Last ned pdf - Folk og Forsvar
FolkogforsVar temahefte Den andre verdenskrig, Holocaust og Den kalde krigen Av Kathinka Louise Rinvik innhold Inneldning side 2 Den andre verdenskrig side 3 Holocaust side 15 Den kalde krigen side 21 Vil du lære mer om andre verdenskrig, Holocaust og Den kalde krigen? side 29 F F Folk og Forsvar har i over 60 år drevet informasjonsarbeid om norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk, og organisasjonens arbeid er like viktig i dag som den gangen den ble stiftet. Folk og Forsvar leverer faktakunnskap til både organisasjoner, politikere, journalister, studenter og andre interesserte. Innledning Første verdenskrig skulle være krigen som skulle få slutt på all krig. Slik gikk det imidlertid ikke, og dessverre ble siste halvdel av 1900-tallet vel så dramatisk som første halvdel. Ikke mer enn 20 år etter slutten på første verdenskrig, brøt en ny verdenskrig ut med et omfang få kunne forestilt seg på forhånd. Andre verdenskrig er den mest omfattende krigen i historien, med mer enn 100 millioner mobiliserte soldater. Det var en tilstand av total krig. Det vil si at de største stridende nasjonene hadde plassert alle økonomiske, industrielle og vitenskapelige ressurser tilgjengelig for krigsinnsatsen. Konflikten resulterte i 50-70 millioner drepte, noe som gjør krigen til den dødeligste konflikten i menneskehetens historie. I tillegg pågikk det en krig i krigen; Holocaust – den systematiske utryddelsen av cirka seks millioner jøder, cirka 400.000 sigøynere og 250.000 funksjonshemmede og homofile. Da freden kom i 1945 skulle det imidlertid kun vise seg å være en delvis sannhet, for de alliansene som ble knyttet under andre verdenskrig skulle vise seg å være skjøre, kunstige allianser som ikke tålte tyngden av de ideologiske motsetningene. Et jernteppe senket seg over Europa, og ikke før mot slutten av århundret skulle Europa igjen kunne forenes. Folk og Forsvar har 70 medlemsorganisasjoner, og ble stiftet etter forslag fra Forsvarskommisjonen av 1946, under ledelse av Trygve Bratteli. Forslaget ble støttet av et enstemmig Storting, og den 26. februar 1951 så organisasjonen dagens lys. Informasjonsarbeidet drives bl.a. gjennom konferanser, studieturer, publikasjoner og temadager. Ungdom er en viktig målgruppe for Folk og Forsvar. Grafisk produksjon: Layout: punkt&prikke… [email protected] Formidling: 2punkt as www.2punkt.no Trykk: RK Grafisk AS Opplag: 10.000 – oktober 2013 Kilde: Wikimedia Commons/ Historicair Den andre verdenskrig Opptakt til krig I historien er det svært sjelden at hendelser skjer uavhengig av tidligere begivenheter. For å få et godt overblikk over hvordan andre verdenskrig brøt ut, er det derfor nødvendig å starte med slutten på første verdenskrig. Etter fire år med krig stod Frankrike, Storbritannia, Sovjetunionen og USA på den seirende siden, og Tyskland og Østerrike-Ungarn på den tapende. Våpenhvilen ble inngått 11.11.1918 klokken 11, og resulterte i flere fredsavtaler mellom de allierte og de tapende landene. Den mest kjente av disse fredsavtalene er Versaillestraktaten mellom de allierte og Tyskland. Avtalen resulterte i at Tyskland måtte avstå landområder i Europa og alle sine kolonier, de måtte gå med på militær nedrustning, samt å betale 138 milliarder gullmark i erstatning. Det var ufattelig mye penger, særlig for et land som hadde tapt en krig og måtte bygge opp landet sitt igjen. Etter første verdenskrig ble en parlamentarisk republikk opprettet i Tyskland, kalt Weimarrepublikken etter byen Weimar der den nye grunnloven ble vedtatt. Perioden under Weimar-republikken omtales som Tysklands første periode som demokratisk republikk, og hadde i sin tid et av verdens mest liberale demokratiske styresett. manifest. Da Hitler kom ut av fengselet startet han å reorganisere partiet. Økonomien i Tyskland hadde bedret seg, og det var ikke lenger et like stort behov for et revolusjonært parti. Den organisasjonsmessige styrken vokste og partiet hadde i 1929 130.000 medlemmer, men oppslutningen ved valget i 1928 lå likevel kun på 2,6 %. Hitler. Kilde: World War II Database/German Federal Archive. Adolf Hitler og NSDAP Adolf Hitler ble født 20. april 1889 i Braunau am Inn i Østerrike, og deltok selv i første verdenskrig på Tysklands side. Hitler følte at behandlingen av Tyskland under Versaillestraktaten var urettferdig, og kjente seg personlig ydmyket av seierherrene. Han hevdet siden at dette var hans motivasjon for å gå inn i politikken. 24. februar 1920 ble Det tyske nasjonalsosialistiske arbeiderparti (NSDAP) dannet ut fra Det tyske arbeiderparti (DAP), og fra og med 1921 var Adolf Hitler partiformann. Hitler så NSDAP som et revolusjonært parti med hovedoppgave å fjerne Weimar-republikken som han mente var styrt av sosialister, jøder og de som ifølge ham hadde sviktet de tyske soldatene i 1918 ved å kapitulere. I 1923 utførte NSDAP, under ledelsen av Hitler, et nasjonalsosialistisk kuppforsøk i München, kjent som ”Ølkjellerkuppet”. Kuppforsøket ble raskt slått ned på, og Hitler ble dømt til fem års fengsel. Han sonet imidlertid bare ni måneder. Under oppholdet i Landsberg fengsel skrev han store deler av Mein Kampf, som skulle vise seg å bli nasjonalsosialismens viktigste politiske Nasjonalsosialisme Nasjonalsosialisme, eller nazisme, er en politisk ideologi som først oppstod i Tyskland etter første verdenskrig og som forbindes med Hitler. Nasjonalsosialismen låner noen elementer fra datidens sosialisme, og forsterker disse med en ekstrem grad av nasjonalisme, betoning av etnisk fellesskap innen den germanske rase og denne rasens overlegenhet, eksklusjon av visse minoriteter, mistillit til de demokratiske styreformene, internasjonalt samarbeid og de liberale verdiene. Like viktig var imidlertid også oppbyggingen og videreutviklingen av en velferdsstat som skulle ta vare på statens egne borgere uavhengig av sosial klasse. I nasjonalsosialismen står nasjonen veldig sentralt og alt tysk blir dyrket. Landet måtte NSDAP-møte. Kilde: World War II Database. temahefte Folk og Forsvar 3 fremstilles storslagent og mektig i alle bøker, filmer, og malerier, mens negativ omtale i ulike former måtte forbys eller sensureres. Nasjonalsosialistene forsøkte å bygge en sterkt militarisert stat og en økonomisk sterk velferdsstat. En av grunntankene bygger på Charles Darwins teori om at kun de sterkeste individene overlever og at de andre vil dø ut. Nasjonalsosialismens videreføring kalles gjerne sosialdarwinisme, og går ut på at Darwins teorier ikke bare gjelder dyr, men også mennesker. At det finnes en slags rang blant menneskerasene der den ariske rasen er overlegen og sees på som et herrefolk. Målet var å beskytte og tjene interessene til de rasemessige rene germanere under en suveren leder. De ville også fjerne skadelige elementer som mennesker med mentale sykdommer, og de som ikke tilfredsstilte krav til renhet i rasen. De svake nasjonene, sa Hitler, bestod av urene eller blandingsraser, fordi de kulturelt var splittet og motsetningsfylte. De verste av alle, ifølge Hitler, var parasittiske «undermennesker». I denne gruppen plasserte han først og fremst jødene, men også sigøynere, homoseksuelle, funksjonshemmede og også såkalte anti-sosiale. Det nasjonalsosialistiske partiet hadde et program som kan forenkles ned til fire punkter: For det første måtte demokratiet avskaffes, for det andre måtte Versaillestraktaten avskaffes, for det tredje måtte Tyskland igjen vokse og bli en stormakt, og til slutt måtte man sørge for en ren rase, ved blant annet å fjerne jødene. Hitlerjugend, eller Hitlerungdommen, ble opprettet i 1922 som en ungdomsorganisa sjon i NSDAP. Fra 1. desember 1936 var medlemskap obligatorisk for alle tyske gutter, såfremt de ikke var av jødisk avstamning eller hadde begått kriminelle handlinger. Det fantes imidlertid ikke noen tvangsmidler mot Hitlerjugend trener på skyting. Kilde: World War II Database/German Federal Archive. Nazi-rally i Nürnberg, Tyskland 5.-10. september 1934. Kilde: World War II Database/German Federal Archive, Bild 102-04062A. 4 Folk og Forsvar temahefte de som ikke ble med. Dette endret seg da det den 25. mars 1939 ble vedtatt at foreldre kunne straffes om sønnene ikke meldte seg inn. Hovedfunksjonen til Hitlerjugend var å være en rekrutteringsorganisasjon for partiet der medlemmene skulle trenes til å bli trofaste soldater. Ungdommene ble opplært i våpenbruk og strategi, samt indoktrinert i den nazistiske lære, og ikke minst den antisemittiske delen av den. Ungdommen ble ut- satt for ensrettet propaganda og indoktri nering. Hitlers vei til makten Hitler kom til makten særlig på grunn av propaganda og karismatiske taler som appellerte til arbeider- og middelklassens økonomiske behov. Det er viktig å understreke at Hitler kom til makten på lovlig vis. Etter det mislykkede kuppforsøket i 1923, hadde han skjønt at veien til makt ikke gikk via revolusjon. Det var viktig å vinne på lovlig vis, og han ville beseire demokratiet ved hjelp av demokratiets egne virkemidler. I 1929 kom børskrakket på Wall Street i USA, som ofte kalles starten på den store depresjonen, en verdensomfattende økonomisk nedgangsperiode. Tyskland ble hardt rammet av den økonomiske krisen, og det hjalp heller ikke på at landet hadde stor gjeld som følge av 1. verdenskrig. Den økonomiske krisen førte til at regjeringen i mars 1930 falt sammen. Under nyvalget til Riksdagen i september samme år, økte NSDAP sin andel av stemmene dramatisk fra 2,6 prosent til 18,3 prosent. Dermed hadde NSDAP 107 representanter i Riksdagen, og de andre partiene satt ikke lenger med flertall. Etter den brakseieren fikk partiet økt støtte, og ved valget i november 1932 ble NSDAP det største partiet i Riksdagen med 37,2 %. President Paul von Hindenburg utnevnte Hitler til rikskansler, tittelen på den øverste sjefen for statsforvaltningen. Natten mellom 27. og 28. februar 1933 brant Riksdagsbygningen i Berlin. Sosialdemokratene, kommunistene og fagforeningen fikk skylden for brannen, og Hitler fikk president von Hindenburg til å utstede Riksdagsbrannforordningen som fjernet en del grunnleggende borgerrettigheter i Tyskland. Dermed kunne nazipartiet arrestere mange av sine politiske motstandere. Dette skapte frykt blant de resterende politikerne og sørget for at Hitler hadde 2/3 dels flertall for Bemyndigelsesloven som ga sittende regjering lovgivende myndighet, slik at rikskansleren dermed i virkeligheten fikk varige diktatoriske fullmakter. Hitler skiftet så ut alle de viktigste politiske postene, slik at de alle var besatt av nazister, og etablerte det nasjonalsosialistiske diktaturet Det tredje riket i Tyskland. Alle opposisjonspartier ble forbudt, og politiske-, ideologiske- og kulturelle motstandere og personer fra forskjellige minoritetsgrupper ble forfulgt. Men i tillegg restrukturerte han økonomien, og satte i gang store sosiale programmer og utbygging av infrastruktur og teknologi, noe som kan forklare hvorfor han i starten hadde en god oppslutning blant folket. Riksdagen brenner natt til 28. februar 1933. Kilde: World War II Database. Tyske tropper marsjerer inn i Østerrike. Kilde: World War II Database/German Federal Archive. Mot krig I 1933 avbrøt Hitler nedrustningsforhand lingene med Storbritannia og Frankrike, og meldte Tyskland ut av Folkeforbundet. Året etter erklærte Hitler for generalstaben at det var hans hensikt å gjøre Tyskland rede til krig innen fem år. I 1935 gjeninnførte han verneplikten, et helt tydelig tegn på militær opprustning som var forbudt ifølge Versailles-traktaten. Ingen av de andre europeiske landene tok imidlertid trusselen på alvor. Anschluss Hitler registrerte at de andre landene ikke gjorde noe når han gang på gang ignorerte bestemmelser fra Versailles-traktaten, og i mars 1938 gikk tyske tropper inn i Østerrike og slo de to landene sammen, også kalt Anschluss. Sammenslåingen hadde vært ønsket i begge land, men i det demokratiske Østerrike fryktet man likevel for konsekvensene av å gå sammen med den mye sterkere naboen i nord. Hitler krevde at Østerrikes kansler temahefte Folk og Forsvar 5 skulle gi fra seg makten til østerrikske nasjonalsosialister samtidig som tyske militære styrker gikk inn i landet. Den østerrikske kansleren forstod at vestmaktene ikke ville komme ham til unnsetning og ga raskt etter for presset. Sudetenland Samme år gjorde Hitler også krav på Sudetenland. Den tsjekkiske provinsen hadde tilhørt Østerrike frem til 1918, og bestod for det meste av en etnisk tysk befolkning som ønsket å tilhøre Tyskland. Vestmaktene begynte da å våkne, og skjønte at noe måtte gjøres. Storbritannias statsminister, Neville Chamberlain, og Frankrikes statsminister, Edouard Daladier, dro til München for å prate med Hitler. De ble i München-avtalen enige om at Sudetenland skulle tilfalle Tyskland, det var jo tross alt et ganske rimelig krav at tyskerne skulle få bo i Tyskland. Men avtalen var at Hitler så skulle være fornøyd med det, og ikke kreve fler landområder. Vestmaktene var storfornøyd med møtet, og da Chamberlain landet i Storbritannia sa han at avtalen hadde sikret freden i Europa. I mars 1939 brøt imidlertid Hitler denne avtalen ved å innvadere resten av Tsjekkoslovakia. Områdene Böhmen og Mähren ble gjort til tysk protektorat, mens Slovakia ble en egen stat frem til 1945 da Tsjekkoslovakia ble gjenopprettet. Vestmaktene forstod endelig at Hitler ikke var til å stole på, og Storbritannia garanterte for flere utsatte staters uavhengighet. Det ville si at om Hitler gikk inn i Hellas, Romania eller Polen, ville Storbritannia gripe inn. Chamberlain, Daladier, Hitler, Mussolini, og Ciano på München-konferansen 29. september 1938. Kilde: World War II Database/German Federal Archive. Ikke-angrepspakt med Sovjetunionen Samtidig inngikk Hitler og Stalin en ikkeangrepspakt som gikk ut på at de ikke skulle krige med hverandre. Hitler skulle få fritt spillerom i Polen, mot at Sovjet skulle få erklære Finland, Estland, Latvia, deler av Øst-Polen og Romania for ”sovjetiske interesseområder”. Hitler krevde imidlertid at grensen mot Polen skulle revideres for å fange opp den betydelige tyske befolkningen der og gjenopprette landforbindelsen med Øst-preussen. Frankrike og Storbritannia garanterte nå for Polens sikkerhet, og advarte om at et angrep på Polen ikke ville bli godtatt. Hitler valgte imidlertid å gamble på at vestmaktene atter en gang ville akseptere tyske grenseutvidelser. Krig Den 1. september 1939 begynte Tyskland sin invasjon av Polen, og 3. september erklærte Frankrike og Storbritannia Tyskland krig. Tyskland angrep Polen fra nord, vest og sør, og Polen hadde små sjanser. Den 17. september invaderte Sovjetunionen Polen i øst i henhold til ikke-angrepspakten. Polen kapitulerte og ble delt i to; den østlige delen tilfalt Sovjet, og den vestlige delen ble innlemmet i Tyskland. Med Polens kapitulasjon og avtalen med Sovjet i øst, kunne Hitler nå konsentrere seg om vestfronten. 6 Folk og Forsvar Stalin og Ribbentrop etter signeringen av ikke-angrepspakten mellom Tyskland og Sovjetunionen, Moskva, Russland 23. august 1939. Kilde: World War II Database/German Federal Archive temahefte Krigens første åtte måneder var preget av stillstand på vestfronten. Denne fasen av krigen har blitt kjent som skyggekrigen, da hverken de allierte eller Tyskland foretok offensive handlinger. Stillstanden endte i april 1940 da Tyskland startet invasjonen av Danmark og Norge Invasjonen i nord I november 1939 gikk Sovjet inn i Finland. Sovjeterne var overlegne i antall, men finnene kjempet hardt, og seieren kom ikke så raskt som Stalin hadde ventet. Først i mars 1940 var vinterkrigen over, og finnene måtte avstå betydelige deler av territoriet til Sovjetunionen. Norge har en lang kyst, og for Hitler var det viktig å kontrollere denne kysten fordi det var gode muligheter for å anlegge ubåt-baser. I tillegg var det viktig å sikre jernmalmforsyningen over Narvik fordi malm var viktig i krigsindustrien. Tyskland invaderte derfor Norge og Danmark 9. april 1940. Angrepet var historiens første integrerte luft-, sjø- og landangrep. Danmark hadde ingen sjanse til å stå imot og kapitulerte raskt. Invasjonen av Norge innebar tysk angrep på Oslo, Kristiansand, Stavanger, Bergen, Trondheim, Narvik og Egersund. Etter at norske styrker senket den tyske krysseren Blücher ble imidlertid erobringen av Oslo utsatt, noe som ga kongen og regjeringen tid til å flykte. Bortsett fra dette hadde ikke tyskerne store problemer med å besette Sør-Norge. Narvik ble også tatt av tyskerne 9. april, men den norske 6. divisjon greide sammen med britiske, franske og polske styrker å gjenerobre byen den 28. mai. Dette var Hitlers første nederlag under krigen. Samtidig hadde imidlertid Hitler startet invasjonen av Benelux-landene og Frankrike, noe som gjorde at de allierte måtte trekke sine styrker ut av Norge. EUs utenriksminister Lady Catherine Ashton.Uten utenlandsk støtte hadde ikke Norge Kilde: European Audiovisual Service. 10. mai 1940, tysk politi ankommer Oslo. Parade på Karl Johans gate. Kilde:Commission Scanpix sjanse. 10. juni kapitulerte Norge, etter temahefte Folk og Forsvar 7 60 dager med motstad som gjorde at kongen og regjeringen rakk å komme seg i eksil i London slik at de kunne fortsette motstandskampen der. Vestfronten Om morgenen den 10. mai angrep tyske fallskjermsoldater Belgia og Nederland, støttet av panserdivisjoner. Etter fire dager måtte Nederland overgi seg, og 27. mai kapitulerte Belgia. Tyskerne angrep Frankrike den 13. mai gjennom Ardennene, et område sør i Belgia, som de allierte ikke trodde var egnet for panserkrigføring. Tyskerne klarte så å isolere de britiske styrkene i nord fra den franske hovedstyrken, og da klappet forsvaret av Frankrike raskt sammen. Den britiske ekspedisjonsstyrken var etter dette fanget ved Dunkerque, men i en utrolig evakueringsmanøver fikk man reddet resten av styrken tilbake til Storbritannia i begynnelsen av juni. Italia hadde vært på vinnersiden i første verdenskrig, men var ikke fornøyd med seiersutbyttet og det var stor misnøye i Italia. I denne uroen vant Benito Mussolinis fascistiske bevegelse fram og han fikk makten i 1922. Fascisme er en autoritær og totalitær politiske ideologi som kombinerer elementer fra kapitalisme, sosialisme, korporativisme, nasjonalisme, militarisme og antikommunisme. På tross av en felles økonomisk basis var fascistenes grunnholdning forskjellig fra nasjonalsosialistenes på den måten at fascismen begrenset seg til å være en økonomisk og politisk doktrine sentrert rundt ideen om staten som nasjonens bærende enhet. Det finnes for eksempel ikke den samme troen på den ariske rasens overlegenhet eller liknende rasistiske elementer i fascismen som i nazismen. Fra den 10. juni deltok Italia i krigen på tysk side og angrep Frankrike fra sør. En tofrontskrig ble for vanskelig for Frankrike, og samme Mussolini sammen med Hitler, Monaco 1938. Kilde: World War II Database. Allierte tropper evakueres fra Dunkerque. Kilde: World War II Database/United States Government. 8 Folk og Forsvar temahefte dag evakuerte den franske regjeringen Paris og 22. juni kapitulerte Frankrike. Tyskland besatte etter dette det nordlige Frankrike samt hele Atlanterhavskysten, samtidig som et tyskvennlig regime, Vichy-regimet, ble innsatt i sør under ledelse av Marskalk Pétain. Slaget om Storbritannia Storbritannia stod nå alene igjen som Tysklands motstander i krigen. Plassert på en øy hadde Storbritannia store fordeler, og Hitlers plan om å invadere Storbritannia, Operasjon Sjøløve, krevde tysk luftherredømme over det sørlige England. Slaget om Storbritannia ble en luftkrig som startet sommeren 1940. Det ble mange måneder med bombing av britiske flyplasser og radarstasjoner. 24. august 1940 bombet Luftwaffe Portsmouth og London, og allerede dagen etter startet England sin hevn ved at RAF bombet Berlin. Hitler gikk bort fra tanken om å invadere Storbritannia, og ønsket heller å bombe britene til overgivelse. Blitzen, som Tysklands strategiske bombing av England ofte kalles, startet 7. september 1940 og i løpet av 267 dager ble London bombet 71 ganger i tillegg til at 15 andre britiske byer også ble bombet. I 1941 ga tyskerne opp fordi kapasitetene heller måtte settes inn andre steder. Da hadde bombingen tatt livet av over 40.000 briter og skadet like mange. Tysk fly slipper bomber over London. Kilde: World War II Database. Tyskernes bombing påførte London store ødeleggelser. Kilde: World War II Database. temahefte Folk og Forsvar 9 Et problem var imidlertid at de hadde rykker så raskt frem at de nå slet med å få sikret forsyningslinjene. I tillegg begikk Hitler samme tabbe som flere hadde gjort før ham – man sloss ikke i Sovjetunionen om vinteren! De sovjetiske styrkene var, i motsetning til sine tyske motstandere, utstyrt og trent for vinterkrig. Slaget om Moskva varte i tre måneder, og endte med at sovjeterne i 30 kuldegrader klarte å slå tyskerne tilbake. Når våren igjen kom, var tyskerne imidlertid klare til en ny offensiv. I slutten av august stod de ved Stalingrad. Fordi byen var oppkalt etter Stalin hadde den stor symbolverdi, og Stalin beordret derfor at byen skulle holdes for enhver pris, og at alle som trakk seg tilbake skulle skytes. Tapene på begge sider var enorme, og i en periode var den gjennomsnittlige levetiden til en sovjetisk nyankommen infanterist i Stalingrad under 24 timer. I november hadde tyskere kontroll over 90 prosent av byen, men sovjeterne satte inn et motangrep og på tre dager var 250.000 tyske soldater omringet i Stalingrad. Hitler nektet de omringede soldatene å bryte ut, og insisterte på at slaget skulle fortsette. I januar var situasjonen kritisk, soldatene var underernært og det var intens kulde. Den 2. februar 1943 kapitulerte de tyske soldatene Sovjetiske tanks på vei for å møte den tyske invasjonen. Kilde: World War II Database. Tyskerne heiser naziflagget på Akropolis i Athen. Kilde: World War II Database/German Federal Archive. Aksemaktene tar Balkan Mussolini hadde i løpet av 1940 sett sin tyske allierte gå fra seier til seier, samtidig som krigsutbyttet hadde vært heller lite for Italia. Den 28. oktober invaderte derfor Italia Hellas fra Albania, men uten å ha sagt i fra til Hitler på forhånd. Angrepet ble en fiasko, og Mussolini måtte ha hjelp av Hitler for å klare å gjennomføre det. Fra baser i Bulgaria invaderte tyske divisjoner Hellas, og samtidig gikk aksemaktene til angrep på Jugoslavia som allerede etter elleve dager måtte be om våpenhvile. En viktig konsekvens av at Hitler måtte sende tyske styrker ned på Balkan og hjelpe Mussolini på dette tidspunktet, var at Hitlers hemmelige planer om å bryte ikke-angrepspakten med Sovjetunionen ble utsatt med noen måneder. Dette gjorde at de tyske styrkene ville få betydelig mindre tid på seg i Sovjet før vinteren ville komme. Operasjon Barbarossa Den 22. juni 1941 gikk tyske soldater over grensen til Sovjetunionen og innledet Operasjon Barbarossa, historiens største og blodigste militære felttog. Den sovjetiske hæren ble tatt fullstendig på sengen, og etterretningsrapporter som advarte om store tyske troppekonsentrasjoner tett opp til grensen, var bare dager i forveien blitt avfeid av Stalin som upålitelige. Aksemaktenes styrker hadde den første tiden en enorm fremgang, mye på grunn av inkompetanse fra Stalin og de sovjetiske generalers side. Den røde hær var på dette tidspunkt dårlig organisert og mangelfullt utrustet. Den tyske taktikken med motoriserte bakkeenheters konsentrerte stormangrep i kombinasjon med intense flyangrep, viste seg svært effektiv i de første månedene av krigen. Hitler hadde flere fordeler på sin side: Sovjetunionen var et stort land og det tok lang tid for Stalin å organisere troppene sine. I tillegg hadde tyskerne bedre utstyr enn sovjeterne. Hele 2,4 millioner sovjet-soldater ble tatt som krigsfanger det første halvåret. Tyskland rykket raskt frem og i starten av oktober stod tyske styrker ved Moskva. 10 Folk og Forsvar temahefte i Stalingrad, og dette markerte et viktig vendepunkt i krigen – slutten på den tyske ekspansjonen. Tyskerne måtte trekke seg ut av Sovjetunionen, og i alt hadde bruddet på ikke-angrepspakten kostet over 30 millioner menneskeliv. Pearl Harbor Mot slutten av 1800-tallet gikk Japan inn i en periode med betydelig økonomisk-, politisk- og militær ekspansjon. I 1910 okkuperte Japan hele Korea og i 1937 angrep de Kina. USA og Storbritannia fordømte Japans invasjon og svarte med diplomatisk press. Japan fortsatte sin militær ekspansjon i Kina, og i 1940 sluttet de seg til alliansen mellom Tyskland og Italia. Om morgenen den 7. desember 1941 gikk den japanske marinen til angrep på den amerikanske flåtebasen Pearl Harbor på Hawaii uten at Japan hadde erklært krig mot USA. Angrepet var en japansk suksess fordi de fikk senket 18 amerikanske skip og drept over 2.400 amerikanere. På den andre siden hadde hovedmålet til japanerne vært de amerikanske hangarskipene, men disse var ute på øvelse og ble ikke rammet. Den 8. desember erklærte USA Japan krig, og tre dager senere erklærte Tyskland USA krig noe som gjorde det som hittil hadde vært en europeisk krig, til en verdenskrig. Krigsskipene Arizona, West Virginia, og Tennessee synker etter japanernes angrep på Pearl Harbor. Kilde: World War II Database/United States Navy. temahefte Folk og Forsvar 11 Slaget om Atlanterhavet Slaget om Atlanterhavet var den lengste kontinuerlige militære kampen under andre verdenskrig. Som øynasjon var Storbritannia veldig avhengig av handel og forsyninger via sjøveien gjennom krigen. Britene trengte mer enn én million tonn importerte forsyninger pr. uke for å overleve og kunne fortsette krigen mot Tyskland. Etter Operasjon Barberossa var også Sovjetunionen avhengig av å få forsyninger utenfra for å holde Østfronten. Tyskland prøvde fra september 1939 til mai 1945 å avskjære Storbritannias og Sovjetunionens forsyningslinjer ved å senke handelsskip på vei til og fra landene. Selv om dette pågikk hele krigens gang, var den mest intense perioden fra sommeren 1940 til sommeren 1943. Slag stod mellom tyske ubåter og konvoier med handelsskip til og fra Storbritannia og til Murmansk og Arkhangelsk i Sovjetunionen, beskyttet av britiske (senere også amerikanske) fly og marinestyrker. Begge sider led store tap; de allierte mistet 3.500 handelsskip, 175 krigsskip og 30.000 sjømenn, mens tyskerne mistet 783 ubåter og 28.000 av 39.000 mannskap i ubåtflåten. Selv om de allierte led store tap, fikk de gradvis et overtak til sjøs og aksemaktene klarte aldri å etablere en fullstendig blokade, selv om allierte konvoier ble angrepet helt frem til krigens siste dager. Innsatsen til norske krigsseilere under krigen regnes som Norges viktigste bidrag til de alliertes kamp mot Tyskland. Italia undertegnet. Dette skjedde etter at et statskupp hadde avsatt Mussolini, og den nye italienske ledelsen ønsket ikke å fortsette krigen. Den tyske hæren var imidlertid forberedt på en slik hendelse, og avvæpnet raskt den italienske hæren og besatte landet. Mussolini ble befridd og gjeninnsatt som en tysk marionett. Den allierte offensiven gikk tregt og først 4. juni 1944 falt Roma. Kampene i Italia fortsatte imidlertid resten av krigen, og de allierte Felttoget i Italia I juli 1943 gikk allierte tropper i land på Sicilia. De tyske og italienske soldatene hadde små muligheter til å stå imot, og evakuerte til fastlandet. I september tok amerikanske og britiske tropper seg over til fastlandet, og den 8. september ble en våpenhvileavtale mellom de allierte og Kart over de alliertes invasjonsplaner for D-dagen. Alliert konvoi blir angrepet av tyske ubåter. Kilde: World War II Database/Imperial War Museum. 12 Folk og Forsvar temahefte ønsket på denne måten å binde opp mest mulig av de tyske ressursene der, for å lette trykket på de styrkene som nærmet seg Tyskland fra vest og øst. D-Dagen Operation Overlord var de vest-alliertes kodenavn på den overordnede planen for befrielsen av Nordvest-Europa; fra Norge i nord til den franske grensen mot Spania i sør. Den startet med Operasjon Allierte tropper går i land i Normandie 6. juni 1944. Kilde: World War II Database/Robert F. Sargent - United States National Archives. Neptune, eller D-dagen, 6. juni 1944, som var den allierte invasjonen i Normandie, den største amfibiske operasjonen noen sinne. I seks måneder i 1943 gransket de allierte Europas kyster og regnet ut hvilke tyske og italienske styrker de ville møte, før de fant et egnet sted. Hitler forventet en invasjon i Calais-området, der den engelske kanal er smalest, og for å få tyskerne til å opprettholde store styrker i det området bygget de allierte opp en liksom-styrke i gummi, papp, kryssfinér og lerret der tyske rekognoseringsfly hadde rekkevidde. Dette fungerte faktisk så bra at den tyske overkommando i over en måned etter D-dagen var overbevist om at landgangen i Normandie var avledningsmanøveren. Stalin, som etter Operasjon Barbarossa hadde gått over til de allierte, ga i slutten av 1943 uttrykk for stor misnøye for at det tok så lang tid å opprette en vestfront slik at Hitlers Tyskland måtte kjempe på to fronter. Stalin ble presentert for planen om invasjonen i Normandie og godtok at den ville finne sted i mai 1944. Det ble bestemt at invasjonen skulle forgå over en 97 kilometer lang front, fordelt på fem strender; Omaha Beach, Utah Beach, Sword Beach, Gold Beach og Juno Beach. De allierte møtte på hard tysk motstand, og de første to månedene hadde de allierte liten fremgang. Det var ikke før i slutten av juli at general Omar Bradley greide å bryte ut av den allierte lommen i Normandie. Den 25. august gikk allierte styrker i land på den franske rivieraen, og kjempet seg nordover i stort tempo. Frankrike var nå tapt for Tyskland, og den 25. august ble Paris frigjort. Alliert landgang i Normandie. Kilde: World War II Database/United States Navy Naval History and Heritage Command. temahefte Folk og Forsvar 13 Krigen i Stillehavet Stillehavskrigen var den delen av andre verdenskrig som ble utkjempet i ØstAsia, Sørøst-Asia og Stillehavet. Krigen ble i hovedsak utkjempet mellom USA og Japan (selv om styrker fra mange allierte land deltok), fra 1941 til 1945. Med Hitlers ekspansjonspolitikk som forbilde, la Japans ledere planer for å bli den ledende stormakten i Øst-Asia. I 1940 var flere av de vestlige kolonimaktene satt ut av spill av Tyskland, og Japan så en åpning for hegemoni i Asia. Med angrepet på Pearl Harbor ble den amerikanske stillehavsflåten satt ut, og i dagene etter invaderte Japan Filippinene, Malaya og Singapore. I mai 1942 hadde Japan okkupert hele Øst-Asia, fra Burma i vest til Aleutenes ytterste øyer i nord, Gilbertøyene og Salomonøyene i sørøst, samt hele det Nederlandske India og størstedelen av Ny-Guinea i sør. Årsaken til at USA ikke sendte styrker til Asia med en gang var at de vurderte Tyskland som sterkest av aksemaktene. Strategien, kalt «Europa først», gikk ut på at det viktigste var å sikre at ikke Storbritannia eller Sovjetunionen ble slått av Tyskland før man satte inn styrker for å slå Japan. Stillehavskrigen var preget av mange slag mellom partene over strategisk viktige øyer. De to kanskje mest kjente slagene var slaget om Iwo Jima fra 19. februar til 16. mars 1945 og slaget om Okinawa fra april til midten av juni 1945. Slutten på Den andre verdenskrig Sommeren 1944 innledet de sovjetiske styrkene Operasjon Bargation. Offensiven endte med at den tyske forsvarslinjen i Hviterussland brøt sammen. Det østlige Polen samt deler av Baltikum ble gjenerobret. Mot slutten av 1944 var Tyskland hardt presset på alle fronter. Krigen til sjøs var tapt, mesteparten av ØstEuropa var falt i sovjetiske hender, og på vestfronten var de allierte overlegne så vel i luften som på bakken. Den 16. april satte 2,5 millioner sovjetiske tropper i gang angrepet på Berlin. Hitler hadde proklamert at han ville bli i byen, samtidig som han erklærte at byen skulle holdes for enhver pris. Etter to ukers harde kamper var mesteparten av byen i sovjetiske hender, og den 30. april begikk Hitler selvmord i førerbunkeren. Admiral Dönitz overtok styringen og 7. mai kapitulerte Tyskland betingelsesløst. Selv om Tyskland hadde kapitulert, var USA fortsatt i krig med Japan. Amerikanerne startet en massiv bombekampanje mot japanske byer for å få dem til å kapitulere, men japanerne nektet å gi seg. Amerikanerne ønsket å få Japan til å overgi seg uten en kostbar invasjon av landet, og den 6. august ble byen Hiroshima bombet med en kjernefysisk bombe i det som var historiens første atomangrep. Den 9. august ble den andre atombomben sluppet, denne gangen over Nagasaki, og den japanske ledelsen kapitulerte betingelsesløst. 9. september 1945 regnes andre verdens krig for offisielt over. 14 Folk og Forsvar Bombens ødeleggelse av bebyggelsen i Hiroshima. Kilde: World War II Database/United States National Archives. Slik så atombomben over Nagasaki ut fra luften. Kilde: World War II Database/United States Air Force. temahefte Holocaust På en av brakkeveggene i Auschwitz står det skrevet at den som glemmer historien, må leve den om igjen. I Norge lever vi ganske trygt og godt, men selv om det snart er 70 år siden andre verdenskrig sluttet, så har det fortsatt alltid vært krig et eller annet sted i verden etter det. Det som var veldig spesielt med andre verdenskrig var at Hitler i tillegg til å prøve å utvide Det tyske riket, også prøvde å utslette jødene. Om man kjenner historien godt, vil man kanskje kunne se likhetstrekk eller faresignaler raskere og unngå en ny verdenskrig og et nytt Holocaust. Det er også viktig å lære om Holocaust fordi det ikke er det første folkemordet som er blitt begått, og helt klart ikke det siste heller. I dag er det fortsatt slik at noen mennesker blir forfulgt og drept fordi de tilhører en bestemt folkegruppe eller trosretning. Uttrykket ”Holocaust” brukes om Hitlers endelige løsning på det nazistene så på som jødeproblemet. Ordet Holocaust er opprinnelig gresk, og betyr brennoffer eller fullstendig brent. I dag brukes det om det statsledete folkemordet som det nasjonalsosialistiske Tyskland gjennomførte fra 1938 til 1945 på jøder og andre etniske, religiøse, politiske og seksuelle minoritetsgrupper i Europa og Nord-Afrika. Holocaust tok livet av cirka seks millioner jøder, cirka 400.000 sigøynere og 250.000 funksjonshemmede og homofile. Om man legger sammen alle kategoriene, kan man anslå at 9–11 millioner ble drept. Den systematiske utryddelsen foregikk for det meste i utryddelsesleirer i det okkuperte Polen, deriblant Auschwitz, Treblinka, Sobibor, Belzec, Chelmno og Majdanek. Det ble imidlertid også laget slike leirer i flere av de tyskokkuperte landene. Hvorfor jødene? Som tidligere nevnte var sosialdarwinisme en viktig del av nazismen, der den ariske rasen representerte herrefolket. Men der det er en rang over raser, må nødvendigvis noen havne på bunn, og det gjorde jødene. Antisemittisme var ikke noe som kun fantes i Tyskland. Både i Frankrike, Belgia og nesten alle de østeuropeiske landene var det antisemittiske strømninger på 1930-tallet. Det var imidlertid kun i Tyskland at staten gjorde utryddelsen av jødene til en høyt prioritert oppgave. Jødene i Tyskland på den tiden var bedre integrert i samfunnet enn i for eksempel nabolandet Polen, og de skilte seg ikke særlig uten verken når det gjaldt språk, klesdrakt eller omgangsform. I tillegg utgjorde jødene i Tyskland kun 1 % av befolkningen, mens de i Polen utgjorde 8 %. I Polen ble de sett på som et nasjonalt og sosialt problem, mens jødene i Tyskland faktisk ikke var noe sosialt problem. Dette er viktig å nevne fordi det viser kraften av propagandaen, som fikk det tyske folket til å tro at jødene var en stor gruppe som utgjorde et problem. Folkemordet på jødene var politisk motivert fordi de rettet seg mot en imaginær jødisk verdenssammensvergelse. Når det er krise i et land, er det lett å finne syndebukker og jødene fikk skylden for både den økonomiske nedgangen og at Tyskland tapte første verdenskrig. Jødene ble også beskyldt for å være skitne og urene, og dermed også uverdige. I tillegg utviklet antisemittismen seg til å inneholde store deler paranoia – folkemordet ble sett på som preventivt; om ikke jødene ble drept, ville de utslette den ariske rasen. Starten på forfølgelsene Da NSDAP og Hitler kom til makten i Tyskland 30. januar 1933 begynte forfølgelsen og utstøtelsen av landets jøder nesten med en gang. Det startet med åpen diskriminering av jødene og konfiskering av eiendommene deres. Bare noen dager etter at Hitler kom til makten ordnet han en éndagsboikott av alle jødiske forretninger. Deretter fulgte nye lover som innskrenket jødenes borgerrettigheter og degraderte Fanger i Sachsenhausen, 19. desember 1938. Kilde: World War II Database/United States National Archives. temahefte Folk og Forsvar 15 dem til 2-klasses borgere. Alle jøder i embetsverket ble sagt opp, jødiske leger kunne bare ha jødiske pasienter, og etter hvert ble jødene utestengt fra flere yrker. Nürnberg-lovene i 1935 berøvet jødene fullstendig for deres statsborgerlige rettigheter. Blant annet ble ekteskap mellom jøder og ikke-jøder forbudt, kjønnslig omgang mellom jøder og andre ble definert som raseskjending og var straffbart, og jødiske foretak ble overført til ikke-jøder. Natt til 10. november 1938 markerte starten på en dramatisk opptrapping av jødeforfølgelsene i Tyskland. 200 jøder ble slått i hjel, 267 synagoger ble brent og over 7500 butikker ble vandalisert. I tillegg ble over 26.000 jøder ført til konsentrasjonsleirer i det som kalles ”Krystallnatten”. Etter krigsutbruddet i 1939 ble jødehetsen oppgradert til en tilintetgjørelsespolitikk. Fra 1. september 1941 måtte alle jøder over seks år bære en gul davidsstjerne godt synlig på klærne. I tillegg ble flere lover iverksatt – for eksempel forbud mot å benytte offentlige transportmidler og å eie bil, radio, og husdyr. Etter hvert ble jødene mange steder tvunget inn i gettoer eller sendt til konsentrasjonsleirer. Gettoene ble sett på som en løsning på jødeproblemet ved at jødene ble samlet på ett sted og dermed slapp den ”rene” befolkningen å omgås dem. Det fantes flere gettoer, og i de fleste var det dårlige forhold, men jødene organiserte skoler og lignende innenfor murene. Etter hvert som krigen eskalerte, ble det vanligere å sende jødene videre til konsentrasjonsleirene. Nazistene var innom flere mulige måter å kvitte seg med jødene på – et forslag som seriøst var oppe til diskusjon var om det gikk an å samle alle verdens jøder og plassere dem på øya Madagaskar. I 1942 på Wannsee-konferansen i Berlin kom man fram til ”Den endelige løsningen” – å ta livet av alle jødene. Det som skiller Holocaust fra andre folkemord er i stor grad måten utryddelsen av jødene ble satt i system på. Det var mange av dem vi kaller skrivebordsmordere; mennesker som satt på et kontor og tok avgjørelser som gjorde dem like skyldige i drap som de som faktisk drepte jødene. Fra 1. september 1941 måtte alle jøder bære en gul davidsstjerne. Kilde: Scanpix. Jødisk butikk i Magdeburg, Tyskland som ble vandalisert under Krystallnatten. Kilde World War II Database/German Federal Archive. 16 Folk og Forsvar temahefte Jøder deporteres fra Warszawa-gettoen i 1943 til konsentrasjonsleieren Bergen-Belsen. Kilde: Scanpix. Kremasjonsovner i Auschwitz. Foto: Folk og Forsvar. Eutanasi-programmet Det var ikke bare jødene Hitler mente ødela samfunnet. I 1939 startet Eutanasiprogrammet, det vil si drap av sjelelig eller kroppslig svekkede mennesker. Han gjorde om blant annet sykehus og sykehjem til drapsinstitusjoner, og bare i det daværende riksområdet ble ca 200.000 psykisk- eller fysisk funksjonshemmede mennesker myrdet med gass, forgiftning, skyting eller ved å la dem sulte i hjel. Særlig den katolske kirke protesterte veldig på eutanasi-programmet, noe som førte til at omfanget ble kraftig redusert. Eutanasiprogrammet fortsatte i det stille, men i mye mindre omfang, og det at kirken protesterte så høylytt som de gjorde, kan ha bidratt til å redde mange. Eutanasiprogrammet gjorde imidlertid at tyskerne kunne eksperimentere seg frem til raskere drapsmetoder som ble tatt i bruk ved konsentrasjonsleirene Konsentrasjonsleirene En konsentrasjonsleir er en leir for samling av bestemte grupper av personer, for eksempel opposisjonelle eller etniske grupper. Bruk av konsentrasjonsleirer er ikke kun fra andre verdenskrig, men det er likevel først og fremst nazistenes bruk av disse leirene vi tenker på når vi hører ordet. Det fantes svært mange konsentrasjonsleirer av varierende størrelse under andre verdenskrig, men de fire mest kjente er nok Auschwitz I og Auschwitz II Birkenau, Sachsenhausen og Ravensbrück. Inngangen til Auschwitz. Teksten over porten betyr ”arbeid gjør fri”. Kilde: World War II Database. Når jødene skulle sendes vekk fra byene i Tyskland, Polen, Frankrike eller andre okkuperte territorium, fikk de beskjed om å pakke en liten koffert med eiendelene sine. De fikk høre at de skulle sendes vekk, men ikke hvor de skulle eller hva som skulle skje med dem. De ble stuet inne på trange tog og kjørte ofte i flere dager trengt sammen som dyr. Mange eldre og syke døde på togturen, og de andre måtte stå i vognen sammen med likene. Ofte fikk de lite eller ikke noe mat og drikke. Når de kom frem til leiren ble de delt i grupper. Kvinner og barn for seg, menn for seg, og syke og eldre for seg. Håret deres ble barbert av, og de ble sendt inn i store dusjanlegg. De mennene, kvinnene og store barna som var i god fysisk form ble satt i arbeid i leirene. De små barna, de eldre og de syke ble ført inn i dusjene, men istedenfor vann kom gassen Zyklon B ut av dusjhodene og de døde før de ble kremert. I de leirene som var beregnet på utrydning og ikke arbeid, som Birkenau, ble så å si alle drept med en gang. Auschwitz I og Auschwitz II Birkenau Auschwitz er en samlebetegnelse for Auschwitz I, den opprinnelige hovedleiren som var en arbeidsleir, og Auschwitz II Birkenau som først og fremst var en utryddelsesleir. I tillegg var det flere småleirer i området rundt. I mai 1940 stod leiren klar, og alt i juni kom de første temahefte Folk og Forsvar 17 Fra en av kvinnebrakkene i Auschwitz. Kilde: Scanpix. fangene. Et eksempel på at holocaust var massemord satt i industri var at det gikk togskinner helt inn i leirgården for å spare tid. I mars 1942 ble Auschwitz II Birkenau bygget med en egen del av gasskamre og krematorium beregnet på massedrap. I 1944 lå de daglige drapstallene og kremasjonene på over 9.000 i Auschwitzanleggene. Totalt ble mellom 1 og 1.6 millioner mennesker drept der. Dr. Mengele var en tysk nasjonalsosialistisk lege, som under andre verdenskrig utførte ekstreme og umenneskelige eksperimenter på fanger i Auschwitz. Det var blant annet han som i en periode fikk bestemme hvilke fanger som skulle gasses ved ankomst og hvem som skulle få arbeide eller utnyttes til eksperimenter. Mengele utførte mange eksperimenter, og alle fangene var i live og uten bedøvelse under forsøkene. Nesten alle som overlevde eksperimentene ble myrdet. Eksperimentene inkluderte blant annet å forandre øyefargen på barn ved å sprøyte kjemikalier inn i øynene deres, amputasjoner og brutale operasjoner. I ett eksperiment prøvde han å få to tvillinger til å bli siamesiske tvillinger ved å sy hovedpulsåren deres sammen. Han prøvde å finne ut når menneskekroppen fikk første-, andre- og tredjegrads forbrenninger, og prøvde å finne ut hvor mange kilos kraft en (levende) menneskelig hodeskalle kunne tåle. Da leirene ble befridd av de allierte, ble han tatt til fange av amerikanerne. Men siden han var kledd ut som en menig infanterist, og de ikke visste hvem han var, ble han ikke ansett som viktig, og satt fri. I 1949 flyktet han til Argentina, og flyttet rundt i Sør-Amerika og levde fritt der frem til han døde i 1979. 18 Folk og Forsvar Sachsenhausen Sachsenhausen ligger ca 35 kilometer nord for Berlin, og ble opprettet i 1936. Leiren hadde en planlagt kapasitet på 12.000 fanger, men enkelte år var det gjennomsnittlige belegget i leiren 60.000 fanger. De første fangene som ble sendt til Sachsenhausen fra 1936 var tyske politiske fanger. Fra sommeren 1938 ble fangebelegget utvidet med såkalt «asosiale». Asosiale ville si de som hadde egenskaper som brøt med det nazistiske idealet. Det vil si pedofile, arbeidsløse, narkomane, alkoholikere, sosialt- eller mentalt tilbakestående, homofile eller uteliggere. Etter Anschluss samme år begynte tilstrømmingen av utenlandske politiske fanger, i første omgang fra Østerrike. Etter utbruddet av andre verdenskrig i 1939 fulgte en strøm av politiske fanger fra tyskokkuperte land. temahefte Sachsenhausen var ikke en utrydningsleir, men en interneringsleir. Imidlertid ble det også her foretatt organiserte massedrap på fangegrupper. I tillegg til de 760 norske jødene som ble sent til tyske konsentrasjonsleirer, ble en rekke ikke-jødiske nordmenn også sendt dit. En av dem var Einar Gerhardsen som under krigen hadde gått aktivt med i motstandsbevegelsen. Blant annet var han en av de mest sentrale i oppstarten av Hjemmefrontens illegale avis ”Bulletinen”. Han ble arrestert og sendt til Grini fangeleir, før han ble overført til Møllergaten 19, der han ble utsatt for harde forhør og tortur. I april 1942 ble han sendt til Sachsenhausen, men i september 1944 ble han sendt tilbake til Grini hvor han satt i fangenskap frem til Tysklands kapitulasjon i mai 1945. Tross påkjenningene fra tiden i fangenskap ble Gerhardsen i juni 1945 statsminister i Norge. En annen kjent nordmann som satt i tysk fangenskap var Trygve Bratteli. Han var også aktiv i motstandskampen, og ble arrestert i 1943 og ble holdt som Nacht und Nebel fange fra 1943-1945. Nacht und Nebel (norsk ”natt og tåke”) var en instruks utstedt av Hitler 7. desember 1941. Hensikten var at politiske aktivister skulle forsvinne i tyske leirer. Nacht und Nebelfangene skulle arbeide seg til døde, med Inspeksjon av fangene i Sachsenhausen. Kilde: Scanpix. minimale matrasjoner og ekstremt hardt fysisk arbeid. Bratteli ble evakuert av De hvite bussene i mars 1945. Da veide den godt over gjennomsnittlige høye mannen bare 47 kilo. Hans opplevelser under krigen gjorde ham bare mer motivert for politisk arbeid, og han ble rett etter krigen formann i Forsvarskommisjonen. Han var også statsminister to ganger i perioden 1971-76. Ravensbrück Ravensbrück var en beryktet konsen trasjonsleir for kvinner ca 90 km nord for Berlin bygget i 1938. Fra 1939-1945 var over 130.000 kvinner innom leiren. Mellom 40.000 og 50.000 av alle registrerte fanger ble myrdet. Andre anslag går ut på at 90.000 ble ofre for «tilintetgjørelse gjennom arbeid», sult, epidemier, drap og medisinske forsøk. Det ble født mellom 800 og 900 hundre barn i Ravensbrück, men under de dårlige hygieniske forholdene var spedbarnsdødeligheten stor. Jødiske kvinner som fødte i Ravensbrück ble fratatt barna rett etter fødselen, og spedbarna ble brutalt drept. Slutten på konsentrasjonsleirene I juli 1944 var dødsleiren Majdanek i Polen blitt frigjort av sovjetstyrkene uten at nazistene rakk å fjerne alle spor av sin grusomme virksomhet. Dermed fikk en Konsentrasjonsleiren Buchenwald ble frigjort av sovjetiske tropper 16. april 1945. Kilde. World War II Database/United States National Archives. temahefte Folk og Forsvar 19 Minnesmerke i Lidice over alle barna som ble drept. Foto: Folk og Forsvar sjokkert verden se de første ugjendrivelige bevis på hva som egentlig foregikk i de tyske konsentrasjonsleirene. Dette var et prestisjenederlag for SS-sjefen Heinrich Himmler, som hadde satt alt inn på å skjule sannheten om ”Den endelige løsningen”. Derfor bestemte han seg for å slette alle spor av massemord ved å jevne Auschwitz II-Birkenau med jorden. Målet var å gi verden inntrykk av at Auschwitzkomplekset bare hadde vært en ”vanlig arbeidsleir”. Høsten 1944 ga Himmler ordre om at alle krematoriene i Birkenau skulle ødelegges, og at alle spor etter folkemordet skulle fjernes. I januar 1945 var det bare spørsmål om tid før de sovjetiske styrkene nådde Auschwitz og selv om krematoriene er demontert og bygningene revet, rakk ikke tyskerne å ødelegge de tekniske tegningene av anlegget. Ved å sammenligne disse tegningene med beretninger fra overlevde og ruinene, har man klart å rekonstruere leiren ganske nøyaktig. Den 17. Januar 1945 ble det gitt ordre om evakuering av leiren, og bare noen dager senere ankom den tyske drapsavdelingen. Alle fangene ble beordret ut av brakkene, og mange ble skutt på stedet. De syke og gamle ble etterlatt for å dø. Omtrent 67.000 fanger fikk imidlertid ordre om å starte på dødsmarsjen til en by åtte mil vest for leiren. I 15-20 kuldegrader, i tett 20 Folk og Forsvar snø og kun ikledd en tynn fangedrakt og treplater til sko, måtte de gå. De som ikke orket mer ble skutt. De sovjetiske styrkene rykket raskere frem enn antatt, og den tyske drapsavdelingen valgte å etterlate fangene og flykte. Da de sovjetiske styrkene inntok leiren 27. januar, fant de 7.500 fanger. De brukte mye tid på å ta bilder av det de fant for å kunne dokumentere hva som hadde foregått. Også i Sachsenhausen og Ravensbrück ble syke og døende fanger etterlatt i leirene, mens de øvrige ble tvunget ut på dødsmarsj da de sovjetiske styrkene nærmet seg. Den 22. april 1945 ble Sachsenhausen frigjort av Den røde armé, og den 30. april nådde de Ravensbrück. Lidice Det var ikke bare i konsentrasjonsleirene det foregikk forferdelige hendelser under krigen. I september 1941 ble Reinhard Heydrich utnevnt til protektor for Böhmen og Mähren, og fungerte i praksis som diktator for disse okkuperte områdene. 27. mai 1942 utførte to tsjekkoslovakiske partisaner, trent i Storbritannia, et attentat mot Heydrich. De la seg i bakhold på et sted i Praha-forstaden Liben der Heydrichs bil måtte sakke ned farten og fikk kastet en granat mot bilen. Granaten traff bare det ene bakhjulet, men eksplosjonen var så kraftig at Heydrich ble kraftig såret og døde på sykehuset 4. juni. Attentatmennene temahefte gjemte seg i krypten i St. Cyril og Methodius kirken i Praha, hvor de begikk selvmord for å unngå å bli tatt levende av Gestapo. Hevnen for likvideringen ble utført i landsbyen Lidice, omtrent 17 kilometer nordvest for Praha den 9. juni 1942. Hele landsbyen ble brent ned, og arbeidet med å fjerne ethvert spor av byen ble påbegynt. Kvinnene ble sendt til konsentrasjonsleiren Ravensbrük der 143 av 184 overlevde. Av de 98 barna var åtte så germanske i utseende at de ble plassert hos tyske foreldre, mens resten ble gasset ihjel. Alle de mannlige innbyggerne over femten år ble skutt på stedet den 10. juni. I tillegg ble hele byen jevnet med jorden, og alle spor etter hva som en gang hadde eksistert der ble fjernet. Den kalde krigen «Den kalde krigen» er det vi kaller rivaliseringen som utviklet seg etter Den andre verdenskrig mellom gruppene av nasjoner som praktiserte ulike ideologier og politiske systemer. På den ene siden sto USA og dens allierte, ofte referert til som Vestblokken. På den andre siden sto Sovjetunionen (USSR) og dens allierte, ofte referert til som Østblokken. Konflikten blir kalt ”Den kalde krigen” fordi den aldri førte til direkte kamphandlinger – altså en «varm» krig. Begge parter støttet likevel andre land og organisasjoner, både økonomisk og militært, som kriget mot den andre parten eller krefter som den andre parten støttet. Fra verdenskrig til kald krig I 1944 og i begynnelsen av 1945 innså de allierte at de kom til å vinne krigen. Ønsket om at det aldri mer skulle bli kriger av et slikt omfang var stort, og samarbeidet mellom USA, Storbritannia og Sovjetunionen i krigens avslutningsfase lovet godt for etterkrigstiden. I 1945 ble det holdt to konferanser, i februar (Jalta) og i juli (Potsdam), der Tysklands og Europas fremtid skulle avgjøres. Jalta-avtalen stadfestet at det okkuperte Tyskland skulle deles inn i fire okkupasjonssoner, som hver skulle styres av en av okkupasjonsmaktene; Sovjetunionen, USA, Storbritannia og Frankrike. Videre ble man enige om prinsippet og utgangspunktet for hvordan Tyskland skulle betale krigserstatninger. De allierte ville ikke begå samme feil som ved Versaillesfreden etter 1. verdenskrig, og derfor ble det bestemt at tyskerne skulle betale erstatninger i varer og ved å flytte tyske fabrikker til okkupasjonslandene. Disse krigserstatningene skulle hver okkupasjonsmakt i hovedsak ta ut fra sin respektive okkupasjonssone. Det ble gjort et unntak for Sovjetunionen, som skulle få prosenter fra de vestlige sonene, grunnet at ødeleggelsene i Sovjet hadde vært så enorme. På Potsdam-konferansen hadde flere ting endret seg siden Jalta-konferansen noen måneder tidligere. Viktigst var det Attlee, Truman, og Stalin under Potsdam-konferansen. Kilde: World War II Database/United States National Archives. Churchill, Roosevelt, og Stalin under Jalta-konferansen. Kilde: World War II Database/United States National Archives. temahefte Folk og Forsvar 21 Kart som viser delingen av Tyskland i fire soner. Legg merke til at Berlin som lå i den sovjetiske sonen også er delt i fire. Kilde: Wikimedia/IEG-Maps project. at krigen i Europa var over med den tyske kapitulasjonen 7. mai 1945. Et annet viktig moment var at Sovjetunion på sin vei mot Berlin hadde fått kontroll over hele ØstEuropa. Flere av punktene diskutert under Jalta ble formalisert, som delingen av Tyskland og Berlin. Forfølgelse av nazitopper ble planlagt, og de tyske grensene etter Hitlers ekspansjoner ble revidert, noe som reduserte tysk territorium med ca 25 % sammenliknet med grensene i 1937. Det ble også planlagt at all tysk industri som kunne gjøre det mulig å igjen bygge opp en tysk hær, skulle ødelegges. Berlinblokaden Berlin lå ca 160 km inn i den sovjetiske sonen av Tyskland, men de allierte var enige om at selv om Tyskland og Berlin var delt i fire, skulle landet styres etter en felles politikk. Man så imidlertid raskt at de hadde forskjellige meninger om hvordan landet best burde styres. De vestlige allierte ønsket et sikkerhets system basert på så mange demokratiske land som overhode mulig, og så for seg å løse uenigheter gjennom dialog i inter nasjonale organisasjoner. Sovjetunionen, som var det landet som led størst tap under krigen, med ca 30 millioner omkomne, ønsket å øke sikkerheten mot en ny invasjon og krig gjennom å skape en ring av land rundt seg med samme styresett. I tillegg hadde de allierte ulike syn på hva som skulle skje med Tyskland. USA og Storbritannia mente at Tyskland måtte gjenreises for å hjelpe til med 22 Folk og Forsvar 1. desember 1949. Forsyninger til Vest-Berlin kommer frem takket være luftbroen. Kilde: Scanpix. oppbyggingen av Europa etter krigen. Sovjet ønsket imidlertid å hente ut alle krigserstatningene sine fra sin tyske sone. Selv om de på Jalta og Potsdam var enige om at Sovjet skulle få en liten prosent i erstatning fra de vestlige alliertes soner, ble dette nektet i praksis. I 1947 slo de tre vestlige allierte sine tre soner sammen til én, og de ønsket å gjenoppbygge Tyskland og oppfordret til opprettelsen av en føderal republikk med tysk selvstyre. Sovjet på sin side etablerte en kommunistdominert regjering som de hadde kontroll over. Tyskland var nå blitt delt i to. I juni 1948 bestemte de vestlige allierte seg for at økonomisk reform måtte til for å få den tyske økonomien på beina, og de innførte tyske mark som valuta. Sovjet var ikke blitt konsultert, og mente at dette var brudd på avtalene mellom de allierte om å behandle Tyskland som én økonomisk sone. Sovjet svarte med å blokkere alle veier inn til Berlin, som lå i deres sone. For de tre vestlige allierte var det viktig ikke å miste kontroll over Berlin, fordi de mente at det i så fall ville være det samme som å gi slipp på hele Europa og signalisere til Sovjet at de kunne ekspandere videre. Berlinblokaden varte fra juni 1948 til mai 1949, og var den første virkelige konflikten i ”Den kalde krigen”. Befolkningen i VestBerlin overlevde fordi de vestlige allierte fløy inn mat og forsyninger. Da Sovjet løftet Berlinblokaden i 1949, var forholdet mellom de to partene blitt iskaldt, og like etterpå ble Den tyske føderale republikk opprettet temahefte i vest og Den tyske demokratiske republikk (DDR) opprettet i øst. Tyskland og Europa var nå formelt delt i to blokker. Truman-doktrinen og Marshall-hjelpen Sovjet veltet alle forsøk på å ha demokratiske regjeringer i Øst-Europa og motarbeidet frihandelen. Samtidig hadde Sovjet den største hæren i Europa, og de vesteuropeiske statene arbeidet hard for å knytte USA til et formelt militært samarbeid. Spenningen mellom Sovjet og USA økte ytterligere med Truman-doktrinen, som sa at det var USAs plikt å hjelpe/støtte frie folk som gjorde motstand mot væpnede mindretalls forsøk på å ta makten, eller press utenfra. Marshall-hjelpen bidro også til å kjøle ned forholdet mellom de to blokkene. Marshallplanen var et amerikansk hjelpeprogram rettet mot Europa som ble startet i 1947 etter Den andre verdenskrig av den amerikanske utenriksministeren George C. Marshall. Programmet ble satt i gang etter at Marshall hadde vært på en seks uker lang tur rundt i Europa, der han ble overbevist om at det krigsherjede kontinentet ikke kunne overleve uten hjelp fra USA, og ga ordre om et massivt amerikansk hjelpeprogram. Hele Europa – i tillegg til Sovjetunionen – fikk tilbud om hjelpen, som innebar at USA aktivt skulle gå inn med økonomisk støtte for å få landene på rett kurs, mot at de åpnet for mer frihandel. Sovjetunionen sa nei, og nektet i tillegg alle de østeuropeiske landene å motta støtten. George C. Marshall forsvarer Marshall-hjelpen i Senatets utenrikskomité. Kilde: Scanpix. To blokker ”Fra Stettin ved Østersjøkysten til Trieste ved Adriaterhavet har et jernteppe senket seg tvers over Kontinentet. Bak den linjen ligger alle hovedstedene i Sentral- og Øst-Europa.” Dette sa Storbritannias statsminister, Winston Churchill i en tale i 1946. Europa var delt, og ”Den kalde krigen” utspilte seg mellom to blokker. Disse blokkene bestod av Sovjetunionen og dens allierte på den ene siden, og USA og dens allierte på den andre siden. Det var en ideologisk deling, mellom kapitalisme og kommunisme, og en militær deling, mellom NATO og Warszawa-pakten. Kapitalisme er et økonomisk system der formue og produksjonsmidler er privateid. I et kapitalistisk system er det enkeltindivider enten alene eller sammen med andre, som eier, betjener og handler fast eiendom, arbeidskraft og kapital uten å bruke makt eller svindel. En egenskap ved kapitalismen er at hver enkelt person eier sin egen arbeidskapasitet, og derfor kan selge den til arbeidsgivere. Markedsøkonomi ligger til grunn, der tilbud og etterspørsel dominerer hva som lages, og hva det koster. Det skal være liten innblanding av staten, staten skal ha en svak rolle. Kommunisme er et samfunnssystem der privat eiendomsrett er opphevet, og eierskapet til produksjonsmidlene er overført fellesskapet i et samfunn. Målet er et klasseløst samfunn. Med opprettelsen av NATO 4. april 1949 ble USA formelt knyttet til et militært forsvar av Vest-Europa. Kjernen i samarbeidet er artikkel 5 som sier at et angrep på én skal være et angrep på alle. Warszawa-pakten var en militærallianse mellom Sovjetunionen og land i den tidligere øst-blokken i Europa. Den bestod både av reelt uavhengige stater og stater som til tross for formell selvstendighet de facto var styrt fra Sovjetunionen. Forsøk på å bryte ut av pakten ble brutalt slått ned av det sovjetrussiske maktapparatet. Warszawa-pakten ble etablert 14. mai 1955 som en forsvarspakt rettet mot NATO. Korea-krigen 1950-53 Det som kjennetegner ”Den kalde krigen” fremfor noe annet var at selv om det aldri var noen direkte krig mellom Sovjetunionen og USA, så var det en indirekte krig mellom partene flere ganger fordi de støttet hver sin part i Koreanske sivile foran en amerikansk tanks. Kilde: World War II Database/United States National Archives. temahefte Folk og Forsvar 23 andre konflikter. Korea-krigen er det første eksempelet på dette. Japan hadde annektert Korea i 1910, og denne situasjonen varte fram til Japans nederlag i andre verdenskrig. Under Potsdam-konferansen i juli og august 1945 besluttet seierherrene at Korea-halvøya skulle deles i to okkupasjonssoner langs den 38. breddegraden. 10. august 1945 rykket de sovjetiske styrkene inn i den nordlige delen, mens de amerikanske styrkene okkuperte den sørlige delen tidlig i september. I desember 1945 ble Sovjetunionen og USA enige om en felles administrasjon for området for de neste fire årene, under internasjonalt tilsyn. Imidlertid valgte både USA og Sovjetunionen å styre sine respektive soner gjennom koreanske regjeringer, utpekt innen politiske miljøer som sto nær deres egne politiske ideologier. I henhold til avtalen fra desember 1945 trakk både USA og Sovjetunionen ut sine styrker i 1949. Det var store politiske uroligheter både i nord og sør, og 25. juni 1950 gikk nordkoreanske styrker over 38. breddegrad og inn i Sør-Korea, støttet av et intenst bombardement. På den ene siden stod Nord-Korea støttet av Kina og Sovjetunionen, mens den andre siden bestod av Sør-Korea støttet av en USA-ledet FN-styrke. En våpenhvileavtale ble inngått 27. juli 1953, med en delelinje omtrent rundt den 38. breddegrad og da avtalen var akseptert av alle parter, ble det opprettet en demilitarisert sone som siden har blitt bevoktet av deltakerne i krigen. Totalt ble et sted mellom 1.900.000 og 2.500.000 drept i konflikten, hvorav i overkant av 1 million var sivile. Den kalde krigen Den kalde krigen var preget av veksling mellom intens spenning på randen av krig, til perioder med avspenning. Litt forenklet kan man derfor dele inn Den kalde krigen i fire faser. Fase 1: Avspenning 1953-1961 Den første perioden med avspenning kom etter Stalins død i 1953, og varte frem til Cuba-krisen. Stalins arvtaker Nikita Khrusjtsjov sto for en del nye tanker som bedret forholdet til USA. Khrusjtsjovs mest kjente frase var «fredelig sameksistens». Det gikk ut på at partene, på tross av dyptgripende uoverensstemmelser og interessemotsetninger, måtte finne frem til måter å leve fredelig sammen på. Khrusjtsjov satte med det en strek over de gamle marxist-leninistiske forestillingene om at krig var uunngåelig så lenge kapitalismen fantes. Årsaken til denne nye holdningen lå først og fremst i at begge land nå hadde atomvåpen med en voldsom ødeleggelsesevne. Derfor var hovedmålet nå at en atomkrig måtte unngås da dette ville ramme begge parter. Fase 2: Spenning 1961-1970 Frem mot 70-tallet fikk verden oppleve en rekke kritiske hendelser som truet verdensfreden. Disse konfliktene utspilte 24 Folk og Forsvar Minnemarkering for Stalins død, Dresden, Øst-Tyskland. Kilde: World War II Database/German Federal Archive. seg helt andre steder enn i den vestlige verden. Dette er det samme som med Korea-krigen. Berlinmuren 1961 Nikita Khrusjtsjov rettet et ultimatum til vestmaktene, og krevde at de skulle trekke seg ut av Berlin og at Øst- og Vest-Berlin skulle slås sammen til én by under DDRs kontroll. Dette skulle skje innen seks måneder, og om ikke dette skjedde, ville Sovjetunionen slutte en separat fredsavtale med DDR og overlate all sovjetisk kontroll i DDR til det østtyske kommunistpartiet. Dette for å hindre den massive flukten av (oftest unge og utdannede) tyskere fra DDR til Vest-Tyskland, noe som gjorde at DDR økonomisk holdt på å kollapse. 3.12 millioner tyskere hadde siden 1949 funnet veien fra DDR til Vest-Tyskland. temahefte Berlinmuren var en 106 km lang fysisk sperre av betong, piggtråd og elektriske gjerder satt opp av de østtyske myndighetene i DDR 13. august 1961 som skilte Vest-Berlin fra Øst-Berlin og resten av DDR. Formålet med muren var offisielt å beskytte DDRs innbyggere mot fascisme (østblokk-landene mente at de kapitalistiske NATO-landene, og i særdeleshet VestTyskland, var fascistiske). Den sannsynlige årsaken for byggingen av muren var å forhindre at befolkningen flyktet til det demokratiske Vesten. Cuba-krisen 1962 Amerikansk etterretning oppdaget i 1962 sovjetiske mellomdistanseraketter på Cuba, mindre enn 160 kilometer fra amerikansk jord. I stedet for et luftangrep eller en invasjon bestemte president Kennedy seg President John F. Kennedy i hastemøte med U2-pilotene som tok bildene av sovjetiske missiler på Cuba. Kilde: Wolrd War II Database/National Air and Space Museum, Smithsonian Institution. for et foreløpig defensivt trekk ved å innføre en skipsblokade rundt øya. Hvis russerne fortsatte den militære oppbygging på øya, ville ytterligere skritt bli tatt. Stor var derfor spenningen da to sovjetiske lasteskip med rakettutstyr fortsatte mot Cuba. Like før de brøt den amerikanske blokaden, snudde skipene. Krisen ble løst ved at Sovjet fjernet rakettene fra øya mot at USA lovet å ikke invadere øya. Uoffisielt ga også amerikanerne et løfte om å fjerne sine rakettbaser i Tyrkia innen seks måneder. Khrusjtsjov hadde uttrykt sterk misnøye med disse basene og krevd at de skulle fjernes. USA nektet å la seg presse offisielt, men ga altså et slikt løfte under bordet. Dette var sannsynligvis et avgjørende trekk for at Cuba-krisen ikke endte i større militær konflikt. Etter Cuba-krisen forekom det en kortvarig avspenning. Kennedy og Khrusjtsjov ble enige om en avtale om forbud mot kjernefysiske prøvesprengninger i atmosfæren og i havet. Men denne avspenningen varte ikke lenge: En ny konflikt brøt ut, denne gang i Asia, i Vietnam. Vietnam-krigen 1963-1975 Etter at Vietnam erklærte seg uavhengig fra det franske kolonistyret i 1945, fulgte det en periode med uro i landet. De tidligere koloniherrene ville ikke gi slipp på makten, og etter en avtale undertegnet i Genève i 1954 ble Vietnam delt i to. USA, som hadde støttet Frankrike, var negativ til denne avtalen og begynte å støtte Diem, statsministeren i Sør-Vietnam. Det kommunistiske Nord-Vietnam ble ledet av Ho Chi Minh. Nord-Vietnam gikk til opprør mot det sørvietnamesiske styret for å forene Vietnam under kommunistisk ledelse. USA fryktet gjennom dominoteorien (hvis ett land går over til kommunistisk styre, vil dette spre seg slik at nabolandene også blir kommunistiske – som dominobrikker som faller én etter én) at dette ville kunne føre til en spredning av kommunisme over hele Sørøst-Asia, særlig på bakgrunn av den politiske uroen i blant annet Indonesia på den tiden, der kommunistene hadde stor framgang. USA involverte seg derfor etter hvert sterkt på sørvietnamesisk side. I løpet av krigen vokste konflikten, og spredte seg til både Nord-Vietnam i form av en utstrakt amerikansk bombing, og til Laos og Kambodsja der kommunistiske opprør støttet av Nord-Vietnam fant sted, og der sørvietnamesiske enheter, med amerikansk luftstøtte, angrep de nordvietnamesiske forsyningslinjene. Til tross for massiv amerikansk støtte til Sør-Vietnam, så ikke konflikten ut til å ta slutt, og i 1973 trakk USA seg ut av landet. Frem til 1963 økte de amerikanske styrkene til over en halv million mann. Sovjetunionen og Kina støttet Nord-Vietnam, både økonomisk og militært. I løpet av 1968 overtok kommunistene føringen i krigen, og da Richard Nixon ble president i USA i 1969 la han om til en mer defensiv kurs. Han trakk ut mange amerikanske tropper, men beholdt militær støtte til Saigon-regjeringen. Ikke før i 1973 ble de amerikanske styrkene trukket helt ut, og i 1975 overgav Saigon-regimet seg. Krigen førte til anslagsvis 5 millioner døde og skadede, hvorav 3 millioner sivile. Amerikanske tropper får forsyninger. Kilde: World War II Database/United States Government. temahefte Folk og Forsvar 25 Praha-våren 1968 Tsjekkoslovakia var på 60-tallet inne i en økonomisk krise, og 5. januar 1968 kom Alexander Dubcek til makten. Han satte i gang en rekke tiltak for å gjøre sosialismen litt mildere; som for eksempel mer presseog ytringsfrihet, mulighet for flere politiske partier, samt reisefrihet for de fleste av innbyggerne. Årsaken var at Dubcek planla en gradvis overgang til markedssosialisme for å få Tsjekkoslovakia ut av de økonomiske problemene. Han forsikret imidlertid Sovjetunionen om at landet ikke ville tre ut av Warszawa-pakten eller tillate opposisjonspartier. Lederne i Moskva lot seg ikke berolige, og natt til 21. august 1968 ble Tsjekkoslovakia invadert av store styrker fra fire medlemmer av Warszawa-pakten; Sovjet, Polen, Ungarn og Bulgaria. Tsjekkoslovakia hadde ingen mulighet til å forsvare seg, og invasjonen ble fordømt i den vestlige verden. Konsekvensene av invasjonen var at reformlederne ble fratatt sine verv i partiet, og Tsjekkoslovakia ble et av de mest Moskva-tro diktaturene i Øst-Europa. Våpenkappløpet USA og Sovjetunionen utviklet flere og bedre kjernevåpen under ”Den kalde krigen”. Rett etter andre verdenskrig lå USA bak Sovjetunionen når det gjaldt mellomdistanseraketter, men de klarte å ta igjen det teknologimessige ved hjelp av tyske forskere. I våpenkappløpets mest spenningsfylte periode; fra slutten av 1960-tallet til begynnelsen av 1970-tallet brukte både USA og Sovjetunionen 70-80 milliarder kroner hver på våpen. USA hadde større muligheten til å bruke penger enn Sovjetunionen fordi førstnevnte land under andre verdenskrig ikke led den samme skjebnen med store ødeleggelser som det Sovjetunionen gjorde. Sovjetunionen hadde ikke evnen til å opprettholde våpenkappløpet med USA fordi det i så fall ville frata landets borgere grunnleggende forbruksvarer og sette landet i krise. Begge landene hadde tilgang til atomvåpen, og frykten for en atomkrig skapte en balanse, men også en enorm frykt for at små misforståelser kunne føre til atomkrig og gjensidig utslettelse. Romkappløpet Romkappløpet var en uformell rivalisering mellom USA og Sovjetunionen som varte fra rundt 1957 til 1975. Stormaktene konkurrerte om å utforske verdensrommet, og å få første satellitt og menneske ut i rommet, og deretter få mennesker til månen. Romutforskning og satellitteknologi kunne brukes av begge parter i krigen. Rekognoseringssatellitter kunne ta bilder av fienden, og nyvinninger innen romfart kunne brukes til propaganda for å demonstrere vitenskapelige framskritt og militært potensial. De samme rakettene som kunne treffe en spesifikk plass på månen, kunne også treffe en spesifikk by hos fienden med en atombombe. Mange Jurij Gagarin ble første mann i verdensrommet. Kilde: Scanpix. 26 Folk og Forsvar temahefte Nederst: Månelandingen 1969. Kilde: Scanpix. av de teknologiske framskrittene kunne like godt være nyttige i utvikling av nye militære våpen, som interkontinentale ballistiske missiler. Romkappløpet ble brukt som et demonstrasjonsvindu for å vise økonomisk og teknologisk framgang under egen ideologi. De to supermaktene jobbet intenst for å lede an i forskningen, uten å vite hvem som ville få gjennombrudd først. I 1961 fikk Sovjet første mann i verdensrommet, men romkappløpet ble betydelig roligere etter at USA i 1969 fikk første mann på månen. Fase 3: Avspenning 1970-1980 Selv om Vietnam-krigen ikke sluttet før i 1975, kalles 1970-tallet avspenningstiåret. Selv om det ligger en liten forenkling i dette, skjedde det mye positivt på 70-tallet, og forholdet mellom partene så ut til å bli bedre. Det ble dannet en konferanse omkring sikkerhet og samarbeid i Europa (KSSE, senere OSSE), noe som resulterte i Helsingfors-erklæringen av 1975 som omhandlet menneskerettigheter, pressefrihet, miljø og avståelse fra bruk av vold ved konfliktløsning. Avtalene var et viktig steg i retning nedrustning i ”Den kalde krigen”. Den tyske kansleren Willy Brandt inn ledet en ny øst-politikk som søkte å forbedre forholdet til de kommunistiske diktaturene i Øst-Europa. Den innebar en anerkjennelse av statene Polen og Den tyske demokratiske republikk (DDR), og av de daværende de facto grensene, noe som var et brudd med tidligere tysk politikk. Selv om han fikk fredsprisen var hans nye politikk ekstremt kontroversiell, og mange tyskere betegnet ham som landssviker. I tillegg til dette ble Salt 1 og 2-avtalene undertegnet. Disse avtalene skulle begrense opprustningskappløpet og betydde mye for forholdet mellom øst og vest. Ronald Reagan ble valgt i 1980 på et sterkt antikommunistisk program, og ordkampene mellom landene ble ofte harde. Fase 4: Spenning 1980-1985 Første halvdel av 1980-årene var preget av en ny spenning. Helt sentralt i så henseende stod Sovjets innblanding og invasjon i Afghanistan. Det Sovjet-vennlige regimet ble på slutten av 1970-tallet satt under sterkt press fra muslimske land, stammer og geriljabevegelser; noen av dem støttet av amerikanerne. Sovjet rykket i desember 1979 inn i landet, og dette førte blant annet til en amerikansk boikott av OL i Moskva i 1980. Det amerikanske engasjementet i Latin-Amerika forsterket dette anspente forholdet. I denne perioden kom de ideologiske motsetningene også mer til syne. President Slutten på Den kalde krigen Da Mikhail Gorbatsjov kom til makten i Sovjet i 1985 var forholdet mellom supermaktene iskaldt. Dette bedret seg imidlertid fort, og Reagan og Gorbatsjov etablerte et personlig forhold. Gorbatsjov innførte en ny politikk i Sovjetunion med to sentrale elementer: ”perestrojka” som betyr omstrukturering, og ”glasnost” som betyr åpenhet. Høsten 1989 opplevde man en revolusjon i Øst-Europa; Statene løsgjorde seg på rekke og rad fra Sovjetunionen, og hele jernteppet revnet. Dette skyldtes blant annet den lave levestandarden, men også at landene beregnet sannsynligheten for sovjetisk innblanding som svært liten. Revolusjonen startet med at Ungarn åpnet grensene til Østerrike, noe som førte til lange køer av mennesker som ville over til Vesten. Som en følge av grenseåpningen kollapset et etter et av de gamle kommunistregimene. I de fleste østeuropeiske statene skjedde endringene veldig raskt, med Polen og Ungarn som unntakene, der kommunistpartiene selv vedtok endringene. Berlin-muren falt natt til fredag 10. november 1989. Årsakene til murens fall temahefte Folk og Forsvar 27 Tusenvis av mennesker stormer Berlin-muren natt til 10. november 1989. Kilde: Scanpix. var det sterke presset fra befolkningen om å innføre reisefrihet og den økende flukten fra DDR til Vest-Tyskland, delvis gjennom ambassader i forskjellige østeuropeiske land og delvis gjennom Ungarn, som hadde åpnet sin grense til Østerrike. Murens fall ble utløst gjennom en pressekonferanse holdt av politbyrå medlemmet Günter Schabowski, som ble overført direkte i fjernsyn. Schabowski leste på slutten av pressekonferansen ca. kl. 18:57 opp en ministerrådsbeslutning om et nytt reisereglement. Det viste seg imidlertid senere at beslutningen ennå ikke var formelt vedtatt. Etter at kommunistregimet falt sammen ble muren i løpet av kort tid revet. I dag står det rester av muren to steder i Berlin, i tillegg til at det er tegnet opp på bakken hvor den en gang stod. Etter flere år med militær opprustning hadde den økonomiske veksten i Sovjetunionen gått i stå. Sovjetunionen hadde aldri helt kunne matche USAs blomstrende økonomi, og på slutten av 1980-tallet var det klart at sovjeterne ikke kunne delta i våpenkappløpet på en måte som var økonomisk bærekraftig. Den 28 Folk og Forsvar stagnerende økonomien, mislykkede forsøk på reformer, og krigen i Afghanistan hadde ført til økende misnøye i befolkningen, både innenriks i Sovjetunionen og i satellittstatene ellers i Øst-Europa. Gorbatsjov hadde også innført økte sosiale og politiske friheter, noe som gjorde at det ble skapt et klima for åpen kritikk av regimet i Moskva. I 1991 ble Sovjetunionen oppløst, etter at mange av republikkene hadde revet seg løs samme året. Mikhail Gorbatsjov gikk av som landets siste leder 1. juledag 1991, og ”Den kalde krigen” nådde sin slutt. Så å si over natten var en av verdens to supermakter borte. Det var naturlig nok stor spenning knyttet til hva som ville skje i Europa da Sovjetunionen forsvant, og særlig med tanke på hvordan det ville gå med sovjetrepublikkene som plutselig ble selvstendige. Overgangsregimer er generelt ustabile stater, og lettelsen var nok stor blant mange land da det ganske umiddelbart ble klart at de tidligere østblokk-landene ønsket demokratiske institusjoner og søkte medlemskap i både NATO og EU. I 1999 ble Polen, Tsjekkia og temahefte Ungarn tatt opp i NATO, og i 2004 fulgte Bulgaria, Slovakia, Slovenia, Romania, Estland, Latvia og Litauen. 2004 var også et viktig år for EU, da de samme landene fikk medlemskap der (Bulgaria og Romania ble medlem i 2007). Øst-utvidelsen i 2004/2007 hadde også en stor symbolsk betydning fordi den markerte at Europa igjen var blitt samlet etter å ha vært delt i flere tiår. Bøker Beevor, Antony (2012) Den andre verdenskrig. Oslo: Cappelen Damm. Gaddis, John Lewis (2007) Den kalde krigen. Oslo: Forlaget Historie & Kultur. Gellately, Robert (2008) Lenin, Stalin og Hitler: De sosiale katastrofers tid. Oslo: Cappelen Damm. Jacobsen, Alf R. (2011) Kongens nei. Oslo: Vega. Kershaw, Ian (2010) Hitler: Overmot og nederlag. En biografi. Oslo: Forlaget Historie & Kultur. Lorenz, Einhart (2003) Veien mot Holocaust. Oslo: Pax Forlag. Vil du lære mer? Vil du lære mer om andre verdenskrig, Holocaust og Den kalde krigen? Filmer og serier Livet er herlig (La Vita è bella) Pianisten (The pianist) Falskmyntnerne i Sachsenhausen (Die Fälscher) Schindlers liste (Schindler’s list) Massakren i Katyn (Katyn) Krigens brorskap (Band of Brothers) Stillehavet (The Pacific) Kampen om Berlin – Den kalde krigens første dager (Die Luftbrüske – Nur der Himmel war frei) De andres liv (Das leben der Anderen) Der Untergang – Det tredje rikets siste dager (Der Untergang) Anne Franks Dagbok (The Diary of Anne Frank) Redd menig Ryan (Saving Private Ryan) 9 dager (9 Days) Max Manus Flammen og Sitronen (Flammen og Citronen) Født 4. juli (Born on the Fourth of July) temahefte Folk og Forsvar 29 30 Folk og Forsvar temahefte temahefte Folk og Forsvar 31 Kathinka Louise Rinvik (25) fra Oslo er stipendiat ved Folk og Forsvar. Rinvik har en bachelorgrad i Europastudier (EU) fra Universitet i Oslo og har tidligere jobbet som forskningsassistent ved ARENA – Senter for europaforskning, i tillegg til å ha vært praktikant ved Den norske EUdelegasjonen i Brussel. Hun tar mastergraden Peace and Conflict Studies ved Universitetet i Oslo, og driver ved siden av studiene med ordinær informasjonsvirksomhet i Folk og Forsvar. F F Folk og Forsvar Arbeidersamfunnets plass 1c 0181 Oslo Telefon 22 98 83 60 – Telefaks 22 98 83 61 E-post: [email protected] – www.folkogforsvar.no
© Copyright 2024