Download Report

1960-tallet og fram til i dag: Modernisme,
tradisjon og postmodernisme
Fornyelse av modernismen
Modernismen ble mer utbredt i etterkrigstiden. I Norge er Jan
Erik Vold (1939-) og Olav H. Hauge (1908-1994) eksempler på
den typen modernisme som vi kaller nyenkelheten. Dette var en
endring fra den litt tyngre og dystre modernistiske lyrikken fra før
1960-tallet. Nå ble det mer lekent og uhøytidelig. Volds dikt
skilte seg ut som litt pratete, og han tok altså ofte for seg
hverdagslige gjenstander eller ord og gjorde dem om til poesi.
Hauges dikt var ikke pratete. Han skrev korte dikt med
utgangspunkt i gjenstander eller noe i naturen.
Modernismen startet med utgangspunktet å ville bryte
med tradisjonen. Det å bruke hverdagslige ord og ting som det
ikke tidligere hadde vært vanlig å skrive poesi om, er derfor et
modernistisk trekk. I bildekunsten kan vi også gjenfinne denne
trangen til å bryte med hva man vanligvis avbildet og opphøyet
som kunst. Pop-kunstnerne, som Andy Warhol er den mest berømte representanten for, kunne gjøre
om hermetikkbokser og berømte skuespillere som Marilyn Monroe til kunst.
Fornyelse av tradisjonen
Både på 1950-, 1960- og 1970-tallet fortsatte mange tradisjonen med å skrive realistiske romaner
som tok opp samfunnsspørsmål. Flere tok opp temaet ondskap. Det var nok verdenskrigene som
fortsatt satte i gang tanker om hvordan mennesker kan utøve ondskap. Johan Borgen (1902-1979)
skrev blant annet en serie på tre bøker, en trilogi, om Wilfred Sagen som utvikler seg fra å ha et
idyllisk utgangspunkt som rik, veloppdragen overklassegutt på Oslos vestkant, til å leve et dobbeltliv
og også opptre som kriminell og nazist under krigen. I tillegg til å skildre hvordan et menneske kan
gå fra snille til onde handlinger, tematiserer trilogien hvordan det kan være vanskelig å finne et fast
jeg, en fast identitet. Hvem er man hvis man kan gjøre både riktig og galt?
Jens Bjørneboe (1920-1976) var spesielt opptatt av ondskapen og hvordan noen med makt lett
kan misbruke makten med onde handlinger. På 1960-tallet skrev også han en trilogi. Den kalte han
"bestialitetens historie". Bestialitet betyr dyrisk oppførsel og romanene forteller historien om
ondskapen som har foregått i vår vestlige sivilisasjon.
Ungdomsopprør og kvinneopprør
Fra midten av 1960-tallet og på 1970-tallet foregikk det et ungdomsopprør i den vestlige verden.
Unge mennesker gjorde opprør mot politikk - mot USAs krigføring i Vietnam og mot de godt
© H. Aschehoug & Co
www.lokus.no
Side 1
voksnes materielle verdier og sosiale normer. Hippiene lot håret vokse og henge, og fulgte ikke
kleskodene som var vanlige. I litteraturen som fulgte den realistiske tradisjonen kan vi finne
opprørslitteraturen i Norge. Opprørslitteraturen var på lag med arbeiderklassen. De opprørske
forfatterne meldte seg inn i kommunistiske partier og skrev romaner som vi kaller for
sosialrealistiske. Felles for disse var at de hadde et politisk budskap om kommunistisk revolusjon i
Norge. Dag Solstad (1941-) skrev først romaner både innenfor den litt tyngre modernismen, så
innenfor nyenkelheten og altså i tillegg sosialrealistiske romaner på 1970-tallet.
Et annet opprør som ble viktig på 1970-tallet var kvinneopprøret. Det foregikk en kamp om
bedre rettigheter for kvinner. Full likestilling mellom kjønnene var kravet. Bjørg Vik (1935-) startet
allerede på 1960-tallet å skrive om kvinnenes situasjon både i noveller, romaner og dramaer. Det var
først på 1960- og 1970-tallet at det ble vanligere at familier hadde to inntekter og at også kvinner i
større grad tok høyere utdanning. Dette skapte etterhvert store omveltninger i samfunnet. Snart satt
det ikke bare menn i jobber som krevde utdanning.
Fortellingene lever videre
Tradisjonell realistisk litteratur ble fortsatt skrevet på 1980-tallet og skrives fortsatt i dag, side om
side med modernistisk litteratur. Mens forfatterne skrev politiske, sosialrealistiske romaner på 1970tallet, ble det fra 1980-tallet vanligere å skrive fortellinger med mer psykologisk fokus på et
menneskes utvikling gjennom livet. Flere av disse ble store publikumssuksesser.
Lars Saabye Christensen (1953-) har skrevet mange bøker om ungdommers oppvekst i Oslo
fra 1960-årene, for eksempel Beatles (1984), Herman (1988) og Halvbroren (2001). Hovedpersonene
til Christensen er gjerne antihelter. Det vil si at de verken er perfekte, veldig populære eller spesielt
vellykkede, men så har de likevel noe spesielt ved seg som gjør at leseren får sympati med dem.
Også Ingvar Ambjørnsen (1956-) skrev populære fortellinger om ungdommer, blant annet
serien om ungdomsdetektivene Pelle og Proffen. Populær ble også de fire, litt senere, romanene hans
om den voksne, engstelige Elling. Det har blitt laget film og tv-serier av flere av både Christensen og
Ambjørnsens bøker.
Postmodernisme og modernisme fra 1980-tallet og utover
Omtrent fra 1980-tallet og fram til i dag snakker vi også om en postmodernisme. Denne retningen
kan sies å være i slekt med modernismen, men der hvor modernismens litteratur uttrykte sorg over at
det ikke fins enkle sannheter og svar, sier postmodernismen “hva så?”. Hvis det ikke fins en fasit på
noe, så er jo alt lov, ikke sant? Postmoderne litteratur utforsker nettopp det at alt er lov. Den blander
både nytt og gammelt og mange ulike sjangre.
Fra 1980-tallet kan vi tydelig se at flere forfattere følger denne postmoderne tenkemåten og at
et synlig "bevis" for at alt er lov, kan være at vi finner en metabevissthet i teksten. "Meta" betyr "ut
over", og i en metabevisst fortelling er det slik at fortellingen på et eller annet vis er klar over eller
kommenterer at den er en oppdiktet fortelling. Dette gjør den for å utforske hva som egentlig er
© H. Aschehoug & Co
www.lokus.no
Side 2
forholdet mellom noe som er oppdiktet og noe som er virkelighet. Et eksempel på det er Jan
Kjærstads (1953-) roman Homo falsus, eller Det perfekte mord (1984). Her får vi først får servert en
historie. Så blir vi senere kjent blir med at en forfatter sitter og skriver denne historien. Deretter skjer
handlingene i den første historien med nettopp forfatteren som satt og diktet opp den første historien!
Det er også typisk at vi altså ikke helt kan stole på fortelleren i romanen, og leseren blir sittende med
spørsmålet om hva som egentlig er "virkelig" i fortellingen.
Jon Fosse (1959-) startet sitt forfatterskap på 1980-tallet med romaner, men begynte på 1990-tallet
med det som han i dag er aller mest kjent for, også internasjonalt, nemlig dramaer. Fosse regnes som
Norges største dramatiker siden Henrik Ibsen. Både Fosses romaner og dramaer har en svært enkel
form. Korte replikker, personer som bare kalles "Hun" eller "Moren" og mange repetisjoner av
hverdagslige ord. Personene hans får ofte ikke til å kommunisere med hverandre. Tekstene hans
handler om å komme innenfor tilstandene til personene, og de har derfor egentlig lite handling. Disse
trekkene gjør at vi sier Fosse er modernist. Mange opplever tekstene hans som svært poetiske. Bildet
ovenfor er fra stykket Barnet, hvor vi møter to som venter barn.
Om kjernefamilien og kjønnsroller
På 1990-tallet skrev mange om hjem og familieliv. Forfatterne tok opp en uro over at skilsmisse og
ulike familiesammensetninger var blitt mye vanligere. Uroen kunne også vise seg over det at
kvinnerollen og mannsrollen ikke lenger er like fastlagt. Det kan vi for eksempel se i Erlend Loes
(1969-) litt puslete, postmoderne menn som ikke helt finner sin rolle i samfunnet.
Gro Dahles (1962-) lekne lyrikk med barneblikk handler ofte om kjernefamilien. I bildeboka
Sinna Mann som hun skrev med Svein Nyhus, handler det om en familie med mor, far og barn hvor
ikke alt er som det skal. Pappa er en sinna mann som oppfører seg slik at verken mor eller barn har
det bra. Hanne Ørstavik (1969-) skriver også om foreldre som svikter. I hennes roman Kjærlighet er
en alenemor så opptatt av seg selv og sitt at hun ikke legger merke til om sønnen hennes er hjemme
eller ikke. Romanen foregår kvelden før han fyller ni år, og vekselvis får vi historien sett fra hennes
© H. Aschehoug & Co
www.lokus.no
Side 3
og hans ståsted. Kontrasten mellom dem blir gripende: Han tror at mor tenker på ham og forbereder
bursdag, men hun tenker bare på seg selv, på neglelakk, karrieren og å skaffe seg en mann.
Litterære selfies
Siden 2000-tallet og fram til i dag har det blitt ganske vanlig å vise seg fram og fortelle om seg selv
og privatlivet både i tv-programmer, blogger og andre sosiale medier. Denne trangen kan vi finne hos
Olaug Nilssens (1977-) romanpersoner. De drømmer ofte om å bli sett og elsket. Noen forfattere
bruker mye stoff fra eget liv og dikter videre rundt det. Det relativt nye ordet selfie, som betyr at man
tar bilde av seg selv, kan stå som et bilde på denne trenden. Med en selfie tar vi bilde av oss selv,
med eller uten et filter. Resultatet kan bli svært avslørende eller vi kan framstå og gjøre om på bildet
nesten akkurat som vi vil, men med utgangspunkt i oss selv. Noe liknende kan vi si at mange
forfattere gjør på 2000-tallet i nærmest litterære selfies.
Det kom en bølge da for eksempel Karl Ove Knausgård (1968-) skrev sin brutalt ærlige og
seks bind lange selvbiografi, Min kamp. Verket til Knausgård teller 3500 sider og mange deler av det
er så detaljert at det nærmest avdekker virkeligheten i sanntid. Forfatteren skriver åpent om private
ting som for eksempel konas sykdom og negative tanker om det å være forelder. Han har fått mye
kritikk for å skrive om og utlevere andres liv i disse bøkene, for han har med situasjoner som både
hans egen familie og venner nok helst ikke ville skulle bli kjent. Forfatteren selv har uttalt at han på
grunn av dette ikke greier å kjenne en ren glede over at bøkene er blitt en suksess. Vi kan si at han
kjenner på det moralske spørsmålet om hvor mye man kan utlevere andres liv. Dette er et typisk tema
i vår tid. Med sosiale medier støter vi stadig på spørsmålet om hvor mye vi skal dele om oss selv og
dem rundt oss, for når vi skal dele noe om oss selv, så innebærer det nesten alltid også dem rundt oss.
Postmodernisme, tradisjon og modernisme side om side
Det kan være litt vanskelig å bestemme om forfatterne av den nyeste litteraturen skriver innenfor
retningene postmodernisme, tradisjon eller modernisme. For eksempel har Dag Solstads forfatterskap
vært innom alle retningene, og flere andre har vært innom mer enn én retning. I tillegg finner vi for
eksempel dikt som ikke bruker tradisjonell form med fast rim og rytme, men som likevel ikke
uttrykker noen modernistisk sorg over at det ikke fins noen enkle sannheter og svar. Motsatt er det
slik at vi også kan finne forfattere med et postmoderne budskap om at det ikke er noe å sørge over,
det at det ikke fins enkle sannheter og svar, men så skriver de likevel i en tradisjonell, realistisk
romanform.
Selv om det av disse grunnene ikke blir viktigst å kunne si om en forfatter enten er
tradisjonell, modernist eller postmodernist, så kan det være nyttig å kjenne til disse tre retningene
som et utgangspunkt for å bli kjent med litteraturen fra det siste halve hundreåret. Både tradisjon,
modernisme og postmodernisme lever i dag side om side i litteraturen.
© H. Aschehoug & Co
www.lokus.no
Side 4