1. No category

Kapittel 2
Med
I Og
Nod
Neppe
I 1882 ble den første amerikanske regnbueørreten fraktet til Europa,
og siden den gang har kommersiell oppdrett av ørret vært en utbredt
aktivitet på kontinentet. Rundt århundreskiftet ble også forsøk gjort
i Norge, men det viste seg å være vanskelig å tjene penger på fiskeoppdrett her til lands, så det ble gjerne med forsøkene. På 1950-tallet
blusset interessen opp igjen, og noen få anlegg ble bygget etter dansk
modell med jorddammer fylt med ferskvann på land. Disse anleggene produserte såkalt porsjonsfisk på et par hundre gram, og de fikk
store problemer i konkurranse med sine danske kollegaer.
Et viktig vendepunkt for norsk fiskeoppdrett kom på begynnelsen av 60-tallet
da det ble oppdaget at regnbueørret gradvis kunne vennes til saltvann. Ørreten vokste adskillig raskere og kunne bli mange kilo i det varme sjøvannet,
og den store fine fisken som norske oppdrettere etter hver klarte å produsere
skulle bli et stort konkurransefortrinn i det internasjonale markedet.
Det er i denne brytningstiden at Erling Osland bestemmer seg for å starte opp.
Han utformet som de fleste andre anlegget sitt etter dansk dambruksmodell,
men det tok ikke mange år før regnbueørreten ble satt ut i egenutviklede
sjøinnhegninger langs strandlinjen på Osland. Det var et grep som skulle vise
seg å være oppskriften på suksess, og sjøinnhengningene ble små gullgruver.
Norsk oppdrettsnæring ble i stor grad startet av enkeltindivider med svært
begrensede ressurser. Det var vanskelig å få støtte til oppstartsinitiativ, og
tungtveiende organer som Fiskeridirektoratets Havforskningsinstitutt uttalte
at fiskeoppdretten ble drevet frem av fanatikere som vil etablere en næring
som ikke var liv laget. Ved hjelp av en bortimot naiv standhaftighet og ukuelig tro på fremtiden klarte likevel noen ytterst få pionerer med nød og neppe
å snu de dystre spådommene til positive årsresultater i regnskapsbøkene.
Sjøinnhegningene ble varemerket til Erling Osland. Dette er den
første innhegningen, som ble ført opp i 1964.
Jakten på det sølvblanke gullet - 21
Kjellaugs reaksjon
Kjellaug var ikke særlig begeistret over tanken på å flytte til
Bjordal for å drive med fiskeoppdrett. Familien var godt etablert
i Høyanger med hus, fast arbeid
på verket, og et sosialt kontaktnett. Men til tross for betenkelighetene stilte Kjellaug seg lojalt bak Erling og hans drøm om
fiskeoppdrett som levevei.
Erling Osland skriver i en søknad til Distriktenes
Utbyggingsfond at han regner 1962 for å være det
første driftsåret, og 1963 som det første ordinære
driftsåret for bedriften som den gang ble omtalt
som Osland Ørretoppdrett. Eggene som ble
bestilt i januar 1962 hadde klekket i enkle klekkekar, og yngelen ble satt ut i jorddammer gravd
ut for hånd ved hjelp av slepeskuffer og trossevinsj. Dammene var svært primitive. De var ikke
stort mer enn et enkelt hull i bakken. Både klekkekarene og jorddammene fikk pumpet ferskvann til seg fra et inntak i en nærliggende elv, og
senere også fra oppumpet grunnvann.
I årene etter 1962 kjøpte Erling årlig mellom 50
000 og 100 000 nye egg, og til tross for en god
del svinn grunnet uhell og dårlig utstyr, lyktes
han med å fôre opp en stor del av yngelen. Det
var mye å lære for en fersk fiskeoppdretter, og
mange utfordringer og problemer som var
vanskelige å forutse på forhånd dukket stadig
opp. Erling opplevde blant annet at det vinterstid dannet seg is på overflaten i jorddammene,
og fisken hadde en uvane med å hoppe opp på
isen og dø der. På sommeren var det ikke stort
bedre. Da forsynte fugl seg av jorddammenes
verdifulle innhold.
Verdier og driftsutgifter i 1963
I en søknad til Distriktenes Utbyggingsfond la Erling ved
følgende oversikt over Osland Ørretoppdrett sine verdier:
Kai av sten
2 000,-
Lagerskur
1 500,-
Jorddammer 650m2
6 000,-
8 stk. klekkekar i aluminium
800,-
24 stk. indrekasser
450,-
2 stk. filiteringskar
150,-
4 stk. foringskar i aluminium
1 000,-
Vannledninger og annet relatert utstyr
3 000,-
Elektrisk anlegg
Pumpe
25 000 årsgammel regnbueørret
Til sammen
Regnet om til omtrentlig 2013 verdi
600,850,25 000,41 350,420 000,-
Driftsutgifter:
Innkjøp av rogn
Fôr (storfehjerte og lever)
Ørretfôr (300kg. sekk Ewos)
Til sammen
Regnet om til omtrentlig 2013 verdi
Jakten på det sølvblanke gullet - 22
586,47,759,1 392,15 000,-
I 1964 er bedriften Osland Ørretoppdrett i full
sving. Yngelen klekker og vokser opp til slakteklar porsjonsfisk, og inntektene begynner å
komme. Men inntektene dekker ikke utgiftene.
Omsetningen på 10 750 kroner er for liten til å
holde driften i gang, og kassen holder på å gå
tom. Dette var en kalkulert risiko fra Erlings
side, for han visste at han hadde for lite penger
til å drive over tid da han startet opp. Det hadde
fra dag en vært planen å få tilført friske midler
etter hvert.
I løpet av de to foregående årene hadde Erling
vist at det var mulig å drive kommersiell ørretoppdrett på Osland, og resultatene gjorde til at
han i april 1964 fikk innvilget den første av flere
søknader om støtte fra kommunen og Distriktenes Utbyggingsfond. Et lån på 47 500 kroner,
en sum som tilsvarer 450 000 i dagens kroneverdi, gav nok kapital til å sette opp den første
sjøinnhegningen som anlegget på Osland senere
skulle bli viden kjent for. Osland Ørretoppdrett
gikk i 1964 fra å være et rent dambruk til å bli
en oppdrettsbedrift som også brukte fjorden til å
fôre frem matfisk.
Sjøinnhegningene på Osland bestod av helimpregnerte påler med en diameter på 25 cm. som
ble ført tre meter ned i fjordbunnen. Disse stod
med seks meters mellomrom, og hadde nylonnøter mellom seg, samt et ekstra bunnslag på
60 cm. under grunnfellingen, noe som hindret
fisken i å rømme. Designet var utviklet av Erling
selv, og løsningen med sjøinnhegninger viste seg
å være en suksessoppskrift. En fordoblet tilvekst
i forhold til produksjonsplanen var resultatet når
fisk som hadde gått i jorddammene ble overfør
til sjøinnhegningene.
Erling fikk 11. september 1974
tildelt patentnummer 129 827
på sjøinnhegningsløsningen sin,
etter nesten to års behandlingstid hos Bergen Patentkontor.
Sjøinnhegninger
Det var tre måter å drive fiskeoppdrett på i
Norge på 1960-tallet. Avstenging av sund og
poller var et utbredt alternativ, og hjemmesnekrede mærer var et annet. Den siste metoden var
å benytte sjøinnhegninger langs strandlinjen,
og det er stor enighet om at Erling Osland var
mannen bak denne løsningen. Erling mente selv
at hans løsning var den beste, da sjøinnhegningene hadde god vannsirkulasjonen, enkel tilgang
med tanke på fôring, og lite problem med fôr
som gikk til spille sammenlignet med de to
andre variantene.
Jakten på det sølvblanke gullet - 23
Flytende kister
I 1964 kunne man lese i avisen
Sogn Dagblad, som kom ut i
Høyanger, om ”flytende kister”.
Dette var en treramme kledd
med en nylonnot og flottører som
man hadde fisk i. Senere fant
man et bedre navn på denne nye
konstruksjonen, nemlig mærer.
Marta var med
Da Erling i 1964 flyttet hjem
igjen til Osland for å ta seg av
oppdretten på fulltid, tok han
med seg datteren Marta. Hun
fikk beskjed fra sin mor om å
passe på at Erling fikk i seg nok
mat, for Kjellaug visste godt at
mannen ikke var særlig dyktig
når det kom til huslige sysler.
Resten av familien flyttet etter
da yngstedatteren Erna ble ferdig med folkeskolen i Høyanger.
Det var flere fordeler med å sette fisken ut i fjorden. En av dem var at krill og krepsedyr, som på
grunn av de topografiske forholdene og vannstrømningene i Fuglsetfjorden, f løt gjennom
innhegningene, og ble spist av fisken der. Den
naturlige tilførselen av fôr bidro til de overaskende gode vekstresultatene, og den store usikkerheten våren 1964 ble snudd til lysere fremtidsutsikter. Erling ble trygg på at det var mulig
å leve av inntektene fra oppdretten, og han sa
samme år opp jobben ved NACo.
Mangel på ferskvann
Selv om lånet fra Distriktenes Utbyggingsfond
garanterte for videre drift, og innføringen av
den første sjøinnhegningen gav gode resultater, var ikke bekymringene over for Erling.
Oppdrettsanlegget på Osland var avhengig av en
rikelig tilgang på ferskvann til jorddammene og
klekkekarene for å fungere, og det nødvendige
ferskvannet kom fra en mindre elv som ikke
trengte mange dager med tørke før den mistet
all vannførsel. Når anlegget vokste med nye
I 1965 hadde Distriktenes Utbyggingsfond støttet
36 oppdrettsanlegg med til sammen 2 378 000
kroner i lån og lånegarantier. Fiskeoppdrett var
svært risikofylt og garantier fra DU var nødvendig
for at bankene ville stille med lån.
Distriktenes Utbyggingsfond var en viktig finansieringskilde for Erling og svært mange hans kollegaer
i oppstarts- og utvidingsfaser.
Fiskeoppdretten ble sett på av Distriktenes Utbyggingsfond som en potensielt viktig levevei på kysten, og da særlig i områder som trengte utvikling
av næringsgrunnlaget.
Distriktenes Utbyggingsfond ble i 1993 del av Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND), som
igjen ble en del av Innovasjon Norge i 2004.
jorddammer oppstod det dermed vannmangel,
noe som presset Erling til å tenke nytt. I sjøen
var det god plass, men eksperter advarte mot
at ørreten ville dø av saltinnholdet om den ble
gående i fjorden lengre enn ett år. Det var også
enighet i fagmiljøene om at stamfisk ment for
videre avl skulle gå i ferskvann hele tiden for å få
best mulig rogn, men Erling var presset, og han
valgte å ignorere ekspertenes råd.
at Erling hadde rett. Fisken tok ikke skade av å
gå i fjæren på Osland, snarere tvert imot.
Samtidig med at både matfisk og stamfisk ble
satt i sjøen startet Erling også med å blande inn
små mengder sjøvann til yngelen i klekkekarene. Ferskvannet på Osland var surt, og en tur
innom kalkstein på veien fra elven til klekkekarene og jorddammene hadde liten effekt, men
når sjøvann ble tilført økte pH-verdien i vannet.
Erling tok også inn sjøvann til jorddammene for
å heve temperaturen der om vintrene, noe som
ingen hadde forsøkt tidligere. Den økte temperaturen førte til at fisken tok til seg betraktelig
mer næring i vinterhalvåret, og anlegget kunne
i følge Erling selv skilte med ti ganger større
tilvekst enn det kollegaene klarte å oppnå.
Som et resultat av vannmangelen satte Erling
derfor både matfisk og stamfisk i sjøen, og
han ble overasket over resultatet. På grunn
av nærliggende elveutløp og grunne fjære var
sjøvannet utenfor Osland brakkvann, som er
en blanding av sjøvann og ferskvann, og fisken
klarte seg meget godt i dette vannet. Ørreten
trivdes og spiste mye, og stamfisken hadde nær
100 prosent klekking av rogn til yngel. Fagfol- Gode kontakter
kene trodde først ikke på de gode resultatene Det var langt fra tilfeldig at Erling Osland var
Erling påstod at han hadde, så de møtte opp på en av de få oppdrettspionerene som klarte seg
Osland med saltmålere når fisken skulle strykes gjennom 60-tallet. Systematiske eksperimenter
for rogn og melke. De måtte til slutt innrømme som gav målbare resultater og ny innsikt hadde
Solid og fornuftig
Fylkesagronom Jon Hegdal besøkte våren 1964 Osland for å
vurdere bedriften for Distriktenes Utbyggingsfond. Han beskrev i sin rapport driften som
god, og skriver videre om Erling
at “Herr Osland gir inntrykk av
å ha studert faget grundig, og
det heile virka solid og fornuftig
planlagt. Han har drive målingar av ymse slag regelmessig, og
støttar seg til desse med tanke
på vidare utbygging”.
Egen stamfisk
Erling gikk raskt i gang med å
velge ut egen stamfisk, og drive
avl på den. Egen produksjon av
smolt har vært viktig for bedriften i alle år, og fisk fra Osland
ble viden kjent for sin kvalitet.
Driftsresultat 1964 - 1969
60000
År
1964
1965
1966
1967
1968
1969
50000
Omsetning
10 705
58 268
206 144
188 782
211 775
174 096
40000
Driftsutgifter
41 243
109 807
154 660
178 385
166 266
141 242
30000
Resultat
-30 538
-51 539
51 484
10 397
45 509
32 854
20000
I dagens kroneverdi
-291 355 -470 795
454 187
88 100
370 984
261 209
10000
0
1964
1965
-10000
-20000
-30000
-40000
1966
1967
1968
1969
Oppdrettsfiskens livssyklus
Laks og regnbueørret er såkalte anadrome fisker. Det vil si at gyting, klekking og vekst frem
til fisken er utvandringsklar smolt foregår i ferskvann.
Oppdrettsfiskens livssyklus starter når man stryker stamfisk for rogn og melke, og blander
disse til befruktede egg. I dag skjer denne prosessen som oftest på et settefiskanlegg. Der blir
fiskeeggene oppbevart innendørs i ferskvann frem til de klekker. Når eggene har klekket lever
fisken på næring fra en plommesekk på magen.
1966 var første året hvor omsetningen var større enn driftsutgiftene for Osland Ørretoppdrett, og bedriften startet å gå
med årlige positive resultater.
Når fisken har blitt stor nok til å ta til seg fôr kalles den yngel. I denne fasen blir fisken vaksinert for sykdommer og foret frem til den er rundt ett år gammel, og veier 100 gram. Da kalles
fisken smolt, og er klar til å leve i saltvann.
Det markante bykset i omsetningen i 1966 kommer trolig av at dette er det første året med stor produksjon i
sjøinnhegningene. Uten sjøinnhegningene ville Osland Ørretoppdrett gått en høyst usikker tid i møte på slutten av 60-tallet.
I oppdrettsanleggene fôres matfisken frem til den veier omtrent fem kilo. Da blir den hentet
av en brønnbåt som den på bildet, som frakter fisken til et slakteri.
-50000
-60000
Jakten på det sølvblanke gullet - 24
Jakten på det sølvblanke gullet - 25
blitt en del av hverdagen på Osland på midten
av 60-tallet, og nødvendige justeringer ble
foretatt fortløpende. Erling var også på stadig
jakt etter gode svar på spørsmål som reiste
seg knyttet seg til egne observasjoner, og det
allerede brede kontaktnettet ble utvidet når
behov for ny kunnskap dukket opp. I 1965
brevvekslet Erling jevnlig med blant annet
Norsk Landbrukskjemi, Sogn og Fjordane
landbruksselskap, Veterinærinstituttet, Fiskeridirektoratet, Norges Tekniske Høgskole og
Havforskningsintituttet.
Erling var tidlig opptatt av eksport til utlandet, og i et brev til Norges Eksportråd fra januar 1965
skriver han at produksjonen vil økes til det femdoble dette året, om markedet er tilstede.
Jakob J. Sterri
Jakob J. Sterri var i en årrekke herredsagronom i
Høyanger kommune, en yrkestittel som i dag er
erstattet med jordbrukssjef. Som en nysgjerrig og
søkende mann var Sterri interessert i alt nytt, og han
begrenset seg ikke til rene jordbruksspørsmål. Sterri
var involvert i alt fra fugleoppdrett til kraftutbygging,
og der andre så problemer og utfordringer, så gjerne
Jakob J. Sterri muligheter.
Det var ikke bare i yrkeslivet at Sterri var en aktiv mann.
Han engasjerte seg også i samfunnsspørsmål, blant annet
som formann i Høyanger Arbeiderparti og i ungdomslaget.
Disse vervene i arbeiderbastionen Høyanger gav Sterri gode
kontakter til sentrale politiske miljøer, både regionalt og
nasjonalt. Ved hjelp av det høye engasjementet og evnen til å
sette seg inn i nye ting og skape konkrete resultater ble Sterri en
aktet mann både lokalt og utenfor kommunegrensene.
Rent personlig blir Jakob J. Sterri omtalt som en omgjengelig mann,
men at man gjorde lurt i å holde seg på godfot med han. Om
man fikk Sterri på sin side, slik Erling klarte, kunne han være
en svært verdifull alliert.
Erling hadde en særlig god alliert i herredsagronom Jacob J. Sterri, som sammen med
Erling kontaktet et vell av offentlige kontor
og institusjoner. Ved hjelp av Sterri og hans
posisjon åpnet det seg mange dører som ellers
ville vært lukket, og Sterri og Erling ble gode
bekjente. Herredsagronomen hadde heldigvis for Erling ingen problemer med å drive
reklame for anlegget på Osland, noe som kom
særlig godt med i forbindelse med søknader. I
et brev sendt 5. november 1966 til Selskap for
Norges Vel beskriver Sterri og fylkesgartner
Eirik Johnsen Erling slik:
“Han har uvanlege evner til å tilegne seg kunnskap frå
andre, og har ein iaktagelsesevne som få. Han driv
systematisk eigne forsøk og har komt fram til resultat
som vil få stor verdi for den næringa han no driv. Han
er nøktern og sakleg i sine vurderingar, og har klar og
god framstillingsevne (...) Osland er ein sjeldsynt dyktig
mann som må tilknytast forskinga på dette området”
I det samme brevet kan Sterri og Johnsen
fortelle at fisken fra Osland i all hovedsak ble
solgt til utlandet, og salget ble omtalt som vareprøver i forhold til det som kunne blitt omsatt av
kvalitetsfisk fra Osland.
Ekspert
I løpet av noen få år gikk Erling fra å være en
usikker amatør på jakt etter svar på de mest
grunnleggende spørsmål til å selv få status som
en kunnskapsrik mann og informasjonskilde.
Ryktet om den entusiastiske oppdrettspioneren
i Bjordal begynte å versere i oppdrettsmiljøet i
Norge, og brev fra avsendere på jakt etter råd
dumpet ned i postkassen på Osland. Både allerede etablerte kollegaer, folk som vurderte å
starte med fiskeoppdrett, og andre med tilknytning til næringen søkte Erlings veiledning.
Oppstart med laks
I 1966 klarte Erling via en bekjent i Sogn Laksestyre å få tak i rogn fra laks. Han hadde forsøkt i
årevis med å starte avl og oppdrett av laks, men
elveeierne i Sogn var redde for at oppdrettslaksen ville ødelegge prisene på villaks, og de ønsket
ikke å slippe oppdretterne til. Men Erling var
ivrig, og han klarte å overbevise sin bekjendte
om mulighetene som lå i kommersiell oppdrett
av laks. Erling mente at den hadde et langt større
potensial som oppdrettsfisk enn ørreten, og
kunne gi et større økonomisk utbytte.
De fleste som kontaktet Erling hadde en poll Produksjonen av laks gikk svært bra, og Erling
eller et sund de kunne stenge av, og mange kunne i 1969 vise til en tilvekst 25 ganger større
hadde et håp om at Erling satt på en enkel på to og et halvt år enn tilsvarende tilvekst i det
oppskrift på suksessfull oppdrett. Det hadde
han ikke, for var det en ting Erling hadde erfart
så var det nettopp at det ikke fantes noen enkel
vei til oppdrettssuksess. Kun knallhardt arbeid
og systematisk prøving og feiling gav resultater.
Erling opplevde det som vanskelig å gi gode svar
til enkeltoppdrettere via brev. Mange av dem
som henvendte seg til han manglet tilstrekkelig kunnskap og innsikt til å kunne hjelpes. Det
var inntektene som lokket, og ikke den genuine
interessen for fisk som kjennetegnet Erling.
Første forskningsprosjekt
Erling Osland ble via Jacob J.
Sterri introdusert for professor
Weilert Velle og veterinær Tore
Håstein ved Norges Veterinærhøgskole, og i 1967 innledet de
et samarbeid hvor et hormonpreparat ble tilsatt fiskefôret. Hensikten var å kartlegge hvordan
hormoner slo ut på kjønnsmodningen.
Erling fikk 4 600 kroner i tilskudd for deltagelsen, og i alt
var et sted mellom 12 000 og 15
000 yngel med i eksperimentet
som varte ett år.
Før konsesjonsordningen trådte
i kraft i 1973 trengte man kun
å registreres hos den lokale
havnefogden og Veterinærinstituttet for å få drive oppdrett av
fisk i sjø. Den første tillatelsen
til Erling Osland er datert 17.
november 1964. Da hadde han
allerede hatt en sjøinnhegning i
drift noen måneder.
De mest dedikerte av dem som kontaktet
oppdrettspioneren i Bjordal ble gjerne invitert
til Osland, og Erling var både gjestfri og åpen
når det kom til egne løsninger. I tillegg til andre
oppdrettsgründere var også forskere og representanter for offentlig forvaltning innom, og det
ble gjerne sene nattetimer før Kjellaug kom og
jaget ektemannen og besøket i seng. Besøksfrekvensen økte utover 70-tallet, når både anlegget på Osland og Erling selv ble mer kjent i det
nasjonale og internasjonale oppdrettsmiljøet.
Jakten på det sølvblanke gullet - 27
Jobben var å tenke
Fra tid til annen ville Kjellaug
ha gjort et eller annet hjemme på
Osland, og hun kunne kritisere
Erling for å ikke gjøre noe hele dagen. Det likte han dårlig. Påstander om at han ikke jobbet skulle
han ha seg frabedt, for jobben til
Erling var i følge han selv å tenke.
fri på tre. På høsten samme år hadde han mellom
5 000 og 6 000 laks med en gjennomsnittsvekt på
763 gram gående i innhegningene.
Den første laksen ble solgt av Eros Laks 13.
november 1971, noe som er blant de aller første
salgene av oppdrettslaks i Norge. Med en pris på
opptil 90 kroner kiloen var det ikke rart at norske
oppdrettere var på nærmest desperat jakt etter
laksesmolt. Det var ingen tvil om at laks var et
luksusprodukt og en vare for fremtiden. I forhold
til ørret fikk man dobbel pris for laksen.
Hva skal fisken spise?
Da 11 japanske vitenskapsmenn
besøkte anlegget til Erling i 1968
fikk arrangørene kritikk for sin innlysende naivitet i Sunnmørsposten.
Erling Osland var tidlig ute med
ideen om å presse og vakuumpakke rekemelet som ble tilsatt
fiskefôret. Her er en vareprøve fra Norsk Medicinal Union
fra 1973 pakket på måten Erling
mente var mest hensiktsmessig.
Til høyre er et utdrag fra et brev
omhandlende fiskens kjøttfarge fra Kåre Skutvik, som var en
svært sentral figur i næringen på
60-tallet, til Fiskeridirektoratet.
Brevet viser hvordan Erling med
sitt engasjement evnet å sette
andre mennesker med viktige posisjoner i kontakt med hverandre.
Osland Havbruk 50 år • 28
Som med det meste annet måtte Erling Osland
selv finne ut hva han skulle fôre fisken sin med.
Det fantes få retningslinjer og veldokumenterte
råd, og de fleste i bransjen valgte å fokusere på
mengde fremfor kvalitet. Kunnskapsmangelen
gjorde til at også Erling valgte å fôre med billig
og tilgjengelig fôr. Den lite kritiske holdningen
førte også til at mange merkelige ideer og rykter
begynte å sirkulere blant oppdretterne, og et av
ryktene gikk ut på at nyklekt yngel likte surmelk.
Det fant Erling raskt ut at var feil. Hans forsøk
med bruk av hvitløk som forebyggende medisin
var heller ikke suksessfulle. Det meste ble prøvd
ut i håp om å oppleve gode resultater. Prøving og
feiling var oppdrettpionerenes mantra.
Yngelen på Osland ble i starten fôret med okselever som ble malt i en håndkvern som Erling
hadde kjøpt fra boet etter en konkurs pelsdyroppdretter. Kvernen var montert i et naust, og alt
av fôrproduksjon skjedde der. Yngelen likte godt
den malte okseleveren, men dette var potensielt
farlig føde. Leveren ble raskt dårlig, og den kunne
forgifte sårbar yngel.
Fisken som gikk i jorddammene og i sjøen levde
på oppmalt fisk, og Erling fisket selv store mengde
sei som han kvernet opp til våtfôr. På høsten
kjøpte han sild og brisling av fiskebåter som var
innom Bjordal, noe fisken i innhegningene satte
stor pris på. Det kokte i fjorden når småsild stod
på menyen. I tillegg fôret Erling også en god del
med billig pigghå, som kom i nedfryste blokker
fra fiskehandler Kvalheim & Co i Måløy.
Når fôret var malt opp ble det kjørt ned til
innhegningene med trillebår og kastet ut til
fisken med håndmakt der. Det var et arbeid som
mest av alt var ensformig og kjedelig, da man
måtte vente på at fisken spiste opp de få porsjonene man kastet ut med ausekar før man kunne
kaste ut mer. Kastet man ut for mye på en gang
sank fôret til bunns, og ble liggende uspist der.
For å frigjøre de ansattes arbeidskapasitet under
fôringen tenkte Erling ut en snedig løsning som
involverte nedfrysing av fôret i 25 til 50 kilos
blokker. Disse ble plassert i trebur i innhegningene, og når blokkene tinte kunne ørreten plukke
mat fra dem på egenhånd. Større blokker på opp
mot et tonn ble også benyttet i helgene, og disse
ble trillet ned fra veien langs strandlinjen på
Osland, og trukket inn i midten av innhegningene ved hjelp av tau.
Fisken lærte raskt at mennesker betydde mat,
så når folk gikk langs strendene på Osland, så
fulgte den etter. Mange titalls tonn med oppmalt
fisk ble årlig kastet med håndmakt på fjorden på
Osland på 60-tallet.
En viktig faktor for kvaliteten på laks og ørret er
rødfargen på kjøttet, og oppdretterne fant etter
hvert ut at rødhetsgraden henger nøye sammen
med fôret fisken får. Den større yngelen skulle på
denne tiden helst fôres med krepsetypen raudåte
som gav fin rødfarge til kjøttet, men raudåte
var dyrt og vanskelig tilgjengelig. Løsningen for
Erling ble å fôre med egenfisket langerogn. Den
gav en tilsvarende, om enn ikke like god effekt.
Det var ingen bakdel å kunne tenke kreativt som
oppdrettspioner, og gjøre det beste ut av de få
ressursene man hadde tilgjengelig.
Matfisken i innhegningene fikk for å øke
rødfargen i kjøttet oppmalt rekeskall som ble
blandet inn i det ordinære fôret, men som med
mye annet var ikke Erling fornøyd med måten
rekeavfallet ble distribuert til oppdretterne på.
Erling hadde av natur ingen problemer med å
påpeke forbedringspotensiale til de rette instansene, og kom gjerne med egne forslag til hva
som burde gjøres. Rekeavfallet inneholdt i følge
Erling for mye vann, og det hadde problemer
med å binde seg til det oppmalte fiskeavskjæret.
Anlegg
Høsten 1966 bestod oppdrettsanlegget på Osland av 1 100m2
jorddammer og 1 400m2 sjøinnhegninger.
Familiære bånd
Kjell Kvalheim var produksjonsleder og sønn av en av de tre
etablererne av Kvalheim & Co
i Måløy. Han giftet seg i 1948
med Erny Førde, som var søsteren til Kjellaug.
Fôrfaktor 1964 - 1967
Fiskeproduksjon
5 478 kilo
Fôrforbruk
378 883 kilo
Fôrfaktor
6,923
Fôrfaktoren forteller hvor
mange kilo fôr som trengs for
å produsere en kilo fisk. Til
sammenligning er fôrfaktoren i
veldrevne oppdrettsanlegg i dag
nede i rundt en.
Utdrag fra fôrboken 1963 - 1965
Fortype
Mengde i kilo
Pris i kroner Total formengde
Total kostnad
Sild
13 410
7 062
36,7%
47,8%
Pigghå
10 645
2 874
29,2%
19,5%
Småsei
8 000
Fisket selv
22%
-
Rekeavfall
2 945
1 527
8%
10,2%
Tørrfor
1 500
3 323
4,1%
22,5%
Det var i all hovedsak sild, pigghåavskjær og småsei fôret bestod av på 60-tallet. Den
fryste fisken ble tint opp og malt for hånd med kvernen i naustet på bildet, før den ble
kjørt ut med trillebår og kastet ut i innhegningene.
Osland Havbruk 50 år • 29
Kapittel 3:
Til Topps i Norsk Oppdrettsnæring
På 1970-tallet ble norsk fiskeoppdrett en næring å regne med, og introduksjonen av
laks i sjømærer åpnet opp nye og svært lukrative markeder. Risikoen var fremdeles
stor, men hver gang en oppdretter lyktes gikk ryktene om muligheten til å tjene gode
penger som ild i tørt gress langs kysten. Det var særlig suksesshistoriene som spredte
seg, og de inspirerte dem som drømte om alternative karriereveier i distriktene.
Politiske myndigheter og forskningsinstitusjoner begynte på starten av 70-tallet å vise en gryende interesse for fiskeoppdrett. Næringen hadde tiåret i forveien hatt stempel som hobbyprosjekt og attåtnæring, men nå fikk også offentlige instanser øynene opp for det som kunne bli en
viktig fremtidig sysselsetter i distriktene. Etter den store EF-striden og nei-flertallet ved valget i
1972 var distriktspolitikk i vinden som aldri før, og tanken var å bruke oppdretten som et virkemiddel for å styrke næringsgrunnlaget for landets utkantkommuner.
Med ekspansjonen i næringen kom også behovet for økt organisering, og i 1970 fikk oppdretterne sin første landsomfattende forening i Norske Fiskeoppdretteres Forening (NFF). Erling
Osland var en av nøkkelpersonene bak etableringen av både NFF og Fiskeoppdretternes Salgslag (FOS) åtte år senere, og han skulle selv bli en av oppdrettsnæringens mest innflytelsesrike
og mektige personer dette tiåret.
Erling Osland sammen med de andre medlemmene i det første styret til Fiskeoppdretternes Salgslag A/L i 1978.
Styret bestod av: Ragnar Sjåvik, Erling Osland, Andreas Blom, Sivert Grøntvedt og Anders Neerland.
Osland Havbruk 50 år • 36
Osland Havbruk 50 år • 37
Erling Osland gikk rett inn i styret til Norske Fiskeoppdretteres
Forening. Johannes Helgheim
fungerte som sekretær for NFF
de første årene, og innkalte
blant annet til styremøter.
Erling var ikke med blant de 11 oppdretterne som
stiftet S/L Norsk Ørretomsetning, men han ble
medlem i løpet av stiftelsesåret. Ved hjelp av en
sentralisert organisasjon skulle næringen lettere
kunne drive markedsregulerende og kvalitetssikrende tiltak. S/L Norsk Ørretomsetning hadde
som et sentralt prinsipp at medlemmene ikke
hadde leveringsplikt, og at salgslaget ikke hadde
mottaksplikt, noe som var en form for frihet
under ansvar. Det skulle vise seg å bli en problematisk modell.
Salgslaget fikk kontor i Ålesund, men hadde
verken egen administrasjon eller lønnede funksjonærer. Selve salgsvirksomheten ble utøvet
gjennom et samarbeid mellom Opplysningskontoret for Næringslivet i Ålesund og Sunnmøre, og
kontoret til Eksportutvalget for Fersk Fisk. Kåre
Skutvik, som var ansatt ved Opplysningskontoret for Næringslivet i Ålesund og Sunnmøre,
fungerte som salgslagets administrasjon.
S/L Norsk Ørretomsetning var flere ganger truet
av nedleggelse da salgslaget aldri fikk helhjertet oppslutning fra oppdretterne. Langt fra alle
medlemmene solgte fisken sin gjennom salgslaget, og etter vanskeligheter med ørretsalget på
slutten av 60-tallet gikk mange av oppdretterne
i lagets sentrale områder over til produksjon av
den mer lukrative laksen. I 1973 omsatte de 30
aktive oppdretterne som var medlem i S/L Norsk
Ørretomsetning kun mellom 10 og 15 prosent av
fisken sin gjennom laget, og inntektsgrunnlaget
sviktet. Medlemmene kontaktet gjerne salgslaget
for å forhøre seg om priser, for så å selge fisken på
egenhånd for å unngå avgiften. S/L Norsk Ørretomsetning ble betraktet som et bekvemt redskap
til å avveie egne pristilbud.
Erlings vei til makten
Erling Osland var ikke av typen som trivdes på
sidelinjen, og det tok ikke lang tid før han også
markerte seg i S/L Norsk Ørretomsetning. Tiden
som aktiv kommunist og fagforeningsmann
hadde lært han at det var langt mer effektivt å
selv sitte i ledelsen og inneha maktposisjoner, enn
å komme med gode forslag som menig medlem.
Erling mente at Norge hadde svært gode produksjonsmuligheter sammenlignet med konkurrerende land, og at norske oppdrettere, som med
introduksjonen av oppdrett i sjø produserte større
Jakten på det sølvblanke gullet - 50
Erling Osland og Lysøutvalget
En av de viktigste jobbene Erling gjorde i sin karriere som organisasjonsmann var innsatsen i det såkalte Lysøutvalget. Utredningen til dette utvalget har hatt stor innvirkning på hvordan norsk
oppdrettsnæring utviklet seg fra 70-tallet og utover.
Lysøutvalget ble oppnevnt av Trygve Brattelis regjering i 1972, og
fikk i oppgave å utrede mulighetene for klekking og oppdrett av fisk
som levevei i Norge. Erling ble valgt inn i utvalget som representant
for NFF. Lysøutvalget skulle bli retningsbestemmende for oppdrettsnæringens utvikling, og markerte starten på det statlige engasjementet i næringen.
Det første resultatet av Lysøutvalgets arbeid var den midlertidige
konsesjonsloven i 1973 som satte en stopper for den frie oppstarten som hadde vært praktisert. Myndighetene kunne fra 1973 stille
krav til de som ønsket å starte opp, og nekte å gi konsesjon om
produksjons- eller markedsforhold tilsa det.
Innad i Lysøutvalget var det store motsetninger, og konfliktene gikk
i stor grad på tvers av skillelinjene fiskeri og landbruk. Det hersket
uenighet om hvilket departement som skulle administrere næringen, og om hvorvidt oppdrett skulle være en binæring for bønder,
eller fulltidsarbeid for kystfolk. Møtene ble ofte vanskelige og følelsesladede. Prosessen var også tung for formann Nils Lysø, som døde
bare tre måneder etter at utredningen var levert til regjeringen.
Endelig utredning fra utvalget ble avgitt i april 1977. Flertallet gikk
inn for at Fiskeridepartementet skulle være politisk myndighet for
oppdretten, mens mindretallet gikk inn for Landbruksdepartementet. Utvalget ville at staten skulle engasjere seg sterkere i næringen,
stimulere til utbygging, begrense kapitalkreftenes adgang, og la
havbruksnæringen være et distriktspolitisk virkemiddel. Alt dette
var helt i tråd med hva Erling stod for. Etter dyptgående diskusjon
gikk også utvalget inn for volumbegrensning på anleggene. I 1980
sluttet regjeringen seg til hovedkonklusjonen til Lysøutvalget, og
disse gjennomsyret ”Lov om oppdrett av fisk, skalldyr m.v.” fra
1981, som avløste den midlertidige oppdrettsloven fra 1973.
Tidligere fiskeriminister Nils Lysø var under arbeidet med Lysøutvalget
fylkesmann i Sør-Trøndelag.
Medlemmer i Lysøutvalget
Nils Lysø (formann)
Tidligere fiskeriminister
Einar Wøhni
Direktør Direktorat for Naturforvaltning
Harald Skjervold
Professor ved landbrukshøyskolen på Ås
Fritjof Amundsen
Olav Gladhaug
Sivert Grøntvedt
Erling Osland
Kontorsjef i Fiskeridirektoratet
Veterinær i Landbruksdepartementet
Representant for Norges Fiskarlag
Representant for NFF
Jakten på det sølvblanke gullet - 51
og bedre fisk enn mange av konkurrentene, måtte
arbeide hardt med å få innpass på utenlandske
markeder. Produksjonen av norsk oppdrettsfisk
økte stadig, og Erling tok til orde for en satsing på
innfrysing, noe som ville gi en langt større mulighet for regulering av markedet. Disse tankene
kom fra egne erfaringer fra det nye driftsbygget
på Osland, hvor fisk som hadde vært fryst i opp til
16 måneder ikke viste tegn til kvalitetsforringelse.
Ideene til Erling ble raskt til realitet, og innfrysing
av fisk ble gjennomført.
I 1975 ble Erling enstemmig valgt som formann
i S/L Norsk Ørretomsetning, og han tok på seg
jobben under forutsetning av at et eget sekretariat
og salgskontor skulle opprettes. Erling ville forsikre seg om at han hadde spillerom og administrative muskler nok til å få gjennomført de planene
og visjonene han hadde for salgslaget. Han gikk
samme år ut av styret til NFF.
Erling var heller ikke alltid lojal som ordinært medlem av Norsk Ørretomsetning.
23. september 1968 fikk han et brev fra salgslaget som var lite fornøyd med at han hadde
solgt fisk til firmaet Karl E. Rasmussen & Sønn i Oslo uten å gå via dem, da det var de som i
utgangspunktet hadde formidlet kontakten mellom Eros Laks og kjøperen.
Salgslaget mente at Erling hadde brukt dem til å skaffe tilveie en kunde, for så å illojalt selge
fisken på egenhånd. For dette ble Erling pålagt en avgift på 9,6 prosent av salgsbeløpet for
de 1 250 kiloene som hadde blitt solgt for elleve kroner kiloen. Avgiften ble på 1 306 kroner,
tilsvarende rundt 10 500 kroner i dagens kroneverdi.
Jakten på det sølvblanke gullet - 52
Det ble ingen enkel start på den første perioden
som formann for Erling. De gode prisene laks
oppnådde på markedet gjorde til at det i 1972
var stor etterspørsel etter laksesmolt, og det ble
produsert langt fra nok. Mangelen på settefisk
fikk mange til å gå tilbake igjen til regnbueørreten, og som en konsekvens av dette ble ørretproduksjonen for stor. Tiltak ble derfor satt i verk for
å kartlegge produksjonen, og regulere omsetningen. Ideen om å fryse inn fisk kom til sin rett, og
oppdretterne fikk 70 prosent av den forventede
markedsprisen når de sendte ørret til innfrysing
i regi av S/L Norsk Ørretomsetning. Resten ble
betalt når lageret var solgt. Men markedet forble
vanskelig. I mai 1975 lå fremdeles 400 tonn fisk på
fryselager. En mengde som tilsvarte en fjerdedel
av ørretproduksjonen dette året.
Maktkamp om nytt salgslag
Innfrysingsordningen gjorde til at Norsk Ørretomsetning fikk flere medlemmer, men mye av
produksjonen gikk fremdeles utenfor salgslaget.
På denne tiden var det krefter i næringen som
arbeidet for opprettelsen av et lovhjemlet salgsorgan for førstehåndsomsetning av alle former for
oppdrettsfisk. S/L Norsk Ørretomsetning med
sin frivillighetsmodell fungerte ikke optimalt,
og med en stadig større lakseproduksjon var det
behov for å tenke nytt. Meningen var at alt fra
markedsføring til markedsregulering skulle bli
mer gjennomførbart og effektivt. Erling var en av
de som ønsket et slikt organ, og han fikk fullmakt
fra styret til å innhente NFF sin tilslutning til en
reorganisering og oppbygging av S/L Norsk Ørretomsetning. Dette ble hovedoppgaven til Erling i
årene som fulgte.
Et midlertidig styre ble opprettet i juni 1975 for
det som skulle bli det nye salgslaget for oppdrettsfisk i Norge. Dette styret bestod av styremedlemmene fra S/L Norsk Ørretomsetning og NFF. De
to leirene hadde til tross for det samme målet et
noe ulikt syn på hvordan salgslaget skulle formes.
Det utviklet seg en intern maktkamp i styret, og
selve arbeidet med etableringen gikk tregt på
grunn av juridiske komplikasjoner knyttet til
det lovpålagte førstehåndssalget av fisken, og
motstand fra allerede etablerte fiskesalgslag.
Erlings kuppforsøk
Erlings 7. sans fra 1975 kan
fortelle om omfattende
reisevirksomhet. Særlig NFF
og Lysøutvalget går igjen blant
avtalene dette året.
Ved inngangen til 1976 hadde både S/L Norsk
Ørretomsetning med Erling i spissen, og NFF
med Sivert Grøntvedt som formann, utarbeidet
hvert sitt forslag til vedtekter til det nye salgslaget. Det til tross for at de to organisasjonene
skulle arbeide sammen om nettopp disse spørsDenne artikkelen om lakseoppdrett stod på trykk i Bondebladet 1. februar 1977. Avisen du
ser her tilhørte Erling, og han
har blant annet streket under
påstander fra Norges Bondelag
om at norske bønder har finansiert forskning på oppdrettsfisk,
og deres ønske om å selge fisken
gjennom landbrukets salgsapparat. Dette er innspill som
Erling mest sannsynlig var dypt
uenig i, og muligens også lettere
provosert over.
Jakten på det sølvblanke gullet - 53
målene i det midlertidige fellesstyret. Høyesterettsadvokat Ole Lund hadde sammen med
Erling og hans allierte utarbeidet vedtekter
basert på en videreføring av S/L Norsk Ørretomsetning, og disse ble sendt til både departement
og direktorat, uten at det hadde blitt behandlet
av det midlertidige fellesstyret. Erling forsøkte
med andre ord å snikinnføre sin visjon om et
nytt salgslag, noe som satte sinnene i kok hos
NFF. De tok avstand fra forslaget og ba regjeringen ignorere vedtektene Erling hadde sendt til
Oslo. NFF holdt seg til et tidligere utkast ført i
pennen av høyesterettsadvokat Nils Jacobsen.
Stridens kjerne var uenigheten rundt hvordan
det nye salgslaget skulle bygges opp. Erling ville
videreutvikle S/L Norsk Ørretomsetning, mens
NFF ønsket å starte en helt ny organisasjon med
kontor i Trondheim, og ikke i Ålesund.
Årsmøtet til NFF i 1976 blir omtalt som ett av
de mest stormfulle i foreningens historie. Erling
og hans leir representerte et mindretall, og hans
forslag til vedtekter ble derfor stemt ned. Det
ble bestemt at det nye salgslaget skulle bygges
opp fra bunnen av i Trondheim, uten noen
tilknytning til S/L Norsk Ørretomsetning. Dette
vedtaket betydde i praksis at S/L Norsk Ørretomsetning sine dager snart var talte. Det gamle
salgslaget ville ikke lengre ha noen funksjon når
det nye ble operasjonelt.
Opprettelsen av FOS
Erling tapte kampen om det nye salgslaget, men
han stilte seg likefullt lojalt bak vedtaket til
landsmøtet. Han deltok i møter med departementet om konkretiseringen av det nye salgslaget, og han ble også gjenvalgt som formann i S/L
Norsk Ørretomsetning, som skulle fortsette sitt
virke til det nye salgslaget var på plass.
Norsk Fiskeoppdrett
Det var få aspekter ved norsk fiskeoppdrett som Erling ikke hadde sterke meninger knyttet til på 70-tallet, og informasjonsutveksling mellom oppdretterne var en av temaene som engasjerte han. En historie
som illustrerer Erlings rolle også i denne sammenhengen er knyttet til publikasjonen Norsk Fiskeoppdrett. Konsulent Olav Hansen i Fiskeridirektoratet startet i 1976 dette tidsskiftet da han så behovet for
en periodisk informasjonspublikasjon i den voksende næringen. Siden den gang har Norsk Fiskeoppdrett
vært et viktig forum for formidling av forskning og annet stoff relevant for oppdrettsnæringen. I dag
utgis Norsk Fiskeoppdrett 14 ganger i året, og ut fra tidsskriftet har det også vokst et fagforlag som blant
annet gir ut bøker og administrer nettstedet kyst.no
Olav Hanssen var på grunn av stillingen i Fiskeridirektoratet bosatt i Bergen, men da kontoret til det nystiftede Fiskeoppdretternes Salgslag til slutt ble lokalisert til Trondheim, ble det også tatt til orde for å flytte
Norsk Fiskeoppdrett dit. Dette protesterte Erling kraftig mot, og Olav Hanssen gir selv Erling æren for at
fagbladet ble værende, og fremdeles er lokalisert i Bergen. I en artikkel som stod på trykk 20. august 2006 sa
han følgende til tidsskriftet som han selv startet opp.
”Jeg husker denne perioden som opprivende. Men en ting er helt sikkert. Hadde det ikke vært for Osland sin
myndige og bestemte opptreden, så hadde nok Norsk Fiskeoppdrett havnet i Trondheim, og sannsynligvis endret karakter. Noe vi som jobbet der var kraftig imot”
Jakten på det sølvblanke gullet - 54
Mektig mann
Gjennom hele 1970-tallet var Erling Osland helt i toppskiktet over innflytelsesrike menn i norsk oppdrettsnæring. I 1978 var Erling formann for
både S/L Norsk Ørretomsetning og Norske Fiskeoppdretteres Forening,
samtidig som han var styremedlem i Fiskeoppdretternes Salgslag. Kombinasjonen av viktige verv og posisjoner gav Erling stor makt og påvirkningskraft, og det er lett å kjenne igjen Erlings holdninger og politiske idealer i
vedtak som skulle få stor betydning for næringens utvikling.
Erling hadde mange møter med myndighetspersoner som statsråd Eivind Bolle i
Fiskeridepartementet. Bolle var statsråd fra
1973 til 1981, og han fulgte nøye med på utviklingen i den nye næringen. Det er kun en
person som har vært fiskeriminister lengre
enn Bolle, og det er Nils Lysø, som satt syv
måneder lengre. Erling kjente begge to godt.
I forbindelse med NFFs årsmøte i 1990
vanket det blomster til alle de tilstedeværende som også deltok på NFFs første
årsmøte. Det var fra høyre Dag Møller,
Tore Håstein, Olav Hanssen, Andreas
Blom, Erling Osland, og Sivert Grøntvedt.
De to sistnevnte ble også utnevnt til
æresmedlemmer i NFF, sammen med
Torvald Skretting.
Bildet inneholder en ”feil”, da Dag Møller var i Kanada under stiftelsesmøtet til
NFF. På grunn av den sentrale rollen han
har spilt i utviklingen av oppdrettsnæringen ble han likevel bedt om å komme
opp for å motta velfortjent heder og ære.
Jakten på det sølvblanke gullet - 55
En lys fremtid?
Kapittel 6
Utviklingen i norsk oppdrettsnæring etter overgangen til det nye årtusenet
har som periodene forut vært preget av mange nyvinninger, stor fremgang
og en del skepsis. Stadig mer fisk blir produsert i et stadig raskere tempo,
og alle deler av bransjen har blitt større og mer effektive. Det som for drøye
ti år siden var en stor fôrsilo eller mære, er i dag nærmest latterlig lite.
Oppdrettsnæringen er nå kanskje mer enn noensinne tidligere en ”elsk eller hat”
næring som mange har meninger om. Miljøvernere og villaksentusiaster er blant de
ivrigste kritikerne av bransjens ekspansjon. På den andre siden står oppdretterne
selv sammen med allierte i næringsliv og politikk og viser til en enorm verdiskapning og matproduksjon. Det gamle argumentet om at fiskeoppdrett skaper sysselsetting i kystdistriktene står også fremdeles sterkt.
For Osland Havbruk sin del har de siste drøye ti årene vært begivenhetsrike. Med
både mulighet og lyst til å satse for fullt på effektiv og bærekraftig matfisk-produksjon har store investeringer blitt planlagt og gjennomført. Nye fôrflåter, konsesjoner
og lokaliteter har komt til på rekke og rad, og etter noen tilbakeslag på midten av
2000-tallet har satsingen de siste årene for alvor båret frukter.
Osland Havbruk 50 år • 125
I møte med omverden
Osland Havbruk dukker med jevne mellomrom opp i diverse publikasjoner og presseoppslag,
både på lokalt og nasjonalt plan. Noen av sakene er også å finne i nisjepublikasjoner ment for
mer spesifikke målgrupper.
Til venstre er et utdrag fra 2012 versjonen av det årlige utdanningsmagasinet ”En gullkantet
fremtid” utgitt av Findexa Forlag. Der forteller Eva Ynnesdal om jobben og utdannelsen sin. Over
er et utdrag fra magasinet PT utgitt av Høyanger Næringsutvikling i 2011, hvor Erik og Jan Arne
ble intervjuet om alt fra oppdrett til politikk. Nederst på denne siden er et klipp fra et ekstrabilag
distribuert med VG torsdag 9. desember 2010. Der fikk leserne av norges største avis blant annet
lese om Erling Oslands viktige rolle i ”Den norske oppfinnelsen” moderne havbruk. Billaget var utviklet av Picapoint Studio for Havbruksnæringens Landsforbund (FHL) og Eksportutvalget for Fisk.
Disse holdningene i
befolkningen påvirker
Erik og de ansatte i
Osland Havbruk. På
den ene siden føler de
stolthet ovenfor eget
arbeid og produ kt,
og de blir engasjerte
Erik Osland - 2012
når tema som effektiv
og bærekraftig matproduksjon, og de økonomiske verdiene
som næringen genererer, tas opp. De forteller
også med genuin stolthet om opplevelser i møte
med kunder som gleder seg til å spise det de
selv beskriver som et luksusmåltid med fisk fra
Osland på menyen.
”Når ein bonde fjernar ein heil skog, da
er det rydding av kulturlandskap. Men
om ein fiskeoppdrettar set ut eit anlegg,
så er det rasering av miljøet. Alle matprodusentar set fotavtrykk etter seg,
men vi har ikkje fått aksept for at også
vi gjer det. Heller ikkje myndigheitene
går ut og gir oss klar støtte”
I tilknytning til rekrutteringsarbeidet og de fremt id ige ut ford r i ngene er
kont a k t en me d omverdenen s vær t v i k t ig for
oppd ret tsnær i ngen som
bransje, og Osland Havbruk
som bedrift. Det finnes mange
my ter og fordommer k ny t tet
til fiskeoppdrett, og cowboyer som har
drevet uforsvarlig har skadet ryktet og troverdigheten til næringen som helhet. Det seriøse og langsiktige arbeidet som legges ned i
å hanskes med miljøutfordringer er kjedelig
stoff for pressen, og det er uhellene og skrekkhistoriene som kommer ut i offentligheten. En
ikke ubetydelig del av Norges befolkning ser
på fiskeoppdrett som en noe skitten og lyssky
næring, og enkelte tror også at selve fisken
som produseres er farlig mat full av alt fra
miljøgifter til medisinrester.
På den andre siden forteller de ansatte også
om en skam knyttet til yrkene sine. I sosiale
lag forsøker flere av de som arbeider i Osland
Havbruk å unngå spørsmål angående yrke og
arbeidsplass, da de vet at det finnes mennes-
Gode venner?
Erik Osland tror at oppdrettsnæringen og miljøvernerne vil
bli gode venner og allierte en
gang i fremtiden, når sistnevnte
får øynene opp for hvilket arbeid
som legges ned i bransjen.
Problematikk knyttet til faktorer
som lus og rømming kan i følge
Erik løses.
Det var god stemning da Erik
Osland fikk utdelt Fiskeridirektoratets miljøpris av fiskeridirektør Peter Gullestad og fiskeri- og
kystminister Helga Pedersen.
Erik fortalte under tildelingen
at han var stolt og glad over å
motta prisen, og at arbeidet
som Osland Havbruk legger ned
blir lagt merke til.
Miljøprisvinner
I 2007 ble Osland Havbruk den første vinneren av Fiskeridirektoratets Miljøpris. Prisen er ment å premiere innsats innenfor
fiskeri- og akvakultursektoren som har ført til eller kan gi økt
miljøgevist. Fiskeridirektør Peter Gullestad sa følgende i sin tale
under utdelingen.
”Osland Havbruk er ikkje ei stor verksemd, men likevel har dei
teke i bruk eit godt og gjennomarbeidd IK-system. Dette er eit
system som dei tilsette har eit eigarskap til nettopp fordi dei
sjølve aktivt har medverka til utviklinga av det. Og då er sjølvsagt også sjansen stor for at det faktisk vert brukt og ikkje støvar
ned i ei hylle på kontoret”
En av grunnene til at Osland Havbruk fikk tildelt prisen var en
rømningsrapport fra 2006 hvor det var oppført en rømning på to
fisk. Den slags grundighet ønsket direktoratet å premiere.
Jakten på det sølvblanke gullet - 153
Arne går bort
17. august 2006 gikk Arne
Brekke, mannen som mer enn
noen annen ofret seg for oppdretten i Bjordal, bort etter flere
år med skrantende helse. Uten
Arnes innsats ville ikke Osland
Havbruk eksistert i dag, og det
er flere enn sønnen Erik som
har fått sin opplæring i praktisk
fiskeoppdrett av den tålmodige
og kunnskapsrike arbeidskaren.
Nøkkeltall for Osland
Havbruk 2005 - 2010
Lav produksjon og gode priser
gav moderate men positive
resultater for Osland Havbruk
i 2005 og 2006. Nedadgående
priser gav røde tall i regnskapene de påfølgende årene, før
det snudde seg i 2009. Siden
da har Osland Havbruk levert
meget gode resultater.
Osland Havbruk 50 år • 154
ker i Norge som har sterke negative meninger
om fiskeoppdrett. Inntrykket motstanderne har
kommer ofte fra media, og stemmer ikke alltid
overens med virkeligheten. Norske fiskeoppdrettere har hatt vansker med å formidle eget
arbeid på en enkel og lettfattelig måte, og mange
har erfart at det kan være risikabelt å stikke
hodet frem i media. Faguttrykk og kompliserte
sammenhenger er vanskelige å forklare med få
ord, og resultatet har blitt at mange heller velger
å unngå offentligheten. Den noe defensive holdningen har av noen blitt tolket som at Erik og
hans kollegaer har noe å skjule.
I et forsøk på å komme de negative og ofte
grunnløse holdningene som finnes i deler av
befolkningen til livs har Osland Havbruk valgt
å åpne sine dører mer for omverdenen de senere
årene. Erik følger med det i Erling sine fotspor,
som på 70-tallet ofte fikk besøk av medier, politikere, forskere og kollegaer. Men i motsetning til Erling, som gjerne ville formidle egen
suksess og egne meninger, er det opplysningsarbeidet som er viktig for Erik. Skoler, barnehager,
politikere, næringslivsaktører og journalister er
med jevne mellomrom innom for å få innsikt i
bedriftens arbeid, kultur og produksjonsform.
Fordommer og utdaterte virkelighetsoppfatninger bekjempes best med kunnskap og forståelse,
og håpet er at opplevelsen av fiskeoppdrett på
nært hold skal kunne bidra til å gi deltagerne
et bedre faktagrunnlag å basere meningene
sine på. Større åpenhet og mer innsyn kan også
utløse nysgjerrighet og engasjement hos dem
som ser muligheter og potensiale fremfor hindringer i næringen.
Det er også viktig for Erik å vise omverdenen
hvilken betydning den lokale forankringen til
Osland Havbruk har for regionen. Bedriften
skal i følge eget slagord være den foretrukne
fiskeoppdretter, og i de ordene ligger en idé
om at alt fra ansatte til lokalsamfunn og politikere skal foretrekke Osland Havbruk fremfor
andre oppdrettsbedrifter. Det er en tillit som
ikke kommer av seg selv. Som lokal næringslivsaktør er det ekstra viktig å drive ordentlig
og redelig, slik at omgivelsene kan være sikre
på at Osland Havbruk opererer etter trygge og
bærekraftige prinsipper.
Selv om den beste måten å formidle eget arbeid
på er å vise det frem, er det bare et fåtall som
har tid og anledning til å møte personlig opp
på Osland. For å nå alle de andre som ikke har
besøkt bedriften må Osland Havbruk selv reise
ut, og deltakelse på messer og lignende arrangementer har av den grunn blitt en mer prioritert aktivitet de siste årene. Osland Havbruk har
også fått et mer gjennomtenkt og aktivt forhold
til media, og antallet presseoppslag har fått en
klar oppsving i det siste. Både nasjonal og lokal
2005
2006
2007
2008
2009
2010
2011
Sum driftsinntekter
55,3
66,1
65,7
62,5
120,1
146,8
168,1
Driftsresultat
10,9
14,3
-10,7
1,0
24,7
42,9
38,7
9,5
12,8
-12,6
-2,6
22,0
39,6
36,1
Resultat før skatt
Ta inn egne blder
Fylkesvaraordfører Jenny
Følling, ordfører Petter Sor
tland,
kommunepolitiker og ans
att i Osland Settefisk Gei
r Helge
Østerbø, stortingsreprese
ntant Ingrid Heggø, næring
slivssjef
Terje Søreide og stortingsrep
resentant Erling Sande var
med
på næringslivsrundtur på
Høyanger sørside 31. juli
2012.
Statssekretær Harald Osk
ar Buttedahl i Landbruks
- og
matdepartementet og sto
rtingsrepresentant Per Ola
f
Lundteigen uttrykker beg
ge stor respekt for måten
Osland Havbruk driver fisk
eoppdrett på.
Erik Osland er ikke like involvert i fiskeoppdrettens organisasjonsliv som Erling var, men han er definitivt opptatt av politiske spørsmål knyttet til næringen. 31. juli 2012 inviterte Osland Havbruk og andre næringslivsaktører i regionen kommunale, fylkeskommunale og nasjonale politikere til å få et
innblikk i hva som rører seg på grasroten på Høyanger sørside. Ved å vise frem og fortelle om driften ved Osland Havbruk håper Erik å øke kunnskapen og forståelsen for hva moderne oppdrett innebærer, og hvordan lokalt eierskap bidrar til økt ansvarsfølelse og engasjement.
Skruppelløs og kynisk kapitalist?
En av de mindre kjente sidene ved Erik Osland er at han kan ta seg nær av konflikter som oppstår i forretningssammenheng. Erik er lite komfortabel med å tråkke andre på tærne, og han søker raskt en diplomatisk
tilnærming og dialog når han møter andre som har motstridende interesser i forhold til han selv.
Noen av konfliktene som oppstår i forretningslivet er uunngåelige, og disse kan prege Erik i lang tid. Han
blir fremdeles fjern i blikket når han snakker om hendelser som arveoppgjøret etter Erling, og nedleggelsen
av slakteriet. På 2000-tallet har etableringen av nye lokalitetev skapt konflikter med andre, og motstanden
har særlig vært sterk på nordsiden av kommunen. Manglende og sen informasjon i kombinasjon med en noe
vaklende politisk ledelse førte til mye sinne og protestallmannamøte på Torvund i 2010. Selv om Erik ikke
trives med å være hensynsløs, er han samtidig klar over at det kan bli nødvendig å ta upopulære valg også i
fremtiden for å utvikle Osland Havbruk videre.
Erik Osland møtte hard motstand da
han ønsket å etablere en lokalitet for
Osland Havbruk i Torvundbukta på
nordsiden av Høyanger kommune.
Under overskriften ”- Ingen
ønskjer deg velkommen hit” var
denne artikkelen å lese i avisen
Firda torsdag 27. mai 2010.
Jakten på det sølvblanke gullet - 156
”Hadde ikkje besten vore tøff i trynet og ein hardhaus, så hadde han ikkje tørt å drive fram Eros
Laks. Heldigvis for samfunnet her så tok han
den støyten. Eg lar meg påvirke av prosessane.
Det er ikkje kjekt å møte den typen motstand”
Erik Osland - 2012
Erik Osland har som person og
presse er interessert i oppdrettsselskapet med i personlig gjeld, formuesstatistikken i hjemleder mange sider og egenskaden rike historien og lokale forankringen, og kommunen med klar margin.
per som kommer godt med i
sakene som publiseres er alt fra rene nyheter til
arbeidet med Osland Havbruk.
mer dyptgående reportasjestoff.
”Det den første generasjonen bygger opp, skal
den tredje rive ned” ertet gjerne Erling barnebarnet
med da Erik var ung, og selv om det
Erik Osland
hele
tilsynelatende
ble sagt med en humoSelv om det var Erling som startet oppdrettseventyret på Osland i 1962, og Arne og Marta ristisk vri, var det ikke vanskelig å merke at
som med sin ståpåvilje og enorme arbeidsinn- den gamle pioneren mente alvor.
sats videreførte arven gjennom vanskelige år på Erling var i sine siste år bekym- ”Han har eit mål. Erik er den mest
80- og 90-tallet, er det Erik som for alvor har ret for fremtiden til eget livsverk målbevisste personen eg kjenner. Eg er
klart å gjøre Osland Havbruk til en suksesshis- og næringen han hadde vært ikkje heilt sikker på kva det er, men vi
torie. I dag produserer bedriften over 30 ganger med på å bygge opp, og det rast- begynner å sjå konturane av det. Det er
eit eller anna der framme som han ikkje
så mye fisk som da han returnerte hjem etter løse barnebarnet ble av bestefaren vil fortelje om”
endt utdannelse i 1991, og Osland Havbruk har oppfattet som vel ivrig med sine
Jan Arne Brekke - 2012
bare de tre siste årene tjent omtrent hundre radikale endringsplaner. I ettertid
er
det
grunn
til
å
påstå
at
Erling
millioner kroner. Målt i omsetning er Osland
Havbruk den største bedriften med hoved- bekymret seg uten grunn, og at Eriks tanker og
kontor i Høyanger kommune, og selv topper egenskaper snarere tvert imot har sikret eksisErik, som for 15 år siden hadde seks millioner tensen til fiskeoppdretten på Osland.
Jakten på det sølvblanke gullet - 157