Noen saker krever at vi har
mulighet til å gå i dybden.
Ikke minst gjelder det spørsmål
som angår tro, etikk og eksistens.
• [email protected]
• tips til avdelingen: 22 310 428
tro. etikk. eksistens.
Disse sidene er et sted hvor vi
gjennom referat, intervju eller
analyse gir ekstra plass til et
tema.
Svakheten er vår st
Erling Rimehaug
[email protected]
22 310 428
Svakhet og
sårbarhet er
menneskets
grunnvilkår.
Storhet ligger i å
erkjenne det.
SVAKHETENS FILOSOF
Alexandre Jollien:
Lovet være svakheten
er utgitt på Efrem
forlag i 2010.
Harald Kolstad har
skrevet et etterord
om «Svakhetens
filosofi». Utgivelsen
er støttet av stiftelsen Fritt Ord.
Kjell-Richard Landaasen anmeldte
boken i Vårt Land
08.01.2011
selen, fordi han hadde navlesnoren om
halsen. «Vi tar ham som han er, bare han
lever», utbrøt moren. Og han overlevde,
men med alvorlig hjerneskade. Han tok
skadene som en utfordring som måtte
overvinnes.
«Jeg øvet meg. Jeg trente meg opp til å
sitte oppreist, koordinere føtter og armer,
beherske mine ukontrollerte bevegelser. Jeg satte meg inn i kunsten å bruke
gaffel og kniv, uten å skjære over halsen
på min bordkamerat. Endelig forsøkte
Funksjonshemmet. Jollien tilbrakte de 17 jeg hver dag i å forbedre mitt resultat i
første årene av livet på en institusjon for tusenmeteren på alle fire.»
funksjonshemmede. Der ble han testet
til å ha en IQ langt under det normale.
Vennskap. Jollien fikk sin grunnleggende
Like fullt lærte han seg å skrive på mas- forståelse for menneskelige relasjoner
kin, begynte på en normal videregående formet av det spontane vennskapet melskole og studerte filosofi ved universitetet.
Det er denne erfaringen som har formet
«Medlidenheten er verre
Jolliens filosofi, som er en praktisk filosofi
enn forakten»
fjernt fra teoretisk spekulasjon.
Den norske filosofen Hans Kolstad
Alexandre Jollien
mener at Jollien snur opp ned på tradisjonell filosofi. I stedet for å ta utgangspunkt i det fullendte og fullkomne, be- lom beboerne på institusjonen.
grunner han sin filosofi ut fra sårbarhet
– Vi støttet hverandre for bedre å kunne
eller skjørhet .
bestå prøvelsen, for sammen å ta på oss
– Dette bringer ham til å formulere hver enkelts ensomhet, sier han.
den grunnsetningen at man må aksepI dette miljøet var det ingen konkurtere svakheten som en gitt forutsetning ranse eller selvhevdelse. Den enkeltes
for livet og lære seg å tilpasse seg den framgang og seire, var alles framgang og
som en eksistensiell utfordring. I denne seire. Han forteller om medpasienten
tilpasningen blir handikapet en berikel- «Jerome», som aldri ville kunne snakke
se og en åpning ut mot verden, skriver eller reise seg, men som heiet fram AleKolstad, som har oversatt boka og skre- xandres forsøk på å lære å gå.
vet både forord og etterord.
– På sin måte har de bidratt til å vise
meg menneskets storhet, ikke ved enSokrates. Lovet være svakheten er for- keltstående handlinger, men ved selve
met som en dialog med Sokrates, der den deres væren ... Jerome ville ha meg til å
greske filosofen gjennom sine spørsmål forstå at han gledet seg over at jeg fanhjelper Jollien med å analysere sine er- tes, og at han gledet seg over at han selv
faringer.
fantes, til tross for våre eksistensers ødeAlexandre holdt på å ikke overleve fød- lagte karakter, sier Jollien – og legger til
«Min manglende evne til å nå en fullkommen uavhengighet viser meg daglig
menneskets storhet. Følgelig kan jeg i dypet av min svakhet verdsette den gaven
som består i den annens tilstedeværelse,»
skriver Alexandre Jollien.
Jollien er sveitsisk filosof, forfatter av
fire bøker. Den første av dem, Lovet være
svakheten (Éloge de la faiblesse) er nå kommet på norsk.
side
24 – VÅRT LAND – mandag 22. august 2011
at dette lærte ham å øse av sin svakhet
– noe de ansatte på institusjonen aldri
lærte ham.
Morand diskuterte med ham og behandlet ham som et likeverdig medmenneske.
De øvrige ansatte behandlet aldri beboerne som individer, og var opptatt av
Utfordring. Det han lærte av sine fore- å få dem til å akseptere sine begrensninsatte, var en form for negativ læring: ger. De protesterte da Jollien ville lære
Hvordan man ikke skulle forholde seg å skrive og da han ville lære å sykle, fortil hverandre, hvordan man ikke skulle di de ville beskytte ham mot skuffelsen.
møte livets utfordringer. Den eneste som Men han lærte seg begge deler.
ga ham noe positivt, var presten som kom
Erkjennelse av svakheten var nemen gang i uken for å holde messe. Fader lig for ham en stimulans til å overvin-
Alexandre Jollien
hans Kolstad
■■ Alexandre Jollien (bildet,
født 1975) er en sveitsisk filosof
og forfatter. I tillegg til Lovet være
svakheten har han skrevet bøkene
Le Métier d’homme (Kunsten å være
menneske), La Construction de soi
(Til selvets oppreisning) og La philosophie de la joie (Gledens filosofi).
■■ Hans Kolstad er forfatter og oversetter. Dr.
philos. fra Universitetet i
Oslo. Har vært daglig leder for Humanistisk kollegium og timelærer ved
Universitetet i Oslo. Vårt Land
Vårt Land
yrke
kelig enn andre, med å visne hen.»
Motgiften var å erkjenne sin svakhet,
å lære seg til å ta mot gleden for alle livets enkle og fordringsløse ting, på tvers
av alle vanskeligheter. En av hans læremestre var Adrien, som møtte alt og alle
med overstrømmende glede og kjærlighet – selv om han nesten manglet språk.
– Den andre var for ham alltid annerledes, alltid i stand til å forundre og henrykke.
Kultursjokk. Overgangen til livet
utenfor institusjonen beskriver Jollien
som et kultursjokk. Fra et fellesskap
der annerledeshet var en berikelse, til
et miljø der han ble sett på som noe
uønsket – som en «ekkel snegle». Fra
mennesker som hele tiden heiet hverandre fram til et samfunn av konkurranse
og selvhevdelse, der den andres framgang ble opplevd som en trussel. Han
måtte lære at man ikke spontant kunne
uttrykkefølelser eller begeistring, ikke
kunne klemme alle man likte, men måtte
legge bånd på seg.
Det forunderlige var at motstanden
han møtte, kom fra de fremste i klassen.
Det var «fra dem som talentfullt belærte
om fordomsfriheten, gjorde opprør mot
«Man må akseptere
svakheten som en gitt
forutsetning for livet og
lære seg å tilpasse seg
den som en eksistensiell
utfordring»
Hans Kolstad
Handikap er en berikelse for fellesskapet, mener Alexandre Jollien. Bildet viser
rullestoldans ved tidligere verdensmestre Anne Jensrud og Frank Jensrud.
Foto: Bjørn Sigurdsøn/Scanpix/arkiv
ne den. «Man må hele tiden overgå seg
selv, uopphørlig gå ut over sine grenser.
Jeg innså at lykken, hvis den eksisterte,
sto i et absolutt motsetningsforhold til
den stille, sorgløse og likegyldige behageligheten.»
ham, fordi han fikk noe å kjempe mot,
påførte medlidenheten ham en følelse av
mindreverd. Den hyklet omsorg mens
det egentlig var en forsvarsreaksjon mot
ubehaget som hans handikap frambrakte.
«Jeg var i mitt innerste overbevist om
at jeg var svært heldig: Fantastiske forMedlidenheten. Det aller verste han eldre, sanne venner, gode lekekamerater.
opplevde, var medlidenheten. «Medli- Likevel, ved å høre hvordan min lykke
denheten er verre enn forakten», sier han. ble trukket i tvil, truet vissheten om at
Mens forakten og spotten bare styrket jeg når alt kom til alt ikke var mer ulykPresentasjon: Sverre Egner Bruun
t radisjonene og religionen, og som priste
den frie tanken, toleransen og åpenheten
overfor nesten og det som er annerledes.»
Det var klassens sinker som ikke følte
seg truet, og som ble hans venner.
– Det er de personene som synes minst
kompetente, som har hjulpet deg mest,
lar han Sokrates bemerke.
Det normale. Jollien står hele tiden i et
spenningsforhold mellom kampen for
å bli mest mulig «normal» og erkjennelsen av at livet hans har verdi selv om
det aldri blir «normalt». Men hva er
egentlig normalitet? lar han Sokrates
spørre, og svaret blir hengende ubesvart i luften. Men et slags svar finnes
likevel i beskrivelsen av internatkameraten «Adrien».
– Jeg tenker uvilkårlig på ham hver
gang jeg hører at det eneste som teller i
dag, er yrket man utøver eller posisjonen
man har i samfunnet. Når man spør om
meningen med våre handlinger, utgjør
et vennskap som med Adrien en virkelig referanse. Stadig mer høylytt stilles
spørsmålet: Hvilken plass har en olding,
en foreldreløs, en hiv-smittet, en prostituert? På hjemmet hadde enhver sin plass
blant lidelsesfellene, hvor lite ressurser
han enn hadde.
Derfor må vi se alle som en berikelse
til fellesskapet, mener Jollien.
– Den svake utgjør ikke nødvendigvis
en byrde for den andre. Enhver råder
fritt over sin svakhet, sier han,
Sårbar Gud. Jolliens filosofi innebærer
en helt ny tilnærming til etikken, mener
Hans Kolstad. «Grunnlaget for etikken
er å søke i det avmektige, mangelfulle,
ubetydelige, ja, rent ut sagt underkuede,
istedenfor i fysisk, intellektuell eller sosial makt og overlegenhet.»
Vi søker gjerne en sterk etikk, en etikk
som består av sannheter, som gir regler
og kategorier, og ikke minst – som betrakter samfunnet som atskilte og separate individer.
Svakhetens etikk finner Kolstad et uttrykk for i fortellingen om Jakobs kamp
med Gud. Her møter vi en «avmektig,
allmektig Gud», fordi det er en Gud
som er sårbar, som har gjort seg avhengig av oss.
– Han har gitt mennesket noe av sin
frihet. I samme grad har han nødvendigvis satt grenser for sin allmakt og lagt en
uforutsigbarhet inn i sine egne handlinger. På denne måten har han gitt avkall
på sin suverenitet og gått inn i en vekselvirkning med verden.
På dette bildet av en sårbar Gud kan
man bygge en human etikk, mener Kolstad. Det er en etikk hvor den enkelte
ikke betraktes i og for seg, men hvor det
dreier seg om relasjonene mellom menneskene ut fra det dype fellesskapet som
finnes mellom oss. Etikken består i bevisstheten om det sårbare eller truede
ved disse relasjonene, om den subjektive
kampen for å holde dem oppe.
– Guds kamp med Jakob, hvor Jakob får
navnet «Israel» – «den som blir sterk»
– og Jakobs velsignelse, viser oss at det
svake i tilværelsen gjør mennesket sterkt
fordi det gjør mennesket deltakende i en
større værensfylde. Motsatt avsondrer det
sterke mennesket fra den samme fylden
og gjør det svakt.
VÅRT LAND – mandag 22. august 2011 – side
25