Redaktør: Frode Fanebust MAKT MYTER MEDIA Det er mye verre enn du tror Hør hvor det lyves i bøker og blader, hør hvor det knitrer av løgn i papir! Løgnen skal såes i spalter og rader, det er et jordbruk som lønner og gir! Løgnen skal vokse seg fruktbar og frodig over en verden som skjelver av skrekk. Herre min Gud, hvor papir er tålmodig under sin skjendsel av sverte og blekk! – Jens Bjørneboe Innledning og et forsvar for etterpåklokskapen AV FRODE FANEBUST Klagerett Man skal være etterpåklok. Det er en uhyre viktig regel. De som sier noe annet, er fjols. Derfor er dette en etterpåklok bok. Er den også klok? La meg få komme tilbake til det. Klokskap er uansett temmelig overvurdert. Det er ikke så underlig: Man opphøyer gjerne det sjeldne. Men all verdens klokskap forhindret ikke første verdenskrig – eller andre. Og det de selv mistok for norsk klokskap, forhindret ikke dem som mente seg klokest blant oss i å hylle Stalin, Mao og Pol Pot. Hvor ble de av, alle disse kloke menneskene? Noen er begravet, slik ideene de forfektet burde vært for all tid. Andre underviser ved universitetene, skriver bøker, redigerer nyheter og gjør virkeligheten – slik de ser den – forståelig for oss andre gjennom mediene. Skal vi stole på dem? I så fall foretrekker jeg helt klart dem som i etterpåklokskapens kalde lys har innsett hvor ufattelig villfarne de var, da de med sterk overbevisning og ivrig agitasjon skulle lede alle oss andre på rett vei. Et annet ord for etterpåklokskap er erfaring. Et tredje er historie. Da mener jeg ikke historie som i en banal gjenfortelling. Jeg mener historie som en grundig gjennomtenkt tolkning av fortidens hendelser. Etter Berlin-murens fall har heldigvis klokskapens undervurderte lillebror hatt overtaket på alle tilløp til massehysteri og farlig dogmatikk. I hvert fall i vår del av verden. I hvert fall så langt. Er vi dermed varig vaksinert mot den slags? Jeg tillater meg å tvile. Men etterpåklokskapen er sannsynligvis det beste botemidlet vi har. Derfor behøver vi mer av den, ikke mindre. Det er ingen grunn til å legge skjul på det: Arbeiderpartiet får gjennomgå i denne boken. Det skulle da også bare mangle. I og med at de etter eget sigende bygget landet, må de også kunne stilles til ansvar for byggverket. Særlig fordi dette slagordet bærer i seg en kime av sannhet: Arbeiderpartiet satt med korte avbrudd i regjering de 30 årene fra 1935 til 1965. Deretter har de regjert 28 av de 48 neste årene, inkludert de siste åtte. Er det så noen grunn til å klage? Ja, mener bidragsyterne til denne antologien, enten de har sitt utgangspunkt til høyre, venstre eller i sentrum. Ikke fordi Norge er et dårlig land – langt derfra! Men fordi det er et godt land som blir dårlig forvaltet. At det er mye som fungerer, er sant å si ikke så mye å slå seg på brystet med. I vår del av verden er det en fellesnevner for alle land, også dem som ikke har trukket vinnerloddet i oljelotteriet. Derfor er det mer naturlig at man stiller seg spørsmål som dette: Hvorfor lykkes vi dårligere enn mange andre i vår viktigste oppgave: å gi neste generasjon de kunnskapene de behøver for å skape en trygg fremtid for seg og samfunnet? Hvorfor er vårt helsevesen preget av køer, overskridelser, skandaler og en helseministers kamp mot – ikke for! – leger og sykepleiere? Hvorfor tilbys eldre pleietrengende dårligere bostandard enn utenlandske lommetyver? Hvorfor har vi 75 milliarder i etterslep på vedlikeholdet av veiene våre, men samtidig mer enn 4000 milliarder på bok? Hvorfor kan tyskere og franskmenn la togene går raskt og ofte, mens våre går sakte og sjelden? Hvorfor serverer 11 M A K T – M Y T E R – M E DIA våre makthavere oss stadig mer sukkerspinn fra et alltid voksende korps av informasjonsrådgivere, mens økende hemmelighold og overvåkning ledsager løftet om mer åpenhet og mer demokrati? Dette er høyst betimelige spørsmål. Det er ikke syting eller svartmaling. Samtidig utgjør de et knippe grunner til at mange har et ønske om å benytte klageretten – og stemmeretten – i den hensikt å få omgjort mange av sosialdemokratiets mindre heldige vedtak. ved frigjøringen i 1945 var mulig å se skogen for bare svin. Landssvikoppgjøret kom senere med en bekreftelse på at det var det ikke. Hvordan bygger man så en nasjon med dette begredelige utgangspunktet? Man omskriver selvsagt historien. Det er normalt seierherrenes paradegren. Men Norge hadde ingen seierherrer. Det vil si: ikke før symbiosen av en politisk klikk fra Arbeiderpartiet og en liten norsk minoritet kalt hjemmefronten utnevnte seg selv. At makt korrumperer, er velkjent. Men vi vil så gjerne tenke at dette gjelder makten i andre land og til andre tider. Det er derfor nødvendig å vise at det gjelder i alle land og til alle tider – og at Norge i etterkrigstiden dessverre er et godt eksempel. Det begynte med at man omskrev historien og opphøyde seg selv til helter. Det fortsatte med Arbeiderpartiets beinharde mediakontroll, meningspoliti og overvåkning av politiske motstandere. Og når sluttet det? Kun ved å kjenne historien kan man vite hvor naivt det spørsmålet er. Makt korrumperer Denne boken begynner med historie. Det er et besynderlig paradoks at nettopp fordi få land opplevde andre verdenskrig på en så ambivalent måte som Norge, må man tilbake til krigen for å forstå det norske samfunnet i dag. Det er lettere for engelskmennene, som hatet tyskerne. Det gjorde ikke nordmenn: Tvert imot var det mange som beundret den tyske kultur. Og vel så viktig: Tyskerne hatet ikke nordmennene, som var deres broderfolk, om enn noe svakere i ånden. Du vil ha eksempler? Jeg kan gi deg formannskapet i Oslo kommune, som sørget for at rullebanene som engelskmennene bombet om natten ble reparert tidlig neste dag, slik at tyske fly kunne ta av og bombe nordmenn som fortsatt kjempet. Du kan få en ordfører ved navn Einar Gerhardsen, som sommeren 1940 ivret for et tettere samarbeid med den nazistiske okkupasjonsmakten, slik at Norges plass i Europa ble sikret for fremtiden. Ta også med presidentskapet i Stortinget, disse ryggesløse sveklingene som ba Kongen om å abdisere. Det verste? De hadde et klart flertall i Stortinget bak seg. Legg til et par hundre tusen tyskerarbeidere, et snaut hundre tusen NS-medlemmer og en salig smørje av profitører, fra nazister til langt inn i motstandsbevegelsen. Resultatet er at man kan begynne å undres i om det Myter stjeler sannhet Alle land lever på myter, i betydningen ikke helt sannferdige historier om seg selv. Det har faktisk blitt stilt spørsmålstegn ved om nasjoner i det hele tatt kan tenkes uten. For behøver man ikke historier som skiller ”oss” fra ”de andre”? Og må man ikke – i nasjonens interesse, om ikke sannhetens – da overdrive forskjellene for å støtte opp under det samholdet, den stoltheten og entusiasmen som nasjonalstaten bygger på? Sannsynligvis. Et problem oppstår imidlertid når historiene om oss selv tar seg for store avveier i forhold til virkeligheten. Da blir de nasjonale mytene ikke bare forenklede, overdrevne og samlende forestillinger. Avviket 12 I N N L E DN I NG Medienes redigering mellom myter og historie blir for stort, og vi får det vanskelig med oss selv. I det minste gjør noen av oss det. Vi forstår, på et nasjonalfreudiansk vis, at om samhold delvis bygger på myter, så ligger identiteten i historien. Den kan undertrykkes en viss tid, særlig hvis makthaverne ivrig bygger myter og unngår sannhet, slik de har hatt for vane i Norge fra krigen og frem til i dag. Men i underbevisstheten gnager hele tiden spørsmålet: Hvem er vi? Det er altså her mytene kommer til kort. Det patriotiske Motstands-Norge, nasjonen av de rene og de ranke? Men morfar falt på østfronten, eller farfar arbeidet for tyskerne. Gerhardsen bygget landet? Nei, det lå der visst allerede – og velstandsveksten i etterkrigstiden var raskere i mange andre land. Velferdsstaten eksemplifisert, da? Jo, men sikkert ikke bedre enn hos våre naboer. Fredsbyggernasjonen? Fortell meg da om det var i Midtøsten, Irak, Afghanistan eller Libya vi hadde størst suksess. Kunnskapssamfunnet? For en kunnskapsløs påstand! Nei vel. Så kanskje det sosialdemokratiske fyrtårn for klodens bedrede klima og miljø? For noe vås. Vi er blant verdens største eksportører av olje og gass, og sender fortsatt skipslast etter skipslast med kull fra naturreservatet på Svalbard til Europa. Oljelandet, altså. De mange og lange sugerørs forvaltere. Er det virkelig det vi har blitt? Det kan nesten se slik ut. Den naturlige konsekvens: Man bygger samhold rundt det største sugerøret. Petroleumsinntekter er omgjort til en svulmende offentlig sektor. Og har man sikret seg trygg jobb der, er man lite tilbøyelig til å stemme på disse som alltid maser om mer verdiskapning og høyere effektivitet. Det er den viktigste friheten vi har: ytringsfriheten. Hjemlet i Grunnlovens § 100. Likevel er det én ting denne bokens mange frimodige penner har opplevd, og det er hvor vanskelig det er å komme til orde. Eller, først og fremst, hvor vanskelig det er å komme på trykk. Men det er da ingen menneskerett, sier noen. Ytringsfriheten har du i behold. Du kan stå på en kasse i parken og rope hvor høyt du vil. (I det minste til politiet eller nærmeste ambulanse reagerer over en så unorsk og forstyrrende opptreden!) Du kan si og skrive hva du vil. (Så sant ingen finner det krenkende, husk ditt ytringsansvar!) Men du kan ikke forlange å bli hørt eller lest. Det lyder tilforlatelig. Og på sett og vis er det jo sant: Aftenposten og andre store aviser mottar helt sikkert flere kronikker og leserbrev hver dag enn de kan trykke. Da blir spørsmålet hvordan de velger, eller rettere sagt redigerer. For det gjør de: Det er derfor man har redaktører, endatil debattredaktører. Og det er kanskje der skoen trykker, når mange som maner mot makten opplever gang på gang å bli refusert. Gjerne uten svar overhodet, eller uten noen begrunnelse (kapasiteten, igjen). Men andre ganger skjer det noe interessant. Riktignok absurd, men interessant likevel: Man kommer i dialog med debattredaktøren. Etter litt tekstlig pingpong over desken blir man så enige om hva man kan få lov til å mene på trykk i Norge. Teksten kommer deretter på trykk. Kanskje akkurat som avtalt. Kanskje med en feil, en misforståelse eller en utelatelse som nesten alltid er av den typen som gir teksten en annen betydning enn den opprinnelige. Som ekstra bonus får gjerne dette lille uhellet skribenten til å fremstå som en dust. Dog ikke en like stor dust som om man sender 13 M A K T – M Y T E R – M E DIA inn en pedantisk korreksjon: ”Tre ord er utelatt i min kronikk…” (Hvordan vet man at korreksjonen gjør at man blir enda mer dustete? Det er kun da den kommer på trykk.) Andre triks kan også nevnes, godt kjent av oss som er bedre stilt enn de fleste når det gjelder å komme til orde, fordi vi av og til er med på triksene selv. Har du for eksempel tenkt over hvordan det kan ha seg at et motinnlegg ikke sjelden kommer dagen etter innlegget, noen ganger endatil samtidig? Svært få kan føre en gjennomtenkt og noenlunde velskrivende penn så raskt. Mitt poeng her er at debatten ikke bare er redigert, men også tilrettelagt – noen ganger faktisk i uker fremover. Men selvsagt: Dette forutsetter at det er en ønsket debatt. Den uønskede redigerer man istedet bort. vi ikke vet hva de skal med alle disse ordene som de uten vår viten og tillatelse samler inn og sparer på. Uansett: Noe annet enn at ytringsfriheten i det vesentlige er i behold, kan jeg vanskelig hevde i en bok som denne. Men det er også et viktig poeng. Det er konkurranse i markedet for meninger. Denne boken representerer én måte å komme til orde på. En annen er de sosiale mediene, som er noen virkelig ustyrlige krabater – heldigvis. Det kan virke som at i møtet med disse, har de tradisjonelle begynt å utspille sin rolle. Forhåpentligvis innebærer ikke det død, men fornyelse. Da behøver vi neppe mer av den hjernedøde underholdningen vi allerede druknes i. Men får jeg foreslå noe som ikke bare er en floskel i tiden, men faktisk også en god idé? Mer åpenhet. Mer demokrati. * Hvem og hva som kommer på trykk, og hva de får uttrykke, er ikke tilfeldig. Flere kommer til å ha noe å si om dette i denne boken. Men la det samtidig være sagt: Dette er et større problem for hva vi noe svulstig kan kalle samfunnets opplysning, enn for ytringsfriheten per se. Ikke bare kan man snakke fritt fra en kasse i parken, man kan også blogge, tvitre og skrive det man ønsker – stort sett – på internett. Riktignok med det aberet at det nylig har vist seg at de mest paranoide blant oss tross all latterliggjøring faktisk hadde rett: Big Brother ser deg. Muligens har han en hel søskenflokk som følger med. Men det er en sak i seg: De hindrer oss i det minste ikke i å komme til orde, selv om Noen ord om ordene I denne boken skal vi følge vårt eget råd. Det blir god argumentasjon og sterke meninger i skjønn – forening? Kanskje ikke, for å forene meningene har ikke vært noe poeng. Dette er en antologi, hvilket nærmest per definisjon vil si at den spriker. Det er som det skal være, for det vi har ønsket er interessant, spiss og uredd systemkritikk. Ikke enighet. Men altså: Om dette blir en klok bok? Det får vi først vite senere. Eller etterpå, som man sier. Nå skal du i det minste få møte en klok mann. Faktisk noe enda sjeldnere: en klok kriger. En av Norges mest dekorerte – men minst verdsatte – krigshelter. 14 Som det fremgår av innledningen er det en rekke forfattere og samfunnsengasjerte personer som har bidratt. Blant bidragsyterne er: Frode Fanebust Halgrim Berg Nina Karin Monsen Bjørn Svensvik Dan Odfjell Magne Reigstad Signhild Dyrkolbotn Anita Appeltun Sæle Anne Lene Lie Trond Johan Hübertz Henrik Fleischer Knut Børseth Dag Bakka jr. Leif Vervik Are Saastad Otto Dyrkolbotn Hans Lund Enkelte av bokens skribenter har måttet bidra under forutsetning om anonymitet. Lever vi i selve lykkelandet? Det sies gjerne så, fra statsministerens kontor eller en minister ute for å sanke stemmer, av og til med henvisning til en internasjonal rangering. Og de største avisene følger lydig opp, mellom oppslag om flåtten som truer og sommersolen vi har i vente: ”Norge er verdens beste land å bo i!” Kanskje er det sant. Men, skriver skarpe penner i denne antologien, kanskje er det egentlig slik at vi lever i landet hvor livsløgnen har blitt en leveregel. En regel befestet av de høyere makter i regjeringskvartalet, deretter formidlet av et korps av godt betalte spinndoktorer, samt en svekket og kuet presse. Vår materielle levestandard har oljens lotteri sørget vel for. Likevel har vi god grunn til å rope et varsko, viser det seg: om historieforfalskning, maktmisbruk, nepotisme og ansvarsfraskrivelse, i hovedsak regissert av Arbeiderpartiet. Ikke av dets mange medlemmer, langt mindre av dem som i god tro har stemt på partiet. Derimot av en liten, men voksende elite som står langt fra arbeiderbevegelsens idealer. Kong Jens og hans vasaller. Og under dem vasafolket: Alle disse som vet bedre, men velger å sette sine egne interesser høyest. Så les – og bli kjent med det virkelige Norge. Et rikt, lite land hvor myter og løgner gror. Ikke på tross av våre myndigheter, men nettopp fordi makten i hele etterkrigstiden har vært så dyktige til å plante og hegne om dem. For mer informasjon se: www.makt-myter-media.com Bestilling av bok: www.kolofon.com ISBN 978-82-300-1061-7 www.kolofon.com