Årgang 18. Nr 3. 2012 - Institutt for Psykoterapi

bulletinen
Årgang 18. Nr 3. 2012
50 år
Innholdsfortegnelse
Informasjon fra daglig ledelse ............................................ 3
Innlegg
Tillit og skam i veiledningsmatrix
Else Margrethe Berg og Thor Kristian Island .................. 5
Fødselstraumet: en renessanse
Om Otto Rank (1884-1939) og hans plass i psykoanalysen.
Tormod Knutsen …………………………………….......... 16
Livet med PEP-WEB Rune Johansen ............................. 23
Debatt
Hva skal vi med diagnosene? Åsne Tveito ...................... 25
Referater
Seminartur V12 til William Alanson White
Institute, New York
Ingeborg Aarseth og Ingunn Aanderaa Opsahl.............. 26
Veiledningsseminar med Jean White
Mona Semb.................................................................... 30
Storslått 50-årsfeiring!
Kristin Mack-Borander ................................................... 32
Forskningsutvalget ............................................................ 34
Fra Utvalg for etterutdanning ........................................... 36
Dikt .................................................................................... 38
Kurs og konferanser .......................................................... 39
Seminarvirksomheten ....................................................... 40
Minneord ............................................................................ 41
Annen informasjon ............................................................. 42
Kontaktinformasjon:
Pb 4254 Nydalen, 0401 OSLO
Tlf: 22 58 17 70
E-post: [email protected]
Besøk vår hjemmeside på: www.instpsyk.no
I redaksjonen: Tulla Grip og Jan Ole Røvik (ansvarlig)
Miljøbilder: Tulla Grip
Design og trykk: borgerne.no
2
INFORMASJON FRA DAGLIG LEDELSE
Instituttet har i høst markert sitt 50-års­
jubileum. Det ble et vellykket arrangement
med spennende seminar, høytidelig fest­
middag og uformell samling på Instituttet i
Nydalen. Mange av medlemmene deltok.
Daglig ledelse retter en stor takk til
jubileumskomiteen som har arbeidet med
markeringen i lang tid ! Jubileumsboken
har vært i salg siden i sommer, og vi har
fått gode tilbakemeldinger. Kapitler fra
boken brukes i seminarene.
anbefaler å spisse fordeling av midler i
retning av videreutdanninger og langsgå­en­
de etterutdanninger. Geografisk fordeling
av utdanningstilbudet er selvsagt viktig.
Vårt Institutt kommer på mange områder
bra ut av evalueringen.
50-årsjubileet har bidratt til markering og
bevisstgjøring av Instituttets grunnleggende
verdier, som harmonerer godt med Helse­
direktoratets føringer. Slik sett kan vi stå
stolte og oppreiste i videre dialog med
helsemyndighetene. Men det er helt
Temaet for Instituttets 50-årsmarkering
nødvendig å vise det psykodynamiske
”Nyere utvikling i psykoterapi”, med Lewis
Arons hovedforelesning ”A psychotherapy behandlingsalternativs berettigelse ved en
kontinuerlig argumentasjon og dokumen­ta­
for the People” og bidrag fra norsk
sjon. Og vi må argumentere godt for de
psykoterapiforskning er i tråd med
særegne forutsetninger for en solid
helsemyndighetenes føringer.
psyko­analytisk orientert utdanning, i særlig
grad læreterapien og muligheten for å
Som vi tidligere har informert om har de
private utdanningsinstituttene innen psykisk kunne utøve intensiv psykoterapi i nød­
vendig omfang. Samtidig må vi være innstilt
helse vært under vurdering. Konklusjonen
foreligger nå i en rapport fra Helsedirekto­ på nytenkning og nyorientering; større grad
ratet ”Evaluering av tilskudds­­ordningen for av psykoterapi-integrasjon, samarbeid med
flere fagmiljøer, tettere bånd til akademia,
etter- og videre­utdanning innen psykisk
større forskningsaktivitet og en grundig
helse” (”Deloitte-rapporten” ). Rapporten
gjennomgang av standarder, nødvendighet
er lagt ut på Instituttets hjemmeside
og hensiktsmessighet ved utdanningens
www.instpsyk.no/forum/, under faglig
mange elementer. I dag mottar Instituttet
forum. Grunnlaget for evalueringen er et
forståelig behov for systematisk analyse av årlig tre millioner kroner til drift fra
Tilskuddsordningen for etter- og videre­
innhold, kvalitet og relevans ved de ulike
utdanning innen psykisk helse. I tillegg
utdanningene som mottar statlig støtte.
Stadig flere institutter søker statlige midler utdeles tilskudd til utdannings­kandi­datene
ved vårt Institutt og Psykoanalytisk institutt
og det er nødvendig å se nærmere på
til dekning av egenterapi, veiledning og
fordelingen.
reise, fra Tilskuddsordningen for videre­
Konklusjonen i rapporten går hovedsakelig gående utdanning i psykoterapi og psyko­
analyse. Vi må være forberedt på en annen
ut på at de private utdanningsinstituttene i
organisering av tilskudd til disse spesielle
større grad må være knyttet opp mot
sen­trale helsepolitiske føringer og det vil bli elementene i vår utdanning.
Karakteranalytisk institutt har f eks tilskudd
stilt strengere kvalitetskrav. Utdanningen
til sine kandidater direkte inn i sitt drifts­
skal ha relevans, være kunnskapsbasert,
bud­sjett. Det kan ikke pr i dag utelukkes
brukerorientert og ha et mangfold i
kutt i tilskuddene til enkeltkandidater da
metodisk tilnærming. Det legges vekt på
tilknytning til internasjonale organisasjoner Helsedirektoratets rapport har vært kritisk
til de lange egenbehandlingene. Vi er i
og forskningsmiljøer. Helsedirektoratet
forts. neste side
3
dialog med Norsk Psykoanalytisk Institutt
omkring dette i form av faste samarbeids­
møter og møter med politikere og fag­fo­re­
ning­ene for å sikre forståelse for behovet
for denne type pasientbehandling blant
politikere og byråkrater. Vi sam­arbeider
aktivt med Psykoanalytisk Forening overfor
Helsedirektoratet, Stortinget og fagfore­n­
ing­ene for å sikre disse midlene i en
omstillingsfase.
Det er tidsmessig heldig at vi akkurat nå er
i gang med revidering av undervisnings­
planen, både som signal til helsemyndig­
hetene og til hjelp i forhold til hvilke aktuelle
føringer som skal legges til grunn i arbeidet.
Daglig ledelse er svært takknemlig for at
våre kunnskapsrike og travle medlemmer
Tone Skjerven, Per-Einar Binder og Jon
Morgan Stokkeland har kunnet sette av tid
til dette!
Instituttet jobber for en bredde i utdan­nin­g­
en vi tilbyr. I denne sammenheng er det
gledelig at det er startet videreutdanning i
Psykodynamisk arbeid innen psykisk helse
og rus http://www.hibu.no/studietilbud/
helsefag/videreutdanning/psykodynamisk/
15 studenter startet i høst med et opplegg
med kombinasjon av seminargrupper med
teori og klinikk, samt forelesninger. Det
avsluttes med skriftlig arbeid.
Fokus på og kvalitetssikring av veiledning
er viktig og Utvalg for kandidatutdanning er
i gang med en gjennomgang av retnings­
linjer, evalueringsrutiner og godkjennings­
ordning. I denne utgangen av Bulletinen
gjengir vi en tankevekkende artikkel om
veiledningsforholdet skrevet av Else
Margrethe Berg og Tor Kristian Island,
opprinnelig publisert i Matrix i 2011.
Det er vesentlig at vi fortsetter med å
publisere artikler om vår virksomhet for å
dokumentere og styrke det vitenskapelige
fundament. Vi oppfordrer medlemmene til å
søke vårt Fond for faglig fordypning, se
utlysningsteksten i dette nummer.
4
Historisk tilbakeblikk har vært viktig i
jubileumsåret og vil alltid være nyttig, både
for å befeste faglig tradisjon og gi mening
til nye begreper. Tormod Knutsen gir oss en
levende og relevant beskrivelse av Otto
Ranks betydning i psykoanalysens utvikling
og i forhold til moderne objektrelasjons­
teoretisk og relasjonell tenkning. Her er
nyttige betraktinger i forhold til avslutning,
avgrensning og kortidsterapi.
Undervisningslederstillingen er fortsatt ikke
besatt og utlyses herved på nytt.
Interesserte medlemmer oppfordres til å ta
kontakt!
Vi trenger også engasjerte medlemmer til
frivillig arbeid i utvalgene. Dette er spenn­
ende, viktig og morsom aktivitet ! Akkurat
nå er det Utvalg for Etterutdanning og
Utvalg for Ekstern Undervisning som
trenger nye folk. Ta kontakt med oss for
informasjon om hva slikt arbeid innebærer.
En Bulletin i ny og fargerik lay-out må ha en
diktspalte. Poesi er alltid berikende og en
hyggelig ting å utveksle blant medlemmene.
Vi er i gang og legger opp til diktstafett.
Som en optimistisk sluttreplikk viser vi til
Otto Kernbergs artikkel ”Suicide Preven­
tion for Psychoanalytic Institutes and
Societies" med fyndige og klare instrukser
på hvordan det er klokt å forholde seg til
ytre trusler, link til fritt abstract her:
http://apa.sagepub.com/content/60/4/707
Med dette ønsker vi dere alle en god høst
og adventstid!
Tove Kjersti Kjølseth og Jan Ole Røvik
Innlegg
TILLIT OG SKAM
I VEILEDNINGSMATRIX
Artikkelen har tidligere vært publisert
i Matrix desember 2011, 28. årgang, nr 4
Else Margrethe Berg og Thor Kristian Island
“The potential space between baby and mother,
between child and family, between individual and
society and the world, depends on experience
which leads to trust. It can be looked upon as
sacred to the individual in that it is here that the individual experiences creative living”
“The Location of Cultural Experience”
D.Winnicott (1971)
I denne artikkelen vil vi ta for oss noen aspekter
knyttet til veiledning innenfor rammen av et utdanningsprogram i gruppepsykoterapi. Slik veiledning
foregår gjerne i gruppe. Vi vil se nærmere på faktorer som har betydning for prosessen som skal skape
en arbeidsgruppe preget av tillit og av evne til å reflektere i et fellesskap. Hvilke faktorer må vi som
veiledere være oppmerksom på for bidra til å skape
en veiledningsgruppe der det er et godt læringsklima for kandidaten?
I all psykoterapiveiledning vil man i tillegg til et pasientfokus, også arbeide med det man kan kalle kandidatspesifikke forhold. Det kan gi en følelse av at
ens personlighet blir vurdert. Psykoterapiveiledning
kan derfor oppleves som svært utfordrende og sårbart. I en veiledningsgruppe vil man i tillegg bli eksponert for de andre kandidatenes blikk og vurdering, hvilket kan gjøre en slik veiledningssituasjon
ekstra sårbar. Samtidig medfører gruppeformatet
også mulighet for støtte og identifikasjon ved at erfaringer deles på godt og vondt. Det gjør gruppen til
en unik arena for læring i et fellesskap med andre.
I tillegg til selve veiledningsfunksjonen har veiledningen innenfor et gruppeanalytisk utdanningsprogram
også et evaluerings- og kontroll/godkjenningsaspekt. Dette representerer en ekstra utfordring med
hensyn til tillit og aktivering av narsissistisk sårbarhet og skam.
Else Margrethe Berg.
Lege, spesialist i psykiatri,
selvstendig praksis. Lærer ved
Institutt for Gruppeanalyse.
Adresse: Fridtjof Nansens vei 2,
0369 Oslo. [email protected]
Thor Kristian Island.
Lege, spesialist i psykiatri,
selvstendig praksis,
instituttbestyrer og lærer ved
Institutt for Gruppeanalyse.
Adresse: Fridtjof Nansens vei 2,
0369 Oslo. [email protected]
Resymé:
Artikkelen tar for seg fenomenene
tillit og skam knyttet til
veiledning innenfor rammen
av et utdanningsprogram i
gruppepsykoterapi. Tillit er
et nødvendig grunnlag for
læreprosessen og en forutsetning
for nødvendig kreativitet. Veileder
viser seg ”tillit verdig” gjennom den
måten han håndterer og dynamisk
administrerer veiledningsgruppen
på, dvs gjennom sin form. Skam
knyttes til veiledning gjennom at
situasjonen kan oppleves som en
fare for å ”miste ansikt” overfor
seg selv eller andre. Spesielt
gjelder dette i psykodynamisk
veiledning der ubevisste prosesser
og motoverføringsreaksjoner også
kan trekkes inn i veiledningen.
Gruppeformatet i veiledning gir
imidlertid også en mulighet for
gjensidig støtte og identifikasjon
som er til hjelp i prosessen.
forts. neste side
5
6
Innlegg
Tillit
I ingressen har vi plassert et Winnicott-sitat.
Vi finner dette sitatet, i sin enkle kompleksitet, relevant for veiledning. Det peker på at
”potential space” må være til stede for kreativitet. Og at potential space ikke bare er
noe som utvikles mellom mor og barn eller i
andre dyadiske forhold, men at det også er
et relevant begrep for en spesiell type relasjon mellom individ og samfunn. Det betyr
at det også er relevant for relasjonen mellom veiledningskandidaten og veiledningsgruppen, så vel som mellom kandidaten og
utdanningsprogrammene og kandidaten og
det profesjonelle miljøet. Winnicott peker
på at man ikke kan etablere dette mulige
kreative rommet uten ”erfaring som fører til
tillit”. Vi vil utdype hvorledes og hvorfor
kreativitet er viktig i veiledning litt senere,
men først noen ord om tillit:
Tillit er en basal forutsetning for vekst og utvikling. Tillit er nødvendig for å ville gå inn i
det ukjente, for å forlate det gamle og åpne
for noe nytt. Tillit er viktig i terapi så vel som
i veiledningsforholdet. Som terapeuter vil vi
at pasienten skal ha tillit til oss og til det terapeutiske prosjektet. Selve behandlingsalliansen hviler på dette. Som veileder vil vi at
kandidaten skal ha tillit og føle seg tilstrekkelig trygg i veiledningssituasjonen til at læring og vekst kan finne sted. Dette er så
selvsagt at det kan være lett å overse. Tillit
er ikke noe som kan erklæres eller kreves.
Tillit må vokse ut av erfaring. Temaet tillit er
i særlig grad i forgrunnen når et forhold er
nytt. I veiledning gjelder dette ved starten
på en ny veiledningsgruppe, ved skifte av
veileder eller når det kommer nye medlemmer i veiledningsgruppen.
Eksempel: I et 3-årig utdanningsprogram
praktiseres det skifte av veileder og ny
sammensetting av veiledningsgruppene etter første år. Dette forløper stort sett ganske smertefritt, men av og til er endringen
mer komplisert. I en veiledningsgruppe et år
var det vanskelig. I starten var alle gruppemedlemmene tilbaketrukket og defensive,
de la frem materialet på en stiv måte og diskusjonen i gruppen hadde lite vitalitet.
Anna, en av kandidatene, var ofte irritert, og
utfordret bl.a. veileder og veileders innspill
og kommentarer på en nokså fiendtlig måte.
Veileder, som ante kandidatens sårbarhet
og angst bak disse angrepene, forsøkte å
containe de negative følelsene, ikke gå i forsvar eller angripe tilbake, men arbeide for å
verdsette innholdet i det hun brakte inn. I
den tredje veiledningssesjonen, da Anna
selv skulle legge frem, begynte hun plutselig
å gråte og sa at hun følte seg så utrygg i
gruppen og med den nye veilederen. Hun sa
at hun ikke hadde tillit til veilederen, som
hun fant kritisk og krevende. Hun savnet sin
gamle veileder som var mye mer støttende.
Hva gjør man som veileder i en slik situasjon? Veilederen valgte å foreløpig legge til
side materialet som kandidaten halvveis
hadde presentert , og fokuserte i stedet på
de følelsene og tankene hun hadde uttrykt
angående veiledningsgruppen og veilederen.
Veilederen ga henne bekreftende kommentarer om at hun kunne forstå følelsene hennes i denne situasjonen hvor hun verken
kjente veileder eller flesteparten av de andre
i gruppen. Og hvor hun på samme tid skulle
legge frem materiale til veiledning som
gjaldt hennes arbeid som terapeut. Veileder
henvendte seg så til gruppen og spurte om
resten av gruppens reaksjoner og tanker angående det å skifte veiledningsgruppe og få
ny veileder. Annas utbrudd viste seg å gjøre
det lettere for andre å snakke om sin usikkerhet og bekymring. Dette førte til større
samhold og trygghet i gruppen i og med at
de kunne identifisere seg med hverandre og
samtidig ble bedre kjent med hverandre.
Dette brakte gruppen nærmere arbeidsfasen. Det virket som hele prosessen ble en
erfaring som bygget tillit, både til hverandre
og til veileder.
Gruppeveiledning
Gruppepsykoterapeutisk veiledning foregår
vanligvis i en gruppe. Dette er et mer komplisert veiledningssystem enn det tradisjonelle dyadiske forholdet mellom kandidat og
veileder. Det er imidlertid mange fordeler
med dette formatet. Gruppeveiledning gir
mulighet til vikarierende læring ved at man
hører om andres arbeid med sine grupper.
Det gir også en konkret illustrasjon av at det
er mange måter å forstå og håndtere en
forts. neste side
7
situasjon i en terapigruppe. Dette gir kandidaten frihet til å finne sin egen stil og måte å
gjøre ting på, og tilgang til et større repertoar. Gruppeformatet gir også en mulighet
til å bli klar over ubevisste prosesser i terapigruppen gjennom fokus på mulige parallellprosesser i veiledningsgruppen. Deltagerne i
en veiledningsgruppe vil vanligvis ha noe forskjellig affinitet til og oppmerksomhet på ulike deler av materialet som presenteres.
Denne ulike fokuseringen vil ha både bevisste og ubevisste elementer.
Når kandidater fra ulike arbeidssteder kommer sammen i veiledningsgruppe, bringer de
også med seg, direkte og indirekte, materiale og dynamikk knyttet til arbeidsstedet,
- den omgivende matrix. På den måten kan
kandidatene også lettere identifisere hvordan konteksten de arbeider under influerer
på selve gruppeterapien.
Veileder i denne konteksten må også sees
på som leder (conductor) av veiledningsgruppen. En viktig del av veileders funksjon
er å håndtere denne oppgaven på en måte
som skaper og kontinuerlig gjenskaper (opprettholder) en godartet, kreativ og oppgaveorientert kultur i veiledningsgruppen
Veiledningsgruppen har en annen oppgave
enn terapigruppen. Men veileder er som
nevnt leder av veiledningsgruppen og ”dynamisk administrasjon” er like relevant for veiledningsgruppen som for terapigruppen
(selvsagt under hensyntagen til at veiledningsgruppens oppgave er en annen enn terapigruppens). Vi vet at arbeidsgruppen aldri er en stabil enhet, at den alltid står i fare
for å slå over i basal antagelsesgruppe (Bion
1961). Som veiledere forsøker vi å holde
gruppen i en kommunikativ og reflekterende
modus, men med oppmerksomhet på å
håndtere slike forstyrrende prosesser. For
en stor del vil man arbeide med dette indirekte og uten at det blir verbalisert eller fortolket. Det kan være unntak, spesielt når
det er nyttig å henlede oppmerksomheten
på parallellprosesser mellom veiledningsgruppen og terapigruppen som legges frem.
Som enhver annen gruppe har veiledningsgruppen sine faser og stadier, og ulike faser
krever ulike grep av veileder. Den
8
nyetablerte gruppen kan trenge en mer aktiv
og tydelig veileder, og kanskje også mer individuell veiledning i gruppen. Men man må
balansere dette under hensyntagen til at
man også i starten av en gruppe legger
grunnlaget for en gruppekultur. Vi ønsker
ikke å etablere en avhengighetskultur i gruppen, der deltagerne har liten tiltro til egne
innspill og kreativitet.
Og som vi har pekt på tidligere: I begynnelsesfasen eller når det er store endringer i
gruppen (nye medlemmer, nye prosedyrer,
skifte av veileder), vil spørsmålet om tillit
komme i forgrunnen, og veileder må forholde
seg til dette spørsmålet som en primæroppgave. Vanligvis vil man håndtere denne oppgaven på en implisitt måte, dvs i måten man
gjør ting på.
Måten vi håndterer det som tilsynelatende
er enkle administrative forhold, blir viktige
situasjoner for “experience that leads to
trust”, erfaringer som kan føre til (alternativt
komme i veien for) tillit. For eksempel at vi
viser at vi er til å stole på ved at vi møter i
tide, gir beskjeder, holder tidsrammen osv.
Og vi kommuniserer noe ved måten vi håndterer situasjoner med rammebrudd, når kandidater kommer for sent, er uforberedt, har
glemt papirene sine, ikke møter osv. Hvem
vi er og hvordan vi tenker vil uunngåelig bli
tydelig i måten vi som veiledere håndterer
disse situasjonene underveis. Det samme
gjelder andre deler av veiledningskontrakten. Hvis man har blitt enige om en form å
presentere materialet på, hvordan håndtere
en situasjon der en kandidat ikke forholder
seg til denne avtalen? Dette vil selvsagt avhenge av kontekst og hvordan man som veileder fortolker det som foregår, men det illustrerer uansett poenget om at måten man
håndterer slike situasjoner er potente markører mht temaet tillit. Dette er kanskje
kjernespørsmålet mht dynamisk administrering av veiledningsgruppen, i det minste i
visse faser.
Eksempel: I en veiledningsgruppe var det
en forutsetning at alle kandidatene skulle
bringe med seg til veiledning detaljerte prosessreferater fra siste gruppesesjon inkludert egne intervensjoner. En av kandidatene
Innlegg
hadde store vansker med å etterkomme dette kravet. Hun brakte vedvarende inn andre
typer materiale og problemstillinger: Hun ville diskutere vurdering av en spesiell pasient,
sammensetning av gruppen eller spørsmål
knyttet til den behandlingsmessige kontekst
gruppen var i. Materialet og spørsmålene
var i og for seg interessante og det munnet
ut i fruktbare diskusjoner, men veileder
tenkte at kandidaten av en eller annen grunn
hadde motstand mot å bringe materiale i
den formen vi hadde blitt enige om, og at
kandidatens faktiske arbeid i gruppen for en
stor del forble skjult for veiledningsgruppen.
Veileder tenkte at kandidaten kanskje var
engstelig for å vise oss hva som foregikk og
hvordan det ble håndtert, at hun ikke hadde
tillit til at veileder og veiledningsgruppe ville
håndtere dette på en måte som hun kunne
klare og at hun følte seg svært narsissistisk
sårbar i situasjonen. Veileder visste imidlertid ikke om dette var knyttet til prosesser i
veiledningsgruppen eller om kandidaten mer
konstant følte seg inkompetent og usikker
på seg selv som terapeut og stadig sammenlignet seg med andre i veiledningsgruppen på en måte som i hennes øyne ikke kom
ut til egen fordel. Veileder tematiserte ikke
dette i gruppen, men valgte på alminnelig vis
å minne om nytten av prosessreferater,
samtidig som hun forsøkte å formidle respekt og støtte i håndteringen av det materialet som faktisk ble presentert for veiledning. Samtidig ble dette materialet brukt til
å oppmuntre kandidaten til å bringe inn noe
prosessmateriale. For eksempel ved å stille
spørsmål. ”Denne pasienten som du presenterer og ønsker å diskutere, kunne du også
prøve å beskrive en gruppesekvens, der
denne pasienten var involvert? Da er det
lettere for oss å sette oss inn i situasjonen.”
Denne balansen mellom støtte og konfrontering kan være vanskelig. I det beskrevne
eksemplet viste det seg at denne måten å
håndtere det på, var til hjelp for kandidaten
og at hun gradvis brakte mer og mer utfyllende prosessreferater til veiledning og også
kunne snakke om hvor redd hun hadde vært
for å gjøre nettopp dette. Denne angsten
henger nøye sammen med redselen for å bli
avslørt, angsten for skammen. Skam fører
lett til tilbaketrekning og unngåelse. Det er
nødvendig at veileder har et øye for disse
prosessene og håndterer det med takt.
(På et vis illustrerer denne kandidaten noe
generelt. I tidlige faser i veiledningsgrupper
er fokus ofte på generelle spørsmål som
kontrakt, setting, dynamisk administrering,
før fokus gradvis går over på prosessmateriale fra gruppene, egne intervensjoner, motoverføringsreaksjoner osv. Denne kandidaten ”hang igjen” i første fase lenge etter at
gruppen hadde beveget seg videre).
Mange av de gruppespesifikke faktorene i
gruppepsykoterapi er relevant i oppbyggingen av en god veiledningsgruppe, dvs en
gruppe som fasiliterer læring, vekst og selvtillit. Kandidatene har hjelp av å se egen tvil
og usikkerhet, egen følelse av inkompetanse
og egen skam speilet i de andre, og føle resonansen mht disse smertefulle følelsene.
Følelser som er en uunngåelig del av utdanning og psykoterapeutisk arbeid. Samtidig
vil alle kandidatene i veiledningsgruppen
oppleve at de bidrar til forståelsen av det
kliniske materialet som diskuteres. Denne
erfaringen av å ha noe å komme med (som
andre har nytte av), øker følelsen av kompetanse. At andre forstår det du prøver å formidle og i neste omgang bygger på dette i
videre assosiasjoner og forståelse, bidrar i
neste omgang til å fordype egen forståelse.
Å være del av en slik veiledningsgruppe er
en viktig del av å utvikle en identitet som
gruppepsykoterapeut, i en kontinuerlig prosess der man med økende kompleksitet erfarer likhet og ulikhet med andre.
Kreativitet i klinisk arbeid
Winnicott peker på at etableringen av potential space og utvikling av kreativitet er
avhengig av ”erfaring som fører til tillit”.
Hvorfor er evne til kreativitet viktig? Har
kreativitet noen plass innenfor veiledning?
Ja, absolutt. Å skape et miljø og en situasjon som gjør kreativitet mulig er helt nødvendig. Det henger sammen med den kliniske virksomhetens natur og dermed
veiledningens natur (Berg 2003). Hva
forts. neste side
9
kandidatene skal lære er delvis diagnostisering, teknikk og prosedyrer, men de skal
også bli i stand til å improvisere i møtet med
den unike kliniske situasjonen, være kreative
i en faglig modus så å si, og med evne til
selvrefleksjon.
Kandidatene bringer en konkret klinisk situasjon til veiledning. De skal hjelpes til å arbeide med denne situasjonen og dette materialet på en måte som øker forståelse og
kompetanse. Men ikke bare mht denne konkrete situasjonen, ideelt sett skal kandidaten også erverve seg en kunnskap som kan
være til nytte i det neste gruppemøtet, den
neste kliniske situasjonen som oppstår. Det
kan imidlertid ikke skje ved å generalisere
på en mekanisk måte. Hver nye terapeutiske
situasjon må på et vis skapes og gjenskapes. Det er her kreativiteten kommer inn.
Her ligger også veiledningens utfordring.
10
En av forfatterne husker fra egen utdanning
hvorledes han prøvde å minnes det som veileder hadde sagt for å bruke det i neste sesjon med gruppen. Men når de glitrende intervensjonene fra veiledningsgruppen ble
prøvd i terapigruppen hadde gjerne situasjonen endret seg, slik at det som virket som
en god idé i veiledningen, virket mer eller
mindre meningsløst og fremmed for gruppemedlemmene. Med rette vil man føle seg
begrenset og hemmet når man prøver å formidle en fortolkning som ikke er ens egen,
men som var veileders. Veiledning handler
ikke om å fortelle kandidatene hva de skal
gjøre, men hjelpe dem, ledsage dem på veien henimot å utvikle og rendyrke egen kompetanse og evner.
I all profesjonsutdanning dreier mye seg om
å formidle og erverve taus kunnskap. Som
klinikere vet mer enn vi er i stand til å sette
Innlegg
ord på (Polyani 1967). Men å utvikle psykoterapeutisk kompetanse dobler på et vis opp
denne utfordringen, ved at vi i dette feltet
også jobber med våre pasienters (tause) implisitte, ikke-bevisste kunnskap og den måten denne kunnskapen manifesterer seg
gjennom et komplekst mønster av tanker,
følelser og handlinger i det relasjonelle
feltet.
Utfordringen i veiledning er altså at det som
skal formidles for en stor del er ordløst,
samtidig som vi forsøker (og må forsøke) å
arbeide med å gjøre så mye som mulig eksplisitt og ordfestet. Vi bruker for eksempel
ofte åpne, eksplorerende spørsmål i veiledning. Dette gir kandidaten mulighet til å bli
oppmerksom på hva han har sett og hvordan
han har fortolket dette. Å bli oppmerksom
på noe er noe annet enn å kunne sette ord
på det. I denne prosessen med å bli
oppmerksom på noe, kan kandidaten sette
ord på noe, men sannsynligvis vil han være
oppmerksom på mye mer enn det som er
mulig å si. Men hele prosessen er av verdi,
og hviler på selve anstrengelsen for å holde
noe i oppmerksomhet og forsøke å kommunisere dette.
Teorien er til hjelp mht den generelle forståelsen, men i møtet med den enkelte pasient
og i den enkelte kliniske situasjon kan ikke
teori anvendes direkte. Det som kandidaten
skal lære i sin utdanning (der veiledningen
har en sentral plass), er - i møtet med stadig
nye, unike situasjoner- å bli i stand til å gjenkjenne mønstre og gjøre valg (for eksempel
intervenere eller ikke-intervenere, hva slags
intervensjon). Dette skjer i øyeblikket, og
ofte i komplekse og uklare situasjoner. Det
skjer lynraskt, og dreier seg om det vi betegner som intuisjon og ”improvisasjon lært
11
gjennom praksis ” (Schön 1983). Den gode
klinikeren er også er i stand til å reflektere
over sin egen intuitive kunnskap i øyeblikket.
Hele prosedyren (som også er fokus i veiledningen) er altså et samspill mellom mønstergjenkjenning (høyre hjernehalvdel-aktivitet),
eksperimentering (handling) og refleksjon, i
en kontinuerlig gjentagende syklus. Etter
vårt skjønn henger dette også fundamentalt
sett sammen med kreativ evne og
Winnicotts ”third area” og ”potential space”
(1971).
Skam
Fra å være en ”glemt” emosjon innenfor litteratur om psykoterapi, har det i de senere
årene blitt en økende interesse og fokus på
skam. Blant de mange definisjoner og vinklinger på dette temaet har vi lyst til å trekke
frem Nathansons enkelt formulerte observasjon (1992 s.17): "…shame seems always to
involve a more-or-less sudden decrease in
self-esteem, a moment in which we are revealed as somewhat less than we want to
believe.” Vi synes denne formuleringen har
relevans i veiledning. En veiledning kan
nettopp være en situasjon hvor det avsløres
at man kan og er ”mindre” enn det man selv
trodde.
Vi vet alle hvor sårbar og personlig eksponert man kan kjenne seg når man legger
frem arbeidet sitt til veiledning. Da kan det
kjennes ekstra skamfullt å føle som om man
har misforstått eller feiltolket materialet,
mens de andre i veiledningsgruppen nærmest drysser gode og tilsynelatende selvfølgelige intervensjoner ut av ermet. Da glemmer man gjerne hvor mye lettere det er å se
de ”rette” intervensjonene i ettertid i en veiledningsgruppe fjernt fra trykket og den følelsesmessige spenningen som var i
terapigruppen.
Nathansons formulering impliserer at man
tilsynelatende skammer seg under den andres blikk og avslørt av de andre, mens det
dypere sett dreier seg om et ”indre” fall, - at
vi plutselig erfarer oss selv som ”mindre enn
vi tror”. Og for igjen å sitere Nathanson
(1992 s.19): ”Shame often follows a moment of exposure; what has been exposed is
12
something that we would have preferred
kept hidden, usually something of an intimate and personal nature. Although it can be
handled or diminished by laughter, anger, or
withdrawal, shame always speaks about our
inner self rather than our actions.”
Spesielle faktorer ved veiledning
innenfor psykodynamiske utdanninger
Mange kandidater som tas opp på utdanningsprogrammene i gruppepsykoterapi har
lang klinisk erfaring som terapeuter i gruppeterapi, men uten at de har noen formell utdanning. Noen har individualterapiutdanning
og klinisk erfaring fra andre områder. Det
betyr at de har vært vant til å føle seg kompetente. Samtidig er de relative noviser på
området de nå skal utdannes i, - gruppepsykoterapi. Dette setter kandidatene i en dobbel posisjon; de mestrer og kan og vet på et
vis, men samtidig skal de lære noe nytt, og
kanskje gi slipp på gamle metoder og forestillinger. Dette setter skam i Nathansons
forstand på dagsordenen: Plutselig fall i selvtillit fordi man brått oppdager (eller avsløres
som) at man ikke er så god som man trodde.
Her er opplæring i all psykodynamisk terapi
spesielt utfordrende. Man vil uvegerlig vise
seg som person gjennom den måten man utover sin terapeutfunksjon på, gjennom stil,
form, fokus, blinde flekker osv. I veiledningen
vil, ikke bare aspekter ved pasienten(e), men
også selve terapiprosessen og mer kandidatspesifikke forhold komme tilsyne. Hva veileder vil velge å fokusere på avhenger av flere
forhold. Tidlig i en veiledningsprosess vil veileder gjerne fokusere mest på sider ved
pasienten(e) og selve terapiprosessen.
Senere vil fokus også dreie seg mer om spesifikke forhold ved kandidaten som f.eks.
motoverføringer. Veiledningen vil således
veksle mellom oppmerksomhet på det man
kan kalle pasientspesifikke forhold, selve terapiprosessen og mer kandidatspesifikke forhold. For kandidaten, og noen ganger også
for veileder, kan det tidvis virke uklart i hvor
stor grad man veileder på metode og hvor
stor grad på sider ved kandidatens personlighet. Når veileder eller veiledningsgruppen
Innlegg
har et annet syn på terapimaterialet som legges frem, kan det lett, av kandidaten, oppfattes som feil og mangler ved en selv.
Og hva så med evaluering? Hva er det som
evalueres? Er det kandidatens arbeid eller
hans personlighet som er ”bra nok” eller
”ikke bra nok”? Selve metoden og kriteriene
for hva som er god og dårlig terapeutaktivitet er gjerne uklare, lite eksplisitte og lite
formaliserte (og for en stor del ligger det i
sakens natur og må så være). Dette gjør at
veiledning i dynamisk terapi er ekstra utsatt
for skamreaksjoner.
I en formalisert utdanningssituasjon blir dette særlig utfordrende. Der er noen strukturelt definert som eksperter (lærere) og andre som studenter (kandidatene) som til
slutt skal godkjennes. Senere, når man er
ferdig med utdanningen, blir dette noe annerledes, enten man søker veiledning som
erfaren terapeut, eller man fortsetter i en
kollegial veiledningsgruppe evt. med ekstern
veileder. Da har man på et vis på forhånd
godkjenningen (”god nok”) i ryggen. Men
også her vil, om enn i mindre grad, noe av de
samme elementene spilles ut i
veiledningsdynamikken.
Skam aktiveres i gruppe
Å arbeide med pasientens skam er sentralt
og et viktig tema i gruppepsykoterapi. I
gruppen befinner man seg nettopp på en
arena hvor man blir eksponert for de andre
blikk. Hvor bevisstheten om egne skambelagte sider og temaer aktiveres hos den enkelte, side om side med fantasier om den
fordømmelse og forakt man ville blitt utsatt
for om de andre i gruppen fikk vite om det.
Det er menneskelig å prøve å unngå skamfølelsen, og vi skammer oss til og med over
å føle skam. Skam kan føre til isolasjon og
selvoppgivelse dersom den ikke kan snakkes
om og arbeides med. På den annen side kan
det å snakke om, og dele skammen bidra til
bedre toleranse for egen og andres skam.
Morrison (1990) og Gans og Weber (2000)
understreker at terapeuten kontinuerlig må
beskjeftige seg med å identifisere og arbeide med egen skam, – egen tilkortkommenhet, mangler og underlegenhet. Hvis ikke vil
han eller hun ha begrenset mulighet til å
hjelpe gruppen med å arbeide med dypere
lag av slike vanskelige følelser.
For terapeutene er arbeidet med egen
skamfølelse gjerne et tema i egenterapien,
men også for veiledningen har dette en betydning. Å arbeide med skam som fenomen
og tema i veiledning vil i neste omgang kunne gjøre terapeuten mer lydhør for skamtema og skamfenomener i egen gruppe.
Dersom terapeuten ikke har arbeidet med
sin egen skam, vil en slik unnvikelse lett kunne falle sammen med pasientenes ønsker
om å unngå skamtemaer i behandlingen. Det
kan altså bli en slags subtilt delt enighet om
ikke å ta opp skambelagte temaer i gruppen,
og i stedet fokusere på andre følelser som
sinne eller konflikt (Morrison 1994).
Det er derfor et eiendommelig fenomen at
det nesten ikke er skrevet noe om terapeutens skam (Livingstone 2006, Gans og
Weber 2000).
Skam i veiledningsforholdet
Hvorledes arbeider man som terapeut med
sin egen skam? Og hvor skjer det? Hva er
forutsetningen for at man vil bringe skambelagt materiale til veiledning, - større eller
mindre tabber og empatisk svikt som man er
redd at veileder vil reagere negativt på?
Hvorledes skaper vi som veiledere et trygt
rom innenfor veiledningsgruppen hvor det er
mulig å utforske og forstå det som skjer i terapigruppen slik at man kan forbedre sin
praksis? Hvorledes skaper vi et klima der
kandidaten og resten av veiledningsgruppen
blir i stand til å reflektere, - et rom hvor de
andre også kan føle seg trygge nok til å dele
egne skamfulle erfaringer, for derigjennom å
redusere skammen hos den som presenterer
materialet?
At veiledningsforholdet er preget av tillit er
som vi skjønner av det foranstående viktig
av flere grunner. Kandidaten må stole på
veileder og veiledningsgruppen for å ha mot
til å presentere hva som faktisk skjedde i terapigruppen hans og hvilke intervensjoner
han faktisk gjorde. Tillit er nødvendig for at
kandidaten vil være villig til å avsløre situasjoner der man har følt seg fortapt, vippet av
pinnen, skremt eller inkompetent, eller intervensjoner som avslører empatisk svikt eller
forts. neste side
13
agering av motoverføringer. Kandidaten må
stole på at selv om det kan være ubehagelig
i øyeblikket å legge frem slikt materiale, så
vil det bli håndtert med respekt, og at han i
neste omgang vil få hjelp til å forstå og
håndtere dette på en fruktbar måte.
Som vi tidligere har vært inne på, kan det at
veileder og veiledningsgruppen har en alternativ forståelse av materialet og peker på
andre muligheter lett oppfattes som kritikk,
- ikke bare av det man har gjort, men som
noe man er; dum, insensitiv, uegnet som terapeut. Det gjør at veiledningen, for kandidaten, kan oppleves som en langt mer sårbar situasjon enn det vi som veiledere er
klar over.
I en veiledningsgruppe forteller en kandidat
at han i siste gruppesesjon kjente en ubendig irritasjon, nesten et raseri mot en deltaker i gruppen. Gruppemedlemmet hadde gitt
uttrykk for misnøye med gruppen og terapeuten. Terapeuten, som tenkte hans eget
raseri måtte være uttrykk for projektiv identifikasjon fra pasientens side, hadde konfrontert pasienten med det han opplevde
som skjult fiendtlighet. I veiledningen virket
kandidaten nærmest triumferende ved å ha
identifisert det han mente var projektiv identifikasjon. En av de andre kandidatene i veiledningsgruppen kommenterte at denne terapeuten også tidligere hadde gitt uttrykk
for irritasjon overfor pasienter som var kritiske til han og gruppen hans. Kandidaten
stusset først over denne bemerkningen, men
langsomt gikk det opp for han at det sinnet
han hadde attribuert til pasienten som projektiv identifikasjon egentlig var agering av
egen motoverføring overfor det kritiske
medlemmet i gruppen.
Hvorledes en slik ”avsløring” oppleves av
kandidaten er avhengig av hvorvidt klimaet i
veiledningsgruppen er preget av tillit eller å
slå ned på ”feil”. Det kan oppleves som god
støtte om veileder selv kan dele med kandidatene eksempler på egne intervensjoner
som har vist seg tvilsomme og ganske forlegne. Men det krever takt og nennsomhet
fra veileder, og ikke minst en forståelse av
hvor sårbar veiledningssituasjonen kan være
for kandidaten.
14
Som Hanne Strømme (2010) beskriver i sin
doktoravhandling, er veilederne i hennes undersøkelse tilsynelatende uvitende om hvor
usikre og sårbare studentene i veiledning føler seg.
En spesielt sårbar situasjon som krever mye
takt fra veileders side er den terapeutfokuserte veiledningen hvor fokus i stor grad vil
være på kandidatens følelser, reaksjoner og
motoverføringer. Å dele motoverføringsreaksjoner med andre i en veiledningsgruppe kan
i seg selv oppleves forlegent og skamfullt.
Men å arbeide med motoverføringer innebærer også at man gjennom veiledningsprosessen kan oppdage nye aspekter og lag
ved motoverføringene som man ikke har
vært klar over, eller kanskje ikke har villet
erkjenne. For den erfarne veileder er dette
allmenngyldige temaer og en selvfølgelig del
av hverdagen ved supervisjon. Men for den
enkelte, og særlig den uerfarne kandidat kan
dette oppleves helt annerledes. Man kan
føle seg avslørt, blottstilt, avkledd og latterliggjort foran veileder og gruppen. Man kan
føle seg lammet av skam, uten evne til å reflektere over eget materiale eller det som
blir sagt av veiledningsgruppen
Dersom veiledningen oppleves som en situasjon der ens egen (fantaserte) grandiositet
kan bli punktert vil ulike former for narsissistisk forsvar lett mobiliseres, noe som også
går ut over evnen til refleksjon.
Veiledningssituasjonen kan også stimulere
veileders egen narsissisme, der man kan
fristes til å demonstrere sin egen fortreffelighet på bekostning av kandidatenes utvikling. I en veiledningsgruppe er aktiviteten
og bidragene fra kandidatene viktig når det
gjelder utvikling av kompetanse og faglig
trygghet. Når veiledningsgruppen gjør jobben sin bra og bidrar med nyttig veiledning
til kandidaten er det viktig at veileder stagger sin egen narsissisme. Veileder må heller
spørre seg selv: ”Må jeg si det jeg har lyst
til å si nå? Er det nødvendig for veiledningsprosessen, eller ønsker jeg å vise dem hvor
dyktig jeg selv er?” Vel så viktig som å vise
egen kompetanse og dyktighet kan det være
nyttig at man som veileder gir til kjenne at
man selv også kan si og gjøre ”dumme” ting
Innlegg
i gruppen sin. Det kan bidra til et fokus på
selve lærings og refleksjonsprosessen som
et kontinuerlig fenomen, og gjøre det lettere
for alle å innrømme sin følelse av tilkortkommenhet. Derigjennom kan skam dempes slik
at kandidaten ikke føler seg så alene og
igjen blir i stand til å reflektere. En slik speiling vil kunne fremme ny forståelse og innsikt i stedet for opplevelse av kritikk og
fordømmelse.
Evaluering/kontrollaspektet
Til slutt vil vi nevne at veiledning innenfor utdanningsinstitusjoner også innebærer et viktig element av evaluering og kontroll.
Veileder skal vurdere om kandidaten er god
nok i henhold til læringsmålene, om kandidaten har tilegnet seg tilstrekkelig kompetanse
til å bli godkjent, og dermed slippes innenfor
et kollegafellesskap. Dette kontrollaspektet
vil være en del av matrix i veiledningsgruppen som påvirker spørsmålet om tillit.
Samtidig illustrerer det at denne veiledningssituasjonen også rommer spørsmål om
makt. Måten man som veileder håndterer
disse spørsmålene på er av stor betydning
for vårt tema om tillit og skam.
Evalueringskriterier - og prosedyrer bør
være så klare og forutsigbare som mulig,
selv om det er en vanskelig oppgave; ikke
minst tatt i betraktning det essensielle poenget vi beskrev i starten av artikkelen: ”vi
vet mer enn vi kan si”.
Litteraturliste:
Berg, E.M. (2003). Formidling av implisitt og
eksplisitt kunnskap - utfordringer i veiledning. Matrix 20, 388-399.
Bion, W.R. (1961). Experiences in Groups,
London: Tavistock Publication
Gans, J.S. & Weber, R.L. (2000).The
Detection of Shame in Group
Psychotherapy: Uncovering the Hidden
Emotion. International Journal of Group
Psychotherapy 50, 381-396.
Livingston, L.R. (2006). No Place to Hide:
The Group Leader’s Moments of Shame.
International Journal of Group
Psychotherapy 56, 307-323.
Morrison, A. (1990). Secrets: A self psychological view of shame in group therapy. In
W.N. Stone & H.D. Kibel (Eds), The difficult
patient in group: Group psychotherapy with
borderline and narcissistic disorders (175189). New York: International University
Press.
Morrison, A. (1994). The breath and boundaries of a self-psychological immersion in
shame: A one-and-a-half-person perspective. Psychoanalytic Dialogues, 4, 19-35
Nathanson, D.L. (1992). Shame and Pride.
Affect, Sex, and the Birth of the Self, New
York: W.W.Norton & co
Polanyi, M. (1967). The Tacit Dimension,
London: Routledge
Schön, D. (1983). The Reflective
Practitioner. How Professionals Think in
Action, New York: Basic Books
Strømme, H. (2010). Confronting helplessness. A Study of Psychology Students
Acquisitions of Dynamic Psychotheraputic
Competence, Department of psychology,
Faculty of Social Sciences, University of
Oslo
Winnicott, D.W. (1971). The Location of
Cultural Experience (s.103). In Winnicott:
Playing and Reality, London: Routledge
Abstract:
This paper deals with the theme of trust and
shame in the supervisory matrix within the
frame of training in group psychotherapy.
Trust is a prerequisite for the learning
process as well as a foundation upon which
creativity rests. The supervisor must demonstrate that he is worthy of trust by the
way he conducts the supervision group and
through his dynamic administration of the
group process. Shame in the supervision
process is connected to the experience of
being exposed personally to the gaze of the
others. Of “loosing face” in front of oneself
and the other. This is particularly the case
in psychodynamic supervision, where the focus on unconscious processes and countertransference reactions are part of the supervision. However, the group format in
supervision also provides a possibility for
mutual support and identification.
15
FØDSELSTRAUMET:
EN RENESSANSE
Om Otto Rank (1884-1939)
og hans plass i psykoanalysen
Tormod Knutsen / Foredrag ved XVII International Forum
of Psychoanalysis, Mexico City, oktober 2012.
Det er dyrt at bøde med
livet for sin fødsel
(Fra Henrik Ibsen: Peer
Gynt, 5.akt).
Sitatet er fra Peer Gynt, hvor Peer gjør seg
sine betraktninger etter å ha møtt Den magre. Han har støtt på Knappestøperen ved
to anledninger. Knappestøperen (døden) vil
smelte Peers sjel om på nytt – en slags gjenfødsel – fordi Peer aldri hadde vært seg selv
– men bare fulgt Dovregubbens valgspråk
om å være seg selv nok. Dette sitatet kan
stå som kvintessensen av Otto Ranks verk
om fødselstraumet (eng.: The Trauma of
Birth).
Det er naturlig å starte med Ibsen fordi nettopp han var en av Ranks første helter.
Navnet Rank tok han fra Ibsens Et
Dukkehjem. Dr.Rank er hemmelig forelsket i
Nora, og han lider av en fryktelig sykdom
som han vet vil ta livet av ham. Han har «tæring i ryggmarven», som han har arvet pga.
sin fars umoralske liv i sin unge dager, slik
som Osvald i Gjengangere, dvs. – paralysis
generalis (nevrosyfilis). Ibsens arvelighetsforståelse bar preg av datidens oppfatninger.
På en annen side kan en betrakte dette som
en ubevisst etiologisk tenkning om årsaker
til alskens sykdommer og lidelser som en
måtte møte i livet: Det er foreldrenes skyld.
Det er farlig å bli født.
Ottos foreldre var jødiske, Simon og
Karoline Rosenfeld. I sin dagbok forteller
den 19 ½ år gamle Otto Rosenfeld: « I was
16
born on April 22, 1884, in Vienna, with hair
complete, as the third child of weak but apparently healthy parents. I followed the usual
course from the first bath to the teething,
and the usual children’s diseases and unpleasantnesses as measles, diphtheria, school,
and so forth, in quick succession, only to fall
back broken with the first milestone of my
dangerous path. Joint rheumatism was there. One may not underestimate its influence
of my life, for when I was nineteen, it caused
a heart ailment.” (sitat fra Taft 1958, p.10).
Rank omtalte seg senere som “rakittisk”,
dvs. en annen skjelettlidelse enn giktfeber.
Men uansett var ryggraden affisert – slik
den var hos Dr.Rank. Faren var ikke rakrygget – han var fraværende når han var edru
og fæl i fylla. Otto tok Rank som kunstnernavn i 1903, og som offisielt etternavn i
1909.
Dr.Rank forlater scenen i Et dukkehjem ved
at hans kort ligger i postkassen til Helmer
– et kort med et sort kors over navnet.
Dette betød at han hadde trukket seg tilbake for å dø. Tidligere i dramaet hadde han
overfor Nora sagt at en som er død blir
glemt og erstattet av en annen. I forhold til
den psykoanalytiske bevegelsen skulle boka
om Fødselstraumet bli Otto Ranks avskjedskort – og etterpå ble han glemt og erstattet
av andre.
Når man arbeider med avslutning av terapier
og analyser, vil ofte pasienten kunne drømme om eller ha assosiasjoner til (gjen)fødsel,
og at analytiker kan fungere som jordmor.
Det er nettopp slike fenomen Rank tar for
seg og videreutvikler i The Trauma of Birth.
Tilsvarende er senere påpekt av mange forfattere. De fleste kjenner imidlertid til Ranks
Innlegg
arbeider kun gjennom Freuds verker, f.eks.
Analysis terminable and interminable og
Inhibitions, Symptoms and Anxiety, og det er
få som referer direkte til ham.
The Development of Psychoanalysis og
Trauma of Birth
Mens Rank skrev sin bok, arbeidet han også
sammen med Ferenczi med The
Development of Psychoanalysis, som også
ble publisert i 1924 (på tysk). På den tiden
var trenden innen psykoanalysen å legge
vekt på intellektuelt «riktige» tolkninger, uten
at den affektive komponenten (abreaktion)
ble ivaretatt. Forfatterne kritiserte denne
trenden, og fremhevet overføringsrelasjonen
mellom de to personene i den analytiske
situ­asjonen som det sentrale ved behandlingen. De mente også at Freuds tekniske anbefalinger var blitt umoderne, og de gjorde
seg til talmenn for kortere analyser. I denne
boka viste de også at overføringen ofte nådde dybder som ikke alene kunne forstås som
uttrykk for en ødipal konflikt. Og det var
nettopp dette Rank arbeidet videre med i
The Trauma of Birth.
En traumatisk bursdagsgave
Den 6. Mai 1923 kom Rank på besøk til
Freud og gratulerte ham med 67-års-dagen
med å gi ham manuset til sin nye bok The
trauma of birth and Its meaning for Psycho­
analysis, med denne personlige
dedikasjonen:
“SIGM.FREUD
Explorer of the Unconscious
Creator of Psychoanalysis
Dedicated on 6 May 1923”
(sit. from Liebermann & Kramer 2012, s.152)
Freud var begeistret. Han skrev til Ferenczi,
som på det tidspunktet var Ranks nærmeste
venn: “I don’t know whether 66 or 33 % of it
is true, but in any case it is the most important progress since the discovery of psychoanalysis” (Kramer 1996, s.12, min uth.). Hva
er det nye i Trauma of Birth? Allerede i det
første kaptilet om den analytiske situasjon
sier han: “In a number of analysis, most of
which were successfully accomplished, I noticed that in the end-phase of the analysis
the healing process was quite regularly represented by the Unconscious in the typical
birth symbolism.” (Rank 1924(1929), s.3), og
at denne overføringen mot slutten av analysen ble uttrykt gjennom den tidligste infantile fiksering til moren. Grunnlaget for overføringen er den fysiologiske relasjon til
morens livmor, og at hensikten med analysen er å frigjøre libido til objektet (analy­
tiker), og at dette synes å være en «..exact
reproduction of the first separation from the
first libido object, namely the newborn child
forts. neste side
17
from the mother..” (Rank 1924(1929), s.4).
Det er først når pasienten har fått løst opp
denne grunnleggende fortrengingen, at han
er i stand til å overføre libido til et erstatningsobjekt (far, analytiker, etc) (Rank 1924
(1929), s.215). Rank oppfattet at hans teori
var en videreutvikling av Freuds ideer. Når
Freud senere kritiserte ham for å ha underkjent farens rolle i den psykologiske utviklingen hos barnet, svarte Rank at han bare
hadde gitt faren den korrekte plass.
I det siste kapitlet i boken fremhever Rank at
terapeuten må formidle sine tolkninger til
pasienten på en slik måte at pasienten ikke
bare får en intellektuell innsikt, men også en
affektiv opplevelse og aksept, og at dette
kan skje når den ubevisste motstanden er
fjernet. Og denne motstanden er i følge
Rank provosert frem av den analytiske situasjonen som et uttrykk for den opprinnelige
fødselsangsten, forårsaket av den traumatiske separasjonen fra mor ved fødselen og
lengselen tilbake til livmoren. Terapeutens
første oppgave er å angripe denne motstanden ved å fastsette en sluttdato for analysen. Hans kliniske erfaring var at pasienter
mot slutten av en analyse, eller etter at en
avslutning var fastsatt, ofte produserte
drømmen og fantasier om fødsel og
gjenfødsel.
Selv om Rank hevder at boken er resultatet
av klinisk arbeid, er det tydelig at hans enorme kunnskap om myter, litteratur, kunst og
religion må ha spilt en vesentlig rolle mens
han utarbeidet sin tenkning. Han henviser til
og summerer opp myter fra ulike land, tidsepoker og kulturer: greske, egyptiske, meksikanske, og beskriver ritualer omkring fødsel og død, religiøse oppfatninger av
gjenfødsel osv. Og ikke minst: han refortolker ødipusmyten med grunnlag i den nye teorien. Han minner om barns lek – doktorleken – hvor dokteren representerer barns
ubevisste forestillinger om hvor barn kommer fra og hva som foregår inne i kroppen
(Rank 1924/29, s. 206). Og at den analytiske situasjonen kan betraktes på en tilsvarende måte, både for pasienten og legen
(analytiker).
18
Freud 1923
I slutten av april 1923 hadde Freud fått fjernet en tumor i munnslimhinnen, han håpet at
det var en godartet leukoplaki. Rank informerte Komiteen (se nedenfor) om dette
1.mai, og man regnet med Freud raskt skulle
være i full funksjon igjen. Men tilstanden viste seg å være malign, Freud fryktet for sitt
liv.
Barnebarnet Heinele (Heinz), som var sønn
av Freuds avdøde datter Sophie, døde 19.
juni 1923 av tuberkulose, 4 ½ år gammel.
Freud var svært glad i Heinele og sørget
dypt. Han lurte på om han igjen noensinne
kunne bli i stand til å danne en dyp emosjonell tilknytning til noe menneske.
Freuds tilstand ble verre. Han måtte reopereres, og til slutt ble deler av øvre kjeve og
gane fjernet. Resten av livet måtte han bruke en kjeveprotese, som ga ham smerter og
ubehag når han snakket, røykte og spiste.
Bare datteren Anna fikk lov til å hjelpe ham
med å fjerne og rense den. Høsten 1923
hadde han verken pasienter eller deltok i
Komiteens arbeid, men fullførte likevel
Jeg’et og Det’et i november.
Maktkamp i Den hemmelige komiteen
(Secret Committee)
Den hemmelige komiteen hadde blitt dannet
etter Freuds oppgjør med Adler, Stekel,
Jung og Bleuer. Freud trengte en sammenslutning av sine nærmeste elever og medarbeidere som kunne ivareta psykoanalysens
vitenskaplige utvikling. I 1923 bestod komiteen av: Freud og Rank i Wien, Ferenczi i
Budapest, Abraham, Eitingon and Sachs i
Berlin, og Jones i London. Amerikanerne var
ikke representert, men Brill (New York) spilte en viss rolle i kulissene.
Det var en økende konflikt innad i Den hemmelige komiteen mellom Rank og Ferenczi
på den ene side, og Abraham og Jones på
den annen side. Det hadde lenge vært stridigheter mellom Wien (Rank/Freud) og
London (Jones) om den psykoanalytiske forlagsvirksomheten. Ferenczi anklaget også
Jones for plagiat. I august 1923 prøvde Rank
å få Jones kastet ut av komiteen pga. antisemittiske bemerkninger han hadde kommet
Innlegg
i begynnelsen hadde noen tanke om at ikke
andre enn leger skulle kunne forestå den
psykoanalytiske behandlingen. Men han ønsket å knytte til seg personer med annen
faglig bakgrunn for å få et fotfeste i de andre vitenskapene. Rank, Reik, Sahcs, Pfister
og datteren Anna ble tatt imot for å fullføre
denne visjonen om den anvendte
psykoanalysen.
Ranks arbeid innen psykoanalysen de første
årene var å være Freuds personlige sekretær i forbindelse med revisjon og nye utgaver av hans bøker, samt om sekretær for
Wien-gruppen. Hans eget arbeid konsentrerte seg om myter, religion og litteratur, og
han ga ut mange fremragende verk, bl.a. om
Lohengrin-sagaen i 1911, som ble hans doktor-avhandling. Etter første verdenskrig ble
den økonomiske situasjonen i Wien og for
den psykoanalytiske bevegelsen svært vanskelig. For at Rank skulle kunne få en akseptabel inntekt, måtte han fra 1919 begynne å
behandle pasienter. Freud sendte de han
selv ikke var i stand til å behandle over til
Rank. Særlig gjaldt det kolleger som kom fra
USA til Wien for å bli analysert. Ranks kliniske erfaring var derfor begrenset da han
skrev sine første kliniske bøker. Legene
Jones, Abraham og Brill mislikte sterkt at en
ikke-medisiner som Rank skulle få drive med
behandling, og dette ble også et argument
mot hans traume-bok. I tillegg mente de at
Rank hadde misforstått elementære medisinske kunnskaper. Ingen kan huske sin fødsel, mente de, og derfor kan det ikke være
noen traumatisk situasjon!
Rank var en moderne mann, forut for sin tid.
Han giftet seg i 1918 med Beata, 35 år gammel. De fikk Helena i 1919. Han fulgte svangerskapet nøye, og de første årene observerte han barnets utvikling og forholdet
mellom mor og barn.
Angsten
Obaid (2012) mener at Rank utfordret Freud
på kjernen i datidens psykoanalytiske tenkning: problemet omkring angsten. Rank pekte på at angsten er en grunnleggende affekt,
første gang opplevd ved fødselen, og senere
kommer angsten knyttet til avvenning og
trussel om kastrasjon. Freud mente at fødselsangsten bare er et fysiologisk fenomen,
fordi det nyfødte barnet – i en tilstand av primær narsissisme - ikke er i stand til å oppleve mor som et objekt. Rank mente at fødselsangsten som uttrykk for separasjon fra
mor er av stor psykologisk betydning. Rank
utfordret Freud, som på sin side svarte med
å utvikle sin nye angstteori (Inhibitons,
Symptoms and Anxiety, 1926), hvor han introduserte begrepet signalangst, men bare
som en bekreftelse på sin egen teori om ødipalkonflikten og kastrasjonsangsten. Rank
var skuffet. Han følte at Freud ikke forsto
ham, at han ikke ville forstå. Denne følelsen
ble forsterket da Freud til slutt innrømmet at
han bare hadde lest deler av Ranks bok
(Makari 2008, s.360).
Ranks psykiske helse
Jones skriver i sin
Freud-biografi
(Jones 1957) at
Rank hadde store
psykiatriske problemer, en manisk
depressiv psykose, at han var preget av dette res­t­
en av livet. Jones’
diagnose var
sannsynligvis riktig, og i dag ville
nok Rank ha blitt
oppfattet å ha en bipolar lidelse. Han hadde
hatt depressive episoder fra ungdomstiden
av. Hans oppførsel mot de andre komitemedlemmene og Freud i 1923/24 ble tidvis
opplevd som sjokkerende, og han virket annerledes og rasende.
Hans (hypo)mane og depressive episoder
etter The Trauma of Birth, kan ha blitt utløst
av den intense maktkampen i komiteen og
trusselen om Freuds dødelige sykdom. I tillegg hadde han arbeidet ustanselig i fire år
og var sannsynligvis utmattet. Forholdet til
Freud var lenge nært og varmt. Freud var
støttende i brevene til Rank, selv om han var
uenig. Men Jones og Abraham var svært intrigante, og minnet Freud stadig vekk på
forts. neste side
19
Jung-affæren og de andre kjetterne. Freud
vek unna og skiftet parti. Til slutt flyktet
også Ferenczi – for å redde sin egen psykoanalytiske karriere. Rank må ha følt seg helt
alene og forlatt. Det er derfor ikke vanskelig
å tenke seg at disse påkjenninger kan ha
trigget tilbakefall av hans sannsynlige bipolare tilstand.
20
Stolorow & Atwood (1976) undersøker
Ranks arbeider og biografiske data. De konkluderer med at han må ha hatt en narsissistisk personlighet, og som brukte Freud som
et selvobjekt. Da Freud ble livstruende syk
og ikke lenger ga ham full støtte, regredierte
han og utagerte sin patologi.
Innlegg
Rank’s videre karriere og utvikling
Rank flyttet til Paris I 1926, hvor han slo seg
ned sammen med sin kone og datter. Han
besøkte USA regelmessig for flere måneder
av gangen. I 1935 flyttet hele familien dit,
men ekteskapet gikk i stykker, og de ble
skilt i 1938. Beata utdannet seg som
Freudiansk analytiker. Rank giftet seg på
nytt i 1939, men døde få måneder etterpå.
Han arbeidet som terapeut og foreleser, hovedsakelig for sosialarbeidere. Han kalte sin
terapi for «Will Therapy». Hans begrep «will»
har mange likheter med Kohuts senere begrep «selv». Han brukte også betegnelsen
dynamisk terapi om sin arbeidsmetode, i
motsetning til ideologisk terapi, som han
mente Freuds psykoanalyse burde kalles.
Han skrev mange bøker: Bl.a. i 1926 et trebinds verk om psykoanalytisk teknikk, hvorav de to siste bindene ble oversatt til engelsk med titlene «Will Therapy» og «Truth
and Reality». Hans oversetter, psykologen
Jessie Taft, hadde vært hans pasient. De
fikk et nært vennskap, og hun skrev den første biografien om ham i 1958. Hvis man søker på “Rank” i Pepweb, får man ingen treff
i de store tidsskriftene etter 1923. Noen av
hans artikler ble imidlertid publisert i
Psychoanalytic Review 1924 – 1929, og tilsvarende anmeldelser av hans bøker
(1930-31).
Rank ble fratatt sitt æresmedlemskap og
lærerfunksjoner i den amerikanske psykoanalytiske foreningen (APA) i 1930. Dette etter initiativ fra A.A. Brill, assistert av
Sullivan. Analytikere som hadde hatt sin læreanalyse hos Rank, måtte gjennomgå en ny
Freudiansk analyse for å opprettholde sitt
medlemskap i APA. Dette satte et endelig
punktum for Ranks kontakt med den psykoanalytiske bevegelsen.
Ranks behandlingsteknikk var daglige timer
og han brukte benk, i hvert fall frem til 1935.
Han la vekt på en fastsatt dato for avslutningen av terapien, dog ikke nødvendigvis fra
starten av. Terapiene hadde en varighet fra
3-8 mnd. Han fokuserte på her-og-nå-situasjonen og det som senere ble kalt “real relationship”. Han prøvde å møte pasienten uten
forutinntatte meninger og så på terapi som
en unik og kreativ hendelse mellom to
personer.
Ranks forhold til de andre analytiske skoleretningene var også kjølig og distansert.
William Alanson White hadde riktignok gått i
en kort analyse hos ham i 20-årene. Carl
Rogers (client centered therapy) var en annen pasient. Rank hadde også en viss innflytelse på de amerikanske eksistensialterapeutene (Rollo May, Irvin Yalom). Jay Lifton,
som har studert de mest alvorlige krigsforbrytelsene i en mannsalder (bl.a. «Nazi
Doctors»), bruker ofte Ranks tenkning. Han
kjente ikke Rank, men hadde gått i psykoanalyse hos Beata Rank i sine unge år.
En av de mest traumatiske episodene i
psykoanalysens historie
Ranks bursdagsgave til Freud I 1923 skulle
vise seg å bli en av de største traumene i
psykoanalysens historie. Når vi leser
Analysis terminable and interminable fra
1937 - som handler om avslutning av forhold
mellom mennesker – kan man ane hvor sår
adskillelsen fra Rank må ha vært for Freud, i
omtalen av sin tidligere nære og trofaste
medarbeider og venn gjennom 20 år. Freud
hadde fjernet Ranks bidrag til egne verker,
bl.a. Drømmetydingen. Andre sluttet å lese
og sitere fra hans bøker, også de fra tiden
før The trauma of Birth, og hans videre klini­
ske og teoretiske bidrag ble forbigått i stillhet. Rank har således fungert som et splitoff-produkt for den psykoanalytiske
beve­gelsen i nærmere 80 år. Når man leser
Klein, Winnicott, Fairbairn, Balint, Bowlby,
Kohut, Ogden, Ferro, Barangers etc.er
Ranks navn fraværende, selv om han var
forløperen til dem alle med sine intuitive og
kreative ideer om objektrelasjoner, selv-psykologi, felt-teori og relasjonell psykoanalyse.
Dagens nevrovitenskap kaster nytt lys over
om det Rank i 1925 kalte for den pre-ødipale
perioden og også den prenatale (forholdet til
(liv)moren), som – i følge Rank – representerer det biologiske grunnlaget for det
ubevisste.
Noen få unntak finnes dog: Korttidstera­
peuter regner Rank som far (­ eller mor?) til
den dynamiske korttidsbehandlingen, og
forts. neste side
21
talsmenn for den interpersonlige og relasjonelle psykoanalysen har verdsatt hans fokus
på den analytiske situasjon som en genuin
og ny relasjon mellom terapeut og pasient
(Nielsen 2012, Aron 1996).
Relevansen for dagens terapeuter og
analytikere:
Vi bruker Ranks tenkning i den kliniske hverdagen uten å være klar over det. Hans vektlegging av å arbeide med avslutning fra første time er en fremgangsmåte som mange
innen mainstream terapi og analyse bruker,
uten å skjele til opphavsmannen. Ikke nødvendigvis at man fastsetter en sluttdato,
men at spørsmål og problemstillinger vedrørende avslutning er en naturlig del av fastsetting av rammene for terapien. Ranks
fremheving av at den analytiske situasjon
primært preges av en morsoverføring, er en
påstand som får de færreste til å heve øyenbrynene nå til dags. Ranks ideer kan være et
viktig supplement og korreksjon til de senere
objektrelasjonsteorier når man arbeider med
pasienter i avslutningsfasen eller med pasienter som viser regressiv klengende atferd,
og pasienter som arbeider med dødsproblematikk. Rank understreket ambivalensen i de
tidligste objektrelasjoner, men forkastet ideen om dødsdriften. Han snakket heller om
dødsangsten.
Er det på tide at Rank får sin renessanse?
I hvert fall vil psykoanalysen bli beriket ved å
gjenoppta studiet av Ranks arbeider. En viktig side av det er at en rekke Freuds egne
tekster på denne måten kan settes inn i en
historisk kontekst som man ellers kan gå
glipp av.
Rank brakte mor inn i psykoanalysen. Det
bør han krediteres for. Bl.a. derfor er
Fødselstraumet et studium verdt.
Referanser:
Aron L (1996): A Meeting of Minds: Mutuality
in Psychoanalysis, New York: Analytic Press
Ferenczi S & Rank O (1924 /1925): The
Development Of Psychoanalysis, New York
and Washington: Nervous and Mental Disease
Publishing Company
Haynal AE (2002): Disappearing and Reviving.
22
Sándor Ferenczi in the History of
Psychoanalysis, London: Karnac
Kramer R (1996): A Psychology of Difference,
Princeton, New Jersey: Princeton University
Press
Lieberman EJ (1985): Acts of Will. The Life
and Work of Otto Rank, New York: The Free
Press
Lieberman EJ & Kramer R (2012): The Letters
of Sigmund Freud and Otto Rank. Inside
Psychoanalysis. Baltimore: John Hopkins
University Press
Makari G (2008): Revolution in Mind. The
Creation of Psychoanalysis. London: Gerald
Duckworth
Menaker E (1982). Otto Rank. A Rediscovered
Legacy. New York: Columbia Press
Nielsen GH (2012): Korttids dynamisk psykoterapi, I: Ulberg, Hersoug & Knutsen (red):
Psykoterapi i utvikling, Oslo: Akademika
Obaid FP (2012): Sigmund Freud and Otto
Rank: debates and confrontation about anxiety
and birth, The International journal of
Psychoanalysis, 93: 693-715
Rank O (1924 /1929): The Trauma of Birth,
New York: Dover publications
Rudnytsky PL (1984): Rank: Beyond Freud?
American Imago 41:325-341
Rudnytsky PL (1991): The Psychoanalytic
Vocation. Rank, Winnicott, and the Lagacy of
Freud, New Haven and London: Yale
University Press
Taft J (1958). Otto Rank. A biographical Study
based on Notebooks, Letters, Collected
Writings, Therapeutic Achievements and
Personal Associations. New York: The Julian
Press
Schröter M (2004): The early history of lay
analysis, especially in Vienna, Berlin and
London: aspects of an unfolding controversy,
The International journal of Psychoanalysis, 85:
159-77
Stolorow RD & Atwood GE (1976): An Egopsychological Analysis of the Work and Life of
Otto Rank in the Light of Modern Conceptions
of Narcissism, The International Review of
Psycho-Analysis, 3:441-459
Otto Rank (1884-1939)
Innlegg
Livet med PEP-Web
Rune Johansen
Teksten er tatt fra Bulltinen 3/2010. Vi trykker den på nytt for å
minne om dette gode tilbudet og stimulere til bruk!
Det går rykter om at ikke alle medlemmene
på Instituttet bruker PEP-Web. Betyr det at
flere medlemmer ikke vet hvilken mulighet
PEP-Web gir? Jeg regner med at alle som
utdanner seg ved instituttet, både ved innføringsseminarene og videregående seminar,
bruker PEP-Web. For alle som jobber med
psykoterapi er opptatt av fagutvikling og leser teori, og jeg oppfatter det slik at det
ikke går an å drive veiledning uten å holde
seg orientert om viktige tema og utviklingen
av faget. Men hvis PEP-Web ikke brukes
alle så må det bety at ikke alle medlemmene
ved Instituttet vet hvilken kilde til kunnskap
og oppslag de har tilgang til.
For å gi et eksempel fra egen virkelighet så
har jeg nå jobbet med fenomenet ”projektiv
identifikasjon” (124 artikler med projektiv
identifikasjon i tittelen ved enkelt søk i PEPWeb)) i forhold til nyere nevrovitenskaplig
kunnskap (4 artikler etter 2000 som kombinerer projektiv identifikasjon og nevrovitenskap i tittelen ved søk i PEP-Web). Jeg er
opptatt av det fordi jeg snakker om utviklingsforståelse i forskjellige fora, men også
fordi det stadig dukker opp i diskusjonen
omkring motoverføring og agering i faglige
diskusjoner og veiledning. Jeg kan jo forholde meg til de gamle forklaringene; og det er
både mytisk og poetisk (det er hele 98 artikler fra før 1960 som inneholder ordet ” projektiv identifikasjon”). Men det har skjedd
en utvikling av forståelsen av fenomenet.
Kanskje med konsekvens for forståelsen av
relasjon både i normalutvikling og i terapirommet (Meissner, W.W. (2009))!
Eller et annet eksempel knyttet til begrepet
”holding” og Winnicott. Du kan søke på alt
Winnicott har skrevet; 44 artikler eller
referanser. Hvis du tar med ordet ”Holding”
der Winnicott er forfatter så får du 20 referanser. Her kan du se igjennom og så velge
ut det du trenger for å få med grunnlaget for
begrepet. Hvis du så er opptatt av hvordan
begrepet omtales i dag så får du tilslag på
274 artikler fra 2008 og til nå. Som et lite
kuriosum: Hvis du så vil se hvor mange artikler som Per Einar Binder har skrevet som
også referer til Winnicott så får du tilslag på
7 artikler i PEP-Web.
Et siste eksempel og utfordring er knyttet til
den forestående IFPS-konferansen i Athen i
oktober. Der skal Antonino Ferro ha et innlegg, og han har jo jobbet med det spennende tema ”det analytiske eller terapeutiske
feltet”(Analytic Field). Et begrep han har utviklet fra Baranger og Baranger og som han
har utdypet og utviklet gjennom flere år. Det
har vært spennende å følge og her er PEPWeb en grunnleggende kilde til å skaffe seg
oversikt. Hvis man for eksempel vil dette
seg mer inn i dette på forhånd så er tilslaget på ”Ferro A” og ”Analytic Field” i kombinasjon 35 artikler. Det kan jo nevnes at han
har kommet med en bok i 2009 med tittelen
”The Analytic Field: A Clinical Concept” i
EFPP’s monografiserie.
PEP-WEB omfatter i dag fulltekstartikler fra
37 psykoanalytisk baserte tidsskrifter, ved
siden av 58 klassiske verk som spenner fra
en rekke bøker av Bion, Winnicott og
Bowlby, men også bøker som Rackers
”Transference and Countertransference” fra
1968 (engelsk utgave) og Daniel Sterns
”The Interpersonal World of the Infant” fra
1985. Sigmund Freuds 24-binds ”Standard
23
Edition” er også med. Ved at disse bøkene
er i elektronisk form så er de også søkbare;
både ut i fra tema og spesielle ord og uttrykk. Thomä and Kächeles lærebok fra
1991 ligger også inne med begge bind.
Artiklene spenner over et tidsrom fra 1871
og fram til det helt aktuelle. Og alt er
søkbart!
Det er en begrensing; du får bare fulltekst
av artikler inntil de siste tre år. Nyere artikler får du bare i sammendragsform. Så der
må vi alle fortsatt bruke Instituttets sekretær for å få dem i fulltekst.
24
Alle ved Instituttet har fått sitt eget brukernavn og passord for å logge seg inn. Du går
inn via netteleseren på PC’en på
http://www.pep-web.org/, og så logger du deg inn. Har du glemt brukernavn og
/ eller passord eller finner det ikke så ta
kontakt med Tulla. Når du er innlogget er
det bare å kaste seg ut i det. Dette bare for
å minne dere på hvilken fantastisk oppslagskilde vi har tilgang til.
Innlegg
Debatt
Hva skal vi med diagnosene?
Åsne Tveito
Jeg fikk behov for å komme med noen refleksjoner i etterkant
av et møte på Litteraturhuset (22.08), der panelet bestod av to
”brukere” og to fagpersoner.
Det som kom klart frem fra ”brukerne” og
brukerorganisasjonene var at mange hadde
opplevd å få svært mange ulike psykiatriske
diagnoser, ene representanten i panelet hadde fått 19 ulike diagnoser over en lengre
tidsperiode. Det sier seg selv at dette må
bero på dårlig funderte vurderinger og feiltolkninger, også fordi mange av disse diagnosene nødvendigvis utelukker hverandre
gjensidig. Det er nærliggende å vise til
Breivik-saken som forteller både om feiltolkninger og hvor mye usikkerhet og skjønn
som er knyttet til fastsettelse av en
diagnose.
Vi vet at de diagnostiske manualene DSM-4
(USA) og ICD-10 (Europa) har gjennomgått
vesentlige endringer i årenes løp. Da ICS-10
kom i 1999 ble nevrosebegrepet erstattet
med personlighetsforstyrrelser. I det nye
DSM-5 vil rammene for en del diagnoser bli
utvidet, for eksempel slik at flere kan bli diagnostisert som ”bipolar” eller ”deprimert”
”Temper-tantrum” (sinneanfall) skal visstnok
bli en egen diagnosekategori for barn. Vi kan
bare ane hva medikamentfirmaene vil kunne
tjene på disse endringene.
Det synes helt klart for meg at den medisinske modellen har gjort sitt inntog igjen – etter den ”anti-psykiatriske” bølgen på 70-tallet – og det som i økende grad må vike er
psykoanalytisk/dynamisk teori og praksis. Vi
står igjen med det som kan etterprøves empirisk. Et stort problem for ”brukerne” er at
mange psykiatriske diagnoser lett virker
krenkende og stigmatiserende. Det er som
om diagnosene i seg selv kan forverre tilstanden. Og noe av grunnen er vel at diagnosene blir satt – ofte uten en gjensidig
drøfting og refleksjon med den det gjelder.
En bør tenke på at de fleste ”brukere” har
mye kunnskap om psykiatriske diagnoser.
I det minste burde det være slik at en diagnose blir framsatt som en hypotese eller et
forslag til ”brukerne”, og at det aldri skrives
en epikrise som ikke er nøye gjennomgått
med den det gjelder.
Der er visstnok slik at nyutdannede psykologer er sikrere – og mer bastante – i sin diagnosebruk enn mer erfarne. Jo mer viten og
erfaring vi får, jo mindre bastante blir vi, forhåpentligvis, i våre vurderinger. Vi blir mer
ydmyke, og vankeligere blir det å stille
diagnoser.
Jeg er svært opptatt av at vi psykologer tar
”brukernes” synspunkter på alvor hele veien.
”Brukerne selv sier at de ikke liker ordet
”brukermedvirkning”! De vil være i sentrum
for behandlingen og ha terapeuten som
samarbeidspartner.
Selv finner jeg ikke noe godt begrep og har
valgt å holde meg til klient helt siden jeg var
sosionom i psykiatrien (uten hvit frakk) på
70-tallet
Debattinnlegg legges inn på Faglig
forum på vår nettside http://www.
instpsyk.no/forum/ Her kan debatten føres videre.
25
Seminartur våren 2012
til William Alanson White Institute,
New York
Ingeborg Aarseth og Ingunn Aanderaa Opsahl
Vi var åtte ivrige, begeistrede og faglig engasjerte kandidater som høsten 2010 startet
på et av Instituttets videregående seminarer.
Med oss hadde vi den svært dedikerte og
kompetente seminarlæreren, Knut
Kvittingen. Til sammen utgjorde vi et videregående kull som gjennom hele seminartiden
inspirerte hverandre gjensidig slik at det
psykodynamiske/psykoanalytiske fagfeltet
ble til berikelse og glede. Det intersubjektive
og det interpersonlige feltet sto sentralt.
Ideen om å ta en av seminargangene på
vennskapsinstituttet vårt i New York, The
William Alanson White Institute (WAWI), ble
til i en av våre mange fruktbare diskusjoner
26
vinteren 2011. Alle ble grepet av tanken, og
vi begynte å arbeide konkret med å få til en
seminartur våren 2012.
WAWI ble grunnlagt i New York i 1943, med
den hovedfunksjon å utdanne ressurssterke
psykoanalytikere. Blant grunnleggerne var
Harry Stack Sullivan, Erich Fromm, Frieda
Fromm-Reichmann og Clara Thompson. De
var alle pionerer for det interpersonlige psykoanalytiske perspektivet og vektla betydningen av relasjoner til andre og av sosiale
og kulturelle krefter i menneskers personlighetsutvikling. I tillegg til å undervise og utdanne psykoanalytikere, driver WAWI klinisk
Referater
Deltagere på seminaret 2.- 4. mai 2012 ved Alanson White Institute, New York.
Foran fra venstre: Peder E. Anda, Øystein Klev, Arne Andreas Døske, Kristoffer Skarsvåg,
Kjetil Andre Børhaug, Bodil Vik, Helene Hedemark, Ann-Kristin Saugstad. Bak fra venstre: Marit Gunnarshaug, Magnhild Singstad Høivik, Ingeborg Aarseth, Knut Kvittingen,
Kjersti Strønstad, Ingunn Aanderaa Opsahl, Kristin Mack-Borander, Carl-Aksel Sveen.
virksomhet. De startet allerede i 1948 som
en av de første i USA, en klinikk for lavkostnads-behandling der pasienter og deres
familier med dårlig økonomi, får tilbud om
psykoterapeutisk hjelp av god kvalitet som
de ellers ikke ville hatt råd til. Opp gjennom
årene har de utviklet flere klinikker som:
Tjeneste for eldre (later lifespan development), organisasjonskonsultasjon og organisasjonsutviklingstjeneste, tjeneste for
HIVsmittede, tjeneste for seksuelt misbrukte, spiseforstyrrelsestjeneste, tjeneste for
barn og familier inkludert immigranter og
flyktninger, psykoanalytisk psykoterapi for
kunstnere, tjenester for traumatiserte,
tjeneste for japansk psykoterapi, å-levemed-medisinske-problemer-tjeneste samt
tvang og avhengighets-tjeneste. Instituttet
underviser og praktiserer innenfor et vidt
spekter av psykoanalytiske perspektiver. De
bygger både på Freuds psykoanalytiske teori og oppfordrer til kontroverser, teoretisk
mangfold og utfordring av intellektuelle dogmer. WAWI var med sin vektlegging av det
interpersonlige, av sosiale og kulturelle forhold og humanistiske behandlingsfilosofi, et
viktig forbilde ved opprettelsen av Institutt
for psykoterapi i 1962. Instituttet har hatt
flere grupper og enkeltpersoner som har besøkt WAWI siden de startet med å drive
forts. neste side
27
seminarer for utenlandske kollegaer på slutten av 80-tallet. (ref: Origins, Theory, and
Practice: 1943 – Present, by Jay S. Kwawer,
Ph.D. http://www.wawhite.org/index.
php?page=our-history).
Da vår seminargruppe våren 2011 startet arbeidet med seminaret, gikk kontakten med
WAWI først formelt gjennom undervisningsleder Tove Kjersti Kjølseth. Hun sendte en
forespørsel til direktøren på WAWI, Jay S.
Kwawer, som med velvillige ord formidlet at
seminargruppen fra Norge var hjertelig velkommen. Han satte oss i kontakt med
Carola Mann, som er Director of
International Relations ved WAWI. Deretter
valgte vi to i gruppen som fikk ansvaret for
den videre korrespondansen med Carola
Mann om utformingen av programmet. Vi
kom med forslag til emner vi ville ha belyst
gjennom foredrag, samtidig ønsket vi et klinikknært seminar. Vi valgte derfor å inkludere flere plenumsveiledninger i seminarprogrammet, der vi kunne legge fram terapier
som gruppen hadde fulgt gjennom
seminartiden.
Det tok tid å få satt sammen et program
som rommet alle våre ønsker og behov, og vi
brukte store deler av 2011 til å få alle brikker
på plass. Det ble jobbet iherdig på begge sider av Atlanterhavet for å komme i mål til
seminaret, som skulle gå av stabelen ved
WAWI i mai 2012. Underveis i prosessen
valgte vi å utvide deltagerantallet og inviterte med to andre videregående seminarer,
gruppene til Inger Anita Brynestad og
Tormod Knutsen, samt ett styremedlem,
Arne Andras Døske. Døske hadde besøkt
WAWI tidligere og ga oss viktige innspill i
starten av prosessen.
Da vi gikk ut med beskjed om å utvide deltagerantallet, fikk vi en stor pågang fra kandidater på innføringsseminar og medlemmer
ved Instituttet som gjerne ville delta. Det er
tydelig at interessen for å dra på seminar til
New York er svært stor! Imidlertid omfattet
vår seminartur bare kandidater og lærere på
videregående seminarer. Til sammen var vi
28
16 som dro av gårde. Like før avreise fikk vi
det endelige programmet. Når det gjaldt plenumsveiledningen, hadde flere i gruppen
transkriberte timereferat, oversatt til engelsk og sendt i god tid i forkant, slik at veilederne fikk tid til å sette seg inn i
materialet.
28. april 2012 var felles avreisedag til New
York, og 2. mai starten på et tre dagers seminar ved WAWI. Dagene før seminarstart
benyttet vi til å bli bedre kjent med hverandre, både på tvers av, og innad i de ulike
gruppene. Vi arrangerte flere felles middager, hadde piknik i Central Park, flere dro på
Gospelmesse søndag morgen i Harlem, og
alle var med på teaterforestilling, der vi så
”Freud’s Last Session”.
Vi var derfor relativt godt kjent da vi entret
WAWI, der vi ble møtt med flott oppdekket
frokostbuffé, som Elizabeth Rodman i administrasjonen hadde ordnet til oss i et ærverdig møterom, med bilder av Harry Stack
Sullivan, Sándor Ferenczi, Clara Thompson
og Sigmund Freud på veggene. Carola Mann
ønsket oss varmt velkommen, før vi flyttet
opp i tredje etasje, hvor direktør Jay S.
Kwawer hadde første foredrag. Han tok for
seg historikken ved WAWI, samt at han hadde en rekke personlige og kliniske anekdoter
som gjorde inntrykk. Særlig den der han fortalte at han som nyutdannet terapeut badet
naken på nudiststrand og neste dag traff de
samme personene i terapirommet! Det interpersonlige klima var satt for et tre dager
langt og intenst seminar, som tok for seg
området fra flere ulike perspektiver.
Anton H. Hart foredro om ”Cultivating
Curiosity in the Clinical Encounter As a Way
of Engaging Difference and Diversity”,
Sandra Buechler snakket om “Psychic
Suffering and Recovery in the Treatment
Relationship”. Pascal J. Pantone fordypet
seg i emnet “Transference and
Countertransference”, Seth Aronson tok opp
temaet “Working with Adolescents”, mens
Elizabeth Hegeman foreleste og viste film
om temaet “A New Look at the Ethnic
Referater
Syndromes from the Diagnostic and
Statistical Manual IV-TR. Psychoanalysis
and Power Relations”. Paul Lippman var
opptatt av “Dreams in Interpersonal
Psychoanalysis” og Jay Greenberg avsluttet
foredragsrekken fredag ettermiddag med
“Recent Trends in North American
Psychoanalysis”.
På dag to og tre var det satt av rikelig tid til
veiledning av fire kasuistikker. Veiledere var
Darlene Ehrenberg, Ira Moses, Elsa og
Thomas Menaker, og til sist Edgar Levenson.
De hadde satt seg grundig inn i materialet
de hadde fått tilsendt og kom med fyldige
og gode tilbakemeldinger, som var vinklet ut
fra et interpersonlig og intersubjektivt perspektiv. Innimellom det mangesidige foredragsprogrammet var det kaffepauser, der
diskusjoner med foredragsholdere eller innad i gruppen kunne fortsette. Kaffepauser
var lagt godt til rette, slik at vi også fikk tid
til å hente oss inn og fordøye inntrykk.
Både foredragsholdere og veiledere ønsket
dialog med gruppen underveis, og det var
stor åpenhet og velvillighet fra deres side for
det vi måtte komme med av tanker, assosiasjoner og innspill. I tillegg hadde foredragsholdere og veiledere rikelig med kliniske eksempler som på en god måte belyste
hvordan det interpersonlige og intersubjektive feltet ble anvendt i praksis, og hvordan
de forsto terapeutiske implikasjoner ved anvendelse av denne tenkningen.
Siste dag ble avsluttet med cocktailselskap i
samme ærverdige møterom som vi inntok
frokost i første dag. Vi ble ønsket velkommen tilbake, og vertskapet ga uttrykk for at
de satte stor pris på at seminargruppen fra
Norge hadde tatt turen til WAWI og New
York.
Denne turen viste oss hvilken berikelse det
er å ha et vennskapsinstitutt som WAWI.
Det å komme til et slikt seminar laget for
oss med bidrag fra den ene kapasiteten etter den andre, ga oss en unik opplevelse av
å være del av en internasjonal bevegelse der
viktig og interessant faglig debatt skjer. Ved
WAWI er det et bevisst og uttalt forhold til
klassikere fra fagfeltet som Freud, Sullivan
og Fromm-Reichmann samtidig som de har
en aktiv og mangfoldig debatt vedrørende
samtidspsykoanalyse. De har derfor mye å
bidra med når det gjelder å se den klassiske
litteraturens relevans samtidig som de befatter seg med nyere psykoanalytisk teori og
tenkning. Å ha slike muligheter til å reise ut
og treffe internasjonale, innflytelsesrike psykoanalytikere personlig, er både en gave og
en faglig nødvendighet for et institutt med
mål om ” å fremme en landsdekkende utvikling av og forståelse for psykoanalytisk psykoterapi, og gi utdannelse i psykoanalytisk
psykoterapi for leger og psykologer.”
Seminaret var i det store og hele en opplevelse som fristet til gjentakelse, både faglig
og sosialt! I forhold til dynamikken innad i
seminargruppen, både underveis i prosessen
og som en avslutning på videregående seminar, var effekten uvurderlig. I en intersubjektiv forståelse skapte det en ”tredjehet” i
gruppen; et produktivt resultat av en gruppeprosess som hadde fått arbeide lenge og
virke over tid. Samtlige gruppemedlemmer
ga ved seminarets avslutning uttrykk for at
prosessen i gruppen hadde virket vitaliserende og hadde vært svært
betydningsfull.
29
Veiledningsseminar med Jean White
1. og 2. juni 2012
Mona Semb
Jean White har i løpet av de seneste årene
blitt en kjær gjest ved Instituttet. Hun er
født i Irland, men har som kjent praktisert
som psykoanalytisk orientert psykoterapeut i
London i tretti år. Jean White er en kunnskapsrik talskvinne for et pluralistisk perspektiv, og påpeker nødvendigheten av å
kunne anvende ulike teoretiske perspektiver
i pasientarbeidet. Hun er en etterspurt veileder og foreleser.
Seminaret åpnet med en forelesning om veiledning av uerfarne psykoterapeuter, da
denne har en egenart sammenliknet med
veiledning av mer erfarne. Jean White framhevet hvor viktig det er å kunne romme kandidatenes angst. I tillegg til begrepene holding og containment trakk hun fram Robert
Caper og boka ”A Mind of One’s own” som
sentrale for veilederes forståelse av sin funksjon. Hun tematiserte den ubevisste dynamikken i veiledningsrelasjonen, og viste hvordan Heinrich Racker sine begreper om konkordant
og komplementær motoverføring gjør det mulig å forstå noe av den relasjonelle dynamikken.
Den konkordante motoverføringen viser til noe pasienten (kandidaten) har opplevd, mens
den komplementære viser til projeksjonen av en signifikant annen i pasientens (kandidatens)
liv – som utgjør et press til å handle ut fra projeksjonen. En viktig del av veilederes containende funksjon er ifølge Jean White å tåle kandidatenes idealisering – men bare for en periode. Hun kom også inn på aggresjonens betydning og Winnicott sitt begrep om object usage, hvor objektets overlevelse gjør det mulig å se den andre (veilederen) som atskilt fra en
selv.
Seminardeltakerne fikk veiledning på kasusmateriale og på veiledning. Fire interessante presentasjoner åpnet for mange tankevekkende refleksjoner, omkring erotisk overføring, perversitet i lacaniansk forstand, og narsissisme slik den behandles av Kohut, Kernberg og
Rosenfeld. Et tilbakevendende tema i diskusjonen var psykoterapeutens moderlige og faderlige funksjon, og Jean White viste hvordan pasientens personlighetsstruktur kan diagnostiseres gjennom overføringen.
Ved avslutningen av seminaret fikk Instituttet en gave av Jean White, - en flott bok med fotografier av London sett fra oven. Den står i biblioteket vårt, og minner om en seminarleder
som har et meget godt overblikk over det psykoanalytiske teorifeltet, uten noen gang å miste den kliniske bakkekontakten.
Publikasjoner:
White, J., Berry, D., Dalton, J., Naphtine, G., Prendeville, B., Roberts, J. (2001) Holding
and Treating Severe Disturbance in the NHS: The Containment of Borderline Personality
30
Referater
Disorders in a Therapeutic Environment
British Journal of Psychotherapy 18(1)
White, J. (2002) On ’Learning’ and ’Learning About’: W.R. Bion’s Theory of Thinking and
Educational Praxis i Barford, D. (ed.) The Ship of Thought: Essays on Psychoanalysis and
Learning Karnac
White, J. (2006) Generation . Preoccupations & Conflicts in Contemporary Psychoanalysis
Routledge For en fyldig omtale jfr. Bulletinen nr. 2, 2009 ved Tove Træsdahl
White, J. (2008) Pluralism in Contemporary Psychoanalysis: Theory and Practice
British Journal of Psychotherapy 24(2)
White, J. (2009) The Odyssey: Contemporary Psychoanalytic Perspectives
British Journal of Psychotherapy 25(4)
White, J. ( 2012) Finding the Possible in the Impossible: The Clinical and Theoretical Work
of Nina Farhi
British Journal of Psychotherapy 28(2)
31
Storslått 50-årsfeiring!
Kristin Mack-Borander
Det er alltid en viss spenning forbundet med det å fylle femti. Ikke minst
hvis man skal feire med stor fest - og det bør man jo gjøre når man har
nådd halvveis til hundre. Blir det vellykket? Er det nok mat og vin? Er
bordplasseringen riktig? Kommer ungdommen til å kjede seg? Synes de
eldre at musikken bare er bråk? Som dere skjønner: Det var mye å tenke på
for femtiårsjubilanten. Ikke rart det kriblet litt i magen denne lørdagskvelden
i september.
Men som så ofte ellers, viste bekymringene seg å være grunnløse. Etter en lang dag med
inspirerende faglig påfyll, strømmet gjestene til Hotell Bristol, nydusjede og nypyntede, klare for mer påfyll; denne gang av mer spiselig og drikkelig art: Varmrøkt laks med appelsinglaze, timianstekt okseentrecote med soppfrikassé og til dessert, sitronterte med italiensk
marengs og bærkompott. Rikelig med vin i alle glass. Lysekroner, kandelabere og hvit damask. Alt lå til rette for en flott feiring. Og det ble det.
Nei sjaa, kor det blaaner her!
No maa me roe oss, Kyra!
Aa nei, slike fine Bær,
og dei, som det berre kryr a'!
Nei Maken [hev eg]1 kje sét!
Sùmt godt her er daa til Fjells.
No vil eg eta meg mett;
her vil eg vera til Kvelds!
Med disse ordene fra Grieg`s Haugtussa sang lederen for Jubileumskomiteen, Ingrid
Guldvog, oss inn i festen.
Gaver og gode ord
Over 130 Institutt-venner hadde funnet veien til Bristol denne kvelden. Og det var slett ikke
bare gråstenk å spore rundt bordene; både «pensjonerte» og aktive medlemmer, inviterte
gjester og yngre kandidater var på plass for å hylle bursdagsbarnet. Tale- og gavelisten
måtte bli lang. Toastmaster, Gro Kvittingen, sørget imidlertid for orden i rekkene og stagget
både egen og andres taletrang, slik at alle som ville fikk komme til orde.
To tidligere styreledere, Astrid Nøklebye Heiberg og Kari Holm, gav begge uttrykk for å føle
seg privilegerte over å ha fått følge Instituttets utvikling, faglig så vel som administrativt. På
hver sin måte, tegnet de et historisk riss over disse femti årene, - år med kriser avløst av
fremgang, etterfulgt av nye kriser og nye redningsaksjoner. Ikke ulikt situasjonen slik vi
kjenner den i dag. Psykoterapi er et livslangt prosjekt.
President i Norsk Psykoanalytisk forening, Sølvi Kristiansen, fremhevet femti år som en fin
alder for et institutt: Gammelt nok til at nye generasjoner er kommet til, men ungt nok til at
historien fremdeles holdes friskt i minne. Hun la også vekt på de to søsterinstituttenes felles
fedre, og et faglig og administrativt samarbeid til gjensidig berikelse. Og selv om det, som i
søskenflokker flest, har vært uenigheter og konflikter, skulle det letes lenge etter tilsvarende
samhold blant institutter i andre land, mente hun, og overrakte en gave som understreket
32
Referater
nettopp dette: En vakker vase. Den varer
lenge, men må pleies med friske blomster
og friskt vann for å komme til sin fulle rett.
Dette gjelder også vårt samarbeid, avsluttet Kristiansen.
Andre inviterte søsterinstitutter var Institutt
for Gruppeanalyse, Karakteranalytisk
Institutt og Norsk forening for psykoanalytisk terapi barn og unge, henholdsvis representert ved Kjersti Lyngstad, Jon Sletvold
og Turid Nicolaysen. Også de fremholdt det
nære slektskapet, og viste blant annet til
jubileumsboken, som et særdeles vellykket
eksempel på dette. Vel, kan vi være rivaler
iblant, poengterte Lyngstad, før hun minnet
om begrepets latinske opphav, Rivalis – den
som bruker samme bekk som naboen til
vanning av dyrket mark.
Flere talere som bidro til å berike kvelden - det være seg på norsk eller engelsk (til ære for
vår amerikanske gjest, Louis Aron) - var representant for Norsk Psykiatrisk forening, Olav
Eriksen, Anders Skuterud fra Norsk Psykologforening og Jon Monsen ved Psykologisk
Institutt. Også disse benyttet anledningen til å trekke de store linjene. Institutt for
Psykoterapi har vist seg å overleve de ulike skiftende epokene, ble det sagt. Fra sin storhetstid på 60-tallet, gjennom 70-tallet hvor nye terapiretninger kom seilende over Atlanteren
annenhver måned, til 80- og 90-tallet med kognitiv atferdsterapi og evidensbasert behandling. Det er ingen tvil om at det finnes trusler om kutt og ressursbegrensninger fra politisk
hold, påpekte Anders Skuterud, men tilføyde at det heller ikke er noen tvil om det dynamiske perspektivets eksistensberettigelse, og nødvendigheten av å jobbe videre for å ivareta
dette. Instituttet har bidratt til en mer humanistisk psykiatri, hevdet han. - Måtte de neste
femti år bli preget av en progressiv psykoanalyse og psykoterapi. Som et apropos til dette,
påpekte Jon Monsen at fronten i forskningen nå ikke lenger ligger i outcome, men i
dialogen.
Selvskreven taler fra Instituttets nåværende virke, var naturligvis styreleder, Rune
Johansen. Han kom inn på sin barnslige glede over å få motorsykkel i 50-årsgave. Ja, så
stas er det å være en av MC-gutta, at han glatt velger å overse alle hint om femtiårskrise
og forsøk på å kompensere noe. Og akkurat som dets leder, synes heller ikke Instituttet å
gjennomgå noen større 50-årskrise. Det var i hvert fall ingen tegn å spore på dette i talen
fra daglig ledelse, Tulla Grip, Jan Ole Røvik og Tove Kjersti Kjølseth. Med glede utfører de
sitt utrettelige arbeid med å skape et «Institutt for folket».
Jon Morgan Stokkeland benyttet sjansen til å takke ikke bare for maten, men også daglig
ledelse-trioen for servering av god og næringsrik «fag-mat» til både kandidater og medlemmer. Deretter fortsatte kvelden med dans, prat og mere godt drikke.
«Når man er 50, har man det ansiktet man fortjener», sier George Orwell.
Femtiåringen Institutt for Psykoterapi holder seg svært godt.
Referat fra jubileumsseminaret kommer i neste nummer.
33
FRA FORSKNINGSUTVALGET
Norsk studie av korttids- og langtids gruppeanalytisk psykoterapi med
polikliniske pasienter – en randomisert studie
Interessante resultater fra denne norske studien ble nylig presentert av prosjektleder
Steinar Lorentzen på en konferanse som Society for Psychotherapy Research holdt i
Portugal. Studien har undersøkt mulige forskjeller på langtids- og korttids gruppeterapi med
fokus på intrapsykiske, interpersonlige og gruppe-aspekter (Lorentzen, 2004). I gruppeterapien ble det lagt vekt på et utviklingsperspektiv på personligheten, at det finnes indre representasjoner av interpersonlige relasjoner, psykologiske årsaksforhold og at ubevisste individuelle og gruppe-prosesser influerer på atferd (Lorentzen, in press).
Sentrale spørsmål i studien er: Hvilken betydning har behandlingstidens lengde? Hvem endrer seg? Endringsmekanismer? Betydningen av gruppeprosesser? En sentral moderator
(faktor som interagerer) var personlighetsforstyrrelse, og en sentral mediator (mekanisme)
som ble presentert i Porto var attribusjonsstil.
Deltagerne i studien var pasienter i 18 grupper fra 3 områder i Norge. Det var 8 pasienter i
hver gruppe. Alle de 9 terapeutene ledet en korttids- og en langtids gruppe hver, med hhv
20 eller 80 ukentlige sesjoner (90 minutter), som tilsvarer behandlingstider på 6 og 24 måneder. Pasientene ble grundig evaluert ved intervju før start og 3 år senere mht diagnoser,
og selvutfylling av resultatmålene (IIP, SCL-90) hver 6. måned over 3 år.
Diagnosen personlighetsforstyrrelse ble fastslått ved bruk av SCID-II intervju (DSM-IV,
akse II). Pasientene ble fordelt på grupper etter randomisering. Det var ingen forskjell på
pasienter i gruppene. De vanligste diagnosene var affektive lidelser og angstlidelser.
Dessuten hadde omtrent halvparten (48 %) en personlighetsforstyrrelse (PD), de fleste unnvikende. Behandlingsfasen var fra 2006 til 2009. I 2010 ble det gjort en oppfølgingsundersøkelse, 3 år etter behandlingsstart. Data ble analysert med en stastistisk metode for repeterte målinger kalt mixed linear modelling, og en modell som delte opp data for periodene
0-6 måneder (hele korttids terapien) og 6-36 måneder ga best tilpasning til data.
Resultatene viste at hele gruppen endret seg signifikant over tre år, men det var ingen forskjell i effekt mellom den typiske pasient i korttids- og langtids gruppe, bortsett fra at korttidspasienter hadde bedre resultat etter 6 måneder. Bildet endret seg imidlertid da man undersøkte hvordan personlighetsforstyrrelse (PD+) virket inn på behandlingsresultat: Alle
PD+ pasienter endret seg signifikant over de tre årene de ble fulgt. Korttids og langtids pasienter hadde lik endringshastighet de første 6 månedene. Deretter stoppet endringen i
korttidsgruppen opp, mens bedringen i langtids gruppen fortsatte. Korttids pasientene hadde en signifikant større bedring i løpet av de første 6 måneder. Langtids-gruppen hadde noe
større endring fra 6-36 måneder, men nådde aldri helt igjen kort-tids gruppen. Det var ingen
signifikant forskjell mellom gruppene etter 36 måneder. Noen vil derfor kunne argumentere
med at pasienter uten personlighetsforstyrrelse gjør det vel så bra i kort-tids gruppe.
Når det gjaldt gruppeprosesser, ble det gjort faktoranalyser for å kartlegge en mest mulig
økonomisk modell. Tre faktorer ble skilt ut: positive relasjoner mellom gruppeaktørene (med
hverandre, gruppelederen og gruppen-som-et-hele), positive arbeidsrelasjon og negativ relasjon (unnvikelse og konflikt). Mens alliansen mellom terapeut og det enkelte medlem syntes sentral tidlig i terapien, var forholdet mellom gruppemedlemmene mest sentral senere i
terapien, og relasjonen til terapeuten kom mer i bakgrunnen.
34
Det viste seg at mekanismen for terapieffekten for PD+ pasienter delvis var forklart av attribusjonsstil: bedring i attribusjonsstil påvirket mengde av interpersonlige problemer i gunstig retning. Attribusjonsstil ble målt med Attributional Style Questionnaire (ASQ
Composite scale). Man skåret pasientens svar på spørsmål om prestasjoner og relasjoner
mht dårlige hendelser:
- Du søker jobb, får den ikke
- Du holder et foredrag, publikum er negative
- Du får ikke unna arbeidet
- Du unnlater å hjelpe en venn
- En venn er fiendtlig mot deg
- Du har invitert noen ut på middag som blir en fiasko
Slik oppsummerer prosjektleder de kliniske implikasjoner av funnene:
a. Pasienter bør vurderes nøye mht PD før behandlingslengde blir bestemt, da dette kan
spare alle for ødeleggende brudd i terapeutisk allianse og tilknytning til andre
gruppemedlemmer.
b. Terapeuter bør fokusere mer på ”målsetnings-” og ”oppgave-faktoren” i gruppeanalytisk
terapi, samt medlem-terapeut forholdet.
c. Terapeuter bør være våkne for tegn på negativ attribuering, som: Devaluering av personlige positive handlinger. Ensidig klandring av seg selv for konflikter i mellommenneskelige
forhold. Terapeuten bør også utfordre både stabiliteten og omfanget av et slikt mønster.
Referanser
Lorentzen (2004). http://www.med.uio.no/klinmed/forskning/prosjekter/psykodynamiskgruppepsykoterapi/index.html
Lorentzen, S., Bakali, J.V., Hersoug, A.G., Hagtvet, K.A., Ruud, T., & Høglend, P. (2012).
Impact of Group Length and Therapist Professional Characteristics on Development of
Therapeutic alliance. Clinical Psychology and Psychotherapy, 19, 420-433. DOI: 10.1002/
cpp.758
Lorentzen, S. Therapist guidelines for short- and long-term Group Analytic Psychotherapy.
Routledge. In press.
Lorentzen, S., Fjellstad, A., Ruud, T., & Høglend, PA. Comparing short- and long-term dynamic group psychotherapy: A Randomized Clinical Trial. Submitted.
Internasjonal pristildeling til norsk studie
Professor Per Høglend er tildelt ”The 2011 American Psychoanalytic Association Scientific
Paper Award” for beste vitenskapelige artikkel. Den ble trykket i “Journal of Consulting and
Clinical Psychology” høsten 2011 (se referanse nedenfor). Resultatene er fra First
Experimental Study on Transference Interpretation (FEST), som har fokus på utvikling og
forbedring av behandlingsmetoder innen psykodynamisk psykoterapi. Det er interessant og
positivt at klinikere internasjonalt har funnet studien nyttig for sin daglige kliniske
virksomhet.
Høglend, P., Hersoug, A. G., Bøgwald, K.-P., Amlo, S., Marble, A., Sørbye, Ø., Røssberg, J.
I., Ulberg, R., Gabbard, G. O., & Crits-Christoph, P.
(2011. Effects of Transference Work in the Context of Therapeutic Alliance and Quality of
Object Relations. Journal of Consulting and Clinical Psychology, 79(5), 697- 706.
doi: 10.1037/a0024863
35
FRA UTVALG FOR ETTERUTDANNING
Alle seminarer med deltageravgift er med bindende påmelding.
Møter og seminarer merket med
x er åpent for alle kollegaer som er interessert.
Julemøte – for medlemmer og kandidater
Onsdag 5. desember 2012 kl 19.00
Espen Bjerke
André Bjerke og psykoanalysen.
Foredraget kretser først og fremst rundt de tre kriminalromanene han skrev (under pseudonymet Bernhard Borge) der detektivhelten er psykoanalytikeren Kai Bugge:
"Nattmennesket" (1941), "De dødes tjern" (1942) og "Skjult mønster" (1950). I neste omgang belyses André Bjerke sitt forhold til psykoanalysen gjennom to essays: "Erindringer om
fremtiden" (1953) og "Arthur Koestler og radikalismen" (1955).
Espen Bjerke er psykiater og psykoanalytiker. Han arbeider i Klinikk for psykisk helsevern i
Østfold (Veum), dels som psykoterapiveileder og dels med et doktorgradsprosjekt om bruk
og tolkning av pasienters selvbeskrivelser (IIP-64 og SCL-98) i en psykiatrisk poliklinikk.
Han har tidligere vært leder for psykoterapiutvalget i Norsk psykiatrisk forening og sittet i
styret for Norsk psykoanalytisk forening. Espen Bjerke har også hatt læreoppgaver ved
Norsk psykoanalytisk forening, Institutt for gruppeanalyse og ved Institutt for psykoterapi.
Han er medlem av vårt institutt.
Lett servering.
Pris kr 200,-
x Onsdag 16. januar 2013 kl 19.00
Eystein Victor Våpenstad
Hvilken betydning tillegges begrepene subjektivitet og nøytralitet i
klassisk og nyere psykoanalyse?
Eystein Victor Våpenstad, dr.philos., er psykologspesialist og psykoanalytiker med privatpraksis i Oslo. Han er medlem ved Institutt for psykoterapi, hvor han sitter i
Litteraturutvalget, er lærebehandler og veileder. Våpenstad er seminarleder og forsker ved
RKBU Bergen.
Våpenstad vil i sitt foredrag beskrive og drøfte utviklingen av begrepene nøytralitet og subjektivitet i klassisk og nyere psykoanalyse. Han vil sammenlikne to ulike retninger, hvor den
ene er karakterisert av at begrepene nøytralitet og abstinens forsvares; den andre av interesse for relasjonelle aspekter og analytikers subjektive deltakelse. Han konkluderer med at
moderne psykoanalyse bør beskrives som et temperert nærvær av analytiker, og at nøytralitet ikke kan overleve som et psykoanalytisk begrep med mindre det innbefattes i analytikers
subjektivitet.
36
x Onsdag 13. februar 2013 kl 19.00
Birgitta Stern Solland
Et foredrag om Joyce McDougall. Nærmere info kommer på mail.
Følg også med på kalenderen på hjemmesiden.
SEMINAR fredag 24. - lørdag 25. mai 2013
The implications of relational trauma for psychotherapy- an overview of
neuroscience and developmental research.
Dr. Jean Knox er psykiater og jungiansk analytiker med en relasjonell og tilknytnings- basert tilnærming.
Hun er læreanalytiker ved ’the Society of Analytical Psychology’. Hun er også senior- medlem og læreanalytiker ved ’the British Association of Psychotherapists’. Videre er hun konsulterende redaktør for ’the Journal of Analytical Psychology’.
Hun har skrevet og undervist meget om hvor relevant utviklings teori og utviklingsmessig
nevrovitenskap er for psykoterapeutisk teori og praksis. Hun har skrevet to bøker:
’Archetype, Attachment, Analysis: Jungian Psychology and the Emergent Mind’ som ble publisert i 2003, og ’Self-Agency in Psychotherapy: Attachment, Autonomi and Intimacy’, som
ble publisert i 2010, (WW Norton Interpersonal Neurobiology series).
I dag arbeider hun med et kvalitativt forskningsprosjekt, hvor hun benytter transkriberte
psykoterapitimer. Hensikten er å utforske hvordan “agency” uttrykkes både av pasienter og
terapeuter.
These seminars will explore the impact of neglect or abuse by primary caregivers on the
psychological and emotional development of the human infant and their implications for psychotherapy. I will highlight some of the life-long consequences, such as impaired brain development, attachment and affect dysregulation, altered stress responses and a range of
psychological symptoms from the flashbacks and hyperarousal of PTSD to altered perception, epileptic-type phenomena and dissociative states of varying degrees of severity, including borderline personality and dissociative identity disorder.
This evidence from neurobiology powerfully supports the argument that it is real life experience rather than innate unconscious phantasy that determines most of the problems our patients bring to the consulting room and so it is highly relevant to our clinical practice.
The implications of this research for our clinical practice will be explored. Psychodynamic
psychotherapy is an effective treatment for patients with complex PTSD, but the implication
of this cumulative body of research is that significant modifications to clinical practice may
be necessary.
For example we may need to offer focus on reducing dissociative symptoms, such as depersonalization, derealisation and numbing, before attempting to explore the traumatic memories. Failure to do so can lead to an increase in PTSD symptoms, including secondary dissociation, emotion dysregulation and an increase in the patient’s overall distress and functional
impairment.
Pris og sted blir annonsert i neste Bulletin
37
Høstens dikt
NO
Haldis Moren Vesaas
Over meg har eg ein kveldshimmen
full av drivende skyer.
Solens Eventyrlande
Utbreidd for mitt syn
ligg eit stort landskap
under vekslande spel
av lys og skugge.
Somt i landskapet er klart synleg.
Anna ligg i skugge.
Skulle gjerne sjølv
dytte meir inn i skuggen.
Men nei.
Lat lyset løfte fram
også det ein ønsker ikkje var der.
Alt var livet.
Kva er stort, kva er smått no?
Klarast i minnet
står tider og stunder
da ein heilt og fullt
kjende at ein var til.
Utfordringen om dikt til neste nummer går til Lars Palmar Breivik i Molde!
38
KURS og KONFERANSER
Depresjon og melankoli
- Følelse, tilstand, lidelse?
Formålet med seminaret er å fremme psykodynamisk tenkning om depresjon og melankoli i
en tid hvor standardisering og manualisert behandling er idealer i det psykiske helsevernet.
Seminaret er beregnet på leger og psykologer i det psykiske helsevernet samt allmennleger.
Foredragsholdere:
- Karin Johannisson, professor i idéhistorie: Har känslorna en historia? Exemplet melankoli.
- Siri E. Gullestad, professor i psykologi: Om å være nedtrykt.
- Anne Lise Flemmen, psykiater: Behandlers utfordringer i møte med den deprimerte.
- Svein Haugsgjerd, professor II, psykiater: Sorg og symbolisering. Psykoterapi ved alvorlig
depresjon.
For ytterligere informasjon om foredragsholderne vises til
www.instpsyk.no og www.psykoanalyse.no
Tidspunkt:
Torsdag 18. april 2013, kl 0900 - 1600.
Sted: Voksenåsen Kultur- og konferansehotell, Oslo
Kursavgift: kr 2.400,- (inkl. lunsj)
Antall deltakere:
70
Påmelding:[email protected]
Påmeldingsfrist:
20. februar 2013
Godkjenning:Kurset søkes godkjent som fritt spesialkurs og vedlikeholdskurs til
spesialitetene i klinisk psykologi, samt videre- og etterutdanningskurs
for spesialitetene psykiatri og allmennmedisin.
Arrangør: Norsk psykoanalytisk forening og Institutt for psykoterapi
Vi oppfordrer våre medlemmer til å gjøre seminaret kjent for veiledningskandidater og andre
leger / psykologer.
JELØYSEMINARET 2013
31. mai - 1. juni
Hold av datoer. Nærmere opplysninger vil følge snart.
forts. neste side
39
The XXVII World Congress of the IASP
(International Association og Suicide Prevention)
Oslo 24.-28. september 2013, Radisson Blu Plaza Hotel, Oslo
www.iasp2013.org
Fredag 27. september 2013, Seminar med Donnel B. Stern i Stavanger
Donnel B. Stern kommer den 27. september 2013 på besøk til Stavanger for å holde et seminar om interpersonlig og relasjonell psykoanalyse. Han er en anerkjent forfatter innen sitt
felt, som i tillegg til en rekke artikler har skrevet bøkene Unformulated experience (1997) og
Partners in thought (2010). Stern er læreanalytiker, lærer og supervisor ved William
Alanson White Institute og professor ved New York University. Han redigerer bokserien
Psychoanalysis in a new key og har tidligere vært redaktør av tidsskriftet Contemporary
Psychoanalysis. Vi regner med at seminaret vil være av interesse for mange av instituttets
medlemmer og kandidater. Program annonseres senere.
Arrangør: Stavanger Universitetssjukehus
Det vil i løpet av 2014 bli arrangert
en Nordisk IFPS-konferanse
SEMINARVIRKSOMHETEN
NYE SEMINARER FRA HØSTSEMESTERET 2012.
40
Innføringsseminar i Oslo. Innføringsseminar i Bodø.
Seminarleder: Karsten Hytten
Lege Victoria Berg
Psykolog Torstein Bondal
Psykolog Hilde Westad Brandshaug
Lege Marcus Gabrielsen
Psykolog Rune Skretting
Psykolog Ann Cathrin Svensli
Psykolog Elene Tuveng
Lege Karolina Viktorsson
Seminarleder: Carl Fredrik Gamst
Lege Helle Dähn
Lege Torstein Foss
Lege Nora Vaag Guttelvik
Lege Merete Isachsen
Psykolog Anette Ludvigsen
Lege Line Seljeskog
Psykolog Elin Annika Tykesson
Lege Daniela Oana Usken
Videregående seminar i Oslo
Videregående seminar i Oslo II
Seminarleder: Tormod Knutsen
Lege Hanne Skei Andersen
Lege Inger Marie Bua
Psykolog Kjersti Førland
Psykolog Trond Holm
Psykolog Heidi Kristin Røstad
Lege Irina Saliy
Lege Heidi Elisabeth Sundar
Psykolog Ranie Torsfred
Seminarleder: Espen Bjerke
Lege Iulia Ekeberg
Psykolog Malin Fors
Lege Øyvind Hasting
Lege Gro Elise Hegland
Kege Henning A. Huneide
Psykolog Jasmine Khan
Psykolog Aud Johanne Jarval
Lege Jørgen Rygh
Utlyste seminarer fra våren:
Innføringsseminar i Oslo (19 søkere), Bergen (2 søkere, utsatt) og Møre og Romsdal (2 søkere, avlyst) og et videregående seminar i Oslo (8 søkere).
Planlagte seminarer:
Det vil i månedsskiftet februar/mars bli utlyst innføringsseminar i Oslo og Bergen, samt
­videregående seminar i Oslo. Disse vil starte etter sommerferien 2013.
MINNEORD
Knut Leseth, Stord.
24.juli 2012 døde Knut Leseth 80 år gammel. Vi har mistet en profilert, allsidig, avholdt kollega og venn. En arv lever etter ham.
Han var født i Hammerfest. 12 år gammel opplevde han evakueringen av Finnmark.
Familien reiste til Stord som senere ble deres bosted.
Medisinsk embetseksamen tok han ved UiO, i 1958. I 1962-63 var han statsstipendiat i fysiologi i Nederland. Der fikk han kontakt med Fransiscaner-klosteret i Nijmegen, noe som
fikk stor betydning i hans liv.
Han spesialiserte seg først i anestesi og arbeidet som overlege ved Tromsø sykehus, og senere ved Rikshospitalet. Han spesialiserte seg også i psykiatri, ved Lovisenberg og
Dikemark sykehus.
Institutt for Psykoterapi har spilt og spiller en viktig rolle i utdanningen av spesialister i psykiatri. Knut Leseth var en viktig
bidragsyter v/Instituttet i hele sin yrkesaktive karriere som veileder, læreterapeut og lærer. Han hadde sitt første innføringsseminar i Bergen høsten 1977. Videre to innføringsseminarer
og fem videregående seminar, det siste i 2002. Han var en
samarbeidsvillig og hyggelig lærer, med mye humor og originale
tanker. Til gjensidig glede beholdt han kontakten med den tidligere daglige ledelse på sine Osloturer også etter at han hadde sluttet som lærer.
Fra 1973 frem til 2002 drev han spesialistpraksis på Stord parallelt med ansettelse som
psykoterapiveileder ved Valen Sjukehus og ved Haukeland sykehus.
Knut veiledet mer enn en generasjon psykiatere i Hordaland og formidlet faget ved sin personlighet og allsidig faglig kompetanse i en integrert helhet. Forståelsen av det felles menneskelige for pasienter og behandlere var aldri langt unna. Nøktern, nesten barsk, men aldri
kald. Han vekket engasjement, gjerne gjennom utfordrende formuleringer og var glad i
debatt.
Knut var høyt verdsatt i overlegegruppen. Han kunne spørres til råds. Ingen lettvinte svar,
ansvaret måtte du ta og likevel ble det større pusterom, mer trygghet på å være genuin i
møte med hverandre og pasientene.
For oss som har vært elever av og senere kolleger med Knut Leseth har han hatt avgjørende
betydning med sin faglighet og sin personlighet. Vi sier farvel i dyp takknemlighet.
Per Aga, Nina Berge, Kari Holm, Egil Hundevadt, Jon Geir Høyersten, Ingolf Iversen, Kirsten
Magerøy, Liv Ørbeck.
forts. neste side
41
ANNEN INFORMASJON
GENERALFORSAMLING
Instituttet avholder ordinær Generalforsamling 20. mars 2013.
Saker som ønskes fremmet på Generalforsamlingen, må være Styret i
hende senest 16. januar 2013. Sakene bes konkretisert med forslag til
vedtak. Innkallingen til Generalforsamlingen, vedlagt dagsorden og
nødvendige sakspapirer, sendes medlemmene og kandidatmedlemmene
minst tre uker i forveien pr. mail.
VIKTIG MELDING: Vi gjør oppmerksom på at innkalling, dagsorden og
alle sakspapirer vil bli lagt ut på hjemmesiden. På forespørsel sender vi
imidlertid gjerne ut sakspapirerne til Generalforsamlingen. pr. post.
Vedr. valg til styret, valgkomitéen og etikkutvalget rettes henvendelse direkte til
Valgkomitéen
v/ Laila Hjulstad, tlf 22 33 05 55, [email protected] eller
Inger Anita Brynestad, tlf 22 46 38 36, [email protected]
Knut Bakstad, tlf 22 59 83 00, [email protected]
Utlysning Fond for faglig fordypning.
Instituttet ønsker å stimulere til klinisk og teoretisk skriveaktivitet. Vi oppfordrer derfor
medlemmer om å søke fond for faglig fordypning for ev. frikjøp av tid til skriving.
Ta kontakt med daglig ledelse for utfyllende informasjon og veiledning, ved administrativ leder Jan Ole Røvik [email protected] .
Søknaden bør inneholde følgende punkter:
1. Formål, 2. Metode, 3. Fremdriftsplan, 4. Finansieringsplan.
42
Vedtekter for Fond for faglig fordypning
1. O
verskudd av medlemsaktiviteten kan hvert år settes inn på konto for å stimulere faglig
fordypning, forskning, publiseringsvirksomhet og bidrag på kongresser. Det er også et
mål at midlene i størst mulig grad skal komme medlemsmassen som helhet til gode.
2. M
idlene kan gå til forskning og fordypning innenfor psykoanalytisk psykoterapi, veiledning
eller problemstillinger knyttet til kandidatutdanning. Det kan gis støtte til forskningsprosjekter og Instituttet ønsker spesielt å stimulere til publiseringsvirksomhet. Instituttet ønsker å knytte kontakter med internasjonalt anerkjente kolleger som kan bidra overfor
Instituttets medlemmer med kurs og seminarer.
3. M
edlemmer og kandidater ved Instituttet kan søke om midler fra Fondet.
4. S
tyret beslutter størrelsen på årlig utdelt beløp.
5. S
øknad sendes Styret innen 1/1 og 1/9 hvert år og behandles i første påfølgende
styremøte.
6. S
øker må innen et år etter tildeling dokumentere hva pengene er brukt til.
7. S
øker må være villig til å legge frem resultater av forskning / fordypning i faglig møte ved
Instituttet.
8. Informasjon om Fondet og regler for tildeling beskrives i Bulletinen og på Instituttets
hjemmeside.
NY UTLYSNING:
DELTIDSSTILLING SOM UNDERVISNINGSLEDER
LEDIG FRA 1.08.2013.
Undervisningsleder fratrer sin stilling 31. juli 2013 etter 4 + 2 + 2 år.
Undervisningsleder har primært ansvaret for ledelse og drift av Instituttets kandidatutdanning og utgjør sammen med administrativ leder Instituttets daglige ledelse. Det
er tradisjon for en fleksibel samarbeidsform mellom undervisningsleder og administrativ leder hvor de begge kan være behjelpelig med hverandres oppgaver ved behov.
Undervisningsleder er direkte ansvarlig overfor Styret innen sitt ansvarsområde, saksbehandler for Styret og Utvalg for kandidatutdanning.
Undervisningsleder tilsettes på åremål, i første omgang for fire år med adgang til å
søke reengasjement for 2+2 år.
Stillingen lønnes i lønnstrinn 80 (p.t. kr 648.288,-pr. år). Daglig ledelses totale stillingsprosent er for tiden 60, administrativ leder og undervisningsleder avklarer deling
seg i mellom. I tillegg ytes økonomisk kompensasjon for en del av tiden i fb.m. nødvendige tjenestereiser.
Undervisningsleder må være medlem ved Instituttet og bør ha faglig kompetanse på
linje med lærer ved Instituttets seminarer. Det legges vekt på personlig egnethet.
Stillingsinnehaveren bør ha kontor ved Instituttet.
Nærmere opplysninger om stillingens ansvars- og funksjonsområde samt plass i virksomheten kan fås ved henvendelse til styrets leder, Rune Johansen tlf 92 89 85 30.
Opplysninger om nåværende arbeids- og ansvarsforhold kan dessuten fås av undervisningsleder Tove Kjersti Kjølseth tlf arb. 22 58 17 83. eller administrativ leder Jan
Ole Røvik, tlf 92 22 10 41.
Skriftlig søknad stiles innen 1.12.2012 til Styret og sendes Institutt for Psykoterapi.
Vi ønsker tre nye medlemmer velkommen!
Disse er: psykologene Henriette Vang Christensen, Tønsberg, Magne A. Nes, Bergen
og lege Åshild Husum, Bergen.
Frist for innlevering av stoff til neste Bulletin er 10. februar.
Nr 1/2013 vil bli sendt fra Instituttet i uke 9.
43
Avsender: Institutt for Psykoterapi, Postboks 4254 Nydalen, 0401 OSLO
B
50 år
Postboks 4254 Nydalen, 0401 OSLO • Nydalsvn. 15, 0484 Oslo • Tlf.: 22 58 17 70
E-mail: [email protected] • Bankgiro 6042.06.01959
www.instpsyk.no
ISSN 1893-5893