1. No category

Oslo tingrett
Boks 8023 Dep.
0030 Oslo
01.03.2012
STEVNING
TIL
OSLO TINGRETT
Saksøker:
Steingrim Wolland, 3 Edgehill, 6 Mill Road, Eastbourne, East Sussex BN212LY
UK
Saksøkt 1:
Jens Chr. Bachke, Økokrim, Postboks 8193 Dep. 0034 Oslo
Saksøkt 2:
Arnt Angell, Økokrim, Postboks 8193 Dep, 0034 Oslo
Saksøkt 3:
Staten v/Justisdepartementet, Boks 8012 Dep, 0030 Oslo.
~
Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten, Boks 8012 Dep, 0030 Oslo
Saken gjelder:
Injuriesak, krav om erstatning.
(XX!ex!!!
1. Prosessformalia
Saksøkte 1 og 2 er ikke å finne med adresse i offentlig tilgjengelig register, men begge er ansatt i
Økokrim. Formodentlig har begge hemmelig adresse.
Saksøkte nr. 3 er saksøkt som ansvarlig for Økokrims virksomhet, og arbeidsgiver for 1 og 2.
Det er gitt søksmålsvarsel etter tvistelovens § 5-2. Saksøkte l og 2 har avvist kravet, mens nr. 3 har
svart at man trengte mer tid, uten å opplyse om hvor lang utsettelse man ønsket. Opprinnelig frist er
overskredet med tre uker, og søksmål tas derfor ut direkte. Kopi av korrespondansen vedlegges.
Bilag l: Søksmålsvarsel til de saksøkte, datert 27.01.12. (5 sider)
Bilag 2: Svarbrev fra saksøkte l og 2.
Bilag 3: Svarbrev fra saksøkte nr. 3.
Saksøkte 1 og 2 har opplyst at man villa seg representere av Regjeringsadvokaten, hvilket er lagt til
grunn i stevningen.
Søksmåls tas ut direkte for tingretten i medhold av tvistel. § 6-2, 1. ledd, litra b).
2.
De rettsstridige forhold
2.1
Jens H. Bachke
Saksøkte nr. l, skrev den 9. mars 2010 en siktelse mot blant andre undertegnede. Siktelsen er på
flere punkter direkte uhederlig og kun basert på Bachkes egne oppdiktede beskyldninger.
Bilag 4:
Kopi av siktelse, datert 9. mars 2010.
Siktelsen er skrevet i den hensikt å danne et grovt uriktig grunnlag for at tingretten skulle treffe
avgjørelse om ransaking og beslag hos meg. Basert på de usanne beskyldninger, avsa også Oslo
tingrett kjennelse om ransaking og beslag. Det er altså uttrykt ikjennelses form at beskyldningene
er «egnet til» å skade mitt omdømme, jf. Strl. § 247.
I siktelsens post 1, påstår Bachke at jeg skal ha «forledet Dnb NOR BankASA til å yte dem et lån
på 8 300 000 kroner til kjøp av eiendommen gnr. 53, bnr. 40 og 171 i Hurum kommune, ved å gi
uriktige opplysninger om inntekt, gjeld, antall kreditorer og størrelsen på kreditorenes krav. De
oppga videre uriktig at eiendommen som skulle belånes skulle brukes tilfelles boligfor de to
låntakerne» .
Det finnes absolutt intet grunnlag for den usanne beskyldning. Jeg hadde aldri vært i kontakt med
banken om dette tema og aldri sendt inn et dokument til banken. Det finnes ikke et eneste vitne som
påstår noe annet, og ikke et eneste dokument som sannsynliggjør noe annet. Beskyldningen her i sin
helhet diktet opp av saksøkte nr. l, Jens Bachke.
Faktum er, og det både var og er Bachke kjent med, at første gang jeg hadde befatning med
lånedokumenter, dvs. pantobligasjon og gjeldsbrev som jeg undertegnet, var nesten to uker etter at
lånet var innvilget av banken. Forut for innvilgelsen av lånet var det ingen kontakt mellom meg og
banken.
Bachke har ikke engang tatt seg bryet med å undersøke hvordan banken kom i besittelse av de
falske og uriktige dokumentene. Heller ikke har han undersøkt hvem som har sendt eller levert dem
inn, og heller ikke hvem som har tatt i mot disse i banken. Det skal bemerkes at lånesøknaden med
usanne og tildels absurde opplysninger ikke engang er undertegnet. Det er opplagt at Bachke og
Økokrim i det minste burde etterforsket grundig hvem som har laget dokumentene og hvordan
banken er kommet i besittelse av disse. I lånesøknaden - med ukjent opphav - heter det sågar at
«sokkeletasjen» er utleid, til tross for at det fremgår av vedleggene til søknaden at eiendommen ikke
engang har kjeller! Dette viser at banken enten ikke har lest lånesøknaden eller vedleggene, eller så
er lånet innvilget av andre grunner. Dette forhold alene burde jo foranlediget etterforskning mot
banken og dens ansatte, men ingenting er gjort. Dette er i seg selv grovt forsømmelig av Bachke og
Økokrim, og forholdet inngår i aktsomhetsvurderingen.
I en annen siktelse av samme dag, har Bachke diktet videre.
Bilag 5: Kopi av siktelse 2, av 9. mars 2010.
Det mest påfallende med denne siktelsen er, at Bachke beskylder meg for overtredelse av strl § 270
og 271, mens hans beskrivelse av den påståtte medvirkning ikke omfattes av gjerningsbeskrivelsen i
straffebudet. Det fremgår av siste avsnitt av siktelsen at det jeg bebreides er «å stille sin klientkonto
til disposisjon» og å ha hatt «møter på hans kontor». Det er hevet over enhver forstandig tvil at både
det å stille sin klientkonto til disposisjon og ha «møter», ikke er straffbart. Tvert i mot er begge
deler nødvendige forutsetninger for å drive advokatvirksomhet. Hva skulle man ellers med
klientkonto om ikke denne skulle disponeres for klientmidler? Man plikter å benytte separat konto
for klientmidler.
&_
Det er forresten også noe Bachke har diktet opp at det - i tilknyttet transaksjonene i siktelsen fant
sted «møter». Det var ett eneste møte, og siktelsen knyttet til denne transaksjonen, post l a, er
omsider frafalt.
Siktelsens post l a
Her har Bachke - stikk i strid med såkalt fornærmedes forklaring - skrevet at «Magne Thorset
mottok ikke bildene.» Beskyldningen savner ethvert saklig grunnlag, og er isin helhet diktet opp av
Bachke selv. Thorset har i sin forklaring sagt det motsatte.
Jeg er ikke i besittelse av anmelderen Magne Thorsets to forklaringer, men det går frem av denne at
det er vesentlige avvik mellom anmelderens forklaring og Bachkes beskrivelse i siktelsen.
Videre fremgår det av forklaringene, at Thorset ikke hadde noe å bebreide meg, og dessuten at hans
motiv for å anmelde forholdet til politiet, var at hans revisor hadde mast på ham om det.
Saksøkte nr 1 har en lovbestemt plikt til å undersøke disse forholdene,
herunder å straffeforfølge eventuelle overtredelser, jf strl. §§ 118 og 120. Såvidt vites er absolutt
ingenting gjort.
..
. Det provoseres fremlagt samtlige forklaringer fra anmelder, Magne Thorset.
,.Saksøkte nr 1 har hatt nesten to år på seg til å korrigere siktelsen for de usannheter som han selv har
--funnefpå. Avsiktelseafremgår det fortsatt at jeg skal ha medvirket til bedrageri gjennom «møter»
_på mitt kontor. Det er som nevnt ren løgn, og så sent som imøte i tingretten nektet Bachke å svare
'~påhvilke møter som han har nevnt i siktelsen. Dette ble protokollert, og protokollen vil bli fremlagt
senere.
"Det er snart to år siden jeg første gang krevde rettelse av siktelsen, og dette ble inngående forklart.
1_,
I
Bilag li:
Kopi av e-postkorrespondanse, 7. april- 20. mai 2010. (Omvendt kronologisk).
Det er etter dette tidspunkt utelukket at Bachke kan ha opptrådt med tilstrekkelig aktsomhet, når han
har fortsatt å spre usanne beskyldninger mot meg. Bachke pliktet å korrigere siktelsene så raskt som
praktisk mulig.
.
Siste mail fra meg ble stående ubesvart ifire og en halv måned, og i oktober tok jeg opp tråden
igjen. Jeg forsøkte å få fortgang isaken, og tilbød bl.a, saksøkte å ta frivillig innsyn i relevante
dokumenter på min datamaskin. Det var ikke interessant, og det kan vanskelig forstås annerledes
enn at man direkte ønsket å ha en langvarig sak gående. Det bemerkes at halvannet år senere har
ikke man ikke fått innsyn idokumentene.
Bilag 7:
2.2
Kopi av e-postkorrespondanse, 4. oktober - 14. desember 2010.
Arnt Angen
Saksøkte nr. 2 har den 10. januar 2012 underskrevet en tiltalebeslutning som inneholder en direkte
usannhet.
Bilag 8:
Kopi av tiltalebeslutning av 10.01.2012.
I tiltalen påstår Angell, side 2, 3. siste avsnitt:
~
«Wolland og Gauksheim undertegnet på dokumentene som ble sendt banken til tross for at
opplysningene som ble gitt i lånesøknaden ikke samsvarte med de reelle forholdene.»
Angell påstår her at jeg har 'undertegnet på dokumentene - bestemt form flertall- til tross for at
opplysningene i Iåneseknaden var uriktige.
Den alminnelige leser gis inntrykk av at jeg har undertegnet og sendt inn lånesøknaden med bevisst
uriktige opplysninger. Angell må vite at dette savner ethvert grunnlag, jf ovenfor.
Tiltalebeslutningen er offentlig fra den er forkynt for tiltalte, og beskyldningen er således fremsatt
offentlig.
Etter mitt søksmålsvarsel, korrigerte AngelI tiltalebeslutningen på bagatellmessig vis. Dette har han
også gitt uttrykk. for i massemedia
Bilag 9:
Kopi av tiltalebeslutning av 2. februar 2012.
Dagen ettet, 'den 3:Iebruar 2012,'ble jeg oppringt av Finansavisen, som var blitt kjent med tiltalen.
Finansvisen publiserte en artikkel med beskyldningene mandag den 6. februar.
(Bilå~!
Kdpi av Finansavisen, 06.02.2012, side 1,8 og 9. Ettersendes.)
...
Det Angell fortiet overfor meg, var at han samme dag som han skrev første tiltalebeslutning, den 10.
januar 2012, skreven påtaleunnlatelse mot Christer Tromsdal, for akkurat samme forhold.
Bifag ·10:-'
~ Jl"iJ
:Kopi av påtaleunnlatelse
.....
'
I
av 10.01.2012
...
(for ordens skyld nevnes det at Tromsdal ikke har akseptert påtaleunnlatelsen)
Her fremgår det, side l nederst, at Angell egentlig mener at Tromsdal var den som utførte
forfalskningene som ble sendt banken:
«Han utarbeidet falsk lønnsslipp, falsk kopi av selvangivelse, fiktig kjøpekontrakt og lånesøknad,
samt at han fremskaffet en uriktig låne- og verditakst. Han mottok betalingfor medvirkningen.»
Jeg antar at dette er korrekt. Men Angell valgte å skjule dette itiltalebeslutningen mot meg, og
tiltalen fremstår derfor som en beskyldning om at
har sørget for eller medvirket til
forfalskningen og innsendelsen av de falske dokumenter.
ru
Det finnes absolutt ingen aktverdig grunn til å skrive gjerningsbeskrivelsen forskjellig i
påtaleunnlatelsen mot Tromsdal, og itiltalen mot meg.
Selv etter at jeg varslet søksmål, valgte Angell å offentliggjøre tiltalen uten de nødvendige rettelser.
Heller ikke orienterte han meg om påtaleunnlatelsen, til tross for at han må ha forstått at dette hadde
stor betydning for hvordan tiltalen fremsto overfor den alminnelige leser, som i dette tilfelle mest
sannsynlig var først massemedia, og deretter allmennheten.
Tiltalen er bevisst utformet slik at den gir inntrykk av at min rolle fremstår som vesentlig mer
uhederlig, enn han selv helt åpenbart mener. Det er klart at om Angell hadde utformet tiltalen itråd
med påtaleunnlatelsen, så ville det klart fremgått at tiltalen mot meg,kun er basert på at jeg har
undertegnet en fiktiv kjøpekontrakt, formodentlig laget av Tromsdalog/eller adv. Stian Færgestad.
€i
·
..~.
I politidokumentene finnes det ikke ett eneste holdepunkt-for at jeg noensinne har hatt befatning
med Tromsdal, hatt noen som helst kjennskap til hvilke dokumenter som ble levert banken forut for
låneinnvilgelsen. Ingen vitner hevder det og ingen dokumenter tilsier det. Tekniske bevis er til min
fordel. Absolutt ingenting understøtter beskyldningene i tiltalen.
Sannhetsbevis etter strl. § 249 nr. 1 er helt utelukket.
Det skal også nevnes at tiltalen bevisst er utformet vagt, slik at det selv for innvidde, dvs. meg selv
og<mln'advokat, er svært vanskeHg'å skjønne hva jeg bebreides i relasjon til strl. § 270 jf. 271. Det
er selvsagt ikke straffbart å bli lurt til å undertegne en fiktiv kontrakt. Det merkelige er at Angell har
utformet denne insinuant, og uten å påstå noen bestemt kunnskap, hvilket jo er avgjørende for
bedømmelsen av mulig forsett eller grov uaktsomhet. Insinuasjonen fremkommer i tilknytning til at
fiktiv kontrakt ble undertegnet av meg, ved de tre små ordene «til tross/or» (at opplysningene ikke
stemte med de reelle forholdene).
Leset man tiltalen meget nøye, og har greie på strafferett, så vil man måtte komme til at den ikke
inneholder en gjerningsbeskrivelse som er forenlig ved § 270/271, fordi det ikke påstås verken
hensikt eller medvirkning, ei:heller noe om kunnskap om at kontrakten ikke avspeilet reell
kjøpesum/parter. Det som er avgjørende i denne sammenheng er hvordan tiltalen blir oppfattet av
«den alminnelige leser», og det har man fått et godt uttrykk for gjennom gjengivelsene i media.
(Dog etter iherdige korrigeringer fra min side.
A:ngell har likevel forsterket beskyldningen ved å fremheve i intervju med Sortlandsavisa, at han er
oni straffeskyld.' Også her unnlot han å nevne Tromsdals rolle.
dve'rbe\'isi
'YIf)~~1 \.
'
.. "
':11'\ \.
'.-'
. ': ,
Bilag 11: Kopi'avSortlandsavisa,
S, februar 2012, side 1 og 6-7.
Det er ikke avgjørende men jeg antar at også Angen, i likhet med sine kolleger i Økokrim, har den
rettsoppfatning at det er straffritt å undertegne uriktige dokumenter, som man tror er korrekte.
Økokrim har ikke engang har siktet Ole Aunaas som selv lånte et mer enn dobbelt så stort beløp i
samme bank,'i samarbeid med Tromsdal/adv. Færgestad og med samme takstmann. Jeg legger her
til grunn at Økokrim ikke varierer sin rettsoppfatning fra sak til sak, og ikke tiltaler etter
forgodtbefinnende.
Vitne: Ole Aunaas.
Vitnet vil bli innkalt fra denne side.
Det provoseres opplyst om Angell og/eller Bachke har vært eller er påtaleansvarlig i den saken?
Siktelser/tiltaler i den aktuelle saken provoseres fremlagt:
Det hører med til historien at det påståtte lånebedrageri som jeg er tiltalt for, av Økokrim er splittet
opp i flere forskjellige saker. En sak mot meg og Hagen/Gauksheim, en sak mot ansvarlig
oppgjørsadvokat Stian Færgestad, en sak mot takstmannen, og en sak mot Christer Tromsdal. Så
vidt vites med forskjellige gjerningsbeskrivelser - og vitner - i samtlige saker.
Siktelser og tiltaler i samtlige øvrige saker provoseres fremlagt.
Siktelsen i samme sak, jf bilag 4, er skrevet av saksøkte nr 1, Bachke. Her ble jeg av beskyldt for
også å ha 'begått dokumentfalsk. Til tross for at det aldri kan ha fremstått som sannsynlig at jeg
skulle ha forfalsket min egen underskrift, og i særdeleshet at det må ha vært klart for både Bachke i
s
snart to år at det sannsynligvis var Tromsdal som hadde begått dokumentfalsket, har Bachke aldri
bryddsegom å endre siktelsen. Dette pliktet han selvsagt å gjøre straks, Siktelsen er fortsatt ikke
korrigert.
Saksøkte nr 2, Angell, har ikke tatt ut tiltale for dokumentfalsk. Jeg har ikke mottatt ett eneste ord
fra verken Angen eller Bachke om at siktelsen mot meg på dette punkt er henlagt. Det var som
nevnt tilfeldigheter som gjorde at jeg ble kjent med at ihvertfall Angell egentlig mener at det var
Tromsdal som har begått dokumentfalsket.
Siktelsene har versert i ting-, lagmanns- og Høyesterett, og først etter at man har klart å hindre at jeg
fikk prøvd om det var skjellig grunn til mistanke mot meg, gidder man å fjerne beskyldningene mot
meg som man altså er overbevist om er sanne, jf påtaleunnlatelsen mot Tromsdal.
Det er åpenbart at dette bryter med de saksøktes embetsplikter, og er et like åpenbart brudd på min
rett til vern for mitt omdømme, og min rett til uskyldspersumsjon etter EMK. En annen ting er at
det fremstår som at man bevisst fører domstolene bak lyset, idet domstolene jo må antas å legge til
~'at
siktelsene i det minste er uttrykk for en oppriktig overbevisning om sannsynlig skyld.
De saksøkte provoseres til å opplyse om på hvilket tidspunkt det siste gang fremkom opplysninger
som dannet grunnlag for konklusjonen i påtaleunnlatelsen, om at Tromsdal var den som forfalsket
dokuiiientene.
2.3'
'Økokrim - Staten v/justisdepartementet
&tateB§<ans~k 'b~ere~:
på arbeidsgiveransvaret, jf. Skadel § 2-1. Begge de to saksøkte er ansatt i
"
.1.i.
staten>:
'. \.. ...
"'1,1"
.. '
'.
',,'
,",-<,-
......
,
f,.
3: .:, o 'Kort om'noen' rettslige
~
\
,.'
•
spørsmål.
~'... ,
Min rett til vern for mitt omdømme er vernet etter EMK art 6, 8 og 10, og strl. § 246 og § 247 må
selvsagt tolkes slik at de harmonerer med dette. At jeg har rett til å få prøvd saken for domstolene
fl'emg'åi·uttrykkeIig av EMK art 13,
For ordens skyld nevnes det at jeg selvsagt anerkjenner de saksøktes rett til å straffetiltale meg, men
det kreves en betydelig grad av aktsomhet. Slendrian og uhederlighet er her som ellers ilivet både
erstatningsbetingende og forbundet med straffansvar. Det gjelder ingen blancofullmakt for ansatte
staten, ei heller i Økokrim.
.
Det er helt opplagt at de påklagede utsagn fra hhv. Bachke og Angell rammes av
gjerningsbeskrivelsen i strl. § 247, men det kreves dessuten at beskyldningene er rettsstridige. Er de
det, er saksøkte nr. 1 og 2 erstatningsansvarlige etler skadel. § 3-6, mens nr. 3 som nevnt er
ansvarlige etter § 2-1.
Det påstås ikke straff i nærværende sak, selv om det absolutt hadde vært på sin plass, ikke minst
fordi strl § 248 fastsetter straffeskjerpelse for ærekrenkelser fremsatt mot bedre vitende,
Selv om det ikke påstås straff, reguleres forholdene av straffelovens kap 23.
Man kan se helt bort fra at det kan føres sannhetsbevis for beskyldningenes sannhet, jf strl. § 249 nr
1, noe som ellers normalt ville vært ansvarsbefriende. Det eneste relevante alternativer strl. § 249
nr 3, som fastsetter en aktsomhetsnorm for saksøkte nr. 1 og 2. Disse to har forsåvidt vært «pliktig»
til å uttale seg, men plikten går ikke lenger enn å være sannferdig og aktsom. For å unngå
straffansvar for en usann ærekrenkelse må det «godtgjøres at han i enhver henseende har vist
6
tilbørlig aktsomhet.» Det er en streng aktsomhetsnorm, og bevisbyrden er på Bachke og Angell. Det
er etter gjeldende rett klart at det ikke gjelder noen mildere norm for å slippe erstatningsansvar, enn
for å slippe straff.
Det bemerkes at både Bachke og Angell har et selvstendig ansvar for fremsettelsen av de aktuelle
beskyldninger, uten hensyn til om de skulle anføre at det er noen andre som har skrevet de aktuelle
dokumenter eller liknende.
Det-anmodes om fritak for rettsgebyr, jf Rettsgebyrloven § 5 og Rettshjelplovens § 19, 1. ledd.
Dette kan domstolen selv beslutte. Jeg er uten inntekt og formue, hovedsaklig takket være de
saksøkte. Saksøkte nr 3 har undergitt meg berufsverbot. Min advokatbevilling er suspendert fordi
jeg skylder penger, og det har vært umulig for meg å søke jobb så lenge jeg er undergitt løgnaktige
siktelser, og det er saksøkte nr. 1 og 2 sitt ansvar. Jeg finner det på denne bakgrunn grotesk å skulle
bli avkrevd gebyr til saksøkte nr 3, for å få avgjort mine den Europeiske
menneskerettighetskonvensjonen. (Jeg skal også bemerke at de to knektene som har gjort helt andre
ting enn det de plikter i jobben, øyensynlig får gratis advokat av staten. Uten behovsprøving,
antagelig.)
...-t- ...•
4.
Påstanden - erstatningskravet.
Det kreves i denne sak kun erstatning for de rettsstridige beskyldninger. Erstatning for den
urettmessige forfølgning, kommer senere i separat sak.
~
Selv om det ville vært vanskelig å gi en noenlunde sannferdig beskrivelse av hvajeg skal ha foretatt
meg'I de to konkrete saken, og samtidig få dette til å harmonere med de aktuelle straffebud, ser jeg
ikke-helt bort fra at det kunne la seg gjøre å skrive siktelse/tiltale som er ansvarsfri. (Hvis det var en
legitim målsetting. ) På et vis blir det avviket fra en slik hypotetisk siktelse/tiltale som representerer
det erstatningsbetingende forhold, og hvis skadefølge skal erstattes.
DnB innga anmeldelse imars 2008. Ingenting skjedde før imars 2010, ogjeg ante ingenting før
siste dag imars 2010. Fra det tidspunkt jeg ble kjent med siktelsene har jeg vært avskåret fra å søke
rtoen kvalifisert stilling. Jeg har forsøkt å få domstolene til å ta stilling til om det idet hele tatt er
gninnlag for skjellig grunn til mistanke, men det er blitt nektet. Høyesterett fastslo før jul at det
hadde jeg ingen rett til. Dette er et så åpenbart brudd på EMK, jf art 6,
8, 10 og særlig 13, at det er pinlig. Jeg skal bare kort nevne at klagen til EMD er under utarbeidelse.
Poenget i denne sammenheng er, at jeg har gjort det som er mulig for å avverge ytterligere skade og
tap.
Nå har det allerede gått to år siden siktelse, ogjeg antar at det ikke bestrides at jeg har gjort
gjentatte forsøk på å få Økokrim, representert ved de to første saksøkte, til å opptre noenlunde
hederlig og fornuftig. Både gjennom egne henvendelser og gjennom min advokat. Den personlige
belastning ved dette er usedvanlig stor, for de aller fleste mennesker.
Skaden ved siktelsene konstruert av Bachke og tiltalen utpønsket av Angell, er noe forskjellig i
omfang, men ikke mye og ikke grunnleggende.
Siktelsene er skrevet for å forlede tingretten til å avsi kjennelse for ransaking og beslag. Det klarte
man, og tingretten har altså lagt til grunn at beskyldningen om at jeg er en kjeltring er troverdig.
Oslo tingrett er den arena hvor jeg de siste 20 årene har hatt alminnelig tillit. Det er borte.
Beskyldningene i siktelsene er spredt til et meget stort antall personer. Det er sendt bobestyrer i mitt
konkursbo, bostyremedlemmene og sikkert de personer disse representerer, et større antall personer
,
t-
itingretten, lagmannsretten, Høyesterett, snart også EMD, advokater og deres kontorpersonale, flere
tredjepersoner er gitt innsyn ideler av dokumentene, Tilsynsrådet for advokatvirksomhet, osv. osv.
Spredningen er stor, og den har skjedd i personkretser som har betydning for mitt yrke.
Tiltalen er offentlig, den er publisert og Angells utspekulerte beskyldninger, gjengitt av avisene,
kommer aldri til å bli borte. De vil formodentlig finnes av våre etterkommere ved alminnelige
Google-søk, lenge etter at vi er borte.
Det er umulig å tallfeste noe økonomisk tap. Skadevirkningene vil arte seg på flere måter, og stort
sett på usynlig vis. Forespørsler kommer ikke, potensielle klienter ringer ikke, dommere er mer
skeptisk enn de burde, ellers bra mennesker vil være redde for at det slår uheldig ut å bruke meg
som advokat, osv. Tapet vil oppstå så lenge jeg jobber.
I tillegg skal jeg ha erstatning for den ikke-økonomiske skade.
Bare for å redusere grunnlaget for prosedyre om erstatningsutmålingen, kreves erstatning og
oppreisning fastsatt etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr. 500.000,- per snute for saksøkte 1 og
2, og kr. 1. million fot saksøkte 'nr. 3. Det påstås ikke solidaransvar. Saksøkte 1 og 2 skal erstatte
den skade de har forvoldt ved sine handlinger, og saksøkte nr 3 for sitt formelle ansvar. Prinsipielt
er det totalt uakseptabelt om staten skulle holde de to skadesløs. Det er ille nok at de tydeligvis har
fatt Regjeringsadvokaten til å føre saken for seg, når det egentlig burde vært reist disiplinærsak.
Det nedlegges slik
Pås tan d:
1.
Jens Chr. Bachke dømmes til å betale Steingrim Wolland erstatning for lidt tap og ikkeøkonomisk skade, fastsatt etter rettens skjønn oppad begrenset til kr. 500.000,-
. -kronerfemhundretusentl/Oå,
2.
Arnt AngelI dømmes til å betale Steingrim Wolland erstatning for lidt tap og ikkeøkonomisk skade, fastsatt etter rettens skjønn oppad begrenset til kr. 500.000,-kronerfemhundretusenOIOO.
3.
Staten ved Justisdepartementet dømmes til å betale Steingrim Wolland erstatningfor lidt tap
og ikke-økonomisk skade, fastsatt etter rettens skjønn oppad begrenset til kr. 1.000.000,-kronerenmillionOIOO.
4.
Jens Chr. Bachke, Arnt Angel! og Staten vi Justisdepartementet
Steingrim Wollands omkostninger med saken, med 113 hver.
dømmes til å erstatte
Stevning med bilag i seks eks.
,y,~
~
8