1. No category

18
meninger
Mandag 22. desember 2014
KLASSEKAMPEN
Kronikk:
Maks 5000 tegn inkludert mellomrom.
Legg ved portrettfoto.
kronikk
&debatt
debatt:
Innlegg: 3000 tegn inkludert mellomrom.
Replikk/kortinnlegg: 1000 – 2000 tegn.
E-post: [email protected]
Redaksjonen forbeholder seg retten til å
forkorte innlegg.
Tollef Mjaugedal
[email protected]
Kronikk- og debattredaktør
Carline Tromp
[email protected]
Redaksjonssekretær
Ellen Krystad
[email protected]
Redaksjonssekretær
Klassekampen honorerer normalt ikke innsendt stoff. Innsenderens e-postadresse blir trykt med mindre innsenderen reserverer seg mot dette.
Regulering Pedagogikkens viktigste oppgave er å formidle verden slik a
og funksjon
Odontologi
Björn Ulrich Winter
Først av alt ønsker jeg som
kjeveortoped å takke Lilly
Vinje for hennes kronikk
«Orale overgrep frå
tannlegane» i Klassekampen 27. november.
Tennene er en del av
kroppen vår og spiller en
sentral rolle i å forberede
maten til senere å bli
fordøyet i mage og tarm.
Det er deres primære
oppgave, og i denne
sammenhengen har
naturen ikke «tenkt» så
mye på estetikk. Det er
tyggefunksjon som er
viktigst, og den kan bare
utvikle seg på en naturlig
måte når kroppen, svelging, pusting og utvikling
står i balanse fra og med
første dag som nyfødt.
Derfor foretrekker jeg å ha
fokus på funksjon, og det
så tidlig som mulig med
minimale inngrep. Når en
feil utvikling først har
begynt, er det tidlig
kjeveortopedisk funksjonsbehandling som trengs for
å forhindre at kjevene
vokser videre på feil spor.
Særlig når overkjevens
form blir for smal er
plasstilbudet for de voksne
tenner minimert. Et
nyutviklet spesialapparat
og et treningsprogram med
forskjellige avtakbare gommer støtter både barnets
kjevevekst, tungeposisjon
og svelgefunksjon på en så
effektiv måte at behovet
for tannregulering og
trekking av voksne tenner
senere i livet blir sterkt
redusert. Samtidig har
denne type behandling
ingen bivirkninger.
Med tannregulering i
ungdoms- og voksenalder er
det ofte vanskelig å oppnå
varig stabilitet. Hvis en kun
fokuserer på tannstilling
uten å ta hensyn til funksjon, blir tennene ikke
stående der hvor en har
ønsket det. Da kan du med
full rett spørre hvorfor
barnet ditt egentlig har fått
tannregulering i utgangspunktet. Alt handler nemlig
om funksjon!
Björn Ulrich Winter,
Dr.med.dent.
[email protected]
Håp
Frode Barkved
usedvanlige, av forventning?
Vi sier jo at hjertet hoppet av
glede.
Når noe hopper i ytre eller
indre forstand vitner det om
bevegelse.
Altså, håp som bevegelse.
For noen dager siden sluttet
Hva med håpets andre side;
Kronikk
jeg en forelesning med å
spørre studentene om de
kunne tenke seg ett eller flere
ord som kunne uttrykke
pedagogikkens spesielle
oppgave for vår tid.
Det ble stille i auditoriet.
Stillheten etter et spørsmål
kan noen ganger skape en
ubehagelig uro både hos
studenter og foreleser. Man
sier gjerne at «det går en
engel gjennom rommet», og
for å jage den på dør hender
det at en av studentene
trykker frem en respons som
ikke nødvendigvis kommer
innenfra.
Men denne gangen lot vi
stillhet være stillhet,
og engel være engel.
Da ble stillheten
produktiv.
Omsider rakk en
student opp hånden
og uttalte ordet håp.
– Å gi den
oppvoksende
generasjon håp, må
være vår tids
pedagogikk spesielle oppgave, sa
hun.
Verbet å håpe er
av usikker opprinnelse. Det er
muligens beslektet
med å hoppe, i
betydningen å
hoppe av forventning. (På
svensk heter for øvrig håp
hopp.)
Det germanske ordet for
håp er wénian, som har blitt
til det norske vente.
Hoppe og vente, altså.
Å hoppe av forventning er
noe jeg nesten utelukkende
har opplevd hos små barn og
såkalt psykisk utviklingshemmede, (som vel heller må
betegnes som psykisk rike,
usedvanlige og autentiske).
I gylne øyeblikk hopper vel
kanskje også en og annen av
oss som ikke er barn eller
vente? Å vente forbinder vi
gjerne med det motsatte av
bevegelse, en passiv tilstand
som i lengden kanskje kan
føre til stagnasjon og tilpasning.
En slik karakteristikk av
håpet gir moralfilosofen Arne
Johan Vetlesen når han i den
mye leste og delte kronikken
«Viktigere enn håpet»,
skriver at håp kan bety å bli
sittende stille i båten med en
forfeilet tro på egen makt.
Han poengterer også at håp
kan vise seg som avsporing
og avmakt, som tålmodighet
overfor det man absolutt ikke
burde tåle, «det som legges
øde mens man
håper på dets
redning.»
Håp forstått på
denne måten blir da
til bedøvelse og
leder til at man
stadig utsetter
nødvendig handling. I relieff til vår
tids største utfordring: Trusselen
mot jordens livsformer og miljø, vil et
slikt vente-håp
hjelpe oss lite.
Uten håpets krefter
er en lang
og utholdende
kjærlighet
umulig.
Denne høsten
lanserte Nova en
omfattende forskningsrapport
basert på intervjuer av 63.000
13- og 16-åringer i 150 kommuner. Den viste at hver
tredje norske ungdom har en
livsfølelsen der de opplever
«at alt er slit» og de uttrykker
at de «bekymrer seg for mye».
Hver fjerde ungdom har søvnproblemer og hver femte
«føler håpløshet med tanke
på fremtiden».
Lena Lindgren, samfunnsredaktør i Morgenbladet,
skriver at denne generasjonen er usedvanlig tilpasningsdyktige og skiller seg
radikalt fra andre kull etter
Håp i bevegelse: Verbet å håpe er av usikker opprinnelse, men det er muligen
andre verdenskrig ved ikke å
gjøre opprør mot autoriteter.
Her er det altså ikke håpet
som virker handlings­
lammende, men det motsatte:
En livsfølelse gjennomtrukket av «håpløshet med tanke
på fremtiden».
Men hva om håpet er mer enn
en abstraksjon, mer enn
bedøvelse som gjør vente­
tiden mer utholdelig? Kan
man betrakte håpet som
bevegelse, som en kraftfaktor i
den menneskelige konstitusjon?
Forleden kom jeg over en
betraktning den pedagogiske
reformatoren Rudolf Steiner
gjorde for over hundre år
siden, i 1911. Her påstår han
at uten håp, kan mennesket
ikke ta et eneste steg i
tilværelsen. Håpet er sterkt
forankret i vår menneskelighet; derfor vet vi at neste dag
vil bestå av morgen, dag og
kveld slik som i dag, at den
skoen skomakeren laget i dag
vil noen kunne ta på seg i
morgen, at de frøene bonden
sådde vil komme opp neste år.
Om det ikke var slik,
meninger
Overhørt
Står bak to gamle menn: - Det er
ikkje det same med jul. - Nei, før
venta me på så mykje. Nå er det jul
heile tida.
Ester Moe på Twitter
Tidligere gjorde den sterke kronen at
jeg kunne spise ute flere ganger i
uken. Nå blir de fleste studentene i
Storbritannia nødt til å vurdere
livsstilen.
Utenlandsstudent Madeleine
Riise om den lave kronekursen,
i Bergens Tidende
Men når Venstre da har vasket,
polert og skrytt av FrP sin
asylpolitikk, så må jo noen i FrP ta
ansvar for å sette skapet tilbake
der det skal stå. Noen må ta
ansvar for å forsikre folk om at FrP
på ingen måte er rause eller
humane.
Kristian Fjellanger om FpUs
julekalender i Dagbladet
Piketty er en spennende mann,
men en av mange tusen økonomer i verden.
Siv Jensen til Morgenbladet
Mandag 22. desember 2014
Dagens Løvås
KLASSEKAMPEN
Mer debatT neste side
19
»
at barnet fatter kjærlighet til den.
Klassekampen 16. desember
Hva var Hamsuns
egentlige agenda?
Hamsun
Arvid Nærø
ns beslektet med å hoppe, skriver Frode Barkved. fortsetter han, at fremtidige
hendelser skulle tildra seg på
en rytmisk måte som skaper
forhåpning, skulle livet i den
fysiske verden ha vært
umulig. For håpet sammenholder og opprettholder alt
liv. Håpet gir marg i beina,
livskraft i nervene. Uten de
livgivende forhåpnings­
kreftene ville ikke bare
sjelen, men etter hvert også
kroppen skrumpe og visne.
På denne bakgrunn blir håp et
helt uunnværlig drivstoff for
handling, engasjement, initia-
tiv. Med andre ord; den blir en
nødvendig forutsetning for
kjærlighet til verden.
For er kjærlighet noe
annet enn en inderliggjøringen av håpet, og dermed det
som gjør oss i stand til å
forbinde oss med verden,
lide med den, kjempe for
den, være tro mot den, fordi
vi elsker den?
Pedagogikkens oppgave er
ikke først og fremst å informere om verden, men å
formidle verden på en slik
måte at det oppvoksende
barnet fatter kjærlighet til
Foto: CHRISTOF STACHE, Scanpix
den og forbinder seg med
den. Uten håpets krefter er en
lang og utholdende kjærlighet umulig. Kjærlighet uten
håpets kraft kan nok føre til
forbigående forelsker, men
ikke til livslang vilje til å
verne verdier og forandre
samfunnet til det bedre.
Det kan nok være at kjærligheten er størst.
Men den står på håpets
skuldre.
Frode Barkved,
Rudolf Steinerhøyskolen
[email protected]
ners tjeneste», sies det i
artikkelen.
De tre punktene Hamsun
tok opp i samtalen med
Hitler var a) spørsmålet om
I en meget leseverdig og
Norge som selvstendig
kritisk gjennomgang av
sjøfartsnasjon etter krigen,
Tore Rems bok «Reisen til
det vil si etter at tyskerne
Hitler» peker Hamsun-senhadde vunnet, b) spørsmålet
terets direktør Bodil Børset
om brudd på nøytraliteten
med flere 16. desember i
fra Norges side før krigen og
avisen på svakheter ved
c) Terbovens terror som
fremstillingen i boken: dens
truende for Quislings sak.
Disse politiske spørsmål
fiksjonalisering av stoffet og
manglende analytiske
ble som kjent nærmest
drøfting av kilders mot­
avfeiet av Hitler i samtalen
stridende utsagn om samme med Hamsun, idet Hitler
begivenhet.
profetisk og
Jeg vil ta overordnet
Dette er
tungtveiende
forklarte at om
opp det
kritikk, som
«vi ikke vinner
politiske krigen, er det
rammer både
forfatteren og
undergangen
spørsmålet som
hans mange
for oss alle».
reises
i
kritikken
av
vitenskapelige
Men til tross for
Tore Rems bok.
Hitlers avvismedhjelpere,
ning av «oldinsom er nevnt i
gens patetiske forsøk på å få
et to-tre siders vedlegg!
gehør», som det står gjengitt
Forfatteren er naturligvis
den rette til å svare på denne i «Hamsuns polemiske
skrifter» (Gunvald Herkritikken fra Hamsuns-senmundstad 1998, red.), mente
teret.
Hamsun at vi kunne trenge
Mitt anliggende er ikke
«en okkupasjon i flere år»,
disse viktige, men elemenbare Terboven ble fjernet!
tære forhold i biografi­
Mitt spørsmål til Hamsunskrivingen. Derimot vil jeg
senteret er derfor: Hva var
ta opp det politiske spørsmå- Hamsuns egentlige, «perlet som reises i kritikken av
sonlige agenda» som han
Tore Rems bok: At Hamsun
skulle ønske å fremføre
ikke visste at han skulle
overfor Hitler, men som han
møte Hitler og derfor ikke
ikke fikk anledning til, og
reservasjonsløst og «herohvorledes forholder denne
isk» kunne tale «Norges
«agendaen» seg til Hamsuns
faktiske kritikk fremført i
sak», som var hans egentmøtet med Hitler?
lige, «personlige agenda».
Hamsun ble mot sin vilje i
Arvid Nærø,
møtet med Hitler «et lydig
litteraturviter
redskap i noen andre sterke,
[email protected]
norske Quisling-tro perso-