FRIHETEN bilag

Frihetens julebilag
Friheten er 70 år. Friheten har hatt eit opplag kring 45 00 000,
førtifem millionar trykte aviser. Kring 477 936 000 enkeltsider,
hundrevis av skribentar. Friheten har vore illegal, dagsavis,
månadsavis, vekeavis. Friheten har vore det daglege brød I mange
heimar. Friheten vart fødd under krigen, og har overlevt mykje, svært
mykje.
Fra da Friheten var illegal
1. Bellon Larsen, 2. Bellon Larsenm, 3.Kaare Winger produserer
aviser, 4. Bellon Larsen og Kai Møller, 5.Pettersen og Lindal 6.Kaare
Winger
2
Frihetens julebilag 2011
Med trofaste lesere og abonnenter fra Norge, Hellas
og Tyrkia til Baltikum, Russland, Romania, Tyskland,
Danmark og Sverige er nedslagsfeltet meget stort for
vår lille avis. I tillegg viser flere tusentall utenlandske
nettreff ukentlig at avisa Frihetens digitale utgave i
dag blir lest på nettet av norskspråkelige mennesker i
mange verdensdeler. Noe som NKP og avisas
redaksjon og alle medarbeidere har grunn til å være
stolte over. En stor takk går i den anledning spesielt til
våre mange trofaste skribenter både i Norge og i
utlandet, som stadig sørger for at avisa Friheten til
enhver tid er oppdatert med de siste begivenheter og
politiske nyheter. Uten innsatsen fra disse
medarbeiderne ville nok Friheten hatt meget store
problemer med å holde seg orientert om mange
viktige saker og politiske hendinger som stadig skjer
både her hjemme og rundt i verden.
Nytt av året er også presentasjon av vår gode avis
Friheten hos redaksjonene i Cubas to største aviser
Granma og Rebelde. Ved et delegasjonsbesøk av NKP
i avishuset til disse to avisene i Havana i oktober mnd.
2011 fikk Frihetens redaksjon mye skryt av vårt
medbrakte avisprodukt. Med tanke på at det stort sett
kun er partikamerater som er helt ufaglært som
avisfolk i vår redaksjon som i dag produserer avisa
Friheten, er det all grunn til å være meget fornøyd
angående både sluttresultatet og avisas gode
mottagelse hos våre lesere. (I følge mange gode og
GRUNNLAGT ILLEGALT I 1941 -
Reppesgaard
Harald Øystein
920 20 793
Avisa Friheten v/NKP BA
Knut Eide, Hans Petter Hansen, Arne
Jørgensen, Christian Larssen, Martin Nag,
Petter Konrad Sandvik
Petter Konrad Sandvik
417 93 602
Valdres Trykkeri AS, Fagernes
Se www.friheten.no/rettigheter
Avisa følger Vær Varsomplakaten, Redaktørplakaten
og Tekstreklameplakaten
3
Frihetens julebilag 2011
Ÿ
Ÿ
Ÿ
Ÿ
Ÿ
positive tilbakemeldinger ved Frihetens siste
spørreundersøkelse.) At ”nye Friheten” i år for første
gang i avisas historie nå kommer ut i fulle farger og med
mye bedre papirkvalitet takket være skifte til et nytt og
moderne trykkeri, har sikkert også bevirket en god del
til dette positive resultatet.
likvidering. Men både partiet og avisa lever fortsatt og
styrker seg for hver dag som går. Våre motstandere vil
nok få se at vår viktige avis Friheten vil eksistere og prege
medieverden i minst de neste kommende 70 år også.
Avisa Frihetens motto er, og har alltid vært, ”AVISA MED
NYHETENE BAK NYHETENE”. Et meget godt motto som
vi i redaksjonen selvsakt vil bestrebe oss på å oppfylle så
godt vi makter også i tiden som kommer. Høyrekreftene
Vår nå 70 år gamle gode og ærverdige avis Friheten som og kapitalismens store finanskriser skal aldri klare å
fødtes i strid i 1941, har som moderpartiet NKP overlevd knekke verken NKP eller avisa Friheten!
både okkupasjon og krig, forfølgelse og forbud. Med
K NUT E IDE , REDAKSJONSSEKRETÆR I F RIHETEN
også en tøff etterfølgende tid på over 50 år med kald
krig, hets og mange forsøk på politisk og økonomisk
Ÿ
Ÿ
Ÿ
Ÿ
Ÿ
tballbaner
fo
34
46
ta
k
a
-f
n
te
e
ih
r
F
e
m
M o r so m
45 000 000 - førtifem millionar - er tale
t på antall trykte aviser
frå Friheten frå 1941 til 2011.
Det er 642 857 aviser i kvar årgang, 71
årgonger, Friheten har
altså I snitt 252347eksemplar per årgo
ng!
Friheten vert totalt trykt i 477 936 000
sider, det er 500 495
kvadratkilometer avissider om me legg
dem utover
115309 km2 større enn Noregs landeare
al som er på 385 186
km2! Eller 4634 fotballbaner på 90 x 120
meter.
I forkant av Stortingsvalget i 1945 steg
opplaget til 130 000
(dagsavis) og var bare begrenset av pap
irrasjoneringen - og
dermed også landets nest største avis ette
r Aftenposten på
dette tidspunkt.
Til høyre kan dere se utviklingen i opplage
t for Friheten fra
1970 - 2011 (noen år mangler). Opplage
t i 2011 ble 3300
eksemplarer per nummer, altså en opp
gang på vel 1280
eksemplarer fra 2010.
4
Frihetens julebilag 2011
En generasjon redaktør
Intervju med Arne Jørgensen - redaktør i 23 år
Treogtyve år i Friheten har vært et liv ikke bare i avisens
historie, men også i NKPs historie. Går man i dybden
av Arnes arbeid leser vi også mye av Norges
okkupasjonshistorie og den kalde krigens paranoide
overvåking og forfølgelser av folk på venstresiden som
var kritiske til NATO og Aps sikkerhetspolitikk. Arne
har vært en åpen, ærlig og kompromissløs motstander
av Aps klassesamarbeidspolitikk, mot den ukritiske
norske omfavnelsen av USA og den politikk de har ført
rundt i verden og var alltid en sterk forkjemper for
småkårsfolks interesser i landet. Han var stødig og klar
i de viktigste spørsmålene NKP sto foran i denne tiden.
I de to store splittelsene i NKP: Furubotn- og Vogtoppgjøret i 1948 og 1967 var hans største fokus på
partiets ve og vel og han sto på flertallets vedtak. Om
enn Arne var kompromissløs i sitt marxistisk-leninistiske
livssyn har han hatt en evne til å beholde et godt
forhold til sine meningsmotstandere; både i partiet og
utenfor. Arne er en forsoningens mann. Da
samlingsbestrebelsene i SV var på det heftigste i 1974
– 75 var Arne i opposisjon mot ledende kamerater i
NKPs sentralstyre som Reidar T. Larsen, M. Martin
Gunnar Knutsen og Hans I. Kleven som ville legge ned
NKP til fordel for et ideologisk og politisk uklart SV.
Han har skrevet en rekke artikler om NKPs og Frihetens
situasjon under og etter krigen og var medforfatter i
“Hvitboka” og “Død over de tyske okkupantene” som
behandler partiets motstandskamp og de
kommunistiske illegale avisene under krigen. Han han
et stort privatarkiv i Riksarkivet med private papirer og
dokumenter som bl.a. historiker Borgersrud er
interessert i. Vi finner her bl.a. Lundkommisjonen, som
fordømte den ulovlige overvåkingen av kommunistene,
Arnes søknad om erstatning.
Friheten fikk mulighet til å få en prat med ham i
forbindelse med omtalen av Frihetens 70-års jubileum.
Vi møter en oppegående, slank og godt utseende
kamerat som tar i mot oss på Stovner. Huset domineres
av bøker, tidsskrifter og aviser i alle rom. Like
sjarmerende og systematisk uryddig som vi forventer
hos en aktiv sjel som bor alene og rydder deretter. Han
kone Liv og kamerat gjennom et langt liv er på
sykehjemmet i nærheten. Arne besøker henne daglig.
Som snart 90-åring er han fortsatt levende opptatt av
det som skjer både i Norge og i verden ellers. Jeg ser i
farten bunker med Aftenposten og Friheten, “De
ubøyelige” av Boris Gorbatov, de kommunistiske
klassikerne, “Høyt mot nord! av Väinö Linna, gamle
pamfletter og valgplakater. Huset bærer preg av at
aktivt intellektuelt liv og en kjærlighet til kunnskap og
viten. Han snakker med en rolig, sonor og tydelig
stemme.
- Jeg vil først si noe om bakgrunnen min, sier Arne.
Jeg ble født på Åssiden ved Drammen i 1922. Jeg hadde
10 søsken som tok vare på hverandre. Da krigen kom
var jeg snekkerlærling. Jeg fikk jobb hos en byggmester
som bygde brakker for tyskerne på Strømsgodset. Jeg
fikk seinere valget om å være med på “tyskerarbeid”
som var godt lønnet eller jobbe på Reinholdts
Elektriske
Verksted.
Det
produserte
høyspentapparater. Jeg valgte Reinholdt da jeg ikke
lenger ville arbeide for noe som kom
okkupasjonsmaktene til gode, selv om lønna var
dårligere.
A: - Ja, det er en interessant historie. På Reinholdt ble
det snakket mye om hva som skjedde hjemme og ute.
Jeg ble interessert i politikk. Kommunisten Odd
Kaggestad fikk meg inn i partiet. Dessuten var jeg
tidlig i opposisjon til tyskerne. Jeg ville yte motstand.
Arbeiderpartiet og de borgerlige partiene og politiske
gruppene var passive og satt og ventet på
engelskmennene. Så kom jeg inn i aktivt arbeid. Først
måtte jeg lære pistolbruk og deretter skulle jeg lære
opp andre. I tillegg distribuerte jeg illegale aviser også
Friheten fra 1941. Så fikk jeg oppgaven å finne
pålitelige folk som kunne delta i aksjoner. I løpet av
det illegale arbeidet kom jeg også i kontakt med
etterretningsorganisasjonen
XU.
Jeg
fikk
deltakerdiplom for dette arbeidet etter krigen. Det
var Rolf Rune Pedersen som var kontorist hos Reinholdt
som fikk meg inn i dette. Jeg samarbeidet mye med
Ivar Wendelborg, som ble kontreadmiral etter krigen
og Trond Johansen som ble leder i den militære
etterretningstjenesten etter krigen. Jeg hadde et godt
forhold til dem under den kalde krigen selv om jeg ble
overvåket. I februar ble jeg nesten tatt av tyskerne rett
ved Drammen Teater. En motstandsmann ble stopper
da jeg kom forbi. Jeg fikk kastet fra meg revolveren i
snøen da det ble et spetakkel mellom den arresterte
og tyskerne. De fant ingenting på meg mens jeg nesten
sto på våpenet. Ellers var jeg i Sverige som
etterretningsmann.
A:- Den kalde krigen var fæl for mangel, men jeg kan
si den gjorde meg hardere. Jeg jobbet som
materialforvalter på et lager men arbeidsgiveren visste
ikke at jeg var med i NKP. Da jeg ble satt opp som
ordførerkandidat i Drammen for NKP ble han rasende;
men jeg sa opp selv. Jeg kunne jo ikke undra meg
forpliktelsene som kommunist. Nydannelsen av den
demokratisk valgte regjeringen i Tsjekkoslovakia,
mellom kommunistene og sosialdemokratene i 1948,
ble kalt et “kommunistisk kupp” av Churchill og skapte
en hets uten like mot kommunistene. Kampen var sterk
mellom kommunistene og arbeiderpartifolk både i
fagbevegelsen og i partipolitikken. Husk
kommunistene var populære og sterke etter krigen.
Friheten var den nest største avisen i Norge. Det simple
var at folk som hadde sittet sammen i
konsentrasjonsleirene ble fiender. Flere Ap.-folk som
kommunistene hadde reddet i leirene ble de største
kommunishaterne og kalte oss femtekolonnister og
moskvalakeier. I 1948 slo Gerhardsen til med sin
tragiske “Kråkerøytale” som stemplet oss som en fare
for rikets sikkerhet og som spioner. Gerhardsen var en
forferdelig fyr og ødela arbeiderbevegelsen. Han var
ingen “landsfader” overhodet. Norske kommunister
dro arbeiderpartifolk ut av likhaugene i
konsentrasjonsleirene og dett ble takken. Haakon Lie
var en virkelig agent for en fremmed makt. Aldri
NKPere. Jeg ble overvåket i alle år. Ørnulf Tofte
forfulgte meg i 20 år. Jeg som så mange andre hadde
slåss for Norges selvstendighet. Tofte visste at jeg visste
om ham. Tofte var en kald krigs spionjeger og ødela
livet til mange bl.a. Asbjørn Sunde og Arne Treholt.
5
Frihetens julebilag 2011
Jeg hadde stor respekt for Sunde. Han sto for mange
fine ting og var en ekte patriot. Hans innsats var
formidabel og oversteg langt over Max Manus og
Sønsteby. Selv kjente jeg Sønsteby godt; han
innrømmet at ingen hadde vært så aktive under krigen
som kommunistene. Det var en skam at han ikke unte
mange av de som var aktive bl.a. i Oswald-gruppa og
Pellegruppa krigsfortjenestemedaljen.
A:- En spennende og utviklende jobb. Jeg satt jo også
sentralt i partiets ledelse. På 60.talletvar det jo kampen
mot EEC og Viet-Nam krigen som sto i sentrum.
Friheten skrev mye om dette og hadde mange gode
skribenter. Ikke minst Jens Bjørneboe som også skrev
harde
artikler
mot
fengselssystemet
og
ungdomsfengslene i den tiden. Det var jo også kampen
for fred og mot NATO. Særlig var vi opptatt av
blokaden mot Cuba. Jeg deltok på 1960-tallet
på ungdomsfestivalen og møtte bl.a. Raul Castro.
Arbeidet med Friheten tok all min tid. Ikke minst var
det alltid problemer med økonomien. Jeg hadde et
godt samarbeid med de som jobbet der, men forholdet
til daværende journalist Kåre Andrè Nilsen var
vanskelig. Han virket sjalu og var mistenksom mot meg.
Kanskje fordi alle som besøkte redaksjonen ville snakke
med meg. Han var ikke tillitsvekkende og sviktet
partiet på 1990-tallet etter å ha vært leder. Han
forsvant jo over til Sp. Av alle partier.
A:- Reidar var en flink redaktør, men ikke så godt
skolert som var nødvendig. Det så vi under
samlingsprosessen i SV. Vi hadde helt motsatt syn på
SV. Reidar trodde vi kunne endre SV innenfra og få det
til å bli et sosialistisk/kommunistisk parti. Men dette
hadde vi forsøkt i årevis med Ap. Til ingen nytte. Det
var jo kommunistene som tapte eller sikret seg
posisjoner og godt lønnede jobber i fagbevegelsen og
ble godt tilpasset sosialdemokratiet. De svek partiet.
Reidar var en opportunist og karrierejeger. Da han kom
inn på tinget for NKP var NKP glemt og SV framtiden.
Vi har jo sett hvordan det gikk. SV er blitt et krigsparti
under NATO. Jeg tror Reidar skjønte det etter hvert og
meldte seg ut av SV. Jeg er glad vi har skværet opp for
lengst. I motsetning til andre har han ikke gått ut og
svertet partiet.
Dritne gamle by!
Hvor henter du skjønnheten din fra?
Knuste lykter under kvelende høyhus
Slitne ansikter og støy
Hva er det i dette
som får meg til å fortsette likevel?
Til å ville synge deg enda en liten sang
om morgen og soloppgang
Dritne gamle gate!
Du har alltid vært den eneste jeg hadde
Du er min verdens mor og far
Hjemmet folket ga meg
A:- Martin rotet fælt. Han
b
le fort personlig og lett fornærmet. Det var jo
oppsiktsvekkende at han, av alle, mente han var lurt av
Moskva som han skrev i boka si. Han satt i Moskva
under hele krigen og møtte, den gang da og seinere,
mange av de sovjetiske lederne. Ingen hadde så mange
muligheter til å ta opp politisk spørsmål og til å få
informasjoner som han. Han var ikke troverdig. Hans I.
var like rotete og uklar som partileder. Han burde ha
lært av eksklusjonen i 1948 og oppgjøret i1967. Han
var den siste lederen før Sovjetunionen kollapset. Han
var en dyktig teoretiker og produktiv marxist men
fulgte ikke sin egen praksis. Han har alltid tilhørt en
høyrefallangs med sterke sosialdemokratiske
meninger. Han ville i sin tid legge NATO-kampen død,
trekke valglister til fordel for Ap og samarbeide med
Ap for en hver pris. Jeg tar avstand fra hans
motarbeidelse av partiet nå i den såkalte nye
sosialistiske bevegelsen (Bfs). Han har vel alltid stått for
en form for eurokommunisme som i alle fall er død. Jeg
er glad for at vi berget NKP og at partiet, særlig at
ungdomsbevegelsen, er i vekst. Det er flott at dere har
en god kontakt med den internasjonale kommunistiske
bevegelsen. Det er framgang nesten over alt til tross
for motkreftene. Se på kommunistenes framgang i
Russland.
A:- Ja, jeg har hatt stor tillit blant folk, Jeg var i mange
år leder for Ungdommens Boligbyggerlag og i
Krigsveteranforeningen. Selv om jeg har vært åpen og
ærlig kommunist har jeg aldri personlig blitt hetset
eller trakassert. Folk har valgt med til verv for den jeg
har vært. En får ikke tillit og respekt ved å seile under
falske flagg. Men som sagt den kalde krigen gjorde
meg bevisst og hardere. Jeg pleier å si:
A:- Den er blitt kjempebra. Jeg synes dere er flinke.
Friheten har virkelig nyhetene bak nyhetene. Dere må
jobbe videre med avisen. Den må bli en ukeavis. Ikke
gi dere. Dere har en utrolig arv og tradisjon å ta vare
på. Gratulerer med sytti år!
I NTERVJU VED H ARALD Ø. R EPPESGAARD
6
F RA EN TIDLIGERE SJØMANN OG MASKINISTS
ERINDRINGER NR . 29, K NUT E IDE
Sjøfolks julefeiring kunne arte seg på så mange vis. Ute
på det åpne havet, langt fra familie, slekt og venner var
det nok vanskelig å komme i den rette hjemlige
julestemningen for mange. Spesielt hvis skuta befant
seg i varme tropiske farvann og det var lite i
omgivelsene som minnet om noen norsk hvit jul med
dalende snøfiller, kanefart og klingende dombjeller.
Da ble nok selve julekvelden lett bare en helt vanlig
dato på kalenderen for mange av mannskapet. Jeg har
tidligere berettet om en usedvanlig dobbel julaften om
bord på M/S Bulk Venture, da vi etter å ha feiret
julekvelden om bord krysset den internasjonale
datolinja natt til den 25. desember i 1966 og fikk
Frihetens julebilag 2011
datoen 24. desember pånytt opp på kalenderen. Og
skutas økonomiske og ærekjære stuert nesten fikk full
blodstyrtning av ekstrautgiftene med en ny julefeiring!
Men slike meget tilfeldige sammentreff skjer jo uhyre
sjelden, og en normal julefeiring en gang i året var jo
regelen også til sjøs. Enskjønt normal og normal, det er
jo et begrep som også kan diskuteres når det gjelder
slike julefeiringer til sjøs! Engang opplevde jeg på
selveste julaften å bade i den varme sjøen utenfor
Tasmania med over 30 grader i vannet og 40 grader i
lufta, for deretter å gå om bord for å spise juleribba.
Det blir ikke mye julestemning under slike forhold! Men
både byssepersonalet og det norske mannskapet på
båtene var oppfinnsomme og prøvde så godt det lot
seg gjøre å avholde en julefeiring tilnærmet den som
vi var vant med fra hjemlandet. Og gnista/gnistens
(skipstelegrafisten) utdelingen av juletelegrammer og
de tilsendte julepakkene fra slekt og venner, pluss også
ofte fra de mange norske sjømanns- og
veldedighetsforeninger var jo selvfølgelig et meget
populært og kjærkomment innslag på selve julekvelden.
Da var det nok verre for en del av de utenlandske
besetningsmedlemmene. De spesielle norske
juletradisjonene var jo totalt ukjent for mange av disse.
Til og med datoen og årstiden for denne feiringen var
jo meget fremmed og temmelig uriktig for enkelte av
dem. Men var de påmønstret en norskregistrert båt så
måtte de nok finne seg i å feire jula etter de norske
tradisjoner uansett. Men de kristne og mye omtalte
kjære ”norske juletradisjoner” kan jo også være så
mangt! På juleølflaskene til det tradisjonsrike norske
bryggeriet Hansa Borg sto det den gang fortsatt på
etiketten følgende viktige historiske opplysning til
brukeren: << Julefeiringen er en skikk fra Tor og Odins
dager. Da Olav den hellige kristnet landet gikk folk
med på å skifte tro, men ”Drekka Jol” ville de ikke gi
slipp på – samme hvor mange armer og ben Olav Digre
kappet av.>> Og pavekirken og de kristne klarte jo
etter hvert også å kapre denne egentlig nordiske og
hedenske lysfesten, (vintersolverv) og gjøre den om
til sin egen religiøse og hellige høytid, selv om verken
dato eller årstid stemmer med beretningene i de
kristnes egen bibel eller i de mange ”lærdes” gamle
gulnede og hellige testamenter!
På en båt hvor vi hadde noen libanesiske drusere blant
mannskapet opplevde jeg faktisk også at skuta fikk
både refs og bot på grunn av disse guttas praksis ved
en egen religiøs julefeiring av profeten Isa, (Jesus)
samt deres samtidig noe livlige og festlige avskjed
med det forløpne året ifølge deres kalender. Ved et
anløp av byen Cardiff i England presterte disse karene
å sende opp noen store italiensk innkjøpte
fyrverkeriraketter fra soldekket mens vi lå for anker
på reden en fin og varm sommerkveld. Det inngikk
mye slikt smellfyrverkeri i deres tradisjonelle fest og
feiring av en slik religiøs høytid på denne årstiden
fortalte de oss senere. Men både vår kaptein og
myndighetene på land satte naturligvis svært liten pris
på slike overraskende ”nødraketter” fra vår båt. Selv
om vår dyktige radiotelegrafist var rask til å varsle fra
til havnemyndighetene om at det ikke var noen fare på
ferde, så vanket det både kjeft og bot både på
kapteinen og rederiet. Og disse bøtene måtte de
skyldige libaneserne senere pent finne seg i å bli
trukket for på sitt hyreregnskap. Det er ikke bare å ture
frem med fremmede religiøse skikker og ukjente
julefeiringer på en norsk båt må vite! Men storparten
av utlendingene om bord på de båtene som jeg har
frekventert har tross alt vært spanjoler og disse karene
lot til å sette pris på de norske juletradisjonene med
julegaver til alle, byssas oppdekking med den gode
julematen, samt ikke å forglemme, stuertens ditto gode
men sterkt rasjonerte drikke. (Men bare såfremt de
slapp å spise den norske lutefisken som julemiddag vel
og merke!) Og der hvor det var muligheter for å ta inn
på radioen de norske sjømannsendingene til utlandet,
var det selvfølgelig programmet med plateønsker fra
familien der hjemme som var det mest populære og
kjærkomne innslaget. Gjengangeren her var jo Bing
Crosbys store slager White Christmas som stadig vekk
ble ønsket av slekt og venner selv om mottakeren
ironisk nok kanskje akkurat da befant seg under den
brennende tropesolen og det var meget lite som
minnet om noen hvit jul i hans omgivelser. Men man får
jo tro at tanken bak slike plateønsker var god tross alt!
Og når det gjaldt radiosendinger til vanlig, så var det
nok den meget kraftige arabiske senderen Radio Ras
7
Frihetens julebilag 2011
Tanura som lå ved Persiabukta som var den mest
populære blant oss sjøfolk på den tiden. Denne
radiostasjonen sendte utelukkende bare popmusikk og
de aller siste slagerne fra Radio Luxembourg døgnet
rundt. Sendingene fra denne stasjonen var den gang så
kraftig at de dekket hele golfen, samt Det Indiske hav
pluss Rødehavet, og den rakk til og med langt ut i store
deler av Stillehavet.
Om bord på den norske ”blokadebryteren” M/T
Polyclipper, (j.m.f. i tidligere nr. av Friheten min første
historie om Cubafarten i 1963) var det som fortalt
mange av mannskapet som var av spansk herkomst.
Flere av disse var etter hvert blitt meget fortrolig med
de norske juletradisjoner etter å ha seilt på en del
norske skip også tidligere. Disse gutta var blant de mest
ivrige om bord til å pynte til jul. Spesielt hvis vi hadde
vært så heldige å få tilsendt et lite juletre fra rederiet,
så var det nesten slagsmål blant disse om å få pynte
dette treet. I eventuell mangel på nok pynt var disse
karene meget oppfinnsomme. Øl og bruskorker, bilder
av koner og barn, medaljer, ringer, blanke knapper og
alskens småting ble funnet fram fra skuffer og skap og
brukt som julepynt. Sirlig figurbrettede servietter eller
tilklippete små flygende serafer (engler) av papir i
mange farger var også et spansk ”spesiale” og meget
populært å dekorere både messa og treet med. Det var
tilsynelatende bare manglende fantasi som satte en
stopper for deres kreative oppfinnsomhet. Men av og
til manglet jo båtene dette viktige juletreet og da måtte
vi improvisere så godt det lot seg gjøre. For et ”juletre”
måtte gutta ha om bord, uansett fasong og type! På en
båt pyntet vi faktisk, i mangel på et normalt juletre, en
ganske stor trearmet kaktus som noen i siste liten hadde
skaffet til veie på en snarlig landlov. Og resultatet ble
overraskende nok ganske brukbart, utgangspunktet
tatt i betraktning! Selv sammenbuntede palmeblader
avstivet med streng og et avsaget kosteskaft i midten
som stamme måtte gjøre nytten som et norsk juletre på
en båt da vi en jul hadde et kort landligge på Java en
gang. Og hadde man en dyktig og oppfinnsom
reparatør eller tømmermann om bord så var det utrolig
hva disse kunne ”snekre” sammen av diverse materialer
til en erstatning og nødkopi av et ekte juletre. Den
opprinnelig tyske skikken med å dra inn et tre fra
skogen og henge lys og pynt på, er jo med tiden utrolig
nok blitt populær over store deler av verden, til tross
for at den ikke har noe som helst med noen slags
religioner å gjøre. Denne ukristelige skikken og dansen
rundt dette pyntede og lysende juletreet er vel heller
mer beslektet med vårt urfolks ville blot og lysfester og
dansen rundt bålet midt på den mørke nordiske
vinteren sannsynligvis! Og noe overraskende
julenissebesøk var det heller ikke noen tradisjon for om
bord på de norske handelskipene. Den norske
julenissen som jo egentlig er en salig blanding av den
tyrkiske katolske helgen St. Nikolas og den norske
fjøsnissen eller tuftekallen, glimret alltid med sitt
fravær. Skipets telegrafist og/eller tillitsmann som var
de som oftest sto for pakkeutdelingen, fikk gjøre nytten
som den snille og gavmilde skipsnisse.
Men spesielt en viktig ting måtte alle norske
førstereisgutter passe seg for. Man måtte aldri tenne
seg en sigarett eller sigar med flammen fra et levende
lys om bord. Da bevirket man en sjømanns død påpekte
de eldste av mannskapet! Overtro av denne typen var
meget utbredt blant de gamleste av datidens
uteseilere. Mange slike skremmende historier var nok
gamle overleveringer helt fra seilskutetiden som hadde
gått i arv i flere generasjoner av sjøfolk. Nåtidens
fåtallige norske sjøfarere har vel knapt hørt om slike
overtroiske tabupåstander, samt de ofte mange ganger
medfølgende ”sanne” og tragiske historiene antar jeg.
Dessuten er det vel snart ikke en nordmann som røker
heller, verken på sjø eller land etter Hr. Høybråtens
effektive misjonering og totalforbud overalt! Så dette
problemet eksisterer vel ikke lengre noe sted. Men at
noen i smug unner seg en god sigar etter middagen
eller til julekonjakken, tror jeg nok kan foregå selv
under dagens forbudstid og meget travle og hektiske
julefeiring. Tradisjoner er jo ofte meget vanskelige å få
endret på. De faste juletradisjonene til sjøs var, og er,
fortsatt et meget godt eksempel på det. Også i dag
sendes det jo juletrær og julepakker til de få norske skip
og sjøfolk som fortsatt seiler på verdenshavene. Vi får
bare håpe og tro at de setter like stor pris på disse
gavene som vi gjorde i vår tid til sjøs!
8
Faksimilen er fra nr. 1 1942
Frihetens julebilag 2011
Faksimilen er fra nr. 25 1942, første
trykte avis
Friheten kom med sitt første eksemplar i oktober 1941.
Avisa utgis fortsatt. Avisa er hovedorgan for NKP.
Fra oktober 1941 til mai i 1945 kom Friheten med
totalt 113(+) eksemplarer. Avisa ble fra 1945 til 1967
utgitt som dagsavis, hvor det fulgte noen år som
ukeavis, for så at frekvensen ble økt til to aviser
ukentlig til 1990-tallet. På 1990-tallet ble avisa utgitt i
noen år som månedsavis, hvor på slutten på 90-tallet
for å øke til ukentlig utgivelse. Fra høsten 2009 har
avisa kommet annenhver uke, og har samtidig blitt
lengre. Fra høsten 2010 kommer avisa også i farger, for
første gang.
Faksimilen er fra nr. 6 1943, første
avis med dagens emblem
Fra 1941 til høsten 1942 ble avisa stensilert. Totalt sett
ble 24 eksemplarer stensilert.
Fra høsten 1942 ble avisa trykt hos Kai Møller, og ble
trykt på hans boktrykkeri i Drammen fram til krigens
slutt. Thorstein Bakke satte Friheten fra nr. 25 til
nummer X(?).
Fra 1995 ble Friheten trykt hos Norsk Avistrykk AS.
Thorstein Bakke 1942(nr. 25) - ?
Jan Herdal ? - 2009(nr. 25)
Geir Nybø 2009(nr. 26 - 34)
Petter Konrad Sandvik 2009(nr. 35) ->
Christian Gottlieb Hilt 1941-1942
Erling Heistad 1942
Ola Hofmo 1942
Friheten beholdt det gamle tittelhodet sitt lenge,
Kåre Selnes 1942-1943
hvem var det som laget det?
Jul Kvale 1943-1944
Det ble laget på en litt uortodoks måte. Det
Adelstein Haugen og Otto Sommerstad 1944-1945
opprinnelige tittelhodet var skåret i linoleum, og en
Kjell Kviberg 1945
dag vi sto og trykket røyk hele platen. Vi løp bort til
han som hadde laget det, en setter i en av Drammens- Jørgen Herman Vogt 1946-1958
avisene, og forklarte han den prekære situasjonen. Så Reidar T. Larsen 1958-1965
stakk han et blystykke i lomma, låste seg inne på do og Jørgen Herman Vogt 1965-1967
skar bokstavene i blyet med lommekniven sin. Det hele Reidar T. Larsen og Arne Jørgensen 1967-1968
skjedde på 5 minutter, vi fikk blystykket og løp tilbake Arne Jørgensen 1968-1990
Veikko Keteli 1991-1992
til trykkingen.
Bjørn Kjønli 1992
Det samme tittelhodet brukes igjen i dag. (Vår
Hans Petter Hansen 1992
anmerkning).
Bjørn Kjønli 1992
Harald Syvertsen 1992-1994
Hans Petter Hansen 1994-2010
Harald Reppesgaard 2010->
1941 - 1945 ca. 113 eksemplar
1945 - 1967 ca. 6886 eksemplar
1967 - 1990 ca. 2000 eksemplar
1990 - 2010 ca. 740 eksemplar
1941 - 2010 ca.: 9739 eksemplar.
Hans Berger 1998-2004
1941 - 2011(70-årsjubileum): 9759 eksemplar ved
Willy Similä 2004-2006
jubileumet i september.
Øyvind Haraldsvik 2007-2009
Petter Konrad Sandvik 2009 ->
Faksimilen er fra nr. 10 1945, like før
krigsslutt
Det første nummeret av Friheten kom ut høsten 1941,
trolig i september.[1] Avisen var da en etterfølger av de
illegale avisene Kjennsgjerninger og Folkets Røst.[2][3]
Som de fleste illegale avisene var det en enkel, stensilert
avis. Våren 1942 klarte imidlertid kommunistene å lage
en trykt utgave. Trykkingen ble utført i Drammen, ved
Kai Møllers boktrykkeri. I Drammen ble virksomheten
organisert av Finn Pettersen og av kommunistenes
Buskerud-leder, Arne Gustavsen.
Friheten ble utgitt som dagsavis fra mai 1945, og
erstattet Arbeideren som partiets hovedorgan. Avisa nøt
godt av NKPs popularitet like etter krigen og i forkant
av Stortingsvalget 1945 steg opplaget til rundt 130 000,
bare begrenset av papirrasjoneringen. På dette
tidspunkt var avisa Nordens største arbeideravis, og
landets nest største etter Aftenposten.
Nedgangen kom imidlertid raskt. Friheten måtte i 1946
legge om fra morgenavis til ettermiddagsavis da
Arbeiderbladet, der Friheten ble trykt, selv skulle bli
morgenavis. Friheten kunne dermed ikke nå landet
rundt samme dag og mange ville ikke ha «gamle» nyheter.
Ettersom oppslutningen om NKP falt, falt også
interessen for Friheten. I 1946 var opplaget 40 000, i
1947 31 000 og i 1948 24 000.
I 1954 ble Ny Tid etablert som en ukentlig landsutgave
av dagsavisa Friheten.
I april 1967 gikk avisa over fra å være dagsavis til å bli
ukeavis, og samtidig ble landsutgaven lagt ned. I 1977
økte Friheten til to ukentlige utgaver, men måtte høsten
1989 igjen redusere til ukeavis.
Høsten 1991 klarte NKP ikke lenger å gi ut Friheten som
ukeavis og pressestøtten trukket tilbake. Friheten gikk
konkurs. Friheten fikk tilbake pressestøtten i 1996,
mistet den på ny i 2008 og fikk den igjen i 2010.
9
Frihetens julebilag 2011
Den klingende, gyngende
og syngende dialekten var
umiskjennelig. Hans blide
og åpne vesen er som
nordlendingens
alminnelige portal mot
verden. Spør og du skal få
svar.
HPH:- Lyngenfolket var
delt i to. Kommunister og
de som var vekket. Ut i fra
min barndom og oppvekst
var det naturlig å få
interesse og sympati med
kommunistpartiet. Husk
at alle – uansett livssyns –
hjalp motstandsfolk over
til Sverige og deltok i
kampen mot nazismen.
Jeg ble medlem i NKP da
jeg kom til Oslo som lærer.
Før det traff jeg NKPere i
Tromsø, i Bodø og i
Elverum hvor jeg jobbet.
HPH:- Ingen. Jeg er lærer
i matematikk, men da
partiet trengte en ny
redaktør etter Arne
Jørgensen og ville ha meg
var jeg klar i 1999. Det var
en selvfølge at man tok
den jobben som partiet
påla en. I 1999 var
Friheten en ukeavis til
tross for avisens konkurs
og kollaps noen år før. Jeg
så
det
som
en
kjempeoppgave
å
gjenreise og å få Friheten
ut til folket og å øke
opplaget. Alt var som da
basert på frivillighet og
Hans Petter Hansen ble Frihetens ikon fra 1999. Hans innsats fra medlemmene våres.
Petters medlemskap består av hele 50 års trofasthet og
iherdighet i NKPs tjeneste. Hans Petters blanding av
tromsk/kvensk og oslosk dialekt har vært et
fascinerende innslag i den norske avisverden. Dette
sammen med et kommunistisk livssyn har nok vært i
mobbefokus i de ”harde” 1950- 1960 åra i et bornert
og fisefint Oslo. Vi glemmer ikke boligannonsene i
Aftenposten som ville ha leietakere men ”ikke
nordlending” i huset.
Hans Petters hjembygd – Lyngen i Troms – var delt i to
leir. Det ortodokse kristne læstadius- folket og og
kommunistene. I sin oppvekst var sympatien til
kommunistene etter krigen i Nord-Norge sterk og
ingen gikk upåvirket av den inn i framtiden.
Kommunistenes innsats i kampen mot ”tyskerten” var
herostratisk i vår nordlige landsdel som fra første stund
manet til kamp mot naziveldet.
Under et hektisk møte i sentralkomiteen fik Friheten
er prat med ”gammelredaktøren” den 18. desember.
HPH:- Det var en stor jobb å få til nyhetene bak
nyhetene. En ukeavis trengte mye og aktuelt stoff for
å ha en interesse. Det var en trist sak da Friheten måtte
gå fra å være en ukeavis til en 14-dagers avis. Vi mistet
nok en del lesere. Jeg husker at mange så fram til å få
avisa før helga for å kose seg med den på hytta. Men
redaktørjobben var lærerik og spennende. Jeg traff
mange fargerike folk. Zafer var leder av partiet i den
tid og vi samarbeidet godt. Han blandet seg aldri inn i
avisens innhold eller meninger. En partiavis er ikke
nødvendigvis et mikrofonstativ for partiet. Mangfold
var et must skulle vi få avisa interessant til folk.
HPH:- Ja det var en god tid. NKP var på mange måter
i vinden selv om AKP og høyrekreftene var sterke. Men
vi fikk bl.a. professor Morozow fra psykiatrisk institutt
i Moskva til Norge som holdt foredrag i Oslo og i
Trondheim. Han knuste påstandene fra Steinfeldt og
løpeguttene i Amnesty i debatten om politikk og
psykiatri. Ikke minst var du aktiv i debatten da du var
overlege på Reitgjerdet og i Juklerødsaken. Makan til
politisk misbruk av psykiatrien i Norge har vi ikke hatt
før.
HPH:- Friheten har en stor misjon p.gr. a. De
standpunktene vi har. Det er ingen andre som bringer
fram kommunistenes livssyns og visjoner. Kapitalismen
i Europa blir forkledd som bank- og finanstekniske
feilslag i den borgerlige pressa, men vi vet at dette er
en naturlig side – en syklus – i kapitalismens nåværende
stadium, imperialismen. Vi må også slå sprekker i
taushetens mur i informasjonens i Norge. Steinfeldt
hylte på sitt verste bergenske umål om valget nylig i
Russland. ”Opposisjonen” var bare det nye
sosialdemokratiske partiet som tapte valget og som
gikk umiddelbart i spann med Putin. Ikke ett ord om
Det Føderative Kommunistiske Partiet til Sjuganov som
var valgets vinner med 20 % av stemmene og som er
den eneste opposisjonen. Her gjør Friheten er
uvurderlig jobb for å få fram fakta.
Jeg er glad for utviklingen i avisa. Særlig for den
dyktige ungdommen på Leka som brekker om avisa og
som redigerer nettavisa. Den teknologiske utviklingen
er så kjapp at vi må ha unge, dynamiske medarbeidere
i avisa.
Jeg gratulerer deg og Friheten med jubileum. Så lenge
jeg kan skal jeg jobbe for avisa. Lyngenkommunistenes
innflytelse på meg og min oppvekst kan ikke tilsi noe
annet.
10
Frihetens julebilag 2011
TIL SVERIGE FOR Å GJØRE SEG FET
på, så skulle de bli hentet med lastebil til
Kirkenes. De fleste barn var nok enda både
redde og utrygge etter krigens hendelser, og
De følgende tre historier ble lest opp på ville nok helst være hjemme hos foreldrene, selv
Litteraturhuset i Oslo fredag 6. mai i år. SVA har fått
om det var meget vanskelig forhold og mangel
tillatelse til å trykke dem.
på alt i alle hjem.
Edmund Eides telefon er 69175377. E-postadresse:
Edmund Eide ([email protected]).
Den 20. oktober 1945, akkurat ett år etter at
Øst-Finnmark ble befridd av Den røde arme,
skulle det gå en båt med 400 krigsbarn fra
Kirkenes til Narvik, og så med tog til Sverige.
Barna skulle dit for å legge på seg. Sverige
hadde allerede tatt imot hele 70 000 finske
krigsbarn. Blant dem var også noen av mine
søskenbarn fra Salmijärvi i Finland.
Vi hadde fått beskjed om at foreldre som ønsket
å sende sine barn til Sverige, kunne melde seg
Lastebilen
skulle
være ved veikrysset
ved Brattli kl. 16, og
jeg rusla avgårde og
var glad for at jeg
hadde en mor som
hadde symaskin, og
som kunne sy. Av alle
barn som bodde i
den lille bygda, var
det bare jeg og fire
søsken
fra
en
opprinnelig
finsk
familie som hadde
meldt
oss
på.
Pappaen deres, som
het Væinø Henninen,
var med til bilen for å
se dem vel avgårde.
Da bilen kom, var det
med ei helsesøster
som alle visste hvem
var. Hun krysset av i
ei bok for alle
Henninen-ungene,
men jeg fikk ikke
være med. Jeg
snudde meg og
begynte å gå, for jeg
ønsket ikke at de
andre barna skulle se
min reaksjon. Væinø
ropte på meg at jeg skulle vente, for han og
sjåføren protesterte overfor den såkalte
helsesøstera. Men hun sa at jeg var en
kommunistunge som kunne reise østover. Hun
hadde tidligere hatt en diskusjon med min far
som var både erklært og organisert kommunist.
Væinø ville følge meg hjem, men jeg ville helst
være alene. På hjemveien tenkte jeg på noe jeg
hadde lest i Friheten eller var det Avantgarden
at da krigen var slutt hadde Churchill sagt: “Nå
har vi slått nazismen, nå har vi kommunismen
igjen”. Den kalde krigen startet i Pasvikdalen i
oktober 1945.
Hjemme hos oss var vi seks søsken. Jeg var snart
13 år og ville reise. Jeg mente at det måtte være
bedre enn å bo hjemme sammen med fem
jenter i en liten hytte. Min mor, som var en flink
sydame, sydde en jakke til meg av en russisk
militærfrakk.
Hun
lappa
også
en
makkounderbukse, for hun mente at jeg måtte
ha ekstra undertøy med. Skinnlue og Da jeg kom hjem, gråt jeg. Det gjorde min mor
beksømstøvler hadde jeg. En nabokone kom også. Siden har jeg vært både erklært og
med et par selbustrømper og en tom melsekk organisert kommunist.
fra 30-tallet som var av stoff. Den ble det sydd
A V E DMUND E IDE
en liten ryggsekk av.
11
Frihetens julebilag 2011
EN BEGRAVELSE I SALMIJÄRVI I 1944
Salmijärvi ligger i dag på russisk side av Pasvikelva,
men tilhørte Finland fram til slutten av oktober 1944.
Før 1. verdenskrig hadde dette området lenge vært
under russisk herredømme, men det bodde mange
finner der. Min mor var født der, og hun gikk på russisk
folkeskole hvor hun lærte både språket og russiske
folkedanser. Vi hadde mye familie der, og nærmeste
nabo til min morfar var ei som vi kalte “Russeenka”
Hun mistet mannen sin i “Broderkrigen” som finnene
kalte
krigen
mellom
rødegardistene
og
hvitegardistene etter 1. verdenskrig. Hun satt igjen
med fem sønner og en datter.
En av sønnene hennes falt i Vinterkrigen i 1939.
Vinterkrigen tok slutt i mars 1940, men allerede 22.
juni 1941 gikk Tyskland sammen med Finland til krig
mot Sovjet, og i den krigen mistet hun tre sønner til.
Hun satt igjen med en sønn som hette Boris
Ministinoff. Han fylte 17 år i 1944.
fram, var det mange mennesker der. Det var gamle
gubber og mange kvinner, pluss to finske soldater i
uniform. Kanskje hadde de fått permisjon? Tre gamle
gubber kom med kista på en tralle som var lagd av to
sykkelhjul. “Russeenka” og hennes datter sto ved grava
som to støtter. Dattera var blek, tynn og tyntkledd, og
det kom ikke en eneste tåre fra henne under
seremonien. Hun hadde kanskje ikke flere tårer igjen.
Hun hadde mistet sin far og alle sine fem brødre, og
vi visste at hun var veldig glad i lillebroren sin. Mora
ville gjerne se liket av sin sønn, men presten sa at han
var så skamfert at det fikk hun ikke lov til. Mora var
fortvilet, for en nabo av henne som het Alexander
Gombola hadde mistet tre sønner. Men en av disse
viste seg ikke å være han sønn da de åpnet kista. Kista
ble derfor sendt tilbake igjen, og hans sønn ble meldt
savnet. (Jeg husker godt han Gombola, for han var født
den 8.8.1888)
En gang vinteren 1944 kom Boris på ski over elva for
å besøke oss. Det var kommet en del nysnø, og jeg var
på tur ut i skogen for å se til rypesnarene. Boris ville
være med, for han drev også med snarefangst. Selv om
han var ca. fem år eldre enn meg, så følte jeg at vi var
kompiser. Det var tre ryper i snarene. Vi måtte løfte
opp alle risgjerdene og sette opp snarene på nytt på
grunn av all snøen. Han syntes det var interessant at
jeg brukte u-bekke skomakertråd til snarene, selv
brukte han alltid messing eller koppertråd. Jeg hadde
også brukt messingtråd tidligere, men vi ble enige om
at skomakertråd fungerte best.
Mora hadde fått beskjed om at sønnen var ved Litzafronten , mens likposen kom fra Salla som ligger 400
km lenger syd i Finland. Mora la seg over kista, og
kroppen vridde seg av fortvilelse. Det kom noen lyder
som jeg ikke kan beskrive – og heller ikke glemme.
Jeg hadde et par gamle
furuski som tuppene
hadde flatet ut på. Det
mente han at det gikk an
å gjøre noe med. Han
lagde en mal av en
krokete bjørk og satte
skituppene i kokende
vann. Slik fikk vi bøy på
tuppene. Etterpå tente
vi bål og brente inn
tjære, og så skulle de stå
i spenn over natta.
Resultatet ble meget
bra, og jeg ble glad.
Våren 1944 ble Boris
innkalt i militæret, for
han hadde fylt 17 år. (De
finske soldatene ble
stadig yngre). Etter en
kort rekruttskole ble han
sendt til fronten. Tre
uker senere kom han
tilbake i en likpose. Mine
foreldre
måtte
i
begravelsen, og jeg ville
være med. Det var ikke
vanlig at barn fikk være
med
i
slike
sammenhenger, men jeg
hadde mange gode
argumenter og fikk trua
meg med.
Vi rodde med båt over til
Salmijärvi. Da vi kom
Da vi rodde hjemover, var det ingen av oss som sa noe.
Jeg slapp ut et fiskesnøre med en sluk jeg hadde kjøpt
i Salmijärvi tidligere. Den var blank med kopperfarge
på undersiden. Vi fikk alltid fisk på den når det var
overskyet vær. Og det var det nå. Det nappa i snøret,
og vi så at det var en ørret, for den gikk opp til
overflata og prøvde å slå seg løs, men jeg hadde stramt
snøre, så det gikk ikke. Det var en stor fisk, og jeg ville
ta den opp med huk, men min mor sa: “Bruk hoven!”
Vi fikk den opp i båten, og min far sa at den veide minst
fire kg, og jeg var stolt. “Slipp den ut igjen!”, sa mora
mi. Jeg så bort på far, men han sa ingenting. Jeg løsna
sluken fra ørreten og slapp den ut i Pasvikelva.
Da vi kom hjem, var det mange som kom innom for å
høre om begravelsen som alle snakket om. Men den
store ørreten ble aldri nevnt, verken blant oss eller
overfor andre. Det var liksom noe som ingen andre
hadde noe med. Jeg har tenkt mye på denne ørreten
senere. Vi pleide aldri å kaste fisk som vi hadde fått
inn i båten. Enten brukte vi fisken selv, ga den bort,
eller kokte den til husdyra. Hvorfor sa min mor at vi
skulle slippe den ut? Hvorfor sa ikke min far noe? Og
hvorfor protestert ikke jeg som hadde fått den store,
fine ørreten? Jeg kommer nok aldri til å få svar på disse
spørsmålene, men det hadde nok noe å gjøre med den
opplevelsen som vi nettopp hadde vært gjennom.
Tre uker senere ble det tvangsevakuering, og all
bebyggelse på finsk side av Pasvikelva ble brent. Jeg
har fått bekreftet av et søskenbarn av meg, Virpi
Karvonen, som bor i Lahti, at dattera til “Russeenka” Men den store, fine ørreten fikk i alle fall leve.
fremdeles lever og bor i en by i Syd-Finland.
A V E DMUND E IDE
12
Frihetens julebilag 2011
Helligbrøde i Alta!
Det var den gang i 1981 da samefolket
sloss for sine rettigheter, og adskillige
andre kom fra fjern og nær for å forhindre
at Altaelva ble lagt i rør. Jeg var en av de
som tilfeldighetene brakte til stedet, og
det var også tilfeldig at jeg havnet som
innbytter i lenkegjengen akkurat i det
kritiske øyeblikket. Arrestert, bøtelagt og
videresendt til ei fjellstue i Gargia. Jeg var
alene fra min by, ukjent og mistenkelig på
grunn av spionfaren, så jeg forsto egentlig
ikke hva jeg kunne gjøre fra eller til, inntil
kjendissjarmøren med stor M dukket opp:
"Klasse kampen, gratis Klassekampen til
alle - den eneste avisa som taler vår sak!"
Hvilken frekkhet, tenkte jeg og pønsket
på revansj. Jeg hadde nemlig truffet
partikamerater i fakkeltoget dagen før og
fått vite at det var møte i Alta NKP samme
kveld. Selvfølgelig møtte jeg opp, og fikk
med meg så mange aviser de kunne
skaffe. Neste dag måtte jeg bare svelge
redselen for å utfordre Gargias mest
populære person, stilte meg i positur ved
kantinedisken og sang ut med den
stemmen jeg har om at Klassekampen
ikke var den eneste:
«Friheten - gratis Friheten til alle.»
Da jeg samme kveld havnet ved bordet til
den gode Jon, som satt der omsvermet og
røykende, våget jeg å be om fyr. Dermed
kom det en fyrstikkeske susende tvers
over bordet fra den ellers så galante
herremann. Vel tenkte jeg, stuntet mitt
var ikke så populært fra den kanten.
Så skjedde begivenhetene på løpende
bånd. Politiet kom og jeg fikk et islagt telt
revet over hodet sammen med kokken og
kaffekjelen. Ny arrest og nye dager med
ensomhet og hjemlengsel, til en mann
med navn Hilmar forbarmet seg over meg
med en plass på hovedkontoret. Der
skulle jeg ta i mot eventuelle
bombetrusler på telefonen sammen med
en venninne som hadde ankommet fra
min hjemby.
Det ble ikke mye jobb å gjøre, annet enn
å frotse i all den hermetikk og godsaker
som lokalbefolkningen foret oss med.
Derfor fant vi ut at vi skulle glede vår
hyggelige vertinne med å pusse opp et
gammelt bord og gikk til innkjøp av
maling og sandpapir. I mellomtiden
hadde Friheten utført sin bedrift som
formidler av nyhetene bak nyhetene, og
havnet der aviser til slutt havner, som
opptenningpapir i vedkassa og videre
som underlag for vårt oppussingarbeid..
Jeg mener å huske at vertinna het
Borghild, og hun var ikke udelt begeistret
for vårt oppussingsarbeid. Hun kom
farende inn med streng mine og fjernet
resolutt avisa under bordet.
"Hvilken helligbrøde å søle blåmaling på
Friheten!"
Her skulle det vises respekt, formante hun
og hentet Klassekampen og la der
isteden.
Nå kunne vi bare male i vei.
A V B IRGIT S KJÆRET
Dette var i begynnelsen av mars måned 1945. Jeg var 12 år og
bodde i ei hytte opp i Neverskrukkebukt et stykke opp i
Pasvikdalen. Vi var seks søsken, fem jenter og jeg som eneste
gutt. To av jentene var eldre enn meg, og tre var yngre. Dora,
som var yngst, var knapt to år. Den røde arme hadde befridd
Øst-Finnmark etter den 20. oktober 1944, og vi følte oss helt
trygge for at det ikke skulle bli mer krig i denne delen av Norge
og verden.
Men vi hadde ingen administrasjon, intet helsevesen, ingen
skoler, butikker eller transportmidler. Tyskerne hadde
gjennomført “den brente jords taktikk”, og de hadde tatt med
seg alle kjøretøyer og hester. De hadde sprengt båter, bruer og
stikkrenner, for så å legge fotminer rundt hærverket. En onkel av
meg som het Michael Paulsen, gikk på en slik fotmine og døde
momentant. Det var en hoppemine som vi kalte det. Når du
tråkket på den, smalt det under foten. Du tok da foten
automatisk til deg, og mina spratt opp og eksploderte i høyde
med mageregionen. Min onkel etterlot seg kone og en seks år
gammel sønn. De var på vei hjem på den første fredsdagen etter
at Øst-Finnmark var befridd.
noen som hadde lagt tak over grunnmurene, og i kjellerne bodde
det familier.
Vi så også en lang kø av mennesker med vesker og ryggsekker,
og foran køen var det et skur med blikktak. Det var butikken. Vi
stilte oss i køen og følte oss både slitne, sultne og tørste. Foran
oss sto det ei høygravid jente med skaut på hodet.
Det var kommet noen norske soldater fra England som vi kalte
londonere. De var dårlig likt og skapte som oftest bare problemer
for oss. De påsto at vi som ikke hadde evakuert, var nazister eller
kommunister. Nazistene hadde evakuert, men det var nok mange
kommunister igjen, for den første ordføreren som ble valgt etter
krigen, var kommunisten Godfred Hølvold. Han ble senere også
valgt inn på Stortinget for NKP. Nok om det.
En av disse soldatene kom gående langs kørekka og stoppet ved
den gravide ungjenta. Han røsket av henne skautet – og hun var
snauklipt. “Jasså, du har mistet håret”, ropte han. Et par røslige
karer hogg tak i han og slengte han nedover gata, og folk
kjeppjagde han vekk. Den gravide jenta tok sin rutete skinnveske
(som min mor hadde maken til hjemme) og forlot køen. Kanskje
Vi hadde oppholdt oss i den nå så berømte tunnelen i Bjørnevatn var hun den som hadde størst behov for å få noe mat med seg
noen døgn, sammen med vel tre tusen andre som også hadde hjem? To damer, som visste hvor hun bodde, lovde å ta kontakt
trosset Hitlers ordre om tvangsevakuering av Finnmark. I med henne i løpet av dagen.
tunnelen var det både folk og husdyr. Elleve barn ble født der,
og hvor mange som døde, vites ikke. Vi hadde hørt på Toralv Vi kom etter hvert fram til disken med våre rasjoneringskort, og
Øksnevad (stemmen fra London), statsminister Nygårdsvold og fikk beskjed om at det var slutt på varene. Det var bare noen
kong Håkon som oppfordret oss til ikke å evakuere, for vi skulle bokser med corned beef igjen. Etter en lang diskusjon fikk vi med
få hjelp straks Finnmark var befridd av Den røde arme.
oss fem bokser. To av boksene måtte vi spise på veien hjem for å
klare og gå over fjellet. Det ble mørkt etter hvert, men både
Nå var det gått snart fem måneder, og vi hadde ennå ikke fått månen og nordlyset gjorde at det var lett å følge skiløypa. Noen
noen hjelp. Jeg kunne fortelle mye om dette, men tilbake til tettvokste furutrær kastet mørke skygger, og min mor trodde
skituren.
flere ganger at hun så både ulv og jerv, men det var ingen spor
å se. Vi kom ned til et vann som het Store fiskevann, og der kom
En nabo hadde fått beskjed om at det var kommet noen varer til det en mann imot oss med gevær over skuldra. Min mor ble
Bjørnevatn (en liten gruveby utenfor Kirkenes). Min far var meget skremt og bekymra og mente at jeg skulle gå tilbake til
håndverker og i full gang med gjenreisninga, så jeg og min mor Bjørnevatn så fort jeg kunne. Men mannen ropte til oss, og det
bestemte oss for å gå på ski over fjellet for å handle. Det var en viste seg å være min far som skulle se etter oss, og hjelpe til med
tur på 15 km, og det var mye løs snø. Vi hadde dårlig skiutstyr, å bære matsekkene hjem. Han slapp å bære noe.
klær og sko, og vi var tynne og utmagret på grunn av dårlig og
lite mat over lang tid. Men jeg mener vi var psykisk sterke. Det Klokka ble 22 før vi kom hjem. Der satt søsknene mine rundt
var godt samhold i familien og blant naboer som hadde overlevd. ovnen på kjøkkenet for å få lys og varme. Annet lys hadde vi ikke.
Vi var gjennom sorg fordi vi hadde mistet både nær familie og De var glade og forventningsfulle, og de spiste corned beef`en i
kjente. Min mor som var dels finsk, dels svensk og dels russisk, stillhet. Selv la jeg meg ned og dro dyna godt over hodet – og så
viste ingen ting om sin far og sine søsken som var tvangsevakuert gråt jeg. Jeg visste ikke hvorfor jeg gråt. Jeg pleide ikke å gråte,
fra den finske sida av Pasvikelva.
for jeg hadde lært at store gutter gråter ikke. Jeg visste ikke da
at jeg skulle gråte igjen seks måneder senere, men det var i en
Etter å ha gått på ski i løs snø i et par timer, kom vi oss på et helt annen sammenheng, og det er en annen historie.
skispor som førte oss fram til Bjørnevatn. Det som møtte oss, var
branntomter og skorsteiner. Det røk fra noen av pipene. Det var
A V E DMUND E IDE ( FOTO : F LICKR / TORESPEN 73)
13
Frihetens julebilag 2011
Far kjøpte fjernsyn til Olympiaden i Grenoble i 1968.
Då var det ikkje lenge sidan det endeleg gjekk an å sjå
fjernsyn på våre trakter. Første fjernsynsskjermen eg
såg, var kring 1963. Far drog med meg og Mellomsøster
til ein nabo som hadde kosta på seg eit slik nymotens
vedunder. Eg sa det aldri til Far, men skuffa vart eg.
Naboane var trivelige, stemninga god, men i enden av
stua stod det ein brun boks som viste fram eit
overhendig snøver. Merkeleg nok så kunne vi skimta
Fred Flintstone og Barney inne i snøelingane av og til.
Om eg ikkje huskar feil, var naboen mykje borte ved
boksen og freista regulere på antennene, utan at uveret
Familen Flint gjekk og tråkka i minka. År seinare vart
det bygd ut nye, store fjernsynssendarar på dei høgste
fjella i området. Og brått fekk vi tilgang både til fiskane
i akvariet som svømte heilt utan farger att og fram for
å korte tida mellom programma, The Monkeys, og
Daktari. Det var ikkje program nok til heile kvelden må
vite, sjølv om det fants berre ein kanal.
gong heldt lefsesmøringa på å ende med forferding. Far
hadde fått et trailerlass med høy til gards, det hadde
vore tørke heile sesongen og gressavlingane var små.
Faster meinte at denne langvegsfarande storbilkjøraren
måtte i det minste få seg ein kaffekopp og ein lefsebit
før han starta på heimturen. Lukka var at ho også denne
gongen smaka på litt av lefserørene ho klipe av, for å få
fine bitar. Og fysj, trur du ikkje det mest formastelege
hadde skjedd, i staden for kanel, var det Far sitt
grillkrydder som hadde forvilla seg inn i lefsesmøringa!
Eg trur ei formkake berga både sjåføren og Faster.
Jula 1968 vart ikkje som andre juler. Storesøster hugsar
ho som ei blanding av Sølvguttene, Erik Bye og muntre
tilrop frå dei eldste i stova etter kvart som programma
skifta. Vi søstrene satt som vanleg i stovegolvet med
kvar vår pakkedunge, men fokus var borte frå pakkane,
spenninga var flytt til skjermen. Kanskje var det
Barndommen som var slutt?
Mor hadde gått på kurs for å læra å sy klede, og ho
sydde mykje til dei tre jentene sine i mange år. Starten
var kvar haust at ho sette seg ned og skreiv til firma
Nicolai Klinge i Trondheim etter typrøvar og –prisar. Så
fekk vi vanlegvis være med og bestemme korleis
julekjolane skulle sjå ut. Og utover seine haustkveldar
vaks det fram fine kjolar med alle slags finessar, så det
var ikkje fritt at vi kjente oss som små prinsesser.
Prøvinga var det verste. I ettertid veit eg ikkje om vi
skjøna grunnen til at kjolane måtte prøvas, og særleg
Mellomsøster skreik mykje når ho meinte Mor stakk
henne med knappenåler.
Juletreet kom i alle år frå øya lenger sør, frå skyldfolket
til Oldefar. Det var kvart år ei nett, lita gran som på
denne måten fekk lov til å reisa ut i den store verda.
Mellomsøster vart tidleg hysterisk redd for ein av
julepynt-tingane. Det var ein raud piperensarring som
det satt ein nisse inni. Søster skreik og bæjla til Mor
måtte gøyma nissen, kvart år.
Julekveldsmaten på garden vår vart utvida då Oldefar
kom til gards i 1890. Før det var det standard med
risengrynsgraut på julekvelden og lutefisk tidlegare på
dagen. Etter fisken var det ein rett dei vaksna kalla
Melli, som alle vi søstrene styrde unna. Enkelt forklara
var den laga av kjøttkrafta og kjøttfeittet etter kokinga
av kjøttrull tidlegare på dagen. Oppi dette braut ein
heimbaka flatbrød, og toppa det heile med ein god
dæsj sirup.
Oldefar vart kjent med Oldemor året før han flytte til
gards. Det hadde seg slik at han var notbas på eit båtlag
som var på sildefiske nord i Øyene. Den sommaren var
Oldemor gjetartaus på Øya, melka kyrne på denne
forma for seter, laga smør og heldt hus i garden si
gjetarbu i lag med guttungen sin, ho hadde slumpa til
å få med ein gift mann fire år tidlegare. Livet snudde
seg til glede for Oldemor, Oldefar flytta nordover og
tok med seg både finsnekkarutstyret sitt og
julematskikkar. No vart det svineribbe attåt dei gamle
rettane, og det var ikkje fritt for at naboane snakka om
dennne Jøbyggen som var så ovlag at han måtte ha
ribbe på ein så tungvindt måte. Ribba vart først delt i
bitar, så koka i vatn og til sist tørrstekt i panne og servert
med tørt brød til. Etter at ein hadde ete kvar sin
tallerken med risengrynsgraut. Etter dette kraftige
måltidet, som vara altfor lenge for dei som venta mest
på pakkane, var skikken at alle rundt bordet takka
kvarandre i handa for maten. Det var stor høgtid kring
denne augneblinken, vi ungane kjente det som om det
var noko tidlaust vi var med på.
Så bar det ned i golvet og til å vente på at Far tok fram
av pakkane som låg under treet, leste opp navnet på
den heldige og ivrige hender tok i mot. Så var det til å
pakke ut. Faster var ei roleg sjel som aldri forhasta seg.
Tredje juledag var det juletrefest på Sentralskolen. Alle
stilte med matfat, enten med julebakst eller med
påsmurt brødskive. Så fekk ein kakao eller kaffe på
staden. Det var gange rundt juletreet i gymnastikksalen,
det var springing i gangane, is og kakao på golvet, trekk
frå opne dører og nisse med posar med appelsin og
rosiner i til alle ungar.
Vi søstrene syntes ho drog det for langt når ho gjekk for
å vaske koppane etter julekveldsmåltidet før ho ga seg
til med pakkane sine. Noko vi aldri skjønte noko av, var
at når Faster hadde pakka ut ein pakke, pakka ho han
pent inn igjen, bortsett frå at ho ikkje knytte bandet
rundt han. Faster var ikkje søster til Far slik namnet
skulle tyde, ho var søster til Farfar og dotter til Oldemor
og Oldefar, ungen dei fekk året etter at dei gifta seg.
Faster tok med liv og lyst del i strevet før jul. Lefse- og
flatbrødbaking var hennes spesialitet. Og når ho med
eitt fann ut at no var det bakardag, vart vi andre vist til
stova med matstell og det vi elles hadde tenkt å gjera i
kjøkenet. Når Faster baka, då stod verkeleg mjølskyen
rundt ho, og eg kan no i ettertid tenka meg at alle flater
fekk eit tynt mjøllag. Mjøl som vart til overs etter at lefsa
var kjevla ut, rund og fin, vart sopa varsamt tilsides med
ein heilt ekte hale av kalv, med fin hårdusk på enden.
Halen hadde vore i teneste lenge, og tok smått til å
mista enkelthår, elles var han rein, tørr og fin.
Kalvehalen fekk Storesøster tidleg til å skjøna at
lefsebaking er av dei alvorlege gjeremåla i livet. Smurte
lefser var i all tid høgtidsmat og gjestemat i garden. Ein
Heime samlast familien i romjula, og gjekk til og med
rundt juletreet på femtitalet. Mor fortalte at Storesøster
ei jul boikotta juletregangen i heimen. Ho var berre
tre-fire år, og det synte seg til slutt at ho trudde teksten
i ein av julesongane som vart songe handla om at
Jesusbarnet DREPTE MOR. Slikt ville ikkje Storesøster
vera med på, og låg i ein dunge med puter på divanen
og skreik.
Julegåvene for femti år sidan var nokså lette å gjette
seg til. Småjenter fekk manikyrsett i små plastetui,
gjerne i fleire delar, til å falda saman med ein trykkknapp på, eller lommestt med kam og speil,
pyntelommetørklær, fargeleggingshefter. Gudmor ga
alltid bøker, og ei jul kom Pippi Langstrømpe inn i
Storesøster sitt liv.
Då jula 1969 opprann, var interessen for fjernsynet noko
mindre, attåt hadde Gudfar nettopp dødd, og han
hadde bodd i lag med oss. Men jula vart aldri meir som
julene før fjernsynet kom.
Av Storesøster(Mari-Anne Hoff)
14
Partiet ble legalt igjen og det ikke lenger var behov for
illegale aviser. 14. mai 1945 kom første utgaven av legal
Friheten. Jeg var sendt ut for å tegne abonnenter for
Friheten til hovedstaden, nærmere sagt til Frihetens
tilholdssted ved Youngstorget. Friheten holdt til i
samme bygg som Arbeiderbladet den gangen.
En ivrig partikamerat satt ved en mursteinhaug og
tegnet inn abonnenter. Denne våren kom Friheten ut
til våre abonnenter på Modum. Partiet på Modum var
organisert slik: Modum Herredsparti av NKP med
underavdelinger Geithus, Vikersund og Åmot lag av
NKP. Herredspartiet bestemte da seg for å utgi et
tillegg til Friheten med lokalt stoff fra Buskerud. Avisas
Frihetens julebilag 2011
navn ble kalt «Buskerud Arbeiderblad». Dette tillegget
skulle distribueres til alle Friheten-abonnenter i
Buskerud. Jeg satt som redaktør mens Gudbrand
Granum hadde ansvaret for økonomi. En tredje hadde
ansvaret for distribusjon, men kommer dessverre ikke
på navnet hans. Vi hadde vår korrespondenter
(skribenter) fra Hønefoss, Kongsberg og Drammen
foruten Modum. Trykkeriet var i Vikersund.
Tilbake til Buskerud Arbeiderblad... Avisa ble utgitt først
og fremst som valgavis, ettersom det var et valgår (både
lokalt og stortingsvalg) etter krigen. På førsteplass i lista
vår i Buskerud fylke var Kitil Berg (far til Knut Jarle Berg
som er kassereren i NKP i dag). Han kom inn på
stortinget med god margin. Ellers tok vi oss av lokale
politiske saker. Vi hadde til og med referater fra ulike
sportsarrangementer.
Rett etter splittelsen av partiet i 1923, ble første «Den lokale avisa vår klarte vi å utgi rundt en måneds
utgaven av Buskerud Arbeideren utgitt 5. desember tid», avslutter Birger.
1923. Avisa Buskerud Arbeiderblad jeg tar opp her, må
I NTERVJU VED Z AFER G ÖZET
ikke forveksles med denne. Buskerud Arbeideren ble
dessuten utgitt helt fram til 1950-60-årene av
distriktspartiet.
Frihetens julebilag 2011
VIL DU ABONNERE PÅ
1.
15
?
Det gjør du enklest ved å gå inn på www.friheten.no og holde
pekeren på ”Forsiden” og klikke på abonner i hovedmenyen
2.
Helårsabonnement kun kr. 1000
Halvårsabonnement kun kr. 500
Prøveabonnement (fire mnd) kr. 250
Student/vernepliktig betaler halv pris (-50%)
3.
Klipp ut og send inn skjemaet til
Avisa Friheten, Postboks 4793 Sofienberg, 0506 OSLO
Eller skriv inn opplysningene i en e-post til [email protected]
Abonnementstype:….............…….…...…
Navn:…..............................….…….……..…
Adresse:…….…….….……….….…….………..
Postnr:….............… Sted:….………….…….
E-postadresse:…….…….….……….….….….
Telefon:……………
Ring eller send tekstmelding til abonnementsansvarlig
på 411 46 430 eller nettredaktøren på 417 93 602 med din bestilling
Friheten ble grunnlagt illegalt under andre verdenskrig. Avisa hadde et totalopplag på
to millioner eksemplarer under krigen. Avisa har siden vært gjennom ulike faser, og i 2011
har utviklingen snudd, og nå øker antall abonnementer igjen, for andre aviser stuper det.
Det spraket i tyrikubbene. Det gnistret mellom ranke
granstammer inne på Finnskogen. Førjulsnatta var
stjerneklar og kald. Men ved nyingen hadde vi det lunt,
en liten gruppe unge skogsarbeidere. Og Arne. Den
ungdommelige eldre. Kommunisten som trivdes blant
radikale brushoder og som både faglig og politisk ble
vår læremester. Som pushet på, men som også bremset
når unge tanker stormet for fort fram.
Gjerne dro vi til skogs, vi fire edsvorne. Vi søkte
stillheten mellom hogstøktene, og vi lyttet til skogens
lyder mellom de politiske “slagene”. Denne natta var
det perleugla vi skulle besøke. Arne hadde hørt den
tilfeldigvis en natt. For oss andre det aller første spede
signal om at våren snek seg innpå oss - tross alt.
Jeg har ofte tenkt på Arne og snadda hans dette året.
Han spådde en politisk istid for “partiet”. Og det ble Men dette er ikke nye tanker, dette er sosialdemokrati
det. Han spådde et sammenbrudd for det - prediket siden tidenes morgen. Sosiale
venstresosialdemokratiske opprøret. Og det ble det.
velferdsprogram som ikke rokker en tøddel på
samfunnets kapitalistiske grunnmur. Med andre ord:
Han spådde en ny varm vind en gang. Kanskje er det det Beitet er opptatt: Arbeiderpartiet er der fra før med all
vi nå ser spiren til, særlig i Sør-Amerika og i Asia, men sin sosiale troverdighet.
også i deler av Europa i kjølvannet av EUs finanskrampe?
Arne visste nok hva han snakket om, han kunne sin Marx
Kommunister på offensiven i deler av Øst-Europa, i og sin Lenin. Kunnskap hentet fra utslitte små hefter
Hellas, Spania, Tyskland og av alle land - Russland. som ble båret på innerlomma og som i heftige debatters
Dette forskrekker det pene borgerskap: De snakker trengsel ga støtte for krasse utspill.
vakkert om demokrati på innpust og forbud av
kommunister på utpust. Kanskje ser vi konturene av et Noen av oss lot oss imponere. Og jeg er ikke mindre
nytt “spøkelse” som beveger seg over Europa i dag som imponert i dag - femti år seinere - ved utgangen av et
for 160 år siden da “Det kommunistiske Manifest” gikk nytt år, tydelig stemplet av Arnes analyse av det “nye
sin seiersgang over de nye industristatenes landegrenser. venstre”!
Men perleugla sviktet, og snart var vi fanget i en ordkrig
om høstens stortingsvalg. Sosialistisk Folkeparti hadde
stilt lister i seks fylker. For første gang, og gjort det godt. Den som vil se, den ser. Men det omfatter ikke vårt
To representanter på Stortinget ble resultatet.
“nye” venstre, som det heter. I stedet for å bygge på
politiske erfaringer og bygge allianser med den
For et par av oss var det for vårløsning å regne. Der NKP etablerte venstresiden famles det etter nye plattformer.
hadde stanget og slitt etter krigen, stormet de nye SV forbløffer eksempelvis med å lete etter “et sted å
venstresosialistene fram og truet Arbeiderpartiets stå” - etter nye oppgaver, samtidig som lederkandidater
hegemoni både her og der.
reiser land og strand rundt og “selger seg” til
medlemmene.
Arne stappet snadda mellom kaffeslurkene. Det surklet
surt. Og sur var han. Han likte ille slik tale. Det kom aldri Den påstått mest radikale av dem bedyrer til og med at
noe godt ut av småradikale sosialdemokratiske opprør. han ikke lenger er marxist. Det skjer mens bilder av Karl
På kort sikt kanskje. Ja. Men i perspektiv. Nei.
Marx - for første gang på årtier - bæres i
demonstrasjonstog som fyller gatene i New Yorks
“De har ikke opprøret i blodet” sa Arne. Det var noe de finansstrøk.
hadde lest seg til. De skapte splittelse. Det tjente bare
høyresida. De ville bøye av.
Den “gamle” venstresiden har ingen slagkraft og
representerer intet alternativ for folk flest, messes det
Slik holdt vi det gående. Som så ofte før. Arne spådde fra kretser som i sin tid høstet Arnes forakt.
isvintre for kommunistene som følge av SFs inntreden
på den politiske arenaen. Andre så for seg en Det er folk som redelig nok ikke føler seg vel med
venstrefront av radikale marxister og kommunister - en rovdyrkapitalismen, men som samtidig er livende redde
politisk vårvind skulle feie Håkon Lie og hans drabanter for å bli identifisert med tanker båret fram i begeistring
til side. Men perleugla hørte vi intet til.
av arbeiderbevegelsens veteraner.
Femti år er gått siden natten på Finnskogen, og vi har
fått fasit. Vi vet hvordan det gikk. Arne har vandret ut
av historien for lengst. Trofast til parti og ideer til siste
dag. Ikke alltid like begeistret for det han så, men
overbevist om at det kom en dag. “Det veit je”. Sa Arne
og stappet snadda.
Så langt har de søkt mang en nødhavn uten å finne
gjenklang blant folk flest for sin uspesifiserte variant av
sosialismen: Kvinnesak, ymse skolereformer,
barnehagereform og varm mat i langfrikvarteret.
Alt er gode tanker som har det til felles: de er totalt
ufarlige og bringer oss ikke en centimeter nærmere et
sosialistisk samfunn.
A V C HRISTIAN L ARSSEN
Handelsstanden i Norge klager over at årets
julehandel går dårligere enn på lange tider.