Se utdrag fra boken her (pdf)

Fra rasjonert vare til allemannseie
1. oktober 1960 opphevet myndighetene rasjoneringen av personbiler.
I takt med den generelle velstandsutviklingen økte bilsalget, og i løpet av 1960-tallet
ble bilen allemannseie.
Volvo PV 544
Ford Anglia
BIlsalghaUgesUndPOlItIdIstrIKt
1960
Folkevognen ble 1960-tallets mest populære bil på Haugalandet. Her ser vi en VW 1963 modell med amerikanske støtfangere,
tilhørende Kåre Hammer.
Til tross for streng rasjonering, økte bilsalget også
gjennom hele 1950-tallet. Fra 1950 til 1960 økte
salget av nye personbiler fra 65.000 til 225.000, det
vil si en økning på 160.000 biler. Det var imidlertid
på 1960-tallet av bilsalget virkelig tok av. Fra 1960 til
1970 økte bilsalget i Norge fra 225.000 til 748.000,
det vil si en økning i absolutte tall på 523.000 biler.
”Folkevognen” eller ”Bobla” var den mest solgte bilmodellen i Norge på 1960-tallet. I 1960 hadde Volkswagen og ”Bobla” 20 prosent av markedet. Ford var,
spesielt med sin Anglia også et populært bilmerke,
med rundt 15 prosent av bilmarkedet. Andre merker
som solgte bra i 1960 var Renault, Volvo og Opel.
14
Bilmerker
1.Volkswagen5seter
2.fordanglia
3.renaultdauphine
4.Volvo544446
5.Opel1200rekord
6.fordtaunus17m
7.moskwich
8.Volvoamazon
9.saab
10.OpelCaravan
11.Peugeot
12.VauxhallVictor
13.skoda
14.morrisOxford
15.IfaP70trabant
16.fiat600
17.autoUniondKWJr
færreenn2biler
sum
antall
78
41
29
18
17
11
7
5
5
5
4
3
3
3
3
3
3
27
265
%
29,5%
15,5%
11,0%
6,8%
6,4%
4,1%
2,6%
1,9%
1,9%
1,9%
1,5%
1,1%
1,1%
1,1%
1,1%
1,1%
1,1%
10,2%
100%
1969
Bilmerker
antall
1.Volkswagen1300/1500 213
2.fordCortina
113
3.VauxhallViva
109
4.OpelKadett
104
5.Volvo142/144/145
84
6.Volvoamazon
78
7.Volkswagen1600
64
8.fordanglia
58
9.Opelrekord
56
10.datsun1000sunny
46
11.VauxhallVictor
39
12.autoUnionaudi
38
13.ford12m
35
14.datsun1300/1600/1800 35
15.austin1100/1300
30
16.saabV4
29
17.skoda
23
færreenn20biler
324
sum
1565
%
13,6%
7,2%
7,0%
6,7%
5,4%
5,0%
4,0%
3,7%
3,6%
3,0%
2,5%
2,4%
2,2%
2,2%
2,0%
1,9%
1,5%
20,7%
100%
(Tall fra Opplysningsrådet for Veitraffiken A/S)
Ford Taunus 17 M
(Alle bilder denne side fra
Virtual Car Museum)
Dag Midbøe fra Karmøy var eieren av denne flotte bilen,
Rambler 1962-modell.
samferdsel-60-tallet
60-tallet-samferdsel
15
Bilfirmaer Haugesund 1960-tallet
navn på firma:
Bilmerke:
auto-service&Co.
(skiftetnavni1965tilaaseauto)
erlandsauto
Haugalandauto
Haugesundautoa/s
magnusHope
motorsykkelkompaniet
Knutsmedsvig
Kristianfr.sørhaug
Kr.Utvik(avaldsnes)
laastad&Co.a/s
lieauto
lundalauto
Nilssørhaug
NilsWathneauto
Pedersannes
sannes&Co.
skåredalenBilverksted
sakkestadBilservice
svenJacobsen
tinneyrasmussen
Vest-auto
Vico
toyota,Neckar(Jagst),skoda,mazda
18
ramblerogrenault
BmW,Peugeot,lloydarabella
ford
triumph
daf
NsUPrinz
morris
Isar
Volvo
Peugeot
Peugeot,datsun
Opel,Vauxhall
mercedes,Peugeot
skoda
Volkswagen
Hillman
dKW(senereaudi),Wartburg
moskwich,austin,Jalta
Opel,Vauxhall
fiat,simca
Neckar,fiat
samferdsel-60-tallet
60-tallet-samferdsel
19
”Hydrofeilen”
Hydrofoilbåtene representerte det største framskrittet innen samferdsel
på sjøen på 1960-tallet. Mens Nattruten brukte ti timer på strekningen Stavanger –
Bergen, brukte hydrofoilbåten fire timer. Hydrofoilbåtene var imidlertid mye ute av drift,
og på folkemunne ble de derfor kalt for ”hydrofeilen”.
3,4 millioner kroner. 18. mai 1960 ble ”Vingtor” heist
om bord i et linjeskip og seilt til Hamburg. Fra Ham­
burg gikk båten for egen maskin. ”Vingtor” ankom
Stavanger den 3. juni. Fem dager senere gjorde den
sin første prøvetur til Haugesund. Sammenlignet
med nattrutebåtene var hydrofoilene spinkle far­
koster. ”Vingtor” var sveist sammen av tynne alu­
miniumsplater. Skrogets bredde var seks meter, mens
den mellom vingene var 10,7 meter. Takket være en
Daimler Benz­motor på 2.500 hestekrefter, kunne
”Vingtor” suse at gårde i en maks fart på 38 knop.27
På grunn av de brede vingene måtte kaianleggene
både i Kopervik og Haugesund bygges om med pirer
ut i sjøen for av hydrofoilene skulle kunne legge til kai.
Til stor skuffelse både for Haugesund Dampskibs­
selskab og Hardanger Sunnhordlandske Damp­
skipsselskap, var det de to nattruteselskapene som
også fikk konsesjon på hydrofoilbåtrute nummer
to mellom Stavanger og Bergen. Den nye hydro­
foilbåten var søsterskip av ”Vingtor” og fikk navnet
”Sleipner”. Den nye hydrofoilbåten ble satt inn i
ruten fra slutten av mai 1961.
Hydrofoilbåten ”Vingtor” legger til kai i Haugesund. Foto: Hilmar Larsen
Nordens første hydrofoilbåt fikk navnet ”Vingtor”,
og ble satt inn i ordinær rutedrift mellom Bergen og
Stavanger fra 15. juni 1960. Bak det nye samferdsels­
tilbudet sto de samme selskapene som drev Natt­
ruten, nemlig Det Stavangerske Dampskibsselskab og
Sandnæs Dampskibs Aktieselskab med eierandeler
på henholdsvis 60 og 40 prosent.
Verdens første hydrofoilbåter ble satt inn i fart over
Messinastredet, mellom Italia og Sicilia i 1956. Båtene
var bygget i aluminium og hadde store vinger framme
for å kunne løfte opp skroget når båten kom opp i stor
fart. Spørsmålet var om den typen båter kunne settes
inn på den værharde kysten av Vest­Norge.
Selskapene som drev Nattruten mente dette var
framtiden, og i desember 1959 ble de tildelt konse­
36
Hydrofoilbåtene var plaget av mange tekniske uhell,
og måtte stadig inn til reparasjoner. Som ikke det var
nok, gikk ikke hydrofoilbåtene om vinteren. Båtene
ble satt på land i begynnelsen av november og rutene
ble tatt opp igjen rundt 1. april. Dette ble begrun­
sjon for en hydro­
foilbåt med plass
til 100 passasjerer
for strekningen
Stavanger – Ber­
gen. Etter navne­
konkurranse ble
det bestemt at
hydrofoilen skulle
hete ”Vingtor”.
”Vingtor” ble
bygget ved verftet
Leopoldo Rodri­
quez i Messina,
Italia og hadde en
prislapp på
net med at det normalt sett var mye dårlig vær langs
kysten om vinteren og båtene ikke hadde tillatelse til
å gå når det var mørkt. Etter påtrykk fra Haugesund
kommune gikk Det Stavangerske med på å la den
ene hydrofoilen, som en prøveordning, gå i en vinter­
rute mellom Haugesund­Kopervik og Stavanger fra
15. juni 1960, samme dag som hydrofoilen begynte å gå mellom Stavanger og Bergen, hadde tobakksmerket South State denne
annonsen på trykk i Haugesunds Avis.
samferdsel-60-tallet
60-tallet-samferdsel
37
Helårsveien over Haukeli
Helårsveien over Haukeli sto ferdig i 1968 og representerte den største og viktigste
samferdselssaken på Haugalandet på 1960-tallet.
det koste 450 millioner kroner å bygge en jernbane
fra Haugesund til Østlandet, mens en helårsvei ville
koste en tidel. På bakgrunn av denne konklusjonen
begynte politikere på Haugalandet å arbeide for statlige bevilgninger til en helårsvei over Haukeli.
Den gang som nå måtte politikerne vise fram
kreative finanspakker med egenbetaling for å få inn
helårsveien på statsbudsjettet. Første byggetrinn av
helårsveien ble budsjettert til 36 millioner kroner,
hvorav de berørte kommuner og fylker skulle skaffe
til veie 15 prosent. Helårsveien ble godkjent av Storting og regjering i 1958, og den første bevilgningen
over statsbudsjettet kom for budsjettåret 1959-1960
og var på 3,5 millioner kroner. Arbeidet med helårsveien startet våren 1960, og første skuddsalve til
Seljestadtunnelen ble avfyrt den 13. juni samme år av
samferdselsminister Trygve Bratteli.
Helårsveien over Haukeli var delt inn i tre byggetrinn. Første trinn gjaldt bygging av tunneler og
nye veier. Byggetrinn to gjaldt ventilasjon og lys i
tunnelene, mens tredje byggetrinn gjaldt utbedring av
eksisterende veier.
I forbindelse med byggingen av helårsveien over Haukeli ble det bygget 46 kilometer med ny vei.
Ettersom Haukeliveien kun var åpen i sommermånedene, var Haugalandet en isolert region i store deler
av året fram til 1968. Flyplassen var fremdeles en luftig drøm, og haugalendinger som ville ut av regionen,
måtte reise med båt via Bergen eller Stavanger.
Allerede i 1874 ble det reist krav om helårsforbindelse mellom Haugesund og Østlandet, men den gang
var det jernbane en hadde i tankene. Den første veien
46
over Haukelifjell sto ferdig i 1889. Veien gikk over to
fjelloverganger, fra Røldal til Haukeli, og hadde en
bredde på 2,5 meter.
Til tross for mye arbeid fra våre politikere, ble det
aldri noen jernbane til Haugesund. I 1953 konkluderte en stortingsoppnevnt jernbanekomité med at
den gamle veien over Haukeli burde bygges om til
helårsvei. Ifølge et kostnadsoverslag fra 1952 ville
samferdsel-60-tallet
Helårsveien over Haukeli ble åpnet for alminnelig ferdsel vinteren 1967-68, altså nesten ett år før
den offisielle innvielsen. Piggdekk var ikke så vanlig
den gang, slik at alle biler hadde påbud om å bruke
kjettinger. Den første vinteren passerte det rundt 100
biler i døgnet over Haukelifjell. Fra mars 1968 ble
det innført bompenger for å passere. Pengene skulle
brukes til å betale rentene på lånet på 10 millioner
kroner som var tatt opp for å forskuttere midler til
helårsveien. Takstene i oppstarten ble satt til 6 kroner
for personbiler og 15 kroner for lastebiler og busser.
I sommerhalvåret, når også gamleveien var åpen for
trafikk, sto bomstasjonen på Midtlæger. I vinterhalvåret, ble stasjonen satt opp ved Horda.37 Ved avviklingen av bompengeordningen den 31. desember
1990 var takstene kommet opp i henholdsvis 30 og
60 kroner.38
Åpningen av helårsveien ble markert på flere måter
og på ulike steder. Den obligatoriske snorklippingen
For å unngå de verste snømengdene vinterstid, ble
store deler av helårsveien lagt i tunnel, og i stor
høyde. Helårsveien målt fra Seljestad i Hordaland
til Grunge bru i Telemark er 91 kilometer lang.
Halvparten av strekningen, 46 kilometer, ble bygget som ny vei i en bredde av åtte meter hvorav 14,2
kilometer er i tunnel og 1 kilometer med betongoverbygg. Mens veiarbeidene pågikk i sommerhalvåret,
drev man tunnelarbeid hele året med to og tre skift.
Framdriften i tunnelarbeidet varierte naturligvis ut
fra hvor hardt fjell en støtte på. Rekorden i løpet av
en uke med tre skift var 42 meter.
Med sine 1.086 meter over havet, er Haukelifjell det
høyeste punktet på helårsveien. Den gang mente
man det var riktig å legge veien så høyt i håp om at
vinden skulle blåse bort mye av snøen. 15 kilometer
av helårsveien går i en høyde av over ett tusen meter
over havet.
60-tallet-samferdsel
47
Handel
I løpet av 1960-tallet styrket Haugesund sin posisjon som handelssentrum
på Haugalandet.
Gjennom bedre veier, flere bussruter og broforbindelse mellom Karmøy og fastlandet, strømmet folk
til Haugesund for å handle. Av de 22 bilforhandlerne
som fantes på Haugalandet i 1960, var det bare en fra
Karmøy. Resten befant seg i Haugesund. På midten
av 1960-tallet gjorde Kyvik & Co. om sine gamle
sjøbuer til et moderne varehus. På bakgrunn av byggets spesielle utforming og vareutvalgets bredde, ble
Sjøhuset en attraksjon som trakk til seg folk fra bygd
og by. En annen handelsattraksjon var Krohn Brekkebygget, som gjennom utvidelse doblet sitt butikkareal.
Noen år senere bygget Samvirkelaget Rogalands største
kjøpesenter sør ved Spannaveien, nærmere bestemt i
Austmannavegen.
Kolonialvarebransjen var i stor endring på 1960-tallet.
Selv om prisene på viktige kolonialvarer som brød, ost,
melk, mel og frukt fremdeles var regulert av staten,
kom de første tilbudsannonsene i 1963. Haugalandets
første kjøpesenter, Sesam, åpnet sine magiske dører i
april 1964, og noen måneder senere gikk 24 butikker på
Karmøy og Haugesund sammen og dannet ”Pioner-kjeden”, landets første uavhengige butikk-kjede. Forbrukersamvirket sto opp fra sotteseng i 1959, og fra 1960 til
1970 økte Samvirkelaget i Haugesund sin årsomsetning
fra 600.000 kroner til 19 millioner kroner. I løpet av
dette tiåret la Forbrukersamvirket grunnlaget for at de
mange år senere hadde ressurser til å satse på Raglamyr.
Utover 1960-tallet ble stadig flere butikker selvbetjente.
52
Coop-reklame fra 1960-tallet.
handel-60-tallet
60-tallet-handel
53
Kommunene
På midten av 1960-tallet ble antall kommuner
på Haugalandet redusert fra 23 til 9.
Hils
Karmøy Komm
en fra
Det var i forbindelse med den såkalte Schei­komite­
ens innstilling at antall kommuner i Norge ble kraftig
redusert. Komiteen ble satt ned i 1946 og i årene
fram til 1962 la den fram sine innstillinger fylke for
fylke. Innstillingene gikk i korte trekk ut på å redu­
sere antall kommuner fra 747 til under 500. (Det offi­
sielle navnet på komiteen var Kommuneinndelings­
komiteen, men ble ofte kalt Schei­komiteen etter
formannen, fylkesmann Nikolai Schei (1901­1985)).
une
Bakgrunnen for at komiteen ble satt ned like etter
andre verdenskrig var de store endringene landet
hadde vært gjennom når det gjaldt kommunikasjon.
De gamle kommunene hadde ofte samme grenser
som soknegrensene, og disse ble dannet den gang
sjøen og kløvhesten bandt folk sammen. Da komi­
teen ble satt ned i 1946, var det like mye veiene som
bandt folk sammen som sjøen. Et av komiteens mål
var å finne en inndeling som styrket det kommunale
selvstyre. Av nye momenter som kom inn i løpet av
de nærmere 16 årene komiteen arbeidet, var kravet
om 9­årig grunnskole. Den 9­årige enhetsskolen
krevde et visst befolkningsgrunnlag, og det var derfor
viktig å få bort de minste kommunene. Komiteen
fikk ikke gjennomslag for alle sine forslag. Når det
gjelder kommunene på Haugalandet, gikk Regjerin­
gen mye lenger enn Schei­komiteen med hensyn til
antall kommuner.
Kommunene
som giKK sammen
Kommunene Sveio, (vestre) Vikebygd og Vale­
strand gikk sammen til Sveio kommune fra
1/1­1964. (Østre Vikebygd gikk inn i Ølen)
Kommunene Skånevik og Etne gikk sammen
til Etne kommune fra 1/1­1965.
Kommunene Bømlo, Moster og Bremnes gikk
sammen til Bømlo kommune fra 1/1­1963.
Kommunene Skudeneshavn, Skudenes, Åkra,
Kopervik, Stangaland, Avaldsnes og Torvastad
gikk sammen til Karmøy kommune fra 1/1­
1965.
Kommunene Sandeid, Vikedal, Imsland og
Vats gikk sammen til Vindafjord kommune fra
1/1­1965.
Kommunene Tysvær og Nedstrand gikk
sammen til Tysvær kommune fra 1/1­1965.
Skjold kommune ble delt mellom Tysvær og
Vindafjord. Søndre Skjold gikk inn i Vinda­
fjord, mens nordre Skjold gikk inn i Tysvær fra
1/1­1965.
Syv kommuner på Karmøy gikk fra 1965 sammen til en kommunen under navnet Karmøy. Foto: Widerøe, Karmøy kommune
68
kommunene-60-tallet
60-tallet-kommunene
69
Arbeidsliv
På 1960-tallet ble arbeidsuken kortere og ferien lenger.
Protan og Hydros etablering på Karmøy gav både viktige arbeidsplasser og
førte til ringvirkninger for det øvrige næringsliv.
Sjøfolkene representerte den største yrkesgruppen
på 1960-talle, hvor syv prosent av alle norske sjøfolk kom fra Haugesund eller Karmøy. Hvis de to
kommunene hadde slått seg sammen, ville det blitt
landets tredje største sjømannskommune. I 1964 gikk
en sjøkaptein i land i Skudeneshavn og startet eget
rederi. Mens datidens store rederier som Knutsen,
Haaland og Wrangell i dag er historie, har rederiet
fra Skudeneshavn vokst til å bli et av landets største.
Det ble bygget 43 skip ved de tre skipsverftene i Haugesund på 1960-tallet. Det største skipet som noen
gang ble laget i Haugesund, bulkskipet M/S ”Rolwi”,
ble overlevert i mars 1968 til Rolf Wigands Rederi
A/S i Bergen og målte hele 35.700 tonn dødvekt.
Foto: Byarkivet i Haugesund
HMV var ikke bare stor i Haugesund. På midten av
1960-tallet var HMV landets femte største verft målt
i tonnasje.70 I tillegg til store dominerende arbeidsplasser var det mye og variert småindustri - alt fra
trimapparater og kosebamser til hermetikk og småbåter.
I 1968 dukket det opp ett nytt ord i folks bevissthet,
nemlig ”5-dagers-uke”.
I forbindelse med at arbeidstiden fra mars 1959 ble
satt ned fra 48 til 45 timer pr. uke, innførte de fleste
bedrifter fri annenhver lørdag. Ni år senere, fra 1. juli
1968, ble arbeidstiden redusert til 42 ½ time. Med
en arbeidstid på 42 ½ time hver uke, kunne man få
fri hver lørdag, det vil si at man innførte ”5-dagersuke”. I juni 1968 ble alle håndverkerne i Haugesund
enige om felles arbeidstider. Før den tid kunne ulike
håndverkergrupper begynne arbeid til ulike tider, ha
pauser på ulike tidspunkter og slutte av arbeidsdagen
ulikt. På større byggeoppdrag, hvor mange firmaer og
yrkesgrupper var involvert, var de ulike arbeidstidene
forvirrende. Fra 1. juli 1968 besluttet Haugesund
Håndverkerforening å henstille til alle sine medlemsbedrifter om følgende arbeidstider og pauser:
Arbeidsdagen begynner klokken 07.00 og slutter kl.
16.30. To halvtimes spisepauser fra kl. 09.30 til 10.00
og kl. 12.00 til 12.30.71 For kommunearbeiderne ble
det innført 5-dagers-uke fra mai 1969 med arbeidstid
fra 07.30 til 16.30 inkludert en halv times spisepause.72
Det kan i denne sammenheng nevnes at i mai 1964
ble det vedtatt at alle arbeidstakere skulle ha rett til
fire uker ferie fra 1965.
Skipsfartsindustrien blomstret på 1960-tallet. Her ser vi de tre skipsverftene i byen, HMV, Slippen og Brødrene Lothe, Flytedokken.
86
arbeidsliv-60-tallet
60-tallet-arbeidsliv
87
Rolf Wee: I tuRbofaRt gjennom 1960-tallet
Historien om Rolf Wee er som hentet ut fra et eventyr.
I 1960 kjøpte han sin første lastebil, en Volvo Titan 1954-modell. Ti år senere
var han blitt maskinentreprenørkongen på Haugalandet.
- Jeg begynte å kjøre lastebil for min far samme
dag som jeg fylte 18 år, det vil si i september 1958.
Etter to år fikk jeg overta hans løyve og kjøpte i den
anledning min egen lastebil. Da Dalen Portland
Cementfabrikk startet opp sin virksomhet på Torvastad i november 1963, fikk jeg kontrakten med å
kjøre betongbilene. Jeg hadde fem biler som kjørte
over hele regionen med ferdigblandet sement. To år
senere fikk jeg en stor kontrakt med Selmer som sto
for utbyggingen av Alnor. De kontaktene jeg fikk på
Alnor var av stor betydning for firmaets videre vekst.
Gjennom arbeidet på Alnor ble jeg nemlig kjent med
alle arbeidsformennene i Selmer. Hver gang selskapet fikk nye oppdrag rundt om i Sør-Norge, ble
jeg kontaktet. Det innledet starten til et hektisk liv
på mange av de store anleggene over hele Sør-Norge,
forteller Wee.
I tillegg til at Wee hadde anleggsjobber i fleng på
Haugalandet som Alnor, Meieriet, HMV, Vannverket
og Killingøy, hadde han enda flere biler og folk på
anlegg som Lista, Ulla-Førre, Stavanger, Mongstad
Rolf Wee hadde all transport for Vestlandske Betongindustri
og Kårstø. Maskinparken til Wee besto av lastebiler,
dumpere, brøytebiler, kranbiler, mobilkraner og
gravemaskiner i alle størrelser. I de godene tidene
med mye byggeaktivitet, kunne Wee ha opp mot 50
biler og maskiner i virksomhet.
Mens Rolf Wee reiste rundt på anlegg og passet på
folk og maskiner seks dager i uken, var kona Åse
hjemme og passet unger og finansene. I oppbyggingsfasen var hun firmaets sentralbord, sekretær og
økonomisjef.
- Jeg var som regel hjemme om søndagene. Vi fikk jo
fem unger, så jeg måtte jo hjem i blant, sier Wee og
smiler lurt.
Fra utgravingen av tomten til Yrkesskolen i Haugesund.
Rolf Wee foran sin lastebil i 1960.
126
Transport av ovn til Alnor.
byggoganlegg-60-tallet
60-tallet-byggoganlegg
127
Landbruk
På 1960-tallet gikk flertallet av bøndene på Haugalandet over til
Norsk Rødt Fe (NRF). Disse kyrne melket langt bedre enn sør- og vestlandsfeet
som tidligere dominerte i Rogaland.
Større mengder melk og kjøtt førte til at landbrukssamvirket måtte foreta store investeringer. Haugesund Meieri bygget nytt anlegg i Karmsundsgata og
slo seg like etter sammen med de tre meieriene fra
Karmøy. Målt i mottatt melkemengde ble Haugesund Meieri blant de største i landet. Melkeflaskene
ble byttet ut med pappmelk og det ble lansert nye
Gårdbruker og snekker Theodor Soland foretrakk hest framfor traktor. Foto: Theo Soland.
Hesjene sto lange og fine på gårdsbruket til familien Steinsnes på Gard i juli 1962. Foto: Theo Soland
148
meieriprodukter, som blant annet yoghurt. På Norheim bygget Rogaland Fellessalg et hypermoderne
slakteri for bøndene ute ved kysten, mens Vestlandske
Salslag bygget nytt slakteri i Ølen, forbeholdt bøndene innover i distriktet. Samtidig bygget Gartnerhallen et stort lager og mottaksanlegg for distriktets
bær- og grønnsakprodusenter.
landbruk-60-tallet
60-tallet-landbruk
149
Kultur
Musikkmiljøet på Haugalandet var stort og variert på 1960-tallet. I tillegg til mange
og dyktige popband, dukket det opp alt fra sangtrioer og visegrupper til countryklubber og
soloartister. De fleste fikk et kort liv med lokal berømmelse, mens noen få oppnådde gylne
år på den musikalske stjernehimmelen. En av dem som nådde lengst var
Harald Pettersen fra Kopervik som ble verdensberømt
med sangen ”Gråtende sky”.
I tillegg til pop og rock hadde Haugesund et aldri
så lite jazzmiljø. Byen hadde egen jazzklubb og på
Festiviteten drev man en periode med ”jazz-improvisasjoner”.
hadde stort talent både som musiker og ordkunster
og skrev tekster med særpreg. En annen stor ordkunster fra Haugesund debuterte på 1960-tallet, nemlig
Kolbein Falkeid. Etter en litt famlende start, var han
blitt en anerkjent lyriker før ti-året var over.
På begynnelsen av 1970-tallet ble Haugesund både
berømt og beryktet for sine vise- og lyrikkfestivaler.
Spiren til et vise- og lyrikkmiljø ble imidlertid sådd
på midten av 1960-tallet da det dukket opp flere små
visegrupper. En av dem som behersket både pop, rock
og visesang var Hans Jørgen Høinæs. Han
”The Savages” ble etablert i 1963 og var en av de mange popgruppene som dukket opp på Haugalandet på 1960-tallet.
F.v. Hans Jørgen Høinæs, Thorleif Grimstveit, Tore Lyngholm og Sverre Reiersen.
180
kultur-60-tallet
60-tallet-kultur
181
Missekåringer
I 1968 ble det arrangert en lignende kåring, også
denne gang i regi av Haugesunds Avis. Kandidatene
var årets russepiker, og leserne fikk velge blant et
bredt utvalg av det avisen omtalte som ”søte piker”.
De som oppnådde flest stemmer ble med i en finale
som gikk av stabelen under folkefesten i Haraldsvang
17. mai. Den som vant finalen og ble kåret til ”Nord­
sjøprinsesse 1968” var Jorunn Økland.
På 1960-tallet var lokalavisene i Haugesund opptatt av det de kalte
”søte piker”. Ved flere anledninger sto avisene som arrangør av ”prinsesse-kåringer”
av leddkledde unge jenter.
I 1969 ble det arrangert en ny kåring som var langt
mer dristig i både ord og bilder enn tidligere år.
Dette året var det Neptuns datter som skulle kåres,
og påskuddet denne gangen var fiskekonkurransen
Nordsjøfestivalen.
En av finalekandidatene, Agnes Pedersen, ble presen­
tert på førstesiden av Haugesunds Avis iført bikini,
etterfulgt av følgende tekst: ”
– Valget falt altså på søte Agnes. Med sine 19 somre og
49 veldreide kilo, tror vi hun skulle ha god sjanse til å
stikke av med tittelen.” 380
Pene jenter på utstilling på indre kai i 1969. F.v. Kari Skaret (Drammen), Gro Elin Lohne (Festivalkomiteen), Agnes Pedersen
(Sveio), Astrid Tharaldsen (Rogalands Avis), Milfred Måkestad (Hardanger) og Gerd Pedersen (Haugesunds Dagblad).
Den første offisielle kåringen av kvinner etter ut­
seende i Haugesund gikk av stabelen i mai 1961.
Arrangementet var en form for mannekengopp­
visning, og den som vant, fikk tittelen ”Årets stjerne­
mannekeng”. Det var blårusspiken Helga Alne som
gikk til topps i 1961, med Nora Osland på andre­
plass og Turid Levang og Vigdis Runge på en delt
tredjeplass.378
17. mai 1965 ble det arrangert en konkurranse hvor
man skulle velge en vakker pike som skulle ”stå til
hånde” i forbindelse med den store Nordsjømessen i
august samme år. Juryen fikk velge blant tre jenter fra
290
blårussen og tre jenter fra rødrussen. Den som vant
konkurransen og fikk tittelen ”Nordsjøprinsesse”, var
18 år gamle Inger Svinelid.379
I 1966 inviterte Haugesunds Avis leserne til å
stemme fram noen de kalte for ”Sommerpiken 1966”.
Leserne ble oppfordret til å sende et bilde av ”kjekke
piker som er over 15 år og som er sporty og greie og som
tar seg godt ut.” Blant de amatørbildene som ble sendt
inn, ble noen piker plukket ut av avisen for å bli
fotografert. De jentene som ble fotografert av avisen,
ble presentert i en serie med annonser, og på basis av
dette skulle leserne kåre ”Sommerpiken 1966”.
media-60-tallet
Fra kåringen av Neptuns Datter under Nordsjøfestivalen i 1969. F.v. Agnes Pedersen, Astrid Tharaldsen og Milfred Måkestad.
Konferansier/speaker er Leif Nilsen.
60-tallet-media
291