet slik at en sikrer framdrift på tidsplan. Utbetaling av
midler skjer etter nådde milepæler.
I arbeidet med endelig utforming av kriterier og regelverk for støtte til fullskala CCS-anlegg må det
tidlig avklares hvilke handlingsrom som foreligger innen for rammen av EØS-avtalen og relevante EUdirektiver. Selv om arbeidet med Mongstad-anlegget ga avklaring på en del slike spørsmål, vil andre
måte å gjennomføre støtten på kunne reise nye behov for slike avklaringer. Norge og EU burde ha
felles interesser av at realisering av en lenge formulert intensjon om fullskala CCS i Europa lar seg
realisere.